Åse Wisløff Nilsen (KrF) (ordfører for saken):

       Som saksordfører viser jeg til komiteens innstilling om å avvise forslaget om at Regjeringen skal foreta en utredning av spørsmålet om hvorvidt straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres.

       Komiteens flertall har i sine merknader valgt å gripe fatt i noen aktuelle problemstillinger som vi har merket oss i det bakgrunnsmaterialet vi har brukt, og i de høringer vi har hatt. Merknadene er ikke ment som en form for realitetsbehandling, men som et bidrag til en helhetstenkning og helhetsvurdering i vårt politiske arbeid som det faller naturlig å komme med når aktiv dødshjelp er satt på dagsordenen i Stortinget, for forslaget berører ikke minst det helsepolitiske arbeidet.

       Definisjoner er tatt med for å vise hva justiskomiteen legger i begrepene, og for å ha en felles plattform å gå ut fra. I den sammenheng har flertallet i komiteen pekt på at begrepet « passiv dødshjelp » er misvisende og ikke bør brukes. Vi mener det foreligger en begrepsforvirring når medisinsk behandling og naturlige dødsprosesser blir omtalt som dødshjelp.

       Videre er det i flertallsmerknadene tatt med problemstillinger som er viktige i vår verdidebatt og samfunnsdebatt. Jeg vil nevne i stikkordsform:

       Men selvbestemmelsesretten for den dødssøkende er ikke reell før helse- og sosialtjenestene stiller opp med tilbud som skaper likeverdige valgsituasjoner. Der er vi ikke i dag!

       Regjeringen har sett behovet for en helhetlig plan for pleie- og omsorgstilbud for å gi god hjelp - bedre enn i dag - til uhelbredelig syke og døende mennesker. All den kunnskap vi i dag har om smertelindring og bedre omsorg ved livets avslutning, bør omsettes i praksis.

       Det er også viktig å dra nytte av alle de praktiske erfaringene pårørende får ved å gå igjennom en prosess med sykdom, hjelpeløshet og motløshet - det å følge et menneske et stykke inn i døden. Det å ta vare på hele mennesket - kropp, sjel og ånd - er viktig.

       Remmelink-rapporten fra Nederland fokuserer bl.a på at det er den sjelelige smerten som er vanskelig å takle - det å føle at en er til bry fordi en er avhengig av hjelp, og at verdigheten blir borte i takt med en « falmende skjønnhet » og en dalende/ manglende samfunnsnyttig innsats.

       La oss satse på å bruke kreftene på aktiv livshjelp og ta en gjennomgang av holdninger og politiske signaler som kan legge sten til byrden for syke, gamle, funksjonshemmede - de som føler at de ikke lever opp til et kunstig ideal av det perfekte menneske.

       Kristelig Folkeparti og komiteens flertall ønsker ikke å sette tankene om aktiv dødshjelp i system. Hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett må vike for hensynet til livet. Prinsippet om at den enkelte ikke disponerer fritt over sitt eget liv er solid forankret i norsk strafferett og i vår kultur - et viktig prinsipp som vi ser nødvendigheten av å beholde.

       Ingen er vel overrasket over at Kristelig Folkeparti fortsatt ser livets ukrenkelighet fra unnfangelse til en naturlig død som veldig viktig.

Astrid Marie Nistad (A) : Aktiv dødshjelp - skal det vere eit tilbod i norsk helsevesen? Bør dette prioriterast, eller er døden ei god løysing på livsproblem? Er eit liv som f.eks sterkt funksjonshemma eller med andre smertefulle plager eit liv utan livskvalitet?

       Fysiske smerter er ofte ein del av livets sluttfase. Vi har sett og ser at det er naturleg død som er det riktige. Eg ser det ikkje som ein menneskerett aktivt å kunne ta del i å avslutte eige eller andre sitt liv. Enkelte vil hevde at det er meir barmhjertig å gje dødshjelp i spesielle situasjonar. Kva er barmhjertigheit?

