Inger Lise Husøy (A) (ordfører for sakene)

       :Innst.S.nr.120 og Innst.S.nr.121 om kommunalt selvstyre kan ses i sammenheng fordi Innst.S.nr.121 om ny § 110 d i Grunnloven er dekket i Innst.S.nr.120.

       Komiteen går ikke inn for noen av forslagene om å grunnlovfeste kommunalt selvstyre. Det kommunale selvstyre har vært praktisert i over 160 år. Komiteen mener at det kommunale selvstyret er et viktig og dypt forankret prinsipp, og kan ikke se at det har vært noen ulempe at Grunnloven ikke har bestemmelser om ordningen.

       De foreslåtte endringene vil ikke gjøre lokalt styresett mer effektivt eller mer rasjonelt. Endringsforslagene vil heller ikke styrke den enkelte innbyggers rettslige stilling. Derimot er det uklart hvilke rettslige virkninger de foreslåtte bestemmelsene vil kunne få. Komiteen ønsker ikke utilsiktede begrensninger i Regjeringens og Stortingets handlefrihet og vil unngå at grunnlovsendringer skaper uklarheter om disse forhold.

       Komiteen mener at Europarådskonvensjonens tekst må tolkes som et ønskemål og ikke som et absolutt krav. På denne bakgrunn går komiteens innstilling enstemmig ut på å avvise forslagene.

       Fra Arbeiderpartiets side mener vi at en verdidebatt om lokalt selvstyre vil måtte gå på andre forhold enn å grunnlovfeste noe det i dag ikke er tvil om er en anerkjent praksis i et velutviklet lokalt demokrati. Det ene forslaget er fra statsråd og partileder Lars Sponheim. Vi finner bakgrunnen for forslaget i partiet Venstres program, hvor man ønsker større frihet i kommunene for å beholde mer av inntektene fra lokal verdiskaping, f.eks ved å bestemme eget skattenivå.

       Jeg ser at forslagsstillerne opprettholder sine forslag, og gjør da oppmerksom på at de ikke er representert i konstitusjonskomiteen.

       Arbeiderpartiet er redd for at en slik grunnlovsfesting vil svekke, og skape uklarheter om, mulighetene til å gjennomføre en nasjonal fordelingspolitikk. Jeg vil også vise til at Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet foreslo grunnlovfesting av lokalt selvstyre overfor Kommunenes Sentralforbunds landsting i 1996. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet la fram et alternativt forslag om å gå mot dette, og det ble vedtatt. Så det forslaget man diskuterer her i dag, falt altså i Kommunenes Sentralforbunds landsting.

       En debatt om utvikling av lokaldemokratiet er en svært viktig og nødvendig debatt. En grunnlovsendring etter de forslag som foreligger, er ikke svaret på de utfordringer vårt lokale folkestyre står overfor. Lokaldemokratiet trenger fornyelse, ikke grunnlovfesting med uklare konsekvenser.

       Jeg ønsker også å vise til at det i dag er flere utvalg som jobber med de forhold som grunnlovsforslagene er inne på. Vi bør avvente disse utvalgsarbeidene før vi eventuelt foretar omfattende lovendringer til beste for det lokale folkestyre.

       Harald Hove (V) : Det er med en viss undring jeg leser den komiteinnstillingen som foreligger. Det er en rekke punkter hvor jeg syns det er grunn til å stille spørsmål ved argumentasjonen, men jeg skal bare raskt ta tre av dem i forhold til saksordførerens innlegg.

       For det første sies det i innstillingen at spørsmålet om lokalt selvstyre og grunnlovfesting av dette gjelder forholdet mellom offentlige myndigheter, og at den enkelte innbyggers rettslige stilling ikke blir påvirket. Jeg må vedgå at jeg stiller meg undrende til dette argumentet. Er det ikke slik at stemmerett må oppfattes som den fundamentale og basale rettighet for en borger i et samfunn? Og vil det ikke da være slik at det å kunne utøve stemmerett også i lokale anliggender og forhold, nettopp må være helt fundamentalt for den enkelte borgers rettslige stilling? Jeg må si at jeg stiller meg sterkt undrende til dette argumentet.

