Inger Stolt-Nielsen (H)
(ordfører for saken):

       Fremtiden for våre tre store seilskip, « Christian Radich », « Sørlandet » og « Statsraad Lehmkuhl », engasjerer alle, også utenfor denne sal. Den som en gang har sett disse skutene når de kommer for fulle seil, deltar i en internasjonal regatta eller kommer inn på havnen, glemmer det aldri. Heller ikke tror jeg at de som har fått sin opplæring i sjømannskap om bord på disse skutene, noen gang glemmer det de har lært der. Angsten når de står i bunnen og ser opp mot rigg og rær, utfordringen, ørneklørne i magen og så den jublende mestringsfølelsen, noe de har klart når de har overvunnet angsten og gått opp; kameratskapet, samholdet om bord, den sosiale utviklingen som er helt nødvendig for at livet på et seilskip skal fungere - her har de fått med seg egenskaper og lærdom som ikke kan læres noe annet sted, og som kommer til nytte i enhver jobbsammenheng.

       Det første skipet ble kjøpt inn for å fungere som skoleskip i en tid da skipsfarten var i endring, i overgangen mellom seil og damp, og de andre er kommet til senere. Når man valgte å satse på seilskip, var det ikke fordi man trodde at den motoriserte skipsfart var et forbigående fenomen. Tvert imot, man ønsket å sikre den spesialkompetanse som er nødvendig for å føre en stor seilskute. Denne kompetansen betegnes som å være av nasjonal kulturhistorisk verdi, på samme måte som selve skutene er det. Det dreier seg i dag både om å bevare kompetansen og om å bevare skutene.

       Ved omlegging av den maritime utdanning og innføringen av Reform 94 ble skipene tatt ut av opplæringskjeden. De økte teorikrav knyttet til maritim utdanning tilsa så stort behov for opplæringsfasiliteter på land at skipene ikke lenger var aktuelle som utdanningsarena for den moderne sjømann. Dette medførte ikke bare at driftsgrunnlaget for disse skipene endret seg radikalt. Allerede nå etter få år er kompetansetapet merkbart. Stiftelsene bak « Sørlandet » og « Statsraad Lehmkuhl » har i flere år kompensert skoleskipsdriften med kommersiell drift i deler av året, mens « Christian Radich » har vært i bruk som skoleskip helt frem til nå. Felles for alle tre er imidlertid at de nå i fremtiden ikke har skoleskipsdriften å støtte seg på, og at de har store problemer med å holde disse skipene i drift på kommersiell basis året igjennom. Derved forsterkes vårt kompetansetap, fordi skuter som ikke kan tilby hyre året igjennom, taper i konkurransen om sjøfolk. Vi har allerede i dag en situasjon der man er helt avhengig av å hente seilskipskompetent mannskap fra Danmark og Holland for å holde skutene under seil. Derfor haster det med å få gjort vedtak som kan sikre fremtidig drift, for bare slik kan kompetansen beholdes og videreføres også i Norge. Vi snakker da om en kompetanse som en samlet komite betegner som å være av nasjonal kulturhistorisk verdi.

       Seilskipene eies av selvstendige private stiftelser. De har aldri vært statens eiendom - og det skal vi kanskje være glad for, for hadde staten hatt eieransvaret, er det vel mer enn tvilsomt om skipene hadde vært under norsk flagg og under seil. Det er private ildsjeler som har berget skipene gjennom tidligere kriser, selv om staten, som flertallet påpeker, i de senere år har bidratt godt både gjennom direkte vedlikeholdstilskudd og gjennom driftstilskudd ved skoleskipsbruk. Det er verdt å merke seg at eierstiftelsene ikke ber staten overta verken eierskap eller totalansvar. Her er det tale om et delt ansvar for å sikre skipenes fremtidige drift og vedlikehold. Det er også verdt å merke seg at selv om innstillingen er delt, er vedtaksforslagene så pass like at det vil være riktig å si at det er en samlet komite som ber Regjeringen utrede seilskipenes fremtid og så komme tilbake til Stortinget med saken.

