Sak nr. 4
Interpellasjon fra representanten Olav Gunnar Ballo til helseministeren:
« Mens utgiftene til legekonsultasjoner begrenses av et egenandelstak, kan kostnadene til tannbehandling bli betydelige, slik at mange i befolkningen ikke ser seg økonomisk i stand til å foreta den påkrevde behandlingen. Noen utgifter til tannbehandling refunderes til visse grupper, men det foreligger likevel ganske begrensede refusjonsordninger knyttet til den generelle tannbehandlingen. Det skille i refusjonsordning som er skapt mellom tannbehandling og øvrig medisinsk behandling, kan synes kunstig, idet dårlig tannhelse også vil ha sterk innvirkning på den enkeltes generelle helse, eksempelvis gjennom ernæringsproblemer eller gjennom infeksjoner i munnhulen.
Hvordan ser helseministeren på denne forskjellsbehandlingen mellom de to delene av vårt helsevesen, og ser helseministeren for seg tiltak som over tid vil kunne bidra til å virke utjevnende på disse forskjellene? »

TALERE:

       Olav Gunnar Ballo (SV) : Presidenten refererte interpellasjonsteksten, så jeg går ikke igjennom den på nytt.

       Målet for tannhelsepolitikken bør være å oppnå et likest mulig tilbud til hele befolkningen der den enkeltes økonomi ikke blir et hinder for ivaretakelsen av en god tannhelse. I dag vet vi at enkelte grupper av voksne har spesielt høye utgifter fordi de faller utenfor tilbudet til den offentlige tannhelsetjenesten eller til folketrygden. Siden Norge aldri har hatt et tannhelsetilbud som har vært sidestilt med det generelle helsetjenestetilbudet når det gjelder refusjon fra folketrygden, er det en lang vei å gå før tannhelsetjenesten kan anses å være sidestilt med helsetjenestetilbudet for øvrig når det gjelder offentlige refusjonsordninger.

       Som ledd i å bedre denne tjenesten og offentlige refusjoner knyttet til den, må man altså finne fram til de grupper som bør gis prioritet for et bedre tilbud i offentlig regi eller via refusjonsordninger fra folketrygden.

       Jeg vil her trekke fram tre grupper som etter mitt syn bør gis slik prioritet:

       De grupper som i dag har lovfestet rett til et tilbud i den offentlige tannhelsetjenesten, er i prioritert rekkefølge:

       I Norge får bare spesielle grupper refusjon eller bidrag fra folketrygden. Ytelsene gis etter bestemmelser om ubetingede og betingede pliktmessige ytelser.

       Når det gjelder de ubetingede pliktmessige ytelsene, kan disse deles inn som følger:

       Når det gjelder betingede pliktmessige ytelser, nevnes her noen av gruppene:

       Det kan også ytes bistand ved tannskader om omfattes av bestemmelsene om yrkesskader.

       Med hjemmel i lov om sosiale tjenester kan sosialkontorene i kommunene gi økonomisk stønad til tannbehandling. I merknadene til loven står det at « kommunen har normalt plikt til å dekke utgifter til nødvendig konserverende eller kurativ tannbehandling ». Det er imidlertid ikke gitt retningslinjer for hvordan loven skal praktiseres.

       En kartlegging som ble foretatt i forbindelse med Ellingsæter-utredningen i 1990, viste følgende:

       Tannlegeforeningen gjennomførte en spørreundersøkelse blant et utvalg av landets sosialkontorer for en tid tilbake, der de ulike sosialkontorene ble bedt om å oppgi utgifter til tannbehandling i 1995. Det er en del usikkerhet knyttet til de data som framkom i undersøkelsen på grunn av manglende besvarelse fra en del av sosialkontorene, men ut fra Tannlegeforeningens beregninger lå utbetalt sosialstønad til tannbehandling i 1995 på et sted mellom 40 og 80 mill. kr.

