Karin Andersen (SV) (ordfører for saken):

       Dok.nr.8:87 fra Arbeiderpartiet griper rett inn i en vanskelig og uholdbar situasjon både for dem som er arbeidsledige blant innvandrere og flyktninger, og for samfunnet.

       Arbeid er en rett alle må ha. Det å kunne leve av eget arbeid er viktig. Arbeidsledighet er fra samfunnets side sløsing med menneskelige ressurser. Dette utgangspunktet, som jeg tror var felles for de fleste i komiteen, har gjort det viktig for oss å finne nye løsninger, nye måter for å håndtere arbeidet med å sikre at flest mulig, også blant innvandrere og flyktninger, får denne retten, og at samfunnet får nytten og gleden av arbeidsinnsatsen. Forslaget fra Arbeiderpartiet griper rett inn i denne situasjonen. Et bredt flertall har sluttet seg til forslaget.

       Stortinget har tidligere i år behandlet en sak som går på det samme tema, nemlig diskriminering i arbeidslivet, og har vedtatt et forbud mot diskriminering på etnisk grunnlag ved ansettelser. Det er et viktig bidrag.

       Så til forslaget, der hovedpoenget er: Lag kvalitetsmessig gode opplegg både for språkopplæring og arbeidstrening, og gjør det raskt, slik at den tiden den enkelte går uten å ha noe å gjøre, blir kortest mulig. Å bli tilvent passivitet i en vanskelig og ofte krisepreget livssituasjon bidrar nesten uten unntak negativt på evnen til å komme i arbeid og aktivitet senere. Opplegget må ha en høy kvalitet og være tilpasset den enkelte. Skal en kreve deltaking, må kvaliteten være høy, og praktiske hindringer for å delta må ryddes til side. Derfor er gratis barnetilsyn en nødvendighet, og jeg er svært glad for at et så bredt flertall i komiteen har sluttet seg til et ønske om det.

       Forpliktende deltaking fra den arbeidsledige skal også lønne seg økonomisk. Det betyr at den som følger opp, får en høyere ytelse enn satsene for sosialhjelp. Forslaget rokker ikke ved prinsippet om retten til økonomisk sosialhjelp. Dette betyr altså et tillegg. I forslaget nevnes arbeidstreningssentre som én praktisk måte å organisere dette arbeidet på. Flertallet er enig i at det bør komme i gang prøveprosjekt med arbeidstreningssentre.

Sylvia Brustad (A) : La meg først få si at jeg er veldig glad for det vi har fått til gjennom behandlinga av dette forslaget. Ikke bare har vi som forslagsstillere fått fullt gjennomslag for alle våre punkter, men forslaget er - syns jeg - gjennom en god og fin behandling i komiteen blitt utdypet og utvidet slik at det både praktisk og prinsipielt må sies å representere et viktig skritt framover i utforminga av en bedre politikk for flyktninger og innvandrere.

       Bakgrunnen for forslaget fra Arbeiderpartiet var jo ønsket om å gjøre noe med den situasjonen som altfor mange flyktninger og innvandrere er i, og de problemer de har med å få seg et arbeid. I takt med bedringen på arbeidsmarkedet har ledigheten blant innvandrere også gått ned, og i løpet av de siste årene er arbeidsledigheten blant innvandrere f.eks i Oslo og Akershus blitt redusert med over 20 %. Likevel regner en på landsbasis med at ledigheten for innvandrere fortsatt er om lag tre ganger høyere enn den er for nordmenn. Det er sløsing med menneskelige ressurser. Samtidig ser vi at det er mangel på arbeidskraft i mange bransjer. Det skulle derfor være en fin tid og en fin mulighet for å skaffe flest mulig innvandrere en jobb, noe som vi alle sammen ville være tjent med, for det er snakk om å ta ressursene i bruk.

       Samtidig som vi setter i gang aktive tiltak, må det også gjøres noe for å forbedre holdningene overfor innvandrere på arbeidsmarkedet. For det er noe som er galt når ingeniører med en annen hudfarge enn oss, men med norske eksamener så gode som noen, ikke får ubesatte stillinger når det er mangel på arbeidskraft i bransjen. Vi har hørt om leger som har fått avslag på avslag, selv om det også innenfor den sektoren er stor mangel. Noen har til og med gått til det skritt at de som et eksperiment har byttet sitt utenlandske navn til et norsk for så å bli innkalt til intervju, men får allikevel ikke jobben. Dette er ikke holdbare situasjoner.

