Bendiks H Arnesen (A) (ordfører for sak nr. 11):

       Arbeidet med den foreliggende innstilling har vært preget av stor enighet i sosialkomiteen. På tvers av partigrensene opplever jeg et stort og oppriktig engasjement for å bedre situasjonen for alle dem som har en funksjonshemning.

       Definisjonen på funksjonshemning har i begge de forutgående planperioder vært følgende:

       « Funksjonshemning er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse. »

       Denne definisjonen sier det meste om hva som må til for at funksjonshemmede skal kunne fungere best mulig i samfunnet, og dette må være et godt utgangspunkt for det videre arbeid.

       Ut fra dette mener en samlet komite at det er et overordnet mål å utvikle samfunnet slik at det er godt tilrettelagt for alle, og slik at det blir minst mulig behov for tilrettelegging for den enkelte.

       Gjennom de to foregående planer er svært mye gjort for å nå dette målet, men fortsatt gjenstår det en god del før vi kan være helt fornøyd. Vi behøver ikke å gå lenger enn til dette hus. Det er på mange måter bra tilrettelagt for de bevegelseshemmede som vil besøke stortingsbygningen, men i det øyeblikk en rullestolbruker skulle bli stortingsrepresentant, ville det bli vanskeligere. Verken stortingssalen, denne talerstol eller presidentens plass er tilgjengelig for rullestolbrukere.

       Jeg tar et slikt eksempel fordi dette er noe stortingsrepresentantene kan se daglig, og fordi vi må tenke over at vi som representanter neppe hadde vært her dersom vi ikke hittil hadde vært så heldige å slippe bruk av rullestol.

       Slike eksempler på manglende tilgjengelighet er det fortsatt mange av i samfunnet vårt, og det må arbeides iherdig for å komme videre mot et mål der samfunnet i størst mulig grad er tilgjengelig for alle.

       Det å skape et tilgjengelig samfunn gjelder også mye mer enn å fjerne fysiske barrierer. Det trengs fortsatt en betydelig grad av holdningsendring i samfunnet for at mennesker med funksjonshemninger, også de med usynlige funksjonshemninger, kan føle at de lever i et godt tilgjengelig samfunn for alle. Det er altså en like stor oppgave å bidra til forståelse og toleranse slik at de mentale barrierer overfor mennesker som er annerledes, faller bort.

John I Alvheim (Frp)
(komiteens leder):

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : I likhet med dem som har hatt ordet til nå, er jeg glad for at denne stortingsmeldingen er kommet, og at funksjonshemmede er blitt satt på dagsordenen.

       Utgangspunktet for Kristelig Folkeparti er at alle mennesker er like verdifulle og har samme menneskeverd. Alle må sikres de samme muligheter til å delta i aktiviteter i samfunnet ut fra sine forutsetninger. Derfor passer det godt at en følger opp FNs standardregler, som har full deltaking og likestilling som mål.

       For mange er nok « funksjonshemmet » ensbetydende med en som ikke kan bevege seg. I denne stortingsmeldingen kommer det tydelig fram at det finnes flere grupper, som hørselshemmede, synshemmede og de med skjulte funksjonshemninger, som f.eks diabetes og allergi. Det er viktig at vi ikke behandler disse som en ensartet gruppe, men tar hensyn til de ulike behov. Gode til-

       bud for funksjonshemmede gir automatisk også bedre tilbud for mange eldre.

       Offentlige kontorer må være tilgjengelige for alle. Det er ikke lenge siden f.eks trygdekontor var plassert i øverste etasje uten heis! I tillegg er det viktig at offentlige sektorer samarbeider. Det nytter ikke med et tilrettelagt trygdekontor dersom det ikke finnes transportmuligheter til å komme dit. Et helhetlig tjenestetilbud på tvers av etatsgrenser er viktig dersom en skal realisere et samfunn for alle. Fordi gruppene er uensartete, må tilbudene være fleksible og varierte. Dør til dør-transport er viktig for dem som ikke kan kjøre bil. Inneklima er av stor betydning for astmatikere og allergikere, mens for døve og døvblinde er en god tolketjeneste best.

       Forslaget i Dok.nr.8:26 vedrørende sistnevnte gruppe skal nå innarbeides i en samlet handlingsplan for alle grupper funksjonshemmede. Døve og døvblinde er en forsømt gruppe som en samlet komite nå ønsker skal få et tilbud om sosialt og språklig fellesskap, bedre botilbud og arbeid for å komme ut av en isolert tilværelse. Kristelig Folkeparti støtter også at muligheten for et ekstra skoleår for denne gruppen vurderes i forbindelse med ny opplæringslov. Det gjelder både for grunnskole og videregående skole.

