Annelise Høegh (H) (ordfører for saken):

       Hvert år får nesten 20.000 nordmenn kreft. Ifølge prognoser vil 40 % av oss få kreft i løpet av livet - over 90 % etter fylte 50 år. Fra 1993 til 2010 kan det bli en økning på 19 % av nye krefttilfeller, mens antall kreftdødsfall ser ut til å stige med 13,6 %. Tykktarmskreft, brystkreft blant kvinner og prostatakreft hos menn er de hyppigste kreftformene. En liten lysning i disse skremmende fremtidsutsiktene er det at disse hyppigste kreftformene kan egne seg for tidlig diagnostisering ved hjelp av screening. Slik kan flere reddes. Men for andre kreftformer, f.eks lungekreft, er utsiktene til overlevelse like små i dag som de var for 30 år siden. Vi må altså klare å redusere forekomsten av kreft. Vi må klare å forebygge at kreft oppstår, gjennom sunnere kosthold og redusert røyking.

       Mot denne dystre bakgrunn i eksplosjonen av nye krefttilfeller er det tross alt en glede å kunne legge frem en så å si enstemmig innstilling fra sosialkomiteen. Det viser at når det virkelig gjelder, kan det politiske Norge samle seg om viktige hovedlinjer på tvers av partipolitiske skillelinjer. Jeg tror trygt jeg kan si at enigheten i det politiske miljø er blitt hjulpet frem og påskyndet av en enstemmig faglig tilrådning i NOU 1997:20 Omsorg og kunnskap! Norsk kreftplan. All ære til dem som har utarbeidet denne planen. For storting og regjering er den blitt som kreftomsorgens grunnlov.

       Det er dessverre langt frem og mye som skal gjøres for å bringe norsk kreftomsorg opp på et forsvarlig nivå - på linje med land vi ellers sammenligner oss med.

       Manglene er mange: For små økonomiske ressurser førte bl.a til stråleskandalen på Radiumhospitalet. Mangel på nøkkelpersonell, radiologer, radiografer, kreftsykepleiere og patologer, fører til uansvarlig lang ventetid spesielt for lindrende kreftbehandling for uhelbredelig kreftsyke, og det fører til altfor lang ventetid for å få stilt en kreftdiagnose. Utrangerte røntgenapparater og altfor få strålemaskiner får bl.a som konsekvens at brystkreftrammede kvinner ofte får fjernet ett eller begge bryst for sikkerhets skyld, fordi de ikke har kapasitet eller ressurser til brystbevarende behandling. Listen over uakseptable mangler kan dessverre forfleres - det er også de nesten ukentlige medieoppslag bevis på.

       Derfor er det på høy tid at vi samles for et krafttak for kreftomsorgen. Derfor får Regjeringen tilslutning til alle sine forslag både i kreftplanen og i utstyrsplanen. Derfor hjelper vi nok også Regjeringen litt raskere frem med våre forslag om kortere ventetider og raskere tilbud om mammografiscreening, for det er Stortinget som har ført an for å få denne kreftplanen. Stortinget kunne ikke akseptere den enorme økningen i kreftrisikoen og de store manglene i norsk kreftomsorg uten å kreve ekstraordinære tiltak da vi behandlet helsemeldingen i 1995.

       Regjeringen får i dag støtte til at det igangsettes en 5-årig nasjonal handlingsplan med i overkant av 2 milliarder kr. Dertil kommer en utstyrsplan med drøyt 5 milliarder kr, dersom vi regner med fylkeskommunenes bidrag, og det bør vi jo, og til slutt er det også lagt inn en forventning om at kreftomsorgen får sin del av den generelle ressursøkningen som skal komme sykehusene til gode.

       Hovedtrekkene i kreftplanen er:

       På to områder går komiteen noe lenger enn Regjeringen har lagt opp til i sin kreftplan. Regjeringen sier forbløffende lite om de også innen kreftomsorgen uakseptable ventetidene. Regjeringen viser til at den skal legge frem et forslag om pasientrettighetslov til høsten, og det er vi glad for. Komiteen mener at ventetidsgarantien ikke er egnet for kreftpasienter. Derfor foreslår vi at Regjeringen legger forslaget fra den offentlige utredningen til grunn når den skal legge frem sin pasientrettighetslov. Det betyr at ved mistanke om kreft skal det ikke gå mer enn 15 virkedager for utredning og deretter maksimalt 10 virkedager for innleggelse, dersom det er grunn til det.

       Slik jeg ser det, er det egentlig ingen uenighet mellom Regjeringen og komiteen i ønsket om å få etablert landsdekkende mammografiscreening for kvinner mellom 50 og 69 år så raskt personellsituasjonen gjør det mulig. Men det er kanskje en litt ulik vurdering av hvor raskt det er mulig å få dette til. Og komiteen tror at det vil kunne gå raskere dersom private aktører, de private røntgeninstituttene, tas med i et samarbeid innenfor en helhetlig offentlig plan. Det skal ikke herske noen tvil om at det er det offentlige som skal ha styringen på kvaliteten, på kontrollen, men vi mener at de private ressursene, som er betydelige, bør trekkes med. De har lang erfaring, de har personell og de har utstyr, og det vil være vanvittig ikke å trekke dette med inn i et forpliktende samarbeid. Det er kvinnene i risikogruppene som blir taperne dersom screeningen kommer senere i gang, fordi vi insisterer på et fullstendig offentlig bemannet og drevet program. Det gjør vi altså ikke. Jeg håper at helseministeren etter det vedtak Stortinget kommer til å gjøre i dag, vil ta initiativ til å invitere fylkeskommunene og de private instituttene til et samarbeid for å komme raskere i gang.

       Regjeringens kreftplan berører så vidt jeg kan se, ikke en utvidelse av mammografiscreeningen til aldersgruppen mellom 40 og 50 år, til tross for at mye tyder på at effekten kan være like god for kvinner langt ned i 40-årene som for dem over 50 år. Derfor mener jeg en må ta sikte på å utvide tilbudet også til disse kvinnene hvis god effekt dokumenteres, og etter at ordningen er blitt landsdekkende for dem over 50.

       Det er bare et mindretallsforslag i dagens innstilling. Det er Høyre som sammen med Fremskrittspartiet og SV fremmer forslag om å be Regjeringen vurdere å gi poliklinikkene rett til å bruke blå resept-ordningen for cellegiftpreparater og andre kreftmedisiner. Skal det fortsatt være slik at medisinene må dekkes av sykehusets totale budsjett, vil det ofte ikke være tilgjengelige midler. Det lave forbruket av medikamentell kreftbehandling i Norge, tyder på at det kan være et underforbruk.

       Hele komiteen er opptatt av at medisinforbruket ikke skal forhindres av økonomiske årsaker. Det skal legges faglige kriterier for dokumentert effekt og felles nasjonale retningslinjer til grunn. Men det er altså bare Høyre, SV og Fremskrittspartiet som fremmer det forslag jeg herved tar opp.

