Sak nr. 8
Debatt om kommunal- og regionalministerens redegjørelse om distrikts- og regionalpolitikken (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 20. april 1999)

TALERE:

       Sylvia Brustad (A) : Kommunal- og regionalministerens redegjørelse var forholdsvis nøktern og grei. Jeg er faktisk enig i mye av det statsråden sa, noe som skyldes at redegjørelsen denne gang var mer realistisk og mer i samsvar med den virkeligheten vi lever i enn de løfter og uttalelser som Senterpartiet kom med før valget i 1997. Den gangen var det store ord og ikke måte på hvor mange milliarder som skulle brukes til alle gode formål bl.a i kommunene.

       I Voksenåserklæringa står det:

«Den enkelte kommune bør derfor, som en målsetting for den langsiktige planlegging, kunne legge til grunn at folketallet skal opprettholdes.»

       Dette er naturligvis ikke gjentatt i redegjørelsen. Nå heter det at «hovedtrekkene i bosettingsmønsteret skal kunne opprettholdes». Det er i tråd med Arbeiderpartiets målsetting.

       Jeg vil også vise til Nationen fra 19. april, som kunne melde at Regjeringa ikke har innfridd sitt løfte om å snu flyttestrømmen, snarere tvert i mot. Nye tall fra Statistisk sentralbyrå viser at folk fortsatte å flytte fra bygd til by under sentrumsregjeringas første 15 måneder. Fra oktober 1997 til desember 1998 flyttet det 8.500 flere mennesker fra Distrikts-Norge og inn til byene enn motsatt vei. Og nedgangen i folketallet var størst i de mest grisgrendte strøkene. Dette viser at samfunnsutviklinga på noen områder det siste halvannet året har gått i motsatt retning av hva sentrumspartia lovet i valgkampen i 1997, og det til og med mens Senterpartiet har hatt ansvaret for Kommunal- og regionaldepartementet.

       Regjeringspartia skal ha honnør for at de nå har gått bort fra sine enorme løfter fra den tid de var i opposisjon. Det synes jeg er bra, for da tror jeg også mulighetene for å få til noe sammen til beste for distriktene er større, for det finnes ingen mirakelmedisin.

       Redegjørelsen inneholdt imidlertid få nye tiltak. Jeg synes også at den var veldig tynn på områder som kommunesektor, kultur, landbruk og samferdsel, for å nevne noen. Jeg er spesielt overrasket over hvor lite kommunal- og regionalministeren fokuserte på kommunenes rolle, også i en distriktspolitisk sammenheng, og på at det faktisk er viktig at vi gir kommunene en økonomi som gjør dem i stand til å utføre de tjenester de er satt til å skjøtte.

       Den 21. april fikk vi et rundskriv fra Kommunenes Sentralforbund, hvor det heter at kommunesektoren i 1998 opplevde sitt svakeste driftsresultat «siden slutten på 80-tallet».

       En svak kommuneøkonomi er spesielt uheldig for utkants- og distriktskommunene. Både en sterk og omfangsrik kommunesektor og gode og effektive kommunikasjoner er svært viktig for innbyggerne i Distrikts-Norge. Jeg tror heller ikke en skal undervurdere kulturens betydning.

       Det er den store distriktspolitikken som er viktigst. Det er den jobben vi gjør hver dag innenfor arbeidsmarkedspolitikken, næringslivspolitikken, utdannings- og samferdselspolitikken, og ikke minst at vi holder orden i norsk økonomi, som er avgjørende for om vi får dette til. Det er ikke noen tvil om at arbeidsmarkedspolitikken her er helt sentral, for hvis folk ikke har en jobb å gå til, flytter de selvfølgelig ikke til den kommunen. Derfor må målet om arbeid til alle være jobb nr. 1.

       Jeg synes i og for seg det er prisverdig at statsråden har lagt opp til en debatt om statlige omstillingsprosesser og statlig lokaliseringspolitikk. Men jeg opplever at statsråden i denne saken formidler to ting samtidig. For det første sier han at statlige omstillinger skal legges på is til de distriktspolitiske konsekvenser er utredet. For det andre sier han at de omstillinger Stortinget har vedtatt, skal gå som planlagt. Dette henger ikke helt i hop. Jeg tar det som en selvfølge at stortingsvedtak blir fulgt opp. Det som tross alt må være avgjørende, er hvilket tilbud vi kan gi til våre innbyggere. Jeg tror at vi innenfor mange områder må gjøre ting på nye måter og være åpne for endringer og omstillinger hvis det tjener brukerne. Offentlige servicekontorer er et eksempel på det. Det er bra hvis befolkningen kan få færre dører inn til det offentlige og færre folk å forholde seg til. Slike prosesser bør ikke legges på is. Derfor mener jeg også at en bør være meget varsom med å gi signaler om at omstillingsprosesser nå bør bremses eller legges på is.

       Jeg har også en del spørsmål knyttet til statsrådens forslag om å pålegge statlige bedrifter under omstilling visse krav og bidrag til omstillingsmidler. Skal statlige bedrifter straffes hvis de endrer sin organisasjonsstruktur? Ville det ikke vært bedre om vi heller gjorde mer for å stimulere positivt til bedriftsetablering? I Arbeiderpartiet tror vi det er bedre med positive virkemidler enn med straffetiltak.

       Regjeringen har også tatt til orde for utflytting av statlig virksomhet fra Oslo. Sett i lys av det, blir det litt merkelig når statsråden i Aftenposten den 19. april 1999 fikk følgende spørsmål:

«Kan du være mer konkret om hva du planlegger å flytte ut?»

       Statsråd Enoksen svarte da følgende:

«Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ser nå hvordan dette skal løses.»

       Selv om folketallet i enkelte regioner har gått noe ned de siste årene, betyr ikke det at den norske distriktspolitikken har spilt fallitt. Trolig ville fraflyttingen ha vært mye større hvis vi ikke hadde satset på en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, en sterk kommunesektor og en aktiv nærings- og distriktsutvikling. Vi har også fleksible bygdefolk i mange distrikter, som beveger seg mer, og som på den måten kompenserer for manglende tilbud lokalt. Vi ser også klare tendenser til at der det er sterke regionsentre, så fungerer de også som en buffer mot ytterligere sentralisering. En fortsatt satsing på regionsentra og oppmuntring til samarbeid mellom kommunene er derfor viktig, også når vi snakker om å beholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

       En annen viktig utfordring er å få ungdom til å flytte tilbake til hjemkommunene etter endt utdanning. Sett i denne sammenheng synes jeg det som står i redegjørelsen, er positivt, både når det gjelder å satse på ungdom og på kvinner, for uten dem stopper Bygde-Norge.

       Jeg tror noe av det viktigste vi kan gjøre, er å spørre ungdommen selv hva som må til for at de skal vende tilbake til sin kommune, og det er også viktig å holde kontakten med dem mens de er ute.

       Jeg tror også vi er nødt til å sette inn langt sterkere virkemidler når det gjelder å snu kvinnestrømmen fra bygdene. Dette er et sammensatt problem, men det er i hvert fall ett område jeg mener det er gjort altfor lite på, og det gjelder kvinnelige etablerere. Det å etablere seg med egen arbeidsplass er ikke et åpenbart valg for mange kvinner. Å være selvstendig næringsdrivende er et like lite åpenbart karrierevalg for kvinner som førskolelæreryrket er det for menn. Om en i tillegg antar at det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret er sterkere i distriktene, vil dette medføre at de kulturelle barrierene for kvinners bedriftsetableringer her er enda større.

       Jeg tror vi har mye å hente ved å sette inn tiltak tidligere i prosessen enn det som er tilfellet i dag. Undersøkelser viser at det viktigste frafallet skjer før en har kommet så langt at en forsøker å etablere en bedrift. Derfor kan virkemidler og holdningsskapende arbeid for å få kvinner til å gjøre dette være en veg å gå. Hvorfor kan vi ikke lage en kampanje for kvinnelige etablerere tilsvarende den vi f.eks har for å rekruttere kvinner til teknisk utdannelse, osv.? Jeg tror også at en ganske kritisk bør gå gjennom det skjemaveldet som skal til for å bli kvinnelig etablerer.

       Det er også viktig at vi har et skikkelig utbygd offentlig tjenestetilbud når det gjelder skoler, barnehager og eldreomsorg. Jeg tror også boligtilbudet er viktig, og ikke minst betyr en tilfredsstillende og stabil legedekning mye.

       I tillegg må vi selvfølgelig satse videre på utdanning og kompetansebygging i distriktene. Her spiller de regionale høgskolene en svært viktig rolle ved å gi ungdommen en mulighet til å skaffe seg høyere utdanning uten at de må flytte altfor langt hjemmefra.

       Jeg er enig med statsråd Enoksen i at det også er viktig å satse på det eksisterende næringslivet i distriktene. I tillegg til det må vi satse på utvikling av nye næringer og bedrifter, og i den sammenheng er SND en viktig medspiller når det skal skapes nye arbeidsplasser i distriktene. Når det gjelder virkemiddelapparatet innenfor distrikts- og regionalpolitikken, tror jeg vi har mye å hente på å samordne våre virkemidler bedre, slik at det også på det området blir slik at vi som hovedregel har én dør og så få personer som mulig å forholde oss til.

       Det aller viktigste for folk i distriktene, som for folk ellers i landet, er at vi greier å holde orden i norsk økonomi. Derfor er en stabil økonomi med lave renter med på å sikre sysselsetting og lav ledighet i distriktene. Det blir, slik jeg ser det, en av de aller største utfordringene også framover, og jeg vil for øvrig si at vi ser fram til de konkrete forslag som måtte komme ut av de signaler som ligger i denne redegjørelsen.

       Torbjørn Andersen (Frp) : Som alle vet, kan en ikke snakke distriktspolitikk uten i samme omgang å komme inn på andre felt, som samferdselspolitikk, landbrukspolitikk, næringspolitikk, kommuneøkonomi og lokaldemokrati, skatter og avgifter, eller arbeidsmarkedspolitikk. I dagens arbeidsmarked endrer behov, kompetanse og fagfolk seg i et stadig raskere tempo, og behovet for kompetent arbeidskraft i næringslivet krever at folk flytter i et stadig økende omfang og tempo.

       Distriktspolitikk blir av mange ansett for å være det samme som at folk skal bli boende i bygdene der de er født, men jeg kan ikke se noe poeng i at vi trenger en kostbar distriktspolitikk som skal motvirke nettopp den arbeidsmessige mobilitet som landet i dag er helt avhengig av. Er ikke også Arbeiderpartiet innforstått med at det er en viktig forutsetning for landets økonomi med en høy grad av nettopp arbeidsmessig mobilitet, og at flytting faktisk kan være en del av en prosess til nytte for landet, og ikke bare til skade, slik det framstilles?

