Tor Nymo (Sp) (ordfører for saken):

       Dok.nr.8:63 omhandler et forslag om å gjennomføre en landsomfattende folkeavstemning om asyl- og flyktningpolitikken.

       Til neste år i kommunevalgkampen skal jeg reise i mange senterpartidominerte kommuner, og jeg vet at senterpartivelgere har vært og er veldig opptatt av asyl- og flyktningpolitikken. Derfor vil jeg gjerne nå få vite fra saksordføreren hva det er Senterpartiet egentlig mener. Vil Senterpartiet støtte avholdelsen av en rådgivende folkeavstemning med et klart avstemningsgrunnlag utarbeidet av departementet?

Tor Nymo (Sp) : Representanten Hedstrøm er ingen god veileder når det gjelder å beskrive Senterpartiets politikk, og når det gjelder å beskrive Senterpartiets flyktning- og asylpolitikk, synes jeg han er en særdeles dårlig veileder.

       Det er riktig at Senterpartiet i sitt program har gitt uttrykk for at vi ønsker det skal avholdes rådgivende folkeavstemning i viktige saker av nasjonal betydning. Flertallet har i innstillingen gitt uttrykk for at den største innvendingen mot forslaget nettopp går på at voteringstemaet ikke vil være egnet i en rådgivende folkeavstemning. Jeg synes det må være en interessant betraktning. Når det gjelder å få fram et helt klart og entydig voteringstema, har faktisk ikke forslagsstillerne klart det. De har gått bort fra sitt opprinnelige forslag i Dok.nr.8, og så har de strukket våpen. Nettopp fordi det er vanskelig å finne en presis formulering, ber de Regjeringen om å formulere et voteringstema. Klarere kan det i grunnen ikke sies hvor vanskelig det er å treffe med et konkret voteringstema som kan oppfattes som så klart av befolkningen at resultatet av avstemningen virkelig kan være et råd til Regjeringen.

Jørn L Stang (Frp) : Saksordføreren er med i et flertall som mener at forslaget om å gjennomføre en landsomfattende folkeavstemning om asyl- og flyktningpolitikken, mangler objektivitet.

       Forslagsstillerne bruker tallmateriale fra offisielle kilder som Statistisk sentralbyrå og FAFO-rapporten for å underbygge sitt forslag. Det er å merke seg at statsråden bekrefter at disse tallene i hovedsak er korrekte, dog med enkelte små nyanser i forbindelse med å være født i landet eller født i utlandet. Uansett, så er personene å finne i landet. Forslagsstillerne går videre i sin vurdering av hvilke følger innvandringen har i Norge og andre europeiske land.

       Saksordføreren, som talsmann for flertallet, mener situasjonen svartmales, som han også understreket her nå. Kunne ikke saksordføreren litt mer grundig og konkret understreke hva som mangler objektivitet, bortsett fra voteringstemaet? Og hadde det ikke vært riktig av saksordføreren å la det norske folk selv få avgjøre hva som er det mest objektive, som man hadde muligheten til i folkeavstemningen om Norges tilknytning til Den europeiske union?

Tor Nymo (Sp) : Begrunnelsen for flertallets syn er rimelig klart nedfelt i innstillingen. Jeg er ikke overrasket over at representanten fra Fremskrittspartiet ikke har fått med seg det, så mye tid, energi og krefter som han og hans parti måtte bruke på å prøve å få til - noe de faktisk ikke maktet - et konkret voteringstema som, som jeg sa, kunne oppfattes som så klart av det norske folk, at resultatet av avstemningen kunne være et skikkelig råd til Regjeringen.

       Men situasjonen er, som jeg sa, at når man ikke traff i sitt Dok.nr.8-forslag, men må be Regjeringen vurdere et voteringstema, illustrerer det nettopp at også Fremskrittspartiet i en så vanskelig sak har problemer med å formulere et tema som kan være til hjelp for Regjeringen. Det er det det handler om. Flertallet sier klart og entydig at denne problemstillingen ikke egner seg i en rådgivende folkeavstemning - med all respekt.

