Reidun Gravdahl (A) (ordfører for saken): Jeg er svært glad for den brede politiske enigheten som er om opptrappingen av tilbudene til mennesker med psykiske lidelser. Dette er en gruppe som trenger et løft, slik det var enighet om da psykiatrimeldingen ble behandlet i fjor. Noen var kritiske til den sittende regjeringen og mente at opptrappingsplanen skulle ha foreligget sammen med meldinga.

       Jeg tror det var fornuftig å gjennomføre den kommunale planleggingen vi nå har bak oss. Behovet er kartlagt, og vi vet mer om muligheter og begrensninger. Omfanget av alvorlige psykiske lidelser er anslått til ca 25.000 personer av den voksne befolkningen, i tillegg til ca 8.000 personer med noe mindre alvorlige lidelser, men med et behov for enkelte kommunale tjenester. Det ligger en betydelig styrking av tilbudene i planen, som er forutsatt å være fullført i 2006.

       Det skal satses om lag 24 milliarder kr fordelt på investeringer og drift i perioden. Satsingen setter store krav til samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner, mellom fagfolk, brukerorganisasjoner, pårørende og etater som skal bidra til å sette i verk tiltakene i opptrappingsplanen.

       Komiteen har vektlagt satsingen i kommunene først, sammen med å styrke mulighetene for arbeid til mennesker med psykiske lidelser. Det er også presserende så raskt som mulig å øke kunnskapen om hva det vil si å ha en psykisk lidelse. Det har enkelte steder vist seg å være en utfordring at folk har mangelfulle kunnskaper om dette. Et tettsted på Østlandet planla et dagsenter som nabo til en skolefritidsordning. Dette ble mottatt med motstand og redsel fra nærmiljøet. For å forhindre slike negative utspill er det nødvendig med folkeopplysning om psykiske lidelser.

       Planen omfatter samarbeid og styrking av frivillige organisasjoner, brukerdeltakelse, etablering av brukerstyrte sentre og økt informasjon. I den forbindelse vil jeg nevne at det i budsjettbehandlingen for 1997-98 ble fremmet et forslag om bevilgning til Rådet for Psykisk Helse til en folkeopplysningskampanje, og komiteen ber om at dette vurderes når midler til frivillige organisasjoner skal fordeles.

       Planen tallfester dagsenter i kommunene, støttekontakter, nye omsorgsboliger, flere ansatte og kultur- og fritidstiltak. Alle aldersgrupper skal få et bedre tilbud, og særlig er det verdt å merke seg at helsestasjonstjenesten og skolehelsetjenesten styrkes med 800 årsverk. Alle disse tiltakene er like riktige og viktige, og jeg tror at de til sammen vil bidra til at psykiske lidelser kan oppdages på et tidlig tidspunkt, slik at behandling kan komme raskt i gang.

       Fastlegeordningen vil også bidra til at psykiske lidelser oppdages på et tidlig tidspunkt, men da er vi avhengige av at legene blir værende i de mindre distriktskommunene.

       Legeutdanningen må inneholde mer om psykiske lidelser. Komiteen slutter seg til forslaget om utredning av obligatorisk turnus innen psykiatrien for leger, og mener dette er viktig både av hensyn til rekruttering og for å øke den generelle kunnskapen om slike lidelser.

       Mennesker med psykiske lidelser har ofte behov for mange forskjellige tjenester. Behovet for samordning er stort både mellom 1.- og 2.-linjetjenestene, og mellom de etater som er involvert. Tersklene er ofte høye, hver arbeider med sine oppgaver. Samordning betyr tid til kontakt og vilje til å lytte.

       Det er viktig at også mennesker med redusert arbeidsevne skal kunne ha et varig arbeidsforhold. Dette innebærer at det må legges til rette for det gjennom prosjekter og med virkemidler arbeidsmarkedsetaten rår over. Skal det lykkes, må arbeidet samordnes mellom behandlingsapparat, trygdekontor, sosialkontor, arbeidskontor og undervisningssektor. Det er vanskelig å få et « normalt » arbeid når man ikke er i stand til å fungere godt hver dag. Derfor må det tilrettelegges særskilte tiltak. Planen forutsetter en tilvekst på 4.000 flere sysselsettingstiltak.

       Komiteen har i merknadene understreket viktigheten av det å ha et arbeid å gå til for å få økt livskvaliteten og for å kunne forsørge seg selv. Samtidig påpekes behovet for å utvikle nye modeller som er tilpasset mennesker med psykiske lidelser, og nødvendigheten av å få avklart ansvarsforholdene mellom a-etat og kommune.

       Også i fylkeskommunal regi skal satsingen økes betydelig ved tilbud til flere om poliklinisk behandling, dagopphold i distriktspsykiatriske sentre og flere psykiatere og psykologer med driftsavtaler. 400 flere fagpersoner er planlagt i den polikliniske virksomheten rettet mot barn og unge, og det skal bygges 205 flere døgnplasser for ungdom. Det skal også satses på nye døgnplasser for aktiv behandling, 160 av disse skal bli sykehusplasser til personer som dømmes til psykiatrisk behandling. Det forutsettes at plassene er ferdig utbygd før det gjennomføres en reduksjon i psykiatriske sykehjem.

