Randi Karlstrøm (KrF) (ordfører for saken):

       Innst.S.nr.166 omhandler rammevilkårene for livsforsikringsselskapene og hvorvidt disse ikke skal få fradrag i sin egen ansvarlige kapital for investeringer i finansinstitusjoner. Bakgrunnen for forslaget er, i henhold til forslagsstiller Siv Jensen, et bredt politisk ønske om å se på problemstillinger knyttet til norsk eierskap og forsikringsselskapers mulighet til å eie bankaksjer når man står overfor statens nedsalg av aksjer i Den norske Bank og Kreditkassen.

       Finansministeren på sin side mener at man ikke bør knytte krysseiebestemmelsene opp mot spørsmålet om norsk eierskap i norske finansinstitusjoner spesielt, men vurdere dette i et mer generelt og langsiktig perspektiv. Videre mener finansministeren at spørsmålet om fradragsordningene bør basere seg på hva som er forsvarlig ut fra hensynet til systemmessig stabilitet. Krysseiebestemmelsene er viktige når det gjelder å sikre soliditeten i de ulike finansinstitusjonene. Spørsmålet om hvorvidt fradragsbestemmelsene for ansvarlig kapital i et forsikringsselskap som er eid av andre finansinstitusjoner, bør endres eller oppheves, blir derfor i stor grad en vurdering av faren for dominoeffekter innenfor finansinstitusjoner.

       Reglene om ansvarlig kapital følger av bl.a finansieringsvirksomhetsloven § 2-9, om at finansinstitusjoner til enhver tid skal ha en forsvarlig kapitaldekning. Videre følger det av forsikringsvirksomhetsloven § 7-3, forretningsbankloven § 21 og sparebankloven § 25, jf. forskrift 22. oktober 1990 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner, at en institusjon ikke kan ha en ansvarlig kapital som utgjør mindre enn 8 % av risikoveiet balanse. Reglene som skal sikre at den ansvarlige kapitalen som nyttes til å oppfylle kapitalkravene, oppfyller visse minstemål til kvalitet, er fastsatt i forskrift av 1. juni 1990. Etter beregningsforskriftens § 7 e skal det gjøres fradrag for bokførte verdier av enhver form for ansvarlig kapital i andre finansinstitusjoner for den del av den ansvarlige kapital i det mottakende selskap som overstiger 2 %, og - i henhold til § 7 f - for de bokførte verdiene av enhver form for ansvarlig kapital som ikke trekkes fra i henhold til § 7 e, for den del av summen av slik ansvarlig kapital som overstiger 10 % av finansinstitusjonens egen ansvarlige kapital. Dette betyr med andre ord at summen av en finansinstitusjons andel av ansvarlig kapital i andre finansinstitusjoner ikke må overstige 2 %, og at summen av en finansinstitusjons andel i andre finansinstitusjoner til sammen ikke må overstige 10 %

       I NOU 1986:5 Konkurransen på finansmarkedet, legges følgende til grunn:

       « I noen grad av konkurransehensyn, men i vesentlig grad av soliditetshensyn, mener arbeidsgruppen at alle grupper finansinstitusjoner bør underlegges et lovmessig egenkapitalkrav eller krav til ansvarlig kapital. »

       Videre heter det bl.a:

« Bare i den grad det klart vil være ulik risiko ved plassering av midlene, bør dette kravet variere mellom de ulike grupper av finansinstitusjoner. »

       Disse grunnleggende elementene har Stortinget vært enig i og bygd videre på i senere lovgivning. I St.meld.nr.39 (1993-1994) om bankkrisen er identiske regler for ansvarlig kapital for ulike typer finansinstitusjoner lagt til grunn.

       Krysseiebestemmelsene og krav til soliditet er i utgangspunktet ikke til hinder for at en finansinstitusjon kan eie aksjer i andre finansinstitusjoner. Likevel skal soliditeten i finansnæringen ikke undergraves ved at kravene til ansvarlig kapital oppfylles ved å sette inn ansvarlig kapital hos andre.

