Øystein Hedstrøm (Frp) (ordfører for saken):

       Næringskomiteen fremmer i dag en innstilling til Stortinget om refusjonsordningen for sjøfolk. Bakgrunnen for innstillingen er Regjeringens forslag i St.prp.nr.51, som ble fremmet som følge av at Stortinget i statsbudsjettet for 1998 bad om en evaluering med sikte på en bedre målretting av denne ordningen.

       I proposisjonen uttaler Regjeringen at refusjonsordningen bidrar til en betydelig sysselsetting av norske sjøfolk. Det antas at denne sysselsettingen vil bli redusert, og at norske arbeidsplasser vil bli overtatt av utenlandske sjøfolk dersom refusjonsordningen fjernes. Det uttales videre at Norge vanskelig kan opprettholde en ledende posisjon i internasjonal skipsfart på lang sikt uten en kjerne av nasjonale sjøfolk. Praktisk maritim kompetanse i rederiene er nødvendig for å organisere virksomheten. Særlig pekes det på at når utenriksflåten i stor grad bruker utenlandske mannskaper, kreves det mer direkte tiltak for å sikre en kjerne av nasjonale sjøfolk.

       Regjeringen fremholder den betydning sjøfolkene har for det maritime miljøet og hvor avhengig det er av deres praktiske kompetanse. Det konkluderes med at ordningen generelt er vellykket og fungerer som tilsiktet. Ordningen sikrer det maritime miljøet i Norge, mens det uten ordningen trolig ville vært en nedgang i antall norske sjøfolk. Samtidig pekes det på at ordningen har blitt meget kostbar ved at stadig flere sjøfolk kommer inn under den. Regjeringen foreslår derfor en omlegging slik at noe av virkningen kan opprettholdes med en betydelig reduksjon av utgiftene. Ordningen ønskes også gjort mer målrettet. På denne bakgrunn foreslår Regjeringen at refusjonsprosenten reduseres fra 20 til 12, at passasjerbetjening på passasjerskip og ferger i norsk ordinært register, bøyelastere for transport av råolje fra Nordsjøen og brønnbåter for føring av levende fisk tas ut. Videre foreslås det en utvidelse av ordningen ved en ytterligere profilering mot rekruttering og utdanning i tråd med konklusjonene i evalueringen.

       Komiteen har ved behandlingen delt seg i tre. Arbeiderpartiet, som er største fraksjon, står for komiteens innstilling, som innebærer at refusjonsordningen for sjøfolk avvikles når eksisterende bevilgning er oppbrukt. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre støtter Regjeringens forslag om kraftige reduksjoner i ordningen, men foreslår at brønnbåter fortsatt skal inngå, da det hevdes at denne gruppen har en særlig viktig funksjon i rekrutteringsøyemed.

       Fremskrittspartiet og Høyre vil videreføre dagens refusjonsordning i sin helhet. Begge partier mener det er uheldig å følge Regjeringens forslag om å ta bøyelastere, brønnbåter og passasjerbetjening på passasjerskip og ferger i norsk ordinært skipsregister ut av ordningen. Bøyelastere for transport av råolje er av stor betydning for utdannings- og rekrutteringsarbeidet, mens en utelukkelse av brønnbåter kan resultere i utflagging og konkurser. For fergerederiene er sikkerhet og miljø av stor betydning, og det er viktig at det er et betydelig innslag av norske ansatte om bord for å sikre at de ansatte kan kommunisere med passasjerene i en krisesituasjon. Passasjerbesetningen inngår i sikkerhetsbemanningen og har sin helt nødvendige funksjon i krisesituasjoner.

       Fremskrittspartiet og Høyre mener også at reduksjon av dagens støttenivå vil føre til en nedgang i antall sjøfolk, samtidig som det ikke vil være et tilfredsstillende grunnlag for en fremtidig rekruttering til maritim utdanning i Norge. Det er viktig at de som skal velge en maritim utdanning, har tillit til at rammebetingelsene ikke svekkes. En slik tillit er nødvendig for å sikre rekruttering til sjømannsyrket, noe som er av sentral betydning for at den maritime næring også i framtida kan være en av Norges viktigste næringer. Fremskrittspartiet og Høyre fremmer derfor forslag om å videreføre dagens refusjonsordning i sin helhet.

       På vegne av Fremskrittspartiet vil jeg gi uttrykk for at jeg er sterkt kritisk til Arbeiderpartiets forslag. Forslag om avvikling av refusjonsordningen kan i realiteten være et forslag om på sikt å avvikle den maritime industrien i Norge. At det maritime næringslivet i Norge er avhengig av kompetansen hos den norske sjømannen, er anerkjent av Regjeringen. Arbeiderpartiet har også understreket betydningen av refusjonsordningen for hele det maritime miljø i meldingen om norsk skipsfartspolitikk og maritim virksomhet.

       Det er etter vår vurdering oppsiktsvekkende når Arbeiderpartiet på denne måten foreslår virkemidler som kan bety avvikling av et av landets største og viktigste næringscluster utenom oljeindustrien. Det dreier seg om nesten 80.000 arbeidsplasser, hvorav den overveiende del kommer fra kysten, hvor det kan være vanskelig å opprettholde et spredt bosettingsmønster. En slik spredt bosetting oppfattes tydeligvis ikke av Arbeiderpartiet som viktig.

       Fremskrittspartiet finner det betimelig å minne Arbeiderpartiet om at bakgrunnen for at refusjonsordningen ble innført, var at norske skip hadde en betydelig konkurranseulempe på grunn av at andre land benyttet seg av støttetiltak for skipsfarten. Således har samtlige av våre naboland med en maritim industri av betydning ulike støttetiltak for å opprettholde en kjerne av nasjonale sjøfolk. Det vises til at f.eks. Sverige og Danmark har bedre ordninger enn Norge. Videre har Tyskland, ved siden av at det nylig har innført en tonnasjeskattordning, forbedret sin støtteordning for nasjonale sjøfolk. I Nederland og Hellas, som også har tonnasjeskatt, er det gode ordninger. Dette viser at både skattesystemet for skipseiende selskaper og støtteordninger for nasjonale sjøfolk er ulike elementer i en helhetlig maritim politikk og har selvstendige begrunnelser. Man kan ikke fjerne armene på grunn av at man har fått ben å stå på, for å uttrykke det folkelig.

       Fremskrittspartiet er også sterkt uenig med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre når disse partiene fremmer forslag som nesten halverer den gjeldende ordning. Den svekkelsen som foreslås, er så dramatisk at det er stor fare for at refusjonsordningen ikke lenger virker etter sin hensikt.

       En viktig begrunnelse for å innføre gjeldende refusjonsordning var konkurransesituasjonen overfor særlig danske og britiske offshorefartøyer. På norsk sokkel snakket man tidligere om blått hav, og da var det ikke fargen på vannet man siktet til, men det blå skroget til danske Maersks offshore- og servicefartøyer. Denne situasjonen vil man som følge av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstres forslag igjen kunne få. Når støttenivået settes så lavt som 12 % refusjon, vil det ikke lenger lønne seg for rederiene å etablere såkalte refusjonsbemanninger, dvs. den bemanningen på NIS-skip som er nødvendig for å nyte godt av refusjonsordningen. Dermed faller et svært viktig grunnlag for økt norsk sysselsetting på norske skip bort.

       Fremskrittspartiet registrerer at Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre med sitt forslag dramatisk svekker den maritime industrien som de tidligere i opposisjon har støttet opp om. Det konstateres at mens disse partier i sin politiske retorikk hevder å støtte opp under distriktene, gjør de det motsatte i politisk handling.

       På denne bakgrunn vil jeg appellere til Stortinget om å støtte opp under en fremtid for den maritime industrien i Norge og stemme for at refusjonsordningen beholdes på dagens nivå.

       Jeg vil ta opp Fremskrittspartiet og Høyres forslag, referert i innstillingen.