       Behovet for mer utdannet personell gjør det viktig med økt utdanning, med etter- og videreutdanning. Det er i dag tilskudds- og stipendordninger til opplæring av ufaglærte, kompetanseheving og etter- og videreutdanning. Dette vil økes i planperioden og er nyttig for å rekruttere og beholde personell.

       Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri har vært behandlet i Stortinget ved flere anledninger. Ved behandlingen av Nasjonal helseplan gikk Stortinget for første gang inn for at SSBU skulle overføres til Oslo kommune etter at slike behandlingstilbud var etablert i de øvrige helseregioner.

       Da psykiatrimeldingen ble behandlet i fjor, gikk flertallet, Høyre og Arbeiderpartiet, inn for at staten skulle føre forhandlinger med Oslo kommune, og viste til at regionsentre var bygd opp i helseregion 3, 4 og 5. Komiteen understreket at fylker som ikke hadde fått bygd opp sin kompetanse, fortsatt skulle få anledning til å bruke SSBU.

       I budsjettet for 1998 viser komiteen til forhandlingene med Oslo kommune og peker på vedtaket i psykiatrimeldingen om at Regjeringen må komme med forslag til hvordan de lands- og flerregionale funksjonene i barne- og ungdomspsykiatrien skal ivaretas. Flertallet i komiteen samtykker i at SSBU overdras vederlagsfritt til Oslo under visse forutsetninger. Mindretallet vil sikkert selv redegjøre for sitt syn.

       Det er etablert regionsentre i helseregion 3, 4 og 5. Disse representerer en styrking på landsbasis i samarbeid med tjenestetilbudene i fylkene. Omformingen av deler av virksomheten ved SSBU til regionsenter for helseregion 1 og 2 sammen med Nic. Waals Institutt er et ledd i å bygge opp disse funksjonene til et tilfredsstillende nivå på landsbasis. Dette regionsenteret skal etableres som en stiftelse og ha et særlig ansvar for forsknings- og utviklingsarbeid innen barne- og ungdomspsykiatrien.

       18 av plassene ved SSBU skal overføres til Oslo kommune fra og med 1. januar 1999, de resterende seks plasser skal benyttes av de øvrige fylkeskommuner i en overgangsperiode til 2001. Flertallet i komiteen ber om en avklaring på hvordan behandlingstilbudet skal erstattes med samme faglige kvalitet når overgangsperioden er over, og ber om at overgangsperioden hvis nødvendig varer ut over 2001, og minst til tilstrekkelig antall plasser er bygd opp i de andre helseregionene. Vi forutsetter at de ansatte deltar i den videre prosessen mot overdragelse og har reell medinnflytelse.

       Jeg mener det er en riktig beslutning å la Oslo overta SSBU. Fortsatt statlig drift vil høyst sannsynlig binde opp fagfolk og ressurser i Oslo-området på bekostning av oppbygging av kompetanse i andre regioner. Det er Oslo som bruker de fleste tjenestene ved SSBU i dag, og de har ytterligere behov. Hvis SSBU ikke overdras nå, vil Oslo måtte bygge opp sin egen klinikk, noe som vil innebære at enda mer kompetanse vil forbli i Oslo-regionen.

       Det er verdt å merke seg at regjeringspartiene har snudd i denne saken fra sist den ble behandlet, og nå går inn for overdragelse.

       Det er flertall for at opptrappingen skal ta åtte år. Av og til skal man skynde seg langsomt og gjøre ting grundig. Denne planen er såpass omfattende at det er nødvendig å bruke noen år, særlig fordi vi skal ha på plass nødvendig personell. Det forplikter ikke mindre, snarere tvert imot!

       Når Stortinget gjør vedtak her i dag, forplikter det til å følge det opp i budsjettarbeidet i årene fremover.

John I Alvheim (Frp) (komiteens leder):

       Den av Regjeringen fremlagte psykiatriplan som i dag behandles, har stor bredde og omfatter både 2.-linjetjenesten, kommunepsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien. Planen har også etter min mening på en god måte ivaretatt det forebyggende aspekt og den kurative behandling, og også ettervernet er godt ivaretatt om planen blir gjennomført.

       Den vesentligste innvendingen Fremskrittspartiet har mot planen, er tidsfaktoren. Sett på bakgrunn av alle de presserende uløste oppgaver en har både innen fylkespsykiatrien, barne- og ungdomspsykiatrien og kommunepsykiatrien, er det betenkelig at en må vente i hele åtte år før hele planen fullt ut kan gjennomføres. Jeg viser i denne sammenheng til forslaget som er inntatt i innstillingen fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, om at opptrappingsplanen bør gjennomføres innen utgangen av 2005.

       De grupper av pasienter som etter mitt skjønn vil få det største problemet med den lange opptrappingstiden, er barne- og ungdomspsykiatrien og kommunepsykiatrien i særdeleshet. Fremskrittspartiet er ikke enig i departementets begrunnelse for en så lang oppbyggingstid som åtte år, nemlig mangel på personell. I psykiatrien som i somatikken er det svært mye å gå på ved en mer rasjonell utnyttelse av det fagpersonell man har.

       Slik Fremskrittspartiet ser det, burde en i langt større grad enn hittil benytte hjelpepleiere og omsorgsarbeidere innenfor omsorgssiden i tjenesten. Det er god tilgang på denne faggruppen, og med en tilpasset etterutdannelse i psykiatri burde denne personellkategorien langt på vei kunne dekke omsorgsbehovet innen kommunepsykiatrien i kommunene. Etterutdanning av hjelpepleiere og omsorgsarbeidere bør prioriteres tidligst mulig i planperioden. Jeg viser her til merknadene i innstillingen fra en enstemmig komite på side 8, spalte 2.

