Inge Myrvoll (SV) (ordfører for sak nr. 4): Et flertall i komiteen av Arbeiderpartiet, sentrumspartiene og SV oppsummerer utviklinga på telesektoren ved å gi Telenor og det tidligere Televerket anerkjennelse for at bedriften gjennom sin dominerende rolle i Norge har bidratt til likeverdighet i tilbud, reduserte priser og nye tjenester både til forbrukere og næringsliv. Totaltilbudet i Norge kan måle seg med de aller beste, mener komiteflertallet. Dette er en god attest.

       Men komiteen løfter også en advarende pekefinger mot at servicen i distriktene ikke må bli utilfredsstillende og for dyr, og svinger riset over den sentraliseringa av arbeidsplasser fra distrikt til senter, fra nord til sør, som har foregått i konsernet.

       Jeg har ikke den bibelske grunnholdning at den man elsker, tukter man. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg stiller større forventninger til den jeg elsker, og derfor kan felle harde dommer over feil som jeg ville ha oversett hos andre. Slik blir også mitt forhold til Telenor. Jeg har andre og større forventninger til Telenor enn til de øvrige aktører som nå erobrer deler av markedet, og som har som eneste målestokk for sin virksomhet å dra størst mulig fortjeneste ut av engasjementet. De har ingen andre motiver, og er dessverre heller ikke så langt pålagt noen forpliktelser - verken når det gjelder konsesjonskrav eller å ta sin økonomiske byrde for ulønnsomme tjenester - av den sittende regjering, og med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet er det så langt det regjerende flertall i denne sal.

       Dilemmaet er at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, SV og sentrumspartiene har spesielle forventninger til Telenor, mens Arbeiderpartiet og SV er aleine om å stille krav til konkurrentene. Det kan være å tukte den man elsker og la andre få frie hender.

       Meldinga om Telenors virksomhet er dels en gjennomgang av den jobben som er gjort fram til nå, og dels planer framover.

       Prisen på teletjenester går ned i alle land. Det er verdt å merke seg at f.eks en timinutterssamtale fra Kirkenes til Oslo på dagtid i 1989 kostet 27, 50 kr. I dag koster den 6, 40 kr. Det er ikke lenger slik at vi kvier oss for å bruke telefonen.

       Det som er imponerende, er at vi er av de billigste i Europa. Når det gjelder priser, ligger vi på medaljeplass for bedriftskunder og på poengplass for privatkunder. Det er imponerende. Vi skal huske at Norge er et lite og geografisk langstrakt og spredt marked. Vi ville aldri hatt et slikt landsdekkende og rimelig tilbud uten et statlig televerk og seinere Telenor med eneretter.

       Markedsdynamikken ville aldri gitt oss det, for det har vært gjort en rekke jobber som ut fra bedriftsøkonomiske betraktninger ville falt helt gjennom. Disse jobbene er gjort ut fra et samfunnsmessig hensyn, hvor det er vektlagt at vi har et næringsliv og ei bosetting som trenger mest mulig like og gode rammevilkår. Derfor legger også flertallet til grunn at Telenor også i framtida skal være et viktig redskap for å sikre landsdekkende tjenester og oppfylle samfunnspålagte oppgaver.

       For Høyre og Fremskrittspartiet er Telenor en bedrift på linje med enhver annen bedrift i telesektoren. Det er pinlig å lese i innstillinga at Fremskrittspartiet og Høyre med interesse har « merket seg at liberaliseringen og åpen konkurranse har gitt forbrukerne reduserte telepriser ». Er det etter nyttår prisene har gått ned? Har ikke disse partiene merket seg at dette har skjedd over tid, at dette har skjedd i et monopolisert marked og til brukere over heile landet, også til dem som ikke har tilholdssted i de mest lønnsomme segmentene av markedet? Eller hadde ikke Høyre og Fremskrittspartiet interesse av å merke seg det før nå? Har det vært ideologisk upassende?

       Det som uroer meg, er imidlertid at flertallet ikke følger opp erkjennelsen. Dersom Telenor også i framtida skal være dette redskapet, må vi ikke gi konkurrentene konkurransefortrinn. Vi må ikke tilrettelegge for at de skal få meske seg med godbitene i markedet uten å påta seg et økonomisk ansvar for de mindre lønnsomme bitene.

       Det er også ganske uforståelig at sentrum ikke lenger har noen holdning til eierstrukturen i Telenor. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har tydeligvis overlatt tele- og IT-politikken til Lille-Høyre, Venstre, og er i full glideflukt fra sine gamle ståsted. Gamle og gamle: I innstillinga vises det til tidligere merknad fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Men så seint som i valgkampen i fjor, i Polyteknisk Revy, presenterte alle partier sine telestandpunkter. Daværende komiteleder, Senterpartiets Magnus Stangeland, sa at han var livredd for privatisering av Telenor. Dette var i august i fjor. Har frykten allerede forlatt Senterpartiet etter noen måneder i regjering? Daværende talskvinne for Kristelig Folkeparti, May-Helen Molvær Grimstad, sa at « partiet holder på at Telenor skal være et 100 % statlig eid selskap » - men har en åpning: « Om det skal være det for all fremtid, det har jeg ikke noe fasitsvar på. » All framtid - det ser ut til å være om lag et halvt år.

       For det er slik at dersom vi ønsker Telenor som et redskap, er det viktig å ha et visst grep om redskapet, ikke minst i en situasjon hvor dynamikken i markedet tilsier at Telenor som bedrift fanges opp av alt annet enn samfunnsmessige oppgaver.

       Telenor kommer til å stritte imot å inneha samfunnsmessige oppgaver. Selskapet får servert gratisargumenter for det ettersom konkurrentene får fritt leide. Denne kombinasjonen av å gi konkurrentene fritt leide uten forpliktelser og å åpne for delprivatisering av Telenor underminerer de samfunnsmessige mål som også sentrumsregjeringa sier seg å representere.

       Det er bra at vi i dag får flertall for kapitalutviding i Telenor. Det er ei fornuftig statlig pengeplassering. Det er bra at komiteen samlet gir Telenor et signal om at det skal føres en langsiktig og stabil utbyttepolitikk, « og at lavt utbyttenivå de nærmeste år vil legge til rette for den beste utnytting av Telenors verdiskapingspotensial ».

       Det samt statsrådens erkjennelse i svar til komiteen om at utbyttepolitikken for 1997 og 1998 ikke er i samsvar med en slik utbyttepolitikk, burde sikre oss mot at Telenor brukes som melkeku i budsjettbalansen.

       Det som ikke er bra, er at sentrum ikke lenger mener noe om eierforhold.

       Men nettopp fordi vi har forventninger til Telenor, er det noen utviklingstrekk vi ikke liker. Når vi kan lese om misnøyde kunder som venter i dagevis eller kanskje i uker på feilretting, og som føler at de har problemer med å finne noen som tar ansvar i bedriften, er det et faresignal. Når jeg i samtaler med ansatte får høre om kjeften de får av kunder - og som er rettmessig kjeft, men med gal adresse da den rammer de som gjør jobben i felten - må vi rope varsku. Når vi hører om regninger hvor jobben ikke koster så mye, men hvor kunden må betale for reisetida, da ser vi trekk som rammer distriktene. Derfor sier også en samlet komite at den med bekymring har registrert at det de siste år har vært presentert i media en del enkelttilfeller av dårlig service og høy pris for service i distriktene.

       Når jeg treffer ansatte eller tidligere ansatte i Telenor, får jeg følelsen av at omstillinga ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til mennesket, men kanskje har vært vel brutal. Som gammel tillitsvalgt som har opplevd omstillinger og ikke minst nedbygging med oppsigelser og permisjoner, vet jeg at ryddighet er meget viktig.

       Det komiteflertallet er mest kritisk til, er den sentralisering av arbeidsplasser som har foregått i Telenor til tross for stortingsvedtak og merknader i nær sagt alle innstillinger om telepolitikk på 1990-tallet. Dette er ei sentralisering fra distrikt til by og fra nord til sør.

       Fra våren 1995 til våren 1997 vokste konsernet med nærmere 900 årsverk. Antall årsverk i Oslo og Akershus økte med 850, og i Sør-Trøndelag, dvs. i Trondheim, med 225. Den store taper var Nord-Norge, hvor Nordland tapte nærmere 100 årsverk og Finnmark drøyt 50, dvs. 25 % av telearbeidsplassene i fylket.

       Dette er elendig distriktspolitikk av et konsern som reklamerer med den avstandsuavhengige teknologien. Men jeg lurer også på om det ikke er dårlig bedriftspolitikk. Jeg kan ikke skjønne at det er god bedriftsøkonomi å sentralisere til de områdene som har de høgste eiendomsprisene, mens en selger f.eks. Telenor-bygg i Sandnessjøen og på Leknes. Jeg kan ikke skjønne at det er god bedriftsøkonomi å satse der hvor lønningene er høgst og hvor kampen om arbeidskraft er hardest, i stedet for å satse på områder hvor det er stabil arbeidskraft.

       Jeg er glad for at komiteens flertall påpeker at Telenor bevisst må søke å lokalisere arbeidsplasser basert på ny teknologi til distriktene, og at det ikke minst gjelder de områder som har hatt sterkest nettoreduksjon av arbeidsplasser, Finnmark og Nordland.

       Komiteflertallet peker også på at det nå gjelder å lokalisere utenfor regionale sentra. Jeg skulle ønske at komiteen var enda mer presis, men signalene til Telenor og til statsråden som generalforsamling burde være klare nok.

       Til slutt: Telenor har gjort en god jobb. Vi må sørge for at dette får vedvare i framtida. Telenor må få utvikle spisskompetanse og produkter som blir etterspurt. Da må Telenor få delta internasjonalt, for dette er en global industri som etterspør løsninger som er grenseoverskridende.

       Jeg er like imponert over Telenor som over Drillos når det gjelder å kunne hevde seg til tross for et begrenset hjemmemarked. Men i likhet med Drillos er det nødvendig for Telenor å delta ute for å utvikle spisskompetanse. Det kan styrke klubbnivået her hjemme. Det er det vi daglig er avhengig av, både når det gjelder fotball og tele.

       Jeg vil minne Inge Myrvoll om at SV faktisk har sett behovet for å øke Telenors handlefrihet. SV har i likhet med Arbeiderpartiet innsett at det ville være et problem hvis Stortinget satt med 165 administrerende direktører for Telenor - og det kunne det lett ha blitt.

       Jeg vil derfor spørre representanten Inge Myrvoll om det er et ønske å detaljstyre Telenor. Og hvilken frihet skal Telenor ha?

Inge Myrvoll (SV) : Først har jeg lyst til å si at jeg er veldig fornøyd med den evnen Arbeiderpartiet og SV har hatt til å finne hverandre i telepolitikken, både når det gjelder teleloven og nå behandlingen av kapitalutvidelse, meldinga om Telenors virksomhet osv. På de fleste viktige felt står vi sammen.

       For å si det sånn: Jeg er helt enig i at vi ikke kan sitte her og detaljstyre Telenor. 165 direktører uten kompetanse på dette området ville være en dårlig bedriftsledelse. Det jeg ønsker, er å gi en del overordnede styringssignaler til Telenor når det gjelder desentralisering av arbeidsplasser osv., og også signaler om at de bør ta godt vare på sine ansatte i en slik omstillingsprosess. På mange måter gir kanskje Arbeiderpartiet og vi de samme styringssignalene, bare at jeg kommer med en del flere eksempler enn Arbeiderpartiet i innstillingen. Men det er helt klart at Telenor i dette markedet ikke kan være avhengig av at Stortinget skal beslutte deres daglige virksomhet - og det kan heller ikke statsråden gjøre. Men visse styringssignaler bør vi gi dem. Det viktigste styringssignalet jeg vil gi nå, i tillegg til at de skal få lov å operere i dette markedet, at de skal få lov til å gå ut i verden og fortsette å være så gode som de er, at de får lov til å inngå allianser, er det følgende: Jeg ønsker fortsatt et statlig Telenor, hvor vi har høve til et visst politisk inngrep. Jeg ønsker at Telenor skal følge opp Stortingets tidligere vedtak og merknader og også nåværende merknader om å desentralisere, og bruke den avstandsuavhengige teknologien til å desentralisere arbeidsplasser. Så gir vi faktisk også Telenor signaler om at utover det vil vi at de skal ha rammevilkår som ikke er dårligere enn deres konkurrenters. Jeg vil faktisk heller si at nå har jeg lyst til å gå inn med litt mer styring av konkurrentene til Telenor, slik at de ikke bare får grafse til seg, mens Telenor har samfunnspålagte oppgaver.

Christopher Stensaker (Frp) : Representanten Inge Myrvoll og SV har det merkelige syn at staten må ta seg av og styre alle de grunnleggende behov menneskene har. Men alle mennesker har et grunnleggende behov for klær, og selv om staten ikke driver klesfabrikker og utsalg, har allikevel alle klær. Det er merkelig at SV ikke også vil ha statlig klesomsetning.

       Fremskrittspartiet vil ha frihet til å velge tjenester og frihet til å tilby tjenester uten innblanding fra staten.

       Jeg vil spørre representanten Myrvoll: Når kommer det forslag fra SV om statlig styring av andre grunnleggende behov hos menneskene?

Inge Myrvoll (SV) : Representanten Stensaker kan ikke ha fulgt noe særlig med i utviklinga i SV i alle fall. For å si det sånn: De fleste grunnleggende behov hos menneskene skal ikke staten styre med, verken kjærligheten eller klesvalget - hvis det er et viktig grunnleggende behov om man kjøper Boss eller kjøper klær i en billigere forretning. Det får folk avgjøre sjøl.

       Mange ting er markedet det aller beste til å regulere. Men skal vi få et godt samfunn å leve i, er det viktig at en del rammebetingelser er på plass, og akkurat telesektoren er en del av disse rammebetingelsene som gjør at f.eks næringsliv og bosetting kan opprettholdes, som gjør at det går an å drive næringsliv ute i Distrikts-Norge hvor det å legge på plass infrastrukturen, også når det gjelder telepolitikk, kanskje ikke er noen god butikk i seg sjøl, men det legger til rette for at det kan drives andre gode butikker der ute. Derfor er det viktig at en del sånne samfunnsmessige ting har staten en viss styring med og en viss regulering av.

       Nå er det klart at vi styrer ikke dette markedet, og vi i SV har vært med på å åpne for at de siste eneretter forsvant. Det vi sier, er ikke at vi kan styre alle disse bedriftene, men at vi skal regulere markedet så vi får den samfunnsmessige utviklinga som vi ønsker. Vi må få visse kjøreregler på plass. Vi har heller ikke tenkt å detaljstyre f.eks. Telenor - det sa jeg i min forrige svarreplikk - vi har tenkt å gi dem romslige arbeidsvilkår. Og så sier vi at det er visse målsettinger de skal ta seg av, som vi tror de andre aktørene ikke har noen interesse av å ta seg av og ikke har noen intensjon om å ta seg av. Vi tror f.eks ikke at Telia, Ameritec eller Fransk Telecom - og her snakker vi ikke om puslete oppkomlinger, her snakker vi om store internasjonale konsern - har noen interesse av annet enn fortjeneste.

Jan Sahl (KrF) : Jeg vil først uttrykke glede over at SV, Arbeiderpartiet og sentrum har funnet sammen i det alt vesentligste når det gjelder de sakene som vi har på bordet som angår samferdsel i dag. Når representanten Inge Myrvoll gjør et stort poeng ut av at sentrum ikke vil ta del i privatiseringsdebatten i dag, syns jeg det er litt lettkjøpt. I dag handler det om å utvide kapitalen i Telenor, og vi behandler en melding om Telenor. Det vi har sagt, er at den dagen vi står overfor en ny kapitalutviding i Telenor, er vi innstilt på å ta den debatten som går på om Telenor fortsatt skal være et statlig selskap eller ikke. Ingen av sentrumspartiene, heller ikke Kristelig Folkeparti, har gått vekk fra sine tidligere standpunkt.

       Jeg ser her for meg konturene av en ny romerikssatsing, der Arbeiderpartiet og SV i dag går inn for at dette selskapet for all framtid skal være et statlig selskap uten å vite kostnadene ved det i framtiden. Da kan jeg bare vise til at de kommer med et forslag som går ut på at man skal utbygge linjer og bånd for i størrelsesordenen 10-15 milliarder kr. I tillegg vet vi at Telenor skal satse i utlandet, og at det vil koste ytterligere milliarder kr. Mitt spørsmål til representanten Inge Myrvoll er da: Betyr det de går inn for i dag, at koste hva det koste vil, skal Telenor være et statlig heleid selskap? Og hvilke konsekvenser ser man her?

       Inge Myrvoll (SV) : Høyres mangel på distriktspolitikk skal jeg la ligge, men det er mange høyrefolk ute i distriktene som har problemer med å kjenne seg igjen i det som foregår her nede. Det står derimot i innstillingen:

« Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har med interesse merket seg at liberaliseringen og åpen konkurranse har gitt forbrukerne reduserte telepriser. »

       Jeg brukte et eksempel i stad: I 1989 kostet en ti minutters samtale mellom Kirkenes og Oslo på dagtid 25,50 kr. For to år siden da vi behandlet forrige melding - altså lenge før konkurransen kom - kostet en slik samtale 7,40 kr. I dag koster den 6,40 kr - 1 kr mindre. Har ikke Høyre registrert prisfallet fra 1989 til 1995, som er så dramatisk at man sjøl om man bor ute i distriktene, ikke lenger kvier seg for å ta en telefon? Man behøver ikke telle kroner hele tida. Det var jo da det store fallet kom - ikke nå. Så jeg lurer på: Er det ideologiske grunner til at Høyre ikke har registrert det?

       Så nevnte representanten noe som var veldig viktig, nemlig dette med industriell kompetanse og langsiktige eiere. Da lurer jeg på: Føler man seg sikker på at man får langsiktige eiere i det private markedet? Det er jo ganske mange kortsiktige raidinger i det private markedet for tida, folk som går inn for å trekke ut fortjeneste, og som ikke har så mange langsiktige perspektiver. Hva slags garanti har man her? Og så er det denne forutsigbarheten i utbyttepolitikken. Der er jeg enig. Men et av problemene her er jo nettopp Høyre. Det er jo Høyre som under budsjettbehandlingen bl.a har vært en drivkraft når det gjelder å bruke Telenors overskudd til å forhandle for å få til andre ting i budsjettsammenheng. Det kan man dra ut. Hvis vi kan stole på at Høyre er forutsigbart, at Høyre følger opp det som nå står i innstillingen fra en enstemmig komite - « Komiteen understreker derfor viktigheten av en langsiktig og stabil utbyttepolitikk, og at lavt utbyttenivå de nærmeste år » osv. - kan man kanskje få en forutsigbar utbyttepolitikk.

Ellen Gjerpe Hansen (H) : Det er riktig at Høyre har registrert en merkbar reduksjon i prisnivået etter at telemarkedet ble konkurranseutsatt. Men det bekrefter også Høyres syn, at det at det går mot konkurranse i markedet, gjør at de som er i dette markedet, i tide forbereder seg, og at konkurransen skjerpes slik at prisnivået reduseres. Men det er da ingenting som er bedre enn at prisene sank ytterligere da det hele ble frigitt.

       Så har jeg lyst til å replisere til SV hva Rolf Reikvam, SV, sier i Dagens Næringsliv den 4. februar 1998:

« Det er viktig å trekke inn private eiere fordi man kan få eiere som er litt mer kritiske til det som skjer i selskapet. Private eiere er flinkere til å analysere risiko ... Det blir et veldig lite miljø når staten ved Samferdselsdepartementet er eneeier ... Telenor bør delprivatiseres etter Hydro-modellen. »

       Jeg synes dette er kloke ord.

Ellen Gjerpe Hansen (H) : La det ikke være noen tvil om Høyres holdning til det å sikre basisteletjenester til det norske folk i alle deler av landet. Dette mener Høyre at teleloven regulerer, og Høyre er, på lik linje med resten av Stortinget, innstilt på at vi må bidra til at disse basisteletjenestene i noen sammenhenger blir betalt av det offentlige.

       Når det gjelder investeringer i utlandet, sa jeg i min innledning at vi tror det er viktig for selskapets konkurranseevne, utvikling og kompetanse at man også har muligheter til et samarbeid med utlandet i framtiden, og det vil jo igjen bety at kapital også i noen sammenhenger investeres i utlandet.

       Fra Høyres side er vi opptatt av at Telenor skal være et konkurransedyktig selskap til beste for norske brukere av teletjenester.