       Komiteens mindretall har pekt på den unike mulighet seilskipene gir til alternativ opplæring for mange av dem som av en eller annen grunn trenger et avbrekk i skolen. Det er ikke slik at det bare er problemungdom som trenger alternative tilbud til A4-skolen. God ungdom som trenger en pause, som ikke vet hva de vil bli, trenger noe utviklende for å komme tilbake og velge seg en utdannelsesvei. En periode på seilskipene vil gi dem denne muligheten. Selv om skole ikke er vårt ansvar, er det vårt ansvar å sørge for at det er modningsrom og handlingsarena også for sunn ungdom som ikke kommer ut i A4-format. Det er ikke bare kriminelle og narkomane ungdommer som har krav på tilbud utenfor den ordinære skole.

       Jeg fremmer herved mindretallets forslag, og håper at debatten viser at fremtidig bruk av skutene som et tilbud til ungdom vil få støtte fra flertallet.

       Tanken har vært at skipene skulle ha en verdi utover det å være museum for skipsfarten i Norge. Det er en forutsetning at det finnes mannskap som kan vedlikeholde og seile disse skutene, og det er viktig å bevare norsk kompetanse knyttet til seilskutene.

       Privatpersoner har lenge tatt et stort ansvar for båtene, og skoleskipene seiler inn mye penger i private oppdrag. Regjeringen bør nå legge fram et forslag som synliggjør hvem som skal ha hovedansvaret for seilskutene våre i framtiden. Staten har allerede påtatt seg et stort ansvar og et forpliktende samarbeid om driften, og skoleskipene får en stor bevilgning over statsbudsjettet hvert år. Arbeiderpartiet støtter forslaget om at Regjeringen etter drøftelse med de tre stiftelsene for skoleskipene fremmer forslag for Stortinget om framtidig drift og vedlikehold.

       Mange arbeider for kulturvern i forhold til bygninger og steder i By- og Bygde-Norge. Det opprettes nasjonalparker, natur- og dyreliv vernes og fredes. Nå er det kystkulturen og fartøyvernet som heldigvis er satt i fokus. Det som er viktig i denne saken, er at det er et felles ønske om at skoleskipene våre skal bevares, og at driften av dem skal sikres.

Per Roar Bredvold (Frp) : Fremtiden for de tre norske seilskipene « Sørlandet », « Christian Radich » og « Statsraad Lehmkuhl » er forholdsvis usikker - såpass usikker at Fremskrittspartiet ønsker å bidra til at sjøfartsnasjonen Norge også i fremtiden vil kunne ha disse skipene i god og funksjonell stand.

       Skipene har stor verdi som kilder til kunnskap om fortiden. De forteller om næringsstruktur, arbeidsliv og sosiale forhold. Skipene er også teknisk-historiske kildekomplekser av stor verdi. Selv om de alle er bygd som skoleskip, er de også bygd i skipsbyggingsmiljøer der seilskipstradisjonene fortsatt var levende. Skipene har betydelig identitetsskapende verdi - både for sjømannsstanden og for Norge som nasjon.

       Men dessverre er skutene kapitalkrevende å holde i seilbar stand. Det er derfor nødvendig å ha en egeninntjening gjennom drift. For å klare dette kreves det drift med relativt lange seilingssesonger. I tillegg til hele tiden å tilfredsstille Skipskontrollens krav har det vært vurdert at det også er nødvendig å være klasset for utenriksfart.

       Fremskrittspartiet er innforstått med at det i dag er vanskelig, ja kanskje til og med umulig å holde disse skipene i vanlig lønnsom drift. Vedlikeholdskostnadene er betydelige, men er et absolutt. Det at man ikke har full sesong, gjør det også vanskelig å holde på nøkkelpersonalet gjennom hele året, ved at de av økonomiske grunner må permitteres i lavsesongen. Dette fører selvfølgelig til at det oppstår problemer med å bevare kompetansen for å holde skipene i full drift.

       Dette har selvfølgelig også bidratt til at det å holde skipene med norsk besetning, har vært vanskelig. Opprinnelig ble skipene anskaffet som skoleskip i en overgangsperiode mellom seil og damp, i den hensikt å bevare kunnskapen om seilskipene.

       Fremskrittspartiet ser med stor glede på den meget betydningsfulle innsatsen av ideell karakter som ligger bak driften av disse skipene i dag. Men vi registerer at stiftelsene dessverre, av forståelige grunner, ikke har mulighet til å ta det fulle ansvar dette medfører. Derfor ber Fremskrittspartiet om at staten er seg sitt ansvar bevisst og ivaretar skipenes vedlikeholdskostnader og drift.

