Ågot Valle (SV) (ordfører for saken):

       Utafor Stortinget er en reklamesøyle som hver dag viser hvor kort tid det er igjen til tusenårsskiftet. Vi er ganske på hælene når det gjelder å planlegge for ei markering der denne visjonen skal stå i sentrum:

       « Vi skal bruke Tusenårsskiftet til å gjøre Norge best mulig rustet for å møte forandring - ved at vi denne gangen skal være mer opptatt av hva vi kan lære av andre, enn hva andre kan lære av oss. »

       Vi skal med andre ord få til et møte med det nye tusenåret, der vi med trygghet på egen kultur tar imot impulser og lærer av andre kulturer. Verdiene optimisme, fellesskap, ansvarlighet, åpenhet, toleranse og miljøbevissthet skal stå sentralt i møtet. Tusenårsskiftet blir markert i flere deler av verden, men har utgangspunkt i den vestlige sivilisasjonen. Det stiller oss overfor noen utfordringer når vi vil ta verdiene toleranse og åpenhet på alvor. Derfor sier et flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, at tusenårsmarkeringa ikke må bidra til å konstruere nye fiendebilder mot den vestlige sivilisasjon. Det betyr at det må legges vekt på å hente inn impulser fra andre land og kulturer som har en annen tidsrekning enn vår egen.

       Det samme flertallet mener at tusenårsmarkeringa må føre til et varig kulturpolitisk løft. Det forutsetter at kunst- og kulturlivet styrkes og synliggjøres, og at markeringene må skje i et nært samarbeid med kultur- og kunstnerorganisasjoner i bygd og by. Forutsetningen for at tusenårsmarkeringa skal føre til et varig kulturpolitisk løft, er at vi sikrer Tusenårsselskapet, som har fått oppgaven å være veileder og koordinator for tusenårsprosjektene og tusenårshelga, forutsigbarhet og en sjanse til forsvarlig planlegging. Uten forutsigbarhet i bevilgningene kan vi få en flott fest, men ikke noe varig kulturløft. Dette er etter min mening en utfordring til Arbeiderpartiet.

       I motsetning til i andre land, skal vår feiring vare fram til 2005, 100-årsjubileet for unionsoppløsninga. Markeringa skal ha følgende element: tusenårsprosjekta, dvs. aktivitet med utgangspunkt i visjonen og verdiene, og tusenårshelga, der mottoet er « Ingen skal være alene ». Vi skal ha den store folkefesten på nyttårsaften 31. desember 1999, 1. nyttårsdag skal lokalsamfunn og hovedstaden være tema, og 2. nyttårsdag skal være preget av solidaritet og felles opplevelser. Videre er det et mål å etablere nasjonalt tusenårssted, tusenårssted i fylkene og tusenårssted i kommunene innen år 2005.

       Og så er det flere viktige begivenheter i dette tidsrommet. Bergen er pekt ut som europeisk kulturby i år 2000. Planlegginga i Bergen har også som mål å stå sammen med kultur- og kunstnerorganisasjonene for å få til et kulturpolitisk løft. Derfor har både Tusenårsselskapet og Kulturbyen Bergen alt å vinne på et tett samarbeid. Oslo planlegger videre sitt 1000-årsjubileum. Og endelig har kirka sitt 2000-årsjubileum. Også dette skal skje i samarbeid med Tusenårsselskapet.

       Tusenårsmarkeringene skal skje i et samarbeid mellom kommunene, kultur- og kunstnerorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Flertallet i komiteen sier at det er viktig at innvandrerorganisasjoner får muligheten til å være aktive deltakere i planlegginga og i feiringa for å legge til rette for det flerkulturelle møtet på den hjemlige arena. Videre sier flertallet at det må etableres et samarbeid med Sametinget som representant for vår urbefolkning, slik at samenes interesser blir ivaretatt. I den sammenhengen finner flertallet det naturlig at det blir etablert et eget nasjonalt, samisk tusenårssted. Flertallet understreker også hvor viktig det er at framtida, barn og unge, står sentralt i markeringa.

       Det legges opp til nasjonale, fylkeskommunale og kommunale tusenårssteder. Operaen og samenes sted skal være våre nasjonale tusenårssteder. Derfor er det viktig at vi kommer fram til enighet i dag når det gjelder Operaen. De fylkeskommunale tusenårsstedene skal pekes ut av fylkeskommunene, kommunene skal velge de kommunale tusenårsstedene. Men komiteflertallet peker spesielt på de offentlige rom som møtesteder for samhandling og felles opplevelser, og at det må settes krav til allmenn tilgjengelighet og ivaretakelse av estetiske og miljømessige krav.

       Regjeringspartia, Høyre og SV går inn for tilsagn om et tilskudd på 280 mill. kr til Tusenårsselskapet for den jobben som skal gjøres for å sikre planlegging og forutsigbarhet. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kan sammen velte dette. Vi i SV mener at Arbeiderpartiet her står overfor et troverdighetsproblem dersom ikke tilsagnet om bevilgninger sikres nå. Jeg viser ellers til komiteinnstillinga og vil anbefale den.

Gunnar Breimo (A) : La meg med en gang slå fast at også Arbeiderpartiet ønsker en omfattende og verdig markering, både av tusenårsskiftet og av 2005. Begivenheten skal bli et kulturelt løft, slik det ble lagt opp til både fra regjeringen Jagland og beskrevet i St.prp.nr.55 fra dagens regjering.

       Når det gjelder det rent innholdsmessige, følger departementet i grove trekk opp tidligere forutsetninger. Derimot kan Arbeiderpartiet ikke gi sin tilslutning til Regjeringens økonomiske opplegg. Den nedsatte arbeidsgruppens forslag skulle gjennomgås med sikte på å legge fram for Stortinget endelig forslag til budsjett for gjennomføringen. Det er ikke fulgt opp på en tilfredsstillende måte. Departementet skyver i stedet både den totale inndekningen og tiltakenes kostnader foran seg. Det kan vi ikke være med på.

       Også Arbeiderpartiet er sterkt opptatt av at de midlene som skal brukes, kommer i tillegg til dagens bevilgninger over kulturbudsjettet. Derfor må bevilgningen ses i sammenheng med de årlige budsjettene. Tas pengene fra dagens kulturbudsjett, kan det umulig bli det kulturelle løftet nesten hele komiteen ønsker, men det motsatte.

       Arbeiderpartiet vil støtte bevilgningen til tusenårsprosjektene og tusenårshelgen når Regjeringen kommer med forslag om en ekstraordinær satsing på dette til høsten, og vi har sikkerhet for at dette ikke vil bidra til å redusere kulturaktivitetene ellers i samfunnet.

       Vi må også ta hensyn til funksjonsfordelingen og framtidige driftsutgifter. Dette er også bakgrunnen for at Arbeiderpartiet heller ikke kan støtte II i innstillingen. Arbeiderpartiet er ikke negativ til et rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll, men vi må se på de økonomiske konsekvensene og være sikre på at vi ikke rokker ved den vedtatte funksjonsfordelingen.