       Meldingen om Telenors virksomhet viser med all tydelighet at teletjenestene i Norge er blant de beste i verden både når det gjelder tjenestetilbud og når det gjelder pris. Så vidt jeg vet, er det bare et par land i Europa som har lavere pris enn Norge. Telenor har vært og skal fortsatt være et viktig redskap for å oppnå telepolitiske målsettinger. Dette er utgangspunktet til Arbeiderpartiet - å sikre at Stortinget har et redskap for å gjennomføre de telepolitiske målene. Jeg skal ikke bruke mye tid på allerede tapte slag. Men jeg må få lov til å minne om at Stortingets flertall for kort tid siden reduserte muligheten for politisk styring da flertallet gikk mot allmenn konsesjonsplikt i telesektoren. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på dette, for jeg mener at vi kan se en sammenheng mellom dette og de signaler Regjeringen nå sender ut i forbindelse med kapitalutvidelsen i Telenor.

       For meg som har jobbet på en rikstelefonsentral, er den utviklingen vi nå ser i telesektoren, ikke mindre enn et under. Men siden jeg kanskje ikke er den rette til å forklare undere, må jeg forholde meg til den teknologiske utviklingen som har skjedd i Telenor. Dette selskapet har tatt på seg en utbygging av telekommunikasjonene i hele landet - også der hvor det har kostet mer enn selskapet har fått tilbake. Resultatet er altså et teletjenestenivå som er blant de aller beste i verden. De siste årene har det vært gjennomført en omfattende omorganisering i Telenor. Jeg vil understreke at service- og tjenestetilbudet ikke skal svekkes som en følge av omorganiseringer. Det er også en forutsetning at omorganiseringer skjer i samarbeid med de ansattes organisasjoner, slik at de ansattes situasjon blir godt ivaretatt.

       Som et resultat av de raske endringene innen teknologi, marked og regelverk er Telenors rammevilkår i stadig forandring. For oss politikere ligger det en utfordring i å gi Telenor så stor frihet at bedriften kan møte den stadig økende konkurransen i markedet. Dette innebærer ikke at vi som politisk myndighet skal akseptere at utviklingen i markedet og teknologien styrer våre beslutninger og de telepolitiske målsettinger. I stedet må vi gripe sjansen og bruke utviklingen til å skape stadig nye bedrifter og arbeidsplasser i Norge.

       Arbeiderpartiet foreslo derfor under arbeidet med innstillingen til meldingen at det skal lages en plan for utbygging av en bedret elektronisk motorvei. Siktemålet er å gi husstander og bedrifter i hele Norge tilstrekkelig nettkapasitet slik at man kan ta i bruk stadig ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Arbeiderpartiet mener at det haster med å få utarbeidet en slik plan. Derfor foreslo vi at denne planen skulle behandles av Stortinget våren 1999.

       Jeg mener at god infrastruktur på dette området framover vil være like viktig som veier og bruer for utviklingen av næringsliv og arbeidsplasser i distriktene. Derfor er det merkelig at partier som i alt sitt virke - i alle fall før de kom i regjering - var opptatt av distriktene, nå ikke er med på dette forslaget. Jeg er glad for at dette forslaget får flertall her i dag uavhengig av sentrumspartiene.

       Nå vil vi nok i debatten i dag bl.a få høre at Arbeiderpartiet vil bruke mange milliarder på dette forslaget, og at vi heller ikke har noen teknologisk løsning. Jeg vil derfor understreke at det som er viktig, er å få klargjort hva som må til for å sikre likeverdighet når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Vi binder oss heller ikke opp i én teknisk løsning og én driftsform. Det vi ber om, er at Regjeringen finner ut hva som skal til for å sikre husstander og bedrifter i hele landet mulighet til stadig å kunne ta i bruk ny teknologi uavhengig av geografisk beliggenhet.

       Fra Arbeiderpartiets side er det - som vi også vektla i debatten om teleloven - viktig å beholde Telenor som et sterkt statlig teleselskap. Dette innebærer at staten som eier tar sine forpliktelser på alvor. Når Telenor nå ekspanderer i utlandet er det viktig at dette skjer med en finansiell styrke som gjør at satsingen lykkes. Derfor støtter Arbeiderpartiet Regjeringens forslag om å øke egenkapitalen med 2 milliarder kr. Men Arbeiderpartiet holder altså åpent for siden å øke egenkapitalen ytterligere. Dette begrunner vi bl.a med at som statlig pengeplassering gir Telenor en god avkastning.

       Det er på denne bakgrunn jeg lurer på hvorfor Høyre og Fremskrittspartiet alltid ønsker å selge det som staten tjener penger på. Jeg kan ikke skjønne hva som er galt med at staten tjener penger, penger som kan brukes på syke og eldre. Logikken til Høyre og Fremskrittspartiet i dette spørsmålet er vanskelig å forstå, men de partiene forandrer i alle fall ikke mening - det skal de har ros for. Det nye er at også sentrumspartiene vil vurdere å privatisere Telenor, og det er helt nytt.

       I St.prp.nr.33 står det at Regjeringen vil vurdere å delprivatisere Telenor ved en eventuell videre utvidelse av egenkapitalen i Telenor. Hva har da skjedd? Jo, nå har plutselig Høyre og Fremskrittspartiet mulighet for å få flertall for sitt gamle ønske om å privatisere Telenor, med hjelp fra bl.a. Senterpartiet - dette partiet som fram til nå har hatt en sterk motvilje mot enhver endring i statlige bedrifter.

       Hvordan kan det være mulig at Senterpartiet nå vil vurdere å privatisere Telenor? Var tidligere holdninger bare et spill for galleriet? Er det nå Senterpartiet viser sitt sanne ansikt, eller er det liberalistene i Venstre som styrer utviklingen i Regjeringens samferdselspolitikk? Jeg mener at Distrikts-Norge har all grunn til å være bekymret. Tror virkelig sentrumspartiene det vil være mulig å ha den samme kontrollen med Telenor som vi har i dag, hvis vi begynner å selge ut aksjer? Regjeringen skulle kanskje se på hva som har skjedd i Danmark, og spørre seg om vi ønsker den samme utviklingen her i Norge.

       I dag ser vi fortsettelsen på at sentrumspartiene ikke ville innføre allmenn konsesjonsplikt, nemlig at de vil vurdere en delprivatisering av Telenor. Resultatet er at vi nå går mot mindre politisk styring av telesektoren, mindre muligheter for å sikre hele landet et grunnleggende og likeverdig teletilbud. Dette har sentrumspartiene ansvar for når de igjen viser liten vilje til å sikre politisk styring ved nå å si nei til privatisering av Telenor. I dag har disse partiene muligheten til å rette opp enhver misforståelse.

       Jeg må bare få lov til å tilføye at etter min mening har Telenor, eller det gamle Televerket, levd fett og godt på grunn av at de hadde monopol tidligere. Men det er muligens Arbeiderpartiet ikke så enig med meg i.

Eirin Faldet (A) : Jeg må virkelig spørre om representanten Nistad mener at Telenor har blitt konkurransedyktig først i de to siste månedene. I så fall må jeg skuffe ham. Dette har vært en lang prosess, og vi er meget stolte av at Telenor står der det står i dag og så absolutt er blitt konkurransedyktig under Arbeiderpartiets ledelse.

       Det høres nesten ut som misunnelse dette. Det er liksom galt at dyktige bedriftsledere er medlemmer av Arbeiderpartiet. Men jeg ser en klar sammenheng her, og det er jeg meget stolt av. Vi ønsker flere dyktige bedriftsledere som medlemmer av Det norske Arbeiderparti, det er bare hyggelig. Men jeg må få minne om at hele komiteen i innstillingen sier:

« Komiteen understreker at teletjenestene i Norge er blant de beste i verden både når det gjelder pris og tjenestetilbud og at Televerket/Telenor har vært et viktig redskap for å fremme denne utvikling. »

Og igjen: Det har ikke skjedd de siste to månedene.

Jan Sahl (KrF) : Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene i så stor grad har klart å finne sammen på viktige punkter i de sakene som vi behandler i dag. Men når det er sagt, må jeg få lov til å legge til at det til tider kan virke på meg som om Arbeiderpartiet er mer opptatt av Telenor som selskap enn av teletilbudet. Og derfor kan det være nyttig for oss å få vite litt om hvilke tanker Arbeiderpartiet har med forslaget om utbygging av linjer og bånd. Hvor mye offentlige midler er de villig til å bruke?

       Nå merket jeg meg at representanten Eirin Faldet ønsket en klargjøring. Man kan da spørre om de kanskje egentlig ikke mener det som er skrevet i forslaget, for det er snakk om meget store beløp. Hvis vi skulle sammenlikne det med noe, kan det tilsvare ti års kontantstøtte, eller fem ganger forskjellen mellom sentrum og Arbeiderpartiet da Stortinget behandlet samferdselsplanene i fjor vår. Eller litt enklere: Det vil koste omtrent like mye som hele eldrereformen.

       I tillegg kommer Arbeiderpartiet med forslag som kan oppfattes som om de på toppen av dette skal bruke 10 - 15 milliarder på Telenors satsing i utlandet. Derfor kan det være grunn til å undre seg, og man kan stille seg spørsmålet om slagordet « helse og eldre først » nå er utvidet til « helse, eldre og Telenor først »

Eirin Faldet (A) : Jeg tror representanten Sahl har gått litt surr i beløpene her. Vi har ikke kommet med et eneste tall, vi ber bare om at Regjeringen skal komme tilbake med en plan slik at distriktene, hele Distrikts-Norge - som Sahls parti i hvert fall tidligere har vært veldig opptatt av - kan knyttes tettere sammen, og at alle skal kunne ta i bruk den nye teknologien. Hele landet skal ha disse mulighetene.

       Det er faktisk ikke Arbeiderpartiet som skal bruke penger på kontantstøtten. Den får Regjeringen finne penger til selv, vi kan ikke bidra der. Men jeg har lyst til å fortelle litt om den teknologiske utviklingen, og at det er hverdagen vi må forholde oss til. Jeg har arbeidet i Televerket, på en rikstelefonsentral, hvor jeg måtte gjennom fem småsentraler for å binde Engerdalen til Oslo, og jeg mener at det er den virkeligheten vi må ta innover oss. Riktignok hadde sentralborddamene veldig god oversikt over bygda si, og det er ikke dumt, men det har altså skjedd en revolusjon på dette området, og da er det ikke godt nok å si at alt var mye bedre før.

Oddvard Nilsen (H) : Det har alltid vært rimelig stor forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre angående eierskap og forholdet til Telenor. Forskjellen har ligget i at Høyre har ment at det ville være positivt å få inn private eiere i bedriften, fordi det bl.a ville øke konsentrasjonen om den interne avkastningen. Og det er et poeng. Det er nok ikke slik som representanten Faldet fremstiller det. Det er riktig at Telenor er en bra bedrift, men det er ikke noen strålende bedrift. Tar man bort inntektene fra nettdelen til Telenor og ser hvordan sluttregnskapet da blir, går det fortsatt bra, men samtidig er jeg overbevist om at den konkurransen som kommer, vil presse Telenor. Og de investeringer som skal gjøres utenfor landets grenser, innebærer en betydelig risiko også for tap.

       I tillegg er det selvsagt en ideologisk forskjell mellom Høyre og Arbeiderpartiet knyttet til balansen mellom offentlig og privat eierskap. Det er en debatt vi har ført lenge, og det er vanskelig for Arbeiderpartiet å innse at det er en slik balanse, selv om deres tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland faktisk en gang sa at det er snakk om en - som er i ferd med å forskyve seg i gal retning.

       Hovedpoenget mitt er følgende: I hele denne innstillingen snakker Arbeiderpartiet om de nesten ubegrensede midler de kan tenke seg å gå i statskassen og hente til Telenor. Og det er veldig prinsipielt det som skrives. Jeg hadde faktisk trodd at det da ville ha kommet et prinsipielt forslag fra Arbeiderpartiet i denne sal om nei til all form for privatisering, for å markere at de også har fremmet forslaget i salen. Men det er mulig at virkelighetens nøkler nå også er blitt overlatt til Arbeiderpartiet, og at de ser at det i framtiden, med det kapitalbehovet som Telenor har, ikke er mulig og heller ikke riktig å gå i statskassen og hente alle pengene. Det er kanskje i virkeligheten en uenighet innad i Arbeiderpartiet om dette som er årsaken til at partiet i denne sal ikke fremmer det forslaget som ville vært helt åpenbart og i samsvar med de prinsipielle holdninger som partiet skriver inn i innstillingen.

Eirin Faldet (A) : Det å snakke om at vi tar penger fra syke og gamle er en blanding av snørr og bart. Vi mener faktisk at å investere i Telenor er en investering i framtida. I Telenor ligger telekunnskaper som gjør oss godt rustet til å møte konkurranse fra utlandet.

       Arbeiderpartiet og Høyre har vært uenige i privatiseringsdebatten. Det er kjent, og det har representanten Oddvard Nilsen helt rett i. Jeg holdt på å si: Skål for den lille forskjellen! Vi ønsker å bruke midler i Telenor for å bli enda bedre og kunne møte den konkurransen som Oddvard Nilsen helt riktig påpekte. Nå er det ganske tett på dette markedet. Vi har også ved flere anledninger snakket om at det er urettferdig at vi pålegger Telenor oppgaver for å ivareta distriktene, og så kommer andre selskaper og kan skumme fløten.

       Det er helt klart at Arbeiderpartiet står på den linjen som vi alltid har stått. Når en statlig bedrift går godt, ser ikke vi noe galt i det. Det kan vi igjen bruke til fellesskapet. Det er vår målsetting. Og den distriktspolitiske profilen er veldig viktig for Arbeiderpartiet.

       I dag er det en sterk dynamikk innen teknologi og teletjenester som tilsier konkurranse for å få priser ned og produksjonsvolum opp. Samtidig er det behov for nødvendig regulering og kontroll med kommunikasjonenes motorvei for at trafikken skal flyte på best mulig måte, særlig i en tid da stadig flere aktører kommer på banen og det kreves langsiktig utbygging av infrastruktur, ikke minst i områder som henger sammen i globale nett. Da er det behov for at trafikken mellom de ulike aktører samordnes for å unngå forstyrrelser og kollisjoner mellom eksisterende og nye nett. Her har Statens Teleforvaltning etter mitt syn en viktig oppgave også med å passe på at konkurransen mellom de ulike aktørene går riktig for seg.

       Med økende bruk av mobilt utstyr blir frekvenskontroll stadig viktigere, også kontroll av utilsiktede elektromagnetiske virkninger på flyinstrumenter, sykehusutstyr, data, sikkerhetsutstyr m.v., da spekteret av utstrålende utstyr stadig øker og spenner fra bilåpnere til satellitter og radioastronomi. Et annet område er sikring av tele- og datakommunikasjonssystemer innenfor totalforsvaret.

       I forbindelse med omdanningen av Televerket til aksjeselskap fattet Stortinget vedtak om at det forutsettes at mulighetene teknologien gir for etablering i distriktene, skal utnyttes. I samsvar med det etablerte styringsopplegget for Telenor AS har Samferdselsdepartementet lagt fram St.meld.nr.17 om selskapets virksomhet.

       Fram til i dag har styresmaktene pålagt Telenor samfunnsoppgaver som motytelse for enerett i telesektoren. Sikring av likeverdige konkurransevilkår krever i utgangspunktet at merkostnader knyttet til samfunnspålegg enten blir dekket av det offentlige eller fellesfinansiert av aktørene i markedet. En ordning med aktørfinansiering av de pålagte landsdekkende tjenestene i 1998 for eventuell innføring fra 1999 vil være naturlig å vurdere. Men jeg ser her en konflikt mellom pålegg og finansiering.

       For å oppfylle det telepolitiske hovedmålet om landsdekkende tilbud av gode og billige tjenester har det gjennom Telenor over lang tid blitt gjennomført store investeringer i ny og kostnadsreduserende teknologi. Innføring av konkurranse på alle deler av telemarkedet fra årsskiftet innebærer at Telenor etter hvert kommer til å tape deler av markedet i Norge. For å opprettholde en stor og konkurransekraftig norsk teleoperatør mener departementet at det er nødvendig å gi Telenor anledning til å kompensere for dette ved å ekspandere i utlandet.

       De store teknologiske sprangene vi er vitne til, skriver seg for en stor del fra fremskritt innen mikroelektronikk og datateknologi, som har gjort det mulig at informasjon i enhver form - lyd, tekst, data og bilde - kan digitaliseres og formidles med større kapasitet enn tidligere. Dette gjør at ulike tjenester kan utføres på alle typer nett, trådløst og i kabelnett. På denne måten kan den samlede nettkapasiteten nyttes mer effektivt og fleksibelt.

       Ola Røtvei (A) : Fremskrittspartiet ynder å framstå som det store næringspartiet og forkjemperen for den lille manns borgerrettigheter. I denne sammenheng framstår post- og teletjenestene som meget viktige samfunnstjenester for næringsliv og folk flest. I dag har vi, som flere har vært inne på, blant verdens beste og billigste teletjenester med staten som eier og produsent. Dette er noe vederstyggelig ifølge Fremskrittspartiet. Staten må ut som eier. Nå skal de private inn, og alt skal bli så mye bedre. At teletjenestene i Trøndelag skal bli så mye bedre med private i forhold til det nivået vi i dag har på tjenestene, er for meg vanskelig å forstå.

       Representanten Stensaker sa at statlig kapital ikke skal brukes i norsk næringsliv med staten som eier. Nei, pengene må brukes til utstyr på norske sykehus. At staten tjener penger på sin næringslivssatsing, « det er fali det ». Min konklusjon er: Staten skal begrenses til kun å være bidragsyter. Et eksempel på dette er Fremskrittspartiets kritikk av staten når det gjelder innsatsen innenfor forskning og utvikling. Her skal det kun brukes penger over statsbudsjettet og ikke gjennom Telenor, som i virkeligheten kan gjøre en betydelig innsats for norsk næringsliv.

       Fremskrittspartiet er også med på merknaden som gjelder framtidsrettede bånd og linjer, men er ikke med på forslaget om en plan. Logikken i dette er vanskelig for meg å forstå. Jeg føler at det er sånn at en vil og vil, men får det ikke til.

Christopher Stensaker (Frp) : Representanten Ola Røtvei var inne på dette med viktige samfunnstjenester. Da vil jeg igjen tilbake til at sosialdemokratene har den innbitte tro at staten må ta seg av viktige samfunnstjenester. I Fremskrittspartiet har vi tro på at man får disse tjenester likevel.

       Jeg vil også minne om at det fins en rekke private som driver med den formen for IT-formidling som Telenor gjør, uten at staten er innblandet. Jeg kan ikke se at det er noe problem at staten ikke skal bidra med midler her. Det burde heller ikke være noe problem at private kommer inn og bidrar. Mitt syn er at innblanding fra staten bare burde forekomme der hvor det gjelder kontroll - at man kontrollerer at det er reell konkurranse, og at man har kontroll når det gjelder frekvensbruk og infrastruktur.

       Som jeg repliserte til Inge Myrvoll: Selv om menneskene har et grunnleggende behov for klær, ser jeg ikke noe behov for at staten skal stå for klesomsetningen.

Jan Sahl (KrF) : I det ene Dok.nr.8-forslaget viser Fremskrittspartiet vei for delprivatisering, eventuelt helprivatisering, av Telenor. Der sies det at det norske folk skal motta 20 % av aksjene i Telenor AS. Jeg er usikker på hvordan Fremskrittspartiet ser for seg at en skal sikre at det norske folk får 20 % av aksjene i Telenor. I tillegg er ordlyden i forslaget sånn at det kan tyde på at aksjene omtrent skal deles ut. Derfor er mitt første spørsmål: Skal 20 % av aksjene deles ut, eller skal de eventuelt selges med begrensninger?

       Videre: Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal få et godt tilbud i hele landet. Og skal vi få et godt tilbud i hele landet, må vi inn med offentlige midler. Er Fremskrittspartiet villig til å gå inn med offentlige midler i en ordning med felles finansiering, slik at vi ikke får urimelige prisforskjeller i Distrikts-Norge?

Christopher Stensaker (Frp) : Representanten Myrvoll er opptatt av disse 20 % av aksjene - om vi skal selge dem eller dele dem ut til det norske folk. Disse 20 % har det norske folk betalt på forhånd. De offentlige midlene er nemlig folkets midler. Her får de da tilbake 20 % av det de har skutt inn i det offentlige selskapet Telenor.

       Så vil jeg si til dette med teletjenester i distriktene, i likhet med andre nødvendige tjenester: Er det behov for det, så kommer det. Jeg tror ikke at distriktene blir skadelidende med den form for informasjonsvirksomhet som vi her snakker om. Jeg tror derimot at et fritt marked kan gi bedre og billigere tilbud i distriktene enn et selskap under offentlig styring.