       Refusjonsordninga for sysselsetjing av norske sjøfolk er eit slikt målretta tiltak. Den vart innført som ei mellombels ordning i 1993 for å unngå svekking av norsk kystskipsfart. Frå 1994 vart ordninga utvida til å omfatta NIS-skip på visse vilkår. Med dette viser me det motsette av det representanten Hedstrøm seier. Me viser at me har vore og er opptatt av arbeidsplassane i denne næringa og av at me skal ha norske sjøfolk. Mange av dei bur i distrikta. Vilkåra vart noko endra etter handsaminga av St.meld.nr.28 (1995-1996), « Hvor fartøy flyte kan ... ». Denne meldinga omhandla ulike verkemiddel for å tryggja og vidareutvikla norsk skipsfart. Det var naudsynt etter mange år med fråfall i næringa, med sviktande rekruttering og aldrande stab. Det var regjeringa Harlem Brundtland og Arbeidarpartiet sin klåre føresetnad at norsk maritim næring og norske skip skulle vera konkurransedyktige. Det står framleis fast.

       Så langt har ordninga med refusjon av delar av lønsutgiftene for norske sjøfolk vore vellukka. Det kan målast ved at talet på norske sjøfolk som er omfatta av ordninga, har auka frå ca 7.000 då ordninga vart etablert, til vel 10.000 i inneverande år. Det var naudsynt å snu utviklinga etter mange år med stort fråfall og sviktande rekruttering. Dette tiltaket har altså vore vellukka. Mange vil hevda at det har vorte offer for å ha vore vellukka. Me i Arbeidarpartiet vil ikkje seia det slik. Me ville ha støtta ordninga framleis dersom ikkje fleirtalet i denne sal hadde gjeve reiarlaga ein gigantisk skattelette.

       Arbeidarpartiet ynskjer å leggja til rette for ei aktiv sjøfartsnæring i dette landet. Det har me vist.

       Arbeidarpartiet vil at sjøfartsnæringa skal ha likeverdige konkurransevilkår på sjøen, og at me på grunn av konkurransevilkår, kompetanse og innsats igjen skal verta « første mann ».

       Arbeidarpartiet er glad for at næringa ser positivt på å ha norske sjøfolk om bord, og me føreset at reiarlaga framleis vil tilsetja norske sjøfolk sjølv om subsidieringa vert redusert eller fell vekk. Med så gunstige skattevilkår som dei no har, bør det vera godt økonomisk rom for dette. Og om det er så at dei er så avhengige av norske sjøfolk som saksordføraren seier, trur me dei vil finna råd til dette.

       Me i Arbeidarpartiet er vane med å måtta velja mellom gode tiltak og ta omsyn til landet sin totale økonomi. Då er det ikkje plass for både dei gunstige skattereglane for reiarlaga og refusjonsordninga for norske sjøfolk.

       Me i Arbeidarparitet er ikkje i tvil om at det er naudsynt å ha norske sjøfolk for å halde oppe og vidareutvikla ei sterk maritim næring i Noreg. Det er etter vår vurdering ein føresetnad for næringa, og det gjev ringverknader både på sjø og land i mykje sterkare grad enn bare det å ha norske reiarlag.

       Det er sjølvsagt å vona at reiarane vert verande i Noreg, og at dei tilset norske sjøfolk i monaleg grad òg framover. Det er nok likevel ein fare for at omfanget ville ha vorte noko mindre med vårt alternativ, slik saksordføraren òg påpeika. Regjeringa eller regjeringspartia sitt alternativ ser me på som korkje fugl eller fisk. Det skil mellom ulike typar sjøfolk, og det gjev ein kraftig redusert prosentsats. Difor kan me heller ikkje støtta det. På vegner av Arbeidarpartiet vil eg likevel seia klårt og tydeleg: Me tok initiativ til denne ordninga, me er budde på å støtta den igjen dersom det skjer etter ei totalvurdering av næringa sine rammevilkår, og der skatteregimet for reiarlaga vert forandra. Næringa kan ikkje venta å få både « i lasten og masten », som tidlegare næringsminister Grete Knudsen pla seia.

       Det er mykje snakk om konkurransedyktige vilkår for næringslivet. Me i Arbeidarpartiet arbeider for å leggja til rette for at næringslivet vårt skal ha konkurransedyktige vilkår. Men då må me vera realistiske og ta alt med i vurderinga. Generelt har det undra meg at næringslivet bare ser på utgiftssida når dei vurderer dette, og då bare på dei utgiftspostane dei har på budsjett og rekneskap. Dei kunne ha sett litt på kva dei sparar av utgifter med å driva i eit land der det offentlege står for ein monaleg del av utgiftene til helse og velferd, utgifter som andre stader delvis fell på bedriftene. Det må òg vera lov å peika på at òg denne næringa vil verta påverka av den generelle økonomiske utviklinga i Noreg - av utviklinga når det gjeld løner, prisar og renter. Etter bare vel eit halvår med borgarleg styre vil eg rå reiarlaga spesielt og den maritime næringa generelt til å vurdera heilskapen i den økonomiske situasjonen. Det kan vera at dei ville koma vel så gunstig ut med å betala meir skatt kombinert med Arbeidarpartiet sin støe kurs.

       Etter at eg kom i næringskomiteen, har det slått meg at nær sagt alle argumenterer for ein stram økonomisk politikk og ein reduksjon av offentlege utgifter, samstundes som dei argumenterer for sjølv å få meir frå eller å betala mindre til det offentlege.

       Det er òg påfallande at høgresida i norsk politikk på den eine sida er svært oppteken av å redusera offentlege utgifter, medan dei på den andre sida alltid går lengst i å løyva pengar til næringslivet, kanskje mest til dei som har mest frå før.

       Jo lenger eg har arbeidd med denne saka, jo større forståing har eg fått for at ordninga med å refundera delar av lønsutgiftene til norske sjøfolk er ei god ordning; ikkje så merkeleg, sidan det var Arbeidarpartiet som innførte denne ordninga. Den har verka positivt, det er optimisme i næringa, og det er auke i talet på ungdom som kan tenkja seg dette som leveveg. Samstundes har eg i prosessen fått auka forståing for at det ikkje er mogleg å gje ei næring i « pose og sekk », slik høgresida og til dels regjeringspartia no gjer. Me i Arbeidarpartiet er visse på at dette vil syna seg, og me vonar nokon syner vilje og evne til å snu på eit seinare tidspunkt, i alle fall. Eg har vel mine tvil om om nokon snur i dag og seier at dei heller vil skattleggja reiarane og gå inn for ordninga.

       Til slutt: Ein kort kommentar til nok eit paradoks i debatten om refusjonsordninga for norske sjøfolk. Det vert frå dei som er for å gje reiarlaga svært gunstige skattevilkår og for full refusjonsordning, heile tida snakka om å ha like konkurransevilkår. Då er det litt merkeleg at det samstundes vert hevda at det norske systemet no er så bra at andre land ser til Noreg. Det siste skulle tyda på at me gjev næringa betre vilkår enn land me konkurrerer med, og det var vel ikkje meininga.

       Representanten Hedstrøm, saksordføraren, peika på at Arbeidarpartiet ikkje var oppteken av arbeidsplassar i distrikta. Men det er eit anna element i denne næringa som handlar om støtte til skipsbygging i Noreg, der fleirtalet, alle utan Arbeidarpartiet og SV, har gått inn for ein reduksjon av prosentsatsen, sånn at det no mest ikkje er gjort nye avtaler om å byggja skip i Noreg dette året. Det handlar om arbeidsplassar i distrikta. Støtte til sjøfolk kan handla òg om det, men me er noko i tvil om om støtte til reiarlaga indirekte ved skattefritak gjev den sysselsetjingseffekten i distrikta som det vart påpeika.

