Trond Helleland (H) (ordfører for saken):

       Jeg har med dette gleden av å presentere forslaget om innføring av kontantstøtte. Forslaget gjelder St.prp.nr.53 og Ot.prp.nr.56, som Odelstinget skal behandle senere i dag. Jeg vil presentere flertallets syn, og jeg regner det som ganske sikkert at mindretallet vil redegjøre for sitt syn.

       Forslag om innføring av kontantstøtte har vært på den politiske dagsorden i flere år. Flere partier har programfestet dette og kjempet for å få det til. Det er derfor svært gledelig at flertallet - Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre - nå samler seg bak en reform som svært mange småbarnsfamilier har sett fram til.

       Dagens samfunn er preget av en hektisk hverdag, en hverdag som ikke kan settes inn i et A4-format, en hverdag som arter seg forskjellig fra familie til familie, en hverdag som roper på muligheten for individuelle valg fra familie til familie.

       Flertallet har tre hovedmål med kontantstøtten:

       Motstanderne av kontantstøtten har forsøkt å skape den illusjon at det er et nytt prinsipp at en skal motta støtte for ikke å benytte seg av et offentlig tilbud. Flertallet oppfatter dette utelukkende som et polemisk poeng. Alle barn trenger omsorg. Etter innføring av kontantstøtte har det offentlige utvidet sitt omsorgstilbud til å omfatte både offentlige og private løsninger. Det betyr med andre ord at staten nå oppmuntrer til fleksibilitet og økt valgfrihet. Makten blir flyttet fra det offentlige og til den enkelte familie. Innføring av kontantstøtte er et viktig håndslag til de foreldre som velger å være hjemme på heltid eller deltid med omsorgsoppgaver. Dersom flere småbarnsforeldre velger hjemmeomsorg, vil dette også virke positivt til styrking av nærmiljøfellesskapet, både for barn, ungdom, voksne og eldre.

       Når det gjelder modellen for utforming av kontantstøtte, har det vært og er uenighet blant de partiene som har inngått avtalen om kontantstøtte. Høyre og Fremskrittspartiet vil primært gå inn for en modell for kontantstøtten hvor 36.000 kr betales ut til foreldrene som et tillegg til barnetrygden, en barnetrygdmodell. Vi mener at denne modellen vil være enklest å administrere, den vil gi foreldrene full valgfrihet, en vil unngå unødvendig byråkrati, og utbetalingene kunne startet opp allerede i september 1998. Jeg tar derfor opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre, som vi primært vil støtte.

       Det lyktes ikke å skape flertall for dette forslaget i de forhandlingene som flertallet førte. Av den grunn har flertallet samlet seg om en pakke som Høyre og Fremskrittspartiet har signalisert subsidiær støtte til. Hovedelementet i denne pakken er: Kontantstøtten blir mer fleksibel ved at en innfører en femdelt modell fra 1. august 1999. Grunnen til at en ikke er gått rett inn på en femdelt modell, er at det er nødvendig å justere satsene for barnehagetilskudd slik at de blir harmonisert med satsene for kontantstøtte. Dette innebærer at proposisjonens forslag om inndeling blir vedtatt i dag, men Regjeringen forplikter seg til å komme tilbake med den nødvendige endring i vårsesjonen 1999. Med en femdelt modell gir en familiene større valgfrihet. Det vil f.eks være mulig å ha barnehage fire dager i uken, for så å kunne ta ut kontantstøtte for den femte ukedagen.

       Samtidig peker flertallet på at det i inntil tre kommuner skal kunne gjøres forsøk med trygdemodellen. Disse forsøkene skal kunne gjennomføres når det er oppnådd større grad av likeverdighet i rammevilkår for private og kommunale barnehager. Flertallet er enige om å innføre kontantstøtte for 1-åringer fra 1. august 1998 og støtter innføring av kontantstøtte for 2-åringer fra 1. januar 1999.

       Proposisjonen omtaler også forholdet til andre stønadsordninger for barneomsorg, og jeg vil omtale de elementene det er enighet om her. Barnetrygden er og vil fortsatt være en sentral kontantoverføring til familier med barn. Flertallet ber samtidig Regjeringen om å foreta en gjennomgang av ulike støtteordninger for ungdom mellom 16 og 18 år, herunder forslaget om å utvide barnetrygden fram til 18 år uten at totalbeløpet økes. Disse vurderingene skal legges fram i forbindelse med statsbudsjettet for 1999.

       Flertallet ber Regjeringen om å øke skattefradraget for pass og stell av barn, slik at dette fra 1999 vil være ca 25.000 kr for ett barn og ca 30.000 kroner for to eller flere barn. En utvidelse av skattefradraget vil stimulere de foreldrene som ikke er hjemme med sine barn, til å velge barnehage eller andre barneomsorgsløsninger som er underlagt skatteplikt.

       Et av de temaene som har vært sterkest berørt i forbindelse med debatten om kontantstøtte, er forholdet til barnehagene og fordelingen av offentlig støtte til private og offentlige barnehager. Flertallet slutter seg til målet om full behovsdekning for barnehager innen år 2000. Det er et viktig element for å sikre en reell valgfrihet at det er nok tilgjengelige barnehageplasser. Vi er av den oppfatning at innføring av kontantstøtte trolig gjør det lettere å oppfylle målsettingen om full barnehagedekning.

       Flertallet vil understreke at de private barnehagene er en viktig del av barnehagetilbudet. I 1996 gikk 42 % av alle barn med barnehageplass i private barnehager, og for gruppen barn under tre år var andelen 44 %. Det er i private barnehager de langt fleste nye plassene er skapt på 1990-tallet. Flertallet mener derfor det er viktig at de private barnehagene sikres en finansiering som gjør fortsatt utbygging mulig.

       Stortinget vedtok i forbindelse med St.meld.nr.8 (1987-1988) at finansieringen av barnehager, både kommunale og private, skal være 40 % statlig støtte, 30 % kommunal støtte og 30 % foreldrebetaling. Under den åpne høringen som komiteen avholdt, kunne lederen av Kommunenes Sentralforbund, Halvdan Skard, opplyse at kommunene ikke hadde fulgt opp denne finansieringen. I mange av landets kommuner får ikke private barnehager noen form for kommunal støtte. Dette betyr i klartekst at foreldrebetalingen blir langt høyere. Flertallet understreker med bakgrunn i dette at for å imøtekomme barnas behov og foreldrenes valgfrihet, må barnehagepolitikken utformes slik at offentlige og private barnehager framstår som likeverdige tilbud i tråd med gjeldende lovgivning. Vi ber departementet gå gjennom de faktiske rammevilkårene som gjelder de private barnehagene. I samsvar med intensjonene i barnehageloven ber flertallet Regjeringen komme tilbake til Stortinget med konkrete forslag som vil gi større grad av økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehager, som inngår i kommunens tilbud der oppgaver og forpliktelser er de samme. Kommunale avtaler skal heller ikke formuleres i strid med barnehagenes identitet og formål.

       I debatten om kontantstøtten har hensynet til barn med spesielle behov fått en viktig plass. Flertallet vil peke på at fortrinnsretten til barnehageplass for barn med funksjonshemminger står fast. Kontantstøtten er også en mulighet for denne gruppen foreldre til å kunne velge noe mer fleksibilitet i omsorgen.

       Når det gjelder barnevernsbarna, har man allerede lovhjemmel for å pålegge bruk av barnehageplass. Det finnes dessuten flere tiltak som også vil kunne hjelpe denne gruppen sosialt og barnevernfaglig. Flertallet kan ikke se at kontantstøtten i seg selv skulle medføre noen forverring av dagens situasjon.

       Valgfriheten skal gjelde alle familier, uavhengig av kulturell og nasjonal bakgrunn. Flertallet vil likevel understreke at det er viktig at innvandrerbarn tidlig kommer i kontakt med andre barn for å utvikle norskkunnskapene og for at barna skal kunne lære av hverandre. I dag er åpne barnehager et mye brukt tilbud for innvandrerfamilier.

       Konsekvensene av å innføre kontantstøtte i forhold til arbeidsmarkedet, de økonomiske konsekvensene for familiene og likestillingsaspektet, er omtalt i merknadene og i proposisjonen og vil bli berørt av andre i senere innlegg.

       Det er lagt opp til en omfattende evaluering av kontantstøtten, noe det er redegjort for i proposisjonen. Et element i avtalen mellom flertallspartiene er at en også ønsker en evaluering av kombinasjonsmodellen. Når man har oppnådd like rammevilkår for private og kommunale barnehager, mener flertallet at Regjeringen må vurdere ulike utbetalingsmodeller, også trygdemodellen.

       Debatten om kontantstøtte har vært lang og hard - og den vil sikkert fortsette. Mange dystre spådommer og dommedagsprofetier har blitt lagt fram. For Høyre har spørsmålet om valgfrihet for barnefamiliene vært overordnet. Vi ser kontantstøtten som et første skritt i retning av et samfunn hvor en setter brukerne i sentrum, hvor brukerne foretar valg, og hvor brukerne ut fra sin hverdag og livssituasjon kan skreddersy de tiltakene som passer best. Det er derfor en merkedag når kontantstøtten i dag blir en realitet.

       Grethe G Fossum (A) : Jeg har merket meg at representanten Helleland har en god dag i dag. Gleden over kontantstøtten er ganske stor. Men er det slik at gleden også har en skyggeside? Er det ikke problematisk for Helleland at det faktisk finnes en del barnevernsbarn som i sin tid skal evalueres, men som får problemer når man innfører kontantstøtte, fordi foreldrene til disse barna slett ikke vil barnas beste? Er det ikke problematisk - eller er det kanskje gledelig - at rike familier vil bruke sin del av kontantstøtten til praktikanter og dermed få i pose og sekk? Er det gledelig for representanten Helleland at man ikke har noen kontroll med at foreldrene bruker mer tid på barna? Og i disse budsjettider - er det spesielt gledelig at man skal bruke 3 milliarder kr til å overopphete den norske økonomien? Kan ikke det by på problemer i budsjettforhandlingene? Er det gledelig for Helleland at dette nye tiltaket ikke bygger på grundig forarbeid, men - hadde jeg nær sagt - på ønsket om å bruke penger?

       Helleland har i flere debatter sagt at det er polemikk og ordbruk når Arbeiderpartiet sier at dette er et nytt prinsipp. Kan Helleland fortelle meg i hvilke andre sammenhenger vi betaler for ikke å bruke et velferdsgode? Jeg tror ikke det er så mange - og da må det jo være et nytt prinsipp.

Trond Helleland (H) : Jeg skjønner at representanten Fossum synes det er hyggelig at jeg har en god dag i dag - jeg håper hun også får en god dag. Gleden over kontantstøtten er stor fordi dette er noe flere partier i mange år har kjempet fram.

       Så kommer da Arbeiderpartiets faste lekse om at barnevernsbarna vil få problemer. Ja, barnevernsbarna vil få problemer. Jeg berørte det i mitt innlegg, og - jeg kan utdype det senere - det finnes flere typer hjelpetiltak som kan settes inn i forhold til dem som har problemer.

       Så kommer igjen påstanden om at foreldre ikke vil sine egne barns beste. Jeg trodde faktisk at vi skulle ha tillit til foreldrene, jeg trodde faktisk at foreldre normalt vil barnas beste - og da er spørsmålet: Skal vi utforme en ordning, som kanskje i 97 - 98 % av tilfellene vil fungere utmerket, på bakgrunn av at det er 1 eller 2 % som vil få problemer? Da tror jeg det er viktigere, som vi sier i våre merknader, at vi utformer tiltak spesielt for denne gruppen, og at vi ser på de mulighetene som finnes for å ivareta denne gruppens behov. Jeg vil også understreke at det vi går inn for nå, er en kontantstøtte for 1-åringer og 2-åringer, dvs. at fra fylte tre år er det barnehageplass som er det normale alternativet.

       Så kommer påstanden om gleden ved å bruke penger - nå skal vi bruke så mye penger på en ordning som egentlig ikke har noe for seg. Da blir jeg egentlig litt forundret, for nå har jeg fått svar på spørsmålet om hvor mye Arbeiderpartiets forslag vil koste. Innføring av dobbelt foreldrepermisjon vil med dagens nivå - og det går jeg ut fra er før lønnsoppgjøret - koste minimum 6,9 milliarder kr i året. Og så står Arbeiderpartiet og beskylder oss for å bruke mye penger! Vi gjør det i hvert fall på en sosial måte, vi fordeler likt til alle.

Unn Aarrestad (Sp) : Eg er glad for at Høgre og me i store trekk har funne fram til ein felles plattform i denne saka. Men nå føreslår Høgre saman med Framstegspartiet at kontantstøtta skal utbetalast etter ein rein trygdemodell, der kontantstøtta skal vera ein del av barnetrygda til 1- og 2-åringar. Samtidig vil Høgre fjerna statstilskotet til barnehagane for 1- og 2-åringane.

       Det er heilt klart at ei avvikling av dagens ordning med driftstilskot vil skapa ein svært usikker situasjon, særleg for dei private barnehagane, som hovudsakleg berre har det statlege driftstilskotet og foreldrebetalinga som inntektskjelder. Ved ein rein trygdemodell er det grunn til å frykta at mange barnehagar ikkje vil satsa vidare på utvikling av nye plassar for dei minste barna. Helleland heldt òg fram at hovudtyngda av utbygginga av barnehageplassar for barn under tre år sidan 1990 hadde vore i regi av private barnehagar.

       Etter vår meining vil ein rein trygdemodell kunna føra til at foreldra sin valfridom vert sterkt redusert, og det vil ikkje vera barnehageplassar for dei små, om det var det ein ville ha. Senterpartiet meiner òg det er veldig viktig å ha valfridom her, og då må det òg vera tilgjengeleg barnehageplass for dei som måtte ønskja det. Derfor satsar me på kombinasjonsmodellen, som er den forvaltingsmodellen som best sikrar valfridom.

       Eg trudde nettopp Høgre var for valfridom og for at ein òg skulle kunna ha private barnehagar. Korleis vil Høgre då forklara at dei går inn for utbetaling etter trygdemodellen, som vil få som følgje at mange private barnehagar må leggja ned, og at ein dermed ikkje har den valfridomen - som Høgre snakkar om - som ein skulle ha hatt?

Trond Helleland (H) : Unn Aarrestad er inne på en viktig del av de forhandlingene vi har hatt om kontantstøtten. Jeg er veldig glad for at vi når vi nå ikke får gjennomslag for trygdemodellen, får gjennomslag for å likestille private og kommunale barnehager. Det er jo der problemet ligger; problemet ligger nettopp i at statsstøtten er lik for alle barnehager, men så er det Kommune-Norge som har innrettet seg på ulikt vis. Og de aller fleste kommuner har gjort det på den måten at de har gitt garantier til private barnehager, og så har mange kommuner latt dem seile sin egen sjø, uten tilskudd. Det er nettopp derfor de private barnehagene vil være mest utsatt dersom en innfører en trygdemodell, og det innrømmer vi åpent. Men derfor har vi også sagt at dette må vi gjøre noe med. Og jeg er veldig glad for at også Senterpartiet nå går med på å likestille private og kommunale barnehager og sørge for at de kommer opp på et nivå som gjør at private barnehager vil være like konkurransedyktige som kommunale når det gjelder det å tiltrekke seg barn. For jeg har stor tro på det at man i Norge i dag skal kunne velge barnehage ut fra ideologiske perspektiv.

       De aller fleste foreldre er veldig glad dersom de vinner i Lotto - for å si det sånn - og de er veldig glad hvis de får en barnehageplass for småbarna sine. Derfor er det så viktig at vi nå får til et system som likestiller private og kommunale barnehager. Og det ville selvsagt Høyre - og Fremskrittspartiet, går jeg ut fra - ha jobbet aktivt med også dersom vi hadde fått gjennomslag for trygdemodellen. Men jeg er glad for at Senterpartiet i hvert fall i Stortinget ser ut til å ville slutte opp om den avtalen vi har inngått om kontantstøtten, og så får vi håpe at Senterpartiet utover i landet, inkludert Hedmark og andre steder, gjør det.

Ågot Valle (SV) : Jeg vil nå tilføye i forbindelse med den siste replikken her at nå har Høyre gjort det enda vanskeligere å vinne i Lotto. Men det var ikke det jeg ville ta opp.

       Trond Helleland har begrunnet kontantstøtteordninga med mer tid og mer valgfrihet. For oss i SV er det opplagt at hvis småbarnsfamiliene skal få mer tid, må både mor og far få tid til å dele det lønnede og det ulønnede arbeidet. Og det er opplagt at det er far som må få mer tid til å være heime - det er far som må heim. Er det ikke da et paradoks at kontantstøtta i mange sammenhenger vil føre til et større press på fedrene til å ta mer overtid? Det gjelder i de familiene der hvor mor er heime på grunn av kontantstøtta.

       Nå er det slik at fedrekvoten har ført til at flere fedre er heime i en tidlig fase og får tidlig relasjonsbygging til sine barn. Men både Helleland og vi er opptatt av at den fedrekvoten skal alle fedre få ha, altså helt uavhengig av mors yrkesbrøk, og Høyre og SV har stått sammen om å be Regjeringa innføre sjølstendig rett til fødselspermisjon for fedre. Når vil Høyre bli med på det? Når vil Høyre gjøre en realitet av det? Eller er det sånn at kontantstøtta nå blir så dyr at dette blir skutt langt ut i det blå? Og er det ikke et paradoks at med en kontantstøtteordning vil det bli tilfeller der fedre får mindre mulighet til å ta ut fedrekvoten? Det gjelder i de familiene der mor blir gravid i kontantstøtteperioden og ikke får tjent seg opp fødselspenger; der blir det mindre mulighet for fedre til å ta ut fedrekvoten. Er ikke det et paradoks?

Trond Helleland (H) : Tidlig i debatten om kontantstøtten hadde SV gode intensjoner om å finne store kompromisser og bidra til en løsning som kunne holde høyrekreftene unna, som partilederen pleide å si. Det klarte de ikke. Og akkurat når det gjelder selvstendig opptjeningsrett for fedre, står Høyre og SV sammen, men det var altså ikke SV vi forhandlet med i denne omgang. Vi vil jobbe videre for at fedrene skal få større rettigheter.

       Så til SVs evige problematisering, at den og den situasjonen kan oppstå, og at alle vil velge likt. Det er ikke sånn. Hovedpoenget med å innføre kontantstøtten er nettopp å gi valgfrihet, gi mulighet for mer tid sammen med barna, gi mulighet for å kombinere ulike løsninger, gi mulighet for i det hele tatt å kunne utvikle den livssituasjon og hverdag som den enkelte familie ønsker å ha. Det jeg prøvde å få fram i mitt innlegg, var at samfunnet ikke lenger er av A4-format. Samfunnet er veldig forskjellig sett fra ulike familier. Folk jobber skift, folk jobber uregelmessig, folk har ulike døgnrytmer osv. Derfor er kontantstøtten et håndslag også til alle dem som har en uregelmessig arbeidstid, eller som har et ønske om å trappe ned i en periode når barna er små. Og jeg tror faktisk at en del fedre vil gjøre det.

       Da vi var på Festspillene, tok vi en drosje sammen inn fra Flesland. Da var det en drosjesjåfør som gledet seg til jul, for da skulle han ta ut kontantstøtten og det var altså en mann!

       Kontantstøtten har blitt sterkt markedsført under slagordet « valgfrihet ». Dette har vært en svært virksom retorikk, men det betyr ikke at det blir mer sant av den grunn. Det som umiddelbart kan se ut som økt valgfrihet for den enkelte kvinne og småbarnsfamilie, kan på sikt føre til forminskede valgmuligheter for alle kvinner og alle småbarnsfamilier. Alle valg foregår innenfor gitte rammer, og alle valg får konsekvenser for den enkelte og for samfunnet som helhet. Regjeringen tier om konsekvensene av innføring av kontantstøtte når de så aktivt har solgt kontantstøtten til pressede småbarnsfamilier.

       Ved siste stortingsvalg lovet Kristelig Folkeparti alle under skolepliktig alder kontantstøtte. Men da den økonomiske hverdagen kom innover Bondevik-regjeringen, ble forslaget om innføring av kontantstøtte raskt endret til å gjelde de første årskull. Etter min mening er kontantstøtten fortidens løsning på framtidens utfordring.

       Arbeiderpartiet har i sin utforming av familiepolitikken tatt utgangspunkt i at kvinner de siste tiårene har ønsket å ta utdanning og delta i yrkeslivet. Arbeiderpartiet ønsker ikke noen sentraldirigering eller ensretting eller diktering av småbarnsfamilienes liv. Men Arbeiderpartiet mener det er viktig å kunne tilby trygge og pedagogisk og kvalitativt gode omsorgsløsninger i den tiden foreldrene arbeider eller studerer.

       En fersk undersøkelse fra Møreforsking viser at hele 84 % av foreldrene ønsker en heldagsplass i barnehagen til sine barn. I en situasjon der foreldrene etterspør barnehageplass, er det sterkt beklagelig å gi foreldrene kontanter framfor å tilby dem en trygg omsorgsordning.

       I Norge har vi hatt tradisjon for å bygge ut velferdsordninger det har vært etterspørsel etter. Med innføring av kontantstøtteordningen innfører vi nå et helt nytt prinsipp i velferdsstaten, at det ytes økonomisk kompensasjon for ikke å benytte seg av et velferdsgode.

       I debatten har vi etter hvert sett, både fra barne- og familieministeren og fra andre framtredende Kristelig Folkeparti-politikere, at kristenkonservative holdninger mer og mer har kommet til uttrykk. Barne- og familieministerens holdning er at de som er hjemme, straffes med en tom konto, mens yrkesaktive mødre får fordeler av samfunnet! Statsråden har i denne debatten skapt et inntrykk av at de småbarnsmødre som deltar i verdiskapingen gjennom sin innsats i yrkeslivet, bør ha dårlig samvittighet for at de får barnehageplass til sine barn, en plass de tross alt betaler en meget høy pris for.

       Tid med barna, sier barne- og familieministeren. Men hvorfor setter da ikke barne- og familieministeren som krav at en av foreldrene må være hjemme for å kunne ta ut kontantstøtte, hvis det virkelig var mer tid med barna som var det viktige?

       Trond Helleland sier at innretningen på kontantstøtten er sosial. Men jeg tror nok det er Senterpartiets generalsekretær som omtaler kontantstøtten på en mer riktig måte, når han sier til Vårt Land at rikfolk kan bruke kontantstøtten til å betale hushjelp og dagmamma. Og det blir et paradoks - i disse reviderte tider - da vi alle plutselig er blitt opptatt av å kjøle ned økonomien. Vi skal bruke 3 milliarder kr av skattebetalernes penger - sløse dem bort - på en del mennesker som strengt tatt ikke trenger dem. Hvorfor kunne ikke kontantstøtten gjøres skattepliktig, slik man gjorde det i Finland?

       Regjeringens valgfrihet betyr i realiteten at kvinner må velge mellom arbeid og familie. Og jeg må si at det som preger innføringen av denne kontantstøtten, dessverre er hastverk, dårlig forberedelse, og at det fortsatt er flere uavklarte spørsmål enn svar. Ja, min mening er at jeg tror det ble en politisk blåmandag for Regjeringen da de opplevde omfanget av deres eget forslag. Men så har da også statsråden sagt at hadde hun visst det hun vet i dag, så hadde hun utsatt hele ordningen!

       Fra Stortinget i dag vedtar kontantstøtteordningen til iverksettelse er det kun noen få uker. Jeg sjekket situasjonen i min egen kommune, og der kunne de fortelle at foreldre ringer både til kommuneadministrasjon og trygdekontor, som kan være lite behjelpelig med å gi foreldrene svar når det gjelder denne ordningen.

       Hastverksinnføringen har betydning for foreldrene, for barnehagene, for kommunene, som blir påført et omfattende arbeid og store oppgaver, og ikke minst for trygdeetaten som skal administrere denne ordningen.

       Jeg synes også det er grunn til å beklage at Regjeringens dårlig forberedte innføring av kontantstøtte gjør at Rikstrygdeverket ikke vil ha mulighet til å utbetale kontantstøtte før i desember, og som statsråden selv svarer komiteen, kan hun heller ikke da garantere noen utbetaling. Jeg beklager å måtte meddele småbarnsfamiliene at slik det ser ut i dag, kan det være det tryggeste å spare feriepengene til høsten, for de kan komme godt med fram til jul.

       Småbarnsfamiliene sliter hver eneste dag en meget hard kamp mot klokken, og det spørsmålet jeg har stilt meg i de månedene vi har diskutert kontantstøtten, er: Løser vi tidsklemmen på denne måten? Min påstand er at vi ikke får gjort noe med tidsklemmen før vi får far til å ta et langt større ansvar for husarbeid og for omsorg for barn.

       Jeg ser ikke at kontantstøtten kan være et spark bak for å få småbarnsforeldre til å ta større del i omsorgen mens barna er små. Men jeg registrerer på nyhetene i dag at statsråden nå vil at fedrene skal få ta ut fedrepermisjon på tre måneder, og dette er selvfølgelig positivt, og jeg er glad for at statsråden nå også ser problemet med at det er mor som tar de tyngste løftene i hjemmet. Og nettopp ved at vi har fått en tvungen fedrekvote - ved at vi har fått pappa til å ta større omsorg for barn og hjem - så får vi også en helt annen forståelse i samfunnet for hva omsorg for barn og husarbeid betyr.

       I dagens Norge er vi i en situasjon hvor et ganske vanlig barn kan ha følgene oppvekst:

       som f.eks ungdomsklubber

       Er det en slik utvikling vi ønsker?

       Fremskrittspartiets svar er nei. Det eneste lille lyspunktet er muligheten for å få til kontantstøtteordning, slik vi i dag kan. Da kan noe av foreldrekontakten gjenopprettes.

       Fremskrittspartiet er opptatt av det enkelte menneskets frie valg. Det er også andre partier som sier at de er det.

       Arbeiderpartiet mener kvinnen selv bør bestemme om hun vil ha barn, de er tilhenger av en liberal prevensjonspolitikk og -opplysning og av selvbestemt abort. Det er bra.

       Arbeiderpartiet er også tilhenger av at når barnet er født, skal det være opp til kvinnen om hun vil være hjemme med barnet det første leveåret. Det er også bra. Men så kortslutter logikken. Når barnet blir ett eller to år, skal ikke kvinnen selv bestemme lenger. Da er det eneste valget hun har, barnehave, og hvis hun ikke velger dette, skal hun ikke få annen støtte fra det offentlige.

       Mitt spørsmål til representanten Orheim er: Hva er det ved en kvinnes psyke eller intelligens som gjør henne skikket til å treffe frie valg med hensyn til prevensjon, svangerskapsavbrudd, eller omsorg barnets første leveår, men som opphører å virke når barnet fyller ett år?

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Arbeiderpartiet har den aller største tillit til foreldrene, men etter å ha hørt replikanten, vil jeg understreke at vi også har den aller største tillit til kvinner. Før vi kan begynne å diskutere valgfrihet, er vi helt nødt til å ha noe å velge i, og vi mener at Høyre sammen med Fremskrittspartiet og sentrumspartiene begynner i helt feil ende. Det er helt klart at skal man ha en valgmulighet, må man ha noe å velge mellom. Situasjonen i dag er at mange ikke opplever å få tilbud om barnehageplass. Da er det å begynne i helt feil ende å bruke av statens midler og dele ut 3 milliarder kr til en del som strengt tatt ikke trenger det.

       Men det var meget oppklarende å høre nettopp den vinklingen Fremskrittspartiet har på familiepolitikken, for hele tiden dreier det seg om kvinner, og det som ble avslørt nå, er nettopp at dette er en ordning som tar sikte på at det i første rekke er kvinnene som skal ta ut kontantstøtten.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Først ei presisering: Det er leiaren i Kristeleg Folkeparti, ikkje barne- og familieministeren, som har uttala at fedrane bør påleggast å ta tre månader av den lønna svangerskapspermisjonen.

       Arbeidarpartiet ønskjer å framstille det som om Kristeleg Folkeparti meiner at kvinna skal vere heime, at vi ønskjer å pålegge kvinnene dårleg samvit, slik at dei blir heime. Det er fullstendig feil. Vi ønskjer valfridom, at mor og far sjølve skal ta avgjerda. At Arbeidarpartiet prøver å tillegge oss synspunkt som vi ikkje har, synest eg er urimeleg.

       Arbeidarpartiet og Kristelig Folkeparti er einige i barnehagepolitikken, og det er veldig bra. Det er viktig at dei som ønskjer å få barnehageplass, får det. Arbeidarpartiet har ein merknad i innstillinga der det står « videre må foreldrebetalingen gjenspeile den faktiske oppholdstiden i barnehagen ». Det kunne vere interessant å få høyre om Arbeidarpartiet meiner at ein skal innføre t.d. stemplingsur i barnehagen, slik at ein berre skal betale eksakt for den tida barnet er der - dette på bakgrunn av den merknaden som står i innstillinga.

       Arbeidarpartiet sitt motsvar på kontantstøtta er ei dobling av lønna svangerskapspermisjon. Arbeidarpartiet har kritisert at det har vore for lite konsekvensutgreiing av kontantstøtta. Mitt spørsmål er då: Er konsekvensane av Arbeidarpartiets forslag greidde ut når det gjeld likestillingsaspektet, tilgangen på arbeidskraft, utsette born og kostnader på statsbudsjettet? Kanskje det er Arbeidarpartiet som får ein politisk blåmåndag når dei oppdagar at den argumentasjonen som blir brukt mot kontantstøtta, nettopp kan returnerast til deira eige forslag.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Representanten Molvær Grimstad spør om ikke Arbeiderpartiet, som Kristelig Folkeparti eller statsråden, mener at også pappa skal ta ut kontantstøtte. Det var nettopp det jeg fremførte i mitt innlegg, at hvis dette var en viktig målsetting for Kristelig Folkeparti og Regjeringen, burde de satt et krav om det. Da Arbeiderpartiet innførte sine fødselspermisjonsordninger, la vi inn et krav om at fedre skulle ta ut fire uker pappapermisjon. Det har fått en kjempegod effekt, vi ser at flere og flere i dag tar ut fedrekvoten. Og vi som selv er unge yrkesaktive småbarnsmødre, vet hvilken betydning det har for situasjonen hjemme.

       Når det gjelder stemplingsur, er det nettopp Kristelig Folkeparti og Regjeringen som nå innfører stemplingsur i de norske barnehagene. Dette betyr at de barnehageansatte er nødt til å følge nøye med på hva slags oppholdstid foreldrene har for sine barn i barnehagen.

       Det er helt klart at Arbeiderpartiet ønsker en økt fleksibilitet, og vi ønsker at den fleksibiliteten skal gjenspeile foreldrebetalingen. Men vi ønsker at barnehagene og kommunene skal få mulighet til å tilpasse seg dette systemet, at det ikke skal skje på åtte uker, fra Stortinget vedtar kontantstøtteordningen til de 1. august skal tilby foreldrene den fleksibiliteten som er i kontantstøtteordningen. Dette tror jeg på sikt også vil føre til et lite misforhold mellom foreldrene og de barnehageansatte. Intensjonen er god, men det er hastverk som igjen preger kontantstøtteordningen, og denne modellen. Det som er forskjellen på Arbeiderpartiet og Regjeringen, er nettopp at vi pleier å utrede sakene, og vi har gode erfaringer med de svangerskapspermisjonsordninger vi har innført.

Trond Helleland (H) : Den siste replikkvekslingen mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti var interessant. Så vidt jeg husker - jeg har ikke vært her så lenge, men jeg husker i hvert fall det - var det da vi fikk statsbudsjettet for 1998, som arbeiderpartiregjeringen la fram, nettopp lagt opp til et mer fleksibelt opplegg for barnehagene. En av hovedmålsettingene var nettopp at det skulle være mer fleksibel oppholdstid i barnehagene. Når høres det nesten ut som representanten Karita Bekkemellem Orheim tar avstand fra dette. Hun sier at det blir slik at de barnehageansatte nå må passe på hvor lenge barna er i barnehagene. Ja, jeg håper virkelig det! Jeg trodde at det var det Arbeiderpartiet også la opp til i sitt statsbudsjettforslag. Det er nettopp derfor vi utsetter femdelingen til neste år, slik at barnehagene skal få tid til å tilpasse seg det nye systemet.

       Jeg synes det er et paradoks - men jeg er egentlig ikke så overrasket over det - at Arbeiderpartiet kun er opptatt av normalarbeidsdagsfamilien, 8-16-familien, der de legger vekt på at døgnrytmen skal være slik: stå opp om morgenen, gå i barnehagen, komme hjem på ettermiddagen, være sammen med mor og far eller gjøre noe annet og så legge seg. Det er nettopp det som er det smarte med kontantstøtten, at det her er det muligheter for fleksible løsninger og muligheter til å gjøre valg. Men dette er altså valg som Arbeiderpartiet ikke vil at familiene skal kunne ha. Jo, de vil det kanskje for en gruppe, nemlig de yrkesaktive. Der vil de doble foreldrepermisjonen, 52 uker ekstra, kostnadsberegnet til 6,9 milliarder 1998-kroner - før lønnsoppgjøret. Spørsmålet mitt til Arbeiderpartiet blir: Når vil Arbeiderpartiet gjennomføre det forslaget de nå tar opp i merknads form i forbindelse med kontantstøttereformen? De sier de skal gjøre det i forbindelse med budsjettet. Betyr det at det kommer en utvidelse allerede nå i høst, eller skal vi vente i mange år, eller er dette bare et skuespill?

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Det må ikke herske noen tvil om at Arbeiderpartiet ønsker fleksibilitet, men vi ønsker å gjøre dette på en forsvarlig og skikkelig måte både for foreldrene og for de ansatte i barnehagene.

       Det er også Arbeiderpartiet som har foreslått endringer i tilskuddsordningene. Vi ønsker en målrettet bruk. Det vi i Arbeiderpartiet også ønsker, i motsetning til Høyre og representanten Helleland, er en barne- og familiepolitikk som også tar hensyn til de enslige. Vi vet at bl.a. Kristelig Folkeparti går imot nattåpne barnehager. Hva slags håndslag er dette til enslige forsørgere som ofte har jobb på en institusjon?

       Dette sier de konsekvent nei til, av prinsipielle grunner. Det synes jeg illustrerer forskjellen på Arbeiderpartiet og den borgerlige siden i norsk politikk. Det er ikke slik at alle barn skal tvinges inn i en barnehage på natten, men med tanke på dem som har kommet i en vanskelig livssituasjon, og dem som ikke har besteforeldre eller søsken til å ta omsorgen for sine barn i den tiden de har ubekvem arbeidstid, mener faktisk Arbeiderpartiet at det er riktig med bl.a nattåpne barnehager.

       Per Sandberg (Frp) : Fremskrittspartiet er også i godt humør i dag. Vi er fornøyd i dag med at det er flertall i denne salen for en innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre, noe som har vært et av Fremskrittspartiets høyt prioriterte mål siden Fridtjof Frank Gundersen første gang la fram forslag om det i Stortinget under behandlingen av familiemeldingen i mai 1985. Der lå det også mange andre gode familiepolitiske forslag, og vi får inderlig håpe at det ikke tar tilsvarende tid å få gjennomført disse, eksempelvis ektefelledelt beskatning og rettferdig utbetaling av fødselspenger.

       Men når det er sagt, er det selvfølgelig et lite skår i gleden at Regjeringen finner det nødvendig å ta i bruk en forvaltningsmodell som ikke fullt ut tilfredsstiller valgmulighetene, og at de i tillegg bruker titalls millioner på unødvendig byråkrati som registreringssystemer, infoplikt, klageorgan og utbetalingssystem medfører. Fremskrittspartiet mener selvsagt allikevel at avtalen om innføring av kontantstøtte vil ha en rekke positive effekter, og at de kravene vi fikk gjennomslag for i forhandlingene, på sikt bare vil bekrefte at trygdemodellen er den rette til å ivareta intensjonene med kontantstøtten på alle mulige måter.

       Særlig interessant blir det å følge Fremskrittspartiets forsøkskommuner med sikte på at avtalen også inneholder enighet om at trygdemodellen skal vurderes under og etter evalueringen. Dette gjelder i særlig grad når Fremskrittspartiets krav om likestilling mellom kommunale og private barnehager er en realitet.

       Fremskrittspartiet er selvfølgelig også fornøyd med at vårt kompromissforslag i forhandlingene vedrørende fradrag for pass og stell av barn fikk tilslutning fra både Regjeringen og Høyre. Dette innebærer en skattelette på om lag 100 millioner for barnefamiliene. Personlig kunne jeg ha tenkt meg å bruke disse pengene på utvidet barnetrygd, til 18 år. Fremskrittspartiet kommer tilbake til dette når Regjeringen oppfyller Fremskrittspartiets tredje krav om at de skal komme tilbake til Stortinget med vurdering av ulike støtteordninger for ungdom mellom 16 og 18 år i statsbudsjettet for 1999.

       Det kan betraktes som kanskje litt urovekkende at store deler av høringssvarene er negativ til å innføre kontantstøtte. Når en ser på de kreftene som er blitt satt i sving for å motarbeide innføringen, og de ressurser venstresiden i norsk politikk har satt inn for å videreføre sin statsomsorg for barna, er det vel ikke å ta for hardt i å si at i dag er et mirakel i ferd med å skje. Fremskrittspartiet får iallfall nå se resultater av 13 års kamp, og at vi i dag får et systemskifte i norsk familiepolitikk som vil bli til beste for barna og foreldrenes valgfrihet til å oppdra barna sine selv.

       Ser en på de innsigelsene som ligger i disse forskjellige høringsuttalelsene, oppdager en fort at disse ikke berører det som er selve målet med reformen, som er at familien skal sikres mer tid til selv å ta omsorgen for barna sine, at familiene skal gis reell valgfrihet når det gjelder hvilken omsorgsform de ønsker for barna sine, og at det skal bli likhet i overføringene til barnefamiliene fra det offentlige. En skulle tro at alle innsigelsene som kommer fra Arbeiderpartiet og venstresiden i norsk politikk og organisasjoner med sosialistisk tilhørighet, fremkommer fordi de tror at kontantstøtten på en måte er en reform for likestilling, barnehager og sysselsetting. Det fremkommer også tydelig i høringssvarene fra disse et helt klart budskap om at foreldre ikke vet sitt eget beste. De tar overhodet ikke hensyn til at flertallet av det norske folk ønsker kontantstøtten velkommen.

       Likestillingen har plutselig ingen verdi når en ikke greier å ta hensyn til at 70 % av alle kvinnfolk mellom 25 og 39 år virkelig ønsker å tilbringe de tre første årene sammen med sine barn.

