Saksordføreren skal iallfall ha honnør for én ting: Han og Høyre har vært konsekvent i denne saken. De har hele tiden gått imot statlig deltagelse i IT- og kunnskapssenteret, mens vi andre har forstått at for å utvikle bedrifter i Norge og få investorer, gründere og industrialister til å satse kapital, er det ikke galt, særlig når det gjelder forskning, utdannelse og etterutdannelse, at staten bidrar med noe. Akkurat det skjer over hele den industrialiserte verden. Når det gjelder kunnskapssentre som har utviklet konkurransedyktighet, har staten bidratt både som tilrettelegger og som krevende kunde. Det har skjedd i Austin i Texas, i Silicon Valley og ved en rekke andre IT- og kunnskapssentre.

       Men Høyre har markert seg som en sterk motstander av dette, til tross for at norsk gründerkapital forsvinner ut av landet med de rådende rammebetingelser vi har. Jeg vil spørre saksordfører Gabrielsen: Hva er Høyres reelle alternativ i dagens situasjon - jeg kjenner Høyres program og primære standpunkt - for å kunne realisere et IT- og kunnskapssenter på Fornebu, som vi alle er enige om skal realiseres?

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg takker representanten Hedstrøm for den innledende blomsten om at Høyre iallfall har vært konsekvent. Det har Høyre og det har Arbeiderpartiet vært, på hver sin kant. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har veivet litt fram og tilbake etter som ting har utviklet seg.

       Så spør Hedstrøm: Hva skal man gjøre for å få dem til å satse kapital? En ting er jeg i hvert fall helt sikker på, og det er at de selskapene som nå har inngitt anbud på å være med på Fornebu, er mer enn godt nok i stand til å ta hele det eierskapet selv. Ja, noen av dem har en så stor kapitalbase at de kunne bygge tak over hele Fornebu om de ønsket det. Den forvaltningskapitalen som de selskapene besitter, trenger ikke staten å bruke milliarder for å kunne utløse. Det vil de greie på kommersielle vilkår. Det er jeg ikke i tvil om. Vi snakker tross alt om de største industrikonsernene i Norge, vi snakker om de største forsikringsselskapene, for ikke å si om de største kjøpmennene. Jeg føler meg overbevist om at uansett hva staten hadde bestemt seg for skulle kunne etableres på Fornebu, ville vi greid å selge tomtene til gode priser. Vi ville fått investorer som var villige til å bruke egne midler for å gjøre dette. Jeg leser ikke engasjementet til Hedstrøm og Hagen, eller for den saks skyld Opseth og Jagland, som et engasjement for å sikre seg at det i det hele tatt skjer noe der ute. Det er nok helt andre ting som ligger under.

       Hva har Høyre tenkt å gjøre i forhold til den situasjonen vi er i med at bedrifter forsvinner ut av landet? Det er slik at i næringskomiteen har Høyre og Fremskrittspartiet og til dels regjeringspartiene samlet lagt fram en alternativ strategi basert på den eierskapsmeldingen som vi hadde til behandling for ikke lenge siden. Hadde vi fulgt den oppskriften også i denne enkeltsaken, tror jeg vi faktisk hadde kommet i mål.

Torstein Rudihagen (A) : Høgre har også ved tidlegare høve gått høgt på banen i denne saka om spørsmålet om etablering av eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Dei har rett nok sagt at dei vil ha eit slikt senter, men aldri synt heilt korleis dei kunne tenkje seg eit slikt senter realisert. Samtidig har dei brukt nærmast alle tenkjelege høve til å argumentere mot opplegget til stortingsfleirtalet. I den førre debatten her var det faktisk ikkje fritt for at ein harselerte ein del over den urealistiske visjonen som stortingsfleirtalet hadde lagt til grunn.

       Gabrielsen gjekk også nokså langt i ein insinuasjon for å mystifisere heile prosessen, utan at han dokumenterte noko som helst. Stortingsfleirtalet har heilt sidan budsjettbehandlinga i 1997 klart stått for det same i alle rundar i Stortinget. Vi har sagt at interessentar måtte legge fram ein heilskapleg plan som viste at dei var i stand til å utvikle eit senter med dei føresetnadene Stortinget hadde lagt inn. Eit stort nok landområde til at det kunne bli eit internasjonalt slagkraftig senter måtte avsettast. Terminalbygget skulle takast i bruk gjennom ei leigeavtale osv.

       Vi reknar med at Gabrielsen kjenner til den tautrekkinga som har vore mellom stortingsfleirtalet og Regjeringa. Og eg må da spørje: Meiner ikkje representanten Gabrielsen, uavhengig av det synet han har, at det er stortingsfleirtalet sitt syn som må følgjast, anten stortingsfleirtalet har eit anna syn enn representanten Gabrielsen, eller det er i tråd med det synet Gabrielsen har, og at det da er Stortingets plikt å syte for at det blir gjennomført?

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Representanten Ansgar Gabrielsen er svært bekymra for at punkt 1 i vedtaket i Innst.S.nr.99 frå februar i år er sletta. No har ikkje eg noko imot at iallfall denne regjeringa har store fullmakter, men eg finn det merkeleg at Høgre no synest at det er ein katastrofe at vedtaket frå februar vert sett til side. Høgre stemte då vitterleg imot heile vedtaket i februar, og det gjorde Venstre og Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti også. Vi meinte då, som no, at dette pålegget om å peika ut samarbeidspartnarar i ei så stor sak med så kort tidsfrist, var utilrådeleg. Det meiner vi framleis. Er Høgre no for det som dei stemte imot i februar? Kristeleg Folkeparti er nøgd med å få rimeleg tid, og at Dok.nr.8:58 no er borte og gløymt.

       Eg vil elles minna om definisjonen av politikk som « det muliges kunst ». I denne saka er kunsten utøvd og moglegheitene no legio.

Ansgar Gabrielsen (H) : Med all respekt for regjeringspartienes evne til kunstnerisk utfoldelse - jeg syns det er vanskelig å finne noe av det i den innstillingen som vi har foran oss, og i den seansen som var oppspillet til den situasjonen som har ledet hen til denne debatten. Jeg kan ikke riktig få tak i at kunstferdighetene har vært særlig overveldende.

       Jeg har aldri betvilt det faktum at Regjeringen skulle forestå utvelgelsen av det selskapet som skulle gjøre denne jobben. Forstod jeg Apelthun Sæle rett nå, hadde det aldri vært meningen at Regjeringen skulle gjøre dette. Det må jo tyde på mangelfull evne hva gjelder innenatlesing, for det står ganske klart i det opprinnelige vedtaket fra 25. februar som det henvises til:

       « Stortinget ber Regjeringen om at følgende blir gjennomført:

       I høringen i komiteen fikk vi bekreftet fra statsråden at det var han i stand til å gjøre, hvis nødvendig. Jeg kan ikke se at det skal være noen divergens med hensyn til hva man måtte ha ment 25. februar om hvem som skulle forestå utvelgelsen. Jeg må si at alt som har skjedd i ettertid, og kanskje ikke minst før februar 1999, tilsier at den fullmakten til å foreta utvelgelsen bør Regjeringen fortsatt ha. Som jeg sa, jeg er skeptisk til å sette bukken til å passe havresekken. Det føler jeg blir situasjonen hvis det er Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som skal utpeke selskapet. Når vi ser på det engasjementet de har hatt, og det som har foregått både offisielt og uoffisielt, tror jeg at et slikt standpunkt ville være relativt trygt.

       Eg kjem til å konsentrere meg om den første tilnærminga. Det har både frå stortingsrepresentantar og media kome sterke utsegner om at Dok.nr.8:58 er stortingsregjereri. Forslaget har berre eitt føremål: medverke til at Stortinget sine vedtak blir gjennomførte. Kva parlamentariske tilstandar ville vi få i dette landet om ulike regjeringar kunne setje stortingsvedtak til side?

       Anita Apelthun Sæle (KrF) : Punkt 1 i vedtaket frå 25. februar er no oppheva. Fristen for avgjerd, før den 1. juni, er bytt ut med at Stortinget vert orientert før sommarferien, og at ein forhandlar vidare med tre eller fleire aktørar. Det er bra.

       Men det er fleire punkt i vedtaket frå februar. I punkt 5 står det at undervisninga skal starta hausten 1999. No vert ikkje samarbeidspartnar - på grunn av vedtak i dag - peika ut før til hausten. Det er rimeleg bakvendt å byrja undervisninga utan at samarbeidspartnar er utpeika og kontraktar er i orden.

       Kan representanten Opseth stadfesta at dei andre punkta, då spesifikt punkt 5, òg er overprøvde og oppheva i denne saka? Det er kjekt, slik Opseth avslutta, når lukkelege løysingar kan finnast, og det ynskjer vi, men tilliten har vel ikkje vore heilt på topp i denne saka, og difor stiller eg dette spørsmålet.

Kjell Opseth (A) : Det burde ikkje vere tvil hos nokon om at Arbeidarpartiet meiner det hastar å kome i gang med å få etablert eit IT- og kunnskapssenter av internasjonalt format. Men vi må gjere dette på ein forsvarleg måte. Når vi er i den situasjonen at verdifastsetjinga av staten sine eigedomar på Fornebu i samsvar med EØS-regelverket ikkje er sett i gang, ville det vere heilt uansvarleg å velje aktør før 1. juni. Det er den einaste grunnen til at vi forlèt den 1. juni som frist. Elles kunne heile saka bli utsett ikkje berre eit par månader, men kanskje ni og kanskje tolv månader, ja for den saks skuld over år. Det kan vi ikkje vere med og ta ansvaret for.

