Sak nr. 3
Interpellasjon fra representanten Karita Bekkemellem Orheim til justisministeren:
« I prosjektrapporten: « Seksuelle overgrep mot kvinner og barn », Texmo og Aarvik, Kvinneuniversitetet Nord, 1998, påpekes det at det må skje endringer i politiets og påtalemyndighetenes håndtering av overgrepssaker, og at det må utvikles et tettere samarbeid mellom ulike fagmiljøer når en står overfor saker som gjelder overgrepsofre. I rapporten anbefales Justisdepartementet å nedsette et utvalg for blant annet å jobbe med utredernes forslag om å opprette en regional enhet for etterforskning og påtale av saker som gjelder seksuelle overgrep og familievold.
Hvordan stiller statsråden seg til rapporten og dens forslag og anbefalinger? »

TALERE:

       Karita Bekkemellem Orheim (A) : Det er ille å bli utsatt for en forbrytelse. Spesielt alvorlig er det hvis en blir utsatt for vold eller andre fysiske overgrep. Men noe av det mest rå og krenkende vi kan tenke oss, er voldtekt og annen form for seksualisert vold. Det rammer vår mest intime sfære på en fornedrende måte. Kvinner som utsettes for voldtekt og andre former for seksualisert vold, må ikke bare tåle volden og redselen mens handlingen pågår, mange må også leve med langvarige fysiske og psykiske skadevirkninger av overgrepet.

       Vi vet at i dag er det svært mange kvinner som er redde for å gå ut alene om kvelden. Frykten for å bli utsatt for overgrep reduserer deres bevegelsesfrihet. Vi vet også at det er mange kvinner som lever i parforhold hvor frykten for vold - og ofte seksualisert vold - fra partneren gjør at de lever i mer eller mindre konstant frykt som de ofte skjuler for omverdenen. I noen tilfeller er det så ille at det går ut over livskvaliteten.

       Hva er det vi som samfunn kan gjøre med denne situasjonen?

       Det aller viktigste er selvsagt å forhindre at det skjer overgrep. For hvert enkelt overgrep som kan forhindres, skåner vi en kvinne for en krenkende, voldelig eller truende opplevelse.

       Dette problemet finnes det selvsagt ingen enkle svar eller løsninger på, men som for all annen kriminalitet må også denne form for kriminalitet bekjempes med et sett av virkemidler. Jeg mener at vi må følge to hovedstrategier:

       Vi er nødt til å sette inn tiltak for å forhindre at overgrep skjer, altså forebyggende tiltak. Dessuten må vi sette inn tiltak etter at handlingen har funnet sted. Det dreier seg om straffereaksjoner og om hjelp og bistand til den kvinnen som har vært utsatt for overgrepet. Det er av stor betydning at samfunnet reagerer overfor overgriperne, og at kvinner blir behandlet på en måte som gjør at skadevirkningene fra overgrepet blir minst mulig.

       Vi vil senere i år få en gjennomgang av straffelovens bestemmelser knyttet til Seksuallovbruddutvalgets innstilling, der vi har muligheten til å foreta nødvendige grep for å styrke kvinners rettsstilling i denne type saker.

       Voldtekt er den mest alvorlige forbrytelsen, nest etter drap, i vårt samfunn. Voldtekt er et samfunnsproblem som dessverre ikke er av ny dato. Men for strafferettspleien er sedelighetssaker i den form og det omfang som vi i dag har, et relativt nytt saksområde. Det er ikke mer enn 10-15 år.

       Dersom vi ser på kriminalstatistikken fra Statistisk sentralbyrå og voldtektsmottaket ved Oslo legevakt, viser den at to av tre anmeldelser for voldtekt blir henlagt. 15 % av alle anmeldelser ender med domfellelse. 24 % av voldtektsakene som kommer opp for domstolene, ender med frifinnelse. Halvparten av de som kommer til voldtektsmottaket ved Oslo legevakt, anmelder voldtekten.

       Hvert eneste år blir mer enn 10.000 kvinner behandlet av helsevesenet for de fysiske skadene som blir påført dem av ektemenn og samboere. I tillegg kommer alle dem som ikke våger å oppsøke lege, selv om de har en betydelig skade. Det er all grunn til å tro at mørketallene her er svært høye. En svensk offentlig utredning viser at mer enn 90 % av alle voldtekter aldri blir anmeldt.

       Jeg har sett på tall fra en finsk omfangsundersøkelse som viser at 40 % av alle voksne finske kvinner har vært offer for fysisk eller seksuell vold eller voldstrusler fra menns side etter at de fylte 15 år. 20 % hadde opplevd det i siste år. Videre hadde 52 % av alle voksne finske kvinner vært offer for seksuell trakassering. 22 % av alle gifte eller samboende finske kvinner har vært offer for fysisk eller seksuell vold eller voldstrusler fra partnerens side.

       I Norge har vi ingen tilsvarende og omfattende omfangsundersøkelse om vold mot kvinner. Et av Arbeiderpartiets forslag i dag går derfor på at vi må - på linje med flere av våre naboland - få en egen og god, omfattende omfangsundersøkelse som kartlegger denne problematikken på en seriøs måte.

       Denne interpellasjonen skal i hovedsak konsentrere seg om politiets og påtalemyndighetenes rolle i voldtekts- og sedelighetssaker.

       De senere årene er det fokusert nettopp på politiets og påtalemyndighetenes evne til å håndtere denne type saker, også av etaten selv. Jeg synes det er grunn til å gi en særlig honnør til riksadvokat Tor-Aksel Busch, som for ett år siden nedsatte en arbeidsgruppe som skal undersøke politiets og påtalemyndighetenes evne til å håndtere voldtektsanmeldelser.

       Bakgrunnen for dette arbeidet er nettopp de tallene som kommer fram i kriminalitetsstatistikken. Arbeidsgruppen skal gå inn i enkeltsaker og foreta en kontroll og etterprøving av politiets etterforskning av voldtekten. Har politiet vært flinke til å sikre seg bevis underveis? Har det gått for lang tid fra voldtekten ble anmeldt, til politiet begynte å etterforske voldtekten? Har voldtektsanmeldelsen vært nedvurdert ved tjenestestedet, eller har det blitt stilt for strenge krav til bevis? Det er jo nettopp mange av de samme problemstillingene som rapporten fra Kvinneuniversitetet Nord har dokumentert på en meget oppsiktsvekkende måte.