       Arbeidsdirektøren i Oslo og Akershus mener nå å merke en bedring når det gjelder holdninger, og sier at fremmedspråklige er blitt en mer attraktiv arbeidskraft. I så fall er det en gledelig utvikling som vi må jobbe for å videreføre. Men dessverre, dette gjelder nok ikke overalt. Bedriftene må i større grad være opptatt av hva folk kan, og her er det åpenbart fortsatt en lang vei å gå. « Kjennskap gir vennskap » gjelder også på dette området.

       Det må være et mål at nyankomne innvandrere og flyktninger snarest mulig etter bosetting skal bli sjølhjulpne. Forskning har vist oss at dersom flyktninger og innvandrere ikke kommer i arbeid de tre-fire første årene, så er det svært vanskelig for dem å komme i arbeid senere. Kommunene får jo integreringstilskudd i fem år. I mange tilfeller tror jeg nok at det kan ha vært en sovepute, slik at en aktiv innsats på arbeidsmarkedet ikke blir satt i gang før de fem årene er gått. Og språkopplæringa, som selvfølgelig er kjempeviktig, tar ofte for lang tid, og resultatene er også i høyeste grad varierende. Derfor er jeg glad for at vi nå vil få vedtatt prinsipper og praktiske tiltak som vil gjøre det lettere for nyankomne flyktninger og innvandrere å gå fra passiv sosialstøtte til aktive tiltak ved at språkopplæring, arbeidstrening og formidling skal skje parallelt og ikke etter hverandre.

       For oss i Arbeiderpartiet, og for så å si hele komiteen, er det et viktig prinsipp at flyktninger og innvandrere skal slippe å bli kasteballer i systemet. Det gjelder selvfølgelig også befolkninga for øvrig. I hovedsak bør folk ha én person og ett kontor å forholde seg til. Det er viktig at det skapes et stabilt forhold mellom flyktningene og personene i hjelpeapparatet. Vi har tidligere her i Stortinget fått vedtatt en gjennomgang av særlovgivningen for å fjerne eventuelle hindringer som kan ligge i veien for at samarbeidet mellom f.eks arbeidskontor, sosialkontor og trygdekontor kan være så tett og så godt som det burde være. Ikke minst i arbeidet med å få innvandrere i jobb er dette en viktig målsetting. Ikke minst er det viktig at man på den måten får best utnyttelse av ressursene ved at utbetaling av økonomisk støtte, arbeidsformidling, henvisning til språkkurs og helsetilbud blir koordinert og individuelt tilpasset.

       Det skal også utarbeides individuelle kvalifiseringsplaner så snart som mulig etter ankomst, og flyktningene skal selvfølgelig delta i utarbeidelsen av disse planene. Dette er planer som bør være forpliktende for begge parter, og det skal lønne seg å delta i et forpliktende opplegg etter en avtalt plan.

Lodve Solholm (Frp) : Vi i Framstegspartiet er i utgangspunktet positive til tiltak for å redusere flyktningar og innvandrarar sin avhengnad av sosialhjelp, og meiner m.a at gode norskkunnskapar er ein grunnleggande føresetnad for å kunne stå på eigne bein, slik dei aller fleste i Noreg må gjere. Men vi trur ikkje at den føreslåtte ordninga er det som vil løyse dei problema vi står overfor.

       Ein politikk bygd på FAFO-rapport 234:1997, « Virker tvang? », som både saksordføraren og ein av forslagsstillarane har vore inne på, er kanskje den måten vi kan løyse dette på, dersom vi fører vidare dei ti suksesskriteria som ligg i den rapporten - eg skal kome litt attende til det.

       Den første og største føresetnaden for at vi skal kunne klare å løyse problema slik at innvandrarane skal kunne kome i arbeid så fort som mogleg og gjere seg uavhengige av offentleg støtte og stå på eigne bein, er at vi har ei norskundervisning som gjer det mogleg for innvandrarar og flyktningar å lære seg norsk språk - så fort som mogleg. Skal vi kunne klare det, må norskundervisninga intensiverast og konsentrerast.