       Det andre spørsmålet går på følgende: Sist spørsmålet om grunnlovfesting av lokalt selvstyre ble behandlet, var i 1988. Etter det tiltrådte Stortinget i 1989 Europarådskonvensjonen om lokalt selvstyre. Har det ingen betydning for vurderingen til Arbeiderpartiet at Norge har påtatt seg en internasjonal forpliktelse til å grunnlovfeste det kommunale selvstyret?

       Og for det tredje: Man sier at anerkjent praksis ivaretar det lokale selvstyret. Hvilke problemer vil det være med de forslag som er fremsatt, i forhold til den anerkjente praksis?

Inger Lise Husøy (A) : Jeg er stygt redd for at det ikke vil dempe undringen til representanten Hove, men som jeg sa i mitt første innlegg, fremgår bakgrunnen for dette forslaget veldig klart i Venstres program, og det er også forklart med ønsket om annerledes skatteinnkreving lokalt, ut fra den lokale verdiskapingen. Det vil etter Arbeiderpartiets standpunkt svekke muligheten til å drive nasjonal fordelingspolitikk.

       Når det gjelder at vi er redde for at dette forslaget også vil dreie seg om en diskusjon om forholdet mellom forvaltningsnivåer, tror jeg, nettopp slik jeg sa i mitt første innlegg, at det ikke vil styrke innbyggernes rettslige stilling, men føre til en debatt om kompetanse på ulike nivåer. Hvis det er slik at representanten Hove mener at det er et problem, har jeg lyst til å svare med at da må han også påpeke hva som er svakheten i dag. Jeg oppfatter det ikke slik ute i Distrikts-Norge at det er grunnlovfestingen som er svaret på utfordringene som lokaldemokratiet står overfor, og jeg viste også til at det var et solid flertall i KS » landsting som mente at grunnlovfesting ikke var svaret på utfordringene.

       Når det gjelder konvensjonen, har vi sagt at den er å oppfatte som et ønskemål og ikke som et absolutt krav. Og jeg minner om at komiteen er enstemmig, så dette er faktisk ikke bare Arbeiderpartiets linje heller.

       Jeg mener at en grunnlovfesting vil kunne bidra til et sterkere gjennomslag for lokaldemokrati i norsk praktisk politikk. En grunnlovfesting vil understreke Stortingets respekt for den innsats som legges ned i lokale folkevalgte organer.

       Jeg er enig i at en grunnlovfesting ikke er en forutsetning for å utvikle et levende og sterkt lokalt folkestyre, men jeg vil minne om at Stortinget har funnet det rett å ta inn i Grunnloven bestemmelser om den enkelte persons rett til ren natur og en bærekraftig utvikling i landet samt om menneskerettighetene - begge bestemmelsene inntatt i § 110 i de senere år. Disse bestemmelsene er av samme grunnleggende karakter som forslag nr. 11, fra Eva Lian, Terje Riis-Johansen og meg selv, og som forslaget som er fremmet, med samme ordlyd, av Lars Sponheim. Slike bestemmelser er ikke unødvendige, og vil ikke føre til uklarheter slik det antydes i innstillingen. Og komiteens øvrige innvendinger i denne innstillingen mot vårt forslag ville ha forhindret innføring av bestemmelser om rett til ren natur og bærekraftig utvikling og menneskerettigheter i Grunnloven - nøyaktig den samme argumentasjon som er brukt nå, kunne ha vært brukt til å hindre at de bestemmelsene kom inn. Og jeg må si at når jeg hører fra saksordføreren at en grunnlovfesting av det lokale folkestyret skal være en svekkelse av eller en trussel mot nasjonal fordelingspolitikk, undrer det meg mer enn det går an å få sagt.

       Vår forfatning bygger på folkesuverenitetsprinsippet - at folket styrer gjennom valgte representanter. Det kommunale folkestyret er en forsterking av dette prinsippet. Det representerer en styrking av den enkelte innbyggers rettslige stilling å ha størst mulig innflytelse på de offentlige beslutninger som angår den enkelte. Vår holdning er da at Grunnloven bør inneholde de grunnleggende trekk i styringssystemet i et land.

       Stortinget har samtykket i at Norge undertegnet Europarådskonvensjonen om lokalt selvstyre. Artikkel 1 lyder:

       « Prinsippet om lokalt selvstyre skal anerkjennes i nasjonal lovgivning og i Grunnlov hvor dette lar seg gjennomføre ».