       Alternativet til å bidra til dette er selvfølgelig å si nei og heller la dem ligge stille og forfalle. Men for en sjømannsnasjon som Norge vil dette være ikke å ta vår tradisjon og ære på alvor - og heller ikke å ta seriøst dem som ofret seg for at Norge skulle bli en nasjon av betydning. Sjømannsnasjonen Norge har også et ansvar i dag overfor alle de unge som ønsker å bruke av sin tid til utdannelse på denne måten, ved å være på et av disse skipene i en periode.

       De tre skipene har en elevkapasitet på til sammen 288. Dette er som regel ungdommer i alderen 16 - 18 år som av forskjellige grunner ønsker denne type opplæring. Vi skal være glad for og ta vare på denne unike opplæringsmulighet. Derfor håper jeg at Fremskrittspartiets Dok.nr.8-forslag blir tatt seriøst og bifalt.

       Jeg ber om at fellesforslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre ikke settes opp mot komiteens forslag, men at vi får mulighet til å stemme for dette, hvis Fremskrittspartiet og Høyres forslag faller.

Unn Aarrestad (Sp) : Det er ikkje tvil om at seglskutene har stor verdi, ikkje minst på grunn av den kunnskapen dei gir om fortida. Dei fortel om næringsliv, arbeidsliv og sosiale tilhøve. Sjølv om dei alle er bygde som skuleskip, er dei også bygde i eit miljø der seglskipstradisjonane framleis var levande. På mange måtar er derfor fartya representative for dei tekniske løysingane som var vanlege i slutten av seglskipsepoken.

       Dessutan har skutene ein pedagogisk verdi som få andre kulturminne kan måla seg med. Det er ikkje berre det at skutene er både mangesidige og store, som gjer dei svært verdifulle i denne samanhengen, dei gjer det også i stor grad mogleg med samspel om læring. Gjennom medverknad i arbeidsprosessane får elevane både historisk innsikt og oppleving. Ein slik aktiv læringsprosess er ikkje berre mogleg, men også naudsynt dersom ein skal forstå skutene som kulturminne, med sin eigenart. Det er heller ikkje tvil om at skutene medverkar til fornya innsikt i både sjømannskap og øving i handverksfag.

       Dei tre skværriggane har dessutan store estetiske verdiar. Dei aller fleste oppfattar dei som vakre i seg sjølve. I tillegg fungerer skutene som miljøskapande element over eit stort geografisk område ved at dei er mobile. Det er også heva over ein kvar tvil at alle dei tre fartya er verneverdige kulturminne.

       Skutene har fleire viktige funksjonar. Det er viktig å bevara skipa gjennom drift for å kunna halda ved lag sertifikata og fagfolka som har kunnskap om dette. Dessutan skal skutene også representere Noreg i utlandet, noko dei har gjort på ein verdig måte. Dei har vore fine ambassadørar for landet.

       I tillegg er båtane eit svært fint terapeutisk tiltak for unge som vil prøva sjølivet - altså som skuleskip. Det vart eit fint samhald om bord, der dei unge lærde å leva tett saman, med felles oppgåver. For få år sidan var det over tusen søkjarar til sytti plassar. Nokre tusen unge droppar kvart år ut av skulen av ulike grunnar. Her kan nokre av dei få eit alternativ.

       Gjennom tidene har over 20.000 elevar utdanna seg på desse båtane. Til og med Kongeskipet har vore bemanna med unge herifrå. Dette har tidlegare også vorte brukt som forkurs i sjømannskap til Marinen. Me veit også at dei som seinare skal ta maritim utdanning, tidleg bør prøva ut om dei eignar seg på sjøen, om dei kan leva tett saman og toler sjøen.

       Det kan også vera grunn til å sjå på om skuleskipa i framtida bør innlemmast i folkehøgskulane etter det opplegget som vert brukt der. Nå er det vanskeleg med kvalifisert mannskap på desse båtane. Det er få etter kvart som kan gamle seglbåtar, og det er derfor viktig å ta vare på grunnkunnskapen. Nå må ein henta mannskap frå Danmark, Sverige og Nederland.

       Det er også viktig å merka seg at staten nå har eit forpliktande samarbeid med dei tre seglskipa, gjennom eit fast årleg driftstilskot over ulike departement.