Vidar Kleppe (Frp) : Med all respekt å melde, dette vitner om sprikende staur. Når Fremskrittspartiet fremmer et konkret forslag som dette Dok.nr.8-forslaget, er innvendingene fra de andre her i salen at det blir for vanskelig, det blir for komplisert å ta stilling til, ikke for det norske folk, men for politikerne her i salen. Her gir altså Fremskrittspartiet Regjeringen, som Senterpartiet - partiet til saksordføreren, Tor Nymo - er med i, en sjanse til å utforme et forslag som gjør at Regjeringen, som er utgått fra sentrum, kan vise sitt demokratiske sinnelag på dette området.

       Jeg synes ikke det er rett å snakke med kløyvd tunge, som det blir gjort her fra saksordførerens side. Jeg synes det hadde vært langt mer rakrygget om han hadde gått ut og sagt at i spørsmål der de er uenig med Fremskrittspartiet i at det norske folk skal få ta en stilling, så ønsker ikke Senterpartiet en folkeavstemning. Senterpartiet ønsker kun folkeavstemning når de ser at de har noe å vinne. Senterpartiet er ikke interessert i å ha et levende demokrati i bygder og i byer når det gjelder spørsmål der en er på kollisjonskurs med det Senterpartiet står for. Det vitner litt om hvordan Senterpartiet, etter at de fikk folkets medhold i spørsmålet om EU, har forvitret i den demokratiske debatten - heilt i strid med partiets program - og det synes jeg er skuffende.

Tor Nymo (Sp) : Nå er det vel slik at når det handler om å løfte fram en sak som ikke har den gehalten man ønsker, så øker man stemmevolumet. Jeg følte faktisk at det var det representanten Kleppe gjorde i dette tilfellet. Vidar Kleppe - av alle - fra Fremskrittspartiet forsøker å så tvil om Senterpartiets demokratiske holdning.

       Jeg tror at folk flest i bygder og i byer er klar over at Senterpartiet har et rimelig skikkelig og ryddig forhold til det å la demokratiet fungere. Det denne saken handler om, er Fremskrittspartiets politikk når det gjelder innvandrere og flyktninger, mot politikken til resten i Stortinget. Og det handler om at vi har grunnleggende forskjellig syn på menneskeverdet til dem som vi skal ta stilling til om skal få opphold i Norge og eventuelt bli våre nye landsmenn. Det er det saken handler om, og all verdens bortforklaringer om å bestride andre partiers demokratiske sinnelag, det blir bare prat.

       Vi står midt oppe i en liberaliseringsprosess i asyl-, flyktning- og innvandringspolitikken. Regjeringen beveger seg i retning av en åpen dør-politikk, mens Vest-Europa ellers strammer til. Og resultatene ser vi. Norge opplever nå den største økningen i asylantankomster siden 1993. Fram til midten av april var det kommet mer enn 3.000 asylsøkere, mens det for hele 1997 totalt kom 2.271 asylsøkere. Fortsetter denne trenden, vil det totale antall komme opp i 10.000-12.000 i inneværende år - det samme antall som antall innbyggere i en middelstor norsk by. Økningen skyldes ikke bare et stort antall etniske serbere fra Øst-Slavonia i Kroatia, det har også vært en sterk økning i antall asylsøkere fra Irak og Somalia. Selv om man ser bort fra ankomstene fra Øst-Slavonia, vil ankomsttallene for inneværende år ligge markant høyere enn for tilsvarende periode i fjor.

       Mange mennesker i vårt land er bekymret for de langsiktige konsekvenser og virkninger av den liberale politikk som føres i dag. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil en netto tilstrømning av 5.000 fjernkulturelle personer pr. år gi oss en million fjernkulturelle innvandrere eller etterkommere av dem i løpet av hundre år. Det er grunn til å frykte at en fortsatt tilstrømning av asylinnvandrere tilnærmet det omfang vi nå ser konturene av, vil kunne føre til alvorlige motsetninger mellom folkegrupper i Norge. Mye kan tyde på at mange er enig i Fremskrittspartiets ønske om å demme opp for fremmedinnvandringen, fordi de frykter at landet kan utvikles til en etnisk trykkoker.

