Britt Hildeng (A) (ordfører for saken):

       Hele komiteen, med unntak av Fremskrittspartiets medlemmer, ber Regjeringen utrede mulighetene for å utvide listen over yrkessykdommer som sidestilles med yrkesskade, slik at den også vil omfatte spesielle slitasje- og belastningslidelser som er klart yrkesbetinget.

       Flertallet ber om dette, da loven synes å romme en urimelighet, og fordi lovens bestemmelser vedrørende hvilke slitasje- eller belastningslidelser som godkjennes eller ikke godkjennes som yrkesskade, synes å ha et element av kvinnediskriminering i seg.

       Det er rimelig at belastningslidelser som kan tilbakeføres til bruk av bestemte arbeidsredskaper som trykkluftbor, hørselstap knyttet til yrkesrelatert støyeksponering eller løsemiddelskader knyttet til yrkesrelatert løsemiddeleksponering gir grunnlag for rettigheter knyttet til yrkesskadelovgivningen. Men det er også en urimelighet at grupper av omsorgsarbeidere og rengjøringshjelper som over tid har utviklet dokumenterbare lidelser som overveiende sannsynlig kan tilbakeføres til arbeidets art, ikke får den samme retten til å få lidelsene godkjent som yrkessykdommer.

       LO og flere av våre kvinneorganisasjoner har gjennom lengre tid påpekt dette misforholdet og vist til hvordan langvarig vaskearbeid og tungt omsorgsarbeid kan gi grunnlag for slitasje og varige yrkessykdommer.

       Arbeidet med å få dette godkjent har imidlertid møtt motstand, til dels av den samme type motstand som en møtte og møter i forbindelse med å få aksept for typiske kvinnesykdommer som bl.a fibromyalgi, og motstand mot at disse sykdomsgruppene skulle få rettigheter som andre sykdommer i lovverket. Argumentasjon om sykdommenes diffushet, diagnostiseringsproblemer og vanskeligheter med avgrensning har vært en vanlig måte å avvise disse kravene på.

       Komiteen er imidlertid innforstått med at det er relativt store avgrensningsproblemer knyttet til spørsmål om å likestille belastningssykdommer med yrkesskade.

       Komiteen er klar over at Rikstrygdeverket har hatt administrative innvendinger mot en slik utvidelse. Komiteen er også klar over at yrkesskadedekningen i folketrygden vil få et annet omfang, og at den vil få konsekvenser for yrkesskadeforsikringen.

       Komiteens flertall har likevel kommet til den konklusjon at det her synes å være en såpass stor urimelighet i lovverket at en må ta skritt for å rette opp dette. Komiteens flertall ber derfor om få å utredet muligheten til å utvide listen av yrkessykdommer, slik at denne urimeligheten kan rettes opp.

       På denne bakgrunn anbefaler jeg Stortinget å slutte seg til komiteens flertallsinnstilling.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Forslaget fra representantene Olav Gunnar Ballo, Karin Andersen og Kristin Halvorsen om å foreta en endring av folketrygdloven, forskriften og kommentarene til denne slik at slitasje- og belastningslidelser som er yrkesbetinget, blir sidestilt med øvrige sykdommer, er et forslag som jeg tror kan få en rekke uønskede virkninger.

       Det er en kjensgjerning at det er ekstremt vanskelig å kunne påvise at den enkelte belastnings- og slitasjelidelsen er direkte yrkesbetinget, og at den ikke er påvirket av en rekke forskjellige andre ytre forhold. Det er tross alt mulig at f.eks en rygglidelse ikke i alle tilfeller nødvendigvis skyldes at en har hatt en type jobbsituasjon som lidelsen kan tilbakeføres til. Det kan ha flere årsaker, men det kan selvfølgelig også være et faktum at det er arbeidssituasjonen som har fremkalt denne lidelsen. Men hvordan skal vi klare å påvise dette? Problemet er at å kunne bevise det eller konstatere det med absolutt sikkerhet er særdeles vanskelig, for ikke å si umulig i mange tilfeller.