Inge Myrvoll (SV) : Ettersom representanten Stensaker forsnakket seg og sa representanten Myrvoll i stad, følte jeg meg inspirert til å ta ordet. Jeg skal ikke ta opp Fremskrittspartiets generelle politikk om at konkurransen er sjølve målet. Det er ikke noe virkemiddel for dem - det er sjølve målet som er hevet over alt annet. Men de er med på en merknad som jeg har lyst til å spørre om. Der sier de nemlig:

       « Komiteen understreker derfor viktigheten av en langsiktig og stabil utbyttepolitikk, og at lavt utbyttenivå de nærmeste år vil legge til rette for den beste utnytting av Telenors verdiskapingspotensial. »

       Når de ikke får flertall for denne privatiseringen, kan vi da stole på at Fremskrittspartiet under budsjettbehandlingene framover ikke vil bruke overskuddet i Telenor til å forhandle om andre ting, men at de har en langsiktig utbyttepolitikk, og at utbyttet skal ligge på et lavt nivå de nærmeste år, sånn at man ikke bruker Telenor som en slags budsjettsaldering framover, for også Fremskrittspartiet har en tendens til å finne noen statlige selskaper når de skal finansiere sine gode formål? Da kan vi vel regne med at den enstemmige komitemerknaden har gyldighet ikke bare i dag, men også ved budsjettbehandlingen til høsten.

Christopher Stensaker (Frp) : Først vil jeg beklage navneforvekslingen her. Mitt forrige svar var til Jan Sahl, og nå kommer svaret til Inge Myrvoll.

       Åbruke Telenor som en melkeku er ikke vår intensjon. Vi ønsker at Telenor skal være et fritt selskap som skal stå på egne bein, og da må det selvfølgelig også disponere sitt overskudd til beste for selskapet.

       La meg først si litt om stortingsmeldingen og da minne om at det er to årsmeldinger vi har til debatt. Vi diskuterer hva vi vil med selskapet, de regulatoriske grepene hører egentlig hjemme i andre sammenhenger. Etter at de siste enerettene ble opphevet ved årsskiftet, er det ikke lenger slik at de viktigste politiske målsettingene kan oppnås ved at staten som eier av Telenor pålegger selskapet ulike krav. Vi har andre viktigere virkemidler. Det er gjennom konsesjoner, forskrifter, kjøp av en del tjenester og felles finansiering av samfunnspålagte tjenester vi først og fremst kan oppnå de telepolitiske målsettingene. Gjennom krav i konsesjoner sikrer vi at hele landet får ta del i utviklingen innenfor telemarkedet, og ikke minst gjennom en maksimalprisordning sikrer vi at alle kunder i alle deler av landet får ta del i prisreduksjonene på telemarkedet. Maksimalprisordningen sikrer at alle får en reell prisreduksjon. Gjennom en ordning for felles finansiering av samfunnspålagte tjenester skal vi sikre at forpliktelser som i konsesjoner pålegges en eller flere av de konsesjonspliktige aktørene, i den grad de innebærer en økonomisk belastning, blir kompensert.

       Vi beveger oss nok i innstillingen til tider langs en grense mellom vår rolle som eier av Telenor og vår rolle som regulatør av markedet. Noen merknader i meldingen dreier seg nok like mye om regulering og utvikling av telemarkedet som om våre disposisjoner som eier av Telenor. Men dette er tross alt den første meldingen vi behandler etter at monopolet ble opphevet, og den ble til alt overmål lagt fram før årsskiftet, mens Telenor fortsatt hadde noen eneretter. Kristelig Folkeparti og et samlet sentrum har derfor valgt å være med på en del merknader som det i utgangspunktet kanskje ville ha vært mer naturlig å ta opp i forbindelse med den saken vi hadde til behandling for noen uker siden, nemlig endringene i teleloven.

       Et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, foreslår at Regjeringen skal utarbeide en plan for forsert utbygging av framtidsrettede bånd og linjer av tilstrekkelig bredde og kapasitet slik at hustander og virksomheter i hele landet sikres mulighet for overføringskapasitet som er tilstrekkelig til å ta i bruk nye kommunikasjonsmuligheter. Planen forutsettes lagt fram for Stortinget våren 1999 sammen med en vurdering av ulike finansierings- og driftsformer.

       Jeg kan være enig i det meste av det som står i dette forslaget. Fra sentrumspartienes side tar vi utgangspunkt i at Telenor, basert på en kommersiell vurdering, skal forbedre det norske linjenettet slik at norske kunder til enhver tid har tilgang til de mest moderne tjenestene. En utbygging utover det Telenor kan gjennomføre på lønnsom basis, må klargjøres med tanke på kostnader og finansiering. Kristelig Folkeparti er noe usikker på hvilke tanker de tre partiene som står bak forslaget, har når det gjelder utbyggingshastighet og finansiering. Jeg håper de tre partiene har tatt innover seg at Telenor er nødt til å vurdere en slik utbygging på kommersielt grunnlag. Jeg vil videre minne om at det er usikkert hvorvidt EØS-avtalen åpner for å finansiere et slikt nett av bånd og linjer gjennom en ordning for felles finansiering.

       Det tredje punktet jeg mener det er viktig å påpeke, er kostnadsrammene for en slik utbygging. Et grovt overslag vil kanskje ligge på mellom 20 og 30 milliarder kr. Dersom det ikke er mulig å finansiere dette gjennom en ordning for felles finansiering, og dersom bare deler av dette har lønnsomhet for Telenor, er det god grunn til å tenke seg om minst to ganger før en bestemmer seg for en slik utbygging. Vi har som kjent også en rekke andre viktige oppgaver som skal finansieres.

       Som representant for et distriktsfylke er jeg selvsagt opptatt av at vi skal sikre hele landet et best mulig teletilbud, også linjer og bånd med stor overføringskapasitet. Det er viktig for å sikre verdiskaping og sysselsetting i Distrikts-Norge. Et for dårlig tilbud vil innebære en konkurranseulempe, mens et likeverdig tilbud med mest mulig like priser vil redusere avstandsulempene. Derfor støtter jeg som nevnt den gode intensjonen i forslaget, og jeg håper at vi i løpet av debatten vil få noen utfyllende kommentarer fra de tre partiene som står bak forslaget, som kanskje kan føre til at også sentrum kan finne det formålstjenlig å stemme for det til slutt.

       Telenor-konsernet har gått gjennom store omstillinger. Det har måttet tilpasse seg en ny hverdag. Ny teknologi har ført til at en rekke av de oppgavene selskapet tidligere trengte mye arbeidskraft for å utføre, i dag kan utføres på en enklere måte og med langt mindre arbeidskraft. Slik er det også skapt åpning for den positive utvikling som har skjedd med prisene på teletjenestene. Dette har imidlertid også ført til at en rekke ansatte i selskapet ikke lenger kan brukes til de oppgavene de tidligere har utført. En slik omstilling er vanskelig i ethvert selskap, og når selskapet er så stort som Telenor, er det mange som blir berørt av omstillingsprosessen.

       Telenor har de siste årene redusert sin bemanning ute i Distrikts-Norge, mens antall ansatte i sentrale strøk, særlig i Oslo og Akershus, har økt. Mitt fylke, Nordland, er blant dem som har mistet flest arbeidsplasser. Derfor er jeg svært glad for at et flertall slår fast at Telenor bevisst må benytte den nye teknologien til å lokalisere virksomheter desentralt, også utenom regionsentra. Selskapet bør i størst mulig grad ta i bruk den teknologi de selv er selger av. Teleteknologien gir nye muligheter for å utføre oppgaver hvor som helst i landet. Telenor må gripe denne muligheten. Telenor må selv etablere arbeidsplasser og være motor for å skape IT-miljøer i alle deler av landet. Telenor besitter en desentralisert bygningsmasse med ledig kapasitet rundt om i Distrikts-Norge. Jeg tenker f.eks på Sandnessjøen og på Leknes i Nordland, hvor det nå planlegges salg med fare for spredning av den ekspertise som allerede er i bygningene. Kristelig Folkeparti mener at i stedet for salg har Telenor her en viktig oppgave i å trekke nye IT-etableringer inn i bygningene og skape forutsetninger for « små Fornebu-etableringer » på steder der Telenor tidligere var tungt inne med arbeidsplasser. Samtidig blir det stadig klarere at Telenors viktigste distriktspolitiske rolle er å bidra til at alle deler av landet sikres likeverdig tilgang til ny teknologi. Det gir andre virksomheter de vilkårene de trenger for å skape nye arbeidsplasser.

       Et av de viktigste spørsmålene for distriktene er tilgangen på gode tjenester på likeverdige vilkår. Derfor er jeg glad for at flertallet er enig i at vi skal bruke både maksimalprisordningen og en eventuell ordning for felles finansiering for å hindre uakseptable prisforskjeller.

       Telenor står foran en omfattende internasjonal satsing. Selskapet er ikke lenger alene om det norske markedet og vil komme til å tape markedsandeler. For å opprettholde selskapets styrke må selskapet få anledning til å satse internasjonalt. Derfor går vi inn for den kapitalutvidelsen som det i dag ligger et forslag om her.

       Vi er klar over at denne utenlandssatsingen innebærer en større risiko. Derfor stilles det også høyere krav til avkastning. Det er i så måte en kalkulert risiko som et flertall i denne sal er villig til å ta.

       La meg så si litt om utvidelsen av egenkapitalen. Flertallet slår fast at et sterkt og konkurransedyktig Telenor-konsern er den beste garantien for at utviklingen av moderne telekommunikasjons- og informasjonsteknologi kommer hele landet til gode. Telenors store investeringsplaner både i Norge og i utlandet gjør det helt nødvendig for selskapet å styrke sin egenkapital. Departementet foreslår i denne omgang å tilføre Telenor 2 milliarder kr. Fra Høyre kommer det forslag om at Telenor bør få anledning til å hente inn denne kapitalen gjennom en delprivatisering, mens Fremskrittspartiet er inne på en del av det samme i ett av de to Dok.nr.8-forslagene som vi behandler i dag. Vi i Kristelig Folkeparti ser ingen grunn til å støtte et slikt forslag om delprivatisering og forholder oss i så måte til tidligere uttalte standpunkt.

       Når det så gjelder de to Dok.nr.8-forslagene som ligger på bordet, vil jeg bare kort si om det ene forslaget at jeg synes det er helt naturlig at ansvar i forhold til avgjørelser i generalforsamlingen i Telenor tilligger det Regjeringen å ta. Når det gjelder det andre Dok.nr.8-forslaget, som gjelder delprivatisering, ser vi ingen grunn til å slutte oss til det.

       Til slutt vil jeg si at jeg er glad for at vi i dag har et flertall som står sammen om så godt som alle de viktigste punktene. Et stort flertall står sammen om å sikre at alle deler av landet skal ha tilgang til gode teletjenester. Et stort flertall er også enig i at vi skal ta i bruk de nødvendige virkemidlene for å sikre at vi ikke får uakseptable prisforskjeller. Det slutter Kristelig Folkeparti seg til.

       Jeg har merket meg at regjeringspartiene sier at de vil ha en utbygging basert på en « kommersiell vurdering », som de uttrykker det. Mener Kristelig Folkeparti og mener Regjeringen at spørsmålet om grunnleggende infrastruktur for norsk næringsliv for å sikre likeverdige forhold over hele landet, ensidig skal vurderes ut fra et kommersielt utgangspunkt? I så fall må jeg si at det overrasker meg ganske mye.

       Så sier representanten at man må klargjøre med tanke på kostnader og finansiering. Ja, selvfølgelig må man det! Det er jo også det vi ber Regjeringen om, at man skal vurdere ulike finansierings- og driftsformer.

       Representanten sier videre at en « slik utbygging » vil ha den og den kostnad. Da må jeg si at representanten er kommet atskillig lenger enn forslagsstillerne. Forslagsstillerne har ikke sagt hvilken utbygging som skal finne sted. Forslagsstillerne har gjort klart at man ønsker å ha en nettkapasitet som sikrer norsk næringsliv mulighet til å ta i bruk teknologien, som sikrer at alle deler av landet kan ta i bruk denne teknologien, men har ikke sagt hvilken løsning som konkret skal velges.

       Vi er opptatt av at folk skal ha mulighet til å bestille et TV-program og en film til en tid som passer dem, til å utvikle fjernundervisning, avholde videomøter, benytte billig telefon, utvikle telemedisin osv. Vi er opptatt av at man skal ha muligheten over hele landet, men vi har ikke sagt hvilken nettløsning som skal velges. Det dreier seg i stor grad om å få til en rasjonell utnyttelse av ressursene som allerede er tilgjengelige. (Presidenten klubber.) Det dreier seg om å finne nettstrukturer som må være slik at trafikken ikke beslaglegger mer kapasitet enn nødvendig, og vi må klarlegge hvor flaskehalsene ligger, slik at vi ikke får en deling i Norge mellom dem som har tilgang til nettet, og dem som ikke har det - et ytterligere problem.

       Når det så gjelder det forslaget som ligger på bordet om å få utredet brede bånd og linjer, er sentrum og Kristelig Folkeparti skeptisk til det i forhold til hvor store midler staten må inn med hvis vi binder oss for kategorisk. Men samtidig har jeg signalisert at jeg vil tro at sentrum kan slutte seg til forslaget ut fra det jeg nå har hørt i debatten med de forbehold som Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti har tatt fra talerstolen.

Kenneth Svendsen (Frp) : At private investorer ønsker å delta i en aksjeutvidelse i Telenor, er vel et faktum som Kristelig Folkeparti også erkjenner. Det vil si at Kristelig Folkeparti erkjenner at det er mulig å skaffe midler til veie for å sikre at Telenor når de mål de har satt seg, å bedre både konkurranseevnen innenlands og utenlands og den teknologisk utvikling. Det er derfor unødvendig å bruke skattebetalernes penger for å nå Telenors mål.

       Kristelig Folkeparti har yndet å fremstille seg selv som et parti som er på parti med de svake i samfunnet. Jeg nevner bare u-hjelp. Jeg går ut fra at også Kristelig Folkeparti er enig i at det offentlige har en del primæroppgaver. Jeg nevner sykehusinvesteringer, investeringer i eldreomsorg og undervisning. Jeg vil også dra frem problemene ved Nordland Sentralsykehus, et sykehus i et distrikt som Sahl selv kommer fra, der det er store problemer med korridorpasienter, problemer som fylkeslegen sier skyldes at man ikke har midler til å investere i et utviklingsprogram ved sykehuset.

       Da er mitt spørsmål: Mener Kristelig Folkeparti at det er viktigere å foreta en investering på 2 milliarder kr i Telenor, et firma som har muligheter til å hente inn ekstern finansiering, enn å investere i sykehus som hjelper de svakeste i samfunnet, de som ikke har muligheter til å hente inn ekstern finansiering?

Jan Sahl (KrF) : Jeg kan ikke skjønne annet enn at Fremskrittspartiets representant på mange måter her blander saker som overhodet ikke kan sammenlignes. Så vidt jeg skjønner, er det snakk om å blande driftsmidler og investeringsmidler. Det er snakk om å sette u-hjelp opp mot investeringer i Distrikts-Norge.

       Kristelig Folkeparti har vist at vi både kan fremskaffe midler til u-hjelp og være med på å ta vare på Distrikts-Norge i forhold til sentrale strøk. Det vi frykter hvis Telenor skal privatiseres, er at vi får en sterk sentralisering av tjenester, og at det på nytt blir et slag mot Distrikts-Norge. Vi ønsker fremdeles å ha en statlig styring med dette selskapet, slik at bl.a. Nordland, som også representanten Kenneth Svendsen kommer fra, skal ha tjenlige teletjenester i likhet med hva de har i sentrale strøk. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti å bidra med statlig kapital i denne sammenheng.

Oddvard Nilsen (H) : Det er vel riktig å si det slik at Kristelig Folkeparti aldri har vært noen stor forkjemper i denne sal for liberalisering i telesektoren, og at partiet heller ikke har vært så veldig opptatt av Telenors konkurranseevne. Stort sett har partiet fulgt etter Arbeiderpartiet, sakte og rolig og i skyggen av dem. I så måte følger de opp den historiske tradisjon i denne innstillingen.

       Jeg har for moro skyld telt, og av 15 flertallsmerknader i innstillingen om Telenor er Kristelig Folkeparti og sentrum med i 13, og 11 av dem er faktisk sammen med SV. I så måte bekrefter det bare det jeg tidligere har sagt, at det stort sett har vært konstellasjonen i denne sal, med visse unntak. Det gir ikke den største optimismen når det gjelder muligheten for å tenke nytt og kanskje ta et ytterligere steg på liberaliseringsveien i Norge.

       Men så er det noe som undrer meg: Det står i en flertallsmerknad at Kristelig Folkeparti er veldig fornøyd med prisutviklingen på teletjenestene i Norge. Da lurer jeg litt på om Kristelig Folkeparti også er fornøyd med det som skjedde fra 1. januar 1998, da samtlige fastabonnenter i dette land fikk seg en skikkelig påsmell på telefonregningen. Det er den siste resten av Telenors monopolområde. Er representanten Sahl fornøyd med at Telenor på den siste del av monopolområdet drar ut alt det de kan så lenge monopolet varer?

Jan Sahl (KrF) : Representanten Oddvard Nilsen kritiserer Kristelig Folkeparti for lite nytenking. Når det gjelder spørsmålet om hva som er mest nytenking, enten å liberalisere eller fremdeles å ha tro på statlig eierskap, kan vi kanskje ta den debatten utenfor denne salen. Jeg synes det er ganske mye nytenking i den meldingen som er lagt fram. Etter mitt skjønn er det ikke noe å beklage at Kristelig Folkeparti her er med på merknader sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Det er vi fordi vi har tro på en best mulig utvikling for Telenor innenfor de rammer som der er trukket opp.

       Når det så gjelder den prisforhøyelsen på fastabonnement som kom ved årsskiftet, kan jeg si meg enig med representanten Oddvard Nilsen i at jeg ikke synes så veldig mye om den. Men jeg ønsker å gi Telenor mulighet til å gå ut på det internasjonale markedet og tjene penger, og så komme tilbake og også kunne konkurrere på fastabonnement og få ned prisen der til beste for det norske folk. Derfor går vi også inn for at Telenor skal få 2 milliarder kr for å muliggjøre den satsingen.

       Presidenten: Då er replikkordskiftet omme.

Jorunn Ringstad (Sp) (ordførar for sak nr. 6): Vi behandlar i dag fire saker som gjeld Telenor. Eg vil kome med nokre korte kommentarar til dei to Dok.nr.8-forslaga, men vil bruke det meste av innlegget mitt til sakene om kapitalutviding i Telenor og meldinga om Telenor si verksemd.

Jorunn Ringstad (Sp) : Ny politisk kvardag, vart det sagt frå replikanten. Det står ikkje noko i dei innstillingane vi behandlar i dag, som gjev noko signal om at Senterpartiet går inn for privatisering. Vi har i fleire av sakene vorte inviterte både av Høgre og Framstegspartiet til å vere med på delprivatisering. Senterpartiet har avvist forslaga. Vi er ikkje med på noko forslag som går på delprivatisering. I dag finn vi det uaktuelt, når det ikkje er tema i nokon av dei proposisjonane som vi handsamar, å gå inn på delprivatisering. Når det ikkje er tema står vi på det vi har sagt tidlegare. Eg synest då det må vere litt vanskeleg for representanten Eng å kalle det eit C-moment eller noko som er enklare enn det.

       Elles trur eg diskusjonen om privatisering går ganske hardt føre seg i Arbeidarpartiet sjølv. Når ein ser på ulike avisoppslag frå tidlegare, har både Gunnar Halvorsen og Bjørnar Olsen teke klart til orde for nettopp privatisering i Telenor. Så eg trur ikkje at Arbeidarpartiet, sjølv om dei køyrer hardt på andre, har det så lett i sitt eige parti, når ein ser dei klare fråsegnene som er komne frå det avisene framstiller som sentrale representantar i Arbeidarpartiet.

Thore Aksel Nistad (Frp) : Senterpartiet er veldig opptatt av at Telenor nå plutselig skal kunne konkurrere både innenlands og utenlands. Hadde Senterpartiet vært opptatt av å sikre alt på bygdene, hadde jeg forstått det godt, for det har vært Senterpartiets politikk i alle år å gjøre det. Men representanten for Senterpartiet sier at det er verdifullt at norsk kompetanse kan gå utenlands og konkurrere, og vil derfor la Regjeringen gi 2 milliarder kr til Telenor. Har ikke Telenor den samme kompetansen om det er private som går inn med kapital, i stedet for at staten skal bruke 2 milliarder kr på dette? Hvilke store ekstra kompetansefordeler har man når staten går inn, i stedet for at private bedrifter går inn i Telenor?