       Siden vi også snakker om markeringen av jubileumsåret 2005, er det etter min oppfatning helt naturlig at dette prosjektet prioriteres i denne forbindelse. Vi kan imidlertid heller ikke her se at det haster så veldig med bevilgningen at en ikke kan vente til budsjettet for 1999. Da vil vi også se hvor vi må ta pengene fra.

       Det er også viktig for Arbeiderpartiet at Akershus, på linje med alle andre fylker, får anledning til selv å plukke ut sitt tusenårssted. Arbeiderpartiet vil selvsagt følge opp dette når det skal bevilges over statsbudsjettet. Det sier seg selv at vi ikke nå kan si noe om bevilgningens størrelse. Det gjelder også tusenårsprosjektene og tusenårshelgen.

       Om tusenårsskiftet skal bli en milepæl, er opp til oss selv. Begivenheten blir det vi gjør den til. Ingenting kommer av seg selv. I proposisjonen sies det at markeringen skal reflektere verdidebatten, og at grunnleggende verdispørsmål er nestekjærlighet og solidaritet. Men dersom verdidebatten og markeringen skal bli noe mer enn et øyeblikks blaff, noe vi alle ønsker, krever det politisk handling. Verden blir ikke bedre av at det prates om verdier og moral hvis alt fortsetter som før - hvis vi forbruker og ikke forvalter, bygger høye gjerder i stedet for gjensidig tillit, gir mer penger til dem som har nok fra før i stedet for å fordele, snakker om grådighetskultur, men legger til rette for de grådige, snakker om andre verdier, men prioriterer forbrukskulturen.

       « Ingen skal være alene » er et fantastisk ambisiøst mål for markeringen, og spesielt hvis vi tenker oss et lengre tidsperspektiv enn selve nyttårsnatten. Jeg tror statsråden har et oppriktig ønske om at det må bli slik, og at vi virkelig skal inkludere de som faller utenfor - de fattige, de 2.500 husløse i Oslo, ungdom i drift, rusmisbrukere og andre. Men hvis vi ikke er villig til å omprioritere, blir alt som før, og vi kommer ikke av flekken. Vi kan nok mobilisere for en enkelt nyttårsfeiring og ta noen inn i varmen, men hva nytter det når de sendes på dør igjen 1. nyttårsdag? Hva hjelper det å trykke en utstøtt hånd hvis vi slipper den for godt øyeblikket etter? For at ingen skal være alene nyttårshelgen og så langt inn i det nye året som mulig, burde vi allerede nå begynne å omprioritere, for det er det det handler om, hvis det ikke bare skal bli et slag i luften.

       For bare én av de tre milliardene pr. år stortingsflertallet i forrige uke delte ut til økt privat forbruk, kunne vi ha fått en enorm innsats. Ingen behøvde å være husløse, mange kunne hjelpes ut av rus og inn i samfunnet, gamle behøvde ikke være så ensomme, og våre barn og unge behøvde ikke bli så mye overlatt til seg selv i et samfunn som faretruende beveger seg mot en jaktmark mer enn et fellesskap.

       La meg understreke at dette ikke må oppfattes som at jeg er negativ til en verdig markering av tusenårsskiftet, og at vi har høye mål - tvert imot. Kanskje har det aldri vært så viktig å sette seg høye mål som nettopp nå. For aldri før har vel utfordringene vært større, men med mer samsvar mellom liv og lære har heller ikke mulighetene vært større.

       I innstillingen sier flertallet bl.a følgende:

« Verdiene optimisme, fellesskap, ansvarlighet, åpenhet, toleranse og miljøbevissthet må stå sentralt i markeringene. Disse verdiene peker framover mot utvikling av demokrati, nestekjærlighet og solidaritet i fremtidens norske samfunn. »

       Jeg vil anta at det er relativt sjelden at så mange honnørord er samlet på ett brett. Det gjør ikke utfordringen mindre når hverdagen kommer og vi skal forsøke å omsette dem i praktisk politikk. Det vil kreve all mulig omtanke fra vår side, og det gjelder ikke minst i forhold til det å skape et fargerikt fellesskap med plass for andre kulturer og innvandrere. Vi må vokte oss vel så vi ikke gjør feiringen til en nasjonalistisk begivenhet. Innvandrere må trekkes med i de forskjellige arrangementskomiteene rundt om i landet. Med sin spesielle kulturbakgrunn vil de ha mye å tilføre som kan gjøre feiringen bedre og enda mer framtidsrettet. Feiringen må også inneholde arrangement som bygger på innvandrernes egne premisser, og bekjempelse av rasisme og fremmedfrykt må stå sentralt.

       Noen ord om Kirkens markering avslutningsvis: Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet sier i en merknad at de har tillit til at Kirken selv er i stand til å forestå en verdig markering. Når Arbeiderpartiet sier noe om også denne delen av markeringen, er det ikke på grunn av manglende tillit til Kirken. Men vår folkekirke har en så sterk plass hos folk flest at det betyr svært mye hva den sier og gjør. Det at Kirken og dens representanter går foran og bygger ned motsetningsforhold mellom enkeltmennesker og mellom kirkesamfunn og religioner vil få stor overføringsverdi til andre mennesker og til andre av livets forhold.

       Begreper som « nestekjærlighet » og « solidaritet » tilsier også at vår folkekirke ikke støter noen fra seg, som f.eks de homofile. I min barndom lærte jeg at kjærligheten er størst av alt. Jeg lærte også at vi ikke skal dømme. Hvordan tror man det føles å bli utstøtt og dermed dømt fordi man er skapt med en spesiell kraft i sitt indre som ikke kan fjernes? Jeg godtar at dette er vanskelig for Kirken, men vansker kan overvinnes.

       Jeg har et oppriktig ønske og håp om at den fornyelse som Kirken selv ønsker, vil resultere i en mer fullkommen toleranse og nestekjærlighet i praksis. Det vil smitte til resten av samfunnet. Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at våre merknader ikke er ment som kritikk av Kirken, men som en alvorlig henstilling, fordi vi som sagt erkjenner Kirkens sterke posisjon i det norske folk. Dermed tror vi også at Kirken kan bidra mye til det vi alle har et inderlig ønske om, en bedre verden for absolutt alle etter tusenårsskiftet.

       Til slutt vil jeg ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

       År 2000 kan ikkje utsettast. Det er viktig at vi no kjem skikkeleg i gang med førebuingar til ei offensiv og verdig markering av tusenårsskiftet.

       Når tusenårsskiftet skal markerast 2000 år etter Kristi fødsel, vil samfunnet stå ved eit vegskilje mellom dei epokar vi har bak oss, og eit nytt tusenår.

       Den førre regjeringa sette ned ei arbeidsgruppe for å legge fram forslag til program, organisering og budsjett for den norske markeringa av tusenårsskiftet. Sentrumsregjeringa slutta seg til forslaget om å markere tusenårsskiftet og til organiseringa av arbeidet. Sentrumsregjeringa gjorde framlegg om å auke løyvinga til dette arbeidet i budsjettet for 1998.

       Tusenårsselskapet vart stifta. Føremålet med selskapet er å førebu og gjennomføre markeringa av eit nytt årtusen og 100-årsjubileet for unionsoppløysinga i 1905. Selskapet skal ha heile landet som verkeområde, og

       verksemda skal reflektere den verdidebatten som går føre seg i Noreg.

