Petter Løvik (H)
(ordførar for saka):

       Som saksordførar konstaterer eg med stor glede at det er brei semje om hovudtrekka i innstillinga.

       Meldinga om økonomien i den statlege høgskulesektoren er lagd fram etter initiativ frå Stortinget. Bakgrunnen er at det dei siste åra har kome rapportar om at budsjettsituasjonen ved mange statlege høgskular er svært vanskeleg.

       Meldinga er konsentrert om ei framstilling og ein gjennomgang av høgskulane sin økonomi. Viktige faktorar som kvalitet, effektivitet og produktivitet er ikkje handsama. Vi vil derfor kome tilbake til desse faktorane og andre aktuelle og viktige spørsmål som gjeld dei statlege høgskulane, under handsaminga av forskingsmeldinga, dimensjoneringsmeldinga og arbeidet med innstillinga frå Mjøs-utvalet.

       Meldinga gir ei framstilling av den økonomiske situasjonen for den statlege høgskulesektoren sett under eitt. Den faktiske utviklinga ved dei enkelte høgskulane eller ved avdelingar innan den enkelte høgskule vil derfor kunne avvike i større eller mindre grad frå tala som gjeld sektoren under eitt. Komiteen er samd med departementet i at det er mest tenleg å vurdere sektoren under eitt, og vi vart tidleg i prosessen samde i komiteen om å avstå frå å kommentere utviklinga ved dei ulike høgskulane i denne saka.

       Meldinga viser at både universitetssektoren og høgskulesektoren har fått økonomien svekt i perioden 1988-97, sjølv om den nominelle auken i løyvingane har vore over 100 %. Omrekna til faste kroner er økonomien i høgskulesktoren - målt med « utgift pr. student » - svekt med om lag 130 mill. kr.

       Høyringsinstansane er i hovudsak samde i meldinga sin bruk av « utgift pr. student » over ein gitt tidsperiode som ein tenleg indikator for å vurdere utviklinga i økonomien i høgskulesektoren. Samtidig har vi merka oss at fleire høyringsinstansar har innvendingar og suppleringar når det gjeld å peike ut andre faktorar som har avgjerande innverknad på høgskuleøkonomien.

       Høyringsinstansane meiner at dette i den aktuelle perioden har vore med på å binde ein stadig større del av høgskulebudsjetta opp i faste utgifter. Denne utviklinga set klare grenser for høgskulane sin handlefridom, og vi meiner derfor at det er naudsynt å arbeide vidare med å utvikle indikatorar som kan fange opp dei kostnadsdrivande faktorane som slår ulikt ut for forskjellige høgskular. Dette er naudsynt for å kunne sikre ein meir realistisk budsjetteringsprosess for dei statlege høgskulane i framtida. Det er spesielt viktig at tildelingane av ressursar tek omsyn til at utgift pr. student varierer sterkt mellom ulike utdanningar, slik at høgskulane finn det interessant å ta på seg ansvar også for meir kostnadskrevjande studium.

       Meldinga viser klart at det kan vere stor avstand mellom det biletet som blir presentert for Stortinget i budsjettdokument, og den røyndomen høgskulane sjølve meiner å oppleve når det gjeld rettferd i tildelingane. Planane i meldinga for det vidare analyse- og kartleggingsarbeidet gir håp om at dette vil kunne bli betre i framtida. Det er likevel grunn til å peike på at dette arbeidet m.a. må skje gjennom forbetringar og forenklingar og samordning i eksisterande rapporteringssystem, og at ein ikkje må pålegge høgskulane å bruke endå meir ressursar på rapportering og dokumentasjon. Komiteen ber også om at departementet vurderer om det er andre sider ved styringssystemet og rapporteringa som kan gjerast enklare, slik at ein større del av ressursane kan frigjerast til faglege formål.

       Denne meldingen er, som saksordfører Løvik sa, et bestillingsverk. Det er Stortinget som har bedt om denne meldingen. Likevel er ikke flertallets konklusjon klar når det gjelder hvordan vi skal oppfatte hva Stortinget mener om økonomien.

       Hvem har rett når de prøver å beskrive utviklingen? Er det Høyskolerådet, departementet eller Kostnadsberegningsutvalget? Det hadde vært ønskelig, og det ville nok sikkert ha skapt noe mindre problemer i framtiden, at Stortinget kunne ha prøvd å skifte sol og vind og konkludert med at vi oppfatter utviklingen å være slik og slik, og dermed på mange måter prøvd å starte fra scratch igjen. Jeg regner med at debatten om utviklingen fra 1992 og fram til i dag vil fortsette.

       Så mitt spørsmål til saksordføreren er: Burde ikke flertallet ha prøvd å konkludere noe klarere når det gjelder den kostnadsutviklingen som har vært, og sagt noe om det, vært litt mer konkret når det gjelder hva som bør legges inn av kroner og øre for å kompensere for den utviklingen vi har hatt, for på den måten å prøve å bilegge videre diskusjon - bilegge diskusjonen vet jeg ikke om vi klarer, men i alle fall prøve å redusere faren for videre diskusjon? Nå er ikke diskusjonen i seg selv en fare, men de burde iallfall prøvd å løse denne konflikten og dermed konkludert med et forslag til beløp.

Petter Løvik (H) : Representanten Reikvam tilhøyrer det store fleirtalet i komiteen som konstaterer at vi i perioden 1988 - 1997 har hatt ei svekking på ca 130 mill. kr, og vi har også konstatert ein del andre ting. Når det gjeld det som representanten Reikvam nemner om den diskusjonen som har vore mellom ulike aktørar her, er det vel slik at Høgskulerådet langt på veg har fått rett i vurderingane sine. Så eg synest komitefleirtalet har vore rimeleg klart og har utdjupa det som Regjeringa alt hadde konstatert i meldinga.

       Så er spørsmålet: Når vi har konstatert dette - og det vil Reikvam finne ved å lese meldinga og innstillinga som han sjølv har vore med på, litt nøyare - kva gjer vi så? Det som er sagt frå fleirtalet si side, er at dei budsjettmessige konsekvensane av dette skal vi kome tilbake til i samband med framtidige budsjett. Eg kjenner både statsråden og departementet så godt at eg trur dei forstår at dette er nokså klare signal om at det her har skjedd eit eller anna som komiteen konstaterer har vore ei forverring.

       Når det gjeld representanten Reikvam sine tankar om at vi alt no skal binde opp f.eks. 2000-budsjettet og gi klare signal om det, så har fleirtalet meint at vi vil la departementet sjå dette som ledd i ein heilskap og kome tilbake til det i framtidige budsjett.

       De statlige høgskolene er nok det viktigste instrumentet vi har for å la hele landet få være med i kompetanse- og kunnskapsutviklingen. Gjennom en svært desentralisert struktur og et bredt fagspekter sikrer vi at det aldri er langt fra den enkelte utdanningssøker til nærmeste sted som kan gi et tilbud.

       Etter reformen i høyere utdanning hvor vi reduserte antall institusjoner til 26 gjennom mange sammenslåinger, har det vært stor debatt om økonomien ved hver eneste budsjettbehandling. Det har vært stort sprik mellom de bevilgninger som har kommet fra Stortinget, og den virkeligheten som høgskolene har hevdet å oppleve. Denne situasjonen førte til at Stortinget bad om å få en egen sak om økonomien for å prøve å komme fram til en større enighet om virkelighetsbeskrivelsen og for å trekke linjen framover. Det er klart at vi må komme tilbake til de konkrete bevilgningsforslagene og størrelsen på bevilgningen i de årlige budsjettene.