       Det antydes i planen at det skal utbygges 160 heldøgnsplasser for psykiatriske pasienter som dømmes til behandling istedenfor til fengselssoning. Så langt jeg har forstått proposisjonen, skal disse døgnplassene komme i tillegg til de nåværende sterkavdelinger i regionene, noe jeg er svært betenkt ved - betenkt fordi jeg er usikker på om sterkavdelingene slik de nå fungerer, vil være i stand til å gi tilstrekkelig sikkerhet i forhold til samfunnet for øvrig. Fremskrittspartiet har tidligere gått inn for at det burde bygges en landsdekkende institusjon for psykiatriske pasienter med en kriminell og voldelig atferd.

       Jeg er også svært usikker på hvilke forvaltningsorgan som skal ha ansvaret for de sinnslidende som dømmes til soning, om det er Sosial- og helsedepartementet eller Justisdepartementet. Følgende sitat fra proposisjonen kan tyde på at det er Justisdepartementet:

« Disse skal ha en annen organisering, færre innsatte, større arealer og større personaltetthet enn i fengselsvesenet forøvrig. »

       Jeg tør be helseministeren i sitt innlegg gjøre rede for hva departementet her egentlig mener når det gjelder forvaltningen av disse innsatte.

       Jeg er glad for at departementet nå tar til orde for å etablere mindre boenheter/institusjoner på kommunalt eller interkommunalt nivå for psykisk utviklingshemmede med alvorlige atferdsavvik eller andre psykiske lidelser. Slike mindre institusjoner har Fremskrittspartiet tatt til orde for i mange år.

       I forhold til rehabilitering og ettervern har Fremskrittspartiet i sine merknader lansert tanken om at det blir etablert og formalisert utskrivingskontrakter mellom akuttavdelingene i psykiatrien, pasienten, primærlege og etterverns- og rehabiliteringsfunksjonene. Det er viktig at de psykiatriske pasientene som utskrives fra akuttavdelingene tilbake til hjemsted, får en kvalitetssikret oppfølging når det gjelder tilsyn, og ikke minst når det gjelder oppfølging av medisinering.

       Slik situasjonen er i dag, er presset på akuttavdelingene meget stort, med høy innleggelsesterskel og lav utskrivingsterskel. Det er derfor viktig at de psykiatriske sentrene som nå utbygges i tillegg til psykiatriske sykehjem, gjøres i stand til å motta pasienter for kortere tids akuttinnleggelse under kriser som oppstår på kveldstid og i helgene. Det utvalget som departementet har nedsatt, og som nå er i arbeid for å undersøke årsakene til at sinnslidende i den seneste tid har begått drap og andre alvorlige voldshandlinger, burde etter Fremskrittspartiets mening bli et permanent utvalg. Et slikt permanent utvalg foreslo Fremskrittspartiet under en interpellasjonsdebatt for kort tid siden her i Stortinget. Jeg ber helseministeren vurdere om det ikke vil være fornuftig å beholde dette utvalget i hvert fall i den opptrappingsperioden på åtte år som det nå er lagt opp til.

Sonja Irene Sjøli (H) : Et samfunn for alle er en grunnleggende verdi i Høyres politikk. Det å kunne delta aktivt i samfunnet og i kulturlivet er en grunnleggende rettighet. Mange mennesker med psykiske lidelser mangler imidlertid denne muligheten. De har de dårligste levevilkårene, og tilbudet om behandling er langt fra tilfredsstillende. Mange har dårlig økonomi og vanskeligheter med å skaffe seg arbeid og bolig. De mangler et godt sosialt nettverk, mange lever i ensomhet og isolasjon, og mange har ikke kontakter utover hjelpeapparatet.

       Samtidig er psykiske lidelser svært utbredt - ja faktisk den største diagnosegruppen både ved langtidssykmeldinger og ved uførepensjon.

       Alle partier her på Stortinget må ta et medansvar for at mennesker med psykiske lidelser ikke har fått den samme oppmerksomhet og prioritet som de med en somatisk sykdom. Derfor er jeg glad for den brede enigheten det nå er i Stortinget om opptrappingsplanen for psykisk helse. Jeg vil også berømme Regjeringen og helseministeren for en god og gjennomarbeidet plan. Den felles virkelighetsforståelse og erkjennelse hos politikere og fagfolk om at det ikke har vært gjort nok, og at dagens situasjon er utilfredsstillende, gjør at jeg har håp om at 1998 skal bli et vendepunkt for innsatsen for denne gruppen.

       Målet med tjenestetilbudet må være å fremme uavhengighet, selvstendighet og evnen til å mestre sitt eget liv. Det må etableres et behandlingsnettverk på tvers av sektorer og på alle forvaltningsnivåer. Det må skapes et helhetlig og sammenhengende behandlingsnettverk der brukerperspektivet står sentralt. Det handler om respekt for det enkelte menneske. Brukernes erfaringer, kunnskap og innsikt er et viktig supplement til fagfolk og politikere. Deres erfaringer må tas i bruk også i planleggingen, oppbyggingen og gjennomføringen av tjenestetilbudet. Medvirkning fra brukerne vil også bidra til større åpenhet omkring psykiske lidelser og gi dem et ansikt. Det vil igjen føre til en bedre kvalitet på tjenestene.

