Sak nr. 1
Spørretime

Muntlig spørretime

TALERE:

       Tore Nordtun (A) : Jeg har et spørsmål til finansministeren.

       Mandag måtte Norges Bank sette opp signalrenten med 0,5 prosentenheter som følge av den svake kronekursen. Flere banker har allerede satt opp boliglånsrenten med opptil 1 %. Det er videre kjent at Finansdepartementet har økt risikovektingen av boliglån, noe som også bidrar til økte boliglånsrenter. Mener finansministeren at den økte vektingen av boliglån, som først og fremst rammer førstegangsetablerere med liten egenkapital, er et like viktig virkemiddel etter at det generelle rentenivået nå er økt relativt betydelig?

Statsråd Gudmund Restad : Norges Bank har som oppdrag å sørge for at den norske krona er stabil mot europeiske valutaer, og vi har i den senere tid måttet konstatere at krona er betydelig svekket og har holdt seg på et relativt lavt nivå. Derfor var det tydeligvis ingen stor overraskelse at Norges Bank før helgen gjorde en beslutning om å heve den såkalte signalrenten med 0,5 prosentpoeng. Det var heller ingen overraskelse at det gav seg utslag i rentenivået overfor låntakerne, siden tidligere renteøkninger i Norges Bank ikke var fulgt opp, i hvert fall ikke i full grad, av bankene. Jeg synes for ordens skyld det er rimelig å minne om at tross denne renteøkningen som vi nå ser, er det fortsatt en lav rente i Norge.

       Men spørsmålet fra Nordtun gjaldt effekten på boliglånsrenten av at Finansdepartementet i forskrift av 15. mai har fastsatt en annen vekting av boliglån enn det som har vært tidligere. Mens de første 80 % av boligens verdi tidligere ble vektet med bare halv verdi, vil det etter forskriften av 15. mai, som gjøres gjeldende fra 1. juli, bli halv vekting bare av de første 60 %. Det medfører isolert sett en liten økning av renten for lån utover 60 % av boligens verdi - antakelig i størrelsesorden 0,1 - 0,2 %. Forskriftsendringen har skjedd etter et råd fra Kredittilsynet, som på faglig grunnlag mente at den sterke utlånsveksten i bankene nå gjør at man ser en svekkelse av bankenes soliditet. Det omtalte forslaget var minst dramatisk og møtte minst motstand i høringsrunden som vi hadde etter at Kredittilsynet gav sitt råd i februar.

       Når finansministeren nå har endret forskriften slik at egenkapitalkravet i bankene blir sterkere, er han ikke enig i at sum av renteøkning og en skjerping av egenkapitalkravet i særlig grad vil ramme dem som har det vanskeligst for å komme inn på boligmarkedet, og ikke nødvendigvis dem som er i besittelse av nok kapital til å kunne tåle begge endringene?

Statsråd Gudmund Restad : Hvis man hadde ført den pengepolitikken som Fremskrittspartiet ivrer for, nemlig rettet inn mot et inflasjonsmål, ville renten vært på et helt annet og mye høyere nivå enn i dag, så man skal være glad for at vi ikke fører Fremskrittspartiets pengepolitikk, men den pengepolitikken som det heldigvis er bred enighet om her i Stortinget.

       Så synes jeg man overdramatiserer effekten av den økte vektingen av boliglånene, for det medfører i verste fall et par tiendedels prosent renteøkning for den del av lånet som overskrider 60 % av forsvarlig verdi på boligen som skal kjøpes eller bygges. At det rammer dem som har behov for å låne det meste, går ikke an å bestride, men sånn har det alltid vært. Det var også tilfellet med den « gamle » vektingen, så i prinsippet er det ingen forskjell. Men den realitetsforskjellen som ligger her, er som nevnt i størrelsesorden maksimum to tiendedels prosent renteøkning.

       Spørsmål nr. 1: Er finansministeren enig i at det å øke inngangsterskelen til boligmarkedet for særlig unge boligsøkende er et ledd i en mer sosial fordeling?

       Spørsmål nr. 2: Mener finansministeren at det ikke er tilstrekkelig når beregninger tyder på at over halvparten av lønnsøkningen for folk flest vil være spist opp som følge av renteøkningen, og at det derfor trengs - som finansministeren sa - en « bitte liten » økning, opp til en kvart prosent på toppen av dette igjen, slik at tre fjerdedeler av lønnsøkningen kan bli spist opp av renteøkning?

       Mitt spørsmål til finansministeren er da: Bekymrer ikke dette statsråden? Bekymrer det ham ikke at kostnadene ved boligbyggingen, som er det viktigste, og som har steget langt mer enn inflasjonen så langt i år, faktisk også vil fortsette å stige langt mer enn inflasjonen og gjøre det langt vanskeligere for ungdom å etablere seg i boligmarkedet?

Statsråd Gudmund Restad : Det verste som kan skje også på boligsektoren, er at presset blir for stort. Jeg tror at renteøkningen kan vise seg å bety mindre enn hvis presset fikk fortsette, for det er ikke overflod - for å si det forsiktig - av entreprenører som er villige til å påta seg boligbygging. Det er mer enn nok gode oppdrag ellers, derfor vil boligprisene øke. Det har vi jo sett i den seneste tid, boligprisene går mer eller mindre rett til værs. Det er et langt større problem enn at man nå får en viss renteøkning.

       Så ble det sagt av Djupedal at vi kunne jo foreslå innstramning. Det har vi faktisk gjort, men min bekymring er at det ser ut til at det ikke er så lett, selv blant de partier her i Stortinget som mener det er behov for innstramning, å støtte de forslag til innstramning som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Det er ikke tilstrekkelig for å få økonomien i orden, men det er et viktig første skritt og det som vi i Regjeringen syns var rimelig, tatt i betraktning presset i økonomien, men også at det er et revidert nasjonalbudsjett - altså en justering av vedtatt budsjett - vi har lagt fram.

       Jeg lurer på om også den sittende justisminister vil være en passiv tilskuer til de voksende lovløse tilstander i landets hovedstad, eller vil hun foreta seg noe for å sørge for at det til enhver tid - og særlig i helgene - er tilstrekkelig med politifolk ute i gatene, at vi snarest mulig får opprettet en hurtigdomstol, og at vi snarest mulig får lovhjemmel for å kunne gripe inn langt raskere og mer effektivt? Med andre ord, vil justisministeren begynne å foreta seg noe for å få løst disse problemene, som er en skam for landets hovedstad?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er riktig som det ble påpekt, at den økende brutalitet i Oslo-volden er skremmende. Med hensyn til hva man skal foreta seg, vil jeg hevde at Oslo politikammer, som har ansvaret for ro og orden i Oslo by, har god beredskap her. Men da har jeg også lyst til å understreke at det som er godt, kan bli bedre.

       Når det gjelder det tragiske tilfellet som vi nå snakker om, og som også hadde en ulykkelig utgang, er det med på å understreke noe som jeg og denne regjeringen har hevdet hele tiden, at det er veldig viktig med synlig politi ute i gatene. Vi ser behovet illustrert ved slike tilfeller som dette - like fullt vil det være sånn at det aldri vil være mulig å ha synlig politi til stede overalt. Det jeg har fått understreket fra Oslo politidistrikt, er at på dette felt har man beredskap, og man forsøker å bygge opp denne på en slik måte at det skal være mest mulig trygt for folk å ferdes i Oslo.

       Når det gjelder hurtigdomstol, syns jeg nok det var et spørsmål som ligger litt på siden - det er ikke jeg rede til å svare på i dag. Men vi må vurdere om de lovhjemler vi har i dag, er tilstrekkelige for å gripe inn. Det syns jeg er en utmerket måte å følge opp slike saker på når vi nå får kartlagt dette.

Carl I Hagen (Frp) : Lovhjemler vet vi at vi har mangel på. Vi vet også, basert på avislesning og på rapporter fra Oslo-politiet gjennom mange, mange år til passive, tilskueraktige justisministre, at politiet trenger mer midler for å kunne få flere politifolk ut i gatene, og også flere kontorstillinger på kammeret, slik at de politiutdannede kan være ute og gjøre jobben. Dette vet vi. Men det er mangel på prioritering hos landets regjering og hos stortingsflertallet som er årsaken.

       Når det gjaldt å endre asylpolitikken og flyktningpolitikken for å ta imot langt flere asylinnvandrere, da viste Regjeringen handlekraft! Og regningen er kommet ved at man får flere hundre millioner i tilskudd for å ta imot flere asylinnvandrere. Der har altså Regjeringen penger, men sparer når det gjelder å sørge for at Oslos borgere kan gå trygt på gaten også i helgene og sent på kvelden! La meg spørre: Når vil Regjeringen her vise litt handlekraft? Eller skal justisministeren gå inn i den lange rekken av justisministre som har sittet som tilskuere til kriminalitetsutviklingen i stedet for å foreta seg noe?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg må vel bekrefte at det er en god del av de betegnelsene som blir brukt på visse hendelser i samfunnet, som ikke samsvarer med måten jeg ville ordlagt meg på. At vi har uheldige og svært alvorlige og tragiske utfall av voldsepisoder, vil ikke jeg trekke den slutning av som jeg har sett har blitt gjort. Så langt er jeg enig med spørsmålsstilleren.

       Det er også riktig at hjemmevold, vold på restauranter og vold blant unge menn i beruset tilstand er det største problemet vi har. Men det skal ikke forhindre at vi også tar de andre problemene på alvor. Den utrygghet som kan skapes gjennom det vi nå har sett har skjedd i Oslo, er en sak som jeg vet at også Oslo politidistrikt, i likhet med Justisdepartementet, tar med det største alvor. Men vi skal kanskje være noe forsiktigere med å ta de store ord i bruk i en del betegnelser, det er jeg enig i.

       Jeg vil stille et par spørsmål til justisministeren. En representant for Oslo politi sier at flere barn og ungdommer reker ute i Oslo sentrum nattetid, og at det nærmest er uvanlig at barn og ungdom som er ute om natta, ikke er bevæpnet. Det reiser to konkrete spørsmål om hva politiet burde kunne gjøre. Det ene er: Hva hindrer at politiet kan kjøre hjem barn som reker rundt i Oslo sentrum nattetid? Og dernest: Hva hindrer at politiet kan avvæpne barn og ungdom som måtte gå rundt med våpen i Oslo sentrum nattetid?

Statsråd Aud-Inger Aure : Mitt svar må bli: ingenting. Jeg er kjent med at politiet både i Oslo og på langt mindre og fredeligere steder kjører hjem barn som blir pågrepet i en tilstand de ikke burde vært i og på et tidspunkt de overhodet ikke burde vært ute. Men noe av problemet ligger i at det slett ikke er sikkert at de finner folk hjemme hos disse barna, og da er vi inne på foreldrenes og hjemmenes ansvar i en slik sammenheng. Det er dessverre slik at det er ikke alle barn som har den nødvendige oppfølging i hjemmene sine. Og når politiet kommer til låst dør, er alternativet å forsøke barnevernsvakt eller andre ting.

       Når det gjelder bevæpning, er det en selvfølge at når politiet oppdager at folk er bevæpnet, har man mulighet til å avvæpne. Men dette problemet er veldig sammensatt. Som representanten Solheim er inne på, er det nok ikke bare politiets ansvar; også hjemmene, barnevernet og alle som har med barn å gjøre, har et felles ansvar her.

       Det viser seg jo at det hjelper å få synlig politi. Høyre har i årevis vært pådriver både når det gjelder bevilgninger og krav om mer synlig politi. Ifølge politimesteren er volden gått ned med 20 % - det viser seg med andre ord at det hjelper. Og da er mitt spørsmål i forhold til justisministerens vilje til å prioritere så vi kan få Oslo først og fremst til å bli en lovlydig by igjen: Synes justisministeren det er fornuftig å pålegge politiet stadig nye oppgaver som jeg vil hevde er av særdeles perifer art? Nå skal altså politiet muligvis drive husinkvisisjoner for å sjekke lovlig våpenbruk i dette landet (presidenten klubber), og det er på gang en ny lov - man skal forsøke å kontrollere om folk nyter pilsen sin ute i Båt-Norge. Er dette fornuftig anvendelse av politiets ressurser?

       Så har jeg bare lyst til å bekrefte at synlig politi i gatene er et middel som jeg har stor tro på. Og det har også Oslo politidistrikt, har det vist seg. Når vi gjennom stadig mer synlig politi, som det har vært en veldig stor økning av, kan vise til at volden i gatene går ned, er dette en utmerket måte.

       Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg skal få stille et spørsmål som for så vidt går i den samme gate som vi har vært innom tidligere.

       Det voldsbildet som er skapt gjennom media de siste dagene og som har hatt mye referanse til Oslo, er et problem som også gjelder landet for øvrig. Denne umotiverte og grove volden er tiltagende. Det er ikke riktig at det her ikke er en negativ utvikling, og at dette er et hysteri som er skapt av media. Eldre er i særlig grad utsatt, og ikke bare i den forstand at de er direkte utsatt for vold, men mange av de eldre sitter nå hjemme kort og godt fordi de ikke tør å gå ut på gaten.

       Justisministeren sa i Dagbladet i går: « Vi ønsker mer politi synlig i gatene. » Disse « vi » antar jeg må være Regjeringen. Statsråden sa nettopp at 1.800 nye stillinger var tilført politiet. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er ikke én av disse stillingene tilført Oslo politikammer?

Statsråd Aud-Inger Aure : Hvor representanten Gabrielsen har påstanden fra om at ikke én av politistillingene har kommet til Oslo politidistrikt, er ikke enkelt for meg å se. Selvfølgelig er Oslo politidistrikt tilført betydelige ressurser i form av økt bemanning de senere årene. Så dette medfører ikke riktighet.

       Like fullt ser jeg - i likhet med Regjeringen for øvrig - at den prioriteringen som vi kunne ønske for å skape trygghet i gatene og trygghet blant folk som ferdes både i Oslo og andre steder, er ikke enkel å få til. Antakelig burde annenhver person i Oslos gater og andre steder vært politi hvis det skulle vært betryggende. Det er en vurdering som gjøres, og man satser mest mulig av de tilgjengelige ressursene på å få en sammenheng i det som skjer innenfor kriminalitetsbekjempelse. Da er et synlig politi en veldig viktig del.

       Når det gjelder eldrevold, er vel alle enige om at det er en veldig beklagelig form for vold, og den går ut over folk som er svake. Faktum er at vold blant eldre ikke er økende, men eldre er blant dem som er mest engstelig. Det er også et signal vi skal ta på alvor. Så her er det viktig at vi ser sammenhengen, også bakover, som jeg var inne på i mitt forrige svar. Det gjelder holdninger i samfunnet. Her må frivillige enkeltpersoner og alle ansvarlige instanser stå sammen for å forhindre den voldsbruk vi ser.

Ansgar Gabrielsen (H) : I dagens Aftenposten uttaler Oslos politimester at i planen fra 1995 - som det ble referert til tidligere - ønsket politimesteren seg 417 nye polititjenestemenn for å kunne drive bl.a døgnåpne politistasjoner. Resultatet hittil - altså i 1998 - er altså null stillinger, så enten er det politimesteren som tar feil, eller så er det justisministeren.

       Nå har det kommet flere signaler fra politimesteren. Det ene gikk på det å bry seg og ikke bry seg. I dagens Aftenposten står dette med vektertjenesten på dagsordenen. Nå er det slik at næringslivet har ansatt flere vektere i Oslo sentrum enn politikammeret har tjenestemenn. Dette gjør selvfølgelig næringslivet for å sikre liv, helse og eiendommer. Men tror statsråden at situasjonen i Oslo sentrum hadde vært bedre om folk ikke brydde seg, og om man hadde hatt færre vektere?

Statsråd Aud-Inger Aure : Det er et spørsmål som det ikke går an å svare ja eller nei på. Poenget er at vekterordningen, som næringslivet benytter for å sikre sine verdier, er en ordning som har vært brukt og akseptert gjennom mange år. Det som ingen ønsker, verken Oslo-politiet eller Justisdepartementet, er at dette skal utvikle seg til å bli noe mer enn en vekterordning som tar vare på eiendom og formuesgjenstander. Vi ønsker et synlig politi. Vi arbeider for å få et synlig politi.

       Når vi nå ser bl.a at køene i domstolene øker, er det nettopp fordi man har satt inn store politiressurser for å bekjempe kriminalitet ved at man etterforsker og oppklarer saker. Dermed flytter vi flaskehalsen. Ved at vi har styrket politiet og fått økt den delen, har vi skapt nye flaskehalser. Det ligger i domstolene, i å få sakene fort opp for retten. Så her er det en sammenheng.

       Jeg ønsker at justisministeren vil hjelpe oss med å finne ut hva som er en ansvarlig opptreden for folk flest i de situasjonene hvor det ikke er politi umiddelbart til stede. Vi ønsker at folk skal bry seg. Vi synes at det skal stå respekt av dem som tør å gripe inn i situasjoner som de egentlig kunne ha gått en stor bue rundt. Men vi føler oss usikre, særlig ut fra de beskjedene som nå har kommet fra politiet, som nyanseres når de får sagt noen flere setninger. Vil justisministeren ta initiativ (presidenten klubber) til en kampanje - en « bry deg »-kampanje - som kan vise oss hvordan voksne folk fornuftig bør opptre i ulike situasjoner?

       Selv om sikkert mange av oss kunne tenke oss å gripe inn hvis det er barn eller eldre som blir utsatt for vold - også om det er flere enn en som deltar - skal vi også vurdere situasjonen såpass at vi ser hva vi her kan oppnå av det positive vi ønsker å gjøre. Så jeg må nok si at å stille som enkeltperson overfor en gjeng, større eller mindre, vil ikke ha noen hensikt, det kan bare gjøre tragedien større.

       Vi må kunne finne en grense her, men vi vil aldri komme utenom en personlig vurdering av situasjonen der og da. Derfor er det ikke lett å gi noen oppskrift.

       Det andre spørsmålet jeg gjerne vil ha svar på, er: Når man utarbeider stadig nye lovforslag som pålegger politiet nye oppgaver både til sjøs og til lands, er det hele tiden en nærværende problemstilling i Justisdepartementet hvorvidt man prioriterer politiets arbeidsoppgaver riktig?

Statsråd Aud-Inger Aure : Med hensyn til om reaksjonene fra Oslo politidistrikt er så entydige som det her blir sagt, forstår jeg også at Oslo politidistrikt understreker at vi skal ikke la være å bry oss. Vi skal vise medmenneskelighet, men vi skal vurdere situasjonen og ha en realistisk vurdering av hva vi selv kan oppnå ved å blande oss inn i en kamp som kan være svært ulik.

       Like fullt vil jeg forutsette at den personlige vurdering av hva man kan oppnå, vil kunne gå på at i enkelte situasjoner - og da nevner jeg igjen særlig når barn og eldre blir utsatt for vold og det ikke er for store gjenger - skal vi følge innskytelsen i oss, stille opp og gjøre noe. Men det å ringe til politiet, det å søke hjelp i en slik situasjon, det er også å bry seg.

       Til det andre spørsmålet som gjelder problemstillingen om hvordan man prioriterer, vil jeg si: Det er klart at det vurderer man i departementet i alle saker.

       Da Restad i finansdebatten før jul ble spurt om mulige innstramninger i 1998, svarte han at det i alle fall ikke er budsjettet som er årsaken, hvis det blir nødvendig!

       Nå ser vi økende prisvekst, utgiftsvekst, økende forbruk, og vi ser at renteøkningen er et faktum. Kronen er svekket fordi tilliten til norsk økonomi er synkende, og det forsterket seg etter at revidert nasjonalbudsjett ble framlagt.

       Mitt spørsmål er: Er finansministeren i dag like skråsikker på at det budsjettet som Regjeringen fikk vedtatt i desember sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, var godt nok tilpasset situasjonen i norsk økonomi? Og hvis han fortsatt mener at budsjettet ikke er en årsak til den utviklingen vi ser nå, hvem har i så fall ansvaret?

Statsråd Gudmund Restad : Selv om det var slik før jul at Regjeringens forslag til budsjett for inneværende år ble svekket med mellom 2 og 3 milliarder kr, var det min vurdering den gangen at budsjettet var - skal vi si - til å leve med, det ville ikke kunne medføre behov for innstramninger.

       Men etter den uttalelsen som det henvises til her, har det skjedd mye. Vi var ikke kommet lenger enn ut i januar da vi fikk beskjed fra oljeselskapene om at det ville bli investeringsøkninger i 1998 på 14 milliarder kr, og da på toppen av et allerede rekordhøyt investeringsnivå på 55 - 56 milliarder kr. Nå har vi heldigvis - som jeg nevnte i et tidligere svar - lyktes i å få redusert denne merinvesteringen noe, med ca 5 milliarder kr i år, men det ligger fortsatt i størrelsesordenen 9 milliarder kr i ekstra investeringer som man ikke hadde forutsetning for å se i fjor høst. Det som deretter er skjedd, er at oljeprisene har gått betydelig ned og oljeproduksjonen er redusert, slik at det har vært nødvendig å justere ned anslagene for oljeinntekter. Det influerer på omverdenens tillit til norsk økonomi, og ikke minst det som skjer i disse dager, hvor vi har et lønnsoppgjør som langt fra kan karakteriseres som moderat lenger, og det var i budsjettopplegget lagt til grunn et moderat lønnsoppgjør.

       Alle disse faktorene til sammen gjør at man nå ser at tilliten til norsk økonomi ikke er tilstrekkelig god, at kronen svekker seg, og at det ble nødvendig med renteøkninger. Hadde ikke alt dette skjedd etter min uttalelse før jul, ville jeg fortsatt mene at det ikke ville være behov for spesielle innstramninger i inneværende år.

Hill-Marta Solberg (A) : Vi registrerer at finansministeren fraskriver seg ansvaret for det meste som skjer - ikke har han ansvaret for investeringsveksten, oljeprisene kan han vanskelig ta ansvaret for, lønnsoppgjøret har vi tidligere hørt at finansministeren mener at partene i arbeidslivet stort sett har ansvaret for, og at det ikke er noen sammenheng mellom forbruk på statsbudsjettet og det som skjer i lønnsoppgjøret.