       For øvrig anbefaler jeg komiteens enstemmige innstilling.

       Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

       Utvalgets konklusjoner var et 20-punktsprogram med vektlegging på bl.a.

       Regjeringens oppfølging, slik den er foreslått i Regjeringens kreftplan, danner et godt grunnlag for framtidig satsing på kreftbehandling, men sosialkomiteen har løftet en del tiltak høyere enn det som var tilkjennegitt i Regjeringens melding.

       Før jeg kommenterer noen av disse tiltakene, vil jeg belegge hvorfor denne satsingen bør gjøres:

       Ca. 20.000 mennesker i Norge får kreft hvert år, og dessverre regnes det med at antallet krefttilfeller vil øke med fra 1,5 til 2 % hvert år. Fire av ti må regne med å få kreft i løpet av livet. Innpå 50 % av dem som får kreft, dør av sin kreftsykdom.

       Dessverre er ikke overlevelsestallene når det gjelder alle kreftformer sett under ett, i særlig bedring. For noen kreftformer, f.eks lungekreft, har en om en legger statstikk til grunn, ingen påviselig forbedring fra 1960 og fram til dags dato - dette på tross av store medisinske framsteg og nye behandlingsmetoder for sykdom generelt. Dette må få avgjørende konsekvenser for de tiltak vi setter i verk.

       Vi må forbedre de fleste ledd i kreftomsorgen. Vi ligger dårlig an i Norge hva angår både personell, utstyr og ressursinnsats.

       Vi må gjøre de viktigste tingene med større tyngde. Ettersom det er så liten bedring i overlevelsestallene, er det viktigste vi kan gjøre, å forebygge, og dernest å gjøre det som er mulig for tidlig oppdagelse av kreftsykdom, noe som for mange kreftsykdommer er av avgjørende betydning for at pasienten skal bli helbredet.

       En regner med at ca 30 % av krefttilfellene skyldes bruk av tobakk, og ca 35 % kan knyttes til kosthold. Dette betyr at dersom vi skal bryte vekstkurven for kreft, må tobakksforbruket reduseres og folks kostholdsvaner endres. I denne sammenheng er det derfor ytterst bekymringsfullt at andelen av folk som røyker, ikke går ned i Norge, samtidig som en høy andel av unge begynner å røyke.

       Det er forskningsmessig klart bevist at tidlig røykedebut øker dramatisk sjansene for å bli røykeavhengig. Derfor må forebyggende arbeid blant ungdom kraftig opprioriteres. Og dessuten: De skader som røykende foreldre påfører sine små barn, er trolig undervurdert.

       Forskning synes også å vise at foreldre som røyker, er viktigere modeller for sine tenåringer enn hva som tidligere har vært påaktet. Foreldre må derfor ta ansvar, og kampanjer må også rette seg mot disse forhold.

       I sammenheng med ressursbruk vil jeg sette spørsmålstegn ved Regjeringens forslag om å bruke 60 mill. kr til radonforebyggende tiltak. Radon synes ut fra statistiske forhold å være helt marginalt i forbindelse med kreftfare. Det hadde ut fra årsaksforholdene når det gjelder kreft, vært mer målrettet å sette søkelyset på f.eks sammenhengen mellom alkohol og kreftutvikling.

       Tidlig oppdagelse av kreft er ofte avgjørende for utfallet av behandlingen. Derfor har Arbeiderpartiet gått sterkt inn for å komme i gang med masseundersøkelser. Vi ser på mammografiscreening for kvinner mellom 50 og 69 år som svært viktig siden brystkreft er den hyppigste kreftformen hos kvinner, og sjansene for vellykket behandling er meget gode om kvinnen får behandling i tide. Vi ber derfor Regjeringen gjøre dette tilbudet landsdekkende snarest mulig, så snart personellsituasjonen tillater dette.

       Her mener Arbeiderpartiet at fylkene kan inngå avtale med private røntgeninstitutter som ledd i en offentlig plan for å få til mammografiscreening for de aktuelle kvinnene. Jeg viser her til komiteens forslag. Tall fra Sverige viser at en slik omfattende mammografiscreening trolig har redusert dødeligheten av brystkreft med hele 30 %

       Vi støtter også det initiativ som varsles i stortingsmeldingen om masseundersøkelsesprogram for den aller hyppigst forekommende kreftform, begge kjønn sett under ett, nemlig tykktarmskreft.

       En del pasienter med kreftsykdom eller mistanke om dette må vente for lenge på undersøkelse eller behandling. Ventetidsgarantien er ikke tilpasset kreftpasienter generelt, og trolig blir de aller fleste kreftpasienter likevel tatt til behandling før tremånedersfristen utløper. Jeg regner med at Regjeringen i sitt forslag til pasientrettighetslov vurderer de anbefalinger som ligger i NOU 1997:20 om maksimal ventetid på utredning på 15 dager og deretter eventuell innleggelse innen 10 dager.

       Den kirurgiske behandling av kreft har fått en litt for beskjeden omtale i meldingen på tross av at 60 % av kreftpasientene i sykehus er innlagt på kirurgiske avdelinger. Denne behandlingsformen er den overlegent viktigste. Jeg vil sterkt understreke de anbefalinger som NOU-en gir.

       Kreftkirurgi foregår på alle sykehus, og det skal det nok også gjøre i framtiden, men det er grunnleggende viktig at kvaliteten sikres gjennom mer standardiserte behandlingsprogram. Dette betyr mer sentralisering av noe av kreftkirurgien. Også her gjelder det at « øvelse gjør mester », slik det er vist til i kreftplanen og i andre offentlige utredninger, f.eks. Kvinnsland-rapporten. Det virker ikke betryggende, som også representanten Annelise Høegh nevnte, at ca 30 av våre sykehus har fem eller færre brystkreftoperasjoner pr. år. I kreftutredningen er det vist til betydelig større muligheter til overlevelse ved å bedre kvaliteten i kreftkirurgien. Dette betyr ikke at ikke mindre sykehus fortsatt skal drive med kreftkirurgi, men det betyr at en må sikre en fornuftig fordeling av oppgavene slik at de ulike sykehus får gjøre det de er gode på, og at det til vanlig kreves et visst volum for å ivareta den kompetanse som kirurgene har.

       Når dette er sagt, vil jeg understreke det behov det er for å desentralisere kreftkompetansen. Ved mange sykehus bygges det opp polikliniske enheter som gjør at mange pasienter ikke vil være nødt til å reise lange avstander for å få den behandling som slike poliklinikker kan gi. Jeg har registrert spennende tiltak også ved våre mindre sykehus. Jeg nevner dette spesielt fordi det er lite omtalt i kreftplanen, og fordi planen litt ensidig fokuserer på den mer avanserte kreftbehandlingen, mens en stor del av pasientene kan og vil få sin del av behandlingen ved slike kreftpoliklinikker.