       Spørsmålet vi då må stille, er: Kven skal ta stilling? Er det pasient, slekt eller helsepersonell? Går vi inn for aktiv dødshjelp, kan vi oppleve at såkalla hjelp vert gjeven som misforstått barmhjertigheit. Å ligge til byrde er eit av argumenta som vert framført av funksjonshemma, sjuke og eldre støtt og stadig i dag - kanskje fordi vi dyrkar meir biletet av den « vellukka ». Vi ser ikkje at verdiane som vi finn mellom menneske som strir meir eller mindre med plager kan føre til andre verdiar og auka livskvalitet i samfunnet.

       For meg er det viktig å sjå på moglegheitene til eit verdig liv, at eit menneske i ein livssituasjon som ikkje gjeld dei fleste av oss, kan ha krav på å få styrke til livskvalitet og verdigheit i ein slik situasjon. At vi gjennom det offentlige tilbodet gjev hjelp utan at nokon føler at dei er til byrde, er viktig.

       Eg vil òg vise til at norsk strafferett bygger på eit prinsipp om at den enkelte ikkje disponerer fritt over sitt eige liv. Livet er eit uavhendeleg rettsgode som staten og andre pliktar å respektere og verne om. Omsynet til den enkelte sin sjølvbestemmingsrett må derfor vike i samband med omsynet til livet. Dette prinsippet er solid forankra i vår kultur, og eg meiner det er svært viktig at det ikkje vert rokka ved dette prinsippet.

       Vi veit òg at dei fleste av våre fremste fagfolk innanfor palliativ medisin og anestesi held fram at dagens kunnskap innanfor medisinen gjer det mogleg å fjerne dei aller fleste fysiske smertene - om ikkje heilt, så iallfall slik at det er mogleg å leve med dei.

       I dag varierer moglegheita til å få avansert smertebehandling sterkt frå landsdel til landsdel og frå kommune til kommune. Det er framleis stor kunnskapsmangel i allmennmedisinen når det gjeld smertebehandling. Ofte vil mange ved livets slutt derfor gå glipp av moglegheitene som faktisk finst. Eg håpar at det ikkje er blant desse vi finn ønsket om aktiv dødshjelp størst. Her har vi som offentleg myndigheit eit stort ansvar for å gå inn med den hjelpa som kan gjevast.

       Derfor er eg glad for at komiteen og vi i Arbeidarpartiet har avvist forslaget om å greie ut aktiv dødshjelp her i Noreg, og eg trur vi som samfunn er tent med at vi har såpass respekt for livet at vi ikkje tek del i debatten om kven som skal ha eit verdig liv, men gjer det mogleg for alle å ha livskvalitet til livets slutt.

Jan Simonsen (Frp) : Stortingsrepresentant Fridtjof Frank Gundersen har framsatt et forslag om å be Regjeringen foreta en utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp bør endres eller ikke. Dette forslaget må fortolkes som et ønske om å framskaffe et best mulig beslutningsgrunnlag for å ta stilling til et etisk vanskelig spørsmål. Mest mulig faktakunnskap, flest mulig analyser og vurderinger både for og imot vil selvsagt alltid bidra til å heve kvaliteten på en debatt.

       Fremskrittspartiets medlemmer i justiskomiteen har derfor ingen problemer med å etterkomme et slikt ønske. Komiteflertallet har valgt å se bort fra intensjonene i Gundersens forslag og i stedet gått inn i debatten for eller mot aktiv dødshjelp. Det er det ikke naturlig å gjøre i forbindelse med dette forslaget.

       Fremskrittspartiets medlemmer har ulike oppfatninger av spørsmålet om aktiv dødshjelp. Personlig har jeg ingen vanskeligheter med å støtte synspunktene til komiteflertallet. Jeg synes merknadene fra komiteflertallet er svært gode, og saksordføreren hadde et meget godt innlegg. Problemet er bare at denne debatten burde vært holdt etter en utredning og ikke før. Og det kan jo tenkes at en utredning som framskaffer nye argumenter og mer fakta, kan endre min holdning, selv om det ikke er mye sannsynlig.

       Det kan også hende at en grundigere utredning vil kunne endre holdningene både hos personer som er for, og hos personer som i dag er motstandere av aktiv dødshjelp. Tross alt har både tilhengere og motstandere av aktiv dødshjelp et felles verdigrunnlag. Det dreier seg for begge parter om medmenneskelighet og respekt for den døende, men konklusjonene er ulike. Derfor hadde jeg håpet på en grundigere debatt om et vanskelig tema, basert på et bedre faktagrunnlag, som vi kunne fått gjennom den utredningen som flertallet nå ikke ønsker.

       Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

       I denne saken er det naturlig å begynne med et slikt spørsmål. Jeg vil si at et stort problem i dag er at vi har fått et materialistisk syn på mennesket, at noen tror at sex og kjærlighet er noe som kan kjøpes istedenfor å jobbe for det, at skjønnhet kan kjøpes gjennom operasjoner eller avmagrende utsulting, og at det å være brukelig, 100 % funksjonsdyktig har blitt en verdi i seg selv. Det som adler oss som mennesker, er ikke bare det å kunne være selvhjulpne, som er en viktig verdi men også det å kunne ta ansvar for andre og for hverandre. Vi tar ansvar for hverandre når vi har spedbarn. Det er naturlig å gjøre det når alderdommen setter inn hos våre nærmeste, og det er naturlig å vise ansvar overfor handikappede.

       Vi skal gi menneskene verdi ikke bare i kraft av det de ikke kan, men i kraft av det de kan. Noen skifter ut kona like lett som de kjøper ny vaskemaskin, og noen avslutter eget liv fordi de ikke lenger føler seg nyttig. Problemet i dag er å kunne gi aktiv livshjelp til langt flere. Det er å kunne gjøre at langt flere føler seg nyttige og verdifulle. Det er å kunne bekjempe det syn at om en ikke er 100 % før, er en ikke lenger et like verdifullt liv. Og det er å bekjempe det syn at ytre og fysiske egenskaper er relevante for vår verdi som mennesker.

       I innledningen om forslaget fra Fridtjof Frank Gundersen fremstår det at det ikke kan være så farlig å foreslå en utredning. Men for meg er en utredning et signal om noe mer, og det er et signal i feil retning i forhold til det som jeg oppfatter som det egentlige problemet i samfunnet vårt. Handikapforbundet har i en uttalelse til komiteen sagt at ønsket om å gi aktiv dødshjelp svært ofte er fundert på misforstått barmhjertighet, og at selvbestemmelse for dem som ønsker aktiv dødshjelp, ikke er reell før helse- og sosialtjenesten stiller opp med et tilbud som gir en reell valgsituasjon. Dessuten vil dødshjelp kunne føre til et press i helsevesenet om å ta beslutninger som vil være etisk veldig betenkelig for den enkelte.

       Hvis vi ser på undersøkelser fra utlandet - for noe vet vi allerede, selv før en utredning - viser Remmelink-rapporten fra Nederland at ca 35 % av dem som ønsket aktiv dødshjelp, oppgav frykten for å ligge andre til last som grunn. Ca. 60 % oppgav følelsen av tapt verdighet som grunn.

       Jeg vet at det i dag er mange barn som føler at de er i veien for foreldrene. Vi er i en situasjon der også mange eldre og handikappede har følelsen av å være i veien. Det betyr at den eneste konklusjonen en kan lande på, er at analyser og faktakunnskaper når det gjelder liv, vil være å trekke oppmerksomheten bort fra det dette handler om. Det er nemlig ikke et faktaspørsmål. Det er et verdi- og livssynsspørsmål, som for meg er det eneste relevante, og jeg er glad for at komiteen lander der den gjør.

       Jan Simonsen (Frp) : Jeg skal ikke gå inn i en disputt med presidenten, men vil prøve å handle raskere i fremtiden!

       Representanten Kristin Krohn Devold la vekt på at vi mennesker må ta ansvar for hverandre. Men mitt spørsmål er: Er det ikke det de som er tilhengere av aktiv dødshjelp, nettopp føler at de gjør, at de tar ansvar for den døende og den døendes ønsker, nød og smerte? Blir det ikke da galt å antyde at de som er uenig med oss - jeg er selv sterk motstander av aktiv dødshjelp - bygger sitt verdigrunnsyn på materialisme og manglende respekt og ansvar for sine medmennesker? Burde vi ikke innrømme at vi kanskje alle har et felles verdigrunnlag, men kommer til forskjellig konklusjon? Og selv om den konklusjonen våre motstandere - de som er tilhengere av aktiv dødshjelp - kommer til, på mange måter er feil, som det også er argumentert veldig godt for i salen i dag, synes jeg man skal være forsiktig med å tillegge andre stortingsrepresentanter gale motiv i en så vanskelig etisk sak.