       Da synes jeg det gjenstår ett spørsmål: Hva er det så i utviklingen i norsk økonomi som finansministeren faktisk har ansvar for?

       Men hvorfor foretrekker Restad en renteøkning fremfor innstramninger i budsjettet? Kutter en i budsjettet, kan en selv bestemme hvem som blir rammet. Bruker en renten, rammer en mer tilfeldig. De som kommer dårligst ut, er bl.a familier i etableringsfasen.

       Det vi nå trenger, er et strammere budsjett. Da Høyre medvirket til en budsjettløsning i fjor, fikk vi til skattelettelser som bidrog til at de nominelle kravene i lønnsoppgjøret ble lavere. Vi fikk også dekning krone for krone i kutt, i motsetning til Fremskrittspartiet, som ikke krevde inndekning.

Statsråd Gudmund Restad : Det er på ingen måte slik at finansministeren foretrekker økte renter, selv om han har forsøkt å helle litt kaldt vann i blodet ved å si at renten nå tross alt fortsatt er på et behagelig nivå i Norge sett i historisk sammenheng og sammenlignet med omverdenen.

       Det var med respekt å melde en merkelig historiebeskrivelse som Børge Brende foretok av det som skjedde før jul. Det som skjedde før jul, var faktisk at Høyre og Fremskrittspartiet bidrog til at man svekket Regjeringens budsjettforslag med mellom 2 og 3 milliarder kr. Jeg vet for øvrig ikke hvor Børge Brende har det fra at de skattelettelsene som da ble gitt, har ført til reduserte lønnskrav. Jeg har ikke sett at det er særlig moderate lønnskrav som er fremmet, og jeg har ingen tro på at lønnskravene har blitt påvirket av det som skjedde med skatten før jul.

       I år er det særlig to ting som har steget langt mer enn inflasjonen. Det ene er næringslivets fallskjermer, og det andre er boligprisen. Det første har Restad sagt at han ikke skal gjøre noe særlig med. Det andre har Restad selv sørget for nå vil øke ytterligere. Men det er ikke mitt spørsmål.

       Det vi i dag får høre fra Lånekassen, er at Lånekassen også vil sette opp lånerenten for sine låntakere. Det skyldes det system som Høyre og Arbeiderpartiet i forrige periode bestemte, nemlig at renten nå skal være markedsstyrt. Det vil selvfølgelig medføre - og det sa vi den gangen - at renten i Lånekassen stiger når renten i sin alminnelighet stiger. Den gang, da statsråd Restad var finanspolitisk talsmann her i Stortinget, var han enig med SV og uenig i det markedsstyrte rentesystem som Lånekassen har.

       Mitt spørsmål til finansministeren er derfor: Vil finansministeren nå ta initiativ til å gå tilbake til det gamle systemet, slik at vi får en politisk styrt rente?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg mener at jeg allerede har svart på det spørsmålet. Men hvis sonderinger i Stortinget skulle vise at det er håp om å få endret standpunkt, altså et endret flertall i Stortinget, er det selvfølgelig mulig å vurdere dette på nytt.

       Når det ellers gjelder utsikten til ytterligere renteøkning, er det avhengig av den tilliten som omverdenen vil ha til norsk økonomi. Derfor inviterer jeg både Djupedal og resten av Stortinget til i det minste å stemme for de innstramningsforslag som vi fremmet i revidert nasjonalbudsjett for snart 14 dager siden.

       Elever i skolen er avhengig av gode skolebøker. Det er spesielt uheldig dersom lærebøkene er misvisende eller inneholder direkte feil. Mindre betenkelig blir det ikke når vi vet at lærebøker og - ikke minst - lærerne i sterk grad former holdninger hos barn og ungdom via skoleløpet.

       Hvem har etter statsrådens syn ansvaret for at læremidlene i den norske skole er tilfredsstillende, og hva vil statsråden gjøre for å forsikre seg om at de samme læremidler som benyttes i « einskapsskulen », holder mål?

Statsråd Jon Lilletun : Dei som har ansvaret for kvaliteten på norske lærebøker, er fyrst og fremst forlaga. Dei har ansvaret for at dei produkta dei lagar, er gode nok. Men i Noreg har vi òg ei godkjenningsordning gjennom Nasjonalt læremiddelsenter, og den godkjenningsordninga skal gå både på pedagogikken og på innhaldet.

       Generelt vil eg seie at vi har gode lærebøker, men det finst unntak, og det er leitt dei gongene dei ikkje er gode nok. Det tilfellet eg har sett i media i det siste, som representanten Ursula Evje truleg viser til - utsegner om Framstegspartiet som har funnest i nokre lærebøker - er eg heilt einig i er upassande. Heldigvis har forlaget og forfattaren sidan sagt seg leie for dette.

       Eg meiner at systemet generelt er godt, men at vi treng å gjere lærebøkene meir lik andre bøker i offentlege vurderingar, i debatten rundt lærebøkene, og få dette viktige verktøyet meir fram i ljoset enn vi har sett så langt. Og akkurat det arbeider vi med tiltak for å få til.

Ursula Evje (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Men hvis statsråden hadde hørt etter hva jeg sa, sa jeg faktisk « læremidler », og det har langt flere aspekter i skolen enn bare bøkene. Statsråden har altså ikke svart meg når det gjelder læremidlene.

Statsråd Jon Lilletun : Då ber statsråden om orsaking for det.

       Det same Nasjonalt læremiddelsenter har òg ansvaret for læremiddel generelt. Etter mitt syn gjer dei ein svært god jobb. Det høyrer med i heilskapsbiletet at Framstegspartiet ved ei rekkje høve har fremja forslag om å leggje ned Nasjonalt læremiddelsenter og har sagt at marknaden best kan styre dette. Eg er glad for det initiativet som representanten Evje no har teke. Det tyder på at Framstegspartiet no er einig i at vi treng eit nasjonalt organ som syter for at dette vert skikkeleg.

       I samband med at Noregs Bank auka renta sa finansministeren:

« Minst like viktig som budsjettene har bidratt, så har også det vi nå kan observere i lønnsoppgjørene bidratt til at kronen har svekket seg betydelig den senere tid. »

       Med denne utsegna plasserer finansministeren hovudansvaret for at renta no aukar, på partane i lønsoppgjeret. Betyr dette at finansministeren fråskriv seg ansvaret for å sikra stabil økonomisk utvikling gjennom å styra finanspolitikken?

Statsråd Gudmund Restad : Jeg mener at jeg har gått ganske grundig gjennom dette i tidligere svar. Regjeringen og jeg fraskriver oss ikke ansvaret for at tilliten til norsk økonomi svekkes. Det er for øvrig noe som også tidligere regjeringer, hvor spørreren har sittet som statsråd, må ta medansvar for.

       Men jeg har pekt på at det også er en hel del andre faktorer som vi faktisk ikke har hatt herredømme over, som har bidratt til svekket tillit til norsk økonomi. For å repetere: Både de økte oljeinvesteringene som vi fikk beskjed om i januar, de sterkt reduserte oljeprisene og den reduserte oljeutvinningstakten som gjør at oljeinntektene svekkes kraftig, er medvirkende årsaker. Svekket handelsbalanse med utlandet er også en årsak. Men det er ikke mulig å ha den oppfatning at lønnsoppgjørene, som nå har forlatt moderasjonslinjen, overhodet ikke skulle influere på omverdenens tillit til norsk økonomi. Her deles det ut ekstra kjøpekraft - antakelig i størrelsesordenen 8 milliarder kr - utover det som et normalt godt lønnsoppgjør ville ha gitt, og som var lagt til grunn i budsjettet i fjor høst. 8 milliarder kr ekstra kjøpekraft vil selvsagt øke presset i økonomien og dermed svekke tilliten til at vi har økonomien under kontroll. Jeg synes derfor man bare må innrømme at lønnsoppgjørene har sin del av ansvaret. Men jeg har ikke, som spørreren prøver å påstå, lagt hovedansvaret for manglende tillit til vår økonomi på partene i lønnsoppgjørene.

Ranveig Frøiland (A) : Eg berre siterer utsegnene frå finansministeren. Eg trur at eg og finansministeren fort kan verta einige om at den økonomiske politikken er avhengig av samspelet mellom finanspolitikken, inntektspolitikken og pengepolitikken. Det skriv jo òg Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett. Men no legg finansministeren hovudansvaret på lønsoppgjeret, og det er det som er det nye.

       Så går eg over til sentralbanksjef Storvik sine utsegner, der han faktisk frikjenner partane i arbeidslivet for dette og seier at det ville vera enklare for partane å vidareføra si tidlegare, vellukka moderasjonslinje dersom den økonomiske politikken hadde støtta opp under moderasjonslinja. Her er derfor sentralbanksjefen på kollisjonskurs med finansministeren når det gjeld partane i arbeidslivet sin medverknad til dette. Han legg skulda på politiske vedtak.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg har merket meg at avisene har brukt det uttrykket at sentralbanksjefen frikjenner partene i arbeidslivet.

       Jeg har lest den aktuelle talen, og det er ikke slik at han frikjenner noen. Men som det var sagt her, hadde det selvfølgelig vært lettere å oppnå moderate lønnsoppgjør hvis man hadde hatt stor arbeidsledighet, osv. Men hvis det er slik at partene i lønnsoppgjørene ikke skal forsøke likevel å påvirke lønnsoppgjørene, men bare la markedet og etterspørselen etter arbeidskraft avgjøre, har de jo ikke noen innflytelse. Da er det markedet som helt og holdent bestemmer lønnsoppgjørene. Jeg trodde at en mener at partene i arbeidslivet skal ha et ansvar for at man får til et lønnsoppgjør som er tilpasset den økonomiske situasjonen.

       Etter å ha lyttet til denne spørretimen, synes jeg det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende å høre en finansminister som i så sterk grad fraskriver seg ansvar for den økonomiske utvikling i dette land. Og det er særlig oppsiktsvekkende på bakgrunn av at de partiene som danner den sittende regjering, på forhånd begrunnet sitt ønske om regjeringsmakt med en sterkere politisk styring av utviklingen og en mer sosial og rettferdig fordeling av godene.

       Jeg konstaterer også at det ikke bare er den politiske kritikken som slår dette fast, at Regjeringen har mistet styringen. Direktør Svein Longva i Statistisk sentralbyrå sier i dag i avisen:

« Regjeringens økonomiske politikk er for passiv dersom man virkelig ønsker å dempe veksten i norsk økonomi, .... »

       Jeg ber finansministeren nok en gang erkjenne sammenhengen mellom en økonomisk politikk og lønnsoppgjøret. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at finansministeren faktisk ikke ser sammenhengen mellom skatteøkning og lønnsoppgjøret.

Statsråd Gudmund Restad : Jeg ser selvsagt sammenhengen, men mitt poeng i det forrige svaret var at hvis det er markedet som helt skal styre lønnsoppgjørene, har jo egentlig ikke partene noen funksjon. Da er det jo markedet som helt og holdent avgjør lønnsoppgjøret, og etter min mening skal det ikke være slik.

       Jeg fraskriver meg ikke ansvar, men jeg vil påstå at man må være flere om å dele ansvar. Jeg mener at også Høyre må dele ansvaret for at man har fått en noe svekket tillit til norsk økonomi, bl.a fordi Høyre i fjor høst bidro til å svekke budsjettet med bortimot 3 milliarder kr. Nå har vi gjort et nytt forsøk i revidert nasjonalbudsjett og foreslår - til tross for at det er et revidert budsjett - forsiktige innstramminger som et første skritt på veien til å få økonomien under kontroll igjen. Men jeg har dessverre måttet konstatere at signalene fra Høyre så langt er at dette akter ikke Høyre å ta fingrene borti i det hele tatt. Hvis man skal snakke om ansvar, må også opposisjonen i Stortinget ta ansvar. Regjeringspartiene har ikke flertall i Stortinget og er avhengig av at også opposisjonen tar sin del av ansvaret for den økonomiske utviklingen.

Per-Kristian Foss (H) : Jeg konstaterer at vi har en finansminister som ikke bare setter seg utenfor den økonomiske virkelighet og nekter å ta ansvar for det budsjett han har gått inn i budsjettåret med, men som også gir en fordreid fremstilling av den politiske virkelighet. Høyre tar ansvar for sin del av medvirkningen til budsjettet i fjor, der fjerning av skatteøkninger ble dekket inn krone for krone ved kutt på budsjettet. Høyre tar ansvar nå hvis Regjeringen er interessert i å gå inn i reelle forhandlinger også om kutt på statsbudsjettets utgiftsside. Statsrådens oppfatning er gal, slik den her er gitt uttrykk for.

       Men la meg avslutningsvis spørre - siden jeg forstår at jeg ikke får noen ansvarsbeskrivelse fra finansministeren, og finansministeren tidligere i et svar sa at det ikke er sosialt å øke renten nå: Hva er det da som er sosialt ved det budsjettet man nå har lagt frem? Er det økningen av strømregningen for folk flest som er et uttrykk for den sosiale profil, eller er det økningen av renten indirekte gjennom nye regler for bankene som er den sosiale profilen i budsjettet?

Statsråd Gudmund Restad : Det er foretatt beregninger som viser at innstrammingene er til stede. Vi har en innstrammingsfaktor som man siden 1987 har beregnet og holdt seg til som en indikator på hvor stramt budsjettet er. Det reviderte budsjettet som nå legges fram, har en slik innstrammingsfaktor på 0,5 % - så det ligger en klar innstramming i budsjettet.

       Når det gjelder eldresatsingen, er det foreslått en realistisk budsjettering av kostnadene ved den. Dette er en oppfølging av noe Riksrevisjonen har påpekt: at man skal budsjettere med det beløpet som reelt vil gå med neste år.

       Det er riktig at stats- og trygdeoppgjøret ikke er finansiert innenfor det vedtatte budsjettet. Det vil vi komme tilbake til senere. Det er ikke noe nytt. Det samme skjedde f.eks i 1996, da Dag Terje Andersen satt i regjering.

Statsråd Gudmund Restad : Det er jo utlandets generelle og samlede vurdering av norsk økonomi som har gjort at kronen er svekket og har holdt seg på et lavt nivå i lengre tid, og som medførte - med den pengepolitikken vi nå fører - at Norges Bank ble nødt til å heve signalrenten. Så sammenhengen er klar, det er ikke én enkeltfaktor, men en totalvurdering av norsk økonomi, som jeg har vært inne på i flere svar. Mange elementer spiller altså inn.

       Det er faktisk slik at vi i revidert nasjonalbudsjett har foreslått innstramminger, både vanlige, tradisjonelle innstramminger, og ikke minst et par utradisjonelle innstramminger, tvangsavsetninger i Norges Bank på konti som ikke skal gi renter, og en konjunkturbestemt investeringsavgift. Dette vil også ha innstrammingseffekt, selv om det ikke slår ut i indikatoren på 0,5 % som jeg nevnte i det forrige svaret. Hvis Stortinget nå bare vedtar det som er foreslått, vil det være et første viktig skritt på veien til en nødvendig innstramming i norsk økonomi.

       Er det slik at finansministeren ikke er klar over hvilke tall man opererer med, eksempelvis her i Olje- og energidepartementet? Statsråden sa nettopp med hånden på hjertet at dette visste han ikke om. Er det ingen kommunikasjon mellom statsrådene?

Statsråd Gudmund Restad : Finansministeren står selvfølgelig ikke her og sier at han med hånden på hjertet ikke kjente til disse tallene for økte oljeinvesteringer, uten at det er sant! Jeg fikk ingen signaler før i januar om at det kunne bli overskridelser i investeringene på sokkelen. Vi hadde mange runder omkring oljeinvesteringer i forbindelse med budsjettprosessen, men da fokusert på prosjekt under vurdering. Det ble aldri nevnt at det kunne bli overskridelser.

       Fordi jeg så at dette var et problem, tok jeg, da jeg i mars besøkte Oljedirektoratet i Stavanger, opp spørsmålet om det ikke var mulig å få slike signaler i tide - altså før jul - mens man ennå kunne påvirke budsjettet. Oljedirektør Gunnar Berges svar på det var at alle slike tall er så upålitelige at de ikke kunne fremlegges på et tidligere tidspunkt enn i januar, slik det alltid har vært.

       Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den oversikt som er omdelt på representantenes plasser.

       De foreslåtte endringer i dagens spørretime foreslås godkjent. - Det anses vedtatt.

       Endringene var som følger:

       Spørsmål 4, fra representanten Svein Ludvigsen til fiskeriministeren, er trukket tilbake.

       Spørsmålene 12, 13 og 14, fra henholdsvis representantene Bendiks H Arnesen, Elsa Skarbøvik og Ola Røtvei til samferdselsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

       Spørsmål 18, fra representanten Tomas Norvoll til kirke-, utdannings- og forskningsministeren, vil bli tatt opp av representanten Sigvald Oppebøen Hansen.

       Spørsmål 32, fra representanten Liv Marit Moland til miljøvernministeren, vil bli tatt opp av representanten Gunnar Halvorsen.

       Spørsmål 33, fra representanten Per Sandberg til miljøvernministeren, vil bli tatt opp av representanten Per Roar Bredvold.** Dessuten ble spørsmål 23 fra representanten Hallgeir H Langeland tatt opp av representanten Erik Solheim

Spørsmål 1

       Jon Olav Alstad (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Lokaliseringsdebatter er en viktig del av norske politikeres arbeid. I enkelte tilfeller ser vi at lokaliseringsspørsmål blir så viktige for enkelte at stedsvalg avgjør om de er villig til å støtte igangsettelse av prosjekter.

       Mener statsråden dette er en riktig tilnærming til hvorvidt et prosjekt skal igangsettes når andre forhold ikke er avgjørende? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Lokalisering av arbeidsplasser og institusjoner er som representanten vektlegger, svært viktig. Vi er opptatt av å bygge landet og sikre utvikling og gode levekår både i by og bygd.

       Samtidig vil jeg understreke at lokaliseringen ikke må bli viktigere enn alt annet. Noen ganger kan f.eks stedsvalget være avgjørende for realismen i å gjennomføre et prosjekt, slik at lokaliseringen kan avgjøre støtten til det. Jeg har via oppslag i Nationen forstått at representanten Alstad med sitt spørsmål har det nye operahuset i Oslo i tankene. Som kjent ligger denne saken til behandling i Stortinget. La meg allikevel si litt om den.

       Jeg ser det som viktig for landet vårt å få et tjenlig og tidsmessig operahus som kan stå ferdig i år 2005. Da er lokalisering til Vestbanen det realistiske alternativet. Her vil vi kunne få et funksjonelt bygg i et godt utbygd område, og som er lett tilgjengelig for publikum fra første stund. Jeg håper fortsatt på kulturens vegne at det vil være mulig å få til dette.

       Selvsagt står det enhver fritt å velge en annen lokalisering, f.eks. Bjørvika, men da bør en også erkjenne den store usikkerhet som preger en slik lokalisering, både med tanke på økonomi, tekniske løsninger, grunnforhold og trafikkavvikling. Som kjent er dette alternativet ikke tilstrekkelig utredet til positivt å beslutte nytt operahus i Bjørvika innenfor en gitt tidsramme.

       Regjeringen har invitert Stortinget til å fatte vedtak om bygging av nytt operahus på Vestbanen. Vi har nå mulighet til å gjennomføre et slikt kulturpolitisk løft. Denne muligheten bør ikke forskusles av andre hensyn.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg skal være helt enig med statsråden i at lokaliseringsdebattene er viktig i norsk politikk, nettopp fordi det har med arbeidsplasser å gjøre, og ikke minst fordi det har med utvikling og bevisst politisk styring mot de målsetningene vi har, å gjøre. Der kan lokalisering være et godt virkemiddel for å få til ønsket utbygging. Nettopp derfor blir jo lokaliseringen også viktig.

       Men ser vi på det eksemplet som statsråden var inne på, der en nekter å gå inn på andre forslag enn det ene, som er Vestbanen - når man faktisk ikke er villig til å være med på realisering av et prosjekt fordi man ikke får det stedsvalget man vil ha - stiller jo det debatten om lokalisering i et helt annet perspektiv.

       Mitt spørsmål gikk mer på om dette er en rett tilnærming for om prosjektene skal igangsettes, når andre forhold ikke er avgjørende.

       Grethe G Fossum (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til kulturministeren:

       « Representant Bondevik fremmet i 1997 forslag om at TV-selskap underlagt norsk lov ikke kan få enerett på overføring av viktige sportsbegivenheter dersom dette vil frata mange nordmenn muligheten til å følge slike begivenheter i direkte TV-overføringer.

       Mener statsråden dette er et godt forslag for å sikre flest mulig seere tilgang på viktige sportssendinger uten at idretten mister inntekter, og hva vil statsråden gjøre for å sikre alle seere tilgang på nasjonale og internasjonale TV-overførte sportsbegivenheter? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Ved behandlingen av forslaget som representanten - den gang - Kjell Magne Bondevik fremmet på vegne av Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i 1997, bad et flertall i Stortinget regjeringen vurdere ulike tiltak for å sikre nasjonal TV-dekning av viktige sportsbegivenheter, og komme tilbake til Stortinget med saken. Stortingsflertallet var i prinsippet positive til tanken om å sikre nasjonal TV-dekning av viktige sportsbegivenheter, men ville bl.a avvente den internasjonale utviklingen i saken.

       30. juni 1997 vedtok EU et endringsdirektiv til fjernsynsdirektivet som er en del av EØS-avtalen. Endringsdirektivet vil trolig om kort tid innlemmes i EØS-avtalen. Når endringsdirektivet er innlemmet i EØS-avtalen, må norsk lovgivning revideres.