       Norskundervisninga bør etter mitt skjøn avsluttast med ein språktest, der ein får sjå korleis dette har vore gjennomført. For å motivere kan det også vere grunnlag for å seie at dei som ikkje følgjer opp og fullfører norskundervisninga, må kunne trekkast i ytingane frå sosialtenesta eller andre ytingar. Ros og ris er ikkje eit dårleg pedagogisk verkemiddel - « det er no gamalt og vil so vera », som Ivar Aasen sa.

       Eg vil vise til at det i USA er ein god del religiøse og andre frivillige organisasjonar og foreiningar som driv integreringsprogram som varer i fire månader, med støtte frå føderale styresmakter. Det viser seg at konsentrert språkundervisning gjer at 80 % av dei som tar del i programmet, faktisk er ute i arbeidslivet etter fullført program. Den konsentrerte språkundervisninga er ein særs viktig del av programmet.

       I denne samanhengen vil eg også vise til FAFO-rapporten « Virker tvang? » igjen, som viser at ein finn mange døme på svært vellukka integreringsprosjekt som har det kjenneteiknet at føresetnaden for økonomisk støtte er deltaking i kvalifiseringsprogram.

       FAFO-rapporten er også kritisk til norsk integreringspolitikk slik den er fastlagd av Stortinget og gjort greie for i integreringsmeldinga frå 1997. FAFO-rapporten konkluderer med at det finst ti suksesskriterium for integreringspolitikk, med basis i vektlegging og tydeleggjering av samanhengen mellom innsats og rettar. Dei ti suksesskriteria er:

       Vi i Framstegspartiet sluttar oss til desse ti punkta, og meiner faktisk at ein vellukka integreringspolitikk bør ta utgangspunkt i dei ti punkta frå FAFO-rapporten. Og det er litt merkeleg at rapporten vart bestilt mens ein jobba med integreringsmeldinga i fjor vår. Rapporten konkluderer faktisk med at ein er sterkt kritisk til den integreringsmeldinga som regjeringa Jagland la fram, og som altså vart handsama i Stortinget i fjor.

       Kanskje burde vi heller hatt ei ny integreringsmelding med basis i det som FAFO-rapporten har kome fram med når det gjeld ein vellukka integreringspolitikk. Men det var kanskje for mykje å forlange. Derfor ber vi i eit forslag Regjeringa legge vekt på dei ti punkta i FAFO-rapporten i utøvinga av integreringspolitikken i framtida.

       Eg trur ikkje vi kan få ein god integreringspolitikk i dette landet til beste for dei som skal integrerast og til det beste for dei som bur her frå før, før ein legg dei ti kriteria til grunn for den politikken ein skal føre. Målet må vere at vi skal føre ein politikk som gjer ting på ein best mogleg måte for oss alle, ein politikk som må vere bygd på likebehandling av alle, uavhengig av rase, religion og etnisk opphav: Forskjellsbehandling må unngåast, krav må kunne stillast, og norskkunnskapar må settast i høgsetet.

       Eg vil òg peike på at kvar myndig, frisk og arbeidsfør person må vere heilt og fullt ansvarleg for sitt eige liv. Det er utgangspunktet. Så får vi ha eit sosialt nettverk som fangar opp dei som ikkje meistrar kvardagen på kort eller lang sikt.

       Innvandrarar og flyktningar er i den særstillinga at dei blir tilbodne hjelp til integrasjon i det norske samfunnet. All erfaring - også i Noreg - tilseier at slik hjelp til integrasjon ikkje er effektiv dersom den ikkje også blir kopla opp mot krav. Innvandrarar og flyktningar må gjerast ansvarlege. På same måten som alle andre i Noreg har dei sjølve ansvaret for å tilpasse seg norske forhold og delta i arbeidslivet. Eg understrekar derfor at det må knytast konkrete føresetnader til dei føreslåtte tiltaka for å vri inntekta for nykomne flyktningar og innvandrarar frå passiv sosialstøtte til aktive tiltak. Desse føresetnadene kan vere:

       Det er dette eg meiner at FAFO-rapporten « Virker tvang? » legg til grunn. Alle dei føresetnadene som eg har nemnt no, er i grunnen dei same som står i dei ti suksesskriteria som rapporten konkluderer med.

       Vidare meiner vi at kvalifiseringstiltak som føreslått i dette dokumentet, også set som vilkår gjennomføring av andre tiltak for å bli vellukka.

