Øyvind Korsberg (Frp)
(ordfører for saken):

       Rovdyrproblemene i enkelte distrikter er kanskje et av de største problemene eierne av bufe og tamrein står overfor. I fjor opplevde eierne enorme tap av sau og tamrein som følge av en kraftig økning av antall rovdyr. Den utviklingen som har vært de senere år med stadig økende tap av sau og rein, viser at det føres en rovdyrpolitikk som synes å være ute av kontroll.

       Det enkleste ville nok ha vært å gjøre et valg mellom enten sau eller rovdyr. Men enkle valg er ingen god løsning. Enkle løsninger i det forrige århundre resulterte i at vi nesten utryddet de store rovdyrene.

       Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet velger de enkle løsningene i rovdyrpolitikken. Alle deres løsninger i rovviltpolitikken gir samme svar: skyt rovdyrene! De sier nei til kjerneområder, de går for en liberal skadefelling over hele landet, og i dette Dok.nr.8-forslaget går de for en endring av nødvergeparagrafen. Alt dette gjør det enklere å skyte rovdyrene. Men dette kolliderer med målet om å bygge opp levedyktige bestander av de store rovdyrene, og konsekvensen av en slik politikk er at rovdyrene sakte, men sikkert, utryddes.

       Det er tredje gang på seks år at nødvergeparagrafen blir tatt opp til politisk behandling i Stortinget. Da loven ble endret i 1993, var det bl.a på bakgrunn av at regelen fra domstolenes side ble oppfattet som uklar. Dessuten var det en tendens til økende antall fellinger med utgangspunkt i bestemmelsen. Den gamle regelen var svært liberal i retten til bruk av nødverge. Det var tilstrekkelig at f.eks en bjørn oppholdt seg i et område med bufe for at den kunne bli felt etter den gamle nødvergeparagrafen. Dette Dok.nr.8-forslaget er identisk med nødvergeparagrafen i den gamle loven. Dagens regel derimot forutsetter at rovdyret må være i direkte angrep på bufe for å bli felt.

       Dersom felling av store rovdyr i medhold av nødvergeparagrafen skulle få et større omfang, ville det for flere av artene bli vanskelig å oppfylle både de nasjonale mål og ikke minst de internasjonale forpliktelsene. For en direkte truet art som ulv kan bare et fåtall fellinger utrydde hele bestanden i Skandinavia. Arbeiderpartiet mener derfor at det er avgjørende for å kunne følge opp vår rovdyrpolitikk og sikre bestander av alle de fire store rovdyra i Norge at vi beholder dagens regel i viltloven om nødverge. Vi mener at en endring vil bryte med Bern-konvensjonens intensjoner.

       For Arbeiderpartiet var det en forutsetning for tilstrammingen av nødvergeparagrafen i 1993 at fellingstillatelser til forsvar for bufe og tamrein fikk en rask behandling. Vår erfaring er at behandlingen av de betingede fellingstillatelsene har blitt betydelig effektivisert de siste to åra. Vi mener derfor at tidsaspektet ikke lenger er et argument for å endre loven.

       Det er udiskutabelt at den økende bestanden av rovdyr skaper store konflikter. Det er derfor avgjørende for å lykkes i rovdyrpolitikken at det settes i verk omfattende forebyggende tiltak som reduserer rovdyrskadene. Fremdeles er vi i opptrappingsfasen når det gjelder utprøving og iverksetting av forebyggende tiltak. Vi må la disse få tid til å virke før vi feller en dom over denne politikken. Men det er helt avgjørende at staten stiller de nødvendig penger og ressurser til disposisjon, slik at den enkelte bonde/bruker ikke blir økonomisk skadelidende. Arbeiderpartiet har derfor i de to siste års budsjett foreslått ytterligere økninger utover Regjeringens forslag i bevilgningene til forebyggende tiltak og bestandsregistrering.

Bror Yngve Rahm (KrF) : Forslaget vi behandler i dag, er i realiteten en omkamp om et likelydende forslag som ble nedstemt i forbindelse med behandlingen av rovviltmeldingen i juni 1997. Forslagsstillerne mener det er behov for å endre nødvergeparagrafen i viltloven, slik at det ut fra begrunnelsen skal bli lettere å ta ut rovdyr som gjør skade på bufe og tamrein. Det hevdes at dagens § 11 i viltloven er årsak til store økonomiske tap, psykiske påkjenninger og brakklegging av store norske utmarksressurser.