       Jeg vil også nevne den rolle som primærhelsetjenesten har. De aller fleste kreftpasienter vil, spesielt etter eventuell behandling i sykehus, følges opp av primærlegen. Ofte kan kontakten mellom sykehus og primærlege være for dårlig og tilfeldig og kan, når pasienten vender heim, føre til at pasienten ikke føler den nødvendige trygghet med hensyn til sin lege. Det er derfor viktig at det over alt innarbeides klare og forpliktende samarbeidsrutiner mellom sykehus og lege når det gjelder hver enkelt pasient. Ved innføring av fastlegeordningen skulle det legges enda bedre til rette for god oppfølging av den enkelte pasient.

       Jeg vil med henvisning både til ukjente årsaksforhold med hensyn til at kreftsykdom oppstår og til manglende livreddende behandlingsmetoder, sterkt understreke behovet for betydelig økt forskning. Den Norske Kreftforening har gjennom sine svære bidrag til kreftforskning vært bærebjelken i norsk kreftforskning. Nå må den offentlige innsatsen økes betydelig. Meldingen signaliserer en god begynnelse.

       Den foreslåtte utvidelsen av strålekapasiteten fra 22 til 36 strålemaskiner er både bra og nødvendig av hensyn til både kurativ og lindrende behandling.

       Jeg er klar over at så langt setter også tilgangen på personell begrensninger, men det er å håpe at de tiltak som tenkes satt ut i livet, vil bedre denne situasjonen for alle grupper personell innenfor kreftområdet. Arbeiderpartiet støtter Regjeringens strategi om at utvidelsen av strålemaskiner fortrinnsvis skjer ved regionsykehusene, men at det bygges opp såkalte satellitter ved andre sykehus faglig underlagt regionsykehusene.

       Kreftplanen er ambisiøs og krever stor innsats i alle ledd i vårt helsevesen. Derfor mener et flertall bestående av Arbeiderpartiet og Høyre at en skal følge anbefalingen fra NOU 1997:20 om et eget prosjektsekretariat som skal følge opp alle deler av kreftplanen.

       Komiteen står samlet om forslag til direkte statlig satsing på utstyrsinvesteringer i norske sykehus. Arbeiderpartiet understreker sammen med regjeringspartiene at det er fylkeskommunene som sykehuseiere som har det direkte økonomiske ansvaret for driften av sykehusene og derved også løpende utstyrsanskaffelser. Det er slik at god og effektiv behandling ofte er avhengig av moderne utstyr, og det statlige løftet som varsles nå, er derfor viktig for å sikre en bedre utstyrsstandard ved våre sykehus.

       Det er selvsagt flere satsingsområder som er viktige i en god kreftbehandling og kreftomsorg. Jeg viser til NOU-ens 20-punktsprogram og forutsetter at dette legges til grunn i det videre arbeidet.

Harald Tom Nesvik (Frp) : Jeg vil helt innledningsvis få lov til å berømme helseministeren for det arbeidet som er gjort i forbindelse med utarbeidelsen av Nasjonal kreftplan. Det er et godt stykke arbeid som er utført, og det er en kreftplan som viser at Regjeringen virkelig tar på alvor den meget trasige utviklingen som en ser når det gjelder nye tilfeller av denne forferdelige sykdommen kreft. Det er også positivt at en tar innover seg at det tilbudet om behandling som tilbys pr. i dag, ikke er tilstrekkelig for å kunne ivareta de plager og vanskeligheter denne gruppen står overfor.

       Det er viktig at vi tar på alvor at det å måtte stå i kø for å kunne motta en livsviktig strålebehandling, ikke er akseptabelt i et velferdssamfunn som Norge. Vi må ta på alvor de plagene en har når en har fått diagnosen kreft. Dette gjelder ikke bare behandlingsmessig, men også de

       store psykiske problemer den enkelte vil kunne få som følge av denne sykdommen.

       Det er gledelig at på de aller fleste punkter er det en enstemmig komite som stiller seg bak den fremlagte planen fra Regjeringen.

       Det er gledelig at Regjeringen har tatt Stortingets vedtak om at tilbudet om mammografiscreening utvides til å gjelde hele landet, på alvor. Det ligger nå an til at det forslaget som Fremskrittspartiet fremmet, og som et enstemmig storting sluttet seg til, nå ser ut til å bli en realitet. Det som det imidlertid skapes en del usikkerhet om, er på hvilket tidspunkt en slik mammografiscreening kan iverksettes. I en høring med sosialkomiteen ble komiteen gjort kjent med at de private røntgeninstituttene rår over betydelige ressurser når det gjelder både utstyr og personell. De rår over så mye at det er grunn til å tro at mangelen på nøkkelpersonell faktisk er betydelig overdrevet. Dersom de private instituttene trekkes med i den helhetlige planen for mammografiscreening, er det grunn til å tro at et slikt screeningprogram som det legges opp til, kan gjennomføres i løpet av relativt kort tid. Det er dessverre grunn til å tro at fra enkelte partiers side er redselen for å ta i bruk de ressursene disse private rår over, så stor at en må spørre seg om enkelte faktisk er villig til å utsette hele screeningprogrammet, fordi det her er snakk om private. Det virker som om enkelte er så redd for å bruke private institutter at det nærmest minner om allergi.

       La oss legge våre prinsipielle politiske holdninger til side og heller spille på lag, slik at vi kan få lov til å redde en rekke menneskeliv. La det ikke bli slik at våre politiske ideologier blir skyld i at en rekke personer vil måtte lide eller dø, fordi vi bare hevder våre primære politiske holdninger med hensyn til hvem som skal utføre helsetjenestene i dette landet. Oppgavene er for store til at det offentlige helsevesenet ikke skal samarbeide i langt større grad med de private enn de gjør i dag. Det private må være samarbeidspartner, ikke en motstander eller et nødvendig onde.

       Til slutt vil jeg få lov nok en gang å berømme Regjeringen for denne planen. Som sagt er det veldig gledelig at det er en enstemmig komite som står bak de aller fleste forslag.

       Helt avslutningsvis vil jeg varsle at Fremskrittspartiet ikke er enig i at det her skal opprettes et eget prosjektsekretariat.

Are Næss (KrF) : Etter rundt 30 års tilknytning til helsevesenet - for det meste heldigvis ikke som pasient - må jeg få uttrykke min glede over at vi nå har fått en regjering som våger å satse målbevisst på helse, en regjering som viser tiltakslyst og handlingsevne, men også ydmykhet i forhold til problemstillingene og en erkjennelse av at her finnes ingen raske og enkle løsninger, slik at det er nødvendig med langsiktige planer. Dette er oppmuntrende.

       De store, men helt nødvendige helseløft som vi i dag behandler, er en konsekvens av at Norge har brukt en mindre andel av bruttonasjonalproduktet på helse enn land det er naturlig å sammenlikne oss med. Vi er dermed blitt liggende etter i forhold til de krav befolkningen må kunne stille til helsevesenet i et av verdens rikeste land. Nå tar vi et tak for å rette på dette.