       Endringsdirektivet har bl.a regler som skal sikre at en vesentlig del av befolkningen i det enkelte land skal ha anledning til å følge viktige begivenheter på fjernsyn, uten å måtte betale ekstra for det. Ordningen fungerer slik at hvert land kan sette opp en liste over hvilke begivenheter de anser for å være av en slik interesse at visning bør sikres. Ett av kravene er at begivenhetene må være av vesentlig samfunnsinteresse. Hvert land vil uansett ha plikt til å lovfeste at TV-kanaler underlagt sin jurisdiksjon må respektere andre lands godkjente lister, slik at en vesentlig del av befolkningen i disse landene kan se begivenhetene i åpne TV-kanaler.

       Ordningen gjør det altså mulig å sikre at TV-dekning fra bl.a sportsbegivenheter av vesentlig samfunnsinteresse blir sendt i åpne fjernsynskanaler som dekker en vesentlig del av befolkningen. Gode løsninger på dette området forutsetter både et internasjonalt avtaleverk og en nasjonal regulering for å sikre TV-dekning for slike begivenheter.

       Jeg er tilfreds med at det er funnet internasjonale avtaleløsninger som gjør at visse viktige sportsbegivenheter kan sendes i landsdekkende fjernsynskanaler.

       Departementet har startet arbeidet med å vurdere om Norge bør fastsette en slik liste over viktige begivenheter og i tilfelle hvilke begivenheter som listen bør inneholde. Forslaget som den daværende representanten Bondevik fremmet, er et godt grunnlag for det videre arbeidet med saken. Jeg tar sikte på at et lovforslag kan sendes på høring så snart som mulig.

Grethe G Fossum (A) : Jeg registrerer med interesse at både kulturministeren og jeg er godt fornøyd med EU på ett område på tross av at vi har kjempet mot at vi skulle ha noen tilknytning til det. Men noe godt kan det også komme derfra.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden fremme en egen nasjonal lovgivning, eller vil hun slavisk følge det EU foreslår? Et annet spørsmål er: Når vil vi få muligheten til å se denne listen over de begivenhetene statsråden syns er viktig for det norske folk å få se på de landsdekkende fjernsynskanalene? Vil hun ta med Stortinget i prosessen, eller vil hun, slik som med nasjonalanleggene, sitte på sitt kontor og bestemme hva det norske folk skal se?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : La meg først bemerke at det er hyggelig at Grethe Fossum og jeg som EU-motstandere her ser at EU kommer med et positivt direktiv, som vi kan ha glede av. Det har heller aldri vært slik at EU-motstanderne i Norge ikke har sett betydningen av internasjonalt avtaleverk. Det det her dreier seg om, er at vi trenger både et internasjonalt avtaleverk på området og en nasjonal lovgivning. Når det gjelder det jeg nå oppfattet var spørsmålet til Grethe Fossum, vil jeg bekrefte at her mener jeg det er behov for å se på lovgivningen.

       Så spør Fossum om jeg vil fremme dette som egen sak og trekke Stortinget inn i spørsmålet om utarbeidelse av en eventuell liste for hvilke programmer som skal komme innenfor denne ordningen. Det er riktig, slik jeg sa, at det skal utarbeides en slik liste. Generelt vil jeg si at jeg synes det er viktig å ha et godt forhold til alle partier på Stortinget, og vil legge opp til det også i denne saken.

Grethe G Fossum (A) : Jeg takker statsråden for svaret, og vil fra Arbeiderpartiets side forsikre om at vi kommer til å stille opp når det gjelder denne utplukkingsmekanismen.

       Men det er en annen del av spørsmålet som jeg vil statsråden skal belyse, og det går på idretten og rettighetene for idretten - de har jo en rett når det gjelder sine kamper og sine konkurranser. Hvordan vil statsråden sikre at idretten for det første går med på å selge rettighetene sine til de nasjonale kanalene? Og hvilke sanksjonsmuligheter vil statsråden bruke ved obstruksjon fra idrettens side? Vil hun bruke tilbakeholding av tippemidlene, som var foreslått i Dok.nr.8-forslaget fra SV? Vil hun bruke de pengene som står på statsbudsjettet til idretten? Eller vil hun kompensere for tap av rettighetene til idretten?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Dette var jo et interessant spørsmål som jeg regner med vi skal få bruke en del tid på framover, for det er ikke tvil om at de kommersielle interessene i idretten er meget sterke. Når det gjelder rettigheter til TV-overføring, er det med på å finansiere toppidretten på en måte som nok gjør at vi kan si at her er det svært sterke interesser inne i bildet. Det er derfor det er så viktig at det er en nasjonal lovgivning, men også et internasjonalt avtaleverk som alle må forventes å forholde seg til.

       Hva slags sanksjonsmidler som kan være mulig hvis man mot formodning skulle motsette seg dette som altså ikke bare er et nasjonalt, men også internasjonalt regelverk, kan ikke jeg svare på nå. Men jeg tror det vil være behov for å tenke igjennom det, både i forhold til nasjonale forhold og internasjonale spørsmål.

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg tillater meg å stille spørsmål til kulturministeren:

       « Onsdag 20. mai 1998 ble landskampen i fotball mellom Norge og Mexico vist på følgende måte: Første omgang ble sendt på NRK2 og andre omgang på NRK1. I dag er det mange som ikke kan ta inn NRK2 selv om de betaler full NRK-lisens.

       Hva synes statsråden om denne forskjellsbehandling som spesielt rammer de ute i distriktene som fra før av har et redusert tilbud? »

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg minner innledningsvis om at utbyggingen av NRK2 har skjedd i samsvar med Stortingets forutsetninger om at NRK2 primært skal være en satellittkanal med en viss tilleggsdekning fra bakkesendere. Da Stortinget behandlet saken, ble det lagt til grunn at en full utbygging ikke var forsvarlig av økonomiske og frekvensmessige grunner. En full utbygging av bakkesendere ville dessuten langt på vei umuliggjøre utbygging av et digitalt sendenett. Dette har jeg svart på i Stortinget tidligere. Jeg beklager at det er situasjonen, men slik er det. Stortinget forutsatte dekningsgrad på nær opp til 80 % av seerne. Om lag 80 % av befolkningen har i dag muligheter til å ta inn NRK2. Dette er altså i samsvar med Stortingets forutsetninger.

       Beslutninger om hvilke programmer som skal sendes på NRKs kanaler til enhver tid, er redaksjonelle vurderinger som faller inn under den løpende programvirksomheten til NRK. Denne programvirksomheten er det kringkastingssjefen som etter kringkastingsloven har ansvaret for. Det er derfor verken aktuelt eller mulig for departementet å gå inn med pålegg til NRK om hvilke programmer som skal sendes på hvilke kanaler. Departementet har i samsvar med vanlig praksis innhentet en uttalelse fra NRK om spørsmålet som representanten Bredvold stiller, og NRK uttaler følgende:

« Kampstart var kl. 18.45. Det skal mye til for å forskyve vesentlig på sentrale og faste programposter i NRK1, særlig gjelder dette Dagsrevyen kl. 19.00. Etter som dette var en privatlandskamp fant man at det ikke var tilstrekkelig tungtveiende grunn til å flytte Dagsrevyen. Denne avgjørelsen gjorde også at de regionale fjernsynssendingene kunne gå som normalt. »

       Jeg viser til dette.

       Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg har hørt på det hun har sagt, men jeg synes egentlig ikke at jeg har fått svar, for spørsmålet mitt går på hva statsråden synes om dette, og ikke på hva NRK mener om dette.

       Jeg fikk også bekreftet at statsråden beklager situasjonen, men det hjelper svært lite for de 20 %, kanskje 28 % som jeg har fått opplyst, som ikke har noen mulighet til, slik situasjonen er i dag, å ta inn NRK2 uten å få store utgifter på det, enten via kabel eller parabolantenne. Jeg synes det virker lite gjennomtenkt når man sender den ene halvdelen av et program på den ene kanalen og den andre halvdelen på en annen kanal.

       Vi snakker også om distriktspolitikk her. Dette er en liten del av distriktspolitikken, men sammen med mange andre små deler er dette en viktig del. Så jeg spør igjen: Hva ønsker statsråden å gjøre med denne saken?

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg forstår for så vidt at representanten Bredvold synes det er viktigere at jeg sier hva jeg mener, enn at jeg viser til NRK og deres synspunkt. Men fordi statsråden i dette tilfellet er generalforsamling for NRK, mener jeg at jeg må være ganske ryddig i forhold til det som ligger nedfelt i kringkastingsloven, og dette spørsmålet som her er tatt opp om vurdering av hvor og hva man skal sende, ligger til kringkastingssjefen etter loven, og jeg synes det er ganske viktig at jeg er ryddig i forhold til det.

       Ellers er jeg enig med Bredvold i at dette er en viktig distriktspolitisk sak. Det er også slik at vi nå ønsker å satse på digitalisering, slik at man kan få et godt tilbud i hele landet, og NRK har selv sagt at de ønsker å utbygge digitale systemer først i de områdene hvor NRK ikke er godt nok utbygd.

Spørsmål 4

       Frå representanten Svein Ludvigsen til fiskeriministeren:

       « Stortinget vedtok økt satsing på fiskerihavner i samarbeid med brukerne, regionale myndigheter og staten. Et godt eksempel på dette er Sommarøy havn med samlete investeringer på ca 150 mill. kroner. Utnyttelse av havna og sluttføring av infrastruktur, industri- og reiselivsbedrifter forhindres fordi Statens havnevesen mangler ca 7 mill. kroner til å sluttføre anlegget hvor det lokale næringslivet har bidratt med 45 mill. kroner.

       Vil statsråden se til at havneutbyggingen kan sluttføres i år? »

       Presidenten: Dette spørsmålet er trekt tilbake.

Spørsmål 5

       Sigrun Eng (A) : Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til fiskeriministeren:

Statsråd Peter Angelsen : I St.prp.nr.59 (1991-1992), Om utbygging og drift av et nordvest-europeisk Loran C-system, bad Regjeringen Stortinget om fornyet samtykke til avtaleinngåelse. Avtalen om utbygging og drift av et nordvest-europeisk Loran C omfattet bygging av et kontrollsenter i Brest i Frankrike, i tillegg til fire stasjoner i Norge, én stasjon på Færøyene, én stasjon på Sylt i Tyskland, én stasjon i Irland og to stasjoner i Frankrike.

       Ifølge avtalen har Norge opsjon på å opprette et kontrollsenter med de samme muligheter for kontroll som i Brest. I praksis vil dette si at det nåværende midlertidige kontrollsenteret i Bø i Vesterålen gjøres permanent, men det vil da bli for norsk regning.

       Bakgrunnen for at man ved avtaleinngåelsen satset på kun ett kontrollsenter, var at man etter at England, Island og Canada trakk seg fra samarbeidet, var nødt til å redusere kostnadene på alle de punkter hvor det kunne være forsvarlig, uten at dette medførte redusert dekning i de aktuelle områdene. Den tekniske utvikling gjorde dette mulig. Samtidig ble det hele tiden sett som viktig å holde muligheten for et norsk kontrollsenter åpen. Det er fra norsk side ønskelig med et kontrollsenter i den « norske » delen av systemet. Et viktig element her vil også være et framtidig norsk-russisk samarbeid mellom Loran C og Chayka i nord.

       Som representanten Eng viser til, sa departementet i svar til samferdselskomiteen av 13. november 1997 at Regjeringen vil vurdere den midlertidige kontrollordningen videreført i et permanent kontrollsenter i Bø.

       Dette senteret drives i dag som et midlertidig senter, i påvente av at det franske kontrollsenteret skal ferdigutvikles i samsvar med den internasjonale avtalen. Det franske senteret skal da kunne ta kontroll over hele systemet. I tillegg gir avtalen som nevnt også muligheter for et permanent norsk kontrollsenter. Et slikt senter vil medføre at et norsk-russisk samarbeid kan etableres. De russiske stasjonene vil vanskelig kunne kontrolleres fra Frankrike på grunn av for lange avstander. For det norske radionavigasjonsmiljøet i nord vil det også bety videreføring av det miljøet og de arbeidsplassene som er utviklet ved det nåværende kontrollsenteret i Bø.

       En permanent videreføring av driften i Bø vil innebære investeringsutgifter samt årlige driftsutgifter. Regjeringen har ikke tatt stilling til slik permanent videreføring. Dette vil bli vurdert, og Fiskeridepartementet tar sikte på å få dette avklart i forbindelse med budsjettet for neste år.

Sigrun Eng (A) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Eg vil likevel kome med nokre tilleggsspørsmål, for nettopp det sivile radionavigasjonssystemet Loran C er med på å trygge arbeidsplassane m.a. for fiskarane i langt større område enn berre langs norskekysten. Som òg fiskeriministeren var inne på, har vi eit samarbeid med russiske fiskarar, naboane våre, som nyt godt av det same systemet. Nå veit vi at det permanente kontrollsentret eigentleg skulle ligge i Brest i Frankrike. Men fire år etter at det var sagt at det var ferdigstilt, er det framleis ikkje noko senter som er teke i bruk der, og eg veit ikkje kva som er årsaka. Kan statsråden medverke til at vi får ei avklaring om når eller om det i det heile blir noko av kontrollstasjonen i Brest i Frankrike? Eg registrerer at statsråden nå seier at han vil kome tilbake til dei budsjettmessige forholda i samband med det norske sentret i Bø.

Statsråd Peter Angelsen : Jeg forutsetter at Frankrike vil fylle sin del av avtalen om å opprette et kontrollsenter. Grunnen til at det har tatt så lang tid, har jeg ikke full oversikt over, men vi vil selvfølgelig undersøke det nærmere. Fra norsk side har vi den forutsetning at Frankrike vil fylle sin del av avtalen, og det var egentlig et fransk ønske at de skulle ha det kontrollsenteret.

       Når det gjelder begrunnelsen for å gjøre kontrollsenteret i Bø permanent, er den først og fremst knyttet til det jeg sa i mitt første svar, spesielt at det vil legge et grunnlag for å knytte Loran C og det russiske Chayka sammen og dermed få full dekning av hele Barentshavet. Hvis man ikke får til en slik avtale med Russland, står man uten dekning i den østlige delen av Barentshavet, og det må da betydelige investeringer til i en ny sender i Øst-Finnmark for å få til en slik dekning. Departementet vil legge fram for Regjeringen problemstillingene og ta en vurdering av hva som vil være det riktige.

Sigrun Eng (A) : Eg takkar på nytt for svaret.

       Naturleg nok føler dei tilsette i Bø frustrasjon og utryggleik i samband med sin arbeidsplass med eit slikt uavklart permanent stadval. Eg vil derfor til sist stille eit spørsmål: Kan statsråden signalisere om han har tanke om å vidareføre den mellombelse kontrollordninga i eit permanent kontrollsenter i Bø?

Statsråd Peter Angelsen : Nå er det slik at de ansatte har levd med den usikkerheten siden avtalen ble inngått i 1992, uten at usikkerheten ble avklart av forrige regjering.

       Vi har i Fiskeridepartementet satt i gang et arbeid som vi, som sagt, skal ha avklart i løpet av året når det gjelder en eventuell videreføring av kontrollsenteret, og fra Fiskeridepartementets side ser vi store fordeler ved å få i stand denne avtalen med Russland, noe som innebærer en videreføring av kontrollsenteret. Det er faktisk det svaret jeg kan gi nå. Vi er inne i et arbeid fram mot budsjettet som skal legges fram til høsten, der hele spørsmålet skal være endelig avklart fra vår side.

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til fiskeriministeren:

       « Fiskeridirektoratet foreslo en generell økning på 20 % av kvoten for felling av kystsel, samt 30 % økning i fellingen i forhold til 1997-nivået, i områder der sel utgjør et spesielt problem for fiskerinæringen. En forutsetning for kvoteøkningen er at det foreligger dokumentasjon på skadeomfanget. Fiskeridirektoratets forslag ble ikke godkjent av Fiskeridepartementet.

       Hvilken dokumentasjon på skadeomfanget er det som kreves for at fellingskvotene for kystsel skal økes? »

Statsråd Peter Angelsen : Fiskeridepartementet baserte fastsettelsen av størrelsen på kvotene for felling av kystsel i 1998 på forskernes rådgivning. Fra forskerhold blir det imidlertid understreket at kunnskapen om kystselbestandenes størrelser var svært begrenset. I tillegg var de eksisterende estimatene på størrelsen på kystselbestandene relativt gamle. Derfor anbefalte forskerne at kvotene ble fastsatt med forsiktighet.

       På bakgrunn av denne usikkerheten og manglende kunnskap om bestandene valgte Fiskeridepartementet å følge forskernes råd om en føre var-tilnærming i fastsettelsen av kvotene av kystselbestandene.

       I reguleringen av kystsel er det imidlertid gitt anledning til å øke kvotene med inntil 30 %, som representanten nevnte, i områder der kystsel utgjør et spesielt problem for fiskerinæringen.

       I tilfeller der man vurderer å øke kvotene for felling med inntil 30 %, baserer Fiskeridepartementet sine vedtak om eventuelle kvoteøkninger i fangsten på den informasjon som innhentes fra fiskerimyndighetenes ytre etater. Spesielt er det uttalelser og observasjoner fra fiskerisjefene samt uttalelser fra lokale myndigheter som legges til grunn for endelige vedtak om justeringer av kvotene for felling av kystsel.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg takker for svaret, men kan slett ikke si meg fornøyd. Det er uomtvistelig et problem at selen omtrent jager folk fra hus og heim, for det går ikke an å livnære seg lenger på store deler av kysten.

       Mitt tilleggsspørsmål blir da som følger: Når forskerne ikke har viten, penger eller mulighet til å finne ut hvordan bestanden er, hadde det da ikke vært bedre å gå tilbake til den gamle ordningen der det var fri fangst på dette skadedyret i deler av året? Når vi ikke har mulighet for å drive forskning på en skikkelig måte for å dokumentere bestanden, må det være feil å bruke føre var-prinsippet, som her betyr at man ikke skal redusere et skadedyr som beviselig ødelegger både bruk, fisk og muligheten for folk til å livnære seg på kysten.

Statsråd Peter Angelsen : Fiskeridepartementet har ikke noen meldinger om slike dramatiske omstendigheter som representanten beskriver, at folk blir jaget fra hus og heim. Men jeg er enig i at kystselen er et problem som myndighetene tar alvorlig, og det er jo en betydelig anledning til fangst.

       Jeg kan nevne at Porsanger kommune har invitert myndighetene til et møte som vil foregå i neste uke, hvor Fiskeridepartementet, fiskerimyndighetene for øvrig og forskere vil være representert. Vi skal gå igjennom de spesielle problemene som er knyttet til Finnmark, der det ikke bare er kystsel som er et problem, men også vandring av sel fra havselområdene eller fra østisen og nordisen. Vi vil ha en fullstendig gjennomgang av de problemene selen utgjør i dag, og vil da se på videre tiltak for å få redusert problemene.

Steinar Bastesen (TF) : Dette spørsmålet faller inn i rekken av misforstått miljøvern. Vi ser samme problemet i innlandet med skadedyr som får lov til å utfolde seg fritt. Vi hadde kontroll med kystselbestanden i den tiden vi hadde fri jakt på den. Vi hadde til og med skuddpremie på den, og vi greide å holde bestanden sånn noenlunde i sjakk. Men nå er den blitt fredet. Man skal ikke røre den, men bare tildeles en liten symbolsk kvote.

       Ja, det er mulig at jeg brukte en dramatisk vending da jeg sa at folk ble jaget fra hus og heim, men ta nå en tur langs Helgelandskysten og spør og snakk med folk om hvordan de kan klare å livnære seg. Det er ikke bare det at garn og redskaper blir ødelagt, men fisken er full av kveis, og den er nesten ikke brukelig til folkemat i enkelte områder. Ta en tur til Roan, der er det dokumentasjon nok. Dette er et spørsmål som har vært dokumentert og brakt til Fiskeridepartementet over flere år, så det er ikke mangel på dokumentasjon.

Statsråd Peter Angelsen : Som jeg sa, departementet har betydelig oppmerksomhet rettet mot de problemene som kystselen utgjør. Vi får inn rapporteringer som vi forholder oss til og legger opp vår forvaltning av kystselen etter.

       Når det gjelder fri fangst, vil jeg si at kystselen hører til den gruppen av ressurser i havet som vi har forpliktet oss til å ha en forsvarlig forvaltning av. Det er bakgrunnen for at vi har en regulering som i realiteten innebærer en fredning, men som gir anledning til fangst. Jeg ville snu det andre veien og si at vi har regulert fangst på kystsel, og den vil vi forsøke å fastsette kvoter for hvert år for å ha en fornuftig balanse mellom det som er en vurdering av bestanden, og det man tar ut gjennom fangst.

Spørsmål 7

       Rune E Kristiansen (A) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til finansministeren:

       « Jeg er kjent med at Finansdepartementet har til vurdering å gi Norges Bank adgang til å skille ut deler av virksomheten i egne selskaper.

       Kan det i den forbindelse være aktuelt at produksjon av sedler og mynter kan skje i andre foretak som ikke eies av Norges Bank? »

Statsråd Gudmund Restad : Under regjeringen Harlem Brundtland sendte Finansdepartementet den 24. oktober 1996 ut et høringsnotat om opprydding i bestemmelser i penge-, kreditt- og valutalovgivningen m.v. med høringsfrist 20. mars 1997. I høringsnotatet ble det, blant flere andre forslag, foreslått endringer i sentralbankloven slik at det ikke skal være formelle hindringer for at deler av virksomheten i Norges Bank, herunder seddel- og myntproduksjonen, kan skilles ut i egne selskaper. Det ble også foreslått at Norges Bank kan bestemme at andre skal produsere sedler og mynter etter avtale med sentralbanken.

       Det første forslaget vil innebære en mulighet for å skille ut seddelproduksjonen i seddeltrykkeriet og myntproduksjonen ved Den kongelige mynt i egne selskaper under Norges Bank. Kompetansen til å kunne vedta å skille ut virksomhet i egne selskaper vil eventuelt bli lagt til representantskapet i banken, som oppnevnes av Stortinget.

       Det siste forslaget vil innebære en mulighet for at hele eller deler av seddel- og myntproduksjonen kan settes ut til produsenter som ikke nødvendigvis må være eid av Norges Bank.