       Fleirtalsforslaget i innstillinga, der Stortinget ber Regjeringa drøfta framtidig drift og vedlikehald av seglskipa med dei respektive stiftelsane og deretter fremja saka for Stortinget, gir grunn til å tru at seglskipa i framtida vil få eit tryggare grunnlag. Dette vil også gi fleire departement høve til å koma med innspel nettopp for å få ei sikker og god løysing for framtida for desse skipa. Eg ser fram til at vi får dette tilbake til Stortinget til vidare drøfting.

May Britt Vihovde (V) : Noreg har ei stolt historie som sjøfartsnasjon. Våre tre store seglskip, « Sørlandet », « Statsraad Lehmkuhl » og « Christian Radich », medverkar til å ta vare på viktige kunnskapar og tradisjonar i sjøfartsnasjonen Noreg. Seglskipa er også viktige når det gjeld rekrutteringa til skipsfartsnæringa, ei rekruttering som er absolutt nødvendig dersom vi ønskjer at Noreg framleis skal vera ein leiande sjøfartsnasjon.

       Skipa møter i dag store problem. Den kommersielle drifta gir ikkje eit økonomisk grunnlag for å klara vedlikehaldskostnadene. Det er også stadig vanskelegare å halda på kvalifisert personell når skipa har ein driftsperiode på fem månader i året. Dei spesielle kunnskapane og ferdigheitene knytte til vedlikehald og drift av seglskip er i fare for å forsvinna.

       Dei tre seglskipa har ein elevkapasitet på til saman 288 elevar i året. Mange ungdommar har i åras løp fått erfaring i samarbeid, fått praktisk lærdom om sjømannskunst og fått opplevingar for livet frå segltokter over store delar av verda. Evaluering av Reform 94 viser m.a. at 16,2 % av elevane som starta vidaregåande utdanning hausten 1994, droppa ut av skulen etter første året av ulike grunnar, jf. NIFUs Rapport 18/98. Venstre ser heilt klart nytten av større breidd og mangfald i utdanningstilbodet. Me ser at seglskipa kan tilby elevar som kan vera skoletrøtte, ei heilt anna læring basert på nært sosialt samvær, positive opplevingar og læring av praktiske ferdigheiter.

       Saka i dag dreier seg om kor snart Regjeringa skal leggja fram eit forslag for Stortinget som sikrar den vidare drifta av seglskipa. Det skulle vera brei semje om at Noreg bør ta vare på våre seglskiptradisjonar. Dersom me skal få ei langvarig løysing som sikrar seglskipa drift og vedlikehald, og som sikrar rekruttering og vidare kompetanse i Noreg, bør Stortinget be Regjeringa drøfta den framtidige drifta med dei respektive stiftelsane og dernest fremja saka for Stortinget.

       Venstre ønskjer at Regjeringa ser på ulike modellar for korleis seglskipa kan finna ein naturleg og formålstenleg plass innanfor utdanningssystemet. Me ser for oss at skipa kan tilby delar av utdanninga på vidaregåande skules nivå, eller at seglskipa kan få ei ordning som folkehøgskule. Me er opne for at også andre ordningar kan vera aktuelle, men det viktige er at me får ei langvarig løysing som sikrar drift av skipa og gir ungdom eit verdifullt opplæringstilbod.

       Jeg skal ikke gå så mye inn på historikken når det gjelder seilskipene, men det jeg er opptatt av videre, er spørsmålet: Hvor lang tid trenger de forskjellige departementer, og hvor lang tid trenger statsråden for å komme fram til en løsning som gjør at vi snarest mulig får en varig ordning når det gjelder dette spørsmålet?

       Jeg ser at sosialministeren sitter i salen, kanskje hun kan si noe om det. Det er ikke det at disse stiftelsene trenger sosial støtte og hjelp, men de trenger en avklaring på bakgrunn av det flertallet i Stortinget i dag har sagt gjennom sine innlegg og gjennom den innstillingen som ligger på bordet. Jeg håper det er mulig å få klarhet i dette, slik at stiftelsene nå får den roen som trengs omkring dette, slik at de får videreført arbeidet med å samordne driften mellom de tre forskjellige stiftelsene og de tre forskjellige skipene.

       Jeg er stolt over og fornøyd med den innstillingen som ligger fore i dag, og jeg håper at det blir fortgang i arbeidet i tiden framover. Med de maritime tradisjonene som vi har i Norge, skulle det bare mangle at ikke Stortinget tar dette på alvor, og at Regjeringen snarest mulig følger dette opp i praksis.