       Når flertallet i komiteen i merknads form gir uttrykk for at Fremskrittspartiet har en påfallende ensidig oppfatning av hvilke følger innvandringen har i Norge og andre europeiske land, er det en påstand som vi mener er fullstendig grepet ut av luften. Vi har nøye studert integreringsproblematikken. FAFO-rapporten fra 1995 tegner et bilde av en mislykket integrering her hjemme. Storstadsutredningen fra Sverige og seriøse rapporter fra andre land gjør det samme.

       Nylig stod innvandrerpolitikeren Aslam Ahsan fram i mediene og beskrev en mislykket integrering med utvikling mot gettoisering og kriminalisering, en beskrivelse som like gjerne kunne kommet fra en fremskrittspartirepresentant. Jeg håper derfor at saksordføreren eller andre medlemmer som inngår i flertallet, kan dokumentere sine påstander i flertallsinnstillingen om at vi skal ha en ensidig oppfatning om realitetene. Det er nå engang slik at et samfunn basert på stor grad av likhet, felles verdier, språk og livsformer er mest tilfredsstillende for innbyggerne. I de land eller samfunn hvor det er forskjellig religion, historie og etnisk opprinnelse, oppstår det langt lettere konflikter, borgerkrig og fluktkatastrofer.

       Innstillingen viser at samtlige øvrige partier er avvisende til Fremskrittspartiets forslag. Temaet skal være lite egnet, det er ikke av en slik karakter at det kvalifiserer for en folkeavstemning, det kan skade Norges omdømme i utlandet, ja departementet sier rett ut at temaet kan virke splittende på det norske folk. Jeg vil minne om at dette er den samme argumentasjon som alle diktaturstater benytter seg av for å hindre frie valg. Man kan stille seg det spørsmål om flertallspartiene er redd for at Fremskrittspartiets syn på asylpolitikken skal få flertall, ettersom de ikke vil gi folket anledning til å få si sin mening.

       Flertallet bagatelliserer de negative virkninger ved innvandringspolitikken. Det virker som om man ikke tror på at det som har skjedd i andre land, kan skje i Norge, fordi her er de fleste av oss så fortreffelige, tolerante og sosialdemokratiske at vi skal greie det ingen andre har greid. Det er visst mange som på en virkelighetsfjern og romantisk måte tiljubler det de kaller det flerkulturelle og fargerike fellesskap som en slags form for idealsamfunn. Fremskrittspartiet kan ikke følge disse romantikernes synspunkter, og et betimelig spørsmål i den sammenheng må være: Når ble det norske folk forespurt om de ville ha et flerkulturelt samfunn?

       Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet, som er referert i innstillingen.

       Flere av hovedstadens aviser forkynner nesten daglig hvor skammelig det er at vi ikke tar imot flere innvandrere. I enkelte medier ser det faktisk ut til å være spesielt utpekte personer som har som sin sentrale oppgave uopphørlig å hamre inn i folks bevissthet Norges kyniske og brutale holdning overfor utlendinger som kommer direkte til landet, uten pass eller legitimasjon for øvrig, for å søke om oppholdstillatelse - dette til tross for at den nye regjering har innført en mer liberal politikk overfor fjernkulturelle som vil prøve lykken i kongeriket Norge.