       Flertallet i komiteen er enig i at situasjonen i rovdyrforvaltningen er vanskelig og alvorlig. Flertallet har heller ingen problemer med å forstå at det er store psykiske påkjenninger for dem som finner sine dyr ihjelslått eller drept på beite. Men på tross av dette er det ikke en endring av § 11 som er løsningen på de utfordringer vi har i rovdyrforvaltningen.

       Forslaget, slik det ligger på bordet, innebærer i realiteten å gå tilbake til situasjonen slik den var før 1993. Dagens formulering, hvor vilt bare kan felles « under direkte angrep på bufe og tamrein », foreslås endret til « under fare for direkte angrep på bufe og tamrein ». Det er derfor på sin plass å gjengi noen sentrale vurderinger som ble gjort i 1993.

       En vesentlig årsak til lovendringen i 1993 var at ordlyden i daværende § 11 ble oppfattet som uklar av Høyesterett. Uttrykket « under fare for direkte angrep » medførte betydelige tolkningsproblemer. Det er en slik uklar rettstilstand dagens forslag til endring vil gjeninnføre.

       Videre så man i 1993 en tendens til stadig økende fellinger etter nettopp denne paragrafen i viltloven. Dersom denne utviklingen fikk fortsette, ville man kunne få problemer med internasjonale forpliktelser etter Bern-konvensjonen, spesielt i forhold til arter som er truet, herunder ulv.

       § 11 i viltloven er en viktig paragraf fordi det er den eneste bestemmelsen man kan avlive skadedyr etter uten å søke om fellingstillatelse først. Denne paragrafen har derfor stor betydning for det reelle vernet av rovdyr i Norge. Det er derfor uheldig dersom en slik bestemmelse gis en formulering som åpner for større usikkerhet i forhold til tolkning og praktisering, som en konsekvens av dette Dok.nr.8-forslaget. Dersom vi som følge av endringen skulle få en situasjon med større avskyting av rovdyr, vil det også kunne bli problematisk å oppfylle både nasjonale mål og internasjonale forpliktelser.

       § 11 er en svært sentral paragraf i viltloven. Det har forut for debatten i dag vært hevdet fra ulikt hold at Dok.nr.8-forslaget er en justering av paragrafen. Men det er det vanskelig å se at det er grunnlag for å hevde. En må etter min oppfatning se på dette som en betydelig endring av selve paragrafen, noe som derved også berører selve rovdyrforvaltningen i Norge.

       I forbindelse med behandlingen av rovviltmeldingen i 1997 gikk Stortinget inn for at det skal være et mål å sikre levedyktige bestander av alle de fire store rovdyrartene, samtidig som det skal sikres et aktivt jordbruk med muligheter til å utnytte utmarksressursene til beite for sau og tamrein.

       Det er selvfølgelig bekymringsfullt at konfliktnivået i rovdyrforvaltningen fortsatt er stort, og at situasjonen flere steder i landet er alvorlig. Det er derfor behov for effektive tiltak for å fjerne skadedyr. Det er positivt at Regjeringen har iverksatt flere tiltak som skal bedre effektiviteten i rovdyrforvaltningen. Det kan nevnes økende bestandsregistrering av de fire store rovdyrartene, betingede fellingstillatelser og tiltak som skal redusere saksbehandlingstiden, opplæring av jegere og dermed også mulighet til raskere avliving av skadedyr.

       Det er viktig at de tiltak som er iverksatt, får tid til å virke, og at man intensiverer arbeidet før man endrer bestemmelser som vil ha konsekvenser for hele rovdyrforvaltningen. Det er ikke minst grunn til å understreke at saksbehandlingstiden for fellingstillatelser er gått betydelig ned i tråd med Regjeringens målsetting. I brev fra Miljøverndepartementet til komiteen som følger saksdokumentene, går det fram at av 23 søknader om fellingstillatelse i Hedmark i 1998 hadde hele 22 gjennomsnittlig behandlingstid på tre timer.

       Jeg vil til slutt understreke betenkeligheter med at Stortinget som lovgivende organ inviteres til å vedta formuleringer som Høyesterett i 1993 uttrykte en klar skepsis i forhold til.

       På denne bakgrunn finner jeg det naturlig å avvise det foreliggende Dok.nr.8-forslaget, og anbefaler derved flertallsinnstillingen.