       Gruppen nedsatt av Riksadvokaten vurderer om politiet og statsadvokaten havner på riktig avgjørelse når valget står mellom det å reise tiltale og å henlegge en voldtektssak.

       Vi er mange som imøteser resultatet av arbeidsgruppens arbeid, for vi vet at det er svært mye som kan gjøres for å endre på det inntrykket kriminalitetsstatistikken gir oss, nemlig at det kan synes fånyttes å anmelde en voldtekt. Dette inntrykket underbygges også langt på vei av den nylig framlagte prosjektrapporten som jeg viste til fra Kvinneuniversitetet Nord.

       Kvinneuniversitetet Nord satte høsten 1997 i gang et utredningsprosjekt om rettsstilling og oppfølging av kvinner og barn som blir utsatt for seksuelle overgrep. Formålet var å legge fram en dokumentasjon som kunne gi grunnlag for forbedringer med hensyn til rettsstilling og oppfølging av kvinner og barn.

       Utredninger fra våre tre nordligste fylker viser at det til dels er store forskjeller på hvordan disse sakene behandles. Det gjelder mellom politidistriktene, men også innenfor ett og samme politidistrikt. Etterforskningen bærer preg av enkeltpersoners engasjement og innsats, og det samme kunne sies om den påtalemessige behandlingen.

       Dette gjør at den totale saksbehandlingen - slik utrederne ser det - i stor grad er personavhengig og tilfeldig. Det er da jeg stiller meg spørsmålet: Har vi ikke samtidig et alvorlig rettssikkerhetsproblem for kvinner som blir utsatt for slike alvorlige overgrep i vårt land?

       Ifølge rapporten fra Kvinneuniversitetet Nord ligger den optimale løsningen i et teamarbeid, et team som også må inkludere den som senere skal aktorere saken.

       Jeg vil helt til slutt si at jeg håper at vi i dag kan få en konstruktiv debatt om et viktig tema som berører svært mange kvinner i vårt land.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Rapporten fra Kvinneuniversitetet Nord ble overlevert justisministeren i et møte i departementet den 26. oktober 1998, der også prosjektmedarbeiderne møtte.

       I det møtet gav justisministeren uttrykk for at Kvinneuniversitetet Nord har påpekt viktige problemstillinger, og at rapportens resultater vil bli brukt i det videre arbeid for å forbedre behandlingen av seksuelle overgrepssaker. Det er viktig at man i denne type saker styrker kompetansen innen alle ledd i saksbehandlingskjeden.

       Innledningsvis vil jeg få fremheve at kamp mot seksuelle overgrep og seksualisert vold er en viktig del av den generelle innsatsen mot vold. Bekjempelse av vold og seksuelle overgrep skal være et prioritert område innen justissektoren. Mange seksuelle overgrep blir ikke anmeldt. Statistisk sentralbyrå antar at mørketallene for sedelighetsforbrytelser i Norge, etter alt å dømme, er store. Man kan forstå at mange ofre ikke ønsker å gå videre med en sak. Grunnene til det er mange. Ofre opplever overgrepet som personlig sterkt belastende og tabubelagt, uavhengig av hvordan man antar at offentlige instanser behandler slike saker.

       Seksuelle overgrep mot barn medfører særskilte utfordringer for politiet og påtalemyndigheten. For en effektiv kriminalitetsbekjempelse er det nødvendig at politiet får kjennskap til det som skjer. Det er derfor nødvendig at voldtekter og andre seksuelle overgrep - og forsøk på det - blir anmeldt. Det er også viktig at politiet har tilstrekkelig kompetanse til å kunne følge opp.

       Men vi vet at seksuelle overgrepssaker er vanskelig å etterforske og få iretteført. For mange ofre er det en stor belastning å rekonstruere hendelsen, særlig under en hovedforhandling. Overgrep skal bevises. I flere saker står ord mot ord. Ofte er det ikke andre enn overgriper og offer til stede der forbrytelsen skjer. Jeg er meget opptatt av å gjøre etterforskningen så effektiv som mulig, utvikle politiets muligheter til å sikre tekniske bevis og sette påtalemyndigheten best mulig i stand til å skaffe beviser i de aktuelle sakene. Det vil også være til gagn for retten som skal foreta bevisvurderingene. Jeg vil imidlertid påpeke domstolens selvstendighet knyttet til bevisvurdering.

       Det er mitt standpunkt at vi må arbeide for ytterligere å øke antall iretteførte saker, med sikte på å få til pådømmelse der vilkårene er til stede. Dette gjelder hele landet, og ikke bare de tre nordligste fylkene. Personer som utsettes for seksuelle overgrep, må ikke gi opp å anmelde slike overgrep. Jeg vil arbeide for større profesjonalitet i alle ledd av etterforskningen. Her har det vært en utvikling på flere områder. Denne utviklingen må fortsette.

       Dette er noe Regjeringen prioriterer. I den sammenheng er rapporten fra Kvinneuniversitetet Nord et nyttig bidrag. Det er allerede iverksatt tiltak i de nordligste politidistriktene for å bedre de forholdene som rapporten peker på. Blant annet er tiden fra begjæring av dommeravhør til effektuering nedkortet. Det er nå innført regler om tidsfrist for gjennomføring av dommeravhør og observasjon som følge av den nye forskriften om dommeravhør som trådte i kraft den 1. november 1998.