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Jorunn Ringstad (Sp) : I Senterpartiet er vi glade for og tilfredse med at Telenor har høg kompetanse. Vi er tilfredse med at norske kundar i Telenor får nytte den høge kompetansen som selskapet kan tilby. Vi ser òg på det som viktig at Telenor får halde fram med å vere med på den utviklinga som skjer på denne marknaden, og som går veldig raskt, at Telenor får vere med både på kompetanseutbygging og på å utvikle nye teknologiar.

       I Senterpartiet har vi sett det som heilt naturleg at Telenor,som er eit heilstatleg eigd selskap, får 2 milliardar kr i ny eigenkapital når dei har bruk for det, og at vi då brukar midlar over statsbudsjettet. Vi føler at det er ei god investering å bruke statlege midlar i denne omgangen for å auke eigenkapitalen og gje dei moglegheit til å gå inn på marknaden når sjansen byr seg. Og som eg sa i innlegget mitt, må dei ha den eigenkapitalen, etter dei vurderingane som er gjorde, for at dei skal kunne gå inn når sjansen byr seg. Tanken bak, frå Senterpartiet si side, med statlege midlar er den strukturen som selskapet har.

       Jeg tror presidenten har glemt en replikk.

       Oddvard Nilsen (H) : Det var et godt forsøk.

       Jeg sa innledningsvis i en replikk til Kristelig Folkeparti i sted at det partiet ikke hadde vært noen ivrig forkjemper i denne sal for liberalisering. Men når vi kommer til Senterpartiet, må det være lov å si at de direkte har vært motstandere av liberalisering - iallfall i saker vi har hatt knyttet til telesektoren.

       I det hele tatt har vel Senterpartiet vært ganske skeptisk til internasjonaliseringen. Jeg husker faktisk et intervju med Senterpartiets leder på TV i NRK, hvor hun sa at hun var imot globaliseringen. Da fikk jeg den tanke i hodet at jeg i grunnen var imot nordavinden, men jeg kan jo ikke gjøre så mye med det.

       Men nå ser jeg at Senterpartiet i innstillingen, og også representanten som nå var oppe for Senterpartiet, faktisk snakker om globalisering - internasjonalisering for Telenor. Representanten Sahl var også inne på det når det gjaldt bruken av disse 2 milliarder kr. En av hensiktene var å gå ut i verden og konkurrere. Da er spørsmålet: Hva er Senterpartiets offisielle politikk på dette området? Jeg hører hva de sier. Men Per Olaf Lundteigen, som jo er generalsekretær i Senterpartiet og burde vite hva partiet står for, sier til Dagens Næringsliv den 31. oktober 1997:

       « Jeg synes at diskusjonen må starte mer grunnleggende: Hvilken rolle skal Telenor ha? Vi har ikke hatt debatten om hvorvidt Telenor skal være et verdensomspennende konsern eller ikke. ...

       Det er ikke naturlig at de skal trekke kapital ut av landet for å ekspandere ute ».

       Dersom svaret allikevel skulle bli at selskaper som Telenor og Statoil skal være multinasjonale, sier Lundteigen at « det blir et stort spørsmål om de fortsatt skal være heileid statlige ».

       Kan representanten Ringstad forklare meg hva som er Senterpartiets offisielle politikk? Er det det som nå er sagt i salen, eller er det det som generalsekretæren i partiet sier?

Jorunn Ringstad (Sp) : Det er ikkje så lang tid sidan vi hadde ein debatt om Telenor - om endringar av telelova. Der fekk eg ein replikk som gjekk nokolunde i same gate, frå representanten Nilsen. Eg kan begynne med å svare litt på same måten som eg svara då.

       Vi var ikkje med på alle dei forslaga som vart fleirtalsforslag i Stortinget, og som har ført til den endringa vi ser på telemarknaden i dag. Men vi tek til etterretning at det er eit fleirtal som ynskjer den utviklinga vi i dag har, med konkurranse, med ein open marknad, og så må vi vere med og styre ut frå dei føresetnadene som ligg der.

       Vi har teke til etterretning at Telenor ynskjer å vere med i den utviklinga som skal skje. Vi har teke til etterretning at her er det ein open marknad. Skal Telenor få ein sjanse i telemarknaden til å vere leiande på teletenester og på IT-utvikling, har vi innsett at dei må få den moglegheita. Difor er vi med på dei 2 milliardar kr av statlege midlar for å gje Telenor den moglegheita vi meiner dei fortener i den marknaden som eksisterer.

       Teknologiutviklingen bryter ned grensene mellom tradisjonelle teletjenester, datatjenester, informasjonstjenester og underholdningstjenester og skaper grunnlag for samarbeid og konkurranse på tvers av tidligere atskilte bransjer. Utviklingen innen mikroelektronikk og datateknologi har gjort det mulig at informasjon i enhver form - lyd, tekst, data og bilde - kan digitaliseres og formidles med betydelig større kapasitet enn tidligere. De ulike tjenestene kan nå utføres på alle typer nett - trådløst eller i kabelnett. En viktig effekt er lavere og stadig fallende kostnader og priser på overføring av signal, og at prisene blir mindre avstandsavhengige. Slik vokser informasjonssamfunnet fram. Telekommunikasjonsnettverkene utgjør transportsystemet - infrastrukturen - og med det selve fundamentet i informasjonssamfunnet.

       Tilgangen til den nye teknologien og evnen til å anvende den blir stadig viktigere både for næringslivet, for offentlig virksomhet og for den enkelte. Det er derfor særdeles viktig at komiteen i dagens innstilling kan konstatere at teletjenestene i Norge er blant de beste i verden både når det gjelder pris og tjenestetilbud, og at det tidligere Televerket - nå Telenor - har vært, er og fortsatt skal være et viktig redskap for å fremme denne utviklingen. Telenor er myndighetenes viktigste redskap for å nå hovedmålet for telepolitikken om at alle husstander og bedrifter over hele landet skal ha grunnleggende teletjenester av høy kvalitet og til likeverdige og lavest mulige priser.

       Nettopp derfor er det Arbeiderpartiets syn at Telenor skal videreføres som et heleid statlig aksjeselskap. Det er det som gir klarest statlig styring av utviklingen innenfor dette stadig viktigere samfunnsområdet. Selv en liten privat eierandel vil vesentlig svekke statens mulighet for eierstyring. Da Televerket ble omdannet til aksjeselskapet Telenor, var det da også en klar forutsetning at dette skulle være et heleid statlig selskap. Arbeiderpartiet står fast ved det.

       Da Stortinget debatterte omdanningen, sa Kristelig Folkepartis hovedtaler:

« Dette er ikkje på nokon måte ei privatisering av Televerket. Vi går inn for å lovfeste at staten skal eige alle aksjane. Eit statleg eigarskap vil sikre ei overordna samfunnsmessig styring. »

       Senterpartiet var enda mer restriktivt. Til Telecom Revy den 21. august 1997 uttalte Senterpartiets daværende samferdselstalsmann at han var livredd for privatisering av Telenor. Senterpartiet gikk til og med mot at Telenor skulle bli aksjeselskap.

       Og hva uttalte så Venstres leder, nåværende næringsminister Lars Sponheim? Jo, han var blant de mest restriktive:

       « Venstre støtter forslaget fra mindretallet i samferdselskomiteen, Senterpartiet og SV, som går inn for at Televerket skal videreføres som en forvaltningsbedrift. »

       Videre:

« Aksjeselskapsformen vil svekke mulighetene til offentlig innsyn og den kontroll som er nødvendig å utøve med et forvaltningsorgan. »

       Ikke minst Senterpartiet reiste land og strand rundt med kritikk av at Arbeiderpartiet stod bak omdanningen til aksjeselskap.

       Hva opplever vi så i dag? Jo, de partiene som sterkest kritiserte omdanningen til aksjeselskap, og som sterkest understreket betydningen av full statlig eierstyring, åpner nå for å selge ut Telenor til private. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre holder åpent for en senere delprivatisering av Telenor.

       En ting er standpunktet. Men hva forventer disse partiene å ha igjen av troverdighet? Nok en gang ser vi at de i valgkampen fortalte velgerne én ting, mens de prinsippene de da hevdet, nå er forsvunnet. Så lenge man holder åpent for og ikke avviser en privatisering, kan man ikke lenger være prinsipielt imot. Og når vi ser dette sammen med andre politiske endringer etter regjeringsskiftet, må vi snart spørre om hva som er igjen av politisk ærbarhet.

       Det er et sentralt mål å sikre distriktene et godt og likeverdig tilbud av teletjenester slik at avstandsulempene reduseres. Samtidig er det er et mål at Telenor i enda større grad skal vektlegge distriktshensyn ved lokalisering av oppgaver i egen bedrift. Telekommunikasjons- og informasjonsteknologien bærer i seg betydelige muligheter for desentralisering av arbeidsoppgaver. Telenor er i fremste rekke når det gjelder slik teknologi. Telenor må derfor bevisst benytte den nye teknologien til å lokalisere virksomhet desentralt, også utenfor regionale sentre. Oppmerksomheten må nå i første rekke rettes inn mot at alle deler av landet sikres likeverdig tilgang til den nye teknologien, og at framtidsrettede arbeidsplasser i Telenor basert på ny teknologi utvikles i alle deler av landet. Dette er viktig for å utvikle teknologiske miljøer også utenom sentrale strøk. Telenor må derfor bevisst søke å lokalisere arbeidsplasser basert på ny teknologi til distriktene. Dette gjelder ikke minst de områder som under omstillingen har hatt sterkest nettoreduksjon av arbeidsplasser, bl.a. Finnmark og Nordland.

       Det er i denne sammenheng også viktig å understreke at effektivisering av virksomheten til Telenor ikke skal skje på bekostning av service- og kvalitetsnivået på tjenestene i noen del av landet.

       Lavere pris på teletjenester er viktig for at brukerne skal kunne gjøre bruk av de nye teknologiske muligheter. Den teknologiske utviklingen bidrar til å gjøre kostnadene og dermed prisen mindre avhengig av avstand. Det er positivt at prisen på teletjenester er redusert betydelig de senere år. Samtidig er det viktig at særlig fjerntaksten reduseres ytterligere. Fra Arbeiderpartiets side ser vi det som et fremskritt dersom fjerntaksten over tid kan fjernes, slik at vi bare får to takstgrupper i Telenor: lokaltakst og nærtakst. Vi vil be selskapet vurdere det i samråd med departementet.

       Norges beliggenhet og geografi gjør at norsk næringsliv har vesentlige avstandsulemper i forhold til næringsliv som ligger nærmere de sentrale markedene. Det er derfor et siktemål å redusere kostnadsmessige og tidsmessige ulemper knyttet til avstand. Næringslivet i distriktene har avstandsulemper i forhold til både nasjonale og internasjonale markeder.

       Det er viktig for næringslivets konkurranseevne at Norge ligger i fremste rekke både når det gjelder utvikling og bruk av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og når det gjelder reduksjoner i priser og kostnader forbundet med bruk av slik teknologi.

       Det er et mål at utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien skal bidra til å fremme en positiv utvikling i distriktene. Arbeiderpartiet ser det derfor som avgjørende viktig at hele landet sikres tilgang til bånd og linjer av tilstrekkelig omfang og kvalitet til at en fullt ut kan utnytte de nye muligheter teknologien gir. Det er en forutsetning for å sikre likeverdige tjenester i alle deler av landet.

       I Nordlys den 6. februar slår konsernsjefen i Sparebanken Nord-Norge, Hans Olav Karde, alarm:

« En av de største truslene i framtida for å opprettholde banktilbudet og et næringsliv ute i distriktene, er dårlig kvalitet og kapasitet på telenettet. » Videre:

       « Situasjonen for banken er minibanker som ikke virker, betalingstjenester i butikkene har stadig brudd, og overføring av data mellom avdelingskontor og sentrale dataanlegg halter. Karde mener at det nå er på tide å få løftet saken opp. - Telenettet er den største trusselen mot vårt distribusjonsnett, sier han. »

       Og videre:

       « Næringslivet vil bli tvunget til å flytte inn til sentra, hvis ikke telenettet tilfredsstiller kravene. Programmene og informasjonen som skal gå over nettet blir stadig mer massivt. »

       Dagbladet skrev den 23. november om et « nytt klasseskille på telemarkedet »:

       « - Alle nye tjenester er ressurskrevende, og det er nettkapasiteten som er begrensningen, sier direktør Tore Aarønæs i konsulentselskapet Teleplan. Han spår et nytt klasseskille mellom dem som har tilgang til de nye kablene og dem som må ta til takke med de gamle kobberledningene. »

       Videre:

       « De som har tilgang til motorveiene vil kunne utnytte de nye avanserte teletjenestene langt bedre », sier Aarønæs.

       « Det kan være katastrofalt for en bedrift å ligge et sted hvor et nytt bredbåndnett koster det dobbelte eller tredobbelte av hva det koster i Oslo. Det er en enorm konkurranseulempe », - uttalte likeså tele- og medieforsker Eli Skogerbø til Aftenposten i går.

       Dette ligger til grunn når Arbeiderpartiet sammen med Høyre og SV i dag fremmer forslag om at Stortinget skal be Regjeringen om å utarbeide en plan for forsert utbygging av framtidsrettede bånd og linjer av tilstrekkelig bredde og kapasitet, slik at husstander og virksomheter i hele landet sikres mulighet for overføringskapasitet som er tilstrekkelig til å ta i bruk stadig nye kommunikasjonsmuligheter.

       Desto mer overraskende er det at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ikke stiller seg bak en slik satsing. De vil ha utbygging basert på en « kommersiell vurdering », som de selv uttrykker det.

       Arbeiderpartiet er opptatt av at alle som ønsker det, skal få kunnskap om bruk av IT og tilgang til dette kommunikasjonsverktøyet. En landsdekkende infrastruktur med stor kapasitet må etter vårt syn sikre at alle kan nyttiggjøre seg stadig nye muligheter til elektronisk kommunikasjon.

       Vi er opptatt av at folk skal ha mulighet til å bestille TV-program og film til en tid som passer for den enkelte, til å avholde videomøter, til å benytte bildetelefon og til å utvikle telemedisin i helsevesenet. For å få best mulig utnyttelse av landets totale nettressurser, skal det etter vårt syn ikke være restriksjoner på hvilke nett som brukes til hva. Det er for øvrig ikke slik at ny virksomhet bare kan skje etter at store, nye nettutbygginger er gjennomført. Det dreier seg i stor grad også om å få til en rasjonell utnyttelse av ressurser som allerede er tilgjengelig. Eksisterende nett kan utnyttes mer effektivt, og nettstrukturene må være slik at trafikken ikke føres på en måte som beslaglegger mer kapasitet enn nødvendig.

       Jeg forutsetter at departementet nå forbereder en plan som avveier alle slike forhold. Det som er viktig for Arbeiderpartiet, er at vi sikrer oss mot at den nye teknologien bare blir tilgjengelig for en begrenset krets, og at bl.a store deler av Distrikts-Norge påføres nye avstandsulemper på grunn av at de ikke får tilgang til nett med tilstrekkelig kapasitet og kvalitet. Derfor vil vi ha fram en slik plan. Dette er også i ferd med å bli et viktig fordelings- og distriktspolitisk spørsmål, på samme måte som det er et viktig spørsmål for næringsutvikling og verdiskaping.

       Jeg er derfor svært tilfreds med at dette viktige punktet i Arbeiderpartiets program i dag får tilslutning fra et flertall i Stortinget. Vi vil altså ha fram en plan for forsert utbygging av nettet. Vi vil sikre at husstander og virksomheter over hele landet sikres overføringskapasitet som er tilstrekkelig, slik at de kan gjøre bruk av stadig nye kommunikasjonsmuligheter. Og jeg er mildt sagt overrasket over at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ikke ville stille seg bak dette forslaget som er så viktig i nærings- og distriktspolitikken. Etter mitt syn er regjeringspartienes opptreden i denne saken dessverre uten perspektiv, uten perspektiv på at dette dreier seg om å bygge en elektronisk motorvei inn i framtiden, en « vei » som kan bli vel så viktig som veier og bruer, en « vei » som må være like god for folk i alle deler av landet. Og da kan man ikke bare vektlegge hvorvidt det er i kommersiell interesse for Telenor eller ikke.

Thore Aksel Nistad (Frp) : Den 1. januar i år falt atter et monopol i Norge, en av de mange minnerike dager som det blir flere og flere av.

       Jeg er selv av den generasjon som vokste opp i Arbeiderpartiets monopolverden, og jeg har monopoler og alt dets vesen langt oppe i halsen. Jeg har aldri i hele mitt liv forstått Arbeiderpartiets og dets sosialistiske medspilleres ønske om statlig drift og monopoler. Her har jeg hele mitt liv vært henvist til å stå i kø og pent be om en tjeneste eller en vare som sosialismen har regulert etter en eller annen merkelig definisjon som jeg aldri helt har forstått.

       Endelig har telemonopolet falt, og vi forbrukere kan nå endelig få lov til selv å velge, uten å være henvist til et surt statsteleverk.

       Fremskrittspartiet ville selvsagt gått enda lenger, og vi har satt frem forslag om at en del av Telenors aksjer skal gis til det norske folk. Merkelig, vil nok sosialistene og deres hjelpere si, men forslaget er i det hele tatt ikke noe merkelig. Hvem har sørget for at Telenor har tjent penger og er det det er i dag? Jo, det er kundene, som var tvunget til å bruke det, uansett kostnad. Det norske folk og næringslivet hadde tidligere ikke noe som helst alternativ. Vi i Fremskrittspartiet synes derfor det er rett å overføre 20 pst av aksjene til det norske folk. Dette vil i tillegg til at folk får aksjer i en bedrift og alle blir aksjeeiere, også medføre at folk begynner å interessere seg for aksjemarkedet og hvorledes dette fungerer i praksis. Det er med andre ord en gedigen skolering, og vil på sikt få alle til å se på aksjer og aksjemarkedet med en helt annen og positiv innstilling enn den negative vinkling som sosialistene alltid har hatt til aksjemarkedet.

       Åsprøyte flere statlige midler inn i Telenor, slik Regjeringen nå legger opp til, kan vi ikke se et eneste reelt argument for. Trenger Telenor AS kapital, bør de, som andre bedrifter, få dette fra det åpne marked. Telenor AS kan børsnoteres og hente inn minst 3 milliarder kr, maks 5 milliarder, i ny aksjekapital i markedet. Det lyder litt hult når Regjeringen uten videre kan sprøyte inn 2 milliarder kr her, men når Fremskrittspartiet foreslår midler til sykehusutstyr, er Regjeringen av den mening at det vil være inflasjonsdrivende. Forstå det den som kan, jeg kan det ikke.

       Telenors nettdel/monopoldel vil det også være naturlig å skille ut etter mønster av Statnett. Dette vil medføre at alle aktører vil ha lik tilgang og like vilkår til nettdelen. Det vil med andre ord si at det ikke kan foregå krysssubsidiering, og ingen kan da heller bli beskyldt for det.

       At flere aktører får tilgang til nettet, vil medføre større konkurranse og lavere priser, noe som kommer både næringslivet og den vanlige forbruker til gode. Etter at alle monopoltjenester er eliminert fra selskapet eller skilt ut og Telenor AS er et vanlig børsnotert selskap, overføres så resten av aksjene til Folketrygdfondet.

Oddvard Nilsen (H) : Høyre har alltid ønsket å medvirke til at Telenor AS skal bli en moderne, konkurransedyktig bedrift. Det skal ikke legges skjul på at Høyre har ønsket konkurranse og liberalisering nettopp fordi vi har ment at dette først og fremst ville komme forbrukerne til gode i form av lavere pris på tjenestene. Erfaringen så langt har vist at dette har vært riktig.

       Teknologiutviklingen innen IT- og telebransjen er voldsom. Det er derfor viktig at Telenor AS gis rammevilkår som gjør det mulig for bedriften å konkurrere i et marked som bl.a av teknologiske utviklingsgrunner er i voldsom konkurranse.

       Det bekymrer oss i Høyre at flertallet kanskje i sterkere grad ønsker å legge særforpliktelser på Telenor, som lett kan komme i konflikt med det vi kan kalle for kravet til lønnsom drift. Det store spørsmålet blir om sentrum i den utviklingen som nå kommer, er villig til å oppgi den politiske styringen og i større grad legge vekt på Telenor som en konkurransedyktig bedrift som kan utvikle tjenester og innovasjon i landet vårt til glede for oss alle. Det er i denne sammenheng jeg er litt bekymret, for når sentrum, som jeg sa tidligere i en replikk, står sammen med SV og Arbeiderpartiet i 13 av 15 flertallsmerknader, gir det signaler om at tanken om ytterligere å stimulere til konkurranse og liberalisering i denne telesektoren kanskje ikke er disse partienes fremste ønske. Det gjenstår å se.