       Mange mennesker med psykiske lidelser har behov for hjelp til tilrettelegging av bolig, tilbud om arbeid og annen meningsfylt aktivitet, støttekontakter og ferietilbud. Dette vil være viktige forebyggende og rehabiliterende tiltak.

       Gjennom mange år og i ulike stortingsmeldinger, som bl.a forebyggingsmeldingen, meldingen om frivillighetssentraler, helsemeldingen og velferdsmeldingen er det gitt en rekke signaler om å se helse og kultur i sammenheng, fordi kultur øker velferden for den enkelte. Et mangfold av gode kulturtilbud og aktiviteter styrker fellesskapet, livskvaliteten og kompetansen hos befolkningen.

       Så kultur er viktig i det helsefremmende og forebyggende arbeid og er en del av nærmiljøsatsingen. Tilgjengelighet til kultur og kulturelle virkemidler er viktig i rehabiliteringsarbeidet, det virker mobiliserende og kan motvirke psykiske og sosiale problemer, medikalisering og innlært hjelpeløshet.

       Jeg vil spesielt trekke fram prosjektet « Natur-Kultur-Helse », også kalt NaKuHel, som har som overordnet mål å bedre helse, miljø og livskvalitet. NaKuHel-senteret i Sem i Asker er en ny modell for bl.a aktiv rehabilitering som et supplement til medisinsk behandling og yrkesrettet attføring. Prosjektet er basert på helhetstenkning og kreativitet i nærmiljøet. Det er mange slike lokale prosjekter rundt om i landet som trenger vår oppmerksomhet og støtte til å fortsette sitt arbeid. Ofte er mennesker med psykiske lidelser underbrukere av kulturaktiviteter, og derfor er det viktig at vi støtter opp om dette arbeidet.

       Høyre vil understreke viktigheten av at handlingsplanene i kommunene også må omfatte barn og unge. Styrking av helsestasjoner og skolehelsetjeneste vil være viktig for å fange opp dem som kan være i faresonen.

       Det er knapphet på fagpersonell innen psykiatrien. Hjelpepleiere og omsorgsarbeidere utgjør et ikke ubetydelig antall årsverk, og de fleste hjelpepleiere har spesialutdanning innen psykiatri. Denne ressursen disse gruppene representerer, er lite omtalt i planen. Høyre mener de må ha sin naturlige plass innen den psykiatriske helse- og omsorgstjeneste, og for å imøtekomme personellbehovene i psykiatrien må det satses også på disse gruppene. Det bør også satses mer på etterutdanning.

       Høyre mener det er positivt at det er satt i gang en prøveordning med turnustjeneste i psykiatrisk institusjon for leger. Hvis denne tjenesten skal gjøres obligatorisk, er det imidlertid en forutsetning at det finnes en godkjent psykiatrisk avdeling ved det sykehuset der den somatiske turnustjenesten skal utføres. Vi tror det ikke vil være riktig å pålegge turnuskandidater enda en flytting i løpet av turnustiden.

       Fordi det er stor mangel på fagpersonell, er det desto viktigere at rett fagperson er på rett plass. Helsepersonell må frigjøres fra administrative og ikke faglige oppgaver.

       Høyre er tilfreds med at fylkeskommunene har inngått driftsavtaler med private psykologer og psykiatere, men vi mener det fortsatt vil være mulig å opprette enda flere driftsavtaler for å utnytte denne fagressursen maksimalt.

       Fysioterapeuter som arbeider i annenlinjetjenesten, melder om mangel på fysioterapeuter med spesialkompetanse. I opptrappingsplanen er det foreslått å øke antall driftsavtaler for privatpraktiserende psykiatere og psykologer med 50 %. Høyre mener det er behov for at dette utvides til også å omfatte fysioterapeuter med videreutdanning eller spesialistkompetanse i psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Sammen med Fremskrittspartiet fremmer vi derfor et forslag hvor vi ber Regjeringen utvide antall driftsavtaler med fysioterapeuter.

       Høyre slutter seg til de vurderinger og konklusjoner som er gjort i opptrappingsplanen med hensyn til innretningen av de økonomiske virkemidler.

       Når det gjelder Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, er vi tilfreds med avtalen om en overføring fra staten til Oslo kommune.

       Stortinget har tidligere vedtatt at det skal opprettes regionsentre for alle helseregioner, slik at behandling og rehabilitering skal kunne gis nærmest hjemstedet.

       Overgangsperioden er viktig for å sikre et godt tilbud fram til det tidspunktet alle regionene har fått sine regionsentre på plass og i funksjon. Det er i opptrappingsplanen lagt vekt på at et utvidet behandlingstilbud som følge av overdragelsen av SSBU og den generelle satsingen, skal komme barn til gode som tilhører barnevernet så vel som barne- og ungdomspsykiatrien.

       Høyre forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag om hvordan lands- og flerregionale funksjoner bør ivaretas. Flertallet i komiteen mener departementet raskt må avklare hvordan behandlingstiltak skal kunne erstattes med samme faglige kvalitet når overgangsperioden er over.

Ola D Gløtvold (Sp) : Et samlet politisk miljø har erkjent et kollektivt ansvar for manglende prioritering av tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Psykisk helsevern har i lang tid slåss om oppmerksomheten og ressursene med en rekke andre viktige samfunnsområder. Blant annet er institusjonstilbudene blitt nedbygd gjennom flere år uten at det har skjedd en tilsvarende oppbygging av tilbudene utenfor institusjonene.

