Man fortsatte behandlingen av

sak nr. 8
Debatt om kommunal- og regionalministerens redegjørelse om distrikts- og regionalpolitikken (Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 20. april 1999)

TALERE:

       Arvid Falch (TF) : Vi har tidligere i dag hatt en diskusjon om distriktspolitikk. Jeg vil innledningsvis si at selv i Bodø, Trondheim eller Oslo kan ikke folk leve av å barbere seg selv.

       Det er lett å falle for utsagn om at ungdom gjerne vil inn til byen og sitte på kafé og drikke cappuccino istedenfor å slite med fiskeslo og møkkaspreding ute i distriktene. Det man fort kan glemme i denne distriktsfiendtlige trenden, er at vi fortsatt er avhengig av produksjon og verdiskaping.

       Alle kan ikke være ansatt i det offentlige, jobbe i fancy IT-bedrifter eller flytte penger i flotte meglerpalasser. Selv ikke en fylkeskommune eller statsinstitusjon med et oppsvulmet byråkrati kan svelge unna særlig flere arbeidssøkere. Til syvende og sist må noen skaffe til veie de pengene som skal betale denne virksomheten, og disse verdiene blir ikke skapt verken i korridorer eller over disken i forretninger.

       Vi tutes ørene fulle av floskler om at distriktene, og særlig Nord-Norge, har et sugerør i statskassen, samtidig som vi ser at milliardene ruller i sentrale strøk. Økonomiprofessorer, offentlig ansatte og politikere står frem og forteller om hvor lite nordlendingen er verdt eller bidrar med, og hvor lite verdiskaping som kommer fra denne landsdelen. Men ingen har ennå forklart hvordan en professor eller byråkrat kan bli lønnsom, uansett hvor han måtte befinne seg.

       Det som er skremmende, er at de som skal ivareta folks interesser, politikerne, hiver seg på denne bølgen av myter om Nord-Norge, uten særlig dyptgående analyse eller etterprøving av de påstander som fremkommer.

       Hvor skapes så verdiene? Jo, det skjer i distriktene. Her ligger stort sett all industri. Vi kan ta noen eksempler. Vi har kommuner ute i distriktene, spesielt i Nord-Norge, som produserer varer for en eksportverdi på mellom 200.000 og 300.000 pr. hode. Dette er fiskeriene, og da har jeg ikke tatt med industrikommunene. Vi kan også ta regioner, og jeg kan ta den regionen som jeg kommer fra, Vesterålen. Hvis vi slår Vesterålen og Lofoten sammen, står de, som har en befolkning på ca 65.000 innbyggere, for en eksportverdi pr. hode på over 100.000 kr. Og så kan man sammenligne: Hva er den i Oslo? Jo, den er på 10.000 kr. Her må det tillegges at det ligger mange salgsorganisasjoner i Oslo som blir registrert med salg for Oslo, men varene kommer opprinnelig fra distriktene. Så det er vesentlig mye mindre her i Oslo.

       Hvordan blir så disse distriktene premiert for dette? Jo, vi hadde en gang et Distriktenes Utbyggingsfond, som ble innhentet av dette fusjonshysteriet. Det gav oss SND. Og hva har det bidratt med? Jo, brorparten av pengene blir brukt i østlandsområdet. Og dette skjer, som jeg har vært inne på tidligere, parallelt med de milliardene som staten har investert i området.

       Dette leder meg tilbake til dette sugerøret, som man kan legge en viss symbolikk i. Jeg bruker gjerne å si at vi som kommer fra Nord-Norge, har alltid vært fattige og vært vant til å spise med store skjeer. Og hvis vi skal si at vi i Nord-Norge får noe godt eller noe som er bra, har vi gjerne et sugerør. Men dette sugerøret blir tynnere og tynnere etter som årene går. Skal man sammenligne med østlandsområdet, er kanskje sugerøret her forlatt, det går for sakte. Man drikker kanskje rett av flaska her!

       Jeg synes det var min plikt å si dette, og få avlivet en del myter og usannheter om det som skjer i Nord-Norge.

Torbjørn Andersen (Frp) : De nåværende regjeringspartier, og da spesielt Senterpartiet, angrep den sittende arbeiderpartiregjeringen sterkt i 1996 for dens manglende satsing på tiltak for å motvirke den økende fraflyttingen fra distriktene.

       Så overtok sentrumspartiene selv regjeringsmakten i 1997, og distriktspartiene fikk selv holde tøylene for å utvikle en distriktspolitikk i sitt eget idealbilde. I fjor lanserte således Regjeringen en rekke innsatsområder som skulle medvirke til å snu det de oppfattet som en uheldig fraflytting fra distriktene. Man skulle satse på personorienterte tiltak, en skulle satse på å skape nye arbeidsplasser, en skulle redusere avstandsulempene og en skulle synliggjøre distriktenes kvaliteter og profilere dem bedre.

       Men hvordan har så dette innvirket på fraflyttingen? I løpet av de første 15 månedene Bondevik-regjeringen hadde styringen av landet, flyttet mer enn 8.500 mennesker fra distriktene og inn til byer eller mer sentrale strøk. Det betyr at hver måned tappes distriktene for mer enn 600 innbyggere. De distriktspolitiske ambisjonene og målene som var inntatt i Voksenåserklæringen om å snu denne flyttestrømmen, er med dette på ingen måte nådd.

       Det må vel snart være på tide med litt virkelighetsforståelse og selvransakelse i regjeringspartiene hva distriktspolitiske kjepphester angår. For det viser seg etter hvert at den særegne norske distriktssatsingen synes nytteløs og virkningsløs i et lengre perspektiv, hva opprettholdelse av folketallet på bygdene angår. Dessuten er landet helt avhengig av at folk flytter, da dette representerer en arbeidsmessig mobilitet som er tilpasset dagens krav fra næringslivet og samfunnsutviklingen. For distriktspolitikk alene er et tilnærmet meningsløst begrep. En god distriktspolitikk er sammensatt av flere elementer, som samferdsel, næringspolitikk, landbrukspolitikk, familiepolitikk, lokaldemokrati og skatte- og avgiftspolitikk. Det er altså alt dette og mer til som setter rammevilkårene for den såkalte distriktspolitikken. Og vi må prøve de riktige skrittene innenfor hvert av disse områdene.

       La oss f.eks begynne med å åpne distriktene for nye og pågangsrike mennesker som i dag ikke får sjansen til å flytte på landet, da de stoppes av odels- og konsesjonslover, verneplaner i fleng, og mange vanskeligheter med å kunne flytte og få seg bolig på landet. Odels- og konsesjonslovene er intet mindre enn et stengsel for en revitalisering av bygdene og hører ikke hjemme i et fritt land. De er totalt meningsløse så lenge det er overskuddsarealer og overskuddsproduksjon. La oss fjerne disse lovene som er ferd med å kvele bygdene, og slutte å tro at landbrukets interesser skal være den viktigste pilaren for distriktsutviklingen.

       Man må også bort fra å være opptatt av å telle hoder på bygdene, og heller bli opptatt av å skape frihet, utvikling og økonomisk vekst, men da basert på markedet og nøytrale og generelle økonomiske virkemidler, som skatte- og avgiftslette. Vi må samtidig søke å redusere de selektive støtteordningene til utvalgte monopolnæringer som er gjennomsyret av byråkratisk styring, kontroll og avgjørelser.

       Videre trenger man også en bedre infrastruktur med et langt bedre veinett for å kompensere optimalt for avstandsulempene. Landet, inkludert distriktene, trenger ikke bare bedre samferdselsårer, men også en reduksjon i de økonomiske avstandsulempene som verdens høyeste kjøretøy- og drivstoffavgifter skaper. Disse fysiske og økonomiske avstandsulempene har Regjeringen selv bidratt til å maksimere ved å sette en desidert verdensrekord i skyhøye bil-, drivstoff- og transportavgifter, samtidig som det føres en politikk med svært manglende bevilgninger til veiformål. Og dette nekter de å gjøre noe med, fikk vi høre tidligere. Men transportkostnadene er en hemsko, både for bedrifter og private ute i distriktene.

       Men uansett: La folk flytte hvor de vil! Vi trenger en arbeidsmessig mobilitet, og samfunnsøkonomisk kan det kanskje være det beste. Vi må slakte de gamle distriktspolitiske kjepphester og satse på frihet framfor tvang og styring på bygdene og i distriktene. Folk flytter jo ikke fra bygdene av ren nød, men fordi tiden, holdningene, krav, interesser og livsstilsmønster forandrer seg. Mot disse kreftene kjemper selv verdens mest kostbare distriktspolitikk forgjeves.

Statsråd Odd Roger Enoksen : Det er riktig som flere har sagt i dagens debatt, at vi har hatt en vedvarende og sterk sentralisering på hele 1990-tallet, faktisk med en økende tendens i siste halvdelen. Det ser ut til at 1997 var det året vi hadde sterkest nettoutflytting fra distriktene, og nesten alle de perifere områdene i de ulike landsdelene hadde lavere nettoutflytting i 1998 enn i 1997.

       Jeg tror det er en del forhold som er helt grunnleggende for at vi skal klare å snu denne tendensen. For det første må vi etter min oppfatning bli flinkere til å fokusere på det positive ved å bo og etablere bedrifter i distriktene. Vi må starte med ungene og ungdommen, og gjøre det som trengs for at de skal få den nødvendige identitetsfølelse, stolthet og tilhørighet til heimplassen. Derfor har Regjeringen satt i gang en rekke målrettede tiltak, som f.eks entreprenørskap i skolen, samarbeid mellom næringsliv og skoler, etablererstipend for unge og tiltaket med positivitetsagenter, hvor ungdommene selv skal få være et nødvendig bindeledd mellom myndigheter, ungdom og næringsliv, for på denne måten å knytte de nødvendige kontakter. Vi skal ha en helhet i denne politikken i satsing på ungdom som gjør at man skal ønske å komme tilbake til heimbygda eller heimkommunen etter at man har fullført sin utdannelse.

       For det andre må vi ha en tro på at det nytter å kjempe imot sentraliseringen. Vi kommer ingen vei med formuleringer som at det ikke fins noe trylleformular. Selvfølgelig fins det ikke det. Det er kun hardt og målbevisst arbeid som fører fram. Det er heller ingen som tror at det kan fattes vedtak om at folketallet skal opprettholdes i alle kommuner. Det er tidligere i dag blitt sagt at Senterpartiet har fattet vedtak om at folketallet skal opprettholdes i den enkelte kommune. Det er ikke riktig. Det Senterpartiet har sagt, er at ingen kommuner skal trenge å planlegge for nedgang i folketallet. Vi ønsker altså ikke en statlig politikk som legger til rette for sentralisering. Dette er også Regjeringens politikk, og jeg har problemer med å forstå at dette er en formulering som kan vekke oppsikt i denne sal.

       Jeg har merket meg at kritikken overfor redegjørelsen har gått på at tiltakene i den er små og for få. Jeg er gjerne med på en diskusjon her i dag om hvordan vi kan styrke den distriktspolitiske innsatsen. Men tillat meg allikevel å minne om at Regjeringen allerede er i ferd med å gjennomføre den største distriktspolitiske satsingen på 1990-tallet. Og det er en del vesentlig nytt i f.eks vårt forslag om en statlig lokaliseringspolitikk.

       Vi har på ingen måte gitt opp målsettingene om f.eks utflytting av statlige arbeidsplasser - definitivt ikke. Når jeg uttaler til Aftenposten at jeg ikke ser hvordan dette uten videre skal løses, har det selvsagt sammenheng med at Regjeringen nettopp har fått nedstemt et forslag her i Stortinget om å flytte ut godt og vel 60 arbeidsplasser - rett nok ikke på prinsipielt grunnlag. Flere av partiene har sagt at man ikke prinsipielt er imot utflytting av arbeidsplasser, og at de vil ta stilling til det i hvert konkrete tilfelle. Det er positivt. Men det er nødvendig at flere ser behovet for en mer balansert fordeling av statlige arbeidsplasser i de ulike regioner av landet.

       Jeg skal ærlig innrømme at utflytting av arbeidsplasser ikke er enkelt. Det er ikke den første løsningen man griper til. Jeg tror faktisk det er mye som også kan gjøres på andre måter. Derfor har Regjeringen tatt grep i lokaliseringspolitikken som ingen regjering tidligere har gjort. Staten har fram til nå manglet en reell samlet lokaliseringspolitikk for sin virksomhet. I flere statlige etater, f.eks likningskontor, trygdevesen, politi, domstolsapparat, pågår det for tiden endringsprosesser som kan få vesentlige konsekvenser for den regionale fordelingen av statlige arbeidsplasser.

       Det vi vil med den nye politikken, er først og fremst å sikre befolkningen i alle deler av landet en god tilgang til offentlige tjenester. Men vi ser det også som riktig og viktig å bruke statlige arbeidsplasser som et distriktspolitisk virkemiddel. Jeg vil derfor oppsummere det som er hovedelementene i denne lokaliseringspolitikken.

       For det første skal som hovedprinsipp alle nye statlige oppgaver lokaliseres utenfor Oslo. Unntak fra dette prinsippet skal begrunnes særskilt. Dette er et særdeles viktig tiltak som ingen tidligere har foreslått. For det andre er det et generelt krav at brukervennlighet og tilgjengelighet til statlige tjenester skal opprettholdes. For det tredje skal det være en forutsetning at virksomheter som legger ned arbeidsplasser i de minste kommunene i Distrikts-Norge, pålegges å drøfte med kommunene en aktiv omstillingsbistand. Et viktig element er også at det ikke skal fattes beslutninger som kan ha konsekvenser for den regionale fordelingen før nye retningslinjer er utarbeidet. Disse retningslinjene er nå under utarbeidelse.