       Regjeringen har oppnevnt en statssekretærgruppe med Barne- og familiedepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet som deltakende departementer. Denne gruppen skal utrede vold og overgrep mot kvinner, herunder seksuelle overgrep og prostitusjon, og legge fram en handlingsplan med tiltak for å kunne styrke bekjempelsen av denne type kriminalitet. Forslagene i rapporten fra Kvinneuniversitet Nord vil inngå i statssekretærgruppens arbeid og bli nøye vurdert. Det gjelder også forslaget om å nedsette et utvalg for å utrede en prøveordning med en regional enhet for etterforskning og påtale i saker som gjelder seksuelle overgrep og familievold. Fra Justisdepartementet vil vi arrangere et seminar for de tre nordligste fylkene med aktuelle aktører som deltakere, for å gå videre inn i problemstillingen som rapporten tar opp. Det vil - antar jeg - i seg selv være et bidrag til å fokusere på bekjempelsen av vold og overgrep mot kvinner. Forslagene vil bli behandlet i en helhetlig sammenheng med andre forslag i den kommende handlingsplanen som dette statssekretærutvalget skal lage. For øvrig vil jeg peke på at vi i det ovennevnte arbeidet også har kontakt med Riksadvokaten, som er ansvarlig for prioritering og organisering av etterforskning også av denne type saker. Som interpellanten nevnte, har Riksadvokaten oppnevnt en intern arbeidsgruppe som skal se nærmere på bl.a kvaliteten i etterforskningen av voldtektssaker. Dersom gruppen finner grunnlag for det, vil den komme med forslag til tiltak og forbedringer. Dette arbeidet er i gang, og jeg vil avvente Riksadvokatens gjennomgang og vurdering for å se om det gir grunnlag for å gå inn med særskilt innsats.

       Problemstillingene som her er tatt opp, ble også drøftet på en idédugnad den 15. februar, der det kom flere innspill og ideer til utarbeidelsen av handlingsplanen. Vi tar sikte på å legge fram denne handlingsplanen i juni år.

       Jeg vil også fremheve arbeidet ved Politihøgskolen og Kripos knyttet til kompetanseheving og utvikling av spisskompetanse. Dette skal også politietaten i de tre nordligste fylkene få del i.

       La meg nevne andre tiltak som er i gang, eller som vil komme på dette feltet:

       For det første: Politihøgskolen legger nå til rette for en god grunnutdanning i seksuelle overgrepssaker. Studentene på skolen får en grunnleggende innføring i lovene, mottak av anmeldelse, avhør, sporsikring og legeundersøkelse samt ulike etaters arbeid i overgrepssaker. Politihøgskolen har siden 1992 avholdt egne etterutdanningskurs i etterforskning av seksuelle overgrep. 295 tjenestemenn og -kvinner fra hele landet har deltatt på disse kursene.

       I 1997 ble dette tilbudet ytterligere utvidet med et fordypningskurs trinn II som gjør dem enda bedre rustet til å etterforske slike saker.

       For det andre: Kriminalpolitisentralen har utviklet en særskilt spisskompetanse når det gjelder etterforskning av seksuelle overgrepssaker og bistår politiet ellers i konkrete saker. Kripos hjelper til med opplæring og kompetanseheving på feltet.

       Opprettelsen av et sentralt DNA-register ved Kripos i 1997 er også meget viktig. Foruten DNA-test i konkrete saker, vil registeret inneholde en oversikt over tidligere straffedømte i slike saker. Kripos har fra 1997-98 lagt opp til at man skal legge inn DNA-profiler for kjente gjerningsmenn. Påtalemyndigheten må ta stilling til om også tidligere straffedømtes DNA-profil skal legges inn. I saker med ukjent gjerningsmann, men hvor man har sikret tekniske bevis, vil registeret kunne gi verdifull hjelp. DNA-tester er som kjent 100 % sikre. Registeret vil også kunne styrke rettssikkerheten til en mistenkt ved at DNA-opplysningene tidlig også vil kunne ekskludere en person fra mistanke. DNA-registeret vil ha størst betydning på lang sikt. Den rivende utviklingen på dette området, ved at man f.eks trenger stadig mindre materiale for å finne DNA-profilene, gir etter min oppfatning stadig bedre muligheter for å skaffe vurderingsgrunnlag og beviser i de konkrete sakene. Riksadvokaten har i slutten av desember 1998 sendt ut et rundskriv - « DNA-registrering » - vedrørende registrering av DNA-profiler i henhold til de nye bestemmelsene i påtaleinstruksen som nå har trådt i kraft.

       For det tredje: Det er viktig å styrke offerets rettsvern. Rettsvern innebærer likevel noe langt mer enn å oppnå domfellelse. Det er gjennomført en rekke tiltak de senere årene, både for å gi ofrene bedre rettsvern og skape bedre grunnlag for politiets arbeid. Lovfestet rett til bistandsadvokat og under visse forutsetninger fri rettshjelp er grunnleggende og viktige prinsipper til støtte for fornærmede i voldtektssaker - muligheten for å få tilkjent voldsoffererstatning likeså. Trygghet er en grunnleggende velferdsfaktor. Det er satset mye på styrket vern av ofre for kriminalitet. Muligheten for å ilegge besøksforbud er et viktig tiltak i denne forbindelse. Retten til å få ytterligere informasjon, eksempelvis om at det tas ut tiltale eller at siktede løslates fra varetekt, er også av stor betydning for fornærmede.

       Som nevnt er det viktig for politiet og domstolene at man kan sikre seg gode, tekniske beviser. Voldtektsmottaket i Oslo kommune markerte i 1996 ti års virksomhet. Siden er flere voldtektsmottak bygd ut. Dette vil bidra til å sikre beviser på et tidlig tidspunkt, hvilket ofte er helt avgjørende for domfellelse i denne type saker.

       For det fjerde: Et prøveprosjekt med rådgivningskontorer for kriminalitetsofre er startet i noen politidistrikter, deriblant i Tromsø, der særskilt voldsofre og ofre for sedelighetsforbrytelser vil kunne få hjelp, støtte og veiledning i hvordan de skal gå fram når de har blitt utsatt for overgrep.

       For det femte vil jeg dessuten nevne at Seksuallovbruddutvalget har gjennomgått hele sedelighetskapittelet i straffeloven, som også interpellanten var inne på. Utvalgets innstilling har nå vært til høring, og høringsuttalelsene er under bearbeidelse. Jeg vil legge fram en odelstingsproposisjon til høsten. Jeg kan ikke foregripe konklusjonene på dette arbeidet, men det vil gi Stortinget en bred anledning til å gjennomgå lovverket på dette viktige feltet. I denne forbindelse vil jeg naturligvis se på mulighetene for å kunne styrke bekjempelsen av seksuelle overgrep.