       Eg har den tilliten til norsk arbeidsliv at dersom innvandrarar og flyktningar lærer seg norsk, vil dei også kunne stille i arbeidskøen og klare å få seg arbeid. Eg trur ikkje innvandrarar vil bli kasteball dersom vi berre gjennomfører ei likebehandling og ein integreringspolitikk som er bygd på dei ti kriteria i FAFO-rapporten. Sidan både saksordføraren og ein av forslagsstillarane også drog fram FAFO-rapporten, forventar eg kanskje at dei støttar forslaga frå Framstegspartiet, som er tekne inn på sidene 4 og 5 i innstillinga, og som eg hermed tek opp.

       Kristelig Folkeparti har gjort seg til talsmann for en mer human flyktning- og asylpolitikk. Kristelig Folkeparti bygger på det menneskesyn at alle har en uendelig verdi uansett kjønn, farge, rase, religion og etnisk tilhørighet. Det betyr at vi ønsker å være med på å legge forholdene til rette for den enkelte nettopp slik at den enkelte skal kunne være i stand til å ta ansvar for seg selv, skal klare seg selv. Det vil gi den enkelte selvrespekt og menneskeverd.

Sverre J Hoddevik (H) : I den perioden vi har lagt bak oss, har vi sett at flyktningar og innvandrarar har vore ramma særleg sterkt av arbeidsløyseproblem, og sjølv då arbeidsløysa gjekk drastisk ned, tok det lang tid før arbeidsløysa gjekk ned for denne gruppa.

       Sjølv om fleirtalet av både innvandrarar og flyktningar faktisk er i jobb, er det altfor mange som over tid er blitt avhengige av sosial stønad og arbeidsløysetrygd i staden for eiga inntekt. Særleg problematisk blir det når flyktningar kjem til Noreg og over lang tid blir gåande på denne typen ordningar framfor å vere yrkesaktive. Dersom vår integreringspolitikk for flyktningar inneber at dei ikkje får arbeid, medverkar dette til klientifisering, som etter kvart får sosial stønad til å framstå som det normale. Vi har erfaringar også med nordmenn i same situasjon som i lang tid har gått på sosial stønad, og barn er blitt vane med å sjå at foreldra mottek sosialhjelp. Vi veit at dette medverkar til dårleg sjølvkjensle og auka avhengnad nettopp av sosiale ordningar også i andre generasjon. Det er derfor avgjerande for å få ein vellykka integreringspolitikk at vi finn fram til mekanismar som sikrar at dei aller fleste klarer seg sjølve med minst mogleg hjelp. Frå Høgre si side er vi derfor opne for alle tiltak som viser seg å gi som resultat at vi får flyktningar og innvandrarar vekk frå sosial støtte og over på eiga forsørging.

       Hovudlinene for dagens integreringspolitikk vart trekte opp i Stortinget så seint som i april 1997. Ved behandlinga av integreringsmeldinga hadde Høgre ein del andre forslag spesielt knytte til å styrke norskopplæringa, m.a. ved å etablere ei obligatorisk minimumsopplæring. Rundt omkring i alle landets kommunar, som har hovudansvaret for den faktiske integreringa i Noreg, blir det i dag gjort ei rekkje ulike tiltak. Ulike kommunar har valt ulike innfallsvinklar - nokre kommunar er svært aktive, andre mindre. Gjennom fadderskapsordninga har partane i arbeidslivet også teke eit aktivt grep for å få fleire innbyggjarar med utanlandsk bakgrunn ut av arbeidsløysekøen og inn i normal jobb. Forslagsstillarane frå Arbeidarpartiet har i Dok.nr.8:87 eigentleg foreslått ein todelt politikk. Det eine er den prinsipielle omlegginga frå passiv sosial støtte til aktive tiltak. I tillegg ønskjer ein å sette i gang prøveprosjekt med arbeidssenter som kombinerer språkopplæring og arbeidstrening.

       Det er altså ikkje meir enn eitt år sidan Stortinget behandla ei integreringsmelding frå arbeidarpartiregjeringa, og no behandlar vi eit dokumentforslag som i basis betyr ei relativt stor omlegging av tankane knytte til korleis integreringsarbeidet skal førast. Som nemnt er mykje av dette heilt i tråd med den politikken Høgre står for generelt. Vi meiner det er verdt å prøve både arbeidssenter og legge opp til ei omlegging av integreringsarbeidet. Det siste er nok det viktigaste. Det er mykje som tyder på at Noreg slett ikkje får nok ut av dei midlane vi set inn på integrering, slik integreringsarbeidet er organisert. Andre land har ei raskare og betre arbeidsmarknadsintegrering enn vi har. Dei høringane vi har gjennomført i kommunalkomiteen i samband med dokumentet, har streka under at det er mykje vi kan forbetre innanfor den ressursramma som allereie blir brukt. Dei fem punkta som fleirtalet har oppsummert sine merknader med, viser også lenger enn berre til forsøksprosjekt. Det ligg føringar for ei omlegging av integreringsarbeidet, og vi ventar at departementet følgjer vidare opp det arbeidet det allereie har starta.