       St.meld.nr.26 om økonomien i den statlige høgskolesektoren er veldig begrenset og gav ikke komiteen store muligheter til å se langt framover. Det virker på meg som om byråkratiet i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gjort en aldeles utmerket jobb med å beskrive historien og gi oss en mulighet for å danne oss et bilde av hvordan situasjonen har vært, men det politiske arbeidet, tankene om framtidig retning, er så godt som fraværende. Dette er skuffende og gav komiteen begrensede muligheter til å gi føringer på framtidig politikk. Ut fra dette kunne vi selvsagt bare behandlet meldingen veldig raskt, skrive i innstillingen at vi takker departementet for informasjonen, vi ønsker statsråden og hans besetning riktig god påske og kommer tilbake til saken ved en senere anledning. Vi har likevel, stort sett som en enstemmig komite, valgt å gjøre oss en del refleksjoner og trekke opp en del linjer for hvordan økonomien og tildelingssystemet skal fungere framover.

       Det foreligger et enstemmig forslag til vedtak om at Stortinget skal orienteres om kriteriene som benyttes ved tildeling av midler. Vi har altfor lenge hatt en situasjon hvor det har vært umulig å regne seg fram til en formel for tildeling av midler til høgskolene. Jeg tror at hvis høgskolene og også vi bare får mulighet til innsyn i beregningsgrunnlaget, så er det mulig å etablere en felles virkelighetsforståelse.

       Komiteen har vært veldig klar på at vi i denne innstillingen ikke skal gå inn på enkeltskoler. Meldingen er generell, og selvfølgelig har alle i komiteen sine hjertebarn som vi kunne tenke oss å slåss for. Men vi velger å ikke gjøre det her, vi velger å se sektoren som en helhet. Jeg tror dette er klokt og den rette måten å behandle denne typen meldinger på. Enkeltsaker og fordelingen mellom forskjellige institusjoner får vi komme tilbake til i de årlige budsjettene og ved senere anledninger.

       En ting som komiteen slår fast i innstillingen, er at merutgifter ved profesjonsutdanninger skal inngå som et sterkere kriterium i fordelingen. Dette er noe jeg forventer at departementet og statsråden kommer tilbake til.

       Desentralisert høyere utdanning er avgjørende for å bringe utdanning ut i regionene. Veksten innenfor høyere utdanning vil komme blant voksne som vil ha etter- og videreutdanning, påfylling og ny sjanse til å ta en utdanning. I dag ser vi at kompetansen trekkes mer og mer inn mot de største byene. Det er her de store universitetene og høgskolene finnes, det er her forskningsmiljøene er, og det er her kompetansearbeidsplassene stort sett er etablert. Det betyr at enten må vi bare akseptere at vi får en storstilt sentralisering av kompetansen og dermed også av menneskene, eller så er vi nødt til å satse sterkt på at høyere utdanning fortsatt skal være mer desentralisert enn i dag. Derfor er jeg veldig glad for at et bredt flertall støtter at desentralisert høyere utdanning skal prioriteres. Da må det avsettes midler i de enkelte budsjettene, som stimulerer økonomisk de høgskolene som legger deler av sine tilbud ut, slik at en større del av utdanningen kan foregå ute i regionene. Dette er en avgjørende del av etter- og videreutdanningsreformen, for vi kan ikke forlange at voksne folk ute i distriktene som vil ha høyere utdanning og som trenger høyere utdanning for å kunne fortsette i jobben sin eller få en ny karriere, skal bryte opp fra et hjemsted og familie, barn og ektefelle, og flytte inn til de større byene for å få påfyll av kompetanse. Det må kunne foregå mye nærmere der folk bor. Jeg er glad for at dette er en sentral del av innstillingen, og noe vi må jobbe videre med framover.

       Alle er enig i at forskningsandelen i Norge må økes. Stortinget har til og med ganske nylig vedtatt at vi skal opp på gjennomsnittlig OECD-nivå innen rimelig tid eller i de nærmeste årene. Det betyr at Stortinget er veldig opptatt av at forskningen i Norge skal øke. Det er i dag stor forskjell på hvordan universitetene og høgskolene finansierer sin forskningsinnsats. Universitetene har for så vidt en forskningsandel i forhold til det antall studenter som de har på studiestedet, mens høgskolene driver forskning uten at disse midlene på noen måte er spesifisert. Det er ingen tvil om at det er veldig stor kompetanse mange steder.

       Komiteen er klar på at den ønsker at forskningsinnsatsen ved høgskolene skal øke. Da er det selvfølgelig en mulighet å finansiere det gjennom å gjøre det samme som man gjør ved universitetene: å gi en forskningsandel pr. student. Men det har vist seg å ikke være en god modell, for studenttallet svinger opp og ned, og i en tid hvor studenttallet går ned og institusjonene får færre studenter, er det ikke uten videre riktig og fornuftig at de da også skal drive mindre forskning. Derfor ber vi om at det blir jobbet videre med dette framover. Vi ser også muligheten for å kunne differensiere forskningstilskuddet en del. Høgskolene og de enkelte avdelinger er veldig forskjellige; noen har tunge miljøer som er fullt på høyde med universiteter og vitenskapelige høgskoler, mens andre er mer rettet inn mot praktisk undervisning. Vi må kunne ha en mulighet for å styre forskningsinnsatsen dit hvor vi får mest igjen for den.

       Vi har alle registrert den aktiviteten som Kunsthøgskolen i disse dager har i forhold til sin økonomi. Jeg regner med at det er flere enn meg som er blitt nedbombet av mail fra studentene, og som har fått henvendelser fra skolen og fra andre steder. Jeg vil bare helt kort si at det har hele tiden vært Stortingets forutsetning at den sammenslåingen som ble gjort, skulle skolene og miljøene tjene på, ikke tape på. Jeg forventer at statsråden informerer om den aktuelle situasjonen i debatten her i dag, slik at man kan få disse signalene raskt, og at det er mulig å få tilbakemelding på noen av de tankene som statsråden gjør seg om situasjonen ved dette skoleslaget.

       Så til det forslaget som ligger i innstillingen fra Fremskrittspartiet og Høyre. Jeg har veldig vanskelig for å forstå hvorfor dette forslaget overhodet er fremmet. Jeg har inntrykk av at man her bruker relativt kraftig verktøy på en åpen dør, for komiteen er jo klar på at man skal ha forbedringer og forenklinger i systemet, så hvorfor det da må vedtas at man skal foreta grundig vurdering av de administrative rutinene, opplever jeg som litt merkelig. Enten må det være det at man ønsker å mistenkeliggjøre det arbeidet som gjøres i forhold til administrasjonen ved høgskolene, eller så er det å slå inn en åpen dør med dynamitt, og det ser jeg liten grunn til. Jeg ber om at Fremskrittspartiet og Høyre vurderer om dette forslaget virkelig er nødvendig, så lenge komiteen er så samstemt i at det må foregå en forenkling og en forbedring av systemene.

       Dette er garantert ikke siste runde i diskusjonen om økonomien i høgskolesektoren, og heller ikke i diskusjonen om økonomien i universitetssektoren. Vi kommer til å få en dimensjoneringsmelding, vi kommer til å få en forskningsmelding, og vi kommer til å få de årlige budsjettene, så dette vil vi komme tilbake til mange ganger. Men jeg føler at Stortinget og komiteen gjennom denne behandlingen har slått fast en del hovedlinjer for utviklingen framover. Jeg tror det er skritt i riktig retning, og jeg ser fram til resten av denne debatten og til de andre sakene som vi får, som også gjelder mye av det samme området. Jeg føler i alle fall at vi nå er med og tar en del skritt i riktig retning, for å gjøre hverdagen bedre for de statlige høgskolene våre, og det tror jeg det er klokt av oss å gjøre.