       Så til kva for vedtak som er oppheva. Ja, 1. juni rekk vi altså ikkje, fordi det ikkje ligg føre nokon takst. Men det er ikkje nokon særleg tvil om at Arbeidarpartiet ønskjer at vi skal kome i gang i Terminalbygget så fort som råd er. Vi har saman med regjeringspartia no sett fristen for ein stortingsproposisjon til 1. oktober. Det er klårt at då er det ikkje så fælt mykje igjen av dette året, og skuleåret har starta opp. Men eg håpar inderleg det er semje mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia om at det hastar med å kome i gang, og at ein no ikkje brukar denne utsetjinga, som har si årsak i verdifastsetjinga, til òg å utsetje anna som har med etableringa av kunnskapssenteret å gjere. Det ville vere særdeles uheldig.

Ansgar Gabrielsen (H) : Representanten Opseth følte seg beroliget av at Regjeringen nå - på bakgrunn av det brevet som kom til komiteen etter at komiteen hadde stilt noen spørsmål - vil legge Stortingets forutsetninger til grunn. Det kan tyde på at det nødvendigvis må ha foregått en holdningsendring hos statsråden og regjeringspartiene, hvis Opseths utsagn er riktig. Og det er det for så vidt all mulig grunn til å tro at det er, for når man leser det svarbrevet som statsråden har sendt, kan en få inntrykk av at det er en statsråd som med påholden penn innleder sine fire svar med et ja - ja, ja, ja, ja. Han har fulgt dette med at Eders tale skal være ja, ja og nei, nei.

       Men det er noe annet jeg egentlig vil spørre Opseth om. I de opprinnelige visjonene som har ligget til grunn for hele saken, har det vært antydet et arealbehov på 540 daa, så vidt jeg minnes. Det er også slik at arealet og bygninger skulle inngå som statens andel i aksjekapitalen. Spjøtvoll-utvalget har imidlertid halvert det de mener er behovet, til ca 270 daa. I de dokumentene som er sendt ut fra Sponheim til dem som har inngitt anbud, er det av dette arealet på 270 daa tatt ut 125 daa som skal kunne selges på det åpne marked, og da antakeligvis til dem som vil betale mest. Dette vil definitivt påvirke statens verdier som man går inn med i dette selskapet, og det vil bli redusert en del - kanskje bortimot en fjerdedel i forhold til de visjonene som har vært lagt til grunn. Er to ganger halvering i tråd med det som er Arbeiderpartiets syn på hva man bør gå inn med av statlig kapital i dette felles selskapet?

Kjell Opseth (A) : Eg vil gje mi tilslutning til representanten Gabrielsen når det gjeld Regjeringas haldning til dei spørsmåla som det har vore diskusjon om i samband med krav og retningslinjer, og reknar det for å vere ute av verda. Men eg vil leggje til at dei tilbydarane som har meldt seg, på dei mest vesentlege punkta har lagt seg på Stortinget sine føresetnader, så sånn sett kostar det vel kanskje ikkje så mykje for statsråden i ettertid å gje seg på akkurat det punktet.

       Så til visjonane om areal. Vi har hevda heile tida at vi vil ha eit IT- og kunnskapssenter av internasjonalt format som gjer at vi kan stoppe ein del av IT-flukta og heller trekkje noko til oss. Men vi har overlate til dei som skal vere aktørar saman med staten, sjølve å definere kva dei meiner er nødvendig for å byggje opp eit slikt IT- og kunnskapssenter - i erkjenninga av at vi ikkje skal gå inn i alle detaljar i sakshandsaminga, noko som representanten Gabrielsen har understreka fleire gonger. Det er viktig at dei som skal satse sine midlar på dette, får eit ord med i laget. Vi har til overmål sagt at når aktøren er utpeikt, skal det forhandlast med denne om arealet. Men eg er framleis av den meining at det skal eit visst areal til der ute for at dette skal kunne bli eit slagkraftig IT- og kunnskapssenter av det formatet som vi ser ein del andre land har bygt, og som ein del land er i ferd med å byggje opp.

Karin Andersen (SV) : Jeg skal ikke spørre Kjell Opseth om han som statsråd hadde funnet seg i en slik håndtering av en sak fra Stortingets side, eller om han deler Jaglands noe merkelige syn på at dette dreier seg om et forsvar for parlamentarismen. Jeg bare registrerer at verken flertallet - Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - eller Regjeringa har mot til å stå på det de egentlig mener er riktig i denne saken, og det beklager jeg, fordi de vever oss inn i saken på en måte som gjør det umulig å komme ut av den.

       Og da kommer jeg til mitt spørsmål. Det dreier seg om hvordan vi skal utvikle IT, kompetanse, utdanning og forskning i Norge, både i skolesystemet og i bedriftene. Det er ingen støtte fra verken bransje eller utdannings- og forskningsmiljøer for ideen om IT Fornebu. Tvert imot mener de at etableringen snarere vil virke mot sin hensikt i forhold til det vi trenger. Hvorfor er Arbeiderpartiet fullstendig uinteressert og ignorerer disse innspillene fra miljøene som har kompetanse, og som ikke ønsker denne løsningen? Skal de tvinges inn i dette samarbeidet? Hadde det ikke vært bedre å lytte til dem? Og mener Opseth at IT Fornebu er den eneste mulige måten å ivareta en framtidsrettet satsing på IT, forskning og utdanning i Norge på? Finnes det virkelig ikke andre metoder å bruke - f.eks hvis vi hadde realisert verdiene som ligger i Fornebu, omsatt dem til høyeste markedspris og brukt pengene i etablerte institusjoner fra grunnskolen og helt opp? Kunne ikke det gitt en desentralisert satsing som hadde vært mye mer framtidsrettet enn den vi får nå?

Kjell Opseth (A) : For å ta det siste først. Dersom det er slik at tomtene på Fornebu er så verdifulle som det blir sagt, så verdifulle at private aktørar nærmast står i kø for å gå inn og vere med og utvikle dette tomtelandet, kvifor skal ikkje staten då vere med og investere og kanskje hauste av den gevinsten som dette medfører? Dersom det er slik at kommunedelplan 2 for Bærum blir vedteken med den utnyttingsgraden som ligg der, vil eg nesten seie at det er heilt galt å selje areala i dag.

       Så til spørsmålet om dette er det rette å satse på. Ja, det er iallfall heilt sikkert at vi til denne dag ikkje har lukkast med å ha eit opplegg som gjer det mogleg å lyfte idear til tenester eller produkt. Risikovillig kapital er ikkje nok til å gjere nettopp det. Ved at vi no samlar utdanning, forsking og næringsliv på ein stad, med sterke, private aktørar bak dette selskapet, er det klart at det vil vere ein garanti for at ein også får kapital til å lyfte dei gode ideane fram til noko som folk har bruk for og som folk vil kjøpe. Det er jo dette som er bakgrunnen for det vi ser både i nabolanda våre og elles i Europa - men i Noreg skulle det altså ikkje fungere. Det er ikkje nokon konflikt mellom det sentrale og det lokale i dette, snarare tvert om.

       Komiteens innstilling til det Dok.nr.8-forslag som Stortinget behandler, er at forslaget vedlegges protokollen. Det er fornuftig og riktig i den situasjonen som er inntruffet. Noe av intensjonen med å sette frister har fra vår side vært å få Regjeringen til å få fremdrift i saken og følge den opp på en akseptabel måte. Da kan det være nødvendig å sette ting litt på spissen for å få i gang prosessen og få saken i gjenge. Vi har kommet dit hvor vi skulle ha vært for lenge siden. Jeg finner grunn til å understreke at saken har vært preget av vanskelige omstendigheter, og man har tapt verdifull tid.

       Flertallet har gjentatte ganger understreket betydningen av å komme raskt i gang, og jo lengre tid som går, jo større er faren for at kloke IT-hoder og kapital forlater landet. Faren er overhengende for at Norge kommer i bakleksa, med de negative konsekvenser det innebærer for verdiskapning og velferd. Land som Israel og Irland har hatt stor suksess med sin industriutvikling innenfor høyteknologiområdene. I Danmark og Sverige går man sammen om å utvikle Øresund-byen som en magnet for nyskapning innenfor informasjons- og bioteknologi, som kan trekke norske fagmiljøer ut av landet.

       Norges avstand til Europa kan forsterkes hvis landet ikke får etablert et utviklingsmiljø som er tilstrekkelig, mens det ennå er tid. Med de vedtak som fattes i dag, vil vi ha et bidrag til å få prosessen inn på riktig spor, selv om det har vært kastet bort en del tid, slik vi ser det. Ingen er tjent med at etterbruken av Fornebu skal ligne en evigvarende amerikansk såpeopera.

       Fremskrittspartiet regner nå med at saken vil gå bra, selv om tidsfristene forskyves. Flertallet har sagt at verdien av statens grunn og bygninger avgjøres ved takst, i henhold til EØS-regelverket. Dessverre har ikke Regjeringen iverksatt denne takseringen som det ble gitt uttrykk for skulle gjennomføres, og som det hadde vært mulig å avholde etter Stortingets behandling av tilleggsmeldingen 25. februar i år. Komiteen står nå samlet om et forslag om at denne verdifastsettelse skal foretas snarest mulig.

       Situasjonen krever også at de syv tilbyderne får en rettferdig behandling. Da må det legges opp til en forsvarlig og seriøs saksbehandling av hensyn til interessentene, og det tar noe tid. Et bredt flertall har nå samlet seg om forslag som jeg nærmest vil karakterisere som en nasjonal dugnad for å skape grunnlag for nyskapning i næringslivet. Dette er viktig i en tid der samfunnet er i omstilling, og der de inntektsgrunnlag vi har hatt, ikke vil ha samme betydning i framtida.

