TALERE:
Bjørn Hernæs (H)
(ordfører for
saken)
: Det er en enstemmig justiskomite som kan legge frem en innstilling om et forslag om kriminalisering av bruk av dopingpreparater. Som en delvis begrunnelse for forslaget anfører forslagsstillerne at rapporter fra Toll- og avgiftsdirektoratet viser en klar økning i dopingbeslag i første halvdel av 1997 i forhold til tilsvarende periode året før. Det er ganske sikkert riktig i forhold til den korte sammenligningsperioden, men årsberetningen fra Kriminalpolitisentralen som gir hele bildet for 1997, og som kan føres tilbake til 1994, hvor alle beslag i fengsler, av toll, forsvar og politi er tatt med, viser ganske klart en nedgående trend i 1997, og prognosene for 1998 går i samme retning.
Justiskomiteen henviser til at det etter straffeloven § 162 er kriminalisert å tilvirke, innføre, utføre, oppbevare, sende og overdra dopingpreparater. Bruk, erverv og besittelse til eget bruk er derimot ikke kriminalisert.
Siden 1992 har bruken av dopingmidler innenfor idretten blitt kraftig redusert, samtidig som den har økt i uorganiserte miljøer. Komiteen mener derfor at dette er et vanskelig spørsmål, og at man med fordel kan kreve ytterligere opplysninger før Stortinget tar stilling til saken. Vi viser også til at Straffelovutvalget gikk imot en kriminalisering og at Riksadvokaten nå går imot ut fra en vurdering av ressurssituasjonen. Jeg tror det er riktig å si at med den stilling som politiet har i dag, skal og bør Stortinget være forsiktig med å pålegge ytterligere oppgaver før politiet klarer å løse andre oppgaver, som om mulig har enda større betydning.
En samlet komite vil særlig påpeke at det er behov for en avgrensing mellom bruk av dopingmidler og bruk av narkotika.
I departementets brev til komiteen som er gjengitt i innstillingen, fremgår det at på grunn av bevisbyrderegelen i idrettens eget regelverk vil man kunne oppleve at en idrettsutøver dømmes av idrettens egne organer, men frifinnes av en alminnelig domstol. Dette har vi en klar forståelse for kan oppfattes som urimelig. Slike avgjørelser vil rett og slett kunne undergrave idrettens egne kontrollsystemer. Under behandlingen har vi likevel pekt på at en kriminalisering uten tvil vil kunne være et viktig signal til idrettsmiljøene. Det er i dag ikke noen sanksjonsmuligheter for brukere utenfor de organiserte idrettsmiljøene, og det kan kanskje synes som om en kriminalisering her vil være den eneste muligheten. Vi har selvfølgelig også merket oss at norsk idretts høyeste organ, Norges Idrettsforbund, har uttrykt ønske om kriminalisering.
Det som må kunne anses viktig nå, er at det kontaktutvalget om antidopingarbeidet som eksisterer, skal komme med en handlingsplan med hovedvekt på den uorganiserte idretten. Utvalget skal ifølge det mandatet det har, se nærmere på hvilke spørsmål som må utredes for å ta stilling til om bruk av dopingmidler bør kriminaliseres.
Komiteen støtter intensjonene i forslaget, men ser at det er mange vanskelige avveininger som må foretas. Komiteen konkluderer derfor med at departementet bør foreta en nærmere utredning og eventuelt fremme forslag om å utvide straffeloven § 162 b, og vi antar at det utredningsarbeidet bør knyttes til en orientering til Stortinget om etterkontroll av eksisterende lovgivning i den planlagte proposisjonen om endringer i straffeloven.
Grethe Fossli (A) : Da Stortinget i 1992 behandlet Ot.prp.nr.46 (1991-1992), Om lov om endring i straffeloven (straffetiltak mot doping), valgte en å gjøre det forbudt å tilvirke, innføre, utføre, oppbevare, sende eller overdra stoff som er å anse som dopingmidler.
Forut for Justisdepartementets odelstingsproposisjon og Stortingets behandling lå NOU 1990:30, Straffereaksjoner i tilknytning til doping. Straffelovrådet, som leverte denne utredningen, uttalte:
« Rådet foreslår således at anabole steroider og liknende hormonpreparater skal defineres som narkotika. »
Justisdepartementet valgte den gang ikke å følge Straffelovrådet når det gjelder kriminalisering av bruk, og bakgrunnen for dette forstår jeg i hovedsak var at noen statsadvokatembeter og deler av politiet advarte mot dette. I begrunnelsen fra departementet sies det:
« Bruk av dopingmidler er dessuten i større grad idrettens problem alene og i mindre grad et samfunnsproblem ... »
Imidlertid understreket både departementet og komiteen i Innst.O.nr.64 (1991-1992) at det skulle foretas etterkontroll av virkningene av lovendringen når denne hadde vært praktisert i to-tre år. Komiteen bad i den forbindelse departementet vurdere hvorvidt det å gjøre bruk av dopingmidler straffbart ville lette etterforskningen og oppklaringen av slike saker. Etter hva jeg har brakt i erfaring, har departementet nå foretatt denne etterkontrollen, men jeg er ikke kjent med om vurderingene er foretatt.
