Sak nr. 2
Forslag oversendt fra Odelstingets møte 12. januar 1999: (Jf. Innst.O.nr.28)
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer for å sikre at navn og bilde på mistenkte, siktede eller tiltalte i straffesaker ikke blir offentliggjort. I den forbindelse bør også tilsvarende regler for vitner og fornærmede vurderes. »

TALERE:

       Astrid Marie Nistad (A) : På vegner av Arbeidarpartiet si gruppe vil eg kome med følgjande tillegg i samband med vedtaket.

       I samband med oversendinga av forslaget i Innst.O.nr.28 frå Odelstinget sitt møte den 12. januar dette år vil eg på vegner av Arbeidarpartiet få gje følgjande forklaring i tillegg til vedtaket. I etterkant av Odelstinget sitt møte har endeleg debatten om personvern for enkeltpersonar som er mistenkte, sikta eller tiltalte, vorte eit aktuelt tema. For Arbeidarpartiet er det difor viktig å understreke at hovudintensjonen om personvern står fast, men vi ser at det endelege lovforslaget bør ha med unntak. Vi vil difor understreke det som står i innstillinga, at når den mistenkte, sikta eller tiltalte ønskjer det, kan han stå fram med namn og bilete, eller når det er naudsynt for politiets arbeid.

Harald Hove (V) : Det var et interessant innlegg representanten Nistad nå holdt. Det som egentlig framkom i det innlegget, var at man her har gått inn i et spenningsfelt mellom personvern og ytringsfrihet med det veldig klare utgangspunkt, som i og for seg er svært prisverdig, at man vil ha et sterkt personvern. Det er noe som også Venstre i svært mange sammenhenger framhever.

       Men når man kommer inn i et spenningsfelt med et annet viktig prinsipp, nemlig ytringsfrihet, vil det ofte være grunn til å trø varsomt og til også å være opptatt av de kryssende hensyn. Mye av grunnen til at man på dette området vil ha problemer med å lage en god lovregel, hvis man skulle ønske det, er at man får et veldig klart spenningsfelt mellom to viktige hensyn. Jeg må jo si at når man hører de unntakene som representanten Nistad nå presiserer at man skal ta hensyn til i det videre lovarbeid, blir det veldig lite igjen av den bastante formuleringen som ligger i forslaget. Når det også presiseres at man ønsker å vente til etter at Ytringsfrihetskommisjonen har lagt fram sin innstilling, og at de vurderinger og det fokus som man da vil få på ytringsfrihet, bør være en del av vurderingen, må jeg si at det burde være veldig nærliggende å velge oversendelse av dette forslaget istedenfor å framtvinge en votering over et forslag med en formulering som representanten i innlegget egentlig sier at man strengt tatt ikke mener på alvor.

Karin Andersen (SV) : Debatten som har fulgt i kjølvannet av dette forslaget, har vel vist at dette var et forslag som sikkert var godt ment, men som ble fullstendig feil. Jeg skal ikke fortsette den debatten, for jeg trur argumentene rundt er godt kjent. Nistads innlegg her i stad viste til fulle at dette forslaget på ingen måte er klart til å iverksettes, og at det her må gås mange runder før man kan ta noen skritt i denne retningen.

       Man ble oppfordret her i stad til å oversende forslaget, men jeg ville heller oppfordre til at man trekker forslaget, fordi det ikke er et godt forslag. Det er et godt ment, men lite gjennomtenkt forslag. Det bryter med en del viktige rettssikkerhetsprinsipper. Det bryter også med den sterke plikten som pressen har, som de fortsatt skal ha, og som de bør skjerpe, til å vise varsomhet i slike saker. Jeg vil oppfordre til at man trekker forslaget, og hvis ikke det skjer, vil SV stemme imot det.

Jan Simonsen (Frp) : Denne debatten hadde vi jo da Odelstinget behandlet odelstingsproposisjonen, så derfor bare et kort innlegg, siden andre nå la opp til debatt her.