       Etter min oppfatning vil både gjennomførte og forestående tiltak til vern om kriminalitetsofre, det være seg gjennom lovendringer, styrket kompetanse eller ny teknikk, bidra til å styrke voldtektsofres rettsvern og bidra til at flere saker kan føres fram til domfellelse.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg vil takke statsråden for svaret.

       De som står bak arbeidet med rapporten fra Kvinneuniversitetet Nord, har lang erfaring, både som statsadvokat og som etterforsker. Jeg er veldig glad for at prosjektets innhold vil bli tatt med i det videre arbeidet i departementet. Etter det jeg kjenner til, er det heller ikke noe som skulle gi grunn til å betvile det faglige i denne rapporten.

       Bare en har en mistanke om at rapporten gir et bilde av en situasjon som er riktig, er det etter min mening en meget sterk grunn til å reagere. Derfor er jeg glad for at justisministeren også vil innarbeide rapporten i det arbeidet Statssekretærutvalget skal gjøre, og man er nødt til å se på kvaliteten av det arbeidet som gjøres i forbindelse med disse spørsmålene.

       Jeg synes det er grunn til å understreke at det er viktig at politi og påtalemyndighet følger opp denne type saker på en skikkelig, seriøs måte. Arbeiderpartiet mener at det er viktig at justisministeren følger opp dette alvorlige samfunnsproblemet og ser på hvordan vi som storsamfunn kan forebygge denne type problemer. Det er jo slik at det farligste stedet for kvinner i dag ikke er Karl Johan en sen nattetime, men faktisk deres egne hjem. Både blant oss politikere og også i media er hovedfokus i dag rettet mot den synlige gatevolden - det gjelder også ulike typer butikker og banker. Dette opprører selvfølgelig de aller fleste av oss. Men jeg tror vi også har et ansvar for å huske at volden i hjemmet, mot kvinner og barn, har et stort omfang og er vanskelig å angripe.

       Jeg synes også det er positivt at politimesteren i Oslo ønsker å prioritere disse sakene høyere. En voldtekt kan føre til ubotelig skade i et menneskeliv, og skaden blir ikke mindre hvis voldtektsmannen går fri. Det er kanskje slik at når vi diskuterer voldtekt i vårt samfunn, har vi lett for å røre sammen både moral, rettstenkning og omsorg for individet. Det er et meget sterkt signal når advokater faktisk fraråder unge jenter fra å anmelde voldtekt som har skjedd på en fest. Vi husker også godt debatten om skjørtelengde, og om kvinner som gikk alene på bar. Jeg synes det er grunn til å spørre: Hvem har skylden for en voldtekt? Jeg synes også det er grunn til, etter å ha sett en del dommer i vårt eget rettssystem, å minne om hvem som faktisk er offeret i en voldtektssak.

       Jeg mener ikke at løsningen på voldtektsproblemet ligger i å redusere verken menns rettssikkerhet eller kvinners frihet. Vi må bestrebe oss på aldri å dømme uskyldige. Vi er nødt til å ville friheten (presidenten klubber).

       - Jeg skal komme tilbake til resten senere, president.

       Det fremgår av rapporten at den er foreløpig, og at den vil bli bearbeidet videre fra forskernes side. I oppfølgingen av denne spesielle rapporten, som jeg redegjorde for at vi vil gå igjennom i et seminar, vil vi få anledning til en videre dialog om dette.

       Jeg er også enig i at det er viktig i denne situasjonen, hvor vi en periode har hatt en sterk fokusering på gatevolden og det alvorlige ved den, å ta med oss det perspektivet at et stort omfang av vold skjer i det skjulte - innenfor hjemmets fire vegger. Det vil jeg berømme interpellanten for å ha gitt sitt bidrag til gjennom denne interpellasjonen.

       Den redegjørelsen jeg gav, viser at mye er gjort, og at mye er under arbeid, og vi kommer til å samle trådene i en nasjonal handlingsplan som skal være klar til sommeren. Jeg syns det da er naturlig å samle alle gode forslag, inkludert de som interpellanten har reist i dag, i det arbeidet og den bearbeidelsen som skal skje fram til denne handlingsplanen blir presentert. Med det har jeg vel også gitt en indikasjon på hvordan jeg syns det vil være naturlig at Stortinget behandler dette. Men det er selvfølgelig Stortingets egen sak.

Vidar Bjørnstad (A) : Kampen mot vold er et av de viktigste innsatsområder innenfor kriminalitetsbekjempelsen - ikke minst gjelder dette vold og overgrep mot kvinner og barn. Seksualisert vold og overgrep mot barn er gitt spesiell oppmerksomhet fra tidligere regjeringer, fra den nåværende regjering og fra en enstemmig justiskomite.

       Voldtektsforbrytelsen er en alvorlig kriminell handling. Voldtekt er i en særstilling i forhold til andre voldshandlinger, i og med at voldtekt i all hovedsak rammer kvinner. Statistikken viser at to av tre anmeldelser blir henlagt. Generelt sett regner en med at kun 15 % av alle anmeldelser ender med domfellelse.

       Saksbehandlingen i rettssystemet er lang. Et stort antall voldtekter blir ikke anmeldt, det er store mørketall. Jeg mener at dette klart viser at rettsvernet for voldtektsofre er for svakt. Det har vært et felles politisk ønske om større innsats på dette området. Jeg viser til en tilsvarende interpellasjonsdebatt for vel et års tid siden.

       Vi skal heller ikke nå foregripe drøftingene i forbindelse med oppfølgingen av Seksuallovbruddutvalgets innstilling, og vi venter fortsatt på Regjeringens framlegg i denne saken.

       Men jeg vil understreke at det for voldtektsofferets rettsvern er avgjørende at flere voldtekter blir anmeldt. Det er nedslående å registrere at advokater ut fra erfaring råder kvinner til ikke å gjennomgå en rettssak. Særlig tror jeg behandlingen av offeret i rettssaken har stor betydning. Det må satses sterkere på utbygging av voldtektsmottak der bevis sikres raskt, og på egne ansvarlige for sedelighetssaker ved det enkelte politikammer. Forhåpentligvis vil arbeidet med gjennomgang av voldtektssaker bidra til en økning i antall iretteførte og pådømte saker. Dette har vært ambisjonen til tidligere regjeringer, og jeg er glad for at ambisjonsnivået ikke er senket.