Ågot Valle (SV) : SV står sammen med de andre partiene i komiteen om at den styrkinga som denne opptrappingsplanen legger opp til, skal og må skje, og vi ser fram til at tilbudet til mennesker med psykiske lidelser bedres. Det er jammen på tide!

       Etter SVs syn er det særlig viktig å få til en styrking av psykiatritilbudet i kommunene. Det har riktignok funnet sted en kraftig nedbygging av psykiatriske institusjoner, og mange steder ser man at det er vanskelig å få til et tilbud for mennesker med psykiske lidelser som trenger behandling ved psykiatrisk avdeling eller sjukehus. Men det er viktig å se sammenhengen mellom et manglende tilbud ved utskriving, som dermed forlenger institusjonsoppholdet for mange, og konsekvensene av dette, nemlig redusert behandlingskapasitet ved de samme institusjonene der personer venter på behandling. Når en styrker tilbudet i kommunene, vil dette avlaste sjukehusene og de andre psykiatriske institusjonene. Gjennom satsinga på økt behandlingstilbud i den sjukes heimkommune vil den totale kapasiteten styrkes.

       SV har merket seg at flere høringsinstanser, bl.a. Rådet for Psykisk Helse og Norsk Psykologforening, har pekt på at planperioden er svært lang, og at denne gjennomføringa ikke bare vil kreve tilslutning fra dette Stortinget, men også fra Stortinget i de kommende to stortingsperiodene. SV har derfor sammen med Fremskrittspartiet foreslått at opptrappingsplanen gjennomføres innen år 2005. En ytterligere innkorting av perioden utover dette er neppe hensiktsmessig, for det tar tid å skaffe fagpersonell og bygge opp den lokale kompetansen som trengs for at denne opptrappingsplanen skal bli vellykket. Viktig forebyggingsarbeid kan og må skje gjennom tiltak for barn og unge, tiltak som skaper trygge og gode oppvekstvilkår. For mange vil mentale plager ha sitt utspring i vanskelige kår nettopp i denne mest følsomme fasen i livet. Her kan gode helsestasjoner og en godt utbygd skolehelsetjeneste være viktige bidrag. De kan også være med på å fange opp barn og unge som har det vanskelig.

       Mennesker med psykiske lidelser har akkurat samme behov som andre for å leve mest mulig normalt og minst mulig isolert. Men nettopp isolasjonen kan bli en følgetilstand av mental sjukdom og en årsak til at den sjuke blir sjukere. En tilrettelegging på arbeidsmarkedet som gjør at også mennesker med psykiske lidelser får mulighet til et meningsfylt arbeid når helsa tillater det, er derfor viktig, og det peker også komiteens flertall på.

       Så vil jeg understreke hvor viktig det er at også mennesker med psykiske lidelser får gode og rike kulturtilbud, som representanten Sonja Sjøli understreket. Og jeg vil da peke på det viktige foregangsarbeidet som foregår gjennom prosjektet « Kultur og helse ». Dette har SV flere ganger villet styrke.

       I konkurranse med andre deler av medisinen har psykiatrien slitt med manglende personellressurser. For en vellykket gjennomføring av planen er det derfor viktig at en også får til den styrking av personellsiden som denne planen legger opp til, ikke minst gjennom en forsterket videre- og etterutdanning av helsepersonell. Dette kommer ikke av seg sjøl. Og hvis vi ikke viser sterk nok vilje til å prioritere stimuleringstiltak for helsepersonell til psykiatrien, kan heller ikke intensjonen i planen følges opp på en god måte.

       På ett punkt er SV helt uenig med flertallet. Det gjelder overføring av Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri til Oslo kommune. Den spisskompetansen som senteret har, har hele landet behov for. Det har gang på gang vært påpekt fra faglig hold at en overføring fra staten til Oslo kommune setter dette fagmiljøet i fare. SV mener at det hadde vært langt bedre å knytte Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri til Rikshospitalet, siden sykehuset mangler et psykiatritilbud, som uansett må og skal bygges ut på sikt. Det er beklagelig at regjeringspartia, som tidligere har advart mot denne overføringa, nå har snudd. I dag finner en oppslag i flere aviser som advarer mot den overføringa som Regjeringa legger opp til. Det er ikke for seint å høre på disse advarslene. Jeg henviser til fellesforslaget fra SV og Fremskrittspartiet. Dette forslaget bør flertallet nå kunne slutte seg til.

       For øvrig vil SV gi honnør til Regjeringa for den handlingsplanen som foreligger. Greier Stortinget å være lojal mot planen, er det grunn til å forvente at psykiatrien vil styrkes vesentlig i de kommende sju - åtte åra, slik at de som har behov for bedre tilbud, også vil merke at en bedring har funnet sted.

May Britt Vihovde (V) : Venstre vil gi uttrykk for stor glede over den foreslåtte opptrappingsplanen for psykiatri. Våre mange lokalpolitikarar har i årevis hatt psykiatri som hjartesak - eller hjartesukksak. Dei vanskelege forholda for psykiatriske pasientar og deira pårørande har lenge vore svært synlege.