       Forslaget om omstillingsbistand og kompensasjon overfor kommuner som mister statlige arbeidsplasser, er ingen straff, slik enkelte har hevdet i dag. Årsaken til at vi foreslår dette, er at vi ønsker en likestilling mellom små og store omlegginger. Ved store og dramatiske omlegginger settes det inn betydelig omstillingsmidler, men det finnes ingen tilsvarende hjelp for små kommuner som opplever en vedvarende småskala-tapping av arbeidsplasser.

       Det er klart at når f.eks. Vardø kommune over en 10-årsperiode mister ca 100 statlige arbeidsplasser, har dette betydelige konsekvenser for kommunen. Det vi vil gjøre, er umiddelbart å sette i gang et arbeid for å konkretisere hva ordningen skal bestå av, hvilke kommuner som skal kunne omfattes, hva som skal kunne inngå i beregningsgrunnlaget for kommunens tap osv.

       Statlig lokaliseringspolitikk er viktig, og jeg er fortsatt overbevist om at det er nødvendig å ha en grunnleggende debatt om dette. Hvilke oppgaver kan f.eks desentraliseres? Hvordan kan vi utveksle kompetanse i de ulike avdelingene, f.eks i likningsetaten, som gjør det mulig å erstatte tap og eksisterende oppgaver som etter hvert forsvinner, med nye oppgaver. Dette bør være en sentral målsetting også for etaten selv.

       Jeg vil ellers gjerne knytte noen kommentarer til at særlig representantene Øye og Brustad klager over at jeg ikke omtalte kommuneøkonomien i min redegjørelse. Til det er å si at omfanget av en redegjørelse er begrenset. Man kan ikke ta alle viktige tema med hver gang, noe jeg for øvrig presiserte i min redegjørelse. Kommunenes rolle og økonomi var imidlertid i høy grad med i fjorårets redegjørelse. Nå skal vi i tillegg om kort tid legge fram en egen kommuneøkonomiproposisjon, og vi vil få rikelig anledning til å diskutere kommunenes rolle og kommuneøkonomiens betydning i den sammenheng.

       La meg også minne om at en vellykket satsing på unge og kvinner er helt avgjørende for distriktenes framtid. Lite annet nytter hvis ikke flere av de unge og kvinnene finner det mulig og attraktivt å bo i distriktene. Kvinnesatsingen i distriktspolitikken har pågått lenge, og det høstes etter hvert interessante resultater. Regjeringens ungdomssatsing er ny, og i tillegg nyskapende. Denne satsingen kjennetegnes ved at enkeltmenneskers ønsker, vurderinger og valg settes i fokus på en helt annen måte enn før i distriktspolitikken. Vi har som mål at denne ungdomssatsingen skal rette seg mot både næringsliv, kultur, fritidstilbud, opplæring og utdanning, identitet og holdningsskapende arbeid, mot medvirkning, infrastrukturtiltak og personrettede tiltak.

       Det er iverksatt flere konkrete prosjekt. La meg nevne f.eks. SMB-student, som har som formål å knytte studenter til bedrifter i egen kommune. La meg nevnte SMB-kompetanse - et rekrutteringsprogram som skal bidra til å styrke små og mellomstore bedrifters kompetansenivå for på denne måten å kunne påvirke og framskynde innovasjonsprosesser i bedrifter.

       Og la meg nok en gang nevne satsingen på næringshagene, der formålet er å legge til rette for utvikling av nye arbeidsplasser innenfor kompetansebasert virksomhet i distriktene. Næringshagene vil kunne gi spennende og utfordrende arbeidsplasser for unge med høyere utdannelse. Dette er en satsing som allerede har gitt resultater, og som er blitt svært positivt mottatt rundt omkring. Vi har mange søknader, vi har allerede kommet langt i etableringen av disse næringshagene. Jeg er overbevist om at vi i løpet av kort tid vil få positive resultater av denne satsingen.

       Jeg syns at debatten her i Stortinget i dag har vært god og nyttig. Den generelt positive grunnholdningen til distriktspolitikken som finnes i denne sal, har preget debatten. Dette gjør at jeg fortsatt er meget optimistisk på Distrikts-Norges vegne. Jeg er sikker på at vi kan oppnå gode resultater med et kombinert grep - et grep som samtidig håndterer både den personfokusering som Regjeringen legger opp til, den tradisjonelle bedriftsorienteringen og utfordringene i den brede distriktspolitikken.

       Vi er nå inne i et skjebneår når det gjelder barnehageutbygginga. Vi har den laveste utbygginga på over 20 år. I 1997 bygde vi 13.500 barnehageplasser, og i år skal stortingsflertallet og Regjeringa vedta et måltall på 2.500 barnehageplasser. Vi vet at barnehageprisene stiger til værs, og at mange må ta barna ut. Dette skjer selvfølgelig også i distriktene, kanskje ikke minst i distriktene.

       En kollega av statsråden, senterpartirepresentanten Unn Aarrestad, har sagt til Nationen:

«- Det er viktig med god barnehagedekning i bygdene for å holde på barnefamiliene, og for å være attraktive for barnefamilier som ønsker å flytte ut av byene».

       Jeg syns det høres fornuftig ut, og jeg vil spørre om statsråden er enig med sin partikollega i det, og også om han vil gjøre som Unn Aarrestad har tatt til orde for, nemlig å sikre barnehagedekninga i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Jeg har i hvert fall lært meg det gjennom noen år i politikken at hvis en møter seg sjøl i døra, som jeg opplever at Senterpartiet nå gjør i en del sammenhenger, er det en fordel å kjenne seg igjen. Jeg vil spørre statsråd og partileder Enoksen om han kjenner seg igjen i forhold til barnehageutbygginga og den betydning den har i forhold til distriktspolitikk.

Statsråd Odd Roger Enoksen : En del av utviklingen på barnehagesektoren bekymrer også meg, og Regjeringen vil komme tilbake til dette bl.a i forbindelse med barnehagemeldingen.

       Det er helt riktig som det ble sagt fra representanten Aarrestad, at det å ha barnehagedekning, ikke minst i distriktene og rundt om i bygdene, er viktig for å få til bosetting, for å skape attraktive miljøer og for å kunne gi anledning til yrkesdeltakelse.

       Denne regjeringen har ønsket å gi valgfrihet. Denne regjeringen har lagt til rette for det, og vi tar også barnehageutbyggingen på alvor. Det er bekymringsfullt at det har vært en sterk nedgang i år. Det vil det bli sett på.

       Så er det ikke slik at Senterpartiet har gjort et kraftig tilbaketog i distriktspolitikken - tvert imot. Denne regjeringen har, som jeg har sagt, gjort den kraftigste distriktspolitiske satsing i dette tiåret. Bevilgningene til distriktspolitiske tiltak er økt med vel 18 % fra 1998 til 1999. Det er den største økningen i distriktspolitiske operasjonsrammer som vi har hatt på hele 1990-tallet, i tillegg til at man har innført en samordningsfunksjon i departementet hvor Kommunal- og regionaldepartementet skal ha en overordnet samordningsfunksjon i forhold til de andre departementene.

       Det er iverksatt en rekke konkrete tiltak på ulike områder som skal ha til hensikt å styrke distriktspolitikken. Så å hevde at Senterpartiet og denne regjeringen har gjort et tilbaketog i forhold til distriktspolitikken, er definitivt feil. Vi har til hensikt å være en pådriver og en vaktbikkje i distriktspolitiske spørsmål. Jeg håper faktisk at det er flere som kunne tenke seg å ha til hensikt å konkurrere med denne regjeringen og Senterpartiet i disse spørsmålene, for det er viktig.

       Vi har som nasjon ikke råd til å mislykkes i distriktspolitikken. Gjør vi det, vil en rekke av de næringene som danner grunnlag for velferd og sysselsetting i dette land, ikke være i stand til å rekruttere den arbeidskraften man trenger. Dette er distriktsnæringer som vi alle sammen har et ansvar for å ta vare på og være med på å utvikle videre. Det skal definitivt denne regjeringen og Senterpartiet fortsatt gjøre.

Lodve Solholm (Frp) : Eg skal stille statsråden to-tre konkrete spørsmål. Han var ikkje denne gongen heller inne på det som er det viktigaste verkemiddelet, nemleg å skape arbeidsplassar. Vil statsråden ta tak i sin kollega Sponheim og få han til å innfri sine vallovnader om at skjemaveldet som rir små og mellomstore verksemder som ei mare, vert fjerna eller redusert?

       Statsråden nemnde i si utgreiing satsinga på infrastruktur. Vil statsråden ta tak i sin kollega Fjærvoll og minne han om dei samla vallovnadene frå sentrumspartia om 5 milliardar kr meir til vegbygging enn det regjeringa Jagland la opp til i vegplanen for perioden?

       Så er det ein ting som eg med interesse oppdaga i utgreiinga frå statsråd Laila Dåvøy. Eg har fleire gonger spurt statsrådar frå Senterpartiet og senterpartirepresentantar her i huset: Kvifor er ein i Senterpartiet så negativ til konkurransestimulering i offentleg sektor, og spesielt i kommunesektoren? Eg må spørje om det er slik å forstå at Senterpartiet no har snudd, når ein får høyre i utgreiinga frå Regjeringa:

«Regjeringen har derfor igangsatt et arbeid med å utrede konkurranseeksponering av offentlig sektor.»

       Er det slik å forstå at Senterpartiet endeleg har kome til fornuft også i denne saka, tar til vettet og vil gjennomføre framstegspartipolitikk i offentleg sektor?

       Men det er ikke bare der det er behov for forenkling. Nå skal det ærlig innrømmes at å få til forenklinger, er et stort og komplisert arbeid som tar tid, men dette er nå godt i gang i samtlige departementer. Det har kommet en rekke forslag som skal bearbeides, og som skal ende opp i konkrete forslag.

       Denne regjeringen har selvsagt til hensikt fortsatt å satse på infrastruktur. Jeg tror det er avgjørende for utviklingen i Distrikts-Norge, som flere andre har sagt, at man har en offensiv holdning også til dette spørsmålet. Men jeg tror faktisk at det er slik at samtlige i denne sal under behandlingen av årets budsjett var enige om at jobb nr. 1 var å sikre norsk økonomi, sikre tilliten til norsk økonomi og ha et stramt budsjettopplegg som skulle sikre at man både fikk ned renten og beholdt sysselsettingen, og at norsk økonomi beholdt den styringsfart som vi har hatt. Det har Regjeringen lyktes med. Vi har nå fått en sterk nedgang i renten, kronen har styrket seg, og norsk økonomi har kommet tilbake dit den skulle være, raskere enn de fleste pessimister hadde spådd. Det var helt avgjørende å gjøre de grepene. Det var ingen uenighet i denne sal om at så var viktig. Men jeg minner også om at det gjennomføres, og har blitt gjennomført, en rekke store investeringsprosjekter i sentrale deler av landet, som også har vært med på å legge beslag på midler til den sektoren som representanten Solholm etterspør.

       Når det gjelder konkurranseutsetting: For å svare kort - jeg har 2 sekunder igjen - Senterpartiet har definitivt ikke til hensikt å gjennomføre Fremskrittspartiets politikk på dette området.

Sverre J Hoddevik (H) : Så langt i dag har vi høyrt at Arbeidarpartiet set pris på statsråden sitt nøkterne skjøn, og vi har høyrt at Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet gleder seg over fredeleg sameksistens etter forliket. Men i debatten så langt har det vore lite avklaring av dimensjonane på tiltaka, og fokuseringa blir naturlegvis retta mot budsjettet. Vi har sjølvsagt også blitt mint om dei lovnadene som ikkje har vorte innfridde på vegsida.

       Spørsmålet blir om vi kan få litt fleire signal om kva som blir det neste budsjettpreget. Blir det forslag om auka alminneleg skatt i neste budsjett? Kan vi få noko signal om det? Blir det nytt press på sjukelønn? Kjem konjunkturavgifta igjen? Blir det nytt press på elavgifta? Eller blir det slik at vi får ei omprioritering til veg?

       Det som er påfallande, er at ein - og det gjeld ikkje berre statsråden som står her i dag, det gjeld òg andre frå regjeringspartia - plutseleg begynner å snakke om temperatur når vi snakkar om veg. Alle dei andre offentlege tiltaka er tydelegvis mindre temperaturframkallande enn veginvesteringar. Så mitt spørsmål er: Går det an å omprioritere til veg med konstant temperatur?

Statsråd Odd Roger Enoksen : For det første ligger det i sakens natur at det er umulig for denne statsråd å svare på hva som vil komme i budsjettet til høsten.

       For det andre er det slik at samferdsel er viktig. Vegbygging og det å ha gode veger med god bæreevne i Distrikts-Norge så vel som i resten av landet er også viktig. Her har vi fortsatt store uløste oppgaver.

       Men det er ikke bare et spørsmål om samferdsel og veg. Det er en rekke andre tiltak som også skal være på plass dersom man skal få til en god og positiv utvikling i Distrikts-Norge, ikke minst de tiltak som har vært nevnt av meg i debatten om redegjørelsen her i dag. Det er nødvendig med kompetanseheving, med personrettede tiltak, og å ha på plass både den brede og den smale distriktspolitikken, som skal sikre aktive og gode bedrifter i Distrikts-Norge, og som skal sikre at folk ønsker å bosette seg der og ser de gode bokvalitetene som fins i Distrikts-Norge.