       I fjor ble det tatt til orde for at det er naturlig med strengere straff for voldtekt som skjer ved overfall, enn for voldtekt som utføres av en bekjent av offeret. Dette vil jeg ta sterk avstand fra. Arbeiderpartiets utgangspunkt er at voldtekt er like alvorlig enten det skjer ved overfall eller i private forhold, ja, enkelte vil hevde at i sistnevnte tilfeller kan voldtekt faktisk være ledd i en langvarig mishandling. Oslo-politiet har nylig påpekt de store mørketall med hensyn til volden som skjer i hjemmene.

       Når det gjelder straffen generelt, viser jeg til at en enstemmig justiskomite over flere år og i ulike sammenhenger har uttalt at straffeutmålingen for vold mot barn, sedelighetsforbrytelser og grov voldsbruk bør skjerpes. Det bør derfor ikke være noe suspekt i at representanter for politiske partier gir uttrykk for den samme holdning.

       Når det gjelder overgrep mot barn og deres rettsvern, viser jeg også til at Stortinget i fjor på bakgrunn av innstilling fra en enstemmig justiskomite, vedtok endringer i straffeloven som skulle bedre rettsvernet for barn - at foreldelsesfristen i overgrepssaker først skal regnes fra den dag offeret fyller 18 år, at det skal tillegges vekt i skjerpende retning dersom det er utøvd vold overfor barn under 14 år, og at avhør av barn skal skje innen to uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet. Jeg forutsetter at Regjeringen senere vil evaluere virkningene av disse endringene.

       Jeg vil igjen minne om at vi venter på Regjeringens oppfølging av Seksuallovbruddutvalgets innstilling, hvor vi i en bredere sammenheng får anledning til å vurdere lovgivning og andre tiltak for å bekjempe seksualisert vold.

Jan Simonsen (Frp) : Det er selvfølgelig viktig at voldtektsforbrytere blir tatt og dømt. Fremskrittspartiet vil derfor støtte alle tiltak som kan bidra til å styrke kompetansen til politi og påtalemyndighet. Det vil ha to positive konsekvenser: For det første øker det muligheten for at en skyldig voldtektsmann blir dømt, og samtidig øker det muligheten for at en uskyldig person blir frikjent. Det er selvfølgelig like viktig i voldtektssaker som i andre saker at man unngår justismord.

       Det mest positive som har skjedd for å oppklare voldtektsforbrytelser, er naturligvis opprettelsen av DNA-registeret, som statsråden var inne på. Der har Fremskrittspartiet i mange år før dette virkelig kom inn i riktig spor, vært en pådriver.

       For voldtektsofrene er det særdeles viktig at de som er skyldige og blir dømt, får en straff som føles rimelig og rettferdig. Jeg har snakket med så mange voldtektsofre som føler det som en tilleggslidelse og en tilleggsbyrde at voldtektsmannen slipper unna med så urimelig lave straffer som man får i dag.

       Det er riktig som representanten Bjørnstad sa, at en enstemmig justiskomite, både i denne stortingsperioden og i forrige stortingsperiode, gang på gang har påpekt at man ønsker og helst ser at voldtektsforbrytere gjennomsnittlig blir dømt strengere. Det har ført til at gjennomsnittsstraffeutmålingen i løpet av de siste tre-fire årene har økt fra et år og ni måneder til to år og én måned. Det er etter min vurdering ubetydelig.

       Det går sent i domstolssystemet å ta signaler fra lovgivere. Derfor er det desto mer trist at Arbeiderpartiet har vist seg så totalt uvillig til å ta et grep om denne situasjonen. Hver gang Stortinget har foreslått virkelig å gjøre det lovgivere kan gjøre, nemlig å øke minimums- og maksimumsstraffene, så har Arbeiderpartiet stemt imot, også da Fremskrittspartiet foreslo det sist. Det eneste man kan gjøre hvis man er misfornøyd med domstolspraksis, er selvfølgelig å gjøre det umulig for domstolene å dømme så mildt gjennom å sette høyere minimumsstraffer. Jeg håper at neste gang det kommer opp et slikt forslag, og det vil komme, vil Arbeiderpartiet være mer velvillig til å ta det eneste grepet som virkelig monner, og sørge for at minimumstraffen blir to eller tre ganger høyere enn det den er i dag.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Jeg er glad for at representanten Karita Bekkemellem Orheim har tatt opp denne interpellasjonen, fordi det er viktig at det fokuseres på og skapes åpenhet omkring dette spørsmålet. Det er et spørsmål som det ikke minst er viktig at vi mannfolk engasjerer oss i, slik at det ikke blir en damesak, en kvinnesak, i Stortinget. Det er viktig at vi som hører til på den « gale siden » av forbryternes plass, også sier klart og tydelig fra om at dette er uakseptabelt.

       I forbindelse med at jeg tilhører en religiøs menighet, har jeg også lyst til å gi uttrykk for en stor sorg og bedrøvelse over at det også i denne sammenheng, i religiøse menigheter, foregår helt uakseptable ting på dette feltet. Det skal og bør ikke skje. Derfor er det viktig at vi også her får tingene opp på bordet, slik at vi klart og tydelig kan markere at dette er uakseptabelt. En sammenblanding av sjelesorg og seksuell, erotisk aktivitet er ikke noe annet enn overgrep i Guds navn!

       Mennesker vil på grunn av dette i særlig grad føle seg forsøplet og tilgriset, det skaper en gal skyldfølelse og skam. Og når så dette skal etterforskes og prøves, opplever disse menneskene i tillegg til de problemer og vansker de har hatt i sitt hverdagsliv, at det er så vanskelig når de kommer i rettssystemet. De føler at de ikke blir tatt på alvor.

