Olav Gunnar Ballo (SV) (ordfører for saken):

       I St.meld.nr.37 legger Regjeringen fram forslag til ny regioninndeling for fylkene på Øst- og Sørlandet, til sammen ti i tallet. En forutsetning som Stortinget har bedt Regjeringen legge til grunn for den nye inndelingen, er at Oslo og Akershus blir lagt til samme helseregion. Som kjent er de to fylkene i dag i hver sin helseregion, med Oslo, Hedmark og Oppland i helseregion 1, og med Akershus, Østfold, Vestfold, Buskerud, Agderfylkene og Telemark i helseregion 2.

       I Regjeringens stortingsmelding drøftes sju ulike alternativ for ny regioninndeling. Alternativ 1 innebærer at alle de ti fylkene samles i én felles helseregion, mens alternativene 6 og 7 innebærer at også andre fylker, og dermed også andre helseregioner, involveres ved den nye regioninndelingen.

       Komiteen har i sitt arbeid gjennomgått alle de sju alternativene før man har trukket en konklusjon. Regioninndelingen innebærer at ulike, kanskje til dels kryssende hensyn, skal tas.

       For det første må man på en hensiktsmessig måte søke å få til en samordning av sykehustjenestene mellom Oslo og Akershus. Det vil kunne løses nå når de to fylkene, utfra Stortingets forutsetninger, samordnes i én helseregion.

       Ytterligere ett hensyn som skal tas, er en bedret samordning av regionsykehustjenestene mellom Rikshospitalet og Ullevål, til dels også Radiumhospitalet. Dersom regioninndelingen fortsatt skal innebære to helseregioner og regionsykehusene for begge regioner fortsatt skal ligge i Oslo, vil dette arbeidet i utgangspunktet kanskje synes vanskeliggjort i forhold til om Sør og Østlandet utgjorde en felles helseregion. På den annen side vil en fleksibel bruk av alle de tre regionsykehusene for begge helseregioner redusere problemet, og funksjonsfordelingen mellom regionsykehusene vil kunne videreføres også ved en ny regioninndeling i to regioner. Man vil heller ikke stå overfor det problemet som noen skisserer, at det f.eks kan være overkapasitet ved Rikshospitalet, så lenge man - som nå - skal nyttiggjøre seg det sykehuset i alle de ti fylkene.

       Et tredje hensyn som må tas, er hensynet til det samarbeid som allerede eksisterer mellom de ulike fylkene, og som i stor grad baserer seg på samarbeid om andre oppgaver enn dem som direkte knytter seg til regionsykehusene. Eksempler på det er samarbeid om akuttfunksjonene ved de ulike sykehusene, om ambulansetjenesten, samarbeid rettet inn mot primærhelsetjenesten, om rusmiddelomsorgen, eller om det fylkeskommunale barnevernet.

       Det er viktig å ha in mente at et regionsamarbeid altså vil dreie seg om langt mer enn å løse oppgaver direkte knyttet til regionsykehusene, og at vesentlige distriktspolitiske hensyn også må tas for å sikre at alle involverte fylker opplever en reell innflytelse på beslutningsprosessene ved et regionsamarbeid, der utfordringene i det indre østlandsområdet ikke alene skal være bestemmende for premissene for regioninndelingen.

       Ved komiteens gjennomgang av de ulike alternativene har vi forkastet alternativene 6 og 7, siden komiteen mener at det å involvere fylker utenom de to helseregionene, neppe vil løse noe problem uten at det samtidig skaper flere andre. Det er helt sammenfallende med Regjeringens syn.

       Komiteen har så drøftet de fem øvrige alternativene. Blant de fire alternativene som innebærer at det opprettholdes to helseregioner, men med en annen fylkesfordeling enn i dag, har komiteens flertall sluttet opp om alternativ 2, som er sammenfallende med Regjeringens anbefaling. Det innebærer at Oslo, Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland vil utgjøre helseregion 1, mens Buskerud, Vestfold, Aust- og Vest-Agder og Telemark vil utgjøre helseregion 2.

       Dette alternativet har også funnet sin tilslutning i fem av de berørte fylkene, nemlig Agder-fylkene, Telemark, Hedmark og Oppland. Til gjengjeld har fylkesutvalgene i de øvrige fylkene, og byrådet i Oslo, eller byrådsutvalget er det vel riktigere å si, for det gjelder vel ikke hele byrådet, tatt til orde for en felles helseregion for alle de ti fylkene. Argumentasjonen for dette alternativet vil senere bli ført av Høyre og Fremskrittspartiet.

       Grunnene til at komiteens flertall ikke slutter opp om dette alternativet, er flere. En slik helseregion vil innbefatte vel 54 % av Norges befolkning og ti av fylkene. Til gjengjeld vil man i de øvrige tre helseregionene i snitt kun ha 15 % av befolkningen, og man vil kun ha tre fylker i hver region. I en så stor helseregion vil kanskje særlig de minste fylkene bli skadelidende, og det må ligge spesielle forutsetninger til grunn for at også de skal bli hørt i forhold til sine behov.