       Fremskrittspartiets viktigste grunn til å være positiv til et IT- og kunnskapssenter av internasjonal betydning er at vi trenger mer verdiskapning i Fastlands-Norge. Vi trenger flere ben å stå på, og vi må komme ut av råvareklemma. Norge er en energinasjon med et svært råvareavhengig næringsliv. Eksportproduktene er stort sett standardvarer som omsettes i sterkt svingende globale markeder. Kunnskapsinnsatsen i disse næringer er ikke lav, men vi mangler de nye kunnskapsbaserte næringene. Med en riktig utvikling på Fornebu-tomten ser vi en mulighet for at det kan skapes et betydelig næringsliv innenfor de kunnskapsintensive og særlig vekstkraftige næringsområder. Og når Stortinget har gått inn for et kunnskaps- og innovasjonssenter på Fornebu og sagt at det skal være av internasjonal betydning, er det det som kan gi et miljø for næringsutvikling - dels skal det være et senter for næringsrettet forskning, dels skal det være et senter for utdanning i samspill med omliggende bedrifter. Men hovedpoenget er å bidra til nyskapning, altså en næringspolitisk målsetning.

       Hvorfor har Fremskrittspartiet vært så opptatt av kravene som stilles til den private samarbeidspartner? Fordi statens interesser i Fornebu ikke dreier seg om å finne pengesekker i næringslivet for å avlaste staten i finansieringen av senteret eller overta eiendommene - ideen om et IT- og kunnskapssenter har sitt utspring i det private næringsliv. Utviklingen av et kunnskapssenter av internasjonal standard er et politisk viktig nasjonalt løft, men dynamikken og skaperevnene må komme fra privat sektor.

       Eiendomsforvaltning og tilgang til kapital er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. De private skal skape et innovasjonsmiljø for næringsutvikling. Dette vil være en kritisk faktor i arbeidet. Kapitaleiere må videre ha den nødvendige kompetanse når det gjelder å vurdere og utvikle ideer til produkter og tjenester som danner grunnlag for nye bedrifter. Vi må være villige til å bringe denne kompetansen inn i kunnskapsmiljøet. I tillegg må det vektlegges at de private som deltar i dette kunnskapsmiljøet, selv driver virksomhet internasjonalt. Det er noe av begrunnelsen for at de krav og retningslinjer som stilles til de private interessene, er så viktige, slik vi i Fremskrittspartiet ser det.

       Innstillingen er en bekreftelse på at et bredt flertall vil at Stortinget skal ha det avgjørende ord i Fornebu-saken, herunder utvelgelsen av samarbeidspartner fra privat sektor. Det er en viktig erkjennelse som vi er glade for at Regjeringen er med på.

       Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har i sine merknader bedt Regjeringen i de forhandlinger som skal foregå, om å ta opp med de ulike tilbyderne muligheten for å få flere til å inngå i et samarbeid. Dette har nok blitt noe misforstått i mediene, og det har også vært tatt opp av saksordføreren i dag.

       Det som det legges opp til, er at man selvfølgelig må ha en knivskarp konkurranse, men hvis to grupperinger styrker sin konkurransesituasjon ved å slå seg sammen og de derved får en bedre posisjon sammenlignet med de øvrige konkurrentene, er det fullt akseptabelt. Hvis to selskaper ser seg tjent med å gå i kompaniskap og det gir store synergieffekter for selskapene og bedrer mulighetene for et mer slagkraftig IT- og kunnskapssenter, vil det være et pluss, slik vi ser det. Jeg vil imidlertid understreke at et slik samarbeid ikke må tvinges fram, men må baseres på frivillighet.

       Selv om flere av konkurrentene avviser en slik tanke i dag, kan mye endres under marsjen. Slik vi ser det, kan det muligens foreligge et grunnlag for samarbeid mellom Nettverk Fornebu AS og IT Fornebu AS, for der den ene kan mangle kompetanse og bakgrunn, kan den andre bidra.

       La meg ta et eksempel: Hakon-Gruppen er en storbruker av data på alt som har med handel å gjøre. Orkla har en rekke bedrifter som er storbrukere av datasystemer, og har datautvikling innen sitt konsern. De kan altså ha mulighet til å tilføre Fornebu-senteret både oppdrag, kompetanse og samarbeidsprosjekter. Storebrand er på jakt etter å investerte forsikrings- og pensjonspenger fra sine fond i f.eks gründerbedrifter som kan bli etablert av miljøet på Fornebu.

       IT Fornebu AS har betydelig kompetanse, kunnskaper og visjoner om forskningsdelen og utdanningsdelen. De er i ferd med å utvikle formidling av nettbasert undervisning, og de er i ferd med å etablere elektroniske klasserom rundt om i Norge. Organisering og formidling av nettbasert utdanning er et viktig ledd i realiseringen av Fornebu-visjonen og dens regionale dimensjon. Det er inngått samarbeidsavtaler med the University of Wisconsin System, Learning Innovation i Madison, University of California, Berkeley Extension og med University of Washington. Avtalene omhandler tilbud om nettbaserte kurs for etter- og videreutdanning som kan spesialtilpasses ulike brukergrupper, for å ha nevnt noe. Så vidt vi kjenner til, er dette noe de andre konkurrentene ikke har særlig erfaring med. Men det er selvsagt selskapene selv - og det vil jeg understreke - som må undersøke hva de ser som fornuftig.

       Et bredt flertall, alle partiene i næringskomiteen med unntak av Høyre, ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding i vårsesjonen der det blir redegjort for saken og hvilke selskaper det er aktuelt å forhandle videre med. Stortinget vil der bli orientert om situasjonen og hva som er Regjeringens vurdering av de, la oss si, tre- fire aktørene som Regjeringen skal forhandle videre med. I en sak som dette vil det alltid være ting man vil ha mer klarhet i. Så skal Regjeringen legge fram sin rangering og det selskapet Regjeringen mener bør få tilslaget, i en proposisjon til Stortinget senest 1. oktober. Deretter skal Stortinget fatte det endelig vedtak om den videre fremdrift og om hvilket selskap som skal få oppdraget med å gjennomføre og etablere senteret.

       Fremskrittspartiet har tro på at det er gode muligheter for at vi om noen år kan si at vi har et IT- og kunnskapssenter av internasjonal betydning her i landet. Oslo-området er kanskje det eneste stedet i Norge hvor det er tilstrekkelig konsentrasjon av kompetanse, kapital og kunder til å utvikle et internasjonalt tyngdepunkt for visse typer kunnskapsbasert næringsliv. Norge trenger ganske enkelt et tungt næringsmiljø som kan demme opp for kunnskapsutflyttingen til utlandet. Det er verdt å legge merke til hvilken internasjonal kunnskapskonsentrasjon som finnes innen næringer som finans, farmasi, bioteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi, med tilsvarende utflytting av konsernhovedkontor.

       Forhåpentligvis vil forskning og utvikling og internasjonal virksomhet legges til Norge og Fornebu. Det forutsetter at dette senteret er konkurransedyktig og slagkraftig. Det må bli en skikkelig konkurrent til det som skjer i Sverige og Danmark med bl.a. Øresund-etableringen, og det som skjer i en del andre land. Får man dette til, kan Fornebu bli den IT-navlestreng til omverdenen som landet så sårt trenger.

       Det naturlege spørsmålet til Framstegspartiet vert då: Kvifor denne dramatikken, kvifor det store oppstyret? I ein merknad stiller Framstegspartiet spørsmål om det var nødvendig med Spjøtvoll-utvalet for å utarbeida anbodsdokument for på den måten å gjennomføra Stortinget sin intensjon med vedtaket frå 25. februar, som er omtala tidlegare her i dag. Ser ikkje Framstegspartiet at alternativet ville ha vore at departementet hadde gjort dette arbeidet sjølv og dermed brukt tid på både utgreiing og gjennomføring, og at resultatet dermed ville ha vore mykje meir tidsspille?

       Eit moment det også er naturleg å spørja om, er: Ser ikkje representanten Hedstrøm faren for at staten som seriøs saksbehandlar og tilretteleggjar i store utbyggingssaker får eit dårleg rykte på grunn av denne Ap- og Frp-skapte dramatikken?

Øystein Hedstrøm (Frp) : Ja, det har vært mange reaksjoner på dette Dok.nr.8-forslaget, og fra vår side har det ikke vært nødvendig med den opphaussing som vi særlig har sett gjennom mediene. Vi har hele tiden understreket at vi har sett på dette som en helt normal sak. Men jeg vil jo si at det har ligget litt i Fremskrittspartiets strategi å sette ting lite grann på spissen her for å få i gang en normal prosess. Det har vi oppnådd.

       Det er et bredt flertall som stiller seg bak den prosedyre som det nå legges opp til, men vi skulle jo ha ønsket at vi hadde hatt en mye raskere fremdrift i saken enn det vi har hatt. Jeg vil minne om at IT-meldingen ble behandlet i fjor vår. Det er ikke ofte en sak får så mye og så grundig behandling i så mange komiteer som nettopp denne saken, og det vil jo bli noen føljetonger til før vi er helt ferdig med den.

       Når representanten Aukan sier at dette er en sak som har hatt en utvikling han egentlig ikke forstår, så har det i hvert fall vært vår bakgrunn å se på dette som en helt normal sak, men vi har lagt opp en strategi. Men Regjeringen må sitte med svarteper når det gjelder den langsomme fremdriften, og den situasjonen som Regjeringen har fått satt saken i.

       Vi må nå vise rettferdighet overfor de syv tilbyderne og gi rimelig tid. Så skal vi også ha en avklaring i forhold til taksten og EØS-regelverket, for å ha nevnt noe. Det betinger at vi da må ha en noe langsommere fremdrift enn det Fremskrittspartiet hadde ønsket seg, for at Norge ikke skal komme i bakleksa konkurransemessig i forhold til etablering av en rekke andre konkurransedyktige IT- og kunnskapssentre på global basis.

