Morten Olsen (A) (ordfører for saken):

       Komiteen har behandlet et forslag fra representantene Knudsen, Nesvik og Kleppe om endring i lov om yrkesskadeforsikring, slik at begrepet « konstatert » anvendes i denne bestemmelse på tilsvarende måte som ved konstatering av skader i henhold i skadeserstatningsloven.

       Departementet bemerker i brev av 4. juni til komiteen at begrepet « konstatert » ikke anvendes i skadeserstatningsloven, og at det derfor er noe uklart hva forslagsstillerne sikter til. Komiteen har tolket forslaget dit hen at man er ute etter en klargjøring av begrepets anvendelse i § 21 i yrkesskadeforsikringsloven.

       Etter forslagsstillernes mening vil det være rimelig og naturlig at

       « lidelsen i § 21's forstand anses konstatert først når en legeuttalelse slår fast at det foreligger en invalidiserende sykdom som har sammenheng med yrke ».

       Komiteens flertall anser dette som en utvidelse av yrkesskadeforsikringslovens virkeområde som vil kunne føre til en uakseptabel forskjellsbehandling i forhold til de som i perioden fra 1990 har fått sine saker behandlet etter gjeldende fortolkninger.

       Komiteens flertall er videre av den oppfatning at yrkesskader som er kjent av skadelidte, og som inntraff før lovens ikrafttredelse, ikke skal komme inn under lov om yrkesskadeforsikring. Dersom skaden ikke er konstatert, enten ved legebesøk eller diagnostisert på annen måte, eller kjent av skadelidte, åpner loven likevel for at man kan få erstatning etter yrkesskadeforsikringsloven. Komiteens flertall er videre av den oppfatning at en endring i tråd med forslagsstillernes intensjoner vil føre til en vesentlig usikkerhet rundt rettspraksis på området.

       Forslagsstillerne peker imidlertid på et reelt problem vedrørende løsemiddelskadde. For Arbeiderpartiets del føler vi det riktig å signalisere en støtte til endring av praksis ved senskader som følge av løsemiddelskade, asbestose eller silikose, eller de yrkessykdommer som er definert i folketrygdloven, men vil ikke gjøre det ved å endre på begrepet « konstatert » i overgangsbestemmelsene.

       Komiteens flertall viser også til folketrygdloven § 13-4 der det uttrykkelig slås fast at

       « Visse yrkessykdommer som skyldes påvirkning i arbeid, klimasykdommer og epidemiske sykdommer skal likestilles med yrkesskade. »

       I forskriften til denne paragrafen utdypes hva som legges til grunn ved godkjennelse av yrkessykdom. Det er sykdommens art og påvirkningens grad. Som eksempler på godkjente yrkessykdommer, nevnes asbestose, silikose eller løsemiddelskade som skyldes langvarig yrkesrelatert løsemiddeleksponering.

       Selv om dette ligger noe på siden av det konkrete forslaget, vil komiteens flertall anta at dette vil fange opp de tilfeller som er nevnt i forslagsstillernes framlegg vedrørende løsemiddelskadde. Disse vil, dersom yrkesskaden var konstatert før 1. januar 1990, kunne få erstatning etter folketrygdloven § 13.

       Komiteens innstilling anbefales herved.

Terje Knudsen (Frp) : Yrkesskadeforsikringsloven § 21 har nå vært i kraft i åtte år, men så langt er ikke betydningsinnholdet av § 21 avklart. Fortsatt kommer det avgjørelser som viser at det er uklarhet med hensyn til forståelsen av begrepet « konstatert » i relasjon til yrkesskadeforsikringsloven.

       De fleste avgjørelser er tatt av Forsikringsskadenemnda, som er et politisk sammensatt organ som gir gratis uttalelser og veiledning i tvister mellom forsikringstaker og forsikringsselskap.

       Konflikten går nesten alltid på uenighet mellom løsemiddelskadde, andre skadde og selskapet, hvor sistnevnte nekter ansvar mens den skadde påstår at selskapet har ansvar. Konflikten går på lovanvendelse i skadeforholdet, nærmere bestemt om skaden er konstatert før loven trådte i kraft den 1. januar 1990 eller etter dette tidspunkt.