       Jeg vil avslutningsvis si at komiteens flertall har konkludert med at man går for alternativ 2, som tilsvarer det Regjeringen har anbefalt for ny regioninndeling på Øst- og Sørlandet.

Tore Nordseth (A) : I denne saken om inndeling av helseregioner på Sør- og Østlandet er Arbeiderpartiet en del av flertallet som i likhet med Regjeringen anbefaler alternativ 2 i St.meld.nr.37 « Et sted må grensen gå. »

John I Alvheim (Frp) (komiteens leder):

       Fremskrittspartiet kan ikke støtte forslaget om fortsatt å opprettholde to helseregioner på Sør- og Østlandet. Jeg finner det forbausende at Regjeringen velger å skyve problemene foran seg når det gjelder samordning og samhandling sykehusene imellom, og når det gjelder integrering, ikke minst i forhold til regionsykehusene, til etter at regioninndelingen er foretatt. Dette mener jeg er en gal rekkefølge når det gjelder å løse integrerings- og samordningsproblematikken sykehusene imellom i dette området.

       Det hadde vært naturlig at departementet i meldingen hadde fremlagt en konsekvensanalyse av det valget som er gjort, nemlig fortsatt å opprettholde to helseregioner i dette området. Slik saken nå er fremlagt, er det vanskelig for Stortinget å gjøre seg opp en mening om effekten og resultatet av den inndeling som er foreslått av departementet. Det er i meldingen, så langt jeg kan se, overhodet ikke ført faglige argumenter for å opprettholde to regioner i dette området. Departementet har brukt som begrunnelse for å opprettholde to regioner at dette vil gi sterkere lokalpolitisk innflytelse. Etter mitt syn er det en totalt irrelevant argumentasjon.

       Det øvrige knippe av begrunnelser for fortsatt å opprettholde to helseregioner på Sør- og Østlandet synes for meg å være lite gjennomarbeidet og faglig underbygd. Den nye regioninndelingen med fem fylker i hver region kan faktisk etter mitt skjønn lage flere problemer enn det løser, sett i forhold til en rasjonell utnyttelse av alle sykehusenheter og særlig utnyttelsen av regionsykehusene. Jeg frykter at Rikshospitalet i denne situasjon kan bli faglig skadelidende.

       Begrunnelsen for todelingen, at det vil være lettere å oppnå faglig konsensus ved en todeling enn ved en storregion, er Fremskrittspartiet dypt uenig i. Vanskeligheter med å oppnå konsensus vil alltid være et problem, men etter mitt skjønn vil dette problemet bare forsterkes ved en todeling, da en må forhandle på tvers av regiongrenser i forhold til konsensusvedtak om faglige kapasitets- og samordningsspørsmål.

       Jeg stiller meg uforstående til den argumentasjon som departementet fører, at det ved en todeling vil bli sterkere lokalpolitisk innflytelse over utformingen av de regionale helseplaner. Fylkeskommunene skal jo fortsatt - dessverre, etter mitt syn - opprettholdes som selvstendige forvaltningsorganer, og deres innflytelse i forhold til utarbeidelse av regionale helseplaner vil uansett være til stede, også om en velger en storregion fremfor en todeling av nedslagsfeltet.

       I motsetning til Regjeringen hadde Fremskrittspartiet sett det som en fordel om en storregion som innbefatter ca 54 % av den norske befolkning, hadde ført til et sterkere krav om et sentralisert helsevesen. For pasientene hadde det, slik Fremskrittspartiet ser det, åpenbart vært en fordel om Norge var blitt samlet til ett helserike hvor tilbudene kunne vært likeverdige i hele landet, slik Nasjonal helseplan forutsetter.

       Fremskrittspartiet går i likhet med Høyre inn for en storregion på Sør og Østlandet. En storregion vil gi stor fleksibilitet i forhold til regional samordning. Hele regionsykehustilbudet, inklusiv Radiumhospitalet, ville ligge innenfor regiongrensene, og en ville slippe de administrative, byråkratiske og faglige problemer som det åpenbart vil bli ved en todeling hvor et av regionsykehusene i Oslo-området skal betjene en annen region.

       Fremskrittspartiet er virkelig engstelig for at en ved en todeling vil skape problemer for det nye Rikshospitalet, idet dette regionsykehuset ved en todeling mister en betydelig del av sitt pasientgrunnlag.

       Med en todeling slik det nå er foreslått, mener jeg at det kan bli et sterkt press på staten til å overlate eierskapet av Rikshospitalet og Radiumhospitalet til fylkeskommunene, noe Fremskrittspartiet naturlig nok er sterkt i mot.

       Samfunnsøkonomisk mener jeg det er meningsløst å la de to regionsykehusene Rikshospitalet og Ullevål, og til dels Radiumhospitalet, dele Østlandet mellom seg slik ordningen hittil har vært.