       Da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992, lovfestet man det lokale folkestyret i formålsparagrafen til loven. Kommunelovutvalget var tilhenger av å grunnlovfeste det lokale selvstyret. Men saken ble ikke fulgt opp av Regjeringen og Stortinget den gang.

       Jeg mener det er fastslått i en rettsavgjørelse i Oslo Byrett som er nevnt i vårt dokumentforslag, at Norge ikke har oppfylt konvensjonens krav. Alle de nordiske land har tiltrådt denne konvensjonen. I Sverige ble bestemmelser om lokalt selvstyre tatt inn i Grunnloven i 1974, i Danmark allerede i 1953.

       Jeg vil få ta opp det framlagte forslag fra Harald Hove og meg selv, som vil gjøre kommunenes selvstyre til et konstitusjonelt prinsipp hvis det vedtas.

       Det kommunale selvstyre tilhører festtalene, og i noen grad de prinsipielle debattene i Stortinget. Men når vi kommer over på de konkrete enkeltsaksområder, og når det er spørsmål om å gi det lokale selvstyre en tyngde som det fortjener, ved også å innføre det i Grunnloven, da kommer alle bekymringene på bordet - bekymringene for at dette skulle kunne skape noen problemer for Stortingets styring med kommunene kommer da fram, og man blir usikker på hvilke virkninger dette vil kunne ha.

       Ja, bekymringene er mange. Bekymringene er mange for at man ikke i tilstrekkelig grad skal kunne styre kommunene, men man er altså ikke bekymret for i hvilken grad kommunene skal få mulighet til å utvikle og utfolde det kommunale selvstyre som man lar tilhøre festtalene, og alene de prinsipielle debattene i Stortinget.

       Det sies i komiteinnstillingen:

« Komiteen vil videre vise til at det er uklart hvilke rettslige virkninger de foreslåtte bestemmelser vil kunne få. »

       Det er en gjentagelse av hva som ble sagt i 1988. Hvis det er slik at man er usikker på hvilke konsekvenser et forslag om en bestemmelse om lokalt selvstyre i Grunnloven vil ha, men samtidig ønsket dette, da burde man faktisk i løpet av de 11 årene kunnet ha maktet å få en nærmere vurdering av hvilke konsekvenser dette måtte dreie seg om. Siden sist Stortinget behandlet dette spørsmålet, er man faktisk i den situasjonen at for det første har vi undertegnet en konvensjon som forutsetter en grunnlovfesting av det kommunale selvstyre. Vi har hatt Kommunelovutvalgets innstilling, som klart sier at det kommunale selvstyre bør grunnlovfestes. Og lederen av Kommunelovutvalget, professor Jan Fridthjof Bernt, gir for sin del klart uttrykk for at Stortinget forsømmer sin folkerettslige forpliktelse når man ikke engang prøver å grunnlovfeste det kommunale selvstyre.

       Hva er det så som taler for en grunnlovfesting av det kommunale selvstyre? Jo, som Morten Lund var inne på: Det er for det første det poeng at hvis man mener at kommunene er en sentral del av vår styreordning og vårt demokrati - som faktisk alle gir sin prinsipielle tilslutning til, i alle fall i festtalene - ja, så burde også dette nedfelles i Grunnloven. Det blir litt underlig at disse sentrale og viktige institusjonene i vårt styresett nærmest på prinsipiell basis ikke skal ha sin plass i Grunnloven.

       For det andre bygger altså folkesuverenitetsprinsippet på at det er folket gjennom valg som skal styre i samfunnet. Dette er kommet til uttrykk i Grunnloven så langt gjelder nasjonalforsamlingen - den statlige styringen. Det burde da være et poeng å la dette komme til uttrykk i Grunnloven også når det gjelder det lokale selvstyre.

       Det gjelder altså en fundamental borgerrettighet det vi her taler om, nemlig å ha muligheten til å sammensette lokale folkevalgte organer gjennom valg, og utøve stemmerett også der. Det er derfor ganske uforståelig når komiteen henfører dette til å være et spørsmål om forholdet mellom offentlige organ, og at det nærmest ikke skulle ha noe å gjøre med den enkelte borgers rettsstilling. Det kunne nesten være fristende å spørre om stemmeretten er blitt en så opplagt og selvfølgelig ting for en at man nesten glemmer det forhold at stemmeretten faktisk er den fundamentale rettighet som man har.