       Forslaget som er fremmet, går ut på å gi nye grupper adgang til yrkesskadeerstatning. I dag gis denne fordelen til arbeidstakere som blir utsatt for ulykker på jobben og enkelte spesielt definerte yrkessykdommer. Formålet med folketrygdens yrkesskadedekning er å gi særfordeler utover folketrygdens ordinære stønadssystem. De som dekkes av denne ordningen, har rett til trygd uavhengig av trygdetid, andre - bortsett fra flyktninger eller statsløse - må ha vært medlem av trygden i tre år. Hjelpestønaden kan forhøyes. De kan også oppnå høyere pensjonspoeng enn andre dersom poengtallet på skadetidspunktet er høyere enn det som er forventet å bli sluttpoengtallet ved alderspensjonering etter vanlige vilkår, og de har også en del andre særordninger i trygden. I tillegg kommer yrkesskadeerstatning, dersom dette skulle bli aktuelt.

       Stortingets flertall vedtok i 1990 at utgiftene i forbindelse med yrkesskade skulle overføres til forsikringsselskapene og arbeidsgiverne. Arbeidsgiverne betaler premie til forsikringsselskapene, som igjen refunderer folketrygdens utgifter til yrkesskade. Premien er beregnet ut fra en klassifisering foretatt av forsikringsselskapene. Ytelsene til yrkesskadde kanaliseres gjennom folketrygden og trygdekontorene. Særfordelene til yrkesskadde dekkes fremdeles av folketrygden.

Erna Solberg (H) : Det er ingen tvil om at dette Dok.nr.8-forslaget dreier seg om vanskelige og viktige problemer. Det er vanskelige avveininger som etter hvert må tas både når det gjelder muligheten til medisinsk å definere en del av disse sykdommene og ikke minst de økonomiske konsekvensene. Det som forbauser meg, er at enkelte i denne sal åpenbart ikke engang ønsker å foreta en gjennomgang av dette, når det uomtvistelig er et stort helsemessig problem at det er sykdommer - spesielt kvinnesykdommer - som ikke defineres inn, og som er klart yrkesrelaterte.

       I Høyre synes vi det er viktig å få denne utredningen for å se om det er mulighet til å finne klare avgrensninger for å putte flere av de typiske slitasjesykdommene inn på listen over yrkesbetingede sykdommer. Vi synes også det er viktig å få de økonomiske konsekvensene på bordet. Det er ulike sider ved å få disse tallene frem i lyset. Det kan bl.a overbevise arbeidsgivere om betydningen av å investere i forebyggende helsetiltak for de yrkesgrupper dette først og fremst gjelder. Sannheten er at i vårt samfunn er det kanskje først og fremst offentlig sektor som arbeidsgiver som svikter mest på dette området, fordi man i offentlig sektor i mindre grad enn i privat sektor har fokusert på spørsmål knyttet til arbeidsmiljø, sykefravær og annet. Derfor er nok det at man bringer dette i fokus, positivt for å få frem flere forebyggende tiltak og kanskje også få inn en egenpremie knyttet til denne type sykdommer.

       Den andre siden av dette er at det åpenbart også er et kvinnespørsmål - fordi man vet at det er en skjevfordeling når det gjelder vektleggingen innenfor helsevesenet, forskningen og basisen for å kunne definere hva som er medisinsk riktig. Disse sykdommene er også de som over tid har fått minst tilførsel av forskningsmidler. Det er stort sett de sykdommene som har lavest status innenfor helsevesenet. Da er det kanskje ikke så rart at det er vanskelig å finne klart avgrensede diagnoser på en del av områdene. Derfor ser jeg dette som et komplisert spørsmål som ikke bare dreier seg om det mer forsikrings- og folketrygdsorienterte, men det er også et spørsmål om å finne frem til måter å sørge for at man prioriterer disse områdene.