       Jeg er på ingen måte enig i at Arbeiderpartiets kommentarer kan tolkes slik at man ikke tar sitt eget forslag på alvor. Det har hele tiden vært klart for forslagsstillerne at det er nødvendig med en del unntak, og at det finnes argumenter både for og mot et slikt forslag. Det er nå engang slik av og til, at man når man veier personvern opp mot ytringsfrihet og begge deler er prioritert og viktig, er nødt til å foreta visse avveininger.

       Dette er et viktig forslag. Jeg ble enda mer overbevist om det enn jeg noen gang tidligere har vært da jeg i Ukeslutt for et par uker siden hørte et intervju med en banksjef fra Tromsø som ble arrestert mistenkt for den største banksvindelen i norgeshistorien. Han ble blankt frifunnet. Hans kommentar etterpå om hvordan dette hadde innvirket på hans familie, hans samboer, hans barn - at faren i familien ble framstilt i media med fullt navn som en av norgeshistoriens største økonomiske svindlere - har overbevist meg enda mer om at det er behov for et regelverk som forhindrer at helt uskyldige enkeltindivid blir ødelagt.

       SV mener at dette har med rettssikkerhet å gjøre. Det er nettopp det som er poenget! Det er et grunnlegende prinsipp i vår rettsstat at alle er uskyldige inntil det motsatte er bevist. Det at man, når man er uskyldig, risikerer å bli hengt ut som kriminell i media, for det er jo det som skjer, bare fordi man blir etterforsket av politiet eller på grunnlag av dårlig politiarbeid og dårlig arbeid fra påtalemyndigheten, er uakseptabelt. Poenget er at jeg godtar unntaksbestemmelser, og jeg er også villig til å akseptere unntak utover dem som flertallet har nevnt i komitemerknadene, og som representanten fra Arbeiderpartiet nevnte i sitt innlegg. Det viktigste er kanskje ikke å kjøre prinsippene til bunns, men at det nå blir fremmet et forslag fra departementet som ivaretar intensjonen med dette viktige forslaget. Intensjonen er bare én ting, å sikre oss mot at pressen henger ut uskyldige mennesker med fullt navn slik at de får ødelagt sitt gode navn og rykte. Kan man fremme et forslag som ivaretar disse intensjonene, skal jeg være fornøyd.

       Min betenkelighet når det gjelder unntaket for allmenne interesser, går på hvem som skal definere dette. Overlater vi det til pressen, er vi i grunnen like langt, for da kan pressen selvfølgelig skrive hva de vil om hvem som helst og hele tiden påstå at det er i allmennhetens interesse.

       I Danmark hadde man nylig en interessant sak. En person som hadde forgrepet seg på små barn, og som var smittet av hiv, ble arrestert av politiet og siktet for disse seksuelle overgrepene. Politiet fant det fornuftig å prøve å få fram navn på flere barn som kunne ha vært misbrukt av samme person. Det var da nødvendig å oppgi navnet på denne siktede personen. Politiet måtte da gå til en domstol og få domstolens tillatelse til å oppgi navnet, hvilket de selvfølgelig fikk. Et slikt system kan jeg godt tenke meg også i Norge - at man må ha en domstols kjennelse for å kunne oppgi navnet på en person dersom domstolen mener og er enig med presseorganet i at det har allmenn interesse, og at det også er nødvendig for å forhindre at det spres rykter som kan skade andre enkeltindivid.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg er for så vidt glad for at representanten Simonsen sier at han er blitt enda mer sikker nå enn det han var forrige gang han fremmet forslaget. Det tyder jo på at han ikke var særlig sikker da han fremmet det. Det er jo berettiget, for det er rett og slett et dårlig forslag.

       Hvis man til enhver tid skal ta utgangspunkt i at man skal kunne sikre seg mot at det skjer uheldige reaksjoner, og hindre det under enhver omstendighet, er man på ville veier.

       Når det gjelder historien om banksjefen som Simonsen refererer til, er det aldeles umulig å tenke seg at en slik siktelse skulle kunne forbli ukjent i et lokalsamfunn. Man kunne muligvis holde hemmelig hvilken person det gjaldt. Det kunne umulig være bedre at det svirret rykter i et bysamfunn om at alle som hadde mer eller mindre løs tilknytning til en bank, skulle ha begått denne uretten som noen var siktet for.