       En kreftdiagnose er i seg selv en alvorlig påkjenning, selv om det i dag ikke behøver å være noen dødsdom. Tvert imot vil det takket være moderne behandling være flere som lever med kreft eller uten kreft, men med bivirkninger etter behandling, i til dels lang tid. Da må vi ikke påføre pasientene ekstra belastninger i form av ventetid og utilstrekkelige behandlingstilbud. Regjeringen har tatt et krafttak som er nødvendig etter års forsømmelser. Og satsingen er målrettet, med utgangspunkt i det gode grunnlaget som NOU 1997:20, Omsorg og kunnskap! Nasjonal kreftplan, har gitt oss.

       Jeg vil spesielt gi Regjeringen ros fordi den har våget å satse også på forebygging. Behovet for akutte helsetjenester kan virke overveldende. Men det er bedre, både menneskelig sett og økonomisk, å forebygge enn å behandle. Når det gjelder kreft, kjenner vi mange årsaker, først og fremst røyking, som kan forebygges, og det er viktig å satse på dette. Det tar lengre tid før vi får målbare resultater av forebyggende medisin, men kommende generasjoner vil takke oss.

       Det er gledelig at det er bred enighet om Regjeringens forslag. Den grad av uenighet som synes å foreligge når det gjelder mammografiscreening, bunner etter mitt syn i en ulik vurdering av hvor stor ledig kapasitet de private røntgeninstitutter måtte ha på dette området. Etter mitt syn har representantene for disse instituttene i høring i komiteen ikke klart å synliggjøre denne kapasiteten. Jeg håper de er dyktigere til å synliggjøre kreftsvulster.

       Sykehuskøer er i prinsippet uakseptable, ikke bare for kreftpasienter. Regjeringens plan for utstyrsinvesteringer ved norske sykehus angriper en av flaskehalsene, nemlig utstyrsmangelen. Også her er situasjonen foruroligende. Det er behov for en skikkelig oversikt over behov og mangler, og det er nødvendig med et system med avskrivning av slikt utstyr. Regjeringen foreslår nå et betydelig løft med en støtte på 60 %, som skal utløse satsing fra fylkeskommunene. Disse er jo i egenskap av sykehuseiere de ansvarlige på dette området.

       Jeg regner med at det fortsatt vil være bred oppslutning om disse planene, som vil medføre et tiltrengt løft for Helse-Norge. Det er langsiktige planer, men det er også det eneste realistiske, fordi det er mye som er ugjort, og spesielt på grunn av manglende personell, en faktor som gjør at det er vanskelig å oppnå forandringer på kort sikt. Jeg håper at oppslutningen om disse nødvendige satsingsplanene vil løfte disse sakene ut av partipolitikken og sikre bredest mulig støtte for Regjeringens forslag. Det vil gi pasientene og befolkningen som helhet trygghet for at planene vil bli fulgt opp i årene som kommer.

Ola D Gløtvold (Sp) : St.prp.nr.61 tar for seg både en handlingsplan når det gjelder kreftomsorgen og en plan for utstyrsinvestering ved norske sykehus. Det som utløste denne nasjonale kreftplanen, var behandlingen av helsemeldingen - St.meld.nr.50 (1993-1994) - hvor Stortinget bad om at man skulle legge fram en handlingsplan for kreftomsorgen. Vi fikk NOU 1997:20, Omsorg og kunnskap! Norsk kreftplan, som er grunnlaget for denne stortingsproposisjonen.

       Når det gjelder utstyrsinvesteringen, har det vært et tilbakevendende tema bl.a ved flere budsjettbehandlinger i Stortinget, og endelig har det kommet en skikkelig plan og en skikkelig finansieringshenvisning fra Regjeringen for å komme dette i møte og finne løsninger. Jeg synes det er veldig positivt at vi har disse to store sakene i dag, og dette er en merkedag for norsk helsevesen.

       Foregående taler brukte uttrykket « års forsømmelser ». Jeg vil si det samme. Det er års forsømmelser som nå rettes opp. Det er et krafttak både for kreftomsorg og -behandling og for utstyrsinvestering. Når det gjelder handlingsplanen for kreft, retter den seg spesielt mot flaskehalser og kompetanseområder som må styrkes for å bedre den spesifikke kreftbehandlingen. Dette med forebyggende arbeid, spesielt rettet mot barn og unge, tas opp, og det er positivt.

       Røyking er en viktig årsak til kreft, og det er viktig å endre holdningene her. Selv den som er henfallen, må si at vi må prøve å påvirke hverandre slik at vi kan få ned røykforbruket.

       Når det gjelder kosthold, fokuseres det en del på det. Jeg er glad for at vi har fått inn også en annen side ved kostholdsspørsmålet, nemlig det med tilsettingsstoffer, sprøytemidler og stråling av næringsmidler, og at en samlet komite ber om at man fokuserer nærmere på dette. Jeg ber om at departementet merker seg det. Jeg tror at mange av de kjemiske stoffer og tilsettingsstoffer som vi bruker i dag - ikke bare i forbindelse med næringsmidler, men også i forbindelse med livsmiljøet rundt oss, bl.a i maling og en del løsemidler - er av en slik art at vi bør fokusere og forske mer på hvilke virkninger dette gir i forhold til kreft og farlige sykdommer.

       Så skal mammografiscreeningen utvides til å bli en landsdekkende ordning. Her har vi litt ulike innfallsvinkler. For sentrumspartiene er det viktig å understreke at vi sammen med screeningen også må ha et godt klinisk behandlingsapparat, og vi må ha nok ressurser - ikke minst personellmessig og faglig - slik at dette kan bli fulgt opp raskt og skikkelig. Det er greit nok at vi går inn i et samarbeid med private aktører når det gjelder dette, men det skal da være i offentlig regi med skikkelig god kontroll med ressursbruken og - ikke minst - oppfølging med hensyn til de medisinsk-faglige kvalitetskravene som bør stilles til dette.

       Når det gjelder tidlig diagnostisering av andre kreftformer, hilser vi velkommen at det også kan skje i forhold til tykktarmskreft og prostatakreft, og at en får vurdert hvilke virkninger det har å sette i gang slik tidlig diagnostisering.

       Det er også påpekt at en skal øke kapasiteten når det gjelder helbredende og lindrende strålebehandling. Og det er gledelig at vi nå kan gjøre en skikkelig innsats for å få økt antall strålemaskiner fra 22 til 36, slik som bl.a. Verdens Helseorganisasjon anbefaler for at kapasiteten skal være stor nok til å dekke behovet på en tilfredsstillende måte. Samtidig vil vi nå pasienten mye nærmere pasientens hjemsted, og da vil vi ikke minst kunne gi et bedre tilbud til dem som trenger lindrende behandling relativt ofte.