       Det er altså et vell av virkemidler som må til. Det satser denne regjeringen på, og den vil fortsatt komme til å ha bredde i sine distriktspolitiske tiltak for å sikre at vi skal ha en balansert og god utvikling.

Karin Andersen (SV) : «Det nye og brede grepet» er en av overskriftene i redegjørelsen. Etter noen av de innleggene vi har hørt nå, føler jeg behov for å få avklart hva statsråden mener er den breie politikken, for slik som vi har oppfattet det, er det sektorpolitikken på alle områder, og ett av de aller breieste grepene er kommuneøkonomien. Det står i redegjørelsen at nå skal det bli mer distrikts- og regionalpolitikk inn i all sektorpolitikk, og det er bra. Men det er i den sammenhengen litt merkelig å høre Enoksen forsvare denne regjeringas «store» distriktspolitiske snuoperasjon, når det vitterlig er på den lille og den smale distriktspolitikken denne regjeringa har fått til en økt satsing. Noe av det kan være vel og bra, men jeg tror alle vi som ønsker en kraftig distriktspolitikk, veit at det er den breie som er den viktigste.

       Nå er det vel slik at det har vært lettere for Regjeringa å få flertall sammen med sine budsjettkamerater for en mindre satsing på den lille distriktspolitikken, mens man har holdt den breie satsinga nede, både når det gjelder kommuneøkonomi og mer markedsliberalisme inn i de andre områdene. Jeg kunne tenke meg å spørre Enoksen om det er slik at det er satsinga på den lille distriktspolitikken vi vil få se framover med større tyngde, eller om det faktisk er slik at man skal inn med større tyngde både økonomisk og styringsmessig når det gjelder den breie politikken.

       Så til den statlige lokaliseringspolitikken. Jeg er glad for de signalene som kommer. I fjor var det samtaleterapi man skulle bedrive overfor etatene. I dag snakker man om pålegg, og det tror jeg er nødvendig. SV har fremmet et forslag om en økonomisk incitamentordning for statlige etater for å fremme etablering av servicekontorer. Det tror vi er viktig, for det er en nesten øredøvende enighet om at dette skal skje, men det skjer i liten grad. Kan statsråden tenke seg å vurdere også slike incitamentordninger?

Statsråd Odd Roger Enoksen : Det er nødvendig med en kombinasjon av tiltak både innenfor den smale distriktspolitikken og den brede distriktspolitikken, som jeg har sagt. Kommuneøkonomi er sentralt i dette. Denne regjeringen har lagt til rette for at kommunene skal få sin rimelige andel av økningen i budsjettene. Men det er klart at med de offensive planene som dette storting har vedtatt, som skal gjennomføres bl.a i helsesektoren, vet vi at det over en rekke år framover vil bli bundet opp store midler knyttet til investeringer også i den sektoren. Som jeg har sagt: Kommuneøkonomien vil vi komme ganske raskt tilbake til, så jeg skal ikke gå inn i den mer konkret i dag.

       Men la meg si til de forslag som SV har fremmet: Dette er forslag som definitivt har mye positivt i seg, og som det kan være nyttig å se på i sammenheng med det arbeid som skal gjøres fra Regjeringens side i forbindelse med distriktspolitiske virkemidler framover. Forslag nr. 2 ligger veldig nært opp til den gamle frifylkeordningen, som har vært gjennomført med gode resultater i en del fylker. Jeg er enig i det som er sagt om at det er viktig å ha størst mulig frie rammer, slik at man selv kan gjøre de prioriteringer som man ønsker. De forslag som er fremmet fra SV, vil selvsagt bli vurdert fra Regjeringens side.

       Når det gjelder den statlige lokaliseringspolitikken, tror jeg at det er et av de sentrale grep som nå er gjort fra denne regjeringen, og som må gjøres framover dersom vi skal kunne få til en styring med utviklingen innenfor offentlig sektor på en måte som sikrer et likeverdig servicetilbud i alle deler av landet. Jeg tror det er helt nødvendig at man har en sterk grad av styring med utviklingen i denne sektoren og ikke lar det være opp til de statlige institusjonene selv å bestemme hvordan utviklingen i denne sektoren skal være, og jeg er glad for den støtten som vi får til dette tiltaket.

Leif Lund (A) : Jeg synes statsråden forsøker å vri seg unna å snakke om kommuneøkonomi, han henviser til at det kommer en kommuneøkonomiproposisjon i mai. Men jeg synes ikke det er godt nok når vi diskuterer Kommune-Norge, for anslaget i mars-rapporten fra Det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi viser lave driftsresultater i kommunesektoren i 1998. For kommunene utenom Oslo anslår utvalget at netto driftsresultat er redusert fra 4,9 % av driftsinntektene i 1997 til 1,6 % i 1998. Sett i forhold til inntektene er dette de laveste driftsresultater siden innføringen av inntektssystemet i 1986. Dette er det statsråd Enoksen kaller en «bred» satsing på Distrikts-Norge.

       Når det gjelder fylkeskommunene, er det anslått en nedgang i netto driftsresultat fra 2,5 % av driftsinntektene i 1997 til 0,4 % av driftsinntektene i 1998. Det betyr at netto driftsresultat reduseres fra 1.500 mill. kr i 1997 til om lag 250 mill. kr i 1998. Dette er den brede satsingen fra Senterpartiet.

       Men så over til noe annet. I Kommunal- og regionaldepartementets blad, nr. 2 for 1999, viser politisk rådgiver Eva Lian til at det er bevilget 50 mill. kr i ekstra skjønnstilskudd til grendeskolene i Norge. Så får jeg tilbakemeldinger fra forskjellige steder. Senest den 21. april 1999 står det i avisen Helgeland Arbeiderblad at Dønna kommune fikk 600.000 kr i skjønnsmidler fra denne potten, og at formannskapet enstemmig vedtok å bruke 100.000 kr av disse midlene til å forskjønne Solfjellsjøen til det kommer besøk fra Kongen. (Presidenten klubber.) Hvorfor øremerker vi ikke disse midlene, slik at de treffer der de skal treffe, og har den virkning de skal ha for grendeskolene?

       Denne regjering ønsker at kommunene skal ha en størst mulig grad av selvstyre og en størst mulig grad av frihet til å anvende midler slik man selv finner det best å anvende dem. Når de ulike kommunene har fått tildelt ekstra skjønnstilskudd for å opprettholde grendeskolene, er det et krav at man faktisk har opprettholdt grendeskolene. Så lenge man gjør det, er det opp til kommunene selv hvordan man velger å bruke de midler man får, men det har vært en kraftig, nødvendig og god stimulans for å opprettholde grendeskoler i mange kommuner. Det ønsker Regjeringen å prioritere, for jeg tror nemlig det er viktig at man opprettholder grendeskolene. Jeg tror det er viktig at man har skole i sitt lokalmiljø, og at man legger til rette for ordninger som kan ivareta disse.

       Jeg kjenner ikke situasjonen på Dønna og hvilke vurderinger som har vært gjort der. For oss er det viktig at hver enkelt kommune har den nødvendige frihet til å gjøre sine egne prioriteringer.

       Men det er ikke slik at det er en politikk som virker i distriktene, og en helt annen som virker andre steder. Distriktspolitikk er ikke noe som kommer til erstatning for annen politikk. Den skal og må være en del av den øvrige politikken. Vi må altså ha en distrikts- og fordelingsholdning innenfor alle de ulike sektorene og ha et perspektiv på den helhetlige politikken. Derfor ble det litt morsomt her i sted da statsråden tok avstand fra Fremskrittspartiet, som han faktisk har et budsjettsamarbeid med.

       Hvor folk skal bo i vårt langstrakte land, kan ikke fastsettes i vedtak. Det er resultatet av beslutninger som tas både av familier og enkeltpersoner. Selvsagt er det likevel en sammenheng mellom beslutninger folk tar, og de rammene myndighetene legger. Derfor må vi gjøre minst to ting. Vi må både stimulere til en utvikling i regioner, og ha velferd og service som imøtekommer folks behov, fordi vi vet at utkantene svekkes mest hvis der er svake sentra - de svekkes ikke hvis der er sterke sentra - med svake sentra vil man flytte enda lenger vekk, og mulighetene for tilbakeflytting blir mindre. I tillegg må vi ha en politikk for de områdene som ikke ligger i vanlig reiseavstand til større steder, noe vi har ved bygdepolitikk og landbrukspolitikk.

       Særlig viktig som distriktspolitisk innsats er den desentraliserte utdanningen og å videreutvikle kompetansen i regionene. Våre høyskoler må jobbe kontinuerlig med å bli en integrert del av samfunn og næringsliv. De kan ikke sitte på egen kunnskap, men må bidra til at deres forskning avler ny virksomhet og øker tilveksten. De høyskolene som driver med desentralisert utdanning, bør få midler til å drive en slik virksomhet. Til nå har ikke Arbeiderpartiet fått oppslutning fra Regjeringen om dette. Når Regjeringen også snakker om hvor viktig det er med kompetanseutvikling innen SND, håper jeg også at de tenker på det når man skal bevilge pengene.

       Arbeiderpartiet mener videre det er på tide at man vurderer en egen andel av den totale forskningspotten til viktige områder i Nord-Norge, der de bl.a er meget dyktige på telemedisin og romforskning, for å nevne noe, i tillegg til på den marine forskning. Å få til et systematisk samspill mellom ulike aktører, både lokalt og nasjonalt, vil sikre bosettingen.

       Jeg har lyst til å nevne ett område siden representanten Leif Lund tok opp grendeskolene. Statsråden nevnte omtrent som et overordnet prinsipp og mål at lokale politikere skal bestemme. Det kan komme i konflikt med likeverdigheten når det gjelder at vi skal ha det samme skoletilbudet enten man bor på Dønna eller i Oslo. Da går det noen grenser for hvor mye selvstyre man kan gi til den enkelte kommune, hvor mye den enkelte kommune selv skal bestemme over i f.eks skolepolitikken. Når vi har redusert øremerkede tilskudd til skolen, har vi faktisk også sett at det har betydd noe fordelingsmessig. Jeg har ikke hørt at statsråden har nevnt noe om hva en skal sette i stedet. Hvis man nå reduserer ytterligere øremerkede tilskudd, f.eks i grunnskolen, der man har øremerkede midler til skolefritidsordningen, men også et tilbud overfor våre minoriteter, hva skal da komme i stedet hvis man sier at det at lokalpolitikerne skal bestemme selv, er et overordnet mål? Det kan nemlig komme i konflikt med likeverdigheten som skal gjelde hvor man enn bor i landet, når man også vet at utdanning og kompetanse vil være svært avgjørende for hvor folk bestemmer seg for å etablere seg.

Petter Løvik (H) : Tradisjonelt sett har vi hatt to ulike måtar å sjå på distriktspolitikk på i Noreg. Det eine er å sjå på distriktspolitikken som ein fordelingspolitikk. Det andre er å sjå på distriktspolitikken som ledd i ein nasjonal vekst- og utviklingspolitikk. Begge vinklingar kan ha noko for seg, men eg trur at skal vi kome noko vidare og oppnå målsettinga om å få vekst og utvikling også i distrikta, er det den siste måten eg nemnde, som vil vere den viktigaste vegen framover. Vi må sjå på distrikta som ein viktig produsent og ikkje som ein støttemottakar.

       Det finst veldig gode argument for oss som kjempar for levande distrikt. Det aller viktigaste er at distrikta er ein viktig del av det norske mangfaldet. Verdien av å ha mange ulike miljø er svært stor for den enkelte i samfunnet, og derfor er eg litt ueinig i det som representanten Grete Knudsen nettopp sa. Eg har den trua at våre lokalpolitikarar veit best kvar skoen trykker, og er i stand til å gi gode og likeverdige tilbod. Då er det sentrale at vi må skilje mellom det likeverdige og det like, for litt av styrken i Utkant-Noreg ligg i at vi er ulike andre delar av landet.

       Også økonomisk er det store verdiar som blir skapte, og som blir formidla frå Utkant-Noreg. Distrikta er ein svært lønsam del av det mangfaldet eg nettopp snakka om. Det gjeld eksport, det gjeld valutaskaping, og det gjeld det at distrikta, spesielt langs kysten, har ei svært sterk rolle i norsk økonomi. Distrikta har dessutan fostra ein god del av den hjernekapasitet og tankekraft som vi i dag finn i sentrale strøk. Kanskje er dette endå viktigare enn dei mange andre gode eksportartiklane vi har frå Utkant- Noreg, som fisk, olje, industri og ei mengd andre ting.

       Eg konstaterer at det er ei brei semje i Stortinget, og eg konstaterer med glede også ein del meiningsmålingar som viser at det norske folk ser verdien i dette mangfaldet, dette at by og land kan utfylle kvarandre. Og når vi er så einige, er det viktig at vi konsentrerer oss om kva tiltak vi kan sette i verk, kva vi vil gjere, og kva som nyttar i distriktspolitikken. Eg trur det er all grunn til å mane til realisme. Det er ikkje berre å bruke ein symbolpolitikk. Det er ikkje berre å pøse på meir på tiltak som vi har sett ikkje verkar. Eg trur vi må stille oss spørsmålet: Kvar er det flaskehalsane ligg, og kva er det vi kan gjere for å få vekk desse?

       Hovudproblemet for distrikta ligg først og fremst i at samtidig som vi som bur i distrikta, er ein del av mangfaldet, er distrikta sin mangel på mangfald eit av dei største problema. Miljøa blir til tider for små, for snevre til å verke tillokkande på mange ungdomar. Arbeidsplassar for to er berre eitt av mange stikkord som kunne ha vore nytta i denne samanhengen.