       En gruppe som ble omtalt spesielt i en tidligere interpellasjon om tannhelse, den 7. mai, var gruppen av eldre med tannhelseplager. Jeg skal derfor ikke gå spesielt inn på denne gruppen her og nå. Jeg vil likevel nevne at i Statens helsetilsyns årsmeldinger for den offentlige tannhelsetjenesten for årene fra 1994 til 1996 viser det seg at det er langt igjen før alle fylker har et tilfredsstillende tilbud til tannhelsetjenestelovens gruppe c, som omhandler eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie. I 1996 hadde eksempelvis 87 % av pasientene i institusjon et tilsyn fra den offentlige tannhelsetjenesten, mens bare 39 % av pasientene i hjemmesykepleien hadde et slikt tilbud. Når det gjelder variasjonsbredden mellom fylkene, var den uttalt, slik at i den gruppen vi her snakker om, var det bare 10 % som var dekket i det dårligste fylket, mot 90 % i det beste.

       I denne interpellasjonen strekker ikke tiden til til å gå grundig inn på alle de grupper som i dag ikke får et tilstrekkelig tannhelsetilbud. Det er heller ikke mulig på kort sikt å oppnå en fullgod refusjonsordning knyttet til alle grupper som er nevnt, slik at en utvikling av et bedret tilbud må skje trinnvis. Den gruppen som det først og fremst bør være mulig å få til et bedret refusjonstilbud for i regi av folketrygden, er de personer som faller inn under gruppen med sjeldne medisinske tilstander. Denne gruppen har ofte tannhelseproblemer som er en konsekvens av, eller kommer i tillegg til, øvrige alvorlige helsemessige belastninger. I Norge omfatter gruppen 500 personer, og hver diagnose omfatter mindre enn 500 personer.

       Både tilstanden i seg selv og det faktum at mange med sjeldne medisinske tilstander er avhengig av medisiner som resulterer i betydelige tannhelsemessige problemer, setter disse gruppene i en særstilling i forhold til andre når det gjelder behov for refusjon fra folketrygden. Uten slike refusjonsordninger vil mange i de ulike gruppene ha så store utgifter til tannbehandling at mange av økonomiske grunner må avstå fra behandling.

       Vi må altså helt tilbake til begynnelsen av dette århundret for å søke svar på forskjeller i kontantytelser og egenandeler. Den første lov om sykeforsikring av 1909 omfattet også tannbehandling. Her het det:

« Som lægehjælp regnes ogsaa tanduttrækning - ved læge eller tandlæge - dog ikke, hvis den sker av hensyn til indsætning av kunstige tænder. »

       Vi ser at allerede på det tidspunkt var det gjort avveininger og valg mellom lege- og tannlegehjelp og offentlig støtte. I tiden etter 1909 ble det en omfattende debatt om ytelser til tannlegehjelp fra sykekassene, om kontantytelser kontra tjenesteytelser som sosialpolitisk virkemiddel. Debatten handlet dels om omfanget av støtteordninger fra sykekassene, dels om en mulig generell refusjonsordning for hele befolkningen for tannbehandling, dvs. i hovedsak tannfyllinger.

       Tidlig etter århundreskiftet ble det også avdekket at tannhelsen til barn og ungdom var elendig, og noe måtte gjøres. I 1914 vedtok derfor Stortinget at det ville satse på utbygging av en kommunal skoletannpleiemodell med gratis tannpleie til skolebarna, forankret i skoleloven.

       Utviklingen av offentlig støtte til tannhelsetjenester har så opp gjennom tidene vært basert på en todelt modell med offentlig organiserte, gratis tannhelsetjenester til barn og ungdom og en begrenset kontantstøtteordning til voksne. Når det gjelder det offentliges tjenestetilbud, ble det vedtatt utvidelser i forbindelse med lov om folketannrøkt i 1949 og senest med lov om tannhelsetjenesten fra 1983. Trygdebasert kontantstøtte overfor voksne har blitt noe utvidet, i hovedsak de siste 10 år.

       Kontantstøtte til tannbehandling for voksne er ulikt utbygd i de nordiske land. I Sverige trådte en generell refusjonsordning for « tandvård » for alle voksne over 19 år i kraft i 1974. Prinsippet i det svenske systemet har vært at jo høyere kostnader til tannpleie, jo høyere refusjonsandel fra trygden. Den svenske regjering har nylig fremmet forslag til omstrukturering av refusjonssystemet.