       Man kunne vel kanskje si at de problemene vi har havnet i, og som meldingen illustrerer, henger sammen med at under den forrige regjering og i Gudmund Hernes » statsrådstid var det politiske arbeid svært nærværende, men det var ikke alltid grunnarbeidet var tilstrekkelig godt. Derfor er vi havnet i den paradoksale situasjonen at det som var et av hovedargumentene for den sterke saneringsoperasjonen i høyskolesektoren, nemlig at det skulle gi administrative gevinster og føre til at man kunne bruke større del av innsatsen på det faglige og mindre på det administrative, ikke har slått til. Det er svært mye som tyder på at vi mange steder har fått den motsatte effekt. Derfor forbauser det meg at representanten Norvoll ikke ser poenget ved det forslag som er lagt inn i innstillingen fra Fremskrittspartiet og Høyres side. Særlig når representanten bruker den aktuelle situasjonen ved Kunsthøgskolen som eksempel på dette, så burde han jo satt seg godt nok inn i saken til å se at en av grunnene til at man der har havnet i en vanskelig budsjettsituasjon, er at sammenslåingen i det strømlinjede mønstret har ført til en betydelig økning i administrative utgifter til fortrengsel for den faglige, primære aktiviteten. Jeg synes det eksemplet til overmål viser at det forslaget som er lagt inn fra Fremskrittspartiet og Høyre, er høyst betimelig og høyst aktuelt.

Tomas Norvoll (A) : Det skjer fra tid til annen, men det er like overraskende hver gang, at representanten Inge Lønning går opp her og står fram som den sterkeste forsvarer av denne Regjeringen. Det gjør han tydeligvis i dag, og jeg regner med at statsråd Lilletun er glad for at han får så uforbeholden støtte for sitt arbeid fra en så markant personlighet i partiet Høyre.

       Representanten Inge Lønning har aldri vært genuint opptatt av situasjonen ved høgskolene, det er stort sett universitetene som har stått hans hjerte nærmest, og det regner jeg med at de fortsatt gjør. Det gjør at jeg blir styrket i troen på at dette forslaget i beste fall bare er fremmet for å mistenkeliggjøre det arbeidet som gjøres ved høgskolene, og at man mener at høgskolene egentlig ikke greier den jobben de er satt til, at de bare administrerer seg i hjel og ikke prioriterer faglig utvikling, forskning og utdanning. Jeg har faktisk tiltro til at statsråden kommer til å følge opp de merknadene som ligger her om at det skal foregå en forenkling og forbedring av systemet. Jeg ser ingen grunn til å bruke den type kraftig verktøy som et forslag er, for å slå inn en dør som er vidåpen, så jeg velger fortsatt å tolke forslaget slik at det bare dreier seg om en mistenkeliggjøring av institusjonene.

Tomas Norvoll (A) : Det er litt snodig at det lille forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet som jeg nevnte i en bisetning, skulle få slik voldsom oppmerksomhet. Det forslaget er på ingen måte det viktigste i denne diskusjonen vi er inne i nå. Det viktigste er at komiteen faktisk er samlet om en del hovedlinjer framover og om en del hovedprioriteringer for høgskolesektoren. Det er det vi skal understreke i dag, og det er jeg veldig glad for.

       Jeg registrerer at representanten Løvik er betydelig mer konstruktiv og mindre polemisk enn representanten Lønning. Det er ikke noe nytt, og det understreker igjen at saksordføreren har gjort en veldig god og ryddig jobb med hensyn til denne saken.

       Når det gjelder dette med at forslaget mer er enn bønn til statsråden om hjelp, regner jeg med at det kan statsråden selv svare på. I og med at statsråden kommer fra et kristelig parti, regner jeg med at bønn er noe han har stor sans for, og det er ikke nødvendig at Arbeiderpartiet er med på å stemme for den type forslag for at statsråden skal ta en bønn til etterretning.

       Dette er en lenge etterlengtet melding. En kan med store bokstaver trygt si at meldingen ikke vekker de helt store motforestillinger hos noen partier, men det er allikevel verdt å merke seg at på tross av den til dels rørende enigheten som tidvis blir demonstrert, favner meldingen en del prinsipielt viktige spørsmål. Etter Fremskrittspartiets syn gjelder dette spørsmål om økonomistyring, spørsmål i forhold til administrasjon og ikke minst spørsmål knyttet opp til kvalitetssikring.

       Vi har hatt en høyskolereform som hadde visse relativt klare målsettinger om f.eks effektivisering og rasjonalisering av administrative strukturer og rutiner. Meldingen beskriver rimelig klart at dette mål ikke er nådd. Oppbygging av nye administrasjonsenheter istedenfor enklere rutiner er vel stort sett hva det hele går ut på. Derfor føler i hvert fall Fremskrittspartiet på det nåværende tidspunkt at det er helt nødvendig å gi et lite signal om at vi mener at høyskolene trenger noe hjelp for å få dette arbeidet i gang.

       Videre går meldingen klart løs på økonomien, som er avhengig av forskjellige ting, bl.a det meldingen beskriver som kostnadsdrivende faktorer.

       Jeg skal først gå inn på den store relative økningen høyskolene har hatt. De har faktisk hatt en nominell økning i bevilgningene i den beskrevne periode på mer enn 100 %. Hvorfor er da økonomien så vidt stram? En av årsakene kan tilskrives pålegg til statlige høyskoler og universiteter om å gi tilbud til et betydelig antall studenter. En betydelig økning i studentantallet er ikke diskusjonstema, heller ikke hvorfor dette har vært nødvendig. Men vi kan tenke hva vi vil om den saken.

       Fremskrittspartiet vil igjen påpeke at det nåværende finansieringssystemet tydelig viser at det ikke er godt nok. Jeg finner det på sin plass å henvise til hva vi har sagt gjentatte ganger fra talerstol, i forslag og i merknader om hvordan et finansieringssystem kan gjøres effektivt og ha innebygd visse kvalitetssikrende faktorer.

       I tillegg er det nødvendig å vise til at utstyrsposten for alle universiteter, som har vært tenkt brukt til utstyr som må gå under betegnelsen investeringer, hovedsakelig er blitt brukt til IT, som må sies å være forbruksmateriell og neppe utstyr etter investeringsregnskapsregler. Det at man bruker posten til sårt tiltrengt utstyr, som f.eks en maskin for sveising med laserteknologi ved NTNU, en prioritering gjort av høyskolen selv ut fra egen vurdering, kan fra et politisk parti ses på som bekymringsfull.

       Videre viser det seg at de rapporteringsrutiner som er lagt inn fra høyskolen til andre kontrollområder, ikke virker, da det rapporterte materiell på langt nær er sammenlignbart og derfor ikke gir noe entydig resultat. Dette betyr at rutinene må gås grundig igjennom.

       Med dette vil jeg ta opp det forslag som er fremmet i innstillingen fra Fremskrittspartiet og Høyre.

       Presidenten: Ursula Evje har tatt opp det forslag hun refererte til.

Arne Lyngstad (KrF) : Ved gjennomføringen av høgskolereformen fikk Stortinget raskt signaler om at flere høgskoler fikk store økonomiske vansker med driften. Flere knyttet dette til selve reformen, men også til at dette skjedde i en tid da studenttallene økte. Det var bakgrunnen for at Kristelig Folkeparti støttet vedtaket i Stortinget i november 1996 om å få en gjennomgang av økonomien i høgskolesektoren.

       Når det gjelder den desentraliserte utdanningen, er den også klart en kostnadsdrivende faktor, men den behøver ikke å være det. Vi behøver faktisk ikke å ha en skolestruktur i Norge på hvert eneste nes. Vi kan drive en utstrakt desentralisert utdanning uten å bygge mange lokaler, uten å fastansette mange lærere og uten å drive forskning og utvikling i ordets egentlige forstand og uten bevilgninger, men likevel få resultater. Jeg ønsker at representanten Lyngstad skal si noe mer om disse tingene.

Arne Lyngstad (KrF) : Det er nok riktig at husleieutgifter er en slik kostnadsfaktor som det er snakk om, men det henger sammen med arealbehov, studenttall, arbeidsforhold for ansatte osv., slik at en ikke bare kan si at disse utgiftene er uten betydning her. Vi ønsker alle å ha gode arbeidsforhold på våre høgskoler, og da er det klart at disse elementene også er med i den sammenheng.