       Så til spørsmålet om dette er nødvendig. Man har på en måte ikke kunnet påvise noen ulemper ved at ikke prinsippet har vært grunnlovfestet. Nei, det er nå så. Heldigvis har tross alt de prinsipielle debattene ledet an og vært mest toneangivende når man har hatt det mer grunnleggende i kommunallovgivningen til behandling. Slik sett er det klart at vi har hatt et lokalt selvstyre og kommer til å fortsette å ha et lokalt selvstyre, trolig, selv om dette ikke blir grunnlovfestet. Slik sett er det kanskje ikke nødvendig. Men man burde kanskje stille seg spørsmålet: Kunne det være ønskelig? Og hvis man svarer ja på at det ville være ønskelig, burde det ikke være det som i så fall var den sentrale problemstillingen i forhold til om man skulle stemme for eller imot forslaget? Jeg tror ikke det er tvil om at det er ønskelig at det kommunale selvstyre blir grunnlovfestet. Det ville være en markering av at man tar dette på alvor og vil fremheve viktigheten av de lokale folkevalgte organ på en helt annen måte enn det som i dag er situasjonen. I en tid hvor det faktisk er vanskeligheter med å få folk til å stille som kandidater ved kommunevalg, og hvor vi er i den situasjon at man har en synkende deltagelse ved valg til kommunestyrene, ville dette kanskje være det beste grepet man på kort sikt kunne gjøre for å vise viktigheten av de organene man ber folk om å stille til valg til, og som man vil ha velgerne til å gå til urnen for å velge.

       Norge har altså undertegnet en europarådskonvensjon om lokalt selvstyre, og Artikkel 1 har en forutsetning om at dette skal grunnlovfestes. Men så er det en reservasjon: For å undertegne denne konvensjonen er det ikke nødvendig å grunnlovfeste, hvis dette ikke er mulig i det enkelte land. Og i Norge er vi i den situasjon at det kunne ha vært en problemstilling. Hvis konvensjonen hadde blitt vedtatt i Stortinget med 85 mot 80 stemmer, vet vi alle at det da ikke ville ha vært et grunnlovsmessig flertall for konvensjonen i Norge. Med andre ord, da ville man ha måttet akseptere at et flertall godtok konvensjonen etter traktatrett og de regler som gjelder for inngåelse av traktater, og at det samtidig var et så stort mindretall at det ikke var mulig å grunnlovfeste prinsippet i norsk rett.

       Men den enkelte representant som går inn for konvensjonsbestemmelsen, burde i alle fall oppfatte seg som å være forpliktet til også å gjøre sitt for å få samsvar mellom konvensjonsforpliktelsene og den norske grunnlov. Når denne konvensjonen blir vedtatt enstemmig av dette storting, er det faktisk ufattelig at det skulle være noe nær umulig for det samme storting også å gi dette selvstyret, slik man har forpliktet seg til etter konvensjonen, en plass i Grunnloven.

       Det er ikke sammenheng mellom argumentasjonen for konvensjonen og mot den forpliktelsen som ligger i den til også å gjøre det kommunale selvstyret til en del av konstitusjonen.

       Så til spørsmålet om eventuelle problemer som dette måtte kunne skape. Dette ble det lagt en del arbeid i fra Venstres side ved utformingen av de tre alternativene til grunnlovstekst, nettopp for å imøtegå det. For det første: Da dette ble behandlet i 1988, var det faktisk et argument imot det forslaget som forelå, som det kunne være grunn til å forstå, nemlig det at man gikk inn for å grunnlovfeste både det kommunale og det fylkeskommunale selvstyret. Derfor ble ikke fylkeskommunene tatt med, nettopp for å forhindre at man skulle komme med det argumentet.

       Dernest er det i alternativ 1, det forslaget som Venstre står alene om i dag og som jeg nå benytter anledningen til å framsette, nettopp tatt med bare de grunnleggende elementer som har vært fundamentale og varige i det norske kommunale selvstyret gjennom alle 160 år.