       Tilknytning til arbeidslivet, likestilling og barnehager ser ut til å være det eneste rette for å skape livsglade barn, ifølge de samme gruppene. Barnehager er det eneste som er godt nok til å gi barn den riktige pedagogiske læring og lek for å bli kvalifisert for å møte fremtiden som ungdom og voksen, ifølge Kompetansesenter for likestilling. En annen innvending mot kontantstøtten er at samfunnet kan ha egeninteresse av å sørge for at små barn som verken kan snakke eller gå, får tilstrekkelig pedagogisk stimulering og omfattende trening av sosiale ferdigheter, jf. Fellesorganisasjonen for barnevernpedagogar, sosionomar og vernepleiarar. Fulltids barnehage vil alltid være bedre for småbarn enn alternative tilsynsordninger, slik at småbarn beskyttes mot for omfattende samvær med foreldrene sine, jf. Barneombudet.

       Jeg ønsker å vise til at det er ingen forskning som tilsier at barnehagebarn blir bedre ungdom enn andre barn. Den forskning som eksisterer, sier derimot at det ikke kan vises til noen forskjell på barnehagebarn, fosterbarn, adoptivbarn og barn som har tilbrakt større deler av sine første år sammen med sine biologiske foreldre. Det vi derimot kan fastslå, er at den familiepolitikken som har vært ført, ikke har maktet å stabilisere familien som det den skal være, nemlig grunnsteinen i det norske samfunnet.

       Likestillingspolitikken blir satt flere år tilbake, er også et argument som blir brukt. Ikke engang en millimeter med spalteplass er brukt for å prøve å finne positive elementer, noe som for øvrig ikke overrasker meg. Men sannsynligvis vil innføringen av kontantstøtte også få en positiv virkning på likestillingspolitikken. Motstandere av kontantstøtten bruker ofte argumenter som de helst vil ha seg frabedt i andre sammenhenger.

       Knapphet på arbeidskraft har vært et gjennomgående argument mot kontantstøtten. Hvis Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er så opptatt av dette, skulle en tro at de var opptatt av andre tiltak som kan fremme økt mobilitet, og ville være kritisk til overføringer til næringer og distrikter. Hvis de er så opptatt av knapphet på arbeidskraft, burde de i hvert fall se at sekstimersdagen ville ha en langt verre effekt enn kontantstøtten. Jeg viser her til en kalkyle fra Brunstad/Holm som sier at innføring av sekstimersdag ville medføre et tap på 270.000 arbeidsplasser. Hvis de er så opptatt av dette, kunne en kanskje håpe på positive holdninger vedrørende å frigjøre « overflødig » arbeidskraft i det offentlige og i enkelte subsidierte næringer. - Nei. Hvis de er så opptatt av knapphet på arbeidskraft, skulle en tro at de også var opptatt av mer fleksible arbeidstidsordninger, midlertidige ansettelser, privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft. - Nei, ingenting av dette ønsker de å vurdere.

       Så kommer vi inn på punktet rettferdighet og rettferdig fordeling. Det er et sterkt argument fra begge sidene i denne debatten. Spørsmålet blir bare: Hvorfor avviser Arbeiderpartiet den urettferdigheten som ligger i milliardoverføringene til barnefamiliene? Det er egentlig et godt spørsmål. Arbeiderpartiet skriver i sine merknader at de er uenig i at det skjer en skjevfordeling i dag til fordel for dem som har barn i barnehage. De understreker til og med at foreldre med barn i barnehage betaler skatt og egenandel som rettferdiggjør den fordelingen. Rettferdighet oppnås bare ved at alle barn går i barnehage, sier de videre.

       Jeg vet det er nytteløst, men jeg vil prøve å fremsette noen eksempler om faktasituasjonen i dag. Det vi vet, er at bare en firedel av ettåringene går i barnehage og mottar 36.000 kr. Vi vet også at bare en tredel av toåringene mottar 36.000 kr fra staten i dag. Vi vet også at dette fortrinnsvis gjelder toinntektsfamilier.

       Tilbake til Arbeiderpartiets argument om at toinntektsfamilier betaler mer skatt - og la oss se på fakta her også: Eninntektsfamilier med 400.000 kr i inntekt betaler faktisk opp til 30.000 kr mer i inntektsskatt enn toinntektsfamilier med samme inntekt. Realiteten er at eninntektsfamilier med 300.000 kr i inntekt betaler det samme i inntektsskatt som toinntektsfamilier med 100.000 kr mer i inntekt. La oss prøve å utvide disse eksemplene litt - la meg ta to konkrete eksempler.

       Familien Olsen har tre barn med ca to år mellom fødslene. Mor har full jobb med årslønn på 255.000 kr før første fødsel. Fødselspermisjon tas ut, 80 % lønn i ett år. Kommunal barnehage benyttes for alle tre barna etter at permisjonstiden er over. For hvert av disse barna mottas fødselspermisjonslønn i tillegg til subsidier av barnehageplasser og redusert skatt på grunn av fradrag for utgifter til barnepass fram til skolepliktig alder. Over en elleveårsperiode blir familien Olsen tilgodesett med nesten 1,7 mill. kr fra stat og kommune. Størstedelen av dette er skattefritt.

       Så er det familien Hansen. De har også tre barn, men de tar seg av barna selv fram til skolestart. Sammenligner vi med familien Olsen, blir familien Hansen tilgodesett med 96.000 kr. Dette er summen av de kontantbeløp som utbetales ved fødselen for hvert av barna - ingenting fra kommunen. Med en av foreldrene hjemme blir det ingen fødselspermisjon med lønn, ingen barnehagesubsidier eller redusert skatt i forbindelse med barnepass.

       Altså: Med Arbeiderpartiets såkalt rettferdige fordeling får familien Olsen 1,6 mill. kr mer enn familien Hansen i overføringer fra det offentlige, fordi familien Hansen velger å være hjemme og passe sine egne barn.

       Hva gjør så Arbeiderpartiet for å møte kontantstøtten med enda mer rettferdighet? Jo, de forsterker sin egen såkalte rettferdige fordeling ved å øke fødselspermisjonen til to år. Dette betyr bare at familien Olsen vil få enda mer penger. De vil faktisk få 2 mill. kr i løpet av elleve år - eller 108.000 kr hvert år for hvert barn! Familien Hansen må fortsatt ta til takke med 5.000 kr - kanskje litt mer nå når Arbeiderpartiet er på glid når det gjelder å utvide engangsutbetalingene ved fødsel.

       Motstanderne av kontantstøtten er også de samme som er levende opptatt av at kvinnfolk er lavtlønnet. La oss prøve å følge dette litt også: Hvis kontantstøtten fører til mindre tilbud av arbeidskraft i typiske kvinneyrker, noe som er sannsynlig, blir spørsmålet: Vil ikke dette føre til at de utearbeidende i omsorgsyrkene på sikt vil få en lønnsøkning, noe som igjen vil være en fordel for dem som bruker barnehagene, og som igjen vil føre til at kanskje flere menn vil søke til disse yrkene, noe som jo også er et mål for de samme gruppene?

       Så litt til forvaltningsmodellen: Jeg etterlyser fortsatt sterke argumenter fra Regjeringen for hvorfor de ikke ønsker Fremskrittspartiets forvaltningsmodell. Det som er gjengangeren, er at Regjeringen frykter at barnehagedekningen vil gå ned i forhold til foreliggende planer og i forhold til dagens dekning, og at en derigjennom vil få mindre valgfrihet for foreldrene. Det kan her virke som om barnehagebygging er et mål i seg selv - at full dekning betyr barnehageplasser for samtlige barn under skolepliktig alder, noe også KS og Barnehageforbundet ønsker - og ikke er et middel for å dekke småbarnsforeldres eller barnas behov. Dersom behovet for barnehageplasser, avslørt gjennom foreldrenes frie valg ved Fremskrittspartiets modell, skulle bli mindre, er det selvfølgelig naturlig at barnehagekapasiteten tilpasses dette og reduseres. Kostbar utbygging for dekning av et ikke-eksisterende behov ville være sløsing med samfunnsressursene.

       Regjeringen har også prøvd å fremstille vår modell som dyrere for barnefamiliene, noe som selvsagt ikke medfører riktighet. Sannsynligvis ville barnehagene bli billigere på grunn av at en ville få reell konkurranse, og de kommunale barnehagene ville få avdekket sine reelle kostnader, som faktisk er 10 % høyere enn i private barnehager. En likestilling av barnehagene slik Fremskrittspartiet har fremsatt forslag om i forhandlingene, er selvsagt et bidrag, men effekten som en ville oppnå med trygdemodellen, får en ikke helt.

       Private barnehager ville uansett styrkes gjennom like konkurransevilkår og ved at kommunene må bruke barnehageloven og ikke vedta egne forskrifter for barnehagene i den enkelte kommune. At barnehagene « frykter » trygdemodellen, er kanskje forståelig. Det vil gjøre det nødvendig å tilpasse kundenes, eller barnefamilienes, ønsker og behov mye mer og bety større konkurranse. En garantiinntekt på 40 % pr. barnehageplass ved overføringer fra staten motvirker selvsagt et slikt incitament.

       Enda verre blir det selvsagt når vi ser at KS og Barnehageforbundet ønsker disse overføringene pr. plass uavhengig av om plassen er opptatt eller ikke. Argumentet for dette er å sikre stabil drift og valgfrihet - det vil alltid være en barnehageplass ledig, men til hvilken pris?

       At Regjeringen nå også på en måte bruker de samme argumentene, tolker jeg som en direkte mistillit til foreldrene og deres egen evne til å ta beslutninger til familiens beste. Å argumentere for barnehagene ved å prøve å si at foreldrene ikke kjenner familiens langsiktige beste ved å velge alternative omsorgsformer, er derfor mer til beskyttelse for barnehagene.

       Vår modell vil virke dyrere på grunn av den psykologiske effekten, har statsråden vært veldig flink til å si. Her er jeg fristet til å spørre statsråden: Har virkelig ikke statsråden tiltro til at dagens unge familieetablerere greier å legge sammen to og to? Jeg er fristet til å påstå at statsråden her sammen med mange andre politikere frykter å synliggjøre de reelle og samlede produksjonskostnadene ved en barnehageplass.

       Økonomisk sett virker det som om flertallet av politikerne lider av en slags form for pengeillusjon, hvor en høyere bruttooverføring sammen med en høyere egenandel blir vurdert som dårligere enn den tilsvarende nettooverføringen. At det at foreldrene selv må betale brutto kostnader - støtte pluss egenandel - vil føre til valg av billigere omsorgsløsninger som dagmamma, praktikant o.l., er også et argument kun til beskyttelse for barnehagene. Sannsynligvis ville disse alternative omsorgsløsninger øke vesentlig i pris ved at man avdekker de reelle kostnadene i barnehagene. Dagmammaer og praktikanter vil se at de er underbetalt.

       For foreldre som selv har organisert barnepass på grunn av økonomi eller ønske om mer tid sammen med barna sine, vil kontantstøtten helt klart utvide mulighetene for å kombinere jobb og barnepass. Disse familiene vil få bedre betalingsevne, som trolig igjen vil føre til høyere pris på dagmamma. Dermed vil differansen mellom barnehage og andre omsorgsformer minske.

       Når vi samtidig vet at nesten 70 % av befolkningen mener at barnehage er den tryggeste formen for omsorg for deres barn, hva får da Regjeringen til å tro at disse foreldrene vil velge et dårligere tilbud for barna sine fordi om de sparer kanskje en tusenlapp? - Igjen en helt klar mistillit til foreldrene.

       Samtidig vet vi også - og her vil jeg vise til SVs merknader - at det er store køer for å få barnehageplass: I Bergen står det 3.000 i kø, i Stavanger står det 1.100 i kø, og i Tromsø står det 750 i kø. « Listen er mye lengre », sier SV. Dette sammen med at « markedet » er lite

       utnyttet for aktuelle aldersgrupper - 75 % av ettåringene går ikke i barnehage, 60 % av toåringene går ikke i barnehage - gjør at en ikke kan se bort fra at store deler av disse nå blir « kunder », delvis på grunn av bedre betalingsevne og delvis på grunn av frigjorte plasser.

       Konklusjonen på dette blir: Beskyttelsen av barnehagene skulle aldri vært et tema ved innføring av kontantstøtte.

       Jeg vil avslutte med å ta fatt i noe som ble sagt av representanten Karita Bekkemellem Orheim. Hun sier at « Arbeiderpartiet har den aller største tillit til foreldrene ». Da vil jeg vise til noe som ble sagt av en av Arbeiderpartiets representanter på et tidligere tidspunkt, som også gjaldt kontantstøtten:

       « Derfor er det min og Arbeiderpartiets mening at bruken av offentlige midler må styres mer direkte mot tiltak som vi er mer sikker på vil bli til barnets beste, framfor å gi foreldrene mer penger i lommeboka og bare håpe det beste for barna. »

       Det er den tillitserklæringen som Arbeiderpartiet gir foreldrene i dag.

       Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

       Fremskrittspartiet er jo lidenskapelig opptatt av de syke og de gamle, hevder de selv. I dag vet vi at det mangler minst 1.000 sykepleiere. Det er minst 1.000 ledige sykepleierstillinger rundt omkring i landet. Så innføres kontantstøtten. Det vil føre til og skal føre til at flere vil være hjemme. Det ble også bekreftet av Sandbergs medrepresentant Ulf Erik Knudsen i en replikk tidligere at målet er at flere kvinner skal være hjemme. Da svekkes arbeidsstyrken i helsesektoren.

       Vårt opplegg gikk ut på å bygge videre på den ordningen som vi har i dag, med utvidet permisjon, og gjøre den mer fleksibel, og å åpne for muligheten for å ta permisjonen ut over lengre tid, så man kan være i arbeid. På den måten blir arbeidsstyrken større.

       Jeg har ikke registrert at Fremskrittspartiet har varslet noen stor satsing på utdanning av helsepersonell - av sykepleiere, vernepleiere og hjelpepleiere. Da må jeg spørre: Sett i lys av kontantstøtten, er representanten Sandberg enig i at flere vil gå ut av arbeid? Det er han, for det sa han i innlegget. Der hadde han noe tankespinn om at når det ble færre sykepleiere, ville de få mer i lønn, og det ville komme flere mannfolk inn. Det vil jeg avvise som tankespinn. Når jeg har gjort det, vil jeg spørre representanten Sandberg: Hva vil Fremskrittspartiet gjøre konkret, og hva slags forslag vil Fremskrittspartiet legge fram i Stortinget for å sikre at de syke og de pleietrengende eldre skal få den oppfølgingen de fortjener og den oppfølgingen de har krav på, når Fremskrittspartiet nå bidrar til at vi får færre sykepleiere, færre vernepleiere og færre hjelpepleiere i arbeid i dette landet?

Per Sandberg (Frp) : Jeg kan ikke si at representanten fra Arbeiderpartiet spiler meg opp særlig mye. For når Arbeiderpartiet bruker argumentet om tankespinn, gjør de det kun i situasjoner der de ikke har tenkt tanken selv, der de møter en offensiv holdning fra en opposisjon med et kreativt innhold. Da er de nødt til å bruke et argument som tankespinn, for de har ikke andre argumenter.

       Vedrørende frykt for mangel på arbeidskraft: Jeg sa mye om det i mitt innlegg. Jeg har ikke trukket noen konklusjoner, men jeg sa også at vi må ikke se bort fra at det er mulig at vi kan få det. Jeg har pekt på dette med Arbeiderpartiets og SVs frykt for mangel på arbeidskraft ved innføring av kontantstøtten. De er ikke konsekvente i sin frykt, har jeg sagt, for de ønsker jo ikke andre tiltak for å få ledig arbeidskapasitet ut i arbeidslivet, sånn som i offentlig sektor og i primærnæringene, som er subsidiert.

       Men jeg vil også vise til en undersøkelse i Næringslivets Ukeavis den 3. april i år der det går fram at 80 % av spurte bedriftseiere sier at de ikke ser bemanningsproblemer ved innføringen av kontantstøtten i det hele tatt. På grunn av at Arbeiderpartiet har skapt en situasjon der vi har køer i helsevesenet, der vi har køer når det gjelder barnehagen, der vi har køer på alle primære områder i vårt samfunn, kan vi ikke se bort fra at de som nå står i disse køene, eller har blitt tvunget til å være hjemme fordi de ikke har fått barnehageplass, kommer ut i arbeidslivet. Derfor er det min ærbødigste påstand at ved innføring av kontantstøtten vil vi få større realisme i dette landet.

Ola T Lånke (KrF) : Dette er en stor dag i norsk politikk, og det er hyggelig at Fremskrittspartiet er i godt humør i dag. Innføring av kontantstøtte betyr at det tas et viktig skritt for å få til større valgfrihet for foreldre med små barn, og det gjelder vel å merke begge foreldre og ikke bare kvinnfolk, som representanten Sandberg helst refererer til.

       Det er likevel gledelig at Fremskrittspartiet kunne stå sammen med Kristelig Folkeparti for å løfte denne reformen fram. Jeg regner med et fortsatt samarbeid i den videre realiseringen av kontantstøtten. For Kristelig Folkeparti har det imidlertid vært viktig å understreke at valgfrihet også må innebære et godt barnehagetilbud. Som også Fremskrittspartiet vet, er en svært stor del av barnehagene i Norge privateide, og det skulle vel være grunn til å tro at Fremskrittspartiet ikke minst ville foretrekke ordninger som sikrer eksistensen til nettopp privateide tiltak på dette området. Det er det absolutt grunn til å tvile på. Her er ett av de punktene som Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er uenige om i debatten. Fremskrittspartiet bruker veldig mye energi på å forsvare sitt forslag om en såkalt ren trygdemodell, som ifølge styrelederen i Private Barnehagers Landsforbund ikke er til å leve med for de private barnehagene, som det ble sagt på høringen den 4. mai. Dette er et tankekors for mange, og jeg spør representanten Sandberg om han ikke snart innser at dette bidrar til å undergrave selve prinsippet om valgfrihet, som han jo er en så varm forsvarer av.

       I hele sitt 20 minutter lange innlegg kunne ikke Per Sandberg si ett eneste godt ord om barnehagene. Han kalte det for statsomsorg for ungene, og det er helt tydelig at dette var omsorg som ungene og familiene måtte beskyttes mot. Fremskrittspartiet har jo stor tro på markedsøkonomiske løsninger. Det de nå får til, er en ordning som innebærer at alle andre ordninger blir billigere enn barnehager, altså barnehagene prises ut som et onde. Da får de også stor innvirkning på politikken. Er det virkelig sånn at barnehagene er et onde som må prises ut? Er det sånn at Per Sandberg og Fremskrittspartiet ikke kan si ett eneste godt ord om barnehagene og barnehagenes betydning for ungenes oppvekstvilkår, når forskning har vist at de ungene som benytter barnehager, stiller først i køen når de kommer på skolen?

Per Sandberg (Frp) : Hvorvidt jeg har peiling på barnehagepolitikk skal jeg ikke uttale meg om, men i likhet med Ågot Valle har jeg to unger, og vi kommer jo faktisk fra samme sted. Tatt i betraktning de forholdene som mine unger har vokst opp under, uten barnehage, ser det ikke ut som at de går noen framtid i møte som vil kunne belastes meg som oppdrager, så litt peiling må jeg vel ha hatt.

       Når det gjelder Fremskrittspartiet og barnehager, kan jeg godt si, hvis det er en trøst for Ågot Valle, at jeg er enig med de 70 % av Norges befolkning som sier at barnehage er den tryggeste og beste omsorgen for ungene - hvis de skal ha den omsorgen. Det betyr ikke at jeg kan diktere alle barnefamilier i dette landet til å velge barnehageplass fordi en hel masse interesseorganisasjoner som jobber med det, krever det fordi det er det beste for arbeidsplassene. Her kan jeg vise til forskjellige uttalelser som er kommet fra barnehagestyrere, sist fra Time og likeens fra Balsfjord, som sier akkurat det som jeg sier. Hvis barnehagene skal eksistere, må arbeidstakerne i barnehagene og formen på barnehagene justeres etter foreldrenes ønsker, krav og behov. Det må ikke baseres på at det er arbeidstakerne i barnehagene og formen på barnehagen som skal styre inntaket til ungene i barnehagen. Det er klart at jeg ser like mye kvalitet i en praktikant. Jeg kan også se like mange kvaliteter hos en dagmamma som ved en barnehageplass, men det betyr ikke at jeg skal diktere noen til å velge verken praktikant, dagmamma eller barnehage. Det gjør jeg heller ikke med kontantstøtten. Foreldrene får kontantstøtte, og så får de velge den omsorgsformen som de selv mener er til det beste for sine unger og for seg selv. Men det er det SV og Arbeiderpartiet nekter å innse.

       For Kristeleg Folkeparti er det viktig at alle får tilskot til omsorg for barna. Dei som vel barnehage, får statstilskot direkte til barnehagen, bl.a for å redusere kostnadene ved å nytte barnehage, og det er eit viktig tiltak. Frå 1. august vil foreldra til eittåringar som vel andre løysingar, få kontantstøtte tilsvarande statstilskotet til ein barnehageplass, som er på opptil 3.000 kr i månaden. Ei overgangsordning skal sikre at barn som har utløyst kontant-

       støtte som eittåring, og som fyller to år i løpet av hausten 1998, ikkje skal miste kontantstøtta ved fylte to år. Kontantstøtteordninga vert gjort gjeldande for toåringane neste år.

       Kontantstøtta skaper valmoglegheiter og fleksibilitet. Den gir moglegheiter for kombinasjonsløysingar med barnehage og kontantstøtte som passar den enkelte familien.

       Dersom ein nyttar seg av halv barnehageplass, vil ein også få kontantstøtte, men noko redusert. Det er lagt opp til ei ordning med delvis kontantstøtte som bygger på trinna for ukentleg opphaldstid i statens tilskotssystem for driftstilskot til barnehagane.

       Regjeringa sitt mål med kontantstøtta er:

       Det er gledeleg at dette får fleirtal på Stortinget i dag.

       Mange småbarnsforeldre er i tidsklemme. Det er viktig å gi den enkelte familien moglegheit til å ha meir tid i lag. Større økonomisk handlefridom er blant dei viktigaste føresetnadene for å gjere dette mogleg. Kontantstøtta gir foreldra ei kontantoverføring som gjer det lettare å velje den omsorgsforma som dei finn rett for barna sine. Fleksibilitet og moglegheit for kombinasjon av barnehage og kontantstøtte kan føre til at mange familiar vel deltidsløysingar der t.d. begge foreldra jobber deltid, medan dei samtidig deler på barneomsorga.

       Etter arbeidsmiljølovas føresegn om permisjon får foreldre ta ut to års omsorgspermisjon dersom dei tar ut eit år kvar. Det vil kunne stimulere til at mor og far deler på ein eventuell permisjon.

       Det er viktig med gode barnehagar, og det er viktig med nok barnehageplassar. Regjeringa har ein offensiv politikk på dette området. Dei private barnehagane er ein viktig del av barnehagetilbodet i dag. I 1996 gjekk 42 % av alle barn med barnehageplass i privat barnehage. Mange private barnehagar blir i dag drivne utan kommunal støtte. Eg er glad for at Regjeringa kjem tilbake til Stortinget med konkrete forslag som vil gi større grad av økonomisk lik handsaming mellom kommunale og private barnehagar som inngår i kommunen sitt tilbod, der oppgåver og forpliktingar er dei same.

       Enkelte har i debatten om kontantstøtte framstilt det som at Kristeleg Folkeparti meiner at barna skal vere heime med mor og ikkje i barnehage. Det er totalt feil. Vi meiner at barnehagen representerer eit godt pedagogisk og sosialt omsorgsalternativ både for barn og foreldre. Samtidig er kontantstøtta viktig som eit handslag til foreldre som ønskjer å vere heime heilt eller delvis med omsorgsoppgåver. Ulike behov og prioriteringar må gi ulike valmoglegheiter. Dei som ønskjer å vere meir heime med barna, har tidlegare blitt lite tilgodesette av fellesskapet. Det er viktig å gi foreldra valfridom, det er dei som kjenner familien sine ønske og behov best.

       For Kristeleg Folkeparti er det viktig at vi både får utbygt nok barnehageplassar og innført kontantstøtte. Fleire opinionsundersøkingar viser at mange småbarnsforeldre ønskjer kontantstøtte. I ei undersøking Feedback utførte for Senterpressen i desember om folk sine haldningar til kontantstøtte, sa 75,8 % av dei under 30 år eit klart ja til kontantstøtte. 59 % av desse ønskjer å vere heime med barna i staden for å arbeide. Ei undersøking Opinion A/S utførte for departementet i februar 1998, viste at eit klart fleirtal av foreldra til eitt- og toåringane ønskjer å passe barna sjølve. Samanliknar ein foreldra sine ideelle val med deira faktiske val, ønskjer foreldra å vere meir heime med barna enn kva dei faktisk er. Fleire undersøkingar viser at mange foreldre ønskjer å bruke meir tid saman med sine barn om dei får kontantstøtte.

       Arbeidarpartiet har kritisert at foreldre med svært høge inntekter som ikkje treng kontantstøtte, også vil kunne få det. Men også dei som har svært høge inntekter, får i dag subsidiert barnehageplass. Ein kan då stille seg spørsmålet om Arbeidarpartiet har tenkt å fjerne subsidiane til barnehageplassane for dei som har inntekter over eit visst beløp. Kor er elles logikken i angrepa deira?

       Når fleire småbarnsforeldre får moglegheit til å velje heimeomsorg i ein periode, vil det også verke positivt i styrkinga av nærmiljøfellesskapet, både for barn, ungdom, vaksne og for eldregenerasjonen.

       Eg har fått svært mange positive tilbakemeldingar frå småbarnsforeldre om kontantstøtta. Ei mor som hadde valt å vere heime med dei små, sa det slik: Vi gleder oss til kontantstøtta kjem, økonomien blir betre og far ikkje treng arbeide overtid meir, då vil også far få meir tid saman med barna. Ein annan familie sa det slik: Dersom vi får kontantstøtte, får vi råd til å ha eldstebarnet i barnehage.

       Det arbeidet som blir utført i heimen, har ein stor verdi. Og det bør ikkje vere slik at det er meir verdifullt for samfunnet om barnepass blir utført andre stader enn i heimen. Den enkelte familie må få bestemme kva som er best for dei. Om nokon t.d. ønskjer å kombinere praktikant eller dagmamma med barnehage for å unngå at ein eittåring kanskje må ut av heimen halv sju om morgonen fem dagar i veka, så legg kontantstøtta til rette for fleksibilitet. Mange småbarnsforeldre har etterlyst fleksibilitet i familiepolitikken. Kontantstøtta er eit viktig tiltak for å få til dette.

       Ved utbetaling av kontantstøtta har det for Kristeleg Folkeparti vore svært viktig å oppretthalde statstilskotet til barnehagane. Derfor er vi svært glade for at Regjeringa sin forvaltningsmodell for kontantstøtta, kombinasjonsmodellen, blir sikra fleirtal i dag. Statstilskotet er det viktigaste verkemiddel staten har for å nå målsettinga om barnehageplass til alle som ønskjer det. Det er grunn til å gi ros til Framstegspartiet og Høgre for gode forhandlingar, og for at dei subsidiært vil støtte kombinasjonsmodellen.

       Arbeidarpartiet har gått til harde angrep på kontantstøtta. Dei har hevda at det er sløsing med offentlege pengar, og at kontantstøtta er altfor kostbar. Sjølv lanserer dei eit forslag som kostar meir enn det dobbelte av kontantstøtta - ei utviding av den lønna svangerskapspermisjonen med 52 veker, med 80 % lønnskompensasjon. Forslaget vil medføre endå større fordeler for foreldre som er yrkesaktive framfor dei som vel å vere heime med barna.

       Vi har registrert at Arbeidarpartiet er svært bekymra for tilgangen på arbeidskraft som følgje av kontantstøtta, men dei lanserer sjølve eit forslag som reduserer tilgangen på arbeidskraft. Motstandarane har hevda at kontantstøtta er eit slag mot likestillinga, men når dei foreslår ei utviding på 52 veker lønna permisjon, er berre fire av desse reserverte for faren. Det kan ikkje seiast å vere så offensivt. Det har kome kritikk når det gjeld innvandrarbarn og utsette barns tilknyting til barnehage, men eg kan ikkje sjå at dette blir endra ved Arbeidarpartiets alternativ, og dei etterlyste konsekvensanalysar av kontantstøtta kan eg ikkje sjå at Arbeidarpartiet har lagt til grunn for sitt eige forslag.

       Det blir litt underleg når det er greitt at småbarnsfamiliane får meir tid saman, det er greitt om kvinnene er lenger heime, det er greitt at innvandrarbarna er heime med foreldra, det er greitt at fleire er borte frå yrkeslivet ei stund, det er greitt å bruke fleire milliardar for å gi småbarnsforeldra meir tid saman - dersom det heiter lønna svangerskapspermisjon og ikkje kontantstøtte. Nei, la oss i dag heller glede oss med dei mange barnefamiliane som no får ein betre kvardag og meir tid saman som følgje av kontantstøtta.

       Er komitelederen virkelig enig med barne- og familieministeren i at det i dag skjer en skjevfordeling til fordel for de mødrene som har barn i barnehage, som ofte betaler en meget høy egenandel til barnehageplass? Mener komitelederen at småbarnsmødre som deltar i verdiskapingen gjennom sin innsats i yrkeslivet, bør ha dårlig samvittighet fordi de får barnehageplass til sine barn?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Eg er heilt einig med representanten Bekkemellem Orheim i at dei ordningane som vi har i dag, med lønna svangerskapspermisjon og barnehagar, er svært gode tiltak for å styrkje moglegheitene til å vere yrkesaktiv, både for kvinner og menn. Og Kristeleg Folkeparti har vore einige med Arbeidarpartiet i f.eks barnehagepolitikken og i all hovudsak også når det gjeld den lønna svangerskapspermisjonen. I førre periode foreslo til og med Kristeleg Folkeparti meir midlar til barnehageformål enn det Arbeidarpartiet gjorde. Så der har vi hatt ein offensiv politikk.

       Men eg er einig med statsråden i at det er ei skeivfordeling i dag i forhold til dei som ønskjer å vere annleis. Alle dei småbarnsforeldra som seier at dei ønskjer å vere meir heime og har knapp økonomi for å få det til, får moglegheit til det med å få nokre tusenlappar ekstra. Og det er deira eige ønske, og eg synest at vi bør lytte meir til kva småbarnsforeldra sjølve seier. Det synest eg er svært viktig.

       Vi ønskjer sjølvsagt ikkje at nokon skal ha dårleg samvit for å nytte ein barnehageplass. Vi har jo satsa på ein offensiv barnehagepolitikk fordi vi ønskjer at folk skal ha tilbod om det. Og vi er einige med Arbeidarpartiet i at alle som ønskjer barnehageplass, skal få tilgang til det.

       Men eg får lyst til å trekke fram Kåre Ellingsgård, ein tidlegare fylkesmann og arbeidarpartipolitikar, som i ein kronikk i Romsdals Budstikke den 27. mai der han faktisk forsvarar kontantstøtta, skriv følgjande:

« Og Arbeiderpartiets nylig framsatte forslag om å utvide fødselspermisjonen til to år etter hvert som man kan finne dekning for kostnadene, synes også framsatt uten at konsekvensene er utredet. Det vil være en mer kostbar reform med større konsekvenser enn det forslag Stortinget nå har til behandling. »

Vidare seier han:

« Kontantstøtten til ett- og toåringene vil være et løft som virker omgående for alle småbarnsfamilier som ikke har noe tilbud om barnehageplass eller som finner at det er best både for barnet og familien at en av foreldrene arbeider hjemme en tid. »

Inger Stolt-Nielsen (H) : I likhet med Trond Helleland og May-Helen Molvær Grimstad er jeg veldig glad for at kontantstøtteordningen ser ut til å komme på plass i dag. Og rundt om i landet sitter det veldig mange andre som også er glad for det.

       Men veldig mange har også gjort regning med at denne kontantstøtteordningen skulle kunne settes i gang, effektueres, fra 1. august, og de har planlagt sin barneomsorg ut fra det. Det å få god omsorg for sine barn må planlegges på litt lang sikt. Man får hverken barnehageplass, barnepike hjemme, dagmamma eller praktikant på en ukes varsel. Man må planlegge det litt. Så jeg tror at veldig mange er litt oppgitt over at det vedtas en ordning som ikke kan effektueres før ved årsskiftet. Ser ikke Kristelig Folkeparti det som problematisk når de har lovet kontantstøtte fra 1. august å stå knallhardt på at de skal ha en administrasjonsordning, som ikke gjør det mulig å sette ordningen ut i livet før ved årsskiftet?

       Ikke så langt herfra sitter nå partiene og prøver å revidere et budsjett og få til nødvendige innstramninger. Vi er enige om at innstramninger ikke skal ramme barnefamiliene, men synes ikke Kristelig Folkeparti det er litt problematisk at de står knallhardt på en administrasjonsordning som øker administrasjonskostnadene? For det hadde vært mulig å innføre denne ordningen uten å bruke mange millioner på administrasjonskostnader. Synes ikke Kristelig Folkeparti at dette er et problem?

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Eg vil først nytte høvet til å takke Høgre for eit konstruktivt og godt samarbeid om kontantstøtta, slik at vi no i dag får sikra eit fleirtal for ei ordning som vi veit det er stor oppslutning om blant småbarnsforeldra, som representanten Stolt-Nielsen nemnde. Det er eit viktig og stort gjennomslag for familiepolitikken.

       Når det så gjeld dette med at vi ikkje får utbetalingane av kontantstøtta i gang frå 1. august, er det sjølvsagt veldig leit. Men det har teke lengre tid å administrere dette enn det vi hadde håpt. Det har òg teke tid i høve til forhandlingar på Stortinget. Konsekvensane av ein rein trygdemodell vil vere ganske dramatiske for ein del barnehagar. I den opne høyringa sa Private Barnehagers Landsforbund at ein rein trygdemodell ikkje vil vere til å leve med. Det å fjerne statlege tilskot til barnehagane vil gjere det uføreseieleg, spesielt for dei private barnehagane, som einsidig baserer inntekta si på foreldrebetaling og statstilskot. I dag får barnehagane f.eks behalde statstilskotet ein månad om foreldre tar barnet ut av barnehagen - til ein får moglegheit til å gi barnehageplassen til ein annan.

       Dersom det skulle vere behov for å justere dei økonomiske verkemidla for å sørgje for at alle som ønskjer barnehageplass, får det, vil ein ha moglegheit til det dersom ein bevarer statstilskotet. Men dersom ein fjernar statstilskotet, det viktigaste økonomiske verkemiddelet ein har for å sikre barnehageplassar, vil det i neste omgang kunne verke inn på den totale valfridomen til foreldra, nettopp at dei kunne velje mellom barnehageplass eller kontantstøtte. Og det er svært viktig for Kristeleg Folkeparti at dei som ønskjer barnehageplass, skal få tilgang til det. Og då er det også viktig å bevare statstilskotet.

Kristin Halvorsen (SV) : Med hånden på hjertet må jeg si at jeg syns det jukses i denne debatten, for alle tilhengerne av kontantstøtte har så langt sagt at dette er en ordning som skal gi foreldrene økt valgfrihet og større mulighet til å bruke tid sammen med egne barn. Men det er ikke det som innføres her i dag.

       Det som innføres her i dag, er en systematisk belønning på 36.000 kr for alle som ikke velger en barnehageplass. Og nå vil jeg at de som stemmer for å innføre dette systemet, argumenterer for hvorfor det skal være slik.

       Det som kommer til å skje, er nemlig at de som velger en dagmamma, en praktikant eller en au pair, og der hver av foreldrene jobber 100 % og kanskje mer, får kontantstøtte fra staten, og den kan de bruke til å betale dagmammaen, praktikanten eller au pairen. Men de som bruker en barnehageplass, mister først kontantstøtten på til sammen 36.000 kr i året, og så må de ut med en foreldrebetaling, som vi vet kan variere veldig mye fra kommune til kommune og fra kommunale til private barnehager - min barnehageplass koster i hvert fall 3.700 kr pr. måneden - så forskjellen for dem blir altså en netto utgift som er betydelig større enn det en dagmamma eller en praktikant koster.

       Nå vil jeg at Molvær Grimstad skal forklare følgende: Det er altså slik at 70 % av småbarnsforeldrene ville foretrekke barnehageplass fordi de mener det er best for barna - tallet har jeg fra Per Sandberg, som surret med så mange andre tall, derfor oppgir jeg kilde, jeg regner med at det er riktig - men i det øyeblikket de velger en dyr barnehageplass, skal de straffes og miste 36.000 kr netto i året. Hvorfor er det bra politikk for barn?

       Så seier ein del foreldre at dei heller ønskjer å vere heime, og at dersom dei får styrkt økonomien sin, får dei mogelegheit til det. Er det foreldra som skal få ta den avgjerda? Eller skal vi politikarar seie at det ikkje skal vere nokon valfridom, at staten skal subsidiere ei form for omsorg, og det er barnehageplass, og ønskjer ikkje foreldra det, skal dei ikkje få noko?

       Om ein så ønskjer å bruke kontantstøtta til praktikant eller dagmamma eller ei kombinasjonsløysing, er det jo familien sjølv som er den beste til å avgjere. Dersom ein familie føler det svært stressande å dra ut klokka halv sju om morgonen fem dagar i veka og kome seint heim, dersom dei meinar dei vil få betre tidsbruk ved å ha ein praktikant i kombinasjon med park eller barnehage, OK, så lat foreldra sjølve få avgjere det!

       Ingen kjem dårlegare ut med kontantstøtte enn det dei gjer i dag, då ein har valt å subsidiere ei form for tilskot til barnepass, men ikkje har gitt noko som helst til dei som ønskjer det annleis. Og det er det som er eit viktig gjennomslag i dag: Endeleg skal småbarnsforeldra sjølve få vere med og ta den avgjerda. Det har vore ei rekkje undersøkingar i mange kommunar, m.a. i Porsgrunn og Molde, der ein har spurt småbarnsforeldra, (presidenten klubber) som viser at svært mange ønskjer å bruke meir tid heime.

       Barna og foreldra treng meir tid saman for å få ein trygg og god kvardag. Det er rett bruk av fellesskapsressursane å gi småbarnsforeldra betre sjansar til å kombinera omsorg og jobb. Midlane må brukast til å frigjera mest mogleg tid til samvær mellom foreldre og barn. Her er det kontantstøtta kjem inn.