       Ved å organisere kreftbehandlingen bedre, bl.a å få til en fordeling innenfor 1.- og 2.-linjetjenesten - også innenfor 2.-linjetjenesten mellom lokal, regional og statlig spisskompetanse - får vi en behandlingskjede som henger sammen, slik at kontakten blir tilfredsstillende for pasienten. Ikke minst er det viktig å påpeke at kontakten mellom 1.-linjetjenesten, primærhelsetjenesten, behandlende lege og også annet helsepersonell må være god i forhold til spesialisthelsetjenesten, slik at kreftpasienten ikke blir borte når han havner i 2.-linjetjenestebehandlingen. Å stimulere til det samarbeidet er viktig. Det er også viktig at en får et apparat som kan utrede senvirkninger og tilbakefall, og å sikre nødvendig tilgang av helsepersonell. Det er bl.a interessant det Regjeringen påpeker når det gjelder stråleterapiassistentene.

       Rehabiliteringen kommer Regjeringen tilbake til. Ventetidsproblematikken kommer også Regjeringen tilbake til, i forbindelse med pasientrettighetslovgivningen. Økonomien i forhold til behandling og ambulerende spesialister som skal ut og drive behandling i 1.-linjenettet og i hjemmet, kommer Regjeringen også tilbake til. Det samme gjelder medisiner, som representanten Høegh var inne på. Jeg håper at både den innsatsstyrte finansieringen og DRG-systemet kan gjennomgås i forhold til det som komiteen her har påpekt.

Olav Gunnar Ballo (SV) : Det har vært understreket av flere at det nå tas et krafttak for å bedre kreftomsorgen i landet. SV vil understreke at det at man klarer å gjøre det på tvers av partiene og på tvers av forskjellige ideologiske ståsteder, er bra. Det er en konstruktiv måte å komme videre på i stedet for at man gjør også dette til en konflikt om hvem som kan by mest og høyest. Likevel vil det være enkeltpunkter i en sånn innstilling hvor partiene har litt ulike syn.

       Asmund Kristoffersen var tidligere inne på at man må sikre kvaliteten - Annelise Høegh var vel også inne på det - bl.a i forhold til kreftkirurgi, at man i dag ved mange små sykehus opererer kanskje under fem pasienter i året for visse krefttilstander, og at det kan gi forskjeller i kvaliteten på behandlingen. Det er et viktig aspekt, som man må se nærmere på.

       På noen områder i kreftomsorgen betyr det å sikre kvaliteten at man må sentralisere en del funksjoner, at man må foreta inngrep ved færre sykehus og kanskje få større sykehusenheter. På den annen side vil mye av kreftomsorgen nettopp kunne kvalitetssikres ved at tjenester også desentraliseres der det er mulig, ved at et sykehus med høy kompetanse skisserer et videre behandlingsopplegg, eksempelvis med cellegift, og at det kanskje kan gis i pasientens hjemkommune, slik at den syke slipper en lang reise til sykehus, hvor det kan oppstå både ubehag og kvalme og vansker i forhold til fravær fra familie. Så det er en balansegang i dette der man hele tiden må ta utgangspunkt i hva som er mest tjenlig for den syke.

       En gjennomgang er nok nødvendig, det skjønner man når man hører de tallene som Asmund Kristoffersen la fram her, og som viser store variasjoner bl.a i antall brystkreftopererte ved ulike sykehus, og hvor lite det antallet er ved enkelte sykehus.

       Annelise Høegh var inne på forslaget om en blå resept-ordning, som flertallet i komiteen dessverre ikke slutter seg til, bare Høyre, Fremskrittspartiet og SV.

       Det som kan synes urimelig i dag, er at når man får behandling ved et sykehus, skal sykehuset dekke det som skal gis av kreftbehandling, altså cellegiftbehandling, men hvis den samme behandlingen skjer utenfor sykehuset, i hjemkommunen eller hos kommunelegen, dekkes kanskje behandlingen via blå resept-ordningen. Det oppstår et usikkerhetsmoment knyttet til sykehusenes økonomi omkring dette ved at det kan være formålstjenlig å la behandlingen finne sted andre steder enn ved sykehuset, kanskje ikke ut fra hva som tjener den syke mest, men ut fra økonomiske betraktninger. Det er uheldig. Man bør få ryddet opp i dette, slik at ikke sånne aspekt trekkes inn. Hvis det er sånn at sykehuset gir den cellegiftbehandling som bør gis, vil jo ikke et sånt forslag innebære merutgifter. Det betyr bare at man får et direkte tilskudd fra staten i stedet for at det går veien om fylkeskommunene. Hvis det derimot blir en merutgift, synliggjør jo det det dilemmaet som her har vært, og at det har vært nødvendig med den reformen for å sikre at alle får den samme og gode behandlingen.

       Det har vært sagt en del fra talerstolen i dag om mammografiscreening. Selvfølgelig er SV helt enig i at man raskest mulig må gjøre funksjonen landsdekkende, og at man må bruke det som er av tilgjengelig helsepersonell, for å få det til. SV har også strukket seg langt i å se på om man kan få til avtaler med private institutter som i dag driver med mammografiscreening. Jeg er med på en del av de fellesmerknadene som knytter seg til det. Men det vi vil advare mot, er en form for privatisering generelt av den typen tjenester, som skaper markeder også her, i stedet for at dette skjer i regi av det offentlige og på en sånn måte at man får en best mulig fordeling. Det vil være et dilemma i tynt befolkede områder, som ikke uten videre vil ha den samme muligheten til å basere tjenestene på private løsninger. Så det er en balansegang her, men man må finne de løsningene som er tjenlige.

       Til slutt: Det er mange ting man ikke får kommet inn på i et sånt innlegg. Når det gjelder utstyrssituasjonen ved sykehusene, er det i mange fylkeskommuner og ved mange sykehus dårlig oversikt over hvilke behov man har. Det blir ofte nødløsninger knyttet til anskaffelse av utstyret. Man må få en helt annen kartlegging, slik at man fortløpende kan få en utstyrsfornyelse, og det må skje planmessig. Jeg er veldig glad for at et forslag som SV tok opp, har fått komiteens samlede tilslutning - riktignok etter at det var blitt litt endret. Der ber man Regjeringen ta tak i den saken og foreta en skikkelig gjennomgang.

May Britt Vihovde (V) : Venstre vil gi si tilslutning til innstillinga frå komiteen når det gjeld kreftplanen og planen for utstyrsinvesteringar ved norske sjukehus. Kreft er ein folkesjukdom som ofte fører med seg langvarige sjukdomsperiodar og mykje smerte. Me har difor sett kreft i ei særstilling når det gjeld kva me er redde for. Såleis kan ein kanskje seia at ein gjennom denne kreftplanen byggjer opp under dette. Det finst andre sjukdomar som er både plagsame og farlege, men som ikkje får same merksemd, eller der hjelpa ikkje er så nær.