Bjørn Hernæs (H) : Jeg tror det er vanskelig å finne noen sak som har skapt, og som skaper, større avstand mellom folk som bor på landsbygda, og folk som bor i mer sentrale strøk, enn denne debatten om rovviltforvaltningen. Debatten går helt inn under huden på folk som skal leve av å utnytte ressursene i Utkant-Norge, og representantene for de partiene som går imot dette Dok.nr.8-forslaget, vet selv hvilke reaksjoner de får fra sine velgere rundt omkring i Norge. Men jeg må dessverre bare fastslå at Arbeiderpartiets og Kristelig Folkepartis representanter i Hedmark, i Nord-Norge og andre steder ikke får gjennomslag i sine partier. De får lov til å reise rundt med store ord på sine forskjellige årsmøter og tilstelninger, men ellers må de stemme lojalt for en rovdyrpolitikk som mer enn noe annet setter vondt blod, og som mer enn noe annet i praksis gjør det umulig mange steder å utnytte den ressursen som ligger i den eldste av alle grunneierrettigheter, nemlig beiteretten.

       Behandlingen av rovviltpolitikken er en lang vei i retning av å gjøre det vanskelig, for ikke å si umulig, å drive jordbruk i Utkant-Norge. Og det verste av det hele er at det hele tiden har vært en snikinnføring av stadig vanskeligere betingelser.

       Vi har snakket mye om Bern-konvensjonen. Sannsynligvis er det ikke mange - med et mulig unntak av presidenten - som husker ratifiseringen av Bern-konvensjonen. Jeg har lyst til å sitere hva daværende miljøvernminister Rakel Surlien sa i denne debatten:

       « Bern-konvensjonen innebærer ikke noen ytterligere skjerping i forhold til i dag i forvaltningen av norske arter. »

       Premissen fra ansvarlig statsråd for å ratifisere Bern-konvensjonen - som et enstemmig Storting gjorde - var at dette ikke skulle ha noen konsekvenser i forhold til daværende praksis. Vi vet hvordan det har gått. I dag er skadeerstatningene for rovviltskader kommet opp i nesten ufattelige 100 mill. kr. Dette betaler vi til en yrkesgruppe som ikke ber om erstatning. Det de ber om, er å få lov til å utøve sin eiendomsrett, til å drive sitt landbruk slik som de har gjort det gjennom generasjoner i dette landet. Det er altså ikke erstatninger norske bønder ber om. Vi ser samtidig at fra de mest aktive, mest fundamentale motstanderne av sauenæringen blir disse kostnadene som er direkte i strid med det næringen selv ønsker, brukt mot næringen i nesten enhver sammenheng for å vise hvor dyrt det er å drive med sauehold. Men sauehold er en utnyttelse av en ressurs som ellers ikke ville blitt utnyttet, og det er den mest bærekraftige av absolutt alle de matproduksjoner som vi har i dette landet. Sauen er naturens egen slåttekar. Den holder vegetasjonen nede, og den utnytter en ressurs som ellers aldri ville blitt utnyttet.

       Jeg synes det er sterkt beklagelig at Kristelig Folkepartis og Arbeiderpartiets distriktsrepresentanter vil være med på dette. Jeg har også lyst til å si til Kristelig Folkepartis representant at deres omvendelse - hvis det er lov å bruke det ordet - skjedde en eller annen gang mellom Britt Harkestad og Hilde Frafjord Johnson. For Kristelig Folkeparti var med sammen med Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet så sent som under behandlingen av Ot.prp.nr.54 (1992-1993), og sa at proposisjonen ikke gav grunnlag den gang for å endre § 11 vekk fra det som vi nå foreslår. Og flertallet, inklusive Kristelig Folkeparti, viste til

« at det i forbindelse med Stortingets behandling av Bernkonvensjonen ble gitt uttrykk for at gjeldende lov ikke var i strid med Bernkonvensjonens krav ».

       Påstanden om at forslaget strider mot Bern-konvensjonen, er ikke riktig. Det er andre politisk betingede årsaker som gjør at man fremsetter en påstand om at det skal være noe ved Bern-konvensjonen som hindrer en i å gjeninnføre denne nødvergeparagrafen i viltloven.

Steinar Bastesen (TF) : Jeg har i utgangspunktet ingen problemer med å gå inn for den endring av viltloven som er foreslått av forslagsstillerne.

