Bjørn Hernæs (H) : En smule dragkamp rundt denne interpellasjonen startet med hvilken statsråd som ville være den rette til å svare på interpellasjonen. Mitt ønske var og er at kommunal- og regionalministeren skulle svare, fordi rovviltforvaltningen i høyeste potens er et distrikts- og regionalproblem. Jeg vil i denne forbindelse henvise til Hamar Arbeiderblad den 20. februar i år, hvor Senterpartiets generalsekretær Per Olaf Lundteigen sier:

« Når det gjelder rovdyrpolitikken, er den indre uenigheten i regjeringa det største problemet for å endre kursen. »

       Jeg håper derfor at miljøvernministeren forstår min smule misnøye med at den statsråden som har det koordinerende ansvar for distriktspolitikken i Regjeringen, som kommer fra det partiet som stod sammen med Høyre og Fremskrittspartiet under behandlingen av rovviltmeldingen i juni i fjor, og som dessuten kommer fra det fylket som kanskje er aller mest berørt av et rovviltregime som tar levebrødet fra norske sauebønder, ikke vil møte opp og forsvare og forklare - og forutsetningsvis endre - Regjeringens politikk på dette området.

       Disse innledende bemerkninger bør ikke oppfattes som misnøye med miljøvernministeren på generell basis, men jeg innrømmer at håpet om at statsråden fra Kristelig Folkeparti - det partiet som har hovedskylden og hovedansvaret for at dagens ... President! Jeg foretar en kjapp rettelse her. Det var ikke helt korrekt - det var ikke statsråden fra Kristelig Folkeparti, men statsråden fra Venstre. - Men det er fortsatt Kristelig Folkeparti som er det partiet som har hovedskylden og hovedansvaret for at dagens meget uheldige rovviltpolitikk fikk flertall i Stortinget, og håpet om at dette partiet skulle ha kommet på bedre tanker, er begrenset. Men selvfølgelig, jeg lar meg med glede overraske i positiv retning, ikke minst i disse verdikommisjonstider. Og håpet om det retter jeg også i høyeste grad til den statsråden som nå skal svare på interpellasjonen.

       I 15 år har rovviltproblematikken stått høyt på dagsordenen, og det har vært et gjennomgående trekk at problemene er blitt bagatellisert, bortforklart og til dels forsøkt latterliggjort. Norske husdyrholdere har hele tiden forsøkt å være samarbeidsvillige, og folk på landsbygda, som lever mer i pakt med naturen enn de fleste andre, er enig i at vi må ta vare på det biologiske mangfoldet. Derfor var det et enstemmig storting som i sin tid ratifiserte Bernkonvensjonen. Men samarbeidsholdningen fra dem som lever av å produsere mat, er til dels blitt møtt med påstander om at de er rovdyrhatere.

       Konflikten mellom de såkalte vernere og matprodusentene har derfor ligget under overflaten hele tiden, og vi ser det i forsøkene på å tolke Bernkonvensjonen i en mest mulig restriktiv retning. Under ratifiseringsdebatten i Stortinget 13. februar 1986 sa stortingsrepresentant Kirsti Kolle Grøndahl:

« Henvendelser som komiteen har fått fra Norges Jeger- og Fiskerforbund, fra Norges Bondelag og fra Norges Skogeierforbund har stilt krav til den norske fortolkningen av Bern-konvensjonen, krav som går i klart liberaliserende retning, og med forbehold om at det kan bli nødvendig med flere reservasjoner fra norsk side enn de som er nedfelt i proposisjonen. »

       Og hun føyer til:

« I disse dager har Direktoratet for Naturforvaltning avsluttet sitt arbeide med forslag til landsplan for forvaltning av bjørn, jerv og ulv i Norge... Hvis Bern-konvensjonen allerede i utgangspunktet skal kunne gis en så vid fortolkning som dette forslaget legger opp til, kan man stille spørsmål ved hensikten med å ratifisere en internasjonal konvensjon på området. »

       Som vi ser, har kampen om fortolkningen av Bernkonvensjonen pågått fra opprinnelsesdatoen. I debatten i Stortinget 19. juni i fjor var det først og fremst Hilde Frafjord Johnson som underkjente forsøkene på å tolke Bernkonvensjonen i en retning som tjener norske interesser.