       Likevel, sidan kreft er ein folkesjukdom, er det sjølvsagt rett at me har eit velfungerande hjelpeapparat, ikkje berre når det gjeld behandling, men òg når det gjeld omsorg i livets sluttfase og smertebehandling. Når vi satsar på auka kapasitet og kunnskapsmengd innanfor desse områda, vil dette òg koma andre pasientgrupper til gode. Smertebehandling er òg eit forsømt område i Noreg. Smertebehandling er komplisert, og det dukkar stadig opp nye medikament. Her må fagekspertise og finansieringsordningar samordnast slik at ein kan nytta dei medikamenta som verkar best i kvart enkelt tilfelle.

       Det må, som komiteen seier, vera faglege og ikkje økonomiske argument som må vera avgjerande for medikamentbruk for kreftpasientar. Me er samde i at « øvelse gjør mester » er eit viktig prinsipp innan kreftbehandling. Det er viktig å få ein gjennomgang av korleis ein skal organisera behandlinga slik at den fagleg vert best mogleg. Me er alle interesserte i at ekspertar skal ta hand om oss når me vert alvorleg sjuke. Me treng høgspesialiserte tilbod.

       Men kreft kan òg sjåast på som ein kronisk sjukdom der pasientane i lange periodar kan og bør få behandling nær heimstaden. Når det gjeld barn, er dette spesielt viktig. Barn treng foreldre hos seg når dei vert alvorleg sjuke. Behandlinga av desse er oftast lagd til regionsjukehus eller statlege kompetansesenter. Dette fører til store utgifter for familien, og det er viktig at dekningsgraden er slik at familien har råd til å vera hos eit sjukt barn over lengre tid.

       Me sluttar oss til at det førebyggjande arbeidet må opptrappast. Forutan å peika på tobakk og matvarer som er kreftframkallande, vil eg òg peika på alle dei kjemiske stoffa me omgir oss med i arbeid og heime. Ein moderne norsk heim har like mykje kjemikaliar som ei middels stor afrikansk bedrift, har det vore sagt. Ennå manglar det mykje kunnskap når det gjeld langvarig bruk av alle desse stoffa. Likeins kan ein undrast om det blir skadelege synergieffektar av stoffa. Det er heldigvis ei politisk målsetjing å redusera bruken av kjemiske stoff på sikt.

       Når det gjeld medisinskteknisk utstyr i norske sjukehus, er me kjende med at dette har vore salderingspost på mange sjukehus. Me kan lesa om dødsfall som følgje av sviktande utstyr. Det er derfor bra at me nå får ei opprydding gjennom den foreslåtte handlingsplanen.

       Me trur og meiner at auka innsats pluss regional samordning kan betra effektiviteten, auka kompetansen og frigjera helsepersonell slik at dei kan gjera meir pasientretta arbeid. Dette er bra.

       Det må understrekast at dette er eit skippertak, og at verknaden såleis ikkje er evig. Denne planen for utstyr må føra til at fylkeskommunane ser seg tente med ei kontinuerleg satsing sidan levetida for utstyr ikkje er særleg lang. Vi kan håpa at det med auka regionalt samarbeid blir enklare å halda ved like utstyrsparken.

Einar Olav Skogholt (A) : For å bringe kreftomsorgen i Norge opp på et forsvarlig nivå, et nivå som tilsvarer nivået i de land som det er naturlig for Norge å sammenlikne seg med, trengs et nasjonalt løft. Tilgangen på personell, utstyr og ressurser generelt har vært mangelfull. Det er derfor nødvendig med en bred nasjonal satsing på så vel kurative som forebyggende tiltak.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at det er store gevinster å hente i forebyggende helsearbeid ved bl.a bedret kosthold og redusert bruk av tobakk.

       Forebyggende kreftarbeid må foregå på flere arenaer samtidig.

       De krefttilfellene som er knyttet til kosthold og tobakk, utgjør til sammen ca to tredjedeler av antall krefttilfeller.

       Det er meget viktig å satse maksimalt på antirøykekampanjer. Jeg tror vi skal satse spesielt på kampanjer overfor de unge, de som har røykt kortest tid. Det er lettere å få dem til å slutte å røyke enn dem som har vært vanerøykere i lang tid.

       Mammografiscreening er et viktig tiltak for å få stilt eventuell kreftdiagnose tidligst mulig. Jeg er derfor glad for at en samlet komite ber Regjeringen invitere fylkeskommunene og de private røntgeninstituttene til et samarbeid innenfor rammen av en helhetlig offentlig plan, slik at kvinner mellom 50 og 69 år kan få tilbud om mammografiscreening så raskt som personellsituasjonen tillater det.

       Jeg er også opptatt av at Helsedepartementet snarest setter i gang et forskningsprosjekt hvor man kan få vurdert effekten av screening når det gjelder brystkreft hos kvinner mellom 40 og 50 år.

       Jeg er glad for den brede tilslutningen forslaget til utstyrsanskaffelse har fått.

       Jeg håper at alle fylkeskommuner har en økonomi som muliggjør å stille nødvendig egenandel for å kunne nyttiggjøre seg tilskuddsordninger.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Det er med stor glede jeg konstaterer den brede tilslutning som Regjeringens forslag til Nasjonal kreftplan gjennom dagens behandling får i Stortinget. Først og fremst er det gledelig for en gruppe pasienter som altfor lenge har fått et for dårlig tilbud om diagnostikk, behandling og rehabilitering.

       Bred politisk tilslutning letter planleggings- og gjennomføringsprosessene i fylkeskommunene og helseregionene. Det er i foreliggende innstilling vist en tverrpolitisk vilje til å gjennomføre Nasjonal kreftplan, og jeg vil gi honnør til alle partier på Stortinget for den vilje de har vist til å trekke sammen i arbeidet med å løse de spesifikke kompetanse- og kapasitetsproblemer vi i dag har innenfor kreftomsorgen. Samtidig er det grunn til å minne om at vi står overfor resultatet av forsømmelser over en 20-årsperiode, som det vil ta tid å rette opp.

       Helsetjenesten står overfor store utfordringer i årene fremover - på den ene siden en rivende teknologisk utvikling som skaper et vell av nye metoder for å diagnostisere og behandle sykdom, og på den andre siden en økende andel eldre og kronisk syke som skaper stadig større behandlings- og omsorgsoppgaver.

       Vi vet at antall krefttilfeller bare vil øke i årene fremover. Fra 1993 til 2010 vil vi ventelig oppleve en økning på over 18 % nye krefttilfeller, samtidig som antall kreftdødsfall forventes å stige med nærmere 14 %

       Selv med økte ressurser kan opplevelsen av ressursknapphet øke i årene fremover, fordi de medisinsk-teknologiske mulighetene vokser sterkere enn de økonomiske og fordi befolkningens forventninger øker.