Sylvia Brustad (A) : Jeg er ikke overrasket over at Fremskrittspartiet ikke er særlig opptatt av distriktspolitikk. Jeg tror ikke det er noe nytt, verken for meg eller andre i denne salen.

       Arbeiderpartiet har aldri sagt at det er skadelig at folk flytter på seg. Vi har aldri tatt til orde for at en skal lage lover eller regler som gjør at folk må bo i den kommunen de er født i. Slik er det selvfølgelig ikke. Vi har tvert imot sagt at det er ikke sikkert det er skadelig, jeg tror faktisk i mange sammenhenger det kan være bra at ungdom f.eks flytter ut av en kommune i en periode for å ta utdanning, få erfaring, osv. Men det er klart at det må være et hovedproblem for - skulle jeg mene - de fleste politiske partier at flyttestrømmen nå er blitt så sterk som den faktisk er. Vi vet jo at det spesielt er kvinner og ungdom som ikke vender tilbake. Det er noe vi i hvert fall er opptatt av å gjøre noe med, men vi har selvfølgelig aldri tatt til orde for at vi skal vedta hvor folk skal bo. Det er ikke ønskelig.

       Når det gjelder det representanten Andersen tok opp om arbeidslivet, er det ett hovedsvar på dette med manglende kompetanse hos enkelte, og det er den store etter- og videreutdanningsreformen som nå sannsynligvis blir satt i verk, men jeg har ikke opplevd at Fremskrittspartiet har vært en spesielt sterk støttespiller i den sammenheng.

       Ellers er det nå en stor utfordring å sørge for at vi greier å sikre sysselsettinga, at vi faktisk greier å hindre at det blir flere som blir gående arbeidsledig. Det er en del mørke skyer på himmelen i den sammenheng, og jeg vil minne om at vi fortsatt har over 60.000 ledige i Norge pr. i dag. I tillegg må vi selvfølgelig sørge for å koble ledige stillinger med folk som er ledige, men vi har, som sagt, ikke til hensikt å vedta at folk må flytte hit eller dit, og heller ikke at de må bli i sin kommune. Også på dette området er vi for valgfrihet.

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg vil takka representanten for eit stort sett konstruktivt innlegg. Det set eg pris på.

       Men så var det spørsmålet om den fråflyttinga som skjer. Det vart nyleg lagt fram tal som syner at vel 8.000 menneske har flytt frå distriktskommunane til sentrale område det siste dryge året. Dette talet gjev etter mi vurdering ingen grunn til å karakterisera Regjeringa si satsing på distriktskommunane. Det er altfor tidleg å trekkja konklusjonar. Det var fyrst i statsbudsjettet for i år me fekk ei løyving som gjer det mogleg å utøva ein sterk påverknad til fordel for distrikta. 1999 vert på ein måte det fyrste året med ei så sterk samordna satsing på å profilera distrikta sine føremonar og bevisstgjera kommunane om deira viktige oppgåve, å konkurrera på ein positiv måte om å vera buplass for ei veksande befolkning.

       Regjeringa har teke grep, og landbrukspolitikken vart nemnd. Me hadde jo i fjor eit framforhandla oppgjer som var positivt, og som skapte ein viss optimisme i landbruket. Det er nødvendig. Me har òg frå regjeringshald prøvd med ein del initiativ når det gjeld å flytta ut statlege arbeidsplassar, utan at det til nå har gjeve dei ynskte resultata. Det er vel derfor me er litt atterhaldne med å seia kva dette kan føra til i framtida. Framleis har me ei sterk målsetjing om å få dette til, spesielt når det gjeld nye institusjonar eller arbeidsplassar.

       Kommuneøkonomien vert halden fram som eit negativt eksempel. Eg føler nok at det er litt feilplassert, i og med at kommunane på mange måtar har vore lønsleiande, og at det var lønsoppgjeret i fjor som skapte denne store skeivheita. Me tok inn noko i år med ein stor skattevekst. På denne bakgrunnen vil eg stilla representanten spørsmål om det ikkje er vel tidleg å trekkja førebelse konklusjonar om at resultata ikkje kjem, alt nå i startfasen på Regjeringa si distriktssatsing.

Sylvia Brustad (A) : Jeg tror i hvert fall vi kan trekke én konklusjon etter at denne regjeringa har sittet i regjeringskontorene ca 15 måneder, og det er at Regjeringa er milevis fra de løfter som i alle fall Senterpartiet gav uttrykk for før de kom i regjeringsposisjon. Jeg vil minne om utsagn og vedtak om at folketallet i alle landets kommuner skulle opprettholdes. Det ble moderert til at de skulle snu flyttestrømmen, og så ble det ytterligere moderert til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, som er i tråd med vår målsetting. Det mener jeg er ganske langt fra de løfter som ble gitt, og det må være lov til å minne om den kritikk som ikke minst Arbeiderpartiet ble utsatt for mens vi satt i regjering og Senterpartiet satt i opposisjon. Da var det jo så enkelt å snu flyttestrømmen. Så kommer Senterpartiet inn og overtar statsrådsplassen i Kommunal- og regionaldepartementet, og vi ser at flyttestrømmen øker ytterligere. - Det er ikke tall som Arbeiderpartiet har funnet fram, det er tall som Statistisk Sentralbyrå har funnet fram.

       Men jeg har gitt statsråden honnør for at de nå opptrer mer nøkternt og mer realistisk i forhold til den virkeligheten vi lever i. Da tror jeg at mulighetene for å få til noe sammen er større enn når statsråden prater med store ord om noe som det ikke er mulig å få til i praksis. Det finnes ingen trylleformular for hvordan vi skal greie å snu flyttestrømmen. Vi kan ikke bestemme hvor folk skal bo gjennom vedtak i denne salen.

       Så til det som ble sagt om kommunesatsinga. Det er riktig at vi ikke var med på alle beløp når det gjaldt direkte distriktssatsing, som Regjeringa foreslo, men vi foreslo i stedet ca 1 milliard kr mer til kommunene og 1 milliard kr mer i omfordeling fra de skattesterke til de skattesvake kommunene. Jeg tror det er mye mer målrettede og viktige tiltak enn bare å vedta ganske små tiltak på områder som i og for seg kan ha betydning. Men det er den store distriktspolitikken som er avgjørende for om vi får dette til, og her spiller Kommune-Norge en svært viktig rolle.

Lars Arne Ryssdal (H) : Jeg registrerer med tilfredshet at representanten Brustad fremhever at distriktene er avhengige av den generelle sysselsettingspolitikken og forholdene for næringsliv og nyetablerere i distriktene. Men det er når vi kommer til forutsetningene for disse tingene at jeg stusser noe.

       Vi har gjennom flere år sett at Arbeiderpartiet har gjort motstanden mot eksempelvis rederiskatten og refusjonsordningen for sjøfolk til kampsaker. Det er to saker som betyr mye for de maritime næringene og for arbeidsplasser langs kysten. Vi kan videre peke på at Arbeiderpartiet var fadder for ordningen med passasjeravgift på flyreiser, som har vært et hinder for mange bedrifter i distriktene. Vi kan så gå til politikken overfor eiere og nyskapere, hvor de ønsker en dårligere delingsmodell, og hvor de ikke ønsker å være med på å redusere formuesskatten. Jeg vil nevne forholdene for småbedriftene, som ønsker lettelser når det gjelder betingelser for overtid, midlertidige ansettelser, ordninger med momskompensasjon og konkurranse om anbud for kommunale tjenester og konkurransevridningen der. Vi kan se på budsjettet i høst, da Arbeiderpartiet var med på en politikk som ville medført økt sykelønnsbetaling for arbeidsgiverne, for ikke å snakke om det som virkelig etterspørres av en lang rekke bedrifter i distriktene, at de eksempelvis ikke kan eksportere fisk ved hjelp av telenettet, men må ha veier å føre fisken fram på for å kunne eksportere den.

       Ser ikke representanten Brustad at denne politikken skaper problemer for vekstkraften i privat næringsliv og for arbeidsplassene i distriktene? Når vil Arbeiderpartiet komme etter og modernisere politikken sin på disse områdene?

Sylvia Brustad (A) : Representanten Ryssdal tok opp viktige spørsmål, men det er umulig for meg i en liten svarreplikk å svare på alle de spørsmålene som han stillte. Vi kunne hatt lange diskusjoner om hvert og ett av disse spørsmålene.

       Jeg tror at distrikts- og regionalpolitikken er ett av de områdene hvor Arbeiderpartiet og Høyre på mange måter skiller lag i valg av strategier. Når representanten Ryssdal trekker fram f.eks rederiskatten, gir det meg muligheten til å si at hvis vi skal få til det vi diskuterer her i dag, er det viktig med en bedre fordelingspolitikk, både når vi snakker om kommunene og om den generelle politikken som vi fører. Jeg mener at rederibeskatninga er et meget dårlig eksempel for å få til en bedre fordelingspolitikk.

       Det vi har sett gjennom denne Regjeringa og ved dens valg av samarbeidspartnere, Høyre og Fremskrittspartiet, er at det har blitt en dårligere fordelingspolitikk. Vi har faktisk fått mer høyrepolitikk.

       Den utfordringa som Regjeringa nå må ta, er: Hvem er det Regjeringa ønsker å samarbeide med? Er det fortsatt Høyre og Fremskrittspartiet, med en dårligere fordelingspolitikk og mer høyrepolitikk som resultat også på dette området? Eller ønsker den å samarbeide med Arbeiderpartiet og venstresida for å få til noe jeg tror vi på mange områder faktisk er enige om?

       Utviklinga i distriktspolitikken de senere åra har vel vist at den innsatsen som ikke minst Arbeiderpartiet har gjort med støtte av andre partier her i denne salen, har gitt resultater også i distriktspolitikken. Vi kan ikke knipse i fingrene og bestemme hvor folk skal bo, men jeg tror at uten denne innsatsen hadde ting sett betydelig annerledes ut. Jeg tror at Arbeiderpartiet og Høyre her skiller lag i valg av virkemidler, og det får vi nok rikelig anledning til å diskutere videre i hver enkelt sak fremover.

       Har vi ikkje høyrt desse orda før? Dette har vi jo prøvt mang ein gong - å strø om seg med fine honnørord, frå ymse regjeringar utgått frå ymse parti. Og har dei verka? Nei - flyttestraumen er der og blir der om ein ikkje tek i bruk ein del verkemiddel. Og det er vel og bra med fine ord og formuleringar og å ha gode målsettingar, men kvar er verkemidla? Korleis vil eit vedtak om Distriktskvinnenes år føre til at kvinnene stansar i bygdene? Korleis vil eit vedtak om å satse på ungdomen gjere at dei blir i bygdene? Korleis vil vedtak om å satse på lokalmiljøet gjere at folk blir verande i Bygde-Noreg?