       I Danmark gis det refusjon for enklere tannbehandling. I Finland har de satset på en gradvis utvidelse av refusjonssystemet for årsklassene fra og med 20 år og eldre.

       Ideologien eller prinsippene i den skandinaviske modell med gratis tannhelsetjenester til barn og ungdom er bl.a basert på et solidaritetsprinsipp og et faglig prinsipp: Uansett foresattes ressurser og barnas generelle helse skal alle barn og unge få et gratis tilbud om nødvendig undersøkelse og behandling fra fødsel til myndig alder. Tilbudet skal være av oppsøkende karakter fra det offentlige tjenesteapparat, og forebyggende tiltak skal prioriteres foran behandling. I tillegg gis det i Norge trygdestøtte til grupper av voksne som på grunn av medfødte eller ervervede lidelser, generell sykdom eller andre forhold på en « uforskyldt » måte har et ekstra behov for tannpleie. Det har vært tilnærmet en « objektiv behovsvurdering » som har ligget til grunn for støtteordningene. Behovsvurdering og betydningen av et oppsøkende tilbud har også ligget til grunn for at psykisk utviklingshemmede og pasienter i hjemmesykepleie og pleiepasienter i kommunale institusjoner siden 1984 har vært omfattet av et fylkeskommunalt tjenestetilbud uten krav om egenandel.

       De samlede offentlige utgifter til tannhelsetjenester i Norge utgjorde i 1995 til sammen 1.084 mill. kr, eller i gjennomsnitt 249 kr pr. innbygger. Hoveddelen av utgiftene var fylkeskommunale utgifter, mens trygdeytelsene utgjorde vel 200 mill. kr. Av sistnevnte beløp utgjorde refusjon til tannregulering hos barn og ungdom ca 2/3. Trygdestøtte til voksne var med andre ord i 1995 på ca 70 - 80 mill. kr.

       Undersøkelser som er utført ved Institutt for samfunnsodontologi ved Universitetet i Oslo i 1995, viste at ca to tredjedeler av voksne innbyggere i Norge besøkte tannlege siste året. For aldersgruppen 40-59 år var andelen fire femtedeler. Undersøkelser viser videre at ca 50 % av de voksne i Norge i 1995 hadde en årlig utgift til tannpleie på under 500 kr. og 75 % en utgift på under 1.000 kr. Beregninger viser at ca 30.000 personer forbrukte eller hadde et behov for tannlegebehandling til en utgift på 10.000 kr eller mer.

       Flere har stilt spørsmål ved om tannhelsen er bedre i den svenske befolkning enn i den norske. Det synes å være liten forskjell mellom landene hvis vi måler i tannløshet og i forekomst av egne, naturlige tenner, men kontantstøtteordningen i Sverige har gitt mulighet til å tilby en reparativ og rehabiliterende tannbehandling av høy teknisk standard. Spørsmålet som ikke er besvart, er om det er samsvar mellom kostnadene for samfunnet og nytten av oppnådde helseresultater.

       I løpet av de siste 25 år har det skjedd en markert bedring i tannhelsen hos hele den norske befolkning. Barn, ungdom og voksne har færre hull og færre fyllinger, og en økende andel eldre beholder egne tenner livet ut. Selv om vi har hatt en markert nedgang i sykdomsforekomst i voksenbefolkningen, er totalforbruket av tannlegetjenester like høyt som for 25 år siden. Viktigst av alt er at den norske befolkning i dag har et kvalitativt nivå på sitt tannsett som kun var forbeholdt et mindretall for 30-40 år siden.

       Majoriteten av barn og unge har nærmest feilfrie tenner. Den store forbedring må i stor grad tilskrives en systematisk bruk av fluor i forebyggende øyemed. Vi skal vel være stolte over at nordmenn ligger i verdenstoppen når det gjelder kjøp av tannbørster, tanntråd og tannstikkere. Dette er et resultat av den opplysningsvirksomhet som tannleger, tannpleiere og produsentenes markedsføring har stått for. Den har kommet alle til gode, uavhengig av offentlig kontantstøtte. Allikevel er det mange som på grunn av medfødte lidelser, sykdom, funksjonshemming, angst eller andre forhold de selv ikke makter å rå over, har problemer med å ta vare på egen tannhelse eller får urimelig høye utgifter til tannbehandling og rehabilitering av tannsettet. I velferdsstaten Norge har vi fortsatt mye ugjort på dette feltet.