Terje Knudsen (Frp) : De av oss som har et forhold til sjøen og norske tradisjoner som sjøfarende nasjon, har, som Vidar Kleppe sa, en god dag i dag. Dette sier jeg til tross for at komiteens tilråding oppleves noe mindre forpliktende enn mindretallets forslag, representert ved Høyre og Fremskrittspartiet. Allikevel: Alle i komiteen mener at det er kulturhistorisk viktig at norsk maritim kompetanse knyttet til seilskip bevares. Derfor må man foreta de grep som skal til for at våre gamle ærverdige seilskip bevares for etterslekten. I den forbindelse er det et vesentlig poeng at man også kan vise kommende slekter hvordan skipene ble drevet og fungerer. I den moderne handelsflåten er det flere sentrale stillinger som forsvinner, mens vi fremdeles har dem i seilskipene. Ikke minst er de tradisjonelle kunnskapene om bruk av tauverk i ferd med å forsvinne.

       Et annet problem som må tas på alvor, er at det blir stadig vanskeligere å rekruttere kvalifisert personell om våren bare for en periode på fem måneder. Våre dagers krav til sertifisering og andre krav fra myndighetene tilsier at skipene i større grad er bemannet på kontinuerlig basis, og det blir etterhånden vanskeligere å finne kvalifiserte seilskutefolk, for man må innse at det opereres innenfor en nokså smal nisje.

       Et annet godt poeng utover det rent vedlikeholdsmessige når det gjelder helårsdrift, er muligheten for tilbud til skoletrett ungdom som trenger et avbrekk. Dette er gjerne ungdom som søker aktivitet og spenning, og de får da et tilbud som utvikler både sosial intelligens, lagånd og evne til å ta ansvar for seg selv og for andre. Her får elevene anledning til å bo sammen på banjere, de lærer samarbeid, de lærer å vise hensyn, de går vakter, de får plikter, de lærer orden og disiplin. La oss derfor håpe at den videre behandling fører til en finansiering som gir et mer fullverdig vedlikehold, og at seilskipene kan holdes i kontinuerlig drift - med andre ord: på helårsbasis.

       Det er ikke bare byene Kristiansand, Bergen og Oslo som er referansebyer for « Sørlandet », « Statsraad Lehmkuhl » og « Christian Radich », som i dag har en god dag. Det gjelder like fullt resten av det seilinteresserte Norge med sans for denne type kulturverdier.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Vi kan utan vidare slå fast at dei tre skværrigga seglskipa « Christian Radich », « Statsraad Lehmkuhl » og « Sørlandet » er verdifulle og levande kulturminne. Både kvar for seg og samla er dei viktige vitnemål om farne tider for sjøfartsnasjonen Noreg.

       Det er utan tvil ei statleg kulturvernoppgåve å medverka til å halda desse skutene i hevd på ein fullgod måte. Dette er den sjølvsagde bakgrunnen for at dei tre seglskipa får årvisse tilskot til drift og vedlikehald over Kulturdepartementets budsjett. I 1999 utgjer dette til saman nærare 8,5 mill. kr. I tillegg løyvde Stortinget i budsjettet for 1996 og 1997 i alt 10,5 mill. kr til særskilde vedlikehaldstiltak. Desse løyvingane er no på det næraste oppbrukte.

       Kulturdepartementet har lagt til grunn at dette departementets ansvar i fyrste rekkje må knytast til dei drifts- og vedlikehaldskostnadene som er naudsynte for å sikra dei tre skutene som tekniske kulturminne.

       Drifts- og vedlikehaldstilskota over Kulturdepartementets budsjett blir forvalta av Norsk museumsutvikling, som i samarbeid med dei tre stiftingane har utarbeidd retningsliner for vedlikehald og vernevøling.

       Frå Norsk museumsutvikling si side blir det streka under at det knyter seg fleire faglege dilemma til utbetringsarbeida. Di fleire originale komponentar som blir skifta ut, og di meir omfattande oppgraderingar for å stetta klasseringskravet frå Sjøfartsdirektoratet, di mindre blir det att av den autentiske skuta.

Dag Danielsen (Frp) : I likhet med mine medrepresentanter er også jeg meget glad for den allmenne oppslutning om denne viktige saken her i Stortinget.

       Det er tre flotte skuter av stor nasjonal betydning. I egenskap av Oslo-representant vil jeg dvele litt ved « Christian Radich ». Det jeg tenker på, er dette som representanten Kleppe understreket tidligere i dag med hensyn til tidsaspektet for behandlingen av denne saken.