       Det som er spørsmålet, er: Kva skal til for å snu flyttestraumen? Om vi summerer opp dei fine orda som statsråden las opp, oser det av ein ting, nemleg offentleg og statleg styring, og etter mi meining er ikkje det vegen å gå. Trur statsråden at ein kan gjere eit vedtak om at flyttestraumen skal snu? Trur statsråden at vedtaket om Distriktskvinnenes år snur flyttestraumen? Og dette med ungdomen, at ein skulle satse på ungdomen for å behalde dei i bygdene. Statsråden seier jo i si utgreiing at han ser det som ønskjeleg at dei reiser ut. Og skal vi satse på ungdomen, må vi satse på andre ordningar òg. Spørsmålet blir altså: Korleis skal vi kunne klare å ta i bruk heile Noreg? Etter mitt skjønn er det viktigaste verkemidlet å skape valfridom for folk, at bedrifter, næringslivet, verksemdene, ungdomen, kvinnene, ja heile befolkninga i Noreg, har valfridom til å busette seg og arbeide der dei vil. Eg skal gi statsråden eitt rosande ord - det kan hende det blir litt fleire, men ok. I motsetning til andre senterpartifolk som eg har høyrt, var det nesten ikkje eitt ord som vitna om at ein neglisjerte det å bu i Bygde-Noreg og sa at det var fælt. Statsråden roste Distrikts-Noreg og sa at det er kvalitetar ute i Distrikts-Noreg som gjer at ein del av oss vel å bu der framfor å flytte, og det er første gongen eg har høyrt ein statsråd frå Senterpartiet har ordlagt seg slik at han skryter av kor godt det er å bu i Distrikts-Noreg.

       Det som undrar meg, er at statsråden då ikkje nemnde det viktigaste verkemidlet som ein kan nytte for eventuelt å ta heile landet i bruk, nemleg arbeidsplassar. Det nyttar jo ikkje med verken det eine eller andre året, det nyttar ikkje med verken den eine eller den andre satsinga på ulike aldersgrupper dersom det ikkje er arbeidsplassar ute i Distrikts-Noreg. Og då må ein stille seg spørsmålet: Korleis skal vi få næringslivet, arbeidsgivarane, verksemdene til å velje å etablere seg og vidareutvikle seg nær råstoffet, i staden for å etablere seg og vidareutvikle seg nær marknaden, slik vi kanskje ser i dag? Eg trur at verkemiddelbruken er å gripe fatt i skatte- og avgiftspolitikken overfor bedriftene, gripe fatt i byråkratiet, som er eit stengsel spesielt for små og mellomstore bedrifter som ikkje har ressursar til å kunne gå inn i det byråkratiet som hindrar nyetablering, og som hindrar vidareutvikling. For det som skjer i dag med det byråkratiet vi har, er jo at om ikkje alle bedriftene blir knekte, så blir iallfall dei fleste demotiverte når det gjeld å halde fram. Og når ein ikkje har motivasjon til å bli der ein er, ja, då blir jo ikkje flyttestraumen slutt. Og derfor er det klart at framtida ikkje kan vedtakast, den må skapast. Arbeidsplassar må skapast - ein kan ikkje vedta arbeidsplassar. Ein kan ikkje vedta at noko skal bli slik og slik innafor næringslivet. Det viktigaste er då - for å bruke slagordet til Framstegspartiet - å la verdiane bli igjen der dei er skapte. Dersom ein skal skape gode og stabile arbeidsplassar, må verksemdene få høve til å stå på eigne bein, og då er det ein del føresetnader for det. Eg kan jo nemne ein som statsråden ikkje var inne på, og som ein annan statsråd frå eit anna parti har sagt at vi ikkje skal satse så mykje på, vegar - sjølv om regjeringspartia lovte på tru og ære at vi skulle få 5 milliardar meir til desse i løpet av fireårsperioden. No er det gått to år av denne fireårsperioden, og vi har mest ikkje sett så mykje som ei krone av denne milliarden enno. Og då er jo spørsmålet kva det er blitt av desse vegmidlane, som også er viktige for at næringslivet skal etablere seg, skal vidareutvikle seg og skape trygge, gode arbeidsplassar ute i Distrikts-Noreg.

       Vi har eit skatte- og avgiftssystem som blodsyg verksemdene, som tappar dei for midlar, noko som gjer at dei ikkje har midlar til å møte tronge og vanskelege tider, som alltid vil kome. Derfor trur eg eit verkemiddel her er å gjere det mogleg for bedriftene å sette på fond, noko som dei ikkje kan i dag. La meg då ta eit område som statsråden skulle kjenne litt til, nemleg fiskeflåten. Og eg vil gjerne spørje kva for andre bedrifter i Noregs land enn fiskeflåten som må rive bedriftene ned kvart fjerde år for å bygge dei opp igjen. Det må dei gjennom klassifiseringssystemet som Norsk Veritas er kontrollør av. Det skulle berre mangle at ikkje fiskeflåten m.a. burde ha moglegheit til å sette av pengar til fond for å møte denne klassifiseringa som må takast kvart fjerde år, anten det er gode eller dårlege tider. Då vil ein kanskje sleppe å trekke inn store summar i skattar og avgifter. Ein burde kunne gi skattelette, slik at bedriftene kunne sette av pengar på fond for å møte vanskelege tider. Då ville det ikkje vere nødvendig for oss politikarar å krevje inn skattar og avgifter, og så sitte her i dette huset og dele det ut igjen slik vi finn det for godt. Og det vi oftast gjer, er at vi tek frå dei gode og lønsame bedriftene og gir til dei som faktisk ikkje har livets rett, i håp om at dette skal snu flyttestraumen, men det gjer det ikkje.

       Statsråd Sponheim sa òg at skjemaveldet skulle han angripe. Eg har ikkje sett mykje av det angrepet enno. Stort sett har det vore eit forsvar for at han ikkje har gjort noko. Dersom han ønskjer å snu flyttestraumen, er det viktig at han tek i bruk det einaste grepet vi har, nemleg å legge til rette for at bedriftene kan få skape sitt eige næringsgrunnlag, skape dei arbeidsplassane som er nødvendige for at vi skal kunne ta heile Noreg i bruk, og at folket kan bu der dei måtte ønskje det.

       Hva slags tilbud er det Fremskrittspartiet mener kan kuttes i kommuner og fylkeskommuner uten at det går ut over innbyggerne og medfører fraflytting og sentralisering? Jeg håper at svaret ikke bare blir en gjentakelse av argumentene om konkurranseutsetting og privatisering.

       Så merket jeg meg det representanten fra Fremskrittspartiet nettopp sa om at bedriftene bør få skattelette for å drive ute i distriktene, og at verdiene bør bli der de er. Men ofte ser vi at problemene med bemanning og arbeidskraft faktisk er aller størst i de bedriftene som driver ute i distriktene. Folk vil kort og godt ikke bo og jobbe i distriktene. Hva tror Fremskrittspartiet er årsaken til at det er et problem?

Lodve Solholm (Frp) : Eg forstår godt at representanten Arnesen ikkje ønskjer at eg skal gjenta dette med konkurransestimulering, for det er jo eit tiltak som han og Arbeidarpartiet ikkje vil vere med på. Men det har vist seg å vere lønsamt på ein del plassar der ein har prøvd å omorganisere kommunal drift og sette tæring etter næring, og kanskje har stilt seg spørsmålet: Er det så påkravd at det offentlege skal produsere alle tenester? Kvifor kan ein ikkje konkurransestimulere dette, slik at ein kan kjøpe kommunale tenester for ein billegare penge og faktisk gi eit betre tilbod? Då vil ein også kunne ha pengar til andre ting. Så kan m.a. Arnesen ta tak i sitt eige parti og gi dei beskjed om at bedriftene ute i distrikta treng å få ei moglegheit til fondsavsetting for å møte vanskelege tider.

       Så trur eg òg at ein del av oss som bur ute i distrikta, må slutte å syte om kor gale og kor vonlaust det er å bu i Distrikts-Noreg. I staden burde kanskje vi som er trendsettarar, prøve å fortelje om alle dei kvalitetane Distrikts-Noreg har - kvalitetar vi som bur der, i alle fall set pris på. Og dersom ein då samtidig hadde nok arbeidsplassar, er eg overtydd om at mange fleire ville ha flytta dit kor det var ein sikker, god og trygg arbeidsplass i eit trygt og godt oppvekstmiljø, i staden for å flytte inn til byar, kor det kanskje ikkje er så trygt på arbeidsplassane, og kor det kanskje ikkje er så gode og trygge oppvekstvilkår - det ser vi kanskje litt av i dag. Kunne vi berre snu denne haldninga, vere litt flinkare - og det var der eg ga ros til statsråden òg for at han her snudde ein trend innanfor sitt eige parti, og eg håpar at resten av Senterpartiet høyrde godt etter da han faktisk prøvde å legge fram dei positive sidene ved det å bu i Distrikts-Noreg.

Ivar Østberg (KrF) : Jeg aksepterer og respekterer at Fremskrittspartiets medisin når det gjelder distriktspolitikk er et helt annet økonomisk system, og at det blir mye tale om skatter og avgifter, og at det skal løse utfordringene.

       Nå hadde jeg vel kanskje trodd, etter at kommunalkomiteen var på reise i Chile, at man i og for seg hadde trukket noen konklusjoner om hvordan økonomien ble når man styrte et land etter liberalistiske prinsipper. Men jeg er glad for at Fremskrittspartiet sier at verdiene skal bli hvor de skapes, og at man skal ta hele Norge i bruk. Jeg er glad for at det sies at den redegjørelsen vi fikk den 20. april, hadde en god stil, men jeg er dypt uenig i at det ikke var innhold. Betyr ikke næringslivet og det å legge opp til entreprenørskap noe? Betyr ikke samarbeid mellom næringsliv og skole noe? Betyr ikke det å legge opp til at små bedrifter i Distrikts-Norge skal kunne skaffes lærlinger, noe?

       Jeg har lyst til å gi Fremskrittspartiet ros for at de for inneværende års budsjett har gitt sin subsidiære støtte til den største økningen i distriktspolitisk satsing som vi har sett på 1990-tallet. Og spørsmålet mitt blir: Når Fremskrittspartiet ikke får gjennomslag for sin skattelette- og avgiftspolitikk, kan vi fortsatt regne med konstruktiv støtte subsidiært til en satsing på distriktene?

Lodve Solholm (Frp) : Representanten Østberg var glad, og eg er glad for at Østberg er glad.