       I Senterpartiet sitt program står det:

« Senterpartiet går inn for at kontantoverføringar først og fremst bør skje gjennom økning i barnetrygden og småbarnstillegget, men også andre former for overføringer kan vurderes. »

       I dette ligg altså at kontantstøtta kan vera eit alternativ, dersom nokon skulle vera i tvil om det.

       Me i Senterpartiet er i dag glade for at dette nå vert innført, og me meiner at det er viktig å gi barnefamiliane betre høve til å velja omsorgsform for borna sine, særleg dei første åra. I dette ligg det òg at det må finnast eit alternativ til barnehage, dersom det skal kunna verta eit reelt val for foreldra. Samtidig vil kontantstøtta kunna auka moglegheitane til å kombinera dette med barnehageplass og løna arbeid for dei som skulle ønskje det.

       Mange småbarnsforeldre har i dag ulike arbeidstider og ulike behov. Derfor er det så viktig å leggja til rette for ulike omsorgsformer. Småbarnsforeldre får altså velja sjølve: anten subsidiert barnehageplass, kontantstøtte eller kombinerte løysingar. I tillegg kan kontantstøtta hjelpa mange ut av den tidsklemma som mange opplever at dei er i. Me er klar over at mange opplever at stress er ei medverkande årsak til at dårlege forhold i familien igjen påverkar barna. Utgangspunktet må vera at småbarnsforeldra sjølve er dei som best kan vurdera kva form for samværstid som høver best på eit gitt tidspunkt.

       Barna treng trygge og gode barnehageplassar. Mange av småbarnsforeldra ønskjer nettopp å kombinera omsorg for barna med å vera yrkesaktive eller under utdanning. Derfor er òg tilgang på barnehageplassar grunnleggjande for oss. Når me i Senterpartiet vil ha ein reell valfridom, er nettopp dette eit avgjerande punkt.

       Det har vore peika på at kontantstøtta kan få uheldige følgjer for barnehagetilbodet i kommunar der talet på barn er lågt. Distriktsbarnehagar kan verta lagde ned dersom talet på barn i ein krins minkar med berre nokre få. Eg er klar over den problemstillinga. Samtidig står det i proposisjonen at dette er eit av dei spørsmåla ein vil leggja vekt på ved evalueringa. Situasjonen er likevel slik dei fleste stadene at tilbodet om plassar er mindre enn etterspurnaden.

       Om somme foreldre til eitt- og toåringar skulle velja kontantstøtte i staden for å søkja barnehageplass, vil det neppe endra grunnlaget for barnehagedrifta så mykje at det vert vanskeleg å halda oppe barnehagen. Det er i alle fall sikkert at nettopp Senterpartiet vil vera ei vaktbikkje for at så ikkje skal skje. Då vil me koma tilbake og be om spesielle tiltak for å sikra vidare drift.

       Utfordringa vil vera å skapa fleksibilitet og mangfald i det tilbodet som finst, slik at foreldra kan få ein barnehageplass som er best mogleg tilpassa deira kvardagsliv. Her er familiebarnehagar og opne barnehagar òg aktuelle alternativ. For å gjera dette til eit reelt val, er det viktig å byggja ut barnehagane. Derfor er me glade for at målet om full barnehagedekning innan år 2000 står fast. I tillegg ser eg i dag i Aftenposten at familieministeren vil leggja fram ei stortingsmelding om barnehagane. Det er eg glad for. Det er nå ti år sidan sist dette vart drøfta i si fulle breidd, og då er det jo på tide med ein ny gjennomgang, ikkje minst for å sikra det reelle alternativet, altså barnehagedekninga.

       Det har i vinter og vår vore ført i marka utruleg mange motførestellingar mot kontantstøtteordninga. Ein del kan ikkje oppfattast som seriøse. Derimot må me ta Barneombodet alvorleg. Han seier i høyringsutsegna til departementet:

« Det mangler ikke på forskning om at « for mye tid » sammen med barn i lite barnevennlige boområder » kan føre til « økt fysisk avstraffelse og barnemishandling for en ikke ubetydelig prosent. »

       Dette har kanskje vore trekt noko langt av media, men er likevel klart med på å svekkja trua på foreldre som omsorgspersonar.

       I tillegg seier nestleiaren hjå Barneombodet, Anne Brita Normann, til Dagsavisen den 23. januar i år:

« - Med kontantstøtten risikerer vi færre barn i barnehage til erstatning for hjemmetilbud som ingen har kontroll over. »

       Ei slik utsegn insinuerer at omsorg i heimen er av lågare kvalitet, og at det er lite forsvarleg at det offentlege ikkje til kvar tid har kontroll over det som går føre seg innanfor husets fire vegger. Dette vert oppfatta som sterk kritikk av alle foreldre og som eit slag under beltestaden når det gjeld foreldre si dømmekraft. Det er uheldig dersom Barneombodet ikkje har tillit til foreldre flest, og det kan verka som firkanta haldningar med ei sterk politisk slagside.

       Nå er både Arbeidarpartiet og SV bekymra fordi foreldre og barn ikkje får meir tid saman. Men nettopp dette er ei av dei viktigaste målsetjingane med å innføre kontantstøtta. Samtidig vil dette verta tett følgt opp ved den evalueringa som skal føretakast. Spørjeundersøkingar tyder klart på at mange unge familiar vil prioritera kontantstøtte i ei eller anna form for å få ein kvardag med meir nærkontakt og litt seinare tempo, meir tilpassa familien sitt behov.

       I tillegg ønskjer me at kontantstøtta skal gi meir rettferd i overføringane til barnefamiliane. Familiar som har behov for at nokon passar barna om ettermiddagen eller kvelden t.d. skiftarbeidarar, vil med kontantstøtta få hjelp til å betala kostnadene ved barnetilsyn. Dette kan òg gjelda einslege forsørgjarar. Det må vera god familiepolitikk å tilgodesjå fleire og ulike grupper av småbarnsfamiliane. Det er viktig å ha ordningar som er baserte på tillit til desse foreldra. Kontantstøtta føreset at foreldra er nærast til å vita kva som er best for deira eigne barn. Derfor er kontantstøtta saman med eit reelt barnehagetilbod så viktig.

       Det har vore køyrt på at det først og fremst er kvinner som vil nytta seg av ordninga, noko som vil gå ut over kvinnene si stilling på arbeidsmarknaden. Dette kan då umogleg vera god likestillingspolitikk, vert det hevda. Her meiner me at det òg må vera mogleg å få far meir heim ved å få til betre permisjonsrettar enn det har vore til nå. Dette er òg programfesta av Senterpartiet, og me vil arbeida vidare med det.

       Eit av dei synspunkta som er kasta fram i denne debatten, er at det vil verta altfor lite arbeidskraft ute når den eine av foreldra skulle vera heime. Nestleiar i sosialkomiteen, Gunhild Øyangen, gjekk så langt som til å hevda i Dagsavisen den 4. desember i fjor at « sentrumsregjeringens kontantstøtteordning er den største trusselen mot en opprusting i helsevesenet », av di mange av dei som då ville velja å vera heime, var utdanna helsepersonell. Slike diskusjonar har ikkje noko som helst å gjera med kva som tener barna og familiane deira best, og høyrer heime heilt andre plassar.

       I tillegg kjem kritikken frå Arbeidarpartiet om at kontantstøtteordninga vil kosta så mykje for samfunnet. LO-leiaren, Yngve Hågensen, skulda til og med kontantstøtta for å medverke til overoppheiting av norsk økonomi. Det same vart gjort i dag av Grethe Fossum i replikkordskifte med Høgre sin representant, og dette kjem i eit merkeleg lys når Arbeidarpartiet med sitt forslag til løysing for barnefamiliane vil gi fødselspermisjon på til saman to år til kvart barn. Denne løysinga ville vera bra på mange måtar, men kostar kanskje opp mot det doble av kontantstøtteordninga og vil sjølvsagt såkalla tvinga fleire heim frå arbeid med 80 % løn. Det er då logikken er vanskeleg å fatta, når Arbeidarpartiet ikkje kan gå med på kontantstøtteordninga som eigentleg er ein meir « light » modell av det dei føreslår. Her ser det ut til å vera anten-eller for Arbeidarpartiet.

       Nå ser eg fram til at kontantstøtta vert innført, og eg trur at foreldra sjølve ønskjer det beste for sine barn og kjem til å velja det som er det beste alternativet for dei små og for familien.

       Jeg sier som kona til Drillo - hun ble intervjuet i Dagbladet lørdag: Hvorfor i all verden skal vi som har god råd, få kontantstøtte? Jeg skjønner spørsmålet. Nå kan de rike få subsidiert dagmammaer. Det er vel sosionomen i meg, men jeg synes faktisk veldig synd på Lundteigen, som tar et oppgjør med kontantstøtten. I et intervju med Vårt Land sier han rett ut at det vil komme reaksjoner fra vanlige folk når de oppdager at rikfolk kan bruke kontantstøtten til å betale hushjelp og dagmamma. Og Lundteigen støttes av Senterpartiets egen nestleder, Åse Grønlien Østmoe. Hvem støtter Unn Aarrestad? Er det slik at disse to ikke kan Senterpartiets program?

       I og med avtalen mellom de fem borgerlige partiene klistres de til hverandre for hele perioden, også i samarbeidet om statsbudsjettet. Dette kan på alle områder føre til mer høyrepolitikk enn det flertallet i Stortinget står for. Mener Senterpartiet dette er ønskelig også i distrikts-, kommune- og fordelingspolitikken? Det er vel slik at Senterpartiet iallfall verbalt er opptatt av kommunepolitikken? Og ringer det ikke en bjelle for representanten Aarrestad og Senterpartiet når Senterpartiet i familiepolitikken har fått en så varm omfavnelse fra Fremskrittspartiet og Høyre? Er gleden i dag like stor for Aarrestad som den var for representanten Helleland?

Unn Aarrestad (Sp) : Ja, eg er glad for å få vera med og innføra kontantstøtta i dag, så mykje det er sagt. Det er dette Senterpartiet står for. Eg sa i innlegget mitt at dette òg står i programmet til Senterpartiet, og at me vart einige om dette på Voksenåsen. Det er ikkje tvil om det. Det Lundteigen og Grønlien Østmoe seier, er eigentleg berre at dei står klart på Voksenåsen-erklæringa, nemleg at kontantstøtta skal evaluerast frå fyrste dag. Det er område der me er usikre på korleis det vil verka i praksis. Det seier seg sjølv at så må det vera. Ingen kan føresjå korleis alt dette verkar før det reelt trer i kraft. Det er det dei seier, og som me står for.

       Elles må eg seia at det etter kvart verkar som om Arbeidarpartiet og SV står heilt aleine på skansen når det gjeld å tvinga på familiane ein spesiell måte å leva på. Dei vil nemleg at mor og far skal vera heiltidsarbeidande, mens ungane skal vera mesteparten av sitt vakne liv i barnehagen under offentleg tilsyn. Me skal òg vera klar over at det er dei unge sjølve som gjerne ynskjer å ha eit val mellom kontantstøtte og barnehagar. Og Arbeidarpartiet, som i dei fleste samanhengar går inn for kvinnene sin rett til å bestemma sjølve, vil ikkje gje dei eit fritt val her. Her er Arbeidarpartiet med på å gjera foreldra umyndige etter mi meining - forstå det den som kan! Eg tykkjer eigentleg det verkar å vera i nærleiken av demonstrasjonspolitikk.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Per Sandberg (Frp) : Jeg er glad for at det er så mange som er så glad i dag, men så er jeg litt lei meg for at det er noen som ikke er så glad.

       Senterpartiet er veldig opptatt av grendebarnehagene, og det skal de ha all respekt for. I sitt innlegg peker representanten Aarrestad på at åpne barnehager og familiebarnehager kan være gode alternativ. Mitt spørsmål til Senterpartiet må gå i retning av om Senterpartiet også kan se på dagmamma, eventuelt praktikant, som et akseptabelt alternativ i framtiden. Eller ønsker også Senterpartiet, som KS og Barnehageforbundet, at barnehagene skal ha støtte uavhengig av om det er barn som opptar plassen eller ikke? Kan Senterpartiet betrakte barnehageutviklingen på samme måte som flere barnehagebestyrere og barnehageledere etter hvert gjør?

       Jeg vil vise til en artikkel i en avis hvor Trine Drangsholt, som er styrer i en privat barnehage i Time, sier at barnehagene må tenke nytt. Utviklingen går i positiv retning. Hun ser helt klart endringer hos de ansatte, som tidligere tenkte mest på arbeidsforholdene. Nå setter de søkelyset på driftsformene og behovene til foreldrene. De har akseptert at om de skal ha trygge arbeidsplasser, så må de også se på alternativene og gi de tilbudene som blir etterspurt. Det samme sier også Kirsten Eliassen i barnehageavdelingen i Meløy. Dette er rett og slett for å bevare barnehagene og ta vare på arbeidsplassene. Kan Senterpartiet og representanten Aarrestad støtte slike signal?

Unn Aarrestad (Sp) : Representanten Sandberg dreg fram dagmamma- og praktikantsystemet og spør om me kan støtta det framover. Ja, me kan det. Me har gått inn for det, og me ser det som foreldra sitt val å finna kva omsorgsform dei tykkjer er den enklaste, greiaste og fyrst og fremst beste for sine born. Det trur me foreldra er dei næraste og beste til å bestemma.

       Komiteen var i Sverige og Finland og såg på kontantstøttemodellen, barnepass og barnehagar der. Dei hadde ei ordning der dei kursar m.a. dagmammaer. Det er slike ordningar eg meiner kunne vera noko å koma tilbake til Stortinget med for å kvalitetssikra dette endå meir. Men dette er fyrst og fremst eit val for dei foreldra det gjeld, og eg har tiltru til at dei sjølve veit å gjera det beste valet.

Erna Solberg (H) : Jeg synes det har vært godt å høre at Senterpartiet har levert et prinsipielt godt innlegg og argumentert for kontantstøtteordningen. Det har vært litt ulike signaler knyttet til kontantstøttespørsmålet fra Senterpartiet opp gjennom årene, men det virker som Senterpartiet nå har falt tilbake igjen i folden fra 1980-tallet, hvor det faktisk var bred enighet på borgerlig side om familiepolitikken og hovedprioritetene, også knyttet til barnehageutvikling. Men det har altså de senere dager vært noen signaler som har brakt en viss forstyrring i dette bildet. Signalene fra nestleder og generalsekretær i Senterpartiet kan virke som om partiet ikke i samme grad føler seg knyttet til og bundet opp av den avtalen man faktisk har med fire andre partier i Stortinget.

       Mitt spørsmål til Unn Aarrestad er derfor om Senterpartiet kan garantere at de nå står ved den avtalen de har undertegnet på, og at de står ved avtalen ut denne perioden, også i tilfelle Bondevik-regjeringen ikke består - nemlig at man nå har gjort en avtale som foreldrene kan forutsette eksisterer og kan planlegge sitt liv ut fra, eller om hun mener at denne avtalen har en kortere tidsbegrensning hvis ikke Regjeringen skulle bestå.

Unn Aarrestad (Sp) : Senterpartiet står på den avtalen som er gjord mellom dei ulike partia når det gjeld kontantstøtteordninga og ting i tilknyting til den. Det har me skrive under på, det står me for i den perioden som er skissert her - det er det ikkje tvil om på noko vis.

       Når det gjeld dette som har vorte trekt fram om ulike signal frå Senterpartiet, så er det igjen klinkande klart: Me står for Voksenåsen-erklæringa, me står for den modellen som me har gått inn for, me står for å ha kontantstøtta. Det er ingen på Stortinget som har sagt noko som helst anna. Me står fullt og heilt samla om det.

       Når det av og til har vore kritiske merknader tidlegare frå senterpartifolk, går dette eigentleg på korleis ulike delar vil verka, og det vil vi koma tilbake til ved evalueringa. Blant anna står det òg klart i Vårt Land i denne samanhengen:

« Nå er Lundteigen selv ingen tilhenger av å stramme inn på fellesgodene i en tid hvor den private kapitalen flommer som aldri før. Han gjør det også klart at han forsvarer kontantstøtten. »

       Dermed er det ikkje ulovleg å sjå på enkelte sider av det som me vil ha med når me skal ta dette opp til vurdering. Det burde verkeleg alle gjera som er interesserte i at kontantstøtta skal fungera godt framover.

       Det er ingen tvil om at Kristelig Folkeparti har fanget inn ropet fra småbarnsforeldre om tidsklemma. Men kontantstøtta er et dårlig svar på den rette problemstillinga, nemlig hvordan kan familier, og særlig barnefamilier, få mer tid sammen og få mer overskudd i hverdagen. Grunnlaget for tidspresset er lagt av et arbeidsliv som er et tøft effektivitetsjag, arbeidsgivere som presser på normalarbeidsdagen, og et stortingsflertall som gjennom flere år har skviset kommuneøkonomien, hvilket betyr at mange kvinner med dobbeltarbeid har fått et så stort arbeidspress at de velger deltid og dermed lav lønn som en overlevelsesstrategi.

       Det borgerlige svaret blir da å individualisere, overlate løsningene til det private område i stedet for å se hva som kan gjøres på samfunnsnivå, i stedet for å se på hva slags reformer som kan gi familiene bedre tid og samtidig sikre likestillinga, legge rammene for at mor og far kan dele det lønna og det ulønna arbeidet. Det stortingsflertallet gjør, er å betale foreldrene offentlige midler for ikke å benytte seg av et velferdstilbud. At Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Venstre gjør det, er egentlig ikke så overraskende, men at Senterpartiet går inn for en ordning som uthuler fellesskapsløsningene - det er skuffende.

       Den viktigste innvendinga vi i SV har mot Regjeringas kontantstøtte, er at en belønner alle som ikke bruker barnehageplass. Ved å gi 36.000 kr til alle som vil kjøpe seg dagmamma eller praktikant, om det til og med er en millionærfamilie - det spiller ingen rolle - så gjøres barnehagene til et luksusgode. Barnehager med et pedagogisk innhold som Stortinget tidligere har sagt er viktig, der barna får muligheter til leik og samspill og der det er utdanna voksne, gjøres dyrere enn alle andre ordninger. Det er klart at dette vil gå ut over barnehagene, og mange barnehageplasser vil forsvinne. Da vil jeg minne Stortinget om grunnene til at vi faktisk stod på barrikadene for å få flere barnehager. Det var både fordi barnehage er bra for barn, og fordi utbygging av barnehageplasser var og er en viktig forutsetning for kvinners yrkesdeltakelse.

       Mange av høringsinstansene har uttalt bekymring for at kontantstøtteordninga vil gå ut over barn med spesielle behov eller sammensatte vansker, enten fordi utbygginga av barnehageplassene vil stoppe opp, eller fordi foreldrene tar barna sine ut av barnehagene av økonomiske grunner.

       Statsrådens svar er at dette må vi evaluere - imens taper barna verdifull tid. Mens det er uenighet blant forskerne om betydningen av tidlig barnehagestart, så er det full enighet om at tidlig barnehagestart er viktig for barn som har spesielle problemer. SVs svar og alternativ er kraftig økning i statstilskuddet til barnehager, slik at kommuner kan opprette flere barnehageplasser til overkommelig betaling.

       Videre foreslår SV nå lovfestet rett til barnehageplass fra år 2001, som er det tidspunktet Regjeringa har lovt full barnehagedekning. Dersom regjeringspartiene virkelig mener alvor, er det uansvarlig ikke å stemme for dette forslaget, særlig dersom en tar erfaringene fra Finland alvorlig. Vi mener at bare full barnehagedekning og lav foreldrebetaling sikrer barnefamiliene valgfrihet.

       Tidsklemma løses ikke ved en ordning der det ikke legges rammer rundt både mors og fars muligheter til å være hjemme. Det skal ikke stor spådomskunst til for å se at det blir kvinnene som velger å være hjemme. På sikt mener vi at det vil uthule arbeidet for likestilling. Vårt svar er: Sett i gang flere forsøk med 6-timersdag, både generelt og for småbarnsforeldre, og gjør noe med tidskontoordningen! Det er ordninger som vil gjøre det mulig for både mor og far å ha ei lønn å leve av og en dag å leve med - ha mer tid til hverandre, til familien, til ungene, ha mer overskudd i hverdagen. Samtidig mener vi at det nå må gjøres noe med fedres selvstendige rett til fødselspermisjon. Det må være slutt på preik! Det må være slutt på bare prat, nå må det gjøres noe.

       Til slutt: Det forundrer meg at en regjering som er så opptatt av rettferdighet, ikke gjør noe med den urettferdigheten som ligger i at kvinner som av en eller annen grunn ikke har tjent opp rett til fødselspermisjon, blir avspist med lusne 32.000 kr, som nedkomststønaden er i dag.

       Jeg tar opp SVs forslag, som er gjengitt i innstillingen.

       Per Sandberg (Frp) : Jeg reagerte litt på representanten Valles innledning om at SV og Drillo er på lag. Det ville i hvert fall forundret meg veldig mye hvis SV og Drillo ikke hadde vært på lag. Jeg vil mimre litt om all panikken som spredde seg i Norge før VM i USA, da nettopp Drillo stod i fare for ikke å få innreisetillatelse på grunn av sin kommunistiske tilknytning tidligere. Det kan da ikke være representanten Valles oppriktige og ærlige mening at en så vidt prestisjetro person som Drillo skal være et sannhetsvitne mot kontantstøtten?

       Men det var ikke det jeg skulle spørre representanten Valle om. I innstillingen har Arbeiderpartiet og SV merknader der de viser til erfaringer fra Finland, at det er kvinnene som reduserer sin yrkesaktivitet mest. Jeg vil i den forbindelse stille et ganske enkelt spørsmål til representanten Valle: Hvis, og legg merke til at jeg legger vekt på hvis, kvinner gjøre dette av eget sterkt ønske - som er tilfellet, for ut fra den målingen som det er til vist tidligere, er det 70 % av alle kvinner mellom 25 og 39 år som ønsker dette - er dette da, som SV sier i merknadene, å sementere og forsterke kjønnsforskjellene?

Ågot Valle (SV) : Det kan jo ikke være Per Sandbergs alvorlige mening at Drillo ikke skulle få innreise til Frankrike, da tror jeg det ville gå dårlig med laget hans. For øvrig vil jeg advare mot å hente opp slike spøkelser som Per Sandberg gjorde her.

       SVs mening er at hvis man skal ha reell valgfrihet, er det en rekke ting som må på plass. For det første må vi ha full barnehagedekning, med priser som er overkommelige. Så må vi gjøre noe med arbeidstida, og vi må gjøre noe med kvinners lønn. Det er de tingene som må på plass for at vi skal kunne ha en reell valgfrihet. For SV har det i likestillingsarbeidet alltid vært viktig at både kvinner og menn skal ha muligheten til å ha en dag å leve med og ei lønn å leve av, ha muligheten til å forsørge seg sjøl. Det har alltid vært grunnpilarene i vår likestillingspolitikk.

       Sandberg refererer til erfaringene fra Finland. Det som er tilfellet, er at Finland har en helt annen kontantstøttemodell enn oss - de har lovfestet retten til barnehageplass, og avstanden mellom kontantstøtten og barnehagebetalinga er mye mindre enn det som Regjeringa og Høyre og Fremskrittspartiet går inn for. Etter vår mening kan ikke disse ordningene sammenliknes. Men det stortingsflertallet burde kunne gjøre her i dag, er å lovfeste retten til barnehageplass.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Kontantstøtta er eit handslag til småbarnsfamilien, og kontantstøtta er eit ideologisk vassskilje der omsorgsarbeid for små barn i heimen endeleg vert honorert av samfunnet.

       Så til spørsmålet. SV har som slagord: Del godene. Ågot Valle, mi gode venninne gjennom år, har ein sterk rettferdssans. Korleis kan SV unngå å sjå det urimelege i at tobarnsfamilien med mor og far i høglønsyrke - og gjerne millionærfamilie - med to barn i barnehage får i overkant av 70.000 kr i statleg overføring til sine barn, mens firebarnsfamilien i same gata med berre ein av foreldra i inntektsgjevande arbeid, altså med maksimalt halve løna, ikkje får del i « godene »?. Forstår ikkje SV kor urettferdig dette kan følast for eiinnteksfamilien? Forstår ikkje SV at kontantstøtte er omsorgsstøtte frå staten til alle barn og ikkje berre til dei som valde og fekk plass i A4-løysinga for familien? Kontantstøtta er faktisk ein utmerkt måte « å dele godene » på. Føler ikkje SV seg ukomfortabel ved å seia nei til det?

Ågot Valle (SV) : Når kontantstøtta ikke er knytta til det å være hjemme, er det ikke en ordning som sikrer småbarnsfamiliene mer tid sammen.

       Ja, SV er et parti som er opptatt av rettferdighet, og derfor har vi sett urettferdigheten som ligger i ordninga med nedkomststønad, altså det at kvinner som av en eller annen grunn, enten de har studert eller ikke har vært i arbeid de siste seks månedene før fødselen, blir avspist med 32.000 kr. Hva slags rettferdighet er det? Vi har nå lagt inn et forslag - som det er mulig å få til - om å innføre en type minstepensjon som skal utbetales månedlig til de kvinnene som ikke har opptjent rett til fødselspenger. Det er rettferdighet.

       Så er representanten Apelthun Sæle, som er min gode venninne fra fylkespolitikken, opptatt av den utbetalinga som vil skje til familien når både mor og far er i fullt arbeid eller når den ene er hjemme. For det første: De som er i arbeid og benytter seg av barnehageplass, betaler jo noe tilbake i form av skatt til samfunnet. Vi syns ikke det er riktig at ei millionærdame som er hjemme, kan få 3.000 kr i måneden for å gå og kjøpe seg dagmamma eller au pair. Det er heller ikke videre rettferdig. Men urettferdigheten ligger først og fremst i mangel på barnehageplasser. Valgfrihet og rettferdighet får vi når vi har oppretta nok barnehageplasser, så alle de som står i kø, også de 3.000 i Bergen, kan få det - og til en rimelig pris.

Erna Solberg (H) : SV mener - det er deres mål - at millionærdamer skal få rimelige eller gratis barnehager, men de skal ikke få 3.000 kr måneden i kontantstøtte hvis det tilfeldigvis passer deres familie å løse omsorgsproblemene annerledes. Subsidiene vil være de samme til dem med den samme inntekten.

       SV er i bunn og grunn et overformynderparti. Og det er her jeg synes synd på Kristin Halvorsen, som kjemper hardt overfor sitt parti og forsøker å modernisere det. Men et parti som ikke engang klarer å innse at 6-timersarbeidsdagen kunne være tatt ut som fire dager med full arbeidstid og én dag fri, og har en stor debatt på sitt landsmøte om hvorvidt det er mulig eller ikke, har så mye overformynderi i seg overfor foreldre at jeg i grunnen forstår hvorfor de er imot kontantstøtte - nettopp fordi kontantstøtte er en måte å individualisere omsorgen på.

       Jeg synes ikke kontantstøtte er negativt, fordi tidsklemmen er en individuell klemme - den klemmer ulikt i forhold til hvordan man har valgt å organisere sitt liv, i forhold til hvilke typer jobber man har, når på døgnet man jobber, og f.eks hvilket nettverk man har rundt seg til å få avlastning. Det går ikke an å tro at samtlige barnefamilier i dette landet har akkurat de samme behovene. Men det ser det faktisk ut som SV gjør når de går til ideologisk angrep på at man lager skreddersydde ordninger, og gjør det mulig at familiene selv kan skreddersy omsorgsordningene. Man skal kunne velge, man skal ha valgfrihet, men man skal velge mellom barnehage og barnehage. Individuell fleksibilitet skal ikke være mulig, for dette skal åpenbart styres av andre gjennom de ordninger som politikerne vedtar.

       Egentlig er jeg forbauset over at SV ikke har sett at norske foreldre er så voksne at de er i stand til å foreta valgene selv, og at ett av de valgene f.eks kan være å kombinere barnehage med andre løsninger fordi det passer deres hverdag bedre. På de områdene har ikke SV et eneste svar til alle de foreldre som ikke jobber innenfor normalarbeidsdagen. Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke er et problem for SV.

Ågot Valle (SV) : La oss nå ta en liten repetisjon av hvorfor vi mener samfunnet skal gå inn og subsidiere barnehageplasser. Jo, det er fordi barnehageplasser er bra for barn. Det er ikke bare det at det gir mor og far muligheter til å gå ut og ha et yrke, men det er bra for barn. Og det er bra fordi det gir ungene en god start i livet. Å ha slike muligheter for leik og samspill sammen med utdanna voksne og andre unger er bra for barn. Jeg har følelsen av at mange i dag når de snakker om kontantstøtta, småbarnsfamilien osv., prøver å gjenreise en type 1950-talls romantisering av situasjonen innenfor de fire veggene, mens utenfor er det en helt annen virkelighet enn det var på 1950-tallet.

       Så blir vi beskyldt for at vi skal bestemme det meste, at vi er lite fleksible osv. Da vil jeg vil minne representanten Solberg om at vi jobber for redusert arbeidstid, og vi jobber for en normalarbeidsdag som varer fra kl. 07.00 til 17.00-18.00, men vi jobber også samtidig for 30 timers uke. Med andre ord: Vi jobber ikke for en A4 løsning. Det er helt riktig at familiene har forskjellige behov. Derfor går vi inn for fleksibilitet på arbeidstakers premisser. I dag er det fleksibiliteten på arbeidsgivers premisser som er den rådende, slik at veldig mange kvinner blir nødt til å sitte der og vente på at arbeidsgiveren ringer etter dem, og ikke har skikkelige arbeidsforhold. Det er det som er det rådende i dag.

       For det som kontantstøtta koster, kunne vi ha sikret atskillige valgfrihet, ikke bare barn under tre år, men også familier med barn opptil ti år, og vi kunne få mulighet til å gjøre noe for de skolebarna som sliter med dårlig inneklima og dårlig utstyr.

       Det finnes imidlertid enkelte saklige argumenter mot kontantstøtte, men de har overhodet ikke preget debatten. Det har derimot påstander om at kontantstøtten vil reversere likestillingspolitikken, at barnehagetilbudet vil bli rasert, og at kontantstøtten ødelegger nasjonaløkonomien. Et eksempel på nivået i debatten: Under overskriften « En ukristelig ordning » formulerer en skribent seg slik: « I viktige læreår blir et godt pedagogisk tilbud vekslet inn i en billig hjemmeløsning. »

       Jeg skal innrømme at jo flere slike ekstreme argumenter jeg har hørt, jo mer entusiastisk er jeg blitt for kontantstøtten. Det var ikke overraskende, men likevel ikke oppløftende at denne typen argumenter også har rullet gjennom salen i dag.

       Likestillingen vil ikke lide under kontantstøtten. Den er tvert imot en logisk videreføring av dagens permisjonsordning ved at den utvider foreldrenes mulighet til å være hjemme hos barnet, om de ønsker det. Hvis kritikerne mener at det går en likestillingsgrense ved ett år i hjemmet, og at overskridelse av denne er skadelig, må det være lov til å spørre om begrunnelsen for akkurat denne grensen. Det er dessuten uttrykk for en nedvurdering av hjemmearbeid, og det er også uttrykk for en ekstrem ensretting av verdiene i samfunnet, der yrkesliv og karriere er målestokken for det gode liv. Ut fra et liberalt grunnsyn må jeg ta avstand fra en slik tankegang.

       Det blir ingen svekkelse av barnehagetilbudet. Tvert imot vil utbyggingen av barnehager fortsette med uforminsket styrke. Etter at de private barnehagene fikk del i det statlige tilskuddssystemet, har disse gitt store bidrag til utbyggingen av barnehageplasser. Derfor er Venstre meget tilfreds med at Private Barnehagers Landsforbund nå oppfatter at deres situasjon er blitt bedre ved at private og kommunale barnehager i større grad skal likestilles.

       En annen viktig brikke som er kommet på plass, er en fleksibilitet som gjør at man kan kombinere kontantstøtte og barnehage. Dermed har foreldrene bedre mulighet til å få et tilbud som er spesialtilpasset deres behov. Jeg er overbevist om at akkurat denne siden ved reformen vil bli brukt mye.

       Nasjonaløkonomien tåler kontantstøtten. Jeg vil be dem som måtte lytte til Arbeiderpartiets argumentasjon, om å tenke rolig gjennom disse tingene. Det er kommet klart fram i debatten i dag at regningen blir ikke mindre om Arbeiderpartiet fikk gjennomført sitt opplegg, dersom vi skal ta partiets talspersoner på alvor.

       Jeg vil minne om hva denne saken handler mest om: Den handler om små mennesker som knapt har lært seg å holde seg på beina, som ikke er blitt tørre ennå, og som verken kan uttale « pappa » eller « mamma » rimelig rent, 1- og 2-åringer. Mange av disse har et utmerket liv i barnehage, særlig dersom barnehagedagen ikke blir for lang. Men barn er forskjellige, foreldre er forskjellige, og barnehager er forskjellige. Selv om de i debatten fremstilles som noe ganske ensartet, lever de ikke et standardliv, men har ulike drømmer og ønsker, svake og sterke sider og ulike moralske oppfatninger. Bruker vi innlevelsesevnen litt mer og A4-tenkningen litt mindre, blir verdien ved kontantstøtten klar:

       Kontantstøtten blir f.eks god for de barna som er mye syke og har lett for å pådra seg sykdommer i barnehagen. De kan trenge en lengre pust i bakken.

       Kontantstøtten blir god for barn som av ulike grunner viser tegn til mistrivsel i en barnehage, kanskje fordi den ikke er godt nok tilrettelagt.

       Den blir god for foreldre som i mindre grad tåler presset fra dobbeltarbeid, arbeid ute kombinert med å etablere hjem og fostre opp barn.

       Den blir god for de familier som nå må legge et umulig puslespill for å kombinere lang arbeidsreise og kronglete vei til det barnehagetilbudet som finnes.

       Og kontantstøtten blir faktisk også et velkomment bidrag til alle dem som måtte vente forgjeves på barnehageplass for sin 1-åring. For dem hjelper det lite at stortingsflertallet vil ha full dekning av barnehagebehovet etter hvert, når 1-åringen trenger et tilbud til høsten.

       Venstre har ikke noe ønske om at færrest mulig velger barnehage, men vi kan i dag gratulere dem som velger en annen løsning, med at de også får støtte for sitt valg.

       Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

       Representanten Johansen kan kanskje si meg om han har lært det på den skolen han har gått, at 3 milliarder brukt i oppgangstider, i en presset økonomi, ikke vil ha noen innvirkning på økonomien, i forhold til å bruke 3 milliarder i en nedgangstid, hvor vi bruker offentlige budsjetter for å prøve å snu trenden - i oppgangstider prøver vi å bruke offentlige budsjetter for å justere? Er det virkelig sånn at det er den teorien som legges til grunn for den økonomiske politikk i sentrum og sentrumsregjeringen?

Terje Johansen (V) : Hvis det er slik at representanten Alstad får aha-opplevelser om rentedannelsen i samfunnet av mitt innlegg om kontantstøtte, er det nok behov for å gå noe dypere inn i det, men det blir det knappest tid til i et replikksvar.

       Det er ingen forskjell på om vi bruker 3 milliarder på kontantstøtte eller om Arbeiderpartiet bruker sine milliarder på hva som helst. Det som er et poeng nå, er at Arbeiderpartiet forsøker å få det til å se ut som om renteutviklingen i Norge er et resultat av hva denne regjeringen hittil har klart å gjøre. Da tør jeg minne om følgende: Vi har en økonomi hvor vi forbruker 1000 milliarder kr i året - det er summen av privat og offentlig forbruk og innsats - og da å tro at innstramminger i størrelsesorden 1- 3 milliarder kr er det som påvirker økonomien og rentedannelsen, er helt feilaktig. Derimot: Fremtidens rente blir påvirket av fremtidens forventninger, og de som nå bruker tiden på å svartmale situasjonen for norsk politikk, prater renten oppover fordi de svekker tilliten til norsk økonomi. Dermed sørger de for at utlendingene tror på dem, og så svekkes kursen på norske kroner.

       Dette skal vi gjerne ta opplæringskurs på, men da i et annet forum og i en annen sammenheng.

Kristin Halvorsen (SV) : Når Terje Johansen er bekymret for at noen prater renten oppover, har de som nå sitter og forhandler utenfor denne salen, fått god drahjelp av Terje Johansen til å prate forliket nedover. Hvis det er sånn at en innstramming på 1-3 milliarder kr ikke betyr noe, har jo Høyre og Fremskrittspartiet fått alle argumenter de trenger for ikke å gi Regjeringen en utstrakt hånd. Men dette dreier seg om kontantstøtten; jeg skal konsentrere meg om det.

       Jeg lurer på om Venstres finanspolitiske talsmann kanskje kan forklare meg den økonomiske logikken i at man innfører et system som ikke belønner dem som er hjemme med egne barn litt lenger enn fødselspermisjonen, men som premierer alle som ikke har barn i barnehage med 36.000 kr. Det er jo det denne kontantstøtten faktisk innebærer. Det er ikke sånn at man nå innfører en kontantstøtte som gir foreldre større mulighet til å være hjemme med egne barn, og som knytter den til det. Man innfører en kontantstøtte som gir alle som ikke velger barnehageplass, 36.000 kr i året. Hvis man bruker den generelle logikken som gjelder, er det sånn at vi har avgifter på alkohol, avgifter på tobakk og avgifter på en masse skadelige ting, fordi det offentlige ønsker at vi skal drikke mindre og røyke mindre. Hvis det er sånn at barnehager blir så mye mer kostbare enn en dagmamma eller en praktikant, må jo det ut fra vanlig økonomisk, logisk tankegang være fordi stortingsflertallet ønsker at færrest mulig skal bruke en barnehageplass - for ellers ville man vel ikke gjort en barnehageplass så mye dyrere enn en dagmamma eller en praktikant. Og det er altså motsatt av det man argumenterer for når man sier at barnehager er bra for barn. Hvorfor i all verden har stortingsflertallet og Regjeringen foreslått en kontantstøtte som ikke knyttes til om foreldrene faktisk er hjemme med barna sine?

       Mange har nok både sett og hørt og undret seg over hardkjøret fra Arbeiderpartiet i kontantstøttedebatten. Ja, statsråden har til og med uttrykt at hun føler seg forfulgt. Jeg kan forsikre at den såkalte forfølgelsen kun har vært på faglig plan og faktisk har vært helt nødvendig. Det Arbeiderpartiet har ønsket, er å få ta del i de kunnskaper, de konsekvensanalyser og de forskningsresultater statsråden har bygd på før hun la fram kontantstøtten, et tiltak som faktisk koster de norske skattebetalerne 2,9 milliarder kr på årsbasis. Jeg bare nevner at vi kunne ha bygd to operaer i året for den prisen.