       Utdanning er utan tvil den viktigaste enkeltfaktoren for vekst og utvikling i Noreg i åra framover. Dette gjeld både i distrikta og i sentrale område, men utdanningssamfunnet som vi lever i, og som vil bli endå viktigare i åra framover når det gjeld det som påverkar utvikling, stiller også utkantane overfor ein del problem. Har vi arbeidsplassar til dei som utdannar seg? Her ligg kanskje ei av dei største utfordringane. Også her gjeld det same som eg peika på tidlegare, mangel på mangfald. Vi klarer ikkje å skape gode nok arbeidsmarknader i kvar enkelt kommune og i kvar enkelt bygd. Derfor er dette med regional tenking, regional handling og dette å binde saman fleire små plassar til ein større arbeidsmarknad det viktigaste enkelttiltaket vi kan sette i verk.

       Det er nok rett som ministeren hevda i dag, at vi har hatt ein sterk auke i såkalla tiltak. Men når det gjeld tiltak som verkar, vil eg på same måten som representanten Hoddevik tidlegare sa det, seie at dersom regjeringspartia aktar å følgje opp sine lovnader om auke i samferdselsløyvingane, vil det vere det viktigaste enkelttiltaket overfor distrikta.

Aud Gaundal (A) : Jeg mener redegjørelsen tar fatt i noe av det grunnleggende som må skje i distriktene, nemlig hvordan vi skal skaffe arbeid til dem som akter å bo der.

       Vi ønsker at ungdommen skal ta utdanning, og vi ønsker at de skal få seg arbeid etter endt utdanning. Da er vi helt avhengig av at det finnes muligheter i et variert arbeidsmarked også i distriktene. Vi må bli flinkere til å tro at enkeltmennesker kan skape arbeidsplasser - og ønske at de klarer det. Om vi lykkes, er også avhengig av hva slags offentlige virkemidler vi har for å bakke opp dem som prøver å skape ikke bare sine egne arbeidsplasser, men også andres arbeidsplasser.

       Fordi mange arbeidsplasser har blitt borte, ser vi at presset for å beholde offentlige arbeidsplasser i mange kommuner øker. Når arbeidsplasser blir mangelvare, blir det vanskelig å gjennomføre en offentlig effektivisering, fordi vi er så avhengig av hver enkelt arbeidsplass.

       I forhold til omstilling synes jeg imidlertid at redegjørelsen motsier seg selv. I redegjørelsen heter det:

       «Vi må offensivt møte utfordringene som følger av økte effektiviseringskrav og markedstenkning med ny styringsvilje - ikke for å stoppe fornuftig effektivisering eller markedsorganisering, men for å unngå utilsiktede negative konsekvenser for distriktene.»

       Dette var sitat fra ett sted i redegjørelsen. Senere i redegjørelsen blir det riktig påpekt at flere landsomfattende statlige virksomheter som skatteetaten, trygdeetaten og politietaten forbereder omlegginger som vil kunne få stor regional betydning. Men her har Regjeringen vedtatt at beslutninger i tilknytning til slik omorganisering skal stilles i bero. Da blir mitt spørsmål: Hva mener egentlig Regjeringen?

       Jeg synes uklarheten ble ytterligere forsterket ved redegjørelsen fra arbeids- og administrasjonsministeren i går, da hun sa:

       «Regjeringen legger vekt på at Norge har behov for en stor offentlig sektor for å sikre likeverdige tilbud over hele landet. Samtidig understreker vi behovet for en modernisering og fornying av offentlig sektor, bl.a gjennom å sette brukeren i sentrum og utvikle målbare kvalitetskrav for tjenester.»

       Igjen blir spørsmålet: Hva vil egentlig Regjeringen?

       Jeg mener vi er i den situasjon at regjeringspartiene har blitt klar over hvor vanskelig det er å finne grep som raskt kan snu flyttestrømmen. Mens det før var politisk utilgivelig av Arbeiderpartiet å snakke om en aktiv regionalpolitikk, er dette også blitt gangbar politikk for Regjeringen. For mitt vedkommende er jeg glad for det, og jeg tror at det er også Arbeiderpartiet som helhet.

       Det er bl.a i regionene det må skaffes varige arbeidsplasser. Jeg er redd for en utvikling der det bare er offentlige arbeidsplasser som får oppmerksomhet. Privat virksomhet, basert på at folk tjener penger og utvikler både bedrifter og distrikter, er vi avhengig av.

       Redegjørelsen har et eget avsnitt som omhandler Distriktskvinnenes år. Jeg tror det er bra å fokusere på kvinnetiltak og kvinnenes situasjon. I Indre Namdal er det innført en ordning der kvinner får fratrekk i studielånet hvis de bosetter seg i regionen. Jeg skulle ønske at det var opprettet en slik ordning for begge kjønn. En annen ting er at når Regjeringen i budsjettet for inneværende år fjernet muligheten for sykelønn for alle som tjener under 57.000 kr, mener jeg kvinnepolitikken stilles i et underlig lys. Deltidsansatte kvinner har vi mange av i distriktene, og de blir i aller høyeste grad berørt av dette budsjettvedtaket. Og ikke minst: Barnehageutbyggingen er nesten stoppet opp, samtidig som private barnehager legges ned. Her er det også en politisk dobbeltmoral til stede, fordi barnehagene også i distriktene er nødvendige for kvinnenes yrkesdeltakelse og gode oppvekstvilkår for barna.

       Politisk mener jeg det nå er en mulighet for å samle et bredt flertall i Stortinget for en god distriktspolitikk. I folket har vi flertallet med oss.

Olaf Gjedrem (KrF) : Eg vil takka kommunal- og regionalministeren for ein brei og offensiv gjennomgang om distrikta sine moglegheiter for å koma på offensiven i ei tid som på mange måtar er prega av sentralisering.

       Distrikta bør sjå på denne situasjonen som sin historiske sjanse til å snu ei negativ utvikling som har vart i generasjonar. Landet har ei regjering som har det som ei prioritert målsetjing å snu ei negativ utvikling og på sikt styrkja distriktskommunane, slik at det - for det fyrste - er mogleg å bu i distrikta og få tilstrekkeleg tilbod om arbeid og andre kvalitetar i nærmiljøet, som - for det andre - gjer at befolkninga ynskjer å bu i og flytta til distriktsområda.

       Noreg er vel eit av dei vakraste landa i verda, og til nå har me vore heldige som har hatt busetjingar spreidde over heile landet. Me må ikkje stella oss slik at denne busetjingssituasjonen slår sprekkar og fører til ei aukande fråflytting frå distrikta. Dette er grunnen til at Regjeringa så sterkt ynskjer å spela aktivt på lag med distriktskommunane for å hjelpa til, slik at dei kan tilby sine innbyggjarar eit attraktivt og fullverdig liv. Derfor foreslo òg Regjeringa i statsbudsjettet for 1999 å løyva over ein halv milliard kroner til spesielle tiltak for at distriktskommunane kunne satsa meir breitt og offensivt på å få tilflytting og behalda sine eigne.

       Stortinget slutta seg til denne distriktspakka, som skapar og har skapt ei lang rekkje tiltak i ei brei offensiv distriktssatsing. Departementet tek stadig nye initiativ, og samarbeider med organisasjonar og andre gode krefter som vil den same utviklinga. Dette har ført til ein aktiv og positiv debatt som fokuserer på distriktskommunane sine føremoner og dei mange gode grunnane til at folk skal kunna skapa seg eit godt tilvere i desse områda. Lenge har det vore slik at bymiljøet har verka attraktivt, og det har trekt folk frå sine opphavlege miljø. Kommunane må i større grad innsjå og ta konsekvensen av at ein tek del i ein sterk konkurranse med sentrale kommunar om å få fleire innbyggjarar.

       På denne bakgrunnen vil eg støtta Lodve Solholms synspunkt om at konkurranse er ein realitet og viktig å gå inn i. Situasjonen til no har vore konkurransevridande. Sentrum har hatt for mange fordelar og eit psykologisk overtak.

       Distriktskommunane må særleg få ein diskusjon som tek sikte på ei bevisstgjering av dei positive levekåra som desse kommunane har. Dette er ein konkurranse som sentrale strøk har vunne i lang tid. Det er nå på tide at distrikta sine føremoner blir meir verdsette og fokuserte på, slik at distrikta klarar å tre fram som gode bustadsalternativ for breie befolkningsgrupper. Svært mykje av verdiskapinga skjer nettopp i distrikta. Store ressursar, både materielle og menneskelege, finst heldigvis i distrikta. Saman med ei ny, rivande utvikling for kommunikasjonssektoren aukar dette sjansane for at distriktsområda kan tilby sine innbyggjarar eit meir variert yrkesliv.

       Distriktskommunane har mange føremoner når det gjeld natur, kulturlandskap, god plass, gode og breie kulturtilbod, stadig betre kommunikasjonar, ein god sosial tryggleik og god grunnutdanning, og endeleg, som Grete Knudsen var inne på, ei stadig meir desentralisert utdanning.

       Alternativet til å styrkja distrikta er å gå mot ei framtid der busetjinga i distrikta kan rakna, slik at mange gjev opp å bu i utsette distriktsområde. Dette kan føra til at viktige delar av vår kultur døyr ut.

       Kommunalkomiteen var nyleg på tur i Finland og Sverige. Tal for desse to landa syner at om lag 80 % av kommunane hadde stagnasjon eller tilbakegang i folketalet. Dei sa seg leie for den situasjonen dei var komne i, som førte til avfolking av distrikta og store pressproblem på byar og sentrale område. I Noreg har heldigvis ikkje utviklinga kome så langt. Ennå har me tid til realistisk å satsa på ei positiv utvikling i distrikta. Det er svært gledeleg at både regjering og storting stiller opp i denne satsinga. Etter mi vurdering er Stortinget si beste deltaking nå å støtta og stilla seg bak distriktskommunane i deira kamp for å auka befolkninga. Alle burde kunna støtta opp om ei slik positiv utvikling i distriktskommunane.

       Alternativet til å lukkast i distriktspolitikken er utarming av bygdene og omfattande pressproblem i byane. Difor håpar eg sterkt at den satsinga som nå er etablert for å styrkja Distrikts-Noreg både mentalt og reelt, vil lukkast.

       Det kan ta noko tid å snu ei så sterk og vedvarande utvikling. Det krev mange sterke verkemiddel. Difor må me ikkje gje opp, men stadig søka nye verkemiddel for å nå vårt felles mål.

Bendiks H Arnesen (A) : By og land har ulike funksjoner i den nasjonale arbeidsdelingen og er gjensidig avhengige av hverandre. Ved å utnytte denne gjensidigheten kan vi sikre tilgang på råvarer, skape mangfold og et godt grunnlag for velferd.

       Naturressurser som fisk, jord, skog, mineraler og vannkraft legger grunnlaget for mye av verdiskapingen som foregår her i landet. Viktige deler av industrien er bygd opp på råstoff-, energi- og mineralreserver som finnes i distriktene. Salg av produkter fra næringer som bruker de ulike naturressursene, utgjør en stor del av våre eksportinntekter.

       Distriktene må også i framtida spille en avgjørende rolle for hele landets næringsutvikling og for kultur, naturarv og reiseliv.

       Distriktene står i dag for en betydelig verdiskaping, og har et potensial for en stor vekst dersom det legges bedre til rette for økt grad av videreforedling. Derfor er det etter Arbeiderpartiets mening så viktig å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og sikre levende bygder også i framtida. Skal vi makte dette, er det viktig at vi har et likeverdig velferdstilbud over hele landet, og at vi har mest mulig like konkurransevilkår for næringslivet. Dersom folk skal kunne bo og drive virksomhet i distriktene, må viktige velferdstilbud være tilgjengelig, som ellers i samfunnet.

       Slik situasjonen nå er, dreier den distriktspolitiske debatten seg for mye om reduksjoner og nedleggelser av viktige tilbud. Effekten av slike negative signaler og handlinger resulterer naturlig nok i en forsterket fraflytting og en ytterligere utarming av distrikter og næringer som egentlig har et stort potensial for verdiskaping og sysselsetting.

       Slik jeg oppfatter folk i distriktene, er de positive til omstilling og modernisering i samfunnet. Men omstilling må ikke være ensbetydende med fjerning av viktige tjenestetilbud og trivselstiltak for dem som vil bo og virke utenfor sentrale strøk.

       Jeg tror at dersom vi skal oppnå en ny giv og optimisme i distriktene, må debatten og planleggingen dreies mer over fra nedbygging og avvikling til oppbygging og etablering.

       I tillegg til den tradisjonelle naturgitte virksomheten må det være et mål å få etablert et bredere spekter av arbeidsplasser i distriktene. Det må gjøres mer for å sikre at ny teknologi kan gi grobunn for nye arbeidsplasser også i distriktene. På denne måten kan det gis større muligheter for at de unge kan se en framtid i distriktene.

       Jeg tror det er nødvendig både med strakstiltak og langsiktige tiltak for å sikre distriktenes framtidige eksistens.

       Kommunene og fylkeskommunene er de nivåene som står nærmest innbyggerne, og som har det aller meste av ansvaret for å tilrettelegge tjenestene. Dårlig kommune- og fylkesøkonomi er etter min mening nå den største trussel mot distriktene.