       Det er klart at det på enkelte områder her er vanskelig å skille mellom private aktiviteter og yrkesmessige aktiviteter. Det betyr at det må settes klare krav til arbeidet fremover at dette må være sykdommer som klart kan defineres som yrkesrelaterte. Det må ikke være slik at det at man vasker gulvene hjemme en gang eller to i uken, gjør at en yrkesbelastning basert på at man vasker gulv åtte timer pr. dag, på en måte ikke kan defineres som å være yrkesrelatert. Det er tross alt ikke så stor belastning med gulvvask hjemme lenger. Det er klart at det er muligheter her til å se når aktiviteten som frembringer problemene, først og fremst er knyttet til yrket og det man driver med der.

       Vi ser frem til å få både den medisinske og den økonomiske utredningen på bordet. Vi kan ikke kvittere for at vi på det tidspunktet kommer til å gå inn for at løsningen på spørsmålet er å sette dem på en liste, fordi vi er nødt til å se hvilke helhetlige konsekvenser det medfører. Vi tror nok det er rom for at flere av problemområdene ikke minst knyttet til muskelsykdommer, i fremtiden burde få høyere prioritering, dermed også en mulighet til å sette en diagnose, og dermed igjen klarere å si hvilke deler av dette som er yrkesrelatert.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Som en av forslagsstillerne fra SV vil jeg få uttrykke tilfredshet med at en nesten samlet sosialkomite - alle partier med unntak av Fremskrittspartiet - har sluttet seg til intensjonen i vårt forslag, nemlig at Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for at listen over yrkessykdommer utvides, slik at den også omfatter slitasje- og belastningslidelser som er klart yrkesbetingete.

       SV har også med tilfredshet notert at sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa i et brev til sosialkomiteen den 14. mars i år uttrykker at statsråden

« er ikkje imot at forskrifta over dei jamstelte yrkessjukdommane blir vurdert utvida ».

       I kommentarene til folketrygdloven § 13-4, som omhandler slitasje- og belastningslidelser, er det angitt:

« Det er medisinsk akseptert at mange slitasjelidelser skyldes påvirkninger/belastninger som arbeidstakere blir utsatt for under utførelsen av sine arbeidsoppgaver. Tungt og ensidig arbeid over tid kan f.eks forårsake belastningsskader i nakke, skuldre, rygg, hofter, knær o.l. Slike slitasje/belastningslidelser faller generelt utenfor forskriften. De vil heller ikke kunne godkjennes som yrkesskade, ... ».

       Deretter heter det i de samme kommentarene:

« Sykdommer i armer og hender forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy vil imidlertid kunne godkjennes, ... ».

       Den begrensningen som er gitt i kommentarene til folketrygdens forskrifter for yrkesskade og yrkessykdom, er på mange måter oppsiktsvekkende. Når sammenhengen er lett å erkjenne, slik den f.eks vil være ved bruk av pressluftbor, vil man altså kunne godkjenne det som en yrkesskade - eller i dette tilfellet yrkessykdom. Til sammenlikning vil en kvinne som i 30 år har arbeidet innenfor et omsorgsyrke, og som over tid har utviklet plager som direkte relaterer seg til det arbeidet, med tunge løft, vaskearbeid, krevende arbeid i ugunstige arbeidsstillinger, ikke engang kunne komme i betraktning for vurdering av om plagene skyldes langvarig belastning i arbeidssituasjonen.

       Jeg er veldig glad for at alle representanter med unntak av representanten fra Fremskrittspartiet, så vidt jeg kunne notere, ser det urimelige i en slik ekskluderende formulering i kommentarene til forskriftene. Flere har også vært inne på at man selvfølgelig står overfor en utfordring når det gjelder å gi kommentarene og forskriftene begrensninger som gjør at man treffer den gruppen man er på jakt etter, altså de som har utviklet plager i yrkeslivet. Men det kan ikke være riktig å ha kommentarer til en forskrift i folketrygdloven som aktivt ekskluderer en gruppe fordi det er vanskelig å kartlegge sammenhengene. Den utfordringen står jo folketrygdloven overfor på en rekke andre områder også.