       Det står i opptrappingsplanen at fleire enn før får behandling for psykiatriske lidingar. Det står ikkje kor vellukka behandlinga er og kor mange som blir friske. Truleg er dette talet lågare enn det burde vera. Dei foreslåtte tiltaka vil truleg hjelpa godt i så måte. God oppfølging, tilrettelegging med bustad og arbeid, dessutan fagleg oppfølging, er, som innstillinga seier, noko som bør koma i gang fortast mogleg.

       For å få i stand betring i psykiatrien er det viktig at helsepersonell i større grad finn det interessant å arbeida i psykiatrien. Endå meir enn i andre delar i helsestellet er personellet den største ressursen, og sjølve behandlingsinstrumentet. Difor må « status » for denne delen av helsestellet hevast. Fleire av tiltaka i planen vil truleg hjelpa til dette, slik som auka kompetanse, betre bemanning og meir forsking.

       Det er viktig at me alle går inn for å synleggjera og vanleggjera psykiatriske lidingar. Alle kjenner ein psykiatrisk pasient, eller fleire, så vanleg er det. Me merkar oss at komiteen går inn for auka folkeopplysning og brukarretta tiltak. Dette er viktig.

       Eg vil i denne samanhengen trekkja fram Psykiatrisk Opplysningsfond i Rogaland, ein stiftelse med 4 mill. kr i omsetning, der hovudproduktet er informasjon om psykiatriske lidingar. « Bestseljaren » er eit hefte om schizofreni. Dette er selt i 140.000 eksemplar. Det inkluderer omsetjingar til samisk, dansk og engelsk, og det er nå konkrete planar om omsetjing til russisk, ungarsk og rumensk. Mani- og depresjonsheftet er gitt ut i 50.000 eksemplar. Det er omsett til rumensk og engelsk. Stiftelsen er starta av fagfolk, men har òg sterke innslag av brukarmedverknad. Dei har nå ca 40 titlar i katalogen sin. Dette er eit pionerprosjekt, og burde utvidast til andre delar av landet.

       Det blir sagt i innstillinga at det er viktig å bruka den kompetansen pasientar og pårørande har. Dette er sant. Ofte har psykiatriske pasientar vore stemmelause i debatten og i eiga behandling. Men det kan òg vera slik at familien er sjukdomsframkallande. Difor må ein, spesielt i barne- og ungdomspsykiatrien, sjå på heile familien under eitt og leggja behandlinga opp etter det. Det må òg bli slutt på at ein sender vaksne pasientar « heim til mor », utan å sjå om dette er heldig for begge partar.

       Terskelen for å få hjelp må vera låg, slik at det blir lettare å ta den første kontakten. Difor er det gledeleg at helsestasjonar og skulehelsetenesta skal bli rusta opp. Til nå har helsetenesta i skulane mange stader vore eit forsømt område.

       Det er fleire som vil forsera tempoet i opptrappingsplanen. Dette kunne vera ønskjeleg ut frå behovet. Det er likevel ikkje realistisk å få dette til; det er trass i alt ikkje berre pengar det her er snakk om. Venstre støttar difor at ein brukar tida til år 2006 til dette. Det er viktigare at ein forsikrar seg om at tiltaka blir gjennomførte, og at me som politikarar held vakne auge på denne delen av helsetenesta og passar på at me får den utviklinga vi sterkt ønskjer - ikkje berre fleire i behandling, men fleire som blir friske eller får betre livskvalitet.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Psykiatriens tid er kommet. Stortingets vedtak om en opptrappingsplan for psykisk helse gjør dette til en merkedag for norsk psykiatri. Endelig skal mennesker med psykiske lidelser bli prioritert i norsk helsevesen. Det er meget positivt at det i sosialkomiteens innstilling er uttrykt en bred politisk enighet om hovedlinjene i planen. Denne enigheten uttrykker vilje til å ta et løft som virkelig monner for gruppen mennesker med psykiske lidelser, en gruppe som ikke bare er meget stor, men der vi finner mange blant dem som har de dårligste levekårene og som mottar svakest tilbud fra tjenesteapparatet. Den tverrpolitiske samling om Regjeringens opplegg gir et trygt og solid grunnlag for den krevende gjennomføringsfasen som nå kommer.

       Da regjeringen Jagland la fram sin stortingsmelding med en knallhard dom over norsk psykiatri, var det tverrpolitisk enighet både om diagnosen og de foreskrevne tiltak. Men fordi meldingen ikke inneholdt noen forpliktende økonomisk plan, ble Regjeringen bedt om å legge fram dette. Regjeringen Bondevik varslet planen i sin tiltredelseserklæring, vi satte i gang arbeidet da vi kom i regjeringskontorene, og den ble lagt fram i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, som Stortinget hadde satt som frist.

       Det legges i planen opp til en samlet økonomisk styrking der om lag 6,3 milliarder kr utover dagens nivå skal investeres i løpet av planperioden, og der de statlige øremerkede tilskuddene til drift skal økes med 4,6 milliarder kr i forhold til 1998-nivået.

       Et helhetlig menneskesyn ligger til grunn for planen. Derfor er den bredt anlagt med vekt på styrking av kapasitet og kompetanse i alle ledd i behandlingskjeden, sammen med en satsing på bolig, arbeid og fritid. Brukermedvirkning er et viktig stikkord i planlegging, utvikling og drift av tjenestene på alle nivåer. Dette er også sterkt fremhevet av komiteen. Det påpekes hvordan brukerne representerer en ressurs i behandlingen, noe jeg er helt enig i.