       Dette er rett og slett et dårlig forslag. Det er et dårlig gjennomtenkt forslag. Når Jan Simonsen sier at han skal være fornøyd hvis det blir fremmet et forslag som sikrer at ingen under noen omstendighet blir utsatt for urett av noe som helst slag, viser det rett og slett hvor håpløst det er å få til en slik lovhjemmel.

Jan Simonsen (Frp) : Selvfølgelig er dette saker hvor det er nødvendig å utøve skjønn. Mitt problem er bare at pressen har så sterke egeninteresser i å henge ut uskyldige mennesker, fordi det øker salgstallene når man kan skrive at en mer eller mindre kjent person, à la en politiker i Oslo eksempelvis, var mistenkt for skattesvindel og ble blankt frifunnet. Det er av så stor interesse å få brukt dette navnet for å selge at pressen ikke er i stand til, og har vist seg uegnet til, å utøve et objektivt skjønn basert på hensynet til at det kan skade andre, tredjeperson, gjennom ryktespredning. Pressens vurdering foretas ut fra egeninteresse, og derfor må altså uavhengige, objektive personer utøve dette skjønnet. Derfor er det nødvendig med en lovhjemmel som i utgangspunktet har et forbud mot å henge ut uskyldige mennesker. Så får det heller være en del unntaksbestemmelser fra dette som man kan søke om via en domstol. Det er min vurdering.

       Marthinsen fra Kristelig Folkeparti mente at Kristelig Folkeparti sist dette ble diskutert, hadde vist at de stod for et fornuftig standpunkt. Dette fornuftige standpunkt går altså ut på at pressen selv, når pressen måtte ønske det, kan henge ut til spott og spe hvem som helst som pressen måtte synes at det ikke er noe særlig synd på. Hovedargumentet i den debatten som har gått i media nå, hvor pressen selvfølgelig har spilt opp med alt de har av skyts - lederartikler, kommentarartikler og vinklede reportasjer for å beskytte sin egen interesse - har vært at det å navngi personer som er mistenkte i straffesaker, vanligvis bare blir gjort i forbindelse med økonomisk kriminalitet eller grov kriminalitet. Og da må jeg spørre: Er det da slik at mennesker som driver i det private næringsliv og som har bygd opp en liten bedrift og skapt arbeidsplasser til folk, ikke skal ha det samme vernet som andre mennesker, fordi de på en måte får klistret på seg lappen som samfunnstopper? Går grensen for å ødelegge folks følelsesliv og folks privatliv ved en inntekt på 200.000 kr eller 400.000 kr? Det er det spørsmålet man sitter igjen med og må spørre pressen om å få et svar på. Pressen har, nettopp fordi man presiserer at dette først og fremst bare gjelder visse typer mennesker, offentlige personer, vist at den ønsker å selge på kjente navn og derfor ikke tar hensyn. Og når ikke pressen er villig til å ta hensyn - når pressen er villig til å ødelegge livet for uskyldige mennesker - må politikerne gripe inn og verne om disse personene og kjempe for den alminnelige mann i samfunnet mot medieovergrep, som er like alvorlige som alle andre typer overgrep. Derfor er dette forslaget helt nødvendig.

Karin Andersen (SV) : Dette er jo en debatt om etikk, og det er pussig å høre Fremskrittspartiet nå som roper på mer politikerstyring over denne delen av etikken.