       Det er viktig at markeringa gjer sitt til at vi tek vare på viktige historiske og kulturelle minne frå fortida, og at ein har ei bevisst satsing for å møte dei kulturelle, verdimessige, kunnskapsmessige og miljømessige utfordringane Noreg står framfor.

       Sentrumsregjeringa har fremma forslag om at ein gjev tilsegn på til saman 280 mill. kr til tusenårsmarkeringa. 50 mill. kr av desse skal gå til tusenårshelga. Den helga ønskjer ein å realisere prosjektet « Ingen skal være alene ». Tusenårsselskapet ønskjer eit nært samarbeid med kommunen, statlege etatar, kyrkja og dei store organisasjonane m.m.. Det er i dag ein stor pågang om samarbeid.

       Av dei 280 mill. kr er 212 mill. kr tenkt til tusenårsprosjekt. Dei kan ha mange former og vere av ulik tidslengd innanfor perioden 2000-2005. Det kan vere både tilbakeskodande og framoverskodande prosjekt. Felles for prosjekta er at dei skal stimulere til kreativitet og fylle visse krav for å bli godtekne og bli marknadsførde som eit tusenårsprosjekt.

       Norges Kristne råd har sett ned ein nasjonal felleskyrkjeleg hovudkomite for å legge planar for og gjennomføre ei kyrkjeleg og kulturell, nasjonal og lokal markering av år 2000. Å feire år 2000 etter Jesu fødsel er ei stor hending for nasjonen og kyrkjesamfunna. Det er sett av 18 mill. kr til dette formålet.

       I tillegg til dette foreslår Regjeringa tre kategoriar tusenårsstader, m.a. den nasjonale tusenårsstaden, opera på Vestbanetomta. Og ein foreslår å etablere ei todelt tilskotsordning til tusenårsstader i dei 19 fylka og til tusenårsstader i kommunane. Løyvingar til desse formåla vil bli lagde fram i budsjettproposisjonen for det enkelte året i perioden 1999-2005.

       For at planlegginga og framdrifta av markeringane skal kunne bli føremålstenleg og rasjonell, er det viktig at dei økonomiske rammevilkåra blir fastlagde no. Regjeringa ber difor om tilsegnsfullmakt til arrangørselskapet på 280 mill. kr. Tilsegna vil bli utløyst ved løyvingar over statsbudsjettet i åra 1999-2005.

       Men i innstillinga til denne saka kan ein sjå at Arbeidarpartiet og Framstegspartiet ikkje sluttar seg til Regjeringa sitt framlegg om tilsegn. Det er skuffande. Vi er allereie seint i gang med planlegginga, og dersom ein ikkje får fleirtal for framlegget, vil det redusere moglegheita for ei verdig markering og eit kulturelt lyft for Noreg.

       Eg kan nemne eit par eksempel på tusenårsprosjekt som det no blir stor uvisse om blir realiserte. Eit historieprosjekt om Noreg og verda, som var tiltenkt barne- og ungdomsskulen frå hausten 1999 som ei god førebuing fram mot år 2000, er det no uvisst kva skjer med. Eit filmprosjekt retta inn mot born og unge, der ein dramatiserer fortida inn i framtida sett med borns auge, er det òg no uvisst kva skjer med. Dette er prosjekt som tek tid, og det er særs leit at stortingsfleirtalet ikkje vil gje rom for dette.

       Arbeidarpartiet seier i sine merknader at Regjeringa ikkje kan garantere at desse midlane kjem i tillegg til anna kultursatsing. Men Regjeringa ser på dette som eit ekstra lyft, i tillegg til eksisterande satsing. Men det er slik at det er Stortinget som vedtek budsjettet, og dermed kan aldri Regjeringa gje garanti for tilskot, og det veit Arbeidarpartiet godt. Det kunne vore interessant, sidan det var Arbeidarpartiet som starta opp arbeidet med tusenårsmarkeringa, å høyre korleis dei hadde tenkt å finansiere markeringa. Arbeidarpartiet ønskjer å sjå korleis ein skal dekke inn dei auka utgiftene, og det blir for meg eit paradoks, når vi for nokre timar sidan diskuterte operasaka, der Arbeidarpartiet går inn for lokalisering av ny opera i Bjørvika, utan å vite i detalj korleis ein skal dekke inn kostnadane, medan ein når det gjeld tusenårsfeiringa, på førehand vil sjå i detalj korleis ein skal dekke dei inn.

       Og eg er sant å seie lei meg - markeringa av år 2000 kan vi ikkje skyve på, vi burde no vedta noko som er føreseieleg, men utan tilsegn ser resultatet no dessverre ut til å bli uføreseieleg.

Unn Aarrestad (Sp) : I alle kulturar vert overgangar markerte med ritual av ulike slag. Frå vår kultur kjenner me det i samband med kyrkjelege handlingar og ved nasjonale og religiøse høgtider. Bak alt dette ligg eit ønske om å markera fellesskap og samhald.

       Kvar nyttårskveld markerer overgangen til eit nytt år, som igjen gir grunnlag for ettertanke. Nå står me overfor ei tusenårsmarkering som vil skilja seg ut av mange grunnar, og denne tidsrekninga har me i Noreg til felles med store delar av verda utanom, uavhengig av skilnader som ofte splittar oss i andre samanhengar.

       Tusenårsskiftet vil utvilsamt bli utnytta til kommersielle formål i ei rekkje samanhengar. Derfor må me som samfunn vera bevisste på kva me ønskjer å bruka dette høvet til, kva verdiar me ønskjer å leggja til grunn, og kva retning me ønskjer å gå.

       Markeringa av tusenårsskiftet skal reflektera den pågåande verdidebatten i Noreg. Etter Senterpartiet si meining er det viktig å leggja vekt på grunnleggjande verdispørsmål som er knytte til demokrati, nestekjærleik og solidaritet.

       Tusenårsskiftet skal markerast frå og med nyttårshelga 1999, altså om berre 18 månader. Derfor hastar det nå med vedtak for at planlegginga av dei tiltaka som er tenkte, kan gjennomførast på ein god måte. Det er ikkje mogleg å planleggja i detalj utan at finansieringa i hovudsak er sikra. Me er heilt klare over at dersom dette ikkje kjem i gang nå, kan det vanskeleggjera ei verdig markering og eit kulturelt lyft for Noreg.

       Dette er grunngivinga for at me så gjerne vil ha med oss eit fleirtal for å gi tilsegn om 280 mill. kr for perioden 1999-2005 til Tusenårsselskapet. Arbeidarpartiet vil ha garantiar for at tilsegnsmidlar skal koma i tillegg til nåverande kulturbudsjettrammer. Men systemet med løyvingar gjer det sjølvsagt ikkje mogleg for eit departement eller for Stortinget å garantera storleiken på eit budsjettområde for mange år framover. Dette burde Arbeidarpartiet òg vera klar over ut frå sine tidlegare erfaringar. Det har likevel tidlegare ikkje forhindra vedtak om vegplanar og eldremilliardar fordelte over fleire år med tilsegn på førehand.

       Av komitemerknadene ser me at Arbeidarpartiet er positiv til dei aktivitetane som er føreslått av Regjeringa, men at dei fryktar at tusenårsmarkeringa skal gå ut over andre føremål på kulturbudsjettet.