       Jeg vil konkludere på det første spørsmålet med å si at de forskjeller representanten Ballo påpeker i sin interpellasjon, må vi se på som et resultat av en historisk utvikling som det i hovedsak har vært bred politisk oppslutning om. Det interessante er at betalingssystemene for helsetjenester er underlagt omfattende debatter i hele den industrialiserte verden. Det ser ut til at den norske tannhelsemodellen nå blir kopiert av andre, så vel i Norden som i andre land. Jeg er imidlertid ikke fornøyd med dagens støtteordning til tannbehandling. Det kan være behov for nye selektive tiltak. Hvilket omfang disse kan få, vil være et prioriteringsspørsmål i de årlige budsjetter.

       I den såkalte Ellingsæter-rapporten fra 1992 er det foreslått en utvidelse av støtteordninger, dels gjennom den fylkeskommunale tannhelsetjeneste, dels som kontantstøtte. Stortinget har gjennom innstilling til helsemeldingen, eldremeldingen og til statsbudsjettet foreslått en utvidelse av den offentlige støtte. Så langt jeg har registrert, har ingen foreslått et generelt refusjonssystem. På budsjettet for inneværende år har vi utvidet med enkelte støtteordninger overfor kreftpasienter, grupper med behov for implantatbehandling, pasienter med sjeldne sykdommer, som representanten Ballo var inne på, og de med generelle bivirkningsreaksjoner på tannbehandlingsmaterialer. Disse støtteordningene iverksettes i løpet av 1998.

       Lov om tannhelsetjenesten har ikke vært revidert siden den trådte i kraft i 1984. Jeg vil derfor se på behovet for en revisjon av tannhelsetjenesteloven. Tiltak som kan virke utjevnende på forskjellene, vil jeg komme tilbake til ved de årlige budsjettforslag. I denne sammenheng vil jeg særlig prioritere svakstilte grupper og kronisk syke med spesielle behov.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Jeg vil få takke helseministeren for svaret, som jeg også syntes var interessant. En sånn historisk gjennomgang av hvordan dette har utviklet seg, burde være av allmenn interesse.

       Jeg er enig med helseministeren i at et generelt refusjonssystem for tannbehandling, hvor man tar et tak veldig raskt for å få en sidestilling i forhold til helsevesenet for øvrig, ville være et så betydelig økonomisk løft, også i en situasjon hvor den generelle tannhelsen har bedret seg, at det blir et spørsmål om det ville være en riktig prioritering. Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at det finnes andre grupper i dette samfunnet som egentlig burde hatt prioritet, og som da ikke får det. En sånn generell utvikling over kort tid tror jeg ikke ville være tjenlig. Man ser at det er en del grupper som faller utenfor, og den ene gruppen nevner jeg i mitt forslag. Jeg er glad for at helseministeren kom inn på akkurat denne gruppen, nemlig de med sjeldne medisinske diagnoser, og med konsekvenser også i forhold til tannhelsen.

       Jeg var i mitt innlegg inne på at det er betydelige fylkeskommunale forskjeller, og i et land hvor man bør ha som mål at det samme helsetjenestetilbudet skal gis til hele befolkningen, og der man eliminerer geografiske forskjeller, bør man kartlegge hvorfor forskjellene mellom ulike fylkeskommuner er så store, og hvordan man på statlig hold kan bidra til å gjøre forskjellene mindre. Det kan være i form av rekrutterings- og stabiliseringstiltak fordi helsepersonell mangler eller fordi man praktiserer et lovverk forskjellig. Det samme gjelder i forhold til lov om sosial omsorg og refusjon knyttet til sosialhjelp. Det er betenkelig hvis det virkelig forholder seg sånn at man tolker lovverket så forskjellig at det enkelte steder gis dekning og andre steder ikke. Det bør da være et mål på statlig hold å ha klare retningslinjer, slik at folk ikke forskjellsbehandles.

