Unn Aarrestad (Sp) (ordførar for saka):

       Det er eit viktig spørsmål forslagsstillarane fokuserer på i denne saka. Personar som har vunne saka si i Forbrukartvistutvalet, men som likevel vert saksøkte av motparten, kan nå altså, dersom dei taper saka, risikera å måtta betala eit større beløp enn det varene er verde.

       Det må vera ein berande tanke i norsk forbrukarpolitikk at forbrukarane ikkje berre skal ha rett, men også få rett. Dersom dei lokale forbrukarkontora ikkje lukkast med å få til ei minneleg løysing, kan ei sak bringast inn for Forbrukartvistutvalet. Vedtak her har same verknad som ein dom.

       I seinare tider har næringsdrivande ofte brakt saker inn for domstolane når forbrukarane har fått medhald i Forbrukartvistutvalet, noko som kan resultera i etter måten store kostnader for forbrukaren. Taper han saka, kan han òg risikera å måtta dekkja motparten sine kostnader. Dette kan igjen vera ein fare for rettsvernet i forbrukarsaker ved at forbrukarar må velja å ikkje bringa saka inn for Forbrukartvistutvalet av frykt for at saka kan gå vidare til retten.

       I 1997 mottok Forbrukartvistutvalet i alt 620 saker frå Forbrukarrådets kontor i fylka, mot 788 året før - altså ein klar nedgang. Årleg er det nå ca 10-15 av sakene som endar opp i rettsapparatet fordi motparten går til motsøksmål. I desse tilfella fell altså utgiftene til advokat o.l. på forbrukaren. Dette kan verka urimeleg sidan forbrukaren alt har vunne si sak i Forbrukartvistutvalet.

       Nå er talet på mottekne saker i Forbrukartvistutvalet det lågaste på mange år. Grunnane kan nok vera fleire. Det kan vera betre tider hjå både forbrukarar og næringsdrivande, noko som kan ha resultert i at det er eit høgare tal på saker som har fått ei minneleg løysing i Forbrukarrådet. Men ei anna og ikkje usannsynleg årsak er frykta for sakskostnader dersom det vert ei etterfølgjande rettssak, etter fokuseringa på akkurat dette problemet dei siste åra.

       I komiteen er me kjende med at Regjeringa vil laga ei ny stortingsmelding om forbrukarpolitikk og organisering av forbrukarapparatet innan dette året. Der vil dei problemstillingane som vert tekne opp i dette dokumentforslaget, verta sette i rett samanheng. Me skal følgja nøye med slik at det ikkje vert forseinkingar med denne meldinga, då det er viktig å få dette klargjort så raskt som mogleg.

       Forbrukarrådet uttalar også i brev til komiteen den 10. mars i år at de « økonomiske konsekvensene for staten ved å vedta en ordning med fri rettshjelp i disse sakene kan ikke antas å være særlig store ». Det er også liten grunn til å tru at ei slik endring vil føra til mindre forhandlingsvilje hjå forbrukaren, som i dei fleste tilfella ønskjer ei avklaring framfor ei langvarig rettshandsaming. Bransjen vil kanskje òg i større grad syna forhandlingsvilje dersom dei kjenner til at kravet vil kunna verta rettsleg forfølgt.

       Det vart dessutan i budsjettproposisjonen for 1998 varsla at det vil koma ein proposisjon om fri rettshjelp. Den vil også ta opp problemstillingane som er reiste i dette dokumentforslaget.

       Med bakgrunn i dette foreslår derfor komiteen at Dok.nr.8:33 vert oversendt Regjeringa til utgreiing og uttale.

Liv Marit Moland (A) : Forbrukerkontorene rundt omkring i landet mottar årlig ca 140.000 henvendelser fra misfornøyde forbrukere. Svært mange saker blir løst lokalt, men saker som ikke løses lokalt, kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget - FTU.

       I 1996 mottok FTU 788 saker fra lokalkontorene. Av saker som forbrukerne vinner, ender 10-15 årlig opp i det alminnelige rettsapparatet fordi motparten går til søksmål. I motsetning til saksbehandlingen i det saksapparatet er behandlingen i FTU gratis for forbrukeren. Utgiftene til advokat kan bli store dersom en som forbruker velger å forfølge saken.