       Igjen trekte Østberg fram dei fine orda om entreprenørskap osb., men han nemnde ikkje kva slags verkemiddel ein skal kome med. Det er ikkje nok berre å snakke om entreprenørskap i skulen. Eg veit kva det betyr, for eg har vore med i distriktsaktiv skule og den delen av det. Men ein er nøydd til å gjere ein del grep ute i arbeidslivet, slik at det blir skapt arbeidsplassar, at det blir vidareutvikla nye arbeidsplassar innanfor eksisterande bedrifter.

       Statsråden var inne på dette med å vere råstoffleverandør, som Noreg er på fiskerisida. Men eg vil åtvare mot at vi no igjen kanskje skal prøve å kome oss så mykje over på foredlingssida at vi gløymer råstoffdelen. Trass i alt er fiskeria Noregs nest største eksportnæring. Og det er ikkje så enkelt å begynne å konkurrere med utlandet på foredlingssida, så her må vi vere på vakt så vi ikkje øydelegg ei god næring i håp om at vi skal snu dette.

       Så stiller Østberg spørsmål om vi framleis vil støtte Regjeringa si storsatsing på distrikta viss vi ikkje får igjennom vår skatte- og avgiftspolitikk. Ja, eg må seie at det ikkje var med lett hjarte vi svelgde den kamelen der. Eg skal ikkje forskottere kva som vil skje ved budsjettbehandlinga til hausten, men så mykje kan eg seie at vi blir nok ikkje så lette å ha med å gjere som vi var i fjor haust. Eg trur nok at kamelane skal ha noko mindre hår viss dei skal bli svelgde til hausten.

Tor Nymo (Sp) : Regjeringens offensive distriktssatsing gjennom statsrådens redegjørelse for noen dager siden har falt opposisjonen tungt for brystet. Og det var ikke annet å vente - det er politikkens naturlov. Kritikken begynte med representanten Brustad fra Arbeiderpartiet, og ble nå fulgt opp av representanten fra Fremskrittspartiet.

       Man skal lytte når opposisjonen snakker. Det er grunn til å ta det på alvor når Brustad, som var medlem av en regjering som gjennom hele hennes periode hadde en sammenhengende fraflytting fra Distrikts-Norge, nå mener hun har sett de riktige grep som skal tas. Det kulminerte med fraflytting fra min landsdel, Nord-Norge, som gjorde at Arbeiderpartiet i Troms sa at det nå var på tide å ta et distriktsoppgjør. Dette synes jeg det er viktig å ta med seg, for det handler også om å ha en viss politisk hukommelse.

       Når det gjelder representanten Solholm og andre fra Fremskrittspartiet, er det interessant å høre dem. De snakker om manglende troverdighet i Regjeringens distriktspolitikk. Hva er det Fremskrittspartiets distriktspolitikk egentlig handler om, bortsett fra - stort sett - at en bør la markedskreftene råde? Vi vet at Fremskrittspartiets budsjettforslag inneholdt skattelettelser i størrelsesorden 28 milliarder kr. Jeg tror det er litt viktig at representanten Solholm og Fremskrittspartiets representanter kommuniserer til kommunene hva det f.eks betyr for kommuneøkonomien, den fylkeskommunale økonomien osv.

       Mitt spørsmål går rett og slett på at jeg ber Solholm kommentere min påstand om at hans politikk henger rimelig lite på greip.

Lodve Solholm (Frp) : Det er berre Senterpartiet som brukar greip, og derfor er det så lite som kjem med. Vi i Framstegspartiet brukar spade, og derfor får vi med oss det meste.

       Eg er litt i tvil om eg skal overlate denne svarreplikken til Sylvia Brustad, for eg har inntrykk av at Tor Nymo stort sett snakka om Arbeidarpartiet inntil dei siste 30 sekunda, då han konsentrerte seg litt om Framstegspartiet.

       For meg er politikk å gjere noko, og ikkje nødvendigvis snakke med mange nye, fine ord utan å kome med verkemiddel. Og det kunne vere freistande å stille eit motspørsmål: Har flyttestraumen minka eller snudd under senterpartileiinga av Kommunaldepartementet i to år? Svaret er nei. Og skatte- og avgiftslette går ikkje ut over kommunane. Viss Tor Nymo hadde lese resten av budsjettforslaget vårt, der vi foreslår at staten skal ta over det finansielle ansvaret for helse, omsorg og utdanning, ville han sett at vi er i stand til å gi den skatteletten som ligg i vårt budsjett, utan at det går ut over den kommunale økonomien. Samtidig vil vi gi næringslivet, verksemdene våre i distrikta, moglegheit til å stå på eigne bein, skape nye arbeidsplassar, sikre dei arbeidsplassane som er der, og gjere det attraktivt for folk å flytte ut i distrikta for å bu og arbeide der. Då hadde vi fått ein distriktspolitikk som verka.

       No har vi prøvt denne storsatsinga på å trekke inn skattar og avgifter i stort monn, og så sit vi her i huset, etter at administrasjonen i Oslo har brukt millionar av kroner, for å finne ut kor vi skal dele dei ut igjen. Hadde vi late pengane direkte blitt igjen der dei er blitt skapte, hadde vi hatt ein heilt annan situasjon og vore i stand til å gi det bidraget som skal til for at flyttestraumen blir snudd.

       Å flytte er naturlig. Mobilitet er naturlig. Forskerundersøkelser viser at kun ca 50 % av kvinnene i landet som voksen har fast bosetting i den kommunen foreldrene bodde da hun ble født. Problemene med flytting er ikke nye, det norske folk har alltid flyttet. Det som skjer i dag, er at distriktenes tradisjonelle fødselsoverskudd har forsvunnet. Fødselsoverskuddet har man i dag i pressområdene.

       Kristelig Folkeparti er glad for at regjeringen Bondeviks målsettinger om å bremse, stanse og snu flyttestrømmen har massiv støtte i befolkningen, gjennom den solide støtte til Regjeringens politikk som undersøkelsen viste. Å snu flyttestrømmen er en formidabel oppgave som vil ta tid, men den er helt nødvendig både for å redusere pressproblemene i Oslo-området og andre pressområder og for å nå målet om å opprettholde hovedmønsteret i bosettingen i landet.

       Skal Fastlands-Norge opprettholde og helst øke den formidable verdiskaping som skjer i Distrikts-Norge til glede for hele landet, er vi avhengige av å nå dette bosettingsmålet. Jeg vil understreke tre forhold som statsråden tok opp i sin redegjørelse, for at vi skal lykkes.

       Det er for det første statens lokaliseringspolitikk. Det er viktig at Regjeringen vil arbeide for at statlige oppgaver som dekker et nasjonalt marked, i økende grad blir lokalisert utenfor Oslo. Det finnes mange gode eksempler på vellykkede lokaliseringer, som Oljedirektoratet i Stavanger, Brønnøysundregistrene, Bidragsregisteret i Kirkenes og ikke minst Polarinstituttet i Tromsø, for å nevne noen få. Ved plasseringen i Tromsø har Polarinstituttet fått stor internasjonal oppmerksomhet og interesse. Instituttet har i dag høyere akademisk forskningskompetanse enn noen gang tidligere, ikke minst gå grunn av sin lokalisering.

       Like viktig som utflytting og nyplassering av statlig virksomhet i Distrikts-Norge er Regjeringens forslag til og drøfting av prinsippene for håndtering av omorganisering og effektivisering av landsomfattende statlige etater og virksomheter lokalt og regionalt. Kristelig Folkeparti er enig i at statlige virksomheter må ta på seg et medansvar for omstillingsproblemer de etterlater seg i små distriktskommuner, og om nødvendig bidra med omstillingsmidler.

       For det andre vil jeg peke på satsingen på kompetanseutvikling som strategi. Uten kompetansearbeidsplasser for kvinner og attraktive arbeidsplasser for ungdom, slik at de kan flytte tilbake etter endt utdanning, vil vi ikke kunne nå målsettingen om å snu flyttestrømmen.

       Regjeringen har satt i gang eller planlegger flere spennende tiltak. Interessen er stor for næringshagesatsinger. De kan bli avgjørende for etablering og utvikling av kunnskapsbaserte bedrifter i distriktene. Planene om et nytt program, «SMB-student», ser jeg som veldig viktig for utvikling av samarbeidet mellom næringsliv og utdanningsinstitusjoner.

       For det tredje og til slutt: Regjeringens satsing på Nord-Norge-utvalget er viktig. Problemstillinger som Murmansk-korridor, fisk, landbruk og IT er viktig for landsdelen og vil bli drøftet i Kirkenes 30. juni. Barentsregionen er viktig ikke bare for landsdelen, men for hele nasjonen.

       Viktigst for landsdelen er likevel sannsynligvis en ferdig utbygging av høyskolene og Universitetet i Tromsø, og en snarlig byggestart på et nasjonalt telemedisinsk senter.

       Jeg har bl.a lagt merke til at det i Nordlys fredag 23. april er en artikkel som sier at «Krf varsler ny flyttesjau». Representanten Østberg har vært leder for et utvalg som har sett på denne ideen og har valgt å være konkret, hevdes det. De mener at bl.a større deler av den arktiske virksomheten til Meteorologisk institutt bør flyttes til Nord-Norge, og noen stiller jo spørsmål ved akkurat det konkrete forslaget, fordi det allerede er klart at den arktiske og polare virksomheten skal drives fra Tromsø.

       Det er også et forslag som går ut på at Fiskeridirektoratet med nesten 200 byråkrater bør flyttes nordover, og de er jo i Bergen. Så spørsmålet mitt blir: Er det sånn at det ikke bare er fra Oslo det skal flyttes, men at det også fra andre store områder utenfor Oslo - enten det nå er Trondheim eller Bergen - kan bli aktuelt med flytting?

       Dette var i 1997, og nå har Kristelig Folkeparti stått i spissen for en regjering som har fremlagt to budsjetter som er langt fra å oppfylle disse målsettingene, som også Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet stod sammen om i forslaget til veiplan for to år siden.

       Nå har attpåtil Kristelig Folkeparti fått statsråden for samferdsel, og det er naturlig å spørre: Hvor mange år ser representanten Østberg for seg at det vil ta å oppfylle ønsket om fast veidekke og ti tonns akseltrykk på riksveiene?