       Gjennom åpne høringer, ved høringer i komiteen og ved å stille spørsmål i spørretimen samtidig som vi har fulgt nøye med i mediene når statsråden har kommet med sine utspill, har vi måttet konstatere at en skal lete lenge etter et dårligere forberedt tiltak enn det statsråden legger fram i dag. Og selv om kontantstøtten ikke bygger på noen konsekvensanalyser eller forskningsresultater, kunne man i hvert fall forventet at de praktiske tiltakene ville ligge til rette fra 1. august. Men det er heller ikke tilfellet. Foreldrene vil sannsynligvis ikke få utbetalt kontantstøtte før i 1999, og det fleksible barnehagetilbudet som skulle gi foreldrene en kombinasjonsmulighet mellom kontantstøtte og barnehageplass, det kan foreldrene bare skyte en hvit pinn etter. De fleste barnehager er ikke forberedt, verken økonomisk eller praktisk. Tunge høringsinstanser som fylkesmenn, Barneombudet, forskere og store organisasjoner advarer faktisk sterkt mot kontantstøtten.

       Vi har bygd et omsorgstilbud for barn i dette landet som det står respekt av, nemlig barnehagene. Kvalitet og barns beste står i høysetet. Om dette ikke er nok, ser vi at det er sterke krefter i kommunene som ikke vil bygge ut flere barnehager. Statsråden har jo også - jeg vet ikke om det har vært i et ubevisst øyeblikk - sagt at dette er mest i arbeiderpartikommunene, men har ikke på noen måte klart å bevise at dette er tilfellet. Men denne mangel på utbygging av barnehager i kommunene har også kommet statsråden for øret, og i dag går hun ut og truer kommunene med utbyggingsplikt. Kanskje denne problemstillingen ville vært bedre ivaretatt hvis kontantstøtten hadde blitt bedre forberedt, og at problemet med utbyggingsplikt i kommunene når det gjelder barnehager kunne vært forberedt sammen med kontantstøtten. Jeg har også med skuffelse konstatert at når barneministeren skal prioritere, så prioriterer hun valgfrihet for familien foran mer tid sammen med barna. Det betyr for meg at hun ikke lenger er en barneminister, men en familieminister. Jeg konstaterer at det at hun velger å være familieminister, betyr at vi ser skillelinjene mellom Arbeiderpartiet og de borgerlige i familiepolitikken meget lettere. I sak etter sak har vi drøftet hvem som eier barnet, og de borgerlige mener at det er familien som har herredømme over barnet, mens vi andre er overbevist om at barnet faktisk eier seg selv.

       Det de tunge høringsinstansene har pekt på, er at kontantstøtten er en ønskedrøm fra 1950-tallet, som slett ikke passer inn i det moderne 1990-tallssystemet. Statsråden har ved gjentatte anledninger understreket at hun har et konservativt familiesyn, og vi ser det i sak etter sak. Det konservative familiesynet kommer fram i troen på kjernefamiliens fortreffelighet. Samtidig som man sier det, setter man spørsmålstegn ved om barn i familier med f.eks enslige mødre eller fedre faktisk har en god barndom. Gjennom kontantstøtten står statsråden i ferd med å kunne gjennomføre nettopp et familiemønster som bringer oss tilbake i tiden, men som ikke løser problemene våre - mor hjemme med barn og far i lønnet arbeid, ofte med overtid. I likestillingens navn vil jeg rette en advarende pekefinger mot det statsråden gjør. Denne gangen nytter det ikke med snakk, det kreves faktisk handling. Statsråden ønsker å få en annerledes likestilling, og hva hun mener med det, er for meg noe uklart. Men jeg ser hva hun gjør, og det er ikke svært positivt. La oss være enige om én ting: Det blir en annerledes likestilling med innføring av kontantstøtten. Alle undersøkelser, både i Finland og i de kommunene i Norge som har hatt kontantstøtte, viser at det er svært få menn som ønsker å gå hjemme for 3.000 kr i måneden. Resultatet er at kvinnene går tilbake til den rollen de hadde på 1950-tallet. Er dette den nye likestillingen som familieministeren ønsker seg?

       Proposisjonen bygger opp rundt én setning:

       « Familier som ikke får barnehageplass, opplever den offentlige subsidieringen av barnehager som urettferdig. »

       I den åpne høringen måtte jeg spørre statsråden tre ganger om dette før hun kunne svare, og svaret var at det ikke finnes noe forskningsmateriale som viser at familier som ikke får barnehageplass, opplever det urettferdig at andre får offentlig subsidiering! Til nå har vel flere familier vært misunnelige på dem som har fått barnehageplass, og ikke fordi staten har betalt penger til barnehagene.

       Denne misunnelsessetningen som statsråden her legger inn, bygger hun hele sin kontantstøttemodell på, nemlig at de som ikke får barnehageplass, skal få en annen subsidiering - et helt nytt prinsipp i velferdssamfunnet. Jeg kan faktisk ikke finne noen andre steder hvor vi gjør nettopp det.

       Jeg ønsker meg en del unge familier i kontantstøttealderen som står fram og sier: Vi ønsker barnehage, det er et godt og trygt tilbud for våre barn når vi skal ha yrke og jobb som gjør at vi får brukt utdanningen vår. Vi betaler skatt, og dermed skal vi heller ikke ha dårlig samvittighet for å bruke et offentlig tilbud. Det må ikke bli slik i dette landet at de som ikke bruker et offentlig tilbud, skal få tilskudd fra staten for ikke å bruke det. Dette er ikke polemikk, det er realiteter, og statsråden burde kanskje svare på dette.

       Statsråden har gjentatte ganger sagt at hun lytter til alle. Men alle de problemene som Arbeiderpartiet har vist til i sin søken etter kunnskap om kontantstøtten, har blankt blitt avvist. Jeg forstår det, for vi er politiske motstandere. Verre er det at verken Barneombudet, NOVA eller andre forskningsinstitusjoner har blitt tilkalt til statsrådens kontor for å bidra med sine kunnskaper eller blitt hørt når de har fremmet sitt syn etter at forslaget om kontantstøtten har blitt lagt fram.

       Jeg finner det underlig at vi har en statsråd som sier at hun lytter til alle, men ikke hører på ett eneste råd, verken fra forskere eller store, tunge organisasjoner, og kun bruker Kristelig Folkepartis lokallag som rettesnor for en kontantstøtte. Kanskje hun burde lytte til fylkeslederne som nå sier at kontantstøtten burde utsettes på grunn av den økonomiske situasjonen vi har i Norge.

       Er ikke statsråden bekymret for barnevernsbarn? Er ikke statsråden bekymret for likestillingen? Er ikke statsråden bekymret for den økonomiske situasjonen i Norge? Jeg vet hvilket svar jeg vil få: evaluering. Mens statsråden evaluerer, lider en del barnevernsbarn. Mens statsråden evaluerer, får vi en familiepolitikk med 1950-talls fortegn.

       Kontantstøtten koster for mye, men ikke bare i penger. Flere av talerne har i dag vært bekymret for Arbeiderpartiets modell. Den vil koste mer i penger, påstår de, enn kontantstøtte. Jeg skal ikke ta opp den problematikken, men hvis de ikke ser forskjellen på kontantstøtten og Arbeiderpartiets modell, har jeg lyst til å oppklare det her og nå. Arbeiderpartiet har ikke tenkt å innføre utvidelse av foreldrepermisjonen i løpet av seks måneder, slik som en har gjort med kontantstøtten. Vi vil først gjennomføre en grundig analyse av likestillingsproblematikken, barnevernsproblematikken og barnehageutbyggingen på forhånd. Vi vil sørge for at den aller viktigste målsettingen skal være mer tid til barn og foreldre.

Per Roar Bredvold (Frp) : Til forrige talers innledning med en merknad om mangel på mannfolk fra Kristelig Folkeparti i dag i denne sak, vil jeg si at jeg registrer at Grethe Fossum i Arbeiderpartiet selv har overtatt plass nr. 8 på talerlisten, som nettopp var plassen for en mannlig kollega. Men jeg er mann, og jeg får håpe representanten Fossum er fornøyd med det.

       Siden 1985 har Fremskrittspartiet ønsket og jobbet for å innføre en kontantstøtteordning til småbarnsforeldre. Vi er fornøyd med og glad for at det nå er blitt mulig å få til en ordning som er et godt skritt i riktig retning.

       Da Fridtjof Frank Gundersen som medlem av sosialkomiteen allerede i 1985 var med på å behandle St.meld.nr.50 (1984-1985) Om familiepolitikken, fremmet han forslag om å innføre en kontantstøtte etter Fremskrittspartiets modell med et tillegg til barnetrygden finansiert ved hjelp av barnehagesubsidiene.

       På Kristelig Folkepartis hjemmesider på Internett ligger en artikkel med overskriften Kontantstøttens mor. Det er en artikkel om Solveig Sollie, som fremmet forslag om å innføre en kontantstøtte under Stortingets behandling av Regjeringens barnehagemelding i 1988. Veien fram til det resultatet vi får i dag, har, som vi forstår, vært lang - ja altfor lang.

       Som kjent er den kontantstøttemodellen som mest trolig blir vedtatt her i dag, ikke fullt ut slik Fremskrittspartiet ønsket den. Fremskrittspartiet ønsket en modell der barnehagesubsidiene blir fordelt likt på alle småbarnsforeldre, som selv så kunne velge om de ville bruke pengene til barnehageplass eller til en annen form for barnepass, eller helst slik Fremskrittspartiet ønsker det; å være hjemme og ta seg av sine barn selv, uavhengig av om det blir mor eller far som gjør det. På dette punktet fikk Fremskrittspartiet ikke tilslutning fordi de andre partiene ønsket å opprettholde subsidiene til barnehagene og målsettingen om full barnehagedekning innen år 2000 uavhengig av behov.

       Det kan virke som om mange politikere fra enkelte andre partier ikke har tillit til at foreldrene selv velger det som er best for barna sine. Arbeiderpartiets representanter er sannsynligvis fremdeles enig med representanten Karin Lian, som fra Stortingets talerstol under debatten om kontantstøtteforslaget fra Kristelig Folkeparti i 1992 sa følgende:

« Derfor er det min og Arbeiderpartiets mening at bruken av offentlige midler må styres mer direkte mot tiltak som vi er mer sikre på vil bli til barnets beste, framfor å gi foreldrene mer penger i lommeboka og bare håpe det beste for barna. »

       Arbeiderpartiets politikere mente altså at de vet bedre enn foreldrene hva som er best for barna. Det mener de tydeligvis fremdeles. Arbeiderpartiet og SV har ført en intens kamp for å unngå kontantstøtten. Den kampen har de tapt.

       Fremskrittspartiet er sikker på at en kontantstøtteordning etter vår modell ville ha vært enklere å administrere enn den foreslåtte. Det ville ha kostet mindre å innføre den, og den ville ikke minst ha vært mer rettferdig. Jeg er imidlertid glad for at vi omsider har lyktes med å komme fram til en løsning som vil gi flere foreldre mulighet til å velge andre omsorgsformer og til å tilbringe mer tid sammen med sine barn.

       De aller fleste små barn har det best under foreldrenes omsorg, og det er foreldrene som må ha det hele og fulle ansvar for sine barns oppvekst. Hvordan de vil gjøre dette, får de nå større frihet til å velge gjennom denne modellen. Fremskrittspartiets konklusjon - og målsetting med kontantstøtten - er jo nettopp å gi den enkelte barnefamilie større valgfrihet og mer tid med sine barn. Dette blir ivaretatt med kontantstøtten, hvor det legges opp til gode, fleksible ordninger og kombinasjonsmuligheter slik at man nettopp kan velge ut fra den livssituasjon den enkelte familie er i.

       Fremskrittspartiet har, som tidligere nevnt, tillit til at foreldrene er i stand til selv å finne ut hva som er best. Ro, harmoni og trygghet er for de fleste barn og voksne den beste løsning. I dag kan situasjonen for mange småbarnsforeldre fortone seg som en form for spill hvor førstepremien er en subsidiert barnehageplass - eller, dessverre, de får et nei til barnehageplass, som innebærer at den enkelte familie selv må finne en løsning, og ikke minst selv må finansiere den. Selv har jeg vært i den heldige situasjonen to ganger, da mine barn har fått barnehageplass. Men vi har følt sterkt med naboen, som kanskje hadde like stort behov for plass, men som dessverre ikke fikk det.

       Dette mener Fremskrittspartiet er dypt urettferdig. Med Fremskrittspartiets modell ville alle familier bli likestilt og dermed få den ønskede valgmulighet. Likevel er vi glade i dag på vegne av alle småbarnsforeldre.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg vil ikkje nøla med å kalla dette ein merkedag. Og kven er det så ein merkedag for? Jo, fyrst og fremst for småbarnsforeldra i dette landet. Det er nemleg foreldra sine vilkår for å gje borna ei god omsorg som vil bli betre med denne reforma. Kontantstøtta er eit handslag til foreldra. Kontantstøtta vil letta det kvardagspresset mange kjenner. Litt romslegare økonomi vil gje foreldra høve til å velja mønster for kvardagslivet ut frå det dei ynskjer for sine born. Kravet om å bruka tida til inntektsgjevande arbeid vil bli mindre, tidspresset vil bli mindre, og høvet til å bruka meir tid på omsorgsoppgåvene vil bli større. Dette er sjølve kjernen i det vi ynskjer å oppnå med kontantstøtta.

       Familien er den grunnleggande eininga i samfunnet. Dette er ikkje ein floskel, og etter mitt syn er det heller ikkje gammaldags. I familien blir grunnlaget lagt for tryggleik og utvikling av personlegdomen. Kontantstøtta inneber ei styrking av familien si rolle. Kontantstøtta inneber ei oppvurdering av heimen som stad for omsorg, oppseding og samvær mellom born og foreldre i dei fyrste grunnleggande åra. Dette gjev ein god start for borna, som gradvis skal veksa inn i eit større samfunn.

       Kontantstøtta er òg eit uttrykk for tillit til foreldra. Hovudregelen må vera at det er foreldra som best veit kva som er best for eigne born. Derfor er det viktig å gje foreldra større fridom til å velja omsorgsform.

       Eg vil slå fast at med den modellen for kontantstøtte vi no får, vil ingen koma dårlegare ut økonomisk enn i dag. Vidare legg vi til rette for at foreldra kan kombinera dei omsorgsverdiane barnehagen og familien står for.

       Dette er ein merkedag og ein siger for småbarnsforeldra, men òg ein historisk merkedag. På den politiske arenaen har mange av oss slåss for kontantstøtta i årevis. Interesseorganisasjonar og einskildpersonar har lagt ned eit stort arbeid for å få gjennomslag for ei slik reform. No er vi ved målet. Med innstillinga som ligg på bordet i dag, er kontantstøtte eit faktum for 1-åringane frå 1. august og for 1- og 2-åringane til neste år. Dette er eg på vegner av familiane og borna veldig glad for.

       Sjeldan har forslag om ei reform utløyst slik debatt som forslaget om kontantstøtta. Skulle nokon ha trudd at politisk arbeid ikkje engasjerer, at folk ikkje er interesserte i det politikarane driv med, er det berre å sjå på debatten rundt kontantstøtta. Det er berre EU-debatten som kan måla seg i engasjement, og til tider har både temperatur og overspel vore minst like mogleg å registrera i kontantstøttedebatten som i EU-debatten.

       Det at politisk arbeid skapar debatt, synest eg er bra i eit levande demokrati. Vi har bevisst hatt ein open debattprosess i denne saka. For å få « foredla » saka har debatten gjennom lang tid vore positiv. Vi merka kvar einaste dag under valkampen i fjor at kontantstøtta hadde stor oppslutning, og at argumenta mot - som òg kom med full kraft - ikkje gjorde oppslutninga mindre, heller tvert om. På same viset har det vore etter at Regjeringa tok over og vedtaket om kontantstøtte vart fylgt opp i samband med budsjettet. Eg tek det som eit teikn på at saka no er moden. Dette er ei reform mange har venta på. Hadde ikkje vi gjort noko i år, ville kommune etter kommune innført sine eigne ordningar. Småbarnsforeldra har venta lenge nok. Motstandarane har ikkje greidd å skremma tilhengarane over på si side.

       Men sjølv om eg meiner at motargument og engasjement i ein politisk debatt er bra, må eg nok få lov å seia at det òg har vore ei og anna utsegn som etter mi meining har gått over streken - som t.d. at mødrene mot sin eigen vilje skal bli tvinga til isolasjon i heimen, og at dette vil gje fleire mishandla born og fleire skilsmisser. - Det kjem ikkje frå folk i denne salen, men det kjem frå folk utanfor.

       Eg vil òg seia til motstandarane av kontantstøtta at dette er ei reform som berre gjeld to årskull. For borna frå tre år og oppover er det inga endring, sjølv om motargumenta ikkje er tilpassa dette faktumet.

       Eg har heile tida sagt at innføring av kontantstøtte ikkje fører til at Regjeringa legg mindre vekt på barnehageutbygginga. Som tilbod til både born og foreldre står barnehagane i ei særstilling. At Regjeringa held fast ved målet for barnehageutbygginga og legg stor vekt på ein offensiv barnehagepolitikk, er klart nedfelt i Voksenåsen-erklæringa. Parallelt med å innføra kontantstøtta skal det satsast på auka barnehageutbygging. Målet om full behovsdekking innan år 2000 står fast. Regjeringa vil ta sin del av ansvaret for dette. Vi slår fast at barnehagar er eit godt pedagogisk omsorgstilbod, og at dei bør vera fleksible i høve til familiane sine behov. Desse overordna politiske måla finn vi att i kapitlet om barnehagar i proposisjonen. For å sikra valfridom må barnehagane bli bygde ut, slik at alle som ynskjer barnehageplass, skal få det. Der det er mangel på småbarnsplassar, må etableringa av slike halda fram. Vi går inn for to gode samtidig - både barnehagar og valfridom!

       Som venta er det sterke frontar for og imot kontantstøtte i innstillinga frå komiteen. Motstandarane sitt ynske om polarisering mellom kontantstøtte og barnehage blir fylgt opp. Men gledeleg nok: Trass i usemja om å innføra kontantstøtte kan eg konstatera at det her i Stortinget er brei oppslutning både om barnehagane si viktige rolle i barne- og familiepolitikken, og om at utbygginga må førast vidare til full behovsdekking. Utover på 1990-talet har det vore sterk innsats for å utvikla barnehagane kvalitativt og kvantitativt. Dei noverande regjeringspartia har på dei aller fleste områda støtta arbeidarpartiregjeringa sin innsats på dette området, og somme gonger har vi òg gått lenger i løyvingar for å få eit breitt fleirtal bak ein offensiv statleg barnehagepolitikk.

       Det er nettopp omsynet til å kunna føra ein nasjonal barnehagepolitikk vidare som har gjort at Regjeringa har gått så sterkt inn for den forvaltingsmodellen for kontantstøtta som er vald. Ein rein trygdemodell med utbetaling til alle, på same måten som barnetrygda, ville ha teke bort statstilskotet til barnehagane og dermed det viktigaste verkemiddelet vi har i utbyggingspolitikken. Ikkje minst hadde problema vorte store for dei private barnehagane. Det kunne Regjeringa ikkje gå med på.

       Det er mange år sidan sist Stortinget hadde ei samla drøfting av alle sider ved barnehagepolitikken og vegen framover. Mykje positivt har skjedd på feltet, men utfordringar ventar framleis. Vi har kome til at det no er behov for ei ny stortingsmelding der Regjeringa kan samla trådane og presentera ei samla drøfting av dei framtidige økonomiske, lovmessige og faglege rammevilkåra for sektoren. Arbeidet er alt i gang. I innstillinga frå komiteen er det fleire framlegg og oppmodingar til Regjeringa om ulike sider ved barnehagepolitikken framover. Mange av desse spørsmåla vil det vera aktuelt å drøfta i stortingsmeldinga. Mellom anna gjeld dette fleirtalet si oppmoding til departementet om å gå gjennom rammevilkåra for privat barnehagedrift, og koma attende til Stortinget med konkrete forslag som gjev meir økonomisk likebehandling mellom kommunale og private barnehagar. Vi tek sikte på at meldinga skal leggast fram i løpet av 1999.

       Så nokre kommentarar til merknader i innstillinga:

       Eg har merka meg at fleirtalet i komiteen frå og med barnehageåret 1999 ynskjer ein endå meir fleksibel modell for å kombinera deltidsbarnehage og kontantstøtte enn det som er foreslått i proposisjonen. Fleirtalet vil frå og med 1. august 1999 ha ein auke frå ei firedelt til ei femdelt gradering og tilpassa satsane for statstilskot etter dette. Eg vil sjølvsagt sjå på om denne endringa er mogeleg, men eg må samstundes seia at ei endå meir detaljert ordning for barnehage i kombinasjon med kontantstøtte enn den som proposisjonen foreslår, ikkje er heilt uproblematisk. Barnehagane er innstilte på å strekka seg langt for å gje foreldra den barnehagetida dei ynskjer, men det er grenser for kor fleksible ordningar den einskilde barnehagen kan ha både av omsyn til personalet og til det pedagogiske tilbodet til borna. Men eg skal sjølvsagt arbeida med den sida og koma attende til dette i statsbudsjettet for 1999.

       Alle fraksjonane har merknader til avsnittet i proposisjonen om born med særlege behov og barnehagen si rolle i forhold til desse. Eg har sjølv mange gonger vedgått at prinsippet for kontantstøtte med koplinga til bruk av barnehage kan ha vanskelege sider for born med særleg behov for barnehageplass. Her tenkjer eg ikkje minst på barnehageplass som frivillig hjelpetiltak i barnevernet sitt arbeid. Dette er blant dei sidene ved saka vi er særleg merksame på, og som vi vil fylgja nøye frå fyrste dag. Viser det seg uheldige utslag, må vi sjå på reglane på nytt. Eg minner om at vår modell legg opp til kombinasjonsløysingar som òg kan vera nyttige i slike høve. Men ein kan heller ikkje sjå einsidig på kva barnehagane kan gjera. Tiltak kan òg gjerast i familiane.

       Eg viser vidare til at lokalt er helsestasjonane ein særleg viktig arena for kontakt mellom hjelpeapparatet og den einskilde familien. Nær 100 % av nybakte foreldre nyttar seg av helsestasjonane. Som kjent har helsestasjonane også oppgåver i samanheng med familierettleiing. I ein handlingsplan lagd fram i samband med revidert nasjonalbudsjett, er det foreslått 800 nye stillingar til skule- og helsestasjonstenesta. Dette vil betra helsestasjonane sine arbeidsvilkår og koma born med særlege behov til gode.

       Selv om statsråden sier hun lytter til mange, har hun faktisk gjennom praktisk handling vist at hun tar ikke notis av det hun hører. Enten må det bety at hun har blitt handlingslammet, eller så må det være slik at hun ikke ønsker å gjøre noe med det barneombud, forskere og andre som har satt seg grundig inn i kontantstøtten, sier. Jeg kunne godt tenke meg å få et svar på det. Men mitt hovedspørsmål går på et litt annet område. Det er en annen gruppe som man i dag har konsentrert seg lite om i forbindelse med kontantstøtten. Noen mottar sosialstønad. De blir også kontantstøtteforeldre. Til nå har vi ikke fått noen klare svar fra statsråden om hva man skal gjøre med avkorting av kontantstøtten i forhold til sosialstønad. Men det går rykter i kommunene om at sosialstøttemottakere som mottar kontantstøtte, skal få avkortet sin stønad i forhold til sosialtrygden. Er dette riktig? Kan statsråden bekrefte at sosialstøttemottakere skal få kontantstøtten fullt ut uten at sosialstønaden blir tatt fra dem? De som tjener 1 mill. kr, skal få 36.000 kr i kontantstøtte - faktisk uten å betale skatt! Der er det ingen avkorting etter den modellen som statsråden har lagt opp til. Er dette en fordelingspolitikk som vi kan kalle fordelingspolitikk à la Kristelig Folkeparti - millionærene får kontantstøtte uten å betale skatt, mens sosialmottakerne skal betale?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Som representanten Fossum sikkert har sett i proposisjonen, går ikkje Regjeringa inn for noka avkorting. Men som representanten òg sikkert veit, er det ein del lover og reglar på dette feltet som vi er nøydde til å fylgja. Som ho òg sikkert veit, blir det no gjort eit arbeid for at det skal fungera likt i kommunane i forhold til barnetrygda. Nokre kommunar tar omsyn til barnetrygda når dei skal sjå kor mykje dei skal betala ut i sosialstønad, andre kommunar gjer det ikkje. Dette er eit arbeid som er i gang i Sosialdepartementet, slik at alle kommunar får like reglar. Det er gjeve signal om at barnetrygda ikkje bør reknast inn. Det er òg gjeve signal om at kontantstøtta ikkje bør reknast inn. Men desse tinga vil bli tekne opp når ein eventuelt forandrar lovverket.

       Som representanten sikkert òg veit, jobbar denne regjeringa med ei stortingsmelding om Forskjells-Noreg for å sjå kva vi kan gjera for å få jamna ut dei øknomiske ulikskapane mellom dei rike og dei mindre rike i vårt ei-

       ge land. Då vil vi òg sjå på regelverket i forhold til kontantstøtta og barnetrygda. Men berre for å seia det kort: Frå Regjeringa si side har vi ikkje teke til orde for noka avkorting av sosialhjelpa på grunn av kontantstøtta. Det er det rådet vi gjev til kommunane, og så får vi eventuelt koma tilbake til dei konkrete lovendringsvedtaka når vi ser på barnetrygda.

       Eg synest det er litt viktig å vurdera dette i samanheng, ikkje køyra det eine føre det andre. Og det vil vi òg koma til å gjera.

       Sidan det er litt meir tid igjen, vil eg peika på at når det gjeld å overtyda folk og ta imot dei innspela som kjem, så har eg faktisk høyrt på forskarar frå ulike hald. Eg har ikkje forandra standpunktet til kontantstøtta, men eg har òg høyrt forskarar som faktisk har gjeve meg støtte. Det er ikkje berre motstand eg har fått frå det haldet. Den mest overtydande støtteerklæringa har eg fått frå småbarnsforeldra sjølve. Dei er glade for dette, og det er kanskje like viktig for meg som kva forskarar finn ut. At småbarnsforeldra sjølve gjev ei tilslutning til ordninga, synest eg har veldig mykje å seia.

Trond Helleland (H) : Så vidt jeg vet, er det ikke noe flertall i denne salen som har gått inn for at alle 5-åringene skal gå på skolen, men det er valgfrihet også der til muligens å kunne begynne litt før.

       Jeg er glad for at vi fant fram til en løsning på kontantstøtten, og jeg merket meg - jeg vet ikke om statsråden selv har sagt det, men det har i hvert fall vært referert - at hun var villig til å sette stillingen sin inn på modellvalget. Det var altså en voldsom motstand mot Høyres og Fremskrittspartiets forslag til barnetrygdmodell som lå til grunn for det.

       Gjennom debatten om kontantstøtte har vi fått veldig godt dokumentert, spesielt fra Private Barnehagers Landsforbund, at det er en veldig skjevfordeling av de kommunale tilskuddsmidlene til barnehager. Vi er derfor blitt enige i avtalen om at vi skal prøve å få til løsninger som gjør at dette blir utjevnet.

       Spørsmålet mitt til statsråden er: Vil hun vurdere å innføre en trygdemodell? Da ville jo alle barnehager stille likt, og argumentet om private barnehagers utsatte situasjon ville falle. Jeg håper statsråden vil vurdere dette - det står i hvert fall i den avtalen vi har inngått, at det skal vurderes.

       Jeg merket meg én ting i statsrådens innlegg som gjorde meg litt urolig. Statsråden viser til merknadene om at det skal innføres femdelt kontantstøtte, og så sier hun at hun skal se på om det er mulig, men at det ikke vil bli lett. Jeg vil da minne om at i denne avtalen pkt. 1 d står det at femdelt kontantstøtte innføres fra 1. august 1999. Jeg vil derfor be statsråden - ikke se om det er mulig, men gjøre det!

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Spørsmålet om eg ville setta inn stillinga mi på å få den rette modellen, har aldri vore sett på spissen, så det får du aldri svar på. Men eg er veldig glad for den modellen som er vald, for det var viktig for meg å få ein modell som sikra barnehagane. Eg skal òg sjølvsagt vurdera trygdemodellen. Det har vi òg lova i avtalen, og Regjeringa står ved avtalane sine, så det kjem vi sjølvsagt til å fylgja opp. Vi veit òg alle at når ein har full behovsdekking av barnehageplassar, er det mange som tar til orde for at i staden for å ha øyremerkte tilskot, skal ein gå over til rammeoverføringar til kommunane. Alt dette vil vi sjå i ein større samanheng i den stortingsmeldinga som vi vil legga fram for Stortinget til neste år.

       Når det gjeld å svara på neste spørsmål - eg er litt usikker på om det er nokon vits i det, men eg kan jo prøva - vil eg berre gjera Helleland merksam på at ei femdeling er meir problematisk, og det synest eg det er rett av meg å seia her. Helleland veit òg at når vi deler det inn i fem, blir det mindre på kvar, det blir mindre igjen til foreldra av det. Vi vil sjølvsagt legga fram eit forslag om det, men så kan det jo henda at avtaleunderskrivarane finn ut at den modellen vi har lagt fram, er den beste, men det skal vi koma tilbake til. De skal få eit forslag, vi skal jobba med det, men eg synest det var riktig av meg å understreka at det ikkje er heilt uproblematisk fordi det vil forkludra modellen noko. Men det får vi koma tilbake til når vi legg meldinga fram for Stortinget.

Kristin Halvorsen (SV) : Om statsråden triumferer, må jeg si at jeg faktisk er ganske lei meg i dag. Og det er fordi at det har gått så mye prestisje i denne saken at det ikke var mulig å finne et rimelig kompromiss som barna hadde hatt best av. Det er fordi at den kontantstøttemodellen som vedtas i dag, ikke premierer dem som er hjemme med egne barn. Det er en kontantstøttemodell som premierer alle småbarnsforeldre som ikke velger en barnehageplass til barnet sitt. I veldig mange tilfeller vil det være en barnehageplass som barna har veldig stort utbytte av. Og jeg er lei meg fordi jeg vet at folk fra Senterpartiet, fra Kristelig Folkeparti, til og med fra Høyre kan være enig med meg på gangen og på kammerset i innvendingene mot kontantstøtte, men så har prestisjen gått så langt at man får en ordning som barna taper på.

       Valgerd Svarstad Haugland var til og med inne på det selv. Da hun la fram selve forslaget om kontantstøtte, sa hun ifølge Vårt Land:

« Hvis det viser seg at foreldre faktisk ikke bruker mer tid på barna sine, er jeg villig til å legge inn momenter som skal tvinge dem til å gjøre det. »

       Men den kontantstøtteordningen hun faktisk har foreslått, har ingen sånne føringer i seg.

       I Vårt Land forrige lørdag sier Per Olaf Lundteigen følgende:

« Men en kontantstøtte uten innretning mot dem som er hjemme med barna, vekker ingen begeistring, verken i Senterpartiet eller Kristelig Folkeparti. Våre ordførere er klar over at vi vil få en motreaksjon. »

       Jeg lurer på om statsråden kan svare meg på følgende: Regjeringen har skrevet under en avtale med Høyre og Fremskrittspartiet som betyr at det ikke kan gjøres vesentlige endringer i kontantstøtten i løpet av denne stortingsperioden. Samtidig sier Valgerd Svarstad Haugland hver gang det kommer en relevant innvending mot kontantstøtten, at dette skal evalueres. Betyr det at kontantstøtten ikke kan evalueres og endres før etter 2001?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Halvorsen byrja innlegget sitt med å seie at statsråden triumferer, mens ho var lei seg. Eg trur ikkje akkurat eg står og triumferer i dag, det er ikkje det eg føler at eg gjer iallfall. Eg er glad for at vi har fått ordninga gjennom, og eg er letta over at vi har kome så langt. Eg er ikkje fyrst og fremst glad på vegner av Regjeringa eller Kristeleg Folkeparti eller på eigne vegner, eg er glad på vegner av småbarnsforeldra. Eg vil ta avstand frå at dette er ei ordning som ikkje fører til at dei kjem til å bruka meir tid heime med borna. Det vi ser av undersøkingar - om ein har ein smule tillit til undersøkingar som blir gjorde, og til småbarnsforeldra - viser at mange av dei som seier at det dei vil bruka dette til, er å vera meir heime med borna, og då tør eg ta sjansen på å utfordra småbarnsforeldra.

       Vi har inngått ein avtale som held til 2001. Men om alle desse negative tinga som motstandarane påstår kjem til å skje, skjer, er eg overbevist om at regjeringspartia vil vera villige til å endra støtta undervegs. Eg trur faktisk at Høgre og Framstegspartiet vil vera det òg om alle dei negative tinga som folk påstår vil skje, trår til. Ei reform skal aldri vera statisk, ei reform skal ikkje bli vedtatt i dag for så å vera slik i all æve. Om ein ser til Finland, har dei faktisk evaluert reforma undervegs. Etter nokre år innførte dei m.a. ein rett til barnehageplass. Etter nokre år fekk dei andre ordningar - i 12 år har dei hatt reforma og stegvis gjort små endringar. Det kan det godt henda vi skal gjera her i Noreg òg, det ser eg ikkje bort frå. I dag kan eg ikkje seia kva som eventuelt bør endrast, men eg har faktisk den tilliten til småbarnsforeldre at dei fleste av dei kjem til å bruka meir tid heime.

       Somme kjem til å bruka dagmamma og praktikant slik dei gjer i dag. Sjølvsagt kjem det til å skje. Men eg trur dei fleste av dei vil nytta dette høvet til å skapa ein meir fleksibel kvardag, og dermed gje borna ein betre kvardag.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg kan være enig med statsråden i at det har blitt brukt sterke argumenter fra begge sider i debatten om kontantstøtte. Statsråden har selv bidratt til dette bl.a ved å kalle Arbeiderpartiets barne- og familiepolitikk for autoritær.

       Statsråden sier i sitt innlegg at hun kan garantere at ingen skal komme dårligere ut. Men situasjonen er at prisen på barnehageplasser vil kunne komme til å øke. Hastverk, manglende forskningsgrunnlag, ikke vektlegging av uttalelsene fra høringsinstansene - ja, det er stikkord når det gjelder statsrådens innføring av kontantstøtte.

       Nå kan det se ut som om våre argumenter og den økonomiske virkeligheten begynner å synke innover Regjeringen og statsråden. Skal vi tro oppslaget i Verdens Gang i går, bruker nå statsråden Arbeiderpartiets argumenter for ikke å innføre ordningen for 2-åringene på neste års statsbudsjett. Jeg vil spørre statsråden om dette medfører riktighet. Og hvis statsråden er villig til å fire på dette, bør det sies nå og ikke vente til fremleggelsen av høstens statsbudsjett. Det bør bli kjent for de mange som forventer å kunne ta del i ordningen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg står fast på påstanden i innlegget mitt om at ingen skal koma dårlegare ut. Dei som i dag har barnehageplass, får behalda barnehageplassen. Dei som ikkje har barnehageplass, får den same økonomiske støtta som dei som har. Ingen kjem dårlegare ut! Men det er ofte slik når ein inn-

       fører noko nytt, at dei som ikkje får nyta godt av det, synest det er urettferdig at dei ikkje får nyta godt av det, men at andre får det.

       Vi har no sett på at det er ein del som ikkje har fått note godt av dei statlege overføringane, og no vil vi gjera opp litt av den uretten som har vore der utan at dei som har hatt barnehageplass, nokon gong har blitt skulda for at dei brukar samfunnets midlar og skal ha dårleg samvit for det. Det har representanten påstått nokre gonger at eg har sagt, men det har eg altså ikkje gjort.

       Skal vi analysera alt som har stått i VG dei siste dagane, kjem dette møtet til å bli langt, og så lang taletid har eg ikkje. Men vi kan godt ta ein samtale her etterpå, så skal eg forklara deg både kva eg har sagt og kva eg har gjort.

       Når det gjeld 2-åringane, står det i avtalen at ordninga skal innførast frå neste år, og det står vi sjølvsagt ved. Når det gjeld 3-, 4- og 5-åringane, har eg alltid sagt at for meg var det viktigaste med dette å få det til fram til borna er 3 år. Det er kanskje dei tre viktigaste åra av barns liv.

       Så ynskjer eg å sjå på evalueringa før vi går vidare, og eg veit òg at det er mange regjeringskollegaer som har ting dei ynskjer å gjennomføra. På grunn av dei vil ikkje eg pressa på og føra dette vidare.

       Eg har alltid vore klar over - det treng ikkje Arbeidarpartiet fortelja meg - at når borna nærmar seg skulealder, er det viktig med det pedagogiske og samvær med andre born, med språktrening for innvandrarborn og alt dette, som gjer at eg aldri har tenkt meg at ei kontantstøtte for dei over 3 år kan vera ein blåkopi av støtta for dei under 3 år. Det treng altså ikkje Arbeidarpartiet fortelja meg.

       Så har eg også lyst til å seia noko om gjennomføringa og planlegginga. Det har vorte sitert før frå ein av fylkesrådmennene i Arbeidarpartiet, og eg får ikkje tid til å sitera det no, men det som står veldig klårt der, er at då ein utvida permisjonsrettane ved fødsel til 52 veker, var ikkje desse endringane greidde ut på førehand - det same som Regjeringa no bli kritisert for ikkje å ha gjort. Og det var ei reform som var langt tøffare for næringslivet osb. enn denne reforma er - blir det påstått frå arbeidarpartihald.

Presidenten: Presidenten vil minne om at all tale skal rettes til presidenten.

       Replikkordskiftet er dermed omme.

       Thorbjørn Jagland (A) : Det er én ting som er uforståelig i denne saken, og det er: Hvordan kan Regjeringen med åpne øyne anbefale å bruke 3 milliarder kr på kontantstøtte neste år når vi kjenner problemene med å finne forsvarlig inndekning for 700 mill. kr i år?

       Som kjent har det vært en brevveksling mellom statsministeren og meg den siste uken. Statsministeren har i sitt svarbrev bekreftet mitt syn på norsk økonomi. Og det er litt av en kuvending som der begås i løpet av et halvt år, fra desember i fjor, da han fant det forsvarlig å sprekke statsbudsjettet med 5 milliarder kr, til juni i år, når han snakker om behovet for å stramme inn. De store innstramningene skal ifølge statsminister og finansminister komme på neste års statsbudsjett. Hvordan skal man klare det og samtidig bruke 3 milliarder kr på kontantstøtte? Hva vil det gå utover, og hvem skal betale det?