Det har gått noen år siden Stortinget behandlet dopingproblematikken. Riktignok har det opp gjennom årene vært en rekke spørsmål i spørretimen rundt denne problemstillingen, men en har ikke hatt en gjennomgang av saken på nytt.
I denne tiden har idretten gjennom Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komite drevet et aktivt arbeid mot bruk av dopingpreparater både gjennom kampanjer og kontroller. Norges Idrettsforbund har også utvidet sitt arbeid til å tilby kontroll av brukere av helsestudioer. Dette er en frivillig ordning, og helsestudioene som er med, har selv henvendt seg til NIF for å få denne tjenesten. Det er gjennom denne testingen en har sett at problemet med bruk av anabole steroider og andre hormonpreparater har flyttet seg til miljøer utenfor idretten. Idretten har hele tiden vært tilhenger av at dopingpreparater må forbys, på lik linje med narkotika. Arbeidet med kartlegging av helsefarer ved bruk av anabole steroider og andre hormonpreparater og kartleggging av utbredelsen pågår kontinuerlig både her i Norge og i andre land.
I vårt Dok.nr.8-forslag viser vi spesielt til Sverige - vårt nærmeste naboland - som til nå har hatt samme straffebestemmelser som oss. I Sverige nedsatte regjeringen i juli 1994 en parlamentarisk komite som fikk i oppdrag å gi en samlet oversikt over spørsmål vedrørende misbruk av dopingmidler. Resultatene er presentert i SOU 1996:126, Doping i folkehälsoperspektiv. Denne konkluderer bl.a med å anbefale at bruk av dopingmidler forbys.
Selv om jeg er godt fornøyd med justiskomiteens behandling av vårt Dok.nr.8-forslag, håper jeg at Justisdepartementet vil ta fatt i dette arbeidet så snart som mulig.
Jeg er litt overrasket når jeg leser innholdet i brevet fra departementet til komiteen. For det første ser det ut til at departementet fremdeles lever i den villfarelse at bruk av dopingpreparater bare foregår innen den organiserte idretten, og at dette er idrettens problem. Dette er fullstendig feil. I brevet sier Justisdepartementet bl.a.:
« På den annen side vet vi i dag ikke nok om de helsemessige konsekvensene av å bruke dopingmidler. Det er derfor fortsatt grunn til å følge utviklingen. »
Jeg er veldig enig i at det er grunn til å følge utviklingen, men at vi i dag ikke vet nok om de helsemessige konsekvensene av dopingmisbruk, er for meg en meget overraskende påstand. Helt siden bruk av dopingpreparater dukket opp i internasjonale idrettsstevner for mange år siden, har vi opplevd både dødsfall og andre skader ved bruk av doping.
I den svenske utredningen som jeg har vist til tidligere, sies det bl.a.:
« Den medicinska forskningen visar att bl.a anabole steroider har allvarliga fysiska skadeverkningar. Däremot är det mera oklart vilka psykiska effekter de olika dopingmedlen har. Forskningen pekar dock på att ett missbruk av anabola steroider hos en del personer kan leda till psykiska bieffekter, bl.a en förhöjd aggressivitet samt depression vid uppehåll i missbruket. »
Jeg anbefaler justisministeren at hun skaffer seg denne utredningen, som gir en meget god oversikt over problemet. I tillegg vil nok en samtale med de ansatte i anti-dopingavdelingen i Norges Idrettsforbund og de som jobber med denne problematikken på Norges idrettshøgskole, overbevise justisministeren og hennes folk om at bruk av dopingmidler er skadelig.
Så: Hvorfor kriminalisering - hvorfor ikke bare kampanjer og opplysningsvirksomhet? Det er fordeler og ulemper ved en kriminalisering. Det ser jeg. Men jeg har jobbet med denne problematikken lenge, og jeg er nå overbevist om at det nå er tid for å gå strengere til verks.