       Arbeidarpartiet sin konklusjon i innstillinga til St.prp.nr.51, Om økt bevilgning til refusjonsordningen for sysselsetting av sjøfolk, som me behandlar i dag, er å oppheva ordninga, slik me òg gjorde framlegg om i budsjettet for inneverande år. Då stemmer me òg sjølvsagt imot tilleggsløyving til føremålet.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Sentrumspartia ynskjer å halda fram med refusjonsordninga for sjøfolk. Ordninga har verka etter sitt siktemål, og er så vellykka at rammene er sprengde. Over 10.000 norske sjøfolk nyt godt av ordninga, og vi kan dermed slå fast at ordninga har medverka til ei omfattande sysselsetjing av norske sjøfolk. Som kystkvinne konstaterer eg at dei fleste sjøfolka kjem frå kysten, der tilboda om alternativt arbeid har vore avgrensa. Refusjonsordninga fungerer derfor også som eit viktig verkemiddel for å halda oppe ein spreidd busetnad i Kyst-Noreg.

       Vi ynskjer altså å halde fram med refusjonsordninga, og næringsministeren har gjort den jobben som Stortinget bestilte, når han etter ei evaluering med eit definitivt positivt resultat peika på at det er mogleg å målretta refusjonsordninga noko meir mot reint sjømannskap. Sentrumspartia stør derfor Regjeringa når ho tek ut passasjerbeteninga på passasjerskip og bøyelastarane frå ordninga. Vi har likevel framleis inkludert brønnbåtane i refusjonsordninga. Dette gjeld for tida 46 båtar med til saman 270 sjøfolk. Desse konkurrerer nok mest med den oppheita arbeidsmarknaden på land i Noreg, men det er viktig at vi held ved lag ein høg norsk kompetanse på dette området. Det er viktig også for havbruksnæringa og for fiskeindustrien.

       Prosentsatsen er redusert frå 20 til 12 %. At arbeidsmarknaden er stram og ser ut til å verta det framover, vil nok, utan omsyn til støtteordningar, føra til at vi må henta noko meir arbeidskraft frå andre land til mange næringar. Men vi trur likevel at 12 % er tilstrekkeleg støtte til at næringa kan halda oppe den gode trenden med norsk sjømannskap på norske skip. Ei stabil ordning på 12 % er framleis eit monaleg handslag til norsk skipsfartsnæring og til Kyst-Noreg.

       Det er klart at det i utgangspunktet ikkje er fleirtal for Regjeringa sitt forslag - det er slikt som mindretalsregjeringar må leva med. Men når Arbeidarpartiet vil avvikla ordninga, med dei konsekvensar det får for konkurransemoglegheitene for norske sjøfolk, og Framstegspartiet og Høgre vil bruka dobbelt så mykje som sentrumspartia på ordninga, er det rimeleg om Høgre og Framstegspartiet sekundært stemmer for sentrumspartia sitt forslag. Skjer ikkje det, vil ansvaret for at refusjonsordninga eventuelt skulle verta borte, heilt ut liggja på desse partia. Eg går ut frå at Høgre og Framstegspartiet ikkje set kysten og skipsfartsnæringa i ein så vanskeleg situasjon.

       Dermed tek eg opp forslaget frå Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

       Den refusjonsordningen for sjøfolk som ble etablert i 1994, var ett av flere virkemidler for å få flere norske sjøfolk på norske skip. Vi kjenner alle til den utviklingen som hadde vært i forkant, med nedgang i antall norske sjøfolk. Denne nedgangen ville Stortinget stoppe. Ved behandlingen av stortingsmeldingen om den maritime næringen viste Stortinget at de var opptatt av den maritime sektor. Norges handelsflåte og den norske sjømann har alltid vært viktig for landet, og ikke minst for sysselsetting og bosetting i distriktene. Stort sett alle land vi konkurrerer med på havet, har i dag skatte- og/eller refusjonsordninger som er like gode som de norske, eller bedre.

       Ved behandlingen av budsjettet forrige høst bad Stortinget om en evaluering. Evalueringen viste, som det står i proposisjonen, at ordningen fungerer aldeles utmerket, så utmerket at den sprenger de økonomiske rammene som var lagt for den. En av intensjonene med denne evalueringen var å avdekke eventuelle svakheter, og jeg må si at Regjeringen i svært liten grad har foretatt målrettede endringer. I proposisjonen går det fram at fordi organisasjonene ikke var villig til å foreta prioriteringer innenfor ordningen, ville heller ikke Regjeringen gjøre det. Det sies i proposisjonen:

« Når partene ikke ønsker å prioritere mellom de ulike grupper av skip og sjøfolk, er det naturlig at en reduksjon av utgiftene for en stor del baseres på å senke prosentsatsen for refusjon. »

       Man får det inntrykk at Regjeringen toer sine hender når de foretar et flatt kutt på 8 % og går ned fra 20 til 12 %

       Når man hører representanten Starrfelt her i dag, kan mye tyde på at innlegget må være skrevet før Arbeiderpartiet avklarte sitt standpunkt. Maken til uklarhet har jeg sjelden hørt. Man argumenterer for en hel masse som man er imot, og dette at det fra rederinæringen og annen næring liksom skulle være et folkekrav å få tilbake Jagland, registrerer jeg i veldig liten grad. Hun snakket om likeverdige konkurransevilkår, at næringen har så gode skattevilkår at de må ansette norske sjøfolk uansett. Ja, men kjære menneske - president - Arbeiderpartiet er jo for å avvikle den skatteordningen som skulle sørge for at rederiene allikevel ansatte norske sjøfolk. Det henger ikke på greip! Det å karakterisere Regjeringens forslag som verken fugl eller fisk kan jeg for så vidt være enig i, men hva skal man da kalle Arbeiderpartiets forslag? Om det er en fugl eller en fisk, skal jeg ikke gå inn på, men jeg må si at Arbeiderpartiet brukte mange ord i forbindelse med behandlingen av meldingen i sin tid, men virkemidlene har totalt uteblitt. Det kan det i hvert fall ikke herske noen som helst tvil om.

       Partene i den maritime næringen har kjørt store kampanjer nå blant skoleelevene for at de skal satse på en utdanning innenfor dette området, og jeg husker bl.a representanten Steensnæs' engasjement for å utvide utdanningskapasiteten ved Haugesunds maritime høgskole, og jeg husker også hva som ble sagt. Jeg skal ikke referere det. Det er ikke til å undres over at mange av dem som står i en slik utdanningssituasjon, nå føler usikkerhet, og jeg tror dessverre at det vi gjør i dag, kan være begynnelsen på noe som jeg er overbevist om at flertallet i Stortinget i hvert fall ikke ønsker. Men jeg innser at slaget for den norske sjømann er tapt i denne omgang.

       Avslutningsvis vil jeg komme med en henstilling til nærings- og handelsministeren. I de fleste andre land som vi sammenlikner oss med på dette området og som vi konkurrerer med, har de et mer indirekte refusjonssystem knyttet til skattesystemet. Det gir etter mitt skjønn mer visshet om hva fremtiden vil bringe for dem som velger dette yrket. Jeg håper og tror at departementet kommer til å foreta en fortløpende vurdering av utviklingen, og jeg skulle ønske at departementet ville vurdere en omlegging i retning av et skattebasert system med mer langsiktighet, så vi slapp å ha bevilgningsdebatt i Stortinget to ganger i året for denne yrkesgruppen.

Odd Roger Enoksen (Sp) : Norske maritime næringer har hatt en betydelig utvikling de seinere år. Dette har sammenheng med flere forhold. Vi har fått stadig flere norske sjøfolk om bord i norske skip, vi har fått en økning i flåten, og vi har ikke minst - som det er sagt av flere før meg - fått en økning i antall oppdrag ved norske verft. Refusjonsordningen for sjøfolk har i aller høyeste grad bidratt til denne utviklingen. I Innst.S.nr.8 for 97-98 bad næringskomiteen Regjeringen foreta en evaluering og en målretting av refusjonsordningen for sysselsetting av sjøfolk. Denne evalueringen er foretatt og framlagt i den stortingsmelding som vi har til behandling her i dag.