       Jeg må komme inn på hva som står i statsministerens svarbrev til meg, for å belyse dette. Han skriver at hvis man bruker hele veksten i fastlandsøkonomien neste år, ingen ville jo finne det forsvarlig å gjøre, men selv om man bruker hele veksten til økte offentlige utgifter, vil det fortsatt stå 3 milliarder kr udekket. Og dette er før man har lagt inn noen ekstrasatsing på de områder som Regjeringen har gitt store løfter.

       Det er derfor noe som ikke stemmer her. Det er noe Regjeringen ikke forteller det norske folk, og det er at regnestykket ikke går opp. Det er ikke mulig å bruke 3 milliarder kr på kontantstøtte neste år uten at man må gå til store nedskjæringer på andre områder i velferden - i skole, utdanning, sykelønnsordning og forskning. Dette må være grunnen til at Verdens Gang kan skrive at Regjeringen har innsett dette, og at det foreligger en hemmelig avtale om at Regjeringen planlegger begrensninger i sykelønnsordningen og store skatteøkninger neste år.

       Stortinget og det norske folk har krav på å få vite hva dette er for noe. Da begynner verdidebatten å bli konkret. Hva skal vi bruke pengene på? Regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har endelig oppdaget at statskassen ikke er noen sareptakrukke. Det skjedde da oljeprisene begynte å falle og rentene gikk opp. Nå må alle, inklusiv stortingsflertallet, begynne å gjøre valg. Hva skal vi da satse på?

       I en slik situasjon er ikke jeg i tvil om at hvis vi skal gjøre noe for norske barn, ville det være mye bedre å satse på å forbedre norsk skole enn å pøse ut 3 milliarder kr til folk enten de er fattige eller rike. Vi vet at mange vil ta imot pengene, leie seg dagmamma og fortsette å jobbe som før. Og jeg er ikke i tvil om at det er galt å bruke 3 milliarder kr på kontantstøtte hvis det fører til at man må endre f.eks sykelønnsordningen. Det vil gå ut over de med lavest inntekt og hardest arbeid. Og til sjuende og sist vil det kanskje også gå ut over barna i de familiene.

       Det er slike verdispørsmål man nå må begynne å ta stilling til, for nå må vi begynne å fordele igjen. Situasjonen er ikke den som stortingsflertallet kanskje trodde, at man kan pøse ut penger til absolutt alle formål uten at det får noen konsekvenser.

       Denne saken er ikke forberedt og utredet på en grundig måte. Derfor blir barne- og familieministeren gang på gang tatt i motsigelser. Spørsmålene er mange.

       I Dagsnytt 14. januar i år sa hun at barn fra hjem der foreldrene har rusproblemer, bør få barnehageplass i stedet for kontantstøtte. Det har hun siden gått bort fra - eller hva vet vi?

       I Nationen 13. mars sier hun følgende:

       « - Hadde jeg visst det jeg vet nå, innrømmer jeg at jeg ville ventet litt med kontantstøtten. Men - det er for seint nå. »

       Mener hun fortsatt det? Og hvorfor er det for sent? Er det av hensyn til egen prestisje? Hva er det hun nå vet, som hun ikke visste da dette ble vedtatt på Voksenåsen? Har vi en statsråd som anbefaler Stortinget å gjøre noe hun innerst inne finner galt? Eller blir barne- og familieministeren konsekvent sitert feil i media? Spørsmålene er mange og svarene få når det gjelder kontantstøtten.

       Det blir hevdet at Arbeiderpartiet er motstander av kontantstøtten fordi vi ikke vil gi småbarnsfamiliene valgfrihet, og fordi vi nærmest ønsker at alle skal være like. Til det vil jeg si: Arbeiderpartiets likhetsideal er ikke at alle skal være like, men at alle skal ha de samme mulighetene. Det er et spørsmål om rettferdighet.

       Enkelte kommuner har gjennomført ulike modeller for kontantstøtte for barnefamiliene. Stavanger, som har et borgerlig styre, innførte en prøveordning i to bydeler. Stavanger Aftenblad advarer på lederplass mot innføring av kontantstøtte på bakgrunn av erfaringene. Avisen skriver: « Dropp kontantstøtten. » Ifølge Stavanger Aftenblad er:

« Faren for at kontantstøtte (...) blir en ekstra støtte for de heldigst stilte, er for stor, og kan bidra til å forsterke forskjeller på barns oppvekst, forskjeller som vi heller burde bruke ressurser på å jevne ut. »

       Det er dette som er hovedpoenget. Kontantstøtten kommer til å gå ut over muligheten til å hjelpe de barna som mest trenger hjelp, samtidig som vi kommer til å bruke mye penger på dem som har mye penger fra før. Det kan ikke være statens oppgave i en situasjonen da vi faktisk må fordele og helst omfordele.

       Et nytt begrep er blitt allemannseie de siste årene, nemlig småbarnsforeldrenes « tidsklemme ». Den har Arbeiderpartiet vært oppmerksom på i lang tid, og vi har iverksatt flere vellykkede tiltak for å møte dette problemet. Vi utvidet foreldrepermisjonen fra 18 til 52 uker i de årene da vi satt i regjering. Da hadde vi vanskelige økonomiske forhold. Da de fem partiene som danner flertall nå, hadde ansvar for regjeringen, ble ikke dette utvidet med en eneste uke, til tross for at det var meget gode inntekter fra oljesektoren i den perioden.

       Vi har fått fedrekonto- og tidskontoordning. Sammen med sterk utbygging av barnehageplasser har dette gjort hverdagen enklere for småbarnsforeldre i dette landet, og det er langs denne linjen vi bør fortsette å arbeide. I vårt nei til kontantstøtten ligger det et ja til noe bedre. Arbeiderpartiets alternativ er bedre og mer fleksible foreldrepermisjoner og flere barnehageplasser.

       Stortingsflertallet snakker om at småbarnsforeldrene har et tidsproblem bare når barna er ett, to og tre år. Men mange kjenner seg igjen når jeg sier at problemet er stort når barna begynner på skolen. Da kunne mange foreldre tenke seg å ha fri for å følge barna til skolen de første dagene. Det er også et problem at foreldrenes ferie er så mye kortere enn barnas ferie. Ved å bygge ut foreldrepermisjonen og gi foreldrene rett til å ta den ut helt til barna fyller 10 år, kan vi løse dette problemet. Denne ordningen kan utvides gradvis etter som landets økonomi tåler det, og vi kan oppnå mye ved å bruke langt mindre enn det stortingsflertallet nå vil bruke på kontantstøtten.

       I Arbeiderpartiets opplegg ligger det et ja til noe bedre. Det ligger mange elementer som vil gi økt likestilling og økt fleksibilitet, f.eks ved å gi fedre egen opptjeningsrett til foreldrepermisjon når mor er i utdanning eller i arbeid. Arbeiderpartiet vil at antall uker som forbeholdes faren, skal utvides fra fire til åtte. Og vi vil i kombinasjon med dette også øke engangsstønaden ved fødsel til dem som ikke har opptjent permisjonsrettigheter. Muligheten for mer fleksibel bruk av barnehager ligger også inne i vårt opplegg.

       Flertallet har brukt store ord her i dag: Det er en « historisk » dag. Høyre og Fremskrittspartiet kaller det en ny vending i familiepolitikken. Jeg tror det kan bli en seier som kan bli tung å bære, og jeg vil spørre: Er flertallet villig til å bære de byrdene? I dagens Vårt Land sier et stort flertall, nesten alle, av Senterpartiets fylkesledere at man bør utsette andre trinn av denne kontantstøtteordningen, fordi de har begynt å oppdage at det vil gå ut over vesentlige sider av velferden vår. Jeg tror det kommer til å bli hovedpoenget i debatten framover, og ikke dette historiske sus som man prøver å legge over dagens debatt.

       Arbeiderpartiet ser fortsatt ut til å leve i en tidsalder da folk levde i undertrykkelse. Til det vil jeg bare si: Norske innbyggere anno 1998 er faktisk så oppegående at de gjennomskuer Jaglands og Arbeiderpartiets krisehysteri. Folk flest ser selvsagt at hvis uttrykk som « bombe under velferdsstaten » og « overoppheting » skulle ha noen relevans, er det Arbeiderpartiet som er ansvarlig for det. Å gi kontantstøtten betydning i den sammenheng, vil jeg kalle useriøst. Når vi samtidig ser at Arbeiderpartiet vil bruke 7 milliarder kr, et beløp 2,5 ganger så høyt som det beløp Thorbjørn Jagland og hans arbeiderparti betegner som uforsvarlig ved innføring av kontantstøtten, ser vi hvor vi står hen.

       Det er også et paradoks at Arbeiderpartiet her nå bruker frykten for avgifter og skatter. Det fremstår her rett og slett som kua som har glemt at den tidligere var avgifts- og byråkratikalven. Ingen - og jeg gjentar ingen - har påført småbarnsforeldre og vanlige folk mer skatter og avgifter enn Jaglands eget parti. Slike umoralske uttalelser burde en absolutt ha seg frabedt fra en tidligere statsminister. Så spørsmålet mitt til Jagland blir: Mener fortsatt partileder Jagland helt oppriktig at Arbeiderpartiets tidligere regime over mange år ikke har virkning på dagens økonomiske utvikling?

Thorbjørn Jagland (A) : Vi advarte mot å sprekke statsbudsjettet i år med 5 milliarder kr. Da vi behandlet revidert nasjonalbudsjett for et år siden, er det vel kjent at det ble holdt et kalas her i huset fra stortingsflertallets side, som nå begynner å få sine virkninger. Vi advarte i sterke ordelag mot det som den gang skjedde. Nå snakker det samme stortingsflertallet om behovet for innstramminger. Men det er deres kalas her i huset for et år siden og ved oppsettet av årets statsbudsjett som gjør det nødvendig med innstramminger. Det er i denne situasjon jeg føler at det er uforståelig hvordan man neste år i fullt alvor kan bruke 3 milliarder kr på en kontantstøtte, når man i år ikke kan redegjøre for hvordan 700 mill. kr skal dekkes inn. Vi satt og forhandlet med regjeringspartiene i går. Jeg skal ikke komme inn på hva som skjedde der, men jeg fikk i hvert fall et klart inntrykk av at man hadde store problemer med å få revidert budsjettet og få dekket inn dette på en ansvarlig måte. Regjeringen har for første gang kommet med et revidert nasjonalbudsjett der man ikke engang har dekket opp utgiftsøkninger som er skjedd i første halvår i år, og så skal man i fullt alvor pøse inn 3 milliarder kr i økt kontantstøtte til neste år.

       Så vil jeg si til replikanten: Han må jo ha oppdaget at vi ikke har lagt inn fem øre til foreldrepermisjon på årets statsbudsjett. Vi kommer til å gå skrittvis fram, og hvis det ikke er forsvarlig å legge inn noe neste år, gjør vi det heller ikke. Vi skal se hvilke muligheter det er, men vi tar ikke sånne jafs som det stortingsflertallet gjør nå. Jeg tror ikke de helt vet hva de gjør.

Erna Solberg (H) : Arbeiderpartiet tilbyr meg 220.000 kr hvis jeg vil være hjemme et år ekstra med min datter. Til de jentene som ikke har kvalifisert seg ved å være seks måneder i arbeid i perioden før man nedkommer, tilbyr man 32.000 kr. Dette kaller de fordelingspolitikk - å fortsette med store inntektsforskjeller i forhold til permisjon. Det virker som om Arbeiderpartiet ikke leser de utredningene deres egen regjering setter i gang. Det Longva-utvalget klart dokumenterte, var at fordelingsvirkningene av kontantstøtte i forhold til barnehage var betraktelig bedre. Kontantstøtte har fordelingsvirkning, hvor man gir det samme til alle og ikke gjør det behovsprøvd. Fordelingspolitisk burde dette altså vært interessant for Arbeiderpartiet, men Arbeiderpartiet avslører seg. De er mer opptatt av andre spørsmål enn de fordelingspolitiske.

       Så spørsmålet: Er det slik at Arbeiderpartiet egentlig er opptatt av økonomi når de diskuterer kontantstøtte, eller er det det at de er mot kontantstøtte? Er det landets økonomiske situasjon som nå gjør at man fokuserer så mye på det? Hvis det er slik, må Jagland svare for om det betyr at man kan regne med at man kommer til å utsette gjennomføringen av en etter- og videreutdanningsreform hvis det innebærer at staten skal gå inn med større beløp i den, og at man ikke kommer til å gjennomføre utvidelse av permisjoner. Man driver jo nå et stort dobbeltspill overfor barnefamiliene for å si at man har et alternativt opplegg, men et alternativt opplegg som man åpenbart ikke har tenkt å gjennomføre.

Thorbjørn Jagland (A) : Vi kommer til å gå fram på nøyaktig samme måten som vi gjorde fra 1986 til 1992, da vi utvidet foreldrepermisjonen fra 18 til 52 uker. Vi gikk skrittvis fram, alt ettersom den økonomiske situasjonen i landet forsvarte det. Vi tar de skrittene hvert år i forbindelse med behandlingen av neste års statsbudsjett.

       Men det stortingsflertallet nå gjør, er å binde seg til 3 milliarder kr neste år. Og ikke bare det - de skriver en avtale om det. Uansett hva som skjer, skal dette gjennomføres.

       Jeg må minne om at Stortinget har vedtatt en femte ferieuke, men det ble bare én dag av hensyn til at det var noe som ble viktigere, nemlig å bekjempe arbeidsledigheten og sikre velferden i landet. Så man gjennomførte det ikke.

       Men her har stortingsflertallet gjennomført et prinsipp om at dette skal gjennomføres uansett. Det er det som ikke er forsvarlig. Arbeiderpartiet kommer ikke til å gi seg inn på det i forhold til noen reform, for det viktigste er å beskytte sysselsettingen og velferden.

       Den beskrivelsen av fordelingsvirkningene som ble lagt fram her nå, deler ikke jeg. Vi kommer til å øke engangsstønaden ved fødsel. Men det er ikke slik at man får 220.000 kr av staten i fødselspenger. Man betaler skatt av de pengene. Det er en ganske viktig forskjell. De som er i arbeid, er faktisk i arbeid og bidrar til inntekter for staten mens de er i arbeid. Og når de får fødselspenger, betaler de også skatt til staten. Regnestykkene må baseres på det.

       Når det gjelder fordelingsvirkningene ellers, vil jeg se sluttresultatet: Hvem skal betale for denne kontantstøtten? Regningen er ikke gratis.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg syns det var interessant at Thorbjørn Jagland i dag valgte å bruke Verdens Gangs spekulasjoner som sannhetsvitne for sine påstander. Jeg tillater meg å gå ut fra at Thorbjørn Jagland ikke er selektiv i sin vurdering av den type utlegninger. Det betyr i klartekst at Jagland indirekte har gitt en bekreftelse på at de tilsvarende skriverier som skjedde om hans regjering og om situasjonen ved Statsministerens kontor for ett år siden, også er beheftet med en stor grad av sannhetsgehalt.

       Ellers var Jagland - ikke overraskende - bekymret for den økonomiske siden. Dette var jo kjente, om ikke akkurat kjære toner. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hans spesielle tolkning av statsministerens brev.

       Jeg minner dessuten om at Arbeiderpartiet i innstillingen også er bekymret for at innføring av kontantstøtte skal føre til mangel på arbeidskraft innenfor helse- og omsorgssektoren. Da blir spørsmålet: Hva er Arbeiderpartiets alternativ? Jo, en fordobling av foreldrepermisjonen fra ett til to år og med 80 % lønnskompensasjon. Det vi i alle fall kan si med sikkerhet omkring dette alternativet, er at dette når det er gjennomført, er en dyrere reform, og det er en reform som vil skape større problemer på arbeidsmarkedet enn det forslag som blir vedtatt i dag.

       Da vil jeg gjerne følge opp dem som allerede har stilt spørsmålet overfor Jagland, for det første: Har Arbeiderpartiet foretatt noen analyse av hvilke konsekvenser deres eget alternativ vil ha for arbeidsmarkedet på denne sektoren? Og for det andre: Hvis dette skal være et alternativ til det som vedtas her i dag, bør jo folk ha mulighet for å vite: Er dette et prosjekt innenfor et femårsperspektiv, et tiårsperspektiv eller et tyveårsperspektiv? Det må jo Arbeiderpartiet ha gjort seg opp noen tanker om, og ikke bare si at en skal ha en skrittvis, eller en trinnvis, innføring.

Thorbjørn Jagland (A) : Til det siste: Vi innførte utvidet foreldrepermisjon fra 18 til 52 uker fra 1986 til 1992, og folk kunne være helt trygge på hele tiden at de skrittene vi tok, var innenfor ansvarlige rammer, og at det viktigste var å få ned arbeidsledigheten. Slik vil vi behandle dette også i framtiden. Det viktigste er å sikre sysselsettingen og velferden. Innenfor de rammene kan vi ta skritt når det gjelder velferdsordningene våre.

       Så hadde Jakobsen noen funderinger omkring hva som kunne være riktig av spekulasjoner i Verdens Gang. Jeg viser bare til statsministerens brev, og der går det klart fram at det er mange milliarder som det ikke er redegjort for. Det kan nemlig regnes ut av dem som vil det, og nå tror jeg man må begynne å sette opp regnestykkene. Statsministeren sier i dette brevet at han vil bruke veksten i fastlandsøkonomien. Til tross for det er det 3 milliarder kr som er udekket, og enda har man ikke lagt inn noen av de satsinger som bl.a. Senterpartiet vil ha på kommuneøkonomien og samferdsel og alle sånne ting. Og enda sier statsministeren at han vil bruke fastlandsøkonomiens vekst! Det er vel ingen her i salen, tror jeg - håper jeg, da - som vil gå til et slikt skritt når vi er på toppen av en høykonjunktur.

       Man må jo skjønne at det er mange milliarder her som er udekket. Det er derfor mange spør seg om det kan være riktig at man nå faktisk sitter i Regjeringen og diskuterer store nedskjæringer på velferden for å få plass til dette. Det syns jeg det norske folk må få vite, når vi skal ta standpunkt til så viktige ting som dette tross alt er.

       Det som kanskje opprører mest ved å høre på Thorbjørn Jagland, er den enorme skjønnmalingen han driver av Arbeiderpartiets egen virksomhet. Når vi husker den ledigheten som vi har hatt i store deler av arbeiderpartiperioden, som ikke minst skyldes den måten Arbeiderpartiet har forvaltet økonomien på, må jeg si at det hele virker ganske selsomt. Når han forsøker å skape inntrykk av denne stødige, rolige fremrykkingen, er det all grunn til å minne ham om at den siste utvidelse av svangerskapspermisjonen ble foretatt i samme omgang som momsen økte med 2 %. Det jeg tror vi har lært av den siste replikkvekslingen, er at Thorbjørn Jaglands argumentasjon er mer knyttet til økonomi og gjennomføring enn til selve prinsippene. Det tror jeg også er klokt av ham, for Arbeiderpartiet har ikke greid å etablere noen skikkelig prinsipiell argumentasjon mot selve kontantstøtteideen.

       Jeg tilhører dem som synes at den beslutningen vi i dag skal fatte, er en viktig beslutning også utover selve kontantstøtten som faktisk beslutning, fordi det er et viktig skritt i en riktig retning - i retning mot større valgfrihet i det norske samfunn. Jeg har en klokkertro på at hvis det norske samfunn skal være det skapende, vitale, kreative samfunnet det er, er det mange forutsetninger som skal på plass, og en av dem er nettopp et valgfrihetssamfunn hvor det er folk flest som tar beslutningene, og ikke byråkratene på deres vegne. Derfor er dette viktige skrittet et skritt som tas i en større sammenheng.

       Det gjør jo også gleden stor å registrere at det er på dette området - og jeg vil nesten si at det er det eneste området - den sittende regjeringen tar et skikkelig oppgjør med gjeldende arbeiderpartitenkning og A4-tenkningen fra arbeiderpartiregjeringens tid. Derfor er det viktig det som nå skjer.

       Nå er det ikke noen tvil om at Høyre og Regjeringen har forskjellige innfallsvinkler til hvordan kontantstøtten skal gjennomføres, men vi er samlet i at dette skrittet er viktig. Jeg har lyst til å understreke at kontantstøtten er ikke en idé som har vært båret frem av ett parti alene. Det er en idé som først ble båret frem av Husmorforbundet, og deretter, i rask rekkefølge, av Høyre-kvinnene, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre - flere partier har vært med på det. Det er nettopp dette felles løftet for kontantstøtten som nå gjør at det er mulig for oss å bli enige.

       Når det allikevel er slik at Høyre vil stemme for sitt prinsipale forslag i dag, er det fordi det er et par svakheter med Regjeringens opplegg. En av dem er at det går gal vei på et viktig punkt, nemlig at det bidrar til økt byråkratisering i det norske samfunn. Vi synes ikke det er verdt pengene å bruke 70 mill. kr på å administrere. Vi vil derfor ønske oss en vesentlig enklere ordning. I en tid hvor det skrikes etter kvalifisert arbeidskraft, synes vi at dette er en svakhet med det som gjøres. Derfor er vi glad for at det hele skal evalueres, og at det skal gjennomføres prøveordninger med en annen modell, slik at vi i dette samfunnet for fremtiden kan bruke pengene på det reelle. Det burde vært riktig å bruke pengene på barnefamiliene istedenfor å byråkratisere. Byråkratiseringen er dessverre et gjennomgående problem, og jeg tror vi må ta et fundamentalt oppgjør med det. Derfor tok det tid før vi nådde frem på dette ene punktet.

       Det er også synd at folk ikke får pengene sine før det er gått en tid, men istedenfor å la disse åpenbare svakhetene hindre gjennomføring av reformen, synes vi det var riktig å samles om det som er det aller viktigste - få gjennomført reformen, gi barnefamiliene mer handlefrihet, gi barnefamiliene en bedre økonomi og i praksis sette ut i livet det vi har ønsket å sette ut i livet lenge: en bedre politikk overfor barnefamiliene i Norge. Er det en gruppe som virkelig har trengt politikernes bevåkenhet, er det nettopp barnefamiliene.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Høyre har i alle år siden vi fikk en sykelønnsordning som var positiv for lavtlønte arbeidstakere her i landet, med nebb og klør prøvd å bekjempe den, med det utgangspunktet at det er for dyrt for bedriftene, og det er for dyrt for landet. I innlegget til Jan Petersen i dag nevner han ikke økonomi med et eneste ord. Jeg må få lov å si: Hvor er Høyres bekymring for norsk økonomi når de er med på et slikt prosjekt som de tydeligvis ikke har oversikt over hvordan vil ligge i framtiden? De har inngått en avtale som skal løpe stortingsperioden ut, og det skal kjøres ut 3 milliarder kr pr. år. Jeg vil stille representanten Petersen følgende spørsmål: Hvem skal betale for den avtalen som Høyre har inngått med Regjeringen? Jeg har oppfattet av tidligere replikkordskifter at avtalen er bindende fram til 2001.

Jan Petersen (H) : Jeg synes det var litt urettferdig av Rune Kristiansen å si at jeg ikke har vært opptatt av økonomi. Jeg var riktignok opptatt av hulheten i Arbeiderpartiets økonomiske resonnement, ikke minst det at de forsøker å fremstille sitt budsjettforslag som et ansvarlig budsjettforslag. Jeg vil i så fall minne om at Det internasjonale valutafondet hadde en kritikk som også rammet Arbeiderpartiets budsjettforslag. Det budsjettforslaget som var best tilpasset IMFs opplegg, var nettopp Høyres budsjettforslag, som hadde den nøkternheten i seg som gjorde at temperaturen ville bli holdt nede i norsk økonomi, men som også ville ført til den type omdisponeringer som gjorde at det endelig ville vært mulig i dette samfunnet å få til å prioritere de viktigste oppgavene for staten først. Det er nettopp det som er poenget med å ta en del av de harde takene. Da er det ikke bare ett tak, men mange tak som må tas. Det fremgår av våre budsjettopplegg år for år hvordan vi mener takene bør tas. Nettopp fordi vi tar disse takene, er det mulig å finansiere de oppgavene som vi mener bør gjøres bedre. Og det å gi familiene valgfrihet, handlefrihet og en bedre økonomi er en av de oppgavene som skal gjøres bedre. Også ved den revideringen av budsjettet som vi nå står overfor, har vi lagt frem en skisse for Regjeringen som jeg håper at vi kommer i dialog om, hvor vi nettopp også tar høyde for at vi får den nedkjølingen i norsk økonomi som vi nå trenger, samtidig som vi foretar strukturtiltak som gjør det mulig å prioritere de viktigste oppgavene bedre enn vi gjør.

       Rune Kristiansens spørsmål avslører en fantasiløshet vi alltid finner i Arbeiderpartiet, nemlig den manglende tro på at det er mulig å bruke dette enorme statsbudsjettet vårt på noen som helst annen måte enn vi alltid har brukt det på. Det er der den manglende fantasien spiller Arbeiderpartiet et puss.

Kristin Halvorsen (SV) : Høyrefolk pleier å ha greie på penger. Jeg synes det virket som det var et lite skår i gleden hos Petersen i dag for at han ikke hadde fått sin modell helt på prikken på plass. Da har jeg lyst til å ile til og trøste Petersen. Hvis man ser helt kaldt og kynisk på modellen sånn som den faktisk ligger, og altså bare følger pengene, er jo den modellen som Kristelig Folkeparti har fått Høyres støtte til, i kroner og øre nøyaktig slik som Høyre og Fremskrittspartiet gjerne ville ha den. For når foreldrene sitter ved kjøkkenbordet og skal bestemme seg for hva de skal gjøre, vil de se at de først mister kontantstøtten på 3.000, og så må de ut med foreldrebetalingen - det er nøyaktig det samme som om man trakk inn hele statsstøtten, gav ut likt beløp til alle foreldre og sa de fikk betale selv. Så her er det ren kosmetikk, og jeg håper at denne lille oppklaringen hjelper på hr. Petersens ellers gode humør i dag.

       Jeg har lyst til å komme med et par helt konkrete spørsmål. Jeg har merket meg Høyres og Fremskrittspartiets omsorg for de private barnehagene. Men jeg tror at det de foreslår, kan gjøre at de private barnehagene i Norge avskaffes. Hvis kommunene pålegges å gi nøyaktig samme driftstilskudd til de private barnehagene, som de ikke selv har opptaket til, som til de kommunale barnehagene, der de selv tar fra sine ventelister, vil det ikke være noe poeng for kommunene ikke å si: OK, da gjør vi disse private barnehagene kommunale. Jeg har selv vært blant de foreldrene som har satt i gang privat barnehage, nettopp for å utvide barnehagetilbudet, og jeg er redd for at det her innføres en ordning som faktisk på sikt betyr dårligere regime for private barnehager.

       Jeg har bare ett spørsmål til slutt til hr. Petersen, og det er et spørsmål om evaluering av reformen. Det virket på statsråden her i stad som om man kunne evaluere reformen og foreta for så vidt betydelige endringer hvis bare avtalepartene var enige. Kan Høyre tenkes i løpet av denne perioden å gå med på å løsrive kontantstøtten fra om man har barnehageplass eller ikke, og knytte den til om man faktisk er hjemme med egne barn eller ikke?

Jan Petersen (H) : Til det siste må jeg si: Det var et godt forsøk. Men hele poenget er jo nettopp valgfriheten, at den reformen vi mener er den riktige og ideelle reformen, nettopp er den som setter den fulle valgfriheten i sentrum. Det er altså ikke politikerne som gjennom å styre ordningene, skal bestemme hvordan den skal brukes. Det er foreldrene som skal ha valgfriheten. Det er den prinsipielle forskjellen på hvordan sosialister ter seg, og hvordan ikke-sosialister ter seg. Vi er villig til å gi folk denne reelle valgfriheten.

       Ellers har Kristin Halvorsen helt rett i at det første hun sa, hjalp godt på humøret, for hun har jo helt rett. I forhold til familien, til foreldrene, fungerer nemlig den modellen Høyre og Fremskrittspartiet har lagt seg på, like bra og gir dem like mye handlefrihet som den modellen som for så vidt Regjeringen har gått inn for. De har nok hatt litt problemer med å svelge vår modell, for de tror at de må forklare ting. Men i virkeligheten kommer dette til å fungere aldeles strålende, og det tror jeg de prøvekommunene som vi får, vil vise. Men forskjellen på de to modellene er altså at vi sparer 60 - 70 mill. kr på vårt opplegg, i en situasjon hvor ressursene kan brukes til så mye. Ja, vi mener at de burde vært brukt til andre ting istedenfor til bare å administrere oss. I en situasjon hvor vi får både båtregister og lotteritilsyn og hva det måtte være, må vi nå spørre oss: Hvorfor skal vi bruke så mye tid på å administrere oss selv? Det er bl.a et spørsmål som Thorbjørn Jagland bør stille seg, som han åpenbart ikke evner å stille seg, og det er derfor han også mangler penger til det meste.

       Så var det spørsmålet om private barnehager. Jeg vil vise til punkt 1b i avtalen. Vi er meget opptatt av de private barnehagenes fremtid, og ber Regjeringen spille tilbake til oss på dette punktet. Jeg vil si at det er jo ikke kontantstøtten som her er problemet. Problemet ligger i selve strukturen på tilskuddet til de private barnehagene. Dette er for så vidt kommet for en dag, fordi i det øyeblikket man begynner å nå full dekning i barnehagene, vil man se at noen vil bli slått tidligere ut enn andre. Men det er ikke et problem skapt av kontantstøtten, selv om vi er blitt oppmerksom på det nå. Det er et problem skapt av forskjell i tilskuddsstruktur.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Høgre har vore med og sikra innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre. Det har vore svært positivt. Vi har hatt eit godt samarbeid med Høgre og Framstegspartiet, og det har gitt den unike moglegheita. Det synest eg er veldig positivt og veldig gledeleg.

       Vi har hatt nokre diskusjonar og nokre rundar, og Kristin Halvorsen forsøkte å framstille det som at det ikkje er nokon særleg forskjell på utbetalingsmodellen til Høgre og modellen til sentrumspartia. Jan Petersen følgde opp og sa at desse pengane ville ein heller bruke til andre ting. Da vil eg gjerne understreke at om vi hadde fått ein rein trygdemodell, ville det først og fremst ha gått ut over dei private barnehagane, for svært mange av dei har berre foreldrebetaling og statstilskot. Det ville kunne medført at barnehagane satsa på utbygging for barn over tre år og ikkje for barn under tre år, for når det gjeld dei barna som er over tre år, ville statstilskotet ha gått direkte til barnehageplassane, fordi ein innfører kontantstøtte for dei under tre år. Representantar for dei private barnehagane uttalte også i den opne høyringa med komiteen at ein rein trygdemodell ikkje vil vere til å leve med.

       I forslaget som Høgre har fremma her, går dei primært inn for ein rein trygdemodell. Dei har ikkje sagt noko om at ein først må ha meir likeverdige vilkår f.eks mellom private og kommunale barnehagar. Det verkar som om ein har eit primærønske om raskt å få iverksett trygdemodellen. Ein vil også miste moglegheita til å justere det statlege driftstilskotet til barnehagane dersom det skulle vere behov for å endre verkemidla for å sikre barnehageplass til alle.

       Ser ikkje Jan Petersen og Høgre at deira forslag først og fremst vil gå ut over dei private barnehagane, og kanskje også på sikt gjere det vanskeleg å sikre barnehageplass til alle som treng det?

Jan Petersen (H) : Svaret på det spørsmålet er et klart nei. Når det også blir stilt spørsmål om det kan bli et problem for barnehagedekningen på sikt, vil jeg si at kontantstøtten, uansett hvilken modell man velger - enten Regjeringens eller Høyres modell - nettopp er et bidrag til full reell barnehagedekning, fordi man tar de som ikke har dette som sitt primære ønske, men allikevel søker om barnehageplass fordi det er det eneste tilbudet, ut av køen. Det betyr at de som har et høyere ønske om barnehageplass, vil slippe frem i køen. Så jeg tror at selve kontantstøtten, uansett modell, er et virkemiddel for å nå en høyere grad av barnehagedekning.

       Når det gjelder det første spørsmålet, er jeg helt uenig i situasjonsbeskrivelsen. Jeg er enig i at det er et problem knyttet til private barnehager. Men det skyldes selve strukturen på tilskuddene, og er nettopp bakgrunnen for det omforente pålegget som vi gav til departementet om å komme tilbake med løsninger på det problemet. Det trengs en gjennomtenkning av hvordan den løsningen skal være. Men det er selve poenget.

       Jeg tror man må se at kontantstøtten har gjort selve denne problemstillingen klar. Men dette er en problemstilling man vil komme borti i enhver kommune hvor man begynner å nærme seg full barnehagedekning. Da vil man se at de private barnehagene vil få de største problemene først, simpelthen fordi de har en mindre robust tilskuddssats. Det er altså forskjellen i tilskuddssatsen som her er problemet. Det problemet som vi står overfor her, vil være like enkelt å løse innenfor vår modell for kontantstøtte.

       Jeg tror Hallvard Bakke har et poeng i sin beskrivelse og analyse. Det er viktig for oss politikere å lytte til hva folk ønsker, selv om det går på tvers av egen overbevisning.

       Jeg legger særlig vekt på at omsorgsarbeid for egne barn skal oppvurderes, både i anseelse og økonomisk verdsetting. Dette er i tråd med Senterpartiets prinsipprogram, der det heter:

« Tid som brukes til ulønnet arbeid og omsorgsarbeid, må måles og gis verdi i bruttonasjonalproduktet (BNP) på lik linje med lønnet arbeid. Også ulønnet arbeid må gi grunnlag for pensjonspoeng. »

       Det er rett og slett forstemmende ideologisk sett å høre karakteristikker som at hjemmearbeid ikke er noe arbeid - underforstått verdiskaping - og derfor ikke skal gi økonomiske rettigheter. Senterpartiet kjempet i sin tid fram omsorgslønn. Denne skulle nettopp gi et økonomisk tilskudd til dem som selv tok på seg tunge omsorgsoppgaver for syke, eldre og funksjonshemmede. Om det ikke kan trekkes direkte paralleller til kontantstøtten, så har det med oppvurdering av omsorgsarbeid å gjøre - det arbeidet som kvinner i alle tider har tatt hovedansvaret for. Mitt håp er at vi nå kan få en fordeling også når det gjelder dette.

       Motstanderne av kontantstøtten har hevdet at ordningen er et tilbakeslag for likestillingen. Det er etter mitt skjønn en for snever vinkling av likestillingsperspektivet, og i tillegg er det en undervurdering av unge menneskers vurderingsevne. Vi må respektere at dagens unge kan ha en annen verdivurdering for sin hverdag enn den som har vært rådende i de senere år. Det har vært lite vektlagt i debatten så langt jeg har observert.

       Et annet aspekt er det faktum at en kan miste yrkesansiennitet i forhold til jobbsituasjonen dersom en velger en lengre hjemmeperiode. Dette kan gå ut over senere karrieremuligheter. Senterkvinnene har vært særlig opptatt av denne problemstillingen. Jeg ser også at Kvinne- og familieforbundet uttaler seg i samme retning i en pressemelding de nylig har sendt ut. Jeg henstiller derfor til Regjeringen å ta dette med i evalueringen av reformen.

       Kontantstøttemodellen som vedtas i dag, har ingen krav om at foreldre må være hjemme for å få utbetalt støtten. Her har stortingsflertallet vurdert det slik at en ikke skal gripe inn og fastsette betingelser av den art. Dette er i samme retning som det Finland praktiserer.

       Meningsmålinger gjort av Opinion i vår, viser at et stort flertall av de spurte vil være hjemme når de får kontantstøtte. Dette viser at foreldrene vil bruke mer tid med barna. Evalueringen av ordningen, som skal løpe parallelt med innføringen, skal særlig legge vekt på å analysere mulige uheldige utslag av ordningen. Senterpartiet mener det er en god kvalitetssikring for reformen, som skal gjelde for 1- og 2-åringer.

       Denne reformen blir vedtatt med betydelig motstand, men det er ikke så uvanlig. Det er nok å vise til PU-reformen, 6-åringsreformen og Reform 94.

       Jeg sier som Gunnar Skaug sa i debatten i går: « Reformer blir gjerne til under strid. » Det er noe vi politikere må leve med.

Jon Olav Alstad (A) : Å kalle dette en reform synes jeg kanskje blir litt drøyt. En reform skulle vel helst ha gjort situasjonen for barn bedre, men det er ikke det en sitter igjen med inntrykk av var tanken bak Regjeringens og Senterpartiets forslag i denne saken.

       Jeg synes det er interessant at Senterpartiet her i salen framstår som sterke tilhengere av kontantstøtten. Det er ikke helt det inntrykket jeg har fått ellers. Det kunne ha vært interessant å trekke fram fra debatten tidligere tre sitater fra noen av Senterpartiets regjeringsmedlemmer, men jeg synes for så vidt det er en uinteressant øvelse.

       Utgangspunktet for dagens debatt er barnefamilienes situasjon, og da er det noen åpenbare konklusjoner som kan trekkes av de borgerliges politikk: Den reelle valgfriheten svekkes og vår fordelingspolitikk, som har det grunnlaget at de minst ressurssterke skal prioriteres, ofres for en enklere rettferdighetstanke.

       Men først må vi ha klart for oss hvilket samfunn vi ønsker oss, hvilke verdier vi ønsker å legge til grunn for samfunnet vårt, og dermed også for familien. Vi ønsker oss et samfunn med lik fordeling av goder, rettigheter og plikter, og med like muligheter til å delta i samfunnsutviklingen og på hjemmebane.

       Det betyr ikke at alle sammen skal være like. Menn og kvinner er skapt forskjellig, vi velger ulikt, vi har forskjellige verdier og interesser. Men med vår politikk ville menn og kvinner ha fått lov til å velge om de ville være macho eller myke, feminine eller harde.

       Men for å finne ut hva vi skal prioritere, bør vi også legge til grunn hva småbarnsforeldrene, menn og kvinner, faktisk velger. Har vi som utgangspunkt at menn og kvinner skal ha like muligheter, kan vi ikke legge opp til en politikk som definerer kvinner som reservearbeidskraft. Kvinner er ikke i flertall på universitetene fordi noen har presset dem inn i et mønster. De er der fordi de ønsker å benytte seg av muligheten til å være en del av samfunnslivet for øvrig. Da kan vi politikere se hva de gjør, og legge opp en politikk i forhold til det. La dem selv ha valgfriheten til å skreddersy sin hverdag tilpasset de behov som er der. Da blir det viktigste å gi et godt tjenestetilbud, som kan avhjelpe de vanskene som dukker opp i kjølvannet av slike valg.