Inge Lønning (H) : Representanten Aukan henspilte på et kjent eventyr av H.C. Andersen. Personlig kunne jeg tenke meg et litt annet billedspråk, som ville være enda mer dekkende for det som så langt har skjedd med den hittil siste runden i denne sak. Det vi har vært vitne til etter at høyere makter overtok kjøret fra de to representantene hr. Opseth og hr. Hedstrøm, er at to løver er fusjonert til én skinnfell. Det som forbløffer meg lite grann, er at regjeringspartiene er blitt så fascinert av dette forløpet at de har insistert på å legge seg ned ved siden av og tråkle seg sammen til et lappeteppe med denne skinnfellen.

       Representanten Hedstrøm tilbød seg da tidsfristen var utløpt for tilbyderne, at han skulle overta hele saksbehandlingen og gjennomføre den selv. De smakebiter han gav til beste fra talerstolen nettopp, gjør at man må prise seg lykkelig over at det ikke ble noe av.

       Det som er grunnleggende gåtefullt i denne sak, er at det man fremstiller som en nasjonalt viktig, fremtidsrettet sak, skal kjøres på dette eiendommelige spor, at det ikke er mulig å håndtere den etter de vanlige regler for ansvarsfordeling i vårt parlamentariske system.

       Det som er realiteten bak Dok.nr.8:58-forslaget, er en åpenbar mistillit til statsråden, men det har man altså ikke ønsket å trekke konsekvensen av. Isteden risikerer vi å måtte gå enda flere runder om denne saken hvor ansvarsforholdet blir pulverisert fordi det er grunnleggende uklart hvorvidt stortingsflertallet ønsker å styre etter parlamentarismens prinsipper, dvs. via Regjeringen, eller om det ønsker å overta Regjeringens rolle. Det hadde vært en fordel både for vårt politiske system og for saken om man hadde fulgt de normale kjøreregler.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Vi har nå en situasjon i Norge, og har hatt det noen år, med mindretallsregjeringer, og i en slik situasjon er det veldig viktig rent generelt at regjeringene er mer lydhøre overfor Stortinget. Jeg vil også si det slik at det ikke har vært uvanlig at regjeringen har kommet til Stortinget med en rekke saker. Vi fikk nylig oversendt en sak til næringskomiteen - den passerte statsråd sist uke - som gjaldt en rettet emisjon fra Hydro til Saga. Regjeringen går altså til Stortinget med en slik sak - og en rekke andre saker med økonomiske implikasjoner, der det finner sted.

       I de krav og retningslinjer som er utarbeidet av Nærings- og handelsdepartementet basert på Spjøtvoll-utvalgets innstilling, sier nettopp statsråden at det er en del områder der Regjeringen ikke har fullmakt og må komme tilbake til Stortinget. Jeg kunne ramse opp en rekke tilfeller hvor dette har vært vanlig tidligere. Fra Fremskrittspartiets side har vi ikke noe imot at Stortinget har en sterk innflytelse.

Morten Lund (Sp) : Representanten Hedstrøm sier at Fremskrittspartiet har vært med på å sette saken litt « på spissen her for å få i gang en normal prosess ». Det har han nå fått til, og det er i forhold til vedtaket i Stortinget i februar i år. For statsråden er det som har skjedd, en brakseier, og det er et tilsvarende nederlag for dem som har fremmet dette Dok.nr.8-forslaget.

       Jeg vil litt inn på den merknaden som handler om å få flere til å samarbeide, at Regjeringen skal legge arbeidet på flere av de syv, nå kanskje tre av dem, som blir utplukket til å samarbeide. Hedstrøm sier at de har vært opptatt av å få til en knivskarp konkurranse mellom flere, og at det ville være bra for prosjektet innenfor den rekordkorte tiden som er til disposisjon. Så har de etterpå kommet med anklager mot statsråden om at statsråden ødelegger denne konkurransen når det åpnes for at flere kan utfylle hverandre, ved at Regjeringen kan få til et samarbeid hvis det er slik at noen ikke har en fullstendig plan. Ett av punktene i kritikken fra Fremskrittspartiet har vært at en regner med at det kommer inn tilbud som ikke har en helhetlig plan, og at flere blir slått sammen.

       I brevet fra Opseth og Hedstrøm til statsråden står det følgende:

« Det er en slik samlet plan og evnen til å gjennomføre den som må danne grunnlag for de forhandlinger staten inngår med en tilbyder. Et stykkevis opplegg vil kunne underminere muligheten for å virkeliggjøre det kunnskapssenteret som er forutsatt. »

       Så viser det seg at alle syv har en helhetlig plan. Og nå forstår jeg det slik at Hedstrøm vil at en kanskje skal få de to sterkeste til å slå seg sammen. Spørsmålet mitt er da: Vil det øke konkurransen og bedre statens posisjon i de forhandlingene som skal føres, om en får til en slik sammenslutning av flere tilbydere?

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg er glad for at komiteens leder tok opp nettopp dette spørsmålet, for det trengs nok å utdypes litt mer, fordi det delvis har vært misforstått først og fremst av mediene, men også av enkelte av Fremskrittspartiets politiske konkurrenter. Jo mer sterkt, konkurransedyktig og slagkraftig et senter er som kan etableres på Fornebu, desto bedre for dem som er implisert fra næringslivets side, og desto bedre for den norske stat og for de fremtidige muligheter denne verdiskapingen får innenfor høyteknologiområdene. Alle burde bli fornøyd med en slik løsning. Så hvis to sterke konkurrenter finner tilstrekkelige synergieffekter, utfyller hverandre og vinner konkurransen - vel å merke med de øvrige konkurrentene som er med i bildet - så er det positivt. Da vil det ikke bare når det gjelder kapital, men også når det gjelder kompetanse og regionale og internasjonale kontakter, kunne utvikles et slikt senter.

       Jeg vil understreke at hvis det er en helhetlig plan som legges til grunn hvis to konkurrenter av disse syv interessenter - jeg har ikke fått anledning til å lese alle dokumentene, men jeg forstår at komiteens leder har gjort det - slår seg sammen, så er det i tråd med stortingsflertallets vilje. Og under høringen i komiteen med statsråden forleden dag understreket han nettopp at man ikke skulle plukke ut godbiter fra forskjellige interessenter, men at utviklingen skulle skje innenfor en helhetlig plan og den konkurransedyktigheten som da blir utviklet på Fornebu.

       Men det eg skal seia noko om, er at saka så langt har handla mest om formalitetar og form, og veldig lite om innhald, det prega òg representanten Sæle sitt innlegg no. Det har for så vidt vore naturleg etter kvart som det kom klart fram at statsråden ikkje ville fylgja opp det stortingsfleirtalet hadde vedteke og uttala. Men no er det altså semje om prosessen vidare, og om premissane som skal leggjast til grunn for val av aktør. Eg føreset at Apelthun Sæle er eining i dette.

       Regjeringspartia og statsråden har så langt snakka mest om kva dei er imot, og kva som er problematisk. Folk utanfor dette hus har nærmast forstått det sånn at regjeringspartia er imot et IT- og kompetansesenter på Fornebu. Då vil eg spørja: Kva for visjonar har Kristeleg Folkeparti og representanten Sæle for eit IT-senter på Fornebu? Kva meiner representanten om påstanden om at senteret må vera stort og tungt nok til å behalda gode krefter og høg kompetanse i Noreg og trekkja tilsvarande kompetanse frå utlandet, og koma fort nok sånn at det ikkje vert forbigått av konkurrentar i andre land, f.eks i Øresund-området? Er representanten sikker på at ein tek i vare dette som eg no seier, med det vedtaket me gjer i dag, at senteret altså vert stort og tungt nok og kjem fort nok, og at me ikkje forskuslar noka moglegheit på grunn av denne prosessen?

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Fyrst til dette med milliardgåva til Fred. Olsen som vart kalla kontantstøtte i si tid. Det dreide seg om det bustadarealet som skulle leggjast til, men som no er utanom IT-senteret, som det bør vera. Eg trur at dei som byggjer ut tomter på Fornebu, kjem til å gjera gode pengar. Det er dei vel unnt som får den store oppgåva, i konkurranse med andre som er på den same marknaden. Det er sunt med konkurranse, og no er den verksam.

       Regjeringa har aldri meint og aldri sagt - etter mi meining - at den ikkje skal fylgja opp stortingsvedtak. Det har med vårt parlamentariske system å gjera. Vedtak som er gjorde i denne salen, skal fylgjast opp av Regjeringa. Vi har også tankar om at eit IT-senter på Fornebu - det er jo skrive i fleire stortingsmeldingar - skal verta til nytte for næringslivet vårt, særleg det næringslivet som har IT som basis. Om senteret vert stort, avgjer faktisk næringslivet sjølv ved om dei vil etablera seg der ute. Eg trur at ein vesentleg del av næringslivet er interessert i Fornebu, både på grunn av staden det ligg, og på grunn av samspelet med andre som dei kan tene på der ute. Derfor kan dette bety noko for norsk næringsliv.

       Det er òg viktig at den kunnskapen som dei små bedriftene får del i ved å etablera seg på Fornebu for eit kortare tidsrom, vert flytta ut i landet etterpå. Dette kunnskapssenteret må støtta den IT-verksemda som finst i næringsparkar og verksemder rundt i heile landet. Slik vert IT distriktsvennleg.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Representanten Apelthun Sæle og andre fra regjeringsfraksjonen har hele tiden i denne prosessen vært opptatt av de offentlige utdannelsesinstitusjonenes rolle på Fornebu. Også i denne innstillingen siterer man fra Spjøtvoll-utvalgets innstilling om at det skal være « et samarbeid mellom eksisterende offentlige utdanningsinstitusjoner ». Men under marsjen har vi fått skriftlige henvendelser, bl.a fra Bedriftsøkonomisk Institutt og Høgskolen i Oslo, som ønsker å etablere seg sentralt der ute. Dette er profesjonelle institusjoner som kan bidra med ingeniørutdanning. Det kan også være informasjonsledelse, management o.a., spesielt når det gjelder Bedriftsøkonomisk Institutt. De ønsker et langt større areal enn de 10.000 dekar som anslås av Spjøtvoll-utvalget.