       Det kan være grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved mange av de vurderingene som pressen har gjort, og det er ingen tvil om at det her har skjedd overtramp. Men går det an å bruke lovparagrafer for å regulere dette? Og vil det hjelpe? Jeg tror ikke det vil det. Det er ikke lov å henge ut folk - hvis en ikke er politiker da. Da er det lov. Og det er en kjent teknikk som vekker oppmerksomhet, og som ofte også kan spille på følelser som gjør at man får oppslutning. Er man politiker, kan man ikke bare stigmatisere folk, men faktisk hele folkegrupper. Det er det Fremskrittspartiet er kjent for, og det er den teknikken de bruker. Så hvis Fremskrittspartiet syns at det er et etisk dilemma at man plasserer skyld på enkeltpersoner som man ikke er sikker på har skylda for et spesielt overgrep, skulle de først og fremst gå i seg sjøl, etter den grundige debatten jeg skjønner de har hatt om dette spørsmålet. Jeg er helt sikker på at enkeltmenneskers rettssikkerhet i forhold til dette er ivaretatt slik loven er nå. Det er også mulig å få oppreisning for dette. De delene kan skjerpes. Jeg kan f.eks tenke meg å gjøre Redaktørplakaten til lov. Men dette lovforslaget som fremmes nå, er dårlig, og jeg tror at hvis man skal få en etisk debatt også innenfor pressen, som alle er tjent med, må man forholde seg til reglene her og ikke gå inn med slike enkeltlovforslag, som etter mitt skjønn kun skal være et slags signal ut om at noen tar disse ofrene mer på alvor enn andre. Det er ikke riktig.

Tom Thoresen (A) : Jeg tror det er riktig, som representanten Karin Andersen sa til slutt, at her skal en være forsiktig med å påstå at noen tar ofrene mer på alvor enn andre. Det tror jeg en skal være forsiktig med, i det hele tatt tror jeg en skal være forsiktig i denne debatten.

       Representanten for Kristelig Folkeparti snakket om det fornuftige standpunkt i denne saken. Jeg tror det er flere fornuftige resonnementer i denne saken. Det er på den ene side hensynet til mennesker som uskyldig blir hengt ut i offentlighet, og som ikke nødvendigvis er i den ressurssituasjon at det alminnelige beskyttelsesapparat vi har, f.eks injurielovgivningen eller annet, er tilstrekkelig. Men det er også hensynet til at pressen på våre alles vegne skal være oppsøkende i forhold til den alminnelige virkelighet i det norske samfunn. Dette er etter mitt beste skjønn to meget både fornuftige og aktverdige resonnementslinjer.

       Norge er ikke alene om å ha en slik debatt. Tvert om går den meget intenst i ganske mange av de land vi oppfatter som demokratiske, og som er basert på pressefrihet. Det er altså ulik lovgivning og ulik praksis i flere av disse landene. La oss et øyeblikk være litt ærbødige overfor den problemstillingen.

       Representanten Astrid Marie Nistad har nå på Arbeiderpartiets vegne gitt noen premisser for dette lovforslaget, bl.a hvilke intensjoner som ligger i det. Det eksisterer fra Arbeiderpartiets side ikke noen innvendinger mot at Regjeringen ikke legger fram for Odelstinget noe konkret lovforslag før en også har sett sluttresultatet av den såkalte Ytringsfrihetskommisjonens arbeid. I det ligger selvfølgelig også implisitt at de synspunkter som der framkommer, må vurderes i forhold til det foreliggende forslag.

       Ut fra en slik tankegang tror jeg at får forslagsstillerne selv få ta standpunkt til om man vil trekke forslaget eller eventuelt oversende det. Men jeg tror for min del at forslaget med de premissene som er gitt og den debatt vi har nå, er det beste grunnlaget for å se hvordan den endelige lovparagrafen skal utformes på dette området. Jeg ser ikke bort fra at vi kan fortjene en fortsatt debatt om dette i det norske samfunn, fordi det er så mange viktige og grunnleggende trekk ved dette som vi alle heller bør ta mer innover oss, enn å si at det soleklare standpunkt her og nå i denne saken er det eneste fornuftige standpunkt.

Gunnar Kvassheim (V) : Representanten Thoresen har i sitt innlegg en god begrunnelse for at det trengs en debatt om spørsmål som ligger i det spenningsfeltet vi her berører, spenningsfeltet mellom ytringsfrihet på den ene siden og personvern på den andre. Når Ytringsfrihetskommisjonen legger fram sin innstilling senere i år, er det et oppspill til en bred debatt om disse spørsmålene. Og den er helt nødvendig, for det som har vært tilfellet de siste årene, er at ytringsfriheten på en rekke områder er blitt begrenset bit for bit, bl.a gjennom vedtak gjort i denne sal. I sum har dette bidratt til at vi har fått en betydelig innsnevring av ytringsfriheten på viktige områder.