       Regelverket rundt ansvarlig kapital bygger på Rådsdirektiv 89/299/EØF om kredittinstitusjoners ansvarlige kapital. EØS-reglene er minstekrav, og det kan fastsettes strengere krav i nasjonal lovgivning. Videre varierer regelverket fra land til land innen EU. De aktuelle direktivene innenfor EU representerer således i noen grad minimumsbestemmelser, og det er full adgang til å innføre strengere bestemmelser i nasjonal lovgivning. Det vil i hvert lands tilfelle være flere forhold som påvirker virkningen av rammebetingelsene for forsikringsnæringen. Sammenhengene er kompliserte, og en fullstendig sammenlikning av de ulike lands rammebetingelser er derfor vanskelig. Av dette følger også at det er vanskelig å definere hva som er et hensiktsmessig mål på hva som vil være regulering lik EU-landenes.

       Dagens regelverk viser at det finnes særnorske regler for finansinstitusjoner som knytter seg til kapitaldekning og som dermed kan hindre norsk eierskap. Det vil være både fordeler og ulemper knyttet til dette. Det norske kapitaldekningsregelverket gjelder for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og pensjonskasser. Dette gir den fordelen at regelverket er mest mulig likt for de ulike kategoriene av finansinstitusjoner. Dette er til forskjell fra de reguleringer som gjør seg gjeldende i EU.

       Når dette er sagt, vil vi få gi uttrykk for at forholdet til norsk eierskap i norske banker og kredittinstitusjoner ikke er det primære i denne sammenheng, men slett ikke uvesentlig. Et spørsmål man kan stille seg, er på hvilken måte vi ønsker å definere norsk eierskap. Snakker vi om privat norsk eierskap eller norske finansinstitusjoners eierskap kontra utenlandsk eierskap, eller snakker vi om norske finansinstitusjoners eierskap kontra utenlandske finansinstitusjoners eierskap?

       Dette er viktige problemstillinger å ta fatt i når det gjelder nedsalg av aksjer i norske banker, selv om det primære i denne saken er krysseiebestemmelser og forholdet til finansinstitusjoners soliditet.

       Kristelig Folkeparti viser i innstillingen til Banklovkommisjonens delinnstilling som er forventet framlagt i løpet av mai-juni, hvor spørsmål om rammevilkår for forsikringsselskaper vil bli omhandlet behørig og grundig og satt i en større sammenheng enn i dette dokumentet. Vi mener at sakens omfang og kompleksitet tilsier at den bør betraktes i en større sammenheng og med en mer omgående faglig belysning, slik Banklovkommisjonen er i ferd med. Så snart Banklovkommisjonens delinnstilling foreligger, vil en anmode Regjeringen om å vurdere rammebetingelser og krysseiebestemmelsen for livsforsikringsselskapene spesielt, slik at Stortinget i forbindelse med behandlingen av nasjonalbudsjettet for 1999 kan ta stilling til spørsmålet om det er behov for endringer.

       Krysseiebestemmelsen er viktig for å sikre soliditeten i finansinstitusjoner og må utformes slik at den ikke virker unødig begrensende med sikte på å sikre norsk eierskap og våre finansinstitusjoner generelt.

       Kristelig Folkeparti mener derfor at Regjeringen bør komme tilbake med disse spørsmålene i forbindelse med behandlingen av nasjonalbudsjettet for 1999, og det er - ut fra sakens kompleksitet og omfang - den raskest mulige behandlingsmåte.

       Komiteen er delt i to leire i denne saken. Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ber Regjeringen snarest sette i gang en egen utredning av krysseiebestemmelser for finansieringsinstitusjoner, og senest i forbindelse med nasjonalbudsjettet for 1999 legge fram forslag til endringer i beregningsforskriften.

       Komiteens mindretall, bestående av Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte, ønsker uten ytterligere utredning å unnta forsikringsselskapene fra §§ 7e og 7f i forsikringsforskriften av 1. juni 1990 om beregning av ansvarlig kapital for finansieringsinstitusjoner.

Ranveig Frøiland (A) : Arbeidarpartiet har på same måten som finansministeren vore oppteke av ikkje å knytta krysseigeføresegner opp mot spørsmålet om norsk eigarskap i norske finansinstitusjonar.

       Krysseigeføresegner bør baserast på kva som er forsvarleg ut frå omsynet til stabiliteten i systemet. Det er vi som sagt samde i, for det viktige når det gjeld krysseigeføresegner er å sikra soliditeten i finansinstitusjonane. Det gjeld særleg for bankane.