Ivar Østberg (KrF) : Målet for den økonomiske politikken må være at vi kan føre en politikk slik at renten går ned. Det vil bety en stram økonomisk politikk. Så vidt jeg har skjønt, har Høyre i aller høyeste grad også vært tilhenger av en slik politikk. Det betyr at hva vi kan ha av uttellinger over det offentlige, sterkt må prioriteres. Kristelig Folkeparti tenker nøyaktig det samme som i 1997 om viktigheten av veiutløsning i distrikter, sikring av farlige trafikkstrekninger og rasfarlige veier og trafikksikkerhet, men jeg kan ikke her og nå svare et konkret årstall for når disse målsettingene vil bli nådd. Det vil være helt avhengig av den økonomiske utviklingen ikke bare i vårt eget land, men også rundt omkring for øvrig i verden.

       Vi har sagt at Regjeringa no bør gå nærare inn på dei langsiktige trendande i flyttemønsteret og befolkningsutviklinga i Noreg og gjere ein grundig gjennomgang av verkelege langsiktige målsetjingar og verkemiddel for distriktspolitikken.

       Vi er sjølvsagt einige med statsråden i at tidlegare har eit fødselsoverskot i distrikta ført til redusert verknad på flyttestraumen til sentrale strøk. Distrikts-Noreg sitt fødselsoverskot er no i ferd med å forsvinne, og prognosar indikerer ein situasjon med fødselsunderskot i framtida. Vi meiner at dette krev ein meir målretta innsats når det gjeld bruken av verkemiddel. Og Høgre meiner også at verkemidla blir smurte litt for tynt utover, og at Regjeringa ikkje har gjort den nødvendige kritiske gjennomgangen av politikken.

       Derimot ser vi at ministeren si utgreiing er prega av symbolske prosjekt som rommar haldningsskaping og seminar.

       Høgre saknar signal om reell og drastisk forenkling av lov- og regelverk knytt til drift og etablering av arbeidsplassar. Vi synest også det er svært skuffande at satsing på vegsektoren er totalt fråverande i denne utgreiinga. Hos oss i Høgre er det likevel avgrensa iver etter å drive denne typen debatt særleg langt, nettopp fordi Regjeringa sine tankar er forholdsvis lite konkretiserte. Først når budsjettproposisjonane ligg på bordet, får vi sjå nærare på prioriteringane og ikkje minst dimensjonane i tiltaka. Likevel er hovudinntrykket at det skal gjerast politikk av det meste. Vi har spøkt med desse positivitetsagentane og alle desse vage tankane om marknadsføring av Distrikts-Noreg. Lat det også vera sagt her at sentrumspartia ikkje bør ha monopol på fortolkinga av bygdekultur i dette landet og vurderingane av motivasjonsfaktorar knytte til levestandard og livskvalitet. Personleg ser eg for meg ein statssekretær og ein lokal, gjerne importert, næringssjef saman med ein positivitetsagent som skal dra i gang eit seminar om kor verdifullt og fint det er å bu t.d. heime på Stadlandet, der deltakarane og lyttarane til denne bodskapen har budd alle sine dagar. Desse bodskapane kan fort bli hole, om ikkje direkte latterlege. Litt annleis vil det naturlegvis fortone seg for ein potensiell urban utflyttar som eventuelt måtte vere påverkeleg til å bli distriktsbusett. Men dersom eg ikkje minnest feil, har desse vore mål for kampanjar tidlegare. Vår resept og vår bodskap til våre sentrumspolitikarar har over tid vore både enklare og billigare. Det har vore omtrent slik: Slutt med å syte og slutt med elendebeskrivinga. Dermed vil kanskje halve marknadsføringa vere gjord. No ser det altså ut til at vi i alle fall har nådd fram til Regjeringa med denne enkle bodskapen.

       Utgreiinga tek også innleiingsvis opp spørsmålet om utdanningsnivået i befolkninga utover landet, distriktsungdomen sin vilje til å ta utdanning for deretter å kome tilbake, og manglande arbeidsplassar for høgkompetent arbeidskraft i distrikta. Styringsviljen og ambisjonsnivået hos Regjeringa til å handtere dette i smått frå departementet er truleg altfor stort. Det vil kanskje vere i makro og på landsplan at politikarane kan ha størst påverknad på dette - lat oss kalle det - nynorskomgrepet, som heiter «mismatch», forholdet mellom tilgjengeleg og reelt behov for kompetanse, nettopp også fordi raske skiftingar av behov står i kontrast til faseforskyving i utdanning i tid. Eg viser her også til ministeren si eiga påpeiking av 50 % utskifting i næringslivet i ein l0-årsperiode, og lat oss få understreke at vi sjølvsagt ikkje veit kva for 50 % vi snakkar om.

       Det mest interessante som utgreiinga tek opp på dette feltet, er tanken om SMB-studenter. Denne verkar tiltalande, eit rimeleg enkelt marknadsføringstiltak med sannsynleg sjanse til tosidig gevinst frå start.

       Ein slik debatt som denne skal naturlegvis prøve ut gamle og eventuelt nye grenseflater mellom partia i distriktspolitikken. Vi får stadfesta at sentrumspartia framleis har tru på å gjere politikk ut av det aller meste - som sagt. Kor mykje lokaliserte offentlege arbeidsplassar har å seie for busetjinga i Noreg, får brei plass framleis. Næringslivet sitt behov for reduserte avstandsulemper ser ut til å bli knytt opp mot moderne informasjonsteknologi. Og den klassiske prioriteringa som vi har stått for i vegplandokumenta, om auka løyvingar til framkomelegheit på veg, er totalt fråverande i denne utgreiinga. Likevel er det eit faktum at tørrfisk og ferskfisk, saft og syltetøy, stål og stein ikkje så lett kan bli utvikla over e-post og IT-liner. Vår påpeiking er at den klassiske framkomelegheita er avgjerande for næringslivet også i dag. Dette er tydeleg dokumentert gjennom ferske rapportar frå næringslivet. Ikkje all effektivisering er av det vonde, seier ministeren omtrentleg. Kanskje vi skal tolke dette som eit retorisk framskritt frå sentrumsregjeringa? Vår påstand er at effektivisering stort sett er av det gode, og vi meiner det kviler eit stort ansvar i praktisk politikk på regjeringspartia når dei avstår frå effektiviseringsgrep der det er skrikande behov for tiltak i distriktspolitikken.

       Som avslutning vil eg minne om ein nyleg tilbakelagd samferdselsdebatt, der sentrum framleis ikkje kan påverkast til å konkurranseutsette og effektivisere riksvegferjesambanda for å yte konkret distriktspolitisk viktig bistand til nettopp framkomelegheit i distrikta.

       I praksis er det veldig liten framgang å spore, men så får vi då sjå på budsjettproposisjonane når dei kjem, der prioriteringane og ikkje minst dimensjoneringa av dei ulike tiltaka skal markerast.

       Signe Øye (A) : Høyre ønsker en annen innretning på distriktspolitikken enn Arbeiderpartiet. Høyre vil overføre midler fra den offentlige distriktsstøtten til veiinvesteringer og bedre rammevilkår for næringslivet. Høyre mener at lønnsomme arbeidsplasser og gode kommunikasjoner er nøkkelen til en positiv utvikling i distriktene. Høyre mener også at det ligger et inntektspotensial i Kommune-Norge på mellom 10 og 15 milliarder kr bare kommunene konkurranseutsetter eller privatiserer kommunale tjenester. Det er utrolig mye penger. Så mitt første spørsmål blir: Hvordan skal de små distriktskommunene, som vi har mange av her i landet, få tatt ut dette inntektspotensialet når det ikke er noen å konkurrere med?

       Høyre var ikke villig til å være med på å fordele 1 milliard kr mellom de skattesterke og de skattesvake kommunene, slik Arbeiderpartiet foreslo for 1999. Det går igjen mest ut over distriktskommuner med spredt bosetting. Og det ble heller ikke mer penger til veibevilgninger for 1999, slik Høyre nå så sterkt framhever at de ønsker. Det det ble mer av, var offentlige distriktsstøtteprogrammer, noe Høyre sier de er imot.

       Høyre fikk gjennomslag for å nulle ut de skatte- og avgiftsøkningene som Regjeringen hadde foreslått. Men tror virkelig representanten Hoddevik at dersom barnehagene ikke finnes, skolefritidsordningen ikke er der eller koster uforholdsmessig mye å bruke, eller at barneskolen legges ned, og at offentlig kommunikasjon er fraværende, er det likevel er attraktivt å bo i kommunene?

       Jeg vil også spørre representanten, særlig på bakgrunn av at Høyre er så opptatt av at veisektoren ikke har fått noe, og at det bare er blitt med de gode løftene: Mener Høyre at det ikke er noen sammenheng mellom gode velferdsordninger, stabil bosetting og næringsetablering?

Sverre J Hoddevik (H) : Eg skal prøve å ta for meg nokre av spørsmåla, og eg takkar innleiingsvis for ei rimeleg god opplisting av gode forslag som vi har stått for, og kan berre vedkjenne meg det aller meste av det som der blei sagt. Men eg vil ikkje senke ambisjonsnivået frå vår side om å oppnå noko med konkurranseutsetjing. Kor mange milliarder ein kan klare å ta ut i fyrste omgang, skal få lov til å vere lite presisert her, men vi vil altså ei utvikling.

       Det som har vore problemet med konkurranseutsetjing i kommunar - små eller store - er at maktfaktorar i lokalsamfunnet har hindra at prosessen har kome i gang. Vi har ikkje eingong fått sjansen til å undersøke i særleg grad - iallfall ikkje i Distrikts-Noreg - kva grensene er for kva som det er mogeleg å ta ut. Dersom ein var villig til å prøve, ville ein også kunne få målt ut resultatet. Men her er bøygen at sterke organisasjonar har ein brukbart godt utvikla strategi for å forhindre forsøk.

       Sjølvsagt må vi vedkjenne oss at vårt prinsipale forslag ikkje fekk gjennomslag i statsbudsjettet. Det er klart. Det blei atskilleg mykje mindre til veg enn vi hadde foreslått. Rett nok kom det visse ting å glede seg over gjennom komitebehandlinga iallfall, slik at heilt null blei det ikkje, men vi trur at eit enklare samfunn, ein noko redusert offentleg sektor, gode rammevilkår for næringslivet, mindre skjemavelde og gode kommunikasjonar vil hjelpe. Vi står fast på det. Vi vil vere kjennelege på dette også i seinare forslag, utan at eg her og no skal forskottere detaljar i Høgre sitt prinsipale budsjettforslag for neste år.

Inga Kvalbukt (Sp) : Representanten Hoddevik etterlyste langsiktighet i sitt innlegg, han etterlyste signaler om regelverk og etablering av arbeidsplasser, og han syntes statsråden hadde vært for lite konkret i sin redegjørelse.