       Representanten Thoresen påpeker at det som gis i dag, er viktige premisser som må tas med når forslaget skal vurderes. Representanten Simonsen sa at han tenker seg at uavhengige, objektive personer skal vurdere når hensynet til tredjeperson skulle tilsi identifisering, når hensynet til allmennhetens interesser skulle tilsi identifisering og når hensynet til politiets etterforskning skulle tilsi identifisering. Dette skal altså vurderes av en forsamling av uavhengige objektive personer, en slags domstol, må en anta. Det ville være av interesse, når representanten Thoresen vektlegger at premissene i debatten her skal tillegges vekt i det videre arbeidet, å høre om Arbeiderpartiet også ser for seg en slik merkverdig konstruksjon, hvor en flytter sted for hvor vurderingene skal foretas, fra redaktørenes kontorer og til en forsamling av uavhengige, objektive personer. La dette være sagt, slik at det er understreket også fra Venstres side.

       Når medieovergrep finner sted, og de finner sted, så er det meget nødvendig at det tas et oppgjør med dette. Det skjer også i pressens egne organer, og jeg føler meg helt overbevist om at det å få en dom av sine egne på et faglig sterkt fundert grunnlag svir mye mer enn de fleste andre reaksjonsformer en kan tenke seg.

Bjørn Hernæs (H) : Bare et par ord etter representanten Thoresens innlegg.

       Jeg forstår godt Arbeiderpartiets behov for å forsøke å utdype denne merkelige konstellasjonen med Fremskrittspartiet i denne saken. Representanten Thoresen hengte seg opp i det som representanten Marthinsen kalte et fornuftig standpunkt, og henviste til at det var mange fornuftige resonnementer i denne saken. Det er jeg helt enig i. Det er mange fornuftige resonnementer man kan gjøre seg, men på et eller annet tidspunkt må de fornuftige resonnementene føre frem til et standpunkt. Og da er det vanskelig for meg å skjønne at det er så lett å komme frem til de konklusjonene som det ser ut til at Arbeiderpartiet står på pr. i dag.

       Dette er en debatt som foregår i mange demokratiske land, det er vi enige om. Men det finnes også mange demokratiske land hvor makthavere av forskjellige valører gjerne vil kneble pressen. Det som jeg kanskje synes er det verste i denne debatten, er at man har forsøkt å lage den vrien på dette at det er en lov som skal beskytte den lille mann eller den lille kvinne. Det er jo det stikk motsatte som ville bli effekten. Det er makthaverne, ressurssterke personer, man vil hindre skal få det nødvendige søkelys på seg. Og så har vi da selvfølgelig det beklagelige faktum, som vi er enige om, at av og til fører det til resultater som vi ikke ønsker.

       Jeg vil fortsatt henge meg opp i resonnementet til Tom Thoresen når han henviser til de gode intensjonene i forslagene. Da vil jeg få ta en variant av den gamle kjente sak, at veien til et dårlig forslag nesten alltid er brolagt med de beste hensikter, med de beste intensjoner. Her har vi råd til, hvis vi vil, å vente på Ytringsfrihetskommisjonen, og jeg tror forslagsstillerne hadde gjort seg selv en stor tjeneste hvis de hadde trukket dette forslaget.

       Kvassheim snakket om underlig konstruksjon. Det er ikke noe annet jeg antydet nå enn at man kunne ha en ordning hvor man måtte be en domstol om tillatelse for å få unntak fra hovedregelen hvis man mente at allmenne interesser skulle tilsi navngivelse, slik som man har i Danmark. Der fungerer det på dagen, og det er ingen problemer.