       På tross av den kraftige økningen som har skjedd i foreldrepermisjonen, registrerer vi at småbarnsforeldre føler et behov for mer tid med barna, og derfor ønsker vi å utvikle en foreldrepermisjon som er dobbelt så lang som i dag. Og vi registrerer at det er et behov for å følge barna tettere i ulike faser av deres liv, f.eks ved skolestart. Derfor ønsker vi å gi et tilbud om den fleksibiliteten, slik at det er mulig for jentene å skreddersy sin hverdag. Og da bemerkes det sikkert at jeg i hovedsak snakker om kvinner, for det er realiteten i dag. Kvinnene kommer ut på arbeidsmarkedet, men blir også de som må kombinere livet sitt med omsorg for små barn. Så kan vi sikkert diskutere om det skjer fordi kvinnene ikke får mennene til å stille opp, eller om det skjer fordi kvinnene ikke vil slippe til mennene, eller om mennene får lov, eller om de nekter.

       Det som er en kjensgjerning, er at dette går ut over arbeidet med likelønn og like karrieremuligheter, og det hindrer likestilling i hjemmet. Det kan vi gjøre noe med. Og vi har prøvd. Vi gjennomførte en revolusjon for småbarnsforeldre i sin tid med våre reformer, men mest av alt snudde fedrekvoten opp ned på farsrollen. Vi er i ferd med å utdanne flere generasjoner med menn som vil være hjemme med barna, som ikke finner seg i å være bare forsørgere. Det fører oss også nærmere et samfunn som gir like muligheter for begge kjønn. Men likestilling i arbeids- og samfunnslivet er i denne saken ikke det viktigste for meg. Det viktigste er og blir hensynet til barnas beste.

       Nå mener jeg at målsettingen om barns beste og våre mål i likestillingspolitikken ikke bare faller sammen, men faktisk er avhengig av hverandre. Barnas beste er å ha kontakt med både mor og far. Det er å oppleve at mor og far er likestilt i omsorgen og i arbeidslivet. Barna er faktisk avhengig av begge to.

       De forslagene som Arbeiderpartiet har utviklet, er gode for barna. De er gode for mor, og de er gode for far. De er gode for likestillingen og for samfunnet for øvrig, som er avhengig av at vi tar vår tørn i arbeidslivet.

       Så skjer det at kontantstøtten kommer og setter oss flere år tilbake, for hvor mange vil være ute av arbeidslivet i ett år, for så å være i arbeid i en måned, og så gå ut i en to års kontantstøtteperiode etterpå?

       Etter min oppfatning ligger mye av nøkkelen til likestilling, til barns beste, i at far kommer mer hjem. Nå vil ikke det skje, for Regjeringen har dessverre ingen løsning på dette.

       Vi ser avisoppslag, og vi hører dem snakke om det i salen, men vi får ingen konkrete tiltak for hvordan dette skal gjennomføres. Det snakkes om full barnehagedekning innen år 2000. Men hvordan skal det oppnås? Det er ett år igjen. Det må komme i statsbudsjettet til høsten. Hva har Regjeringen tenkt å gjøre?

Kristin Halvorsen (SV) : Det som vedtas i dag, er ikke en reform for mer tid sammen for barn og foreldre. Hvis det var det man var ute etter, var det jo det man ville ha vedtatt, nemlig at man fikk kontantstøtte hvis man var hjemme med egne barn i en eller annen form, slik man kan si at svangerskapspermisjon med lønn er en form for kontantstøtte, fordi en kjøper fri mors eller fars tid, slik at foreldrene kan være sammen med egne barn.

       Det som stortingsflertallet kommer til å vedta her i dag, er først og fremst en reform som kommer til å sette arbeidet for best mulig barnehagetilbud til flest mulig barn - som vi har holdt på med de siste 15- 20 årene - mange skritt tilbake. Vi som har slåss for disse barnehagene, har vært opptatt av at ungene skulle være sikret best mulig kvalitet, et sted hvor det var mange voksne, hvor det var innsyn på den måten at flere voksne kunne kontrollere andre voksne. Vi har vært med på å sikre at det ikke er folk som er dømt for overgrep mot barn, som er ansatt i barnehagene. Vi har vært opptatt av å sikre at ungene har en rimelig plass, at det er rimelig ventilasjon osv.

       Små unger har stor glede av en barnehageplass. Det er ikke sånn som jeg har hørt noen av mine kolleger har sagt her i dag. Det virker nærmest som om de tror at unger åpner øynene når de er tre år, og deretter går ut i livet og er sosiale vesener. Små unger har stort utbytte av kontakt med flere voksne enn sine egne foreldre og andre unger på egen alder. Det er dette arbeidet som settes i revers nå. Vi hadde nemlig trengt at det gikk videre.

       Mange, særlig deltidsarbeidende kvinner, har syntes at barnehagetilbudet har vært for lite fleksibelt. I mange kommuner har deltidsplasser i barnehagen forsvunnet, og det har gjort at deltidsarbeidende selvfølgelig har fått problemer med å klare å betale en fulltids plass. Det andre som hindrer mange i å bruke en barnehage, er at det er så dyrt, for når halvparten av barnehagetilbudet er privat, er det et tilbud hvor man ikke differensierer foreldrebetalingen. Det betyr at prisen er lik for alle, og den er høy. Den er ofte nærmere 4.000 kr pr. måned, og folk med vanlig eller lavere inntekt vil selvsagt ha ganske store problemer med å betale så mye.

       Det er dette arbeidet for å sikre ungene et best mulig tilbud som settes i revers, fordi man innfører et system som belønner alle andre former for barnepass. Dette vil slå forskjellig ut i ulike deler av landet. Mange steder vil nærmiljøene være slik at det er gjennomsiktige forhold. Man vet om dagmammaen er bra, man kjenner dem som hadde henne i fjor osv. I mitt nærmiljø, som er i en storby, er det helt andre forhold. Her betyr det at man legger opp til belønning av et system hvor folk ikke har innsyn, hvor folk ikke har plass til en praktikant i huset sitt, hvor det tilbudet som er alternativet til en barnehageplass, opplagt er dårligere og med mindre innsyn - hvis man da ikke er hjemme med egne barn. Jeg kjenner veldig mange som har gått på jobb med klump i magen, og som har vært redd for hva slags tilbud ungen deres egentlig har hos dagmammaen. Og det er selvfølgelig enda viktigere når ungene er så små at de ikke kan gi uttrykk for hvordan de har hatt det.

       Det er ikke et moralsk spørsmål, slik tilhengerne av kontantstøtte prøver å gjøre det til, om foreldre bruker eller ikke bruker en barnehageplass, ut fra de retningslinjene som nå blir vedtatt. Det er ikke en mistillit til foreldrene når man ønsker at barnehagetilbudet skal være like dyrt eller like rimelig som et dagmammatilbud. Det denne kontantstøtten er, er en mistillit til barnehagene, for ut fra all annen økonomisk logikk gjør man det sånn at det man vil at folk skal bruke mye av, gjør man rimelig. Det man vil at folk skal bruke lite av, gjør man dyrt. Og når man klarer å gjøre det slik at de som har barnehageplass, først skal miste kontantstøtten og deretter må ut med en høy foreldrebetaling, er det pengene som snakker. Money talks, er det noe som heter - money talks i kontantstøtten, og de pengene sier følgende til småbarnsforeldrene: Alle andre tilbud enn en barnehageplass er bedre for ditt barn. Vi belønner deg med kontantstøtte for det, enten du er hjemme selv, eller du velger et annet tilbud. Men hvis du velger en barnehageplass, skal du betale dyrt for det.

       Det er derfor barnehagepolitikken går i revers i dag. Det er derfor det er ganske mange unge som må betale prisen for det stortingsflertallet gjør her i dag. Og det er derfor jeg er redd for at det tar sin tid før det reverseres, og at de ungene som har betalt prisen, ikke er de som vil få oppleve at feilene rettes opp.

       Hvis man tøyer begrepene litt, kan man si at Kristin Halvorsen og jeg tilhører samme generasjon, og vi har kanskje ikke på samme måte som generasjonen før oss vært i en så tøff likestillingskamp. Jeg synes egentlig at det verste med SVs linje i kontantstøttesaken har vært angrepene på folk som har stått rakrygget opp mot kontantstøtten som prinsipp. Vår generasjon har ikke på samme måte vært nødt til å kjempe for at det skal være en rett for kvinner å være yrkesaktive. Vår generasjon kjempet ikke fram retten til selvbestemt abort. Vår generasjon kjempet ikke i spissen når det gjaldt de tingene som vår generasjon heldigvis på mange måter kan ta for gitt. Da er det ille å lese i SVs pressemelding tidligere i kontantstøttedebatten at Kristin Halvorsen har sett seg lei på middelaldrende AP-kvinner med voksne barn som maler « fanden på veggen ».

       Jeg tror vi skal være glad for at det finnes en generasjon som har kjempet fram de rettighetene vi har i dag. Jeg tror vi skal være glad for at de ikke anser kampen vunnet en gang for alle, og jeg tror vi skal være glad for at de også har stått i spissen i kontantstøttedebatten og snudd opinionen slik at kontantstøtten nå ikke lenger er en populær sak. Jeg synes Kristin Halvorsen skulle benytte anledningen til å vise litt ydmykhet overfor den generasjonen som har gått foran, istedenfor å bruke slike uttrykk som hun har gjort i debatten tidligere.

Kristin Halvorsen (SV) : Det har verken vært taktikkeri eller det å holde fingeren i været eller noe som helst annet som har styrt SVs opptreden i kontantstøttedebatten. Det er én eneste ting, og det er hensynet til ungene! Ikke noe annet er det som har gjort at SV - overraskende for mange - har strakt ut en hånd til Regjeringen og sagt: Hør her! Hvis dere vil tenke dere om, kan vi lage et system som gjør at en del unger får det bedre. Og jeg tror faktisk at noen av motstanderne mot kontantstøtte har et medansvar for at denne debatten skar seg. Frontene ble så harde, selv om mange ikke hyllet kontantstøtten som et glimrende forslag, men mange følte at noen av argumentene, nemlig tidsklemma og behovet for tid, traff.

       Dette er ikke noe sololøp fra SVs side. Det er rett og slett sånn at SVs landsstyre og SVs stortingsgruppe har sagt at hvis vi kan sikre barnehagetilbudet for ungene, er det verdt at vi prøver oss i forhold til å skape et forlik med regjeringspartiene. Noen ganger er det faktisk små mennesker som er viktigst i forhold til politiske prinsipper. Dette kunne kanskje ha fått et annet utfall hvis Arbeiderpartiet også hadde opptrådt annerledes. Jeg er ikke tilhenger av kontantstøtten. Jeg angriper heller ikke Arbeiderpartiet for å være motstander av kontantstøtten, men vi har faktisk vært mest opptatt av det som ville bli resultatet for ungene.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Jeg må si at jeg reagerer veldig sterkt på den stadige hamringen fra SVs side om at barnehager blir dyrere. Barnehager bli ikke dyrere om også de som velger andre omsorgsløsninger, får en offentlig støtte til det.

       « Små mennesker er viktigst », sa Kristian Halvorsen, og det er vi fullstendig enig i. Små mennesker er viktige. De minste trenger et godt omsorgstilbud, og vi tror altså at foreldrene er de beste til å ivareta det. Det vil sikre trygghet og stabilitet! Ja, kan ikke foreldre gi sine barn trygghet og stabilitet dersom de får den lille, hjelpende hånden fra samfunnets side til å være mer hjemme sammen med sine barn?

       SV sier at små barn har stort utbytte av kontakt med flere voksne. Ja, selvfølgelig har de det! Men de avskjæres ikke fra kontakt med voksne om det innføres en kontantstøtte. Tvert om kan det at foreldre får noe mer tid, velger å gå ned i arbeidstid og så bruker den tiden sammen med sine barn, føre til at de tar sine barn med seg til flere voksne.

       Deltidsarbeidende som har problemer med å betale heldagsplass: Ja, selvfølgelig har de det! Men barnehagene blir ikke dyrere, og deltidsarbeidere får gjennom kontantstøtten hjelp til å velge den omsorgsformen for sine barn som passer inn i det deltidsmønsteret de har i arbeidslivet. Kristin Halvorsen sa at mange har en klump i magen fordi de er redd for at ungene ikke har det bra hos dagmammaen. Ja, det er det veldig mange som har. Men veldig mange har ikke hatt noe valg, og vi har et samlet ønske om at det skal være nok barnehageplasser til alle som ønsker det. Men de som føler at de har funnet en trygg, god dagmamma, skal fortsatt kunne bruke det.

       Jeg leste i Rogalands Avis den 9. februar i år at SVs søsterparti i Finland, Vänsterförbundet, har et annet syn på denne saken enn SV i Norge. Og her står det:

« - Den gir familiene valgfrihet og tvinger ingen kvinner tilbake til kjøkkenbenken, sier sosialminister Terttu Huttu-Juntunen. »

       Hun « mener det er riktig at samfunnet støtter opp om foreldrenes rett til å være hjemme og passe sine barn. De som ønsker det, kan få barnehageplass », sies det videre. Dette er altså finske sosialisters syn.

       Jeg vil gjerne høre Kristin Halvorsens vurdering av disse holdningene.

       Et annet område jeg ønsker å høre partilederen i SVs syn på, er merknaden som SV har på side 28 i innstillingen. Jeg siterer fra andre spalte:

« Dette medlem mener at den beskjeden småbarnsforeldre får etter innføring av stortingsflertallets kontantstøttemodell er at alle andre barnepasstilbud enn barnehageplass er bedre for 1- og 2-åringer. En barnehageplass prises som et « miljø- eller helseskadelig luksusgode ». »

       Er Kristin Halvorsen enig i en så usaklig beskrivelse? Er det slik at SV har så liten tillit til småbarnsforeldres evne til å velge omsorgstilbud for sine 1- og 2-åringer? Jeg venter på svaret.

Kristin Halvorsen (SV) : Det som står i det sitatet som Marit Tingelstad leste fra våre merknader, er sant. Det er det som i kroner og øre skjer når man sørger for at barnehageplasser blir så mye dyrere enn alle andre måter å passe barn på. Det er det som er realiteten i det man faktisk gjør. Det er nettopp dette Per Olaf Lundteigen sier i lørdagens Vårt Land, at når det går opp for folk at man ikke får kontantstøtte for å være hjemme med egne barn, men for å kunne velge alt annet enn barnehageplass, kommer motstanden mot kontantstøtten til å øke. Ja, og da er det altså for sent. Jeg er veldig glad for muligheten til å utfordre Senterpartiet på dette. Jeg spurte Anne Enger Lahnstein om dette etter at jeg leste Per Olaf Lundteigens innvendinger mot kontantstøtten, som er prikk lik de SV har kommet med, og som har vært bakgrunnen for at vi har prøvd å strekke ut en hånd for å få dere til å rette opp det verste. Så spør jeg: Er dette mulig innenfor den avtalen dere nå har gjort med Høyre og Fremskrittspartiet? Kan man gjennomføre så omfattende endringer i kontantstøtten innenfor den avtalen dere har gjennomgått? Og jeg får svaret svart på hvitt: Nei, det kan man ikke! Kan Senterpartiet da være så snill å enten klappe igjen og slutte å ri to hester, eller medvirke til at flertallet i denne salen snur? Det er Senterpartiet, som ikke var for kontantstøtte før, som har snudd - først gjennom Voksenåsen-erklæringen og deretter her i Stortinget - og som har sikret flertall for denne formen for kontantstøtte. Hvis de ikke hadde gjort det, kunne SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet fått flertall for en annen.

       Så til dette med valgfrihet og mistillit til småbarnsforeldre. Jeg har tillit til småbarnsforeldre, men det er den offentlige politikken som skaper rammebetingelsene for hvilke valg man har, og hvilke valg det offentlige ønsker at småbarnsforeldrene skal gjøre. Hvis man ønsker at småbarnsforeldrene skal velge en barnehageplass, kan man f.eks gjøre som i Finland - si at ingen barnehageplasser skal koste mer enn 1.400 kr pr. måned, og innføre en barnehagegaranti, slik de har der. Kontantstøtten der er mye lavere, og den er skattbar. Det er en mye bedre kontantstøttemodell de har i Finland, og den lar seg faktisk ikke sammenlikne med disse greiene dere innfører her i dag.

       Jeg vet ikke om jeg tør!

Presidenten: Dessuten vil presidenten også minne om at talen skal skje til presidenten, og ikke direkte til dem man eventuelt er uenig med i salen.

       Replikkordskiftet er omme.

       Sylvia Brustad (A) : For noen uker sida fikk mange småbarnsfamilier en fryktet melding i posten, nemlig avslag på søknad om barnehageplass. Det har ført til at mange foreldre i disse dager er svært bekymret for hvordan de skal løse det problemet når ferien er over, når mor og far igjen skal på jobben.

       Regjeringa vet veldig godt at etterspørselen etter barnehageplass er langt større enn dekninga. Det er ikke slik en av og til kan få inntrykk av, at det offentlige kaster barnehageplasser etter folk. Det blir heller ikke full barnehagedekning av utbyggingsplikt hvis det ikke følger penger med. Jeg slutter ikke å undre meg over at i stedet for å sørge for full barnehagedekning, velger Regjeringa å gi noen utvalgte foreldre kontantstøtte, uten noen fordelingsprofil i det hele tatt. Folk etterspør tjenester, Regjeringa svarer med penger og en ordning som er stikk i strid med folks behov, og som gjør at folk vil ende opp med et dårligere tjenestetilbud. Til alt overmål er ordninga ingen garanti for mer tid.

       For Arbeiderpartiet handler ikke barnehageutbygging bare om å sikre gode tilsynsordninger mens foreldrene er i jobb. Barnehager er bra for barn. Vi tror at det å gi ungene et trygt og godt pedagogisk tilbud, i samvær med andre barn, er viktig for det enkelte barns utvikling. Regjeringa snakker om økt valgfrihet, men slik kontantstøtten er utformet, signaliserer man: Velg hva du vil, men hold deg for all del unna barnehager.

       Det bekymrer meg at man betaler folk for ikke å velge barnehageplass. Og det bekymrer meg særlig når det gjelder de mest utsatte barna. For disse barna er ikke dette en merkedag, selv om det er det for statsråden.

       Jeg har mange ankepunkter mot kontantstøtten, men min alvorligste innvending er at dette vil føre til en verre situasjon for de barna som har det største behovet i Norge. Barnehager er godt forebyggende barnevern. Barn i familier som av ulike grunner har fått problemer, får trygghet og stimulans i barnehagen. For vanskeligstilte barn er barnehagen en trygg havn i en ellers tøff hverdag. Barnehagen og de som jobber der, er barns sikkerhetsnett. Regjeringa har ikke tatt på alvor hva kontantstøtten vil føre til for vanskeligstilte barn. Hva tilsier at familier med problemer skulle velge annerledes enn andre familier? Hvis man i utgangspunktet har dårlig råd, vil det til og med ikke være noe særlig valg. Jeg mener det er naivt av Regjeringa å tro at familier som har vært i kontakt med barnevernet, velger barnehageplass framfor kontantstøtte av hensyn til barnet, når de blir betalt for å la være.

       I dag går halvparten så mange innvandrerbarn som norske barn i barnehage. For innvandrerbarna kan barnehagen være avgjørende for den videre utviklinga. Her i Oslo er det bydeler hvor en del barn ikke kan et ord norsk når de begynner på skolen. Vi trenger ikke så mye fantasi for å skjønne hva dette kan føre til og fører til av problemer senere. Jeg tror at for barn i innvandrerfamilier er ofte en barnehageplass avgjørende for hvor gode de blir i språk, og vi vet at barnehagene er viktige fordi samvær med norsktalende barn i innvandrerfamilier vanligvis er begrenset. Det er også viktig at barn lærer seg å leke sammen, lærer seg å prate sammen og ikke minst lærer å tolerere hverandre og skjønne at alle er like mye verdt uansett om en er svart eller hvit.

       Mange mødre i innvandrerfamilier er hjemmearbeidende, og jeg tror det for mange vil være et naturlig valg å motta kontantstøtte framfor å betale for en barnehageplass.

       Jeg mener det er oppsiktsvekkende at Regjeringa med åpne øyne innfører en ordning som svekker de svakeste barnas situasjon. Dette er ikke minst en rekke ganger blitt påpekt fra faglig hold, uten at det har hatt noen som helst slags innvirkning på Regjeringas beslutning. Representanter for Regjeringa har til og med uttalt at det aldri er motstridende interesser mellom foreldre og barn. Dette er i beste fall meget naivt, og det er rett og slett ikke riktig. Men kanskje er det forklaringa på at Regjeringa innfører en slik ordning uten å ville ta innover seg verken faglige eller politiske advarsler om hva dette vil bety for de barna som absolutt hadde trengt vår hjelp og støtte.

       Jeg registrerer at for Regjeringa er prestisjen viktigere enn hensynet til barnas beste. Det synes jeg er synd. Og jeg konstaterer at Regjeringas snakk om fordelingspolitikk kun er ord og ikke reell politikk, og det er det først og fremst de svakeste barna som taper på.

Einar Steensnæs (KrF) : Dette er en merkedag, sa barne- og familieministeren da forhandlingene om kontantstøtte mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet og Høyre ble underskrevet i en avtale mellom de parlamentariske ledere for disse partiene. Så kostet jeg på meg utsagnet om at denne dagen, den 12. mai 1998, var en historisk dag. Det mente jeg for min del det var god dekning for å si. Det er mange tusen barnefamilier som i dag gleder seg sammen med ministeren for barn og familie fordi de har fått det de har ønsket seg i lang tid. Det at Kristin Halvorsen og Sylvia Brustad og andre ikke klarer å dele denne gleden med de mange barnefamiliene, synes det dessverre å være lite å gjøre med.

       Gjennom kontantstøtten har en fått en betydelig styrking av familien. En har gjennom kontantstøtten gitt mer tid til omsorgsoppgavene, en har gitt barnefamiliene en større valgfrihet, og det er innført en større økonomisk rettferdighet og likeverd mellom ulike omsorgsformer.

       Motstanderne av kontantstøtten har åpenbart i det siste skiftet taktikk. Særlig gjelder dette Arbeiderpartiet. Først var det slik at motstanden mot kontantstøtten var prinsipielt og ideologisk begrunnet. Den var ikke god nok for barnet. Den brøt med grunnleggende prinsipper om likhet, het det. Men når det så viste seg at mange barnefamilier, langt inn i Arbeiderpartiets egne rekker, faktisk var begeistret og gav sin tilslutning til denne ideen, da skiftet en strategi. Nå het det at kontantstøtten skapte økt press i arbeidsmarkedet, presset de offentlige budsjettene, og det ble til og med fra enkelte forskningshold og fra enkelte samfunnsinstitusjoner hevdet at både vold og overgrep mot barn kunne bli tilbakeført på innføring av et nytt prinsipp om kontantstøtte.

       Samtidig som Arbeiderpartiet klager over kostnadene ved kontantstøtten, kommer også Arbeiderpartiet med sitt eget alternativ til kontantstøtten, nemlig utvidet fødselspermisjon, en ordning som er langt mer kostbar enn kontantstøtten. For ved full innfasing av den ordningen får en årlige kostnader på brutto over 6 milliarder kr. Kostnaden ved kontantstøtten i 1999 for 1- og 2-åringer, dersom en tar utgangspunkt i dagens barnehageutbygging, vil bare være på om lag 2,8 milliarder kr. Og dersom en tar utgangspunkt i Longva-utvalgets anslag når det gjelder full barnehagedekning, og der er anslaget 65 % for 1- og 2-åringene, så vil de årlige utbetalingene til kontantstøtte for 1- og 2-åringer utgjøre om lag 1,9 milliarder kr. Med andre ord er det ikke kontantstøtten som er det omsorgstiltaket som på noen måte er uansvarlig, eller som vil kunne drive de offentlige utgiftene høyt i været, slik Arbeiderpartiet gjerne ønsker å fremstille det. Tvert imot innebærer Arbeiderpartiets løsning en betydelig merkostnad for det offentlige sammenlignet med kontantstøtten. Riktignok foreslår Arbeiderpartiet en innfasing over flere år for å tilpasse ordningen i den økonomiske situasjonen, som det heter, men vi har ikke fått noe klart svar på hvor mange år og på hvilken måte dette skal skje.

       I tillegg betyr Arbeiderpartiets forslag at alle yrkesaktive småbarnsforeldre vil bli tatt ut av aktivt arbeid i en lengre periode med Arbeiderpartiets forslag. Det vil åpenbart og helt garantert skape økt press i arbeidsmarkedet og dermed selvfølgelig også økt press i økonomien. I dagens situasjon er dette en meget betenkelig løsning.

       Jeg sa at den 12. mai 1998 var en historisk dag, og det er det all grunn til å understreke også i dag. I dag legger vi sluttsteinen. Endelig skal barnefamiliene få den valgfriheten og den økonomiske rettferdigheten i valg av omsorgsformer som mange barnefamilier i lengre tid har etterlyst og håpet på. Jeg er glad for at denne regjeringen har lyktes med å nå fram i en vellykket forhandlingsrunde med Fremskrittspartiet og Høyre, slik at vi i dag kan sette det endelige punktum for denne meget viktige familiepolitiske saken.

       Sylvia Brustad (A) : Jeg kunne ha kommentert mye det angrep Steensnæs nå hadde på vårt forslag om utvidelse av foreldrepermisjonen, men slike angrep syns jeg andre har svart godt på før i dag, så jeg skal konsentrere meg om barnehager.

       Kristelig Folkepartis leder har sagt her i dag at ingen småbarnsfamilie vil komme dårligere ut økonomisk, og at de som i dag har barnehageplass, får beholde den. Det er en garanti som jeg tror vil sprekke, fordi innføringen av kontantstøtte vil føre til færre og dyrere barnehager. Vi trenger ikke å gjøre mer enn å se oss rundt i kommunene for å se hva som nå skjer på barnehagesektoren. Ikke minst er det nå bl.a en lang rekke grendebarnehager som står i fare for å bli nedlagt, og det er allerede mange som merker at de ikke får barnehageplass, fordi barnehagen faktisk forsvinner.

       Vi kan lese i en Oslo-avis i dag at statsråden sier at det nå skal innføres utbyggingsplikt - i den tro at det vil føre til flere barnehager. Jeg har nylig vært på landstinget i KS, hvor også kommunalministeren - fra den samme regjeringa - har vært. Det kommunalministeren talte varmt for der, var mindre øremerking, mindre detaljstyring. Hva er det egentlig Regjeringa mener?

       Vi har også hørt her i dag at Regjeringa står fast på målet om full barnehagedekning, men den har også innrømmet at det betyr færre barnehager enn det regjeringa Jagland faktisk la opp til. Det er også sagt fra Kristelig Folkeparti-hold her i dag at fordi om man går inn for kontantstøtten, betyr ikke det at en legger mindre vekt på barnehageutbygging. Da er mitt enkle spørsmål: Hvis Kristelig Folkeparti og Regjeringa mener at barnehager er så bra, hvorfor da innføre en ordning hvor en får betalt for å la være å bruke barnehagen?

Einar Steensnæs (KrF) : Det var et forhold som jeg ikke rakk å ta opp i mitt innlegg, og det var forholdet til barnehagene. På den annen side har både barne- og familieministeren og lederen i familie- og kulturkomiteen gjentatte ganger forsikret at Kristelig Folkeparti ser på barnehagene som et meget viktig pedagogisk tilbud og som et nyttig og godt omsorgstilbud for barna. Jeg synes det er utrolig at vi må gå så mange runder for å overbevise Sylvia Brustad og Arbeiderpartiet om at både det som er sagt om barnehagene, og våre målsettinger og ambisjoner - som er lik Arbeiderpartiets - om full barnehageutbygging innen år 2000, på en måte ikke glir inn eller blir trodd. Men nå kan jeg da si til Sylvia Brustad og Arbeiderpartiet at det hun og Arbeiderpartiet etterlyser, vil både Arbeiderpartiet og hele Stortinget få anledning til å drøfte i sin fulle bredde i forbindelse med den varslede stortingsmelding om barnehagene og de problemstillingene som er knyttet til dem.

       Når det så gjelder det regnestykket som Sylvia Brustad tar opp til slutt, er også det en repetisjonsøvelse som jeg på en måte synes en kunne spare seg etter hvert. Det er helt feilaktig når det sies at en blir premiert av staten gjennom kontantstøtteordningen for ikke å ta imot en barnehageplass. Faktum er at gjennom kontantstøtteordningen stilles alle barnefamilier likt, uansett valg. Men vi må erkjenne at de ulike omsorgsformene koster ulikt. Det er riktig at barnehagene, som er et meget godt tilbud, og som jeg personlig har god erfaring med fordi mine barn har gått der, er en mer kostnadskrevende tilsyns- og omsorgsordning og et pedagogisk tilbud som koster mer, og dermed blir foreldrebetalingen tilsvarende høyere. Men det er ikke slik at det diskrimineres mellom ulike familier eller mellom ulike omsorgsformer. Kontantstøtten bringer derimot rettferdighet for barnefamiliene.

Karin Andersen (SV) : Steensnæs var inne på at det er både prinsipielle og praktiske motforestillinger mot kontantstøtten. SV er prinsipiell motstander, men vi har forholdt oss praktisk til dette fordi vi har sett at det er flertall for det. Det er noen prinsipper som det kan være interessant å diskutere. Når representanten Steensnæs i sitt innlegg sier at et viktig mål er å skape økonomisk likhet mellom voksne, er mitt spørsmål: Er det at foreldrene får like mye cash kontant på labben, viktigere enn at vi som nasjonalforsamling sørger for å stimulere til gode barnetilsynsordninger som vi kan være trygge på, for de foreldrene som velger å være ute i jobb?

       Så sier Steensnæs at han - som prinsipp - også har sørget for likeverdighet mellom omsorgsformer. Ja, jeg merker meg det! Har Kristelig Folkeparti det prinsipielle synet at det er likeverdig om man har en dagmamma, en praktikant, en au pair, en barnehageplass eller er hjemme? Er det da slik at Kristelig Folkeparti mener at den lov om barnehager som Stortinget har vedtatt, egentlig ikke betyr noen ting og egentlig ikke trengs, fordi det er det samme hvordan tilsynet foregår? Eller er det slik at det siste Steensnæs sa før han gikk ned fra denne talerstolen i stad, er en erkjennelse av at barnehager faktisk koster litt og derfor koster for mye, og at en god barnetilsynsordning for alle barn koster så mye at Kristelig Folkeparti ikke syns de har råd til det?

Einar Steensnæs (KrF) : Det var faktisk slik at jeg under en viss fase i debatten om kontantstøtten ble litt forhåpningsfull til SV. Det kom signaler fra SVs leder som jeg oppfattet slik at hun erkjente og innså at en del barnefamilier gjennom kontantstøtten hadde fått et tilbud som de var genuint interessert i, og at også SV på en eller annen måte måtte forholde seg til det. Det gikk så langt at SVs leder ble beskyldt for faneflukt i forhold til de prinsippene som SV står for. I dag kan jeg konstatere at hun stiller seg bak de samme faner som Det norske Arbeiderparti, for jeg kan ikke se noen forskjell på den argumentasjonen som SVs leder i dag har fremført, og den argumentasjonen som Arbeiderpartiet har stått for. Det er skuffende, for de tonene og de synspunktene som Kristin Halvorsen fremførte i kontantstøttedebatten på et visst tidspunkt, var løfterike.

       Jeg vil be om at Karin Andersen lytter nøye før hun tar replikker på innlegg, for jeg sa ikke noe om « økonomisk likhet mellom voksne », som ordrett er måten hun siterte meg på. Jeg snakket derimot om en økonomisk likhet mellom omsorgsformer og om barnefamilier og deres valg. Her er kanskje forklaringen på den prinsipielle uenigheten mellom SV og Kristelig Folkeparti og de andre sentrumspartiene når det gjelder kontantstøtten, for det hun innledet med, var at SV er en « prinsipiell motstander », og det er interessant. Da ligger det kanskje i dette at Kristelig Folkeparti og de andre sentrumspartiene både har tillit og respekt for barnefamiliens egne valg. Vi mener at politikerne ikke skal overprøve det valget barnefamilien selv gjør. Det ønsker altså SV og Arbeiderpartiet å gjøre, og det skuffer meg. Da er vi fundamentalt uenige, og da er det enkelt å forstå at debatten blir tilspisset, og at vi ikke kommer til enighet.-

Grethe G Fossum (A) : Kristelig Folkeparti har inngått en avtale med Fremskrittspartiet og Høyre om et likt tilskudd fra kommunene til private og offentlige barnehager. Det skulle vært interessant å få vite om representanten Steensnæs her enten ser for seg en gedigen ekstrabevilgning hvor det kommunene i dag gir til de private og kommunale barnehagene, blir likestilt - en ganske stor utgift, det ser vi av tallene som viser hva som blir gitt til de private barnehagene - eller om han tenker seg at de kommunale barnehagetilskuddene skal deles ut til de private. Det skulle vært interessant å vite det nå når man står foran et budsjettarbeid for 1999.

       Steensnæs sier også at han forventer at en stortingsmelding om barnehagen skal vise sentrumsregjeringens vilje til å satse på barnehage. Det er ikke rart vi er skeptisk til sentrumspartiene når vi vet hva de har sagt i Stortinget, og hva de ellers har klart å gjennomføre i Regjeringen. Vi har fra sak til sak sett at de går fra de løftene de har gitt som opposisjonspolitikere. Derfor er ikke Arbeiderpartiet spesielt opptatt av stortingsmeldingen, men vi er opptatt av cash. Hva kommer i budsjettet for 1999? Kan Steensnæs forsikre meg om at de 40.000 barnehageplassene som faktisk mangler før vi har full barnehagedekning i år 2000, kommer? Kan han forsikre meg om at i 1999 kommer det 20.000 nye barnehageplasser på budsjettet og 20.000 året deretter, da skal jeg begynne å tro på Steensnæs. Inntil det er bevist, holder jeg tvilen ganske høyt.

Einar Steensnæs (KrF) : En får ta de utstrakte hender det er mulig å få tak i i denne debatten, og det kan jo være at Grethe Fossum får seg en overraskelse når hun ser hvordan Regjeringen og sentrumspartiene vil følge opp dette. Og som jeg sa, det er varslet en stortingsmelding hvor alle disse viktige sidene skal gjennomgås. Det er også riktig at vi i avtalen mellom Fremskrittspartiet og Høyre og Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre forpliktet oss til å gå igjennom de faktiske rammevilkårene som gjelder for de private barnehagene, men det er på ingen måte slik at man har trukket konklusjonen.

       Men jeg er nesten fristet til å stille et motspørsmål: Er det noen grunn til å anta at de private barnehagene representerer et pedagogisk tilbud som tilsier at de skulle få mindre tilskudd, at de i mindre grad skulle bli hjulpet ved økonomiske tilskudd fra staten og fra det offentlige enn hva de offentlige blir? Hvis de driver etter de samme retningslinjer, hvis de har det samme pedagogiske personalet, hvis de drives etter de samme faglige kriterier og kvalitetsnormer, hva er da en god begrunnelse for at en skulle behandle de offentlige annerledes enn de private?

       I dag er over 40 % av det totale antall barnehageplasser i dette landet drevet av private, og ingen tør tenke den tanken at disse plutselig skulle si: Nå gidder vi ikke mer, for nå er vi så luta lei av å bli diskriminert i forhold til det offentlige at nå får det offentlige overta alt. Ingen tør tenke den tanken. Vi er takknemlig og glad for at det finnes idealister som vil drive disse barnehagene, og derfor er vi også innstilt på å se nærmere på denne problemstillingen for om mulig å gjøre den økonomiske forskjellen mellom tilskudd til de offentlige barnehager og tilskudd til de private barnehager mindre.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

       Stortinget avbryter nå sine forhandlinger, og nytt møte settes kl. 18.00.

       Trond Giske (A) : La meg først få si at det er ganske merkelig at statsminister Bondevik selv ikke deltar i stortingsdebatten om kontantstøtten. En skulle tro at statsministeren ville delta i debatten om sentrumsregjeringens viktigste flaggsak. Den er jo så viktig at de har valgt å binde seg til masta med Høyre og Fremskrittspartiet i den økonomiske politikken og i fordelingspolitikken for å få den gjennomført. Da kan man stille seg undrende til at statsministeren ikke finner tid til å delta i denne debatten. Far sjøl skal nemlig på fotballkamp og overlater spørsmålet om omsorgen for barna til andre. Sånn sett bidrar statsministeren på sin måte til å symbolisere hva det er vi behandler i dag.

       Dette er ikke noen kvinnereform. Tvert imot, det er en reform som gjør det vanskeligere og dyrere for kvinner å være yrkesaktiv. Når kontantstøtten er fullt utbygd, må en kvinne med to barn tjene over 200.000 kr for at det skal lønne seg å arbeide. Alt det hun tjener opptil 200.000 kr, går kun med til å dekke egenandelen i barnehagen og tapet av kontantstøtte. Det vil si at en hjelpepleier eller en lærer med en årslønn på kanskje 210.000-220.000 kr sitter igjen med noen få tusenlapper for et helt års arbeid.

       Er dette en reform som kommer til å bidra til at kvinner har større mulighet til å velge yrkeslivet? Er det etter Senterpartiets, Kristelig Folkepartis og Venstres mening rettferdig at noen som arbeider et helt år, skal sitte igjen med noen få tusenlapper i overskudd? Synes Høyre og Fremskrittspartiet, som til stadighet klager over hva folk sitter igjen med etter skatt, at dette er en god måte å belønne folk på for deres arbeidsinnsats?

       Mange har advart sterkt mot å innføre kontantstøtte. Få, om noen, har gjort det på en like overbevisende og kraftfull måte som daværende stortingsrepresentant Rita Roaldsen fra Senterpartiet gjorde i VG kort tid før valget i fjor. Roaldsen, som på det tidspunkt var Senterpartiets talskvinne i barnesaker, tok i en stor artikkel kalt « Valgfrihet for hvem? » et nådeløst oppgjør med hele kontantstøtten. Hun slår fast at « dette er en svært usolidarisk tankegang », og at kontantstøtten uten tvil « er et incentiv for å få flere kvinner til å velge å bli hjemme ». Hun kaller sågar kontantstøtten « et tilbakeskritt for kvinners rett til yrkesdeltagelse ».