       Forslagene vil ikke gjøre noen endringer i sentralbankens enerett til å utstede norske pengesedler og mynter. Eneretten til å utstede sedler og mynter innebærer at produksjon hos andre uten oppdrag fra Norges Bank vil være pengefalsk som straffes etter straffeloven §§ 174-178 og § 367.

       Finansdepartementet behandler for tiden forslagene i høringsnotatet med sikte på å fremme en odelstingsproposisjon. Departementet har foreløpig ikke tatt stilling til forslagene om seddel- og myntproduksjon i høringsnotatet. En vil komme tilbake til dette i forbindelse med framleggelsen av proposisjonen.

Spørsmål 8

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

       « Når beboere i asylmottak med generell eller midlertidig arbeidstillatelse tar en midlertidig jobb og tjener 10.000 kr pr. måned, vil arbeidstakeren sitte igjen med en gevinst på 830 kr pr. måned (i 9 måneder). Dette er et sterkt signal om at « svart » arbeid lønner seg.

       Kan statsråden se på muligheten av å forandre regelverket slik at det blir mer attraktivt å ta arbeid? »

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad : Utlendingsdirektoratet har det økonomiske ansvaret for å dekke utgifter til livsopphold for beboere i statlige mottak når disse ikke har egen inntekt eller formue som kan dekke deres utgifter til livsopphold. Formålet med denne hjelpen er å sikre ensartete økonomiske ytelser til beboere i statlige mottak som ikke på annen måte er i stand til å dekke sine økonomiske behov. Dette er, som sosialhjelp, en behovsprøvd ordning som skal gi økonomisk sikkerhet til dem som ikke kan dekke utgiftene til livsopphold i Norge. Det vil være urimelig om det offentlige skal gi økonomisk støtte til livsopphold til personer som ikke har behov for slik hjelp.

       Ved lønnet arbeid beholder beboere i mottak sin lønn. Lønnsinntekten reduserer imidlertid beboerens behov for økonomisk hjelp til livsopphold. De økonomiske ytelsene reduseres eller bortfaller derfor når beboeren er lønnsmottaker.

       For at det likevel skal lønne seg å arbeide, er reglementet som regulerer ytelsene til personer i statlige mottak, utformet slik at ytelsen ikke avkortes krone for krone. Sammenlignet med en situasjon uten egen inntekt skal personer med lønnsinntekt sitte igjen med et tillegg i disponibelt beløp som tilsvarer 25 % av nettoinntekten.

       På samme måte som jeg tror det er enighet om at det er urimelig å fortsette utbetalingen av sosialhjelp eller arbeidsledighetstrygd når en person er kommet i arbeid, tror jeg det vil være vanskelig å skape forståelse hos folk flest for at personer i statlige mottak som har lønnsinntekt, skal få dekket sine utgifter til mat, klær, medisiner osv. fra det offentlige. Jeg kan derfor ikke se at dagens regelverk oppmuntrer til « svart » arbeid.

Spørsmål 9

       Jørn L Stang (Frp) : « Norsk Bridgeforbund fikk 17. september 1996 tillatelse til utplassering av utbetalingsautomater, og inngikk deretter avtaler om å utplassere 157 automater. I ettertid hevder departementet at det ved en inkurie ikke ble satt et tak på antallet, og forlanger nå at forbundet reduserer antallet til 10 automater innen 1. januar 1999.

       Finner ikke justisministeren det helt urimelig at en innrømmet feil av departementet skal føre til store problemer for Norsk Bridgeforbund? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Departementet godkjenner organisasjoner for å drive lotteri gjennom oppstilling av utbetalingsautomater dersom organisasjonen søker om oppstilling av automater i mer enn ett politidistrikt. Departementet kan med hjemmel i lotteriloven § 10 første ledd fastsette en øvre grense på det antall automater en organisasjon kan oppstille på landsbasis.

       Tidligere ble det normalt ikke fastsatt en øvre grense på det antallet automater en organisasjon har fått anledning til å oppstille. Politiet vurderer imidlertid antall tillatelser ut fra lokale forhold.

       Da vi har anslagsvis 33.000-35.000 gevinstautomater her i landet, har jeg flere ganger tatt til orde for behovet for begrensning inntil vi har et operativt lotteritilsyn som kan foreta en samlet gjennomgang av markedet på landsbasis. Som kjent har departementet instruert politiet om at antallet automater ikke skal økes utover nivået pr. 1. april 1997. Departementet fastsetter nå alltid en øvre grense for det antallet automater en organisasjon kan oppstille, samtidig med at organisasjonen blir godkjent.

       I vedtaket av 17. september 1996 om godkjenning av Norsk Bridgeforbund tok departementet forbehold om at det senere kunne fastsettes en øvre grense for antall automater organisasjonen kan oppstille på landsbasis.

       Departementet fastsatte 1. august 1997 en grense på ti automater på landsbasis. Tilsvarende har departementet fastsatt en øvre grense for alle organisasjoner som ble godkjent i 1996, og det er tatt forbehold om å fastsette en øvre grense i ettertid.

       Antallsbegrensningen er satt ut fra markedsregulerende hensyn. I vurderingen av Norsk Bridgeforbund er det bl.a sett hen til andre samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner av samme størrelse og omfang.

       Fordi Norsk Bridgeforbund allerede hadde oppstilt 157 automater, har departementet i ettertid delvis omgjort vedtaket og forlenget fristen til å nedjustere antallet til ti automater innen 1. januar 1999. Vedtaket innebærer at organisasjonen fortsatt kan nyte godt av inntektene fra et betydelig antall automater ytterligere et og et halvt år etter at vedtaket om en øvre grense ble fattet. Etter mitt syn har forbundet dermed fått en rimelig overgangstid til å nedjustere antallet.

Jørn L Stang (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, men jeg kan ikke takke for innholdet, fordi man i denne forbindelse har satt et forbund i et virkelig dilemma. Man har lovet én ting, men så gjør man noe helt annet.

       Driften av Norsk Bridgeforbund har gått med underskudd, og forbundet ville se seg om etter nye, alternative finansieringskilder. Det resulterte for to år siden - i 1996 - i en søknad til Justisdepartementet. Norsk Bridgeforbunds formål er å skape forståelse for og utbredelse av bridge i Norge, og forbundet henvender seg til bl.a barn og ungdom.

       Mitt spørsmål til justisministeren er: Er det et ønske fra justisministerens side å skape videre vanskeligheter for forbundet, som ellers er uavhengig av det offentlige? Og er det egentlig justisministerens intensjon å slå den siste spikeren i forbundets kiste?

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg må si at jeg reagerer litt på spørsmålet om det skulle være et ønske fra Justisdepartementets side å slå spiker i noen som helst slags kiste i en slik sammenheng. Her er det en organisasjon som har søkt på et tidspunkt da det ble tatt forbehold om antall automater. Så har man forholdt seg til at denne organisasjonen på et tidlig tidspunkt utplasserte et høyt antall, og har gitt organisasjonen en ganske lang overgangsperiode for at den skulle kunne ha mulighet til å justere ned slik at dette ikke skulle skape problemer.

       Vi har mange organisasjoner her i landet som driver sin virksomhet på vegne av sine medlemmer på en utmerket måte. Det at man her innrømmet Norsk Bridgeforbund en slik overgangsperiode, føler jeg i veldig stor grad viser departementets fleksibilitet i forhold til denne type spørsmål.

       Jørn L Stang (Frp) : « Det politiske flertallet i Oslo bystyre ønsker båtrace i Oslofjorden i år som i fjor. Havnevesenet og Kystverket sier ja til søknaden. SFT gir også grønt lys. Offshore-arrangøren har anket Oslo-politiets avslag til Justisdepartementet. Arrangøren tilfredsstilte alle krav til sikkerhet og gjennomføring i fjor, og arrangementet var en stor suksess.

       Vil justisministeren ta noen initiativ for å skjære gjennom og imøtekomme søknaden og øvrig forespørsel om å få avviklet båtrace i Bunnefjorden 1. og 2. august i år? »

Statsråd Aud-Inger Aure : Politivedtektene for Oslo fastsetter at den som vil holde et arrangement på sted som er alminnelig beferdet eller ment for alminnelig ferdsel, skal sende søknad til politiet.

       Politiet kan etter politiloven § 11 forby eller godkjenne arrangementet med eller uten særskilte vilkår.

       Politiets avgjørelse er en ren forvaltningsrettslig avgjørelse som kan påklages etter de alminnelige klageregler i forvaltningsloven. I den grad det fremmes klage over politiets avgjørelse, er det Justisdepartementet som er klageinstans.

       Arrangøren av Oslo Gold Cup 1998 fremmet 4. februar 1998 søknad om å få avvikle arrangementet i tidsrommet fra 30. juli til 2. august dette år. Søknaden ble avslått av landsdelspolitimester Østlandet 28. april, og avslaget ble påklaget 8. mai.

       Justisdepartementet mottok saken som klageinstans 20. mai og har for tiden saken til behandling som en ordinær klagesak. Før det treffes realitetsavgjørelse i klagesaken, vil saken bli undergitt forberedende behandling, og sakens ulike sider vil bli nærmere vurdert. En slik fremgangsmåte er i samsvar med forvaltningslovens regler og hva som gjøres i andre klagesaker. De rettslige reglene og praksis for behandling av klagesaker må ses i sammenheng med partenes rettigheter og hensynet til at klagesaker skal være best mulig opplyst før klageinstansen treffer sin avgjørelse.

       For meg som justisminister er det viktig å understreke at en sak skal undergis korrekt behandling. Både etter forvaltningsrettslige prinsipper og etter praksis for behandling av klagesaker ville det være uriktig av meg å gi uttrykk for synspunkter på saken før denne er undergitt en tilfredsstillende forberedende behandling. God forvaltningsskikk tilsier også at sakens parter bør være de første som gjøres kjent med avgjørelsens innhold.

       Jeg ber derfor om forståelse for at jeg ikke kan gå nærmere inn på denne konkrete saken på det nåværende tidspunkt.

       For øvrig gjør jeg oppmerksom på at Statens Forurensningstilsyns dispensasjon etter lyddempingsforskriften kan påklages til Miljøverndepartementet.

Jørn L Stang (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret, som jeg synes var noe unnvikende i forhold til det spørsmålet jeg stilte. I denne saken er det et visst tidspress - arrangøren vil gjerne ha et svar innen 1. juli - og da synes jeg at statsråden som øverste ansvarlig kunne fått fortgang i denne saken.

       I fjor overprøvde Justisdepartementet avgjørelsen til politimesteren i Oslo, Ingelin Killengreen, og man stiller seg derfor undrende til avslaget, ettersom arrangøren i fjor tilfredsstilte alle krav til sikkerhet og gjennomføring.

       Oslo politikammer har foretatt en evaluering av fjorårets arrangement, og bl.a samarbeidet mellom politi og tjenestemenn fra forskjellige distrikter samt mellom politi og vaktselskap, havnevesen og arrangør er gitt toppkarakter i politiets egen rapport. Derfor er det svaret statsråden har gitt, noe underlig, og jeg synes man kunne hatt en annen og positiv holdning overfor arrangøren, som legger ganske mye tid, arbeid og penger ned i dette arrangementet.

Statsråd Aud-Inger Aure : Jeg ber om forståelse for at departementet heller ikke i denne saken ønsker en rask og uforsvarlig kort vei i klagebehandlingen. Man må foreta de vurderinger og innhente de opplysninger som vi anser som nødvendige, for å få en forvaltningsmessig riktig avgjørelse.

       Jeg kan opplyse at i forhold til fjorårets arrangement har politiet denne gangen gitt en noe bredere begrunnelse for avslaget sitt, for så vidt som politiet i tillegg til at de sier at arrangementet er i strid med lov, også anfører sikkerhetsmessige hensyn, dvs. hensynet til publikums sikkerhet. Det at man i Justisdepartementet ønsker å foreta en grundig vurdering før man fatter sin endelige avgjørelse i denne saken, ber jeg om forståelse for.

Spørsmål 11

       Sylvia Brustad (A) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

       « I Stortingets muntlige spørretime 20. mai 1998 opplyste statsråd Løwer at ledigheten blant unge mellom 20 og 24 år var på 700. I Arbeidsdirektoratets månedsstatistikk april 1998 er dette tallet 7 772.

       Betyr dette at departementet sitter inne med andre tall enn direktoratet, og er det på bakgrunn av tallet 700 at Regjeringen foreslår å avvikle ungdomsgarantien for unge mellom 20 og 24 år? »

Statsråd Eldbjørg Løwer : I Stortingets muntlige spørretime 20. mai 1998 sa jeg at det var 700 ledige i aldersgruppen 20-24 år. Jeg beklager at jeg omtalte disse som ledige og ikke langtidsledige. Det var 7.772 ledige 20-24-åringer ved utgangen av april 1998, og av disse var 721 langtidsledige.

       Regjeringen har i sitt forslag til revidert nasjonalbudsjett 1998 foreslått å avvikle den særlige tiltaksinnsatsen for ledige i aldersgruppen 20-24 år. Når en skal vurdere den særskilte innsatsen overfor denne aldersgruppen, er det etter min vurdering mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i antall langtidsledige. Dette fordi den særskilte innsatsen innebærer at alle ledige 20-24-åringer som har vært uten tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak i seks måneder, skal få et tilbud om arbeidsmarkedstiltak. Målet var altså utformet i den hensikt å motvirke ledighet over seks måneder, dvs. langtidsledighet. Som omtalt tidligere, er det nå kun om lag 700 langtidsledige i denne aldersgruppen - mot 4.200 i juli 1995, da denne særskilte tiltaksinnsatsen ble iverksatt.

       Regjeringen foreslår nå å avvikle denne særskilte tiltaksinnsatsen. Bakgrunnen for dette er at den gunstige situasjonen på arbeidsmarkedet har ført til redusert ledighet, særlig for denne aldersgruppen. Det viser seg at ungdom i alderen 20-24 år er meget attraktiv arbeidskraft for arbeidsgivere.

       Målsettingen overfor 20-24-åringene har ført til at arbeidsmarkedstiltak i flere tilfeller er blitt satt inn i situasjoner hvor annen type bistand, som veiledning, formidling og egen jobbsøking, kunne ha gitt bedre effekt. Mange har også fått tilbud om arbeidsmarkedstiltak for tidlig. Ifølge tall fra Arbeidsdirektoratet har hele tre av fire i denne aldersgruppen startet på et arbeidsmarkedstiltak før de hadde vært ledige i tre måneder. I dagens arbeidsmarked vil det for de fleste være mer hensiktsmessig med en lengre periode med arbeidssøking før de starter på tiltak.

       Regjeringen vil prioritere langtidsledige 20-24-åringer på lik linje med andre langtidsledige. Det vil særlig bli fokusert på formidling til ordinært arbeid blant ledige 20-24-åringer. For å sikre et tilbud til ledige 20-24-åringer som har sammensatte problemer og behov for mer omfattende bistand, vil arbeidsmarkedsetaten fortsette samarbeidet med andre etater, spesielt sosialetaten.

Sylvia Brustad (A) : Arbeiderpartiet syns selvfølgelig det er fint at ledigheten går ned også for den aldersgruppa vi her prater om. Det er et resultat ikke minst av en bevisst økonomisk politikk, og - vil jeg også si - den ungdomsgarantien vi har pr. i dag.

       Jeg er glad for at statsråden nå avklarer at det tallet hun opererte med i forrige muntlige spørretime, er galt, for det er nesten 8.000 ungdomsledige i denne aldersgruppa. Og hvis en tar med dem under 20 år også, så viser statistikken at vi snakker om 9.700 personer.

       Det er riktig at det er drøyt 700 som er langtidsledige, det kan vi se av statistikken fra Arbeidsdirektoratet. Men uansett mener vi at dette ikke er noen god måte å møte det voksne livet på. Statsråden sier at det er Regjeringas intensjon å prioritere disse ungdommene på lik linje med andre langtidsledige. Hva er da de egentlige argumentene for å avvikle ungdomsgarantien, som har hatt en så til de grader god effekt som den faktisk har?

Statsråd Eldbjørg Løwer : Det legges opp til et tiltaksnivå annet halvår i 1998 på 10.000 tiltaksplasser, og derfor har det vært nødvendig faglig å gå igjennom hvordan disse tiltakene skal brukes. Når vi ser at denne gruppen, ungdom mellom 20 og 24 år, er den gruppen som har størst nedgang i ledighet, faktisk hele 36 6 %, så er det viktigere, synes vi, ikke å bruke ekstra tiltaksplasser på dem, men å satse på en formidlingsinnsats og en bistandsinnsats som får dem fortere over i ordinært arbeid - spesielt da på bakgrunn av at faktisk tre av fire kommer ut i tiltak før seks måneder er gått som jo ungdomsgarantien omhandler.

       Hvis vi skal satse på tiltak for denne gruppen, må vi faktisk nedprioritere tiltak for andre grupper, grupper som er svakere, og som det er vanskeligere å få ut i arbeid, så som eldre arbeidssøkere og innvandrere.

Sylvia Brustad (A) : Hvis Regjeringa hadde vært villig til å opprettholde antallet tiltaksplasser og ikke skjære ned, skulle jeg mene at det ikke er grunnlag for å si at en må skyve andre grupper foran seg, eller si at en må prioritere vekk innvandrere eller eldre langtidsledige.

       Her er det snakk om de svakeste av de svake, og jeg må si at jeg undrer meg over Regjeringas fordelingsprofil i denne saka som i andre saker. Hvis en mener noe med at en skal ta vare på de svakeste - det gjelder en del av innvandrergruppa og en del av de eldre langtidsledige, men også en del av ungdommen, de som må møte det voksne livet med ingenting å gå til - da mener jeg at det blir helt feil signal og helt feil fordelingspolitikk å avvikle ungdomsgarantien sjøl om det nå går i riktig retning - heldigvis - også for denne gruppa.

       Jeg må også si at jeg ikke ser at det er noen motsetning mellom å opprettholde ungdomsgarantien og allikevel prøve å sørge for at flest mulig av ungdommen så fort som mulig kommer i utdanning eller jobb. Jeg syns Regjeringa prøver å konstruere at det er en motsetning mellom ungdomsgarantien og ønsket om å få ungdommen i ordinær jobb, og det mener jeg er galt.

Statsråd Eldbjørg Løwer : Jeg gjentar at dette viser seg å være en aldersgruppe som det med dagens arbeidsmarked faktisk er lett å få ut i arbeid. Det er attraktiv arbeidskraft, og da mener vi at det å sette dem på tiltak for tidlig, før man har brukt alle muligheter for å få formidlet dem ut, er en feil prioritering av tiltaksplasser.

       Tiltaksplassene er fordelt innenfor det anslaget om bruk av tiltak for annet halvår i 1998 som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Det er som følge av det tiltaksnivået vi nå har foreslått disse ordningene. Revidert nasjonalbudsjett ligger til behandling i Stortinget, og diskusjonen om tiltaksnivået får eventuelt Stortinget ta.

Spørsmål 12

       Fra representanten Bendiks H Arnesen til samferdselsministeren:

       « En del mindre riks- og fylkesfergesamband sliter med for dårlige rutetilbud samtidig som offentlige tilskudd til drift av fergene og vedlikehold av fergeleiene er forholdsvis store.

       Vil samferdselsministeren gå inn for at midler som nyttes til slik drift og vedlikehold, kan omdisponeres til finansiering av fastlandsforbindelser der dette på sikt vil kunne gi offentlige besparelser? »

Spørsmål 13

       Fra representanten Elsa Skarbøvik til samferdselsministeren:

       « Trafikksikkerhet er et satsingsområde for Regjeringen. I den sammenheng er bygging av gang- og sykkelveier viktig. Det er også nødvendig å ta hensyn til jordvern i den forbindelse. Da må dimensjonering av gangveien og avstand mellom kjørevei/gangvei vurderes.

       Kan departementet vurdere en større fleksibilitet i veinormene, slik for eksempel Våle kommune har ønsket i forbindelse med byggingen av gangvei langs Rv35? »

Spørsmål 14

       Fra representanten Ola Røtvei til samferdselsministeren:

       Siri Frost Sterri (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Siri Frost Sterri viser til ein fleirtalsmerknad i komiteinnstillinga om studiefinansiering og studentvelferd som vart handsama av Stortinget i 1994. Representanten spør korleis departementet har følgt opp komitefleirtalet si oppmoding om at det vert utarbeidd ein plan for å betre studentpresttenesta.

       Vi har no elleve studentprestar. Dette er vanlege prestestillingar, men med eit særskilt ansvar for prestetenesta blant studentar. Behovet for studentpreststillingar må difor på vanleg måte vurderast i høve til behovet for prestestillingar og kyrkjelege stillingar elles i landet. I fordelinga av nye prestestillingar legg departementet stor vekt på tilråding frå kyrkjelege organ, og då særleg Kyrkjerådet, som har eit heilskapskyrkjeleg ansvar for å prioritere nye stillingar og nye innsatsområde.

       I komitefleirtalet sin merknad i Innst.S. nr.  101 for 1993-94, som representanten viser til, er det vist til Kyrkjerådet si rolle i bemanningsspørsmål.

       I komiteinnstillinga heiter det såleis at ein plan for å betre studentpresttenesta « bør skje i et samarbeid mellom universitetene og Kirkerådet ». Etter det eg kjenner til, har ikkje Kyrkjerådet utarbeidd ein særskild plan for studentpresttenesta, men eg er kjend med at Kyrkjerådet arbeider aktivt i høve til studentprestane, m.a. ved regelbunde å samle studentprestane for drøfting av det kyrkjelege arbeidet ved universitet og høgskular og ved at behovet for nye stillingar på dette området kvart år vert vurdert av Kyrkjerådet i høve til behovet for andre prestestillingar.

       Eg vil til denne saka elles nemne at Kyrkjerådet av departementet i fjor haust vart oppmoda om å medverke i eit systematisk dokumentasjonsarbeid omkring bemanninga i Kyrkja. Prestetenesta blant studentar vil naturleg verte vurdert i denne samanhengen.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Det var i det minste et ærlig svar, ved at han konstaterte at vi har elleve prestestillinger for studentene.