       De pårørende har ofte betydelig innsikt i psykiske lidelser, og utgjør, som komiteen påpeker, en viktig ressurs både for den enkelte som har slike lidelser, og for behandlingsapparatet. Viktigheten av at de pårørende ikke opplever å bli stående alene med omsorgen for den syke, må understrekes i denne sammenheng.

       Satsingen bør bygge på innsatsen til frivillige organisasjoner, frivillighetssentralene og engasjerte enkeltpersoner. Ikke minst gjelder dette i byggingen av sosiale nettverk, med den forebyggende virkning dette vil ha. Når det gjelder forebygging av psykososiale problemer, så er den menneskelige omsorg og kjærlighet, som ikke noe stortings- eller kommunestyrevedtak kan bestemme, men som bare kan springe ut av levende hjerter, utrolig viktig.

       Komiteen har fremholdt betydningen av at de kommunale tilbudene bygges ut tidlig i perioden. En slik tidlig utbygging av disse tjenestene vil medføre særskilte utfordringer når det gjelder veiledning og oppfølging av kommunene. Stortinget vedtok som kjent i forbindelse med 1998-budsjettet å opprette engasjementer som kommuneveiledere. En rekke av disse er nå besatt, og det første kontaktmøtet for denne gruppen er avholdt.

       Informasjonstiltakene bør også prioriteres tidlig i perioden. Slike tiltak er viktige, og dette vil bli vurdert sammen med de brukerrettede tiltak.

       I opptrappingsplanen er det lagt betydelig vekt på drøfting når det gjelder personell som den økte satsingen krever. Jeg har merket meg komiteens tilslutning til at vi nå vurderer å gjøre den psykiatriske turnustjeneste for leger obligatorisk. Vi vil videre se på hvordan fagressursene kan utnyttes mest mulig rasjonelt ut fra prinsippet om rett person på rett plass.

       Samtidig vil jeg benytte anledningen til å understreke at også personell uten høyere helse- og sosialfaglig utdanning er helt nødvendig for at vi skal kunne gjennomføre opptrappingsplanen. Dette dreier seg bl.a om hjelpepleiere og omsorgsarbeidere og personell med utdanning fra andre fagområder enn helse- og omsorgssektoren.

       Jeg er enig i komiteens klare markering av å sikre forpliktende samarbeid mellom aktuelle sektorer og instanser og mellom forvaltningsnivåene.

       Komiteen går også inn for at Regjeringen skal komme tilbake til hvordan en kan sikre gode og fleksible arbeidstilbud for mennesker med psykiske lidelser. Det ligger et godt grunnlag for dette i planen, og vi vil følge opp og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

       Gjennomføringen av en slik plan byr på store utfordringer. Skal vi lykkes med denne satsingen, er det viktig at kommunesektoren lykkes. Derfor legger vi opp til et tett og nært samarbeid med kommunesektoren og KS, både sentralt og i fylkene.

       La meg svare konkret på det spørsmål som representanten Alvheim stilte når det gjaldt de 160 plassene som er forutsatt etablert for personer som dømmes til psykiatrisk behandling. Disse er forutsatt å være en del av den fylkeskommunale psykiatriske helsetjenesten. I opptrappingsplanen er det i tillegg referert til kriminalomsorgsmeldingen, der det innen fengselsvesenet tas sikte på etablering av såkalte ressursavdelinger for mer individuelt tilrettelagt soning.

       Regjeringens psykiatriplan utgjør sammen med planene for kreft og sykehusutstyr et krafttak på de mest forsømte områdene i vårt helsevesen. Stortingets brede tilslutning til Regjeringens helsepolitiske satsing er løfterikt for de tusener av mennesker som altfor lenge har fått et for dårlig tilbud fra vårt helsevesen.

       Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

       Mitt spørsmål til helseministeren blir da som følger: Når overføringen av SSBU er foretatt til Oslo kommune, - hvordan har departementet da tenkt å løse i praksis den situasjon som vil oppstå or ungdomspsykiatriske avdelinger og regionsentre som i dag ikke har en 3.-linjetjeneste som kan ivareta og kvalitetssikre behandlingen av de mest kompliserte og sammensatte tilstander for barn og ungdom?

Statsråd Dagfinn Høybråten : La meg innledningsvis minne om at denne saken er lagt fram for Stortinget på oppdrag fra Stortinget og fra et flertall som har ønsket en slik overføring. Regjeringen har lagt dette til grunn og har i det opplegget som er lagt fram, forsøkt å ta hensyn til de viktige momenter som skal sikre at denne overføringen skjer på en god måte.

       Jeg vil understreke at overføringen må ses i lys av den sterke utbygging av barne- og ungdomspsykiatrien i alle deler av landet som nå er kommet i gang, og som blir ytterligere økt gjennom denne opptrappingsplanen. Etter de opplysninger jeg nå har mottatt fra fylkeskommunene, vil det bli etablert over 60 nye døgnplasser for ungdom i løpet av inneværende år og neste år med utgangspunkt i de tilskuddsmidlene som allerede er bevilget i barne- og ungdomspsykiatrien. I tillegg kommer den sterke satsing som ligger i det Stortinget er invitert til å vedta i dag.

       Det er en klar forutsetning fra min side at SSBUs spesialiserte kompetanse skal videreføres og utvikles gjennom institusjonsfunksjon som universitetsklinikk ved at den skal dekke kliniske regionsfunksjoner for helseregion 1 og 2 og i tillegg tjenestene for Oslos befolkning.