       Kommune- og fylkespolitikere i de fleste kommuner og fylker og fra alle partier sier at årets kommune- og fylkesbudsjett vil måtte medføre kutt i tjenestetilbudet. Mange kommuner og fylkeskommuner må nå redusere sin innsats innenfor bl.a områder som helse, omsorg, utdanning og samferdsel. Dette står i skarp kontrast til det sentrumspartiene så klart og tydelig lovte før valget.

       Når kommunene og fylkeskommunene settes i en slik situasjon, er det klart at dette aller mest vil ramme distriktene. Dette er ingen god distriktspolitikk, men bidrar i stedet til fraflytting og økt sentralisering.

       Til min store glede ser jeg at i en forholdsvis fersk meningsmåling har et flertall av det norske folk uttalt seg meget positivt om distriktenes betydning og fremtidseksistens. Jeg tror ut fra dette at befolkningen både i bygd og by forventer at Stortinget nå samler seg om en satsing for å utnytte alle de mulighetene som ligger i distriktene.

Odd Eriksen (A) : Det som var det mest interessante med statsrådens distrikts- og regionalpolitiske redegjørelse, var den nye tilnærmingen til de utfordringer distriktene står overfor. Vi kan gjerne si, som flere har vært inne på, velkommen til virkeligheten, statsråd - selv om representanten Kvalbukt i en replikk tidligere i dag sa at Senterpartiet alltid har vært opptatt av den store distriktspolitikken. Regjeringens distriktspolitiske satsinger viser imidlertid en ensidig satsing på den lille distriktspolitikken, eller det man gjerne kaller symbolpolitikken.

       I offisiell sammenheng ble uttrykket den store distrikts- og regionalpolitikken brukt for første gang i den stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikk som ble framlagt av arbeiderpartiregjeringen vinteren 1997. Men lang tid før dette var det både i faglig og politisk sammenheng påpekt at det som ble omtalt som distriktspolitikk, dannet et for smalt og avgrenset begrep. Arbeiderpartiet påpekte at vi måtte løfte blikket og ta i betraktning et langt bredere tilfang av faktiske virkemidler. Dette betyr at vi må ta i betraktning også andre former for offentlig påvirkning av samfunnsutviklingen på regionalt og lokalt nivå enn hva f.eks. SND-virkemiddelet representerer.

       Jeg registrerer at regionalpolitikken er i ferd med å bli tillagt økt betydning også innenfor EU-området, i tillegg til den betydning den allerede har gjennom EUs omfattende strukturprogrammer. Å korrigere for forskjeller i utviklingstakt mellom land og regioner gjennom bruk av regionalpolitiske virkemidler, ventes å bli tillagt større betydning som følge av at man gjennom samarbeidet om den felles eurovalutaen har gitt avkall på tidligere muligheter til å korrigere for ulik utviklingstakt gjennom de ordinære økonomiskpolitiske virkemidlene. Dette vil nødvendigvis også påvirke utformingen av den norske distrikts- og regionalpolitikken.

       Dagens distriktspolitikk har vist seg ikke å fungere etter hensikten. I alle fall er dette riktig dersom hensikten har vært å stanse fraflyttingen fra distriktene. Hva er så alternativet? Jo, alternativet må være å se distriktspolitikken i en mer regionalpolitisk sammenheng. Vi må helt konkret satse bevisst på å styrke regionsentrene. Det må være regionsentrene som skal være motoren eller drivkraften i utviklingen av distriktene. Jeg er overbevist om at den eneste muligheten vi har til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, er en bevisst satsing på byene og regionsentrene. Det er bare livskraftige regionsentre og større regioner som har en sjanse til å utvikle et variert arbeidsmarked og komplette tilbud for øvrig, som de nye generasjonene etterspør.

       Vi må utvikle bo- og arbeidsmarkedsregioner i stedet for ensidig satsing på enkeltkommuner. Vi må legge til rette for et felles arbeidsmarked innenfor regioner. Det dreier seg om næringsutvikling, og det vil nødvendigvis få konsekvenser bl.a for hvordan vi fordeler SND-midler. Bo- og arbeidsmarkedsregioner innebærer en tettere kobling mellom sentrum og utkantkommunene innenfor en region, og det vil være mulig å bo i en kommune selv om arbeidsplassen er i en annen kommune.

       Jeg tror ikke det er mulig å si ja takk til begge deler. Det er ikke mulig både å satse på bo- og arbeidsmarkedsregioner og samtidig ha en tilsvarende sterk satsing på utkantkommunene. En slik utvikling krever imidlertid en langt mer målbevisst satsing på en rekke andre områder som i sum kan støtte opp under en slik utvikling som er skissert. Det må f.eks være mulig å komme seg fra ytterkantene og inn til regionsentrene og ta seg jobb der og samtidig bo i utkantkommunene. For eksempel krever en slik målbevisst satsing en helt annen innretning av fylkenes samferdselsplaner. Det er ikke nødvendigvis behov for så voldsomt økte investeringer, men de investeringene som gjøres, må man målrette for å støtte opp om en utvikling hvor utkantene og regionsentrene fungerer som en enhet. Det vil si at man må ha vegutbygginger som sikrer mobiliteten innenfor de nevnte bo- og arbeidsmarkedsregionene.

       Kva medfører internasjonaliseringa for den enkelte deltakar i arbeidslivet og distrikta? Gode elementære kunnskapar og språkkunnskapar er viktig. Det krevst også internasjonal erfaring for å møte desse utfordringane. Det er tradisjonelt vanskelegare for kvinner å skaffe seg denne erfaringa, spesielt når dei har stifta familie. Desse problemstillingane er fråverande i den utgreiinga som Regjeringa har lagt fram for Stortinget. For skal vi ha kvinner i distrikta, er vi også nøydde til å sjå på kva vi kan tilby dei, og ikkje berre sjå på dei som eit verkemiddel for å bevare busettingsmønsteret.

       For Arbeidarpartiet er det viktig at kvinnesatsing i like stor grad skal ha eit likestillingsperspektiv, der målet er å betre kvinnene sin situasjon. Difor må ein i arbeidet for å tiltrekke seg kvinner i distrikta ta inn over seg den kompetansen og den utviklinga som vi ser i internasjonaliseringa, og sjå til at det også er teke med i vurderingane av tiltaka. Det må leggast til rette for at moderne kvinner i dag finn det attraktivt å busette seg i distrikta, eller for den del i regionsentra ute i landet.

       Arbeidarpartiet la til rette gjennom stortingsmelding om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond ei rekke av dei tilskotsordningane som Regjeringa i dag peikar på som nye tiltak, f.eks kvinneretta tiltaksprosjekt, støtte til bedrifter som tilset kvinner, støtte til fagopplæringskurs for kvinner, støtte til bedriftsbarnehagar, og ikkje minst støtte til kvinnelege etablerarar. Vi har i lengre tid hatt midlar til kvinnekoordinatorstillingar i fylkeskommunane. Dette har fylka teke over, og mange fylke har gjennomført ordninga. Regjeringa si støtte er mindre midlar til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond.

       Eg saknar den offensive haldninga frå Regjeringa i forhold til den moderne kvinna som bur i distrikta, og dei krava som internasjonaliseringa i dag set til norsk næringsliv for å kunne vere konkurransedyktig i framtida. Det held ikkje å ha tilgang til deltidsstillingar i det offentlege eller moglegheit til å gjere litt pengar på eit nisjeprodukt. Vi treng ein politikk som gjev kvinnene i distrikta moglegheit til å følgje med i internasjonaliseringa og dyktiggjere seg i forhold til dei krava som vert stilte til dagens arbeidstakarar i eit internasjonalt konkurranseutsett næringsliv. Vi må tilby opplæring og kompetanseutvikling, for det er det som vert etterspurt.

       Eg merka meg at statsråden var sår fordi fleirtalet her i Stortinget ikkje flyttar ut statlege arbeidsplassar til eitt fylke. Men sanninga er at dei vart fordelte på alle fylka gjennom SND sine distriktskontor. Og det skulle vere bra, sett i forhold til Senterpartiet sin politikk.

Tor Nymo (Sp) : Jeg er svært glad for den offensive holdningen som Regjeringen og statsråden har, lagt fram både i statsrådens redegjørelse i Stortinget for en tid tilbake og i det som statsråden har gitt uttrykk for i dag.

       Jeg har også merket meg at han har fått betydelig kritikk for at satsingen ikke er presis nok og konkret nok. Jeg tillater meg å kommentere et par av innleggene til arbeiderpartirepresentantene her i salen, Brustad og Øye. Når disse to representantene fra Arbeiderpartiet med stor patos kritiserer Regjeringen for manglende satsing i distriktspolitikken, og også tillater seg å kritisere Regjeringen for ikke å vie kommuneøkonomien stor nok oppmerksomhet, er det all grunn til å lytte. For disse to representantene tilhører det partiet som sammenhengende hadde regjeringsmakten på 1990-tallet, da fraflyttingen fra Distrikts-Norge virkelig skjøt fart.

       Når det gjelder kommuneøkonomien og betydningen av den, hevdet disse to arbeiderpartirepresentantene at en god kommuneøkonomi var helt nødvendig for å opprettholde bosettingen i Distrikts-Norge. Det slutter jeg meg helt og fullt til. Poenget er imidlertid at det synes å stå svært dårlig til med Arbeiderpartiets politiske hukommelse. Det er nok å minne om regjeringen Jaglands budsjett i 1996, der nettopp manglende vilje til å styrke kommuneøkonomien utløste et ramaskrik fra hele Distrikts-Norge - ikke bare fra opposisjonen, men aller sterkest fra Jagland-regjeringens egne partifeller. Nord-Norges største avis, Nordlys - som på ingen måte kan sies å være veldig kritisk til Arbeiderpartiet - hadde en hel førsteside, der overskriften var «Distriktsopprør mot regjeringen», med bilde av sentrale arbeiderpartimedlemmer i Troms.

       Det hører med til historien at Senterpartiet da foreslo og fikk gjennomslag for en styrking av kommuneøkonomien med drøye 4 milliarder kroner. Det er sannheten. At Arbeiderpartiets representanter nå ser ut til å erkjenne at en sterk kommuneøkonomi er viktig, tyder på at tilværelsen i opposisjon har vært god og verdifull voksenopplæring for partiet.

       Jeg tror faktisk at vi, når vi nå snakker om at det er nødvendig å ta skikkelig tak i en snuoperasjon for å få til en distriktspolitikk med sterk oppslutning i Stortinget, bør legge bort småligheter og kritikk - som egentlig er rimelig munnhell - og heller samle oss om det som er viktig, og stå sammen slik at vi får til en skikkelig distriktspolitikk.

Gard Folkvord (A) : Under parolen «Vi bygger landet» lanserte Arbeiderpartiet like etter krigen den mest omfattende distriktspolitiske satsing Norge noen gang har sett. Allerede den gang var det klart at skulle resultater oppnås, måtte distriktspolitikken legges opp langs en bred front.

       Hovedkoblingen ble gjort mellom verdiskaping og distrikt. Selv om samfunnet har forandret seg radikalt i løpet av disse årene og distriktspolitikken er blitt mer krevende, må verdiskapingsperspektivet fortsatt stå fast som det helt sentrale.

       Den videre utviklingen i distriktene blir derfor avhengig av hvilket innhold som faktisk legges inn i det Arbeiderpartiet kaller den store distriktspolitikken, som er orden i økonomien og fokusering på verdiskapingen.

       Videre følger oppbygging av forsknings- og utviklingsmiljøer og samferdsel som viktige stikkord. Men Regjeringen svikter. Den svikter både sine egne ambisjoner og de menneskene som virkelig trodde på løftene om at en sentrumsregjering ville snu den negative utviklingen i Distrikts-Norge. At omslaget har uteblitt, må ikke overraske noen. For det satses ikke slagkraftig på verdiskaping og forskning og utvikling. La meg ta et eksempel: For noen uker siden la Regjeringen fram sitt forslag om et nytt industrikraftregime for Stortinget. De kraftforedlende bedriftene ligger i all hovedsak ute i distriktene, og er motorer for sysselsetting og bosetting. Selv om representanten Kvalbukt i en replikk tidligere i dag hevdet at Senterpartiet ønsket det hun kalte lokal sjølråderett over naturressursene, går Senterpartiets statsråder altså i stikk motsatt retning i denne proposisjonen. I dokumentet ligger flere negative distriktspolitiske signaler, og etter mitt syn tar proposisjonen sikte på en gradvis nedbygging av norsk kraftforedlende industri, en industri som ligger i den absolutte verdenstoppen.

       Regjeringens gode ønsker for distriktspolitikken mangler på dette feltet reelt innhold. I en tid da industrisysselsettingen går tilbake for første gang siden 1993, bør de tre sentrumspartiene nøye studere det Arbeiderpartiet foreslår når vi snakker om sterke, kunnskapsbaserte distrikter med høy verdiskaping.

Rolf Terje Klungland (A) : På en fin vårdag som denne kan det være vanskelig å hevde at vi her i sør også trenger distriktspolitikk. Når jeg allikevel tar sjansen, er det i hovedsak for å påpeke at vi faktisk trenger en totalpolitikk for våre distrikter.

       Det er ikke slik som Høyre og Fremskrittspartiet hevder, at bare skatten blir lav nok, så vil arbeidsplassene i distriktene bevares. Skatt betales faktisk av overskudd, og da må jo arbeidsplassene allerede være etablert. I dag er det også sånn at de største skatteinntektene, fra de største og mest inntektsbringende bedriftene i distriktene, havner i Oslo og omegn.