       Hvis jeg oppfatter helseministeren korrekt - jeg håper jeg gjør det - gir helseministeren klare signaler om at Regjeringen legger opp til at den gruppen som jeg nevner i forslaget, altså de med sjeldne medisinske diagnoser, skal få full dekning for utgiftene. Det er det SV har fremmet forslag om i dag. Forutsatt at jeg ikke mistolker helseministeren - jeg håper han får anledning til å komme tilbake og presisere det - finner jeg det rimelig at forslaget blir gjort om til et oversendelsesforslag og ikke blir realitetsbehandlet her i salen i dag. Man forventer at Regjeringen gjør det som det her er gitt signal om. Jeg synes det signalet er klart, så vi omgjør forslaget til et oversendelsesforslag.

       Når det gjelder behovet for utredninger, vil jeg kommentere det også ganske kort. Jeg kan være enig i at det på en del områder innenfor tannhelsetjenesten kan være behov for å igangsette utredningsarbeid. Jeg har nevnt ett spesielt område, nemlig spørsmålet om å revidere tannhelseloven i lys av de erfaringer vi har høstet siden den kom. Jeg var inne på det i mitt svar til representanten Alvheim i en interpellasjon om tannhelse for eldre for kort tid tilbake. Videre kommer det en utredning om tannfyllingsmateriale i løpet av høsten som et annet viktig utredningspunkt, som også er nevnt i det forslag som er lagt ut fra Arbeiderpartiets side. Men jeg minner om at vi så sent som i 1992 hadde en bred utredning fra det såkalte Ellingsæter-utvalget, og det gjenstår fortsatt en del oppfølgingsarbeid i forhold til de forslag som ble lagt fram der. Så ja, det er behov for en del selektivt utredningsarbeid, men jeg er ikke overbevist om at en bred tannhelseutredning på det nåværende tidspunkt er en klok strategi, fordi det kan gjøre at en del endringer som det vil være behov for å foreta, blir utsatt lenger enn det er nødvendig å gjøre.

Einar Olav Skogholt (A) : Det er et viktig tema representanten Ballo tar opp i denne interpellasjonsdebatten. Det kan være mange grunner til at folk lar være å gå til tannlegen. Noen må la være fordi de rett og slett ikke har råd til det. Det kan vi gjøre noe med.

       Ideelt sett burde tannhelsetjenesten vært inkorporert i den ordinære helsetjenesten, slik vi ser det i en del andre land. Tannhelsen er f.eks en viktig del av eldreomsorgen. Eldre som oppholder seg på institusjon eller har tilsyn av hjemmesykepleien i mer enn tre måneder, har rett på gratis tannbehandling.

       Den samme rettighet bør alle eldre ha, selv om man ikke har institusjonsplass eller har hjelp/tilsyn fra hjemmesykepleien.

       Stortinget har allerede vedtatt flere tiltak, men de har dessverre ikke blitt fulgt opp i alle fylkene våre.

       Intensjonene i forslaget til representanten Ballo er gode. Vi er tilfreds med at SV har omgjort forslaget til et oversendelsesforslag. Arbeiderpartiet ønsker at Regjeringen foretar en bred vurdering av den framtidige tannhelsetjenesten i landet, gjerne i form av en NOU. Vi ønsker en vurdering av bl.a disse områdene:

       Jeg vil avslutningsvis få ta opp det forslaget fra Arbeiderpartiet som er omdelt i salen.

       For ca et år siden var flere partier med og fremmet et forslag her i Stortinget. Og det ville jo være underlig om de samme partier nå ville gå mot et slikt forslag som det vi behandler her, når vi ser på de forslagsstillere som var med da: nåværende barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland, Annelise Høegh og rådgiver til sosialministeren, Tove Kari Viken. Så det vil, som sagt, være underlig om man i så henseende vil gå mot dette forslaget.