       Samtidig med overføringen får vi etablert et regionsenter for helseregion 1 og 2. Dette vil sikre at undervisnings- og forskningsvirksomheten på dette området blir videreført og styrket i tillegg til at overføring vil frigjøre midler som bl.a vil gå til å øke undervisnings- og forskningsvirksomheten med 8 mill. kr. Så har Regjeringen lagt inn midler i opptrappingsplanen til videre utbygging av alle regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatrien. I det reviderte budsjett for 1998 har Regjeringen forskuttert denne styrkingen ved at det er foreslått 4 mill. kr til økt tilskudd til Nic Waals Institutt. Og regionsenteret vil - og dette legger jeg stor vekt på - bli organisert slik at vi får nær kontakt mellom undervisnings- og forskningsvirksomheten og den kliniske virksomheten. Dagens virksomhet ved SSBU og Nic Waals Institutt vil utgjøre basis for dette nye regionsenteret, og jeg mener at disse hensyn er godt ivaretatt på den måten.

Reidun Gravdahl (A) : Nå berørte statsråden noe av det jeg skal gå inn på, men jeg vil likevel fremføre spørsmålet, for det går mer direkte på noe som står i planen. Mange er opptatt av hvordan det regionale helseplanarbeidet har ivaretatt lands- og flerregionale funksjoner i barne- og ungdomspsykiatrien. Dette arbeidet har kommet ulikt langt i regionene, slik det er omtalt i opptrappingsplanen. Det står at departementet vil komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan lands- og flerregionale funksjoner bør ivaretas.

       Når vil dette komme - kan statsråden i dag antyde noe om dette utover det som ligger i saken vi behandler her i dag?

       At livet ikke er så lett i perioder, vet vel alle, men de fleste av oss takler faktisk angsten, sorgen og ensomheten i hverdagen. Det finnes imidlertid mange som trenger faglig hjelp. Den oppgraderingen av psykiatrien som ble startet av regjeringen Jagland, og som regjeringen Bondevik nå følger opp, har hjulpet mange mennesker til å tore å stå fram med sine lidelser.

       Det har forhåpentligvis blitt mer akseptert å stå fram og åpent fortelle at man har en psykisk lidelse. Men dette feltet har i så mange år vært lavt prioritert at vi nå ser at ett løft ikke er tilstrekkelig: Stortinget må følge opp. Takket være mer kunnskap og bedre medisiner har det vært mindre behov for innleggelser, og det skal vi selvsagt være glad for. Det er imidlertid grunn til å følge dette nøye, og kanskje er tiden inne til å stoppe opp og fryse antall sengeplasser nå. Det er nemlig slik at altfor mange som trenger innleggelse, nå blir avvist på grunn av mangel på institusjonsplasser, særlig akuttplasser.

       Det er mange grunner til at enkelte ønsker innleggelse. Enkelte trenger å føle trygghet, andre har behov for å komme bort fra familie og nærmiljø, og atter andre kan være en fare for seg selv og de nærmeste.

       Vi har dessuten et godt stykke igjen før det psykiatriske hjelpeapparat er godt nok faglig utbygd i alle kommuner. Dette skyldes ikke minst problemet med mangel på fagpersonell. Derfor er det min holdning at vi må bygge opp kompetansesentre og utdanningskapasiteten for psykisk helsevern før vi pålegger kommunene en reform de ikke er i stand til å ta hånd om. Jeg støtter selvsagt tilrådingen fra departementet, der det legges opp til at kommunene må styrkes med 309 årsverk i løpet av planperioden for å ha mulighet til å ivareta en forsvarlig behandling. Spørsmålet er imidlertid om det ikke er behov for å beholde de institusjonsplassene vi har i dag, inntil målet om å plassere ut 125 høyskoleutdannet personell med videreutdanning i psykiatri og 184 psykologer er nådd.

       Det er et skrikende behov for å styrke barne- og ungdomspsykiatrien. Dette er selvsagt nødvendig for å forhindre at voksenpsykiatrien får disse unge menneskene i neste runde. Her tror jeg faktisk at det er nødvendig å beholde Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri på statens hender for å beholde den fagkompetansen som finnes der i dag.

       Jeg tror også at en viktig del av rehabiliteringen av pasienter som har psykiske problemer, dreier seg om aktivisering og sosial trening. Jeg tror ikke noe middel er bedre enn å bygge opp selvtilliten hos folk ved å gi dem en følelse av å bety noe. Arbeidstilbud er derfor et av de viktigste tiltak i så måte. I den sammenheng kan arbeidsmarkedsbedrifter være et godt tilbud, forutsatt at bedriftene også får tilstrekkelig økonomisk støtte for å drive aktiv arbeidstrening. Jeg er glad for at stortingsproposisjonen legger opp til det.

       Ellers dreier psykiatri seg også om medmenneskelighet - et åpent sinn, ikke minst fra samfunnets side, selvsagt med oppfølging av penger. Jeg er selvsagt ikke uenig i noen av de forslagene Regjeringen nå legger fram, men jeg er litt tilbakeholden, fordi jeg har sett at den politiske viljen i mange sammenhenger er større enn evnen når pengene skal legges fram. Psykiatrien må ikke bli en salderingspost.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 3784 f.)