       Det er heller ikke slik, som Høyre hevder, at dersom vi bare svekker stillingsvernet og ansetter folk midlertidig, løser vi problemet. Ikke engang Høyre kan tro at det blir mer attraktivt å bo i distriktene dersom arbeidsplassene blir usikre.

       Nå er det heldigvis slik at tidene forandrer seg. Før var det slik at folk gjerne flyttet etter bedriftene og arbeidsplassene. Ericsson-saken i Aust-Agder var kanskje vendepunktet for den tiden da eierne kunne skalte og valte med sine ansatte etter eget forgodtbefinnende. Ericsson-saken viste at kapitalen i fremtiden ikke vil være det viktigste for en offensiv eier. Det vil kunnskapen til de ansatte være. Arbeiderpartiet har en helhetlig politikk. Daværende regjering innså at Sørlandet trengte universitetsfag innen sivilingeniørstudiet for å beholde, trekke til seg og utvikle de ressursene som var i landsdelen.

       For det blide sørland er det viktig at vi ikke stopper opp nå.

       Høyskolemiljøet i Agder-fylkene jobber på spreng for å få flere universitetsfag til skolen. Dette vil være et skikkelig håndslag for den videre utviklingen av skolen og landsdelen. Dersom statsråden virkelig mener noe med at utdanning er en sentral del av distriktspolitikken, må han også, etter min mening, være med på å sørge for at Høgskolen i Agder får flere universitetsfag.

       Så et lite hjertesukk til slutt: Representanten Nymo som var oppe her og sa at etter forliket i 1996 ble det bevilget 4 milliarder mer til kommunesektoren. Jeg må da bare presisere at dersom Senterpartiet hadde vært villig til å inngå et forlik i fjor høst, ville kommunesektoren hatt 1,2 milliarder kr mer enn de har i dag, pluss at 1 milliard kr ville vært mer rettferdig fordelt enn det som er tilfellet med det opplegget som kom i stand sammen med Høyre og Fremskrittspartiet.

       Så vil jeg forflytte meg noen mil i rett linje inn i landet fra Dønna og opp til min avsides, grisgrendte fjellbygd og de utfordringene den står overfor. Jeg har mer enn en gang folk på besøk, og reaksjonene har vært: Jeg trodde ikke det var så avsides. Går det virkelig an å bo her? Er ikke vinteren tøff? Og hvor er skolen?

       Og så kjenner jeg mange som ikke daglig er i Oslo, ikke engang årlig, bl.a en kollega av meg på skolen nå. Vaskekona hadde nå nettopp for første gang vært nedover og gått gjennom Sentralstasjonen. Hun kom tilbake og sa: Det var jo en interessant opplevelse, det var artig å se, møte andre kulturer. Men trøste og bære, det er det verste jeg har opplevd. Jeg ble helt ør. Trafikk, støv, bråk, hus som stengte i alle retninger, helt umulig å orientere seg og finne retningen. Folk alle steder. Hvordan makter folk sånt? Stakkars skapninger som må oppholde seg der. Hvor leker barna hen?

       Dette er to ytterligheter når det gjelder måten å oppfatte virkeligheten på. Heldige er vi som makter å oppfatte verdien i begge disse samfunn. Jeg er så freidig at jeg sier at jeg tror jeg gjør det. Landet vårt består av ulikheter, og ulikhetene betyr kulturelle, sosiale og økonomiske verdier. Men det er ei grense for alt. Jeg minner om kjerringa som lesset staur på hesten. Tar du den, så tar den. Og tar du ikke den, så tar du ikke den. Hun endte opp med tomt lass.

       For å berge både utkanten og storbyene trengs det en bevisst politikk. Det trengs styring, og det er det Senterpartiet vil med sin distriktspolitikk. For å få den gjennomført trenger vi i det politiske miljøet forståelse for ulikhetene, respekt for ulikhetene og erkjennelse av verdiene i disse ulikhetene. Uttynning og sammenstimling vil kunne føre til at sosiale forhold forringes, kulturelle verdier forsvinner, kunnskap, kompetanse og tradisjonsaktiviteter og næringer går tapt. Derfor er det viktig å finne måter å snu flyttestrømmen på.

Tron Erik Hovind (Sp) : Ifølge den statistikk som ligger ved den trykte distriktspolitiske redegjørelsen, har folketallet i Norge økt med ca 120.000 innbyggere i løpet av de siste fem år. Mange fylker har i samme tidsrom opplevd befolkningsnedgang. Derimot har litt over en fjerdedel av befolkningsveksten i denne perioden - eller vel 31.000 innbyggere - kommet til Akershus.

       Fylker og kommuner med befolkningsnedgang opplever det som et problem. Inntekter og serviceapparat svekkes, og tendensen er tung å snu. Jeg forstår dette veldig godt, og kommunal- og regionalministerens redegjørelse trekker opp en rekke gode tiltak som er viktige for å stoppe den sentraliseringen vi nå står overfor.

       Når det er slik at kommuner og fylker som har befolkningsnedgang, opplever dette som et problem, er jo det naturlige resonnement at fylker og kommuner som har befolkningsvekst, opplever velstand, og innenfor rimelighetens grenser er nok dette riktig. Men når en fjerdedel av befolkningsøkningen i Norge de siste fem år skjer i ett fylke, Akershus, står en overfor betydelige utfordringer også her. Offentlige tilbud, som f.eks barnehager, skoler og helsevesen, får kapasitetsproblemer og må utvide. Det blir vanskelig å øke dekningsgraden fordi det meste av ny kapasitet går med til å dekke det økte behovet som befolkningsveksten medfører.

       Offentlig økonomi blir sterkt presset. Inntektene til Akershus målt pr. innbygger ligger for tiden kun på 82 % av landsgjennomsnittet, og det altså i det fylket som har hatt utfordringen med å tilrettelegge servicetilbudet for dem som utgjør en fjerdedel av befolkningsveksten de siste fem årene. At dette har bydd på store utfordringer, bør vel ikke overraske noen.

       Et annet felt en opplever stort press på, er arealer. Befolkningsøkning betyr nye arealer til boligbygging, næringsutvikling, samferdselsformål osv. På 1980-tallet ble det hvert år omdisponert ca 1.000 dekar dyrket mark til andre formål i Akershus. På 1990-tallet har dette økt til ca 2.500 dekar hvert år, og det i et fylke som i alle år har hatt en sentral funksjon når det gjelder matforsyningen her i landet. Jeg vet at situasjonen i forhold til dyrket mark er den samme i resten av Oslofjord-regionen og rundt de andre større byer i Sør-Norge i tillegg til i Akershus.

       Poenget med å peke på disse forhold er å fastslå at hele landet, også de sentrale fylker og kommuner, vil tjene på en god distriktspolitikk. En god distriktspolitikk vil avlaste presset på offentlige servicetilbud og presset på dyrket mark i sentrale områder. Derfor er jeg som representant for det fylket som har størst befolkningsvekst, glad for den redegjørelsen som ble gitt av kommunal- og regionalministeren.

Torny Pedersen (A) : Distriktspolitikken må få en noe annen vinkling. Når skal vi fokusere på alt det positive som finnes i distriktene, og når skal vi sette inn ressurser for å utnytte og foredle alle de naturgitte ressursene som finnes i distriktene?

       Mens politikerne diskuterer dette, opplever vi en fraflytting og urbanisering i dette landet som nærmest tapper distriktene for bosetting. De som flytter aller mest, er jo, som veldig mange har sagt, ungdommen. Og hva har egentlig Bondevik-regjeringen gjort for å innfri lovnadene om at de skulle snu flyttestrømmen fra distriktene? I denne regjeringens levetid har distriktene blitt tappet for mer enn 8.500 personer ifølge regjeringsavisen Nationen.

       30. april 1998 sa daværende kommunal- og regionalminister Ragnhild Queseth Haarstad at man måtte satse på ungdom og kvinner. Dette sier også nåværende kommunal- og regionalminister - ett år etter - mens flyttingen, spesielt fra nord til sør, bare fortsetter. Og når kommer handlingene? Det er mange handlinger som må foretas samtidig. Ungdommen ønsker utdanning, og etter utdanningen forventer de interessante jobber - både kvinner og menn - samtidig med tilbud om barnehager og ikke minst kulturtilbud. Dessverre vil en del av utkantbarnehagene forsvinne på grunn av kontantstøtten, og kulturtiltak er det som gjerne salderes i alle typer budsjetter, spesielt der Fremskrittspartiet får være med og styre. Og det får de jo, med denne Regjeringen.

       Men de aller viktigste virkemidlene er arbeidsplasser og samferdsel. La lokalbefolkningen få midler til å utnytte de naturressursene som distriktene har, og la oss få veier som er i en slik forfatning at de kan benyttes hele året. Bare E6 i Nordland har 90 km som det ikke kan males hvit stripe på fordi veien er for smal. I tillegg har vi Nordlandsbanen, en jernbane som er i meget dårlig forfatning.

       La oss også finne en snarlig løsning på rovviltproblemene, slik at vi kan beholde rein- og sauenæringen i distriktene. La distriktene få beholde de offentlige tjenestetilbudene, som for mange distrikter er hjørnesteinsbedrifter av betydning for hele bosettingsmønsteret, og bygg ikke ned industrien ved å gi høye kraftpriser. Distriktskommunene tappes for innbyggere, og dermed blir det en ytterligere svekkelse av økonomien.

       Jeg forventer at den sittende regjering tar signalene fra kommunene med i neste budsjett.

Unn Aarrestad (Sp) : I utgreiinga førre året vart det for første gong skikkeleg fokusert på ungdom i distriktspolitisk samanheng. Dette galdt i særleg grad unge kvinner og dei med høg utdanning, som ein i dag må konkurrera om. I utgreiinga står det:

«I åra framover er forvaltningen av de menneskelige ressursene minst like viktig for distriktene som forvaltningen av naturressursene.»

       Dette er eit nytt og viktig omgrep i den distriktspolitiske innsatsen som ein nå byggjer vidare på. Desse målgruppene er nemleg heilt avgjerande for distrikta si framtid. Lite anna nyttar dersom ikkje fleire av dei unge og kvinnene finn det mogleg og attraktivt å bu og satsa i distrikta.

       Ungdomssatsinga skal famna det store mangfaldet av ulike omsyn som vil avgjera om ungdom finn det mogleg og attraktivt å flytta til distrikta, eller også verta buande der. Derfor er samordning av sektorpolitikk viktig for ungdomen når dei skal bestemma seg for kor dei vil busetja seg - og derfor noko av den breie distriktspolitikken.

       Denne satsinga må innehalda fleire element som sosiale forhold, barnehagar, kulturtilbod og grendeskular. Eg vil her koma inn på berre eit par av desse områda: Distriktsbarnehagane er eitt, og svært viktig for unge familiar. Nå syner det seg at nettopp desse barnehagane er svært utsette for nedlegging. Det kan vera på grunn av kontantstøtta, som eg likevel meiner det var rett å gå inn for. Likevel må me ikkje vera blinde for at nettopp denne kan ha gjort at planlagde barnehagar ikkje vart oppretta og andre vart nedlagde. Distriktsbarnehagane er så uendeleg sårbare, og i kampen for å halda oppe busetjinga i distrikta er grendebarnehagane svært viktige. Me vil jo halda på dei unge barnefamiliane og samstundes vera attraktive for dei som ønskjer å flytta ut av byane. Økonomiske garantiar i ein overgangsperiode kan vera ein måte å sikra vidare drift på for desse.

       Sjølv har eg òg vore oppteken av å utvikla kulturtilboda i distrikta. Her er biblioteka, med bokbussane i tillegg, viktige for å styrkja heilskapstilbodet i Distrikts-Noreg. Mange stader er bokbussane i realiteten det einaste bibliotektilbodet for mange. Dei når fram der brukarane bur eller held til. Dette gjeld ikkje minst for barnehagar og skuleborn. Derfor må me sjå på tilskotsordninga for drift av desse.

       Eg har her trekt fram eit par av dei mange viktige områda for å halda på dei unge i distrikta, for det er nemleg ikkje berre arbeidsplassar og vegar som tel. Men alt dette må ein til alle tider vera bevisst på, ein må vita korleis ein handterer det og enkelte gonger styrkja økonomien nettopp på desse områda.

Sylvia Brustad (A) : Statsråd Enoksen sa i sin svarreplikk til meg at Senterpartiet ikke har foretatt noen snuoperasjon i distriktspolitikken. Vi har mange sitater, og jeg skal ikke gjenta alle her, men bunken som beviser dette, er stor. Jeg skjønner at det kan være ubehagelig å bli konfrontert med tidligere utsagn, men jeg er overrasket over at statsråden bestrider dette. Ikke minst gjelder det overføringene til kommunene i forhold til hva Senterpartiet tidligere har sagt. Og her er det slik, som representanten Klungland sa, at Regjeringa og Senterpartiet hadde mulighet til å komme til enighet med Arbeiderpartiet, og som ville ha gitt mer penger til kommunene, men de valgte å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet.

       Jeg må også si at det er ikke betryggende det som statsråd Enoksen sier, at han ikke fikk tid til å snakke om kommunene i redegjørelsen sin, som varte i ca 50 minutter, når en vet hvor stor betydning Kommune-Norge har, også i forhold til distrikts- og regionalpolitikken.

       Jeg synes at vi også har fått bekreftet gjennom statsrådens innlegg at til tross for store ord om å satse på den store distriktspolitikken, er det den lille som i praksis gjelder. Og for distriktene, som for andre deler av landet vårt, er det handlingene som teller, og ikke ordene. Jeg mener faktisk - som resten av mitt parti - at orden i økonomien, en skikkelig arbeidsmarkedspolitikk, kommuneøkonomi osv. er viktigere, og mer målrettet, enn det Regjeringa så langt har lagt opp til av ymse distriktstiltak.