       Før jeg kom på Stortinget, arbeidet jeg som rådgivende lege i halv stilling for folketrygden, og jeg har erfart

       at medisinske vurderinger av yrkesskader og yrkessykdommer er vanskelige uansett hva slags problemstillinger man står overfor. Eksempelvis vil en som jobber med trykkluftbor, helt åpenbart også kunne jobbe med trykkluftbor på fritiden. Spørsmålet er når man har utviklet plagene, og så må det foretas en kartlegging. Man må se på det man kaller eksponeringstid - hvor lang tid, gjennom hvor mange år man har vært utsatt for en belastning, og om belastningen sannsynliggjør at det er yrket som har gitt plagen. Den utfordringen må man ta.

       Det at man i forkant må kartlegge hva slags formuleringer som skal legges inn, hva slags begrensninger som skal være der, er en naturlig prosess. Men jeg syns det representanten fra Fremskrittspartiet sa, er urimelig - at man i det hele tatt ikke skal foreta en slik kartlegging, selv om man vet at det gjelder en helt spesiell gruppe, i all hovedsak omsorgsarbeidende kvinner, eller kvinner med vaskearbeid. Det urimelige ligger i at hvis en holder på med trykkluftbor på gaten, f.eks på Karl Johan, så skal en selvfølgelig komme i betraktning, men hvis en har vasket på en videregående skole i Oslo i 30 år og utviklet nesten de samme forandringene i leddene i hendene og i fingrene, plager som etter hvert gjør at man nærmest blir invalidisert, skal en ikke engang ha anledning til å få sin sak vurdert.

       Jeg er veldig glad for at det ser ut til at et flertall i stortingssalen er med på SVs betraktning av at den vurderingen må foretas. Jeg syns også det Erna Solberg trakk fram når det gjelder det forebyggende helsearbeidet, er et veldig viktig perspektiv å ha med seg. Det er klart at hvis den gruppen i det hele tatt ikke blir innberettet i dag, så får man ikke igangsatt tiltak av forebyggende karakter for å hindre at skader oppstår. Mens hver eneste mann som har holdt på med pressluftbor, kommer i betraktning, så går den store gruppen som nå utvikler plager, uten en skikkelig kartlegging, og man får ikke gjort det man burde gjøre med det.

Reidun Gravdahl (A) : Forslaget tar opp en urett som rammer mange, særlig kvinner.

       Muskel- og skjelettlidelser er utbredt, men årsaken er ofte vanskelig å påpeke. Mange betrakter belastningslidelser som noe diffust og vanskelig å gjøre noe med. Derfor blir ikke arbeidsbelastninger, arbeidsredskap og utforming av arbeidsplassen fokusert på, og dermed heller ikke gjort noe med. Resultatet er at mange, og da spesielt kvinner, blir satt ut av arbeidslivet.

       I tillegg til smertene og plagene slike skader gir, har en i dag ikke rett til yrkesskadeserstatning, og mange ender opp med en minstepensjon.

       Til tross for arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidsergonomi, jobbrotasjon og tilrettelegging blir dette altfor ofte skjøvet til side i typiske kvinneyrker, og ofte er unnskyldningen at « hun har jo bare halvtidsjobb, så belastningen kan ikke være så stor ».

       Det er overveiende sannsynlig at man blir påført en belastningsskade når arbeidets art innebærer ensidige arbeidsstillinger og mange tunge løft. Det er på tide å utrede muligheten for en utvidelse av listen over yrkessykdommer, slik at spesielle belastnings- og slitasjelidelser også blir definert som klart yrkesbetinget. Det vil sannsynligvis medføre en større innsats når det gjelder tiltak på arbeidsplassene for å forhindre at slike skader oppstår. Forslaget vil bety større rettferdighet for en del som har pådratt seg slitasje- og belastningslidelser, samt muligheten for større satsing på tiltak og tilrettelegging i arbeidslivet.