       Evalueringen av ordningen konkluderer entydig med at ordningen har fungert positivt. Man har fått en styrket rekruttering, man har fått flere norske sjøfolk om bord i norske skip, og man har styrket konkurranseevnen til norsk skipsfartsnæring. Jeg tror det er all mulig grunn til å være fornøyd med de resultatene som ordningen har ført til så langt. Jeg føler meg ganske overbevist om at det å ha et stort antall sjøfolk med praktisk erfaring er en fordel også med tanke på rekruttering til stillinger i land som er rettet mot maritime næringer, enten det er innenfor operasjon av skip, skipskonstruksjon, vedlikehold, undervisning eller på andre områder. Derfor er det særdeles viktig at ordningen blir videreført, slik som det legges opp til fra Regjeringens side.

       Departementet har i tråd med Stortingets forutsetning lagt fram forslag om evaluering og målretting av ordningen. Denne behandlingen fra Regjeringens side har medført at en del grupper har falt ut av ordningen. Det gjelder passasjerbesetningene om bord på passasjerskip, det gjelder bøyelastere og brønnbåter. Departementet har også foreslått å redusere støttesatsen fra 20 % til 12 %, delvis på bakgrunn av den økonomiske situasjonen og delvis på bakgrunn av arbeidsmarkedssituasjonen i Norge for tiden.

       Det er viktig at skipsfartsnæringen har langsiktige rammebetingelser på linje med det annet næringsliv har. Det er viktig at Stortinget ikke skaper usikkerhet omkring vilkårene for denne viktige næringen. Det må imidlertid være slik at alle ordninger som får sine bevilgninger over statsbudsjettet, fra tid til annen blir underkastet kritiske evalueringer. Ressursbruken fra myndighetene også i denne næringen må ses i forhold til ressursbruk på andre områder i samfunnet. I dagens situasjon, med den arbeidssituasjonen vi nå har, er det etter min oppfatning forsvarlig å redusere tilskuddssatsene en del, slik som det legges opp til. Etter min oppfatning er det ingen ting som tilsier at vi ikke fortsatt skal ha en positiv utvikling i norsk skipsfartsnæring, selv om tilskuddssatsen, som sagt, blir redusert.

       Jeg er uenig med representanten Gabrielsen i at dette sannsynligvis er begynnelsen på en ny nedgangsperiode. Langt på vei vil ansvaret for den videre utviklingen påligge næringen selv. Næringen har innrømmet at den sterke nedgangen i antall norske sjøfolk som man hadde for en del år tilbake, har hatt mange negative og utilsiktede virkninger. Derfor tror jeg at det er en betydelig større vilje fra næringen selv i dag til å satse på å opprettholde en sterk norsk sjømannsstand. Det er også stort sett bedre lønnsomhet i næringen, og derfor også større evne til å opprettholde en norsk sjømannsstand.

       Som det er blitt sagt, er det et flertall i komiteen som slår fast at ordningen skal opprettholdes. Det har imidlertid ikke vært mulig å komme fram til et omforent resultat eller en flertallsinnstilling. Høyre og Fremskrittspartiet står på sitt primærstandpunkt om å opprettholde ordningen uendret. Arbeiderpartiet står fast på at ordningen skal avvikles, mens sentrumspartiene står bak Regjeringens forslag. I tillegg ønsker sentrumspartiene å ta brønnbåtene inn i ordningen igjen.

       På bakgrunn av det jeg har sagt, støtter jeg det forslag som er lagt fram fra representanten Anita Apelthun Sæle.

Karin Andersen (SV) : Da refusjonsordningen for sjøfolk ble opprettet i 1994, var SV for ordningen. Da gjaldt den NOR. Vi var for den fordi den ville styrke den konkurranseutsatte delen av kystflåten. I 1996, da ordningen ble utvidet til å gjelde NIS, stemte SV imot. SV har også vært med på å be Regjeringen om å komme med en evaluering og nye forslag til hvordan ordningen kunne videreføres. Vi hadde håpet at Regjeringen hadde kommet med en ordning som var i nærheten av det primære synet vi har, nemlig å beholde ordningen i NOR, men avvikle den i NIS. Det har ikke skjedd. Derfor har vi valgt å forholde oss til de forslagene som foreligger, og av dem kommer SV til å støtte Arbeiderpartiets forslag.

       Den maritime næringen i Norge har vært og er viktig, men denne næringen har ikke dårlige vilkår i Norge i dag. Tvert imot har den møtt en lydhørhet for sine ønsker som andre og mindre kapitalsterke miljøer bare kan se langt etter.

       Jeg vil også si at i likhet med Arbeiderpartiet er vi rede til å støtte nye ordninger dersom det viser seg nødvendig i framtida. Men det er under forutsetning av at rederne blir beskattet etter evne og rikdom, og at de ikke får fortsette som gratispassasjerer, slik som nå.

       Det vises i denne debatten som ellers til internasjonal konkurranse, hvordan sterke næringer presser seg fram fra skanse til skanse og presser sine interesser foran andres. Da er det et spørsmål om rederinæringen i dagens situasjon trenger det betydelige håndslag som Kristelig Folkepartis Anita Apelthun Sæle sa at denne ordningen var. Dette håndslaget trengs etter SVs mening bedre andre steder i dag. Derfor støtter vi en avvikling av ordningen nå og er villig til å komme tilbake og se på den hvis situasjonen skulle vise at det var nødvendig, men da under den klare forutsetning at rederibeskatningen blir endret.

       Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Leif Helge Kongshaug (V) : Refusjonsordningen for sysselsetting av norske sjøfolk er en god ordning som har vist seg å gi de resultatene som var forventet. Det er ikke noe mål at dette skal være en varig ordning, men den bør i modifisert form få virke en stund til, ikke minst på bakgrunn av at alle de store europeiske skipsfartsnasjoner har støtteordninger for å sikre sysselsetting av egne sjøfolk.

       Norge kan neppe opprettholde en ledende posisjon i internasjonal skipsfart uten en kjerne av norske sjøfolk. Denne kjernen er helt avgjørende for fortsatt utvikling av et næringsmiljø på 80.000 mennesker spredt langs hele kysten.

       Rederibeskatningen og refusjonsordningen er sentrale elementer i norsk skipsfarts- og næringspolitikk. Arbeiderpartiet, som både vil endre rederibeskatningen og fjerne refusjonsordningen, driver ikke bare et høyt spill med norske sjøfolk og norsk skipsfartsnæring, men med bosetting og utvikling langs hele vår langstrakte norske kyst.

       Stortinget bad i høst Regjeringen komme tilbake med en evaluering av ordningen, og det er innstillingen i den forbindelse som behandles i dag. Nærings- og handelsministeren og Regjeringen har gjort jobben sin og lagt saken fram for Stortinget, som forutsatt. Kostnadene er blitt større enn ventet, og det er nødvendig å stramme noe inn.

       For Venstre er det viktig at næringslivet har forutsigbare og stabile rammevilkår. Det er ikke alltid like lett å få det til under skiftende konjunkturer og ulike budsjettforhandlinger, men vi tror at det forslaget som Regjeringen har lagt fram, og som sentrumspartiene har sluttet seg til, vil stå sterkere mot årlige budsjettjusteringer enn den dyrere ordningen vi har hatt fram til nå. Den endringen sentrumspartiene foreslår i forhold til Regjeringens forslag, er å ta inn igjen brønnbåtene i ordningen. Ofte er nettopp en av disse den første arbeidsplassen for folk som vil prøve de maritime yrker. Forslaget understreker det som også ligger i Regjeringens framlegg, at det er viktig å stimulere nyrekruttering og opplæring i næringen. Det er foruroligende at gjennomsnittsalderen for norske sjøfolk er over 50 år.