       Mitt spørsmål til representanten Apelthun Sæle blir: Skal det på Fornebu gis rom for utdanningstilbud som ligger utenfor de helstatlige, eksisterende utdanningsinstitusjoner, f.eks for Bedriftsøkonomisk Institutt?

       Når det gjelder de regionale forsknings- og næringsparkene, vil jeg anbefale representanten Apelthun Sæle å lese en utredning fra Norsk institutt for by- og regionforskning, som sier at resultatene fra disse forskningsparkene ikke er så gode som man hadde ønsket, og at de i stor grad lever av leieinntekter.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Utdaningsinstitusjonane si rolle må vera svært viktig. Det er eit stort fleirtal som er einig i at samarbeidet mellom dei eksisterande utdaningsinstitusjonane må vera det vi dreg nytte av på Fornebu. Næringslivet, som er utgangspunktet, må få del i den kunnskapen som finst og kan skaffast fram ved utdanningsinstitusjonane i Noreg.

       Eg har sjølv gått gjennom BIs bedriftsøkonomistudium og fann det svært interessant og nyttig - eit godt studieopplegg. Eg har sjølv ikkje noko imot at også private, frie høgskular skal ha moglegheit til å koma med sine tilbod til næringslivet vårt. Naturlegvis skal dei det! Men det må avgjerast i forhandlingar, om dei er etterspurde, og om det er dei som har den nødvendige kunnskapen. Førebels er det vel Universitetet i Oslo som er inne i biletet. Men her er det naturlegvis moglegheiter for alle som har kompetanse, å bidra med. Knowhow må vera styrande når det gjeld kven som skal få ein fot innafor.

Ivar Kristiansen (H) : Det denne saken handler om, er ganske enkelt om forutsetningene i Stortingets vedtak fra februar er fulgt opp eller ikke. Alt det andre er egentlig sekundært i denne saken - også spørsmålet om datoer.

       Slik saken etter hvert har utviklet seg, spesielt etter at statsråd Sponheim hadde svart bekreftende på de mest kompliserte spørsmål om Stortingets forutsetninger var fulgt opp, lå det an til å bli et spørsmål om hvordan representantene Opseth og Hedstrøm skulle være i stand til å foreta en mykere landing enn det de la opp til til å begynne med. Men etter at de nevnte to representanter har fått fronter med et flertall i saken, som på mange måter nå er blitt brakt på plass i de meget løse påstander i dette - etter min oppfatning - pinlige Dok.nr.8-forslaget, ser vi isteden at saken i siste runde snur på en aldeles uventet måte.

       Mitt spørsmål til representanten Apelthun Sæle må bli: Hva kommer det av? Hva er det som har skjedd i tiden fra februar til slutten av mai, som gjør at det i dag kun er Høyre som står bak forslaget om at det er Regjeringen som skal peke ut hvilket selskap som skal få i oppdrag å utvikle og gjennomføre planene for et IT- og kunnskapssenter på Fornebu? Det kunne ha vært meget interessant å få vite hva det er som gjør at man i siste runde svikter statsråden i en sak som han virkelig kunne ha kommet godt ut av. Isteden bidrar man til å så tvil om hele saken, som forhåpentligvis avsluttes i dag, i hvert fall nå før sommeren.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Fyrst må eg få roa representanten med at vi sjølvsagt ikkje sviktar statsråd Sponheim - overhodet ikkje! Saka er ganske enkelt og greitt rodd i land.

       I februar hadde vi eit forslag i seks punkt som Høgre og sentrumspartia stemde imot. Likevel var det fleirtal for det, og Regjeringa ved statsråd Sponheim lovde naturlegvis Stortinget at den skulle fylgja opp det Stortinget hadde pålagt Regjeringa. Det har ein jobba med seinare og fylgt opp til punkt og prikke.

       Når så fleirtalet i siste augeblink har funne ut at det likevel ikkje er nødvendig å halda dei stramme tidsrammene, er Kristeleg Folkeparti veldig glad for det. Vi meiner at det er bra for saka. Det som er det viktigaste, er at denne saka vert handsama på ein skikkeleg måte, slik at den riktige samarbeidspartnaren vert vald i dette store prosjektet som skal setjast i gang ute på Fornebu. Regjeringspartia har ikkje noko imot at Stortinget vert orientert ved ei melding før sommarferien i ei så stor og viktig sak - snarare tvert om. Vi meiner vidare at det er rimeleg at Stortinget får seg forelagt saka i si fulle breidd i ein proposisjon til hausten, slik vi også har sagt i dei kravspesifikasjonane som Regjeringa har lyst ut saka med.

       Elles vil eg ta opp det forslaget som sentrumspartia er medforslagsstillarar til. Eg la inn eit godt ord for det i stad. No er det også tatt opp.

       Morten Lund (Sp)
(komiteens leder):

       Uttrykket « opp som en løve og ned som en skinnfell » er en situasjonsbeskrivelse som jeg har tenkt på ved flere anledninger underveis i behandlingen av dette forslaget i Stortinget, og ikke minst i media. Nå synes jeg det er viktigst å konstatere at det er bred enighet i Stortinget om den videre saksgang, og det er en brakseier for statsråden og for sentrumspartiene. Den videre saksbehandling blir nå helt i samsvar med det statsråden skisserte i møtet med næringskomiteen. Regjeringspartiene er selvsagt med på de forslag som støtter statsrådens skisse til framdrift. Vi tåler godt at Høyre påstår at de ikke skjønner at slikt går an.

       Men jeg vil stille et spørsmål - selvfølgelig teoretisk - til Høyre: Hvis en Høyre-statsråd skulle forsvare en sak i Stortinget som fikk en slik støtte - det er selvfølgelig også teoretisk - ville da Høyre gått imot den støtten og formulert egne forslag? Jeg tror vi kan konstatere at Høyre på nytt er skuffet over at det heller ikke når det gjelder denne saken, er krisestemning i Stortinget.

       Komiteen er enstemmig i sin dom om at det framsatte forslaget om å gjøre Stortinget til et saksbehandlingsorgan, skal legges dødt. I tillegg er det enighet om at den tidligere fastsatte fristen, 1. juni, for å velge aktør skal forlenges til 1. oktober. Så vidt jeg husker, var det en enda kortere frist Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet opererte med da saken var til behandling i Stortinget i februar, men den fristen ble også forlenget.

       Representanten Opseth sier i dag at det er helt uansvarlig å velge aktør før 1. juni fordi EØS-avtalen hindrer en så rask verdifastsettelse. Men 6. mai, da dette Dok.nr.8-forslaget ble innlevert, tenkte han ikke på det. Jeg konstaterer derfor at EØS-alvoret siger innpå.

       Kritikken fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mot Regjeringen har vist seg å være uten grunnlag. Det er sju tilbydere som har levert planer som er i samsvar med Stortingets forutsetninger på alle de punktene der forslagsstillerne påstod at departementet hadde bedt dem legge andre forutsetninger til grunn. De påstandene var uten grunnlag. Forslagsstillerne er rause nok til å uttrykke tilfredshet med statsrådens håndtering av saken så langt, endog med planene for det videre arbeid. Det eneste som mangler, er en bønn om forlatelse.

       Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har vært særlig opptatt av at alle tilbud skulle være helhetlige og kunne stå på egne ben. Man var visstnok redd for at Regjeringen skulle lage et samarbeid mellom flere, slik at deres egen påståtte favoritt ikke nådde opp. Det viser seg at alle sju oppfyller dette kravet. Da skjer det merkelige at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet pålegger Regjeringen å undersøke om de beste tilbyderne vil kunne inngå et samarbeid. Er det et nytt forsøk på å legge til rette for en bestemt tilbyder, har mange spurt. Jeg tror ikke det vil være mulig.

       Regjeringen skal før vår sommerferie legge fram en melding om de tilbydere og de tilbud som velges ut for videre forhandlinger, og så skal Regjeringen legge fram en proposisjon før 1. oktober. Der skal Regjeringen presentere sitt valg av utbyggere for videre forhandlinger og andre konklusjoner som Stortinget må kjenne til og godkjenne. Det vil nok etter en slik ordinær saksbehandling bli mye verre å stemme for et annet valg av utbygger enn Regjeringens - om noen skulle ønske det.

       Som sagt: Jeg tror ikke noen partier tar sjansen på for åpen scene å avsløre at de ikke vil følge Stortingets forutsetninger og de alminnelige forretningsprinsipper som gjelder i store og små utbyggingssaker i dette samfunnet, selv om det vil være to år til neste valg når vi kommer tilbake til denne saken.

       I innstillingen ligger det igjen en kritikk av Regjeringen for at det ble brukt tid på det såkalte Spjøtvoll-utvalget. Det synes jeg er merkelig, for det må være en viktig forutsetning som ligger der, både for vårt og departementets videre arbeid med saken.

       Så bare en liten bemerkning til dette med at taksering ikke er blitt igangsatt. Det er så vidt jeg skjønner, slik at taksering ikke kunne vært igangsatt før etter 18. mai, da tilbudene kom inn, fordi en ikke visste hvilke tilbydere som ville være involvert, og derfor kunne komme i skade for å oppnevne en takstnemnd med inhabile folk. Å avslutte taksten før en kommunedelplan er ferdig, skal også være umulig, sies det. I teorien kan det tenkes at en i en kommunedelplan kan si at dette området ikke kan bebygges, eller at utnyttingsgraden blir en helt annen enn den som har vært lagt til grunn for arbeidet så langt.