       Før man eventuelt gjorde valget om regioner, burde det etter mitt skjønn vært klarlagt hvilke konsekvenser denne todelingen ville få. Eksempelvis vil Rikshospitalet ved en todeling miste ca 40 % av sitt pasientgrunnlag, noe som i hvert fall for meg i utgangspunktet synes å måtte gi konsekvenser av ulike slag. Det nye Rikshospitalet står snart ferdig til drift, og er i oppbyggingsfasen ytterligere utvidet og dimensjonert for det pasientgrunnlag sykehuset i dag har. Det ville være totalt meningsløst om det nye Rikshospitalet nå ikke skulle få tilstrekkelig pasienttilgang, men at man i stedet lot fylkeskommunene i helseregion 2 videreutbygge sitt tjenestetilbud i distriktet eller lot Ullevål legge opp til store utvidelser av sitt areal og sitt kompetansefelt.

       Det har lenge vært et sterkt ønske om å samordne oppgavefordelingen mellom Rikshospitalet og Ullevål sykehus. Dette kunne man nå ha fått gjort ved å gå inn for en storregion, mens det legges store hindringer i veien for denne samordningen ved fortsatt å opprettholde to regioner. Det kunne føres flere argumenter i marken for en storregion. Jeg konstaterer imidlertid at det viktigste argumentet for å opprettholde to regioner er ønsket fra de fylkeskommunene som nå utgjør én region, om ikke å bli innlemmet i en storregion, på grunn av en ubegrunnet frykt for å miste sin selvstendighet som fylkeskommune. Valget av to regioner må utelukkende være bygd på en politisk vurdering, hvor det er lagt mindre vekt på de faglige fordelene ved en samlet storregion.

       Til slutt tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre, som er inntatt i innstillingen.

       Are Næss (KrF) : Stortinget har vedtatt Regjeringens forslag til lovfesting av helseregionene og det regionale helsesamarbeid. Denne viktige saken fikk lite medieoppmerksomhet. I dag behandler Stortinget ny inndeling av helseregionene på Sør og Østlandet, altså en regulering av grensene innen dette systemet. Nå har medieinteressen vært påtagelig. Dette kan naturligvis ha sammenheng med at det var politisk enighet om lovfesting av helseregionene og det regionale helsesamarbeidet, mens det er delte meninger om inndelingen av regionene på Sør- og Østlandet, eller det kan ha sammenheng med hovedstadsmedienes hovedstadsprovinsielle karakter, eller for den saks skyld begge deler.

       I et land med vel 4 millioner innbyggere og 19 fylker blir fylkeskommunene for små enheter, og fylkesgrensene er ikke egnet som vanntette skott i helsepolitikken. Det er vårt håp at helseregionene skal fortsette det positive samarbeidet som er påbegynt innen og mellom regionene. Dette er helt nødvendig av mange grunner, bl.a fordi regionsykehusene i tillegg til regionfunksjonene også har flerregionale funksjoner og landsfunksjoner å ivareta.

       Det var som kjent Stortinget som bad Regjeringen utrede og bringe frem forslag om ny inndeling av helseregionene 1 og 2 med Oslo og Akershus i samme region. St.meld.nr.37 konsentrerer seg om to muligheter: enten en deling med Oslo, Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland i helseregion 1 og Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder i helseregion 2, eller en sammenslåing av disse ti fylkeskommuner i én helseregion.

       Begge disse løsninger har fordeler og ulemper. En samlet helseregion med ti fylker ville inkludere ca 55 % av landets befolkning, mens de øvrige tre helseregioner til sammen ville bestå av ni fylker og motta ca 45 % av landets befolkning. Dette er en betydelig skjevfordeling befolkningsmessig. Også med hensyn til geografi blir en eventuell storregion tungrodd på grunn av store avstander, og de representative råd og utvalg vil komme til å bli uforholdsmessig store.

       Ved å flytte Østfold og Akershus til helseregion 1 får man to regioner med henholdsvis 35,3 og 19,4 % av landets befolkning. De interne avstander blir mindre, og de regionale organer får en mer hensiktsmessig størrelse. Kristelig Folkeparti støtter Regjeringens forslag. Jeg henviser for øvrig til saksordførers redegjørelse og representanten Tore Nordseths innlegg.

       Jeg vil imøtegå to innvendinger som er reist mot flertallets forslag. Den ene er at en region vil få sitt regionsykehus utenfor regionen. Men dette er jo ikke noe nytt. Begge regionsykehusene ligger i Oslo, og det blir dermed fortsatt én helseregion som får sitt regionsykehus utenfor egen region. Det er ingen grunn til at dette skal bli vanskeligere i fremtiden, snarere tvert imot, idet man nå får formalisert det regionale helsearbeid. Jeg har for øvrig heller ikke registrert at nåværende helseregion 2 har sett det som noe problem at deres regionsykehus, Rikshospitalet, har ligget i helseregion 1.