       Hvordan var så situasjonen i 1986? Igjen siterer jeg fra Kolle Grøndahl:

« I 1984 ble det ifølge statistikken drept 3 350 sau og lam av rovdyr. Dette tallet kan synes stort, men utgjør tross alt bare 1,4 promille av de vel 2,4 millioner sau og lam som årlig slippes på beite. »

       3 350 lam og sau « kan synes stort », sa Kolle Grøndahl. Hvilken betegnelse bruker vi da på tallet 30 560, som det ble søkt erstatning for i 1995 og som, selvfølgelig, ble mistenkeliggjort eller redusert ned til 19 565? Jeg synes den skremmende utviklingen i rovdyrskader sier mer enn det meste om hvordan utviklingen har tatt sitt eget løp, uavhengig av forsikringer som ble gitt. Saksordfører Harald U. Lied sa i debatten i Stortinget den 13. februar 1986:

« ... dersom rovdyrstammene blir så tallrike at de gjør alvorlig skade, kan Direktoratet for naturforvaltning sørge for å gjennomføre den nødvendige bestandsregulering. »

       Og ikke minst, Senterpartiets daværende miljøvernminister Rakel Surlien, sa følgende:

« Bern-konvensjonen innebærer ikke noen ytterligere skjerping i forhold til i dag i forvaltningen av norske arter. »

       Jeg har lagt såpass mye vekt på debatten i forbindelse med ratifiseringen for å vise

       Det er ikke å ta for sterkt i å si at denne glidende utviklingen, fra en praksis som var alvorlig nok, men dog til å leve med, og frem til dagens situasjon, som ikke er til å leve med, må snus. Og verst av alt, tilliten til myndighetenes vilje til å beskytte matprodusentenes interesser og viljen til å holde de løftene som blir gitt, er på et lavmål.

       Det høye konfliktnivået er et alvorlig problem, og arbeidet med å gjennomføre forskjellige tiltak vanskeliggjøres, fordi det eksisterer betydelig mistillit til myndighetene, kanskje særlig på fylkesplanet. Etter hvert som rovdyrbestandene har økt, vil kjerneområdeforvaltningen som prinsipp bli umulig å forsvare. Med de stramme rammene stortingsflertallet vedtok for kjerneområdene, har ikke beiteinteressene en sjanse. Derfor har 35 av 45 sauebønder i Lierne - for å bevege meg utenfor eget fylke - nå bedt om hjelp til omstilling. Den eldste av alle grunneierrettigheter, nemlig beiteretten, fratas bøndene, og de blir i stedet henvist til status som sosialklienter. Derfor må kjerneområdeforvaltningen avvikles, og nødvergeparagrafen må gjeninnføres.

       Et annet problem er myndighetenes holdning til lokalsamfunnets medbestemmelse. Til tross for Stortingets enstemmige ønske om fylkesvise nemnder, forankret i viltloven og med beslutningsdyktighet når det gjelder størrelsen på kvoter for gaupe og jerv og når det gjelder å kunne bestemme bruken av midler til forebyggende tiltak, har dette forsøket ennå ikke kommet i gang. Som konfliktdempende middel er slike tiltak viktige, og bygdefolk trekker sine egne konklusjoner.

       Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at både som statsråd i Miljøverndepartementet og som Venstre-menneske er det en glede for meg å kunne svare på dette spørsmålet.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg vil takke statsråden - fra Venstre - for svaret. Det var et velment svar.

       Statsråden sa til slutt at « vi kan ikke forvente at alle brikkene faller på plass umiddelbart ». Det kan ikke bøndene i Lierne heller: 35 av 45 gir opp. Jeg vil gjerne høre statsrådens kommentar til hvor lenge de må vente, hvor mange sauebønder statsråden forventer at det skal være i Lierne før brikkene er falt på plass.

       Jeg hadde også satt pris på om jeg kunne fått en kommentar fra statsråden til spørsmålene om kjerneområdene. Det er et klart krav fra bl.a. Bondelaget - med henvisning til den praksis som har vært siden Stortingets behandling av meldingen, hvor skadeomfanget og konfliktområdet bare øker og blir verre - om at kjerneområdene må avvikles. Jeg håper statsråden kan gi et signal om hva som er Regjeringens standpunkt i forhold til kjerneområdene. Jeg tar det da som en selvfølge at statsråden uttaler seg på vegne av et samlet regjeringskollegium.