       Klarere kan det vel ikke sies. Dessverre er det også sant. Ikke bare økonomisk blir det vanskeligere for kvinner, men også praktisk. Med flere år utenfor yrkeslivet kan det bli vanskelig å komme inn igjen, man har ikke hatt anledning til å oppdatere seg i yrket, jobben man hadde, er borte, inntreden blir vanskelig.

       Særlig kan en lavere yrkesdeltakelse fra kvinner ramme helsesektoren. Rundt omkring i landet regner nå helseinstitusjoner og omsorgsetater på hvor mange som forsvinner dersom kontantstøtten blir gjennomført - og tallene er skremmende. Vi risikerer rett og slett å stå overfor en krise i omsorgen for eldre som trenger hjelp, en krise i et helsevesen som allerede sliter med å rekruttere folk.

       Avslutningsvis skriver Senterpartiets talskvinne i barnesaker følgende i artikkelen:

       « La oss si at jeg klarer meg uten sykehjemsplass, skal jeg da ha betalt av det offentlige det en sykehjemsplass koster? »

       Og videre:

       « Vårt velferdssamfunn bygger på offentlige tilbud innen skole, helse og sykehjem. Hvis Staten skulle begynne å betale dem som ikke benytter seg av offentlige tilbud, ville vi få en håpløs situasjon. »

       Rett på kornet. Hva slags samfunn skulle vi få hvis dette skulle bli normen? Vi ville få et system hvor de som ikke bruker universitetene, skal få utdanningsstøtte, de som ikke drikker melk, skal få jordbruksstøtte, de som ikke kjører buss, skal få kollektivstøtte, de friske skal få sykepenger osv. Det ville undergrave fullstendig hele velferdsstaten, hvor en får etter behov og yter etter evne.

       Dette er et rettferdighetshensyn, sies det fra sentrumspartiene. De som ikke arbeider og ikke bruker barnehage, må få den samme statlige overføring for barneomsorg som dem som er i arbeid og bruker barnehager.

       Ja er nå egentlig det rettferdig? Er det ikke mer rettferdig at samfunnet legger til rette for at folk kan delta i yrkeslivet? Er det ikke bare rett og rimelig at samfunnet har et ansvar for at kvinner som velger å arbeide, som deltar i produksjonen av varer og tjenester, som bidrar med skatt, faktisk også har mulighet til å være i yrkeslivet, og at noe av deres skattepenger går med til å sørge for en god barneomsorg?

       Jeg skjønner ikke rettferdigheten i at de som velger å være hjemme, skal få utbetalt det samme som de som deltar i yrkeslivet, betaler skatt og har behov for en barnehageplass for i det hele tatt å være i jobb. Det er for meg en merkelig rettferdighet.

       Så til de økonomiske sidene ved kontantstøtten. Gudmund Restad sier i Dagbladet 6. februar 1998 at han ikke blir hørt når han advarer mot høy temperatur i økonomien. Kanskje er det fordi Restad ikke handler på den samme måten som han snakker. Når folk ser at Regjeringen skal bruke 3 milliarder kr på en ny reform og betale kontanter ut til barnefamilier som ikke bruker barnehage, da er det vanskelig å få folk til å la være å bruke penger på andre områder. 3 milliarder kr - regnestykket går ikke opp. Det mangler penger, og vi risikerer kutt på andre områder.

       Det blir sagt at Arbeiderpartiets reform med utvidet fødselspermisjon også ville ha kostet penger og bidratt til at flere gikk ut av arbeidslivet. Det er helt riktig. Derfor foreslår vi heller ikke at den skal innføres fra 1. august i år, og vi foreslår ikke å bruke 3 milliarder kr i 1999. Tvert imot vil vi gradvis innføre denne reformen etter hvert som økonomien tilsier det, på den samme måte som vi utvidet de fastfrossede tolv ukers fødselspermisjon som de borgerlige stod bak, fram til ett år. Da ville vi fått en reform som landet kunne tålt økonomisk, og en reform som ville vært langt bedre for barna.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Noen leser sakspapirer som fanden leser bibelen, det har vi tydelig fått demonstrert her i kveld.

       Barnehager er bra, spesielt for barn over tre år, men også mindre barn kan ha både nytte og glede av et barnehagetilbud. Jeg vil tro at de fleste foreldre som ønsker det, eller er nødt til å være yrkesaktive i småbarnsperioden, vil velge barnehagen som omsorgsbase for sitt barn mens de er på jobb. Kontantstøtten vil ikke endre dette.

       Men ikke alle barn kan gå i barnehagen, ikke alle barn trives i barnehagen, og ikke alle barnefamilier bor slik til at det er praktisk å bruke et barnehagetilbud, geografien i forhold til hjem, barnehage og jobb kan gjøre det uaktuelt, eller barnets helsebilde kan tilsi at andre omsorgsformer passer bedre. Men også disse foreldrene skal ivareta sitt barns behov for omsorg, og også disse foreldrene har rett til å være yrkesaktive om de ønsker det.

       For noen er arbeidsfortjenesten såpass lav at de med kontantstøtte ser seg bedre tjent med å være hjemme lenger enn permisjonsordningene i dag tillater, og noen velger en trangere økonomi for å kunne være mer hjemme mens barna er små. For disse er kontantstøtten et gode. Og ingen - absolutt ingen - taper økonomisk på at kontantstøtten innføres. Det er ikke slik at de som bruker barnehage, straffes økonomisk. Det er ikke sant. Og det blir heller ikke sant uansett hvor mange ganger dette hevdes fra Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

       Det har falt en del påstander her i dag som det er nødvendig å kommentere. Arbeiderpartiet sier at å utjevne forskjellene blant folk er en målsetting for partiet. Men det er i Arbeiderpartiets regjeringstid at forskjellene har økt, og kontantstøtten innføres verken for å utjevne eller forøke forskjellene blant folk, og vil heller ikke ha en slik virkning. Dette er et familiepolitisk tiltak, og alle, uansett økonomisk utgangspunkt, må ha en omsorgsform for sine barn. Kontantstøtten vil bidra til at muligheten til selv å velge omsorgsform øker.

       Ordningen bidrar til at kvinner « må velge mellom arbeid og familie », sier Karita Bekkemellem Orheim. Men dette er jo tøv! Kvinner kan tvert imot velge friere enn før. De kan simpelthen velge å være hjemme, mer hjemme mens barna er små - det beror på deres eget valg og økonomiske evne. Bekkemellem Orheim sier også at « Arbeiderpartiet har den aller største tillit til foreldrene », men sier samtidig at det bør fremsettes krav om at fedre skal ta ut sin del av kontantstøtten. Og dette sier hun i tilknytning til noe hun sa like før, nemlig at kontantstøtten ikke er et spark bak for å få fedre til å ta større ansvar i hjemmet.

       Jeg undrer meg på hva slags mannfolk det er i Arbeiderpartiet hvis det er slik at de må sparkes bak, for å ta ansvar. Kan slike holdninger muligens være et resultat av at man i dette parti har vent seg til at omsorgsoppgaver skal være et offentlig ansvar eller i minst mulig grad et privat ansvar? Det er den slags holdninger vi i Høyre ønsker å endre. Vi vil gi ansvaret tilbake til foreldrene, og vi vil gi dem en økonomisk hjelpende hånd på veien. Og heldigvis er de unge fedre i mitt parti, som jeg kjenner dem, veldig innstilt på å ta sin del av omsorgsoppgavene. De trenger verken sparkes, presses, dyttes eller betales for å gjøre det.

       Thorbjørn Jagland sutrer over kostnadene. Beløpet som skal overføres til småbarnsforeldrene, tilsvarer nøyaktig det det ville koste staten om alle små barn gikk i barnehage, og Arbeiderpartiet har gjort et stort nummer av at det skulle være barnehageplass til alle i år 2000. Så denne utgiften ville altså være fullt forsvarlig i år 2000, men er fullstendig uansvarlig i 1999. Ja forstå det den som kan!

       Arbeiderpartiets forslag for å lette småbarnsfamilienes tidspress er utvidelse av fødselspermisjonen med ett år. Dette ville fullt utbygd kostet 6,9 milliarder kr, mer enn dobbelt så meget som kontantstøtten. Men ordningen skal fases inn i takt med landets økonomiske evne til å tåle økte utgifter, sier Jagland og også den forutgående taler. Jagland viser til den femte ferieuke som eksempel. Men når det gjelder den femte ferieuke, er vi fortsatt ikke kommet lenger enn til én dag, og hvis innfasingen av tiltak for å lette tidsklemmen for småbarnsfamiliene skal ta like lang tid, vil dagens kontantstøttebarn selv være foreldre før tidspresset på småbarnsfamiliene minker.

       Jeg legger til grunn at flertallet har et oppriktig ønske om å gjøre det som er best for barna våre. Men måten det gjøres på er noe av det minst målrettede jeg har opplevd. Det er nærmest som å legge de 3000 millionene på statsrådens skrivebord og åpne alle vinduene for å få maksimal gjennomtrekk. Målrettingen er lik null. Det eneste kravet som stilles, er at mottakeren ikke benytter barnehageplass med statstilskudd, og pengene kan brukes etter forgodtbefinnende.

       Selvsagt vil noe av pengene komme barna til gode. I noen tilfelle kan det faktisk også tenkes at enkeltes mål om å få mor hjem til kjøkkenbenken kan nås. I andre tilfelle vil en familie få bedre økonomi ved å erstatte barnehageplassen med en rimelig dagmamma. Og de som allerede har dagmamma, vil få råd til flere materielle goder.

       Men det store spørsmålet bør jo være: Hva blir verdien for barna? Ser vi det i forhold til at det skal brukes hele 3000 mill. kr pr. år, er jeg redd nytteverdien for barna blir forsvinnende liten. Ja, hvis vi tenker på de virkelige problemene, blir den overhodet ikke målbar. At statsråden startet evalueringen allerede før ordningen er igangsatt, tyder på at også hun har sett dette. For det faktiske forhold er jo at evalueringen har foregått i lang tid og på et gitt tidspunkt fikk statsråden til å antyde utsettelse av hele greia.

       Jeg skulle ønske at barne- og familieministeren hadde tatt seg bryet med å tenke gjennom hva vi kunne oppnådd med så mye penger om vi hadde rettet innsatsen inn mot de virkelige problemene i barnas oppvekstmiljø. Tenk om vi kunne ha brukt pengene innenfor barnehage og skole, i barnevernet, til offentlig og frivillig barne- og ungdomsarbeid, til rusforebyggende tiltak, f.eks rusfrie ungdomsmiljøer, til å styrke barns og unges voksenkontakt både med foreldre, læreren, ungdomsarbeideren og politikonstabelen i gata, til å hjelpe ungdom ut av det narkohelvetet enkelte er havnet i, og til å få prostituerte småjenter over i et annet liv. Husk at vi snakker om 3000 mill. kr pr. år. Da ville Kristelig Folkeparti-statsråden garantert slippe å gjenta det kuttet hun foretok når det gjelder rusforebyggende tiltak i årets budsjett.

       Tenk om vi bare hadde tatt 1000 av de 3000 mill. kr til ovennevnte formål. Resten kunne brukes til å gjøre skolene våre triveligere og mer attraktive for både elever og lærere, eller til permisjonsordninger som virkelig gjorde at barna fikk mer tid med foreldrene - og som stimulerte far til å bli hjemme.

       For kort tid siden ble en rapport om gjengvolden i Oslo presentert. Den gav en rystende beskrivelse av massiv vold, våpenbruk og blokkering av følelser blant de mellom 13 og 18 år som var omfattet av undersøkelsen, som ble betalt av Barne- og familiedepartementet. Men hva nytter det å undersøke slike forhold når vi ikke har penger til å gjøre noe med det? Tenk om vi kunne satt inn menneskelige ressurser overfor denne gruppen - og da mener jeg ikke politi.

       Mens oppvekstmiljøet forverres og vi setter stadig nye makabre rekorder i antall overdoseoffer både i Oslo og andre steder, strør stortingsflertallet ukritisk penger ut til folk som har nok fra før. Og barne- og ungdomsministeren legger all sin prestisje bak.

       Nå vil selvsagt noen si at Arbeiderpartiet ikke har foreslått den alternative pengebruken jeg snakker om. Mine henvisninger er likevel relevante som alternativer til det å la pengene bli tatt av vinden. Dessuten er Arbeiderpartiets alternativ til kontantstøtten 100 % målrettet: Det sikrer at barna får mer tid sammen med foreldrene, det sikrer barnehagene og det sikrer mer likestilling. Og det skal gjennomføres over tid, når landets økonomi tåler det.

       Under ingen omstendighet kan Arbeiderpartiets alternativ brukes som noen unnskyldning for den direkte pengesløsing som stortingsflertallet står for, og under alle omstendigheter ville mine alternativ vært tusen ganger bedre for barn og samfunn enn det flertallet kommer til å vedta i dag.

       De borgerlige kan nok glede seg i dag, men jeg gremmes.

Liv Marit Moland (A) : Kontantstøtten er også et spørsmål om likestilling i familiepolitikken - et svært alvorlig og viktig tema. Arbeiderpartiet har lenge arbeidet for større likestilling i familiepolitikken. Økningen av antall fedre som tar sin del av fødselspermisjonen er stor, og de aller fleste innser at fars tid med det nyfødte barnet er svært viktig både for far og barn. Innføring av fedrekvoten har vært svært viktig - som mild tvang.

       Kristelig Folkeparti har tidligere i debatten fokusert på at foreldre må få mer tid sammen med barna sine, spesielt fedrene. Det er barnas behov som settes i sentrum, spesielt behovet for en tilstedeværende far. Så lenge kontantstøtten ikke er knyttet opp til det faktum at en av foreldrene faktisk er hjemme, vil ikke denne støtten automatisk gi mer tid til barna. Barna er ikke lenger i fokus.

       Andre familiepolitiske reformer har hele tiden fokusert på barnas beste. Med den utformingen kontantstøtten har fått, er det ikke barnas beste, men foreldrenes valgfrihet som er det viktigste. Allikevel prøvde statsråden i de åpne høringene å nedtone likestillingsaspektet som lite vesentlig i denne saken. Samtidig gir hun i avisintervjuer familiesituasjonen, familier med enslige forsørgere, oppløsning av kjernefamilien, fravær av far og mors yrkeskarriere store deler av skylden for utviklingen i negativ retning i samfunnet, skylden for økt kriminalitet og vold blant unge.

       Uansett gir slike uttalelser unge yrkesaktive småbarnsforeldre dårlig samvittighet og kanskje skyldfølelse. Likestillingsaspektene blir usynliggjort i debatten, og de er heller ikke utredet i dette forslaget. Kristelig Fol-

       kepartis vektlegging av økt samvær mellom fedre og barn blir helt borte i kontantstøtteordningen. Konsekvensene blir trolig det stikk motsatte. Svært få fedre vil benytte seg av ordningen, kanskje så få som 3 % av dem. Mor blir hjemme med barna fordi hun tjener dårligst. Far vil jobbe mer overtid for å kompensere for bortfallet av mors inntekt, og fedre får enda mindre tid med sine barn i de første viktige leveårene.

       Utviklingen i det norske samfunnet har vist at stadig flere kvinner ønsker seg utdanning og deltagelse i arbeidslivet. Kvinnelige studenter er i flertall innen stadig flere studieretninger. Unge kvinner ønsker å oppnå økonomisk uavhengighet og trygghet. Lønnet arbeid har for mange vært inngangsbilletten til personlig utvikling, fellesskap, likestilling og økonomisk uavhengighet. Senere i livet slipper de å bli minstepensjonister. Mens de er yrkesaktive foretrekker de barnehageplass med godt kvalifisert personale fremfor ufaglærte dagmammaer for sine barn. Barnas ve og vel blir prioritert.

       Høy utdanning og lang studietid gir samtidig høye studielån og store avdrag på disse lånene. Skal vi samtidig oppmuntre disse jentene til å takke ja til kontantstøtte og bruke denne støtten til å betale studielånet i stedet for å bruke utdanningen i aktivt arbeid? Kontantstøtten er nok til å betale avdrag på et studielån for en hovedfagsstudent. Studentene får etter endt utdanning ikke rentefritak på studielån for å være hjemme med små barn og kontantstøtte. Det er viktig at jentene ikke mister kontakten med arbeidslivet, samtidig som vi ønsker å gi fedre selvstendig rett til opptjening til permisjon i forbindelse med fødsel.

       Likestilling er ikke at alle må velge likt, men at det legges til rette for at alle har like muligheter til deltagelse i familie-, samfunns- og arbeidsliv. Innføring av kontantstøtte vil føre til at fedre igjen blir stigmatisert som familiens økonomiske hovedforsørger, og mødre får ansvaret for barn og familie - det tradisjonelle familiemønsteret. Kvinner blir eksperter på barn, og menn blir eksperter på å tjene penger. Uten fødselspermisjon og barnehager ville det vært vanskeligere for mødre å delta i yrkeslivet. I dag er 80 % av alle småbarnsmødre yrkesaktive, ca 45 % i deltidsarbeid. Innføring av kontantstøtte innebærer en reell fare for at fedres tid og omsorg for barna vil bli redusert.

       Til slutt vil jeg tillate meg å sitere et avisinnlegg i Dagbladet 8. juni. Det er mulig ordbruken i følgende sitat ikke er parlamentarisk korrekt, men jeg prøver meg. Det stod følgende i innlegget:

« Ærede statsminister Kjell Magne Bondevik: Når du lar oss unge i etableringsfasen betale regningen for overbudene dine gjennom økt studielånsrente, økt boligrente og strengere krav til egenkapital er det bare en ting å gjøre: Hoppe til køys, drømme om kontantstøtte, og håpe på firlinger. »

Arne Lyngstad (KrF) : Jeg har lagt merke til at fotball-VM i Frankrike på en underlig måte har blitt tema i denne debatten. Først var det representanten Valle som ville høre på Drillo. Så var det representanten Fossum som fant det underlig at vår mannlige statsminister reiste dit fremfor å være i Stortinget og drøfte familiepolitikk. Jeg synes Regjeringen er godt representert i Stortinget i dag. Representanten Fossums påstand om at menn ikke viser interesse for familiepolitikk, faller på egen urimelighet. Men det er påfallende at de ledende menn som har deltatt i debatten i dag, har vært mest opptatt av økonomi og modeller.

       Vi er mange småbarnsfedre som i dag er glad for at vi får en kontantstøtteordning. Den øker vår valgfrihet når det gjelder omsorgsform for barn og øker vår fleksibilitet i kombinasjonen omsorg og arbeidsliv. De fleste unge i dag tar en utdanning som de gjerne vil bruke i et yrkesaktivt liv. Men det vi samtidig etterlyser, er gehør for at i faser av livet vil flere bruke tiden sin på småbarn. Det kan være et ønske om å være sammen med småbarna på heltid i kortere eller lengre perioder, det kan være et ønske om redusert arbeidstid og mer tid til omsorg for småbarna, men det kan også være et ønske om tilbud om et annet tilsyn enn barnehage. Det er denne fleksibiliteten som småbarnsfamiliene etterlyser. Jeg mener at kontantstøtte er et håndslag til småbarnsfamiliene og gir større fleksibilitet.

       I vår tid er det ikke bare kvinnene som står i en valgsituasjon. Tidsklemmen er også kjent for oss småbarnsfedre, og vi har like store problemer med denne som småbarnsmødrene. Jeg håper og tror at stadig flere menn tør å velge tid med barna. Når menn nå i stadig større grad bruker fedrekvoten i fødselspermisjonsordningen, viser det en større vilje blant yngre menn til å prioritere småbarna. Argumentet om at kontantstøtteordningen vil true likestillingen i vår tid, er uttrykk for en overdreven bekymring, og man overser de valg som småbarnsfedre nå faktisk gjør.

       Så blir økonomien brukt som argument mot å innføre kontantstøtte nå. Men de alternativer som jeg har sett fra Arbeiderpartiet, er mer kostbare. Men Arbeiderpartiet vil ikke innføre disse ordningene nå, og det er nettopp dette som er hovedforskjellen mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet. Og er det noe småbarnsfamiliene ikke vil ha mer av, er det fagre løfter og lite handling. Jeg er glad for at vi har en regjering og et flertall på Stortinget som er villig til å prioritere småbarnsfamiliene nå og ikke en gang i fremtiden.

       Jeg stemmer i dag for kontantstøtte fordi jeg mener dette er god familiepolitikk og rett prioritering. Samtidig vet jeg at med dagens vedtak vil nye utfordringer settes i fokus. La meg kort bare peke på to.

       Kontantstøtte som alternativ til barnehage setter søkelyset på kvaliteten på og fleksibiliteten i barnehagetilbudet. Som far med en datter i barnehagen kjenner jeg mange foreldre som ikke er fornøyd med barnehagetilbudet. Jeg tror derfor barnehagen må bli mer fleksibel og mer brukerorientert, bl.a når det gjelder tilbud om oppholdstid og foreldrebetaling ut fra tildelt oppholdstid. Men det vil også bli behov for nye typer barnehager, f.eks åpne barnehager, og dette er en spennende debatt. Kontantstøtten gir en ny giv i barnehagedebatten med større fokusering på kvalitet og fleksibilitet.

       Den andre utfordringen går på å forsterke småbarnsfedres engasjement for sine barn. Det er til stede i dag, men kan bli enda bedre. Jeg er glad for at fedre nå får egne rettigheter til å benytte seg av fedrekvoten. Men jeg har et håp og et ønske om at fødselspermisjonen kan utvides, og at fedre prioriteres ved en slik utvidelse.

       Kontantstøtteordningen er et ideologisk brudd med kun satsing på offentlige tilsynsordninger for barn. Denne ordningen innebærer å vise tillit til foreldrene, den gir større valgfrihet og åpner for mangfold i vårt samfunn. Det er jeg svært glad for. Men vi er ikke ved veis ende. Familiens rammevilkår vil endre seg i takt med endringer i samfunnet. Det vil kreve nye svar og nye tiltak.

Tom Thoresen (A) : Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Einar Steensnæs, syntes i et innlegg tidligere i dag å ha konstatert en glidning i Arbeiderpartiets argumenter mot kontantstøtten med hensyn til hva vi vektlegger. Årsaken til en slik observasjon kan jo være meget enkel - den kan være så enkel som at det ikke fins ett godt argument mot kontantstøtten, det fins mange. Et av de viktigste for meg er en refleksjon over hvordan vi ivaretar interessene til dem som ikke kan stemme på oss, og som derfor kanskje maner oss til en ekstra tanke om hva som tjener deres - nemlig barnas - interesser.

       Det kan være uenighet mellom partiene i Stortinget om familiepolitikk, om dagens familie- og oppvekstmønster, om uheldige utviklingstrekk og eventuelle årsaker til slike uheldige utviklingstrekk. Det kan være en spennende debatt. Men det kan ikke få oss til å se bort fra virkeligheten slik den er nå, i dag, og ganske særlig for mange barn.

       En av de store bekymringer jeg personlig nærer i forbindelse med å øke kontantoverføringene til småbarnsfamiliene, som kontantstøtteforslaget innebærer, er at kanskje de i utgangspunktet svakeste av barna når det gjelder ressurser, de barna som vil trenge den fellesomsorg som bl.a en god barnehagedekning innebærer, de barna og deres behov kan bli prioritert vekk til fordel for en kontantoverføring til foreldrene. Vi kan altså ved å innføre dette systemet stå i fare for å miste en mulighet til å fange opp de svakeste blant de svake, og det burde være et tankekors uansett hvilke oppfatninger en har når det gjelder familiepolitisk utvikling. Det er ikke noe inkonsistent i å mene det - og jeg tror vel for så vidt at heller ikke Steensnæs egentlig mente det - samtidig som man peker på de helt betydelige økonomiske uttellingene som det i dag ikke anvises noen dekning for. Da Arbeiderpartiets gruppeleder hadde et møte med statsministeren i forrige uke, stilte han noen spørsmål om hvordan Regjeringen så på det å dekke inn de langsiktige økonomiske forpliktelsene som Regjeringen vil stå overfor. Vi har ikke fått noe fyllestgjørende svar, men særlig en passasje om veksten i bruttonasjonalproduktet, om å ta det ut i sin helhet til dekning av de reformene vi gjennomfører i dag, ville innebære at Norge meget lett kunne føres ut i en svært vanskelig økonomisk situasjon. Da vil det antakelig hjelpe barnefamiliene og barna mindre å få kontantstøtte, for hvis en tar den risikoen, kan det nemlig ramme barnefamiliene og barna på deres aller ømmeste punkt, nemlig når det gjelder sysselsettingen og familieøkonomien. Hvis vi ikke har tunga rett i munnen når vi diskuterer kostnadene ved våre reformer, slik at vi risikerer dårligere sysselsetting, økt studierente, økt boligrente, har man under enhver omstendighet gjort barnefamiliene en bjørnetjeneste. Og så svarer man: Men Arbeiderpartiets alternativer er jo også kostbare. Ja, men hvilket svar er det? Her har man avtaleforpliktet seg til å gjennomføre en reform nærmest framfor alle andre politiske oppgaver, mens Arbeiderpartiet har sagt at den retning vi ønsker, skal vi følge så langt økonomien til enhver tid tillater det. Dette er ikke å sammenligne tall, dette er et hav av forskjell når det gjelder politisk metode!

Erna Solberg (H) : Jeg har med forundring lyttet til en del av argumentene i denne debatten. De er ikke nye. Jeg har i fem år deltatt i debatter om kontantstøtte og har følt at repetisjonene har vært mange, selv om jeg har oppdaget at det har vært en utvikling i enkelte av argumentene, f.eks. Arbeiderpartiets noe voldsomme fokusering på hvor mye penger dette koster. Men jeg må få si at det som fikk det til å toppe seg under dagens debatt, var Trond Giskes innlegg, som egentlig burde stått uimotsagt. Det eneste som kunne få regnestykket til Trond Giske til å gå opp, var altså en vulgærvariant av Høyres beskrivelse av hvordan Arbeiderpartiets skattepolitikk slår ut for barnefamilier - det er faktisk ikke mulig å få til det regnestykket innenfor dagens regler, verken når det gjelder skatt eller på andre måter, uten at man foretar store feilberegninger.

       Barna i sentrum, har SV forsøkt å si hele tiden i denne debatten. Jeg er helt enig i at vi skal sette barna i sentrum, men SV gjør ikke det. SV setter noen barn i sentrum, SV er opptatt av noen barn. Det samme gjelder Arbeiderpartiet; de unnslår det faktum at store deler av norske barnefamilier ikke lever innenfor det normale tidsmønsteret som gjør at de kan benytte seg av en ordinær barnehage. Det er ikke slik at man da bare kan bruke nattåpen barnehage - som Høyre for øvrig er for, det er greit, i valgfrihetens navn kan det gjerne være nattåpne barnehager. Men det er ikke et realistisk alternativ for de småbarnsmødre i Distrikts-Norge som f.eks må gå nattvakt på et sykehus eller et sykehjem. Det vil aldri være mulig å skape den fleksibiliteten innenfor et offentlig system. Det SV og Arbeiderpartiet snakker om, er barna til de velutdannede kvinnene, i normalarbeidstiden. Dem er de opptatt av. De har brukt hele denne debatten på å fortelle alle de kvinnene som har behov for andre løsninger, at de løsningene de i alle år har vært henvist til å bruke, nemlig praktikanter og dagmammaer, det er dårlig barneomsorg det. Og de kommer i fremtiden til å være nødt til å bruke det alternativet, fordi det ikke vil være mulig å skape et slikt fleksibelt offentlig system.

       Jeg syns på mange måter at det viktige med den kontantstøttemodellen som vi har gått inn for, og som i hovedtrekkene kan ivaretas gjennom det modererte forslaget som Regjeringen nå har fremlagt - som vi kommer til å støtte oss til subsidiært - er at det legger til grunn en valgfrihet og en mulighet for hver enkelt familie til å tilpasse seg de omsorgsbehov den familien har. Anerkjennelsen av at barn er ulike, at foreldre er ulike, og at vi selv står nærmest til å vurdere hvordan vi ønsker omsorgen, syns jeg gjennomsyrer modellen. Og det er viktig. For jeg tror ikke at vi klarer å lage et finmasket offentlig tilbud som gir foreldrene og barna det tilbudet de ønsker. Og jeg tror faktisk at i den konkurransen kommer barnehagen til å være en god vinner, fordi barnehage er et bedre tilbud enn mange andre løsninger, ikke minst i forhold til stabilitet. En dagmamma kan bli syk, man kan måtte skifte - det er mange ting som gjør at barnehager kan komme til å vinne i en slik konkurranse. Men ikke for alle, for mange vil altså ut fra sitt behov måtte velge en praktikant- eller dagmammaløsning, en ordning med en nabo eller andre som må hjelpe til for å få hverdagen til å gå i hop.

       Så sier flere talere her at denne modellen ikke gir mer tid. Jo, den gir mulighet til mer tid. Og det som egentlig er påfallende i debatten, er at når Arbeiderpartiet og SV begynner å diskutere spørsmålet om tid, ser vi at det er de som ønsker ordninger som fører kvinnen tilbake til kjøkkenbenken, det er de som i denne debatten bare priser modeller som tilsier at foreldrene må være hjemme for å få noe ut. Det betyr at så lenge det er et faktum at 40 % av norske menn faktisk tjener mer enn 6 G og altså alltid vil få en avkorting i forhold til de fødselspengene de får utbetalt, vil flesteparten av kvinnene ha lavere inntekt og være de som velger å være hjemme.

       Egentlig har den rollen som SV og Arbeiderpartiet har hatt i denne debatten, vist at deres løsninger, hvis vi skal knytte dem opp mot tid, faktisk vil bringe flere kvinner hjem enn de løsningene som flertallet står for.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Ja, så ulik oppfatning av korleis stoda er, kan me ha.

       Det er mange av oss kvinner i besteforeldregenerasjonen som har engasjert seg ganske sterkt i debatten om kontantstøtta. Det skuldast m.a. at me har gjort erfaringar med korleis det var då dagmamma var nær sagt det einaste alternativet for dei fleste, at me har barn som har eller kan få barn, og i tillegg - eller kanskje først og fremst - at me som politikarar er opptekne av politiske spørsmål og engasjerer oss i å gjere tilhøva så gode som mogleg for m.a. familiar med små barn. Kvinnerørsla i Arbeidarpartiet har vore med og bore fram store og viktige reformer for barn, kvinner og familiar. Det skal me halda fram med, og difor reagerer me sterkt når tilbakeslaget kjem, slik me ser det i dag.

       Eg skal innrømma at eg har stegla frå fyrste dagen mot framlegget om å innføra økonomisk støtte når barn ikkje går i barnehage og foreldre - les: mødre - ikkje skal nytta utdanning og arbeidskraft. Eg har prøvd å høyra på argumenta for, men eg har bare høyrt argument og påstandar som peikar på nye problem og fører til nye spørsmål. Det er tydeleg at det siste òg gjeld statsråden, som svært seint i prosessen såg at dette var for dårleg utgreidd. Det er ikkje bare dårleg utgreidd, det er ei dårleg sak.

       Grunngjevinga for kontantstøtta er valfridom for foreldre, tid og rettferd. Må tru det? Valfridomen gjev ein valet mellom å vera heime eller å vera i arbeid og nytta privat dagmamma, praktikant eller barnehageplass til barna sine.

       Kva er så det reelle valet?

       La meg ta eit døme: Familien Olsen har to barn på eitt og tre år. Båe foreldra har arbeid - mor som hjelpepleiar med ei nettoinntekt på ca 10.000 kr pr. månad og far som ingeniør med ei nettoinntekt på 15.000 kr i månaden. Dei har tilbod om barnehageplassar til barna til 6.000 kr pr. månad. Kva er så deira alternativ eller valfridom?

       Det fyrste alternativet er kontantstøtte: Dei får 3.000 kr, dei sparer 6.000 kr til barnehage, og far får mindre skatt - i sum det same som når mor jobbar fullt ute. Dersom dei ynskjer meir inntekt, er det mest lønsamt at far arbeider overtid - det vert meir pengar av det enn av ein deltidsjobb som hjelpepleiar. Dersom dei då har det stramt, har dei ikkje noko val, det gjev mor meir og far mindre tid med barna, og det er slett ikkje sikkert at mor ser på dette som rettferdig.

       Alternativ 2 er dagmamma: Dei får 3.000 kr, dei sparer 6.000 kr, dei betalar ein dagmamma 5.000 kr, og dei sparer 4.000 kr i månaden. Dersom dei då har det stramt, har dei heller ikkje noko val, det gjev ikkje meir tid - og kvar er rettferda?

       Alternativ 3 er barnehage, som eg har føresett at dei er så heldige å ha tilbod om. Det er det dyraste alternativet. Omsyn til kva som er kvalitativt best for barna, omsyn til likestilling, omsyn til at arbeidslivet har behov for m.a. hjelpepleiarar, kan måtta vika for økonomiske omsyn, særleg for dei som har dårlegast råd.

       Dette kan trekkjast lenger. Valfridomen vil vera endå mindre dersom alternativet er kontantstøtte for to barn, dersom ein i tillegg får kommunal kontantstøtte, dersom barnehagebetalinga er endå høgare osv.

       Eg er samd i at alle foreldre vil det beste for barna sine. Eg er òg samd i at dei fleste foreldre er gode foreldre som ikkje bare vil det beste, dei gjer òg ein god innsats som foreldre. Likevel trur eg barn har godt av å vera i barnehage med kvalifisert personale og samvere med andre barn. Dette er eit omsorgstilbod med god kvalitetssikring. Undersøkingar viser faktisk at dette er den offentlege tenesta som brukarar er mest nøgde med. Eit godt kvalitetsstempel!

       Representanten Helleland sa i dag at det å få barnehageplass er som å vinna i lotto. Ja, det har det vore, men slik tykkjer ikkje me i Arbeidarpartiet det skal vera. Gevinsten bør heller ikkje vera så dyr at ein ikkje har råd til å ta imot han. Innsatsen bør tvert imot rettast mot å gjera dette om til ei moglegheit for alle og tilby barnehageplass som då ikkje vert ein gevinst i eit spel, men eit tilbod om ei teneste til ein overkomeleg pris. Det gjev kvalitet og valfridom.

       Arbeidarpartiet sitt alternativ med utvida foreldrepermisjon, utvida tidskontoordning og tiltak for å stimulera far til å delta sikrar òg meir tid. Me er stolte over at dette i tillegg legg til rette for likestilling mellom mor og far. I sum vert dette rettferd for både foreldre og barn.

       Til slutt vil eg håpa at evalueringa vil omfatta meir enn modellen, og at det ikkje vert lagt så mykje prestisje i saka at ho skal gjelda til evig tid, same kva evalueringa måtte visa.

Eirin Faldet (A) : Jeg vil innledningsvis si at jeg håper at vi alle kan enes om at barna skal stå i sentrum i denne debatten.

       Vi drøfter altså barnets rett, ikke retten til barnet. De sosialdemokratiske prinsippene bygger på at alle mennesker er enestående og likeverdige individer som fungerer best i et fellesskap. Menneskene trenger hverandres gjensidige respekt og anerkjennelse. Den enkeltes egenverd er knyttet til andre. Barn er små individer med egne behov, og det må vi som voksne ha respekt for.

       Arbeiderpartiet vil bidra til at alle får en trygg oppvekst ved å utjevne sosiale forskjeller barn imellom og kombinere kontantoverføringer av barnetrygd med offentlige tjenestetilbud. Arbeiderpartiet har tro på at barnehager er et godt tilbud for barn. Målet om full barnehagedekning skal følges opp av et mål om barnehageplasser til forsvarlige priser.

       Barn i spredtbebygde strøk kan på grunn av avstander ha problemer med å treffe andre barn. I tillegg trenger foreldrene i distriktene barnehager av samme grunn som foreldre i byer. Ofte er det en barnehage i nærheten, og den vil få problemer dersom noen velger å ta barna ut av barnehagen på grunn av kontantstøtten. Dermed mister også de øvrige barna sitt tilbud i barnehagen.

       Barn som lever i problemfamilier - og det er dessverre altfor mange - mister sine eneste allierte, og hvem skal da være det sikkerhetsnettet barna har behov for? Det vil jeg gjerne vite.

       Bondevik har greid å gi folk inntrykk av at Regjeringen ville være opptatt av en mer rettferdig fordeling. Hans fremste budskap var å jevne ut forskjeller mellom folk. « Where have all the flowers gone? »

       Jeg skal ikke engang nevne at bruddet mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen om revidert budsjett kom bl.a fordi Regjeringen nektet å øke skatten til de rikeste. Kontantstøtten er enda et eksempel på at vilje til omfordeling og utjevning bare er prat, noe generalsekretær Lundteigen så riktig gav uttrykk for i et intervju, der han bl.a sa at kontantstøtten må gis til dem som virkelig selv er hjemme med barna - « ikke en valgfrihet som gjør at rike kan holde seg med au pair eller hushjelp ». Dette var kloke ord.

       Arbeiderpartiet blir nedstemt og kontantstøtten innført her i dag - nok et eksempel på at Regjeringen øker forskjellene mellom folk.

       Departementet arbeider i disse dager - forhåpentligvis, da - med forskrifter til loven, og nå håper jeg statsråden lytter nøye: I høringsnotatet som ble sendt ut i forbindelse med kontantstøtten, ble det klart slått fast at kontantstøtten ikke skulle inngå i inntektsgrunnlaget for beregning av sosialhjelpsstønad. Det virker som om departementet nå er på full fart bort fra dette. Hvis kontantstøtten skal gå inn som en del av sosialhjelpsstønaden, så vil dette igjen ramme de aller svakeste. Hva med de som forhandler om nye gjeldsavtaler, og de med løpende gjeldsavtaler? Kan statsråden svare meg på om departementet nå vil se helt bort fra høringsnotatet?

       Vi vet at ved å ramme økonomisk svake familier så vil dette gå ut over de svakeste, de som ikke har noen lover å slå i bordet med - de rettsløse, nemlig barna. Og det er vel faktisk dem kontantstøtten skal være til beste for.

       Helt til slutt: VM i fotball nærmer seg. Jeg har vært sånn passe interessert. Men det var faktisk en glede for meg å høre at en helt som Drillo faktisk lot seg rive med og engasjere seg i det som var ham var et dårlig politisk utspill, nemlig kontantstøtten. Det gjorde faktisk sitt til at jeg ble litt mer interessert i fotball!

       Jeg håper at statsråden gir meg svar på hvorvidt omsorgen for de svakeste er noe mer enn verbal gymnastikk.