       Mer enn 50 % av de som rammes av kreft, blir ikke helbredet for sin sykdom. Moderne kreftbehandling fører imidlertid til at mange kan leve lenge med sin sykdom. Dette medfører at behovet for så vel rehabilitering og plastisk kirurgi som for lindrende og helbredende behandling vil øke.

       Stortingsproposisjonen om Nasjonal kreftplan og plan for utstyrsanskaffelser ved norske sykehus er en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld.nr.50 (1993-1994), Mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste, og bygger på ekspertutredningen i NOU 1997:  20. Utredningen gir en god dokumentasjon på hovedutfordringene innen kreftområdet. I sine forslag vektlegger utredningen tiltak som vil få betydning for store pasientgrupper.

       Regjeringen vil møte utfordringene som kreft representerer med en aktiv strategi for forebygging og behandling. Kompetanse og kapasitetsbehov knyttet til kreftdiagnostikk og behandling er i hovedsak knyttet til vanlig medisinsk virksomhet. Kreftbehandlingen er en integrert del av den øvrige helsetjenesten, og kreftpasientene trekker i stor grad på samme personell- og utstyrsressurser som andre pasientgrupper. Det er viktig at kreftbehandlingen ses på som en del av det ordinære behandlingstilbudet, og at det ikke legges til grunn noen form for særomsorg for denne pasientgruppen. Et løft for kreftpasientene bør derfor også skje gjennom en generell aktivitetsøkning i norske sykehus. Foreliggende plan retter seg primært inn mot kompetanse- og kapasitetsproblemer som er spesifikt knyttet til kreftproblematikken.

       Kreftplanen innebærer en markant satsing på forebyggende tiltak når det gjelder kosthold, tobakk og radon. Regjeringen legger stor vekt på forebyggingslinjen i alle deler av helsepolitikken.

       Planen inneholder en rekke forslag innen forebygging, utprøving av andre former for tidligdiagnostikk, etablering av kompetansesentre i en rekke disipliner, igangsettelse av et samarbeidsprosjekt mellom regionsykehusene, Kreftregisteret og Radiumhospitalet for etterkontroll av kreftpasienter og en rekke forslag for å bedre tilgangen til nødvendig nøkkelpersonell. De to viktigste forslagene er økningen i strålekapasiteten og utvidelsen av mammografiscreeningen.

       Strålebehandling er sentral i spesifikk kreftbehandling. Slik behandling har helbredende virkning ved kreftformer i tidlige stadier. Innenfor den lindrende behandlingen, der målet er bedret livskvalitet, er kapasiteten for lav. Som en direkte følge av den forventede økningen i kreftforekomst, vil det om noen år heller ikke være tilstrekkelig kapasitet til å gjennomføre helbredende strålebehandling for alle som måtte ha behov for det. Det er derfor svært viktig at det nå tas det krafttaket vi foreslår, for å bygge ut strålebehandlingskapasiteten.

       Internasjonalt sett ligger Norge etter når det gjelder tilbud om mammografiscreening. Evalueringen så langt tyder på gode resultater, og Regjeringen ønsker å utvide dette til et landsomfattende tilbud for kvinner i alderen 50 - 69 år, så fort personellsituasjonen tillater det. Vi vil i neste uke drøfte med de private røntgeninstituttene hvordan de best kan medvirke til en realisering av dette høyt prioriterte målet.

       Det er et viktig mål for Regjeringen å bedre tilbudet om lindrende behandling, pleie og omsorg for alvorlig syke og døende mennesker. Et element i tilbudet til disse, er en utvidelse av kapasiteten for lindrende strålebehandling. I tillegg foreslår Regjeringen at denne pasientgruppen skal sikres et bedre tilbud i hjemmet. Dette er et ledd i Regjeringens offensiv for å gi bedre livshjelp til mennesker i livets sluttfase.

       Komiteen tar opp spørsmålet om en nærmere vurdering av forslaget om ventetidsgarantier i NOU 1997:20. Departementet vil gi en samlet vurdering av garanti- og rettighetsproblematikken i forbindelse med pasientrettighetsloven, som fremmes til høsten. Herunder vil vi, bl.a med utgangspunkt i nevnte NOU-forslag, vurdere hensiktsmessigheten av egne garantier for kreftpasienter.

Reidun Gravdahl (A) : Kreftplan og utstyrsinvesteringer er en stor helsesak det er tverrpolitisk enighet om. De fleste har hatt kreftdiagnoser blant sine nærmeste, og har følt avmakt over ventetider og det presset det medfører for den enkelte og for familien. Vi forventer kvalitet, volum, god kompetanse og den omsorg og pleie vi føler det er behov for. Samtidig vil både den syke og familien at det skal være mulig å ha sine nærmeste rundt seg i en slik vanskelig livssituasjon.

       Når det gjelder kirurgi, vil vi at kirurgen skal ha mange nok operasjoner pr. år til å bli virkelig god. Derfor er det best med en viss sentralisering av enkelte behandlingsformer, i hvert fall når sykdomstilfellet er sjeldent.

       Strålebehandling og lindrende tiltak kan derimot med fordel desentraliseres. Særlig er dette viktig når behandlingen skal utføres poliklinisk. Å reise milevis tur-retur f.eks for å få strålebehandling, kan være en hard påkjenning. Det er derfor ønskelig at slik behandling kan gjennomføres så nær hjemmet som mulig.

       Utstyr er kostbart, og blir fort umoderne. Det er begrenset hva de fylkeskommunale midlene rekker til. Derfor er det løftet som nå kommer, kjærkomment. Ny teknologi og telemedisin vil gi muligheter til helsetjenester ute i distriktene som vi bare kunne drømt om for kort tid tilbake. På sikt vil dette sikkert være kostnadsbesparende, ved at pasienten slipper lange reiser og kan få utført røntgenbehandling lokalt og få diagnose av en spesialist som er stasjonert et annet sted enn pasienten.

       Det overordnede prinsippet i utstyrsplanen om at fylkeskommunene skal utarbeide femårige anskaffelsesplaner, som skal godkjennes av departementet etter at det regionale helseutvalget har avgitt sin uttalelse, er bra. Det er viktig at en enes om fordelingen av utstyr og oppgaver, og at planlegging og investeringer har en langsiktighet som gjør det mulig å fordele oppgaver innenfor regionen.

       Både pasienter og ansatte vil sikkert ha større trygghet for gode helsetilbud når det nå satses i tråd med denne planen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       John I Alvheim (Frp) (komiteens leder) : Jeg er også en av dem som er veldig godt fornøyd med den foreliggende plan og innstilling. Jeg vil særlig vektlegge den delen av meldingen som går på å ivareta de 50 % av pasientene som ikke kan bli helbredet. Der er det mange ting som er forsømt, og mye positivt som kan gjøres for å bedre deres livskvalitet, ikke minst gjelder dette smertebehandling, både medikamentell behandling og strålebehandling. Viktig er det også at vi får en opprusting av omsorgen og terminalpleien, slik at helsevesenet fortsatt kan være et helsevesen som gir positiv hjelp for å demme opp for de kreftene som mener at helsevesenet også skal ha som oppgave å avslutte liv.