       Forsikringsskadenemndas uttalelser er svært knappe, ofte kun noen få linjer, og inneholder som regel få domspremisser. De er inkonsekvente og vaklende. Det er heller ingen linje i de mange avgjørelser - rundt 30-40 - som foreligger om løsemiddelskader. Disse avgjørelsene er således lite brukbare som retningslinjer. De er heller ikke bindende for partene, kun veiledende. Forsikringsskadenemnda er mye brukt fordi den skadde da sparer en kostbar og langvarig rettssak. Derfor passer det svært mange å bruke nemnda, til tross for den ringe kvaliteten på avgjørelsene, men det vet ikke den skadde på forhånd.

       Det er rettsavgjørelsene som er avgjørende med hensyn til forståelsen av § 21, men av slike har vi bare fem-seks saker, og ingen av disse, bortsett fra en dom i Frostating lagmannsrett som jeg kommer tilbake til, gir en tilfredsstillende avklaring.

       Svært mange mennesker som arbeider i utsatte bedrifter, f.eks i lakkerings- og bilverksteder, i kjemikaliebedrifter og på operasjonsstuer, kan ikke unngå å få skader selv under tidsmessige forhold med avtrekk, masker o.l. Men de bærer skadene med seg og tar det som en uunngåelig del av belastningen knyttet til jobben. Med skader mener jeg plager, besvær og lettere lidelser. Dette er belastninger som det likevel går an å leve med, og som ikke hindrer dem i arbeidet.

       Men ofte utvikler disse plagene seg til skader, det vil si at de blir forsterket, noen ganger blir de varige og invalidiserende. Overgangene kan gå over til dels meget lang tid, opptil 10 år og i enkelte tilfeller opptil 15 år. Plagene bygger seg opp og blir varige, irreversible - de kan ikke snus, men blir permanente.

       I de tilfellene hvor plagene utvikler seg og blir irreversible, og den skadde blir helt eller delvis ufør og må gå over på trygd, skifte jobb eller trappe ned, oppstår spørsmålet om når plagene gikk over til å bli en skade.

       Alle som i utgangspunktet kommer inn under yrkesskadeforsikringsloven, vil selvsagt forsøke å få den erstatning loven gir rett til. Men som nevnt har mange av skadene en til dels lang utviklingstid. Det finnes eksempler på 15 år og mer. Her kan nevnes melallergi hos bakere og konditorer. Det vil derfor fortsatt være store skarer med skadde, hvor skaden fikk sin begynnelse før 1990. Disse kommer i tvilssonen hvor spørsmålet blir om skaden ble konstatert før eller etter 1. januar 1990.

       For disse menneskers skyld er det at denne saken er fremmet. Det er altså et klart behov for å få en presisering av betydningsinnholdet i § 21.

       Forslagsstillerne ønsker således at begrepet « konstatert » skal forstås på samme måte som i lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 nr. 26. Ordet konstatert brukes ikke i selve loven, men poenget er at begrepet brukes når det er spørsmål om et erstatningskrav er foreldet. Svært mange blir skadd i trafikken, men i lettere grad som ikke umiddelbart manifesterer seg, men hvor skadevirkningene først viser seg etter lang tid, f.eks whiplash- og hodeskader. Dette er eksempler på at skadde kan være i fullt arbeid i mange år før virkningene manifesterer seg.

       I foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 står det i § 9:

       « Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. »

       Spørsmålet her er således når skadelidte fikk nødvendig kunnskap, med andre ord når han med rimelig grad av sikkerhet visste at han eller hun var skadet.

       Når det gjelder kunnskapskravet, foreligger det en fyldig høyesterettspraksis som nærmere presiserer og utdyper dette. Det er derfor en klar fordel at begrepet « konstatert » må kunne brukes i samme betydning etter yrkesskadeforsikringsloven som etter lov om skadeserstatning. I rettsavgjørelsene heter det således at skaden ble konstatert da og da, og dette blir utgangspunktet for foreldelsesfristen.