       Er det då slik at Arbeidarpartiet her og nå - og eg spør - kan forsikra Stortinget om at dei vil støtta dei føreslåtte løyvingane til tusenårsmarkeringa i statsbudsjettet for 1999, under føresetnad av at dei kjem i tillegg til det ordinære budsjettet? Dette er ei heilt nødvendig forsikring for at det etablerte tusenårsselskapet skal kunna starta opp arbeidet sitt nå.

       Det vil som kjent vera svært uheldig dersom selskapet ikkje vert ferdig med arbeidet sitt i tråd med tidsplanen. Tusenårsselskapet er nå er i ferd med å tilsetja medarbeidarar, som m.a. skal ha ansvaret for planlegginga og gjennomføringa av ulike prosjekt. Dette er nødvendig for gjennomføringa av markeringa og kan ikkje setjast ut til årsskiftet. Det er elles ikkje særleg enklare å få lagt fram eit budsjett for 1999 som er vesentleg betre underbygt enn det som er lagt fram i proposisjonen.

       Når det gjeld tusenårsstader i fylka, vil forslaga om kva for prosjekt som skal få status som dette, verte lagde fram for Stortinget i statsbudsjettet. Her er det viktig å slå fast at utpeiking av tusenårsstader i fylka ikkje vil føra til endringar for den etablerte funksjonsfordelinga når det gjeld driftsutgiftene mellom staten og fylkeskommunane.

       Senterpartiet meiner elles at Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll bør realiserast som tusenårsstad, og håper at Arbeidarpartiet òg kjem fram til dette. Eidsvoll er ikkje noko spesielt berre for Akershus. Dette er staden der den norske grunnlova vart laga, og det vedkjem oss alle, same kor i landet me kjem frå. Dette burde det vera unødvendig å seia i denne forsamlinga.

       Senterpartiet meiner òg at tusenårsmarkeringa skal innebera eit kulturpolitisk løft, og vil følgja dette opp med forslag til løyvingar i dei komande budsjetta. Så får me håpa at òg Arbeidarpartiet vil støtta dette i Stortinget.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Når vi om 18 måneder skal gå inn i et nytt årtusen, er det en begivenhet som vil bli behørig feiret i hele vår kulturkrets og vel så det. I Høyre finner vi det rimelig at staten bidrar til at årtusenskiftet blir markert på en måte som kan være nasjonen verdig, og i komiteen har det vært rimelig enighet om hva det fra samfunnets side skal legges vekt på.

       Århundret som snart går mot slutten, har medført større endringer både i menneskenes og i klodens liv enn noe forutgående århundre. Endringene har på mange områder gått så fort at vi ennå ikke helt overskuer konsekvensene på lang sikt. Dette bekymrer mange, og det må være vår ambisjon at vi som mennesker skal vinne kontroll og beholde kontroll over utviklingen. I tillit til at vi skal mestre dette, stiller vi oss bak målsettingen om at optimisme, fellesskap, ansvarlighet, åpenhet og miljøbevissthet skal prege de tiltak som settes i verk i forbindelse med tusenårsmarkeringen.

       Det er et omfattende program vi i dag skal ta stilling til. Det er ikke bare en plan for selve tusenårsskiftet, men det er en plan for kulturell satsing helt frem til 100-årsjubileet for Norges frihet i 2005. Planen koster penger, og det er fra Høyres side en klar forutsetning at de foreslåtte midler som bevilges, skal være en ekstra kultursatsing, som ikke noe år skal føre til reduksjon i kulturbudsjettet for øvrig.

       Rimeligvis har Kirken sin egen markering av at det er 2000 år siden Kristi fødsel. Kirkens feiring vil strekke seg over et godt år, regnet fra advent 1999. Høyre har all tillit til at Kirken gir 2000-årsjubileet et verdig innhold, og vi støtter det bevilgningsforslaget for Kirkens markering som ligger i vedtaksforslaget.

       For selve tusenårshelgen er det satt opp en målsetting om at alle skal delta og at ikke noen skal være alene. Ensomhet er blitt et alvorlig problem i vårt travle samfunn, og det er et problem som ikke kan løses ved offentlige tiltak eller bevilgninger alene. Kirke og organisasjonsliv kan gi et godt tilbud til mange, men det er fremfor alt den enkelte av oss som må ta ansvar for familie, venner og nærmiljø. I tråd med den uttalte målsetting om at fellesskap og ansvarlighet skal være en ramme om tusenårsfeiringen, er det komiteens ønske at den offentlige målsetting utvides med en utfordring til det private samfunn, som kan nå langt utover tusenårshelgen: Ingen skal være alene - noen trenger deg. Så får det bli Tusenårsselskapets oppgave å bruke en del av de tildelte midler som de forhåpentligvis får tildelt, på bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid, også rettet mot det private samfunn.

       Arbeidet med tusenårssteder og tusenårsprosjekter vil pågå gjennom hele perioden frem mot 2005, og Stortinget vil bli holdt løpende orientert gjennom de årlige budsjettfremlegg. Dette er en fremgangsmåte Høyre støtter.

       Det fremgår av stortingsproposisjonen at Tusenårsselskapet har etablert kontakt med Tyskland og Storbritannia. Komiteen vurderer også Norges nære tilknytning til det norske Amerika som så betydningsfull for vår historie at vi forventer at Tusenårsselskapet knytter kontakt med de norske interesser som arbeider med tusenårsmarkeringen i USA. Det vil være i tråd med komiteens uttalte ønske om at vi skal møte morgendagen solid forankret i kunnskap om vår historie.

       Den fremlagte proposisjonen bygger i store trekk på forslaget som ble utarbeidet av den forrige regjering, og i Høyre er vi glad for at enkelte svært kostnadskrevende elementer er fjernet. Det gjelder forslaget om et storslått offentlig fyrverkeri, som var foreslått med 10 mill. kr for kommende årsskifte og 65 mill. kr for 1999. Det gjelder også satsing på tusenårsbygg. Fremfor alt synes vi ikke at fyrverkeri er noen offentlig oppgave, og vi er glad for at denne regjering har tatt ut dette kostnadskrevende element fra det forslag som ble fremlagt av den forrige regjering. Jeg må si at jeg finner denne dobbeltkommunikasjonen fra Arbeiderpartiets side veldig underlig. De har selv utarbeidet et forslag som ville ha en sluttsum på 2 milliarder kr, men så har de altså problemer med å gi forhåndstilsagn til en satsing på 280 mill. kr. Forstå det den som kan! Jeg kan ikke.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Tusenårsskiftet nærmer seg, og det kommer uansett hva vi greier å planlegge og hva vi greier å gjennomføre. Jeg tror at tusenårsskiftet vil oppleves som større og viktigere for den enkelte av oss og for oss som samfunn enn det vi tenker på til daglig. Derfor ligger det et stort alvor og et stort ansvar i å planlegge og prøve å legge opp en strategi for hvordan dette kan bli det jeg oppfatter at vi alle er enige om, nemlig en verdig markering - en markering som virker samlende, som tar vare på kulturen vår, som formidler kunnskap, og som også viser åpenhet, toleranse og internasjonal solidaritet.