       Erstatningsbeløpene er ofte små - og advokathonorarene mye større. Til tross for at en forbruker har vunnet en sak i FTU, kan han bli en taper på grunn av saksomkostninger. Dette kan ikke være en rettferdig ordning.

       Forbrukertvistutvalgets vedtak har stort sett blitt respektert av partene som en dom. Allikevel har de næringsdrivende i den senere tid ofte brakt sakene inn for domstolene når forbrukeren har fått medhold i utvalget. Da holder det ikke at statsråden ønsker at sakene blir løst og at dommen blir respektert av begge parter etter en behandling i utvalget for forbrukertvister.

       Tanken om at forbrukeren ikke bare skal ha rett, men også få rett, gjelder altså ikke i alle saker. Forbrukere uten økonomi til å føre en sak for den alminnelige domstolen er taperen, og FTUs rolle som organ for tvisteløsning undergraves. Forslagsstillerne har derfor bedt om at det innføres en ordning tilsvarende fri rettshjelp, eller at det vurderes andre ordninger som gjør at personer som har vunnet sin sak i FTU, og som allikevel blir saksøkt av motparten, ikke har urimelige utgifter i forhold til kravets størrelse i forbindelse med oppgjør i rettsapparatet.

Per Sandberg (Frp) : Alle sammen opplever vi å gå til innkjøp av et eller annet produkt med feil eller mangler. I den sammenhengen ser Fremskrittspartiet det som viktig at forbrukerens eller kundens posisjon eller rolle ikke svekkes i markedet, selv om vi mener at aktørene som er avhengig av forbrukeren, på sikt vil tape med en urimelig opptreden, slik utviklingen ser ut til å gå på dette aktuelle området. Derfor ser Fremskrittspartiet på forslaget som et klart signal til aktørene, bransjene i markedet, om at denne utviklingen ikke er akseptabel, og vi mener at forslaget går klart i retning av å styrke forbrukerens posisjon i markedet.

       Fremskrittspartiet ser også helt klart en fare for rettsvernet når man ser i enkeltsaker at forbrukeren på grunn av økonomiske forhold trekker saker som kanskje er av viktig prinsipiell karakter. På den andre siden ser vi også at en slik åpning kanskje kan føre til store kostnader på grunn av et eventuelt rush av saker med bagatellmessige beløp. I dag er det bare ca 15-20 saker som bringes videre. En åpning kan føre til et mye større antall. Men, som sagt, av hensyn til forbrukeren og rettsvernet anser Fremskrittspartiet det som riktig å vurdere tiltak som hindrer at forbrukeren som ønsker saken prøvd for domstolene, ikke trekker saken på grunn av risikoen for urimelige utgifter. Samtidig vil Fremskrittspartiet trekke fram at både bransjen og forbrukeren har interesse av at enkelte saker blir prøvd for domstolene.

       Det som Fremskrittspartiet anser som viktig når denne saken sendes Regjeringen til videre utredning, og som kanskje naturlig vil gå inn i den stortingsmeldingen om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet som er meldt, er å skille mellom konflikter som angår forbruker mot forbruker og forbruker mot bransje og næring. Fremskrittspartiet mener også at det fortsatt må skilles mellom forbrukersaker av denne karakter og alminnelig fri rettshjelp.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (leiar for komiteen):

       Representantane Moland, Alstad og Bekkemellem Orheim har i eit Dok.nr.8-forslag gått inn for at Regjeringa skal sjå på spørsmålet om å innføre ei ordning tilsvarande fri rettshjelp, eller vurdere andre ordningar som gjer at personar som har vunne si sak i Forbrukartvistutvalet, men som likevel blir saksøkte av motparten, ikkje har urimelege utgifter sett i forhold til storleiken på kravet i samband med den rettslege behandlinga av saka.

       Bakgrunnen for forslaget er bl.a at av dei sakene som forbrukarane vinn i Forbrukartvistutvalet, ender 10-15 saker årleg i rettsapparatet fordi motparten går til motsøksmål. I desse tilfella fell kostnadene til advokat o.l. på forbrukaren.

       Det er prinsipielt ei viktig problemstilling. Det er ein berande tanke i norsk forbrukarpolitikk at forbrukarane ikkje berre skal ha rett, men også få rett. Dei seinare åra har vernet om forbrukarane i lov og regelverk blitt styrkt, og fleire lover er under arbeid.