       Når det gjelder desentralisert utdanning, er det riktig at det ikke er meningen å ha et høgskolestudium i hver kommune i landet. Det tror jeg heller ikke vi er tjent med, fordi fagmiljøene også trenger styrke. Men med ny teknologi osv. tror jeg det er muligheter til faglig kvalitet og til å nå store befolkningsgrupper. Jeg ser det ikke som noe mål å sentralisere den struktur som allerede er etablert. Jeg tror det er et ønske i mange regioner om å få knyttet kontakter til kompetansemiljøer. Vi vet at det er nær sammenheng mellom næringsutvikling og utdanning, og dermed blir det viktig at disse komponentene ses i sammenheng. Jeg tror derfor at høgskolesystemene kan være med på å sikre, og det er faktisk bevist, næringsutviklingen og befolkningsgrunnlaget i regionene.

Rolf Reikvam (SV) : Arne Lyngstad nevnte en spesiell høgskole i Sogn og Fjordane. Jeg oppfattet vel innlegget slik at han uttalte seg på generelt grunnlag da han tok opp dette. Han ønsket ikke å blande seg inn i debatten om lokalisering av bestemte studietilbud, men dette var et utsagn i forhold til dette med desentraliserte utdanningstilbud, også i Sogn og Fjordane.

       Jeg vil gjerne at han skal bekrefte at det han gav uttrykk for, var at han var opptatt av at Høgskulen i Sogn og Fjordane også skal ha et desentralisert utdanningstilbud, og at dette ikke var et innlegg i en debatt om konkrete utdanningstilbud ved denne spesielle skolen.

Arne Lyngstad (KrF) : Det er riktig at debatten i Sogn og Fjordane i stor grad er knyttet til en konkret sak som går på vernepleierutdanningen i Sandane. Det som har vært mitt anliggende - og som det også har vært viktig å få fram - er at det må være riktig å fortsatt gi et høgskoletilbud i Sandane. Jeg synes det er viktig å holde fast ved at Sandane bør være et studiested for Høgskulen i Sogn og Fjordane.

       Jeg har registrert at det i Stortinget er stor forsiktighet når det gjelder å gå inn i konkrete vurderinger av lokale saker - jeg har inntrykk av at Stortingets vilje til å gå inn i slike saker varierer litt, avhengig av hvilke typer saker det gjelder. Jeg hadde sett det som en fordel om også Høgskulen i Sogn og Fjordane hadde vist større vilje til å opprettholde Sandane som studiested enn det synes som om høgskolestyret der gjør. Men det er høgskolestyrets egne vurderinger som ligger til grunn.

Inge Lønning (H) : Jeg merket meg, i likhet med representanten Rolf Reikvam, med en viss undring at representanten Arne Lyngstad beveget seg i retning av en stillingstagen i en helt konkret lokaliseringsdebatt i tilknytning til en av landets høgskoler. Det har vært full enighet i komiteen om at denne meldingen ikke er en naturlig foranledning til å gå inn i den type debatter, for vi vet at antallet slike mulige lokaliseringsdebatter i dette land er legio. Men siden representanten Arne Lyngstad fremstilte dette som et spesielt Kristelig Folkeparti-anliggende, er det nærliggende å spørre ham om han deler min oppfatning, at det er positivt at statsråden denne gang har motstått presset i retning av å overkjøre et høyskolestyre og omgjøre vedtak som er gjort av høyskolestyret i medhold av den myndighet og det ansvar som høyskolestyret har.

       Jeg har tidligere fra denne talerstol tatt opp dette som et generelt problem fordi vi har hatt flere tilfeller hvor det fra toppen av det politiske system er gjort inngrep i høyskolestyrenes myndighetsområde på en, etter mitt skjønn, uheldig måte. Derfor vil jeg be representanten Arne Lyngstad bekrefte at han deler min oppfatning i denne sak.

Arne Lyngstad (KrF) : Det som er viktig, og som statsråden også har bekreftet i sitt brev, er at han ønsker å opprettholde Sandane som studiested under den forutsetning, i forhold til Høgskulen i Sogn og Fjordane, at tapet av et utdanningstilbud skal kompenseres med annen studieaktivitet av tilsvarende omfang. Jeg regner med at dette er et synspunkt som også representanten Inge Lønning har stor sans for, for jeg regner med at representanten Lønning heller ikke har noen interesse av å legge ned Sandane som studiested. Jeg synes derfor at den holdning som er vist og det statsråden her har gjort, er riktig. Jeg synes det grepet som er tatt - det at en har påpekt et ønske om å beholde Sandane som studiested - er riktig i denne sammenheng.

       Jeg vil likevel ta det forbehold, i og med at vi har statlige høgskoler, at dette kan være gjenstand for politiske vurderinger dersom en ønsker at det tilrettelegges for det.

       Senterpartiet er ubeskjedent nok til å si at partiet i sin tid var blant forkjemperne for distriktshøgskolene, nå kalt de statlige høgskoler. Sentrumspartiene samlet seg om følgende formulering i Voksenåserklæringen:

« Store studentkull og økt byråkratisering av høyere utdanning, har ført til en anstrengt økonomi ved flere institusjoner, særlig ved høgskolene. Denne situasjonen gjør det vanskelig for flere høgskoler å oppfylle målsettingen om å gi forskningsbasert undervisning og opprettholde et godt nivå på praksisopplæringen. En sentrumsregjering vil bedre høgskolenes økonomi, og øke kapasiteten på studieplasser innen medisin, helse- og omsorgsutdanningene, lærer/førskolelærerutdanningen, politi og IT-yrkene. »

       Det er med tilfredshet jeg konstaterer at mange av disse målene er nådd. Vi er likevel klar over at det er trange økonomiske rammer ved mange skoler, slik det ble demonstrert utenfor Stortinget i går. Komiteen er kjent med at liknende skoler andre steder i landet har samme problem, f.eks filmhøgskolen, noe vi må komme tilbake til i budsjettsammenheng.

       De statlige høgskolene har og har hatt stor betydning for studietilbøyeligheten hos distriktsungdom, samtidig som de har gitt stimulans til næringsutvikling generelt, og i distriktene spesielt.

       Høgskolene har også utviklet mange gode desentraliserte studietilbud som er av uvurderlig betydning for at folk kan få et tilbud der de bor. Ikke minst er dette viktig for kvinner som ikke har hatt sjansen til høgskoleutdanning tidligere. Desentraliserte studieopplegg bør premieres, slik det framgår av innstillingen.

       Høgskolene fortjener honnør for den innsatsen de har gjort i forbindelse med sammenslåingsprosessen og det økte studenttallet de siste årene.

       Komiteflertallet sier i innstillingen at høgskolene har fått økonomien sin svekket. Det blir derfor nødvendig å styrke økonomien dersom vi skal sikre kvaliteten i studietilbudene. Det er en forutsetning for at studentene skal søke til disse skolene og bli gode ambassadører for nyrekruttering. Enda viktigere er det at studentene får den utdanningen og kompetansen som samfunnet trenger. Kompetansesamfunnet har ikke råd til å la disse ressursene gå tapt.

       Departementet sier i meldingen at det er vanskelig å kvantifisere de kostnadsdrivende faktorene, mens Høgskolerådet har gjort beregninger for en del ulike faktorer. Komiteen understreker at det er uheldig om de berørte parter har ulik virkelighetsoppfatning på dette området, og forventer at departementet kommer fram til enhetlige faktorer.

       Det er en samlet komite som ber om å bli orientert om kriteriene som brukes ved budsjettildelingen i forbindelse med neste års statsbudsjett. Det er viktig med større åpenhet på dette området, slik flere har tatt til orde for. Jeg er spesielt glad for at komiteflertallet mener det må være en egen komponent for utgifter til praksis for profesjonsutdanningene som har dette som en integrert del av studiet. Det er et tema som har vært gjentatt fra de aktuelle utdanningsinstitusjonene over lang tid.

       Også i denne innstillingen påpekes betydningen av forenkling og samordning av rapporteringssystemet, slik at ikke enda mer ressurser må brukes til såkalt papirarbeid, men heller brukes til undervisnings- og utviklingsarbeid generelt. Det er viktig å få gjort noe konkret på dette området snarest mulig, og skolene bør oppfordres til selv å komme med endringsforslag.