       Regjeringens utdanningsminister, tilhørende Kristelig Folkeparti, er imøtekommende overfor utlendingers ønske om at det skal opprettes en egen muslimsk skole i Oslo som skal finansieres av skattebetalerne. Enkelte politikere og enkelte av Kirkens folk taler med enda større begeistring om det flerkulturelle samfunn, og om det fargerike fellesskaps velsignelse. Man bør være oppmerksom på at fordi antall innvandrere med fjernkulturell bakgrunn øker i dette landet - og det meget raskt - vil denne del av befolkningen i større grad kreve en omlegging av det norske samfunn, spesielt når integreringspolitikken samtidig slår feil. Det er i denne sammenheng ikke rart at flere av nasjonens borgere setter spørsmålstegn ved Norges kultur, tradisjon og religion i fremtiden. Er det slik at landets borgere ønsker å ofre dette i den såkalte toleransens navn, eller ønsker de å bevare og forsvare sin kultur? Svaret på dette vil kun kunne gis gjennom en folkeavstemning. Det er dessverre slik at altfor mange er redd for å ytre seg mot den innvandringspolitikken som føres i dag, av frykt for å få beskyldninger om rasisme og fremmedhat rettet mot seg. En folkeavstemning vil være den mest demokratiske måten å kartlegge den tause majoritets ønsker i innvandringspolitikken på.

       I tidsrommet fra 1960 til 1996 økte antall utenlandske statsborgere fra 0,6 % til 3,6 %. I enkelte deler av Oslo kommune er 35 % av befolkningen av utenlandsk herkomst. Når man vet at dette er de faktiske tallene, må det være tillatt å stille seg tvilende til om den begeistring som fra enkelte hold gjør seg gjeldende, i virkeligheten er så menneskelig, så medfølende som man i første omgang kan få inntrykk av. Det kan virke som om det i grunnen bare er mer radikal teori som hører med for dem som fremstår som den « rothuggerske » intelligentsia, som frenetisk maner fram grusomheten i norsk innvandringspolitikk for dem som ønsker seg en annen, human asyl- og flyktningpolitikk.

       Rundt disse spørsmål eksisterer det i dag en viss meningsundertrykkelse i vårt samfunn. Spørsmålet som må stilles, er om flertallet av den norske befolkning ønsker en ytterligere liberalisering av innvandringspolitikken i Norge. Det vil være politisk uklokt å gå imot forslaget om å høre folkemeningen rundt spørsmålet, særlig for de partier som i enhver valgkamp fremstår som meget demokratiske. Den som tør å høre folkets dom utenom de gangene det er snakk om valg på seg selv, og som tør å innrømme at også velgerne kan ha rett i viktige samfunnspolitiske spørsmål - som dette er - er en rakrygget politiker.

       Vårt grunnfestede demokrati skal tåle å spørre folket, vårt respekterte demokrati skal tåle å høre folkets røst i viktige saker, og vårt høyt avholdte demokrati skal tåle å respektere folkets dom. Å nekte folk den fundamentale demokratiske rett det er å si sin mening i et viktig spørsmål for landet, og som angår oss alle, vil være en skamplett for det norske demokratiets renommé, og det vil være et svingslag mot den grunnloven vi alle feiret i går, 17. mai. 18. mai bør ikke bli en skammens dag, da det politiske flertall fratok det norske folk retten til å uttale seg i et viktig spørsmål om sin egen og sitt eget fedrelands fremtid.

       Politikerne bekymrer seg ofte høylydt over folks manglende politiske deltakelse. Men er det så rart når folk bare får lov til å stemme på politiske personer - personer som de kanskje slett ikke er interessert i - og aldri får lov til å stemme i konkrete saker? Men dette er en sak som velgerne i høy grad er opptatt av, og som de hadde hatt interesse av å få lov til å stemme i.

       Ikke i noen saker på den politiske agenda kan en påberope seg motiver som gjør at sakene er hevet over folkets dom. Mye tyder på at det politiske flertalls syn i asyl- og flyktningspørsmålet ikke harmonerer med folkeflertallets syn, og det er kanskje derfor en er så redd for å spørre dem det angår, nemlig den vanlige norske mann og kvinne. Det er i så fall meget uheldig. Og vil politikerne være så frekke at de avskjærer det norske folk fra å si sin mening i denne saken, er dette meget bekymringsfullt. Negative konsekvenser som drap, vold, narkotikamisbruk og religiøse og etniske konflikter er ofte medaljens bakside i et samfunn med etnisk og religiøst mangfold. Ingen politikere er bemyndiget til å tvinge et fargerikt fellesskap på det norske samfunnet uten folkets aksept, selv ikke de politikere som mener at all makt er samlet i denne sal.