       Så til det helseministeren var inne på, at det ville være problematisk med en ny utredning innenfor tannhelsetjenesten fordi det ville skape problemer for endringer man har vurdert i departementet. Det kan da ikke være riktig. Helseministeren kan jo fritt fremme for Stortinget de forslagene til endringer som helseministeren ønsker. Det er ingen hindring for å få en gjennomgang av tannhelsetjenesten, det faktum, som helseministeren sier, at man får problemer i etterkant fordi en rekke saker som han ønsker å endre, da vil bli utsatt. Så Fremskrittspartiet vil støtte begge forslagene i denne saken. Jeg håper også regjeringspartiene vil støtte Arbeiderpartiets forslag, for, som sagt, det faktum at man ønsker en bred gjennomgang, er ikke til hinder for at helseministeren i denne sal fremmer forslag om endringer innenfor tannhelsetjenesten og får det vedtatt her.

Sverre J Hoddevik (H) : Det er rett at det kan reisast grunngjeve spørsmål om logisk likevurdering av enkelte odontologiske utfordringar og utfordringar av meir generell medisinsk eller spesiell medisinsk karakter. Mest synleg er dette der sviktande tannhelse har direkte medisinske implikasjonar, og dette finst det mange eksempel på. Smågruppene under sjeldne medisinske tilstandar er eitt eksempel på dette. Her har vi i dag fått ei oppklåring i salen. Slik eg kan tolke det, er det berre eit forskriftsvedtak som manglar for at saka kan gli på plass i inneverande år, og midlane skulle også vere til stades. Her finst sjølvsagt endelege konsekvensar for budsjettet når det gjeld alle refusjonsrettar og innlemmingar under lovverket. Det får då bli ei sak for seinare vurdering.

       Vidare utgreiing av dei ulike gruppene sine behov for behandling og eventuell innlemming i refusjonsordningane kan ivaretakast gjennom dei forslaga som ligg på bordet i dag, og vår gruppe blir anbefalt å støtte desse forslaga. Det eine er gjort om til oversendingsforslag, og det bygger på eit forslag der Høgre var medforslagsstillar i førre sesjon, så Høgre finn grunn til å støtte dette forslaget.

Ola D Gløtvold (Sp) : Det var en interessant gjennomgang helseministeren hadde om tannhelsetjenestens utvikling i Norge. Bare for å ta de siste femti årene, er det to ting som spesielt har påvirket tannhelsetjenesten her. Det er lov om folketannrøkt av 1949, og lov om tannhelsetjenesten, som kom i 1983. Det står likevel igjen en del ting å gjøre her, selv om vi de siste ti årene har fått en økning når det gjelder kontantstøtte over trygdemidlene bl.a til behandling av voksne, og det siste positive som skjedde i fjor høst, da det over statsbudsjettet ble satt av en del midler nettopp til de gruppene som interpellanten her har berørt.

       Helseministeren tok også en liten svipptur innom ordningene i de andre nordiske landene, og viste bl.a til at den svenske regjeringen nå nylig har fremmet forslag om omstrukturering av refusjonssystemet. Det er også interessant tannhelsepolitikk, for bl.a vil svenske myndigheter nå si nei til refusjon når det gjelder amalgamfyllinger på grunn av amalgamets virkninger og negative påvirkninger på annen helse, ikke minst.

       Når det gjelder fylkenes muligheter for å følge opp sin del av folketannrøkta og finansieringen, viser det seg at mange fylker har store problemer med å følge opp sitt ansvar og sine oppgaver, og at ulikhetene er relativt store, slik interpellanten var inne på. Det er derfor grunn til å se på hele folketannrøktordningen og det tilbud som vi gir til befolkningen, ikke minst til dem som har andre helsemessige problemer og kanskje også av de årsakene får store utgifter til tannbehandling.

       Når det gjelder forslagene som er satt fram her, skal jeg kommentere dem relativt kjapt. En ordning er aldri så god at den ikke kan forbedres noe, og jeg synes det er greit når interpellanten sier at han på bakgrunn av helseministerens klare signaler gjør om sitt forslag til et oversendelsesforslag. Når det gjelder forslaget fra Arbeiderpartiet, vil jeg i likhet med helseministeren si at det er farlig å låse alt til langsiktige utredninger slik at vi ikke kommer noe videre. Vi vet bl.a at i Statens helsetilsyn foregår det en utredning nå når det gjelder bruk av tannrestaureringsmaterialer i Norge, og jeg vil nødig at vi skal lage en så langsiktig utredning at vi ikke får gjort en del med disse tingene. Jeg har tidligere tatt opp med helseministeren at jeg vil følge opp noe av dette, bl.a bivirkninger på grunn av tannfyllingsmateriale og de helseproblemer som det påfører en del folk på grunn av sterke allergiske reaksjoner. Jeg er litt i tvil om man skal låse alt til en langsiktig utredning, men jeg vil gjerne høre Arbeiderpartiets videre innlegg i denne saken.