       Når det så gjelder representanten Hernæs, ser jeg at han flagger pressens interesser veldig høyt i denne saken, og det er selvfølgelig det enkleste og det minst modige. Det å gjøre seg til venns med pressen kan selvfølgelig lønne seg. Når pressen raser, er det best å være pressens venn.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg er enig med representanten Thoresen i at det er viktig at vi holder debatten levende. Det er viktig at vi stadig peker på grenselandet mellom på den ene siden hensynet til personvernet og på den annen side pressens frie stilling med tanke på å gi informasjon til samfunnet. Vi har - det påpekte vi også i odelstingsdebatten - til nå hatt noen overtramp, det er det ingen grunn til å legge skjul på, men ikke så mange at vi ser det nødvendig at man ut fra det skal lage lovregler. Det er noe med å ha et tillitsforhold til media på dette punktet. « Vær varsom »-plakaten er en plakat som i hvert fall jeg har opplevd at pressen bryr seg om, og at den er av betydning. Når media selv eventuelt dømmer hverandre, er det, som også representanten Kvassheim pekte på, en atskillig sterkere dom enn andre reaksjonsformer ut fra det som for øvrig antydes fra denne talerstolen.

       Jeg synes ikke at noen flagger pressens interesser i denne sammenheng. Vi snakker egentlig om hva det er som gagner samfunnet vårt, hva som er til det beste. Nå skal jeg være varsom med å generalisere og forenkle, for det er vanskelige områder vi er inne på, det er grenseoppganger her, men vi er ute etter et samfunn som på den ene siden skal ivareta rettssikkerheten, personvernet til den enkelte, og på den annen side ivareta opplysningsplikten som media har overfor samfunnet, slik at om det skulle være saker som myndigheter eller andre ønsker å holde skjult, skal allikevel media kunne gå ut med disse tingene. Her må vi stole på media inntil de viser at de ikke er tilliten verdig. Jeg syns derfor at det enkleste nå hadde vært om forslagsstillerne hadde trukket sitt forslag.

Harald Hove (V) : Vi har etter hvert fått en ganske omfattende debatt - den begynner nesten også å bli grundig - om innholdet i et eventuelt forbud og hva som vil bli resultatet av et slikt forbud. Denne debatten viser, som bl.a representanten Kvassheim var inne på, at vi her er i den situasjonen at man i utgangspunktet prøver å foreta vanskelige avveininger og å løse problemer gjennom et enkelt virkemiddel og ivaretakelse av ett prinsipp når det er veldig klare kryssende hensyn.

       Etter den debatten vi har hatt, og som etter hvert er blitt ganske nyansert, har jeg lyst til å minne om at utgangspunktet her er et forslag som går ut på at Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige lovendringer for å sikre at navn og bilde på mistenkte, siktede eller tiltalte i straffesaker ikke blir offentliggjort. Jeg syns det er en langt mer bastant formulering enn det det etter hvert virker som det ville kunne være flertall for i denne sal når det gjelder et eventuelt framtidig forslag. Denne debatten har i seg selv vært nyttig, og har, selv om den etter hvert har gått over litt tid, tross alt hatt sin klare funksjon. Men den ville hatt en enda bedre funksjon dersom den resulterte i at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet gjorde det mest fornuftige: trekte forslaget - alternativt det nest mest fornuftige: foreslo at forslaget ble oversendt. For det er litt underlig å komme i den situasjonen at det som er formulert som et klart forslag, etter hvert blir omtalt som et diskusjonsgrunnlag og noe som skal være med på å holde debatten gående. Da ville det iallfall vært mer naturlig med en oversendelse.

       Sagt på en litt annen måte: Når man hørte representanten Thoresens innlegg, var det mange fornuftige vurderinger og avveininger der, og en klar understreking av viktige poenger med hensyn til å ha en debatt om disse spørsmålene. Problemet i forhold til det forslaget som Stortinget skal ta stilling til, er at man har tatt konklusjonen før man har hatt debatten. Da blir ikke debatten like meningsfull.