       Jeg ville også sette stor pris på om statsråden ville kommentere spørsmålet om en sterkere felles nordisk forvaltning, særlig når det gjelder bjørn og ulv, og vil spørre om statsråden er enig i at den eneste måten å få dette inn i et spor på som kan føre til en løsning, er å løfte det opp på et politisk nivå i overensstemmelse med forslag som jeg har tillatt meg å fremme på vegne av Høyre i dagens debatt.

       I samme grad ville jeg sette pris på om man nå også kan få en avklaring i forhold til den gamle nødvergeparagrafen. Blant folk ute i bygdenæringene oppfattes det som den aller største hemsko at man ikke skal ha rett til å forsvare sin egen buskap når den er truet av angrep fra rovvilt. Jeg synes at noen burde gå ut og forsøke å for-

       klare folk hvordan det er mulig for et samfunn å innføre en slik begrensning i folks rett til å utøve en næring som tar vare på ressursene på den sannsynligvis mest bærekraftige av alle måter. Sauen er og blir naturens egen slåttekar, og den er det helt uten forurensning av noen art.

       Jeg vil også få lov til å henvise til spørsmålet om erstatninger. Jeg har tatt opp saken om rovvilt i - jeg vet ikke hvor mange - spørretimer. Hver gang er det blitt lovet at man skal ta sikte på å få utbetalt erstatningene slik som Stortinget har forutsatt. Jeg skal ikke bebreide denne statsråden for tidligere statsråders synder, men jeg skulle gjerne sett litt mer innhold i løftet om erstatninger.

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at det er vanskelige problemstillinger vi diskuterer i dag. Det vi prøver å gjøre her, og som også Stortinget gjorde med sine vedtak under behandlingen av rovviltmeldingen i juni i fjor, var å prøve å kombinere hensynet som Norge har til å følge opp internasjonale konvensjoner og bidra til å bevare det biologiske mangfoldet, med det viktige målet det er også å kunne bruke utmarksressursene til beite.

       Jeg tror vi alle sammen er klar over at det er harde følelser og blir brukt harde ord på begge sider i konflikten. Jeg tror det er viktig at alle parter i Stortinget bidrar til at en videre diskusjon minsker konfliktene, ikke øker dem. For å prøve å få fortgang i arbeidet med å minske konfliktene valgte vi rett etter jul å sende forslag om lovfesting av retten til erstatning ut på høring, og for å komme i gang med arbeidet, valgte vi å gjøre det før arbeidet med forskriftene var ferdig. Men jeg vil understreke én ting: Det er ingen tvil om at vi vil ha en nær dialog med de berørte partene også i utarbeidelsen av forskriftene, bl.a gjennom fire arbeidsgrupper som er i arbeid.

       La meg også si at jeg syns både interpellasjonen til representanten Hernæs og også de tre første av de fire forslagene som han har satt fram i Stortinget, bærer preg av omkamp. Stortinget hadde i fjor en meget grundig og omfattende diskusjon om disse spørsmålene, som det altså ble fattet vedtak om i juni. Det Regjeringen nå gjør, er å følge opp vedtakene. Vi følger opp vedtaket om kjerneområdene, og vi følger også opp bl.a spørsmålet om erstatning, som representanten Hernæs her tok opp.

       La meg også si at jeg er litt overrasket over at Høyre ser ut til å ville be Regjeringen å sørge for at Nordisk Råd diskuterer disse spørsmålene. Som kjent er Nordisk Råd en parlamentarikerforsamling, og jeg tror det ville ha vakt en viss oppmerksomhet hvis den norske regjering tok initiativ overfor denne forsamlingen istedenfor at Stortinget tok opp det direkte.

       La meg også få lov til å si at vi allerede i dag har nær kontakt med svenskene om forvaltningen, bl.a er Direktoratet for naturforvaltning et av høringsorganene i forbindelse med forslaget som nå er sendt ut fra svenske myndigheter om forvaltning når det gjelder bjørn. Dette nære samarbeidet og den dialogen kommer Regjeringen også til å følge opp videre.

Torny Pedersen (A) : Da rovviltmeldingen ble behandlet i Stortinget våren 1997, forutsatte en enstemmig komite at vi både skal ha rovdyr og utnytte beiteressursene i utmark til sau og rein. Dette er en vanskelig balansegang, og det oppstår veldig lett konflikter. Målet må være å redusere konfliktene så mye som vi bare klarer. Skal vi lykkes med det, må vi etablere en forvaltning der både verne- og næringsinteressene deltar, og de må ikke minst ta felles ansvar.