       Jeg vil videre påpeke at både Sveits og Frankrike har hatt folkeavstemning om lovforslag om å begrense asyl- og flyktningpolitikken. Derfor er min påstand at debatten om flyktning- og asylpolitikken og innvandringspolitikken for øvrig på mange måter kan karakteriseres som en sort eske. Man ønsker tydeligvis at denne esken skal være mest mulig sort, slik at man får minst mulig innsikt i den. Det virker som om enkelte politikere i minst mulig grad ønsker en åpen faktabasert debatt om temaet. Jeg synes også at tausheten fra de øvrige partiene i denne sal vitner om dette.

       Videre har en fremskrivning av innvandrerbefolkningen blitt avvist av justisminister Aure fra Stortingets talerstol. I valgkampen vegret de fleste partiene seg for å delta i denne debatten. Flere partier sendte ut tvetydige signaler om hvor de stod i denne saken. Oslo Arbeiderparti har endog ikke svart Oslo Fremskrittsparti på en nylig sendt forespørsel om å delta i debatt om dagens tema.

       Videre er debatten om asyl- og flyktningpolitikken etter min mening en selvmotsigelsens debatt. På den ene siden er det enkelte som anklager Fremskrittspartiet for å slå partipolitisk mynt på debatten, mens man på den andre siden motsetter seg å løfte et av hovedtemaene ut av partidebatten ved å ta en folkeavstemning om den.

       Videre forsøker man å avfeie motstanden mot dagens innvandringspolitikk som fremmedfrykt, på tross av at motstanden mot den nåværende asyl- og flyktningpolitikken er størst der hvor innvandringsinnslaget er størst. En slik holdning og politisk strategi er etter min mening bare med på å skape politikerforakt. Min klare oppfatning er at omfattende politiske temaer av en karakter som denne, trenger størst mulig grad av åpenhet, størst mulig faktagrunnlag og størst mulig folkelig deltakelse. Vi må ikke tillate at folket føler seg overkjørt av politikerne, at temaet ikke blir diskutert på en skikkelig måte, det tror jeg bare vil føre til svekkelse av demokratiet, og til at våre etterkommere vil se på dagens politikere som lite fremsynte.

Vidar Kleppe (Frp) : Jeg vet ikke om det er det demokratiske sinnelag eller den tause majoritet mine medrepresentanter fra andre politiske partier representerer når de ikke tar ordet i denne debatten. Jeg syns det er ganske betegnende at Arbeiderpartiet ikke har kommet med noen annen begrunnelse enn den de har i flertallsmerknadene i innstillingen fra komiteen, på hvorfor Arbeiderpartiet ikke er interessert i at det norske folk og Arbeiderpartiets velgere skal få si sin mening i dette viktige spørsmålet.

       Jeg konstaterer at saksordføreren, Tor Nymo fra Senterpartiet, ikke svarte på utfordringen i det replikkordskiftet vi hadde. Representanten Nymo snakket seg vekk fra realitetene. Han tør ikke stå på talerstolen i Stortinget og si klart og tydelig ifra at Senterpartiet når det gjelder asylsøkere, flyktninger og innvandrere, vil ha en politikk som medfører det som står i Senterpartiets program, nemlig at vi skal åpne opp og være langt mer liberale enn det vi er i Norge i dag. Det er en sak Regjeringen jobber med, og der får de god hjelp og assistanse fra partiene Venstre og Kristelig Folkeparti.

       Når det blir brukt som begrunnelse for ikke å ta stilling til forslaget vårt at kostnadene blir så store, da må jeg si at når det gjelder andre politiske spørsmål som har tilknytning til innvandrer- og flyktningpolitikken, så har ikke størrelsen på kostnadene vært brukt som argumentasjon. Det har aldri vært brukt som argumentasjon når det gjelder vår bistand til regimer som bryter menneskerettighetene og undertrykker menneskeverdet, som ikke godtar at folk har andre meninger enn det styresettet selv har. Slike regimer har - med hjelp fra Norge - økonomisk vært i stand til å fortsette den undertrykkelsen.