       Som presidenten er kjent med, har jeg ved flere anledninger tatt opp spørsmålet om rovdyrforvaltningen og skadedyrforvaltningen generelt. Å påstå at det er i strid med Bern-konvensjonen å felle dyr som skader eiendom og husdyr, er mildt sagt en feiltolkning av Bern-konvensjonen, for i Bern-konvensjonen står det uttrykkelig at oppbygging av rovdyrbestander ikke skal skje på bekostning av næringsvirksomhet og husdyrhold.

       Når situasjonen er som den er, med to så klare fronter mot hverandre, så må det være et eller annet som er galt. Det vitner om total mistillit mellom dem som sliter med disse problemene, de som vil ha en balansert høsting og nedskyting av rovdyr, og dem som bor i byer og ikke har problemer. Det er en konflikt mellom den urbane befolkning og distriktsbefolkningen. Og det er klart at når man mister flere sauer og for så vidt andre husdyr enn man klarer å bære økonomisk, er det med på å legge ned Distrikts-Norge. Det er et element i systemet som forsvinner, og det er klart at man ikke kan leve med det.

       Jeg har et eksempel som jeg syns jeg må dra fram når det gjelder bestandsregistrering og tvilstilfelle, og hvordan forvaltningen er i utakt med lokalbefolkningen. Det er et spesielt eksempel som ble fortalt meg for noen få dager siden i Tromsø. I Hattfjelldalen ble det uro borti kvea til tamreineieren, og han oppdaget at det var jerv i kvea. Han klarte nå å lage så mye bråk at han fikk jagd den derifra den kvelden. Neste dag var det fin sporsnø, og to stykker fra fylkesmannens miljøavdeling kom helt tilfeldig forbi for å registrere jerv. De var alle enige om at det var fire jerver som for og lusket rundt i området. Alle var enige om det, både de fra fylkesmannens miljøavdeling og de to fra lokalbefolkningen. Der var ny sporsnø, og det var helt opplagt. Allikevel ble det registrert bare to! Hvorfor ble det registrert bare to? Jo, fordi det kunne jo hende at det var tvil om at det var fire. Altså, hvis dette er tendensen for all registrering av rovdyr i Norge, er det ikke til å undres over at vi har en tillitskrise mellom forvaltning og befolkning.

       Jeg må minne om den ulven som ble påkjørt av toget i Østerdalen, som ikke skulle vært der, men som var der. Dette er levende dyr som formerer seg. Med den lovgivningen vi har, ser det på mange måter ut som om rovdyr og skadedyr har større vern enn mennesker. Det er seks års ubetinget fengsel for å felle et fredet dyr. Det får man ikke i alle tilfelle når man dreper et menneske.

       Det er klart at det her er et totalt misforhold når det gjelder skadeserstatning. 100 mill. kr blir det utbetalt på landsbasis. Jeg må fortelle at bare i Nordland - i oppdrettsfylket Nordland - mister oppdretterne laks for 35 mill. kr, som de ikke får erstatning for, på grunn av følgende skadedyr og fredede dyr: oter, mink, skarv og hegre. Over halvparten av laksen farer oteren av gårde med, og oteren er i høyeste grad fredet. Jeg har jo fremmet forslag om at den skal fjernes fra listen over truede dyrearter.

       Tapene som distriktsnæringene har på grunn av skadedyr og rovdyr er så store at folk simpelthen ikke har råd til dem. Det som da skjer, er at folk tar loven i sine egne hender. Jeg har sagt det før fra denne talerstol, og jeg gjentar det: Folk tar loven i sine egne hender. De skyter de skadedyrene det er for mye av, graver dem ned og fjerner dem fra jordens overflate uten at det blir registrert. Det hadde vært bedre om vi hadde hatt en ordning slik at folk fikk lov til å skyte skadedyrene som angriper privat eiendom. Da hadde vi i det minste fått det registrert. Det som skjer i dag, er helt uholdbart.

       Gjennom dyrevernloven er det dyreeiernes ansvar å forhindre lidelser hos sine husdyr. Statens Dyrehelsetilsyn har kommet med en uttalelse om å forby sau på utmarksbeite i de hardest belastede rovdyrsområdene. Da blir mitt spørsmål til statsråden: Er det forsvarlig politikk å gi enkeltmennesker og grupper ansvaret for en situasjon som er skapt av politiske vedtak og statlig forvaltning?