       Dernest ble det også foreslått to mindre omfattende alternativ, og det alternativet som representanten Morten Lund og undertegnede står sammen om, kan umulig ha andre utilsiktede effekter enn at vi påtar oss å skulle fortsette å ha et kommunalt selvstyre, et lokalt selvstyre, i Norge. Det er omtrent på nivå med det man har grunnlovfestet i Danmark, og vesentlig mindre forpliktende enn det som er grunnlovfestet i Sverige. Jeg stiller meg undrende til hvilke uventede og uoversiktlige konsekvenser dette eventuelt skulle kunne ha. Hvis det er det som gjør at man er i tvil om å grunnlovfeste det, kunne man i det minste ta skritt for å sørge for å få dette videre utredet.

       På denne bakgrunn anbefaler jeg sterkt Stortinget å stemme for en grunnlovfesting av det kommunale selvstyret, fortrinnsvis gjennom Venstres forslag, og hvis ikke det, så i alle fall gjennom Senterpartiets og Venstres felles forslag.

       Inger Lise Husøy (A) : Jeg registrerte at representanten Hove forsøkte seg på en fornuftig gjennomgang av for- og motargumenter, og han lyktes bare delvis med det. Når han spør om det er nødvendig med grunnlovfesting, kan vi jo bare vise til at det har fungert i 160 år - et resonnement som han langt på vei selv fulgte. Så til dette om det er ønskelig. Til det sa representanten at dette var en markering, og det finnes da et flertall i denne salen som mener at symbolverdier ikke bør grunnlovfestes. Det er altså ikke noe folkekrav, verken fra kommunestyrer eller fra folket, om å grunnlovfeste dette.

       Jeg synes det er feil å si at lokalt selvstyre bare tilhører festtalene. Kommunene har mulighet til å utvikle selvstyre innenfor de rammene vi har i dag.

       Jeg har lyst til å spørre representanten - han er helt sikkert kjent med at både Sundsbø-utvalget og Oppgavefordelingsutvalget er i arbeid - om hvorfor det haster så enormt med å grunnlovfeste dette uten videre utredninger, hvis det ikke var for Venstres program. Og så må jeg få tilbakevise at jeg har lest Venstres program, men jeg har strengt tatt måttet sette meg inn i hva de mente om selvstyre.

Harald Hove (V) : Til spørsmålet om å grunnlovfeste symboler: Nei, hvis det var rene symboler, er jeg vel egentlig enig med representanten Husøy i at jeg ikke ville grunnlovfeste dem.

       Men det er en del symbolske verdier - eller en del verdier som man kanskje også kan kalle symbolske, og som samtidig har klar tyngde som verdier - som man etter hvert faktisk har sett et poeng i å grunnlovfeste. For å nevne dette med både menneskerettigheter og miljø, og for så vidt også det at man skal ha et ansvar for å sikre at folk får arbeid - for å ta de grunnlovsbestemmelsene som vi har i § 110, og også i noen bokstavtilføyelser til § 110 - er det nettopp symboler og verdier som man har oppfattet som så viktige at man har villet grunnlovfeste dem. Vi oppfatter det altså slik at det kommunale selvstyret har en slik tyngde og verdi at det er viktig å grunnlovfeste dette.

       Så til spørsmålet om hvorfor det haster så enormt. Tja - det er vel for det første fordi det er denne gangen vi behandler grunnlovsforslag som ble framsatt i forrige periode, og vi får ikke noen ny anledning i denne perioden. Så det er ikke spørsmål om at det haster så fælt, men det er nå det eventuelt må gjøres. Dessuten gjorde man det altså ikke for elleve år siden da man sist hadde sjansen. Det kunne være naturlig å stille spørsmålet motsatt vei: Når skal man eventuelt komme dit at man ville kunne tenke seg å gjøre det?

       Og så til dette om det er ønskelig. Det er klart at hvis man grunnlovfestet kommunalt selvstyre, ville det gi kommunene noe større tyngde. Det ville nettopp kunne være et grunnlag for kommunene til på en bedre måte å utvikle sin lokale egenart, og det kunne nettopp være en måte å få til noen av de andre tingene på, og å gi det noe større tyngde, som representanten Husøy var inne på.