       Når spørsmålet om krysseigarskap no har aktualisert seg, er det på grunn av at ein skal selja ned ein del aksjar i dei to store bankane våre. Situasjonen er den at det er veldig strenge norske reglar særleg for forsikringsselskapa, og vi meiner at når ein ser dette i samanheng, bør ein få meir fortgang i dette arbeidet enn det som Banklovkommisjonen kan gjera. Vi er såleis samde med forsikringsselskapa i at ein må sjå på desse reglane raskt og har - som saksordføraren sa - saman med mellompartia og SV lagt fram eit forslag om å setja i gang ei eiga utgreiing av krysseigeføresegnene for finansinstitusjonar og leggja fram forslag til endringar i samband med nasjonalbudsjettet for neste år.

       Når vi i Arbeidarpartiet seier at vi ser at det her er unødig strenge føresegner i Noreg, kunne ein sjølvsagt ha gått så langt som Siv Jensen frå Framstegspartiet og sagt at reglane må ein oppheva. Men vi meiner faktisk at det er Finansdepartementet som skal sjå på dette på ein ordentleg måte før Stortinget begynner saksbehandling.

       Vi synest vi har gjeve finansministeren mange moglegheiter til å koma tilbake igjen og seia akkurat dette til komiteen, men det vil han ikkje. Han seier berre at dette kan venta til Banklovkommisjonen er ferdig med si innstilling. Det synest ikkje vi er godt nok, og eg må seia at eg stiller meg undrande til at regjeringspartia er samde i Arbeidarpartiet sitt forslag om at dette skal leggjast fram, samtidig som dei argumenterer for at dette ikkje lèt seg gjera. Eg føler at dei tre partia er samde i Arbeidarpartiet si vurdering, men at dei ikkje vågar å snakka mot finansministeren. Derfor gjer dei begge delar.

       Det som er det viktigaste for oss, er å få vedteke forslaget om at Regjeringa må koma tilbake med forslag til endringar her i samband med nasjonalbudsjettet for neste år. Så får regjeringspartia ha den interne usemja for seg sjølv. Det viktigaste er å få saka på bordet for Stortinget til hausten, så vi får behandla ho på ein ordentleg måte.

Siv Jensen (Frp) : Jeg må innrømme at jeg tidvis går rundt og er en smule frustrert over hvor lang tid ting ofte tar i dette hus, og ikke minst over hvor vanskelig det ofte er å få vedtatt ting som man mener er av betydning.

       Men akkurat i dag er frustrasjonen min en god del mindre. Det er fordi vi har klart å samle oss rundt intensjonen i mitt forslag, selv om jeg nok gjerne hadde sett at stortingsflertallet hadde stemt for det opprinnelige forslaget, som jeg herved tar opp.

       Jeg må få lov å dvele litt ved noen nyanseforskjeller mellom det saksordfører, Randi Karlstrøm, gav uttrykk for, og det som Ranveig Frøiland sa, for det er jo ikke slik at intensjonen til komiteen er å avvente Banklovkommisjonens delinnstilling, som saksordføreren gav uttrykk for. Det som er intensjonen, er at Regjeringen skal sette i gang en egen utredning uavhengig av Banklovkommisjonens arbeid, slik at vi kan få ryddet opp i dette så raskt som overhodet mulig.

       Det er godt mulig at sentrumspartiene ikke deler denne oppfatning, men da er det en fordel å klargjøre fra denne talerstol at det er Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyres oppfatning at det er slik det skal være, og da er et klart flertall etablert.

       Det er viktig å øke norske finansinstitusjoners kapasitet med hensyn til å eie norske bankaksjer, og det er nødvendig å fjerne de særnorske bestemmelsene som på mange områder ligger som en klam hånd over dem.

       Risikoen ved den virksomhet som forsikringsselskaper i hovedsak driver, avviker betydelig fra den risiko som er forbundet med bankers virksomhet. Utviklingen synes å gå i retning av at forsikringsselskapenes utlånsvirksomhet reduseres, og det betyr at krysseiebestemmelsene ikke lenger er godt nok begrunnet. Bestemmelsene er med på å svekke norske bankers og forsikringsselskapers mulighet for egenkapitalanskaffelse, særlig fra innenlandske kilder. Derfor overrasker det meg at det var relativt stor motvilje i Regjeringen mot dette forslaget, tatt i betraktning at Regjeringen ved mange anledninger har uttalt at det er viktig å styrke det norske eierskapet. I andre land er det gjennomgående ikke tilsvarende begrensninger som i Norge. Videre er det viktig å ta med seg at norske særbestemmelser kan bidra til at norske forsikringsselskaper får dårligere mulighet til å oppnå tilfredsstillende avkastning på sin kapital sammenlignet med utenlandske konkurrenter.