       Da velferdsmeldingen ble behandlet, gikk Stortinget inn for at ordningen med brukerstyrte assistenter ble et fast tilbud. Ordningen gir brukerne mulighet til å ta ansvar for egne behov. Det er viktig at brukermedvirkning blir noe mer enn honnørord. Tidligere forventet en ofte at brukerne skulle være passive og aller helst takknemlige mottakere av offentlige tjenester og rette seg etter eksperters råd. Nå har flere funksjonshemmede blitt aktive medspillere i ulike forsøksprosjekt, men målet om brukermedvirkning er ikke nådd. Stimuleringstilskudd har økt i hele planperioden fra 1994-97, og 80 % av brukerne er tilfreds med ordningen som har gitt økt livskvalitet.

       I samme periode fikk fylkeskommunene tilbud om å styrke opplæringen og oppfølgingen av høreapparatbrukere. Dette viser hvor viktig kompetanse er for at ikke dyre hjelpemidler skal bli liggende gjemt i skuffer og skap.

       Levekårsundersøkelser viser at funksjonshemmede henger etter på flere områder. Spesielt peker en gruppe på 9.000 personer med grunnstønad seg ut som de med lave levekår. Bedre økonomi er viktig, men for pårørende med store omsorgsoppgaver er avlastningstilbud noe vi må prioritere. Mange ønsker også omsorgslønn. Kristelig Folkeparti ønsker en opptrappingsplan for dette.

       En skulle tro at funksjonshemmedes status hadde blitt bedre, men en så at det var bare så vidt Paralympics i Nagano ble sendt på fjernsyn i år. Det samme arrangementet viser for øvrig hvor langt alle kan nå om samfunnet legger til rette for det.

       Det var positivt at nærings- og handelsminister Sponheim i sin IT-politiske redegjørelse i formiddag var opptatt av å sikre tilgjengeligheten til IT for funksjonshemmede. Vi vet at denne teknologien har gitt flere bedre muligheter til et selvstendig liv.

       Samtidig presiserte statsråden at samme teknologi kan skape vansker for noen grupper, f.eks synshemmede, da utviklingen går mot stadig mer grafikkbaserte løsninger. I redegjørelsen var brukerorientering et stikkord. Et tiltak som mange funksjonshemmede hilser velkommen, er at informasjon om rettigheter og plikter skal gjøres mer tilgjengelig på Internett.

       Til slutt vil jeg nevne at levekårsdata også avdekker at funksjonshemmede har lav yrkesaktivitet. Kristelig Folkeparti ønsker flere arbeidsplasser for disse både i offentlig og privat regi. Arbeidsmarkedsetaten må sikre denne gruppen et arbeidstilbud.

       I komiteen ble det pekt på at vi var så enige. Dette var mulig ikke minst takket være saksordførerens innsats. For de funksjonshemmedes skyld er jeg glad for at det ble slik. Jeg ser fram til at Regjeringen følger opp de tiltak som er utprøvd, og at vi får en revidert handlingsplan som satser på brukermedvirkning, rettigheter og et mer tilgjengelig samfunn for de funksjonshemmede.

       Helt til slutt tar jeg opp mindretallsforslaget fra Senterpartiet, SV og Kristelig Folkeparti.

Ola D Gløtvold (Sp) : Samfunnsutforming er denne forsamlings arbeidsoppgave nummer én. Vidsyn og helhetlig tenkning er viktige forutsetninger for å kunne lykkes med et slikt arbeid. Med relativt stor ydmykhet bør en innrømme at dette ikke alltid er tilfellet i forbindelse med den politiske behandlingsprosess.

       I forbindelse med samfunnsutvikling og utforming snakkes det om det myke samfunn, med vekt på de medmenneskelige og menneskelige relasjoner. Et annet

       begrep som også har vært mye benyttet, er « et bærekraftig samfunn », et begrep som etter min mening etter hvert har blitt temmelig utvannet og forslitt.

       Jeg tror det snart bør være på tide å se på hva som kan oppsummeres i et mer robust samfunn, ikke i sammenheng med en tøffere og røffere samfunnsutvikling, men i forhold til et samfunn der medmenneskelighet og bærekraftig samspill gir både enkeltmennesket og samfunnet som helhet mulighet til å fungere på likeverdig grunnlag, selv om utgangspunkt og forutsetninger kan være høyst forskjellige, et samfunn utformet slik at både forutsigbare og uforutsigbare problemer og utfordringer kan overvinnes.