       Så nokre få merknader til Framstegspartiet sine synspunkt. Dei ti gode boda til FAFO, som Framstegspartiet baserer sine merknader på, er heilt i tråd med det fleirtalet også legg vekt på. Eg synest det er interessant å sjå at Framstegspartiet sluttar seg til ei form som f.eks strekar under at programma må ha ein fleiretnisk stab, noko som i det praktiske livet i realiteten vil seie at det å ha ein etnisk bakgrunn vil vere ein kvalifikasjon til ein viss jobb. Det rimar lite med dei signala Framstegspartiet tidlegare har gitt.

       Framstegspartiet fremmar elles seks forslag, og eg vil be Framstegspartiet om å gjere forslag nr. 2 om til eit oversendingsforslag, med eit ønske om at Regjeringa vurderer dette spørsmålet. Vi har stor sympati for intensjonen i forslaget, men føler oss usikre på korleis dette praktisk skal gjennomførast, og føler oss ikkje klare til å gå på eit direkte mandat før vi har fått ei nærare vurdering av sjølve forslaget.

       Når det gjeld forslag nr. 5, vil Høgre stemme for dette. Det svarar til forslag Høgre fremma i samband med integreringsmeldinga.

       Forslag nr. 6 vil eg også be Framstegspartiet gjere om til eit oversendingsforslag. Eg oppfattar at det ikkje er så stor forskjell mellom dette og det som faktisk ligg i det mandatet som stortingsfleirtalet i dag gir.

Signe Øye (A) : Det er meget gledelig for oss i Arbeiderpartiet at en samlet komite, med unntak av Fremskrittspartiet, er enig i vårt Dok.nr.8-forslag om å iverksette tiltak for å vri inntekten for flyktninger og innvandrere fra passiv sosialstønad til aktive tiltak gjennom utarbeidelse av individuelle kvalifiseringsplaner og prøveprosjekt med arbeidssentre i utvalgte kommuner. Vi tror at det vil hjelpe våre nye landsmenn til å komme i jobb mye raskere enn i dag og dermed slippe å være avhengig av sosialhjelp over lang tid - i verste fall forbli sosialhjelpsmottakere på livstid.

       I Norge er det for tiden mangel på arbeidskraft. Vi trenger hver eneste ledige hånd. Vi har ikke råd til at noen som ønsker å komme i arbeid, hindres av uhensiktsmessige lover, holdninger, lang saksbehandlingstid i det offentlige, eller at de blir sendt fra etat til etat uten at noen er villig til å ta det hele og fulle ansvaret. Samarbeidet mellom sosialkontor, flyktningkontor, trygdekontor og ikke minst arbeidskontor må styrkes i integreringsarbeidet. Vi tror at én person må ha ansvaret, ansvaret for at integreringsprosessen ikke stopper opp - ofte på grunn av mindre formaliteter. Målet må hele tiden være klart: å komme i arbeid og bli uavhengig av sosiale ordninger.

       Arbeidsledigheten blant gruppen innvandrere er tre ganger så høy som blant øvrige ledige. Derfor er det helt nødvendig å sette inn noen ekstra tiltak nå.

       At Fremskrittspartiet ikke støtter flertallet, er egentlig ganske merkverdig. Hvorfor er ikke Fremskrittspartiet interessert i at flyktninger og innvandrere som kommer hit til landet, fortest mulig kommer i arbeid og blir uavhengig av sosialhjelp? Er det fordi at dersom disse kommer i jobb og ikke lenger blir avhengig av det offentlige, ja, så faller noe av argumentasjonen til Fremskrittspartiet bort? Da går det jo ikke lenger an å slenge ut at flyktninger og innvandrere er til byrde og bruker altfor mye av skattepengene våre. Da vil disse være på linje med alle andre og være med på verdiskapningen her i landet, og det er jo det de egentlig vil.