       Jeg synes ikke statsrådens innlegg i dag bærer bud om en ny kurs med overgang til den brede distriktspolitikken, slik det blir hevdet. Det synes jeg er skuffende. Jeg var mer oppløftet etter redegjørelsen enn jeg er etter statsrådens innlegg i denne debatten. Jeg hadde håpet at Senterpartiet nå var over i en mer konstruktiv retning, vekk fra honnørord - til praktisk handling, og at det som blir sagt, faktisk blir gjort.

       La meg også si når det gjelder debatten om utflytting av statlige bedrifter: Det er meg bekjent ett forslag som Regjeringa har lagt fram i den forbindelse. Det fikk en annen utgang, men en fikk en fordeling med hensyn til alle fylker. Andre utflyttinger som statsråden bl.a viste til i sin redegjørelse, gjelder i stor grad bedrifter som er flyttet ut mens Arbeiderpartiet har hatt regjering. Jeg sier dette fordi det er handlingene som er avgjørende, ikke prinsippene. Det gjelder hele distrikts- og regionalpolitikken. Vi er villig til også i framtida å være med på å diskutere utflytting av arbeidsplasser, men da må vi ta den diskusjonen i hvert enkelt tilfelle og ikke bare prate mye og høyt om det.

       Jeg har også lyst til å si til representanten Tor Nymo, som sier at vi skal slutte å kritisere og heller stå sammen: Ja, det var nye toner fra Senterpartiet. Arbeiderpartiet har forsøkt det i denne debatten, vi minnet riktignok om tidligere utsagn, men vi har også sagt at vi er glad for at det nå er en annen stil fra Senterpartiet enn det har vært før, og som vi trodde bar bud om en ny retning og større muligheter til å få gjort noe sammen i framtida. Jeg håper, til tross for at jeg er noe skuffet nå, at det bærer i den retningen vi vil, og at det er mulig å finne fram til et samarbeid til beste for distriktene framover.

Lisbeth Holand (SV) : Jeg skal ta en debatt på de premissene som egentlig ligger i kommunalministerens redegjørelse, og ikke snakke om den store distriktspolitikken som sorterer under andre departementer. Det er ikke tvil om at samferdsels-, landbruks- og fiskeripolitikk er veldig avgjørende.

       Først har jeg et konkret spørsmål om en sak som statsråden ikke gir noe svar på i redegjørelsen, og det går på den differensierte arbeidsgiveravgiften. Spørsmålet mitt er: Hvilken strategi har Regjeringa for de lokalsamfunnene som vil bli veldig hardt rammet dersom vi taper saka ved domstolen nå? Har Regjeringa en strategi?

       Når jeg sitter her og lytter, hører jeg at det er en rørende enighet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet om behovet for å bedre kommuneøkonomien. Jeg slutter meg 100 % til det. Da skulle det jo være et ganske bredt, klart, flertall i salen for at det skulle skje, så jeg ser med forhåpning og fortrøstning fram til neste budsjettbehandling.

       Jeg er enig i vinklinga til kommunalministeren i redegjørelsen, der han snakker om at det som må være viktig, er å legge til rette for valgfriheten, og at det da er mange som vil velge det gode liv, ut fra at de ønsker å bosette seg i distriktene. Men da blir kommunaløkonomien ganske viktig for at de kan se muligheten til det. Jeg tror en må satse på de gode oppvekstkommunene i distriktene. Det er mye som gjør at folk ønsker at barna skal få vokse opp i distriktene, men forutsetningen er at skoletilbudet er bra, at det fins kulturtilbud til barna, og at det er rimelig brukbar kommunikasjon i regionene. Det dreier seg i første rekke om kommuneøkonomi, og slik er det løfterikt.

       Jeg har lyst til å spørre om en mindre ting som jeg synes var positivt, men noe uklart i redegjørelsen. Vi opplever i kommunene at det er mye omorganisering i statlige etater - som fører til tap av arbeidsplasser i distriktene - som et ledd i den interne omorganisering, uten at det foretas samfunnsmessige vurderinger. Jeg er glad for at statsråden har sagt at slike omorganiseringer skal stilles i bero inntil det utarbeides sentrale retningslinjer.

       Men så sier han noe mer: Han sier at det er viktig å opprettholde servicenivået, bl.a gjennom servicekontor. Så sier han et sted i redegjørelsen at han vil pålegge de enkelte etatene å invitere kommunene til samarbeidsløsninger. Et annet sted sier han at det skal baseres på et lokalt initiativ. Hva betyr det? Hva skal vi i kommunene gjøre? Kan vi forvente et initiativ fra ligningsetaten, fra trygdeetaten, til å etablere lokale servicekontor?

Per Sandberg (Frp) : Vekk med honnørordene og over til praktisk handling, sa representanten Brustad. Ja, jeg er enig. Men det fraskriver ikke Arbeiderpartiet noe ansvar i distriktspolitikken de siste 15 årene, for der har det også kun vært honnørord.

       Vi ser resultatet av Arbeiderpartiets distriktspolitikk i dag. Jeg vil frita Regjeringen for ansvaret for det resultatet vi ser ute i distriktene i dag, man bygger ikke Rom på et og et halvt år. Men jeg vil gjerne kritisere og ansvarliggjøre Senterpartiet i distriktspolitiske spørsmål. Jeg må si det som vi trøndere ville ha sagt det: Jeg hadde skjemtes hvis jeg hadde vært senterpartipolitiker og skulle ha snakket distriktspolitikk.

       Jeg kommer fra senterpartiland, Nord-Trøndelag, det fattigste fylket i hele landet. Det har vært regjert av Senterpartiet på alle kommunale nivå og på fylkeskommunalt nivå i all tid. Ingen er så fattige som vi i Nord-Trøndelag. Og nå ser vi det: Bare for inneværende år har fylkesmannen sendt tilbake ni kommunebudsjetter, fordi Senterpartiet i de forskjellige kommunene har satt opp økte inntekter som de ser at de ikke kan få, og skriker og skråler om mer penger fra staten, rett og slett fordi de over lang tid har økt aktivitetsnivået i kommunene så mye at det tilsvarer kanskje dobbelt så mange innbyggere som bor der. Og når de da kommer i en slik situasjon som dette, skjærer de ned på aktivitetstilbudene til eldre, på skolenivå og på det som er primæroppgavene. Og så skriker de om mer penger. Og i Nord-Trøndelag, midt i senterpartiland, står vi foran norgeshistoriens største industrisatsing overhodet, med Norske Skogs planer. Og da sier Senterpartiet nei, det skal vi ikke ha noe av, for det redder arbeidsplasser til 2.000 og 3.000 mennesker. Det er distriktssatsing. Men det sier Senterpartiet nei til.

       Hvorfor flytter menneskene fra distriktene? Det er jo ikke merkelig at 80 % av Norges befolkning sier ja til mer overføringer til kommunene, når kommunene er skakkjørte av senterpartipolitikk, når kommunene må rasjonalisere og ta bort tilbudene til innbyggerne fordi de har skakkjørt kommunene. Det er klart at menneskene flytter fra slike steder som det. Også eldre ønsker seg mer i overføringer. Nei, som jeg sa, jeg ville ha skjemtes.

       Fremskrittspartiet har ingen troverdighet, er en gjenganger. Nei, hvorfor skal vi ha det? Vi har da ikke ansvar for noe av det. (Presidenten klubber.) Men én ting er i hvert fall sikkert: Nord-Trøndelag, og bare Ytre Namdal, har en verdiskaping på 500 mill. kr. Staten stikker av med 70 % av det. (Presidenten klubber igjen.) Fremskrittspartiet vil la noe av verdiskapingen være igjen i Ytre Namdal.

       Så kan jeg kanskje samtidig benytte anledningen til å stille Arbeiderpartiet et konkret spørsmål, for jeg blir litt i stuss om hva de egentlig mener om statlig lokaliseringspolitikk, ut fra de innleggene de har holdt i dag.

       Jeg syns det er svært positivt at Regjeringa sier at de ønsker å utarbeide retningslinjer for en statlig lokaliseringspolitikk og få distriktshensyn inn også i dette. Dette er jo noen av de omfattende grepene som også Arbeiderpartiet sier at de er enig i. Jeg tror ikke det er noen som mener at distriktshensynet skal være det eneste hensynet som skal telle, men det må være ett av hensynene som teller, og noen ganger må det telle tungt.

       Det er en del etater som er nevnt i redegjørelsen. Det er andre etater, eksempelvis tolletaten, som nå også bedriver rasjonalisering, og som vil bety flytting av kompetansestillinger f.eks fra Hedmark og til sentrale strøk. Jeg syns det er positivt hvis Regjeringa vil se på det, og se på muligheten for bruk av ny teknologi for å utføre administrative oppgaver andre steder enn i de mest sentrale områdene. Det skulle være mulig, og jeg håper at Arbeiderpartiet kunne gi litt mer positive signaler om at de faktisk også ønsker å bruke lokaliseringspolitikken aktivt.

       Så til slutt i denne debatten om kommuneøkonomien: Det er slik at vi ønsker at vi snart kunne slippe å høre alle disse repetisjonene om hva Senterpartiet gjorde for flere år siden, hva Arbeiderpartiet sa, hvem som var best i fjor osv. Hvis signalene nå er entydige om at kommuneøkonomien bør styrkes - og det bør de mene som f.eks nå har lest den siste rapporten fra Econ, som sier at situasjonen i kommuneøkonomien ikke har vært så dårlig siden slutten på 1980-tallet - og man også i tillegg ønsker alle de store, tunge reformene, for det er det jo et bredt flertall for - jeg tror det til og med er enstemmighet i Stortinget om det - må man si at nå går vi inn og styrker kommuneøkonomien. Og det trenger vi ikke å vente så veldig lenge med. Kommuneøkonomiproposisjonen kommer om et par uker.

Ola D Gløtvold (Sp) : Distriktspolitikk og befolkningsutvikling er begge deler ting som det tar tid å snu og endre på. Situasjonen nå er et resultat av Arbeiderpartiets politikk de siste ti årene. Befolkningsutvikling og distriktsutbygging er et tregt tog å både pense om og endre hastigheten på.

       En debatt som denne vil selvsagt inneholde en del kritikk, og det bør også være en del selvkritikk. Når vi bl.a sier at kulturen betyr mye, så synes jeg en bør se på hva vi har gjort med kulturen de siste årene når det gjelder å integrere både den urbane kulturen, som ikke minst Arbeiderpartiet i mitt eget fylke snakker veldig mye om om dagen, og den stedlige og lokale kulturen. Det er ikke bare å kritisere f.eks. Fremskrittspartiet for at man ikke vil ha noen kultur.

       Når det gjelder økonomien, sier Brustad at man skulle tatt kontakt med Arbeiderpartiet for å finne fram til en mye bedre kommuneøkonomi i 1999. Det var ikke den store forskjellen på tilbudet fra Arbeiderpartiet når det gjaldt rammer for kommuneøkonomi for 1999, og det som Regjeringen la fram, hvis en begynner å finregne og se på hva det ene var i forhold til det andre. Det som var det store problemet, var at Arbeiderpartiet ikke var tilsnakkende fordi de holdt kontantstøtten foran seg som et skjold og et verge for i det hele tatt å unngå å komme i en dialog om kommuneøkonomi ved siste budsjettbehandling. Unntaksåret 1999 er det ingen som har noe særlig å skryte av når det gjelder kommuneøkonomi. Jeg må si meg enig med Brustad i at orden i økonomien og en del slike ting er viktig nå, og det har vi begynt å få. Renten går i riktig retning, vi har en god sysselsetting ennå i hvert fall, og vi mener at den skal kunne opprettholdes. Da forventer vi at det kanskje kan gjøres en felles dugnad for å få en bedre kommuneøkonomi i år 2000, slik som sentrumspartiene, og ikke minst Senterpartiet, gjorde i 1996, da vi tok kommuneøkonomien på ryggen og fikk den bedre.

       Så litt til Torny Pedersen, som sier at bl.a rovdyrpolitikken har mye å si for distriktene. Ja visst har den det, men den rovdyrpolitikken og det forvaltningsregimet som vi har i dag, er det Arbeiderpartiet som har styrt fram til. Begge rovdyrmeldingene ble lagt fram av arbeiderpartiregjeringer, og de fikk det stort sett som de ville med et flertall her i salen, mot bl.a. Senterpartiets stemmer.

Statsråd Odd Roger Enoksen : Det er en del spørsmål som jeg kan prøve å svare på avslutningsvis.

       For det første til spørsmålet om differensiert arbeidsgiveravgift. Det forventes at saken om differensiert arbeidsgiveravgift vil komme til å bli avgjort av EFTA-domstolen før sommeren 1999. Hvis Norge skulle tape rettssaken mot ESA, vil Norge være forpliktet til å rette seg etter ESAs vedtak, dvs. at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i store trekk vil kunne videreføres, men at enkelte næringer må betale full sats - 14,1 % - uansett hvor disse næringene er lokalisert i landet. Det er det som ligger i premissene for dette, og det innebærer også at Norge må notifisere et virkeområde for arbeidsgiveravgiften. Det er en del næringer som blir berørt, det er skipsbygging, gruvevirksomhet, energiproduksjon, telekommunikasjon, større transportselskap og banker med internasjonal virksomhet. Departementet arbeider nå med å kartlegge konsekvensene for de berørte næringene hvis Norge skulle tape. Det er imidlertid vårt syn at den geografisk differensierte arbeidsgiveravgiften er en del av det generelle skattesystemet og at den derfor ikke rammes av statsstøttereglene i EØS-området. Uansett legger Regjeringen opp til at virkeområdet for nedsatt arbeidsgiveravgift skal - uansett utfall av domstolsbehandlingen - bli revidert med virkning fra 1. januar 2000. Det er vanskelig å gå noe videre inn på dette på nåværende tidspunkt.