       Sauebøndene i Nordland har i mange år gått i spissen og dempet konfliktene mellom rovdyr og sauehold og samtidig lansert ulike forebyggende tiltak. Dette la komiteen merke til under behandlingen av rovviltmeldingen og mente å dra nytte av erfaringene fra Nordland. Dessverre ble entusiasmen også i Nordland satt en del tilbake etter hvert da den forespeilte bevilgningen for 1998 ble mer enn halvert, og påstander om at bøndene etter hvert bare ønsket erstatningspengene, ble også lansert. Det ble veldig vanskelig å være positiv og idérik i forebyggende arbeid. Når antall vinterfôret sau viste seg å ha gått ned med 5.000 i 1997, sier det seg selv at vi må ha et mye bedre samarbeid mellom forvaltning, næring og ikke minst lokalbefolkningen for å få gjort det videre arbeidet på en skikkelig måte.

       Reindriftsnæringen lider samme skjebne. Siste driftsår var tapene store, og det medførte nedslakting og reduksjon i produksjonsflokkene. Jeg mener vi har et spesielt ansvar for samisk kultur, og samisk kultur inneholder jo reindriftsnæring. Her mener jeg at departementet bør gå inn med ekstra tiltak på lik linje med det de har gjort i Nord-Trøndelag.

Ivar Kristiansen (H) : Hvis man gjør om alle de forslagene som er fremmet i denne saken til oversendelsesforslag, er det sannsynligvis en bekreftelse på at ingen verdens ting kommer til å skje.

       Jeg har med interesse lyttet til denne viktige interpellasjonsdebatten og det innlegget interpellanten har holdt her i dag, og har med like stor interesse hørt på det svar som statsråden har gitt.

       Det hjelper ikke med all verdens gode vedtak hvis man ser at resultatene - selv om det bare er gått åtte måneder etter at rovviltmeldingen ble behandlet i Stortinget

       - er like nedslående som det som blir dokumentert og gitt bevis for her i dag. Og da må noen, og iallfall de som er satt til å ivareta forvaltning og oppfølging av de vedtak som er fattet av Det norske storting, ta dette på alvor og ikke møte denne debatten med å si at noen i stortingssalen gjør forsøk på omkamp. Hva slags omkamp er det vi snakker om? Den kampen som må foregå, tror jeg departementet selv må ta hensyn til. Departementet må sørge for at de som er satt til å forvalte Stortingets vedtak, gjennomfører dem på en troverdig måte, slik at vi ikke får det ene eksempelet etter det andre som viser nedslående resultater innenfor rovdyrforvaltningen i tider som dette. Det er altfor passivt fra statsrådens side å slå rundt seg og si at de trenger mer tid, og at det her er noen som prøver å slå politisk mynt på en sak og kalle det for omkamp.

       Jeg synes også man skal spare seg en form for politisk belæring med hensyn til hvem som representerer nasjonen Norge i et forum som Nordisk Råd osv. Poenget er at de som sitter med dette ansvaret, nå må ta dette på alvor, så vi kan få gjort noe med problemet. Det er et like stort problem for bøndene som for dem som er opptatt av å ivareta rovdyrenes interesser.

       Men er det slik at statsråden sier seg fornøyd med situasjonen slik den er i dag? Og spørsmålet må også være: Gjør de ikke inntrykk i det hele tatt på departementets politiske ledelse de mange eksempler på dyretragedier som kommer daglig, og som gjør livet enda mer vanskelig for dem som driver med landbruksnæring i grenseområdene? Jeg har iallfall registrert at på dem som er satt til å forvalte disse nasjonale tjenestene på lokalt plan, og i spesiell grad i regi av fylkesmannen, har de ikke gjort noe påvisbart inntrykk de mange tragediene vi ser, som nærmest er med på å jage bøndene bort fra disse grenseområdene. Så dette er en sak som må tas på større alvor enn det vi har vært vitne til her i dag.

Tor Nymo (Sp) : Det høye konfliktnivået skyldes ikke minst den mistillit mange i distriktene føler overfor forvaltningsmyndighetene i denne saken. Jeg antar at forvaltningen i enkelte spørsmål er direkte uenig i de anmerkninger stortingsflertallet gjorde da saken ble behandlet i fjor sommer. Dette gjelder selvfølgelig spørsmålet om lokal medvirkning i forvaltningen, hvor Stortinget ønsker forsøk med lokal beslutningsmyndighet i enkelte viktige saker. Noen annen forklaring kan jeg ikke finne på den noe nølende oppfølgingen av stortingsflertallets anmerkninger.