Statsråd Guro Fjellanger : Det er dessverre ingen tvil om at det ofte er vanskelig å kombinere de to hensynene i rovviltmeldingen som Stortinget har satt Regjeringen til å forvalte, nemlig å opprettholde levedyktige bestander av de fire store rovdyrene i Norge, samtidig som vi skal kunne bruke utmarksbeite til både sau og rein. Vi vet at dette er en svært miljøvennlig måte å produsere kjøtt på. Det er heller ingen tvil om at rovviltskader påfører både rein og sau skader og lidelser, og at dette er en stor psykisk belasting for de næringsdrivende som opplever dette. Det er også grunnen til at Regjeringen har lagt så stor vekt på konfliktdempende tiltak som vi har. Det er grunnen til at satsingen på bestandsregistreringen er økt. Det er grunnen til ulike omstillingstiltak, og at bevilgningene til disse er økt. Og det er grunnen til at vi i svært stor grad har gått over til en ordning med betinget fellingstillatelse, slik at skadedyr kan tas ut fort.

       Det er også grunnen til at Regjeringen i en gjennomgang av oppfølgingen av rovviltmeldingen som ble presentert for ikke lenge siden, sa at vi vil gå igjennom de etiske sidene i forhold til dyreholdet i løpet av 1999. For vi ser helt klart at det er store utfordringer når det gjelder de skadene som både sau og rein blir påført, og ikke minst den belastningen det er for dem som driver innenfor næringen.

Bjørn Hernæs (H) : Stortinget har gjentatte ganger forsøkt å få til en større innflytelse i rovviltforvaltningen fra dem som har skoen på og kjenner hvor den trykker. Hensynet til den moderne vitenskap og bygdefolk som kjenner problemene, skal det legges større vekt på, har Stortinget sagt, og et av disse demokratiseringstiltakene var det såkalte Rådgivende utvalg for rovviltforvaltning, RUR, i Hedmark. Høsten 1998 trakk - av alle - de fremste rovviltforkjemperne seg fra utvalget, og noen uker senere trakk også grunneierne seg fra utvalget. Mitt veldig konkrete spørsmål blir: Er statsråden fornøyd med måten som dette høyt oppskrytte Rådgivende utvalg for rovviltforvaltning fungerer på?

       Jeg har et spørsmål til, og det går på forholdet til skogeierne. Jeg har fått et brev fra Norskog, en av de store skogeierorganisasjonene, som forteller at de har fått henvendelse fra flere av sine medlemmer som har fått oppsagt jaktavtaler på 100.000 kr hver på grunn av at jegerne frykter tap av jakthund først og fremst til ulv. Skogeierne konstaterer at det ikke er noen vilje fra miljøvernmyndighetene til å oppta noen form for konstruktiv dialog med skogeierne, slik de selv oppfatter det. Da blir mitt spørsmål nr. 2: Hvorfor skal ikke norske skogeiere tas med på råd og konsultasjon i en sak som er så viktig?

       Og helt til slutt: Statsråden henviste til « uklar bestemmelse » i den gamle viltloven § 11. Da blir spørsmålet: Synes statsråden at dagens forvaltning er veldig klar slik som man ser det i forhold til f.eks fellingstillatelse for ulv i Hedmark?

       Det er helt korrekt som Bjørn Hernæs sier, at Regjeringen har lagt stor vekt på at det skal være større innflytelse både fra lokalsamfunnene og fra dem som har skoen på, altså de som representerer næringen selv. Det er derfor det har blitt gjennomført en ordning med rovviltnemnder, både rådgivende utvalg sentralt og også en del regionale nemnder. Det er også derfor vi i stor grad har gitt betinget fellingstillatelse til fylkesmannen, slik at avgjørelsen kan tas raskere og nærmere dem det angår. Og det er også derfor vi i stor grad har desentralisert fordelingen av forebyggende midler, fordi vi tror at det er de som lever med dette til daglig, som ser hvor disse midlene vil komme mest mulig til nytte.

       Jeg har også registrert at det er en del konflikter og argumentasjon rundt de nemndene som har vært oppnevnt. Jeg har på gang en ganske bred gjennomgang av erfaringene med rovviltpolitikken så langt etter forrige beitesesong, og blant de tingene som vil inngå i en slik evaluering, er ordningen med både rovviltnemnder og utvalg.