       Det er det som lå i den saken jeg arvet fra den forrige regjeringen for sju måneder siden. Det har jeg bygd videre på. Med Stortingets tilslutning har vi etablert et selskap, Tusenårsskiftet - Norge 2000 AS, som nå trenger å vite hva de har å forholde seg til.

       Planen som vi har lagt fram for Stortinget, som er en oppfølging av Arbeiderpartiets tidligere arbeid og som saksordfører Ågot Valle redegjorde så fint for her, baserer seg altså på at vi satser på en verdig markering av tusenårshelgen 31. desember 1999. Det er det litt diskusjon om, men i tråd med hva de gjør i andre land, og internasjonale er vi jo, velger vi den helgen - 1. nyttårsdag som en dag hvor vi markerer lokalsamfunnet og hovedstaden, og 2. nyttårsdag som en dag som skal stå i den internasjonale solidaritets tegn.

       Vi har også tatt opp dette med tusenårssteder. Kirkens markering er naturlig. Vi skal markere 2000 år siden Kristi fødsel, og vi har tusenårsprosjektene, som nettopp er det som skulle bety et kulturelt løft for Norge. hvor man kunne legge opp prosjekter knyttet til konserter, til forestillinger, til utstillinger og til mange forskjellige aktiviteter rundt omkring i landet, og som Tusenårsskiftet - Norge 2000  AS skulle se på og planlegge.

       I hovedsak slutter altså flertallet seg til tenkningen rundt vår markering av tusenårsskiftet. Men så kommer vi altså til det punktet hvor man skal si ja eller nei til å gi tilsagnsfullmakt. For meg er det komplett umulig å forstå hvordan Arbeiderpartiet kan hoppe av det, og hvorfor Arbeiderpartiet ikke gir Tusenårsselskapet den ryggdekningen de nødvendigvis trenger for å komme videre i arbeidet. Vi skal vente til høsten!

       Vi har altså bedt om en tilsagnsfullmakt på 280 mill. kr for perioden 1999-2005 for å få til et kulturpolitisk løft for hele landet, knyttet til tusenårsskiftet. Og hva gjør Arbeiderpartiet? Jo, på den ene siden spør de om dette skal komme i tillegg, og ber meg som minister å garantere det. Alle vet jo at Stortinget har bevilgende myndighet her. Min forutsetning er selvfølgelig at dette skal komme i tillegg. Det har jeg lagt til grunn. Men i tillegg til det har man altså ingen forståelse for det noe langsiktige. Dette skal tas ved hvert budsjettår. - Jeg forstår det ikke, og jeg syns Arbeiderpartiet i dag kommer svært dårlig ut av håndteringen av hvordan vi skal feire og markere tusenårsskiftet i Norge. Jeg skulle ærlig talt ønske at vi i hvert fall kunne greie å samle oss om det!

       Så har vi trukket ut en konkret sak, nemlig Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll, og alle som har fulgt den saken, vet at det var på tide at vi fikk satt ned foten og gitt signal om at vi vil realisere Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll. Det har Arbeiderpartiet vært med på før.

       Nå ligger det også en tilsagnsfullmakt der, og hva gjør Arbeiderpartiet? De sier visstnok nei! I det lengste håper jeg at Arbeiderpartiet nå tar til vettet, gir dette selskapet som de sjøl har mye av æren for - vil jeg si - ryggdekning for å kunne planlegge, for å legge planer for hva de kan foreta seg, og hvordan de kan få private sponsorer med på å styrke mulighetene for å få til en verdig markering av tusenårsskiftet. Jeg nekter ærlig talt å tro at Arbeiderpartiet kan vite hva de gjør når de nå nekter å godta den tilsagnsfullmakt som vi ber om.

       Jeg er overbevist om at Arbeiderpartiets fylkesordfører, Kristoffersen, og Eidsvolls arbeiderpartiordfører, Engebretsen, i dag ikke er stolte av sine partikolleger her på Stortinget. De har i årevis kjempet for dette senteret, og det stilles spørsmål ved om de ønsker dette. Selvfølgelig gjør de det! Og hvis Arbeiderpartiet hadde fulgt med i timen, hadde de visst det. Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll er faktisk tidligere arbeiderpartiordfører Solbergs tanke og idé.

       Dette senteret er en nasjonal oppgave, og det var en gledens dag da kulturministeren og Regjeringen gav klarsignal. Åpningen av Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll 17. mai 2000 ville være et naturlig sted for en nasjonalhistorisk markering av tusenårsskiftet. Akershus fylkeskommune, med arbeiderpartifylkesordfører Kristoffersen i spissen, ønsket sterkt dette senteret lagt til Eidsvoll. Det ønsker vi alle - unntatt Arbeiderpartiet.

       Det har vært, som jeg var inne på, en lang og hard kamp med arbeiderpartiregjeringen om å få til dette, men vi har fått signaler fra en del arbeiderpartirepresentanter om at dette nå skulle være i boks. Men når jeg nå hører representanten Breimo her i dag, blir jeg trist - virkelig trist - for det er en total mangel på forståelse for behovet for et nasjonalt kulturløft. Og det er overraskende, som kulturministeren også var inne på, fordi det er en sak som Jagland-regjeringen selv la fram. Det denne saken også dreier seg om, er å få et tilsagn slik at også Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll kan settes i gang og bli ferdig til 17. mai 2000.

       Etter å ha hørt operadebatten her i dag, er jeg ikke overrasket over Fremskrittspartiet, men jeg er dypt skuffet over Arbeiderpartiet, og den skuffelsen tror jeg også sitter langt inne hos en del arbeiderpartirepresentanter her på Stortinget. Dette er ubegripelig, og jeg er fristet til å tro at det er andre beveggrunner enn de som har kommet fram i debatten. Jeg er iallfall stolt av å tilhøre et parti som har disse verdiene i bunnen, og som vil markere tusenårsskiftet på denne måten. Det reflekterer våre grunnleggende verdier, som optimisme, fellesskap, ansvarlighet, åpenhet og toleranse. Disse verdiene gir en retning framover mot videreutvikling av demokratiet, mot nestekjærlighet og solidaritet. Det burde Arbeiderpartiet også tenke igjennom.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg skal komme litt tilbake til det siste innlegget helt på slutten.

       Det som fikk meg til å ta ordet, var statsrådens innlegg, som jeg finner litt misvisende i forhold til Arbeiderpartiets innstilling til tusenårsskiftet. Statsråden kjenner også hele historikken bak arbeidsgruppen som ble nedsatt, og det som har skjedd til nå. Og vi i Arbeiderpartiet har, ikke minst fra talerstolen her, gitt klart uttrykk for at vi skal støtte en bevilgning til feiringen av tusenårsskiftet, men da nytter det ikke å komme midt mellom to budsjettbehandlinger og uten at det er lagt inn midler i revidert nasjonalbudsjett, og be om et tilsagn som vi ikke har et klart og gjennomtenkt forhold til når det gjelder hvor pengene skal komme fra.