       Vi har vel mellom 170.000 og 180.000 studenter, og vi konstaterer at de 11 studentprestene er fordelt slik at det meste av Nord-Norge er uten, med unntak av Tromsø, og at det meste av Vestlandet også mangler studentprester, med unntak av Bergen, og en halv stilling i Kristiansand, så det er åpenbart at her er det store behov.

       Statsråden nevnte også det som er et problem i dette tilfellet, nemlig at studentene på mange måter må konkurrere med menigheter når det gjelder deres behov for prester. I og med at statsråden også indirekte innrømmet at de to tidligere statsrådene som burde ha ansvar for dette, ikke har fulgt det opp, er mitt spørsmål til statsråden om han vil ta et initiativ til å gjøre noe med denne saken.

Statsråd Jon Lilletun : Eg set pris på at representanten Frost Sterri fylgjer opp det Stortinget har sagt og gjort i forhold til både kyrkje og utdanning, ikkje berre vedtak, men òg merknader, på ein systematisk måte. Det gjev tryggleik for at ein ikkje skal gløyme noko undervegs.

       Eg skal stadfeste det siste representanten Frost Sterri tok opp. Noko av det fyrste eg gjorde etter at eg hadde teke over, var å be Kyrkjerådet om å fylgje opp Stortingets vedtak i forhold til den totale kyrkjelege tenestesituasjonen, fyrst og fremst blant prestar, og eg reknar med at dei der kjem til å lage ei systematisk framstilling og behovsanalyse òg for studentpresttenesta. Men for å vere på den trygge sida vil eg oppfylle representantens ynske ved å be om at dei kjem med ei spesiell omtale og analyse av denne tenesta og forslag til tiltak på dette området.

Siri Frost Sterri (H) : Jeg takker for det positive svaret fra statsråden, som gir signaler om et engasjement også fra hans side.

       Etter at flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen kom med sin uttalelse i mars 1994, har vi også behandlet universitets- og høyskoleloven. Der slås det klart fast at institusjonene har et hovedansvar for et godt læringsmiljø ved institusjonene. Derfor tror jeg det vil være nyttig at man får i stand et samarbeid, at det kanskje nå i disse dager er riktigere å trekke inn universitets- og høyskoleråd - høyskolerådet var vel knapt nok organisert på det tidspunktet, i mars 1994 - også fordi institusjonene i en slik opptrappingsplan vil kunne bidra med, om ikke annet, driftsmidler og, selvfølgelig, fristasjon.

Spørsmål 16

       Grete Knudsen (A) : Jeg har følgende spørsmål til kirkeministeren:

       « Når vil Regjeringen avklare kirkestriden i Kautokeino, som splitter et lokalsamfunn og gjør arbeidsforholdene i Kirken uholdbare?

Statsråd Jon Lilletun : Som eg svarte på eit nesten likelydande spørsmål frå representanten Dørum i spørjetimen den 29. april, må situasjonen i Kautokeino sjåast i samanheng med saka som gjeld soknepresten i Gamvik.

       I ei gudsteneste den 19. april lét soknepresten i Gamvik Børre Knudsen medverke og framstille seg som biskop. Dette var stikk i strid med den åtvaringa eg hadde gjeve også til sokneprest Thorsen etter den såkalla bispevigslinga av Børre Knudsen i april 1997.

       Eg har no motteke biskopen sin rapport og tilråding om denne hendinga i Gamvik. Som eg har sagt tidlegare, vil eg arbeide så raskt som mogleg med desse sakene, men òg så grundig som det er turvande. Målet mitt er at det skal kome ei avklaring i begge sakene før sommaren.

Grete Knudsen (A) : Jeg takker statsråden for svaret. Men i og med at kirkestatsråden nå også tok Gamvik med, og man kan risikere at det kommer flere saker underveis, gir det ham en mulighet for fortsatt utsettelse når han må se alle ting i sammenheng.

       Jeg valgte nå med spørsmålet mitt å fokusere på lokalsamfunnet i Kautokeino, men også på arbeidsmiljøet i Kirken. Ikke minst i Kautokeino er soknepresten avgjørende for miljøet, og et helt samfunn er delt i to: de som er innenfor, og de som ikke får være med. I Kirken selv er soknepresten ansvarlig for arbeidsmiljøet. Der er det helt forsuret og fungerer ikke. Noen er innenfor, men noen er også helt utenfor. Dette brukes altså samfunnsmidlene våre til, og spørsmålet blir da om ikke statsråden nå, når han også har fått svarene i forhold til den andre saken, ser at det er noen andre enn sognepresten og en indre gruppe som nå er viktig.

Spørsmål 17

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Det er konstatert at en del skoler i Agder-fylkene både ut- og innvendig består av asbestholdige bygningsmaterialer. Under visse forutsetninger som for eksempel ved oppussingsarbeid, hærverk og manglende vedlikehold på skolebygningene kan dette farlige materialet spre seg rundt i skolebygningene. Dette er meget alvorlig da barn og unge lettere vil kunne skades av dette materialet enn voksne.

       Hva mener statsråden må gjøres for å håndtere denne situasjonen på en fullt ut forsvarlig måte? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg legg til grunn at dersom det ved ein skule eksisterer omstende av ein slik karakter at det kan liggje føre helsefare, må problema løysast i samsvar med kommunehelsetenestelova med tilhøyrande forskrift om miljøretta helsevern i barnehagar og skular.

       Det fylgjer av denne forskrifta § 7 at dei verksemdene ho omfattar, skal vere helsemessig tilfredsstillande. Det er kommunen som er ansvarleg for at krava i forskrifta er oppfylte. Etter kommunehelsetenestelova § 3-4 skal kommunen ha kommunelege, som har som ei av oppgåvene å gje medisinsk-faglege råd til kommunen. Tilrådingar og grunngjevingar frå kommunelegen skal alltid fylgje saka når kommunen behandlar saker om miljøretta helsevern. Skulle elevar og/eller foreldre finne det aktuelt å sette spørsmålsteikn ved dei helsemessige forholda ved skulen, har dei sjølvsagt fullt høve til å ta spørsmåla opp med leiinga ved skulen, men i tillegg må dei òg kunne vende seg til kommunelegen for å få ei vurdering av situasjonen.

       Etter kommunehelsetenestelova § 6-3 er det Statens helsetilsyn som fører tilsyn med at kommunen fylgjer føresegnene i lova. Sidan Helsetilsynet sorterer under Sosial- og helsedepartementet, har eg sendt saka dit, slik at ein der kan vurdere om det i dette høvet er grunn til å gjere noko frå staten si side.

       For å vere på den trygge sida vil eg også gjere merksam på at dersom dei tilsette ved skulen meiner at det fysiske arbeidsmiljøet ikkje er forsvarleg, vil dei sjølvsagt kunne ta forholdet opp med skuleleiinga og skuleeigar. Dei har også høve til å ta det opp med Arbeidstilsynet dersom det skulle vere nødvendig.

Torbjørn Andersen (Frp) : Selvsagt skjønner jeg de forklaringer som statsråden gir. Men jeg vil minne om at asbest er et meget skadelig materiale som jeg kjenner godt til selv, og som er spesielt skadelig for barn og unge på grunn av deres utvikling og de mangler på forsvarsmekanismer de har overfor dette i hals og svelg.

       Siden det er et alvorlig problem, håper jeg at jeg kan få et positivt svar, at sentrale myndigheter vil følge dette problemet videre og ha et meget årvåkent øye med tilstander som måtte dukke opp, og gripe sterkere tak i det dersom det viser seg å være behov for det.

Statsråd Jon Lilletun : Det er heilt rett som representanten Andersen seier, at asbest er eit frykteleg farleg stoff. Det er sikkert òg heilt rett at han frå sitt yrke kjenner godt til produktet.

       Det som er ein tankekross i denne saka og liknande saker, er at det ein ser på som ei stor teknologisk og produktmessig nyvinning, slik asbest i si tid var, kan verte ein livsfarleg ting i staden. Det er òg noko som bør gjere oss audmjuke i forhold til det vi trur er ei nyvinning, dersom vi ikkje kontrollerer og kvalitetssikrar det skikkeleg.

       Eg skal love representanten Andersen at vi skal ta dette på alvor. Eg vil nok tru at dette ikkje berre gjeld Agder-fylka, men ganske mange plassar. Eg skal love at vi skal sjå på korleis ein kan sikre generelt at dette ikkje skal få dei katastrofale fylgjene som representanten Andersen er redd for.

       Eg takkar for at spørsmålet er teke opp, og skal gjere mitt beste.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg skal på vegner av representanten Tomas Norvoll få lov å stille kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren følgjande spørsmål:

       « Under behandlingen av siste statsbudsjett vedtok Stortinget et forslag der Regjeringen ble bedt om å endre universitetenes og høgskolenes adgang til å ta på seg oppdrag med sikte på å gi institusjonene større handlefrihet.

       Når vil statsråden følge opp dette vedtaket? »

Statsråd Jon Lilletun : I utgangspunktet vil eg minne om at universitet og høgskular alt no har vid adgang til å ta på seg oppdrag innanfor forsking og undervisning.

       Regjeringa har nyleg, med bakgrunn i Stortinget si oppmoding, oppnemnt eit offentleg utval til utgreiing om norsk høgare utdanning etter år 2000. Utvalet skal analysere status innanfor høgare utdanning og situasjonen for norske universitet og høgskular som undervisnings- og forskingsinstitusjonar. Utvalet vert leidd av professor Ole Danbolt Mjøs, og skal gje innstilling innan 1. april 2000.

       Utvalet skal gjere ei delutgreiing om rammene for organisering av oppdrag og randsoneinstitusjonar innan 1. april 1999. Utvalet skal her vurdere dei personalmessige, juridiske og økonomiske rammene både for oppdragsverksemd i regi av institusjonane sjølve og for samarbeid med randsoneinstitusjonar i lys av utfordringane frå samfunns- og næringsliv, slik at institusjonane m.a. er betre i stand til å møte kompetansebehova i arbeidslivet. Det er føresett at departementet skal gje utvalet nærare oppgåver når det gjeld etter- og vidareutdanning.

       Universitetsrådet har nett sluttført ei eiga utgreiing om forholdet til randsoneverksemda. Dette arbeidet kan nyttast som del av underlaget for Mjøs-utvalet.

       Mange av institusjonane har ynske om å få vidare høve til å ta eigendel frå studentar som ikkje fylgjer ordinær grunnutdanning. Buer-utvalet har gjort framlegg om at institusjonane skal få høve til å ta eigendel for studium opp til 20 vekttal, mot 10 vekttal no. Regjeringa vil i stortingsmeldinga om kompetansereforma gjere framlegg om ei oppmjuking av denne grensa.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg takkar statsråden for svaret. Det er særleg positivt at ein allereie i stortingsmeldinga om etter- og vidareutdanninga vil signalisere synspunkt frå departementet i dette spørsmålet. Dersom ein skulle avvente ei ordning heilt fram til år 2000, ville det nok gå litt for lang tid.

       Det er for så vidt greitt at statsråden vil kome tilbake til dette ganske snart. Men etter vår meining er det viktig at departementet allereie nå kan vise litt større fleksibilitet og la høgskolane få ei moglegheit til å ta på seg slike oppdrag. Så mitt tilleggsspørsmål til statsråden blir om han allereie nå kan signalisere at departementet vil vise ein større fleksibilitet på bakgrunn av søknader frå høgskolar og universitet.

Statsråd Jon Lilletun : Eg skal love representanten Oppebøen Hansen at vi skal vise fleksibilitet. Vi har prøvd å gjere det, men det er klart at her er det heile tida eit spenningsforhold mellom å kvalitetssikre skikkeleg og ikkje å risikere at ein lagar ei grunnutdanning som ikkje er gratis, men at ein på ein måte vrir det over til ei utdanning på oppdrag som det skal betalast for. Det er ein del avgrensingar som er viktige, og då kan det godt hende at vi i departementet av og til sikrar oss litt for mykje i forhold til den biten. Derfor treng vi nok ei utgreiing. Men når det gjeld enkelttilfelle og behovet for at vi raskt får gjort ein del ting, bl.a med dette med opp til 20 vekttal, lovar eg at vi nokså snart skal begynne å praktisere det eg var inne på. Det kjem altså i denne meldinga.

       Laila Kaland (A) : Eg vil stille følgjande spørsmål til utdanningsministeren:

       « I Møre og Romsdal er det eit stort behov for arbeidstakarar i møbel-, fiske-, fangst- og skipsbyggingsindustrien. Frå inntaksnemnda i fylket viser det seg at søknaden til desse linjene i den vidaregåande skulen er faretruande lav. Dette er ei uheldig utvikling for næringslivet i mange distrikt.

       Kva initiativ vil statsråden ta for at ungdomen vil meine at desse linjene er attraktive og dermed søkje på desse fagområda? »

Statsråd Jon Lilletun : Eg registrerer at det dessverre er einskilde fag som ikkje er så populære mellom ungdom som andre fag. Ein del av dei faga som representanten Kaland viser til, høyrer til desse.

       Fiskeindustrien langs kysten av Møre og heilt nord til Finnmark har i fleire år hatt vanskar med å rekruttere ungdom. Skipsindustrien langs kysten sørover til Rogaland har òg hatt rekrutteringsvanskar dei seinare åra.

       Eg er kjend med at det er i gang tiltak i Møre og Romsdal fylkeskommune for å betre tilhøva. Dette er bra. Mellom anna er det sett i gang eit prosjekt for å betre samsvaret mellom utdanningstilbodet i den vidaregåande skulen, ungdom og vaksne sine utdanningsval og arbeidslivet sine behov for arbeidskraft. Målsetjinga er m.a. å gje ungdom eit realistisk grunnlag å velje utdanning på. Men det handlar like mykje om å gjere dei unge kjende med kva fylke og region dei veks opp i, og å synleggjere mangfaldet i næringslivet.

       Det er i dag i fleire bransjar kamp om ungdomen. Dei som i første rekkje kan gjere noko med rekrutteringsproblema, er bransjane sjølve. Det er dei som gjennom ulike påverknads- og informasjonstiltak overfor ungdomane må fokusere på dei positive og interessante sidene ved desse faga. Ein slik påverknad bør starte alt i ungdomsskulen.

       Som lekk i arbeidet med å bevisstgjere og påverke ungdomen i yrkesvala deira er det m.a. sett i gang arbeid med å utvikle ein database for å betre yrkes- og utdanningsrettleiinga. I denne basen vil det m.a. vere oversyn over bedrifter i ulike bransjar og talet på læreplassar desse har til rådvelde. Det er vidare utarbeidd generelt rettleiingsmateriell for skulen der bevisstgjering og kunnskap om utdanningsvegar og arbeidsmarknad står sentralt.

       Eg veit at skipsindustrien på søre Sunnmøre har sett i verk tiltak allereie i barnehagen for å gjere barna kjende med skipsindustrien i nærmiljøet. Så det er aldri for tidleg å starte med yrkes- og utdanningsrettleiing. Det er også sett i gang eit forskingsprosjekt for å undersøkje på kva vilkår ungdomen vel yrke, og kva haldningar dei har til skipsindustrien. Dersom slike tiltak vert sette i samanheng og forankra lokalt, er det etter mitt syn vegen å gå for å betre rekrutteringa på sikt. Vi vil samordne gode tiltak frå heile landet og gjere dei kjende over heile landet, men det er nok i lokalmiljøet største innsatsen kan gjerast akkurat i høve til dette.

Laila Kaland (A) : Eg vil takke statsråden for svaret, som eg synest var positivt.

       Statsråden peika på ein del av dei problema som vi står overfor, ikkje berre i vårt fylke, men også langs heile kysten. Eg er klar over at det er sett i gang tiltak både i fylkeskommunen og i næringslivet i Møre og Romsdal, og at dei jobbar med denne problemstillinga. Det som likevel uroar meg, er at rekrutteringa ikkje berre i år, men i fleire år har vore låg. I mitt fylke, som eg kjenner best til, utgjer dei næringane som vi her snakkar om, sjølve livsgrunnlaget i distriktet. Dersom vi ikkje får nyrekruttering av ungdom som vil søkje seg til desse klassane, kan ein få ei større fråflytting av ungdom. Noko som statsråden også peika på, var at det må til ei haldningsendring, og eg trur, som også statsråden seier, at ungdomsskulemiljøa har ei stor oppgåve, ikkje minst rådgjevartenesta. Så eg vil be statsråden sjå på om den kan ytterlegare styrkjast, ikkje minst når det gjeld informasjon overfor jentene, som det er viktig å få inn i desse næringane.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg skal tillate meg å stille følgjande spørsmål til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren:

       « Tilskot til opplæring innafor kriminalomsorga er ikkje auka dei siste åra. Dette har ført med seg ein gradvis reduksjon av timetalet, og tilbodet ved fleire anstaltar er no alvorleg svekt. På sikt kan ein frykte ei dramatisk nedbygging av opplæring innafor kriminalomsorga.

       Er dette ei politisk utvikling som statsråden ønskjer? »

Statsråd Jon Lilletun : Tilskot til opplæring innafor kriminalomsorga er eit øyremerkt tilskot til kommunesektoren. I statsbudsjettet er øyremerkte tilskot til kommunesektoren sett i samanheng med det samla økonomiske opplegget for sektoren. I ei årrekkje har ein utforma økonomiske opplegg for kommunesektoren med ei nominell vidareføring av denne typen tilskot. Med andre ord: Det har mangla inndekking som fylgje av prisstiginga. Eg er samd i at eit slikt opplegg over tid kan føre til ei nedbygging av opplæring innafor kriminalomsorgen. Dette er ikkje ynskjeleg. Utdanning er den beste form for rehabilitering me kan tilby, og bør sjølvsagt ikkje byggjast ned på denne måten. Eg vil vurdere problemstillinga i samband med statsbudsjettet for 1999.

       Eg vil elles gjere merksam på at departementet set i gang eit arbeid for å få ei forskingsbasert evaluering av fengselsundervisninga for å sjå på måtane den vert gjennomført på, og korleis den vert tilrettelagd.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Det har, som tidlegare sagt, vore såkalla krise innafor fengselsundervisninga dei siste åra, og då legg eg ikkje skylda berre på dagens regjering. Det er fleire som må vere med og dele skyld her. Det er faktisk slik at enkelte institusjonar og anstaltar har redusert sitt tilbod med opptil 40 %, og det er ganske dramatisk for dei det gjeld.

       Nå er det slik at kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen kvart einaste år sidan 1993 har sagt i sine merknader at ein ønskjer å styrkje dette området, og det blir på mange måtar eit paradoks når Stortinget seier mange fornuftige ord på dette området og så skjer det i røynda ingenting. Kan ein forstå statsråden slik at han vil prioritere dette området i statsbudsjettet for 1999?

Statsråd Jon Lilletun : Representanten Oppebøen Hansen har forstått meg heilt rett, men eg vil gjerne kome med følgjande tillegg: Det er to ting vi må gjere. Det eine er å sjå på nivået, som har hatt den utviklinga Oppebøen Hansen nemnde. Det andre er å få ei evaluering av måten dette vert lagt opp på, for ein møter stadig påstandar om at det her er svært mykje individuell undervisning og lite samordning. Det er klart at ein ikkje utan vidare kan rekne med å få fylt opp klassar her, det er ikkje eingong ønskjeleg at det vert for mange samla klassar. Eg trur likevel det er klokt å sjå igjennom måten ein gjer det på. Elles hadde representanten Oppebøen Hansen oppfatta statsråden heilt rett.

       Inge Lønning (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Folkeuniversitetet Vesterålen startet i vår et desentralisert deltidsstudium i logopedi, med Høgskolen i Sør-Trøndelag som faglig ansvarlig.

       Hva er årsaken til at dette tilbudet ikke får statsstøtte som studiering på høyere nivå, og vil statsråden ta skritt for å rette på dette? »

Statsråd Jon Lilletun : Studieringar på høgare nivå vert arrangerte av godkjende studieforbund og gjev opplæring på universitets- og høgskulenivå. Dei skal ha fagleg godkjenning frå ein offentleg institusjon, dvs. ein høgskule eller eit universitet.

       Dei statlege utdanningskontora behandlar søknadene og fordeler dei statlege midlane til studieforbunda i sine regionar/fylke. Utdanningskontora skal fordele midlane ut frå ei samla vurdering, m.a. ut frå ei geografisk vurdering, behova og utdanningstilboda i regionen.

       Folkeuniversitetet Vesterålen starta våren 1998 ein studiering i logopedi 2. avd. spes.ped. Høgskulen i Sør-Trøndelag er fagleg ansvarleg for tilbodet.

       Statens Utdanningskontor i Nordland har behandla søknaden om statstilskot til dette tilbodet for våren 1998. Søknaden vart avslått med følgjande grunngjeving: Folkeuniversitetet Vesterålen hadde alt ved studieringar som var i gang, fått tildelt og dermed bunde opp ein stor del av midlane som var tildelte Nordland. For å sikre ei god geografisk fordeling av studietilboda på høgare nivå meinte utdanningskontoret det var rett å prioritere studietilbod i andre delar av fylket.

       Utdanningskontoret meiner det er behov for å gje tilbod om 2. avd. spes.ped. logopedi i Nordland fylke, men i eit langt og grisgrendt fylke fann dei det rett å ta omsyn til ei god geografisk fordeling av studietilboda. Då det ikkje er midlar til å imøtekome alle søknadene, vart konsekvensen at søknaden frå Folkeuniversitetet Vesterålen vart avslått.

       Folkeuniversitetet Vesterålen fekk likevel høve til å starte opp med denne studieringen denne våren, og ved den andre tildelinga av midlar for 1998 vil utdanningskontoret kunne vurdere tilskot til ringen. Tilbodet vil òg verte teke omsyn til om det vert midlar igjen som ei fylgje av at andre studietilbod ikkje kjem i gang.

       Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Inge Lønning (H) : Jeg takker statsråden for svaret, som var en grei nok redegjørelse for hva som faktisk har skjedd i saken. Men jeg savner et svar på statsrådens egne vegne, hvordan han ser på realiteten i denne saken.

       Det som er situasjonen, er at Folkeuniversitetet Vesterålen her har kommet i klemme mellom ulike regelverk, dels det regelverket som gjelder for Statens lånekasse, og som går på støtte til studenter som deltar i et slikt opplegg. Der har man fått nei, med den begrunnelse at studieavgiften er for høy og med henvisning til at loven krever at det må være et særskilt behov for denne utdanningen. Så vidt jeg kan forstå av sakens akter, er det dokumentert at det er et særskilt behov for utdanning i logopedi. Det er også helt klart at dette er det eneste tilbud som finnes i hele den nordlige del av Norge. Dermed forekommer det meg helt åpenbart at det fylkeskommunale synspunkt for Nordland fylke er meningsløst i denne sammenheng, og det er det som har vært hovedpremisset for avslaget. Derfor vil jeg gjerne utfordre statsråden til å uttale seg om innholdet i saken.

Statsråd Jon Lilletun : No vil nok statsråden påstå at han uttala seg om innhaldet og saksbehandlingsvegen, men eg skal sjølvsagt likevel supplere.

       Når det gjeld studiefinansieringa, har den så vidt eg minnest vore oppe her i salen ein gong tidlegare. Eg meiner at eg på det tidspunktet fekk gjort om det vedtaket, men eg skal gå tilbake og sjå på det. Det var forskjellige forhold som spelte inn der, men eg trur det vart endra, men viss ikkje så er skjedd, skal eg sjå på det ein gong til.

       Når det gjeld realiteten her, at det ikkje finst pengar igjen av den løyvinga utdanningsdirektøren har fått, kan ikkje eg påleggje han å løyve noko. Men det som eg har teke initiativ til, er at viss det skulle vere andre kurs som ikkje kjem i gang, bør dette kurset prioriterast. Likeins bør dette kurset prioriterast ved neste tildeling.

       Inge Lønning (H) : Jeg har følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren:

       « Ifølge oppslag i pressen vil Regjeringen si nei til høgskolestyrets vedtak om å samlokalisere lærerutdannelsen ved Høgskolen i Hedmark til Hamar. Dette blir i tilfelle annen gang i løpet av kort tid hvor Regjeringen setter til side høgskolestyrevedtak om omstillinger.

       Hvorledes vurderer statsråden denne praksis i forhold til det ansvar styret har etter universitetsloven § 4? »

Statsråd Jon Lilletun : Eit av dei viktigaste måla med lov om universitet og høgskular er å tryggje ideen om eit noregsnett for samarbeid og arbeidsdeling for universitet og høgskular. Det fylgjer av noregsnettmodellen at det skal vere ein samla politikk og nasjonal styring når det gjeld kva for grader, yrkesutdanningar og fag som skal byggjast ut, og korleis kapasitet skal fordelast mellom institusjonar og fylgjeleg også regionar.

       Universitet og høgskular har høg grad av sjølvstyre. Etter universitets- og høgskulelova § 4 har styret ved institusjonane ansvar for at den faglege verksemda er av høg kvalitet, og for at institusjonen driv effektivt og i samsvar med dei lover, forskrifter og reglar som gjeld, og dei rammer og mål som vert gjevne av overordna styringsorgan. Det vert streka under at styret utøver sitt mynde på vegner av staten og innafor dei økonomiske og forvaltningsrettslege rammer som gjeld for universitet og høgskular som statlege institusjonar.

       Omstilling dreier seg ofte om å leggje ned eller byggje opp fag eller kapasitet. Dette kan også innebere at verksemd kan verte flytta, eller at kapasiteten på den enkelte studiestaden kan verte endra. Dette vil kunne vere konsekvensen av dei omleggingar som no må skje ved universitet og høgskular.

       Lokalisering av studium og nedbygging av verksemd er ikkje berre ei intern sak for ein institusjon. Det kan vere naudsynt å gjere overordna vurderingar både ut frå nasjonal kapasitet og ut frå regionalpolitisk synsstad. Ofte vil det oppstå spørsmål om lokale, som departement eller storting må ta stilling til. Det er òg vel kjent at Stortinget ofte har vist interesse for lokaliseringssaker. Dette er eksempel på rammer som kan verte definerte av det som i lova heiter « overordnet myndighet », og som set grenser for kva styret sjølv kan vedta. Eg er her oppteken av å finne ein ansvarleg balanse mellom overordna vurderingar og styring ut frå Noregsnettet, samstundes som det er handlingsrom for institusjonsstyret, som har det økonomiske og faglege ansvaret for drifta, og som skal planleggje verksemda.

Inge Lønning (H) : Jeg takker statsråden for svaret. Jeg la med en viss interesse merke til at statsråden i det hele tatt ikke kommenterte om de presseoppslag som spørsmålet refererte til, medfører riktighet eller ikke. Det kan jo tolkes på flere måter, men det ville vært interessant om statsråden selv tolket det.

       Bakgrunnen for mitt spørsmål er at universitetsloven § 4 pålegger høgskolestyrene et betydelig ansvar, ikke minst når det gjelder å se til at deres institusjon utvikles på en effektiv, hensiktsmessig og faglig og strategisk riktig måte. Min bekymring er: Hvis man i løpet av kort tid skulle oppleve at vedtak som er gjort av høgskolestyret i henhold til denne paragraf, blir overkjørt av statsråden - og statsrådens formelle myndighet til å gjøre det er ubetvilelig - hvilken presedensskapende effekt vil det få i innkjøringsfasen av en ny lov når det gjelder høgskolestyrenes fremtidige rolle?

Statsråd Jon Lilletun : Det er heilt rett at eg ikkje kommenterte dei to aktuelle sakene som spørjaren tok opp i forhold til enkelttilfelle. I Sogn og Fjordane skjedde dette etter ei samla vurdering, i samråd med næringslivet i fylket og ikkje minst i samråd med ein så godt som samla stortingsbenk frå Sogn og Fjordane. Det er vidare ein dialog med styret der, så eg trur vi skal kome til eit godt resultat for høgskulen i Sogn og Fjordane.

       Når det gjeld situasjonen ved Høgskulen i Hedmark, er den saka framleis til behandling i departementet. Derfor kjem eg ikkje til å kommentere substansen i den. Eg skal ha eit møte med rektor og direktør og kanskje med representantar frå styret i neste veke, og vil i samband med det endeleg konkludere i denne saka. Derfor vil eg ikkje saksbehandle frå Stortingets talarstol.

Inge Lønning (H) : Jeg har stor forståelse for det synspunkt at saksbehandling med fordel kan henlegges andre steder enn til Stortingets talerstol, og jeg registrerer med tilfredshet at det så langt i hvert fall ikke er riktig som presseoppslagene har fortalt, at statsråden har truffet en beslutning i saken.

       Det som imidlertid er mitt viktige anliggende i sammenhengen, er at intensjonen med den lov vi nå har fått, som medfører et ganske vidtgående styringsansvar for styrene ved høyskolene, blir fulgt opp i praksis. Det må innebære at man fra departementets side er ekstremt tilbakeholden med å overprøve vedtak som er truffet - til dels henimot enstemmig - i høyskolestyrer og etter lang og grundig saksbehandling, simpelthen fordi effekten av det å overprøve den slags vedtak vil være at man i fremtiden ikke vil få kompetente folk til å si seg villig til å sitte i disse styrene i det hele tatt.

Statsråd Jon Lilletun : Eg har stor forståing for representanten Lønning sitt prinsipielle spørsmål. Det er ein ganske finstemd balansegang akkurat det han peiker på her. I ein innkøyringsfase vil det vere nødvendig å vise varsemd. Derfor har det òg sidan lova tredde i kraft svært sjeldan skjedd ei overprøving. Men samstundes er det opplagt at dei regionalpolitiske sidene òg må tilleggjast vekt, og det er ganske mange førespurnader frå næringsliv og frå regionale aktørar som føler at dei ikke vert høyrde. Då snakkar eg ikkje spesifikt om dei to sakene som er nemnde her, men generelt.

       Det er ein vanskeleg balansegang, og den skal eg så langt som mogleg prøve å ta hand om, men det er ikkje sikkert at representanten Lønning og eg alltid vil vere samde om eg har funne balansen eller ikkje.

Spørsmål 23

       Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Hallgeir H Langeland til forsvarsministeren, blir tatt opp av representanten Erik Solheim.

       Erik Solheim (SV) : Jeg skal få stille dette spørsmålet til forsvarsministeren:

       « Ifølge opplysninger fra NTB godtar norske myndigheter at NATO-styrker bruker ammunisjon laget av atomavfall i forsvaret av Norge. Dette radioaktive avfallet er selvsagt farlig, og mange hevder at bruken av disse våpnene i Golf-krigen er årsaken til det såkalte « Golfkrig-syndromet », som rammet mange soldater og sivile under og etter krigen.

       Vil Regjeringen ta initiativ, innenfor NATO, til at bruk av slike våpen forbys, og har Regjeringen selv gjort noen analyser av hvilke konsekvenser bruk av slike våpen kan ha? »

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : På slutten av 1970-årene utarbeidet Forsvarets forskningsinstitutt en rapport som omhandlet ammunisjon produsert ved bruk av utarmet uran. Denne rapporten viste bl.a at utarmet uran har gode egenskaper i bruk som hardmetallkjerne i panserbrytende ammunisjon ved at den har høy egenvekt. Det fremkom også at radioaktiviteten i utarmet uran er så lav at materialet brukt i ammunisjon vanskelig kan sies å representere et betydelig miljøproblem. Ettersom utarmet uran er et biprodukt fra den såkalte anrikelsesprosessen ved produksjon av kjernebrensel, behandles det som radioaktivt avfall på tross av meget lav radioaktivitet. Det er derfor ikke stoffets radioaktivitet, men dets giftighet som setter grense for tillatte mengder i luft og vann. Aksepterte grenseverdier av utarmet uran i luft og vann er likevel dobbelt så høye som aksepterte grenseverdier av sølv, og fire ganger så høye som for bly. Sølv og bly omgås vil til daglig, og særlig bly spres rundt i naturen i store mengder.

       Regjeringen vil i denne saken ta kontakt med allierte samarbeidspartnere som benytter denne ammunisjonstypen, for å be om nærmere informasjon om deres erfaringer på dette felt. I denne sammenheng vil vi også forhøre oss om eventuelle erfaringer med denne ammunisjonstypen fra Golf-krigen, som spørreren berører i sitt spørsmål.

       Ut fra de opplysninger vi har pr. i dag, anser jeg det imidlertid som lite aktuelt å ta initiativ til at bruk av slik ammunisjon skal forbys.

Erik Solheim (SV) : Jeg vil takke statsråden for svaret, som jeg synes var positivt. Jeg synes det er bra at Regjeringen tar et slikt initiativ. Jeg går også ut fra at når dette materialet blir skaffet til veie, vil det i en eller annen form bli gjort offentlig tilgjengelig, slik at det er mulig å få også andre, uavhengige vurderinger av farlighetsgraden av det. Særlig viktig er debatten om hvorvidt bruk av slike våpen kan være en årsak til det såkalte Golfkrig-syndromet. I så fall risikerer man å forsvare seg med våpen som både gir langsiktige skader på egne soldater og en langsiktig negativ virkning på miljøet i eget land. Og det å forsvare seg med våpen som både ødelegger egne soldater og eget land, er åpenbart en selvmotsigelse.

       Jeg synes det er bra at det tas initiativ. Jeg takker for det, og ber statsråden gjøre klart at når dette materialet foreligger, vil det bli gjort tilgjengelig i en eller annen form, enten ved at det overbringes til Stortinget, eller ved at det offentliggjøres, slik at andre kan ta stilling til det.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll : Jeg er enig med spørreren i at det er naturlig at erfaringene med denne bruken, særlig gjelder det erfaringene fra Golf-området, gjøres offentlige når man har fått dokumentasjonen på bordet. Jeg har ingen innsigelser mot det.

       Jeg er også enig i at det er et tankekors at vi i en krigssituasjon, som alltid er et onde, kan komme til å bruke våpentyper som ikke bare gjør det de er tenkt å gjøre, men som også skader miljøet, skader naturen og skader fremtiden. Det ønsker ingen av oss. Men jeg kan opplyse at Forsvarets overkommando har understreket at den type ammunisjon ikke finnes i Norge i dag. Jeg vil tro at de opplysningene vi får fra våre allierte når det gjelder erfaringene med bruken, innen rimelig tid kan gjøres offentlig. Der er jeg altså enig med Erik Solheim.

Spørsmål 24

       Kjellaug Nakkim (H) : Jeg vil få stille følgende spørsmål til sosialministeren:

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Samordningslova blir praktisert i samsvar med dei lovreglane som vart vedtatt av Stortinget i 1989. Lovtolkinga vart stadfesta av Høgsterett i den såkalla Lassung-saka i 1994.

       Samordningslova blir såleis ikkje feil praktisert, men lova gir i ein del tilfelle lite heldige resultat - såkalla negativ effekt. Rett praktisering av samordningslova fører til at ein i visse tilfelle ikkje får nokon fordel av å ha tent opp poeng i folketrygda.

       Samordningslova knyter saman regelverk som byggjer på svært ulike prinsipp. I visse tilfelle kan derfor samordningslova føra til resultat som ikkje var tilsikta. Det gjeld særleg for ein attlevande ektefelle som får tilleggspensjon i folketrygda utrekna på grunnlag av både si eiga opptening og oppteninga til den avdøde ektefellen.

       Før 1989 vart tilleggspensjon frå folketrygda til ein attlevande ektefelle stort sett samordna fullt ut, sjølv om tilleggspensjonen var opptent av begge ektefellane - såkalla kombinert tilleggspensjon. Ved lovendringa av 16. juni 1989 vart samordninga gjort mindre streng. Dersom det er den attlevande som har tent opp tenestepensjonen, skal denne pensjonen samordnast berre med den tilleggspensjonen vedkomande sjølv har tent opp. Dersom den attlevande får attlevandepensjon frå tenestepensjonsordninga, skal denne pensjonen berre samordnast med 55 % av den tilleggspensjonen som den avdøde hadde tent opp i folketrygda. Desse etter måten gunstige samordningsreglane inneber at det i ein del tilfelle kan vera ein fordel å ha låg opptening i folketrygda.

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg synes det er positivt at statsråden tar sikte på å legge fram dette til høsten. Men det har jo også vært lovet av tidligere statsråder i det samme departement at man skulle komme tilbake med dette senere. Antakeligvis skyldes dette kompleksiteten i saken.

       Når det gjelder det statsråden sa om at man ikke har praktisert samordningsloven feil, men at det er noen som kommer dårligere ut, har Stortinget egentlig ikke akseptert at man ikke har praktisert samordningsloven feil, for etter rettssaken i 1989 og endring av lovverket både i 1989 og 1992 er det fremdeles en restgruppe igjen, og man sier at dette kan medføre at andre grupper også vil komme med sine krav, og Samordningsutvalget har da sett negativt på dette.

       Men som sagt: Stortinget har egentlig ikke akseptert det, og jeg vil derfor bare minne statsråden på hva stortingsflertallet, som også innbefattet Senterpartiet, sa den gangen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er greitt å få ei påminning om kva tidlegare regjeringar har lovt. Eg for min del skal prøva å gjera mitt for at dei lovnadene eg gjev, blir innfridde. Det er rett som representanten Kjellaug Nakkim seier, at Stortinget har bedt om å få tilbake ei sak om dette, og det må dei få. Det tar eg sikte på skal skje til hausten. Eg er òg glad for at ho har forståing for kompleksiteten i saka. Det er nok ikkje for ingenting at Samordningsutvalet sjølv innleier forordet i innstillinga si med fylgjande setning:

« Samordningsloven inneholder det mest kompliserte og vanskeligst tilgjengelige regelverket vi har i vårt rettssystem. »

Kjellaug Nakkim (H) : Jeg takker statsråden for svaret.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Eg tar med meg representanten Nakkim sine råd i det vidare arbeidet. Som eg sa i mitt fyrste svar, har departementet i lag med andre departement og pensjonsekspertar arbeidt med ulike løysingar i fleire år, både før og etter nemnde innstilling frå Stortinget. Problemet ser ut til å vera at det er vanskeleg å finna ei god løysing innanfor gjeldande bruttosystem i offentleg sektor. No skal ikkje eg forskottera kva som vil koma når det gjeld denne saka i haust, men la meg nemna eitt område: Eg har merka meg at ein gjennom samordninga i visse tilfelle kan tapa på å ha omsorgspoeng i folketrygda. Det er eit område som eg veit at vi alle kan vera einige om. Det er lite ynskjeleg, og vi må i alle fall kunna få gjort noko med det.

Spørsmål 25

       Laila Kaland (A) : Eg vil stille følgjande spørsmål til helseministeren:

       « Det er i dag eit aukande behov for helsepersonell både i sjukehusa, på sjukeheimar og i den heimebaserte tenesta. Talet på tyngre og meir ressurskrevjande pasientar aukar, medan grunnbemanninga av helsepersonell ikkje har auka på mange år.

       Vil statsråden medverke til at pleiefaktoren/grunnbemanninga i institusjonane blir auka? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Fra statens side er bruk av begrepet pleiefaktor/grunnbemanning forlatt i helsesektoren for mange år siden. Selv om det fra statens side ikke gis normer for helsetjenesten på denne måten, vil det likevel være faglige normer eller krav for hva som anses for å være en akseptabel bemanning. Slike vurderinger kan være begrunnet i de såkalte generalplanene som Den norske lægeforening har utarbeidet for de enkelte spesialiteter, eller i krav til spesialistutdanningen for leger og sykepleiere. Dette kan medføre interessemotsetninger mellom arbeidsgiver og arbeidstakere om hvor mange fagfolk som bør ansettes ved en institusjon.

       Krav til faglig forsvarlig virksomhet vil variere med de lokale forhold. Fra helsemyndighetenes side vil et forsvarlighetskrav kunne utledes både av lov om sykehus, lov om helsetjeneste i kommunene og helsepersonellovene. Gjennom lov om statlig tilsyn med helsetjenesten er enhver som yter helsetjenester, pålagt å etablere internkontroll for virksomheten og sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, utføres og vedlikeholdes i samsvar med allment aksepterte faglige normer og krav fastsatt i medhold av lov eller forskrift. Etablering av internkontrollsystemer er også en del av den nasjonale strategien for kvalitetsutvikling i helsetjenesten.

       I perioden fra 1970 til i dag har det skjedd store endringer i helsevesenet. Tilfeller som i 1970 ble behandlet ved sykehusinnleggelse, behandles i dag ved andre institusjoner eller poliklinisk. Økningen i kapasiteten ved sykehusene har i vesentlig grad skjedd gjennom utvidelse av dagkirurgi og annen poliklinisk behandling. Produktiviteten pr. legeårsverk har imidlertid gått noe ned i perioden dersom en ser på antall behandlede pasienter. Dette må ses i sammenheng med den generelle utviklingen i arbeidsmarkedet, hvor alle grupper har fått redusert sin arbeidstid betydelig. Antall årsverk for de fleste personellkategorier ved de somatiske sykehus har imidlertid økt med over 20 % fra 1991.

       En viktig utfordring framover blir å få til en enda mer effektiv organisering av sykehussektoren. Steine-utvalget viste at helsepersonell bør kunne avlastes for mange oppgaver av personell med annen fagbakgrunn. Gjennom « Forum for organisasjonsutvikling i sykehus » skal dette følges opp i praksis. Regjeringen legger opp til en bedre arbeidsdeling mellom sykehusene gjennom styrking av det helseregionale planarbeidet. Vi forventer at begge disse tiltakene vil gi en bedre kapasitetsutnyttelse i sykehusene, samtidig som den høye kvaliteten i behandlingen kan opprettholdes.

       Kommunene har i løpet av de siste årene fått et utvidet ansvar for flere brukergrupper. Denne ansvarsutvidelsen stiller større krav til kommunehelsetjenesten og omsorgstjenesten. Sosialministeren, som har ansvaret for pleie- og omsorgstjenestene, vil på denne bakgrunn sette i verk en funksjonsanalyse vedrørende sykehjemmene. Siktemålet er å få et bedre grunnlag for å avklare oppgave- og ansvarsfordeling innenfor pleie- og omsorgstjenestene. Det vil være viktig også for å oppnå bedre utnyttelse av personellressursene.

       Handlingsplan for helse- og omsorgspersonell, « Rett person på rett plass », ble lagt fram høsten 1997 og skal iverksettes i perioden 1998-2001. Den omfatter tiltak for å rekruttere og utdanne mer helse- og omsorgspersonell, for å bedre enkelte utdanningstilbud og for å øke kompetansen hos tilsatt personell på ulike nivå i helse- og omsorgsapparatet.

       Jeg nevner også at tilsyn med helsetjenesten for eldre er en prioritert oppgave for Statens helsetilsyn i inneværende år.

Laila Kaland (A) : Eg takkar statsråden for svaret, som eg ikkje var heilt nøgd med. Eg synest det var litt for byråkratisk. Eg er klar over at det har vore ei rivande utvikling innanfor helsesektoren dei siste åra.

       I brevet frå Norsk Sykepleierforbund, som eg fekk for ein månads tid sidan, brukar dei orda grunnbemanning og personalressurs, så det er ikkje sant at desse orda ikkje vert brukte innanfor helsesektoren. I dag veit vi det ikkje kan tilsetjast ein einaste sjukepleiar i fast stilling utover grunnbemanninga og utan at det må handsamast anten i kommunestyre eller i fylkesting. Eg trur at om vi skal klare dei store oppgåvene innanfor helsesektoren, med den auken vi får i talet på ressurskrevjande, tungt pleietrengande menneske, treng vi fleire som jobbar full tid, og fleire pleiarar som på den måten kan kome tilbake til yrket. Vi kan få eit betre arbeidsmiljø i helsesektoren, vi kan motverke kortare sjukefråvere og slitasjesjukdommar, som vi veit er aukande i denne sektoren.