       Ved å beholde dagens rederibeskatning mener Venstre i likhet med Regjeringen at refusjonsordningen tåler en liten tilpasningsreduksjon. Norske sjøfolk er blant de fremste i verden. Disse egenskapene forventer en at rederinæringen, som et resultat av langsiktig tenkning, vet å verdsette ved å satse på norske sjøfolk, selv om tilskuddet blir noe redusert.

       Refusjonsordningen vil, med de modifiseringer som Regjeringen og sentrumspartiene foreslår, etter alt å dømme være lønnsomme for samfunnet og tilpasset dagens situasjon på arbeidsmarkedet.

       Komiteen har dessverre delt seg i tre grupper. Mens Arbeiderpartiet vil fjerne ordningen, satser de som vil ha størst kutt ellers i næringsoverføringer og offentlige utgifter - Høyre og Fremskrittspartiet - på en full videreføring og enda større tilleggsbevilgninger enn det Regjeringen og sentrumspartiene går inn for. Venstre mener at Regjeringens forslag balanserer godt - en viderefører de viktigste sidene ved støtten og opprettholder et bruktbart nivå på den, samtidig som en til en viss grad setter bremser på når det gjelder den helhetlige økonomiske politikken. Dette er god sentrumspolitikk, mellom de to ytterlighetene ellers i komiteen. Så må en forvente at Høyre og Fremskrittspartiet viser ansvar og stemmer subsidiært for sentrumsalternativet. I motsatt fall setter de to partiene seg i samme situasjon som Arbeiderpartiet: De gambler med norsk skipsfartsnæring og med nesten 100.000 arbeidsplasser langs kysten.

       All næringsvirksomhet er best tjent med forutsigbare og langsiktige rammebetingelser. Derfor er jeg enig med representanten Gabrielsen, som sier at det ikke er en helt god ordning at vi to ganger i året skal vurdere denne saken gjennom bevilgningsvedtak og diskusjoner. Derfor tror jeg det hadde vært tjenlig å se på andre ordninger, eksempelvis på skattesystemet, noe som sannsynligvis kunne ha ført til mer stabile og sikre rammebetingelser over tid.

Kjell Opseth (A) : Norsk skipsfartsnæring er den mest internasjonale næringa vi har, og eg håpar inderleg at den utviklinga vi ser i denne næringa, ikkje er eit døme på det vi kan vente oss i andre næringar som opererer internasjonalt. For dersom alle næringar som meir eller mindre opererer i ein internasjonal marknad, skal bli tilgodesette med slike vilkår som skipsfartsnæringa no har, trur eg vi kjem til å gå underlege tider i møte.

       I dag har denne næringa indirekte verftsstøtte, refusjonsordningar for sjøfolk og tilnærma null skatt. Det er rammevilkår som vi ikkje på noko vis har sjanse til å kunne tilby andre næringar som i aukande grad får eit internasjonalt marknadssegment etter kvart som globaliseringa grip om seg.

       Så blir det hevda frå representanten Gabrielsen og andre at vi vil avvikle norsk skipsfart, eller attpåtil heile det maritime miljøet. Eg skjøner ikkje kor dei har fått det frå. Alle veit at det var Arbeidarpartiet som innførte refusjonsordninga, og at vi har støtta verftsstøtta attpåtil lenger og med høgre satsar enn dei andre partia, det vere seg Høgre eller regjeringspartia. Så eg ber om at ein brukar argument som er nokolunde relevante i denne saka.

       Det som har gjort at ein har vore nøydd til å sjå på refusjonsordninga, er at denne næringa har fått nullskatt, og summen av støtte både direkte og indirekte har blitt så stor at det knapt nok kan forsvarast i forhold til andre næringar og i forhold til opinionen. Difor må ein kunne akseptere at ein ser på dei totale rammevilkåra. Er dei andre partia i salen villige til det, skal vi meir enn gjerne vere med.

       Så til evalueringa, som syner at dette er ei god ordning. Ja, det er ei god ordning for å få tilsett fleire norske sjøfolk. Representanten Gabrielsen tok nesten av når det galdt å fortelle kor forferdeleg Arbeidarpartiet var som no ville fjerne denne ordninga. Eg har gitt klar beskjed om kvifor vi gjer nettopp det. Vi vil ikkje drive og endre på ei ordning midt i eit år. Dersom vi skulle ha vore med på noko no, måtte det vere å støtte det som Stortinget trass i alt hadde vedteke, og halde ordninga ved lag slik den var vedteken i budsjettet i fjor haust. Det å drive og forandre på rammevilkår to gonger i året er heilt håplaust.

       Difor inviterer eg både næringa og partia i Stortinget til å kome fram til rammevilkår som kan vere langsiktige og ha eit stabilt fleirtal bak seg her i salen. Det er næringa tent med, og det er det politiske miljøet tent med. Men då må nokon vere villig til å sjå på den tilnærma nullskatten som reiarlaga har i dag.

Statsråd Lars Sponheim : Dette har blitt en debatt som ikke bare handler om refusjonsordninger, men om de samlede rammevilkår for de maritime næringer og skipsfartsnæringene. La meg starte med å knytte noen ord til dette.

       Jeg tror vi alle gleder oss over den vekst og den fine utvikling som skipsfartsnæringen og de maritime næringer rundt skipsfartsnæringen har hatt de siste årene. Det er en betydelig optimisme i næringene, og vi ser at her er det en god vekst på mange områder. En må rett og slett kunne si at det har vært ført en politikk på dette området som har vært vellykket. Det ser vi på de målbare resultatene. Det vil selvsagt alltid være slik at det er mange komponenter som ligger til grunn for å oppnå slike resultater. Jeg tror ikke det er mulig å peke på enkeltelementer som alene kan forklare disse gode resultatene, men jeg tror ikke det kan herske tvil om at de to elementene, rederibeskatningen og refusjonsordningen, i sum er hovedårsaken til at vi har fått en slik fin utvikling i skipsfartsnæringen og i de maritime næringer for øvrig. Og det har vært en ønsket utvikling.

       Når det gjelder refusjonsordningen, vet vi at den ble etablert i 1994, som er nevnt her, og at den har vært en vellykket ordning - ja en så vellykket ordning at det blir nødvendig å redusere størrelsen på den, noe Stortinget, etter hva jeg forstår, med subsidiær støtte vil vedta senere i dag. Summen av denne politikken har ført til at antall skip under norsk flagg er økende. Veksten i 1997 har vært den største siden 1990, og det er også en økende vekst i antall norske sjøfolk. Ifølge de siste tallene har det vært en totalvekst i norske arbeidsplasser på norske skip i 1997 på 1.034 personer. Til sammenlikning var veksten av utenlandske sjøfolk 960 personer i den samme perioden. Og dermed er en utvikling brutt fra 1996, da veksten i antall utenlandske sjøfolk var større enn veksten i antall norske sjøfolk. På den måten kan en si at refusjonsordningen har fungert godt og gitt virkninger så gode at ordningen kostnadsmessig har vokst veldig.

       Regjeringens framlegg, som ligger nær opp til sentrumspartienes framlegg til votering i dag, har omtrent det samme kostnadsnivået som ordningen hadde da den ble innført i 1994 - godt og vel 300 mill. kr, men så har den vokst til nesten det dobbelte, som Høyre og Fremskrittspartiet ønsker å videreføre.

       Regjeringen fikk et oppdrag fra Stortinget etter den turbulensen som var rundt ordningen - må vi kunne si - ved budsjettbehandlingen sist høst, der regjeringen Jagland foreslo å avvikle hele ordningen, og hvor Stortinget kom tilbake og gav begrensede penger til å videreføre ordningen og samtidig gav Regjeringen i oppdrag å evaluere den og se hvordan den kan målrettes bedre. Det er det Regjeringen har gjort ved den saken som ligger til behandling i Stortinget i dag. Etter å ha vurdert veldig mange måter for hvordan ordningen kan målrettes bedre, mener vi at vi har kommet fram til den beste måten å gjøre det på, ved at færre grupper kommer inn under ordningen, vi har fått en klar rekrutteringsprofil, og det er innenfor en samlet kostnad som vi mener er forsvarlig, og som også er en forutsetning for at det skal være en bærekraftig ordning. Jeg er ikke så sikker på at en ordning som hadde vokst på statsbudsjettets utgiftsside til helt uante størrelser, ville vært en bærekraftig og stabil ordning for næringen. Det som jeg har grunn til å tro blir vedtatt i dag, vil være en slik bærekraftig ordning, fordi den er innenfor en kostnadsramme som det vil være mulig å forsvare de nærmeste årene framover også, og dermed vil den være en stabil ordning for næringen.