       President, jeg skal ha ordet først.

       Er kontantstøtte til småbarnsforeldrene en gavepakke fra staten, eller er det avlatspenger?

       Dette handler i virkeligheten om grunnleggende verdinormer. Det handler om noe så trivielt at foreldre tar tilbake noe av det handlingsrommet de egentlig hadde i forholdet til egne barn - og merk dere, ikke til alle barna, noe som burde være naturlig. Nei, småbarnsforeldre er ikke spesielt grådige, de tar bare igjen handlingsrommet til de bitte små barna - de barna som ikke engang har språk slik at de kan formidle på en grei måte hva de vil, føler og ønsker.

       Det Fremskrittspartiet vil med kontantstøtte, er å gi alle foreldre som ønsker det, muligheten til selv, uten offentlig innblanding, å forme tilbudet til disse bitte små unike individene som foreldrene har fått et ansvar for ved fødselen.

       Hva venter disse små barna i fremtiden? Hvordan skal de utvikles og modnes som selvstendige mennesker i et samfunn hvor enkelte synes å ønske lett håndterlige innbyggere for slik å kunne fortsette et fastlagt overordnet styringssett uten innblanding.

       Men gagner dette virkelig barna og det fremtidige samfunn? Gir slike betingelser variasjoner og utviklingsmuligheter?

       For Fremskrittspartiet fremstår det som noe underlig at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti til stadighet snakker om og vedtar mangfold som bærende prinsipp spesielt når det gjelder kultur og bosetting, men aldri når det gjelder utvikling av det unike skaperverk som et barn vitterlig er. Jeg tror ikke noen vil motsi meg når det gjelder dette.

       Fremskrittspartiet ønsker en kontantstøtte til barnefamiliene, ikke fordi de er spesielt trengende, men fordi mødrene gjennom de siste tiår har vært og fortsatt er en av arbeidsmarkedets viktigste ressurser, og da betyr ikke barnas behov for trygghet og nærhet til familien så veldig mye.

       Kontantstøtten gir foreldrene mulighet til å finne fleksible løsninger som dekker behovet for et eventuelt deltidsarbeid og valget om å være hjemme med barna.

       Arbeiderpartiets forslag om utvidet svangerskapspermisjon er sikkert et greit alternativ for Arbeiderpartiet, men som alt annet partiet står for, gis tilbudet kun til utearbeidende, til de mødrene som har opparbeidet seg rettigheter i dette markedet, mens alle andre blir utestengt.

       Fremskrittspartiet derimot ønsker å gi alle et tilbud uansett om de før barnefødsel har hatt høy lønn, lav lønn, er studenter, uføre, arbeidsløse eller etter eget valg hjemmearbeidende.

       Fremskrittspartiet er på prinsipielt grunnlag av den oppfatning at alle barn er like mye verdt og finner det derfor mest rettferdig på solidarisk grunnlag å behandle alle likt.

       Derfor ønsker Fremskrittspartiet en kontantstøtte uten betingelser, fordi hver enkelt må få muligheten til å foreta personlige valg i en så viktig sak. Det handler tross alt om et barns grunnleggende rettigheter til mor og far. I tillegg må mor og far finne det optimale trivselsrom for at familien skal ha det godt.

       Det er ikke slik at en får betalt for ikke å bruke et offentlig tilbud. Arbeiderpartiet snur det på hodet. De har jo heller ikke i sin regjeringstid greid å få full barnehagedekning, så alle har jo ikke tilbud i dag. Når vil Arbeiderpartiet innse at vi foreldre er forskjellige og selv ønsker å finne ut hva som er best for våre barn? Kontantstøtten er et oppgjør med ensrettingen i familiepolitikken som arbeiderpartiregjeringer har hatt gjennom lang tid.

       Denne reformen tar utgangspunkt i barns behov, og det er først og fremst foreldres trygghet og omsorg, særlig de tre første årene av barns levetid, som er viktig. Barn er ikke bare vår framtid, men vår nåtid. Barndommen må tas på alvor mens barn er barn.

       Grethe G Fossum oppsummerte ganske godt Arbeiderpartiets argumenter: « ...vi er opptatt av cash. » Det er nettopp det mange er lei av å høre. Når det kommer til barns behov, er det pengene som er det avgjørende. Det er andre verdier som teller mer, og som Regjeringen nå vil gjøre noe med, nemlig de menneskelige kvaliteter som det å gi tid for barn, tid for omsorg, tid for hverandre. Vi må ta et oppgjør med den frigjøringskamp for oss voksne som har vært gjennom lang tid, og materialismen som har tatt fullstendig overhånd.

       Debatten mot kontantstøtten er ofte en hets mot omsorgsarbeid i hjemmet. Det innebærer en nedvurdering av den verdi som familielivet er. La våre valg bli tatt på alvor, sa en småbarnsmor på Nøtterøy for en tid siden, og startet internettside for kontantstøtten. Hun er ikke den eneste i dag som gleder seg over endelig å ha nådd igjennom ved at hennes omsorgsarbeid blir verdsatt.

Karin Andersen (SV) : Denne debatten dreier seg ikke om hvorvidt vi skal gi foreldrene mer tid, og om vi stoler på foreldrene. Alle er enige om det. Det denne debatten i dag dreier seg om, er: Hva skal vi gjøre hvis mor og far er på jobb, og noen andre må passe barna? Da er barnehager det beste, sier alle, og så gjør de det motsatte av det de sier, de gjør barnehager dyrt, og de gjør de andre ordningene som det ikke er noen kontrollfunksjoner på, billige. Det synes jeg er ugreit.

       Jeg leste Norsk Skoleblad nr. 7 i år, og der uttaler barneministeren:

« Generelt sett har barn under tre år det best om dei får vere heime og sleppe å gå i barnehage. »

       Ja, det er i hvert fall en holdning man kan ha, sjøl om jeg er dypt uenig i den. Hvis det er det man mener, så får man sørge for å lage en ordning som fikser det. Altså - vil man ha en ordning der foreldrene skal være mer sammen med barna under tre år, får man sørge for det. Det man har gjort nå, er noe annet. Det fikk i hvert fall meg til å skrive en kronikk, der jeg oppfordret barneministeren til å ta seg en praksisperiode i barnehage, helst på småbarnsavdeling. Da ville barneministeren nemlig oppleve noe som ville gjøre henne gladere og tryggere i hennes jobb, nemlig at det finnes et sted der de er genuint opptatt av at barn skal ha det bra, og som er der for barna.

       Barnehagen kommer ikke mellom barn og foreldre, som noen synes å tro. Tvert imot er barnehagen et av de viktigste nettverkene som småbarnsfamilier og andre familier har. Man burde altså lete etter andre ting i samfunnet som var barnefiendtlig, og så fikk man gjøre det dyrt eller umulig eller forby det. Men barnehage er altså et gode, og det burde man få mer av. Det er ikke flere dagmammaer vi trenger, det er flere barnehager av god kvalitet og som er fleksible - og som gjerne har oppe om natten. Hvorfor er det fint å være hos en praktikant om natta? Jeg forstår det ikke.

       Når det er så strenge krav i barnehageloven, er det jo fordi det må stilles strenge krav til dem som skal ta vare på det mest dyrebare vi har, nemlig barna. Sjøl har jeg jobbet i barnehage og vært assistent i 17 år, og det var et privilegium. Bevisstheten om det enorme ansvaret det er å delta i oppveksten og oppdra andres barn og gi dem en positiv barndom, er grunnlaget for alt arbeid i barnehagen. Hvordan kan man tro at det er like greit med alle andre former for tilsyn, ja så greit at man er villig til å sponse slike ordninger like mye som en sponser barnehager?

       Jeg hadde ...

Kari Økland (KrF) : Barn er et gode, og foreldre er godt for barn. Å gjenreise troen på og tilliten til foreldre som oppdragere og omsorgspersoner er kanskje den viktigste oppgaven vi har innenfor familiepolitikken.

       Store deler av folket ønsker kontantstøtten velkommen, mens motstanden fortsatt er stor hos andre. Ulik ideologi, ja, det kan vi konstatere, men hos noen bunner motstanden i frykt - frykt for at kontantstøtten blir et middel til å presse kvinner til å gi avkall på sine ofte hardt tilkjempede goder: Et liv der de blir verdsatt og finner fellesskap, tjener egne penger og får status i samfunnet. Om enn det er både meningsfylt og interessant å ha omsorg for egne barn, er det nok mange kvinner som i årenes løp har lidd under ensomhet, av ikke å ha blitt regnet med og av ikke å kunne disponere egne midler. Mange kvinners innsats i hus og hjem har blitt tatt som en selvfølge i familien. Denne frykten må vi ta på alvor, og det er en stor og viktig utfordring å arbeide for at omsorgsarbeidet i hjemmet får den status det fortjener. Fordi dette tradisjonelt har vært kvinners domene, mener jeg dette virkelig er kvinnekamp på sitt beste.

       Det må innrømmes at vi har mye ugjort likestillingsarbeid på dette området. Holdningsendringer trengs i storsamfunnet, i den enkelte familie, mellom ektefeller, hos menn og kvinner. Respekt og likestilling må vel ikke avhenge av at man er utearbeidende. Det å ha omsorgsansvar blir av mange sett på som en hindring for å kunne realisere seg selv og få et godt og meningsfylt liv. Mon det er fordi vi nå i mange år har fått høre at kvinner bør gjøre som menn og etterligne deres måte å leve på?

       Unge jenter blir gjerne oppfordret til å velge utradisjonelt med tanke på å få bra betalte og interessante jobber. Kvinner må få lov til å være kvinner, og vi må arbeide for at tradisjonelle kvinneyrkers status i samfunnet ikke ligger tilbake for de mer mannsdominerte yrker, når innsats eller utdanning ellers er sammenlignbar.

       At kontantstøtten innføres i en tid med lav arbeidsledighet kan bli problematisk for en del arbeidsgivere, men samtidig innebærer dette at foreldrene har et mye større reelt valg enn de ellers ville hatt. Enkelte hevder at intensjonen med kontantstøtten er at mennesker skal kunne holde seg borte fra arbeidslivet, få betalt uten å yte. En slik innstilling viser at man ikke ser på omsorgsarbeidet i hjemmet som noe yrke og heller ikke som verdiskaping.

       Kontantstøtten er ikke noe mål i seg selv, men den kan være et middel til å gi foreldre og barn mer tid sammen og et bidrag til at omsorgsarbeid i hjemmet blir oppvurdert.

Grete Knudsen (A) : Jeg skal ikke gå inn på kontantstøtten, men jeg skal berøre skoleloven, eller den nye opplæringsloven, som statsråden berørte i en replikkveksling tidligere i dag.

       Den tidligere grunnskoleloven hadde nemlig innebygd en fleksibilitet ved at barn etter sakkyndig vurdering kunne begynne senere på skolen, eller tidligere. Den samme fleksibiliteten er ikke innebygd fra Regjeringens side når det gjelder den nye opplæringsloven. Det er dette flertallet i går i denne sal rettet opp, en fleksibilitet som skulle passe godt med den argumentasjonen som Regjeringen bruker om fleksibilitet og valgfrihet i kontantstøttesaken f.eks.

       Barna begynner nå på skolen i det året de fyller seks år. Flertallet går inn for en fleksibilitet slik at enkelte kan begynne når de er mellom seks år og fem år og ni måneder, altså en fleksibilitet på inntil tre måneder, når sakkyndige mener det er best for barnet, og da kan foreldrene selv avgjøre det.

       I dag kom statsråden i skade for å gi et bilde av skolestarten som om alle 5-åringer skal begynne på skolen, og jeg siterer:

       « Eg kan for vidt legga til at eg synest at det er veldig sørgjeleg at fleirtalet i denne salen har gått inn for at born heilt ned til 5 år skal begynna på skulen. Etter mitt syn er faktisk barnehage eit langt betre tilbod til femåringane enn skulen, som ikkje eingong er klar til å ta imot dei. »

       Jeg forutsetter at statsråden retter opp igjen denne dreiningen av hva som faktisk medfører riktighet.

Per Roar Bredvold (Frp) : Enkelte representanter - og jeg tenker spesielt på representantene fra Arbeiderpartiet - synes det er merkelig at man skal få betalt for en offentlig tjeneste man ikke benytter. Umiddelbart kan det virke noe merkelig om man skulle betales for ikke å kjøpe en spesiell vare eller tjeneste. Det er da selvfølgelig heller ikke det kontantstøtten bygger på. Kontantstøtten bygger på prinsippet om å gi samme statlige støtte til alle for å dekke et spesielt behov eller en spesiell tjeneste, uavhengig av livssituasjon, nemlig tilsyn og pass av småbarn, uavhengig av om tjenesten utføres i offentlig eller privat regi.

       Små barn må nødvendigvis ha tilsyn på den ene eller den andre måten. En måte er tilsyn i barnehage, en annen er at tilsynet skjer i eget hjem av barnets foreldre. Andre måter er tilsyn av dagmamma/praktikant eller av andre familiemedlemmer. Poenget er at kontantstøtten er nøytral med hensyn til tilsynsform. Foreldrene velger nemlig selv formen. Det blir ikke slik som nå at barnehage er og blir den eneste riktige tilsynsformen som er støtteberettiget. Det er derfor direkte misvisende å si at kontantstøtten blir en betaling for ikke å benytte seg av en offentlig tjeneste. Tvert imot, dagens ordning er diskriminerende ved at den knytter støtten til et bestemt tilsyn.

May Britt Vihovde (V) : Barneombodet hevda i komitehøyringa at dagens moderne foreldre treng hjelp frå det offentlege, for det er så vanskeleg å vera mor og far i dag. Ja, og kontantstøtta er faktisk slik hjelp.

       Eg er sjølv firebarnsmor og valde å vera heime. Det var ingen økonomisk dans på roser. Det var tøft økonomisk å kunna finna rom for å prioritera korttidsbarnehageopphald for barna fordi me meinte det var til det beste for dei. Difor må ikkje kontantstøtta knytast opp til om ein brukar barnehage eller ikkje, slik Kristin Halvorsen meinte var det logiske, for det må vera fleksibilitet, slik at foreldra sjølve får velja det som dei meiner er til det beste for sine barn. Og dersom ein valde å knyta kontantstøtta opp til om ein var heime eller ikkje, kven skulle kontrollere? Skulle vi få eit heimepoliti?

       Agnes Andenæs uttalte at

« det er andre trekk ved barndommen vi skal bekymre oss over. Det er mødres manglende forankring i yrkeslivet, som gir lav inntekt og dårlig forankring i livet utover familien ».

       Ho uttalte vidare at:

« all forskning om barns økonomiske vilkår, altså barn som lever i fattigdom eller i hvert fall under det som gjør det greit å fungere i dagens Norge, gjelder nettopp barn som har mødre som har svak forankring i yrkeslivet ».

       Det er jo akkurat desse familiane som kontantstøtta kan gi ein betre økonomi.

       Arbeidarpartiet og Sosialistisk Venstreparti fokuserer på at dei rike familiane blir rikare, men har dei gløymt at dei som har dårleg råd, vil få det betre med kontantstøtta? Og dersom det er slik at det blir mangel på arbeidskraft i Noreg fordi lågtlønna kvinner vel å vera heime i to år i staden for å ha eit yrkesliv kanskje med låg lønn og dårleg arbeidsmiljø, ja, då får arbeidsgivar vurdera å betra arbeidsmiljøet og setja opp lønna.

       Venstre har tru på at dagens foreldre vel dei løysingane som dei meiner er til det beste for sine barn, anten dei vel kontantstøtte eller dei vel full barnehageplass. Og Venstre har tru på at dagens moderne kvinner, anten dei vel å vera utanfor yrkeslivet dei to åra dei kan motta kontantstøtte, eller dei vel eit yrkesaktivt liv, så vel dei det livet dei meiner er til det beste for seg og for sine.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg forstår at presidenten begynner å bli utålmodig, og det er vel en annen viktig begivenhet som snart skal skje, men jeg er nødt til å gi representanten Stolt-Nielsen et tilsvar på det - unnskyld uttrykket, president - tøvete angrep, for å bruke representanten Stolt-Nielsens egen terminologi, som hun kom med mot meg.

       Hva slags menn har vi i Arbeiderpartiet? - spør representanten. Jo, jeg kan forsikre representanten Stolt-Nielsen om at vi har aldeles utmerkede menn i Arbeiderpartiet, som vi kan gi den aller beste attest. Det er menn som har vært med på viktige familiepolitiske vedtak, som har gjort det mulig for oss i Arbeiderpartiet å få forlenget permisjonsordningen fra 35 til 42 uker med full lønnskompensasjon, å kunne innføre tidskontoordninger som gjør det mulig å redusere arbeidsdagen i den tiden barna våre er små, og sist, men ikke minst, som har gjort det mulig med fedrekvote. Ja, Stolt-Nielsen sier i samme åndedrag som at de har tillit til foreldrene, at fedrene trenger et incitament, eller et spark bak, for å ta sin del av biten hjemme. Ønsker en en bestemt utvikling, må en ha en liten gulrot å henge foran - hvis en skal få folk til å ta den riktige retningen, og fedrekvote er etter min og Arbeiderpartiets mening helt riktig. Vi ser jo også, når vi ser på statistikken, at fedres uttak av permisjon er 20-doblet med fedrekvoten. Det er min påstand at gjennom at far tar sin del ved fedrekvoten, får menn en annen forståelse av den tidkrevende oppgaven det er å være hjemme. Høyre må ikke prøve å fremstille det som noe annet enn at det er mor som tradisjonelt har hatt hovedansvaret og har tatt de aller tyngste løftene hjemme.

Presidenten: Selv om presidenten har forstått at det er enkelte andre som kanskje ville prioritere fotballkampen i kveld, er ikke det årsaken til at presidenten kanskje synes at debatten nå har gått lenge. Årsaken er kanskje like mye at hun ikke hører så veldig mye nytt på dette tidspunktet i debatten.

       Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg vil fyrst kort seia at eg er samd i Grete Knudsen sin påstand til meg i stad. Eg innser at eg uttalte meg noko uklart eller feil i stad, men eg vil stå fast ved at eg ikkje er glad for vedtaket som er blitt gjort, for det er faktisk meir enn ein fleksibilitet, det er ei utviding. Eg står fast ved at eg trur at desse 5-åringane, trass i at kanskje både foreldre og ekspertise seier dei burde vera på skulen, hadde hatt det betre i barnehage.

       Eg vil òg seia til Karin Andersen at eg reagerer på at ho trur eg må besøka ein barnehage for å få greie på at born har det godt i barnehage. Eg har ikkje 16-17 års erfaring frå barnehage, men eg har vore vikar i ein, og eg veit at dei fleste born har det godt i barnehage. Men eg trur faktisk òg dei fleste born under tre år har det svært godt heime, og det er kanskje der vi er usamde.

       Eg har lyst til å gå inn på likestillingsaspektet. Eg er oppriktig oppteken av korleis synet på likestilling endrar seg, og ikkje minst korleis kvinner og menn handlar. Eg er stolt av å vera frå Noreg. Vi har nådd langt, og vi har mykje å takka formødrene våre for når det gjeld likestillingsaspektet. Regjeringa blir klandra for å ynskja kvinnene tilbake til kjøkkenbenken og 1950-åras familiemønster. Dei som påstår det, høyrer faktisk ikkje etter, eller så vil dei ikkje høyra etter.

       Heldigvis har mykje endra seg sidan 1950-talet. Dagens unge kvinner tar i større grad enn menn utdanning, og òg mannsrolla har forandra seg, om ikkje i same takt som kvinnerolla. Eg har stor tiltru til at norske kvinner og norske menn er i stand til å velja kva som er best både for seg, borna sine og for heile familien samla. På 1990-talet ser vi at dei unge kvinnene og dei unge mennene ynskjer fleksibilitet og valmoglegheiter. Derfor trur eg at kontantstøtta er blitt så populær blant småbarnsfedrane og -mødrene. På 1950-talet måtte alle mødrer, eller iallfall dei fleste, vera heime med borna sine. På 1980-talet følte mange småbarnsmødrer at dei måtte ut og jobba.

       For meg er det viktig at kvinner så vel som menn blir respekterte for dei vala dei tar, sjølv om dei ikkje vel det same som eg gjorde. Er det slik at dersom ein mann vel å vera heime med sine born, ja, då er det likestilling, mens dersom ei kvinne vel det, er ho ikkje likestilt? Kontantstøtta er ikkje eit verkemiddel tilbake til 1950-talets familiemønster, men eit svar på den tidsklemma 1990-talets småbarnsmødrer og småbarnsfedrar faktisk føler, og eg ynskjer altså å gje eit svar retta mot det tidspresset som mange av foreldra føler. Eg innser at vi har ulik konklusjon på korleis vi skal gjera det på ein best mogleg måte, men eg synest vi skal respektera kvarandre så mykje at vi innser at vi kanskje har den same målsettinga. Vi har den same målsettinga dei fleste av oss, sjølv om vi har ulike verkemiddel.

       No er det fleirtal for dei verkemidla eg ynskjer å gå inn for i denne saka. Det er eg sjølvsagt glad for, men så må vi respektera at vi har ulike måtar å nå målet på. Kontantstøtta skal no settast ut i livet, og så vil evalueringa visa om dei måla som vi ynskjer å nå, faktisk blir nådde.

Per Sandberg (Frp) : Jeg skal prøve å bidra med noe nytt mot slutten av mitt innlegg i hvert fall. Men det som først fikk meg til å ta et treminuttersinnlegg, er at det ser ut som om det er helt håpløst overfor SV - og særlig da Kristin Halvorsen og Karin Andersen - å nå fram med at barnehageplassene ikke blir dyrere. Jeg fatter og begriper ikke hvordan de får det regnestykket til å se slik ut. En barnehageplass i dag koster fra 88.000 kr til 100.000 kr. Det blir ikke noe dyrere ved å innføre kontantstøtte. Det som gjør barnehageplassene så dyre, er nettopp SVs politikk, som vil påføre avgifter på arbeidstakere, strenge regler for barnehagene, arealene skal utvides, osv. Det er nettopp SVs politikk som gjør at vi i dag har den situasjon at i den ene kommunen koster en barnehageplass 1.300 kr, i en annen kommune koster en barnehageplass 5.000 kr. Så det er det vi må gjøre noe med. (Høye ytringer fra salen.) - President, jeg må få lov til å kommentere, Kristin Halvorsen får også ta en treminutter i ettertid, håper jeg, jeg ser hun har veldig lyst til det. - I felles merknader med Arbeiderpartiet skriver SV at de alltid har tatt mål av seg til å tilby de tjenestene som etterspørres av forbrukere og småbarnsforeldre, og at de lykkes med dette. Ja, hva har de lyktes med da? Det er køer på alle områder der det er etterspørsel, også i barnehagesektoren. Det har også SV merknader på.

       Så vil jeg avslutte med noe som er nytt. Jeg vil påstå at kontantstøtten er den eneste lovlige form for støtte. For øvrig er det samme påstand som Arbeiderpartiet brukte mot meg i går i en debatt. Denne påstanden bygger jeg på følgende: Stortinget som nasjonens lovgiver har vedtatt frihandelsavtalen EØS med europeiske nasjoner. Avtalen regulerer bl.a offentlig sektor som kunde og leverandør. Avtalen har juridisk kraft som norsk lov og overstyrer eventuelle motstridigheter. Følgelig er all offentlig praksis i strid med EØS-lovverket, ulovlig.

       Generelt sett gir konkurransereglene et klart forbud mot konkurransevridende virksomhet, særlig konkurransevridende avtaler mellom foretak - artikkel 53 - og foretaks utilbørlige utnyttelse av sin dominerende markedsstilling - artikkel 54. Til offentlige virksomheter stilles vel så strenge krav som til private - artikkel 59. Videre er konkurransevridende statsstøtte forbudt - artikkel 61 - og sosial støtte skal ikke gis direkte til en virksomhet, men til den enkelte forbruker - artikkel 61a.

       En annen ting som kommer klart fram i denne debatten, er at Arbeiderpartiets dobbeltkommunikasjon fortsetter. Det er i merknadene deres lovet 52 nye uker foreldrepermisjon til en kostnad av 7 milliarder kr, og i debatten lover de ikke å innføre denne reformen av hensyn til økonomien. Jeg tror at denne dobbeltkommunikasjonen etter hvert vil bli avslørt.

       Jeg tror at mange av de dystre påstandene som er satt fram i denne debatten, må trekkes tilbake når vi får inn de første resultatene fra evalueringen av kontantstøtten. Det har vært snakket lite om det i dag, men evalueringen er en viktig del av kontantstøtten fra dag én, fordi dette er en ny reform, og fordi det er nødvendig å se på erfaringene som blir høstet.

       Da vil jeg sette fram en påstand: Om ti år vil Arbeiderpartiet ha fortrengt sin motstand mot kontantstøtten og vil framheve at dette er en reform de alltid har vært for, og at det er de som har æren for den.

       Ellers har det vært en liten disputt om fleksibiliteten når det gjelder 5-åringene og skolestart for 5-åringer. La meg da slå fast at Høyre i hvert fall er prinsipielt for valgfrihet når det gjelder fleksibel barneomsorg, og valgfrihet når det gjelder fleksibel skolestart. Vi støtter nemlig begge deler.

       Kontantstøtten vil bli vedtatt og gjennomført. Vi har lagt grunnlaget for en mer rettferdig finansiering av alle barnehager - jeg understreker alle - gjennom de merknadene som foreligger fra flertallet, og den avtalen som er inngått. Fradraget for pass og stell av barn vil bli utvidet. De borgerlige partiene har nå tatt et første oppgjør med Arbeiderpartiets barne- og familiepolitikk. Derfor er dette en merkedag, og derfor er jeg glad for at kontantstøtten nå vil bli vedtatt.

Jon Olav Alstad (A) : Dette er vel ikke en dag da det er mer valgfrihet som blir innført. Det er ikke det den saken vi diskuterer her i dag, handler om. Tvert imot kan det faktisk fungere på den måten, spesielt i distriktene, som Senterpartiet ellers er så veldig opptatt av, at det vil redusere valgfriheten. Det er den reelle problemstillingen en del småbarnsforeldre rundt omkring i landet kan stå overfor. Men det vil vi få lov til å komme tilbake til gang på gang, vil jeg anta.

       Representanten Helleland hadde tidligere i dag en runde på hvor bra det var med barnehager, og lovte at Høyre skulle gå inn for full barnehagedekning innen år 2000. Kristelig Folkepartis hovedtalsperson lovte at Kristelig Folkeparti skal ha en offensiv barnehagepolitikk, og det manglet ikke på gode ord fra statsråden om barnehagenes viktige rolle og om hvordan en ny stortingsmelding skulle utformes, og hvor bra dette skulle bli.

       Vi har jo også lest avisartiklene i dag som går på at det nå jobbes med å lovfeste retten til barnehager, og at man er ikke fremmed for sånne tanker og vurderer dem. Jeg har etterlyst det tidligere i dag også: Er dette kun et spill for galleriet for å prøve å dempe gemyttene i Senterpartiet? Eller er det sånn at man faktisk har konkrete tiltak man vil komme tilbake til til høsten? Hvordan man ønsker å sikre full barnehagedekning framover så man har den reelle valgfriheten som det snakkes så varmt om, burde norske småbarnsforeldre få svar på i dag.

       Det er vel alltid sånn at en politiker ikke vil bli vurdert etter hva man sier, men etter hva man gjør. Statsråden og Høyres representanter utfordres hermed på hva som skal skje til høsten ved statsbudsjettet for å sikre at vi når full barnehagedekning innen år 2000. Det er spurt flere ganger i dag, og jeg har ennå til gode å få svar på det spørsmålet.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) : Ein er ganske uthaldande når det gjeld å diskutere kontantstøtte. Det har i lang tid vore ein stor debatt, og det er nok mange som er glade for at det no blir sett eit punktum, og at vi får eit endeleg vedtak i denne saka.

       Det er mange ting som har vore nemnde, som eg kunne gå inn på. Men eg føler at, som òg presidenten nemnde tidlegare, det kjem lite nytt fram no, og at vi gjentar argumentasjonen. Vi kan konstatere at vi ikkje blir samde. Vi får sjå korleis kontantstøtta verkar når ho blir innført. Eg er svært glad for at ho blir vedtatt i dag, og ser fram til at ho blir sett i verk.

       Eg kan berre nemne kort at vi får ei eiga stortingsmelding om barnehagane - det er noko som Regjeringa allereie har sett i gang. Alle sentrumspartia er svært opptatt av at vi har eit godt barnehagetilbod. Det er ti år sidan sist det var ei melding om dette, og eg synest derfor det er viktig at det blir tatt opp ein generell og brei debatt om barnehagane, og at Stortinget får høve til å vere med og behandle den.

       SV har fremma nokre forslag i innstillinga som eg ønskjer å kommentere kort.

       Forslag nr. 3 gjeld lovfesta rett til barnehageplass. Dette er noko som vi har vurdert, og Regjeringa har, som eg nemnde, begynt arbeidet med ei stortingsmelding. Det vil vere naturleg å vurdere dette der. Dersom forslaget kjem opp til realitetsvotering, vil eg tilrå sentrumspartia å røyste imot.

       Når det gjeld forslag nr. 4, om 6-timarsdag, vil eg vise til den debatten som var i samband med interpellasjon frå representanten Ågot Valle på temaet for kort tid tilbake. Eg vil også rå til at ein røystar mot det forslaget.

       Forslag nr. 5 gjeld auke av eingongsstønaden ved fødsel. Generelt vil eg seie at vi i Kristeleg Folkeparti er sterkt engasjerte i å auke eingongsstønaden ved fødsel og har ved tidlegare budsjettforlik med Arbeidarpartiet fått gjennomslag for å auke eingongsstønaden kraftig. Vi får kome tilbake til dette ved handsaminga av statsbudsjettet for neste år.

       Når det gjeld forslag nr. 6, vil eg vise til at sentrumsregjeringa har sagt i Voksenåsen-dokumentet at ein ønskjer å endre folketrygdlova, slik at fedrar får opparbeidd sjølvstendige rettar til fødselspermisjon, men at ein vil kome tilbake med forslag om dette seinare.

       Til slutt vil eg for ordens skuld gjere merksam på ein liten skrivefeil i samandraget i innstillinga. På side 7 i innstillinga øvst andre spalte står det følgjande:

« Dette betyr at familier med barn født i tidsrommet 1. august 1996 til 1. august 1997 vil ha rett til kontantstøtte fra august 1998. »

       Det som skal stå der, er at desse får kontantstøtte frå september 1998. I proposisjonen og i lovteksten går det fram at ein får kontantstøtte frå og med månaden etter at barnet er fylt 1 år.

Sonja Irene Sjøli (H) : Det som har kommet fram her i dag fra Arbeiderpartiet og SV, og deres motstand mot kontantstøtten, forsterker det negative synet de har på familien og forsterker også den sosialdemokratiske likhetstankegang som har preget deres politikk helt fra 1970-årene. Likestilling mellom kjønnene blir ansett å kreve at foreldrene er aktive i alle livsfaser, og likhet mellom barna blir ansett å kreve at alle barn blir gitt samme barnepass og oppdragelse gjennom fellesløsninger. For å styre familien i den retning har de brukt mange metoder. Familiens økonomi er blitt forverret gjennom et stadig høyere skattetrykk. Hensynet til forsørgelsesbyrde har skritt for skritt blitt svekket. Dermed har barnefamiliene blitt rammet aller hardest av skatteøkningspolitikken, med stadig større avhengighet av støtte og bidrag som konsekvens.

       Jo mer av støtten til barnefamiliene som kanaliseres gjennom svangerskapspermisjon og barselpermisjon og ved folketrygden, jo mer forfordeles de som ikke var etablert i arbeidsmarkedet før barnet ble født. Det får den konsekvens at det tvinger stadig flere foreldre til å planlegge barnefødsler og yrkesarbeid etter trygdesystemets betingelser, ikke etter egne ønsker og behov.

       Det er blitt hevdet her i dag at barnas behov er underordnet samfunnets behov for arbeidskraft, og at det skulle være en motsetning mellom disse behovene. I forlengelsen av denne tanken hevdes det dessuten at en mer rettferdig behandling av barnefamiliene skulle stimulere kvinnen til å avstå fra arbeid utenfor hjemmet, av økonomiske grunner eller av bekvemmelighetshensyn, for å passe sine egne barn selv om barna ikke skulle trenge det. - En absurd tanke og en nedvurdering av kvinner.

       Jeg har selv to barn og har jobbet som jordmor i 20 år, og jeg har møtt mange gravide og fødende kvinner og småbarnsforeldre. Det de har ønsket seg, er mer tid. Vi har i dag ett års barselpermisjon, og det er bra, for det trenger vi. Men mange både trenger og ønsker å ha mer tid. Å føde barn er ikke noe ni måneders prosjekt, men et 18-20 års prosjekt hvor arbeidsmengden varierer. Behov og ønsker hos familiene er forskjellige, fordi familiene og barna er forskjellige og fordi vi prioriterer forskjellig. Noen vil raskt ut i jobb, andre vil arbeide lenger hjemme. Jeg sier bevisst arbeide lenger hjemme, for det er et arbeid. Mange sier hjemmeværende, underforstått at det ikke er samfunnsnyttig arbeid. Men hvis vi hadde passet andres barn og gjort andres husarbeid, hadde det vært et brukbart og verdifullt arbeid, for da hadde vi tjent penger. Er det slik at verdien stiger samtidig med lønningsposen?

       Dagens A4-samfunn gir ikke rom for tilstrekkelig valgfrihet. Derfor er det viktig å styrke familiene og endre familiepolitikken, slik at det passer bedre til den enkelte families ulike ønsker om å organisere sin hverdag og sitt livsløp. Derfor er jeg glad for at Stortingets flertall i dag gjennom kontantstøtten vil gi foreldrene en mulighet til å planlegge sine liv på den måten som passer den enkelte familie best.

Karin Andersen (SV) : Statsråden sa i svaret sitt til meg at hennes mening er at det er best å være hjemme med barna mens de er under tre år. Det er et realt standpunkt. Sjøl var jeg også det, uten kontantstøtte. Men hvis det er det vi ønsker, må vi også lage en ordning som sørger for det, og som ikke sier at alle andre ordninger enn barnehage er like greit og skal subsidieres like mye. Det er dette tankekorset som det virker som man ikke helt har skjønt.

       Så til Fremskrittspartiets argumentasjon. De påstår at vi sier at barnehager blir dyrere, og det blir de. De blir dyrere i forhold til alle andre løsninger. Enkel markedsøkonomi sier at det man vil ha mer av, gjør man billig. Det man vil ha mindre av, gjør man dyrt. Her gjør man altså barnehager vesentlig mye dyrere enn alle andre løsninger.

       SV har ønsket maksimalpriser i barnehagene, som ville gjøre barnehagene mye billigere. Vi ville gå inn med mange tiltak som ville gjøre barnehagene veldig gode, og det er nettopp fordi vi innser at det å ta vare på barn, ikke bare ha tilsyn med dem, men delta i oppdragelsen av barn, legge til rette for at de skal få en god barndom, spesielt i de første åra, er noe som man ikke kan gjøre sånn på venstrehånda - hvor som helst, når som helst og hvem som helst. Det er viktig for oss at dette er kvalitetssikret og ordentlig. Derfor sier vi at her bør det være strenge regler. Vi ønsker at det skal være høy kvalitet, lav pris, stor tilgjengelighet, og det koster penger. Men vi prioriterer barn så høyt at vi ønsker å legge til rette for det.

       For oss er ikke prinsippet om at foreldrene skal ha valgfrihet til å velge den ene eller den andre løsningen uavhengig av kvalitet, det viktigste. Vi syns at det er vår hovedoppgave som tilretteleggere for småbarnsforeldre og småbarn å gi småbarnsforeldre som ikke kan være hjemme og passe ungene sine sjøl, et billig og godt tilbud der barna kan være trygge. Det er vesensforskjellig fra det Fremskrittspartiet står for. Rettferdighet er ikke å behandle alle likt. Å gi like mange kroner til foreldre, enten de velger den ene eller den andre ordningen, er fremskrittspartipolitikk. Det som er synd, er at regjeringspartiene ikke ser at de ved å gå inn på den argumentasjonen beveger seg vekk fra fundamentet som hele velferdsstaten er grunnet på.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg var medlem av sosialkomiteen da den behandlet familiemeldingen i 1984. Det som den gang slo meg, var den sterke forskjellsbehandling mellom eninntektsfamilier og toinntektsfamilier når det gjaldt både sosiale ytelser og skattemessig stilling. Av den grunn foreslo Fremskrittspartiet da ektefelledelt beskatning, selvfølgelig med bortfall av skatteklasse 2, at fødselspenger og barnehavesubsidier ble overført til barnetrygden, slik at alle familier, både en- og toinntektsfamilier, fikk den samme støtten. Det vesentlige var at de fikk støtte i forhold til hvor mange barn de hadde. Dette synes jeg var en veldig grei situasjon. Man fikk da en kraftig økning av barnetrygden. Selvfølgelig vil jo det føre til at det blir mindre økonomisk fordelaktig å ha barn i barnehave, og det blir mer økonomisk fordelaktig å passe barn selv. Det er jo en konsekvens av en sosial utjevning mellom to grupper i samfunnet som er forskjellsbehandlet.

       Dette er snakk om kvinnesak. Det som slår meg, er at det rett og slett er utslag av en familiepolitikk som er direkte usosial, og det forbauser meg at Arbeiderpartiet, som er så solidarisk, ikke ser at de i lang tid har ført en familiepolitikk som er usosial. Sosial støtte, slik som fødselspenger proporsjonal med kvinnens inntekt, innebærer en fullstendig bakvendt sosial politikk. Hvem er det det går ut over? Jo, det er studenter, det er andre som er i en slik utdannelsessituasjon eller bor på et slikt sted at de ikke har kunnet løse inngangsbilletten til dette lønnstakerparadiset.

       Hvem er det som egentlig driver disse usosiale kreftene? Det er selvfølgelig fagbevegelsen, for de er jo kun interessert i dem som er i en aktiv arbeidssituasjon, de er interessert i sine medlemmer. Det er de som betaler kontingenten. Da har vi jo forklaringen på hvem som står bak dette sterke presset. Det er ikke de umælende, de som da ikke har jobb av en eller annen grunn og er hjemme og passer sine barn. Jeg synes også på dette

       punkt at Fremskrittspartiet har funnet frem til en sosial politikk som er uavhengig av det organisasjonshierarki som en del representanter i denne sal er underlagt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

       (Votering, se side 3475 og 3476)