       En annen innvending har vært at befolkningsgrunnlaget blir forskjøvet mellom regionene. På Rikshospitalet er enkelte tydeligvis nå bekymret for at den nye regioninndelingen skal føre til at sykehuset blir for stort, eller rettere sagt pasienttilgangen for liten. Det er meg komplett ubegripelig at fagfolk innen helsevesenet på ramme alvor skulle mene at noen helsepolitiker vil la et milliardsluk som det nye Rikshospitalet stå mer eller mindre halvfullt på grunn av den nye regioninndelingen. Det er rett og slett for dumt. Og jeg har merket meg at Rikshospitalets styre ikke vil gi uttrykk for at noen regioninndeling er å foretrekke. Så har da også helseministeren påpekt at det på kort sikt ikke skal skje endringer i pasientgrunnlaget for de to regionsykehusene, og at samordnings- og samarbeidsbehovene skal tas opp når regioninndelingen er vedtatt. Men selvsag kan verken de regionale helseutvalg, fagutvalg eller departementet ta fatt i dette før Stortinget har vedtatt regioninndelingen.

Ola D Gløtvold (Sp) : Prinsippet om en regionalisering av helsevesenet ble første gang vedtatt midt på 1970-tallet, og gjennom Stortingets behandling av St.meld.nr.57 (1981-1982) ble nåværende regioninndeling stadfestet.

       Dagens inndeling av helseregionene på Sør- og Østlandet ligger ikke godt nok til rette for en samordning som forutsettes å skulle skje gjennom det regionale helsesamarbeidet og planarbeidet. Dette skyldes spesielt at nåværende regiongrense er trukket gjennom landsdelens tettest befolkede område, og at samarbeidet mellom Akershus og Oslo ikke har fungert godt nok, spesielt når det gjelder akuttmedisin.

Asmund Kristoffersen (A) : Inndelingen av Helse-Norge i helseregioner er et av grunnelementene i vår spesialisthelsetjeneste. Utviklingen av sykehusstruktur og oppgaver er basert på to meget sentrale dokumenter som er behandlet i Stortinget de siste årene:

-	St.meld.nr.50 (1993-1994), Samarbeid og styring, fremmet av regjeringen Gro Harlem Brundtland

-	St.meld.nr.24 (1996-1997) , Tilgjengelighet og faglighet. Om sykehus og annen spesialisthelsetjeneste, fremmet av regjeringen Jagland

       Her ble prinsippene om et regionalt helsevesen lagt til grunn for framtidig utvikling av vårt helsevesen. I den sistnevnte stortingsmelding sies det på side 6 om regionalisert spesialisthelsetjeneste:

« Det regionale samarbeidet er styrket de siste år. Arbeidet med regionale helseplaner har vist et betydelig engasjement for å finne løsninger for å bedre tilbudet til befolkningen i egen region. Arbeidet har medført en sterkere regional identitet, mer enighet blant fagfolkene og en styrking av de regionale helseutvalg. »

       Utgangspunktet for at spørsmålet om ny regioninndeling på Sør- og Østlandet kom opp nå, er Stortingets vedtak i forbindelse med ovennevnte St.meld.nr.24 om at Oslo og Akershus skulle tilhøre samme helseregion.

       Når en skal vurdere inndeling av helseregionene, må en se på hvilke oppgaver som skal løses og velge organisasjonsstruktur etter det. Følgende har vært lagt til grunn og bør etter Arbeiderpartiets mening fortsatt ligge til grunn:

       Mange, også jeg, vil vektlegge at regionene bør være noenlunde avbalansert i forhold til hverandre hva angår folketall, geografisk utstrekning m.m. Arbeiderpartiet mener at en med den foreslåtte regioninndelingen med fem fylker i hver av regionene 1 og 2, vil oppnå mye av fordelene med mest mulig homogene regioner.

       En storregion bestående av ca 40 sykehus, dvs. halvparten av landets sykehus, og som skal betjene over halve landets befolkning, blir neppe en region i samsvar med de krav som bør stilles.

       Vi har fått en del innspill til fordel for storregion. En skal lytte til all saklig argumentasjon, men jeg må erkjenne at de som har funnet å ville påvirke meg og mine partifeller med å leie inn profesjonelle påvirkningsagenter, har feilet. Argumentene blir for meg til dels meget hule.

       Det kan reises kritikk mot at Regjeringen i denne saken altfor dårlig har utredet samordningsutfordringene mellom Ullevål og Rikshospitalet. Den uro som har vært omkring regioninndelingsforslaget, knytter seg i stor grad til dette forhold. Her må departementet snarest bidra til at berørte parter avklarer fordelingen av oppgaver og pasienter.