       Både jeg og representanten Hoddevik er hjemmehørende i hvert vårt distriktsfylke og skulle slik sett ha mulighet til innsyn i distriktspolitiske utfordringer. Senterpartiet er svært opptatt av det vi kaller den breie distriktspolitikken, at den er avgjørende for vekst og utvikling i heile landet. Med det mener vi å vise til hvordan alt henger i hop, at en kanskje må ha rammevilkår som fremmer distriktspolitisk utvikling mer enn direkte spesifikke små tiltak.

       Mitt fylke, Nordland, har enorme naturressurser, bl.a kraft, fisk og mineraler, og nå har jeg tre spørsmål til representanten Hoddevik. Det første er: Er Hoddevik enig med Senterpartiet i at distriktene skal få større råderett over naturen og dens ressurser?

       Det andre spørsmålet mitt er om han kan støtte det synet at distriktene skal få beholde mer av den verdiskapingen som foregår på bakgrunn av disse ressursene.

       Til slutt vil jeg utfordre representanten Hoddevik i spørsmålet om de også vil arbeide for at det skal være lønnsomt å lokalisere den industri som baserer seg på kraft, nær produksjonsstedet for kraften, slik som det er vanlig ellers i Europa. Med det sparer vi investering til vedlikeholdsutgifter på flere lange overføringslinjer, og ikke minst vil jeg minne om det fremste nettprinsippet, som sier at den som tar ut kraft i produksjonsnære strøk, som reduserer nettap, skal belønnes for det. Representanten Hoddevik nevnte selv spørsmålet om effektivisering.

Sverre J Hoddevik (H) : Eg får prøve å svare på ein for så vidt stor replikk i innhald. Det var tre konkrete spørsmål som det spesielt var etterlyst svar på. Eg får seie det slik at det spørst på kva måte ein skal la distrikta få behalde verdiskapinga.

       Vi synest det er eit poeng at bedriftene i Distrikts-Noreg ikkje må gi frå seg inntektene sine til staten i håp om å få dei igjen, eller sjå på at naboen får dei igjen. Vi ser det slik at dersom vi skattlegg næringslivet mindre, og let dei som produserer verdiane få behalde større delar av dei, så er det ein god måte å behalde verdiskapinga i distrikta på.

       Så var det eit poeng med den kraftkrevjande industrien, men det knyter seg opp til energipolitikken generelt. Mitt svar på dette spørsmålet må vere at om vi har ein fornuftig energipolitikk, der kraftkrevjande industri i distrikta framleis får tilgang på rimeleg kraft, så er det god distriktspolitikk. Eg veit ikkje om vi skal utvide dette til å gå konkret på gasskraft eller kolkraft, men det er i alle fall ein måte å svare på.

       Hovudsvaret mitt til replikanten er at vårt syn er at verdiane bør bli igjen i distrikta, men resepten for å få dette til er neppe den same som Senterpartiets.

Karin Andersen (SV) : Først vil jeg komme med en etterlysning. Høyre har en sterkt bedriftsrettet distriktspolitikk. Det er lett å forstå. Men da blir det spesielt oppsiktvekkende at verken skole, kompetanseheving eller forskning blir nevnt i innlegget. Betyr det at dette har blitt mindre viktig for Høyre? Hvis Høyre fremdeles syns at dette er viktig, ønsker Høyre å ha en distriktsprofil på en slik satsing på kompetanseheving på skole og på forskning?

       Så til det andre spørsmålet: Bedriftsrettet distriktspolitikk er Høyres merkelapp. Da kan man spørre seg: Hvordan skal man i så fall gå inn med støtte, subsidiering eller tilrettelegging? Det sterke inntrykket er at Høyre først og fremst er opptatt av de bedriftene som fra før av går bra. Når det gjelder skattelettepolitikk i forhold til enkelte næringer, f.eks rederinæringen, er de i stand til å gå svært langt, mens når det gjelder direkte bedriftsrettede tiltak til bedrifter som ikke engang har kommet i gang ennå, men som trenger hjelp, er man betydelig mye mer gjerrig. Hadde det ikke vært bedre å ha hatt en mye sterkere politikk for bedriftsskaping, utifra at det er her man faktisk trenger bistand til å komme i gang, og så vært villig til å si at de bedriftene som faktisk går godt, bør ha ryggrad til å være med på å dra lasset?

       Og til slutt: Hvis Høyres skattelettepolitikk i forhold til bedriftene skal ha en distriktsprofil, kan representanten Hoddevik forklare hvordan denne skattelettepolitikken skal være med en slik distriktsprofil?

Sverre J Hoddevik (H) : Det var for så vidt ei svært riktig påpeiking at skule kunne vore lettare å finne igjen i innlegget mitt, men eg ber representanten skrive det på kontoen for eit dårleg innlegg og ikkje for ein dårleg politikk frå Høgre. Eg vil få lov til å understreke at vi nettopp har hatt eit landsmøte der vi har brukt mykje tid på å forklare kvifor vi skal skape verdas beste skule i dette landet. Så det er absolutt ikkje Høgre det er noko gale med i tilfelle, det er eine og aleine mitt innlegg som då har vore feilprioritert. I den politiske verkstaden vår, som eg nettopp har vist til, kan eg love representantane at forsking også hadde ein brei plass.

       Så til dette med at vi kanskje prioriterer bedrifter som går bra, i vår politikk. Det er i alle fall slik at vi er nøydde til å ha nokre bedrifter som går bra, for knoppskyting skjer gjerne utifrå bedrifter som går godt. Eg skjønar at det blir styrt litt inn mot vårt syn på verkemiddelapparatet, og vil påpeike at såkornkapitlet og gründervinklinga i SND har hatt Høgre som fadderar. Derimot har den delen av verkemiddelapparatet som meir kan samanliknast med ordinær bankverksemd, fått ein lågare prioritet av oss. Vi meiner at vår resept er brukbar. Den er ikke lik resepten til våre politiske konkurrentar, men vi synest at vi vil prøve å selje vår politikk på dette området.

       For å kome tilbake til spøsmålet om skule, så er det umåteleg viktig. No var eg jo inne på dette med kompetanse i innlegget, men likevel, skulepolitikk - for all del.

       Det fins ikke et eller to grep som er tilstrekkelige for oss som ønsker en god distriktspolitikk. For dem som ønsker en sentraliseringspolitikk, er det vesentlig enklere. De kan satse på mer markedsstyring og privatisering og mindre til offentlig sektor, og så er for så vidt den jobben gjort. Det er mange som jobber i den leia.

       Jeg har tre hovedkritikker mot statsrådens redegjørelse. Den første, og kanskje den viktigste, er at kommuneøkonomien som bærebjelke i distriktene ikke var nevnt. Det er smalhans nå. En ECON-rapport viser at kommunene nå har det dårligste resultatet siden slutten på 1980-tallet. Kommunesektoren, både som faktor for levekår og livskvalitet og som viktigste infrastruktur for næringslivet, var fullstendig fraværende. Er det et signal fra Regjeringa?

       Den andre hovedkritikken går på at kompetansestrategien er for smal. Det skal jeg komme tilbake til.

       Det tredje, som også er viktig, er at dessverre mangler mange av de gode ordene truverdighet fordi man ikke søker politisk makt inn mot et flertall som kunne ha realisert dem. Tvert imot søker man seg hele tida sammen med dem som vil ha mindre av alt det som Senterpartiet og Regjeringa sier de vil ha mer av.

       For SV er utdanningspolitikken kjempeviktig. Utdanning er det viktigste strategiske virkemidlet, både for å gi den enkelte mer makt over sitt liv og for å gi ulike deler av landet mulighet til å utvikle seg og utnytte de ressursene de har. Det er nemlig folk som er den viktigste ressursen. Satsing på høyskoler, desentralisert høyere utdanning og forskning må derfor være en bærebjelke. Denne satsinga må bli tung. Den må bli desentralisert i sitt vesen, og den kan ikke skvises inn på allerede sylslanke høyskolebudsjetter og avspises med forskningsmidler på linje med det som er offisiell norsk standard. Hvis vi sier at dette er framtida, må vi gjøre denne jobben skikkelig. Hvis vi mener at kompetanseutvikling er den viktigste distriktsutvikleren, må vi sørge for at denne satsinga kommer først og tyngst i distriktene.

       Så til det andre punktet som går på kommuneøkonomi. Kommuneøkonomien går på trivsel, men den går også på det som er infrastrukturen til næringslivet. Den tror jeg er undervurdert i alle debatter om næringspolitikk. Det hadde vært bra om vi hadde kunnet få noen signaler fra Regjeringa om de fremdeles ser for seg en økning i de mer spesifikke satsingene på den smale distriktspolitikken, slik de har lykkes med sammen med samarbeidspartnerne sine nå, og om de er villige til å la kommunesektoren fremdeles gå på sparebluss, slik de har gjort de to siste årene.

       Så til forslagene. Spesielt har jeg lyst til å ta opp det som går på desentralisering av makt. SV foreslår et forsøk med faktisk desentralisering av makt over virkemidler i distriktspolitikken og å se det i sammenheng med virkemidler som arbeidsmarkedsetaten har. Vi har formulert liknende forslag før, og de har blitt nedstemt. Men dette er vesentlige forslag for at distriktene sjøl ut fra lokale satsingsområder skal få frihet til å bruke pengene der skoen trykker mest.

       Det har kommet forslag om trivselskonsulenter og om profileringssatsinger osv., og mye av dette er vel og bra. Noen ønsker til og med å gå så detaljert til verks at man skal ha tilskudd til å opprettholde utkantbutikker. Fra SVs side mener vi at man må gi mye mer rom til å putte slike ulike ønsker om satsing inn i rammebevilgninger, og la de lokale leddene, enten det er kommuner, regionråd eller fylkeskommuner, få mulighet til å bruke penger der skoen trykker mest. Er det skolen som trenger satsing, så la de bruke penger på det. Er det næringslivet som trenger satsing, så la de bruke penger på det. Er det vegen som mangler, så la lokalbefolkningen sjøl bestemme at pengene skal brukes på den. Jeg tror at denne nye ansvarsdelinga vil gi helt nye og mye bedre resultater av vår distriktssatsing.

       Lodve Solholm (Frp) : Representanten Andersen snakka om at skulen skulle vere eit satsingsområde i Distrikts-Noreg. Det spørsmålet som eg vil stille representanten, er om SV er villig til å ta i bruk eit verkemiddel som gjer at skulane i Distrikts-Noreg kan konkurrere med andre skular om å få tak i lærarkrefter og dei gode lærarkreftene. Eitt av dei verkemidla som kan nyttast, er differensierte lærarløner. Då er det høve for kvar enkelt kommune, kvar enkelt skule, til å nytte seg av den moglegheita ein har sett har verka innanfor området sjukepleiarar/hjelpepleiarar i Distrikts-Noreg, der enkelte kommunar har gått utover den vanlege tariffen for å skaffe seg sjukepleiarar og hjelpepleiarar, og det har verka. Det er eitt av spørsmåla: Er SV villig til å bruke det verkemidlet som kan medføre at ein styrker skulen i Utkant-Noreg?