       Jeg skjønner at strategien fra de andre politiske partiene her i dag er at Fremskrittspartiet skal ties i hjel i denne debatten. Vi får bare godta og ta til etterretning at det demokratiske sinnelaget her lekker på lik linje med Romeriksporten. Der lekker det alle veier. Det gjør det demokratiske sinnelaget også på dette området. Men vi i Fremskrittspartiet er i en dialog med det norske folk. Vi skal fortsette denne diskusjonen og denne debatten, og da håper vi i hvert fall at deres partifeller ute i det ganske land, enten det er i bygd eller i by, bidrar til at den diskusjonen som det norske folk er opptatt av på dette området, får en debattform som gjør at alle er tjent med at vi gjennomgår og diskuterer dette. Så jeg konstaterer at flertallet ikke tør å ta en debatt med Fremskrittspartiet når det gjelder dette området.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg vil følge opp der min partikollega Vidar Kleppe sluttet. Dette er da intet problem. Jeg skal ta et eksempel fra mitt eget fylke. Senterpartiet ønsker der folkeavstemning når det gjelder kommunesammenslåinger, altså i en mye mindre regional sak som ikke har landsomfattende betydning. Der går Senterpartiet inn for at folket skal få lov til å si sin mening. Men i landsomfattende saker som er av vital betydning, og som også er nedfelt i Senterpartiets program, går man imot. Forstå det den som kan!

       Se til Sveits. Der har man folkeavstemninger lokalt, regionalt og nasjonalt. Det er intet problem i et lite fjelland i Europa, et av Vest-Europas eldste demokratier med en levestandard på høyde med Norges, selv om de ikke har særlig mange egne naturressurser. Parlamentet i Sveits behøver ikke sitte så lang tid sammen, fordi det der ikke er en så stor mengde med saker som her. Det er folket som bestemmer i Sveits.

       Jeg vil også komme inn på andre partier, bl.a. Arbeiderpartiet, som skal ivareta vanlige folks interesser. Mange arbeiderpartivelgere, særlig av den eldre garde, er veldig opptatt av innvandringen til Norge og kunne tenke seg en folkeavstemning i spørsmålet. Kristelig Folkeparti, som skal ivareta de kristne verdier, tar heller ikke del i denne debatten. Det er greit, det er en demokratisk rett, men når vi skal drive valgkamp til neste år - det skal jeg love disse partienes representanter - da skal vi fortelle disse velgerne at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti ikke ønsker å delta i debatten om en så viktig sak for landet som en folkeavstemning om asyl- og flyktningpolitikken.

       Så til vår kommunal- og regionalminister, som lytter til denne debatten med taushet: Kommunal og regionalministeren har skrevet et langt tilsvar til komiteen og funnet mange argumenter mot å gå inn for en rådgivende folkeavstemning. Jeg synes jeg har fulgt ganske godt med i denne debatten både i Norge og internasjonalt, og det er en del ting som jeg ikke skjønner, og jeg håper at jeg kan provosere statsråden litt, slik at hun kommer opp på Stortingets talerstol for i hvert fall å si noen ord om hva Regjeringen mener om dette. I brevet til komiteen sier statsråden:

       « En fokusering på dette temaet over lang tid vil virke splittende på det norske folk og forsterke tendensen til å se på flyktninger og innvandrere som noen « andre » som ikke har en naturlig plass i det norske samfunnet. Mange års integreringsbestrebelser kan fort forskusles om vi får en opphetet debatt rundt det foreslåtte temaet. »

       (Presidenten klubber.)

       Og da må jeg, som har fulgt integreringsutviklingen i Norge - vi har jo til dags dato ingen reelle resultater som virkelig betyr noe - spørre: Hva er det da vi skal forskusle?