       Vi i Arbeiderpartiet synes derfor tiden er inne for Regjeringen til å utrede mulighetene for utvidelse av listen over yrkessykdommer slik at den også omfatter spesielle slitasje- og belastningslidelser som klart er yrkesbetingede.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Som nemnt i mitt brev av 14. mars i år til sosialkomiteen, er eg open for å jamstella fleire yrkessjukdommar med yrkesskade enn det som er tilfellet i dag.

       Fleirtalet i komiteen er samd i at det er naudsynt å avgrensa ei eventuell utviding av yrkesskadeomgrepet i folketrygda til spesielle lidingar som klårt skriv seg frå tilhøve på arbeidsplassen. Ei slik avgrensing krev ei grundig medisinsk og økonomisk utgreiing. Eg vil syta for at det arbeidet blir gjort.

       Dei yrkesjukdommane som i dag er jamstelte med yrkesskade, er ei typisk fylgje av påverknad i yrket. Det er altså ein særleg risiko for å få slike lidingar som fylgje av tilhøva på arbeidsplassen. Når det generelt gjeld belastningssjukdommar, er dette lidingar som kjem av påkjenningar som er meir vanlege i arbeidet. Det er til vanleg ikkje nokon særskild og uventa yrkesrisiko som er årsaka til desse lidingane.

       Belastningssjukdommar er alminneleg utbreidde i befolkninga og kjem av tilhøve både på arbeidsplassen og i fritida. Det er altså ei omfattande liding som i mange tilfelle ikkje kan førast tilbake til nokon bestemt årsaksfaktor.

       For yrkesgrupper der belastningssjukdommar er meir eller mindre alminneleg utbreidde, må ein forsterka innsatsen for å førebyggja desse lidingane framfor å reparera skadane. Det har eg òg merka meg at fleire av innlegga her har streka under. Etter mi meining kan ein ikkje akseptera at arbeidsmiljø påfører store delar av ei yrkesgruppe slike lidingar. Då må ein prøva å stansa utviklinga gjennom førebyggjande tiltak på arbeidsplassen.

       Fleirtalet i komiteen framhevar at spørsmålet om å jamstilla belastningssjukdommar har eit likestillingsperspektiv. Det kan ut frå dagens yrkesskadeomgrep synast som om mannsdominerte yrke er overrepresenterte.

       Utgangspunktet for ei utgreiing av desse spørsmåla må likevel etter mi meining vera om det er mogleg å skilja ut einskilde lidingar som heilt klårt kjem av høve på arbeidsplassen. Utgangspunktet må såleis vera medisinske og vitskaplege kriterium. Det vil vera eit viktig supplement at forsking på kvinners helse no er styrkt.

       Det som må vera målet med ei eventuell utviding, er å treffa enkeltpersonar som heilt klårt er ramma av ei liding som kjem av høve på arbeidsplassen, samanlikna med kva som er normalt i dette yrket. Det er fleire innlegg her som har streka under at dette er både viktige og vanskelege spørsmål. Det er slik at arbeidarpartiregjeringa i 1995 rådde frå å utgreia spørsmålet om å jamstella belastningssjukdommar med yrkesskade. Den gongen var spørsmålet på førehand drøfta av eit offentleg utval - Arbeidsmiljøutvalet - der arbeidstakarorganisasjonane og Arbeidstilsynet var for å ta med belastningslidingar i yrkesskadeomgrepet, medan representantane frå arbeidsgjevarsida og Kommunenes Sentralforbund åtvara sterkt mot ei slik utviding.

       Frå arbeidsgjevarsida er det uttrykt stor bekymring for å ta opp belastningssjukdommar i yrkesskadeforsikringa, då ein meiner at slike lidingar er vanskeleg å forsikra. Eg har ei viss forståing for dette. Ordninga med yrkesskadeforsikring er for tida under evaluering, og det står enno igjen mange ting å løysa der. Det kan difor vera eit spørsmål om eventuelle endringar bør vera avgrensa til folketrygda, og at ein førebels held yrkesskadeforsikringsordninga utanfor. Men det er òg eit spørsmål som vi må koma tilbake til.