       Ein annan ting som SV snakkar om for å styrke distrikta, går på dette med infrastruktur og kommunikasjonar. Men eg har opplevd at SV stemmer imot alle store vegprosjekt som kan lette kommunikasjonane i Distrikts-Noreg, med unntak av eit prosjekt på Nordkapp, FATIMA, der det no er ei overskriding på vel 50 %. I prosent overgår det også Åsgard-saka, men SV var ein av dei fremste for å få det prosjektet på plass. Vil SV no snu litt på flisa og vere med på å gi distrikta gode kommunikasjonar ved at ein opnar for at vi får meir vegmidlar enn det vi har i dag?

Karin Andersen (SV) : Hvis man skal ha en strategi for å skaffe seg gode lærere som går ut på at man skal konkurrere seg imellom, må man i utgangspunktet akseptere at noen skal ha dårlige lærere og dårlige skoler, og andre skal ha bra lærere og bra skoler. De som skal ha bra lærere og bra skoler, er de som har store økonomiske ressurser. Det er et utgangspunkt som SV ikke er villig til å akseptere. Den skolen som ikke er bra nok for alle elevene, er ikke bra nok for noen. Den læreren som ikke er bra nok til å undervise i en god skole, er ikke bra nok til å undervise i noen skole.

       For min egen del kan jeg si at jeg ikke er fri for tanken om at det kanskje kan være riktig å bedømme etter innsats, men da ønsker jeg at man må belønne etter at innsatsen er gjort, og ikke før den kommer, ikke slik at man skal lokke med høye lønninger i den tro at man får den beste arbeidskrafta. Hvis man går en del rekrutteringsprosjekter etter i sømmene for å se om det har slått til, tror jeg ikke at erfaringen har vært slik at det nødvendigvis er de som priser seg sjøl høyest på markedet, som gjør den beste jobben. Så konkurranse om lærerkreftene som virkemiddel for å få en god skole tror vi ikke er vegen å gå. Her er det snakk om å gi ressurser, slik at skolen kan bli god nok til å bedre lærerutdanningen, og gi læreren og skolen rom til å utvikle gode pedagogiske metoder over et langt bredere spekter enn det vi har i dag.

       Så til vegsektoren. Det er riktig at SV har vært mer restriktiv når det gjelder vegbevilgninger enn f.eks. Fremskrittspartiet. Det kan sikkert også trekkes fram enkeltprosjekter som jeg kunne si kanskje ikke var av de klokeste å gå inn for. I ettertid har det jo vist seg at mange vegprosjekter, også prosjekter som Fremskrittspartiet har gått inn for, har gått med svært store overskridelser. SV har hatt en annen profil på sin samferdselspolitikk enn Fremskrittspartiet - og jeg ber representanten Solholm merke seg at vi har gått imot store prosjekter i sentrale områder som også har spist av de økonomiske midlene.

       Fortsatt kan en se presumptivt intelligente personer argumentere som om distriktspolitikk dreier seg om å subsidiere ulønnsomme bedrifter og næringer, opprettholde samfunn som folk ikke vil bo i, eller tvinge folk til en livsstil som hører fortiden til. Slik er det selvsagt ikke. Regjeringen understreker tvert imot behovet for valgfrihet, omstilling og nyskaping.

       Vi går inn i en samfunnsutvikling der den enkeltes valgfrihet i enda større grad vil være en selvfølge, og ingen politikk kan unnlate å forholde seg til det.

       Distrikts- og regionalpolitikk handler om å utvikle Norge videre inn i en ny tid. Verdiskapingen er spredt. Bosettingen er basert på verdiskaping, og den kan ikke opprettholdes på tvers av fremtidig verdiskapning.

       I Aftenposten i går kunne vi lese at Oslo-skolene trenger investeringer på 10 milliarder kr bare i bygningsmasse de neste ti årene. Grunnlaget er det som kalles en «massiv økning i Oslos elevtall» - med 16.000 nye plasser i grunnskolen og videregående skole. Når en også tar i betraktning utviklingen i boligmarkedet og forurensningsproblemene i Oslo-området, ser en ulempene ved en skjev regional utvikling i landet.

       Virkemidlene i distriktspolitikken er de samme som i den ordinære politikken: kunnskapsutvikling, forskning, entreprenørskap, kulturpolitikk, velferdstilbud. Det er svært positivt at Regjeringen har et helhetlig grep på dette og legger vekt på at regionale hensyn skal tas innenfor alle sektorområder.

       Svært mye av landets verdiskaping skjer langs kysten, i mange ulike næringer. Den har basis i naturressurser, men også i skapervilje, kunnskap og teknologi. Møre og Romsdal er et av fylkene med den største verdiskaping, målt i eksport. Samtidig er det blant de fylkene som har færrest statlige arbeidsplasser. Det er ingen naturlov at det er slik. Det er f.eks ikke selvsagt at en etat som Kystdirektoratet bør ligge i Oslo. Ålesund bør være en vel så naturlig lokalisering for en etat som skal betjene Kyst-Norge. Ålesund og regionen rundt har det nødvendige miljøet og alt som trengs for at et kystdirektorat skal fungere godt, og vi har mange slike eksempler rundt om i landet.

       Samfunnsendringene skjer raskt og gjør at det ikke er mulig å opprettholde alt som det har vært før. Bare de samfunn som har egen vekstkraft, og som kan tilby det moderne mennesker forlanger av det gode liv, vil klare seg.

       Jeg er enig med statsråden i at forutsetningene for det gode liv kan finnes mange steder, og at det er grunn til optimisme på distriktenes vegne. Det forutsettes at det føres en balansert regional politikk som understøtter de byggende krefter over hele landet. Det betyr bl.a at en intensivert innsats for forskning også har for øye å øke kompetanse og nyskaping i ulike næringer, distrikter og regioner.

       Kontantstøttebegrepet kan med fordel utvides til å gjelde offentlig bistand til forskning og utvikling i bedrifter og næringer som hittil har vært for svake på dette området. Dette er et typisk eksempel på godt samsvar mellom bedriftenes og fellesskapets interesser og behov. Det er spesielt viktig i de mange internasjonalt orienterte bedrifter som ligger langs norskekysten.

       Nyskaping er også å bygge videre på det som er investert og skapt før. Skolen er et helt avgjørende virkemiddel i framtidens verdiskaping. Gründerkultur må framelskes. Elevene må i mye høyere grad få innsikt i lokalsamfunnets og regionens næringsliv og muligheter. Det er i dag mange steder et stort misforhold mellom skole og næringsliv lokalt. Rådgiverfunksjonen må oppgraderes i betydelig grad. En kan ikke vente at den vanlige lærer, uten egen erfaring fra annet arbeidsliv enn skolen, skal kunne gi elevene den nødvendige innsikt i nærings- og arbeidslivet utenfor skolen.

       På samme måte må det knyttes sterkere bånd mellom studenter og næringsliv, slik statsråden bl.a viser til i omtalen av «SMB-student».

       Jeg har ellers merket meg statsrådens henvisning til kommende endringer i den geografiske inndeling av arbeidsgiveravgiften. Det er på høy tid at den blir revidert. I deler av landet er det i dag unaturlige og ulogiske inndelinger. Her må større arbeidsmarkedsregioner ses under ett.

       Venstre står bak Regjeringens politikk basert på et enklere og nyskapende Norge. Dette er en helhetlig politikk for utforming av morgendagens Norge, der de regionale hensyn ligger under som en fellesnevner for hele Regjeringens politikk.

       No er vi i den situasjonen at Venstre også har hatt vegstatsråden i 1 1/2 år. Og det var jo lovt at dersom dei tre sentrumskameratane kom til makta, skulle vi få 5 milliardar kr meir til vegmidlar enn det regjeringa Jagland la opp til.

       Så langt, når vi no skriv snart mai i 1999, har vi ikkje fått ei krone av desse fem milliardane, endå statsråd Dørum både i debatten i 1997 om samferdselsbudsjettet og i debatten i 1998 om samferdselsbudsjettet sa frå talarstolen - til spørsmål frå meg og andre - at målsettinga ligg klar: 5 milliardar kr skulle kome i løpet av fireårsperioden.

       Og då er spørsmålet som representanten Kongshaug bør svare på: Når kan vi no forvente at vi begynner å få noko av desse fem milliardane? No har vi to år igjen, og skulle vi fordele det likt, må vi jo få 2 1/2 milliard i år 2000 og 2 1/2 milliard i år 2001. Det kunne vere interessant å få svar på spørsmålet: Kor mykje pengar kan vi no forvente oss at vi får - eller er det heil retrett når det gjeld desse fem milliardane?

Leif Helge Kongshaug (V) : Jeg må få lov å si tilbake at i valgkampen i 1997 var jeg så heldig å treffe Lodve Solholm, og vi hadde mange gode debatter, der bl.a vei stod sentralt. I vårt fylke, Møre og Romsdal, vet vi at vei er noe som folk er opptatt av, også de folkevalgte, bl.a. Møre og Romsdal fylkesting.

       Nå drar jeg jo noe i tvil riktigheten av det som Lodve Solholm sa, at undertegnede drog rundt og lovet penger til mange enkeltprosjekt. Det var vel sagt ut fra den prioriteringen som Møre og Romsdal fylkesting selv har gjort. Vi har selv vært med i fylkestinget tidligere og prioritert, og det er den prioriteringen som ligger til grunn. Men jeg er enig med representanten Solholm i at hvis de ambisiøse veiplanene som ligger i Møre og Romsdal og ellers i landet, skal bli gjennomført, må det mer penger til til veisektoren.

       Men nå er det jo også slik at i den økonomiske situasjonen ved statsbudsjettet for både siste og inneværende år var det nødvendig med stramhet. Akkurat når det gjelder vei, som infrastruktur, har det vært et vanlig virkemiddel ved konjunktursvingninger at en har redusert veibevilgningene for å få en nødvendig stramhet i budsjettet. Men én ting skal vi iallfall være enig med Lodve Solholm i, det trengs mer penger til vei. Vi har mange eksempler rundt om i landet på at riksveistandarden - bl.a grusveier - gjør at eksportrettet og verdiskapende næringsliv ikke får ut produktene sine. Dessverre, jeg kan ikke stå på talerstolen her og love eksakte tall, men er det opp til meg, skal det iallfall arbeides for at veibevilgningene blir større, for det er helt nødvendig for at distriktene skal overleve.