       Vi har i årevis påpekt en del langsiktige mulige negative virkninger av innvandringspolitikken. Vi har påpekt en del ting som bør endres. Gradvis har andre partier gitt oss rett, gradvis har andre partier fulgt opp en del av våre synspunkter. Men på hovedområdene virker det som man i realiteten ikke evner eller tør å forsvare seg eller å diskutere problematikken.

       Det står i komiteinnstillingen:

       « Flertallet er ikke fremmed for at innvandring kan skape problemer av forskjellig art.... »

       Det er i hvert fall en innrømmelse.

       Og videre:

       « Flertallet mener at den ensidige fremstillingen av problemene knyttet til innvandring ikke gir et dekkende bilde av den faktiske situasjon.... »

       Det artige er at det er flertallet som har en ensidig oppfatning - det er ikke Fremskrittspartiet. Flertallet glorifiserer kontinuerlig berikelsen av det norske samfunn. De snakker varmt for demokrati, bare ikke akkurat her.

       Jeg er enig med mine partifeller som har nevnt at det er litt leit at vi dagen etter vår nasjonaldag igjen skal si nei til at folket får lov til å si sin mening om et tema som folket er sterkt opptatt av. Det står selvsagt i et diametralt motsatt forhold til situasjonen i salen, hvor jeg tror jeg aldri har opplevd - og jeg har jo vært her en stund, altfor lenge, sier mange - at en innstilling som er såpass fyldig, ikke blir begrunnet med ett ord fra flertallets side, bortsett fra saksordførerens innlegg.

       Det er mulig at et slags boikottvåpen er det som skal tas i bruk. Jeg tror boikottvåpenet vil ha den stikk motsatte effekt av det flertallet sikkert håper på. Temaet om en folkeavstemning om vår innvandringspolitikk, som kan ha betydelige virkninger på lang sikt for det norske samfunn, ønsker altså ikke flertallet egentlig å snakke om i det hele tatt. Men jeg tror dette blir en debatt de kommer til å angre dypt på i årene som kommer.

Kristin Halvorsen (SV) : Etter min oppfatning hadde det vært en klar fordel om man kunne gjennomført en folkeavstemning om flyktningpolitikken i Norge. Det er selvfølgelig fordi Fremskrittspartiet prøver å gjøre hvert valg til en folkeavstemning om flyktning- og innvandringspolitikken. Jeg tror at hvis det hadde vært noen som helst slags mulighet for å finne et fornuftig voteringstema som kunne avklart det norske folks holdning til dette, så hadde vi kunnet forhindre én ting, nemlig et valgresultat for Fremskrittspartiet på 15,3 % og 25 fremskrittspartifolk på Stortinget - Carl I Hagen mener selv at 20 av dem ikke holder maskevidda og ikke holder mål - og vi kunne forhindret deres innflytelse over andre deler av norsk politikk.

       Jeg synes det hadde vært en meget klar fordel, fordi jeg er overbevist om at de som ønsker at Norge skal være et humant samfunn, hadde vunnet. Men det er jo ikke det som er Fremskrittspartiet og Carl I Hagens intensjon med dette forslaget. Tvert imot er de blitt tatt såpass med buksene nede at de er mindre påkledd enn den omtalte keiser. De har ikke en gang fått seg til å fremme i salen sitt eget forslag til voteringstema, fordi de ser at det er grusomt vanskelig å finne et spørsmål det kan svares ja eller nei på når det gjelder en sånn sak som denne.

       Så har jeg et tips til Fremskrittspartiet: Neste gang de legger fram et sånt forslag, synes jeg de også skal komme med forslag om å innføre direkte valg av justisminister i Norge, og si at deres egen kandidat er Øystein Hedstrøm. Jeg lover at det skulle vi gjerne vært med på, for vi hadde vunnet med dunder og brak! Den typen innvandrings- og flyktningpolitikk som Fremskrittspartiet legger opp til, tror jeg med meget stor grad av folkeopplysning og mobilisering blant folk raskt kunne vært slått tilbake. Men de får tørre å gå linja helt ut og ikke drive og knote rundt og føle seg forfulgt. De får gå linja helt ut og stille Hedstrøm som kandidat i direkte valg til justisminister. Det vil folk flest i Norge avvise med dunder og brak.