       Det har vært en god utvikling på forsknings- og utviklingsvirksomheten ved høgskolene, men det er forskjeller ut fra tradisjon og kultur ved den enkelte institusjon. Det er derfor bra at FoU skal legges inn som et kriterium for tildeling av midler heretter.

       Kompetansereformen vil stille nye krav til statlige høgskoler. For Senterpartiet er det viktig at skolene settes i stand til å møte disse utfordringene. Slik jeg kjenner institusjonene, er jeg trygg på at disse vil klare seg i konkurransen med andre utdanningstilbydere. Fleksibilitet og omstillingsevne er imidlertid viktige egenskaper for å møte de skiftende behov som samfunnet etterspør.

       For øvrig vil jeg nok en gang berømme framdriften i arbeidet med innstillingen, slik også representanten Norvoll sa i sitt innlegg.

       Det er ingen uenighet i komiteen om at man fortsatt skal ha en høyskoleutdanning og utdanning på Sandane. Men av det som kom fram fra Arne Lyngstads side, kan det tyde på at regjeringspartiene har ment noe annet, i motsetning til statsråden. Statsråden har nemlig fulgt innstillingen fra styret i denne saken, og det har så langt vært enighet i komiteen om at det er de enkelte styrene som må styre. Samtidig har det også vært enighet om at når en del av utdanningen går til Sogndal, skal ikke Sandane miste noe. Slik har alle oppfattet statsråden, og derfor var det ikke noen grunn til å ta opp denne saken. Men jeg vil be om en kommentar fra en annen fra regjeringspartiene.

Marit Tingelstad (Sp) : Det var interessant at jeg fikk denne replikken. Jeg så representanten Grete Knudsen bad om replikk i stad, men da var vel alt oppbrukt. Men jeg svarer gjerne på dette. Jeg er kjent med at det er stor uenighet også innenfor de enkelte partigrupper i den regionen, og slik jeg har vurdert denne saken, har jeg funnet det best ikke å gi uttrykk for noen mening her. Og det har vi framført i ulike sammenhenger, også når vi har fått henvendelser fra regionen. Jeg tror nok det er klokt av oss å ha tett kontakt med miljøene rundt omkring i de ulike regioner, men vi må samtidig ha klart for oss at dette er de enkelte regionenes og styrenes ansvarsområde. Når det er sagt, vil jeg nok si meg enig i at de statlige høgskolene har fått den bemyndigelsen fra Stortinget. Men i noen tilfeller er det overordnede forhold som også må telle med, og det er vi kjent med har skjedd også i tidligere tider. Men, som sagt, jeg fant ikke noen grunn til å gå inn i denne problemstillingen som her er nevnt. Da ville vi ha kommet helt ut på viddene, og vi har egne, såkalt egne, regioner vi representerer, som også sliter med problemer. Så derfor var det mest riktig at vi nå la fram en innstilling på prinsipielt grunnlag, og at vi kommer tilbake til disse sakene ved andre anledninger. Men jeg gjentar: Det er styrene som har ansvaret for studietilbudene og fordelingen av dem, og da får politikerne i de regionene påvirke i de miljøene.

       Så over til meldingen. Meldingen er jo i stor grad en teknisk gjennomgang av den økonomiske situasjonen i høgskolesektoren. Det er en beskrivende melding, og det er svar på noe Stortinget har bedt om tidligere. Departementet og Kostnadsberegningsutvalget bruker kostnad pr. student som en sammenligningsfaktor. Vi mener vel at dette ikke er en god metode. Det blir for enkelt, og det underslår en del viktige faktorer, noe departementet selv er inne på i sine vurderinger av en del kostnadsdrivende faktorer. Departementet sier jo selv at det finnes kostnadsdrivende faktorer som det er vanskelig å kvantifisere. Høgskolerådet har derimot gjort en del beregninger for en del ulike faktorer, og de har prøvd å anslå kostnadene med disse faktorene. Jeg tror det er viktig - det var noe jeg var inne på i min replikk til Petter Løvik - at vi som storting, når vi har bedt om og fått denne meldingen, også er i stand til å svare tilbake med en del rimelig konkrete svar, og jeg føler at flertallet i komiteen ikke gjør det. Vi har prøvd å ta Høgskolerådets og departementets beregninger på alvor. Vi har prøvd å gå inn i dette og prøvd å si noe om hvor stor underbudsjetteringen har vært i denne perioden. Hensikten med dette er å gi et svar til de ulike aktørene, til de ulike institusjonene, til departementene og Stortinget. De oppfatter det slik og slik, og vi ønsker å gi en beskrivelse av virkeligheten som vi kunne enes om. Det har da resten av komiteen ikke ønsket å gjøre, og det beklager jeg. Det tror jeg som sagt ville ha forenklet det videre arbeidet med økonomien i høgskolesektoren, og det ville også ha forenklet arbeidet i forbindelse med budsjettet.

       Jeg er glad for at komiteen er klar på at forskningsbiten skal prioriteres, at høgskolene skal bruke mer ressurser og prioritere forskning sterkere enn de har gjort tidligere. Innenfor universitetssektoren har vi en fifty-fifty-fordeling, 50 % forskning og 50 % undervisning. Jeg skulle nok ønsket at vi kunne ha fått noen slike tommelfingerregler også innenfor høgskolesektoren. Det tror jeg ville ha hjulpet en god del for å påskynde en del prosesser.

       Jeg skulle nok også ønsket at vi i sterkere grad så litt fremover og tok fatt i høgskolens rolle i forhold til kompetansereformen. Det er helt klart at skal vi lykkes med kompetansereformen, med et utdanningstilbud for voksne i årene fremover, vil høgskolesektoren være en helt sentral aktør, og vi burde tort si noe mer om det.

       Så vil jeg gjerne ta opp den dagsaktuelle situasjonen, som går på økonomien innenfor Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg har vurdert et forslag, men jeg har kommet til at jeg gjerne vil stille spørsmål til statsråden. Det er behov for at Stortinget får en skikkelig orientering, og mitt spørsmål til statsråden er: Vil han i revidert nasjonalbudsjett gi oss en skikkelig og grundig redegjørelse om den økonomiske situasjonen? Jeg tar ikke stilling til millionene, men ber bare om å få en skikkelig vurdering av den økonomiske situasjonen. Og et spørsmål til: Kan statsråden garantere, eller i hvert fall forsikre oss om, at det ikke vil bli tatt inn færre studenter ved Kunsthøgskolen ved årets inntak enn det som er planlagt?

       Jeg vil gjøre representanten Reikvam oppmerksom på at Fremskrittspartiet for to år siden fremmet forslag som tok opp i seg nettopp disse tingene, men jeg kan ikke se at noen andre har klart å fange opp at etter hvert som denne sal endrer strukturen på tilbudene både ved universitet og høyskoler med tanke på linjevalg etc., så må også den personellmessige størrelse, kompetanse og antall følge etter.

       I tillegg vil jeg - hvis han får tid til det - at han skal si noe om den relativt store kompetansehevingen som har vært ved høyskolene, om den skal virke inn på budsjetter i tiden som kommer. Kanskje han kan vurdere om den kompetansen som er oppnådd, er den kompetanse som flertallet i denne sal virkelig var ute etter å oppnå med tanke på linjevalg etc.

Rolf Reikvam (SV) : Meldingen påviser at det har vært en utvikling, og at høgskolene har økt sin kompetanse de siste årene. Det er flere med professor-, amanuensis- og lektorkompetanse, og færre med tradisjonell lærerhøgskolekompetanse. Det har skjedd en god og riktig utvikling. Det er en økt forskerkompetanse ved høgskolene, og det er jo en betingelse for at vi skal lykkes med økt forskning og noe mer forskningsbasert undervisning også ved høgskolene. Akkurat når det gjelder den biten, føler jeg det har vært en utvikling, en god utvikling, og at vi er på vei.