Kristin Krohn Devold (H) : Jeg er glad for anledningen til å gjøre det helt klart at jeg ikke tillegger andre stortingsrepresentanter noen uhederlige motiver. Jeg beskrev noe jeg oppfatter som problemer i samfunnet - det er altså ikke problemer inne i hodene på de stortingsrepresentanter som tenker annerledes enn meg i dette spørsmålet, men det jeg oppfatter som grunnleggende problemer i samfunnet. Jeg tillegger på ingen måte forslagsstillerne holdninger som på en måte skulle forsvare disse uheldige trendene i samfunnet. Jeg tror faktisk at vi alle må ta medansvar for en del av disse uheldige forholdene, fordi det er politikkområder som berører samtlige komiteer her i huset. Små ting som hver for seg kan ses på som uskyldige skritt, gir en helhet og en opplevelse av en virkelighet der ute som gir summen. Så det er på ingen måte justiskomiteens ansvar alene, og i hvert fall ikke forslagsstillernes.

       Poenget mitt er at jeg er redd for hvordan en slik utredning vil virke på dem der ute som allerede føler seg unyttige. Det er mitt hovedanliggende, og derfor valgte jeg også en personlig vinkling på innlegget mitt, fordi det for meg blir en avveining av hva vi må gjøre først, og hvilken signalvirkning det vi lander på, vil ha for dem der ute. Da er jeg helt sikker på at det vi må gjøre først, er å gi aktiv livshjelp.

Presidenten: Presidenten vil gjere merksam på at det er berre ein forslagsstillar og ikkje fleire.

       Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

       Jørn L Stang (Frp) : Jeg må si at jeg ble veldig forbauset over saksordførerens krasse uttalelser og påstander om at de som har en annen oppfatning i denne saken, eller som stiller spørsmål om å få utredet dette spørsmålet videre, i grunnen ikke har noen form for verdier. At slike påstander blir fremsatt av en saksordfører, vil jeg ta sterk avstand fra.

       Flere land diskuterer spørsmålet om aktiv dødshjelp. Også i Norge er temaet gjenstand for ulike diskusjoner. Professorene Johs. Andenæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted foreslår som et tillegg i straffeloven § 235 at straffen kan falle helt bort hvis handlingen blir foretatt for å imøtekomme en bestemt og veloverveid anmodning som er skjedd med vedkommendes - avdødes - samtykke.

       I staten Oregon i USA kan folk få hjelp til å gjøre ende på sitt eget liv med lovens tydelige velsignelse. Dette er faktisk blitt en mulighet etter en folkeavstemning som er blitt avholdt der. Der er det stor tro på at legene vil administrere de nye lovbestemmelsene på en fornuftig måte, og at leger vil intensivere sin innsats for å gjøre lidelsene mindre for pasienter som ligger på dødsleiet.

       I Norge burde spørsmålet om aktiv dødshjelp kunne diskuteres i de rikspolitiske, lovgivende fora, uansett hva man måtte mene om aktiv dødshjelp. Spørsmålet bør bli utredet på en seriøs måte der også internasjonale erfaringer blir trukket inn. Jeg vil si det slik: Medisinen har brukt mye energi på å unngå døden - nå er den nødt til å ta hensyn til dens uunngåelighet.

       Det er enkelte som dessverre har den oppfatningen at aktiv dødshjelp fører til at det å kunne ta liv blir ordinære handlinger. Eutanasi - aktiv dødshjelp - er å gi pasienter ekstraordinær mulighet til å kunne dø med verdighet når man lider av en ubotelig sykdom som hos enkelte mennesker i sin avsluttende livsfase skaper store og ofte grusomme lidelser. Det må selvfølgelig være faglig medisinsk konsensus om at pasientens smerter er så sterke at det vil by på store lidelser om pasientens liv forlenges.