       Dette er etter min mening et viktig utgangspunkt også for en politikk som skal kunne gi mennesker med funksjonshemninger en mer rettferdig og likeverdig livssituasjon. Derfor er det gledelig at det i forbindelse med behandlingen av denne saken slås fast at det er et overordnet mål å utvikle samfunnet slik at det er godt tilrettelagt for alle, og slik at det blir minst mulig behov for tilrettelegging for den enkelte. Dette må etter min mening gjelde både i forhold til det materielle og det mentale når vi fatter beslutninger som har betydning for samfunnsutviklingen.

       Til nå har vi hatt to handlingsplaner og to funksjonsperioder for å legge forholdene bedre til rette for mer likeverdige forhold for de funksjonshemmede. Allikevel kan vi konstatere at mye arbeid gjenstår før forholdene er mest mulig likeverdige og best mulig.

       Levekårsundersøkelser viser at levekårene for de funksjonshemmede og deres familier ofte er langt dårligere enn for andre på en rekke sentrale levekårsvariabler. Spesielt gjelder dette for en gruppe ca 9.000 personer som er grunnstønadsmottakere. Dette er forhold som må rettes opp både gjennom økonomiske og fysiske tiltak. Blant annet er det viktig å få en bedre oversikt over omfanget av avlastningstiltak, at man får en skikkelig kartlegging av disse.

       En mer helhetlig politikk når det gjelder de funksjonshemmede fordrer at det skjer et nærmere samarbeid mellom de ulike etater og sektorer, og også mellom de ulike forvaltningsnivåene. Et tverrsektorielt og tverrdepartementalt samarbeid på statlig nivå er vesentlig for en mer effektfull ressursbruk og for å få en mer helhetlig virkning. Samtidig er det viktig at staten, fylkene og primærkommunene har felles forståelse og klare samarbeids- og samordningslinjer.

       Når det gjelder primærkommunene, er det viktig at helhetlig handling skjer gjennom tverrsektorielt samarbeid og i samhandling med brukerne og deres organisasjoner. Det er her det meste av den personlig tilrettelagte service og tjenesteyting skjer, og derfor bør det i alle kommuner utarbeides gode planer og opplegg både for generelle tiltak og persontilpassede opplegg.

       Tilpassede bo- og transportopplegg er av stor betydning om den funksjonshemmede skal kunne fungere på best mulig måte. Tilrettelagte transporttilbud er derfor et område der det må bygges bedre ut.

       Skal de funksjonshemmede kunne fungere mest mulig likeverdig, må bosituasjon og tilgjengelighet til arbeid og fritidstilbud være bedre enn det i de fleste tilfeller er i dag. Samtidig må ordningen med brukerstyrte personlige assistenter bygges ut og gjøres tilgjengelig for flere.

       Dette er tiltak som ikke minst har stor betydning for å kunne få yngre funksjonshemmede ut av eldreinstitusjoner og andre boforhold som ikke er akseptable i forhold til vedkommendes egne ønsker og behov. I sum er dette tiltak som vil kreve store ressurser, og det må både vilje og bevissthet til for å skaffe dette til veie. Primærkommunene kan vanskelig klare disse oppgavene uten at staten går inn med økt innsats og delaktighet. Spesielt når det gjelder de tyngste og mest ressurskrevende tjenestemottakerne, er det viktig at kommunene får spesiell bistand til å tilrettelegge for disse. Jeg håper derfor at en kan komme tilbake med en ordning med statlig toppfinansiering når det gjelder de mest ressurskrevende brukerne og også de mest ressurskrevende tiltakene som må iverksettes.

       Brukermedvirkning er en viktig sak i forhold til en riktig utvikling av tilbud og en bedre hverdag for de funksjonshemmede. Det er derfor gledelig å kunne konstatere at Regjeringen vil vektlegge dette i sitt framtidige arbeid.

       Omsorgslønn er et viktig element for å bedre situasjonen for de funksjonshemmede og deres pårørende og hjelpere. I komiteen er det noe ulikt syn på omsorgslønn og dens berettigelse. Vi, i likhet med representanten Woie Duesund på vegne av Kristelig Folkeparti, vil gi denne ordningen med omsorgslønn en bredere plass også i arbeidet for de funksjonshemmede.