Britt Hildeng (A) : Interpellanten peker på et viktig område innenfor helsepolitikk, et område og en problemstilling som har krav på en bredere gjennomgang. Derfor fremmer da også Arbeiderpartiet et forslag om at det foretas en bred vurdering av den fremtidige tannhelsetjenesten i landet. Tannhelsetjenesten baseres i langt større grad enn andre helsetilbud på egenbetaling, noe som kan ha uheldige fordelingsvirkninger og føre til at en del mennesker får vanskeligheter med å skaffe seg den hjelp de trenger.

       En nasjonal undersøkelse ledet av professor Tonny Axéll ved Universitetet i Oslo, viser at det er store forskjeller i eldres tannhelse her i landet. Det er store forskjeller fylkene imellom, og mange eldre som har krav på fri tannlegebehandling, kjenner ikke til denne rettigheten. I år 2000 regner en med at det vil være 120.000 voksne mennesker i Norge som ut fra dagens lovverk vil ha rett til fri tannhelse og tannpleie. Vi må erkjenne at det vil være viktig og helsemessig nødvendig å gi flere grupper gratis tannpleie eller refusjoner.

       I tråd med helsetjenesten i andre land, bør en også i vårt land i større grad inkorporere tannhelsetjenesten i den ordinære helsetjenesten, også når det gjelder prinsipper for betaling ved undersøkelse og behandling. Lov om tannhelsetjeneste sier at den offentlige tannhelsetjenesten skal gi et regelmessig oppsøkende tilbud til grupper som det er fattet vedtak om i godkjent plan. Intensjonen i lov av 1984 er imidlertid i liten grad fulgt opp. Etter 13 år er det gjort vedtak i bare tre fylker: Hordaland, Buskerud og Oppland. I disse fylkene er det imidlertid gjort et arbeid det er verdt å ta med seg når en nasjonalt setter søkelyset på gratis og subsidiert tannpleie. Arbeiderpartiet mener det nå er grunnlag for en større gjennomgang også av prinsippene for vår fremtidige tannhelsetjeneste. Det er bakgrunnen for det forslaget som Arbeiderpartiet fremmer.

Reidun Gravdahl (A) : Tannhelsetjenesten er i stor grad basert på egenbetaling. Dette kan føre til at en del med vanskelig økonomi ikke ser seg i stand til å få utført nødvendig tannbehandling. Stortinget har vedtatt at enkelte målgrupper skal ha en grunnleggende oppfølging ved innkalling til undersøkelser i offentlig regi. De som trenger behandling, skal så få henvisning til tannlege og orientering om de økonomiske vilkårene for støtte og utgifter. Vi må ha som mål å finne løsninger slik at alle har mulighet til å ivareta sin tannhelse, og at vanskeligstilte

       grupper som i dag ikke har rettigheter, blir vurdert til å kunne få det.

       Tannhelsen for aldersgruppen 0-18 år er i dag betraktelig bedre enn den var for få år tilbake. God oppfølging og fluor har bidratt til at tidsbruken hos tannlege for denne gruppen er redusert. Vi bør se på hvordan vi kan dra nytte av denne frigjorte tiden til fordel for dem som har et stort behov for behandling, og som økonomisk ikke er i stand til å få slik behandling utført. Hvilke andre grupper vi prater om, må defineres, og det må klarlegges hvem som er berettiget til fri behandling eller refusjoner. Omsorgsbehov, helsetilstand og økonomi må vektlegges. Derfor må det brukes tid til utredninger, slik at dette kan bli en rettferdig ordning.