       Representanten Holand spurte om organiseringen innenfor statlig sektor. Dette er et av de store temaene som jeg har berørt i min redegjørelse, og som jeg også berørte i mitt innlegg i dag. Det er helt sentralt at man har en politikk som skal ivareta at servicefunksjonene skal være like bra uansett hvor man er i landet. Vi ser jo at det er et press mot effektivisering, og en del av dette er nok nødvendig og riktig å gjennomføre. Det som imidlertid er et poeng, er at man må prøve å tenke helhet. Man må se på mulighetene for å tilføre arbeidsoppgaver til de områdene og de kommunene som berøres. Det er også nødvendig å se dette i sammenheng med etablering av servicekontor, som også SV har i sitt forslag. Og Regjeringen arbeider nå med å finne de rette incentivene og de rette måtene å etablere servicekontor på, så man kan samle de statlige offentlige tjenestene innenfor servicekontorene. Så forslag nr. 3, fra SV, vil det være naturlig å vurdere i sammenheng med etablering av servicekontor.

       Det er litt vanskelig å si nøyaktig hvordan de øvrige forslagene vil bli gjennomført, men Regjeringen har lagt vekt på at man skal la en del kommuner og fylker få lov til å prøve med en større grad av frihet i forhold til rammebevilgninger. Forsøk med å gi arbeidsmarkedsetaten større frihet til å bruke sine ressurser innenfor satsingsområder har meg bekjent ikke vært diskutert i denne sammenheng.

       Avslutningsvis vil jeg si at jeg synes vi har hatt en god debatt i dag. Jeg tror ikke det er grunnlag for den helt store uenigheten om veien videre i distriktspolitikken. Det er nødvendig å satse på den brede distriktspolitikken, hvor den økonomiske politikken skal være sentral, hvor hensynet til å få etablert arbeidsplasser og få ned renten skal være avgjørende. Men det er også nødvendig å være målrettet i forhold til den smale distriktspolitikken, noe jeg har brukt tid på å si noe om i dag.

Johan J Jakobsen (Sp) : Bare noen få ord på tampen av det jeg vil kalle en positiv debatt. Det positive ligger i det at de aller fleste partier på Stortinget i dagens debatt har uttrykt bekymring for flyttemønstret og den sterke økningen i flyttetallene en har sett på 1990-tallet.

       Så synes jeg det er hyggelig å registrere at det tydeligvis er store forventninger til Senterpartiet og til sentrumsregjeringen. Det må være det ettersom en forventer drastiske endringer i bosettingsmønstret allerede etter halvannet års virksomhet. Nå tror jeg at en skal være forsiktig med å legge for mye i endringene i flyttetallene fra år til år. Men hvis en først skal gjøre det, vil jeg også ha sagt at det som er blitt hevdet fra enkelte i den distriktspolitiske debatten i det siste, nemlig at flyttestrømmen nærmest har forsterket seg under sentrumsregjeringen, er positivt feil. Det viser seg nemlig at 1997, altså Arbeiderpartiets siste regjeringsår, er garantert å bli det verste flytteåret på 1990-tallet. Nesten alle perifere områder i ulike landsdeler har hatt en lavere nettoutflytting i 1998 enn i 1997. Men som sagt: Jeg vil ikke påstå at dette skyldes sentrumsregjeringen. Men når en først begynner å pukke på tallene, må jeg få lov til å opplyse om dette.

       Så noen ord om den såkalt smale og brede distriktspolitikken: For å ta den smale først, så er det dokumentert, og det har også statsråden sagt i sitt innlegg her i dag, at det som skjer i inneværende år når det gjelder de direkte virkemidlene i distriktspolitikken, er at det i år er tatt det største krafttak på 1990-tallet gjennom denne delen av distriktspolitikken. La nå det være klart! Det kan dokumenteres ut fra alle budsjettall.

       Og så litt om den brede distriktspolitikken, som er viet betydelig oppmerksomhet, bl.a i Voksenåsen-dokumentet. For å ta dette med landbrukspolitikken, som selvsagt er særdeles viktig: Denne regjeringen fikk faktisk til en avtale, og så opplevde vi at Arbeiderpartiet - av alle - var det partiet som prøvde å torpedere en positiv jordbruksavtale. Det var Arbeiderpartiets bidrag. Da vi så forsøkte å flytte ut statlige arbeidsplasser, hvem torpederte det? Jo, Arbeiderpartiet gjorde det!

       Når det gjelder energipolitikken, har Regjeringen lagt fram signaler om såkalt punkttariff, som vil gi betydelige lettelser i distriktenes utgifter. Og når vi dessuten tar med at en gjennom den økonomiske politikken har maktet å få ned renten raskere enn noen hadde trodd, er vel dette også en dokumentasjon på at nettopp når det gjelder den brede distriktspolitikken, har Regjeringen lyktes godt.

       Jeg tror ingen skal forundres over at en blir konfrontert med det en tidligere har sagt, og det en faktisk gjør. Men hvis en legger retorikken til side, tror jeg at Arbeiderpartiet og Senterpartiet er enige om mye når det gjelder distrikts- og regionalpolitikken. Jeg tror det er mye som en kunne få til i fellesskap i tida framover, men da betinger det at alle parter legger noe av retorikken til side. Det er det jeg tror har vært hovedproblemet med Senterpartiet så langt. Det er noen områder hvor vi skiller lag, men jeg tror vi er enige om hoveddelen i distrikts- og regionalpolitikken. Hvis vi derfor kunne være enige om at det er det vi jobber etter, tror jeg vi kunne nå fram, istedenfor å holde på å slå hverandre i hodet med tall o.l.

Johan J Jakobsen (Sp) : Jeg synes representanten Brustad hadde gode forsetter da hun gav uttrykk for at det nå var lurt å legge bort retorikken. Det sa hun etter at hun hadde dokumentert for all verden at er det noe representanten Brustad kan, er det den retoriske delen av debatten. Hun påstod at Senterpartiet i forrige periode sa - jeg siterer etter hukommelsen - at en bare ved «å knipse» skulle snu flyttestrømmen. Jeg beklager, men jeg regner med at det som ville ha vært et treffende uttrykk for den uttalelsen, antakelig vil bli klubbet ned, men det er jo mildest talt tøys å påstå at noen i fullt alvor mener at det er så enkelt å endre og snu flyttestrømmen.

       Men jeg ble litt overrasket da representanten Brustad tok ordet, at hun ikke kommenterte at jeg tok opp område for område den såkalte brede eller store distriktspolitikken og dokumenterte at Regjeringen har tatt nye grep i landbrukspolitikken, hvor Arbeiderpartiet prøvde å hindre en akseptabel jordbruksavtale, og hvor Arbeiderpartiet prøvde å hindre de første konkrete forsøk på utflytting av statlige arbeidsplasser.

       Men la meg gå over i et litt mer forsonlig leie, for når det gjelder f.eks fiskeripolitikken og den perspektivmeldingen som statsråd Angelsen la fram, opplevde vi faktisk i Stortinget at det heldigvis var støtte for disse linjene. Og det skal tas med at denne støtten faktisk kom fra Arbeiderpartiet - bare så det også er sagt.

       Og så har jeg lyst til å si følgende når det gjelder energipolitikken: I den energimeldingen som nå ligger i Stortinget, har Regjeringen tatt et meget viktig grep og gitt et klart signal med hensyn til dette som jeg nevnte om punkttariffer, fordi det vil bety en vesentlig lette i energikostnadene for distriktene. Det er jo litt pinlig å måtte terpe på dette, men når flere fra Arbeiderpartiet påstår at denne regjering har sviktet når det gjelder den brede distriktspolitikken, er det faktisk positivt feil. Og vi kan dokumentere fra budsjettet at når det gjelder de direkte distriktspolitiske virkemidlene, er innsatsen for 1999 den høyeste vi har hatt på denne sektoren siden 1991. Det er bare min trønderske beskjedenhet som forbyr meg å fortelle hvem som var kommunalminister da 1991-budsjettet ble lagt fram.

       Vi hadde i går en Schengen-debatt hvor vi fikk en rekke forsikringer, og det samme fikk vi når det gjaldt EU - at vi skulle kunne beholde de satsene vi hadde fra før. Dette var det ingen tvil om, det var en helt klar forsikring. Nå vet vi at saken er havnet i domstolen, og jeg tror jeg kan si utfallet av den, nemlig at vi ikke får beholde satsene. Derfor spør jeg kommunalministeren: Er det et mønster i dette med forsikringer i denne sal?

Aud Gaundal (A) : Jeg klarte ikke å motstå fristelsen i forhold til det Johan J Jakobsen sa om hvorvidt det går an å knipse i fingrene og bli ferdig med distriktsproblematikken. Men det er ikke til å legge skjul på at det var forespeilet en del - etter vår mening - lettvinte løsninger for hvordan vi skulle få bukt med problemene i distriktspolitikken. Da vi debatterte en tilsvarende redegjørelse i 1998, sa daværende medlem i kommunalkomiteen, Morten Lund:

«Ting er på gang, og jeg er ikke i tvil om at det nytter å snu flyttestrømmen til fordel for dem som bor i distriktene, ...»

       Han nevnte spesielt statsministerens nyttårstale som betydningsfull for at flyttestrømmen skulle snus. Nå har statsministeren holdt ikke bare én, men to nyttårstaler. Jeg er helt sikker på at både Senterpartiet og Morten Lund mener at det ikke er nok.

       Så kan vi si at tallene har blitt litt bedre når det gjelder flyttestrømmen, og det er positivt, men en del av årsaken til at tallene har utviklet seg slik som de har gjort, er jo arbeidsmarkedet. Det er ingen tvil om at med et sterkt press på arbeidsplasser i store regioner, vil folk flytte, og den situasjonen har vi ikke lenger.

Leif Lund (A) : Det var faktisk Senterpartiets Johan J Jakobsen som fikk meg til å ta ordet, og med min falske beskjedenhet som bergenser var jeg nødt til å gjøre det. Jeg synes faktisk at han tillater seg de samme krumspringene som han gjorde i Schengen-debatten i går, hvor han forsøkte å fortelle salen her om Senterpartiets landsmøtevedtak i forhold til Senterpartiet i regjering, og det samme gjør han nå. Senterpartiet i regjering har oppdaget virkeligheten, og Senterpartiet i salen forsøker å fortelle noe annet. Det er det de holder på med. Den brede satsingen som Senterpartiet sa at kommunene skulle få, kommer ikke, for nå er de kommet inn i virkelighetens verden. Slik er det Jakobsen, og det må du også bøye deg for!

       Som jeg sa i innlegget mitt, er det svekket driftsresultat i kommunesektoren, og dette viser det tekniske beregningsutvalget. Det er den dårligste utviklingen i kommunesektoren siden 1986. Som kollegaen din fra Fremskrittspartiet i Nord-Trøndelag sa, har Senterpartiet vært i regjering i et og et halvt år. Det er mulig at Rom ikke ble bygd på et og et halvt år, men vi burde etter hvert få se resultater av Senterpartiets politikk i Regjeringen, og spesielt når Senterpartiet har statsråden på dette viktige området. Så Johan J Jakobsen bør i hvert fall skjerpe seg, og han behøver ikke bruke de samme triksene som han brukte i Schengen-debatten i går, hvor han forsøkte å få folk i denne salen til å tro at Senterpartiet på landsmøtet hadde gått inn for at Regjeringen skulle gå av hvis de ikke godtok Schengen.

Odd Eriksen (A) : Jakobsens krumspring på denne talerstol kunne vel kanskje kvalifisere til mange slags medaljer, ikke nødvendigvis bare tapperhetsmedaljen.

       Han viste i et tidligere innlegg til da Arbeiderpartiet var i ferd med å torpedere landbruksavtalen, og sa ikke noe mer om det. Det er klart at når sentrumsregjeringen framforhandlet en avtale basert på helt andre prinsipper enn det som tidligere landbruksavtaler har vært basert på, stiller man seg i Arbeiderpartiet et spørsmål. Spesielt gjelder det at man uten at man hadde en forutgående debatt om prinsippene i avgiftspolitikken vår, tok inn at investeringsavgiften for landbruket skulle fjernes, som var et helt nytt element i denne avtalen.

       Så viser han til at vi har kritisert energimeldingen, som Regjeringen nylig har fremlagt. Det har vi ikke gjort, vi har ikke sagt et ord om energimeldingen. Det vi har kritisert, er proposisjonen om industrikraftavtalene, og det er som Jakobsen sikkert vet, en helt annen sak. Det er nemlig ingen tvil om at den proposisjonen som er fremlagt om industrikraftavtalene og som store deler av industrien i Distrikts-Norge er basert på, er en omstillings- eller en avviklingsproposisjon. Man har i utgangspunktet startet med en dekning på 70 %, som over få år skal reduseres med 40 %, tilsvarende 28 % dekning for industrivirksomhetene. Det er en avvikling av industrien langs vår langstrakte kyst.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet i sak nr. 8.

       (Votering, sjå side 2939)