       Skadelidte har en mye gunstigere stilling etter skadeserstatningsloven enn etter yrkesskadeforsikringsloven § 21. Anvendes bestemmelsene på yrkesskadeforsikringsloven betyr det at

       Vedkommende må ha kunnskap om hvem kravet rettes mot. Ofte vet man ikke hvordan skaden er ervervet, man forstår f.eks ikke hvorfor man har hodepine, er blitt glemsk, irritabel og orker mindre. Man må altså ha forstått at skaden skriver seg fra påvirkninger i den bedriften hvor man arbeider. Man må forstå at skaden er såpass betydelig at den gir grunnlag for ansvar - altså grunnlag for å kreve erstatning. Hver enkelt av disse tre betingelsene må være oppfylt før foreldelsesfristen på tre år begynner å løpe. Når det er skjedd, er skaden « konstatert » i denne lovs betydning.

       Så vil jeg kommentere Justisdepartementets brev til justiskomiteen av 4. juni d.å. Det er misforstått når det tales om en utvidelse av virkeområdet. Rent faktisk blir nok selskapenes ansvar utvidet, men det vi taler om, er forståelsen av § 21 og hva som skal legges i begrepet. Det er noe som må foretas med de fleste nye lover: Begrep må presiseres. Hva har lovgiveren ment?

       Senere i brevet forekommer det en enda større misforståelse:

       « En endring av overgangsbestemmelsen så mange år etter lovens ikrafttredelse vil gjøre rettstilstanden svært uklar for de saker som i mellomtiden har fått sin løsning. »

       Alle lovbestemmelser som ikke er 100 % klare i sin utforming, må fortolkes. Presisering gjennom en endring av § 21 nå medfører ikke at rettstilstanden blir uklar for de saker som allerede har fått sin løsning. I det hele tatt: Alle nye lover og endringer av lover som medfører en bedring, en større sikkerhet for borgerne, bedring av sikkerheten ved yrkesskader, er en fordel for disse. Lover har i hovedregelen som kjent ikke tilbakevirkende kraft, slik at de som har fått sine saker avgjort tidligere, ikke er så gunstig stilt som de som ha fått sakene løst etter den nye loven. Men slik er det alltid. Målet må være stadig bedre lover til gunst for borgerne. Vi kan ikke la være å lage nye lover ut fra det enkle syn at dette er urettferdig mot dem som fikk sine saker avgjort under den eldre lov. Argumentet fra Justisdepartementet er således påfallende primitivt.

       Heller ikke har fortolkningen betydning for premiefastsettelsen, slik det står i brevet. Selskapene har en gang fastsatt sin premie. De må finne seg i at antallet krav kan øke med endret forståelse av § 21. Om man får gjennomslag i Stortinget for kravet og § 21 blir endret i overensstemmelse med forslaget, skjer det likevel neppe noe dramatisk som får betydning for premiefastsettelsen. En del tilfeller for hvem det ellers ikke hadde vært noe håp med hensyn til erstatning, får nå sjansen og kan fremme krav. Men dette er slikt som selskapene må leve med. Det kan derfor synes som om departementet har foretatt et venstrehåndsarbeid i denne saken. Verre blir det når man leser at komiteflertallet, alle unntatt Fremskrittspartiets medlemmer, har lagt nettopp dette brev til grunn for sine komitemerknader, som ender opp med at saken avvises. Verst blir det for de varig skadde og syke mennesker som dette går ut over.

       Så til Frostatings lagmannsretts dom av 22. desember 1997 som alle komitemedlemmene fikk kopi av før saken ble avgitt. Denne dommen innebærer et radikalt brudd med den forståelse som er blitt lagt til grunn hittil. Avgjørelsen her går på tvers av de tidligere avgjørelser i lavere rettsinstans. Denne dommen er representativ for komitemindretallets syn når det gjelder konstatering av skaden i henhold til skadeserstatningsloven. Denne dommen blir derfor den viktigste støtte for komiteens mindretall, som er Fremskrittspartiets representanter.

       Jeg håper at flere enn vårt partis representanter føler ansvar i denne saken, og jeg tar derfor opp igjen forslaget fra Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen.

Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: Terje Knudsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

       Vidar Kleppe (Frp) : Jeg må si jeg blir litt overrasket over at vi har en så taus justiskomite i denne saken, spesielt etter at Fremskrittspartiet har kommet med sine innspill i saken. Det går tydelig fram av svarbrevet fra Justisdepartementet som flertallet har bygd sin argumentasjon på, at man ikke har gått inn i realiteten med hensyn til det forslaget som ligger til grunn her.

       Jeg blir også overrasket når saksordføreren fra Arbeiderpartiet her gir uttrykk for at han støtter de skadelidte og de som får senskader i forbindelse med yrket, og problemer i ettertid. Da blir det inkonsekvent at en ikke støtter forslaget fra Fremskrittspartiet som er med på å trygge rettssikkerheten til de personene som er kommet opp i en vanskelig livssituasjon, og som daglig sliter for å få tilværelsen til å gå i hop. Vi ser at det går ut over familien, det går ut over den enkelte som er i en slik situasjon. At flertallet i komiteen da skal bruke som argument at en ikke kan bedre situasjonen for den enkelte på grunn av at andre som har fått sine saker avgjort i tiden før 1. januar 1990, da vil komme dårligere ut, synes jeg er en dårlig politikk. Målet for oss stortingsrepresentanter som lovgivere må være at vi skal rette opp den uretten som er blitt gjort. Vi skal tette de hullene i lovverket som gjør at folk ikke får en grundig og seriøs behandling når de uforskyldt er kommet opp i en vanskelig livssituasjon.

       Flertallet henviser til at en endring ville føre til en « forskjellsbehandling i forhold til alle de som i perioden fra 1990 har fått behandlet sine saker etter gjeldende fortolkninger » av de forskrifter og lover vi har på dette området. Det må jo være et mål å rette opp urett, i hvert fall for denne regjeringen som nå har gått sammen for å bygge dette samfunnet på nye og dypere verdier.

       Det undrer meg at de verdikonservative, som de ynder å kalle seg i Høyre, ikke har sett hva forslaget konkret går ut på, men - uten å ha satt seg grundig inn i denne saken - har tatt argumentasjonen fra departementet for god fisk. Jeg vil gjerne at justisministeren kommer opp og på bakgrunn av det som står i innstillingen, forklarer hvorfor Regjeringen og Justisdepartementet ikke ser at vi ved å vedta dette forslaget, bedrer rettssikkerheten til de personene som i dag har et uverdig liv på grunn av de skadene - ofte senskader - de har fått med bakgrunn i det yrket de har hatt, i en tid da det ikke var kjent at dette kunne påføre skader som gikk på liv og helse løs.

Morten Olsen (A) : Dersom man skulle endre loven etter forslagsstillernes intensjoner, ville det kunne føre til at personer kommer inn under yrkesskadeforsikringsloven selv om skaden var kjent før loven trådte i kraft 1. januar 1990. Vanlig praksis tilsier at lidelser eller skader som var kjent på forsikringstidspunktet, ikke dekkes av forsikringen. Dersom det er en særskilt behandling av løsemiddelskadde med utviklede senskader man ønsker, ville det mest ryddige vært å fremme forslag om dette. Å hevde at man ikke vil utvide virkeområdet for forsikringen samtidig som man lanserer slike forslag som vi her ser, er i beste fall selvmotsigende.

       Dersom dagens praksis videreføres, må det i hvert enkelt tilfelle vurderes når eksponeringen var, og når skaden oppstod. Dette er etter mitt skjønn det korrekte. Var man klar over skaden før 1. januar 1990, kommer man ikke inn under yrkesskadeforsikringsloven. Var man det ikke, kan man komme inn under samme lov.

Statsråd Aud-Inger Aure : Lovforslaget i Dok.nr.8:106 går ut på en endring av overgangsbestemmelsen i yrkesskadeforsikringsloven § 21 slik at begrepet « konstatert » i denne bestemmelsen anvendes på samme måte som ved konstatering av skader etter skadeserstatningsloven.

       I brevet til justiskomiteen som det har vært referert til, har jeg gitt uttrykk for Justisdepartementets vurdering av forslaget.