       Storsamfunnet har bestemt at vi skal ha levedyktige bestander av de angjeldende artene. Samtidig har man den holdning at myndighetene skal gjøre det som er mulig for å redusere problemene dette skaper for lokalsamfunn og sauebønder. Jeg synes verken sentrale eller regionale myndigheter hittil har vist i praktisk handling at de har forstått dette poenget. I enkelte distrikter er derfor konfliktnivået i dag høyere enn noen gang. Skal man her kunne oppnå en bedring, må særlig den lokale medvirkningen i forvaltningen komme på plass så fort som mulig.

       Et godt eksempel på hvordan man øker konflikten, er Direktoratet for naturforvaltnings håndtering av ankene på de regionale rovviltnemndenes vedtak om kvoter på felling av jerv og gaupe. Et annet eksempel er det forslag til ny erstatningsparagraf i viltloven som nettopp har vært ute på høring.

       I begge disse eksemplene gis det negative signaler til distriktene som skaper tvil om samfunnets vilje til å bistå lokalbefolkningene i denne saken. Det blir også vanskelig å gjennomføre de tiltak som er vedtatt når stemningen er så dårlig.

       Det har også kommet fram at det ikke er penger nok til å gjennomføre de bestandsregistreringene som er en forutsetning for å få avgjort når eventuell kvote- eller lisensjakt kan settes ut i livet.

       I en situasjon hvor bestandene av de aktuelle rovdyrarter ser ut til å øke hurtigere enn forvaltningsmyndighetene har regnet med, er det spesielt viktig at bestandsovervåking og registrering blir prioritert.

       Jeg regner med at miljøvernministeren vil sørge for at de vedtak som er gjort, blir fulgt opp.

       (Det gjekk framleis føre seg ein demonstrasjon utanfor Stortinget med høg musikk av eit band frå Trondheim.)

       Her står etter vårt syn en god miljøsak mot en annen god miljø- og landbrukspolitisk sak. Produksjon av sauekjøtt på utmarksbeite er den mest miljøvennlige kjøttproduksjonen vi har i dette landet. Og det er slik at både distriktspolitikken, landbrukspolitikken, skogbrukspolitikken og også miljøpolitikken i utgangspunktet må legge til grunn at det skal være bruk av naturressurser. Ellers blir distriktene folketomme.

       Interpellasjonen i dag er viktig, mener jeg. På tross av at enkelte representanter mener at Stortinget hadde full informasjon og visste hva de gjorde med alle sine vedtak når det gjaldt rovviltmeldingen, oppfatter jeg det slik at Stortinget gjorde noen vedtak og trakk noen konklusjoner på en del områder som har vist seg veldig vanskelige i ettertid. Når forvaltningen i tillegg til dette ikke har bidratt til å dempe konfliktene, er interpellasjonen nødvendig. Det er på sin plass å sette dette saksområdet i fokus. Det er viktig for at ikke ekstremistene på begge sider skal være de som dominerer denne debatten. Det ligger nå et stort ansvar på forvaltningen, for det første for å sette den vedtatte rovdyrpolitikken, ikke minst erstatnings-, kontroll- og bestandsreguleringspolitikken, ut i livet, slik at det som Stortinget faktisk har sagt, blir gjennomført, og også for etter hvert å komme tilbake med ulike tiltak for å dempe konfliktene ytterligere, f.eks å få laget et mer fornuftig og nødvendig erstatnings- og tiltaksregime innenfor kjerneområdene.

       Etter min mening er verken de forebyggende tiltakene eller erstatningstiltakene innenfor kjerneområdene tilstrekkelige i dag. Jeg registrerer at statsråden mener at forvaltningen har tatt innover seg denne erkjennelsen av den nye politikken og konfliktnivået. Jeg må si meg lei for at det er ikke min oppfatning. Jeg oppfatter det vel kanskje også slik at den manglende viljen til å sette inn nok forebyggende tiltak og sikre gode nok erstatninger har en viss sammenheng med den stadig synkende viljen til å satse på landbruket i distriktene.

       Så skal jeg kommentere forslagene som er lagt fram. Forslagene fra Arbeiderpartiet er etter mitt syn gode, og de kommer vi til å støtte. Når det gjelder forslagene fra Bjørn Hernæs, kommer SV i hovedsak til å be om at noen av dem blir oversendt Regjeringen, og noen av dem kommer vi til å stemme imot.