       Vi hadde tidligere et forslag som ble fremmet i Stortinget, og som fikk flertall med 3 stemmers overvekt, et forslag om å be Regjeringen beregne kostnadene og verdiskapingen ved vår tids asyl-, flyktning- og innvandringspolitikk, og så vidt jeg husker, stemte SV imot. Men da fikk vi en åpen debatt, og vi fikk fram positive og negative virkninger i forhold til verdiskapingen.

       Så til dette med meg som justisminister: Jeg skulle i hvert fall ha sørget for at det norske folk ville fått en knallhard kriminal- og innvandringspolitikk, som jeg er overbevist om at det norske folk er enig med Fremskrittspartiet i at vi bør ha. Og jeg regner også med, ut fra Kristin Halvorsens uttalelser her i dag, at hun vil støtte Fremskrittspartiets forslag om å be Regjeringen legge fram et avstemningsgrunnlag i tråd med intensjonen i vårt forslag.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg synes det er litt patetisk av saksordføreren og SVs leder Kristin Halvorsen når de

       maser om voteringstema. Det er ikke det norske folk som har problemer med det voteringstema vi har foreslått her, eller det vi har foreslått tidligere, eller et hvilket som helst voteringstema Regjeringen ville lage. Det norske folk ville utmerket godt skjønne hva dette dreide seg om. Det norske folk er ikke dumme eller mindreverdige! Det er flertallet i denne salen som ikke tar sjansen på å ha en folkeavstemning, av frykt for at de skal lide nederlag. Det vi har vist til i innstillingen, er at når ikke våre forslag til voteringstema godkjennes, kan andre, som bruker som unnskyldning for å gå imot at voteringstemaet ikke er klart nok, selv finne et voteringstema og sette i gang et evalueringsarbeid. Regjeringen evaluerer, undersøker og utreder alt mulig annet rart, så hvorfor i all verden kan den ikke ha et lite utredningsarbeid med 10-12-14 voteringstemaer, så kan man diskutere det?

       Så har det visst gått både kommunalministeren og Kristin Halvorsen forbi at det er fullt mulig å holde folkeavstemning om en rekke spørsmål. Hvis man vil ha en detaljeringsgrad, ja vel, så får man ha en folkeavstemning om tolv forskjellige spørsmål, da. Det er ikke uvanlig i Sveits, det er heller ikke uvanlig i USA eller i andre land som er demokratiske og vil spørre folket til råds og la folket avgjøre ting, at de har en lang rekke spørsmål. I USA har det av og til tatt 20 minutter å fylle ut stemmeseddelen. Det har ingenting med temaet å gjøre. Situasjonen er at Stortingets flertall er livredd for sitt eget folk! De er livredd for at de i dette spørsmålet er i et lite mindretall, og at Fremskrittspartiet står for det store flertalls synspunkt. Det er sannheten, og det vet de godt. Derfor blir det patetisk når Kristin Halvorsen later som hun er for demokrati og folkeavstemning, men gjør hva hun kan for å hindre at det skal bli flertall for det.

       Så kunne ikke Kristin Halvorsen dy seg for å komme med noen feilaktige opplysninger. Jeg har aldri noen gang sagt at 20 av våre 25 representanter ikke holder mål. Jeg har sagt at de som har vært her i mange år, har opparbeidet seg ganske stor kunnskap om de sakene de steller med i samme komite gjennom mange år, og at nykommere ikke kan forventes å gjøre det samme i løpet av et par måneder. Derfor må vi ha en strategi for å arbeide særdeles godt med sakene i de enkelte komiteene. Så jeg vil gjerne at dette også skal være sagt fra Stortingets talerstol: Det er ingen av Fremskrittspartiets representanter som ikke holder mål - de holder mål alle sammen! Og etter hvert som tiden går, kommer de til å gå utenpå de aller fleste andre stortingsgrupper her i salen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 3078 f.)