Morten Lund (Sp) : Sentrumspartiene støtter et nasjonalt IT- og kompetansesenter på arealet på Fornebu. Vi ønsker å være med og påvirke det som skjer rundt det senteret, for å få en balanse mellom dette nasjonale senteret og det som ellers skjer rundt omkring i landet, og for at dette skal være et senter til det beste for næringsliv, undervisning og kompetanseoppbygging i hele landet. Vi ønsker at statens ressurser, det som vi går inn med i denne saken, skal være til beste for det senteret, men også til beste for hele landet. Dette gjelder store verdier, og vi ønsker en forsvarlig behandling av denne saken, nettopp for å sikre det som jeg sa. Vi ønsker det skal behandles forretningsmessig riktig, og vi ønsker at det skal være en konkurranse mellom alle dem som kan bidra, ikke minst mellom undervisningsinstitusjonene rundt omkring i landet. Poenget med å nedsette Spjøtvoll-utvalget var at vi skulle få en vurdering av dette på det tidspunktet, og ikke komme med det etterpå. Jeg synes vi har kommet godt i gang, men det er altså nødvendig å bruke tid.

       Regjeringen har hele tiden lagt opp til å følge de tidsfrister som den er blitt pålagt fra Stortinget. Vi er fornøyde med at vi nå får en bedre tidsfrist og får en bedre behandling av den biten som står igjen.

Inge Lønning (H) : Representanten Lund omtalte det som skjer i Stortinget i dag, som en « brakseier » for Regjeringen. Da er man blitt rimelig smålåten, må jeg si. Det som er oppnådd så langt, er at man har fått bremset litt på de aller mest utålmodige og fremfusende når det gjelder tidsaspektet, først ved en forskyvning fra 1. april til 1. juni, og dernest en forskyvning fra 1. juni til 1. oktober. Det er i og for seg bra. Men til gjengjeld har regjeringspartiene selv, helt frivillig og med åpne øyne, i innstillingen fra komiteen kjøpt stortingsregjereriet som prinsipp, i en sak hvor det etter all normal arbeidsfordeling mellom regjering og storting er Regjeringens ansvar å treffe en beslutning, nemlig om hvem som er best skikket av dem som har meldt sin interesse for å bygge ut på Fornebu. Der har man gått med på at dette skal Stortinget overta. Jeg har svært vanskelig for å forstå hva som er begrunnelsen for dette. Så sent som i februar var det alles oppfatning her i salen at det skulle være Regjeringens oppgave å treffe den beslutningen.

       Hvorfor har regjeringspartiene nå lagt seg på rygg og akseptert at det ikke er Regjeringen som skal ha denne avgjørelsesmyndighet? På hvilken måte anser representanten Lund dette for å være en « brakseier » for Regjeringen?

Morten Lund (Sp) : Jeg prøvde i mitt innlegg å få Høyre-representantene i salen til å prøve å sette seg inn i den teoretiske situasjon at det var en Høyre-statsråd som var blitt utsatt for denne kritikken som Lars Sponheim er blitt utsatt for, at det ble framsatt et dokumentforslag fra et flertall i Stortinget som på punkt etter punkt sa at det og det av det som Stortinget hadde sagt, ikke var oppfylt. Så kommer det tilbake en innstilling fra næringskomiteen i Stortinget, der det samme flertallet, med tilslutning fra sentrumspartiene, sier om forlatelse, med unntak av at det er brukt tid på det såkalte Spjøtvoll-utvalget. Det er det jeg kaller en « brakseier ». Det er ikke antydning til krisestemning i denne innstillingen. Høyre og mange andre har sagt at det var det i det dokumentforslaget som ble levert inn.

       Regjeringen skal legge fram sitt valg av tilbyder før 1. oktober, og det er i samsvar med det som står i kravspesifikasjonene som næringsdepartementet har sendt ut til dem som kommer med tilbud:

« ...økonomiske disposisjoner Regjeringen ikke har fullmakt til å gjøre på egen hånd vil måtte legges fram for Stortinget for beslutning. »

       Det ser ut som om det er en rekke slike disposisjoner av den karakter i de beslutningene som nå må tas.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Det som fikk meg til å gripe ordet på nytt, var representanten Lunds interesse for takseringen, og at det ikke har vært avholdt taksering over eiendommene på Fornebu.

       Jeg hadde saken oppe i Stortingets spørretime i forrige uke, og fikk som begrunnelse fra statsråd Sponheim at det ikke var avholdt takst fordi takstfolkene muligens kunne vært tilknyttet noen av tilbyderne som kom med sitt tilbud først 18. mai. Og det andre var at man ville vente til kommunedelplan 2 var behandlet i Bærum kommunestyre 16. juni.

       Det er da rettelig slik at man kan finne takstfolk utenfor disse miljøene, så det ser jeg på som et vikarierende argument. Det er også mulig - hvis den informasjon jeg har fått fra EØS-jurister er riktig, og det har jeg grunn til å tro - at man kan justere en slik verdivurdering i etterkant hvis kommunedelplanen og utnyttelsesgraden skulle bli endret, uten notifisering til EØS. Det har vært fullt mulig, slik jeg ser det, å avholde taksten tidligere. Under enhver omstendighet betyr Regjeringens unnlatelse av å innhente takst at Regjeringen med åpne øyne valgte en fremgangsmåte som ville måtte utløse en notifikasjon til ESA og dermed 10-12 måneders utsettelse, uten at Stortinget ble gjort oppmerksom på dette. Tvert imot gav statsråden uttrykk for at Regjeringen ville følge Stortingets 1. juni-frist - det vil jeg understreke - uten å påpeke at en utvelgelse av denne dato ville forsinke saken ved at ESA må inn i bildet.

       Mitt spørsmål til Morten Lund blir: Mener han man kan forsvare at man ventet med dette til Stortinget selv påpeker forholdet?

Morten Lund (Sp) : Til spørsmålet om taksering. Jeg nevnte i innlegget mitt hvorfor det ikke har vært igangsatt, at vi ville være sikre på at vi fikk en uavhengig takstnemnd, der ingen av medlemmene i nemnda var tilknyttet tilbydere, og i tillegg at takstgrunnlaget i form av en kommunedelplan skulle være klart. Regjeringen har gjort det klart at det var det opplegget som ble ønsket ført, og har igangsatt det arbeidet. Det forslaget som ligger her om at det skal igangsettes, er egentlig unødvendig, men vi er også med på det.

       Når det gjelder taksering, verdifastsetting, kjører Regjeringen et sikkert løp. Vi er sikre på å slippe de forsinkelser som vi kunne ha fått om et medlem i takstnemnda hadde blitt erklært ugild. Da tror jeg vi måtte ha begynt helt forfra igjen. Vi kjører nå et sikkert løp, og jeg vil påstå at vi ikke har tapt tid fordi vi uansett måtte ha ventet på behandlingen i Bærum. Takstgrunnlaget vil, slik jeg forstår det, bli ferdig tidsnok til at vi kan få de nødvendige avtaler på bordet innen 1. oktober.

       Når vi nå har vært vitne til dette litt merkelige vårsleppet som har skjedd i år, er det grunn til å gjøre seg en del tanker. Laushestene, som jeg ser noen aviser har omtalt representantene Hedstrøm og Opseth som, de har nå vrinsket fra seg og har stilt seg på plass, men jeg tror ikke de er særlig gode å ha med i det femspannet som nå har utviklet seg mellom Regjeringen, regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg tror vi vil få enda flere runder i denne saken før den er i havn.

       Jeg syns det har vært en ganske flau forestilling fra både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, men også fra Regjeringen, og jeg oppfatter det som om Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet må være rimelig desperate for å sørge for at den ene tilbyderen de ville ha, skal bli valgt. Og krisestemningen som nå har blitt skapt, har de skapt for å piske regjeringspartiene på plass i saken. Dessverre ser det ut til at de langt på vei har lyktes i det.

       Vi har brukt masse tid, ressurser og oppmerksomhet på en fra før dårlig sak. Det hadde vært riktigere og ryddigere om en både fra Regjeringens side og fra flertallets side hadde mannet seg opp til å gjøre det en mente var riktig, og så ta konsekvensene av det.

       Det er også merkelig å være vitne til at de som sloss mest for Gardemo-vedtaket, som var for å trekke utviklingen nord- og østover, nå er de som står i spissen for å motvirke dette best mulig: ved å etablere det de håper skal bli en enorm motmagnet på Fornebu, og ved å late som det går an å drive desentralisert IT-utvikling ved å klumpe mest mulig av dette sammen på Fornebu.

       Det viktigste og beste hadde vært om man hadde solgt tomta og brukt pengene på å innføre IT i skolen på en skikkelig måte, brukt pengene på utdanning og forskning, og på å bygge opp de miljøene vi har, som er gode, og som virkelig samarbeider med bransjen. Det er det ingen som har slåss for. Det har ikke vært noen slik visjon, eller noen idé om å satse på dette gjennom det systemet vi har etablert for det. Det er synd, for dette burde skje i offentlig regi, det burde skje med kraft, og det burde skje med minst like stor statlig ressursinnsats som det nå legges opp til på Fornebu. Da ville vi også hatt rimelig kontroll over hva vi hadde fått, og vi hadde vært sikre på å få en desentralisert satsing.

       Men dess dårligere ideen er, dess mer makt brukes det, og dess større blir innsatsen for å få den gjennomført, koste hva det koste vil. IT Fornebu er en avsporing av en viktig og avgjørende sak: hvordan vi skal bygge opp og sørge for å sikre IT-utdanning, -forskning og -kompetanse i Norge. Framtida når det gjelder disse viktige spørsmål, ligger ikke i lobbymiljøer og i kapitalinteresser, men i å styrke og satse på den offentlige skolen, på forskning og utvikling, og på å styrke samarbeidet mellom disse og næringslivet.