       Jeg finner også grunn til å påpeke at i tillegg til at kapitaldekningsregler etter mønster av bank ble innført i Norge for over ti år siden, har forsikring blitt underlagt solvenskrav etter forsikringsdirektivene i EU. Kravene til forsikringsinstitusjoner og forsikring har blitt mer ulike også på andre områder, både i forhold til såkalt markedsrisiko og i forhold til store engasjementer.

       Pensjonskassene, som på mange måter er nærmere konkurrenter til livselskapene enn det bankene er, er i dag fritatt for fradragsreglene. Da er det et faktum at forsikring fortsatt vil være underlagt kapitalkrav, selv om bankkravene utgår og likhetskravet uansett er oppgitt.

       Jeg er også skuffet over den manglende vilje som Regjeringen har vist i forhold til å styre utviklingen i en mer positiv og mer likebehandlende retning. Men jeg konstaterer at sentrumspartiene i Stortinget - på tross av denne innbitte motviljen fra finansministeren og Regjeringen - har valgt å følge komiteens flertall i denne sak, og det er jeg veldig glad for.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg deler siste talers ønske om å få endret lovverket på dette området, både for å få større eierkapasitet når det gjelder bankaksjer i norske finansinstitusjoner, og for å få tilpasset norsk regelverk mer til det som er vanlig i Europa for øvrig. Det er en tilnærming jeg har til all regulering av finansnæringen og finansnæringens produkter, at det skal særlig gode grunner til å ha særnorske regler - og det skal bare skje helt unntaksvis. Norske institusjoner som arbeider i dette markedet, bør møte de samme regler som gjelder for konkurrentene som er underlagt andre lands regelverk.

       Åsi at jeg er overrasket, er kanskje litt sterkt, men jeg registrerer at denne regjering ikke legger så vesentlig vekt på at norske institusjoner skal ha like gode konkurransevilkår som utenlandske institusjoner i Norge. Det trodde jeg ville være en profil fra en sentrumsregjerings side. Men jeg vil ikke bruke et så sterkt uttrykk som å bli overrasket, for det har man jo sluttet med for lengst. På mange områder gjør denne regjeringen det motsatte av hva regjeringspartiene sa de ville gjøre da de var i opposisjon, og på mange områder gjør de ikke noe der de lovet å gjøre noe da de var i opposisjon. Det begynner jo å bli mer et mønster enn et unntak, så derfor må jeg nok si med adresse til representanten Siv Jensen at jeg ikke blir overrasket over dette som etter hvert har blitt et mønster.

       Så til den konkrete sak og behandlingen av den: Det foreligger nå tre synspunkter i komiteen. Det ene er representert ved Høyre, Fremskrittspartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte, som mener at saken er så rimelig godt belyst at det faktisk er mulig å gjøre dette nå. Dette er jo ikke noe nytt tema. Det har vært gjennomdebattert i mange år. Det foreligger uttalelser fra ulike faglige institusjoner, og andre land praktiserer tilsvarende regler i Europa. Vi ser likevel med tilfredshet på at det er et flertall, bestående av Arbeiderpartiet med subsidiær støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, som ønsker denne saken raskt frem til Stortinget, uten å vente på full banklovkommisjonsbehandling med dertil hørende høringsrunder. Det er i og for seg interessant at sentrumspartiene står på to standpunkter i innstillingen. Det ene er det standpunkt som fremkommer fra finansministeren, nemlig at denne saken først må behandles av Banklovkommisjonen, deretter på vanlig høringsrunde. Det vil umuliggjøre en standpunkttagen fra Regjeringens side i denne saken i nasjonalbudsjettet for 1999, eventuelt først i året 1999. Revidert nasjonalbudsjett kunne jo vært en mulighet. Den fremgangsmåte som det nå er flertall for, sikrer at Stortinget i alle fall får tatt standpunkt til dette i høst, med en mulig iverksettelse fra nyttår eller kanskje sågar allerede i høst. Jeg synes også det er noe underlig at de som ellers er sterkt opptatt av norsk eierskap, i denne sammenheng ikke ivrer mer for å få økt norsk eierkapasitet når vi faktisk står foran et ganske betydelig statlig nedsalg av aksjer i de to største forretningsbankene. Jeg er åpen for at utenlandsk eierskap også kan være et gode i tillegg til det norske, men jeg trodde faktisk at et av de områder sentrumspartiene og Høyre har stått sammen om i de årene som har gått, var nettopp ønsket om å utvide den private norske eierkapasiteten. Det er det man nå hadde hatt en mulighet til å ivre noe mer for enn brevet fra finansministeren tyder på.