       Da er det viktig, slik statsråden nå har gitt uttrykk for, at man følger opp med tiltak som vil kunne komme ofrene i seksuelle overgrepssaker til gode, som også virker forebyggende, slik at færrest mulig slike overgrep skal skje i framtiden. Spesielt har jeg lyst til å nevne det arbeidet som er i gang for å få større profesjonalitet i alle ledd i etterforskningen. Forskriften om dommeravhør som trådte i kraft 1. november 1998, er av stor betydning for at tiden fra begjæring av dommeravhør til effektuering blir nedkortet. Det er også av stor betydning å slippe lang ventetid. Jeg er glad for at statsråden så tydelig sier at Regjeringen vil se på området seksuelle overgrep og familievold i en helhetlig sammenheng. Her trengs det mye kompetanse.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Å bli utsatt for seksualisert vold eller regelmessig vold i hjemmet medfører sterke psykiske påkjenninger. Belastningen blir ikke mindre av lang ventetid før domstolsbehandling, liten troverdighet i rettssaken, eller at saken faktisk henlegges før den kommer så langt.

       Den aktuelle rapporten fra Kvinneuniversitetet Nord, som Bekkemellem Orheim har vist til, er i sannhet skremmende lesning. Den dokumenterer samtidig et tydelig behov for at det forskes mer på dette området. Det er derfor prisverdig at rapporten foreligger, og at den innarbeides i Regjeringens handlingsplan.

       Denne typen vold mot kvinner og barn bli sjelden anmeldt, og overgriperne blir sjelden dømt. Jeg har merket meg at hele 80 % av overgrepene mot barn under ti år henlegges i stor grad på grunn av bevisets stilling. Tilsvarende tall for voldtekter var skremmende 77 %. Slike tall oppfordrer selvfølgelig ikke til anmeldelse.

       Uten et sterkt og profesjonelt mottaksapparat når vi heller ikke videre. Flere må tørre å anmelde overgrepene. Da trenger vi en opprustning av støtten som tilbys de kvinner som blir utsatt for seksuelle overgrep eller regelmessig mishandling, slik at de får mot og krefter til å gå gjennom en rettssak, samtidig som de må få hjelp til å bearbeide både de psykiske og de fysiske påkjenningene.

       For å øke antall domfellelser vurderer Høyre også om politiet i større grad vil kunne anmelde beviselige overgripere der ofrene ikke selv tør eller vil gå til et slikt skritt, eller trekker anmeldelsen tilbake. Et godt fungerende hjelpeapparat er selvfølgelig en forutsetning for dette. På den annen side må rettsapparatet sikre rask, forsvarlig domsbehandling, og politiet må ha både ressurser og kompetanse til å gjøre sin del av jobben.

       Rapporten har her pekt på store utfordringer med hensyn til den høye henleggelsesprosenten og manglende vilje ute i felten til å etterforske disse sakene. Jeg ser behovet for oppbygging av regional og sentral kompetanse og bedre koordinering av denne etterforskningen, og det vil være riktig om den kompetansen som bygges opp sentralt og regionalt, blir en ressursbase som kan brukes for å øke kompetansen i hele landet.

       Rapporten peker på at innføringen av toinstanssystemet har medført ytterligere saksbehandlingstid. Det er en ekstra byrde for offeret både i ventetiden og ved selve domsbehandlingen. De utfordringene som foreligger i forhold til behandlingen av ofrene ved et slikt system, håper jeg at vi kan få komme tilbake til ved en senere anledning.

Ågot Valle (SV) : Samfunnets holdninger til seksuelle overgrep mot kvinner og barn og prioriteringene når det gjelder å sørge for både rettssikkerhet og hjelp, gir kvinner og barn signaler om hva de er verdt, og til nå har innsatsen vært lavt prioritert. Men de tiltakene som etter hvert nå kommer, har kommet etter et langvarig arbeid fra store deler av kvinnebevegelsen.

       Seksuelle overgrep mot kvinner og barn har store konsekvenser for samfunnet og for dem som volden er blitt utøvd mot. Den volden har både noe med makt å gjøre, og den har noe med kjønn å gjøre. Derfor er arbeidet for reell likestilling viktig for å hindre seksualisert vold.

       Voldtekt er en handling som vil prege den som blir voldtatt, i årevis, på livstid dersom hun - fordi det oftest er en hun - ikke får hjelp. Både for barn og voksne handler det om reaksjoner på det å miste råderetten over sin egen kropp, om å bli invadert, tatt makta over og ydmyket på det aller groveste. Uten hjelp finner vi dem igjen i hjelpeapparatet, men med andre diagnoser, som uføretrygdet, med rusproblem, med angstproblem, som prostituert og med diverse uklare lidelser. Å bli trodd når en kvinne endelig melder fra om mishandling eller voldtekt, er helt vesentlig for at hun skal kunne ta fatt i livet sitt igjen. For å bli trodd må politi og påtalemyndighet ha nok kunnskap, slik at sakene kan føres helt fram til doms.

       Rapporten fra Kvinneuniversitetet Nord må tas på alvor, fordi den viser at sedelighetssaker har lav prestisje, videre at det ikke er nok kunnskap verken i forhold til vitnepsykologi eller etterforskningsmetoder. Heller ikke er den tverrfaglige innsatsen god nok. Dette er kompliserte saker med hensyn til bevisførsel, fordi gjerningsmannen - og det er oftest en mann - og den utsatte ofte er bekjente eller i familie. Ofte er det slik at ofrene tar på seg all skyld og skam.

       Det er en god idé å prøve ut en regional enhet for etterforskning og påtale av saker som gjelder seksuelle overgrep og vold. Men samtidig er det nødvendig å tilføre kompetanse og sørge for at den blir brukt på en systematisk måte i resten av landet. Den kompetansen som tydeligvis både Bergens-politiet og Oslo-politiet viser at de har, må tilføres andre. Og det er kanskje ikke noen tilfeldighet at nettopp Oslo-politiet og Bergens-politiet viser at de nå har en kompetanse, for det tror jeg har skjedd gjennom et veldig godt samarbeid bl.a mellom akuttmottakene for voldtekt.

       Rapporten avdekker at det er altfor mange saker som blir henlagt, og det er alvorlig. Men det er like alvorlig at det er fordommer i rettsapparatet, og at disse fordommene gjør at ofrene ikke har rettssikkerhet.