       « Christian Radich » ligger i dag i Drammen til omfattende reparasjoner. Det er snakk om reparasjoner i størrelsesorden 30 mill. kr. Det har vært en betydelig egeninnsats fra « Christian Radich »s gode venner for å igangsette denne reparasjonen, og man bidrar med betydelige midler, men man er allikevel ikke i mål når det gjelder det økonomiske. « Christian Radich » er i en situasjon hvor man snarest mulig trenger hjelp - også fra det offentlige. Den eneste lille smule malurt i begeret på en dag som denne er tidsaspektet.

       Nå gav ministeren klart uttrykk for at man vil se positivt på denne saken, og at man vil komme tilbake så snart som mulig. Det er nettopp dette jeg vil følge opp, og jeg vil understreke at man må se til at dette virkelig blir gjort.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Som ordfører for denne saken er det hyggelig å merke seg at alle representantene som har hatt ordet, har fylt ut med synspunkter og situasjonsbeskrivelser fra skutene som jeg dessverre ikke fikk tid til i mitt første innlegg.

       Jeg bad om støtte til at skutene skulle vurderes brukt også som alternativ arena for skoletrett ungdom. Og jeg er veldig glad for at de som har en alternativ innstilling - de som utgjør flertallet i denne saken - muntlig har understreket betydningen av skutenes bruk i denne sammenheng. Jeg regner med - etter å ha hørt sosialministerens innlegg, hvor dette også ble fremhevet - at dette blir grundig vurdert, og jeg ser frem til at denne saken kommer tilbake til Stortinget. For skutenes fremtid blir ikke avgjort i dag, den blir avgjort når Regjeringen har hatt drøftinger med stiftelsene, og når en har funnet frem til løsninger som forplikter staten på et mer langsiktig grunnlag.

       Når vi har nasjonale kulturminner som disse og vi snakker om å ivareta en nasjonal kompetanse, kan ikke en selvstendig nasjon overlate kompetansevedlikeholdet til Danmark. Vi må kunne ivareta denne kompetansen selv. Det kan bare gjøres ved at skutene er i en drift som gjør det mulig å hyre sjøfolk - og holde sjøfolk - på disse skutene i mer enn fem måneder av gangen.

       Skuter skal ikke ligge ved kai. Disse skutene har aldri vært ment som museer. De skal ikke være museer, de skal være levende skuter under fulle seil, under norsk flagg, med norsk mannskap. Det må være vårt mål.

       Jeg ser frem til at Stortinget får denne saken til avgjørende behandling, og jeg håper den kommer fort.

Jon Olav Alstad (A) : Jeg klarte ikke å dy meg for å ta ordet da jeg så den ene etter den andre fra Fremskrittspartiet gå opp for å markere sin støtte til mindretallets forslag, som vil forplikte staten til å bruke penger på kultur - det attpåtil uten at man har drøftet framtidig drift og vedlikehold med de respektive stiftelsene og lagt en plan for hvordan det skal gjøres framover.

       I budsjettet raserer Fremskrittspartiet kulturen, og med de begrensede midlene man i dag har ikke minst som følge av de siste to årenes kutt i kulturbudsjettet med Fremskrittspartiets deltakelse i flertallet, skal man likevel forplikte seg til å bruke statens penger. Poenget er at Fremskrittspartiet, på bakgrunn av at de har flertall sammen med sentrumsregjeringen, har en enestående mulighet til selv å ta initiativ i denne saken og få løst den, ikke minst gjennom en økning av kulturbudsjettets rammer. Og vi håper Fremskrittspartiet bruker den muligheten ved neste korsvei. Nå klarte til og med enkelte av Fremskrittspartiets medlemmer å uttrykke skuffelse over at Arbeiderpartiet og flertallet ikke var mer forpliktende. La meg minne om at grunnen til det er at flertallet tar stiftelsene på alvor og vil gå inn i et prosjekt for å drøfte framtidig drift og vedlikehold før vi begynner å forplikte oss til å bruke av skattebetalernes penger. Vi vil være sikre på at vet hva vi gjør når den dagen kommer.