       Arbeidsmarkedet og større tilgjengelighet til arbeid og sysselsetting, og derigjennom en mer meningsfylt tilværelse, er et viktig område. Det er gledelig at Regjeringen vil komme tilbake til dette i sitt opplegg for den nye planperioden.

       Døve og døvblinde har vært spesielt behandlet i forbindelse med denne handlingsplanen, i og med at det også er fremmet et Dok.nr.8-forslag. Jeg vil i likhet med tidligere talere gi honnør til begge saksordførerne som har ført komiteen fram til stort sett enstemmige innstillinger. Flere har vært inne på de døve og døvblinde, og siden jeg har brukt såpass mye tid på andre saksfelt, skal jeg ikke nevne så mye om dem nå. Men jeg ser at det ligger mange gode føringer i at Regjeringen vil komme tilbake til deres situasjon og behandle den spesielt i neste handlingsplan, slik komiteen har bedt om.

       Jeg håper også at det som ligger i disse tre hovedpunktene, vil danne grunnlag for en mer offensiv politikk for de funksjonshemmede gjennom planlegging og brukermedvirkning, gjennom at de funksjonshemmede får større rettigheter, og gjennom at det legges opp til et mer tilgjengelig samfunn, ikke minst når det gjelder arbeid og fritid.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Tiltakene som settes inn mot funksjonshemmede, må aldri oppfattes som et romslig håndslag fra det gode samfunn til den syke, men som det fellesansvar som vi alle har for at tjenester til enhver tid skal komme dem til gode som har behov for dem. Vi må ikke gi avkall på solidariteten i de korte fasene av livet hvor vi ikke trenger dem selv.

       Tilretteleggingen for de funksjonshemmede må ta utgangspunkt i individets behov og ikke være basert på kollektive minimumsløsninger. I alle aldersgrupper kan behovet for bistand oppstå. Det er likevel etter SVs syn særlig viktig å finne fram til en tilrettelegging for de unge funksjonshemmede, som vil kunne oppleve begrensningene som særlig belastende, siden forskjellen mellom deres muligheter og mulighetene til friske i samme alder vil være særlig uttalt.

       Ved betydelige funksjonshemninger vil skolegangen for et barn vanskeliggjøres. Vi må planlegge skolebygningen, klasserommet og læremateriellet også med tanke på at en del barn ikke har to bein å gå på, og at noen mangler syn eller hørsel, og samfunnet må gjennom en inkluderende og ivaretakende holdning synliggjøre at det er en åpen plass for hvert av de barna og for hver enkelt ungdom. For de unge voksne med funksjonstap må samfunnet innrettes slik at det likevel finnes et meningsfylt arbeid å gå til for dem som vil og kan, og et utdanningstilbud som kan føre fram til det arbeidet. Vi trenger også transporttilbud samt fritids- og underholdningsaktiviteter som tar utgangspunkt i at vi som mennesker er forskjellige og har ulike behov.

       De utfordringene som vi her står overfor, kan ikke løses gjennom vanlige markedsmekanismer, der etterspørselen alene er bestemmende for tilbudet. Det er bare gjennom et sterkt offentlig engasjement, der det også gjøres til et fellesansvar for oss alle, at vi i større og større grad kan sikre at flest mulig, uansett hvilke begrensninger helsen setter, føler seg som en del av fellesskapet.

       SV legger spesielt stor vekt på at undervisnings- og utdanningstilbud skal kunne lede fram til et meningsfylt arbeid, også for dem som har funksjonshemninger. Med en funksjonshemning vil studiet kunne kreve mer tid, og studiefinansieringsordningen bør derfor ta hensyn til det. SV er glad for at regjeringspartiene ser behovet for en utredning av utvidet fullstipendiert studiestøtte for funksjonshemmede, men vil samtidig beklage at de øvrige partiene, og da særlig Arbeiderpartiet, ikke bidrar til å skape flertall for forslaget. Det mindretallsforslaget som foreligger her i dag, har jeg lyst til å lese i sin helhet, fordi det forundrer meg at man ikke også i komiteen i fellesskap kunne ha sluttet opp om det:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre en ordning med at funksjonshemmede gis rett til fullstipendiert studiestøtte inntil ett år utover den ordinære ordning som gjelder for studiefinansiering, når merforbruket av studietid skyldes funksjonshemning. »