       En del spørsmål rundt aktiv dødshjelp hører klart til en verdidebatt, og i den forbindelse er individuell frihet grunnleggende både i menneskerettserklæringer og i de nasjonale rettssystemene - også i Norge. Derfor er det riktig å skjele til andre land for å se hvordan menneskerettighetene blir etterlevd. Skal råderetten over egen livsavslutning være en sentral del av selvråderetten og en grunnleggende menneskerett i helseomsorgen, eller skal den ikke være det? Å få bestemme over egen livsavslutning, skal det anses som et rettsgode - eller ikke? En avvisning av et forslag som ber Regjeringen om å foreta en utredning om en endring av straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp må nesten anses som å feie en del problematikk under teppet, og samtidig si nei til mer kunnskap om aktiv dødshjelp.

Harald Hove (V) : Jeg vil med dette på vegne av Venstre - som ikke har medlem i justiskomiteen - få lov å gi vår tilslutning til flertallet i justiskomiteen.

       Det spørsmålet vi her er inne på, kan nok en og annen gang reise enkelte vanskelige grensespørsmål, og da kanskje for dem som utøver pleie og omsorg for mennesker som er i en avslutningsfase av livet, og som har store smerteproblemer. Samtidig tror jeg vi kan si at i hovedsak og i det sentrale er det tross alt ikke så veldig vanskelig. Det går på å skille mellom den aktive handling med sikte på å avslutte livet til en person kontra andre handlinger. Det virker stort sett som man med dagens lovgivning på en god måte er i stand til å håndtere de spørsmål det her dreier seg om. Men jeg synes også at man når det gjelder denne debatten vi har hatt her i dag, skal understreke at vi skal ta på alvor det som også har vært uttrykt av forslagsstilleren - at det ikke ligger noe standpunkt til noen endring i forslaget, men at det ligger et ønske om å få en bedre klarlegging og utredning av situasjonen.

       Samtidig - som komiteens leder veldig klart gav uttrykk for: Gjennom de spørsmål man tar opp til utredning, gir man også signaler om hvilke spørsmål man oppfatter som viktige, og hvilke ikke.

       Jeg tror ikke dette er av de spørsmål det i og for seg - i alle fall pr. i dag - er nødvendig å utrede. Det er viktigere å sørge for at pårørende, venner og samfunn stiller opp i forhold til alle dem som er i den situasjonen at de eventuelt går rundt med et ønske om å avslutte livet. Det er viktig å følge opp det arbeid som er knyttet til pleie og omsorg, og det å gi den beste livshjelp til uhelbredelig syke og døende mennesker. Det er dette som alltid vil og skal være helsepersonells fremste oppgave.

Statsråd Aud-Inger Aure : I debatten om hvorvidt aktiv dødshjelp bør tillates, står to hovedhensyn mot hverandre: hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett og hensynet til det å beskytte livet.

       For meg er det et selvsagt utgangspunkt at den enkelte skal kunne bestemme over sitt eget liv - men ikke for enhver pris. Menneskelivet har tradisjonelt vært sett på som et uavhendelig rettsgode som staten og andre plikter å respektere og verne om. Hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett har derfor måttet vike for hensynet til livet. Slik bør det etter min mening fortsatt være.

       I tillegg til dette helt prinsipielle synet mener jeg det også er en rekke andre grunner til ikke å tillate aktiv dødshjelp. La meg kort nevne noen av dem.

       For det første er dette et område hvor feilgrep kan være helt fatale. Selv om pasienten ber om å få dø, har man ingen garantier for at vedkommende virkelig ønsker å dø, særlig ikke på det tidspunktet hvor det eventuelt er aktuelt å yte dødshjelp.

       Jeg tror også det er en viss fare for at en rett til å be om aktiv dødshjelp kan bli oppfattet som en rett til å yte aktiv dødshjelp - selv om pasienten ikke har gitt uttrykk for et ønske om det.

       Dessuten er det nok flere som vil oppleve en « rett til å dø før tiden » som en « plikt til å dø før tiden ».

       I forslaget er det fremhevet at formålet med aktiv dødshjelp er å forhindre ytterligere lidelser. Dette er et viktig hensyn, men hensynet kan ivaretas på andre måter enn ved aktiv dødshjelp. Vi bør i stedet bli flinkere til å yte livshjelp. Det kan vi bl.a gjøre ved å sørge for bedre smertebehandling, bedre lindring av symptomer og bedre omsorg i livets avslutningsfase. Regjeringen har derfor nedsatt et utvalg som skal utarbeide en helhetlig plan for pleie- og omsorgstilbud for å gi den beste livshjelp til uhelbredelig syke og døende mennesker.