       Så til dette med fleksibilitet. Vi har ønsket en større fleksibilitet for høgskolene når det gjelder å utvikle utdanningstilbud. Dette har jeg tatt opp i et spørsmål til statsråden tidligere, og fått bekreftet at han også for så vidt ønsker det samme. Men det er litt uklart hvor langt vi skal gå når det gjelder den friheten, for vi har behov for å se dette landet i en viss sammenheng. Så det finnes nok en grense for hvor stor frihet de bør ha. Men at den enkelte høgskole bør ha større frihet til å utvikle utdanningstilbudet, er helt klart - vesentlig større frihet. Det er også helt nødvendig dersom de statlige høgskolene skal kunne konkurrere om utdanningstilbud, spesielt da knyttet opp mot kompetansereformen. Så større frihet til å utvikle, til å tilby de ulike utdanningstilbudene - det ønsker vi.

       Så til det rent administrative, de økte kostnadene man har hatt. Jeg ser at i den oppbyggingsfasen vi har vært inne i, har det også vært nødvendig å bygge opp en administrasjon. Men det er helt klart at det er behov for å se på kostnadsutviklingen for å se om en kan effektivisere den biten av virksomheten.

Petter Løvik (H) : Eit par kommentarar til representanten Reikvam.

       Det vart nemnt dette med « utgift pr. student », og det er klart at det ikkje er noko fullkome mål for dei reelle kostnadene. Men vi ønskjer alle å få eit betre rapporteringssystem og eit betre system for å kunne slå fast dei reelle samanhengane, men då må vi passe oss vel for ikkje å lage eit rapporteringsbyråkrati som gjer at ein endå større del av tida til høgskulane går med til nettopp rapportering og rapportskriving. Det er i alle fall ikkje ei primæroppgåve for desse. Det må bli betre rapportering, ikkje meir, og då er det forenkling og samordning som eg trur er vegen å gå.

       Når det gjeld det at meldinga er lite konkret, som representanten Reikvam hevda, er det muleg at ein kunne ha gått raskare fram, men eg har som prinsipp at det er betre med små skritt enn med store sleivspark. Ut frå det prinsippet synest eg vi har kome rimeleg langt i veg med konkrete føringar frå departementet i denne meldinga. Vi konstaterer svekkinga når det gjeld kroner. Vi skal kome tilbake til dette i budsjetta. Vi vil ha utvikla indikatorar som fangar opp desse kostnadssamanhengane, vi vil ha forbetringar i rapporteringa ved forenkling og samordning, enklare styringssystem, opne kriterium, klare meldingar om sterkare satsing på desentralisert utdanning, slik at dette på ingen måte må gå ut over kvaliteten i dette. Vi vil stimulere den sterke omstillinga som høgskulesektoren står overfor i åra framover, både på grunn av etter- og vidareutdanningsreforma og også fordi verda, som også representanten Reikvam frå SV etter kvart vil sjå, forandrar seg, går framover. Vi vil ha større satsing på forsking og utvikling, og vi har sagt nokså klart at vi vil ha dekning for dei ekstra kostnader som er ved praksisplassar i ein del yrkesretta fag. Så vi seier faktisk ein heil del.

Rolf Reikvam (SV) : Det er ikke tvil om at vi sier en god del. SV er jo med på de aller fleste flertallsmerknadene, så det er ikke det som egentlig er diskusjonen. Diskusjonen gjelder hvorvidt man er i stand til å trekke den konklusjonen som en burde ha trukket på et par områder, spesielt på ett område, nemlig de kostnadsdrivende faktorene, og gitt noen klare meldinger tilbake til statsråden om at Stortinget oppfatter det slik, tolker det slik, ser virkeligheten på et bestemt måte, og gitt det signal til statsråden når han skal forberede budsjettet for år 2000. Det hadde vært noe å ha med seg fra Stortinget, at Stortinget hadde beskrevet virkeligheten for ham, som han da kunne tatt med seg og lagt fram for Finansdepartementet. Jeg trodde det kanskje var et av poengene ved en slik melding, nemlig at vi skal enes om en virkelighet - i den grad det er mulig. Det hadde vi hatt muligheten til her, og det hadde også forenklet arbeidet videre. Det hadde også vært et viktig signal å gi ut til høgskolene, for høgskolene våre hadde jo en del forventinger til denne stortingsmeldingen og det Stortinget skulle greie å konkludere med. Vi har felles konklusjoner på mange områder, men på det ene viktige området har vi dessverre ikke greid å trekke den konklusjonen vi burde ha gjort.

       Så til rapporteringssystemer. Jeg er klart enig med representanten Petter Løvik i at vi nå ikke må danne et omfattende byråkrati som skal rapportere tilbake til oss. Men det er ikke det jeg jakter på heller. Når jeg stiller meg kritisk til en slik forenklet kostnadsfaktor som « utgift pr. student », er det fordi den ikke gir de omfattende opplysningene den burde gi. Hvis en skal foreta en analyse over tid, er det viktig at de indikatorene en bruker, er dekkende for det en ønsker å få belyst.

       Meldingen viser at høyskoleøkonomien er svekket de siste årene, selv om det har vært en økning i bevilgningene. Det kan synes som om samordningen av høyskolene ennå ikke har hatt en kostnadsbesparende effekt, men tvert imot det motsatte.

       I den siste tiden er det spesielt situasjonen ved kunsthøyskolene i Oslo som har vært belyst i mediene. Historien ved denne sammenslåingen er spesiell. Da dette politiske vedtaket ble gjort, var det mot skolenes eget syn. Vurderingene deres var at det ikke nødvendigvis ville bli gode synergieffekter av en slik sammenslåing. Skolene har så ulik tradisjon og så ulik utdanningsform at det er vanskelig å se hvordan de fullt ut skal kunne integreres.

       Kunstutdanningene er spesielle, og de skal være det. Vi har tre avdelinger innen scenekunst, teaterhøyskolen, balletthøyskolen og operahøyskolen, som er unike i Norge. Det er ikke opplagt hva disse skolene har til felles med Kunstakademiet og utdanning innen kunsthåndverk.

       Som flere har vært inne på i debatten tidligere i dag, har denne fusjonen ført til høye kostnader til en sentraladministrasjon, som har gått på bekostning av utdanningen. Jeg mener at tiden ikke har løpt fra en revurdering av denne sammenslåingen. Jeg vil oppfordre statsråden til å gå inn i denne problemstillingen på nytt.

       Jeg er glad for at komiteen er enig om at det skal bli større åpenhet om kriteriene som blir brukt ved budsjett-tildelingen ved de ulike høyskolene. Dette er med på å sikre en åpen prosess for fremtidige budsjetter, som forhåpentligvis kan virke oppklarende for den enkelte høyskole.

       Det er også viktig at departementet i det videre arbeidet med kartleggingen og analysen av situasjonen ved høyskolene legger vekt på at rapporterings- og styringsrutinene skal forenkle det administrative arbeidet ved høyskolene, og ikke føre til at enda mer av ressursene går til administrasjon på bekostning av undervisning og forskning. Jeg tar som en selvfølge at Regjeringens satsing for å få til et enklere Norge også skal omfatte høyskolesektoren.

       Høyskolene har en svært viktig oppgave når det gjelder å sørge for at mennesker over hele landet får den kompetansen den enkelte etterspør og samfunnet trenger. Det er derfor viktig at høyskolene får den frihet og de ressursene de trenger for å utvikle gode og regionalt tilpassede tilbud.

       Høyskolene må være forberedt på en kontinuerlig omstilling, og departementets oppgave er å stimulere til fleksibilitet og kvalitet i den utdanningen som tilbys. Det blir også viktig fremover å sikre gode forskningsmiljøer ved høyskolene og tilknyttede institutter.

       Man bruker begrep som « global kunnskapsøkonomi » om den virkelighet vi vil møte fremover. Norges fortrinn i en verden der kunnskap blir viktigere enn noensinne for landenes økonomi, er at vi allerede har et godt utbygd, desentralisert utdanningssystem, der høyskolene spiller en viktig rolle. Dette er fortrinn vi må bygge videre på når vi utformer utdanningssystemet for det neste århundret.