       Jeg har imidlertid med stor undring sett påstander fra hold som jeg ventet mer av, om at Rikshospitalet skulle miste nær halvparten av sine pasienter. Problemet i norsk helsevesen er ikke at vi har for stor kapasitet! Vi har ikke bygd et av landets aller største og dyreste bygninger for at kapasiteten ikke skulle utnyttes. Selvsagt skal landets flotteste og mest høykompetente sykehus ha et pasientgrunnlag som er tilpasset kapasiteten, samtidig som sykehuset skal opprettholde og videreutvikle sin rolle med spisskompetanse og ledende oppgaver, både innenfor pasientbehandling, undervisning og forskning. Fordelingen av pasientene mellom de to regionsykehusene som fysisk vil ligge i Oslo uansett regioninndeling, må selvsagt avklares gjennom et regulert avtaleforhold mellom de to regionene og dessuten staten som eier av Radiumhospitalet og Rikshospitalet.

       Ellers hører jeg hva Fremskrittspartiet i dag sier de ser som fordel ved å få en storregion, nemlig statlig sykehusdrift og på sikt avskaffelse av fylkeskommunen. Dette er ikke Arbeiderpartiets linje.

Statsråd Dagfinn Høybråten : En god helsetjeneste skal være kjennetegnet ved at den har tillit hos brukerne, god behovsdekning, lett tilgjengelighet, likeverdig og rettferdig behandling, høy kvalitet, god service og effektiv ressursutnyttelse. Befolkningens behov for sykehustjenester har økt og vil fortsette å øke i årene fremover. Den økte etterspørselen etter sykehustjenester vil i det alt vesentlige skje innenfor de områder hvor volumet og etterspørselen i dag er størst, nemlig på lokal- og sentralsykehusnivå. Å sikre god kvalitet og tilstrekkelig kapasitet her vil fortsatt representere en meget stor utfordring i helsepolitikken.

       For å møte disse utfordringene vil landets helseregioner spille en viktig rolle. Det forpliktende samarbeidet som fylkeskommunen har etablert i de regionale helseutvalgene, og de omfattende planprosessene som er gjennomført, har vist at potensialet for bedre samarbeid og ressursutnyttelse til beste for pasientene er stort. Det er nå viktig å legge til rette for at fylkeskommunene og helseregionene raskt kan iverksette mange av de positive tiltakene som faggrupper og de regionale helseutvalgene har foreslått i helseplanene.

       Jeg er derfor glad for at Stortinget har vedtatt de nødvendige endringer i sykehusloven og lov om psykisk helsevern, slik at det viktige samarbeidet i helseregionene nå blir formalisert, og at staten kan utøve nødvendig styring for å sikre befolkningen i hele landet et likeverdig sykehustilbud med god tilgjengelighet.

       Helseministeren sa i sitt innlegg at han først ville ha regiongrensene på plass, deretter skulle funksjonsfordelingen komme. Dette er vi i Høyre uenig i. Men så sa han noe som forundrer meg, nemlig at det ville ha vært vanskelig å nå fram på en annen måte. Da er mitt spørsmål til helseministeren: Hva er det som gjør at det ville ha vært vanskelig? Hva er det som er hinderet for at man først kunne ha fått til en funksjonsfordeling og deretter en regioninndeling? Er det noe i fagmiljøet, er det noe i det politiske miljøet, eller er det medisinsk-faglige argumenter som ligger til grunn?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg bekrefter at jeg i store trekk er enig i de generelle mål og hensyn når det gjelder videreutviklingen av et bedre helsetilbud, som representanten Sjøli nå trakk opp.

       Når det gjelder spørsmålet om hva som var riktig fremgangsmåte for å følge det pålegget Stortinget gav Regjeringen om å sørge for å plassere Oslo og Akershus i samme helseregion, har jeg gjort en vurdering av hva som ville være en farbar vei mot det målet. Jeg har i vurderingen lagt stor vekt på at komiteen og Stortinget i forbindelse med budsjettbehandlingen i høst sterkt understreket behovet for en snarlig avklaring av særlig de akuttmedisinske forholdene i tilknytning til Oslo og Akershus, og SiA-saken. Jeg var derfor opptatt av å komme til Stortinget med en snarlig avklaring av grensene, og min vurdering har vært at hvis en skulle gå veien om en meget omfattende funksjonsfordelingsprosess i forkant og uten å kjenne til hvor regiongrensene skulle gå, ville man for det første bruke mye lengre tid, og for det andre ville man i den prosessen ha en meget viktig ukjent x, nemlig: Hvor skal grensene gå? Og jeg har vurdert det slik - man kan være enig eller uenig - at å legge den premissen fast i forkant av en slik prosess, gjør at det blir færre ting å diskutere, og man kan konsentrere seg om hva som er en rasjonell funksjonsfordeling mellom de impliserte sykehus og de impliserte helseregioner. Jeg tror det blir en krevende nok prosess i seg selv. Men den prosessen setter vi i gang nå når Stortinget gjennom behandlingen her i dag har sagt sitt om denne saken.