       Samtidig er SV glad for at en samlet komite har kunnet slutte seg til at det er nødvendig med tiltak som ivaretar synshemmedes rett til tilgang til offentlig informasjon, samt at disse også sikres bred informasjon i forbindelse med valg. Det er helt åpenbart et problem i dag at mange med synshemning - og gruppen av synshemmede er stor - ikke har tilgang til valgmateriell der man kan lese listene ved hjelp av blindeskrift eller andre typer hjelpemidler for å kunne orientere seg i forhold til alternativene. Det samme gjelder også de ulike politiske partienes valgprogram. Det er bra hvis man får til en betydelig grad av styrking her, slik at denne gruppen ikke faller utenfor og ikke får tilgang til den informasjonen som er nødvendig for å kunne delta aktivt ved politiske valg.

       Tilretteleggingen for funksjonshemmede vil bestå av mange små steg, men det er viktig at hvert av de stegene medfører at vi beveger oss nærmere målet om et fellesskap som gir rom for alle.

May Britt Vihovde (V) : Evalueringa av den andre handlingsplanen for funksjonshemma viser at tiltaka har gitt auka kunnskap om dei samansette behova funksjonshemma har. Handlingsplanane har sett i gang mange vellukka prosjekt når det gjeld tilrettelegging i samfunnet og samanhengande tenestetilbod. Likevel, ein sit igjen med inntrykk av at dei fleste av oss ennå ser på sosial-, helse- eller trygdepolitikken når me skal finna løysingar for funksjonshemma. Dette gjer me, sjølv om det er slått fast at ein skal sjå meir på faktorar i samfunnet enn på den enkeltes funksjonstap.

       Det norske samfunnet er funksjonshemmande. Kvar femte nordmann eller kvinne opplever ofte å måtta avstå frå heilt daglegdagse gjeremål, som å ta seg fram i eigen heim, besøkja vener, ta bussen til byen eller henta informasjon på eit offentleg kontor. For oss politikarar er dette alvorleg. Det beste politiske verkemiddelet me har for å skapa gode lokalsamfunn, er akkurat å få menneske til å koma saman, slik at dei saman kan utvikla samfunnet. Det er òg alvorleg om menneske som i så stor grad treng tenester, ikkje får høve til sjølve å påverka tilrettelegginga. Når me seier at vettet er nokolunde likt fordelt i befolkninga, gjeld det òg funksjonshemma! Pårørande til funksjonshemma har òg ofte opparbeidd stor kompetanse, som me ikkje alltid har vore like flinke til å ta i bruk. Som eit eksempel på det motsette vil eg her nemna tre nye skular i Randaberg kommune i Rogaland, som er tilrettelagde for svaksynte, hørselshemma og for barn med fysiske handikap. Dette er gjort utan at det verkar hemmande på dei funksjonsfriske. Det er gjort i nært samarbeid med foreldre og har ikkje ført til auka kostnader. Derimot ligg det mykje kunnskap og omtanke bak.

       Sist sommar lanserte Venstre ein « tilgjengelighetsreform », der me slår fast at me treng eit krafttak for å gjere ting lett tilgjengelege her i landet. Tempoet hittil har vore for lågt. Me er glade for at dette skal vera eit av satsingsområda i den tredje handlingsplanen, saman med planlegging, brukarmedverknad og rettane til funksjonshemma.

       Tiltaka som Venstre vil foreslå for å nå desse måla, er:

       Me foreslår lovfesta rett til personleg assistent. Her har det vore gjort forsøk som har vore positive. Denne ordninga skal vera brukarstyrt, dvs. at den funksjonshemma er arbeidsgivar for assistenten eller assistentane. I Sverige, Finland og Danmark er dette gjennomført i ymse former.

       Me foreslår serviceerklæring for funksjonshemma i alle kommunar. Ho skal gi informasjon om rettar og kva ein skal kunne venta av bistand frå kommunen, kva som er gjort og skal gjerast for å samordna tenestene.

       Me vil bruka offentleg marknadsmakt for å betra tilkomsten: Stat, fylke og kommunar bør stilla krav om tilrettelegging for funksjonshemma når ein leiger lokale til møte, konferansar og andre formål. Dette vil auka interessa for generell tilrettelegging, og fleire vil sjå seg tente med dette.

       Det kan òg vera aktuelt at ein brukar skattegulrot for å gjennomføra dette, slik at investeringar for å betra tilkomsten kan utgiftsførast. Dette kan òg gjelda innan samferdsel. I all teknisk tilrettelegging er det viktig at ikkje tilrettelegginga berre blir teknisk, ho må òg opplevast som trygg for brukarane.