       Heftet til arbeiderpartikvinnene er blitt harselert over i media, og jeg må innrømme at det har vært en litt klønete takling. Men hva er skandalen? Jo, skandalen er at fordommene fremdeles finnes.

Jon Olav Alstad (A) : Seksuelle overgrep mot barn og kvinner er blant de alvorligste forbrytelsene vi har. Likevel ser vi at det er vanskelig å ta opp enkelte systematiske overgrep. Det er selvsagt flere årsaker til det, ikke minst at det fortsatt er et tabubelagt område, i hvert fall i de tilfellene vi fokuserer på den misbruk av tillit som skjer i hjemmet og innenfor andre samfunnsinstitusjoner.

       Også innenfor det politiske miljøet er dette områder som har vært lite fokusert, noe som kan ha flere forklaringer. Desto viktigere er det at interpellanten forsøker å fokusere på dette området, og hvordan det offentlige hjelpeapparatet forholder seg til det. I budsjettet for siste år ble det fra Arbeiderpartiet pekt på flere forskjellige endringer som kan styrke det hjelpeapparatet vi har.

       Det viser seg jo at det er kvinner og barn som i hovedsak utsettes for overgrep, og det skjer spesielt i hjemmet. Dette fratar kvinner og barn grunnleggende menneskerettigheter, noe et velferdssamfunn ikke kan akseptere bare fordi det skjer i hjemmet.

       Arbeiderpartiet har foreslått å nedsette et eget utvalg for å få en gjennomgang av problemstillinger knyttet til vold mot barn og kvinner. Så får vi håpe på et sterkere engasjement på dette området også fra Regjeringens side, og at vi får kvinnevoldsutvalget på plass raskest mulig.

       Noe av det viktigste vi i disse sakene kan bidra med, er kunnskap og holdninger. Offentlige instanser som kommer i kontakt med slike voldstilfeller, må kunne legge et godt og tillitsfullt grunnlag for videre oppfølging av voldsutøvelsen og hjelpetiltak der det vil være behov for det. Det bør bl.a innebære å tilføre domstolene kunnskap om vold mot kvinner. En opprettelse av særskilte ordninger for å sikre kompetanse i domstolene i slike saker kan være en løsning som bør vurderes nærmere. Videre er det viktig å styrke samarbeidet mellom politi, helsevesen, barnevern og sosialmyndigheter for å gi barn i voldsbelastede familier et best mulig oppfølgingstilbud.

       Vi må styrke prosedyrene knyttet til innsamling av bevismateriale blant helsepersonell og politi. Å bygge ut tilbudet om behandling av overgriperen kan også være med på å hindre videre overgrep, og det er viktig at menn engasjerer seg i dette arbeidet. Det er et problem at enkelte bruker maskulinitet til undertrykking og vold fremfor beskyttelse. Derfor er det viktig at gutter får kontakt med sunne mannsroller, og at menn synliggjør at dette ikke er en egenskap for menn, tvert imot. I så måte er denne debatten et lite løft.

       La meg understreke at justisministerens redegjørelse viste at det skjer en positiv utvikling på flere av disse områdene. Politimesteren i Oslo understreket i går at de raske løsningene ikke alltid holder. Ropet på mer politi og straff, som Jan Simonsen allerede har vært oppe og framført i denne debatten, er ikke den endelige løsningen. Her trengs det et grundig arbeid også på forebygging. Derfor blir det også feil når sentrum og høyresiden i budsjettet kutter på forebygging for inneværende år. La oss håpe på et bedre resultat for neste år på dette området.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Denne interpellasjonen tek opp eit alvorleg samfunnsproblem, og i veldig sterk grad dreier dette seg om haldningar. Me kan gjerne òg kalla det kultur. Derfor er det så viktig at signala frå denne salen er heilt tydelege. Seksuelle overgrep har ingen samfunnsmessig aksept.

       Eg har lyst til å peika på eit par forhold. Svært mange anmeldelsar etter straffeloven § 198, som gjeld misbruk av stilling, vert lagde vekk på grunn av bevisets stilling. Det er derfor naturleg at det vert sett nærare på ei endring av denne paragrafen, slik at den betre vert retta inn mot det som skjer i dag.

       Eit anna forhold er foreldingsfristen for slike saker, som i dag er ti år. I saker som gjeld seksuelle overgrep i samband med misbruk av stilling, ser me mange eksempel på at prosessane eller mekanismene hos ofra er svært like. Følgjande skjer: I fleire år vågar ikkje offeret å snakka med nokon om det som har skjedd, og føler eigentleg at dette var deira feil. Så går det ein del år, så modnast det fram ei erkjenning av at det kanskje likevel ikkje var deira feil, og så vågar ein å snakka om dette. Likevel: Vegen fram til offeret er moden for å anmelda er lang, han er vond, og han er vanskeleg. Og når ein endeleg er komen fram til det punktet der ein er i stand til å anmelda forholdet, er det dessverre i veldig mange tilfelle for seint, for då har foreldingsfristen kome inn. Derfor bør det òg vurderast ei utviding av foreldingsfristen for slike saker.

Astrid Marie Nistad (A) : Det er store mørketal når det gjeld seksuelle overgrep mot kvinner og barn. I dag veit vi at slike saker ikkje har prioritet og står ikkje først på lista til politiet og påtalemakta.

       Levekårsgranskinga frå Fafo frå 1997 synte at eitt av fem valdstilfelle skjer i heimane. Og ved denne valden er det som regel nære relasjonar mellom offeret og den som utøver mishandlingane, anten familie eller nære vener.

       Eg har tidlegare stilt justisministeren spørsmålet: Kva gjer det offentlege systemet for å sikre bevis i valdtektssaker.

       I dag er det ikkje pålegg overfor helsepersonell om å sikre bevis ved kontakt med lege eller anna helsepersonell. Ved Oslo legevakt oppbevarer dei funna dei gjer, i to månader, utan at offeret har bestemt seg for anmeldelse. Bakgrunnen er aktiv innsats frå kvinnelege medarbeidarar på Oslo legevakt. Når vi veit at over 100.000 kvinner kvart år vert behandla av helsevesenet for dei fysiske skadane som vert påført dei av ektemakar, sambuarar eller tilfeldige menn, er dette eit høgt tal. Det er nedbrotne kvinner som ikkje veit si arme råd, som kjem til det offentlege helsetilsynet for å få hjelp. Då bør det vere pålagt også å sikre spor og bevis for at desse kvinnene kan gå vidare til påtalemakta i vissa om at bevis er sikra for deira sak. Teieplikta som helsepersonell har i slike saker, bør ein også sjå på for å lette bevisføringa for desse mishandla ofra.