John I Alvheim (Frp) : Både departementet og flertallet har vært veldig opptatt av den såkalte lokalpolitiske styring av våre sykehus, og jeg kunne være fristet til å spørre: Hva er konsekvensene av lokalpolitisk styring av helsevesenet? Jo, det er bl.a. 300.000 pasienter i kø.

       Ellers er jeg mest opptatt av den situasjonen det nye Rikshospitalet kommer i når det mister en betydelig del av sitt pasientgrunnlag. Dette kan gi som følge at bl.a undervisningsfunksjonene blir vesentlig svekket. Rikshospitalet vil miste en vesentlig del av de pasientgrupper som sykehuset er avhengig av for å opprettholde og videreutvikle tilbud innenfor spesielt komplisert medisinsk behandling. Det er den store andel regionsykehusfunksjoner ved Rikshospitalet som i dag danner grunnlaget for krevende flerregionale og landsdekkende funksjoner.

       Når vi nå får Ullevål sykehus som regionsykehus med et langt større pasientgrunnlag enn hittil, vil det måtte kreve - i hvert fall vil det bli satt frem krav om det - en betydelig utbygging av Ullevål sykehus og tilstrømning av høyt spesialisert, kvalifisert legepersonell, også sykepleiere, som da vil tappe distriktene og distriktssykehusene. Kan helseministeren garantere at dette ikke vil skje, og at Rikshospitalet får det pasientgrunnlaget det har behov for for å være et landsdekkende hospital? Og på hvilken måte har helseministeren tenkt å forhindre en videre utbygging av Ullevål sykehus?

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg synes det er realt av representanten Alvheim å understreke - som han i sitt innlegg gjorde rimelig klart - at det er uenighet om norsk helsepolitikk når det gjelder fylkeskommunenes rolle og spørsmålet om vi i det hele tatt skal ha helseregioner. Og den uenigheten skinner igjennom også i debatten her i dag.

       La meg når det gjelder spørsmålet om Rikshospitalet, si det så klart som overhodet mulig: Den nye regioninndelingen som Stortinget behandler i dag, skal ikke endre pasientgrunnlaget for Rikshospitalet. Jeg forutsetter, i likhet med flertallet i sosialkomiteen, at Rikshospitalets kapasitet og kompetanse skal utnyttes fullt ut også etter at ny regioninndeling gjennomføres. Noe annet ville jo være meningsløst i en situasjon hvor dagens sykehustilbud preges av mangel på tilstrekkelig kapasitet og unødig lang ventetid også for pasienter som trenger høyspesialiserte tjenester. Den forventede vekst i etterspørselen etter disse tjenestene vil ventelig også sikre en jevn tilførsel av pasienter til alle våre regionsykehus. Jeg kan vanskelig se at overkapasitet for høyspesialiserte sykehustjenester blir et problem i helsetjenesten framover.

       Fylkeskommunene i de regionale helseutvalgene har heller aldri vært tiltenkt ansvaret for å samordne høyspesialiserte tilbud mellom regionsykehusene. Dette er i all hovedsak et nasjonalt ansvar, som vi over lang tid har etablert et velfungerende system for. Fordeling av høyspesialiserte funksjoner til landets regionsykehus er et ansvar som staten gjennom Statens sykehusråd ivaretar. Det er heller ikke meningen i framtiden at fylkeskommunene på Sør- og Østlandet skal overlates ansvaret for å bestemme fordelingen av flerregionale landsfunksjoner mellom Rikshospitalet og Ullevål. Frykten for en storstilt utbygging av kapasiteten for høyspesialisert behandling på Ullevål sykehus som følge av at vi fortsatt skal opprettholde to regioner i dette området, er derfor betydelig overdrevet. Dette er et område som departementet uansett har alle muligheter for å styre på en måte som sikrer pasientene et kostnadseffektivt og best mulig tilbud.

Annelise Høegh (H) : Jeg er litt forbauset over at statsråden og for så vidt også stortingsflertallet ikke ser at denne saken dreier seg om flere ting samtidig, både hvor de geografiske grensene skal gå, og hvordan regionsykehusenes væren - eller ikke væren - skal ivaretas. Regionsykehusene er jo ikke bare sykehus for spisskompetanse, det er de kanskje i for stor grad i dag, de to regionsykehusene som vi har i dette området, bortsett fra Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet, som faktisk også berøres ganske kraftig av dette. De er avhengig av å ha ikke bare spissfunksjoner, flerregionale funksjoner, men også sentral- og lokalsykehusfunksjoner for å kunne fungere som de forsknings-, utviklings- og undervisningssykehus som de også skal være.