       Stort sett klarer flyktningene og innvandrerne seg ved egen hjelp, kommer i arbeid og ligger ikke andre til byrde. Men mange møter ofte større hindringer enn vi nordmenn på arbeidsmarkedet, både når det gjelder språket og å få godkjent utdanningen sin fra hjemlandet. Det tar altfor lang tid i dag, og dette må vi gripe fatt i.

       All forskning viser at den beste og raskeste måten å lære norsk på, er å få norskundervisning samtidig med at man er i jobb. Derfor foreslås nå en omlegging av den politikken man fastslo for bare et år tilbake da integreringsmeldingen ble behandlet i Stortinget. Men det er ingen skam å snu. Og vi må lære av land som har lengre og mer erfaring på integrering av innvandrere enn vi har, og som har lyktes bedre. Da integreringsmeldingen ble behandlet i fjor, trodde vi nok at først måtte innvandrerne lære norsk og deretter samfunnslære, og til sist kom det å få dem i arbeid. For mange tok dette flere år, og i mellomtiden kom man ut av arbeidsrutiner, og alle vet at da er det lett å bli passiv. Dersom man i tillegg får problemer med å få jobb, gir mange opp underveis. Forslaget legger nå opp til at istedenfor at det tas ett steg av gangen, skal det legges opp individuelle kvalifiseringsplaner umiddelbart etter at de kommer hit til landet, der både språkopplæring, godkjenning av utdanning fra tidligere, arbeidstrening og arbeidssøking skjer samtidig.

       Vi ber også Regjeringen om å se på lovverket når det gjelder å få midlertidig arbeidstillatelse mens de bor i flyktningmottak rundt omkring i Norge og søknaden om opphold er til behandling - en prosess som vi vet ofte tar lang tid. Det finnes i dag 2.000 kroatiske serbere som bor i forskjellige flyktningmottak og som er mer enn villig til å jobbe, men som hindres på grunn av lovverket. Ingen aktivitet er bedre enn et meningsfylt arbeid hvor man forsørger seg selv, slipper å være avhengig av sosialhjelp, og bidrar med skattepenger og verdiskapning.

       Det må for innvandrere som for alle andre lønne seg å arbeide, ellers vil det ikke være attraktivt nok. Da kan det ikke være slik som vi kunne lese i Næringslivets Ukeavis sist fredag, at det er ulønnsomt for asylsøkere å jobbe, og at de sitter igjen med bare 830 kr mer i måneden av en netto månedslønn på 10.000 kr. Er man i arbeid og er aktiv, skal det ikke være slik at man får mindre igjen enn ved å være passiv og leve av sosialhjelp.

       Det finnes i dag en del kommuner som har god erfaring med arbeidssenter. Hemnes kommune er en av dem. Resultatene derfra er meget gode. Så å si alle som gjennomgikk tiltaket, kom i jobb.

       Dersom en kommune starter opp med et slikt senter, er det selvsagt ikke bare innvandrere som skal ha monopol på å få tilbud om et slikt tiltak. De fleste kommunene har mer eller mindre behov for slike arbeidsplasser også til andre, f.eks er ungdom og sosialhjelpsklienter aktuelle. Det vil gjøre et slikt senter enda bedre og mer tilpasset den integreringen som skal skje.

       I brev til komiteen 15. april 1998 konkluderte kommunalministeren med at forslaget trengte en bredere utredning. Det er komiteen uenig i, og mener at det arbeidet som nå er igangsatt i departementet i bakkant av integreringsmeldingen, kan gå parallelt med igangsettingen av konklusjonene i innstillingen. Her har vi ikke noe tid å miste, det er nå det er mange ledige stillinger, og det er nå arbeidsmarkedet etterspør arbeidskraft. Husk at vi har 40.000 ledige stillinger i dag! Vi har ikke tid til å vente. Derfor går vi ut fra at Regjeringen følger opp innstillingen og kommer tilbake med konkrete tiltak allerede i budsjettet til høsten.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er snart omme. Presidenten vil foreslå at formiddagens møte føres videre inntil dagens kart er ferdigbehandlet. - Det anses bifalt.

Aud Gaundal (A) : Det har, som det har blitt nevnt tidligere, vært veldig mange positive reaksjoner på dette forslaget, ikke bare i høringene som komiteen har hatt. Det har også kommet ulike innspill for å løse problemene knyttet til integrering av flyktninger og innvandrere på en bedre måte.