       Jeg har avslutningsvis lyst til å stille finansministeren noen spørsmål: Når vil nedsalget av aksjene i Den norske Bank og Kreditkassen foregå? Og i hvor mange etapper vil nedsalget bli organisert? Det har litt betydning for om det på det tidspunkt det statlige nedsalget skal foregå, vil være tillatt for andre finansinstitusjoner å eie bankaksjer. Med andre ord: Hvor stor del av salget vil bli foretatt i vår, eventuelt i høst, og hvor stor del regner finansministeren med det er sannsynlig først vil bli foretatt neste år?

Jørgen Holte (Sp) : Bakgrunnen for forslaget frå representanten Siv Jensen er nedsalet av dei statlege eigardelane i Den norske Bank og Kreditkassen.

       Eit fleirtal i Stortinget har slutta seg til Regjeringa sitt forslag om nedsal og at dette skal skje på ein slik måte at det vil sikre norsk eigarskap, sikre god spreiing av aksjane, og at allmenta skal prioriterast ved fordelinga. Finansministeren har ved fleire høve stadfesta at nedsalet vil skje på ein slik måte - ei vurdering eg fullt og heilt kan slutte meg til.

       Det materielle innhaldet i forslaget elles går på omfang og kvalitet av ansvarleg kapital i den enkelte finansinstitusjonen, slik det går fram av berekningsføreskriftene gitt med heimel i det lovverket som gjeld for ulike finansinstitusjonar.

       Slik det går fram av finansministeren sitt brev til komiteen av 4. mars i år, er desse føresegnene fyrst og fremst gitt for å hindre eit omfang av krysseigarskap som kan føre til at kvaliteten på den ansvarlege kapitalen ein er forplikta til å ha, ikkje blir i samsvar med kapitaldekningsføreskriftene for finansinstitusjonar. Det vil altså seie at krysseigarskap av eit urimeleg omfang kan ha ein uheldig dominoeffekt dersom det oppstår ein tapssituasjon i finansnæringa, slik tilfellet var for m.a. banknæringa på 1980-talet.

       Det er vel rett å seie at dei observerte tapa og den erfaringa ein sit med i dag, tilseier at behovet for like frådragsreglar for bank og forsikring er mindre enn tidlegare. Om det kan skuldast litt konjunkturprega forhold akkurat i dag, bør likevel føreskriftene som vert gitt, utformast med sikte på å møte vekslande konjunkturar. Med andre ord: I slike spørsmål er det rett å vere føre var og ha som utgangspunkt at ein skal vise varsemd.

       Slik det går fram av sentrumspartia sin merknad, er vi av den oppfatninga at krysseigeføresegnene ikkje må verke slik at dei kan oppfattast som unødig avgrensande, slik at t.d. livselskap urimeleg vert hindra i å sikre norsk eigarskap i våre finansinstitusjonar.

       Av den grunn vil vi - slik det går fram av innstillinga - be Regjeringa om å vurdere rammevilkår og krysseigarskap for livselskapa spesielt, når Banklovkommisjonen si delinnstilling ligg føre no i mai-juni. Det betyr at Regjeringa kan sette i gang dette arbeidet, slik finansministeren gav uttrykk for i spørjetimen den 21. januar i år, og kome tilbake til desse spørsmåla i samband med nasjonalbudsjettet til hausten.

       Med denne grunngjevinga står vi bak det fellesforslaget som Arbeidarpartiet, sentrumspartia og Sosialistisk Venstreparti har fremma, og som utgjer komiteen si innstilling i denne saka.

Statsråd Gudmund Restad : Forslagsstilleren Siv Jensen var forundret over den innbitte motstand hun mente å ha registrert hos finansministeren i denne saken. Det er imidlertid ingen innbitt motstand fra min side mot å se på det aktuelle regelverket, men et ønske om en forsvarlig saksbehandling. Regjeringen blir jo fra tid til annen beskyldt for å være litt for lettvint i saksbehandlingen, og denne saken synes jeg er for viktig til at man kan fare fram med lettvintheter. Vi har alle ennå i frisk erindring bankkrisen, og derfor synes jeg man skal sørge for at eventuelle endringer i regelverket er godt gjennomtenkt så man ikke trår feil.