       I den offentlige utredningen som vi skal komme tilbake til senere, i neste sak, den norske kreftplanen, NOU 1997:20, heter det faktisk:

       « Hvordan kan disse sykehusene » - det betyr Rikshospitalet og Radiumhospitalet - « spille en avgjørende rolle for kreftomsorgen ... i landet og regionen i framtiden når diagnostikk og behandling for mange av de store og viktige kreftsykdommene i samfunnet aldri ses på disse sykehusene (manglende sentral- og lokalsykehusfunksjon)? »

       Det er dette som blir ganske viktig. Hvis den nye regioninndelingen Stortinget i dag sannsynligvis kommer til å vedta, bare flytter problemene og ikke tar opp i seg at disse sykehusene også bør ha ikke bare region-, men sentral- og lokalsykehusfunksjoner - hvis de fortsatt skal ha det fra Akershus, fra Østfold, f.eks., på Rikshospitalet - hva er da vitsen med den nye inndelingen? Dette er jo argumenter som taler klart i retning av at det bør være én region, slik at man kan se samtlige sykehusfunksjoner i sammenheng, ikke splitte opp regionfunksjonene fra sentral- og lokalsykehusfunksjonene.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Nei, det er jo slett ikke slik at helseregionene og regiongrensene ikke har noen betydning. Det har jeg ikke sagt. Jeg har tvert imot invitert Stortinget til å vedta en fastere institusjonell og juridisk ramme omkring helseregionene, nettopp fordi deres ansvar skal tydeliggjøres, nettopp for å kunne gi autoritet til helseplanene, nettopp for å kunne gi departementet en mulighet til å styre og ha det siste ord når det gjelder de regionale helseplanene, så helseregionene er en viktig institusjonell ramme for samarbeidet. Spørsmålet blir hvilket innhold man skal gi denne rammen. Det skal planprosessene avklare, det skal den konkrete avklaringsprosessen når det gjelder funksjonsfordelingen i Oslo-området, avklare.

       Jeg tar til etterretning at mindretallet har ønsket å behandle denne saken på en annen måte enn det Regjeringen har lagt opp til, men jeg tror ikke det er noen grunn til å så tvil om at denne fase 2, som vi nå legger opp til, skal bidra til en fullgod utnyttelse av både de statlige og fylkeskommunale investeringer på sykehusområdet. Det burde være selvsagt. Vi skylder pasientene det. Jeg mener at vi med denne sakens avklaring har lagt en del av fundamentet for den prosessen som kommer. Den blir krevende, men den bør føre til en bedre ressursutnyttelse.

       Stortingsmeldingen drøfter sju ulike alternativ for ny regioninndeling på Sør- og Østlandet. I alle sju alternativ er Stortingets forutsetning om at Oslo og Akershus skal tilhøre samme helseregion, fulgt opp. Jeg er glad for den konklusjon Regjeringen har kommet fram til i denne saken, da én helseregion for Sør- og Østlandet hadde blitt altfor stor.

       Jeg har registrert at de ti impliserte fylkene har forskjellige ønskemål med hensyn til ny regioninndeling. Det har også vært en del innspill til komiteen, hvor det bl.a påpekes at funksjonsfordelingen mellom regionsykehusene burde vært avklart før man fattet vedtak om den nye regioninndelingen.

       Ved valget av to framtidige helseregioner for Sør- og Østlandet vil man ha alle regionsykehusfunksjonene lokalisert til Oslo, der den ene av de to helseregionene ikke vil ha et regionsykehus innenfor regiongrensene. Men dette har da også vært situasjonen ved dagens helseregioninndeling. Det bør ikke være noe problem ved den framtidige inndeling i to helseregioner for Sør- og Østlandet at begge helseregioner nyttiggjør seg tjenester ved Rikshospitalet, Ullevål og Radiumhospitalet. Rikshospitalet må også i framtiden sikres et pasientgrunnlag som er tilpasset sykehusets kapasitet, samtidig som sykehuset skal opprettholde og videreutvikle sin rolle med spisskompetanse og ledende oppgaver innenfor undervisning og forskning som i dag.

       Jeg regner med at departementet vil legge vekt på et bredest mulig samarbeid mellom alle aktuelle parter når man setter i gang arbeidet med en hensiktsmessig samordning mellom regionsykehusene.

Signe Øye (A) : Inndelingen av helseregionene, slik det nå legges opp til, vil ha stor betydning for veldig mange mennesker. Fortsatt er nok folk flest mer opptatt av nærsykehuset sitt enn av at det finnes et regionsykehus med spesialkompetanse, men jeg tror det vil endre seg noe i framtiden.

       Spesialiseringen innenfor sykehussektoren går bare en vei, fordi våre krav stadig blir større. Regionsykehusene og sykehusene i regionen vil på sikt få større betydning for folk flest.

       Mange fylker har kommet langt med samarbeidet innenfor sin helseregion. Dette gjelder blant annet Østfold og samarbeidet innenfor helseregion 2. Derfor er det viktig at skal vi foreta en endring i helseregionene på Sør- og Østlandet, må det gjøres nå før samarbeidet føres videre, ellers ville en endring bli enda vanskeligere for de fylkene som skal endre tilknytning til region.

       Jeg er enig i den innstillingen som foreligger, hvor Sør- og Østlandet inndeles slik at det blir fem fylker i hver region. For Østfold vil det bety en endring fra helseregion 2 til helseregion 1. Geografien og infrastrukturen sier at det er riktig for Østfold.