       Ellers er jeg innstilt på å ta alle berørte parter med i dialog om hvordan vi skal få en best mulig rovviltpolitikk. Det gjelder også Norskog.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Bror Yngve Rahm (KrF) : Det er en veldig vanskelig og på mange måter følelsessterk sak som vi diskuterer i dag. Jeg tror vi kan være enige om at dette ikke er en type spørsmål som bare er fokusert på økonomi, lønnsomhet osv., men det har også veldig sterke menneskelige aspekter ved seg, som vi naturligvis må ha forståelse for og ta hensyn til. I så måte kan vi jo berolige representanten Hernæs med at vi er i besittelse av omtrent de samme typer følelser som alle andre også i denne saken, og vi har den samme grad av forståelse for de følelsesmessige problemer som bl.a grunneiere og eiere av bufe og tamrein kjenner på.

       Jeg har lyst til å si til representanten Hernæs at han representerer et parti som, sammen med saksordførerens eget parti, bruker denne talerstol veldig flittig for å understreke nødvendigheten av at justismyndighetene får arbeidsvilkår som de kan fungere best mulig under. Det er da litt påfallende at representanten Hernæs med åpne øyne går tilbake til formuleringer som Høyesterett advarer oss mot å bruke fordi de er uklare, og dermed gir fortolkningsproblemer som gjør at justismyndighetene får betydelige problemer med å håndtere dette i sitt system. Det er litt overraskende.

       Så er Hernæs veldig bekymret for Kristelig Folkepartis representanter, særlig distriktsrepresentanter. Jeg håper at omsorgen gjør seg gjeldende i andre saker også - det hadde jo vært hyggelig. Men i løpet av de treminuttene som går, og muligens også i løpet av dagen med voteringer, vil Kristelig Folkeparti selvfølgelig legge til rette for at de som føler svært sterkt for å stemme for dette forslaget, vil få partiets velsignelse til å gjøre det. Dermed åpner vi for at også våre egne distriktsrepresentanter får målbåret sitt synspunkt i denne salen.

       Når det gjelder Senterpartiets innlegg, vil jeg bare si at ordet « å justere » viltloven går igjen. Dette er ingen justering av viltloven. Det er en ganske betydelig endring av et grunnfundament i viltlovgivningen det legges opp til, til tross for at det bokstavmessig er relativt små endringer. I praksis må vi da tilbakevise at vi her snakker om en justering av viltloven. Det er helt grunnleggende endringer det legges opp til her.

       Til slutt vil jeg si at Bastesen var opptatt av forholdet distriktsproblematikk/urban problematikk. Ja, det er snakk om det også, men det er ikke bare det. Det er en veldig forenkling av problemene, for det er enkelte av oss som faktisk har en del kontakt med distriktene, selv om vi er relativt urbane, og vi har en viss følelse med hva som rår ute i Distrikts-Norge også på dette området.

Arne Lyngstad (KrF) : Dagens debatt er egentlig to debatter som henger sammen, men som likevel er to forskjellige debatter. For det første er det en generell rovdyrdebatt som går på forvaltningen av levekraftige rovdyrstammer, og for det andre en debatt om personers rett til nødverge av liv og levebrød.

       Viltloven § 11 dreier seg om nødverge. Det er gammel rettstradisjon i Norge for å kunne verge liv og levebrød mot angrep fra rovdyr. Jeg ønsker fortsatt å stå på denne tradisjon, og jeg opplever at denne grunnholdningen har sterk oppslutning i befolkningen. Etter min vurdering er dagens lovgivning for stram, da den bare inkluderer situasjoner der en kan bevise angrep. Det er for seint å skyte om angrepet er fullført, dvs. når bufeet er drept eller skadet så mye at livet ikke står til å berge. Dette er en lovgivning som gjør en nødverge svært vanskelig å realisere, og jeg opplever at dagens § 11 er mer en papirbestemmelse som har tømt nødvergebegrepet for innhold. Jeg ønsker en lov som gjør nødvergeparagrafen reell, og vil derfor stemme for lovendringsforslaget. Jeg vil imidlertid gi Regjeringen frihet til å vurdere også andre formuleringer som gjør paragrafen dekkende i forhold til nødvergesituasjonen.