Gunnar Kvassheim (V) : Jeg registrerer at det er musikk utenfor Stortinget, og dersom det skal være symbolikk i dette, må det vel være gruppen Bjelleklang som spiller.

       Statsrådens svar viser at arbeidet med rovviltforvaltningen er i god gjenge og i det sporet som Stortinget ønsker.

       Det er spesielt gledelig at arbeidet med lovfesting av retten til erstatning for rovviltskade på bufe og tamrein er like rundt hjørnet. At arbeidet med desentralisert medvirkning når det gjelder forvaltningen av rovdyrene, har kommet godt i gang, ser Venstre også som positivt. Det vil ta tid før en ser den fulle virkning av dette, men jeg har lyst til å understreke betydningen av det sterke lokale engasjement og det gode samspill mellom sentrale og lokale ressurser. For å lykkes er en helt avhengig av at dette samspillet fungerer og videreutvikles.

       Når det gjelder å sikre bedre kunnskaper om rovviltartene, må dette nødvendigvis ta tid. Naturen og samspillet mellom artene er svært komplisert, og vi mangler fremdeles oversikt over dette samspillet.

       Siden Stortinget har bestemt at vi skal ha levedyktige bestander av alle fire rovviltartene, må det legges betydelig arbeid i å øke kunnskapene om deres levevis. Slik vil vi også trolig sikre at både rovdyr og husdyr kan få gode livsvilkår. Og om det ikke blir som i historien om løven og lammet, kan vi forhåpentligvis unngå unødvendige konflikter blant de tobeinte!

       Norge har ratifisert konvensjonen om biologisk mangfold, der vern av mangfold og bærekraftig bruk står sentralt. Dette forplikter oss i stor grad, og det er i de konkrete sakene, som f.eks rovviltforvaltningen, vi først og fremst viser vår vilje til å følge opp denne lovnaden.

Steinar Bastesen (TF) : Vi har jo vært gjennom en runde tidligere med miljøvernministeren om dette spørsmålet. Men når hun snakker om omkamp, må jeg stille spørsmålet: Hvem er det som egger til omkamp? « Miljøverndepartementet prøver å sabotere erstatningsordningen for rovviltskader », står det å lese i Nordlandsposten av 24. mars. Og videre:

       « Stikk i strid med stortingsflertallet går de inn for å øke bøndenes bevisbyrde og redusere retten til erstatning. »

       Det har aldri vært særlig tvil om hvor Miljøverndepartementet har stått i denne saken. De prøvde seg med de samme synspunktene i fjor, men energi- og miljøkomiteen satte foten ned. Politikerne ville gjøre det lettere for utsatte bønder å få erstatning. Politikerne ser klart at det er et samfunnsansvar å sørge for at rovdyrtapet blir så lite som mulig. Staten skal bære all risiko for at forebyggende tiltak får noen effekt. Men når lovforslaget nå blir sendt ut på høring, har Miljøverndepartementet på egen hånd flyttet grensene tilbake til der de selv mener de hører hjemme - staten skal dekke urimelige tap. Det er med andre ord helt i orden med rimelige tap. Bønder skal ha rimelige tap, men staten skal kun dekke urimelige tap. Hva er det som er rimelig, og hva er det som er urimelig? Det står i det forslaget som er ute på høring. Jeg vil si at dette er rett og slett å komme med en krigserklæring. En må ikke undres over at folk blir litt opphetet.

       Her har vært sagt at artsmangfoldet reduseres - representanten Rise var inne på det. Ja, vi snakker jo faktisk om rovdyr, og de lever jo ikke av luft og nordavind. De lever av å ete opp andre skapninger, og de lever av å ete opp andre arter. Det skulle bare mangle at ikke artsmangfoldet forsvinner. Jeg har en dunge med avisutklipp her. Jeg må litt inn på hvordan det er på kysten. Vi har en syk kyst på grunn av fredning. Oter og mink har vært fredet, så det er fritt for ærfugl, som har vært et husdyr på kysten gjennom alle tider. Jeg minner om at jeg ikke var med under interpellasjonen om kystverneplanen - da skulle man frede enda mer! Er det å undres på at artsmangfoldet forsvinner? Det er jo rovdyrene som eter opp! Jeg har en lang liste av forskjellige arter langs kysten som har forsvunnet på grunn av at de er oppett av rovdyr. Det er iallfall ikke menneskene som har ett dem opp!