       Eg har likevel nokre spørsmål.

       For det fyrste: Kva tiltak trur statsråden har mest å seia for sysselsetjinga i Noreg, spesielt i distrikta - støtte til skipsbygging på nivå med land me konkurrerer med, vidareføring av refusjonsordninga som den er no, eller det gunstige skatteregimet for reiarlaga?

       Og for det andre: Er Regjeringa villig til å vurdera reiarskatten igjen? Eller la meg seia det på ein annan måte: Er Regjeringa villig til å sjå på heilskapen i denne næringa, inkludert reiarskatten, for om mogleg å få fleirtal i denne salen for noko som er berekraftig, som det i ulike situasjonar kan vera fleirtal for, og som gjer tilhøva meir føreseielege for næringa? Mitt inntrykk er at det er vel så viktig å ha føreseielege rammevilkår som det er å ha dei gunstigaste rammevilkåra til kvar tid.

       Så har eg til slutt lyst til å spørja: Har statsråden etter sin kontakt med næringa, med reiarlaga, grunn til å tru at reiarlaga med den nye prosentsatsen vil halda fram med å tilsetja norske sjøfolk?

Statsråd Lars Sponheim : Jeg fikk et spørsmål om noe som jeg også prøvde å få fram i mitt innlegg, som jeg tror det er veldig vanskelig å gi et godt svar på.

       Vi har nå gode resultater av den samlede skipsfartspolitikk som føres i dette landet. Vi ser hvordan næringen blomstrer, hvordan optimismen er der, hvordan det investeres, og hvordan vi stadig får flere norske skip med norsk flagg bak, osv. Jeg tror det er veldig vanskelig å peke på enkeltelementer i politikken som er viktigere enn andre. Det er summen av elementene som virker, og det er ikke tvil om at det også er andre elementer enn refusjonsordningen som har gjort at antall norske sjøfolk på norske skip har vokst i en periode. Jeg tror derfor det er viktig å ha et balansert bruk av de ordningene vi har.

       En kan gjøre seg refleksjoner omkring det, at det i og for seg er galt å måtte ha sånne spesialordninger. En kan godt føre resonnementer som sier at det må være galt at statskassen skal betale deler av lønnskostnadene for privat næringsdrift, at vi må ha skatteregimer at denne typen. Men synden har på en måte kommet inn i verden, og det er konkurransevilkårene denne næringen forholder seg til. Da er det viktig å ha et balansert bruk av de virkemidler som gjør at vi samlet sett har en konkurransekraft.

       Jeg tror det er vanskelig å peke på hvilket enkeltelement som er viktigst. Det første som jeg tror vil forsvinne - og har grunn til å håpe vil forsvinne - av disse virkemidlene, er verftsstøtten. Vi ser at EU har fattet vedtak om avvikling av den i år 2000. Å få til det tror jeg er en ønsket utvikling fra norsk side.

       Så var det et siste spørsmål, som gikk på om jeg har grunn til å tro at denne gode utviklingen vil fortsette også etter det jeg forstår vil bli vedtaket her i dag. Det er det grunn til å tro. Sentrumspartienes forslag innebærer at det gjennom denne ordningen blir tilført en lønnsmasse på godt og vel 300 mill. kr. Det var også nivået på ordningen da den ble innført i 1994. Jeg tror vi vil kunne se den samme utviklingen videre.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Statsråden beskriver ganske riktig en positiv utvikling for norsk skipsfart. Vi har fått en ny maritim politikk, som ble etablert for fullt i 1996, og som gir vår næring gode og rike muligheter til å utnytte havet for Norge.

       Det er en del av en bevisst næringspolitikk som har vært ført over lengre tid, som næringen selv, fagbevegelsen og hele det ikke-sosialistiske flertallet stilte seg bak, og på relativt kort tid har man oppnådd gode resultater, slik statsråden beskriver. Det er helt åpenbart at denne politikken virker.

       Nå har vi også hatt en evaluering av refusjonsordningen som bl.a statsråd Sponheim og det departementet han bestyrer, har medvirket til å få gjennomført, og man er enig om at refusjonsordningen virker etter hensikten. Det vi også ser, er at andre land, f.eks. Tyskland, tar etter de ordningene og de to byggesteinene som vår skipsfartspolitikk bygger på, for å prøve å oppnå de samme gode resultatene som Norge.

       Da blir mitt spørsmål til næringsministeren: Tror statsråd Sponheim at Norge kan bevare sin posisjon som Europas maritime stormakt uten ordninger som gir norske sjøfolk en rimelig sjanse til å være konkurransedyktige i forhold til de ledende EU-land?

Statsråd Lars Sponheim : Ja, jeg deler en del av de innledende refleksjoner som representanten Hedstrøm gav uttrykk for her. Jeg tror ikke det er tvil om at den samlede næringspolitikken på dette området har ført til de gode resultatene vi ser. Jeg er helt overbevist om at den politikken som det i dette storting vil være flertall for å videreføre på dette området, fortsatt vil gi de samme gode resultatene.

       Det er slik at det på en måte er bærebjelken i den samlede maritime næring at vi har et tilstrekkelig stort antall skip som er under norsk eierskap, med det det representerer av ringvirkninger på sjø og land. Det er vel slik at nesten 10 % av verdensflåten eies av norske skipsredere, og det er på en måte selve kjernen i dette, med det det representerer av tradisjon, av kunnskap osv., som gjør at vi har de beste forutsetninger for å kunne være en viktig skipsfartsnasjon videre framover. Jeg er helt overbevist om at vi har alle muligheter for å bevare denne situasjonen. Det forutsetter selvsagt at det føres en politikk og gis rammevilkår som gjør det mulig. Det har det så langt vært vilje til, og jeg tror det er grunnlag for å si at det er det vilje til fortsatt. Det betyr at det må være skatteregler for skipsfartsnæringen som gjør den rimelig konkurransedyktig, og det betyr også, iallfall så langt jeg kan se, at vi bør videreføre et element av denne refusjonsordningen, som er en forutsetning for at vi skal ha det antall norske sjøfolk ombord i norske skip som vi ønsker. Jeg tror at de vedtak som blir fattet i dag, er tilstrekkelige til å kunne videreføre denne utviklingen, men jeg tror det er skatteregimet for skipsfartsnæringen som isolert sett er det viktigste virkemiddel for å sikre denne situasjonen. Vi ser at det er et betydelig press for å gjøre noe med det, men jeg håper at det vil være grunnlag for et flertallet i Stortinget til å videreføre en ordning som er nødvendig for skipsfartsnæringen.

Ivar Kristiansen (H) : Statsråd Sponheim sier at synden dessverre er kommet inn i verden. Nå er det mitt inntrykk at synden kom lenge før revidert nasjonalbudsjett ble fremlagt, men jeg registrerer at synden fortsatt har gode budbærere i samfunnet.

       Sponheim argumenterer godt for denne ordningen, han sier faktisk selv at den fungerer veldig bra. Hva kommer det da av at han ser et sterkt behov for å forandre på den? Hva kommer det av at Venstre sammen med de øvrige regjeringspartiene var pådriver i opposisjon for å innføre dagens ordning, mens de etter noen måneder i posisjon velger å starte avviklingen av denne ordningen, som de var sterkt for i opposisjon?

       Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Einar Steensnæs, uttalte bare for noen få måneder siden at det var uaktuelt for Kristelig Folkeparti å røre ved refusjonsordningen. Hvordan har man egentlig maktet så raskt og enkelt å nedkjempe Steensnæs?

       Til slutt: Hva blir neste episode i Regjeringens skipsfartspolitikk, når man i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett forhandler med Arbeiderpartiet om behovet for å øke tonnasjeavgiften? Jeg tror det er svært mange, ikke bare innenfor rederinæringen, men også blant dem som står på broen, som er interessert i hva som blir Regjeringens neste episode.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg har registrert i debatten i dag at det er ganske harde utfall fra Høyre mot regjeringspartiene i dette spørsmålet og når det gjelder den generelle skipsfartspolitikken. Jeg undrer meg litt over det, fordi Høyre, som er opptatt av å ha gode rammevilkår for skipsfartsnæringen, er ganske avhengig av sentrumspartiene for å skape et flertall, og i dette spørsmålet, som i så mange andre, er det i sentrum man finner den endelige flertallsløsning. Derfor tror jeg det er viktig at man heller prøver å dyrke alt det man nå er enig om i skipsfartspolitikken, og tar vare på et skattesystem som gjør at vi har en stor norsk flåte, og en fornuftig refusjonsordning som vi klarer å bære kostnadene med.

       Så blir jeg stilt spørsmålet om hvorfor det skal være et sterkt behov for å endre den ordningen som fungerer. Jeg vet ikke om det i disse budsjettider er nødvendig å bruke mye tid på å forklare Høyre-representanten at det er nødvendig å ha en rimelig kontroll med statsbudsjettets utgiftsside, men det er faktisk det det handler om. Kostnadene med denne ordningen har blitt så store at det har vært nødvendig å målrette ordningen mer, først og fremst med den begrunnelse at kostnadene må ned. Vi ser hvordan ordningen har vokst veldig bare det siste halve året ved at flere meldes inn i ordningen, og dermed har kostnadene kommet ut av kontroll. Det må være viktig for Stortinget å foreta tilpasninger som gjør at vi får de samlede kostnader i statsbudsjettet under kontroll, som egentlig er hovedbegrunnelsen for denne tilpasning. Jeg vil avvise på det sterkeste at det som jeg har grunn til å tro blir vedtatt i dag, er starten på en avvikling av ordningen. Tvert imot, det er å gjøre ordningen mer robust at man har en samlet kostnadsramme som det er mulig å forsvare også i årene fremover. Jeg vil minne om at det bringer ordningen i dag ned på det nivå som den var på da den ble faset inn, og som det var bred enighet om mellom sentrumspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet.

       Det det handler om, er ikke noe annet enn det hvert enkelt politisk parti sier i programposter og i erklæringer, på gater og streder, at vi må ha rammevilkår som kan sammenliknes med våre konkurrenters. Det er det

       det her er snakk om. Da kan vi like det innholdsmessige godt eller dårlig. Faktum er at vi har fått til en ordning som gjør at norske rederier skal ha rammevilkår som kan sammenliknes med sine konkurrenters. Man vet veldig godt også i denne salen at den ordningen som ble innført i 1994, har vært suksessfull - og avtaleverket var etablert av Regjeringen, rederinæringen og de ansattes organisasjoner. Ordningen har ført til at man har sett vekst og utvikling, ikke bare i antall norskregistrerte skip med norske sjøfolk sysselsatt om bord, men også i forhold til de kolossale ringvirkningene knyttet til næringsvirksomhet innenlands.

       Jeg tror også at denne debatten handler mye om at hvis vi tror at norske sjøfolk om bord på norske skip er en forutsetning for fortsatt vekst og utvikling av norsk skipsfartsnæring, da er vi i dag nødt til å avvise Regjeringens forslag, og for så vidt også selvfølgelig Arbeiderpartiets forslag. Jeg vil ikke gå så langt opp på banen i dag at jeg kritiserer først og fremst Arbeiderpartiet, for de har vært forutsigbare i denne debatten. De ønsker å avvikle ordningen, og det er for så vidt et klart standpunkt. Vi starter i dag en nedtoning av norsk skipsfartsnæring, en næring hvor vi faktisk har klart oss og er blant de aller beste i hele verden. Og jeg synes at dagens debatt også er et skammelig eksempel på at Regjeringen løper fra sine løfter til norske sjøfolk.

       Det er også et eksempel - ikke til etterfølgelse for noen - på at en avtale som er inngått med rederinæringen og sjømannsorganisasjonene om forutsetningene for refusjonsordningen, nå brytes av staten. Det er selvfølgelig en svært mager trøst for sjøfolk og ungdom som i dag skal sette seg på skolebenken, og som har tatt høyde for en maritim karriere, at de også har basert sine veivalg på utsagn fra svært sentrale norske politikere. Det må være forstemmende for disse å registrere - og det er faktisk 1.200 ungdommer som nå skal sette seg på skolebenken - at det er regjeringen Bondevik som startet nedtoningen av norsk skipsfartspolitikk.

       Betydningen for nasjonen er, som flere andre har vært inne på, betydelig. Det man gjør, er faktisk å starte en avvikling. Man kan ikke kosmetisk tone bort det faktum at det å redusere prosentsatsen for refusjon fra 20 til 12 % endrer hele rammeverket for å kunne la norske sjøfolk på norske skip konkurrere med andre nasjoner, med de rammevilkår andre nasjoner har.

       De eneste som har grunn til å glede seg over dagens debatt, må faktisk være konkurrentene til norsk skipsfart. Jeg hadde håpet at vi skulle komme i en situasjon hvor vi klarte å unngå dette. Det handler på ingen måte om å bevilge penger til rederinæringen. Den debatten får man ta når man behandler skatteordninger for rederiene. Men det er en slags kosmetisk symbolpolitikk man ønsker å blande inn i debatten for å avvikle denne ordningen, dvs. forutsetningen for den suksessen vi ser innenfor norsk skipsfartspolitikk, nemlig å ha norske sjøfolk om bord.

       Når andre land ser til Norge, er det fordi vi har fått til en ordning som fungerer godt, og som samtlige i debatten sier fungerer godt. Da kan jeg ikke skjønne at man i fullt alvor mener det er riktig å starte denne avviklingen som man gjør her i dag. Jeg tror man først vil få se resultatet av dette om flere år. Men det første som vil skje, er at man fjerner enkelte yrkesgrupper - de fleste fra Kyst-Norge - som øyeblikkelig fører til at 2.000-3.000 arbeidsplasser settes i umiddelbar fare. Det vil vi på lang sikt komme til å angre bittert på, er jeg redd for.

Presidenten:

       Presidenten vil si at han er usikker på om bruken av begrepet « skammelig » som beskrivelse av deler av Stortingets debatt, er akseptabel parlamentarisk språkbruk.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Torbjørn Andersen (Frp) : Den positive omleggingen av den norske skipsfartspolitikken de senere år har gitt fremragende resultater og muliggjort at Norge igjen har blitt en ruvende verdensmakt innen internasjonal skipsfart.

       I nærmere 150 år har den norske handelsflåten og den norske sjømann vært nasjonens stolthet. Et lite land har klart å fremstå som en gigant i en av verdens mest globaliserte og konkurranseutsatte næringsvirksomheter, som internasjonal shipping må sies å være. Dette har ene og alene vært mulig gjennom en kombinasjon av dyktige redere, dyktige norske sjøfolk og en maritimt innrettet politikk.

       De senere års omlegging av norsk skipsfartspolitikk har snudd 20 års nedgang til en suksess nærmest uten sidestykke. For en gangs skyld har altså norske politikere lyktes med det de har gjort, men kanskje ikke det var meningen. Dette har medført at kontroll av og eierskap til den norske flåten er blitt tilbakeført til Norge i stor grad, antall norske sjøfolk er igjen i sterk fremgang, utmerkede lærlingordninger for dyktig norsk ungdom er etablert på norske skip, og store ringvirkninger til landbasert virksomhet som legger grunnlaget for totalt 80.000 arbeidsplasser, er et faktum. Dette er en gedigen suksess vi som en liten nasjon kan være stolt av. Skipsfartstradisjonen er en del av vår nasjons identitet og kultur og en del av den nasjonale arv vi er satt til å ivareta.