Lars Arne Ryssdal (H) : Først til den forrige replikkvekslingen. Representanten Kongshaug hevdet at veiinvesteringer er noe en best gjør i perioder med lavkonjunktur, og ikke i presstider. Men valgkampen i 1997 var jo nettopp en valgkamp i en tid da Norge gikk i turbofart og økonomien gikk på høygir, hvor representanten Kongshaug tydeligvis likevel mente at det var riktig å love store veibevilgninger for neste fireårsperiode. Dette henger ikke sammen.

       I innledningen på sitt innlegg kom representanten Kongshaug inn på presumptivt intelligente mennesker som ikke har sans for distriktspolitikk. Det er mulig det var en generalprøve på det landsmøtet i Venstre som skal være til helgen, for han har jo der en verdig motstander i finanspolitisk talsmann Terje Johansen, som til Nationen 11. desember i 1997 hevdet:

«Distriktene er favorisert, og jeg er lei av særomsorgen. Jeg ønsker ikke ensidig ekstra satsing for å få folk til å bo i utkant-Norge.»

       Johansen er altså medlem av finanskomiteen for Venstre, og der avgjøres det saker av stor betydning for distriktene.

       Lars Sponheim, som var der i forrige periode, sa i Odelstinget i 1994 i en debatt om hvorvidt momskompensasjon burde gjelde generelt for offentlige anbud:

«Det er ikke nytt at det er store forskjeller mellom sosialistiske og borgerlige partier i synet på dette. Det nye er at Senterpartiet har skiftet side. Det er et interessant signal til småbedriftene rundt omkring i distriktene.»

       Det som har skjedd siden den gang, er at Venstre er kommet i regjering. I fjor ble denne saken om momskompensasjon, som er en viktig sak for småbedriftene, tatt opp igjen, og Venstre stemte imot. Det har de også gjort nå når det gjelder andre saker som ikke minst småbedriftene i Møre og Romsdal er opptatt av, som oppmyking av arbeidsmiljøloven.

       Spørsmålet til Kongshaug blir: Er det håp om at Venstre vil finne tilbake til gamle og gode takter når det gjelder holdning til småbedrifter og veier, eller kan vi gi opp partiet i denne perioden?

Leif Helge Kongshaug (V) : Når det gjelder valgkamper, har vel de fleste i denne salen vært med på mange slike, men jeg tror ikke mange i denne salen kan gi meg eksempler på at de har drevet valgkamp ut fra at det er behov for innstramminger i offentlige utgifter når de har reist rundt om i sine fylker og drevet valgkamp - også når det gjelder vei. Valgkampen blir lagt opp ut fra en normalsituasjon, og når det da inntreffer behov for innstramminger, er det klart at det smerter. Det smerter også i forhold til det som har vært sagt for å sanke stemmer rundt om.

       Når det gjelder næringsliv og rammebetingelser og Terje Johansen, som representanten Ryssdal var inne på her, kan jeg ikke gå inn på alt det. Men det som er helt klart, er at den næringspolitikken som denne regjeringen fører, har en klar målsetting om bedring av rammevilkårene for næringslivet generelt, og spesielt for små og mellomstore bedrifter. Det har vi allerede sett konkrete eksempler på gjennom de sakene som blir behandlet i meldinger, og gjennom konkrete forslag og vedtak i forbindelse med budsjettet. Ellers kan vi også vise til den fiskeripolitikken som denne regjeringen fører. Den har myket opp mange forordninger, som gjør at det er skapt optimisme med tanke på fornyelse av fiskefartøy, som også er viktig i distriktsmessig sammenheng.

       Når det gjelder Venstres næringspolitikk og småbedriftspolitikk, står den absolutt ved lag. Men det skulle vel være unødvendig å minne representanten på at Venstre er en del av en regjering. Det er Voksenåserklæringen som ligger til grunn for Regjeringens politikk, og så får en da slåss internt etter beste evne for de saker som en ivrer mest for.

Karin Andersen (SV) : Jeg føler behov for å utfordre Venstre litt på det som dreier seg om desentralisering. Samferdselspolitikk har jo vært nevnt her, og det er et veldig viktig tema. Det kan være veg, men det kan også være kollektivtransport, det kan være tog, og det kan være flytransport.

       Ved flere anledninger har det vært fremmet forslag om en større lokalpolitisk frihet til å kunne bruke midler på tvers av samferdselssektoren. Hvis jeg tar et eksempel fra mitt eget fylke, som er både et veg- og jernbanefylke, der sjøtransport og lufttransport ikke er spesielt aktuelt, der vi også er preget av stor tungtransport som sliter veldig på vegen, og som krever et høyt akseltrykk, er jo en av utfordringene nå å forsøke først å få beholde tungtransporten, men så å få mer av den over på jernbane, slik at det ikke tvinger seg fram store og økende investeringer også på vegsida. Jeg er overbevist om at slike valg ville blitt tatt med hensyn både til distriktene, til trafikksikkerhet, til miljøet osv. - jeg har minst like stor tillit til de beslutninger som vil bli tatt lokalt på dette området, som jeg har til de beslutningene som blir tatt her i Stortinget.

       Jeg kunne tenke meg å spørre representanten Kongshaug om han ikke tror at man ved å desentralisere slike beslutninger kunne få de rette samferdselsinvesteringene i regioner og fylker. Jeg kan jo leke litt med det tankeeksperimentet at vi hadde gjort det slik i Finmark. Tror vi da at det var FATIMA-prosjektet som var blitt valgt, om Finnmark hadde hatt valget mellom å bruke pengene på det andre riksveg- og fylkesvegnettet sitt og å bruke pengene på akkurat den veginvesteringen?

Leif Helge Kongshaug (V) : Når det gjelder Karin Andersens innspill om lokalpolitisk frihet, er jeg i prinsippet enig i det. Det kan vi stå skulder ved skulder og slåss for. Det hun tok opp i sitt innlegg, synes jeg var positivt.

       Det er helt klart at vi må ha den tiltro til de lokalt eller regionalt folkevalgte at de gjør de rette prioriteringene. Det er et uttrykk som heter at den kjenner best hvor skoen trykker som har den på. Jeg tror at bl.a ved å kunne gi rammebevilgninger, slå sammen f.eks bevilgninger til fylkesveier og riksveier i en del fylker og la lokalpolitikere prioritere, kan det bli gjort bedre prioriteringer enn ved å ha de oppdelte ordningene som en har i dag.

       I veisektoren følger Stortinget stort sett de prioriteringer som blir gjort i det enkelte fylke - de årlige prioriteringene som fylkene gjør - selv om Stortinget formelt tar den endelige beslutningen.

       Når det gjelder spørsmålet om desentralisering av beslutninger på en fornuftig måte, kan jeg svare et ubetinget ja til det. Jeg tror det er positivt, men vi må heller ikke glemme at det er en del sentrale og nasjonale oppgaver som det må tas hensyn til, og de beslutninger må ligge til denne sal.

       Regjeringen kan ikke fraskrive seg ansvaret for at kommunene i fjor hadde den dårligste kommuneøkonomien siden 1986. Da blir det færre, ikke flere, arbeidsplasser i kommunene. Dårlig økonomi fører også til at kommunene ikke får prioritert nye tiltak og viktige grunnlagsinvesteringer for å snu en negativ utvikling. Og da er det ikke så lite freidig av den sittende regjering å si at løftene om mer penger til kommunene delvis er innfridd, slik det framgår av VG onsdag den 14. oktober i fjor.

       I tillegg vet vi at flyttestrømmen fra distriktskommunene fortsetter, at 8.500 flere flyttet fra distriktene til byene enn motsatt vei i 1998, og at nedgangen i grisgrendte strøk er størst. Dette forsterker selvsagt den dårlige kommuneøkonomien i disse kommunene ytterligere.

       Regjeringen vil satse på kvinner og ungdom for å opprettholde bosettingen i distriktene. Arbeiderpartiet er enig i at disse to gruppene er viktige. For som det står i Voksenåserklæringen:

       «En vellykket distriktspolitikk forutsetter at distriktene blir attraktive som bosted for kvinner, ikke minst unge velutdannede kvinner.»

       Men det som synes glemt, er at for disse såkalt unge velutdannede kvinner er en god barnehagepolitikk avgjørende. Her er Regjeringen veldig på hælene, siden det i år kun blir bygd om lag 2.500 nye barnehageplasser. I Arbeiderpartiets alternative budsjett foreslo vi ca 12.500 nye plasser. I dagens situasjon står mange barnehager, spesielt i de mest grisgrendte strøkene, i fare for å bli lagt ned, bl.a på grunn av kontantstøtten.

       I tillegg mener Arbeiderpartiet at etableringsstipend, kommunale næringsfond og bygdeutviklingsmidler bør kunne brukes, spesielt overfor kvinner.

       Ny teknologi gjør det i dag mulig å gjennomføre desentralisert høyere utdanning. Dette er en ypperlig løsning for mange kvinner med barn, som har problemer med å reise bort på skole. Likevel stemte regjeringspartiene i Stortinget for noen dager siden mot et forslag om desentralisert sykepleierutdanning, samtidig som det er et skrikende behov for sykepleiere i distriktene. Det er også problemer med å få leger til distriktene. Hvorfor tar det da så lang tid for Regjeringen å få satt fastlegeordningen ut i livet? Denne ordningen vil jo gjøre det lettere å få de manglende legene til distriktene.

       Ja, selv på veibudsjettet måtte denne regjeringen melde pass i forhold til Arbeiderpartiet ved siste budsjettbehandling. Hvem var det som hadde trodd det for noen år tilbake?

       Arbeiderpartiet har hele tiden ment at det er den store distriktspolitikken som må utgjøre tyngdepunktet for å skape økonomisk, næringsmessig og politisk utvikling i alle deler av landet. Den store distriktspolitikken, hva er det? Jo, det er kommunesektor, samferdselssektor, landbruk, fiskeri, arbeidsmarkedspolitikk - og ikke minst forskning. Ingen av disse områdene er spesielt nevnt i statsrådens redegjørelse.

       Statsråden lanserte et nytt begrep: den brede distriktspolitikken. La oss håpe at dette er en erkjennelse av at det er den store distriktspolitikken - eller kall det gjerne den brede distriktspolitikken - som virker. Men da må også virkemidlene settes inn der. Det er dette som mangler i Regjeringens politikk, for det er det som er umulig å få til, så lenge Høyre og Fremskrittspartiet er samarbeidspartnere i budsjettet.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er straks omme. Presidenten foreslår at møtet nå heves, og at nytt møte settes kl. 18. - Det anses vedtatt.

Møte tirsdag den 27. april kl. 18 1999

Dagsorden:

       Sakene på dagens kart (nr. 80) og saken på tilleggsdagsordenen (nr. 82)