       Det er nå en måneds tid til Banklovkommisjonens delutredning foreligger. Derfor ville det ikke være all verdens problemer forbundet med å avvente den før man startet utredningsarbeidet.

       Ellers henviser jeg til tre brev, to til finanskomiteen og ett til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, henholdsvis av 4. mars, 23. april og 28. april, der jeg har gitt til kjenne mitt syn på saken. Jeg skal derfor bare kort rekapitulere

       noen av synspunktene, men ikke bruke Stortingets tid til å gå i detalj.

       Det er slik at krysseiebestemmelsene i forskrift om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner bygger på et EU-direktiv om kredittinstitusjoners ansvarlige kapital. I Norge gjelder fradragsbestemmelsene også for forsikringsselskaper. Dette skyldes at alle finansinstitusjoner i henhold til forskrift om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner - den såkalte kapitaldekningsforskriften - er underlagt et minstekrav til ansvarlig kapital på 8 % av risikoveiet balanse. Beregningsforskriften gir som nevnt regler om hvilke poster som kan inngå i grunnlaget for beregning av den ansvarlige kapitalen.

       Bakgrunnen for å la forsikringsselskapene omfattes av fradragsbestemmelsene i beregningsforskriften har sammenheng både med en målsetting om størst mulig grad av konkurransemessig likebehandling av finansinstitusjonene i Norge og med hensynet til soliditet i finansnæringen.

       Departementet har lagt vekt på å unngå krysseierskap som ikke har basis i egen ansvarlig kapital, og som ville muliggjøre at samme kapital brukes mer enn én gang som tellende i den ansvarlige kapital. Bestemmelsene hindrer altså ikke at en finansinstitusjon kan eie aksjer i andre finansinstitusjoner, men skal sikre at soliditeten i finansnæringen ikke undergraves ved at kravet til ansvarlig kapital oppfylles ved å sette inn ansvarlig kapital hos hverandre.

       I innstillingen er spørsmålet om forsikringsselskapers mulighet til å eie bankaksjer relatert til det forestående nedsalget av statens aksjer i DnB og Kreditkassen, idet finanskomiteen hevder at de norske særreglene er med på å hindre fortsatt norsk eierskap i de største bankene. Departementet har tidligere påpekt at det kan være uheldig å knytte viktige spørsmål om soliditet i finansnæringen til statlig nedsalg av aksjer i bankene og norsk eierskap.

       Forskriften om beregning av ansvarlig kapital er en del av et helhetlig lov- og regelverk for å regulere konkurranse og soliditet i finansnæringen. Behovet for en helhetlig gjennomgang av sentrale deler av lovverket var bakgrunnen for at Banklovkommisjonen ble nedsatt i 1990. Disse fradragsbestemmelsene vil bli behandlet i Banklovkommisjonens utredning som forventes å foreligge i løpet av juni, og departementet har tidligere uttalt at det ville være uheldig å foregripe utfallet av dette arbeidet. Når nå Stortinget i dag etter alt å dømme vedtar å be Regjeringen komme tilbake til dette spørsmålet senest i nasjonalbudsjettet for 1999, vil denne utredningen fra Banklovkommisjonen måtte utgjøre en viktig del av bakgrunnsmaterialet for vår utredning.

       Per-Kristian Foss stilte spørsmål om når nedsalget av aksjene i DnB og Kreditkassen - som jo er pålagt av Stortinget - vil skje, om det vil foregå i en eller flere omganger osv. Det pålegg Finansdepartementet har fra Stortinget, er primært at nedsalget skal skje i løpet av 1998, men at man har mulighet til å forskyve nedsalget hvis kursutviklingen, markedssituasjonen osv. skulle tilsi det. Ellers ligger det i pålegget fra Stortinget at man skal sørge for at salget skjer på forretningsmessig basis, og at man skal sørge for størst mulig spredning. Jeg beklager at det ikke er mulig for meg å svare på spørsmålet, rett og slett fordi det er kurssensitive opplysninger. Jeg kan ikke her og nå si at salget vil skje da og da og på den og den måte, for det vil helt klart kunne påvirke kursen og verdien på aksjene som skal selges.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, sjå side 3025)