       Under behandlingen av helsemeldinga anbefalte en samlet komite endringer i retningslinjene for utskifting av tannfyllinger for pasienter med diagnostisert allergi mot fyllingsmaterialer. Det er omstridt om det er utviklet tilfredsstillende alternative fyllingsmaterialer til erstatning for amalgam. Men de som har store plager og får store utgifter til tannbehandling, etterlyser selvsagt nødvendige politiske vedtak, slik at også de kan få bidrag, som omtalt i innstillingen til helsemeldinga. Det må arbeides aktivt for å komme fram til alternative fyllingsmaterialer som er gode nok.

       Alle disse momentene tilsier at det bør utarbeides en NOU. Jeg er glad for at helseministeren sa det han sa om tannfyllingsmaterialer og det som kommer nå i høst, men til tross for det tror vi at det vil være riktig og også nødvendig å gå dypere inn i det og utarbeide en NOU.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Som tilfellet ofte er med interpellasjonsdebatter, har debatten i dag vist at det er et bredt engasjement knyttet til det temaet som tas opp, i dag altså tannhelse. I dag er engasjementet for det emnet bredt, i morgen gjelder det kanskje et annet emne. Men det er jo å håpe at man viderefører det engasjementet på en slik måte at man prøver å utjevne de forskjeller som er i befolkningen, og spesielt ivaretar de gruppene som faller utenfor. I så henseende syns jeg faktisk at det forslaget som Arbeiderpartiet kommer med, må - slik jeg oppfatter det - være en fornuftig tilnærming som SV ikke har noen problemer med å slutte seg til, altså at man får en nærmere kartlegging på et område der det kan synes å være behov for det.

       Jeg oppfatter det slik i forhold til SVs forslag at man får en inndekning for grupper med sjeldne medisinske diagnoser, og at det forhåpentligvis - ut fra det vi forventer - vil være på plass i budsjettet for 1999. Alternativet ville ha vært å fremme det Dok.nr.8-forslaget som regjeringspartiene også har gitt sin tilslutning til, men det burde ikke være nødvendig i og med at Regjeringen er opptatt av det samme og ønsker å skaffe den inndekningen. Men som sagt, i forhold til en nærmere kartlegging, eventuelt i form av en offentlig utredning, har jeg på vegne av SV vanskelig for å se at man skulle ha noe å tape på en slik kartlegging, og at man parallelt med det også måtte kunne foreta andre prioriteringer som Regjeringen ønsker seg, eller som det har vært gitt signaler om i denne salen. Så SV kommer til å slutte seg til og gi støtte til det forslaget som Arbeiderpartiet har her i dag.

       Ellers vil jeg takke statsråden for en interessant gjennomgang og greie svar på mine spørsmål.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg vil slutte meg til interpellanten når det gjelder gleden over det brede engasjement i denne saken og i dette sakskomplekset, som ofte blir et stebarn i den helsepolitiske debatten.

       For min del vil jeg også si meg enig med interpellanten, hvis jeg forstod ham rett, i at det særlig må være de svakeste gruppene som skal prioriteres i en videreutvikling av tannhelsetilbudet i offentlig regi i Norge. Det vil være min rettesnor, snarere enn en generell utvidelse av kontantstøtteordninger.

       Når det gjelder spørsmålet om behov for videre utredninger, la meg presisere, i den grad jeg skulle ha blitt forstått for restriktiv i så måte: Jeg er enig i at det på en del områder vil være behov for en gjennomgang av det bildet vi står overfor, ikke minst i tilknytning til erfaringene med dagens tannhelselov. I tilknytning til en slik gjennomgang vil det være behov for å gjøre et relativt bredt utredningsarbeid. Det har jeg signalisert at jeg er innstilt på.

       Det jeg imidlertid også har påpekt, er at vi på en del områder har brede utredninger bak oss. Vi har hatt høringsrunder som har gitt bred tilslutning til forslagene, og på disse områder, som bl.a omfattes av en del av det Ellingsæter-utredningen la opp til, ser jeg ikke grunn til å gå nye runder med utredninger.

       Jeg håper at denne presiseringen avklarer at avstanden antakelig ikke er større enn at vi stort sett er enige om utgangspunktet i hvert fall.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 omme.

       (Votering over forslag, se side 3079 f.)

       Hans J Røsjorde gjeninntok her presidentplassen.