       Så snakkes det om samspillet i naturen - Kvassheim snakker om at vi må forstå samspillet i naturen. Nei, det er nesten umulig, for folket som forstår samspillet i naturen, er jaget til byene av vernefantastene, og så er det byråkratene som sitter på kontorene, som skal forstå samspillet i naturen. Jeg forstår det ikke!

Kari Økland (KrF) : Jeg har et ønske, at vi i denne viktige debatten skulle klare å slutte med å kaste beskyldninger mot hverandre og få til en konstruktiv dialog. Jeg tror vi alle er enige om målet, nemlig at vi skal sikre de ulike arters framtid, samt trygge næringsgrunnlaget i utkantområder.

       Det tør være allment kjent at situasjonen for norsk landbruk generelt er vanskelig, og for saueholdet spesielt er den dramatisk. Med en årsverkinntekt på linje med en minstepensjonist er det lite å gå på.

       I de områdene der saueeiere lir store tap på grunn av en stadig økende rovdyrstamme, er det spesielt kritisk. Det er mange saueeiere som allerede har avviklet driften, og mange flere har signalisert at de kommer til å gjøre det. Bare det siste året er antallet vinterfôrede sauer i Nordland redusert med ca 5.000, noe som tilsvarer 50 årsverk. Det høres gjerne lite ut, men i utkantområder merkes det. Reindriften har også opplevd at tapsprosenten har økt dramatisk de siste årene. Dette er en trussel mot både bosetting og næringsgrunnlag, samtidig som høstingen av våre egne fornybare matressurser avtar. At de som kanskje står for den reneste og mest naturvennlige matproduksjonen på fornybare ressurser, skal bli nødt til å legge ned sin virksomhet på grunn av naturvernhensyn, synes jeg er et paradoks. Derfor er jeg også glad for at Regjeringen i Voksenåsen-erklæringen har sagt at rovdyrsituasjonen skal vurderes løpende. Derfor vil jeg også nytte anledningen nå til å gi signaler om at det haster. Det haster med at Regjeringen følger opp vedtakene som ble gjort i Stortinget i sommer, når det gjelder både lovfestet rett til erstatning og midler til gjennomføringen av forebyggende tiltak. I den sammenheng er det underlig at fylkesmannen i Nordland fikk beskåret sine midler til forebyggende tiltak fra en planleggingsramme på 1,8 mill. kr til 0,7 mill. kr. Jeg håper at det blir gjort noe med den saken.

       Videre vil jeg henstille til miljøvernministeren å sørge for at det avsettes tilstrekkelige midler til bestandsregistreringer. Dette er helt avgjørende for at en skal kunne forvalte bestanden slik at ikke situasjonen kommer ut av kontroll verken den ene eller den andre veien.

Bjørn Hernæs (H) : Det mest forunderlige argumentet jeg har hørt i en ellers interessant debatt, er at det er for kort tid siden Stortinget forrige gang behandlet saken og fattet sitt vedtak. Når man har fattet et vedtak som - som det nå er meget sterke indikasjoner på - fører i feil retning, må det være en fordel at det ikke har gått for lang tid, slik at man får anledning til å snu i tide og får rettet seg inn på en kurs som kan gjøre det mulig å drive mer sauehold i utkantene i Norge. Jeg aksepterer ikke det argumentet at det skulle virke i en slik retning som noen forsøker å lage det til. Det er heller ikke av formelle grunner riktig. Det er et nytt storting som behandler denne saken, og de meget uheldige konsekvensene av det ulykksalige vedtaket kl. 3 om natten, bør vi se å få korrigert så raskt som overhodet mulig.

       For å si det slik: Jeg gledet meg over nesten hvert ord i innleggene til f.eks representanten Tor Nymo og representanten Karin Andersen. Hvis innholdet i de innleggene som de holdt, skulle føre til at de stemmer imot Høyres forslag nr. 1, må det være lov å fastslå at det ikke er særlig stor overensstemmelse mellom ord og handling. Men det er dessverre ikke først og fremst et problem for disse representantene. Det er et problem for dem som skal leve av å arbeide med egne hender ute i Distrikts-Norge.