       Det burde vera sjølvsagt at alle trygdekontor og andre offentlege kontor er opne og tilgjengelege for alle dei skal yta tenester til. For halvparten av trygdekontora er det ikkje slik. Dette bør snarast utbetrast, og det same gjeld andre statlege bygg.

       Til slutt vil eg nemna at deltaking i det politiske livet er vanskeleg for funksjonshemma. Langt på veg er dei forhindra t.d. frå å møta i vallokale, og det er jo òg ein grunnleggjande menneskerett!

       Det er mange funksjonshemma her i landet, ca 770.000, og talet vil auka med 100.000 innan år 2005. Andre grupper som vil ha glede av betre tilkomst, er f.eks småbarnsforeldre med barnevogn.

       Eit meir tilgjengeleg samfunn er altså viktig for store grupper menneske. La oss difor håpa at den tredje handlingsplanen vil hjelpa oss eit langt hopp i rett lei, slik at me alle får vera deltakarar i samfunnet.

Reidun Gravdahl (A) : Evaluering av handlingsplanen for funksjonshemmede har vært nyttig. En gjennomgang av de politiske målene og konkrete enkelttiltak er viktig for den videre utformingen og forslagene til satsing i de neste fire åra.

       Jeg er glad for den store enigheten og vil særskilt nevne noen av de områdene jeg vet funksjonshemmedes organisasjoner også er opptatt av.

       Mange ønsker seg brukerstyrte personlige assistenter. De føler større frihet til å kunne fungere godt i hjemmet og til å kunne være med på ulike aktiviteter utenfor hjemmet med en slik personlig assistent.

       Det har vært fordelt stimuleringstilskudd til kommuner som sammen med bruker har søkt om disse tilskuddene, og ordningen har økt fra 6 mill. kr i 1994 til 9,6 mill kr. i 1997.

       Den økende interessen for ordningen blant brukere, pårørende og kommuner tilsier at det også lokalt må ses nærmere på muligheten for de som ønsker det. Flere kommuner har tatt i bruk ordningen uten å søke om stimuleringstilskudd, mens andre kanskje er noe avventende, siden tilskuddene er en overgangsordning. Såpass mange har gitt signal om at dette er en god løsning, at komiteen mener den bør vurderes som en lovfestet og permanent ordning.

       Handlingsplanens tre satsingsområder - planlegging og brukermedvirkning, funksjonshemmedes rettigheter og et tilgjengelig samfunn - synes å være gjennomtenkt og en følge av tidligere god gjennomføring av dette viktige, langsiktige arbeidet.

       Det er en menneskerett å ha arbeid når en ønsker det. Mange funksjonshemmede får ikke den muligheten, eller de mister den fordi den jobben de har hatt, har blitt for krevende.

       Arbeidspress og knappe leveransefrister gjør at bedriftene vegrer seg for å ha arbeidstakere som de er redd vil fungere dårlig i en stresset og presset situasjon. Mange havner antakelig på trygd fordi det ikke blir tilrettelagt for å fortsette et arbeidsforhold, noe som kanskje forutsetter et annet jobbinnhold, en annen arbeidstid eller andre tilrettelegginger.

       Komiteen mener det må gis bedre økonomisk kompensasjon for å muliggjøre et lavere krav til effektivitet og fleksible arbeidstidsordninger for funksjonshemmede arbeidstakere.

       Arbeidsmarkedsbedriftene må sikres økonomi til å kunne drive reell arbeidstrening og få gjennomført oppgaven de er pålagt med å bistå med søknad etter ordinært arbeid. Dette betinger at bedriften har ansatt personell til å drive med denne oppgaven, og at det er et godt samarbeid med Arbeidskontoret.

       En del mener disse bedriftene har vilkår som kan virke konkurransevridende i forhold til andre bedrifter, og jeg vil derfor nevne at disse bedriftene er pålagt særlig arbeidskrevende oppgaver, og må ha nødvendige midler for å kunne utføre dem. Ellers fungerer de som andre bedrifter i forhold til sine kunder, med kvalitets- og leveransekrav og anbudsrunder for å få ordre.

       Det er helt nødvendig å ha slike bedrifter, i tillegg til at ordinære bedrifter må få mulighet til å tilrettelegge for funksjonshemmede arbeidstakere, hvis vi skal nå målsettingen om retten til arbeid for alle.