       I denne saken står Høyre sammen med Arbeiderpartiet og SV om såkalt bredbåndnett. La meg få understreke hva Høyre legger i dette. Høyre ser ikke for seg en utrulling av et nytt nett i dette landet. Høyre ønsker å se på det nettet som allerede eksisterer - knytte det til Internett 1 og Internett 2, se hva som finnes på e-verkssiden og i NSB - og se på totaliteten i dette for eventuelt i neste omgang å se hva dette totalt sett kan gi oss alle sammen, og også åpne for ny teknologi. Blant annet kan jeg nevne at vi er interessert og opptatt av den teknologien som Nera representerer i forbindelse med linjeløst nett - Nera-ringen - som er planlagt på Kokstad i Bergen, som knytter sammen samtlige industribedrifter på Kokstad med Universitetet og forskningsmiljøet i Bergen. Det er spennende. Vårt poeng er ikke at man skal rulle ut et nytt nett, men se på hvilket nett man har, hvilken kapasitet som allerede foreligger, hvordan det kan utvikles, og at man legger inn rammebetingelser i systemet som stimulerer til teknologisk utvikling. Det er veldig viktig for Høyre å få presisert dette, og det er dette vi ønsker å få vurdert både i forhold til kostnadssiden og til hva det vil koste å drive det i framtiden. Jeg understreker at det er ikke noe nytt nett som skal rulles ut i dette landet. Det jeg ønsker, finnes på det nettet som eksisterer, og så får vi i neste omgang se hvordan vi kan utnytte den teknologien som er der.

       Fremskrittspartiet har i innstillingen et forslag om å skille ut Telenors infrastrukturnett til et eget selskap. Jeg har faktisk tidligere sagt at dette kan være én av flere løsninger for ytterligere å skjerpe konkurransen i Norge. Men det er et stort « men » knyttet til dette: Høyre er selvsagt ikke interessert i å skille ut nettet til et nytt monopolområde. Vi ønsker ikke at det monopolet som er i dag, skal erstattes av et nytt monopol. Vi ønsker også at det skal være en viss dynamikk i dette. Det må ikke være slik at dette monopolet utelukkende skal administrere nettet uten å legge inn den teknologiske utvikling, slik at vi hver dag i fremtiden har et hypermoderne nett i dette landet. Dette er veldig viktig for Høyre. Det betyr at vi ønsker en bredere vurdering av dette for å se hva det måtte innebære og se hvilke muligheter som ligger i det, og vi understreker sterkt at vi ikke ønsker at ett monopol skal erstattes av et annet.

       Jeg har tidligere sagt at det overrasker meg at Arbeiderpartiet i denne saken ikke fremmer forslag og med det for evig setter bom for delprivatisering av Telenor. Jeg har tidligere også sagt at det aner meg at dette er en erkjennelse av at virkelighetens verden har seget innover Arbeiderpartiet, og at de her og nå ikke ønsker å gi til kjenne synspunkt som de kanskje må gå tilbake på om noen år når Telenors kapitalbehov kanskje nærmer seg 30 milliarder kr. Da vil sikkert også Arbeiderpartiet skjønne at det vil være fornuftig å hente pengene et annet sted, spesielt når risikoen med å eksponere disse pengene i utlandet øker. Fra Høyres side er det i denne sammenheng viktig å understreke at de pengene vi har, oljepengene våre, er fremtidige pensjonsforpliktelser, og vi mener selvsagt at de skal plasseres med en risiko som avspeiler at det er det de skal brukes til, og at de ikke skal brukes til investeringer med høy risiko, for det innebærer selvsagt muligheter for tap.

       Jeg vil da ta opp Høyres forslag i forbindelse med St.meld.nr.17.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen):

       Hr. president! Kan jeg få ordet for å oppklare noe som faktisk må være en åpenbar misforståelse.

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg registrerer at representanten Nilsen nå for andre gang spør om hvorfor Arbeiderpartiet ikke fremmer forslag i spørsmålet om eierskap i Telenor. Jeg vil vise til at i den utstrekning Arbeiderpartiet mener at den nåværende tilstand skal føres videre, er det ikke behov for å fremme forslag. Det er de som ønsker å endre den bestående tilstand, som må fremme slike forslag. Det er selvfølgelig årsaken.

       Jeg er glad for at det er bred enighet om at forholdene må legges til rette for at Telenor fortsatt skal være en ledende aktør på det norske telemarkedet, som kan bidra til verdiskaping og sikre moderne og konkurransedyktige tilbud over hele landet.

       Virksomheten til Telenor er viktig for å oppnå hovedmålet i telepolitikken, som er å sikre at alle husstander og bedrifter over hele landet får tilbud om grunnleggende teletjenester av høy kvalitet og til lavest mulige priser.

       Telenors plikt til å levere tjenester til hele landet skal videreføres. Gjennom maksimalprisordningen som ble innført fra 1. januar 1997, er Telenor også forpliktet til å prise de pålagte landsdekkende tjenestene innenfor en ramme som skal sikre årlige reduksjoner i realprisene til kundene i alle deler av landet. Jeg er om nødvendig innstilt på å bruke denne ordningen for å motvirke politisk uakseptable forskjeller i prisene landsdelene imellom.

       Jeg vil understreke at selv om Telenor som ledende aktør er pålagt viktige samfunnsoppgaver på teleområdet, vil realiseringen av de telepolitiske målene i tiden framover måtte skje ved bruk av virkemidler som generelle reguleringer og konsesjonskrav og ved offentlig kjøp av spesielle samfunnstjenester. Vi må alle ta innover oss at eneretten er avviklet, og at bruken av virkemidler må innrettes deretter. I en situasjon med allmenn konkurranse vil Telenors overordnede mål være å skape størst mulige verdier for eieren. For Telenor og for eieren vil samfunnspåleggene måtte betraktes som rammevilkår for virksomheten. Selskapets mål må her være å utføre oppgavene på en mest mulig effektiv måte.

       Jeg viser til at spesielle samfunnspålagte oppgaver, som nød- og sikkerhetstjenesten knyttet til kystradioen, ytelser til totalforsvaret og ytelser vedrørende Svalbard, blir finansiert over statsbudsjettet fra 1998. Det er videre forutsatt at Samferdselsdepartementet skal vurdere behovet for en ordning med felles aktørfinansiering av merkostnadene knyttet til de pålagte landsdekkende tjenestene i 1998 for eventuell innføring fra 1999.

       Innføring av konkurranse på alle deler av telemarkedet innebærer at Telenor etter hvert kommer til å tape markedsandeler i Norge. For å opprettholde en stor og konkurransekraftig norsk teleoperatør er det nødvendig å gi Telenor mulighet til å kompensere for dette ved å ekspandere i utlandet. Jeg vil likevel understreke at Telenors primære marked skal være Norge og norske kunder. Det er også en klar forutsetning at den internasjonale satsingen ikke skal gå ut over oppgaveløsningen i Norge. Jeg vil vise til at det er et avansert hjemmemarked som har lagt grunnlag for det potensialet Telenor nå har til å gjøre gode forretninger i utlandet. Vekstambisjonene i utlandet må ikke føre til at det blir satset mindre på å utvikle avanserte og gode løsninger for kundene i Norge. Samtidig finner jeg grunn til å peke på at en strategi der Telenor ikke satser utenfor Norge, innebærer en stor risiko for at selskapet blir isolert til et relativt lite marked. Selskapets evne til å utvikle seg og opprettholde konkurransekraft på et marked som blir stadig mer internasjonalt, krever et bredere markedsgrunnlag. På bakgrunn av Telenors relative størrelse og dermed begrensede evne til å bære risiko vil det være en forutsetning at internasjonale investeringer som hovedregel skjer gjennom deltakelse i konsortier og/eller allianser. Gjennom satsingen i utlandet gir en også norskutviklet kompetanse en sjanse til å virke til beste for en framtidig næring som vil ha stor betydning for utvikling av næringsstrukturen i landet vårt. Jeg ser det som viktig å utnytte slike nasjonale konkurransefortrinn.

       Lave priser og effektive teletjenester over hele landet er Telenors viktigste bidrag til å oppfylle målet om å opprettholde en desentralisert befolknings- og næringsstruktur i Norge. Utviklingen mot mer avstandsuavhengige priser vil trolig fortsette i tiden framover. Forskjellen mellom fjerntakst og lokaltakst ligger an til å bli ytterligere redusert, og det samme gjelder prisforholdet mellom fasttelefoni og mobiltelefoni. Jeg legger vekt på at leveransene til Telenor tilfredsstiller kundenes krav og forventninger til kvalitet og service i alle regioner. Videre effektivisering av virksomheten skal ikke gå ut over nivået på service og kvalitet på tjenestene i noen region av landet. Jeg vil følge utviklingen nøye på dette området og ser behov for at Samferdselsdepartementet lager en egen utredning om kvalitet og service.

       Telenor må ha stor handlefrihet til å velge virkemiddel bl.a med hensyn til organisering og bemanning av virksomheten, men jeg legger til grunn at Telenor fortsatt nytter teknologien til å opprettholde desentraliserte lokaliseringer der det er grunnlag for det. Telenorkonsernet har fremdeles en svært desentralisert lokaliseringsstruktur med arbeidsplasser i 125 av landets kommuner. Selv om teknologi og konkurransesituasjon legger klare føringer, vil Telenor fremdeles ha betydelig mulighet til å velge effektive og lønnsomme desentrale løsninger. Jeg legger til grunn at Telenor skal være en foregangsbedrift for å få til slike løsninger.

       SV foreslår at departementet sørger for at Telenor utarbeider en plan for desentralisering av funksjoner for å opprettholde og utvikle telemiljøer i distriktene. Jeg mener at dette ønsket bør være tilstrekkelig ivaretatt med de krav til rapportering som departementet har lagt opp til, dvs. at Telenor jevnlig og mer systematisk i § 10-planene redegjør for tiltak og resultater av arbeidet med å få i stand effektive løsninger for distribuert virksomhet utenfor de sentrale områdene.

       Antall årsverk i Telenor økte med ca 1.500 til 19.650 i 1997. Dette er ikke langt unna historisk rekord for bedriften. Veksten fordeler seg riktignok med ca 600 i Norge og ca 900 i virksomheter i utlandet.

       Hovedbegrunnelsen for forslaget om å tilføre Telenor mer egenkapital er at selskapet viser seg å ha et større potensial for å engasjere seg i lønnsomme prosjekter i utlandet enn det en tidligere så for seg. Å utnytte dette potensialet er viktig for å utvikle Telenors kompetanse videre på områder der selskapet har oppnådd særlige fortrinn, og for å opprettholde Telenors relative posisjon på det europeiske markedet. Utenlandsinvesteringene har et stort potensial for verdiskaping. En gjennomføring av Telenors utvidede investeringsplaner uten tilføring av ny egenkapital vil med realistiske anslag føre til at konsernets bokførte egenkapitalprosent vil falle under målsatt nivå på rundt 42.

       Telenor har svært høy kompetanse innen mobil- og satellittkommunikasjon, som er de områdene hvor hovedtyngden av de internasjonale investeringene skjer. Denne kompetansen bør utnyttes på en måte som kan gi god verdistigning på selskapet. Lav egenkapitalandel vil trolig redusere tilfanget av prosjekter som følge av nedgradering av Telenors kredittverdighet.

       Selv om Telenor skal samarbeide med andre selskaper i utlandet, vil satsingen øke risikoeksponeringen vesentlig. De regnskapsmessige resultatene vil i en periode bli betydelig svekket selv om det forventes en sterk stigning i selskapets verdi. Jeg vil understreke at staten som eneeier av Telenor må være villig til å tilføre selskapet ny egenkapital dersom dette er økonomisk fornuftig. Selskapet vil ellers stå overfor en konkurranseulempe i forhold til andre teleselskap som kan hente inn ny egenkapital fra private investorer. Uten tilførsel av ny egenkapital er faren til stede for at Telenor vil sakke akterut i forhold til konkurrentene. Konsekvensen vil kunne bli at konsernets teknologiske kompetanse og forretningsmessige handlefrihet blir alvorlig svekket. Over tid vil det også kunne føre til et dårligere tjenestetilbud i Norge. Jeg finner det likevel tilstrekkelig sannsynlig at egenkapitalprosenten bør kunne holdes rundt målsatt nivå med en kapitaltilførsel på 2 milliarder kr i denne omgang. Departementet ser det dessuten som en fordel å følge egenkapitalutviklingen i selskapet nøye og heller gjøre flere justeringer i egenkapitalen enn få og svært store. Dette vil gi en tettere eieroppfølging og større mulighet for eieren til å vurdere overordnede strategispørsmål.

       Telenor vil normalt ikke kunne velge tidspunkt for investeringene i utlandet. Det er nå og i de nærmeste årene etter sluttføringen av den globale liberaliseringen av telemarkedet fra 1. januar 1998 at de mest interessante forretningsmulighetene synes å åpne seg. For at Telenor skal kunne utnytte investeringspotensialet er det avgjørende å ha finansiell styrke til å kunne forplikte seg når muligheten oppstår. Jeg viser til at Regjeringen har varslet at en vil komme tilbake til spørsmålet om delprivatisering før en eventuell neste kapitalutvidelse i Telenor. Jeg vil ikke her og nå gi meg inn på en debatt om delprivatisering. Mitt utgangspunkt er at jeg ønsker å opprettholde et sterkt og konkurransedyktig nasjonalt teleselskap og samtidig se til at vi har effektive virkemidler for å realisere målene i telepolitikken. Jeg stiller meg uforstående til at Regjeringen kritiseres for å ville framskaffe et bedre beslutningsgrunnlag i et så viktig spørsmål som dette.

       Høyre og Fremskrittspartiet fremmer hvert sitt forslag om utskillelse av Telenors infrastrukturnett i et eget selskap. Jeg er glad for at flertallet ikke går inn for dette. Det er nemlig slik at virksomheten er så tett knyttet sammen at skulle vi følge opp disse forslag, ville man i praksis kunne påføre Telenor vesentlige konkurranse- ulemper.

       Jeg vil fortsatt legge et høyt avkastningskrav på Telenor, i perioden 1998-99 på minimum 13 % før skatt. For å få et mer dekkende bilde av den reelle avkastningen i en periode med betydelig oppstart av ny virksomhet særlig internasjonalt, vil resultatmålingen i det ordinære finansregnskapet bli supplert med mer verdiorienterte vurderinger av virksomheten. På denne måten vil en få synliggjort verdiendringer som ikke blir reflektert i finansregnskapet med mindre eierposter blir realisert gjennom salg. Jeg mener at det, særlig i den internasjonale ekspansjonsfasen som konsernet nå er på vei inn i, er behov for å legge større vekt på slike supplerende verdivurderinger, og jeg ser det som særlig viktig at Telenor selv legger opp til å gjennomføre separate verdivurderinger av de internasjonale engasjementene på regelmessig basis.

       Jeg kan illustrere betydningen av resultatmålingen ved å vise til Telenors foreløpige årsresultat for 1997. Resultatet før skatt ligger an til å bli ca 1.915 mill. kr, en nedgang på ca 440 mill. kr fra 1996. Dette gir en bokført egenkapitalavkastning på 12,7 %. Som ventet er det i hovedsak kostnader i forbindelse med etablering og oppstart av virksomhet utenfor Norge som drar ned resultatet. Den internasjonale virksomheten har imidlertid hatt en svært positiv verdiutvikling også i 1997. En verdivurdering som Telenor nylig har fått utført, anslår verdien av egenkapitalen i datterselskapet Telenor International til et sted mellom 9 og 15 milliarder kr, mens bokført egenkapital pr. 31. desember 1997 utgjorde ca 3 milliarder kr.

       Det er behov for å etablere en langsiktig og stabil utbyttepolitikk overfor Telenor AS. Ikke minst av styringsmessige grunner er det viktig at eieren, etter at retningslinjene er lagt, ser på utbyttepolitikken som forpliktende, og at det derfor bare blir gjort avvik fra den dersom det inntrer særlige omstendigheter. Med utsikter til betydelig lønnsom vekst i tiden framover vil et relativt lavt utbyttenivå være det som best legger til rette for utnytting av Telenors verdiskapingspotensial og størst mulig samlet avkastning for eieren. Jeg er glad for at det er bred enighet om dette, og vil derfor inntil videre legge til grunn utbyttenivå på 30-40 % av resultat etter skatt.

       Komiteens flertall har fremmet forslag om at Regjeringen skal utarbeide en plan for forsert utbygging av framtidsrettede bånd og linjer av tilstrekkelig bredde og kapasitet, slik at husstander og virksomheter i hele landet sikres mulighet for overføringskapasitet som er tilstrekkelig til å ta i bruk stadig nye kommunikasjonsmuligheter. Det forutsettes lagt fram en vurdering av ulike finansierings- og driftsformer.

       Ser vi på den aktuelle situasjonen på teleområdet, har vi nettopp innført full konkurranse. I tillegg har alternative nettressurser kunnet tilbys til bruk for tidligere liberaliserte tjenester siden 1. november 1996.

       Vi har derfor i Norge i dag flere telenett i full virksomhet og/eller under etablering og utbygging. Først og fremst har vi naturlig nok Telenors nett, som pr. 1. desember i fjor var fulldigitalisert og bygd ut med høykapasitets digitale linjer fram til og med endesentralene som den enkelte kunde er knyttet til. Dette innebærer at alle telebrukere i hele landet er knyttet til et digitalt nett. På grunn av tekniske forhold i abonnentnettet kan pr. i dag ikke alle abonnenter uten videre tilbys tjenester som ISDN. Opprustingsbehovet er jevnt fordelt over hele landet, også i Oslo. Det er viktig å være oppmerksom på at Telenor til nå har dekket all etterspørsel etter digital funksjonalitet og gjennomført ad hoc-tiltak i de tilfeller dette har vært nødvendig. Slike tiltak knyttet til å dekke etterspørselen av tjenester utover omfanget av de pålagte landsdekkende tjenestene, slik dette ble fastlagt ved behandlingen av St.prp.nr.70 (1995-1996), gjennomføres på kommersielt og kostnadsbasert grunnlag.

       I tillegg til at Telenor har dekket all etterspørsel, står vi nå midt oppe i en utvikling hvor konkurransen er sluppet løs, og hvor det tas i bruk og bygges ut nye tilbud i tillegg til Telenors. Det gjelder f.eks jernbanens og elselskapenes nett og tilbud over kabelfjernsynsnett og satellitt. I tillegg har vi allerede også digitale tilbud over mobilnettene. I sum forteller dette at vi har betydelige muligheter, men også store utfordringer når det gjelder å benytte disse mulighetene på en skikkelig måte.

       Statlig medvirkning til en eller flere aktørers nettutbygging i et konkurransemarked reiser vanskelige problemstillinger i forhold til konkurransereglene og EØS-reglene på området, noe en aktørbasert fellesfinansiering opplagt også vil gjøre.

       Forslaget som er fremmet, må ses i forhold til at det tar hensyn til gjeldende status og utbyggingsplaner for telenett i Norge, og gjeldende regulatoriske forhold.

       Jeg forutsetter naturligvis at Telenor og dets konkurrenter forbedrer det norske linjenettet, slik at norske kunder til enhver tid får tilgang til de mest moderne tjenestene, basert på en kommersiell vurdering. I komiteens forslag ligger det at en utbygging utover dette må klargjøres når det gjelder omfang, kostnader og eventuell statlig finansiering. Videre ligger det i forslaget at adgangen til å gjennomføre slike eventuelle tiltak må vurderes i forhold til gjeldende regelverk og internasjonale forpliktelser.

       Departementet vil følge utviklingen på området nøye, og foreta de nødvendige behovsavklaringer og vurderinger i tilknytning til oppfølgingen av komiteens forslag.

       Jeg har også gjennom debatten fått det klare inntrykk, som jeg har lagt til grunn i det jeg har sagt her i dag, at man her ikke ønsker å binde seg verken til teknologiform eller driftsform, men med åpent sinn dra nytte av de mulighetene som eksisterer. Da er min hovedkonklusjon at vi pr. i dag har betydelige muligheter til å gjøre noe gjennom de nett som er utbygd og den vilje som eksisterer hos de eksisterende operatører. Her ber man da om å få en klargjøring av om det eksisterer behov utover dette, og den klargjøringen vil selvfølgelig bli utført. Den oversikten man har bedt om, vil også bli framlagt, for jeg ser på dette som helt naturlig for å kunne ha et moderne og avansert forhold til bruk av telekommunikasjoner og informasjonsteknologi i Norge.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

       Og statsrådens partifelle Sponheim sa bl.a.:

« Venstre støtter forslaget fra mindretallet i samferdselskomiteen, Senterpartiet og SV, som går inn for at Televerket skal videreføres som en forvaltningsbedrift. Det gjør vi fordi det er den tilknytningsformen som passer best i forhold til Televerkets viktigste arbeidsområde, det sentrale telefonnettet innenlands. »

       Jeg har ikke registrert noen pressemelding fra Sponheim i denne saken, slik han har for vane å sende ut.