       De to forslagene vi behandler, har vært behandlet før og avvist. Det er i og for seg ikke noe sterkt argument, men det er et sterkt argument at en samlet kontroll- og konstitusjonskomite ikke finner et eneste nytt argument for at vi skulle skifte syn fra den gangen vi sist avviste det. Så får heller representanten Lund være skuffet, slik han gir uttrykk for. Men jeg er overrasket over at det ikke er oppfattet som et tankekors for representanten Lund at vi i over 150 år har hatt kommunalt selvstyre uten at det har vært grunnlovfestet, og uten at det har svekket det kommunale selvstyret.

       Til representanten Hove vil jeg gjerne ha bemerket at jo da, i Høyre mener vi at kommunene er en viktig del av vårt samfunnssystem, men det kan umulig være slik at man er nødt til å grunnlovfeste det for at så skal være tilfellet.

       For Høyre er det heller ikke mulig å finne et eneste holdbart argument for at en grunnlovfesting skulle gjøre det kommunale selvstyret mer effektivt eller styrke enkeltmenneskets rettsstilling, så her er jeg enig med saksordføreren som tok opp dette i sitt hovedinnlegg.

       Så konklusjonen fra min og Høyres side blir at forslagene ikke vil få noen som helst praktisk betydning og må anses som rene symbolmarkeringer fra forslagsstillernes side, hvilket jeg oppfattet representanten Hove var inne på og innrømmet i sitt første innlegg. Høyre avviser med andre ord begge forslagene.

       La nå diskusjonen om Norge er forpliktet folkerettslig eller ikke til å grunnlovfeste dette selvstyret, ligge lite grann, og så vil jeg heller utfordre representanten Ludvigsen, som, i likhet med meg, ikke var representant da konvensjonen ble vedtatt: Når man stemmer for en konvensjon som har som forutsetning at det er sterkt ønskelig med og på en måte forutsetter grunnlovfesting, burde man ikke da også føle seg forpliktet til å stemme for en grunnlovfesting, og så fikk man heller akseptere at det ikke lot seg gjøre fordi vi har forskjellige flertallsregler for henholdsvis en konvensjon og et grunnlovsvedtak?

       Og bare til slutt: Symboler kan av og til være viktige, i alle fall når de gir uttrykk for grunnleggende verdier. Jeg kan forsikre både representanten Husøy og representanten Ludvigsen om at Venstre skal arbeide aktivt for å ivareta det kommunale selvstyret også utenom spørsmålet om en grunnlovfesting av det, og dermed på en måte være med på å gjøre grunnlovfestingen unødvendig.

Svein Ludvigsen (H) : Jeg har ingen problemer med å være enig med representanten Hove i det siste han sier, nemlig at det går godt an å arbeide for et sterkt kommunalt selvstyre uten at det er grunnlovfestet. Og det er nettopp det som er argumentet for en samlet kontroll- og konstitusjonskomite, at det kommunale selvstyret ikke blir svekket om disse forslagene blir avvist. At representanten Hove mener at dette er et nytt forslag og et sterkt argument for å grunnlovfeste i og med at fylkeskommunen nå er tatt ut av forslaget i forhold til det forrige, synes ikke jeg er noe argument som overbeviser Høyre, og det har tydeligvis heller ikke overbevist noen andre i komiteen.

       Når det så gjelder konvensjonen som er vedtatt, og som Norge har undertegnet, er spørsmålet: Burde vi ikke forplikte oss til her og nå å stemme for denne grunnlovfestingen? Det synes jeg ikke, og jeg har argumentert i mitt hovedinnlegg for hvorfor så ikke bør være tilfellet.

       Kristelig Folkeparti har forståelse for ønsket om å grunnlovfeste det lokale selvstyret, med den begrunnelsen at en slik grunnlovfesting kanskje ville bidra til et sterkere gjennomslag for lokaldemokratiet i praktisk politikk. Reell makt til folkevalgte organ er i hvert fall for de fleste en forutsetning for at de skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen.

       Når vi allikevel ikke vil bifalle forslaget, er det begrunnet i at det lokale selvstyret allerede har lang tradisjon og tyngde, og at det etter vår mening neppe vil ha betydning for et styrket lokaldemokrati om dette prinsippet skal bli grunnlovfestet.

       For øvrig vil jeg vise til representanten Ludvigsens innlegg og anbefale komiteens innstilling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 5 og 6.

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.