       Jeg aksepterer heller ikke påstanden om at Stortinget ikke opptrer forutsigbart hvis man nå foretar en korrigering i forhold til den gale kursen man valgte. Jeg la hovedvekten i mitt innlegg på å forsøke å trekke opp det som har skjedd med rovviltforvaltningen i Norge siden ratifiseringen av Bernkonvensjonen i 1986. Hele prosessen har i alle år vært brolagt med gode forsetter, med vakre ord og med fagre påstander. Ingenting har skjedd. Det vil si, det er galt sagt. Det har skjedd én ting: Det er blitt verre år etter år, og det er nå blitt slik at flere og flere gir

       opp. Da har altså myndighetene fått det akkurat slik som de er ute etter: De har fått overtatt de naturressursene som ligger i Bygde-Norge, og de har fått dem gratis.

       Dette bør vi gjøre noe med før det er for sent. Jeg håper at i hvert fall de representantene som bor i områder som føler hvor skoen trykker, oppfører seg i overensstemmelse med det som folk ute i Bygde-Norge vet, og ikke slik som de blir fortalt av - som Steinar Bastesen sa - folk som av en eller annen grunn har flyttet fra bygdene og bosatt seg i mer sentrale strøk, som da selvfølgelig « vet » mye bedre enn de som bor ute, hvordan ting bør gjøres.

       Det blir spennende å følge dette videre opp, og jeg ser med atskillig forventning frem til avstemningen rundt de forslagene som ligger på bordet.

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg er helt overbevist om at en god miljøpolitikk er avhengig av samarbeid, også mellom sentrale myndigheter og lokalbefolkningen. Jeg er helt overbevist om at en god miljøpolitikk er avhengig av en positiv holdning til bl.a forvaltningen av det biologiske mangfoldet i lokalsamfunnet og måten det blir håndtert på. Og jeg er helt overbevist om at en god miljøpolitikk må bygge på respekt for folks hverdag også i lokalsamfunnet.

       Derfor er det viktig for meg å legge vekt på at vi nå følger opp de vedtakene som Stortinget fattet i forbindelse med behandlingen av rovviltmeldingen, som gikk på konfliktdempende tiltak, og gir dem høyeste prioritet. Det er allerede etablert rådgivende rovviltutvalg og regionale rovviltnemnder for fellingskvoter. Det tror vi er viktig i forhold til å dempe konflikter.

       Jeg har også signalisert svært tydelig at jeg er innstilt på å åpne for forsøk der kommunalt nivå får delegert myndighet til å disponere rammebevilgningene til forebyggende tiltak, fordi jeg er overbevist om at det er de som har skoen på, som best er egnet til å beskrive hvor den trykker, og gjøre noe med det.

       Vi vet også at det er gode forsøk i gang når det gjelder forebyggende tiltak for rein flere steder i Nord-Norge. Vi ser at det her er et betydelig potensial på den forebyggende siden.

       Jeg har også lyst til å understreke at det har vært viktig for meg å få fart på jobbingen med lovfesting av retten til erstatning for rovviltskader. Det er også viktig for meg å sørge for at erstatning blir utbetalt i tide, og som jeg sa i mitt første innlegg, vil jeg så langt som overhodet mulig, sørge for at det skjer samme år.

       Jeg har også sagt at jeg tror det er viktig at vi får bedre rutiner rundt uttak av skadedyr, og at man faktisk får uttak av de dyrene som er påvist som skadedyr. Også her har jeg åpnet for en delegering til lokalsamfunnet.

       Jeg er også helt enig i at noe av det som er viktigst å prioritere, er overvåking av bestanden og bestandsregistrering. Dette er et viktig grunnlag for å fatte vedtak om hvordan vi skal gå videre og utvikle politikken, ikke minst når det gjelder å følge opp Stortingets vedtak om at man skal åpne for uttak både på bjørn og ulv når det er etablert yngling.

       Dette håper jeg viser at statsråden ser med stort alvor på viktigheten av å få på plass konfliktforebyggende tiltak. Jeg håper - og tror også - at denne debatten har vist at vi vil få et godt samarbeid med Stortinget, ikke minst når det gjelder å sørge for at bevilgningene både til forebyggende tiltak og til utbetaling for rovdyrskader blir satt høyt nok.

       La meg helt til slutt si at det er vanskelige spørsmål vi har diskutert her i dag. Jeg tror alle er tjent med at ingen av oss bruker veldig store ord. Vi risikerer på den måten å oppildne konflikten istedenfor å dempe den, og det bør ikke være Stortingets oppgave.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 ferdig.