       Mitt spørsmål til statsråden blir da: Trives statsråden med å være generalforsamling for Telenor, eller ønsker statsråden å endre på det?

Statsråd Odd Einar Dørum : Statsråden har stor glede av å være generalforsamling for et så avansert, moderne og bra selskap.

       Hva jeg mener om det å gjøre selskapet best mulig i framtiden i forbindelse med en eventuell delprivatisering, er et spørsmål vi kommer tilbake til. Og jeg uttrykte ikke undring over at noen undret seg over at det spørsmålet var nevnt, for det er nevnt i stortingsproposisjonen. Jeg uttrykte en forundring over at noen ikke kunne forstå at man skulle ha et godt beslutningsgrunnlag i tilfelle man skulle gå til et slikt skritt som delprivatisering innebærer. Det er det Regjeringen har sagt, og jeg antar at det må oppfattes som en meget seriøs og skikkelig saksbehandling.

       Men jeg kan bekrefte at Telenor er et bra selskap, og jeg har stor glede av å være der. Jeg kan dessverre ikke dele gleden med representanten Faldet, fordi det er jobben min å være der. Men jeg kan formidle gleden fra denne talerstol, slik at den er utvetydig - og jeg kan smile i tillegg også.

       Nå sa statsråden riktignok i innlegget sitt at han ikke ville ta denne debatten i dag. Jeg vil spørre om det er Senterpartiet som her vil dirigere Venstre i Regjeringen - for vi husker jo alle de taler som ble holdt under valgkampen, hvor Venstre skulle gå inn for å øke privatiseringen og gi gunstigere konkurransevilkår for private, og det skulle bli mindre statlig styring.

       En annen ting er at det også er inflasjonsdrivende å pøse penger inn i Telenor. Vi hører stadig om inflasjonsspøkelset fra regjeringsmedlemmer når folk ønsker lønnsforhøyelser eller når Fremskrittspartiet ønsker mer penger til sykehus eller til politi. Da er det inflasjonsdrivende. Er det ikke inflasjonsdrivende å pøse inn alle disse milliardene her da, eller er det forskjell på ønsker og mål?

       Einar Steensnæs i Kristelig Folkeparti uttalte til Dagsavisen Arbeiderbladet den 4. januar 1998 om de tre milliardene som nå er blitt to: « De tre milliardene Telenor ber om, vil være tunge å dra med seg inn i et statsbudsjett. »

       Og samferdselspolitisk talskvinne for Kristelig Folkeparti, Rigmor Kofoed-Larsen, uttalte til Dagens Næringsliv 4. november 1997:

       « Vi i Kristelig Folkeparti har tidligere sagt at vi i utgangspunktet ikke ønsker en delprivatisering. Men vi er jo ikke katolske. »

       Hun uttalte at dette var et foreløpig standpunkt.

       Så har jeg lett for å finne tilsvarende sitater fra Senterpartiet. Det har jeg ikke maktet å finne. Men jeg hørte på representanten Ringstad her i sted og forstod det slik at også det partiet i grunnen var i ferd med å endre sitt standpunkt. Da har jeg et spørsmål som statsråden kan svare nesten bare ja eller nei på. Er det noe i Voksenåsen-erklæringen som er til hinder for at disse tre partiene kan privatisere Telenor?

Statsråd Odd Einar Dørum : Det er representanters rett og plikt både å sitere og spørre, og det er statsråders plikt å være rolig. Min oppfatning av denne saken er at det som kommer til å prege min og Regjeringens vurdering, er hva som skal til for å sikre Telenor i et langsiktig perspektiv. Vi vet at Telenor antakelig er det 40. største teleselskapet i verden i dag. Telia, som man diskuterte en mulig fusjon med, er det 20. største. Vi er nødt til å vurdere hva som skal til for å sikre et langsiktig overlevelsesperspektiv for selskapet. Dette er noe som vi legger stor vekt på, og som er viktig for telepolitiske mål i dette landet. Hvis spørsmålet skal formuleres slik: Ligger det i Voksenåsen-erklæringen at man skal føre en politikk med Telenor som er langsiktig? - Da er svaret ja. Og: Ligger det i Voksenåsen-erklæringen at den politikken også skal fremme telepolitiske mål i Norge? Da er også svaret ja. Da må vi som sitter med ansvaret og vurderer dette i dette tøffe markedet og med de betydelige teknologisprangene som foregår, stå fritt til å vurdere hva som er ansvarlig og riktig. Det er det som ligger til grunn.

       Jeg som statsråd registrerer da at på den ene siden er Høyre og Fremskrittspartiet utålmodige, og på den andre siden er Arbeiderpartiet og SV utålmodige - det må bety at Regjeringen har inntatt en vellykket sentrumsposisjon.

Inge Myrvoll (SV) : Det er sikkert ytterst diskutabelt hvor vellykket det er.

       Men at vi andre blir litt forvirret av sentrum, det må man tilgi oss, for statsråden snakker i dag om at han har et ønske om at fjerntakst og lokaltakst skal nærme seg, osv. Hvis man går to år tilbake til da vi behandlet en tilsvarende melding, foreslo Senterpartiet at fjerntaksten skulle falle bort fra 1. januar 1997. I IKristelig Folkeparti var de ikke så dramatiske, de foreslo å redusere den eller primært fjerne den helt. Men det er borte nå. Man skifter stadig vekk.

       Så sa statsråden at han følte at SVs forslag om en plan for desentralisering av virksomheten ikke var helt nødvendig i denne sammenhengen. Da har jeg bare lyst til å minne om at for to år siden var man kritisk til den sentraliseringa som foregikk, og noen partier var mer kritisk enn andre. De mest kritiske var Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, som sier at det er klare indikasjoner når det gjelder sentraliseringa mellom regionene og innenfor regionene, på at Telenor ikke følger opp Stortingets vedtak. Så går det to år med ytterligere sentraliseringer. Da svarer statsråden på et spørsmål fra komiteen at departementet mener at Stortingets intensjoner på dette området, som bl.a krever at teleteknologien skal utnyttes for å sikre en desentralisert lokalisering av arbeidsplasser, er fulgt opp, jf. de store endringer i lokaliseringsmønstre som har funnet sted osv. For to år siden var sentrum meget misnøyd og mente at Stortingets vedtak ikke var fulgt opp. Nå sier statsråden at man mener at intensjonene er fulgt opp. Det er klart at man kan bli forvirret av mindre enn det. Men nå har heldigvis sentrum vært sammen med Arbeiderpartiet og oss i komiteen og sagt at her må det gjøres noe. En del av de områdene som er tapere i sentraliseringa, bør få tilført arbeidsplasser. Så sentrum i komiteen har vel da gått et steg lenger enn det statsråden har anbefalt i sitt svar til komiteen. Jeg håper at statsråden vil sørge for at det blir lagt en strategi for desentralisering av arbeidsplasser.

Statsråd Odd Einar Dørum : Som statsråd kan jeg ikke gjøre noe med persepsjonen, nemlig menneskers evne til å oppfatte hva de vil høre. Det jeg derimot kan gjøre noe med, er hva jeg selv sier, og jeg gjorde det helt klart i innlegget mitt at jeg forutsatte at Telenor innenfor den virksomhet de har i fritt konkurransemarked, skal være en foregangsbedrift i å velge desentrale løsninger.

       Men jeg registrerer også noe som jeg tror representanten Faldet tok opp med stor tyngde og rett tidligere i debatten, at SV her er preget av en forunderlig dualisme. På den ene siden vil SV ha et selskap som fungerer i et konkurransemarked. På den andre siden vil man ha en serie av planer for å instruere hvordan selskapet skal opptre. Det henger rett og slett ikke sammen. Her er rett og slett SV en slags fjern slektning av Carl I Hagen, som sågar vil gå så langt at man vil la generalforsamlingsbeslutningene først behandles i Stortinget. Det er slik at velger man frihet for et selskap, må selskapet ha det, og så ligger trykket overfor selskapet i stortingsdebatter som i dag - trykket ligger i hvordan en statsråd bærer dette videre i respekt og utfra rollefordeling overfor selskapet, og selskapet hører selvfølgelig debatten. På den måten vil Stortinget gjennom § 10-meldingene få full tilbakemelding om hva som faktisk skjer. Jeg har hørt og sett og er sterkt enig i at Telenor bør være en foregangsbedrift når det gjelder å velge desentrale løsninger - gitt konkurransen, gitt rammene og ikke minst gitt den moderne teknologien man har, som gir betydelige muligheter til desentralisering.

Inge Myrvoll (SV) (fra salen):

       President! Jeg ber om ordet for å oppklare en åpenbar misforståelse.

       SV har ikke foreslått en serie planer, men kun én plan med bakgrunn i et tidligere stortingsvedtak som det i denne salen var flertall for ble fulgt opp. - Det var altså ingen serie.

       Jeg har registrert - og er glad for - at statsråden forholder seg mer positiv til forslaget fra Arbeiderpartiet, Høyre og SV i dagens innstilling om nettkapasitet enn det regjeringspartienes representanter i Stortinget har gjort i innstillingen. Jeg oppfatter det som vesentlig at man drar nytte av de mulighetene som eksisterer, og som følger av den nye teknologiske utviklingen, og jeg må gi uttrykk for at vi jevnlig får rapporter om at manglende kapasitet er en flaskehals for næringsutviklingen og for enkeltpersoners bruk av denne teknologien, ikke minst i Distrikts-Norge. Det bekymrer meg. Jeg legger til grunn at informasjons- og kommunikasjonsteknologien kan virke desentraliserende, men at den samtidig også kan forsterke sentraliseringstendenser. I et næringslivsperspektiv er det viktig at konkurranseevnen for næringslivet i distriktene blir ivaretatt, og også at det legges grunnlag for etablering av ny virksomhet. Når det så gjelder privatpersoner, er det viktig at også de som bor i Distrikts-Norge, kan gjøre bruk av de nye mulighetene, f.eks ved valg av fjernsynsprogrammer, filmer og den type tjenester som oppfattes som attraktive.

       Jeg vil gi uttrykk for bekymring for at det kan utvikle seg et skille mellom sentrale strøk og distriktene dersom man ikke tar behovene i forbindelse med utbygging av nettkapasiteten seriøst. Jeg konstaterer selvfølgelig at det er ønskelig at utbygginger skal være billigst mulig. Men de kan ikke bare vurderes kommersielt - vi må ta innover oss de problemstillinger som her ligger til grunn. La meg avslutningsvis bare si at jeg er tilfreds i den utstrekning statsråden legger det til grunn for sitt videre arbeid.

Statsråd Odd Einar Dørum : Jeg kan bekrefte at jeg la Luthers katekisme til grunn da jeg leste forslaget fra Arbeiderpartiet, nemlig at man skal tolke sin neste i beste mening. Jeg skjønner selvfølgelig at sentrumspartiene har hatt behov for å få en klargjøring her fordi man bruker uttrykksformer som « bånd » og « linjer ». Skal man lese dette helt bokstavelig, vil det bl.a kunne bety at man ser bort fra satellitter. Det går jeg ut fra at man ikke gjør, og det er tydelig klargjort i denne debatten. Men la meg illustrere det - hvis man skulle ta fiberresonnementet helt bokstavelig: Etter opplysninger jeg har fått fra Telenor, vil framføringen av fiberlinjer til alle husstander i Norge koste 75 milliarder kr. Men i debatten har man presisert hva det ville innebære, og debatten har også vist at jeg gjorde klokt i å legge Luthers katekisme til grunn, nemlig ved å tolke Arbeiderpartiets, SVs og Høyres forslag i beste mening - hvilket jeg har gjort i mitt innlegg tidligere i dag.

Jon Olav Alstad (A) : Det som skjer innenfor tele- og IT-bransjen, er kanskje noe av det mest spennende vi har sett på lang tid. Vi har vært vant til å se Telenor som en av de virkelig store bedriftene her i landet, men på grunn av den sterke internasjonaliseringen som skjer for tiden, oppdager vi at det ikke lenger er tilfellet, for andre aktører med langt større slagkraft enn det det gamle Televerket innehadde, dukker opp også her hjemme. I den sammenhengen er det veldig viktig å ha en politisk prosess der vi er opptatt av å prøve å styre - men med utviklingen. Noe annet vil være en tapt kamp.

       For oss i Arbeiderpartiet har det hele tiden vært viktig å sette en del politiske målsettinger bak den utviklingen vi ser, som ikke bare Telenor er en del av, men som flere statlige bedrifter også deltar i. I kjølvannet av den utviklingen vi ser, skapes det mange arbeidsplasser, det gis stadig nye tjenestetilbud, og det er viktig å sikre befolkningen vår en del av dette. Det som før ble brukt som nett for telefoni, vil etter hvert få langt større bruksområde. Der det før bare ble sendt radio- og fjernsynssignaler, vil vi nå oppleve også andre brukere. Nett som før ble brukt til informasjon, vil etter hvert brukes til kommunikasjon. Det gir muligheter. Det gir muligheter til å gi folk i hele landet vårt et tjenestetilbud som før har vært forbeholdt folk i sentrale strøk. Det er lenge siden vi mente at flere fjernsynskanaler var en styggedom. I dag ser vi det som et tjenestetilbud som bør utbygges sterkere i distriktene. Det vil bli teknisk mulig om noen år. Den interaktive verden åpner muligheter for tjenestetilbud som aldri før har vært tilgjengelig i Distrikts-Norge, også innenfor varesektoren. Men det forutsetter en sterk aktør som gis muligheter til å kunne nå det politiske målet om å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet tilgang til rimelig og god tele- og IT-teknologi. For å kunne ha aktører som kan bidra til å nå slike mål, kan vi ikke vingeklippe dem i den internasjonale konkurransen. I erkjennelse av at vi internasjonalt snakker mer og mer om et felles marked, må vi også legge til rette for at våre bedrifter kan vokse ute og være med i det markedet for å skaffe seg konkurransekraft. Det er vanskelig å se noen annen løsning på de utfordringene vi står overfor. På den måten legger vi i hvert fall til rette for at vi også kan få en utvikling som den jeg har beskrevet.

       Når vi ser at teknologiene flyter sammen, vil selvsagt også Telenor bevege seg inn på nye markedsområder der andre selskaper har vært enerådende, ikke minst vil vi se at det etter hvert blir utviklingen innenfor kringkasting, og for så vidt er det i dag. Der NRK før hadde et monopol, vil også Telenor etter hvert bli en betydelig aktør når det gjelder formidling og på andre områder. I den situasjonen har vi heller ikke råd til å kneble våre andre statsselskaper, som f.eks. NRK. De må i kjølvannet av de endringer som nå skjer, også gis muligheten til å utvikle seg. På den måten kan vi selvsagt komme i den situasjonen at vi opplever at to eller flere statsselskaper konkurrerer mot hverandre. Men det gir også mulighet til samarbeid mellom våre selskaper, det gir mulighet til samhandling for å møte de internasjonale og kapitalsterke selskapene. Jeg håper statsråden merker seg det og kan bidra til å gi signaler til selskapene om at samarbeid er viktig. Resultatet vil uansett bli et bedre tjenestetilbud til folk i hele landet.

       I mediepolitikken har vi de siste årene hatt en klar linje med hensyn til at kompetanse skal bygges i hele nasjonen vår. Lokal-TV, uavhengige produsenter osv. har blitt stimulert nettopp for å prøve å bygge opp strukturer i distriktene som også innehar kompetanse innenfor kringkasting, innenfor produksjon og andre deler av IT-utviklingen. I dag ser vi at på det punktet har vi på mange områder lyktes. I innstillingen er det et klart uttrykt mål å sikre arbeidsplasser i distriktene og også skape nye. Dermed bidrar vi til å utvikle kompetanse i hele landet på det området også. Og med den infrastrukturen på plass er det fullt mulig for det private næringslivet som ønsker det, å etablere seg i distriktene. Vi vet vi har problemer innenfor utdanning og forskning, og forunderlig nok tror mange at den store trusselen blir IT Fornebu. Den erkjennelsen som ligger bak dagens innstillinger om at vi lever i en sterk internasjonal konkurranse, eller kanskje vi rett og slett skal kalle det et integrert marked der nasjonsgrensene ble opphevet 1. januar, krever også at vi løfter blikket litt for å snu en utvikling vi ser ikke er helt bra.

       Det er ingen løsning på kompetanseproblemene at vi prøver å hindre oppbygging av kompetansesentre som tross alt stopper flyttingen av kompetanse og industri ut av landet vårt. I stedet bør vi benytte oss av de mulighetene dette gir til å få bygd opp lignende sentre, og få styrket slike sentre som allerede fins i landet vårt. På den måten kan vi bidra til å legge til rette med kompetanse på flere områder i distriktene. Når næringslivet opplever at de i dag får tilgang på tjenester og kunnskap som de trenger, uavhengig av hvor de lokaliserer seg, er det i seg selv et godt grunnlag for å skape nye arbeidsplasser i distriktene innenfor informasjonsteknologien. Men oppbyggingen av de miljøene som vi har lagt til rette for innenfor IT og media, vil også skape ringvirkninger i lokalmiljøene våre. Når først et miljø er etablert, er det slett ikke uvanlig at det gir effekter.

       På den måten er det mulig å nå de politiske målene som også ligger til grunn i dagens innstilling.

Torstein Rudihagen (A) : Ei god næringsutvikling overalt i dette landet er avhengig av mange faktorar. Eg skal sjølvsagt ikkje rekne opp alle desse faktorane, men det er heilt klart at ein infrastruktur i vidaste forstand er vesentleg. I vårt langstrakte land, med vår geografi og topografi, må vi ha god transport- og kommunikasjonsmoglegheit, elles er næringslivet vårt nesten dømt til å tape i ein stadig sterkare internasjonal konkurranse.

       Denne nordlege utkanten som Noreg er, vil sjølvsagt alltid ha ein ulempe når det gjeld fysisk transport, så mykje viktigare er det da at vi har ein elektronisk kommunikasjonsveg på høgd med det beste i verda.

       « Som utkant må vi være i forkant » var det uttrykket som blei brukt i rapporten « Den norske IT-veien - Bit for bit ». Det same uttrykket brukte òg den førre regjeringa i si IT-politiske utgreiing her i Stortinget. Eg har merka meg at den nye næringsretta IT-planen som nå er lagd fram frå Nærings- og handelsdepartementet, òg er kalla « Norge - en utkant i forkant ». Så det er påfallande kor mykje ikkje berre av ord og uttrykk som er ført vidare frå den førre regjeringa - mykje av IT- og telepolitikken har nå også blitt bra for sentrumspartia, i motsetnad til det dei gav uttrykk for da dei var i opposisjon.

       Men på området auka liberalisering, som vi var mest kritiserte for, særleg frå Senterpartiet, går faktisk sentrumsregjeringa med Senterpartiet lenger. - Men nok om det.

       Det er godt vi er samde om at berre dersom vi er i forkant, kan vi avgrense dei problema som kan oppstå, utnytte moglegheitene og bruke teknologien til å understøtte våre samfunnsmål og vårt felles verdigrunnlag.

       Det er ikkje tvil om at det er dei landa og dei regionane og dei verksemdene som klarer å ta i bruk ny teknologi på ein offensiv og positiv måte, som har dei beste føresetnadene for å auke verdiskapinga, sysselsettinga og velferda. Auka globalisering og internasjonal konkurranse gjer det naudsynt for norsk næringsliv å skaffe seg fordelar gjennom aktiv bruk av ny informasjonsteknologi. Konsekvensen for sysselsettinga kan fort bli negativ dersom norske verksemder blir låste fast i forelda teknologi. Vi har eit godt utgangspunkt, vi ligg i framkant i heile verda når det gjeld IT- og teleinvesteringar, enten det nå blir målt pr. innbyggar eller i forhold til brutto nasjonalprodukt. Og når vi er der vi er, kjem det mykje av at vi har ein effektiv nasjonal teleoperatør som kan måle seg med det beste i heile verda. Noreg har òg ein godt utbygd og moderne teleinfrastruktur, som omfattar mobilnett, kringkastingsnett, kabel-TV-nett og satellittnettet. I tillegg har vi alternative infrastrukturressursar i energiforsyningsnetta, Forsvarets nett, NSBs sambandsnett og kommunale nett. Når vi så har fått telefonnettet digitalisert, og, som vi hørte statsråden var inne på, det blir opna for eit såkalla tenesteintegrert nett - ISDN - slik at tale, tekst og bilde kan overførast i det same nettet, ja, da ser vi kva for moglegheiter som vi på utruleg kort tid har fått.