       Det er uklart hva forslagsstillerne mener når de foreslår at konstateringsbegrepet i yrkesskadeforsikringsloven § 21 skal anvendes på samme måte som etter skadeserstatningsloven, siden skadeserstatningsloven ikke bruker begrepet « konstatert ». Det fremgår imidlertid av forslaget at man ønsker å skyve konstateringstidspunktet nærmere i tid, slik at det først er på det tidspunktet da skadelidte har klart for seg at det virkelig foreligger en invalidiserende skade, eventuelt at det foreligger legeerklæring om dette, at skaden bør anses konstatert i lovens forstand.

       Når forslagsstillerne sier uttrykkelig at man med endringsforslaget mener å skyve konstateringstidspunktet

       nærmere i tid, er det imidlertid ikke noen tvil om at man mener å foreta en reell endring av loven. En forskyvning av konstateringstidspunktet - det vil si at det skal kreves mer for at en skade eller sykdom skal anses konstatert - vil ha som konsekvens at det i tilfeller som med den nåværende utformingen av overgangsbestemmelsen i § 21 faller utenfor loven, likevel gis rett til erstatning. Om man velger å kalle dette en endring eller en presisering, er imidlertid uansett ikke avgjørende. De innvendinger jeg har gitt uttrykk for i mitt brev, gjør seg like sterkt gjeldende uansett hva slags benevnelse man velger å bruke om forslaget.

       Jeg ser ingen grunn til her i dag å gjenta de motargumenter som jeg har gitt uttrykk for i brevet. Men avslutningsvis vil jeg presisere at innvendingene mot forslaget selvsagt ikke har noe å gjøre med at man ikke unner løsemiddelskadde og andre en rimelig økonomisk kompensasjon. Det er likevel et faktum at vi må forholde oss til at kompensasjonsordningen etter yrkesskadeforsikringsloven først ble vedtatt i 1989, slik at skader som skriver seg fra før dette, ofte vil falle utenfor loven. Hensynet til løsemiddelskaddes situasjon må ivaretas på en annen måte enn ved dette forslaget.

Vidar Kleppe (Frp) : Jeg blir litt forundret når de få som har tatt ordet i denne saken, bruker en argumentasjon som går på at det er ordlyden i forslaget som gjør at det er grunn til å misforstå. Overhodet ikke, det som er presisert i forslaget, er selvsagt det som har blitt lagt til grunn hele veien, nemlig at folk som er utsatt for løsemiddelskader, ofte har et kjempeproblem overfor leger og andre de går i behandling hos, med å få en diagnose som sier at det på det og det tidspunktet ble betegnet som at de lider av en løsemiddelskade. Dette er en lang prosess, som tar mange år. Etter Fremskrittspartiets syn blir det derfor ingen argumentasjon med hold i når det i brevet fra Justisdepartementet til justiskomiteen av 4. juni i år anføres som et hovedargument at endringene av overgangsbestemmelsen så mange år etter lovens ikrafttredelse vil gjøre rettstilstanden svært uklar for de saker som i mellomtiden har fått sin løsning. Her bruker en altså den argumentasjon at de sakene i fortid som har funnet sin løsning, skal være hovedgrunnen til at en ikke kan bedre rettssikkerheten og få til et system som ivaretar hensynet til de personene som har kommet opp i en livskrise f.eks på grunn av løsemiddelskader. Det er dette prinsippet saken står om.

       Jeg etterlyser enda en gang de verdikonservative - som de ynder å kalle seg - i Høyre: Hvilken begrunnelse har de for at de ikke vil komme med en utstrakt hånd til en gruppe som virkelig trenger hjelp fra samfunnets side, slik at de når livet har blitt ødelagt på mange måter, familien har gått i oppløsning, i hvert fall kan få et lite håndslag fra oss folkevalgte på Stortinget ved at vi endrer loven så de i hvert fall får en langt bedre mulighet enn i dag til å få en liten økonomisk kompensasjon, så de slipper å gå i årevis mellom forsikringsselskapene for å forhandle om små beløp.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 3613)