       Mange unge funksjonshemmede bor fortsatt i sykehjem. Vi har som målsetting utflytting for alle som ønsker det innen år 2005. Det er viktig for å få til en god livskvalitet for funksjonshemmede. Skal vi få til dette, må kommunene intensivere arbeidet sitt, og vi må alle i fellesskap samarbeide for å nå dette målet.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Innstillinga frå komiteen viser eit breitt engasjement både for handlingsplanar for ein politikk for funksjonshemma og for konkrete tiltak for å betra situasjonen for enkeltmennesket. Ein samla komite meiner at det framleis står att ei rekkje uløyste oppgåver. Det er òg årsaka til at sentrumsregjeringa vil laga ein revidert handlingsplan for funksjonshemma, som Stortinget vil få til behandling til hausten. Planen vil m.a. ta opp i seg dei innspela som komiteen har gitt i denne innstillinga.

       Dersom eg skulle kommentera nokre av dei merknadene som komiteen har kome med, ynskjer eg for det fyrste å streka under at eg merkte meg at det er full oppslutning frå samtlege parti om at politikken for funksjonshemma skal vera basert på at kvar sektor har same ansvaret for funksjonshemma som for alle andre, at det offentlege har ansvar for tiltak og tenester, og at brukarmedverknad i utforminga av samfunnet og individuelle tenester skal utviklast vidare.

       Regjeringa ser det som viktig å styrkja brukarmedverknad og brukarstyring. Komiteen har på dette området føreslått at det er ynskjeleg at kommunane opprettar råd for funksjonshemma. Departementet har sett i gang eit arbeid med å utarbeida nye retningsliner som gir rettleiing om etablering og drift av slike råd.

       Komiteen seier at det er viktig å få eigne handlingsplanar for funksjonshemma i kommunane. I den reviderte handlingsplanen for funksjonshemma vil Regjeringa komma tilbake til det.

       Brukarmedverknad og brukarstyring er avgjerande no i utforminga av tenestene vidare. Brukarstyrt personleg assistanse er ei ordning som har vorte utbygd år for år, som ikkje minst Stortinget òg medverka til, og er eit tilbod til fleire i 1998. Det blir i år gitt stimuleringstilskot til 110 nye brukarar og vidareført tilskotet til 180 brukarar. På årets budsjett på 20 mill. kr er det ein auke på denne posten med over 100 %. Likevel ser vi at det ikkje er tilstrekkeleg til å gje alle søkjarar tilskot.

       Eg har òg merka meg at komiteen ber Regjeringa vurdera ei lovfesting av denne ordninga. Eg vil vurdera det nærmare, fylgja opp den oppmodinga. Men det som er det viktigaste no, er nok å få gjort synleg og utvida ordninga slik at det blir mogleg for fleire å nytta ordninga.

       Regjeringa er oppteken av å betra levekåra for funksjonshemma. Det er òg understreka av komiteen. For å finna dei rette tiltaka i forhold til funksjonshemma med spesielt dårlege levekår trengst det kunnskap for å målretta tiltaka. I stortingsmeldinga om utjamning av levekåra vil vi både levera analysar som fortel om dagens situasjon, og føreslå tiltak for forbetringar.

       Dei funksjonshemma har i dag avgrensa moglegheit for yrkesdeltaking. Eg deler komiteen sin otte på dette området. Stortinget har tidlegare bede om å få ein handlingsplan for å auka yrkesdeltakinga blant funksjonshemma. Vi ser på dette som ei svært viktig oppgåve og vil i den reviderte handlingsplanen laga eit eige kapittel om arbeid. Denne delen av planen vil bli utarbeidd i nært samarbeid med arbeids- og administrasjonsministeren.

       Det er i tillegg viktig å sjå nærmare på det tilgjenget funksjonshemma har til høgare utdanning.

       Departementet har sett i gang ei prøveordning med funksjonsassistentar. Funksjonsassistentane skal hjelpa funksjonshemma til å fungera innafor det ordinære arbeidslivet.

       Dei funksjonshemma sine rettar skal vera ein sentral del av den reviderte handlingsplanen, som dei er i den som gjeld i dag. Vi skal gå gjennom norsk lovgjeving for å sjå om dei funksjonshemma sine rettar er tilstrekkeleg tekne vare på. Denne gjennomgangen vil gi grunnlag for nye politiske val. Det vil òg gjelda gruppa døvblinde og døve, der eg vil fylgja opp komiteen si oppmoding om å visa deira situasjon spesiell merksemd.