Statsråd Jon Lilletun : I arbeidet med stortingsmeldinga har eg lagt vekt på å framstille dei ulike syna som har kome fram i høyringsrunden, og å gje ei brei og nyansert framstilling av den økonomiske utviklinga i sektoren.

       Stortingsmeldinga er ein teknisk gjennomgang av dei statlege høgskulanes økonomiske situasjon, slik Stortinget bad om. Meldinga må sjåast i samband med m.a. evalueringa av høgskulereforma, forskingsmeldinga, dimensjoneringsmeldinga og oppfylginga av Mjøs-utvalets arbeid.

       Eg har i meldinga understreka at ein heilskapleg analyse av verksemda i universitets- og høgskulesektoren - uh-sektoren - femner om langt fleire tilhøve enn dei reint økonomiske. Kvalitetsaspektet er svært viktig i høve til den undervisninga og forskinga som skjer ved institusjonane. Ein analyse av økonomiske tilhøve bør derfor inkludere kvalitetsaspektet. I arbeidet med stortingsmeldinga har det likevel vore vanskeleg å konkretisere kvalitetsomgrepet innanfor høgre utdanning med gode kvalitetsindikatorar. Dette kjem i all hovudsak av ufullstendig datamateriale over ein lang periode.

       I stortingsmeldinga er heller ikkje effektivitet og produktivitet i sektoren vurdert. Dette kjem også av manglande datamateriale over ein lengre periode. Eg vil her føye til at det no er sett i gang eit arbeid i høgskulesektoren med sikte på å gjere ein slik analyse i løpet av 1999. Analysen vil verte utført i nært samarbeid med høgskulesektoren.

       Så nokre merknader til komiteinnstillinga. Det er spesielt tre punkt eg vil kommentere. Det eine punktet gjeld kriteria for budsjettildeling, der komiteen understrekar at det er viktig med opne kriterium m.a. for at høgskulane skal kunne gjere ei langsiktig og målretta tilpassing av si budsjettering. Departementet har no sett i gang eit arbeid i samband med budsjettet for år 2000, der høgskulesektoren skal trekkjast inn i arbeidet med å omfordele midlar mellom høgskulane. Eg legg m.a. opp til at det skal vere ein diskusjon/dialog om dette arbeidet med Det norske høgskolerådet.

       Det andre punktet gjeld rapporteringskrava i uh-sektoren. Eg har i meldinga varsla at eg vil leggje opp til å få utført grundigare analysar av ulike økonomiske tilhøve i uh-sektoren. Før slike analysar kan gjennomførast, må datagrunnlaget vere breiare og på eit meir detaljert nivå enn den informasjonen som har vore rapportert tidlegare. Departementet arbeider for å forbetre datagrunnlaget i uh-sektoren. Databasen for statistikk om høgre utdanning er eit viktig verktøy i dette arbeidet.

       I innstillinga har komiteen bede departementet vurdere om institusjonane si rapportering av data kan gjerast enklare. Til dette vil eg seie at departementet arbeider kontinuerleg for å gjere rapporteringsarbeidet enkelt og utforme rapportar som harmonerer med rapportar som institusjonane kan hente ut frå økonomiske og administrative system som no er under innføring i uh-sektoren. Arbeidet med stortingsmeldinga har likevel vist at det er behov for eit breiare datagrunnlag enn det vi har i dag, for å kunne gjere gode analysar av utviklinga i sektoren. Ei aukande grad av fristilling av institusjonane og delegering av fullmakter vil også krevje eit breiare datagrunnlag for å ivareta departementet sine styringsomsyn, jf. nytt økonomireglement for staten. Ein må derfor ta omsyn til ulike behov ved ei vurdering av omfanget av rapportering av data. Men eg vil stadfeste at det forenklingsarbeidet som Regjeringa generelt er i gang med, sjølvsagt òg skal gjelde høgskulesektoren.

       Det tredje punktet i komiteinnstillinga eg vil kommentere, er desentralisert utdanning, der fleirtalet i komiteen har peika på at det er viktig med ei sterkare satsing på desentralisert høgre utdanning. Eg vil her peike på at ein monaleg del av dei nyoppretta studieplassane innanfor helsefag, lærarutdanning og IT-utdanning i dei seinare åra er oppretta som desentraliserte studium. I tillegg stiller departementet seg positiv til søknader frå høgskulane om å etablere desentraliserte studium der det er regionale behov for dette. I 1999 har Stortinget løyvt 8 mill. kr til dekking av meirkostnader ved desentraliserte studietilbod. I tillegg er det løyvt 4 mill. kr over budsjettet til SHD som skal dekkje meirkostnader ved desentralisert sjukepleiarutdanning.

       Eg er glad at ein no i stor grad har ei innstilling frå komiteen - og eg sluttar meg til rosen for det arbeidet som er gjort i komiteen - som beskriv røyndomen. Langt på veg er det òg samanfallande med høgskulane sitt syn. Eg håpar då at dei forbetringane som komiteen har gitt beskjed om at dei ynskjer, og som er i samsvar med det eg ynskjer, kan føre til ei framtid som er enklare og meir oversiktleg.

       Når det gjeld spørsmålet som vart stilt av representanten Reikvam, ber eg om å verte teikna på eit treminuttsinnlegg. Då skal eg klargjere det, for det er på ein måte utanom innstillinga.

Statsråd Jon Lilletun : Ved samanslåinga i 1997 vart budsjettramma ved dei tidlegare institusjonane i stor grad ført vidare på same nivå ved Kunsthøgskulen i Oslo. Det er i tillegg gjeve ein rammeauke for å kompensere for auka utgifter ved den nye fellesadministrasjonen, jf. Stortinget si handsaming av statsbudsjettet for 1997. Kunsthøgskulen i Oslo har dessutan fått ekstra løyvingar til dekning av kostnader knytte til m.a. nye stillingar, nye administrative system og auka husleigeutgifter. Eg viser òg til at Kunsthøgskulen i Oslo ikkje er ramma av den inndraging av studieplassar som har funne stad i uh-sektoren i 1998 og 1999. I perioden 1997-1999 har det for Kunsthøgskulen i Oslo vore ein nominell auke i budsjettramma på om lag 11 %

       Departementet praktiserer i stor grad rammebudsjettering ved institusjonane i uh-sektoren. Dette inneber at institusjonane i stor grad har fridom til å fordele budsjettramma på avdelingar i samsvar med departementet sine prioriteringar og føringar.

       Årsaka til den vanskelege budsjettsituasjonen er m.a. at Kunsthøgskulen i Oslo i 1998 hadde ei monaleg budsjettoverskriding. Eit meirforbruk eitt år inneber generelt at institusjonen må redusere forbruket tilsvarande neste år.

       Når det gjeld det spørsmålet som representantane Grete Knudsen og - tidlegare - Reikvam har stilt, om eg vil gje ei orientering til Stortinget, så er det klart eg gjer det ut frå den situasjonen som har oppstått. Bakgrunnen er slik eg sa, men samstundes kan ikkje det gå ut over det å få ei tilfredsstillande kunstutdanning. Vi skal ha ein styringsdialog i departementet den 26. april og er innstilte på å arbeide for gode løysingar, samstundes som vi må behandle dei forskjellige høgskulane rimeleg rettferdig i forhold til kvarandre. Eg vil etter dette ynsket som er kome, melde tilbake til Stortinget, slik at det kan behandlast i tilknyting til revidert nasjonalbudsjett. Om tibakemeldinga vert gjeven i sjølve proposisjonen eller i eit tillegg, må vi kome tilbake til litt etter tidsperspektivet, men slik at det kan behandlast i den samanhengen.