       På denne bakgrunn mener jeg det ikke bør settes i gang en utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp, og er derfor glad for flertallsinnstillingen i komiteen. Med dette har jeg også sagt noe om hva jeg legger i ordene « ærefrykt for livet ».

       Forkjemperne for såkalt aktiv dødshjelp er ikke primært kroniske smertepasienter. Det er gjerne taleføre talsmenn for det som kalles retten til en verdig død. Dette er også ord med positive føringer, men hva innebærer det egentlig?

       Verdighet er i alle fall noe subjektivt, det er ikke noe absolutt, noe man enten har eller ikke har. Jeg har ofte inntrykk av at det man egentlig vil, er å ha full kontroll over livet sitt. Spesielt i siste fase av livet mister mange kontrollen både med tanker, ord og gjerninger, ja endog over vannlating og avføring, og noen blir hjelpeløse, helt avhengig av andre. Fører dette til tap av verdighet? Kanskje. Fører det til tap av menneskeverd? Nei. Menneskeverdet er absolutt, knyttet til det å være menneske. Menneskeverdet i kristen tro, som skapt i Guds bilde, er uten kvalifikasjoner, uten krav til verdighet, bare inkluderende. Det er en ulykke at det graderte menneskeverd ved livets begynnelse som abortloven innebærer, uten en relevant biologisk eller etisk begrunnelse, åpner for en gradering av menneskeverdet også i livets sluttfase. Her må vi tenke klart. Menneskeverdet - det overordnede og objektive - må gå foran verdigheten - det underordnede og subjektive. Saksordfører, komiteleder, statsråd og andre har her gitt gode signaler. Kanskje kunne det være en oppgave for Verdikommisjonen å knytte livets verdighet til det ukrenkelige menneskeverd.

Kari Økland (KrF) : Mange som kjemper for livets ukrenkelighet og menneskeverdet, er nok glad for at et stort flertall i komiteen tilrår Stortinget å avvise dette forslaget fra representanten Gundersen. Kanskje trekker de sågar et lettelsens sukk - ennå står noen viktige merkesteiner urokkelig fast i landet vårt.

       I komiteinnstillingen viser flertallet til at norsk strafferett bygger på et prinsipp om at den enkelte ikke disponerer fritt over sitt eget liv. Livet er et uavhendelig rettsgode som staten og andre plikter å respektere og verne om. Hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett må derfor vike for hensynet til livet. Dette prinsippet er solid forankret i vår kultur, og flertallet mener det er svært viktig at det ikke rokkes ved dette prinsipp.

       Selv om tilhengere av aktiv dødshjelp har truffet sitt standpunkt ut fra hensikten å lindre smerte og nød, vil en åpning for dette rokke kraftig ved prinsippet om livets ukrenkelighet. Forslaget fra representanten Gundersen som vi har til behandling, er et forsiktig forslag, et forslag om kun å utrede om straffelovens bestemmelse om aktiv dødshjelp bør endres. Etter min oppfatning kan det likevel være det første som får døren på gløtt, en invitasjon til å stille spørsmål om et viktig prinsipp i vårt samfunn. Og om en først åpner døren på gløtt for tanken om aktiv dødshjelp, er jeg redd for at døråpningen raskt kan bli større. Det bekrefter erfaringer fra land som praktiserer slik hjelp.

       Den brede enigheten blant helsepersonell om at aktiv dødshjelp ikke bør tillates og Regjeringens opprettelse av Livshjelputvalget er viktige bidrag til at vi som nasjon fortsatt holder fast på dette prinsippet. Det er også viktig å huske på at det å være rammet av sykdom og smerte i seg selv ikke er uverdig. Måten vi som samfunn og medmennesker møter og behandler lidende mennesker på, kan derimot være det.

       Et flertall i komiteen har sagt nei til forslaget, og ventelig vil flertallet i Stortinget gjøre det samme. Samtidig må man erkjenne at det er holdningene i folket som på sikt kan avgjøre hva et stortingsflertall senere vil vedta. Derfor er det viktig å opptre som veivisere i en sak som denne og slik være med og påvirke holdningene i ønskelig retning, og ikke være døråpnere.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr.  2.

       (Votering, se side 2942)