       Både forslaget og de synspunkter som er kommet fram under behandlingen av dokumentet, bekrefter at vi må gjøre dette annerledes enn vi har gjort hittil. Både FAFOs forskningsrapport og UDIs rapport « På sporet av gode løsninger? » bekrefter at forslagets intensjon er riktig, og at det er veien å gå.

       I UDIs rapport fra 1997, som representerer synspunkter fra 43 små og mellomstore kommuner, har svært mange kommuner nevnt arbeid/sysselsetting og kvalifisering/norskopplæring som de største utfordringene kommunene står overfor.

       Kvalifisering og arbeid henger tett sammen, og det synes ganske klart at det er på disse områdene kommunene opplever de viktigste utfordringene innen det kommunale arbeidet med innvandrere og flyktninger. Sett på bakgrunn av sysselsettings- og arbeidsledighetstallene er ikke det overraskende. Det er derfor meget positivt at Kommunenes Sentralforbund så sterkt signaliserer at det som blir foreslått i forslaget, er veien å gå. Ikke minst innser også kommunen at vi må forbedre samarbeidet mellom etatene.

       Kvalifiseringsløp som er så gode at vi kan kreve deltakelse, samt å ha slike rammer rundt, f.eks når det gjelder barnepass, at det ikke er praktiske hindringer for å delta i kvalifiseringsløpet, må være et mål.

       Det er imidlertid viktig å understreke at en selvfølgelig må ta hensyn til de helsemessige hindringer enkelte av innvandrerne og flyktningene kan ha. Men ingen ting tilsier at arbeidslinja ikke er riktig både for oss og for våre nye landsmenn.

       I forslaget har vi brukt Hemnes kommune som et godt eksempel på hvordan det kan gjøres. Deres motto er at det å ha en jobb og inntekt, gir oss alle trygghet og selvtillit. De hevder videre at for flyktningene vises dette i enda sterkere grad. Mange flyktninger opplever seg selv som verdiløse når de ikke klarer å leve opp til de krav som det norske samfunn stiller til dem. Ikke bare økonomisk uavhengighet og trygghet, men også det å opparbeide rettigheter i form av pensjon og arbeidsledighetstrygd er viktig. I Hemnes har de også lagt vekt på å lage et opplegg slik at de lærer norske systemer å kjenne. De skal få sosial kontakt - ingen sosialhjelp, men integrering. Og ingen blir utelatt fordi de ikke kan norsk. Og ikke minst: Innbyggerne i Hemnes er stolte av den jobben som flyktningene utfører. Målet for prosjektet i Hemnes er å legge til rette for hver enkelt slik at de blir bedre forberedt på tilbakevending, hvis det blir aktuelt. De vil legge til rette slik at hver enkelt kan ta ansvar for sin egen situasjon og framtid. De vil gi mer meningsfull sysselsetting i hverdagen, gi kvalifisering for arbeidslivet og øke kunnskapene om Norge og det norske språk. Fra Arbeiderpartiets side mener vi slike prosjekter viser at det nytter å gjøre noe.

       Fagbevegelsen og NHO er sammen om fadderordningen for innvandrere. Erfaringene fra dette arbeidet er ennå ikke klare, men det er ingen tvil om at det trengs ytterligere engasjement også fra fagbevegelsen for å få til større integrering. Når enkelte arbeidstakere som har kommet i jobb, påpeker at det forekommer både replikker og oppførsel fra kolleger som er på grensen til rasisme, må vi alle føle ansvar for at slike holdninger blir fjernet fra våre arbeidsplasser.

       Private aktører kan gi positive bidrag til integreringsarbeidet. Her vil jeg spesielt vise til industriens faglige opplæringssenter i Bergen, som siden oppstarten i 1992 har skaffet over 1.000 personer arbeid etter endt opplæring. Av disse er ca 20 % med fremmedspråklig bakgrunn. IFOS samarbeider bl.a med arbeidsmarkedsetaten og kommunene. Dette viser at økt samarbeid og målrettede tiltak er veien å gå for at Norge skal kunne ta i bruk den ressursen som innvandrere og flyktninger representerer.