       Denne teknologien opnar for store moglegheiter, ikkje minst for næringslivet og befolkninga i distrikta, men det krev at vi fører ein politikk og nyttar dei verkemidla som er naudsynte, for at naudsynt nett og naudsynt kapasitet blir bygt ut over heile landet. Om ikkje, vil denne teknologien som har så mange desentraliserande effektar i seg, tvert imot bli sentraliserande. Eg har merka at komiteen òg er opptatt av dette, iallfall eit fleirtal med Arbeidarpartiet, Høgre og SV, som har fremma eit forslag som i stor grad prøver å vareta dette.

       Gjennom 1990-åra har vi gått frå å ha dei høgaste teleprisane til å vere blant dei landa i verda som har dei lågaste teleprisane. Prisane fell òg ytterlegare i takt med den teknologiske utviklinga og tilbod frå nye aktørar. Ikkje minst nyt distrikta godt av utviklinga ved at prisane fell og blir mindre avstandsavhengige. Som vi har høyrt her tidlegare, er prisnivået på telefontenester i Noreg reelt sett redusert med over 50 % i perioden 1989-97, og fjerntaksten i same perioden er redusert med 70 %. Telebrukaren betalte i 1997 om lag 7 milliardar kr mindre for teletenester samanlikna med prisane i 1989. Dette er ei utvikling som held fram i positiv lei.

       Det er opplagt at dette har enorm verdi for det norske næringslivet, og burde ikkje minst opne for at det er mindre ulempe å vere usentralt plassert for bedrifter, enten det nå er prat om usentral plassering i Noreg, eller at det er bedrifter i Noreg som er usentralt plasserte i forhold til Europa. Men ved sida av likast mogleg tilgang på infrastruktur og likast mogleg pris må det òg til ei bevisstgjering, ei haldningsendring, for å utnytte dette. Ein ser heilt tydeleg at arbeidsplassane i distrikta ikkje kjem av seg sjølve. Men vi har jo sett at denne utviklinga har gjort det mogleg m.a. å legge landsomfattande offentlege dataregister og fellestenester ut til distrikta. Eg kan nemne Brønnøysundregistra, Trygdeetatens Innkrevingssentral i Kirkenes, Nasjonalbilbliotekets avdeling i Mo i Rana osb.

       Det er òg store moglegheiter for næringslivet. Teknologien gjer kommunikasjon enklare, og produkt og tenester kan i stadig større grad tilpassast kundane sine behov. Dette viser seg å vere viktig i og med at tidsfaktoren i stadig større grad er utslagsgivande i konkurransen. For ein utkant som vil vere i framkant, er minimalt med mellomledd mellom kunde og produsent heilt avgjerande. Verksemder kan ved å knyte seg til ulike typar nettverk samarbeide om innkjøp, produksjon, sal, marknadsføring, og knyte seg både til leverandørar og kundar uavhengig av avstandar. Her ligg store moglegheiter og utfordringar for små og mellomstore bedrifter, ikkje minst ute i Distrikts-Noreg.

       Eg vil òg meine, som også andre har sagt, at Telenor sjølv har eit særleg ansvar for å bruke eigen teknologi til å halde oppe eit desentralisert lokaliseringsmønster. Dei har kompetanse og teknologi som gjer at dei burde gå føre og vise at dette er mogleg. Og det vil ha ein positiv smittsam effekt på næringslivet.

       Telenor går føre og viser at det er så mykje anna som er mogleg med ei evne til nødvendig omstilling, bruk av ny teknologi som t.d. satellittkommunikasjon og utviklinga frå å vere ei tradisjonell telebedrift til å bli eit tele- og IT-konsern. Telenors engasjement på nye område både innanlands og utanlands har vore svært viktig for den totale sysselsettinga. Kompetanseoppbygginga i bedriftene her i landet og teknologien innanfor m.a. mobilkommunikasjon og satellittkommunikasjon gir dei òg moglegheit for internasjonalt engasjement og for å kunne konkurrere utanlands. Med andre ord: Her har dette ein tosidig verknad.

       Vi ser jo i næringslivet generelt at bruken av ny kommunikasjonsteknologi rasjonaliserer bort arbeidsplassar. Men samtidig medverkar teknologien til ny verdiskaping og sysselsetting. Veksten dei siste 20 åra har trass i ei rivande teknologisk utvikling vorte meir arbeidsintensiv.

       Den mest markante sysselsettingsauken har vi fått nettopp innanfor informasjons- og kommunikasjonsnæringa. Samansmeltinga av tele-, data- og kringkastingssektoren har skapt ei ny stor næring som om ikkje mange år vil passere 10 % av vårt bruttonasjonalprodukt.

       Lat meg slutte med at gjennom sin storleik og med si landsomfattande verksemd er Telenor ein svært sentral og nødvendig aktør på IT- og telemarknaden. Vi treng òg Telenor som eit lokomotiv i tida framover.

Kenneth Svendsen (Frp) : Det er vel ingen uenighet i denne salen om at Telenor trenger å utvide egenkapitalen slik at selskapet settes i stand til på en effektiv måte å engasjere seg i lønnsomme prosjekter i utlandet. Selskapet har også behov for å sikre at de når sin målsetting om å ligge i den teknologiske fronten, ikke minst for å sikre at Telenor til enhver tid er konkurransedyktig på hjemmemarkedet.

       Men fra denne erkjennelsen til å bruke 2 milliarder kr av skattebetalernes penger til en kapitalutvidelse, er avstanden stor. Det er etter min fatteevne uforståelig at flertallet i denne salen finner det fornuftig å bruke 2 milliarder kr av statens investeringsmidler til kapitalutvidelse i Telenor, når disse midlene med enkelhet kan hentes inn fra det private finansmarkedet, spesielt med tanke på det investeringsbehovet som det offentlige har innenfor primæroppgavene sine.

       Når man husker tilbake på budsjettbehandlingen i Stortinget i høst, der det samme flertallet, med tillegg av Høyre, fant det uansvarlig å investere i nytt sykehusutstyr for samme beløp, må en tillate seg å lure på de forskjellige partienes egentlige vilje til å prioritere de svake i dette samfunnet.

       Når disse partiene finner det mer fornuftig å bruke skattebetalernes penger til aksjekapital i en bedrift som med letthet kan hente inn de samme midlene fra eksterne investorer, så gjør ikke flertallet det. Men når det gjelder å hjelpe de som lider i samfunnet, de som ikke har noen eksterne investorer å henvende seg til - de som faktisk ikke har noen andre å henvende seg til - ja da kaller flertallet det for uansvarlig. Forstå det den som kan - jeg er ikke i stand til det!

       Hvis Dok.nr.8:56 fra Carl I Hagen, Thore Aksel Nistad og meg selv som bl.a inneholder forslag om å omgjøre Telenor til et børsnotert selskap og innhente frisk egenkapital fra det private kapitalmarkedet, hadde blitt vedtatt, ville problemstillingen om bruk av skattebetalernes midler vært overflødig, og Stortinget kunne benyttet seg av skattebetalernes midler til det som etter mitt syn - og som jeg er sikker på at jeg har de fleste skattebetalerne med på - er de viktigste offentlige primæroppgavene, nemlig helse, eldreomsorg og undervisning. Dessverre ser det ut til at Fremskrittspartiet står alene om dette forslaget, men heldigvis ser det ut som om ordtaket « aldri så galt at det ikke er godt for noe » slår til også her. For det ser ut som jo flere ganger flertallet vinner fram med sin logikk, jo større oppslutning får Fremskrittspartiet under valg.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Gunn Olsen (A) : Jeg har tidligere forsvart Arbeiderpartiets telepolitikk på en annen arena. Det var til tider ganske harde angrep på Arbeiderpartiet fordi vi førte en distriktsfiendtlig telepolitikk. De hardeste angrepene kom fra Senterpartiet. Det er derfor med stor undring også jeg registrer den debatten som nå pågår i Stortinget.

       Jeg har stor glede av innledningsvis å sitere fra teledebatten 7. juni 1994, og jeg siterer Magnus Stangeland, daværende komiteleder fra Senterpartiet:

« Det er ikkje tvil om at statsråden og Arbeidarpartiet gjennom denne meldinga gjer ein politisk salto med innlagd høgreskru ein knapt har sett maken til i Stortinget. »

       Jeg har en mistanke om at denne rekorden nå er slått. Senterpartiet går jo mye lenger enn Arbeiderpartiet noen gang har vært inne på. I regjering blir de oppfattet som om de er for å delprivatisere Telenor, selv om dette avvises på det sterkeste i debatten.

       Arbeiderpartiet ønsker et 100 % statlig eid selskap. I samme debatt sa Johanne Gaup, også fra Senterpartiet:

       « Senterpartiet har som målsetting for televirksomheten her i landet at teletjenester skal ytes til lik pris, service og kvalitet over hele landet, og at disse tjenestene skal være offentlige tjenester som er underlagt folkevalgt styring. Etter Senterpartiets mening svekkes disse målsettingene ved omdannelse av Televerket til heleid statlig aksjeselskap. »

       Så enten er det slik at Senterpartiet har endret sine målsettinger, eller så mener de at disse målsettingene like godt kan ivaretas ved en delprivatisering.

       Terje Sandkjær fra Senterpartiet sa følgende i samme debatt:

       « Alt jeg har pekt på, går i retning av at det er Arbeiderpartiets politikk som har forandret seg. (...) der Arbeiderpartiet stort sett bruker samme argumenter som Høyre og Fremskrittspartiet. »

       Han sa videre:

« Vi registrerer med en viss forundring at også Kristelig Folkeparti er med i dette koret. »

       I dagens debatt står Arbeiderpartiets politikk fast, men Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har endret sin politiske kurs, og Senterpartiet synger i samme kor som Kristelig Folkeparti.

       I debatten om tilknytningsform for samferdselsbedriftene 7. juni 1994 ble et sitat brukt fire ganger, og ikke mindre enn tre av gangene av Anne Enger Lahnstein fra Senterpartiet. Sitatet som ble brukt, var fra Arbeiderpartiets landsmøte, og jeg siterer igjen:

       « Kampen om Postverkets, Televerkets og Jernbanens framtid er en kamp om selve viljen til å styre. Det er en kamp om likheten og mulighetene i hele landet. Dette gjelder grunnmuren til det solidariske samfunnet og til ideen om å ta hele Norge i bruk! »

       « Jeg er hjertens enig », sa Anne Enger Lahnstein.

       Dette mener Arbeiderpartiet fortsatt, men Senterpartiet velger andre samarbeidspartnere i telepolitikken. Og det kan være grunn til å tro at det er Senterpartiet og ikke Arbeiderpartiet som velger feil side i samfunnskampen i denne saken.

       Som kjent har også Kristelig Folkeparti i regjering endret syn på telepolitikken. Også de holder åpent for å delprivatisere Telenor. Om det henger sammen med sammensetningen av Stortinget, skal jeg ikke ha sagt noe om.

       May-Helen Molvær Grimstad fra Kristelig Folkeparti har sagt følgende:

« Verksemda til Televerket har mykje å seie for det norske samfunnet. (...)

       Det kan i denne debatten virke som vi har gitt frå oss all styringsmoglegheit. Det er ikkje riktig. (...) Gjennom konsesjonsordninger kan vi pålegge desse oppgåver, (...)

       Styring av marknaden kan skje gjennom fastlegging av etableringsvilkår og konsesjonsvilkår (...)

       Televerket er pålagt å utføre ein del samfunnsoppgåver som ikkje utan vidare ville blitt tilfredsstillande ivaretatt dersom Televerket skulle drivast på eit reint forretingsmessig grunnlag. »

       « Vi går ikkje inn for å privatisere Telenor », sier representanten fra Kristelig Folkeparti videre.

       Så er det ikke lenger så viktig for Kristelig Folkeparti med konsesjon eller om det blir delprivatisering. Hvordan skal Kristelig Folkeparti forsvare dette? Det kan virke som et politisk dårlig handverk å unnskylde sin egen politikk ved å si at dette er en konsekvens av hva stortingsflertallet har ment tidligere.

       Opphevelse av enerett på telemarkedet er ikke det samme som å frasi seg retten til å styre. Jeg håper også Kristelig Folkeparti kan komme med en rimelig forklaring på sin snuoperasjon.

       Arbeiderpartiet ser ingen verdi i å delprivatisere Telenor. For Arbeiderpartiet ligger verdiene i å sikre de telepolitiske målsettingene. For distriktene vil dette være verdifullt for utvikling av arbeidsplasser og næringsliv, og som flere har vært inne på: Det kan være svært vanskelig for en bedrift å ligge et sted hvor et nytt bredbåndsnett koster det dobbelte eller kanskje mer av hva det koster f.eks i Oslo.

       Prinsippet om at bedrifter med godt utviklet teknologi kan ligger hvor som helst, er viktig for Arbeiderpartiet.

Sigrun Eng (A) : I dagens debatt har vi fått avklart mange nye standpunkt. Delar av regjeringskollegiet, nærare sagt Senterpartiet, har avkledd seg sjølve ein gong for alle. Vi minnest ennå det høge støynivået, som eit ekko, om korleis Telenor ville bli pulverisert etter omdanning til eit statleg AS. I mellomtida har det vist seg å vere svært god butikk, ja, så god at fleirtalet, alle unntatt Høgre og Framstegspartiet, framleis vil at Telenor skal få utvida aksjekapital av statlege midlar. Denne gongen gjeld det eit påfyll på 2 milliardar kr. Vi i Arbeidarpartiet, saman med SV, ønskjer samstundes å gi Telenor arbeidsro med omsyn til at når kapitalbehovet atter melder seg, bør staten på nytt tilføre kapital.

       Heller ikkje vi i Arbeidarpartiet har vanskar med å sjå at kapitalkreftene i Noreg gjerne skulle hatt moglegheit for å få tilgang til ei slik mjølkeku. Slik sett blir Høgre og Framstegspartiet enkle å forhalde seg til. Parti som har som hovudoppgåve å vareta kapitalinteressene, ønskjer det.

       Med dette blir atter eit klassisk eksempel på avgjerdsvegring frå dei partia som har regjeringstaburettane, blottlagt. I heile førre perioden hadde Senterpartiet den uriasposten å seie nei til absolutt alt som var nytt. Venstre, ved Sponheim, var ein forkjempar for marknadsliberalismen, men i debatten om omdanning av Telenor frå forvaltningsbedrift til statleg AS sa han konsekvent nei. Forvaltningsbedrift var tingen. Kristeleg Folkeparti ligg nå som det gjorde da, i hardtrening for å ha ein fot i kvar leir. Faren for å forskreve seg er stor. Det får så vere, men bedriftene som er avhengige av våre disponeringar, burde få klarare arbeidsordrar enn det eit fleirtal her i dag gir, særleg sett i høve til kva dei største kritikarane har sagt, og kor dei sit.

       Telenor skal ha samfunnspålagde oppgåver, har vi sagt. Telenor skal gi næringslivet, same kvar plasseringa er, nokolunde like vilkår. Det er viktige signaleffektar vi gir til Bygde-Noreg ved å gå vekk frå desse prinsippa. Det er viktige signal vi gir til ungdommen som ønskjer seg tilbake til bygdene, om at arbeidsplassar relaterte til datateknologi kan etablerast uavhengig av store fagmiljø. Nettopp her skulle dei nye arbeidsplassane få grobotn. Styresmaktene skulle ta grunninnvesteringane. Eg berre undrar, som det står i sangen: Kvar er vi nå?

       Statssekretær Per N. Hagen gjekk hardt ut mot delprivatisering under fjellregionkonferansen på Otta den 4. mars. På område der kommunalministeren var generalforsamling, kunne det bli aktuelt å gripe inn meir aktivt om det skulle vise seg å vere behov, sa han. Men i post og tele er det statsråd Dørum som styrer, med ein annan politisk ståstad. Vi på utsida av regjeringskontora berre aner usemje.

       Stortinget har i dag fire telesaker til behandling. To Dok.nr.8-forslag frå Framstegspartiet får berre deira eigne stemmer. Eg er glad for det utfallet. Å bli lurt til å tru at endringar frå det haldet vil gi oss eit nasjonalt styrt teleselskap med teleansvar for heile landet, noko som ikkje er deira politiske linje, er eit blindspor. Sjølv om det eine gjeld organisering, bygger Framstegspartiet berre på forretningsidéen. Vi i Arbeidarpartiet legg nasjonale plikter på Telenor. Arbeidarpartiet ønskjer med debatten i dag å sette informasjonsdebatt og kommunikasjonsdebatt på sakskartet. Her står vi nasjonalt framfor krevjande oppgåver. Telenor har vist at dei ligg i framkant på svært mange område. Den kompetansen dei så langt har skaffa seg, bør brukast til felles beste for alle, både nasjonalt og internasjonalt.

May Britt Vihovde (V) : Eirin Faldet spurde om det er liberalistane i Venstre som styrer telepolitikken. Nå er ikkje liberalist eit dekkjande omgrep for venstrefolk, like lite som kommunist er dekkjande for dei fleste arbeidarpartifolk. Nå kunne rett nok Faldet minna ikkje så lite om ein gammalkommunist gjennom sine stadige kjærleikserklæringar til noko så materielt som eit statleg konsern. Men lat det vera.

       Poenget er at når sant skal seiast, så har nok Arbeidarpartiet hatt større innverknad på telepolitikken dei siste åra enn Venstre. Arbeidarpartiet har gått inn for å gjera det gamle Televerket om til eit aksjeselskap, for å fjerna dei siste einerettane i telesektoren og for å etablera ein konkurransemarknad.

       Resultatet er at me i dag har ein situasjon der me styrer telepolitikken gjennom konsesjonar og forskrifter, kor leveringsplikt til alle innbyggjarane ligg i konsesjonen til Telenor og gjennom å betala direkte for spesielle samfunnspålagde tenester. Venstre trur dette er ein politikk som vil sikra folk i heile landet topp moderne teletenester.

       Eirin Faldet kan jo sjølv avgjera kva slags ideologi dette er uttrykk for - kanskje moderne sosialdemokrati. Og då er det interessant at fleire såkalla moderne sosialdemokratar går inn for å delprivatisera Telenor. Sjefen for Telenor er berre eitt døme. Me veit at dei finst også i stortingsruppa til Arbeidarpartiet. Så eg tenkjer Arbeidarpartiet kan få halda praten om delprivatisering for seg sjølv ei stund til, og så kan Stortinget venta med den saka til ho blir aktuell. Det er ho ikkje nå, og eg forstår godt at Arbeidarpartiet på grunn av indre spenningar ikkje vil ha votering i den saka i dag.

       Teledebatten i dag har elles vist oss eit arbeidarparti i opposisjon. Kvar gong Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Eirin Faldet snakkar om band og høghastigheitsnett, rullar verbale milliardar ut i høgt tempo. Men når det kjem til stykket, presiserer dei at dei aldri snakkar om tal - det berre verkar slik. Arbeidarpartiet har ikkje forplikta seg til ei storstilt utbygging av breiband og betre mobilsamband i Distrikts-Noreg - det berre verkar slik. Ja, sentrumspartia stemmer gjerne for å få ei utgreiing om korleis desse kommunikasjonane kan byggjast ut, ut frå behov, tilbod i dag, nye tilbod og ny teknologi. Men ut frå ordlyden i framlegget skulle ein tru at Arbeidarpartiet, Høgre og SV går inn for noko langt meir forpliktande, ein plan for forsert utbygging av framtidsretta band og linjer av tilstrekkeleg breidd og kapasitet, slik at husstandar og verksemder har høve til å ta i bruk stadig nye kommunikasjonar. Eg skjønar at eg har lese framlegget feil når eg har kopla dette saman med kostnader i milliardklassen, og at eg har tenkt at det er vanskar knytte til dette på grunn av presset i økonomien, ikkje minst i IT-sektoren. Slik skal altså framlegget ikkje lesast, det berre verkar slik. Med den tolkinga som me har høyrt frå arbeidarpartihald i dag, er sjøvsagt framlegget greitt.

       Så får me sjå i budsjettsamanheng korleis prioriteringane fell ut for dei einskilde partia. Ingenting er betre enn om den tidlegare finanspolitiske talsmannen frå Arbeidarpartiet har meir enn ord å koma med.

       Jeg oppfatter det sånn at statsråden er enig med Arbeiderpartiet i en del ting, og en kan være fristet til å spørre representanten: Er statsråd Dørum sosialist eller kanskje til og med kommunist? Jeg oppfatter det iallfall sånn at sentrumspartiene verken har sagt nei eller ja til privatisering, men at de ligger et eller annet sted midt i mellom - på et tja. Vi vet alle at langtidsperspektivet på telesektoren er rimelig kort, fra ett til to år. Vi står overfor en situasjon hvor vi må ta raske politiske avgjørelser. Det er klart at selv om private eiere går inn i dette selskapet, skal fortsatt aksjeloven gjelde. Statlige styrerepresentanter kan ikke da gi fordeler til staten som hovedaksjonær. Man må også ta hensyn til de private aksjonærene. Og i denne situasjonen må de telepolitiske vurderingene skyves til side. Da kan det være fristende å spørre: Ønsker man i Venstre å endre aksjeloven?