       Jeg lurer på hva som vil skje med Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets engasjement i saken hvis nå noen andre enn IT Fornebu - som har vært krumtappen i dette, og som, slik jeg forstår det, på en eller annen måte har klart å overbevise disse partiene så til de grader at de ikke er villig til å høre på noen andre argumenter - skulle vise seg å være de beste, og får gjennomført denne ideen? Vil saken da være like god og like viktig? Det er vi meget spent på, og vi venter på fortsettelsen i denne saken.

       SV ønsker at forslaget avvises. SV har vært imot etableringen, og kommer også til å stemme mot de andre forslagene som er fremsatt.

       Eg synest dette tyder på at SV er dei som er mest desperate i denne saka, og dei fornektar seg heller ikkje denne gongen som museumsvaktarar. For me ser no etter kvart planlagt etablert store IT-sentrer fleire plassar i Europa. Irland, som er eit lite land, har vorte stor på dette området. Sverige og Danmark går i lag om å utvikla eit kraftfullt IT-senter i Øresund-området, og hovudaktørane ser trongen for å få bygd opp eit tyngdepunkt for utvikling og nyskaping av produkt og tenester på IKT-sida. Sams for desse landa er at dei er medlemer i EU og såleis skulle stå sterkt, men sjølv dei ser at her må det satsast både nasjonalt og internasjonalt. Noreg står åleine og treng av alle grunnar å satsa for å halda på gode krefter og høg kompetanse på dette feltet i Noreg, samt å kunna trekkja til seg spesialkompetanse frå utlandet.

       Det er vel kjent at SV har gått imot ei slik etablering ut frå frykt for at dette skal øydeleggja for utdanningsinstitusjonane i landet elles. Men har det gått SV hus forbi at etableringa av eit IT-kunnskapssenter på Fornebu har som føresetnad at dei skal spela på lag med utdanningsinstitusjonane og næringslivet i heile landet? Og no høyrer eg i dag at sentrumspartia har same motivasjon. Meiner SV at Noreg er betre tent med Øresund som vårt næraste IT-kunnskapssenter av dette kaliberet enn at private, i samarbeid med staten, går i lag for å etablera eit slikt senter på Fornebu, til nytte for heile Noreg?

Karin Andersen (SV) : SV har gjennom mange år fremmet forslag om satsing på skole, forskning og utvikling innenfor dette området, noe som Arbeiderpartiet ikke har villet være med på å følge opp. Hadde man fulgt de forslag SV har kommet med, hadde vi vært mye lenger enn vi er i dag, i satsingen på IT, både i det ordinære skoleverket, i forsknings og utdanningsinstitusjonene - og også i næringslivet. Vi har også satt av penger til slik satsing gjennom vår næringssatsing, uten at noen partier har lagt noe særlig vekt på det.

       Det er ikke nødvendig at dette knytter seg til et spesielt sted, og at det stedet heter Fornebu. En slik satsing kan man gjøre på de etablerte utdannings- og forskningsinstitusjonene vi har. Og det er en samlet IT-bransje og et samlet Utdannings-Norge som sier at denne måten å løse dette på ikke er den beste. Dette minner meg om da Norge adopterte vekstsentertankegangen i 1960-årene, som var en forskningsidé som oppstod i Frankrike, og som refererte seg til langt større befolkningskonsentrasjoner enn det vi hadde på noe sted i Norge på den tiden. Den adopterte man, forvandlet den om til norsk virkelighet, og endte opp med masse små satsinger, som ikke virket noe sted - med noen få unntak. Det gjør man også nå.

       Nei, SV ønsker ikke at det er Øresund-satsingen som skal bli den viktigste satsingen for IT i Norge. Vi ønsker en desentralisert satsing på de forskningsmiljøene vi har. Det mener vi hadde vært en mye bedre løsning, og der har vi bransjen og hele Utdannings-Norge med oss.

       Så til denne myten som representanten fra SV forsøker å holde i live, om at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet skulle ha klistret seg til en spesiell interessent. Det er ikke første gang representanten Andersen kommer med uriktige påstander i denne sal. IT Fornebu har en mengde dyktige gründere og industrialister. Vi har Selvaag-gruppen, som var med på å bygge hjem til tusener av nordmenn på 1950- og 1960-tallet. Vi har også andre som har vært verdifulle gründere og industrialister, som er interessert i å investere sine egne penger i Norge, og vi har Orkla og Hakon og andre grupperinger som vil være med i denne knivskarpe konkurransen. På bakgrunn av de krav og retningslinjer og den konkurransen som skal finne sted, finnes det ingen grunn til å tro at noen gruppering skal prioriteres framfor de andre. Det må være de som er dyktigst, de som har de beste kunnskaper og den beste kompetanse og helhet innenfor den plan som skal legges til grunn, som skal vinne fram. Jeg må derfor spørre representanten Andersen: Hvorfor forsøker hun å holde liv i en usann myte om at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet prioriterer en spesiell gruppering på Fornebu? Hva er hensikten med det?

Karin Andersen (SV) : Det er hele sakens karakter og behandling som har gjort at denne myten lever videre, og det Dok.nr.8-forslaget som nå er fremmet, er vel kanskje et av de beste bidragene til at denne myten lever videre.

       SV og jeg har ikke ønsket denne løsningen. Vi har ikke hatt noen grunn til å holde myten i live, for vi har rett og slett ønsket at denne saken ikke skulle bli gjennomført, fordi vi mener den er dårlig. Det vi har sett ikke minst i de siste rundene vi har vært vitne til, er at når det ser ut til, at det prosjektet man i utgangspunktet hadde ønsket seg, kanskje ikke skulle bli det som får tilslaget, så slutter man å snakke mest om konkurranse mellom miljøene og begynner å snakke om samarbeid mellom dem. Det er mange ting som kan få en til å undre seg når Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, som i denne saken har slått seg sammen så til de grader, har vært lite opptatt av hvor mye penger man setter inn i prosjektet, hvem som egentlig får det, og av å ha en gjennomtenkt og grundig plan utover den visjonen som IT Fornebu er, og om hvordan dette best skal kunne gjennomføres, slik at man oppnår det man sier man ønsker. Intensjonen er at « dette skal ha positive ringvirkninger til distriktene », sier Hedstrøm. Ja, jeg hører de gjentar det. De gjentar det gang på gang, men det blir ikke virkelighet av den grunn, særlig ikke når Hedstrøm i sitt innlegg før i dag snakket om at dette skal skje der utviklingen skjer best og lettest av seg sjøl fra før. Det betyr i sentrum det, og det betyr at man først skal gjøre seg stor og sterk i sentrum, og så skal man desentralisere ting utover. På den måten har det faktisk ikke fungert før, og det kommer heller ikke til å fungere i denne saken.

Inge Lønning (H) : Jeg deler representanten Andersens vurdering av nivået på det amatørskap som har vært utvist i denne saken fra alliansen mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg deler også hennes beskrivelse fra et replikkordskifte tidligere i denne debatten, at det praktisk talt er umulig å finne noen kompetent person, det være seg i bransjen, IT-bransjen, eller i utdanningsmiljøene, som mener at denne gigantforestillingen om det store internasjonale prosjekt har noen jordledning. Men på samme tid har jeg problemer med å skjønne at SV selv kan ta så lett på det underliggende problem at man ganske enkelt sier at hadde man solgt tomtene uten å si noe om hvilket formål de skulle brukes til, kunne man ha tatt kroner og øre, rubbel og bit, og pløyd inn i de generelle skolebudsjettene, og så ville problemet vært løst. Så enkel kan den politiske virkelighet ikke være.

       Representanten Andersen kjenner vel også til at det er gode erfaringer i Norge for at et samarbeid mellom høyteknologimiljøer, både på bedriftssiden og forskningssiden, og universitetsmiljøene gir gode resultater. Vi har UNIK, universitetsstudiene på Kjeller, som har eksistert i mange år, og som dokumenterer at det er en fornuftig tanke at man kan utnytte veilederkapasiteten i disse høyteknologimiljøene. Og nå er det faktisk slik at Universitetsrådet og Høyskolerådet har sagt at det kan være en fornuftig idé når man får dimensjonert dette på en naturlig og realistisk måte, å utnytte de samarbeidsmulighetene som også vil komme på Fornebu. Det er også stort sett det som ligger i Spjøtvoll-utvalgets innstilling. Er ikke SV i stand til å se at Spjøtvoll-utvalgets innstilling bringer dette ned på jorda og gjør det til et mulig interessant prosjekt?

Karin Andersen (SV) : Hvis IT Fornebu blir etablert, og det er det stor sannsynlighet for at det blir, ser ikke SV bort fra at det kan komme positive ting ut av det. Vi har ingenting imot et samarbeid mellom forskningsmiljøer, høyskolemiljøer og dette miljøet hvis det kommer, og ønsker i så fall at det skal utvikle seg slik at høyskolemiljøene og forskningsmiljøene ellers ikke blir utarmet, men kan få noe nytte av det. Det skulle bare mangle! Mitt og SVs poeng er bare at vi tror en slik satsing hadde vært mye riktigere og blitt bedre til nytte for forskningsmiljøene, høyskolene og næringen, og derved også for landet, hvis den hadde blitt gjort på en annen måte.