       Yrkesskadeforsikringa høyrer inn under Justisdepartementets ansvarsområde, men er knytt til folketrygda gjennom ei tilvising til at yrkessjukdommane i folketrygda òg skal gjelda for yrkesskadeforsikringa. Ved innføringa av denne ordninga i 1990 vart det føresett at ordninga med yrkesskadeforsikring ikkje skulle omfatta belastningssjukdommar. Eg finn difor grunn til å minna om det for å streka under at dette siste er òg eit spørsmål som ein må ta stilling til i den utgreiinga som skal gjerast.

       Men i sitt innlegg her sier statsråden at det er veldig vanskelig vitenskapelig og vanskelig også medisinsk å finne den avgrensningsproblematikken, og da er det underlig at konklusjonen fra statsråden til komiteen er som følger:

« Eg er elles open for å jamstelle fleire yrkessjukdommar med yrkesskade, men då må det gjelde sjukdommar som ein etter enkle medisinske og årsaksmessige kriterier kan seie er ei typisk og spesielt risikoutsett følgje av yrket. »

       Her er det lite samsvar mellom det statsråden sier og det statsråden skriver. Dette vil jeg gjerne ha en oppklaring av.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg har i mitt brev til komiteen prøvd å gjera greie for at det forslaget som er fremma, kan innebera vanskelege avvegingar. Eg er likevel open for at vi her bør få ei utgreiing som for det fyrste på ein betre måte enn til no kan avklara kva som trengst av ytterlegare innsats på den førebyggjande sida, for det andre ytterlegare kan dokumentera høve rundt den påstanden at det i dag fyrst og fremst er menn som er sikra yrkesskadedekning i folketrygda, og for det tredje kan klargjera om vi, som eg sa i mitt innlegg, kan imøtekoma endå fleire av dei skadane som er direkte arbeidsplassrelaterte.

       Ein kan velja to innfallsvinklar til dette. Ein kan, som Framstegspartiet, seia: Dette er så vanskeleg at det er ikkje verdt ei utgreiing. Eg meiner at trass i at det her kan vera vanskelege avvegingar, er det viktig å få desse spørsmåla ytterlegare klårlagde. Derfor vil eg syta for at det blir gjort ei slik utgreiing som komitefleirtalet har bede om.

       Vi ser at stadig fleire kvinner vert uføre, og stadig fleire vert det i ung alder. Det fortel oss at noko av den viktigaste jobben er å forebygge. Det er urovekkande at mange kvinner i omsorgsyrke har ein relativt kort karriere i desse yrka fordi dei er slitne. Vi ser at mange vel å arbeide deltid fordi dei rett og slett ikkje orkar heil stilling. For den enkelte er det uheldig at ein vert tidleg ufør eller ikkje kan nytte utdanninga si fordi belastninga er for stor. For samfunnet er det også uheldig. I dag er det mangel på folk i omsorgssektoren, og å slite ut arbeidstakarar er dårleg ressursbruk. Det trengst gjerast eit grundig arbeid for å betre arbeidssituasjonen i omsorgsyrka og slik få avgrensa omfanget av belastningslidingane. Vi bør få eit langt betre registreringssystem som kan avdekke uheldige arbeidssituasjonar.

       Frå industrien kjenner vi uttrykket nestenulykker, som vert registrerte. I helsevesenet er det ikkje eingong tilstrekkeleg dokumentert når det er arbeidsoppgåver som systematisk gir slitasje- og belastningsskadar. Men det vil alltid vere nokre som får belastningslidingar, og desse bør ha rett til yrkesskadeerstatning på lik linje med mange andre arbeidstakarar som vert påførde skade i arbeidssamanheng. Ein bygningsarbeidar som får ein stein i hovudet f.eks., har rett til yrkesskadeerstatning. Ein sjukepleiar som løftar feil, har ikkje rett til det same. Ein kan spørje seg kva den reelle forskjellen er. I omsorgssektoren er det den jamne slitasjen som er det største problemet, men det kan òg skje akutte ulykker f.eks ved feil-

       løfting. I dag er innvendinga mot å gi erstatning at det er vanskeleg å dokumentere. Det kan ikkje vere så vanskeleg å spore opp årsaka til at ei kvinne som har arbeidt i 15 år på eit sjukehus, vert ufør. Det lèt seg gjere, viss vi ønskjer å ta fatt i problemet.