       Mannsrolleutvalet uttalte i sin sluttrapport, NOU 1991:3:

       « Den såkalte private volden må i større grad fokuseres. Hovedkarakteristikken ved denne volden er at den er så usynlig, og usynligheten gjør at volden kan fortsette. »

       Denne fråsegna fortel kor viktig det er at styresmaktene oppnemner eit offentleg kvinnevaldsutval for å sjå på den usynlege valden som går ut over kvinner og barn, og slik gi den eit offentleg ansikt. Mitt spørsmål er: Vil statsråden oppnemne eit slikt kvinnevaldsutval i tråd med det justiskomiteen samrøystes bad om? Det er viktig for den vidare debatten i dag.

       Arbeidarpartiet si kvinnerørsle er òg opptatt av at krisesentra både vert styrkte økonomisk og vert bygde ut over heile landet. Dei eksisterande sentra gjer ein kjempeinnsats for kvinner og barn som søker vern og hjelp. Difor bør dei heller ikkje gå rundt og tigge etter pengar.

       Politiet er òg ein viktig faktor i kampen mot seksuelle og andre overgrep mot kvinner og barn. Dei er oftast dei første som vert tilkalla når ting skjer. Å styrke utdanninga på dette området og syte for at både kvinner og menn er mellom dei tilsette i politiet, vil hjelpe desse ofra sin situasjon. At ei kvinne får snakke med ein kvinneleg polititilsett, vil opne for tryggleik og tillit.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Først vil jeg si at jeg synes det er veldig positivt at det er så mange menn som har deltatt i denne debatten i dag. Jeg vil også berømme representanten fra Kristelig Folkeparti, som setter ord på et tema som vi vet er meget følsomt i de kristne miljøene.

       Når vi diskuterer voldsproblematikk mot kvinner, kommer vi heller ikke forbi å se på våre krisesentre. Det er viktig at vi bygger ut og styrker krisesentrene i alle delene av landet vårt. Det er også viktig at vi klarer å sikre et mest mulig likt tilbud over hele landet, og her vet vi at det er store forskjeller kommunene imellom.

       Arbeiderpartiet mener det er viktig at vi utarbeider et helhetlig forslag til hjelpetiltak som kan virke for en tidsavgrenset periode. Det er viktig at disse tiltakene omfatter profesjonell hjelp av psykolog og advokat, hjelp til bolig og tilbud om skolering og utdanning. Vi må som samfunn ta en bredere gjennomgang av ulike problemstillinger knyttet til vold mot kvinner og barn.

       Jeg synes også at forslaget om en prøveordning med en regional enhet i våre tre nordligste fylker er verdt å se nærmere på, og jeg håper at statsråden vil arbeide videre med disse spørsmålene. Men når vi diskuterer dette problemet, er det også viktig at vi tenker på barns rettssikkerhet. Vi er nødt til å få styrket bl.a barns stilling i dommeravhør.

       Helt til slutt har jeg et spørsmål. Jeg kan ikke nok om dette feltet, men jeg prøver meg: Etter det jeg kjenner til, har DNA-registeret lite omfang. Derfor vil jeg spørre om hva som konkret blir gjort av departementet for at dette registeret kan brukes på en forsvarlig og skikkelig måte.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Jeg er enig med de talere som har sagt at denne saken også dreier seg om holdninger og kultur, og at det i seg selv er viktig med et offentlig søkelys på og en offentlig debatt om disse spørsmål i de ulike sammenhenger hvor det er aktuelt. Det er med dette som med trollet i eventyrene, det sprakk da det kom ut i lyset.

       Det har vært reist spørsmål både om strafferammer og om straffeprosessuelle spørsmål i tilknytning til denne type saker. De vil bli vurdert i forbindelse med den lovproposisjonen som jeg varslet kommer til høsten. Det gjelder også spørsmål om seksuelle overgrep i forbindelse med misbruk av stilling.

       Når det gjelder spørsmål om opprettelse av utvalg, har justisministeren og Regjeringen allerede oppnevnt et statssekretærutvalg, som utarbeider en handlingsplan. I den handlingsplanen vil de mange gode forslag som er kommet fram i den rapporten som var utgangspunktet for interpellasjonen, og for øvrig her i debatten, bli tatt med og vurdert. Det gjelder også spørsmålet om en i forlengelsen av dette arbeidet skal etablere et kvinnevoldutvalg. Her er det flere prosesser som pågår. Denne handlingsplanen vil samle trådene. Så vil vi få en gjennomgang av de strafferettslige sidene av saken til høsten. Og så vil handlingsplanen avklare hvordan de ulike tiltakene bør følges opp, og i hvilken rekkefølge.

       La meg avslutningsvis vise til det jeg sa i mitt hovedinnlegg når det gjelder DNA-registeret. Jeg er enig i at det er i sin spede begynnelse, men jeg tror det kommer til å få stor betydning etter hvert. Jeg vil vise til at Riksadvokaten nylig sendte ut et rundskriv om oppfølging av DNA-registreringen i tråd med de nye bestemmelsene i påtaleinstruksen som nå har trådt i kraft. Departementet vil også følge med på oppfølgingen av dette viktige arbeidet.

Astrid Marie Nistad (A)
(fra salen):

       Hr. president! Kan eg få ordet til ei openberr mistyding?

       Eg vil gjerne gjere statsråden merksam på at Stortinget gjennom innstillinga til Justisdepartementet sitt budsjett bad om at det vart sett ned eit kvinnevaldsutval - til orientering.

Presidenten: Presidenten er ikkje sikker på at det var ei openberr mistyding.

       Presidenten går ut frå at statsråden veit kva som vart vedteke her i Stortinget under budsjettbehandlinga.

       Debatten i sak nr. 3 er dermed omme.

       (Votering over forslag, sjå side 2322)