Vidar Kleppe (Frp) : Jeg lar meg overhodet ikke provosere av det som en representant fra Arbeiderpartiet nå prøvde å legge vekt på. Det vi i Fremskrittspartiet har lagt vekt på i denne store, viktige kulturelle saken, er hva Liv Marit Moland fra Arbeiderpartiet har sagt. Talere fra Fremskrittspartiet har selv rost Arbeiderpartiet for at de har bidratt positivt i denne saken, slik at vi nå snarest mulig kan få en varig ordning for disse tre seilende ambassadørene som vi har.

       Vi i Fremskrittspartiet er opptatt av kultur, og vi er, som jeg har sagt før, kanskje det partiet som er mest opptatt av de gode kulturverdiene som nasjonen Norge har bygd på og skal bygge videre på. Vi i Fremskrittspartiet innser og erkjenner at det er viktig å bruke midler og ressurser på kultur. Men det er klart at med de trange budsjetter som vi alle står overfor, må det prioriteres, og vi har prioritert her. Når deg gjelder både « Statsraad Lehmkuhl », « Sørlandet » og « Christian Radich », vet vi historisk sett at de i løpet av sitt liv på havet har holdt på å bli solgt til utlandet. Heldigvis har dette blitt forhindret av stiftelser og privatpersoner som har gått inn og tatt dette på alvor. Og tatt i betraktning alderen til disse tre seilskutene, er de blant det ypperste i verden hva gjelder skjønnhet. Det tar altså vi i Fremskrittspartiet på alvor, og derfor er vi glad for at sosialministeren nå på vegne av kulturministeren har understreket og lagt til grunn at denne saken når det gjelder budsjettbehandling og oppfølging videre - for å holde meg til sjømannsspråk - skal gå for fulle seil i Regjeringen.

Inger Stolt-Nielsen (H) : Det er ikke så lett å be om sluttinnlegg i denne debatten, for det baller jo på seg, ser det ut for.

       Jeg må si jeg var veldig glad for det innlegget som Liv Marit Moland holdt, hvor hun gav uttrykk for Arbeiderpartiets støtte til en fremtidig ansvarsfordeling mellom stiftelser og stat. Jeg syns at representanten Alstad med sitt innlegg nå med fokusering på kulturbudsjettet plutselig vrir dette over til å være en debatt om hvorvidt Regjeringen skal foreta seg noe for å sikre skipenes fremtid eller ikke. Vi kan ikke gå tilbake til fjorårets budsjett for å vurdere det, for fremtidige drifts- og vedlikeholdskostnader for disse skutene kan bli fordelt over flere budsjettkapitler enn de denne komiteen rår over. Det må en jo være åpen for i denne debatten. Det er mange muligheter for økonomiske tilskudd fra ulike departementer, og det er dette Regjeringen skal utrede og komme tilbake til Stortinget med.

       Nå er det veldig liten forskjell på vedtaksforslaget fra flertallet og forslaget fra mindretallet i denne saken. Essensen i begge forslag er at Regjeringen skal drøfte skutenes fremtid med stiftelsene og så komme tilbake til Stortinget med saken, og det er det viktigste. Men i tillegg til det vil Høyre og Fremskrittspartiet at Stortinget skal få seg forelagt et forslag som forplikter på lang sikt, når Regjeringen er ferdig med sine drøftinger. Målet med en samtale må jo være å komme frem til sikre rammebetingelser på lengre sikt for disse skutene. Og da snakker vi om, som sagt, tilskudd fra flere departementer, og jeg ser frem til at man kommer tilbake til Stortinget med et slikt forslag. Jeg håper derfor at den usikkerheten som Alstad har skapt, ikke er så reell som den kanskje kunne høres ut. Men i alle tilfelle er det ikke Arbeiderpartiet som sitter i regjering nå, det er ikke Arbeiderpartiets regjering som skal drøfte dette, så jeg er ved godt mot.

       Videre er det ikke minst viktig å understreke den betydelige egeninnsats som har vært ytet på vegne av disse tre seilskutene gjennom flere tiår. Dette er ikke et prosjekt som utelukkende er avhengig av offentlige, statlige krykker. Det er et idealprosjekt på mange måter, i den forstand at her er det en samhandling mellom privat innsats, fylkeskommunal og kommunal innsats, og statlig innsats. Det som har vært understreket her tidligere i dag, som er så viktig, og som det er positivt at det er allmenn oppslutning om i denne salen, er at det nå synes å bli en permanent løsning som kan sikre disse viktige nasjonale kulturskattene for Norge i tiden som kommer.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 omme.

       (Votering, se side 2410)