       Den andre debatten er selve rovdyrdebatten. Den er en del av sakskomplekset vi drøfter i dag, men er ikke det primære for utformingen av nødvergens innhold. Jeg synes det er positivt det Regjeringen har startet på med raskere behandling av fellingstillatelser og forsøk med lokal forvaltning av fellingstillatelser. Jeg vil her vise til erfaringene fra Lierne kommune siste år med lokal forvaltning av fellingstillatelse på bjørn, som etter min mening må oppsummeres som positive. Regjeringen bør derfor fortsette i denne retning, fordi vi samtidig viser tillit til lokalbefolkningens skjønn av situasjonen. Nå gjelder det også å få mer lokal medvirkning i bestandsregistrering og bestandsvurdering. Her har vi hittil - i vitenskapens navn - lagt lite vekt på innsikten til lokalbefolkningen.

       Regjeringen har lovet en løpende vurdering av rovdyrpolitikken. Det er det behov for, og det er positivt det statsråden har redegjort for i dagens debatt. For meg blir det feil å si at vi skal ha spesielle norske bjørnestammer. Den bjørnen som oppholder seg i Norge, er en del av en svensk-norsk bjørnestamme som er i vekst og ekspanderer vestover. Spørsmålet om denne bestanden er truet, kommer da i et annet lys. Situasjonen for den sørskandinaviske ulvebestanden er annerledes - den trenger fortsatt et svært strengt vern.

       I Kristelig Folkeparti er det delte meninger, og det er mange som er urolige for at rovdyrpolitikken vil føre til for store belastninger på sårbare lokalsamfunn. Vi trenger bedre dialog mellom lokalsamfunn, storsamfunn og naturforvaltning for å finne forvaltningsmodeller preget av tillit og det som sikrer levedyktige rovdyrbestander. Da trenger vi en lovgivning som gir en reell opplevelse av nødverge, og at dette anerkjennes av storsamfunnet. Det er det dagens debatt dreier seg om.

Bjørn Hernæs (H) : Det har vært et par avklarende runder. Jeg er veldig glad for at Bror Yngve Rahm sier at Kristelig Folkeparti står fritt i denne saken. Det blir da meget spennende å se hvor mange representanter det blir som kommer til å støtte forslaget.

       Jeg slutter meg også helt til innlegget fra sistnevnte taler. Hvis Regjeringen har andre formuleringer som kunne dekke noe av den samme intensjonen som den vi har med vårt forslag, kan jeg love at vi fra Høyres side vil være åpne for det. Derfor blir det desto mer overraskende med denne stadige påminningen om riksadvokatens uttalelse om uklarheten i den § 11 som vi ønsker å gjeninnføre. Hvis det skulle være tilfellet, står det da departement og regjering fritt å lage forskrifter til en gjeninnføring som tar bort den uklarheten. Jeg bare konstaterer at statsråden hevder at dagens lov er mer klar enn den gamle. Jeg hører hun sier det - jeg synes det hadde vært berettiget å be om en snev av begrunnelse for en slik påstand. Slik vi opplever praktiseringen rundt omkring, er det veldig vanskelig å skjønne at det er dekning for at dagens regel er klarere, når man ser f.eks den situasjonen vi har hatt rundt fellingstillatelsen som Regjeringen gav i Østerdalen, og den videre behandlingen av den.

       Så har jeg lyst til å komme litt inn på dette spørsmålet om gjeting. Det må være lov å stille spørsmål om hvilken forestilling de gjør seg som mener at bønder skal ut og gjete buskapen sin. Hva skal de få lov til å gjete med? Jeg går ut fra at de skal få lov til å ha med seg en kjepp, når bjørn eller ulv kommer inn i saueflokken? For en bonde er det ganske naturlig at den eneste måten å beskytte sine husdyr på i forhold til et rovdyr er i form av et gevær, men det er jo ikke slik at man ønsker å skyte vilt fra seg! Jeg har lyst til å si det slik at hvis det er noen som vet hva langsiktighet, ressursforvaltning og bærekraftig utvikling i landbruket er, ja så er det bønder. Det er bønder som har skapt det norske kulturlandskapet - det er ikke byråkrater i Miljøverndepartementet eller i Direktoratet for naturforvaltning. Å komme med en påstand om at det skulle medføre nærmest lovløse tilstander å innføre en praksis som gjør at bonden får anledning til å ta vare på buskapen sin, er helt uten dekning i tankegangen til en bonde, og det er helt uten dekning i virkeligheten slik den er på den norske landsbygda.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

       (Votering, se side 2626)