       Men hva er det vi nå ser? Den suksessen er nå blitt for mye for enkelte politikere. Arbeiderpartiet vil nå fjerne refusjonsordningen for norske sjøfolk fullstendig, og ser på det som en slags sosialistisk symbolpolitikk der de rike skal straffes. Men det er ikke de rike de oppnår å ta med dette, det er den vanlige norske sjømann, som igjen risikerer å bli satt på land. Det er nettopp refusjonsordningen som har gjort den norske maritime fremgangen basert på norske sjøfolk mulig. Fjernes refusjonsordningen for norske sjøfolk - slik Arbeiderpartiet vil - er dette et uopprettelig skadeverk for norsk skipsfartsvirksomhet og for norske sjøfolk. Reduseres refusjonsordningen, slik Regjeringen vil, er det nesten like ille, da dette vil endre konkurranseforholdene for norske sjøfolk vesentlig og ganske raskt reversere den gunstige utvikling for norsk bemanning vi nå ser.

       Åfjerne eller redusere refusjonsordningen, er et alvorlig svik mot den norske sjømann og mot de mange norske ungdommer som nå satser på en maritim karriere, muliggjort av nettopp refusjonsordningen. Hva slags fremtid møter denne ungdommen dersom refusjonsordningen fjernes eller reduseres? Få næringer har så stor distriktspolitisk betydning, både direkte og indirekte, som nettopp skipsfart, og dette bør regjeringspartiene legge seg tungt på hjertet når de nå vil endre refusjonsordningen i en grad som vil bety nedbygging av en næring som i snart 150 år har satt sitt preg på hver bygd og by i dette land.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Hadde Moses og Vårherre på Sinai berg sett litt lenger inn i fremtiden, hadde gjerne budene sagt noe om at du skal ikke begjære din nestes velgere. Resultatet kan bli smertelig og føre til brudd på flere av de andre budene. Jeg trodde faktisk at de ti bud var rettesnor for denne verdikommisjonens regjering, men det avhenger tilsynelatende av hvilken forsamling man henvender seg til.

       Fra landets maritime skoler meldes det om rekordsøkning i år, fra unge mennesker som har trodd på Stortingets vilje til å satse på norske sjøfolk på norske skip. Og Rederiforbundet kan melde om stor innflagging til Norge, av redere som har trodd på at norsk skipsfart igjen skulle kunne utvikle seg under norsk flagg. De har gjort det som var forventet av dem da de fikk skatterammer som gav like konkurranseforhold i et internasjonalt marked. De flagget hjem, og de startet et omfattende rekrutteringsarbeid for å bemanne flåten med norske sjøfolk. Fra denne talerstol og i ulike medier er det med ettertrykk sagt at det var dette som var forventet av dem. Men nå kan vi i premissene til denne regjeringens forslag lese at det er blitt for mange sjøfolk.

       Regjeringen har ikke forutsett at rederiene gjorde det de ble oppfordret til. De har ikke i sin budsjettbehandling tatt høyde for at antallet norske sjøfolk skulle stige. Hvordan skal ledere og aktører i de maritime næringer egentlig forstå det forslag som vi i dag skal stemme over? Er det slik at politikere faktisk bevisst lover og lyver? Er det slik at rederier og maritime utdanningsinstitusjoner i god tro har forledet unge mennesker til å satse på en karriere som et stortingsflertall i dag ser ut til å ville torpedere? Er det slik at Norge ikke ønsker norske sjøfolk allikevel? Skal våre unge sjøfolk være nødt til å melde utflytting til Danmark eller Sverige eller et annet EU-land for å kunne bruke den utdannelsen de har tatt? For norske sjøfolk får ikke hyre på utenlandske skip dersom de ikke er innbyggere i flaggstaten.

       EU har tatt konsekvensen av at sjømenn fra flaggstaten kan erstattes med sjøfolk fra lavkostland. Det er derfor de har vedtatt at skatt og sosiale utgifter for denne yrkesgruppen kan refunderes 100 %, og det er derfor at det i flere av våre konkurrentland er bestemt at sjøfolk ikke skal betale skatt uansett hvilket flagg båten seiler under. Ja, i Hellas har de sågar grunnlovsfestet det.

       I Norge er ordningen annerledes. 100-%-regelen er ikke utnyttet maksimalt. Refusjonsordningen dekker 55 % av skatt og sosiale utgifter. Men refusjonsretten er knyttet til rederiets utgifter ved å avlønne sjøfolk som er skattepliktige, og derfor er det rederiet og ikke sjømannen som får skattekompensasjonen. Denne ordningen bidrar til at sjømannens hjemkommune får skatteinntekter og sjømannen pensjonspoeng, men den binder sjømannen til tjeneste på norske skip, og dette fører til at sjømannen ikke er konkurransedyktig internasjonalt.

       Er det sjømannen som skal betale prisen for at tre regjeringspartier forlovet seg i jakten på andres velgere? Noen burde skjemmes!

Øystein Hedstrøm (Frp) : Det er godt å registrere at det er et engasjement i denne debatten for norske sjøfolk på norske skip.

       Jeg skal først kommentere et par av de tingene statsråden tok opp i sitt innlegg. Han mente at en reduksjon av refusjonsprosenten til 12 og en utfasing av enkelte grupper skip ville kunne svare seg og gjøre det mulig å videreføre ordningen med norske sjøfolk på norske skip i stor utstrekning. Men hva er det egentlig som vil skje med en så sterk reduksjon? Jo, differansen i kostnadene mellom å ha norske sjøfolk og f.eks filippinere og indere i NIS-registeret vil bli for stor, og derfor vil vi tape konkurransedyktighet. Vi har god kvalitet på norske sjøfolk, men det er også andre nasjoners sjøfolk som er dyktige. Og i NOR-registeret vil nordmenn bli erstattet av bl.a dansker og polakker.

       Og som flere talere har vært inne på når det gjelder opplæring og utdanning: Norsk ungdom av i dag har mange muligheter. Vi mangler faktisk arbeidskraft på en rekke områder. Jeg har selv vært rundt i skolene og holdt innlegg for å forsøke å få norsk ungdom til å skaffe seg en maritim karriere og en framtid til sjøs. Men det tør ikke jeg gjøre lenger, for det blir et for stort ansvar. For hvordan skal jeg kunne se alle disse ungdommene i øynene når de som nå har gått inn i opplæring og utdannelse, ikke får seg noen jobb fordi kanskje tusenvis av norske sjøfolk utfases, og de stillingene som de hadde håpet på å få, blir besatt av indere, filippinere, polakker, svensker og dansker m.fl.? Jeg syns at dette er en kortsiktig politikk - en meget kortsiktig politikk.

       Til og med Arbeiderpartiets Kjell Opseth var i debatten inne på at vi må ha langsiktige, forutsigbare rammebetingelser også for våre sjøfolk.

       Jeg skal som saksordfører til slutt forsøke å foreta en liten avrunding av debatten. Det er altså tre forskjellige fraksjoner, som mener forskjellige ting. Høyre og Fremskrittspartiet vil videreføre en god ordning som Fremskrittspartiet gikk i bresjen for å innføre fra 1. januar 1997, med en refusjonssats på 20 % og en overslagsbevilgning. Så har vi regjeringspartiene, som stadig skifter oppfatning. Skylder vi ikke våre sjøfolk å gi dem rammebetingelser som går lenger enn seks, sju, åtte måneder? Det er en kortsiktig politikk. Arbeiderpartiet respekterer jeg i hvert fall, for de har sagt fra tidligere at de ønsker å utfase ordningen. Og selv om jeg er sterkt uenig, så er det ærlig nok.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

(Votering, se side 3523)