       Når det gjeld hovudspørsmålet til representanten Ursula Evje om korleis vi skal omfordele midlane, vil det alltid vere ein kombinasjon mellom omfordeling og eventuelt nye midlar, men det er i veldig stor grad historiske føresetnader for kor dei enkelte høgskulane ligg. Den førre regjeringa begynte eit arbeid der ein kvart år på ein måte skulle prøve å byggje litt ned dei historiske skilnadene på tilsvarande utdanningar. Det arbeidet heldt eg fram med i fjor, og det ynskjer eg å gå vidare på, for det kan ikkje vere slik at det på ein måte er historiske grunngjevingar og ikkje først og fremst ein analyse av kva type utdanning ein treng, som er avgjerande. Det må faktisk verte meir rettferdig. Det er det arbeidet vi er i gang med, og eg trur vi skal finne gode kriterium.

Inge Lønning (H) : Det kunne virke som om statsråden ikke var helt uforberedt på det spørsmålet som ble stilt fra komiteens leder. Jeg må uttrykke glede over svaret, at statsråden med det har bekreftet at han har skjønt de akutte problemene man sliter med ved Kunsthøgskolen, og at han vil komme tilbake med en løsning på det.

       Men jeg kunne tenke meg i forlengelsen av det også å be statsråden kanskje reflektere litt over om denne konkrete situasjonen avspeiler, som jeg var inne på i replikkordskiftet med representanten Norvoll tidligere i denne debatt, at vi har gått lenger enn godt er i retning av å strømlinjeforme styringsordningen for absolutt alle høyskoler, og at det kan være grunn til å se på om det ikke er nødvendig å åpne for noe større fleksibilitet og noe større variasjon i organisasjonsmønsteret enn det vi har lagt opp til, for det forekommer meg at det forløpet som har ført til denne krisesituasjonen, peker på at det kan være høyskoler som er så egenartede både i sin faglige og sin organisatoriske struktur at det egentlig passer veldig dårlig med det skjemaet som loven har trædd nedover hele høyskolesektoren. Er statsråden enig i at det kan være grunn til å ta opp denne problemstilling til nærmere vurdering?

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst vil eg stadfeste at det var ein rett observasjon representanten Lønning gjorde, at eg ikkje var heilt ubudd på spørsmålet frå leiaren.

       Det som var situasjonen, var at det var fem av dei svært små høgskulane og heilt klart ein del av administrasjonane - det såg vi òg av ein del eksempel - som ikkje var sterke nok, og det hadde ein del uheldige sider. Det galdt f.eks ikkje Teaterhøgskulen, som er den som har vore mest i ljoset dei siste dagane.

       Det som var tenkinga her, var at ein ved ei samanslåing skulle få ein sterkare administrasjon, og at ein på ein måte, når ein fekk eit felles bygg, òg skulle kunne ta ut gevinstar fagleg ut frå at ein fekk romslegare økonomi når ein kom saman.

       Den situasjonen som vi har kome opp i no, er sjølvsagt uheldig, fyrst og fremst for studentane. Eg merka meg det representanten Fladmark sa, og eg merka meg òg spørsmålet frå Lønning. Eg er ikkje budd på å seie at løysinga vil vere å gjere om det vedtaket som vi har gjort. Men vi er nøydde til å gjere ein grundig analyse i den dialogen vi har med høgskulen no, om kva det er som har ført oss dit vi er i dag, for det er altså ikkje reell nedgang i løyvinga, det er lagt inn ekstra til det administrative, og likevel kjem ein i denne situasjonen. Då er det klart at det er ikkje berre å seie at vi ikkje vil analysere. Eg skal ha ein viss audmjukskap i forhold til dette. Eg meiner framleis at fem var for mykje, og at det var nødvendig med ei strukturendring. Men vi har framleis ein jobb å gjere, og den skal vi prøve å seie litt meir om i det vi kjem tilbake med til Stortinget.

       Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Denne debatten dreier seg om økonomien i den statlige høyskolesektoren, og et vesentlig element her er å få en effektiv utnyttelse av fagpersonalet ved høyskolene. Da synes jeg det er naturlig ikke bare å se på denne sektoren, men også se på den videregående skole og sammenligne undervisningsplikten i den videregående skole og ved våre høyskoler. Ved våre høyskoler er den vesentlig mindre, og det skyldes vel at forutsetningen er at man skal drive forskning og administrativ virksomhet.

       Nå har jeg sett i stortingsmeldingen, og nederst på side 59 står det at Kostnadsberegningsutvalget

« viser til at de blandede høgskolene gjennomsnittlig bruker 20 pst til FAFA arbeid, mens de profesjonsrettede høgskolene benytter ca 10 pst av arbeidstiden til denne delen av virksomheten ».

       Og så i en fotnote står det hva dette mystiske FAFA dreier seg om. Det står: « Forskning og andre faglige aktiviteter » - hva nå « andre faglige aktiviteter » måtte være. Jeg ville tro at også i den videregående skole vil lektorer drive med « andre faglige aktiviteter », og særlig etter Reform 94 har man fått en rekke nye administrative oppgaver.

       Det jeg egentlig spør om og gjerne vil ha et svar på fra statsrådens side, er: Er det ikke naturlig når man drøfter høyskolesektoren, å se på forholdene i videregående skole og spørre seg selv om det er noen grunn til å behandle fagpersonellet på en vesentlig annen måte? Jeg vil også si at hvis formålet er en ytterligere desentralisering av miljøet, vil forutsetningene for å drive forskning i vanlig forstand stadig bli mindre.

       Jeg har også lagt merke til overskriften på side 59 under 3.4, hvor det står: « Forskning og utvikling i høgskolesektoren ». Det er altså slått sammen på en merkelig måte. Utvikling driver man vel også med som lærer i den videregående skole.

       Og det står også her at det ikke er foretatt noen vurdering av resultatet av dette FAFA-arbeidet. « Dette skyldes ... mangelfullt underlagsmateriale. »

       Her synes jeg statsråden har en stor oppgave når det gjelder å øke effektiviteten av fagpersonalet.

Statsråd Jon Lilletun : Fyrst ein replikk til siste talar, Fridtjof Frank Gundersen: Det er klart at vidaregåande skule og høgskulane og universiteta har mykje med kvarandre å gjere og skal sjåast i samanheng. Men det finst svært mange i høgskulesystemet som har ein fagleg kompetanse som heilt klart er på linje med representanten Fridtjof Frank Gundersens i hans sivile liv. Det ville vere heilt urimeleg om ikkje høgskulane sine tilsette skulle ha forskingsmoglegheiter på ein annan måte enn den generelle i vidaregåande skule. Men vi skal sjå dette i samanheng fleire stader. Som eg har vist til tidlegare, kjem vi tilbake til mykje av dette i forhold til Mjøs-utvalet og forskingsmeldinga, men òg i vidareutviklinga av kompetansereforma og realkompetansen. Det er mange ting vi må prøve å sjå i samanheng.

       Eg gav svar på den fyrste delen av spørsmålet til representanten Reikvam. Når det gjeld studentopptak, er det min intensjon at det skal gå slik som planane ligg føre. Det vil vere heilt galt om vi skal ha eit mindre studentopptak innanfor desse utdanningane. Vår analyse er at det nivået trengst, og det er vår intensjon at det skal verte slik.

       Så til forslaget frå Framstegspartiet og Høgre. Det er ein sentral diskusjon om samanslåinga medførte at ein vidareførte administrasjonen ved dei enkelte avdelingane og fekk ein sentraladministrasjon i tillegg. Eg har akkurat no fått ei evaluering overlevert - den er ikkje endeleg trykt - som er gjennomført av NIFU. Dei har òg gått igjennom denne delen. Ein høgskule - Høgskolen i Sør-Trøndelag - har allereie omgjort ein del av den administrasjonen dei starta med etter reforma, og har minska den igjen.

       Eg synest spørsmålet er relevant, og kan forsikre representantane frå Høgre og Framstegspartiet at eg er i full gang med å sjå på den delen. Men igjen: Det er faktisk slik at det er høgskulestyra sjølve som er hovudansvarlege for å fremje forslag. Vi skal gjerne føreta grundige analysar på bakgrunn av den evalueringa vi har fått, og anna materiale.

       Eg er innstilt på å fylgje opp forslaget. Kanskje er det tilstrekkeleg for desse to partia, men det må dei sjølve vurdere.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

       (Votering, se side 2724)