       Eg vil be om at helseministeren og sosialministeren når dei skal sjå på dette, samordnar ein del tiltak, ikkje minst innanfor institusjonshelsetenesta, og aukar bemanninga - for det er det behov for.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg ber om at representanten merker seg hva jeg sa. Jeg sa at begrepene pleiefaktor og grunnbemanning fra statens side ikke er i bruk som en norm på nasjonalt nivå. Det står jeg fast ved, for det er sant.

       Når det er sagt, er jeg helt enig med representanten Kaland i at det er ønskelig at flere med helsefaglig utdanning blir frigjort til å gjøre en innsats for pasientene istedenfor at de i så stor grad som i dag blir bundet opp i byråkratisk, administrativt arbeid. Det er et klart siktemål med det arbeidet vi gjør gjennom helsepersonellplanen, som støttes av både Norsk Sykepleierforbund og de andre store arbeidstakerorganisasjonene på området. Det er også et klart siktemål fra Regjeringens side at flere skal arbeide i større stillingsbrøker enn det som er tilfellet i dag.

       Jan Johnsen (H) : Jeg har følgende spørsmål til helseministeren:

       « I VG 13. mai 1998 kunne vi lese om et lite samfunn med et stort antall kreftsyke ut fra innbyggertallet. Mistanken går på at de asbestholdige vannrørene i bygda har skyld i dette. I dag har vi kjennskap til kreftfaren ved kontakt med asbest. Vi vet også at det finnes mange asbestholdige vannrør i Norge.

       Vil statsråden sørge for at det blir satt i gang en vitenskapelig undersøkelse som kan få fastslått hvilken kreftfare vi utsettes for ved å drikke vann fra asbestholdige vannrør? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er som kjent flere årsaker til kreft, og flere av våre helseinstitusjoner arbeider med forskning og overvåking av de forskjellige kreftformer. Både Statens institutt for folkehelse og Kreftregisteret arbeider daglig med disse spørsmålene. Kreftregisteret er for tiden i gang med å analysere den mulige opphoping av kreft i Fræna kommune, som spørsmålsstilleren refererer til. Man ser av og til statistisk opphopning av sykdomstilfeller uten at dette nødvendigvis betyr økt sykelighet over tid.

       Det er mange undersøkelser som helt klart viser at det er sammenheng mellom inhalasjon av asbestfibre fra luft og utvikling av asbestose, lungekreft og asbestkreft i lunge og bukhinne. Det er også sannsynliggjort at yrkeseksponering for asbestfibre via luft kan medføre kreft i andre organer, bl.a fordøyelseskanalen. Selv om det er gjort omfattende undersøkelser av virkningen av asbest tatt inn via fordøyelseskanalen, er resultatene ikke overbevisende med hensyn til at denne type eksponering skal kunne gi helseskade. Undersøkelse av store befolkningsgrupper som har mottatt betydelige mengder asbestfibre gjennom drikkevann, viser ingen tegn til overhyppighet av noen form for kreftsykdom i forhold til kontrollgrupper.

       Det er nærliggende å vise til den norske fyrvokterstudien fra 1993, som omfattet nær 700 fyrvoktere. Fyrvokterne brukte sisternevann med avrenning fra asbesttak. Dette vannet inneholdt 1-71 milliarder asbestfibre pr. liter, eller 10.000 ganger flere fibre enn noe annet drikkevann. Man fant ingen forhøyet kreftrisiko som man med sikkerhet kan tilskrive asbestfibrene.

       Det har vært gjort forsøk på å forklare forskjellen i virkningen på helsen for de to forskjellige eksponeringsveiene for asbest, via luft og via drikkevann. Det spesielle med de vannbårne fibrene er at de er gjennomgående mye kortere, så korte at kroppens makrofager, eller renovasjonscellene, tar hånd om fibrene og uskadeliggjør dem.

       Ut fra det vi i dag vet, bygd på nasjonale og internasjonale undersøkelser, er det ikke grunn til å frykte asbestfibre frigjort til vann fra asbestsementrør. Området er imidlertid gjenstand for kontinuerlig overvåking i regi av Kreftregisteret og andre institusjoner. Og som nevnt: Den aktuelle mulige opphopning av krefttilfeller som representanten Johnsen refererer til, blir nå analysert nærmere av Kreftregisteret.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker statsråden for svaret, men det var ikke svar på mitt spørsmål. Mitt spørsmål har følgende ordlyd:

       « Vil statsråden sørge for at det blir satt i gang en vitenskapelig undersøkelse som kan få fastslått hvilken kreftfare vi utsettes for ved å drikke vann fra asbestholdige vannrør? »

       Det er mitt spørsmål til statsråden.

       Vi vet alle at vi skal ikke gå langt tilbake i tid før det ikke ble regnet som farlig å jobbe med asbest, enten det var i maskinrom, på byggeplasser eller hvor det måtte være. Det er først i den senere tid at vi er blitt klar over den opphopingen det nå er av eksempelvis brysthinnekreft hos dem som har vært veldig nær dette stoffet. Det er faktisk så galt, statsråd, at kvinner som vasket arbeidstøyet til de folkene som jobbet med det, fikk lungehinnekreft. Jeg synes i anstendighetens navn av det må være et minstekrav at vi her i dette landet setter i gang et skikkelig vitenskapelig forsøk for å fastslå at dette ikke er farlig, slik statsråden sier. Jeg har en liten mistanke om at det kan være det. Det er det jeg ber statsråden svare på.

Jan Johnsen (H) : Jeg takker igjen for svaret, men denne gangen registrerer jeg at ministeren faktisk sier at det ikke er aktuelt å sette i gang en vitenskapelig undersøkelse for å avdekke dette. Det ble referert til Folkehelsen. Jeg kan da replisere at Folkehelsen tidligere ikke så noen fare ved å ha kontakt med asbest. Det er først i de siste 10-15 årene at man må utstyre seg som månemennesker for å behandle asbest.

       Jeg vil avslutte med å stille samme spørsmål nok en gang: Ser ikke statsråden gevinsten ved å si til det norske folk at nå ønsker vi å få dette skikkelig vitenskapelig belyst, slik at de som drikker vann fra asbestholdige vannrør, skal være helt sikre på at det ikke er noen fare ved det? Det vil bli litt vanskelig for Stortinget og spesielt for departement og statsråd hvis det skulle vise seg i ettertid å være skadelig, etter at jeg har stilt dette spørsmålet fra talerstolen.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det jeg opplever at representanten Johnsen argumenterer for, er en enda sterkere føre var-holdning enn det som kommer til uttrykk fra ekspertorganenes side. Det er et synspunkt jeg tar med meg og vil vurdere på grunnlag av de analyser som Kreftregisteret er i gang med, av det spesielle tilfellet som vitterlig var utgangspunkt for spørsmålet. Men enn så lenge har ikke statsråden noe annet å støtte seg til faglig sett enn de ekspertorganer som er etablert både for å følge den internasjonale forskning på området, og for selv å drive forskning på området, og som er de faglig rådgivende instanser i slike spørsmål. Det vil ikke være forsvarlig å gi seg til å gjøre slike vurderinger på egen hånd uavhengig av disse faglige instanser.

       Rita Tveiten (A) : Eg har fylgjande spørsmål til helseministeren:

       « I samband med handsaming av abortmeldinga i 1996 vedtok Stortinget at Sosial- og helsedepartementet skulle setja i gang forsøk der jordmødre og helsesøstre får forskrivingsrett til p-piller. Siktemålet var å førebyggja uønskete svangerskap.

       Kva er grunnen til at slike forsøk enno ikkje er komne i gang? »

Statsråd Dagfinn Høybråten : Gjennomføring av denne typen forsøk krever omfattende planlegging, bl.a for å sikre deltakerne i forsøket forsvarlig oppfølging, gjennomføre nødvendig opplæring, legge til rette for systematisk evaluering og avklare juridiske problemstillinger. Det har vært nødvendig å gjennomføre forskriftsendringer, avholde anbudskonkurranse i samsvar med gjeldende regler og etablere en styringsstruktur for prosjektet.

       Sosial- og helsedepartementet har etter en anbudskonkurranse gitt SINTEF Unimed oppdraget med å gjennomføre Forsøk med samlivs- og prevensjonsveiledning i kommuner 1997-2000. Det er oppnevnt en styringsgruppe for forsøket som ledes av Sosial- og helsedepartementet. Selve forsøket settes i gang ved helsestasjonene i deltakende bydeler i Trondheim kommune fra 1. september 1998.

       Forsøket er en oppfølging av Stortingets flertallsinnstilling til kap. 7 om forebygging av uønskete svangerskap og abort i St.meld.nr.16 (1995-1996). Prosjektet skal prøve ut tiltak som kan bidra til nedgang i antall uønskede svangerskap og aborter. Følgende tiltak er inkludert i forsøket:

       I sammenheng med forsøket er det tatt inn en bestemmelse i forskrift om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek av 27. april 1998, som gir jordmødre og helsesøstre begrenset forskrivningsrett som ledd i forsøksvirksomheten. Forskriften trer i kraft fra 1. juli 1998 og erstatter forskrift av 11. november 1993 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek. Forskrivningsretten omfatter rett til rekvisisjon og utlevering av visse reseptbelagte legemidler fra apotek til bestemte aldersgrupper i forsøkskommunen. Forskrivningsretten skal kun gjelde legemidler fra en særskilt liste, som følger som vedlegg til forskriften. Denne listen er fastsatt av Statens legemiddelkontroll.

       Det fremgår av det jeg her har sagt, at departementet har arbeidet aktivt med oppfølgingen av dette forsøket fra stortingsbehandlingen av, og det blir altså gjennomført i inneværende år.

Rita Tveiten (A) : Eg takkar statsråden for svaret, og er glad for at dei trass i alt har kome så langt som dei har, men det er faktisk i desse dagar to år sidan innstillinga vart levert frå sosialkomiteen. I ei så viktig sak som denne mel kverna i alle fall veldig langsamt, eller for å seia det slik: Det er mykje korn som skal malast før ein på ein måte er i mål.

       No viser ei undersøking frå det same SINTEF Unimed som har fått oppdraget frå departementet, at relativt sett har talet på abortar i Noreg eigentleg gått ned dei seinare åra, når ein tar omsyn til at talet på fruktbare kvinner har auka sterkt. Det er likevel ikkje noka særleg trøst, fordi aborttalet er for høgt. Så eg vil gjerne høyra om statsråden har noko synspunkt på kor ein skal sjå for å få inspirasjon til å få talet ned.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg hadde tenkt å unnlate å falle for fristelsen, men jeg må minne om at saken var lovet iverksatt i 1997 av den forrige regjering, som stod representanten Tveiten rimelig nær. Vi tildelte i november 1997 SINTEF Unimed oppdraget, oppnevnte styringsgruppe i januar i år, og har nå i vår fastsatt den nye forskriften som var nødvendig for at jordmødre skulle kunne rekvirere visse legemidler.

       Når det gjelder selve anliggendet, er jeg fullt ut enig. Det er ikke tilfredsstillende, selv om man relativt sett har færre aborter, er det for meg - og jeg forstår også for representanten Tveiten - det nominelle antall aborter som er det mest interessante tallet, og som må ned.

       Jeg kan forsikre om at vi arbeider aktivt med nye tiltak. Den nåværende handlingsplan for abortforebyggende tiltak utløper dette året. Vi kommer til å lage en ny, og vi kommer tilbake til Stortinget med den i egnet sammenheng.

       Ellers vil jeg nevne at Regjeringen allerede på inneværende års budsjett foreslo en styrking av de abortforebyggende tiltak gjennom å opprette en ny tilskuddsordning, hvor en også inviterer frivillige organisasjoner til å være med i arbeidet med konkrete tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og aborter. Den tilskuddsordningen vil vi også evaluere resultatene av.

Spørsmål 28

       Lodve Solholm (Frp) : Eg er glad for endeleg å kunne stille følgjande spørsmål til miljøvernministeren:

       « Kva er grunnen til at Miljøverndepartementet vurderer om kommunedelplanen - arealdelen - i Jondal kommune i Hordaland er i strid med nasjonale interesser, og på denne bakgrunn vil krevje endringar i planen? »

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg er også meget glad for endelig å kunne få lov å svare på dette spørsmålet. Jeg har etter befaring i Stavanger i dag sørget for å ta et meget tidlig fly hjem for å være sikker på at jeg hadde gode tidsmarginer.

       Jeg har i brev av 15. mai i år meddelt Jondal kommune at kommunedelplanen for Hereiane kan bli opphevet. Jeg går inn for å oppheve planen på grunnlag av uttalelser fra bl.a. Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet påpeker at fjordlandskapet i Hardanger vurderes som et av de høyest verdsatte landskapene vi har i Norge. Det er derfor av stor betydning å kunne ivareta helheten i landskapsbildet i dette området. Massetaket som planen åpner for, er foreslått plassert slik at det vil være lett synlig. Omfanget av inngrepet vil endre landskapets karakter og redusere de estetiske verdiene. Kommunedelplanen er derfor ikke i samsvar med viktige nasjonale interesser.

       Jeg vil også minne om at det etter behandlingen av stortingsmeldingen om regional planlegging og arealpolitikk i 1997 er slått fast at hensynet til estetikk og landskapsbilde skal tillegges større vekt i planleggingen.

       Før det blir fattet endelig vedtak i saken er kommunen bedt om å uttale seg om opphevingen av planen.

Lodve Solholm (Frp) : Eg takkar statsråden for svaret.

       Det som det er interessant å legge merke til, er at departementet i eit brev av 15. mai skriv at dei vil oppheve kommunedelplanen. Dei viser til § 20-5 i plan- og bygningslova av 14. juni 1985. Men poenget er at ein etter den paragrafen ikkje har høve til å oppheve ein kommuneplan. Etter den har ein høve til å gjere endringar. Det er dette med endringar spørsmålet mitt også går på.

       No har statsråden gått inn for å oppheve planen. Men det er etter § 27-2 i samband med reguleringsplanen at departementet kan gripe inn og oppheve ein plan på grunn av nasjonale interesser.

       Då er spørsmålet mitt: Korleis heng dette saman med Regjeringas ønske om demokratisering, om at lokaldemokratiet skal fungere, og med nærleiksprinsippet, når ein her går inn og brukar ein lovparagraf som ein faktisk ikkje har høve til å bruke?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si litt om forholdet mellom en kommunedelplan og konsekvensutredning etter plan- og bygningsloven.

       Når departementet får en kommunedelplan til godkjenning, er det departementets oppgave å sikre at den er vedtatt i tråd med nasjonale interesser. Hvis ikke, må departementet innen tre måneder gi tilbakemelding om at man kan tenke seg å oppheve deler av planen.

       Når det derimot gjelder et konkret prosjekt etter plan- og bygningsloven i en reguleringsplan, er det sånn at man vil ha et konkret prosjekt og en konkret tiltakshaver. Da er det også krav om konsekvensutredning, som selvsagt også ville vært gjennomført i dette tilfellet hvis saken hadde gått så langt.

       Departementet er imidlertid av den oppfatning at det å bruke dette området til masseuttak, er en bruk av arealet som er i strid med nasjonale interesser. Vi så derfor ikke grunn til å utsette det å gjøre oppmerksom på dette til man gikk videre med et konkret prosjekt med konkret tiltakshaver. Det ville etter departementets mening langt på vei kunne oppfattes som å gi usikre signaler tilbake til tiltakshaver. Det er bedre at man allerede nå får på bordet den klare oppfatningen som departementet har.

Lodve Solholm (Frp) : Det er greitt at ein vil sjå på dette som eit nasjonalt interesseområde - eg skal ikkje ta stilling til sjølve saka. Men mitt poeng er at Regjeringa gjennom sine erklæringar har sagt at lokaldemokratiet og folkeviljen skal bestemme, og at ein må legge forholda til rette for at lokale initiativ blir følgde opp. Og så har ein etter § 20-5 høve til å gjere endringar i ein kommunedelplan, men ikkje oppheve den. Ein har moglegheit til å oppheve den i samband med ein reguleringsplan, og då er det krav om ein konsekvensanalyse.

       Eg synest det då er forunderleg at ei regjering som til dei grader snakkar om nærleiksprinsippet og lokaldemokrati i utvida tyding, ikkje lar kommunane få lov til å køyre dette løpet fullt ut i tråd med det ein har sagt om lokaldemokrati. Kvifor ikkje vente på den konsekvensanalysen som no faktisk var sett i gang, og la oss få sjå den konsekvensanalysen? Då har Regjeringa etter § 27-2 i plan- og bygningslova moglegheit til å gripe inn og oppheve ein reguleringsplan for det aktuelle prosjektet. Kvifor ikkje gjere det?

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få understreke at denne regjeringen er svært opptatt av lokaldemokrati og ryddige prosesser. Samtidig er det departementets oppgave å påse at kommunedelplaner og kommuneplaner faktisk ivaretar nasjonale interesser som Stortinget selv har fastsatt gjennom stortingsmeldinger.

       Når det gjelder en kommuneplan, fastslår den hva arealene skal brukes til. Vi mener at dette området ikke kan brukes til masseuttak uten å være i strid med nasjonale interesser. Vi mener derfor at det er ryddig å gi tydelige signaler til kommunen allerede nå, istedenfor at det blir satt i gang en konsekvensutredning av et konkret tiltak som ikke på noen som helst måte vil kunne imøtegå de innvendinger vi har ut fra at dette er i strid med nasjonale interesser.

       Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg skal få lov å stille følgende spørsmål til statsråden:

       « Et enstemmig Arendal bystyre og fylkesutvalg har tidligere vedtatt å regulere Stoa Vest i Arendal til næringsområde. Innvendinger mot dette fra fylkesmannens miljøvernavdeling har imidlertid brakt denne saken opp på departementsnivå. En enstemmig lokaldemokratisk avgjørelse helt uten nasjonal betydning blir overprøvd av sentrale myndigheter. En overkjøring av den lokale selvråderetten vil være svært negativ og distriktspolitisk meget skadelig for Aust- Agder.

       Kan statsråden redegjøre for denne saken? »

Statsråd Guro Fjellanger : Arendal kommune fremmet forslag til reguleringsplan for Stoa Vest i april 1997. Arealet er i hovedsak foreslått brukt til næringsareal og inneholder også et område for ny postterminal. Forslaget var i strid med gjeldende kommuneplan. Fylkesmannens miljøvernavdeling i Aust-Agder reiste innsigelse mot planforslaget bl.a under henvisning til rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging.

       Kommunen gjorde vedtak om reguleringsplanen i desember 1997 uten å ta hensyn til innsigelsen. Etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven skal planer i slike tilfeller avgjøres av Miljøverndepartementet. Departementet har vært på befaring i området, og saken ligger nå til sluttbehandling.

       Hovedspørsmålet som departementet må ta stilling til i denne saken, er om tilretteleggingen for en betydelig forretningsvirksomhet eller kjøpesenterutvikling i planområdet er i strid med de rikspolitiske retningslinjene for samordnet areal- og transportplanlegging fra 1993. Her heter det bl.a at regionale publikumsrettede offentlige eller private servicetilbud skal lokaliseres ut fra en regional helhetsvurdering tilpasset eksisterende og planlagt senterstruktur og kollektivknutepunkter.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret.

       Jeg vil imidlertid påpeke at Arendal sentrum er fullt utbygd. Sentrum i Arendal er begrenset av sjø og fjell, og det kan ikke utvides i noen retninger. Stoa-området er derfor det eneste næringsområde som har noe vekstpotensial for Arendal, og det må derfor ikke legges flere restriksjoner, som f.eks nekting av bygging av kjøpesenter, på næringsutviklingen i dette viktige område for Arendal. Det ville være totalt uakseptabelt at sentrale myndigheter overkjører et enstemmig bystyre og fylkesutvalg i vedtaket om den foreliggende reguleringsplanen for Stoa Vest. Jeg vil understreke at de distriktsmessige betydningene for Aust-Agder fylke er store og betydningen for Arendal som by i næringslivs- og arbeidsplasssammenheng er betydelig.

       Jeg vil til slutt få lov til å spørre statsråden: Det sterke lokalpolitiske engasjementet som er vist i denne saken, gjør ikke det et visst inntrykk på statsråden?

Statsråd Guro Fjellanger : Det lokale engasjementet gjør et inntrykk på statsråden. Men det gjør også det faktum at forslaget var i strid med gjeldende kommuneplan, og det faktum at fylkesmannens miljøvernavdeling i Aust-Agder rettet innsigelser mot planforslaget, som ikke ble tatt til etterretning.

       Jeg har lyst til å understreke at når vi griper inn i saker som denne, er det strenge regler som går på at saken skal kunne sies å være av nasjonal interesse. Vi baserer oss bl.a på de retningslinjene som Stortinget har gitt oss ved behandlingen av stortingsmeldingen om regional planlegging og arealpolitikk, og der slår man bl.a fast at det er viktig å få areal- og transportplaner som gir en samlet vurdering, og som sørger for arealplanlegging som bl.a reduserer behovet for transport, reduserer klimagassutslipp og reduserer lokal luftforurensning.

       Jeg vil gjerne understreke at departementet tar sikte på å få en rask avgjørelse i denne saken, ikke minst ut fra hensynet og behovet for ny postterminal.

Torbjørn Andersen (Frp) : Jeg vil takke statsråden for at hun sier hun vil ta et hurtig initiativ for å få behandlet dette så fort som mulig. Det trengs absolutt.

       Jeg er litt bekymret når hun snakker om den nasjonale kjøpesenterpolitikken, at den skal være avgjørende. Nå er det slik at i Arendal har vi faktisk ingen kjøpesenter. Men vi lider under at begge nabofylkene våre har kjøpesenter, og vi har stor handelslekkasje til begge de store kjøpesentrene. Det ene av dem er faktisk landets største. Så det ville være ønskelig at vi fikk en stadfestelse av en reguleringsplan i tråd med det forslaget som foreligger, for ikke å få en sånn løsning som f.eks bare gir rett til å bygge postterminal der. Vi må ha en regulering for Stoa Vest som tilfredsstiller næringslivets behov i Arendal og Aust-Agder, og som gir fulle rettigheter når det gjelder å bygge kjøpesenter. Derfor er de distriktspolitiske sidene viktige, og jeg mener de lokaldemokratiske avgjørelsene må respekteres. Jeg håper at en i denne saken når den blir ferdig, faller ned på en avgjørelse som er så god som mulig for Arendal og Aust-Agders vedkommende.