       Kristeleg Folkeparti meiner det kan vere ein fare for rettsvernet i forbrukarsaker at forbrukarar må velje å ikkje bringe saka si inn for Forbrukartvistutvalet av frykt for at saka kan gå vidare til retten. Det er difor viktig at ein nå får vurdert tiltak for å hindre at forbrukarane som får saka si prøvd for dei alminnelege domstolane, ikkje skal risikere urimelege kostnader. Barne- og familiedepartementet har under kap. 865 opna for at det kan gjevast økonomisk støtte til private rettssaker. Bakgrunnen for dette er at det i visse tilfelle kan vere av generell interesse å få prøvd enkelte forbrukarsaker for domstolane.

       Kristeleg Folkeparti synest det er positivt at Regjeringa vil lage ei ny stortingsmelding om forbrukarpolitikk og organisering av forbrukarapparatet i 1998. Der vil problemstillingar som er tekne opp i dette Dok.nr.8-forslaget, bli tekne opp og sett i samanheng. Likeins er det varsla i budsjettproposisjonen for 1998 at det vil kome ein proposisjon om fri rettshjelp. Den vil også ta opp problemstillingane som er reiste i dokumentforslaget.

Ågot Valle (SV) : Forslaget som behandles i dag, dreier seg egentlig om tiltak for å bedre rettssikkerhet for forbrukerne og om forbrukermakt. Når Stortinget sender over forslaget til videre utgreiing, er det i alle fall fra SV sin side et klart krav om at Regjeringa kommer med konkrete forslag i den kommende stortingsmeldinga om forbrukerpolitikk. Det var denne stortingsmeldinga SVs Jorunn Hageler etterlyste i et Dok.nr.8-forslag som ble behandlet av Stortinget i fjor. Stortinget vedtok da å be Regjeringa om å legge fram en egen stortingsmelding om prinsipper og mål for en helhetlig forbrukerpolitikk med utgangspunkt i nye forbrukerpolitiske utfordringer. Og de utfordringene er ganske formidable i et marked med større internasjonalisering, knallhard konkurranse og påfølgende aggressiv markedsføring.

       Forslaget om ordninger tilsvarende fri rettshjelp til forbrukere som har vunnet fram i Forbrukertvistutvalget, men som likevel blir saksøkt av motparten, er ett av flere tiltak som må til for å bedre rettssikkerheten og sikre forbrukermakt. Under høringene ble det sagt rett ut at enkelte produsenter rett og slett spekulerer i en rettssak etter at de har tapt i Forbrukertvistutvalget. Det er klart at eventuelle store saksomkostninger for forbrukeren dersom han eller hun taper i rettsapparatet, er virkelig gode og effektive skremmeskudd. En ordning som sikrer forbrukerne i rettsapparatet, vil derfor være av stor prinsipiell betydning.

       Men like viktig for at forbrukerne ikke bare skal ha rett, men få rett, som en del har sagt noe pent om her tidligere, nemlig rettssikkerhet og forbrukermakt, er det å styrke forbrukerapparatet både i Forbrukerrådet, lokale forbrukerkontor og i Forbrukertvistutvalget. Komiteen har fått signal og meldinger om at det er fra 18 måneder til 2 års ventetid i Forbrukertvistutvalget. Jeg sitter med opplysninger om at antall saker er doblet siden 1991, mens kapasiteten ikke er økt tilsvarende. Forbrukerrådet hadde 150.000 henvendelser i fjor, og det er dobbelt så mange som i 1984. Det er bra at mange henvender seg til Forbrukerrådet når de er misfornøyd, men apparatet henger altså ikke med. I samme tidsrom ble antall ansatte i Forbrukerrådet, inklusiv de lokale forbrukerkontorene, redusert fra 155 til 140. I et intervju i Dagbladet 12. januar i år innrømmet direktør i Forbrukerrådet, Per Stalheim, at apparatet nå er på tålegrensen.

       Dette er bakgrunnen for at SV i budsjettbehandlinga i desember foreslo at Regjeringa må se på en opptrappingsplan for forbrukerkontorene og Forbrukerrådet. Både ordninger tilsvarende fri rettshjelp, som denne saken handler om, og styrking av forbrukerapparatet må til for at rettssikkerheten skal bedres.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 2444)