       Vi i Arbeiderpartiet mener noe med det når vi gir en tilsagnsfullmakt. Da er det et utgangspunkt for at vi skal bevilge de pengene i neste omgang. Det betyr at vi ved hvert eneste statsbudsjett framover er nødt til å komme tilbake til den bevilgningen. Og hvis vi ikke makter å få til en slik ekstraordinær satsing, må det gå ut over noe. Da må det føre til en reduksjon i kulturtilbudet ellers i landet. Jeg er ikke så sikker på at det er så populært å gå inn med slike tilsagnsfullmakter når man senere påviser at man må kutte i andre kulturtilbud som skulle kommet folk i Distrikts-Norge og andre til gode. Og midt oppe i det hele får vi en situasjon i kommuneøkonomiproposisjonen og i forbindelse med en konkret bevilgning i denne saken, der funksjonsfordelingsprinsippet, som også ble diskutert ved siste års statsbudsjett, fravikes eller foreslås endret - det antydes i hvert fall endret i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen. Jeg mener et klart flertall i Stortinget i høst gav beskjed om at dersom det skulle skje endringer i funksjonsfordelingen, så skulle det skje etter en evaluering og etter at Stortinget hadde tatt det opp.

       Så over til Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll. Det er en sak som Stortinget har behandlet flere ganger, ikke minst i høst - og alle sammen vet hva resultatet av det ble. Det jeg lurer litt på, er hvor statsråden har det fra at vi sier nei til markeringen på Eidsvoll. Det har vi ikke gjort. Tvert imot ble det fra talerstolen her i sted gitt uttrykk for at vi ønsker å være med og støtte opp om markeringen på Eidsvoll. Men Akershus skal få den samme muligheten som alle andre til å plukke ut sitt tusenårssted. Det skal ikke være slik det står i proposisjonen:

« Kulturdepartementet tar i forståelse med Akershus fylkeskommune sikte på at Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll blir utpekt ... ».

       Den muligheten skal de få. Dersom vi skal være med på den bevilgningen, må noen gjøre jobben sin først. Da er det først og fremst statstråden som må gjøre jobben sin, slik at Akershus får sitt tusenårssted, og slik at vi holder oss til funksjonsfordelingen og slipper å fravike de prinsippene. Da er også vi med på å støtte bevilgningen.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Når det gjelder saken om funksjonsfordeling, syns jeg ærlig talt det er å blande kortene å trekke den inn her. Det vil selvfølgelig bli omtalt i proposisjonen, og den får Stortinget ta stilling til. Det har ingen ting med denne saken å gjøre.

       Når det gjelder Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll, har det vært en merkelig historie. Jeg har faktisk gjort det jeg har kunnet for å få vedtak på plass, og jeg håper inderlig at det som Alstad nå sa, i hvert fall innebærer at man stemmer for punkt II i innstillingen, som nettopp er i tråd med det Akershus fylkeskommune ønsker, og som Eidsvoll kommune ønsker, og begge disse er styrt av Arbeiderpartiet. Vi har tatt dette valget i samråd med Akershus, som er meget godt fornøyd.

       Ellers var det kanskje litt håp i det representanten Alstad sa om at mitt innlegg var misvisende. For Arbeiderpartiet, som han sa, har gitt klart uttrykk for at de mener alvor, men at Arbeiderpartiet altså nærmest tar avstand fra at vi fremmer denne saken midt mellom to budsjett. Ærlig talt, vi har jo lovet Stortinget å komme tilbake med denne saken nå! Og vi gjør det med en skisse som er helt i tråd med det arbeiderpartiregjeringen arbeidet med. Vi ber altså om en tilsagnsfullmakt til det selskapet som Stortinget har støttet etableringen av - Tusenårsskiftet - Norge 2000 AS. De trenger en tilsagnsfullmakt, ikke bare et budsjettvedtak for ett år. Vi arbeider jo med tilsagnsfullmakter her, og jeg minner også om forrige debatt. Hva skal jeg si til dette selskapet som Stortinget har gitt meg ryggdekning for å etablere, når de nå skal planlegge sitt videre arbeid og ikke har peiling på hva slags ramme de skal forholde seg til? Jeg skjønner at Arbeiderpartiet egentlig er bekymret for at vi skal bruke for lite penger til dette, men sørg da i hvert fall for å få brukt de pengene som foreslås. Det er en forutsetning fra Regjeringen og min side at dette kommer i tillegg, og at det skal innebære et løft for kulturen når vi går inn i et nytt årtusen.

       Hvis Arbeiderpartiet ikke forstår at et etablert selskap som nå skal kaste seg ut i dette store prosjektet og planlegge våre tusenårsprosjekter og tusenårshelgen i samråd med frivillige organisasjoner, kommuner og fylker og i håp om å få med også private sponsorer, må ha en viss ramme å forholde seg til, ja da setter jeg et stort spørsmålstegn ved Arbeiderpartiet som kulturparti. Det vi har opplevd tidligere i dag og opplever nå, er at Arbeiderpartiet, som sammen med Fremskrittspartiet faktisk har flertallet her i salen, forhindrer riktige, positive, framtidsrettede vedtak som er basert på den forrige regjeringens forarbeider.

Anneliese Dørum (A) : Jeg vil konsentrere meg om Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll. Jeg er veldig glad for at Regjeringen foreslår at Eidsvoll skal bli et tusenårssted. Jeg regner med at også Akershus, når de skal uttale seg om saken, vil finne det som det mest naturlige og beste stedet å ha et tusenårssted. Vi kjenner jo alle til historien som knytter seg til Eidsvollsbygningen, og som dette huset jo er fullt av, bl.a det bildet bak meg her. Jeg er veldig positiv til at Regjeringen foreslår det. Jeg oppfatter også Arbeiderpartiet slik at de støtter midler til dette senteret, men at de vil vente til høstens budsjett. Jeg kunne gjerne tenkt meg å støtte det nå, for det haster med å få satt dette ut i livet. Planene er at det skal stå ferdig 17. mai 2000. Det kan man rekke, men da må jobbingen settes i gang nå, og da må man ha sikkerhet for at midlene kommer.

       I Arbeiderpartiet forårsaker vi en viss forsinkelse her med vår stillingtaken, men jeg er viss på at med de forsikringer som er kommet fra denne salen i dag, fra alle partier, også Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, om at de støtter at Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll skal få midler, så kan kommunen og fylket og de som er engasjert, bare sette i gang arbeidet og være trygge på at det kommer midler ved høstens budsjett.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Jeg stilte et konkret spørsmål til Arbeiderpartiets representanter i stad, og jeg vil gjerne gjenta det: Hva skal jeg si til dem som har fått oppdraget med å lede Tusenårsskiftet - Norge 2000 AS? Hva skal jeg si om hva slags rammer de vil ha å planlegge etter i den perioden som nå ligger foran?