       Når det gjelder de ressurser som foreslås i planen, mener Fremskrittspartiet at de er noe knappe, men vi får følge med i de kommende budsjettår. Jeg regner med at flertallet, ja hele Stortinget, som er så enige i dag, også enes om å bevilge de nødvendige midler til å gjennomføre planen fullt ut.

       Helt til slutt vil jeg ta opp dette med at « øvelse gjør mester ». Det må vi ikke trekke for langt! Man har gjort forsøk på å bruke Kvinnsland-rapporten med denne språkbruken for å kunne gå ut og si at lokalsykehusene har en dårlig kvalitet på sin behandling. Jeg er helt enig i at enkelte spesielt vanskelige kreftformer bør sentraliseres. Men det må fortsatt være slik at alle norske sykehus må kunne ta seg av kreftkirurgi når det er mulig å gjøre det på en faglig forsvarlig måte. Skulle vi sentralisere for mye av kreftkirurgien, ville mye av pasientgrunnlaget ved lokalsykehusene bli borte, og det har vi faktisk ikke råd til kapasitetsmessig sett. Her må vi derfor ikke generalisere. Det vesentligste av kreftkirurgien må foregå på alle sykehus, inklusiv lokalsykehusene.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden er nå omme.

       Presidenten vil foreslå at dette møtet fortsetter inntil sak nr. 4 er ferdigbehandlet - og anser det vedtatt.

       Ola D Gløtvold (Sp) : Først noen merknader som jeg ikke rakk i mitt første innlegg, om kreft og kreftplanen.

       Radon har vært nevnt av noen av representantene her i dag. Jeg synes satsingen på å forske på hva radon gir av virkninger, er viktig. Vi vet at det er veldig ulik stråling i forskjellige deler av landet, og jeg synes det er et bra satsingsfelt å få skikkelig belyst hva radon betyr for utvikling av kreft.

       Når det gjelder forskning, er det også grunn til å påpeke både det som departementet sier, og det som komiteen sier i innstillingen, og som pålegger offentlig sektor en viktig oppgave, nemlig å bruke mer penger og ressurser til forskning, slik at en kan gjøre forskningen faglig og økonomisk uavhengig, i større grad enn den kanskje er i dag.

       Så litt til dette med utstyrsinvesteringer: Jeg synes det er veldig gledelig at vi nå på så kort tid har fått en plan på bordet som gjør at medisinskteknisk utstyr, og for så vidt også annet utstyr i norsk sykehusvesen, kan bli oppgradert til et forsvarlig nivå. Ved den siste statsbudsjettbehandlingen fikk vi inn meldinger fra både regionsykehus og fylkeskommuner med illevarslende tall for norsk medisinskteknisk utstyr. Det er underbudsjettert, og det er arbeidet altfor lite med dette de siste årene. Årsaken til det skal jeg ikke ta her, men i hvert fall tyder det på at fylkeskommunenes rammer er for stramme, og at det meste går til behandling av pasienter. Det er jo prisverdig, men det går også ut over pasientene hvis utstyret blir for dårlig. De 2,3 milliarder kr som nå avsettes ekstra i statsbudsjettet i denne femårsperioden, og som utløser 5 - 5,5 milliarder kr, er derfor penger som er vel anvendt på norsk helsevesen.

       Jeg synes også det er grunn til å poengtere at når Kommunaldepartementet nå skal gå gjennom økonomibestemmelsene i kommuneloven, er det viktig å få til et reglement som sier noe om avskrivningsregler, og også avsetningsregler, for dette utstyret, og at en også får en oversikt over hva den enkelte fylkeskommune og helseregionene trenger i fremtiden, slik at vi har bedre innsikt, og slik at både fylke og stat kan følge opp på en bedre måte.

Astrid Marie Nistad (A) : Det er ikkje tvil om at det trengst eit nasjonalt løft for å få kreftomsorga i landet vårt opp på eit forsvarleg nivå, ikkje først og fremst for at vi skal kunne samanlikne oss med andre land, men heller fordi så mange menneske kvar dag får diagnosen kreft her i landet. Vi ser menneske i alle aldrar som vert knuste av denne snikande sjukdomen som det følgjer så mykje liding og smerte med.

       Det er eit område som denne planen ikkje går inn på, og det er rehabilitering av kreftpasientar, men ein syner til at ein vil kome attende til dette spørsmålet. For meg er dette litt for dårleg, då det er viktig å gje denne gruppa pasientar eit fullgodt og heilskapleg tilbod for å kunne meistre å leve med at dei har fått kreft.

       Eg er difor glad for at ein samla komite har nemnt at rehabilitering er ein del av det tilbodet som kreftpasientar bør få for å lette tilværet og for å skape ny livslyst. I dag er det få institusjonar som har brukt tid til å utvikle rehabiliteringsmetodar for ulike krefttypar. Ved Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter i Sogn og Fjordane er dei komne langt når det gjeld å sette i gang eit pilotprosjekt omkring ulike metodar innan kreftrehabilitering. Eg er glad for at ein samla sosialkomite har nemnt dette prosjektet, som eg har stor tru på i eit utvida helseomgrep. Eg er ikkje i tvil om at vår helsetilstand langt på veg speglar av vår livsstil. Difor vert det langt viktigare enn før både å gje rom til førebyggande arbeid gjennom ulike tiltak og å kunne gje gode moglegheiter til å meistre ein ny livssituasjon etter ein kreftsjukdom.

       « Kultur gir helse » var tittelen på ein konferanse som Norsk kulturråd arrangerte for deltakarar frå heile Norden i Førde no i vår. Eg er ikkje i tvil om at vår allmenne daglege helsetilstand er avgjerande for å bevare ei god helse, der ein kan skape eit felles rom for samhald og medkjensle. Difor har eg tru på at tverrfagleg arbeid innan helsesektoren på dei ulike nivåa i det medisinske tilbodet er viktig, men også eit tverrfagleg samarbeid som gjev rom for andre aktivitetar, som ulike kulturtilbod kan opne for, vil skape større trivsel og dermed ein betre generell helsetilstand for langt fleire i vårt land. Slikt samarbeid krev både kunnskap og rom for ulike fagområde på tvers. For å få til dette krevst det stor toleranse frå alle som arbeider på dette viktige feltet, som rommar førebygging, behandling og rehabilitering for mange menneske i vårt land - i alle aldrar. Eg ser difor fram til at sentrale myndigheiter gjev rom for større interesse for rehabilitering av kreftpasientar, og at dei gjev si støtte til det viktige pilotprosjektet som no vert gjennomført ved Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 3783)

       Da tar Stortinget pause i sine forhandlinger og starter igjen kl. 18.