       Enhver ordning eller særordning som rettes inn mot en utvalgt gruppe i befolkningen, synes å ha en tendens til å videreutvikle seg ved å bli stadig mer omfattende over tid og dermed som oftest bidra til økt avhengighet hos dem den omfatter. Så selv om intensjonene i forslaget nok kan gis full støtte, er min mening at målet ikke helliger midlet i denne saken. For det er meget betenkelig å tilby utvalgte grupper innvandrere og flyktninger noe som kan bli oppfattet som omfattende, kostbare og ressurskrevende spesialtilbud. Og det står kanskje ikke i stil til de resultatene som en oppnår med det.

       Forslagsstillerne har imidlertid gjennom dette forslaget oppnådd å synliggjøre de omfattende problemer som den rådende innvandrings- og flyktningpolitikken har påført det norske samfunnet. Det viktigste vi kan gjøre, er etter mitt syn å satse på en forebyggende innvandringspolitikk ved å innføre og overholde strengere kriterier for flyktning- og asylinnvandringen til Norge. Å prøve å bøte på enkelte av symptomene ved en feilslått innvandringspolitikk med dette forslaget, er intet mindre enn en bekreftelse på at norsk innvandrings-, asyl- og flyktningpolitikk ikke har vært videre vellykket fram til dags dato. Hadde norsk innvandrings- og flyktningpolitikk vært vellykket, hadde det vel ikke vært noe behov for tiltak av den karakter som fremmes i forslaget fra Arbeiderpartiet. Å stille seg bak forslaget må derfor ses på som et forsøk på å bøte på de problemene støttespillerne og støttepartiene bak norsk innvandringspolitikk selv har vært med på å skape, på tross av at advarslene har vært mange. Jeg kan derfor ikke være med på å støtte et forslag som gir særbehandling av en gruppe mennesker, og som er ment å bøte på en rekke problemer som ikke ville vært så omfattende om de andre politiske partiene på et tidligere tidspunkt hadde lyttet til Fremskrittspartiet i denne saken.

Karin Andersen (SV) : Jeg hører til dem som ikke er så forundret over at Fremskrittspartiet ikke støtter flertallet i denne saken, for jeg oppfatter det slik at de står for en helt annen innvandringspolitikk. SV står for en politikk der vi faktisk ønsker oss flere innvandrere, og vi står for en flyktningpolitikk der vi synes at vi har et stort internasjonalt ansvar for å ta vare på folk og gi folk som er i livsfare, et fristed. Når man gjør det, betyr det at man selvfølgelig også påtar seg en forpliktelse. Vi ser det sånn at den forpliktelsen beriker det norske samfunn. Og hvis det skal bli tilnærmet like muligheter for dem som kommer hit til f.eks å få seg et arbeid, er vi nødt til å sette i verk tiltak for å få det til. Det vil faktisk lønne seg for samfunnet å gjøre dette, men for oss er ikke det det viktige. Det viktige må være at vi gir de menneskene som kommer hit, muligheten til et likeverdig liv.

       Så til forslaget: Det er viktig for meg å understreke at jeg oppfatter det slik at flertallet med forslaget sitt ønsker å si at vi nå vil at Regjeringen, arbeidsmarkedsetaten og kommunene i større grad skal bruke den fleksibiliteten som er i systemet, til å sette i verk konkrete forsøk. Og forslaget peker på en del konkrete forsøk som man ønsker å få i gang. Noen steder er disse forsøkene i gang, men det er viktig å få forsøk i gang etter de linjene som flertallet har lagt opp til, og at erfaringene med dem blir systematisert, slik at man så raskt som mulig kan få en totalvurdering av integreringspolitikken. For bl.a arbeidsledighetstallene viser at det er nødvendig å gjøre en del ting på andre måter. Det er et ganske stort rom og en ganske stor fleksibilitet innenfor systemet nå, og ved at Stortinget vedtar det vi kommer til å gjøre nå etterpå, gir det Regjeringen et signal om å bruke dette rommet, bruke det kreativt og mer aktivt enn i dag. Spesielt vil jeg understreke det komiteen sier om at arbeidsmarkedsetaten må gis budsjettrutiner som gjør det mulig å føre reelle, forpliktende kvalifiseringsløp over en tidsperiode som gjør at man kan fullføre en utdanning man er i gang med, slik at utdanningen ikke blir kuttet av før den er fullført. Det vil ikke være noen god integreringspolitikk at kvalifiseringsløp ikke blir fulgt til ende.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5

       (Votering, se side 3252 f.)