Bruk av dopingmidler rammer ikke bare brukerne, men også samfunnet. Det er unge mennesker som i hovedsak bruker slike stoffer, og det er et samfunnsansvar å medvirke til at de ikke utsetter seg for helserisiko. Kriminalisering er en markering av hvor alvorlig vi ser på dopingmisbruk. Kunnskapene blant folk flest om disse stoffene er dårlige, og fra myndighetenes side har vi vært for dårlige med informasjon de siste årene. Derimot er det andre som når fram til disse miljøene, men med helt annen informasjon. I et magasin som heter « Bodybuilding », som kom ut med første nummer i vår, og som nå selges i bl.a. Narvesenkiosker - jeg fikk tak i det i Narvesenkiosken som ligger i Stortingsgata - beskriver man bruken av flere dopingpreparater som det er ulovlig å selge og ulovlig å innføre her i Norge. Selv om man i lederen sier at dette magasinet er beregnet på seriøse kroppsbyggere i Norge og Danmark, er det helt på grensen av hva som er lovlig å presentere. Selv om de, som sagt, advarer mot bruk av stoffer, har de en inngående beskrivelse av hvorledes en bør bruke dem. Det er veldig fristende å sitere fra en del artikler i dette bladet, men det vil ta for lang tid. Det er for øvrig nok å vise til et intervju med bladets redaktør, Nils Olav Bruteig, i VG 19. mars, hvor han sier følgende:
« Alle vet at man må bruke anabole steroider for å bli en god kroppsbygger. »
Etter mine begreper er dette bladet rein og skjær propaganda for bruk av dopingpreparater, og det balanserer nok på grensen til hva som er lov i dette landet. Hadde vi fulgt idrettens lovverk, slik det er nå, hadde det vært ulovlig og straffbart å selge et slikt blad. For øvrig er det ikke noe problem å få tak i omfattende brukerveiledninger når det gjelder doping på Internett og gjennom bøker. En journalist i NRKs Sportsrevyen presenterte for meg en håndbok i dopingbruk, og boka var oversatt til norsk.
Bruk av dopingpreparater er, som sagt, i hovedsak et problem blant unge gutter og menn, hvor bl.a kroppsfiksering gir seg utslag i bruk av dopingpreparater. I Sverige sier de at det er relativt lett å få tak i disse stoffene, og jeg vil tro at det heller ikke er vanskelig her i Norge. Det sies at det ofte er de samme som innfører narkotika, som også innfører dopingpreparater, og at det er gode penger å tjene på dette.
Jeg håper at arbeidet med denne saken intensiveres, og jeg vet at Justisdepartementet og Kulturdepartementet, som også er involvert i dette arbeidet, har mange gode medspillere i kampen mot doping, men mange av disse medspillerne mener at vi mangler det siste våpenet, nemlig kriminalisering av erverv, besittelse og bruk.
Bjørn Hernæs (H) : Bare et par kommentarer til det siste innlegget. Det kan tyde på at representanten Grethe Fossli ikke helt har fått med seg at en samlet komite etter en nøye bearbeidelse av forslaget er kommet til at det i denne omgang må avvises, og at vi venter på en nærmere utredning av dette.
Jeg har lyst til, siden det argumenteres så sterkt for et syn, å nevne at jeg har fått en rapport fra professorene Trond Aamo og Hans Cato Guldberg ved Avdeling for klinisk farmakologi og Institutt for farmakologi og toksikologi ved Universitetet i Trondheim. Jeg vil sitere et par linjer fra dette faglige arbeidet:
« Dopingkontroll er en del av hverdagen i dagens idrett. Dopingregelverket har etter hvert blitt svært omfattende. En kritisk gjennomgang viser at regelverket og anvendelse av det, kan true rettssikkerheten til utøverne, og bryte med etiske prinsipper som har lang tradisjon i vårt samfunn. Anvendelsen av regelverket kan også føre til konsekvenser av samfunnsmessig karakter som ligger langt utenfor idrettens myndighet å ivareta. »
Jeg vil med dette korte sitatet vise at det er store faglige miljøer som har klare betenkeligheter med den måten vi håndterer dopingregelverket på i dag, og jeg går ut fra at disse faglige miljøene blir trukket inn i det arbeidet som Justisdepartementet vil sette i gang.
Grethe Fossli (A) : Jeg er litt overrasket over det siste innlegget fra Bjørn Hernæs. Jeg har forstått det slik at komiteen ber departementet foreta en utredning og eventuelt fremme forslag om å utvide straffeloven til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Jeg har også forstått at mange i komiteen er positive med hensyn til at man ser nærmere på problemstillingen, og jeg er overrasket over at Bjørn Hernæs fremdeles sier at dette er et problem innad i idretten. Det er jo nettopp det det ikke er. Idretten har gjennom sitt lovverk, sin aktivitet, sine kontroller og sitt arbeid greid å fjerne problemet i meget stor grad, men det er utenfor idretten man ser at dette nå er et problem.
Jeg anbefaler Bjørn Hernæs, som jeg også anbefalte justisministeren, å få tak i den svenske utredningen, og han vil se at det er helt andre problemer vi står overfor enn det han tror.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.
(Votering, se side 3613)