       Vi har fremmet forslag om en tilsagnsramme på 280 mill. kr. Kan noen fra Arbeiderpartiet bekrefte at Arbeiderpartiet i det minste vil gi støtte til det om det kommer i tillegg i kulturbudsjettet for øvrig? Jeg mener at vi skylder de menneskene som nå har sagt opp jobbene sine og har gått inn i dette selskapet for å ta et skikkelig tak for å få dette til å bli en verdig og samlende markering av tusenårsskiftet, å gi dem noenlunde klare signaler om hva de kan forvente av rammebetingelser framover. Hvis ikke, får vi jo ikke til en verdig markering av tusenårsskiftet - for det kommer, det kan ikke utsettes. Vi har altså i tråd med det internasjonale samfunnet bestemt at markeringen av tusenårshelgen skal være 31. desember 1999 - så det er 18 måneder til tusenårsskiftet, og de fortjener ærlig talt å få vite hva de har å forholde seg til.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg er litt overrasket over vinklingen som statsråden av og til velger i kulturdebatten, ikke minst når hun prøver å få det til å se ut som om Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har et hyggelig samarbeid. Jeg vil anta at statsråden ikke hadde hatt denne jobben uten at Fremskrittspartiet hadde vært støttespiller for den regjeringen som nå sitter. Men det er jo så.

       Statsråden spør hva hun skal gi til svar. Jeg skal ikke påta meg å instruere statsråden på noen som helst måte om hva hun bør si. Vi i Arbeiderpartiet gav i det første innlegget vårt meget klare signaler på hva det var vi ønsket. Hvis statsråden ikke fikk det med seg, er det også mulig å se det ut fra referatene.

       Vi ønsker fra Arbeiderpartiets side å se dette i sammenheng med hvert enkelt statsbudsjett. Det går jeg ut fra at statsråden også ønsker. Derfor er vi nødt til å komme tilbake til det når vi legger fram de konkrete sakene, slik at vi også vet at den bevilgningen som nå gjøres, ikke går på bekostning av de teatrene vi har rundt omkring, det frivillige arbeidet som drives rundt omkring og som vi støtter, operaen vår og all den distriktskulturen vi har rundt omkring. Vi ønsker ikke det. Men vi ønsker å være med og feire et tusenårsskifte, og det har vi gitt meget klare signaler om.

Gunnar Breimo (A) : Det er så mange som i dag har uttrykt at de er forundret. Men det er ikke så forunderlig at man ønsker å få synliggjort at man ikke belaster kultursektoren med 280 mill. kr. i løpet av en periode framover. Jeg aksepterer at man ikke kan garantere bevilgninger i 2001 og i 2002, men jeg vil påstå at i forbindelse med statsbudsjettet for neste år går det an å lage et opplegg som i langt større grad kan sikre at vi ikke står i år 2000 og må flytte penger internt på Kulturdepartementets budsjett. Det er den situasjonen vi ikke ønsker å komme i.

       Når det gjelder det med Eidsvoll og Rikspolitisk historisk senter, har jeg lyst til å gjenta det jeg sa i innlegget mitt:

       Arbeiderpartiet er ikke negativ til et rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll, men vi må se på de økonomiske konsekvensene og være sikre på at vi ikke rokker ved den vedtatte funksjonsfordelingen.

       Siden vi også snakker om markeringen av jubileumsåret 2005, er det etter min oppfatning helt naturlig at dette prosjektet prioriteres i denne forbindelse. Vi kan imidlertid heller ikke se at det haster så med bevilgningen at en ikke kan vente til budsjettet for 1999. Da vil vi også se hvor vi må ta pengene fra.

       Det er også viktig for Arbeiderpartiet at Akershus på linje med alle andre fylker får anledning til selv å plukke ut sitt tusenårssted. Arbeiderpartiet vil selvsagt følge opp dette når det skal bevilges over hvert statsbudsjett.

       Når vi vurderer det dit hen at det ikke haster så voldsomt at det ikke kan vente til oktober når budsjettet legges fram, bygger vi også på det svaret vi fikk fra statsråden da vi spurte om driftsutgiftene. I det svaret skrives det bl.a.:

       « Kulturdepartementet har ikke mottatt budsjettforslag for Rikspolitisk historisk senter for 1999. Dette har sammenheng med at tiltaket ennå ikke er endelig organisert og at ny leder for Eidsvollsminnet ble tilsatt 1. mai i år. Planen er å organisere ... » osv.

       Vi trakk den konklusjonen at det må være mulig å vente med den konkrete standpunkttagen til bevilgninger til vi får budsjettet om fire måneder, og vil ikke nå gå med på et tilsagn uten at vi aner hvor tilleggsbevilgningen skal hentes. Og det er et faktum at man her fraviker funksjonsprinsippet, knyttet til én konkret sak. Det kan skape presedens.

Ågot Valle (SV) : Jeg merket meg med interesse representanten Anneliese Dørums bekymring for at vi ikke kommer i havn til 17. mai 2000 med Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll. Jeg er også skjønt enig med statsråden når hun utfordrer Arbeiderpartiet på manglende vilje til å gi signal om å følge opp Tusenårsselskapet og gi det skikkelige arbeidsvilkår. For det er en sannhet at det er Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen kan stoppe dette. Det er den fulle og hele sannheten. Arbeiderpartiet fortjener virkelig juling for akkurat det - jeg oppfatter det også som de får juling fra en del talere, og det fortjener de virkelig.

       Hvis det var sånn at flertallet her vil ta fra resten av kulturbudsjettet for å finansiere tusenårsmarkeringene, var det virkelig grunn til bekymring. Men flertallet gir jo en klar melding til Regjeringa om at dette skal komme som et ekstra kulturpolitisk løft. Og da er det opp til flertallet å følge opp dette i senere års budsjett. Det er sant at hvis ikke Tusenårsselskapet får skikkelige muligheter til å planlegge, fører det til at det ikke blir et kulturpolitisk løft og heller ikke den verdige markeringa som jeg oppfatter at flertallet i komiteen vil ha. Vi kan sammenlikne det med en oppblåst ballong som vi stikker hull på når feiringa er over - og så har det altså ikke ført til noe kulturpolitisk løft. Det er sannheten, og jeg håper virkelig at Arbeiderpartiet hører på det, og at Arbeiderpartiet tenker seg om og til slutt ender på den riktige sida.

Statsråd Anne Enger Lahnstein : Selv om det ikke er helt lett for meg nå, velger jeg å tolke Arbeiderpartiet i beste mening. Jeg velger nå å ta for gitt at Arbeiderpartiet ønsker å følge opp det arbeidet som er satt i gang, som er nøkternt og samtidig gir mulighet for et skikkelig kulturpolitisk løft.

       Det er imidlertid to ting jeg gjerne vil minne Arbeiderpartiet om, og som jeg er overrasket over at jeg må minne dem om, fordi de jo stort sett har hatt regjeringsmakten i dette landet. Det er for det første Grunnloven § 75, om å vedta statsbudsjett - det vedtas for ett år om gangen, og myndigheten til å bevilge penger i Norge ligger i Stortinget. Når man fra komiteens side ber meg som statsråd om å garantere, har jeg ikke mulighet for det, den myndigheten ligger her i Stortinget. Men med en vennligsinnet tolkning av Arbeiderpartiet regner jeg med at vi får støtte til de forslag som vi kommer med i hvert budsjett. Tilsagnsramme og ramme for hele prosjektperioden til 2005 var jo ment å gi forutsigbare rammevilkår for dem som skal arbeide med dette, og det trodde jeg egentlig var ganske fornuftig. Langsiktighet og det å kunne planlegge innenfor en slik ramme burde de fleste sette pris på.