       Problemet har vore og er at dette stort sett gjeld kvinneyrke, difor trengst ei mobilisering som i 1899. Dette er eit krav om likestilling mellom belasta yrke og eit rettferdskrav om å gje alle våre kvinner i tunge omsorgsyrke dei same rettane som menn. Ein skade er like alvorleg for den enkelte anten den er oppstått gjennom akutt ulykke på arbeidet, eller den er oppstått over lang tid med einsidig belastning. Ei slik forskjellsbehandling som lovverket i dag tillèt, er difor urimeleg. Det er det høgst aktuelt å få retta på, og eg er glad for den lovnaden statsråden her gav, på vegner av alle dei kvinnene som er i desse yrka.

Ola D Gløtvold (Sp) : Senterpartiet mener det er flere grunner til å utrede mulighetene for å utvide listen over yrkessykdommer slik at den kan omfatte også spesielle slitasje- og belastningslidelser som er yrkesbetinget, slik at de blir sidestilt med andre yrkessykdommer. Dette gjelder bl.a lidelser som kommer av belastende yrker innenfor kvinnedominerte arbeidsområder, som f.eks helse- og sosialsektoren, renholdssektoren og i det hele tatt områder som ofte har med offentlig sektor å gjøre, som representanten Erna Solberg sa.

       I forbindelse med at dette stort sett gjelder kvinneyrker, kan vi si at det også er et likestillingskrav som her kommer inn. Men det gjelder også belastende yrker innenfor tunge, manuelle virksomheter, som f.eks bygningsbransjen, primærnæringene og transportsektoren, hvor det ofte er selvstendig næringsdrivende. I forbindelse med velferdsmeldingen sa vi noe om likestilling også her. Derfor er dette et større likestillingsspørsmål enn som så, og jeg håper at også den siden av saken kan utredes etter hvert.

       Diffuse lidelser er noe som følger i kjølvannet av belastende yrker. De har seilt sin egen sjø i stor grad. Det er også slik med begrepet diffuse lidelser at det gjerne har vært en barriere for den enkelte mot å få vurdert sin sykdom på lik linje med andre yrkesutøvere. Jeg mener at en skal være forsiktig med å bruke argumentet at det er vanskelig å avgrense hvilke slitasje- og belastningslidelser som er yrkesbetinget, og hvilke som skyldes andre forhold, som grunn for å avvise forslaget, slik som noen gjør i salen her i dag. Det er viktig å få utredet mulighetene for å utvide listen over yrkessykdommer til å omfatte spesielle slitasje- og belastningslidelser som - det vil jeg understreke - er klart yrkesbetinget, slik et stort flertall i komiteen har sagt. Det er avgjørende at det skal være klart yrkesbetinget, men verken jeg eller andre i stortingssalen her i dag kan eller skal definere dette. Derfor ber vi Regjeringen utrede dette spørsmålet, både hvilke belastningslidelser som kan tilbakeføres til yrket, og også de medisinske og økonomiske følger av dette, slik at en kan få et ordentlig system på det. Det er det vi ser fram til å få tilbake fra Regjeringen, når nå en nesten samlet stortingskomite ber om dette.

       Det er litt vanskelig å forstå Fremskrittspartiets rolle her. De flagger jo ofte med store faner og sier at de er for en rettferdig politikk, ikke minst innenfor helse- og sosialområdet. Men her svikter de totalt etter min mening, her ser det ut som det tas større hensyn til arbeidsgivere og til forsikringsselskaper. Men forsikringspremien skal jo betales inn, slik at dette er det rettferdighet i likevel. Med den holdningen som Fremskrittspartiet ofte har her, er det spesielt skuffende og påfallende.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, sjå side 3079)