       Komiteen har òg teke opp situasjonen for unge uføre, og om det er mogleg å finna betre ordningar for dei som i dag er på eldreinstitusjonar. Her arbeider departementet med forslag til verkemiddel. Vi vil satsa meir på informasjon og rettleiing overfor pårørande, brukarar og kommunalt tilsette. Vi kjem til å ha stand i lag med Norges Handikapforbund på messa « Handikap' 98 » for å informera om middel til utskriving av funksjonshemma frå eldreinstitusjonar. Den personlege assistentordninga og bruken av treningsleilegheitsprosjektet er andre viktige verkemiddel i den samanhengen.

       Omsorgsløn for pleie av funksjonshemma har fleire her vore inne på. Regjeringa arbeider med nærmare retningslinjer for omsorgsløn. Vi vurderer òg nærmare forsøksordningar som kan føra til at fleire foreldre med funksjonshemma barn kan få moglegheit til omsorgsløn.

       La meg til slutt streka under at eg er glad for alle dei gode innspela som har kome i debatten, og som Regjeringa vil ta med i det arbeidet som skal gjerast med den reviderte handlingsplanen fram til hausten.

Ola D Gløtvold (Sp) : Jeg har lyst til å komme litt inn på dette med yrkesaktivitet og utdanning utover det jeg sa i mitt første innlegg.

       Hvis en skal ha større trykk på dette med deltakelse og brukermedvirkning, er også kompetansenivået viktig. Derfor er det viktig å tilrettelegge for de funksjonshemmede som ønsker en høyere utdanning, få til et tilbud der. Jeg er enig med representanten Skogholt i den saken som Norges Handikapforbunds Ungdom har fremmet, og som det har vært en del kommunikasjon med Hedmark fylke og Høgskolen i Hedmark om, er noe som det må bli jobbet videre med. Med et tilrettelagt opplegg også når det gjelder de ting som er nødvendige for å kunne delta i et studium - som bolig og bistand - kan dette muligens være noe som kan tilføres Høgskolen i Hedmark.

       Viktig er det også at forskning og utvikling blir rettet mer inn mot de funksjonshemmedes kår, og derfor sier også en samlet komite at Norges forskningsråd må ta med de funksjonshemmedes forhold i alle sine programområder.

       Til slutt har jeg lyst til å nevne hva en samlet komite viser til når det gjelder satsing på opplæring innenfor IT-sektoren - som Telenor har bidratt til - men også til et prosjekt som komiteen ble kjent med bare for noen uker siden, at FFO, altså Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, har tilrettelagt et opplæringsprogram innenfor IT-sektoren som er prisverdig. Det kan være mye å lære der, også for å sette dette inn i et høgskolesystem som vil gi mulighet for et mer ordinært studium.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg ynskjer å svara på to direkte spørsmål som her vart reiste.

       Det eine var om desse såkalla tunge funksjonshemma eller tunge klientar, altså personar som kommunane har ekstra store utgifter til. Der er det sett ned ei interdepartemental gruppe etter initiativ frå Sosial- og helsedepartementet. Den skal gje innstillinga si i november. Det vil nok seia at det ikkje blir endringar på dette området frå neste budsjettår, men truleg i det etterfylgjande året. Det vil i alle fall vera slik at Stortinget vil bli invitert til å ta stilling til det som måtte koma ut av dette arbeidet. Det har undervegs medført at fleire kommunar har vendt seg til oss, då dei opplever ein vanskeleg situasjon ved vurdering av kva knappe midlar skal gå til. Det har òg medført at det er nokre funksjonshemma som ekstra sterkt har kjent seg som ein prislapp i dei kommunale budsjetta. Eg ynskjer å medverka til at den enkelte funksjonshemma skal få moglegheit til ein betre kvardag enn mange av dei har i dag, ved det felles ansvaret som stat og kommune har for å leggja til rette for det, og utan at dei kvart år skal vera gjenstand for ein debatt i samband med dei kommunale budsjetta.

       Så til det representanten Einar Olav Skogholt tok opp når det gjeld eit høgskulestudium i Hedmark. Der har òg ei tverrdepartemental gruppe vore i arbeid og gitt si innstilling. Denne saka er nå til behandling i Utdanningsdepartementet. Eg kan ikkje seia noko om framdrifta, men eg skal ta dette med meg tilbake til statsråd Lilletun. Det eg kan seia, er at eg veit at han er oppteken av denne saka.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sakene nr. 11 og 12.

       (Votering, se side 2548 f.)