       Østfold har tatt mange tøffe tak innenfor sykehusstrukturen de siste årene og er nå inne i en positiv prosess med å samle akuttfunksjonene til to sykehus i fylket, mens de andre sykehusene bygger opp forskjellige spesialiteter og driver med planlagte oppgaver. Vi ser allerede nå at flere blir behandlet, og ventelistene går ned. Men dette har kostet. Det er ikke lett å endre på nærsykehusets oppgaver. Derfor er vi i Østfold veldig opptatt av at den endring av helseregion som nå blir vedtatt her i dag,

       ikke over natten endrer vår tilknytning til regionsykehus. Vi er bekymret fordi Ullevål som regionsykehus nå får to nye fylker i tillegg til dem sykehuset har fra før, vi er bekymret fordi vi vet at sykehuset i dag har sprengte avtaler og ingen ledig kapasitet, vi er bekymret for å bli femte fylke og sist i køen. Derfor er jeg glad for at det ikke tas stilling til dette nå, men at man skal komme tilbake til dette spørsmålet.

       Jeg har også merket meg at det i en flertallsmerknad i innstillingen går klart fram at dette flertallet ikke ser det som et problem ved en framtidig inndeling i to helseregioner for Sør- og Østlandet at begge helseregioner nyttiggjør seg tjenester ved så vel det nye Rikshospitalet som ved Ullevål sykehus og Radiumhospitalet. Et samarbeid og funksjonsfordeling mellom disse tre sykehusene i Oslo der ressursene utnyttes maksimalt for begge helseregionene, burde være helseministerens og Stortingets utfordring i det videre arbeidet. At to av disse sykehusene eies av staten og ett eies av Oslo kommune, kan ikke ha avgjørende betydning for om vi lykkes med denne samordningen.

       Kravet må være at ingen fylker får et dårligere tilbud ved sitt regionsykehus. Uttalelsene fra Høyre og Fremskrittspartiet om at det nye Rikshospitalet skal stå halvtomt, virker på meg nesten komisk, når vi vet at virkeligheten er at vi har altfor lange helsekøer her i landet.

       Representanten Asmund Kristoffersen gav uttrykk for at han var lite imponert og faktisk irritert over de faglige lobbyistene i denne saken. Ja, sånn kan det sies, og sånn oppfattes det ofte også ute blant fylkespolitikerne. De vil helst ikke ha noen innblanding av fagfolk i det de styrer og steller med. Og det var jo det jeg tillot meg å kritisere i mitt innlegg, at denne innstillingen også fra departementets side er lite, for ikke å si dårlig, faglig begrunnet. Det eneste man har tatt hensyn til her, er, i hvert fall i utgangspunktet, at man har plassert Oslo og Akershus i én region, som Stortinget tidligere har bedt om. Det ligger selvfølgelig en del fagforhold der også.

       Helseministeren - eller var det en annen, jeg husker ikke i farten - antydet at Rikshospitalets styre ikke har villet uttale seg om regioninndelingen. Nei, jeg tror ikke det var Rikshospitalets styre som ikke hadde lyst til å uttale seg, men, på samme måte som Rikshospitalets administrasjon, har jo styret munnkurv i forhold til Stortinget. Det skal alltid være med en anstand fra departementet når disse ulike instansene skal uttale seg til lovgiveren, som er Stortinget. Jeg tror at vi i litt større grad enn hittil må lytte til hva fagfolkene har å si - også i denne sammenheng - det er tross alt de som står for den medisinske utvikling, og som i første rekke skal ivareta pasientenes interesser. Og da må interessene til det lokalpolitiske miljøet vike.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg skal ikke forlenge debatten unødig, men jeg må få lov til å si at jeg ikke kan dele den oppfatning at det er gjort et slett faglig arbeid når det gjelder fremleggelsen av denne saken. Saken har vært gjenstand for skikkelig utredning, og jeg mener at de faglige kriterier som er lagt fram i meldingen, har gitt grunnlag for en grundig vurdering.

       Når det så gjelder Rikshospitalets styre, fremstiller representanten Alvheim det slik at de ikke skulle hatt anledning til å uttale seg, og at de nærmest skulle vært pålagt munnkurv i denne saken. Men da kan representanten Alvheim ikke ha lest stortingsmeldingen, for der gjøres det rede for at denne saken er forelagt Rikshospitalets styre, og styrets uttalelse er sitert i meldingen. Og jeg vil hevde at i likhet med de faglige råd som vi har fått fra Statens sykehusråd, som også er et faglig organ under departementet, har uttalelsen fra Rikshospitalets styre vært med på å understøtte det arbeidet vi har gjort.

       Det er riktig at Rikshospitalets styre ikke ønsket å ta konkret stilling. Det får være opp til dem. Derimot var det helt klart støtte i Statens sykehusråd for den innstilling som Regjeringen har lagt fram for Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, se side 3783)