Statsråd Guro Fjellanger : Det er absolutt departementets intensjon å komme fram til en så god avgjørelse som mulig, så får vi da diskutere om vi er enig i konklusjonen.

       Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Sikring av friluftsområder langs Oslofjorden er et kommunalt og statlig ansvar. Dunholmen i Nøtterøy kommune ble i 1991 regulert til offentlig friområde.

       Kan Nøtterøy kommune i Vestfold regne med statlig støtte for å sikre seg dette friområdet? »

Statsråd Guro Fjellanger : De statlige bevilgningene til sikring av friluftsområder forvaltes av Direktoratet for naturforvaltning. Direktoratet har mottatt søknad fra Nøtterøy kommune om statlig medvirkning til sikring av Dunholmen, et 28,5 daa stort strandområde på øya Føynland på Nøtterøys østside. Kommunen har antydet totale sikringskostnader på ca 6 mill. kr, hvorav kommunen vil bidra med 2 mill. kr og fylkeskommunen med 1 mill. kr.

       Dunholmen ligger i direkte tilslutning til Fjærholmen friområde, som allerede i dag er et av Tønsberg-distriktets mest populære bade- og friluftsområder. Det er planlagt en kyststi gjennom området. Kommunen har i søknaden bl.a vist til at Dunholmen kanskje er et av de aller siste områdene i kommunen som lar seg sikre som et større friområde knyttet til sjøen. Området er prioritert i fylkets handlingsplan for friluftsliv, og fylkesmannen har gitt søknaden første prioritet av årets søknader fra Vestfold. Direktoratet vil behandle årets søknader i løpet av juni.

       Jeg har imidlertid fått følgende foreløpig vurdering av denne saken: Dunholmen ligger i et område av høy nasjonal verdi for friluftslivet, og vil derfor allerede i utgangspunktet ligge an til å bli høyt prioritert. Direktoratet vil ved behandling av denne søknaden også legge vekt på at kommunen og fylkeskommunen har sagt seg villig til å bidra med ca 50 % av ervervskostnadene. Søknaden vil derfor bli prioritert høyt ved årets tildeling av statlige midler.

       Siden det er Direktoratet for naturforvaltning som behandler denne typen saker, og jeg vet at de nå skal vurdere en rekke søknader som til sammen langt overstiger den økonomiske ramme de har til disposisjon, er det ikke mulig å si noe mer om denne konkrete saken nå.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg takker for et positivt svar fra statsråden, hvor det sies at dette er høyt prioritert, og det er jeg glad for å høre.

       Det er alltid kamp om knappe ressurser. Det er jo ikke noe nytt, men her har vi et prosjekt som ligger godt innenfor de retningslinjer som er satt opp for bevilgning nettopp til slike formål. Det ble nevnt at fylkeskommunen er villig til å gå inn her, fylkesmannen har prioritert det, og kommunen vil selvfølgelig gå inn og betale. De siste millionene fra statlig side for å få dette til å gå i hop står altså igjen. Det er sagt i retningslinjene at man prioriterer nettopp områder langs kysten og tettstednære områder - noe som Nøtterøy kommune er - og man har da ansvar for å sikre friluftsområder for allmennheten på en spesiell måte. Her er alt lagt vel til rette fra kommunens side, men så kommer kampen om ressursene, og her konkurrerer kommunen med andre. Er det slik å forstå at statsråden ser at dette ligger innenfor retningslinjene, og at man kan regne med å få støtte i sin videre planlegging?

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg ber om forståelse for at statsråden ikke kan gå lenger enn hun allerede har gjort uten å forskuttere Direktoratet for naturforvaltnings behandling av søknaden.

       Jeg er helt enig i at dette er et viktig prosjekt. Det er viktig å sikre friluftsområder for allmennheten, og det er også et gledelig faktum at vi har på bordet en rekke gode og konkrete søknader som alle tilfredsstiller retningslinjene. Utfordringen er som kjent at summen man søker om, overstiger det som er avsatt på budsjettet.

       Som jeg sa, tar Direktoratet for naturforvaltning sikte på å ha prioriteringene ferdig i juni, og som jeg også har sagt, mener Direktoratet at det er grunn til å tro at dette prosjektet vil bli høyt prioritert, bl.a fordi det er faglig godt, fordi det tilfredsstiller retningslinjene, og fordi både kommunen og fylket har sagt seg villig til å gå inn med ca halvparten av midlene.

       Erna Solberg (H) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « 2. november 1995 traff Hordaland fylkeskommune i medhold av kulturminneloven § 22 nr. 4 vedtak om midlertidig fredning av Krinkelkroken-kvartalet i Bergen. Fylkeskommunen opphevet sitt vedtak 7. desember 1995. Riksantikvaren har nå varslet oppstart av fredningssak for deler av det samme kvartalet.

       Mener statsråden at Riksantikvaren i forhold til vedtak truffet av underordnet antikvarisk myndighet i samme sak er ubundet av de strenge regler for omgjøring av vedtak gitt i forvaltningsloven § 35? »

Statsråd Guro Fjellanger : Som det fremgår av spørsmålet fra representanten Solberg, dreier dette seg om en konkret fredningssak etter kulturminneloven som nå er til behandling hos Riksantikvaren. Miljøverndepartementet er klageinstans for Riksantikvarens vedtak i denne typen saker. Eventuelle klager kan også omfatte det juridiske grunnlaget for det vedtaket som er påklaget. Jeg finner det derfor ikke riktig å kommentere juridiske problemstillinger knyttet til denne konkrete saken på det nåværende tidspunkt.

       Når det gjelder det prinsipielle som er tatt opp i spørsmålet, er Riksantikvaren selvsagt bundet av forvaltningslovens bestemmelser om omgjøring av vedtak. En beslutning om å oppheve et midlertidig fredningsvedtak, slik fylkeskommunen har gjort i denne saken, avskjærer likevel ikke automatisk adgangen til senere å reise ordinær fredningssak. Hvorvidt denne adgangen fortsatt er til stede, beror på en konkret tolkning av vedtaket, både hjemmelsgrunnlag og de reelle hensyn som ligger bak vedtaket. Som sagt innledningsvis, finner jeg det ikke korrekt å kommentere om det i denne konkrete saken er forhold som avskjærer muligheten for å reise ordinær fredningssak. Det samme gjelder andre skjønnsmessige sider ved saken.

       Hans J Røsjorde hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Gunnar Halvorsen (A) : Jeg tillater meg på vegne av Liv Marit Moland å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Forskningsprosjektet Climex, som blir drevet av NIVA, har til nå kostet ca 25 mill. kroner. Prosjektet skulle vært avsluttet og evaluert innen 3 år. Det trues nå av nedleggelse på grunn av manglende bevilgninger.

       Vil statsråden sørge for at prosjektet blir tilført nødvendige midler? »

Statsråd Guro Fjellanger : Ansvaret for å forvalte Miljøverndepartementets forskningsbevilgninger generelt, herunder bevilgninger til Climex-prosjektet, er kanalisert til Norges forskningsråd. Årsaken til dette er at Forskningsrådet både har bred kompetanse og et særskilt ansvar for å sikre den faglige kvaliteten ved utvelgelse av støtteverdige forskningsprosjekter.

       Forskningsrådet bevilget høsten 1997 1,5 mill. kr i ekstraordinær støtte til Climex-prosjektet for å sikre en forsvarlig avslutning av prosjektet. Prosjektet har tidligere vært vurdert som støtteverdig av både EU-kommisjonen og Forskningsrådet og har mottatt til sammen 5,5 mill. kr i støtte fra Forskningsrådet for perioden 1992-1996.

       Climex-prosjektet har blitt underlagt faglige vurderinger både i regi av Norges forskningsråd og internasjonalt i regi av EU. Det er disse vurderinger som ligger til grunn for Forskningsrådets beslutning om en styrt avvikling av prosjektet. Jeg har tillit til de vurderingene som Norges forskningsråd har gjort i denne saken.

       Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « Vi har i Norge i dag forskere som driver radiomerking av rovdyr hele året. I tillegg er det visse viltforvaltere som ser denne oppgaven som meget viktig. Alle radiomerkede bjørner i Norge kan i dag betraktes som slagbjørn.

       Mener statsråden at disse rovdyr skal fredes uansett hvor meget de dreper, finnes det i dag noen rapport som kan fortelle hva som er kommet ut av denne merkingen, og følger Direktoratet for naturforvaltning og en del av viltforvalterne Stortingets intensjon om radiomerking? »

Statsråd Guro Fjellanger : Jeg vil innledningsvis presisere at norsk og internasjonal viltforvaltning i stor grad baseres på kunnskap oppnådd gjennom forskning, hvor radiomerking utgjør en av flere metoder. Det er min generelle holdning at antallet radiomerkede dyr skal holdes på et lavt nivå. Radiomerking av dyr vil alltid være en avveining mellom behov for kunnskap og de eventuelle ulempene dette medfører for de dyr som skal radiomerkes. På denne bakgrunn har Landbruksdepartementet nedsatt et eget forsøksdyrutvalg som går gjennom alle søknader om radiomerking. Utvalget skal sikre at radiomerking gjennomføres på en human og etisk forsvarlig måte.

       Radiomerkede rovdyr er ikke spesialfredet, slik representanten indikerer i sitt spørsmål. Radiomerkede individer kan i likhet med umerkede rovdyr felles dersom de volder betydelig skade og forvaltningsmyndighetene gir fellingstillatelse.

       En del bjørner inngår imidlertid i et samarbeidsprosjekt mellom Sverige og Norge - også kalt det skandinaviske bjørneprosjektet. I dette prosjektet er det investert betydelige ressurser over flere år. For disse bjørnene gis det ikke betingede fellingstillatelser til fylkesmennene, og vedtak om felling fattes av Direktoratet for naturforvaltning direkte.

       De forskningsprosjekter som drives med bruk av radiosendere på rovdyr, rapporterer jevnlig til myndighetene, i tillegg til ordinær vitenskapelig og populærvitenskapelig informasjonsvirksomhet. Vesentlige deler at det forbedrede kunnskapsgrunnlaget er nedfelt i stortingsmeldingen om rovviltforvaltning, som ble behandlet i Stortinget sommeren 1997.

       I forbindelse med en egen interpellasjon om rovviltforvaltning her i Stortinget våren 1998 ble det bl.a framlagt forslag om intensivering av arbeidet med bestandsovervåking. Forslaget ble oversendt Regjeringen uten realitetsvotering. Jeg ser på arbeidet med radiomerking av store rovdyr som en viktig del av bestandsovervåkingen og viser i den forbindelse til at Regjeringen har foreslått en økning i bevilgningene til dette arbeidet i forslaget til revidert nasjonalbudsjett for 1998.

Per Roar Bredvold (Frp) : Jeg takker statsråden for svaret og har fått bekreftet noe av det jeg mener. Jeg takker også for at radiomerkingen skal holdes på et lavt nivå - så lavt som mulig, som statsråden sa. Jeg takker også for at de merkede dyrene ikke er spesialfredet. Men statsråden sa at i samarbeidet mellom Sverige og Norge er det litt annerledes. Vi har en veldig lang grense mellom Norge og Sverige, og i grenseområdene er det problemer med bufe kontra rovdyr og rovdyr kontra de som skal leve og bo i området. Der har vi et stort problem som jeg håper statsråden vil ta hensyn til.

       Jeg lurer også på om statsråden er enig i at rovdyr som er merket, kan oppføre seg på en annen måte enn umerkede rovdyr ved at de er i fokus hele tiden, ved at man følger dem, kanskje med helikopter, at de på den måten kan bli rovdyr i rovdyrets ekte forstand.

Statsråd Guro Fjellanger : La meg først få si at jeg tror det samarbeidet vi har mellom Norge og Sverige, og også forskningsprosjektet vi har på bjørn, er svært viktig. For å sikre at overordnede hensyn blir vurdert når fellingstillatelser eventuelt skal gis, er det altså ikke gitt betinget fellingstillatelse i disse tilfellene, men fremdeles har Direktoratet for naturforvaltning adgang til gi fellingstillatelse. Så det er heller ikke sånn at disse dyrene er totalfredet.

       Hvorvidt det er belegg for å si at merkede rovdyr oppfører seg annerledes enn andre rovdyr, har jeg ikke grunnlag for å si noe om. Det jeg understreket i mitt første svar, er jo nettopp det at det er viktig at både radiomerkingen - selvsagt også overvåkingen av de radiomerkede dyrene - skjer på en måte som i minst mulig grad gir fare for at atferden skal endre seg.

       Tron Erik Hovind (Sp) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « I henhold til rikspolitiske retningslinjer for samordnet areal- og transportplanlegging skal det tilrettelegges for en mest mulig effektiv, miljøvennlig og trygg transport, samtidig som omfanget av transporten skal begrenses i størst mulig grad. Disse retningslinjene kombinert med sentralisering skaper stort press på jordbruks- og friområder på det sentrale Østlandet.

       Vil statsråden foreta seg noe for å sikre at disse områdene i større grad blir forbeholdt jordbruk og friområder i fremtiden? »

Statsråd Guro Fjellanger : Hensikten med de rikspolitiske retningslinjer er bl.a å bidra til at utbyggingen skjer mer konsentrert for å redusere arealforbruket og begrense transportbehovet, samtidig som det legges til rette for mer miljøvennlige transportformer.

       Det er mange hensyn som skal avveies gjennom en samordnet areal- og transportplanlegging, og retningslinjene ivaretar en rekke hensyn knyttet til jordvern og friluftsliv. Av retningslinjene framgår bl.a følgende:

       Samlet sett mener jeg de rikspolitiske retningslinjene vil bidra til mindre forbruk av arealer, også av dyrket og dyrkbar jord, enn ved de svært arealkrevende utbyggingsløsningene som var vanlige før.

       Utbygging innenfor den eksisterende by- og tettstedstrukturen er ofte komplisert. Det er behov for å se nærmere på hvordan dagens og eventuelt nye virkemidler kan utvikles for å bedre arealutnyttelsen. Miljøverndepartementet har innledet et nært samarbeid med Landbruksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet om dette, der et viktig hensyn nettopp er å dempe presset på jordbruksarealene.

       Jeg kommer til spørretimen i dag direkte fra en befaring i Stavanger, hvor nettopp hensynet til jordvern er satt på dagsordenen, og hvor vi må søke å finne en løsning hvor vi kan kombinere det viktige hensynet som jordvern er, med at kommunen har behov for nye boliger. Og da tror jeg det er viktig at vi har en nær og god dialog med de områdene hvor vi skal foreta disse vanskelige avveiningene, at vi har en åpen og demokratisk prosess, og at vi gir klare signaler fra Regjeringens side om at vi ønsker å prioritere jordvern.

       Steinar Bastesen (TF) : Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

       « En nærbutikk i Digermulen i Lofoten sorterer ut sitt papp- og papiravfall. Dette avfallet fraktes, via omveier og mellomlagringer, til et deponi på Østlandet. Dette deponiet har vært fullt siden jul, og avfallet har da blitt fraktet til et fjernvarmeanlegg i Kiruna i Sverige. Mesteparten av transporten foregår med vogntog som bruker ca 5 liter diesel på mila.

       Synes miljøvernministeren at dette er en fornuftig og miljømessig håndtering av avfallet, og ville det ikke vært bedre at avfallet ble brent i Digermulen? »

       Miljøverndepartementet har inngått flere avtaler med næringslivet for å sikre økt innsamling og gjenvinning, herunder papp, såkalt brunt papir og kartong. I avtalen har bransjen forpliktet seg til å sikre 80 % gjenvinning av brunt papir. Det er for tiden stabil avsetning for brunt papir med en pris på 350 kr pr. tonn. Etter det jeg kjenner til, er det også en viss import av brunt papir på grunn av økt etterspørsel. Det ligger derfor godt til rette for at også pappavfallet fra Digermulen skal kunne gjenvinnes.

       Papir forårsaker store miljøkostnader om det legges på avfallsdeponi, bl.a utslipp av klimagassen metan. Derfor er det ønskelig å gjenvinne papiravfall, enten ved materialgjenvinning eller energiutnyttelse.

       Det har i noen tid vært svært lave priser på verdensmarkedet for returpapir, samtidig som det har vært liten innenlandsk kapasitet for å ta i mot papir til gjenvinning. For å sikre gjenvinning av returpapiret inngikk Miljøverndepartementet i 1996 en avtale med Norske Skog, hvor bedriften forplikter seg til å bygge et gjenvinningsanlegg. Noe av det første denne regjeringen tok fatt i, var denne avtalen - og sikret at den ble fulgt opp med en tidsplan. Denne regjeringen har nå fått på plass en tidsplan som sørger for at byggingen av anlegget kommer i gang i år, og at anlegget skal stå ferdig innen år 2000.

       Inntil anlegget er i drift har Norske Skog, som en del av avtalen med departementet, opprettet et fond som skal bidra til å sikre avsetningen av innsamlet papir.

       Returpapir er en råvare som omsettes internasjonalt. Det er derfor ikke rart at noe av det blir eksportert til Sverige og utnyttet der. Det gjelder både papir som brukes til produksjon av nytt papir, og papir som energiutnyttelse i industriell produksjon eller fjernvarmeanlegg.

       Representanten Bastesen reiser spørsmål om ikke forbrenning av papiravfallet fra Digermulen like gjerne kunne skje i Lofoten. Papiret kan i og for seg forbrennes i et hvilket som helst anlegg som har tillatelse til dette, og som utnytter energien i avfallet, men jeg er ikke kjent med at det finnes noe slikt anlegg i det aktuelle området. For papir innsamlet i Nord-Norge er det flere innsamlere i landsdelen som har fått støtte fra Norske Skogs returpapirfond for å eksportere papir til Sverige til forbrenning med energiutnyttelse. Dette er ikke den ideelle løsning, men det er en langt bedre løsning enn at papiret forbrennes uten energigjenvinning.

       Jeg vil understreke at dagens situasjon er midlertidig. Når Norske Skogs returfiberanlegg står ferdig i 2000, får vi mer langsiktige og stabile avsetningsforhold for gjenvinning av returpapir.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg vet ikke om jeg skal takke for svaret, og jeg vet heller ikke om jeg skal le eller gråte. Dette er ikke et enkeltstående tilfelle. Dette er en situasjon som gjelder flere tusen butikker rundt om i dette land. Og det grenser jo opp til en svenskevits i omvendt forstand når man sender papir via Østlandet til Kiruna for å brenne det der for å gi gratis varme til svenskene! Ja, da går det over min forstand.

       Jeg må stille tilleggsspørsmål til miljøvernministeren: Tror hun ikke at med en sånn håndtering av papir som kunne gi varme ut i distriktene etter at det er blitt innsamlet, vil politikerforakten vokse når folk får rede på hva som kan foregå i miljøvernets navn og doble og mangedoble forurensningen?

Statsråd Guro Fjellanger : Det er ikke første gang i mine ukentlige runder med representanten Bastesen at representanten ikke vet om han skal le eller gråte. Men jeg har lyst til å understreke følgende, og det er at jeg tror vi er opptatt av det samme grunnleggende prinsipp: Når folk er villig til å gjøre en jobb med å sortere papir, enten det er i en nærbutikk i Digermulen eller Steinar Bastesen hjemme hos seg selv, er det myndighetenes oppgave å sikre at dette papiret blir brukt på en fornuftig måte.

       Det var derfor at denne regjeringen som noe av det første den gjorde i Miljøverndepartementet, tok opp igjen avtalen med Norske Skog som den forrige regjeringen hadde vært villig til å utsette gang på gang. Det var også derfor vi sørget for å få på plass en bindende framdriftsplan som gjør at et sånt anlegg vil stå ferdig innen år 2000 og ha kapasitet til å ta det aller meste av det innsamlede papiret i Norge. Det er i den sammenheng jeg sier at løsningen i forhold til forbrenning i Sverige ikke er ideell, men kan fungere som en midlertidig løsning til anlegget står ferdig.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg er overbevist om at de som måtte høre på, er mer enig med meg enn med miljøvernministeren når jeg karakteriserer dette som en ikke fornuftig ordning. Det er ufornuften som rår i dette tilfellet.

       Her pålegger man forbrukerne for det første å sortere - det er arbeidskrevende. Ikke nok med det, du skal betale en masse penger for å fyre for svenskene! Men vi er ikke ferdig med det! Nå kommer det grønne skatter på dieselen som brukes for å frakte dette papiret rundt om i landet og så til Sverige, hvor de får det gratis - og det kommer i tillegg som en belastning for forbrukerne! Da må jeg spørre: Hvor er fornuften?

       Jeg har igjen lyst til å understreke at det vi faktisk har gjort fra denne regjeringens side, er å få til en bindende avtale med Norske Skog om en framdriftsplan som gjør at papiret som blir samlet inn, faktisk blir håndtert på en fornuftig måte. Og grunnen til at vi har gjort det, er nettopp at når vi ber folk om å gjøre en jobb selv - nå er det kanskje litt ulike meninger om hvor arbeidskrevende det er å sortere papiret, i Kristiansand f.eks er 92 % av befolkningen fornøyd med den sorteringsordningen de har - må vi sørge for å ha en fornuftig løsning.

       Som jeg sa i sted, er det mest fornuftige å få til gjenvinning av papiret. Det får vi fra år 2000. Inntil da er det mest fornuftige å brenne papiret på en måte som gjør at energien kan utnyttes. Det er dessverre ikke et slikt anlegg i Lofoten i dag, og derfor mener jeg vi kan leve med den situasjonen vi har midlertidig, fordi vi vet at dette finner sin løsning i år 2000.

Presidenten: Dermed er dagens spørretime over.