Kristin Halvorsen (SV) : SV kommer ikke til å støtte det forslaget som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har lagt fram. Men jeg har behov for å ta ordet, for jeg syns at noe av høysangen når det gjelder pressefriheten, går over alle støvelskaft. Jeg er faktisk enig med Jan Simonsen i noe av det han var inne på i sitt innlegg, nemlig: Hva er drivkraften bak å smøre ut enkeltpersoner? Det er selvfølgelig opplagstall og penger. Det er en kamp som alle aviser og de fleste TV-medier fører hver eneste dag, og som gjør at hensynet til noen enkeltpersoner går fløyten. Nå må vi tenke etter, vi som er vant til å være i mediene i noen sammenhenger, og som kan gå et helt døgn - i hvert fall kan jeg - og irritere fletta av oss fordi vi er feilsitert, fordi et oppslag fikk feil vinkling eller et eller annet. Tenk hva som skjer i forhold til enkeltpersoner som ikke har vært omtalt i avisen siden fødselsannonsen, når hele deres privatliv og deres omgivelser invaderes. Gamle bestemor kan bli intervjuet, naboene kan bli intervjuet - all omtalen av dem føles som et sjokk, tror jeg, som en voldsom invadering. Derom skal det ikke være noen tvil.

       Så er spørsmålet: Hva kan man gjøre for å sørge for større respekt for enkeltpersoner som kommer i den type situasjoner? Her tror jeg følelsen av overtramp, eller det som oppleves som overgrep, i størst grad gjelder for folk som aldri har vært i nærheten av medier før. Er dette noe man kan lovfeste et forbud mot, eller er det sånn at vi til syvende og sist er avhengig av pressens egen etiske standard? Vi tror det siste. Men her er det mange dilemmaer. Det er f.eks sånn at omfanget med hensyn til å smøre ut personene ikke har noen grenser, mens dementiene alltid er fryktelig små. Det står ikke i noe forhold til hverandre. Kanskje burde man vurdere om det skal være et visst forhold mellom den måten en person er omtalt på, før og etter. Hvis det er penger som er drivkraften bak at enkelte uskyldige smøres ut, tror jeg størrelsen på erstatningene er det som er det mest effektive virkemidlet - motsatt vei, for det er der det smeller. Her bør vi gi et meget klart signal, at når det gjelder den slags invadering av enkeltpersoner, skal erstatningsbeløpene være mye høyere enn i dag - selv om vi nå faktisk har noen eksempler på at de er blitt ganske høye - for jeg tror det er det som svir.

       Det siste forslaget er det som Karin Andersen var inne på: Hvordan kan man sørge for at pressen selv har en høy etisk standard på dette? Det tror vi kunne være at man lovfester redaktørplakaten for å understreke det ansvaret som faktisk fins. Jeg tror det er veldig viktig å få debatten over i dette sporet: Hva er det som virker i forhold til å hindre at enkeltpersoner føler seg både invadert, trakassert og voldtatt - mange opplever det som et sjokk - når de feilaktig omtales i pressen. Jeg mener at en del personer som kanskje til syvende og sist er skyldige i noe av det som står, heller ikke skal være fritt vilt og smøres ut på en sånn måte at det er lov til nærmest å skrive alt og invadere enkeltpersoner.

       Når hun sier at « alle » aviser har som drivkraft - for det sa hun - å framstille saker som disse slik at en tjener penger på dem og øker opplaget, er det uttrykk for en holdning overfor mediene som er altfor unyansert. Det er også slik at bare en håndfull medier er avhengig av løssalg. Alle medier foretar slike avveininger når de skal drøfte om de skal identifisere en ordfører, en lensmann, en næringslivstopp. I de fleste tilfeller gjør de det ikke, nettopp fordi det er en bevissthet og en standard rundt disse spørsmålene.

       Jeg vil bare ta utgangspunkt i det Kristin Halvorsen sa. Jeg er fornøyd med at hun er enig med oss i forslagets form. At hun da må henge på et sedvanlig angrep på en fornuftig forretningsdrift, får nå stå sin prøve - pengenes begredelighet er det jeg prøver å henvise til.

       Det som gjør at jeg vil si et par ord, er Kristin Halvorsens, og først Karin Andersens, antydning om at man skulle lovbestemme redaktørplakaten. Man kan jo vurdere alle forslag, men det er et forunderlig resonnement fra SV at man tror at det etiske nivå i pressen blir bedre under tvang. Vi har noen debatter i andre sammenhenger om virkninger av tvang, som de fleste avviser - man tror ikke på det. Og hvis ikke pressen har det etiske nivå at den kan håndtere plakaten uten en lovhjemmel, tror jeg ikke den veien fører frem heller.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 1792)