       Når det gjelder Rikspolitisk historisk senter på Eidsvoll, er det slik at et nasjonalt kulturbyggprosjekt besluttes ved at det gis en total tilsagnsramme for prosjektet. Den vedtas eksplisitt av Stortinget. Regjeringen, Kulturdepartementet og Statsbygg må også ha et slikt tilsagn før det er adgang til å kontrahere byggearbeider. Deretter fases bevilgningene inn i det enkelte år. I denne saken ønsker Arbeiderpartiet at beslutningen skal utsettes til høsten, for, som det står:

       « Disse medlemmer synes det er underlig at bevilgningsforslaget ikke legges fram i budsjettet. »

       Da må jeg i hvert fall gjøre Arbeiderpartiet oppmerksom på at det som er beslutningsprosedyren for nasjonale kulturbygg, er at man først får besluttet en total tilsagnsramme for prosjektet, og at man så kommer tilbake til konkrete bevilgninger i forbindelse med budsjettene.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) (leiar for komiteen):

       Når ein les innstillinga, ser ein i merknadene frå Arbeidarpartiet:

       « Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med konkret forslag til inndekning av eventuelt tilsagnsbeløp innenfor statsbudsjettet for 1999. »

       Vil det seie at Arbeidarpartiet berre vil gi tilsagn for eitt år om gongen, eller ligg det ei opning her for å gi tilsagn for fleire år?

       Dei har også følgjande forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med bevilgningsforslag til markeringen av tusenårsskiftet 2000-2005 i forbindelse med budsjettet for 1999. »

       Er det då håp om at ein kan gi eit signal utover eitt års budsjett i og med at forslaget er formulert slik: « ... bevilgningsforslag til markeringen av tusenårsskiftet 2000-2005 i forbindelse med budsjettet for 1999 »? For ein veit jo at ein berre kan vedta for eitt budsjettår om gongen, og at ein berre kan vise inndekking for eitt år om gongen. Er det slik at ein då vil kunne seie litt meir på førehand for over lengre tid?

       Det er litt underleg: Arbeidarpartiet har fremma ei rekkje saker som skulle tre i kraft utan at dei sjølvsagt i detalj har vist korleis dei skulle dekkast inn. Då ein først hadde debatt t.d. om 6-åringsreforma, der eit fleirtal på Stortinget var einige om at 6-åringsreforma skulle gjennomførast, kom ein tilbake til inndekkinga. Det var ikkje stor debatt om 6-åringsreforma kom til å gå ut over kvar enkelt skule. Det kan her høyrast ut som ei frykt for at ei offensiv tusenårsmarkering vil gå ut over kulturlivet elles i Noreg.

       Det kunne også ha vore interessant å få vete litt om korleis Arbeidarpartiet hadde tenkt å finansiere si tusenårsmarkering då dei sat i regjering. Var det heilt uaktuelt å kome med tilsegner slik at ein kunne få vete noko på førehand?

       Det er litt underleg å sjå korleis Arbeidarpartiet stiller seg til denne saka, for ein skulle tru at heile Stortinget samla kunne slutte opp om tilsegn om finansiering på førehand av ei stor og flott tusenårsmarkering, som det faktisk er tusen år til neste gong vi får. Det er ikkje dramatisk mykje midlar det her er snakk om, det er 280 mill. kr. Vi har nettopp diskutert operasatsinga, der det er snakk om fleire milliardar kroner, og til Bjørvika-alternativet, som Arbeidarpartiet vil ha, er det knytt endå større økonomisk utryggleik. Men her er det aldri snakk om at det vil gå ut over andre ting på kultursektoren. Her stiller ikkje Arbeidarpartiet eit einaste kritisk spørsmål. Eg meiner heller ikkje at det utan vidare er grunn til å stille kritiske spørsmål ved det, men eg synest det er underleg at ein akkurat på dette området ikkje vil vise nokon fleksibilitet eller seie noko om finansiering på førehand.

Unn Aarrestad (Sp) : I komitemerknadene er Arbeidarpartiet positiv til dei aktivitetane som er føreslegne av Regjeringa, og som igjen byggjer på det som denne arbeidsgruppa tidlegare la fram. Men dei fryktar at tusen

       årsmarkeringa skal gå ut over andre formål på kulturbudsjettet.

       Eg forstod det ikkje heilt klart, og eg følte det kom litt ulike signal frå dei ulike arbeidarpartirepresentantane akkurat her om kva dei eigentleg vil. Men eg vel å tolka dette positivt, nemleg at Arbeidarpartiet prøver å få til noko for å få eit fleirtal for å koma i gang med dette. Men går det an å spørja så direkte: Er det for Arbeidarpartiet i orden at Tusenårsselskapet tek til med planlegginga nå, og ikkje ventar til 1. januar i 1999? Eller er det eg som har vanskeleg for å oppfatta kva Arbeidarpartiet eigentleg meiner? Og vil Arbeidarpartiet følgja opp dette i seinare budsjett? Eg ville helst ha sagt: Kunne ein svara ja eller nei?

Grethe G Fossum (A) : Det har vært utrolig mange talere fra regjeringspartiene på talerstolen for å få Arbeiderpartiet til å si OK, vi gir et tilsagn på 280 mill. kr fram til år 2005. Det gjør vi altså ikke før vi ser det i sammenheng med budsjettet.

       Det er slik at da statsråden la fram sitt budsjett for 1998, hadde hun lagt inn ganske mange flere millioner kroner til tusenårsskiftet til administrasjon enn det Arbeiderpartiet hadde lagt inn. Det betyr at det kanskje er slik at vi har ulikt ambisjonsnivå for hvordan dette skal gjøres. Arbeiderpartiet mener ærlig og oppriktig at vi skal feire tusenårsskiftet og det som hører med i denne sammenhengen på en skikkelig og ordentlig måte. Men vi vil komme tilbake til hva vi ønsker å bevilge, og om vi vil være med på tilsagnsbevilgningen i budsjettet for 1999.

       Det har også vært sagt her at det er fylkene og kommunene som skal velge ut tusenårsstedene. Det har man gjort i samarbeid med arbeidsgruppen. Jeg står her med arbeidsgruppens forslag på tusenårssteder, og de har foreslått: et nytt nasjonalt operabygg, et nytt nasjonalbibliotek og grunnstenen for et nytt middelaldermuseum. Det står ingenting om Eidsvoll her. Slik er det kanskje et avvik når det gjelder det arbeidsgruppen har kommet fram til, og de ambisjonene statsråden har for dette. Men jeg kan fra Arbeiderpartiets side garantere at vi i budsjettet skal jobbe seriøst for at dette blir et kulturpolitisk løft for Norge. Størrelsen av det kan vi ikke si her og nå.

       Når det gjelder Eidsvoll, har Arbeiderpartiet som kulturfraksjon her i Stortinget en historie for det. Vi har alltid gått inn for det, men vi ønsker nå å se det i sammenheng med budsjettet. Driftskostnadene har vært viktig for oss for å se om det vil gå ut over andre nasjonale senter rundt omkring. Men la oss komme tilbake til det i budsjettet. Og gi Arbeiderpartiet ro til å vurdere dette når vi kommer til budsjettet for 1999.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til denne saken.

       (Votering, se side 3691)