       Når det gjelder utbyttepolitikken, er det sagt mange fagre ord om den. Spørsmålet mitt er: Vil Venstre i regjering nå følge opp sånn at vi får en langsiktig utbyttepolitikk?

May Britt Vihovde (V) : Når det gjeld utbyttepolitikken, er Venstre med på denne komitemerknaden frå fleirtalet i komiteen.

       Når Arbeidarpartiet går så høgt på banen og seier i komitemerknadene at Telenor framleis skal vera eit statleg selskap, og samstundes kjem med forslag som vil innebera milliardinvesteringar, då stiller eg spørsmål ved korleis dette skal finansierast, om dette er realistisk, og om det er eit lyfte som går ut. Og eit lyfte har gått ut, eit lyfte om denne motoriserte hovudvegen som folk har tatt innover seg. Det var det eg ønskte å fokusera på i mitt innlegg, nemleg store lyfte i milliardklassen. Men så trekk ein det nå i dag tilbake og seier at det kanskje ikkje eigentleg er det ein vil, ein vil først ha ein plan. Men sentrumspartia ønskjer å sjå på dei nye teknologiske moglegheitene. Det har me òg signalisert i dag. Arbeidarpartiet har òg sagt at dei ikkje vil låsa seg heilt konkret til det som står der. Så det er mitt angrep.

       Så til delprivatisering: Me har sagt at det er eit spørsmål som skal vurderast. Me skal koma tilbake til det, og me vil ha ei skikkeleg saksbehandling på det, òg vurdert ut frå aksjelova.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg hadde trodd at representanten Vihovde etter hennes utsagn i stad om forslag ville ha klargjort om hun var beredt til å stemme for eller mot et eventuelt forslag om at Telenor skal videreføres som i dag. Arbeiderpartiet har ikke følt behov for å fremme et slikt forslag, ganske enkelt på grunn av at det er gjeldende rettstilstand. Det framgår av gjeldende lovgivning for Telenor, og vi har ingen planer om å endre den.

       Derimot registrerer jeg at andre partier har andre syn når det gjelder spørsmålet om kapitaltilførselen. Men problemstillingen er knyttet til at Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet nå ikke lenger konsekvent står ved det standpunkt de har inntatt tidligere. For Venstres del var det standpunktet at man ikke engang ville omgjøre Telenor til et aksjeselskap. Nå holder man åpent for at man skal kunne privatisere det aksjeselskapet som den gang ble etablert.

       Det må være tillatt med en refleksjon rundt forslaget fra Arbeiderpartiet, Høyre og SV om kapasiteten i nettet. Det er slik at Arbeiderpartiet, Høyre og SV i komiteen og i merknadene i innstillingen har gjort det helt klart at vårt utgangspunkt er at vi ønsker at hele landet skal være sikret tilgang til den nye teknologien. Det har vi fremmet forslag for å oppnå. Vi har ikke sagt ett ord om hvilken teknisk løsning som skal velges rundt det. Derfor er det ikke noe grunnlag for å beregne kostnadene. Vi vil ha en plan. Det har statsråden sagt at han vil legge fram. Vi har sagt at vi vil ha en vurdering av finansiering og drift rundt dette. Det har statsråden også bekreftet at han vil legge fram, og så vil vi ta standpunkt til det. Men Venstre, sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har sagt at de vil ha en vurdering av hva som er kommersielt riktig for Telenor. Hvis vi står overfor en fundamental avveining om infrastrukturen i samfunnet, kan vi ikke bare legge til grunn hva som er en kommersielt riktig investering for Telenor. Men som sagt: Når det gjelder valg av teknisk løsning, forventer vi at statsråden kommer med flere alternativer som vi vil vurdere, men vi vil ha en plan som gir grunnlag for å sikre et likeverdig tilbud over hele landet. Det overrasker meg at Venstre sammen med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet ikke ville være med på det, men vektla kommersialitet.

May Britt Vihovde (V) : Om det i dag hadde kome eit forslag frå Arbeidarpartiet om at Telenor framleis skulle ha statleg eigarskap, står sentrumspartia bak det som står i stortingsmeldinga, at dette skal ein kome tilbake til og gi ei god og skikkeleg saksbehandling neste gong, som statsråden var inne på.

       Eg har lyst til å ta med ei setning som står i komitemerknaden frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, som representanten Schjøtt-Pedersen ikkje tok med:

« En utbygging ut over dette må klargjøres når det gjelder kostnader og eventuell statlig finansiering. »

       Det er ei viktig presisering å få med seg at sentrumspartia òg ønskjer å vurdera ei utbygging og å ta heile landet i bruk. Men då må ein kanskje få dette inn i potten som går på kjøp av bedriftsøkonomisk ulønsame tenester.

       Når jeg tar ordet, er det fordi jeg, etter å ha fulgt odelstingsdebatten om endringer i teleloven og dagens debatt om kapitalutvidelsen, lurer på hvilken strategi Arbeiderpartiet og delvis også SV har i telepolitikken. Jeg skal hoppe bukk over SV, som vel nærmest synes å være programforpliktet til å drive denne eksersisen, uten at jeg er helt sikker på hvem adressaten er. Men når det er snakk om dette forslaget, som - så vidt jeg er kjent med - er varslet både overfor media og i komiteen, må det vel ha en grunn at dette forslaget ikke kom fram i Stortinget. Og da lurer jeg på: Kan det ha noen sammenheng med diskusjonen på Arbeiderpartiets siste gruppemøte? Det er et meget interessant spørsmål. Jeg liker ikke å referere fra andre partiers gruppemøter, men jeg har en mistanke om at her ligger hunden begravet. For Arbeiderpartiet er jo ikke enige i denne saken, ikke på noen måte.

       Her har vi et oppslag i Dagsavisen:

« Åpner for private eiere

Nye Telenor-toner fra AP »

       Hvem sier det? Jo, tidligere leder i finanskomiteen, Bjørnar Olsen. Og ikke nok med det. Her er et annet oppslag:

« Vil ha Telenor på børs »

       Er det en uttalelse fra noen i sentrumspartiene - fra Senterpartiet? Nei, det er Gunnar Halvorsen fra Arbeiderpartiet - Arbeiderpartiets medlem i næringskomiteen - som går ut og vil ha Telenor på børs.

       Det får være en grense for freidighet! Jeg ser godt at Arbeiderpartiet har behov for den avledningsmanøveren som vi nå har sett i denne debatten: På den ene siden kritiseres Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre for ikke å være med på en merknad i en sak som ikke hører med til spørsmålet om kapitalutvidelse, og som Regjeringen har sagt den skal komme tilbake til, samtidig som altså sentrale folk i Arbeiderpartiets gruppe har åpnet for delprivatisering. Arbeiderpartiets representanter i denne salen vet utmerket godt at det er flere i Arbeiderpartiets gruppe - jeg skal ikke navngi flere - som deler den oppfatning som Høyre og Fremskrittspartiet har. Da synes jeg ærlig talt at det er ganske freidig å gå ut og kritisere partier hvor ingen har gått så langt som sentrale folk i Arbeiderpartiet når det gjelder å varsle delprivatisering.

       Dette skal Stortinget komme tilbake til. Inntil så skjer har Senterpartiet for sin del ikke tenkt å gi andre signaler enn de vi faktisk har gitt tidligere.

Inge Myrvoll (SV) : Jeg registrerer at representanten Jakobsen hopper bukk. Jeg er ikke helt klar over hva han hopper bukk over, bortsett fra at det er SV. Men det er vel greit. Han får jo drive på med dette bukkerittet, men jeg håper at han kan presisere bedre neste gang hva han hopper bukk over.

       Det er klart man kan finne mange sitater - før har det vært sitert fra et intervju med Rolf Reikvam i Dagens Næringsliv, så siterer Johan J Jakobsen arbeiderpartifolk, og jeg kunne ha sitert Enoksen som skal dele Telenor i en internasjonal og en nasjonal bit, og jeg kunne ha sitert Lundteigen osv. Men det som er litt av poenget til slutt, er at man får noen partikonklusjoner. At det foregår debatter i partiene, syns jeg er veldig greit. Men partiene må ha en politikk til slutt, og det er kanskje det jeg savner. Det er klart at sitatlisten kan bli lang. Jeg har også veldig store avisarkiv, som jeg kan finne fram på kontoret mitt, så det kunne vi nok ha hatt en lang debatt om.

       Ellers er det klart at jeg syns Arbeiderpartiet kanskje også burde rose mellompartiene for at de nå er så opptatt av økonomisk ansvarlighet. Her er det veldig mye snakk om kostnader, og det er jo også nye toner. Går vi et år tilbake, følte jeg at SV var et beskjedent parti i forhold til Senterpartiet og Kristelig Folkeparti av og til, for de overgikk oss - selv med vårt rykte - med overbud på de fleste områder. Så det burde kanskje sies at det er fornuftig. På den andre sida kan det hende at den elektroniske motorveg kan være viktigere å prioritere enn en del andre motorveger av mer asfaltkarakter, som vi burde sagt nei til. Men dette får vi også komme tilbake til.

       Så er det usikkerheten som skapes ved at man hele tida får følelsen av at spørsmålet er: Er man i posisjon eller i opposisjon? Det kan sikkert gjelde flere partier. Jeg husker tilbake til den gangen vi hadde Syse-regjeringa, og en utbyttingsfeil førte til at Postsparebanken den gangen ikke ble AS. Og da man hadde frigjort seg nok fra denne regjeringa, var det ikke lenger flertall for AS i salen, for da hadde Senterpartiet skiftet standpunkt. Jeg føler at litt av det samme skjer nå - den motsatte veien, dessverre - at det liksom er et stort sprang mot høyre. Nå har da representanten Nilsen telt - han har telt flertallsmerknader. Han burde også ha telt alle merknadene hvor Arbeiderpartiet og SV stod sammen, hvor sentrumspartiene ikke er med. Nå er det omtrent like mange. Jeg har ikke giddet å fintelle, for det blir så vanskelig å telle, for hvilke merknader er det som er viktige, og hvilke er mindre viktige? Men hvis de hadde vært med på disse merknadene, hadde jeg vært ganske fornøyd med sentrumspartiene. Det er faktisk slik at før - hvis man går et år eller to tilbake - stod sentrum sammen med oss når vi kritiserte Arbeiderpartiet, mens de nå har flyttet seg på den andre sida av Arbeiderpartiet. Det er det som bekymrer meg med sentrumspartiene.

       For øvrig sprang Høyre lett unna replikken her tidligere i dag ved å henvise til et intervju i Dagens Næringsliv, og svarte ikke på dette som jeg er litt opptatt av, om vi nå kan regne med at Høyre når de ikke får flertall for privatiseringa av Telenor, står på at man skal føre en langsiktig og stabil utbyttepolitikk på et lavt utbyttenivå, og at Høyre ikke bruker Telenor for å balansere budsjettene og hente penger derfra.

       Vi har alle vårt å slite med. Vi har altså to mennesker som har et annet syn enn flertallet i Arbeiderpartiets gruppe. Johan J Jakobsen har, som tidligere talere har vært inne på, Enoksen og Lundteigen å slite med. Men Arbeiderpartiet har altså med sitt forslag sagt at vi ønsker et statlig eid Telenor. Vi har sagt at Telenor trenger tilføring av ny kapital for å møte den økende konkurransen, også utenlands. Det er faktisk Senterpartiet med på - har jeg skjønt - til tross for at det vel ikke er så hyggelig for Senterpartiet å snakke om noe som er utenfor de norske grensene. I dette tilfellet er vi altså enige, og jeg synes faktisk at representanten Johan J Jakobsen kunne ta seg det bryet å sitere fra egne gruppemøter istedenfor andres.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg skal la Jakobsen få anledning til å få noe å snakke om. For det første er det ikke vanlig i Stortinget å referere fra hva som skjer i de ulike komiteene, men siden det har så stor interesse for hr. Jakobsen, kan jeg forsikre ham om at jeg så langt jeg kan erindre, aldri har sagt at Arbeiderpartiet ville fremme et forslag vedrørende Telenor. Derimot har vi sagt at vi vil avklare vårt standpunkt, hvilket vi også har gjort.

       Som jeg sa i et tidligere innlegg i dag, er det altså i gjeldende rettstilstand i lov slått fast at Telenor er et 100 % statlig eid aksjeselskap. Det er en tilstand som Arbeiderpartiet ønsker å videreføre. Det interessante her er at alle andre partier enn regjeringspartiene har avklart sin posisjon i denne innstillingen. Høyre har sagt at de vil ha privatisering, Fremskrittspartiet har sagt at de vil ha privatisering, Arbeiderpartiet har sagt at de vil ha 100 % statlig eierskap, SV har sagt at de vil ha 100 % statlig eierskap. Venstre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vet altså ikke helt. De vil ta standpunkt senere, men de åpner altså prinsipielt for delprivatisering. Det er det som er så interessant sett i forhold til de meget sterke uttalelsene som har kommet tidligere, ikke minst fra Senterpartiet.

       Så er det altså slik at det beste forsvar til tider hevdes å være angrep. Jeg registrerer at representanten Jakobsen nærmest sa at Arbeiderpartiet burde ha fremmet forslag, til tross for at det aldri har vært annonsert, slik han her viser til. Mitt spørsmål til Jakobsen er da naturlig: Kan Jakobsen fra Stortingets talerstol i dag bekrefte at Senterpartiet ville stemme for et forslag om å videreføre Telenor som 100 % statlig eid aksjeselskap hvis et slikt forslag skulle bli lagt fram? Jeg understreker at det ikke er noe behov for det, for det er gjeldende rettstilstand. Men siden han har et så sterkt ønske, vil jeg gjerne la ham få anledning til å bekrefte at Senterpartiet eventuelt ville stemme for et slikt forslag.

       Så til spørsmålet om telenett og -kapasitet: Representanten Vihovde var her bl.a inne på spørsmålet om kostnadene, at det var viktig å få avklart dem. Jeg vil vise til forslaget til vedtak i Innst.S.nr.123, hvor det står ganske klart at Regjeringen også skal legge fram vurderinger rundt finansiering og drift, og det innbefatter naturlig nok hvordan man skal finansiere denne eventuelle utbyggingen. Det er også selvsagt slik at når man ser på spørsmålet om hvordan man skal utbedre kapasiteten, må man legge til grunn hvilken kapasitet man i utgangspunktet har, og hvordan man kan strukturere det bedre, før man vurderer hva som er ytterligere utbyggingsbehov.

       Til slutt til representanten Jakobsen: Jeg kan forsikre Jakobsen om at Arbeiderpartiets standpunkt vesrørende Telenor var enstemmig, men én taler gav uttrykk for et annet syn. Men Arbeiderpartiets standpunkt var som sagt enstemmig. Det ville være interessant å få bekreftelse fra Jakobsen på hans stemmegivning ved et eventuelt forslag som foran nevnt, så skal vi gjerne ta opp til overveielse om vi skal fremme et slikt forslag.

Johan J Jakobsen (Sp) : Når jeg brukte uttrykket at jeg hoppet « bukk over SV », var det fordi at jeg ikke synes SVs holdning her er så veldig interessant. Men hvis jeg skal gi en nærmere forklaring på det jeg sa om at jeg var litt uklar med hensyn til hva som var adressen for SVs kritikk, var det mer en referanse til den forrige debatten om teleloven, hvor SVs representant også brukte grov skyts mot Senterpartiet for det standpunktet vi inntok i forrige periode. Jeg er litt usikker på om dette skytset var rettet bare mot Senterpartiet, eller om det var rettet også mot Eilef A Meland & Co. i SV, som var sterkt uenig i Myrvolls politikk på dette området.

       Jeg kan bekrefte overfor Schjøtt-Pedersen at Senterpartiets og de øvrige sentrumspartienes holdning til privatiseringsspørsmålet går fram av innstillingen. Det endrer ikke vår holdning om det blir fremmet forslag. Men det påfallende er jo at det til pressen og ellers har vært sagt at en ville fremme forslag. Nå gikk faktisk Eirin Faldet så langt at hun refererte til Arbeiderpartiets forslag i innstillingen. Det er ikke noe forslag! Jeg har tillatt meg å antyde at det kanskje kan ha sammenheng med at det er betydelig uenighet i Arbeiderpartiet om dette, og da må jeg få lov til å gjenta: Jeg synes det er ganske sterkt når sentrale folk i Arbeiderpartiet går ut og sier at de vil ha Telenor på børs. Jeg synes det er ganske sterkt når sentrale folk i Arbeiderpartiet sier at de er åpne for private eiere, når Arbeiderpartiet her i salen velger å opptre så bråkjekt som de har gjort i denne debatten.

       Til Eirin Faldet vil jeg si at jeg føler meg ganske sikker på at jeg ikke nevnte uttrykket « økonomisk ansvarlighet » i mitt innlegg overhodet, så jeg skjønner ikke hvor hun har det fra. Og jeg siterte heller ikke fra Arbeiderpartiets gruppemøte, slik en kunne oppfatte Eirin Faldet. Jeg siterte fra intervjuer som sentrale arbeiderpartifolk har gitt til norsk presse.

       Inge Myrvoll sa at det avgjørende er hvordan partiene etter en diskusjon kommer ut i konklusjonen. I den grad det skal trekkes konklusjoner i denne saken, gjelder det to forhold, og der gjør sentrumspartiene og Senterpartiet det klinkende klart hvor vi står. Vi går mot forslaget om privatisering, som er fremmet av Fremskrittspartiet og Høyre, og vi går inn for at staten skal bevilge 2 milliarder kr for å utvide Telenors kapitalbase.

       Faktisk er det slik at jeg føler at historien gjentar seg. De av oss som har vært her en stund og har deltatt i debatter for en del år tilbake om å omgjøre Telenor til AS, har opplevd at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet først sa bombastisk nei til aksjeselskap, så ble det litt mindre presist underveis, man skulle vurdere det, og så endte det til slutt med AS - med støtte fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre.

       Det er sagt at historien aldri gjentar seg, men at politikere gjør det. Jeg våger den spådom her i denne sal at Høyre kan sitte helt i ro og bare vente. Det kommer til å gå akkurat som vi ønsker, som vi har foreslått i år. Det kommer til å bli privatisering av Telenor. Det kommer til å gå nøyaktig som Høyre har sagt i mange år.

       Men slik er ikke situasjonen for Senterpartiet. Senterpartiet har ikke tatt standpunkt. Senterpartiet holder åpent for å privatisere Telenor, til tross for at de var mot at det skulle bli aksjeselskap, og til tross for at de har kritisert Arbeiderpartiet nord og ned for i det hele tatt å ville gjøre det til aksjeselskap. Samtidig er vi i den situasjon at Senterpartiets gruppeleder her i dag har gjort det klart at dersom det hadde blitt fremmet et forslag om å stadfeste gjeldende rettstilstand, hadde Senterpartiet måttet stemme mot det, for de vet ikke hva de mener. Det er jo det som er det interessante.

       Vi imøteser derfor med stor interesse hvilket standpunkt Senterpartiet faller ned på, om de gjør det de har sagt til velgerne at de skal gjøre, og står fast ved 100 % statlig eierskap, eller om de også i denne saken kommer til å ha et annet standpunkt.

       Presidenten: Johan J Jakobsen får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Johan J Jakobsen (Sp) : Det burde være unødvendig å understreke på slutten av debatten at Stortinget i dag ikke er invitert til å ta stilling til det spørsmålet som Arbeiderpartiet har forsøkt å gjøre til den store saken.

       Regjeringen har varslet at det vil komme en sak til Stortinget før det blir aktuelt med en ny kapitalutvidelse i Telenor. Vi har tid til å høre på eventuelle argumenter som måtte gå i retning av andre eierformer enn det vi i Senterpartiet går inn for. Vi har tid til det, vi tør å høre den argumentasjonen. Men inntil så skjer, står Senterpartiet på det standpunktet vi har hatt i lang tid. Jeg ser ingen grunn til at vi i dag skulle varsle noe annet standpunkt fra Stortingets talerstol enn det som er Senterpartiets standpunkt, og så får vi ta det oppgjøret når den dagen måtte komme. Og så er det min spådom at det er mulig at det kan bli flertall, slik Oddvard Nilsen antydet, men jeg tviler på at det vil være et flertall som vil inkludere sentrumspartiene.

Presidenten: Presidenten registrerer at debatten om sakene nr. 4-7 er avsluttet.

       (Votering, se side 2319 f.)

       Behandlingen av kart nr. 63 fortsetter i kveldsmøtet, som settes kl. 18.