       Så til om det er så enkelt at man bare kan selge tomtene og bruke pengene i skolen, og at det er den beste løsningen. Selvfølgelig er det viktig hva dette området skal brukes til. Og SV har fra denne talerstolen før sagt at vi mener området først og fremst bør brukes til boligtomter. En tidligere leder i Høyre, og også statsminister i Norge, uttalte det samme i radioen i dag tidlig. Han mente at næringer som nå ønsker å etablere seg på Fornebu, heller burde etablere seg f.eks i Bjørvika, løse ut også andre tomter i mer sentrale områder og la folk som bor litt lite egnet til, heller få hus på områder der det er mer attraktivt å bo. Slike tanker går det an å dele. Men det er nok ikke slik at inntekter fra salg av områdene på Fornebu vil være tilstrekkelige for en satsing på IT, verken i grunnskolen eller oppover i høyskolesystemet og i forskningsmiljøene. Det skal nok mer til! Men den satsingen tror jeg faktisk vi er nødt til å få ved hjelp av en større offentlig finansiering uansett om IT Fornebu blir etablert eller ikke. Jeg tror ikke en slik løsning vil være tilstrekkelig, slik at vi må satse på å sette flere offentlige midler inn i systemet for at det skal bli vellykket.

       Gunnar Kvassheim (V) : Det er positivt at behandlingen av Dok.nr.8:58-forslaget viste at det ikke var grunnlag for å fremme forslaget, langt mindre for å vedta det. Forslaget reises ikke i dag, og begrunnelsen som ligger i forslaget, gjentas ikke i merknadene. Ja, begrunnelsen og argumentasjonen der er forsvunnet som dugg for solen.

       Forslaget skulle åpenbart bidra til å innsnevre - gjerde inn - handlingsrommet for statsråden. Resultatet har på vesentlige områder blitt det motsatte - økt handlingsrom for statsråden og Regjeringen. En kan slå fast av den behandling denne saken har fått og av den korrespondanse som har vært mellom næringskomiteen og statsråden, at det ikke på noe punkt er brudd med Stortingets forutsetninger. Det er således ikke rett når representanten Opseth i dagens debatt sier at behandlingen har dokumentert at statsråden ikke har fulgt opp. Det får et rituelt preg uten substans slik det er fremført her i dag.

       Hovedærendet for Regjeringen har vært å bidra til at det kan bli reell konkurranse. Andre politiske miljøer har vært mindre opptatt av dette. De har ikke kunnet forstå behovet for reell konkurranse når løsningen allerede er å finne mellom permene til IT Fornebu. Her har næringsministeren tatt grepet, og han har lyktes.

       Det er positivt at det i denne prosessen er lagt rammer for interessentene som melder seg, som er politikerbestemt. I dette arbeidet har Spjøtvoll-utvalget gitt viktige bidrag. Det er laget et opplegg i kontakt med universitets- og høgskolemiljøene. For oss i Venstre er det særdeles viktig. Jeg registrerer også av merknadene at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ser på dette som en unødvendig omvei, og det sier vel en del om hvordan en betrakter betydningen av å spille på lag med disse miljøene.

       I dagens debatt sa Høyre-representanten Inge Lønning at Spjøtvoll-utvalget bringer dette ned på jorden og gjør det til et mulig positivt prosjekt. Lønning har rett. Det var et viktig grep å bringe Spjøtvoll-utvalget inn i arbeidet med denne prosessen. Samtidig gir han en del av svaret på det Høyres representanter har spurt om i dag og etterlyst, hva som er igjen av Regjeringens grep og prioritering i denne saken. Svaret er altså at en har laget et opplegg som innebærer at det er reell konkurranse, og en har fått et politikerstyrt opplegg innenfor helhetlige rammer.

       Jeg synes det er svært positivt at det nå har meldt seg flere solide interessenter. Det gjør at Regjeringen kan velge en god løsning, og at en kan gjøre det uten å ha fasiten klar på innerlommen. Jeg er overbevist om at Regjeringen også på dette området gjør en så god jobb at Stortinget kan gå i godt merket løype når saken kommer hit til høsten.

       Hva er det som har skjedd siden sentrumspartiene nå kan leve med den løsningen som denne saken ser ut til å få i Stortinget i dag, er det spurt. For det første har det hele veien vært klart at viktige elementer i denne saken skulle til behandling i Stortinget. Dessuten er det slik at med den prosessen som nå foreskrives, så overtar ikke Stortinget saksbehandlingen, slik som det i en fase lå an til. Dessuten er det - og det er viktig - for første gang på to år brakt den nødvendige orden i denne saken med flere likeverdige konkurrenter som altså har samme mulighet til å bli valgt.

       Valg og prosess skal skje i åpent terreng, og det skal tas den nødvendige tid for å få dette i havn. Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har i en merknad sagt at det må være en målsetting å få ulike interessenter til å samarbeide. Da næringsministeren på et tidspunkt antydet at det kunne være formålstjenlig, raste representantene Opseth og Hedstrøm og bebudet at statstråden skulle følges med ørneblikk. Og folk som har lang fartstid i denne sal, vet at når Opseth truer med å følge en sak med ørneblikk, så er det alvor! Nå tenker Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i de samme baner. De antyder at det kan være aktuelt med et samarbeid, men nå er situasjonen den at vi står overfor anbydere som har gitt så komplette bidrag at det ikke lenger synes å være like aktuelt.

       Det er sagt at i denne saken har vi sett at Regjeringen tilpasser seg det meste. Det er feil. I denne saken har vi sett at det har betydning hvem som sitter i regjeringsposisjon. Vi har fått reell konkurranse og politikerstyrte rammer. Nå gjør Stortinget om vedtak og innrømmer Regjeringen bedre tid. Det er positivt.

       Fyrst sa Morten Lund tidlegare i dag at dette var ein braksiger for statsråden, og at fleirtalet på ein måte har bede statsråden om orsaking. Og så seier Kvassheim at det viser seg at det ikkje var grunnlag for dette forslaget. Dette er faktisk heilt feil! Det er det motsette som er tilfellet. Me stilte tre spørsmål til statsråden, og han bekrefta at han ville fylgja opp Stortingets vedtak og føresetnader. Det som er sagt i dag, kunne gje grunnlag for å tru at det ikkje vil verte tilfellet. Og eg vil gjerne ha stadfesting frå representanten Kvassheim som medlem av Venstre, eit av regjeringspartia, på at me ikkje får nye rundar frå regjeringspartia og/eller statsråden der ein vel å ikkje fylgja opp det fleirtalet i Stortinget har sagt. I motsett fall må vi få det på bordet i dag, og då kan det vere at situasjonen faktisk er litt dramatisk enno.

       Og så til slutt: Jeg forstår først i dag hva Steensnæs mente på Kristelig Folkepartis landsmøte da han gav uttrykk for at Regjeringens historie så langt måtte og burde skrives med gullskrift, når man tillater seg her i dag å rubrisere denne saken som en brakseier for Regjeringen.

Gunnar Kvassheim (V) : På to viktige punkter har det framkommet i debatten i dag at behandlingen av saken har hatt praktisk betydning. For det første har det grep som statsråden og Regjeringen har tatt, ført til at det ble reell konkurranse fordi en nå rent tidsmessig la til rette for det. Jeg antar at Høyre erkjenner at det er slik, og at de er tilfreds med det. I debatten i dag har i tillegg representanten Lønning bekreftet at det hadde positiv betydning at statsråd Sponheim la opp til at Spjøtvoll-utvalget skulle komme med innspill i denne prosessen for å få nær kontakt med høgskole- og universitetsmiljøene. Det er altså to konkrete eksempler på at Regjeringen har nådd fram med sine prioriteringer.

       Så var det spørsmålet om hva jeg ville gi av råd i forhold til merknaden som går på at en skal medvirke til at ulike interessenter samarbeider. Mitt råd er at en forelegger disse interessentene som en skal forhandle med, den henstillingen. Men jeg vil også legge til at jeg allerede har registrert at disse aktørene har meldt tilbake at det synes å være lite aktuelt. Og det er de som må ha det avgjørende ordet i denne sammenheng. Det har vi gjennom debatten i dag også fått oppklart at både Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet mener. Dette er ingen diktat, men en anmodning om å reise en problemstilling.

       Sammensmeltingen av informasjonsteknologi, telekommunikasjon og multimedia har skapt en ny IT-næring. I tillegg er IT en avgjørende vekst- og konkurransefaktor i tradisjonelt næringsliv. Utviklingen går svært fort.

       Teknologien gjør at bedrifter, hvis de vil, kan dele opp sin virksomhet på flere land. Men realiteten er at mange nye vekstbedrifter søker seg til « klynger » og plasserer seg tett sammen. De ønsker å være del av et faglig miljø, ha personlig kontakt og adgang til kvalifisert arbeidskraft. Dette er grunnen til at IT- og kunnskapssenteret utvikles med staten som partner i mange land.

       Norge må derfor ha en helhetlig IT-politikk som forebygger at ny teknologi gir nye forskjeller i samfunnet, og som sikrer vår konkurransekraft.

       Det må også være et hovedmål å beholde viktig IT-kompetanse her hjemme og trekke på kompetanse fra utlandet. Men dette er ikke en selvfølge. Tvert imot er det en stor fare for at teknologi og kunnskap kan gå ut av landet.

       I vårt nabolag bidrar Øresundbroen til at Malmø- og København-området bindes sammen. Her skal det bygges kompetanse og etableres næringsliv over et bredt spekter. Danskene og svenskene planlegger et IT-vekstsenter med staten som motor. Målet er å danne klynger av kompetanse og næringsvirksomhet, slik at de kan konkurrere med andre byregioner i Europa.

       Planen er at IT-vekstsenteret skal romme en IT-høyskole og en forskerpark som bl.a skal bistå mindre IT-virksomheter i oppstartfasen og være en felles ramme om større IT-virksomheters etablering i det som kalles Ørestaden.

       Telia er allerede i gang med å etablere seg der. Danmarks Radio har uttrykt ønske om å etablere et nytt, samlet mediehus. Lykkes danskene og svenskene, vil dette bli et område med en enorm vekstkraft og trekkraft. De vil selvfølgelig gjerne ha norsk IT-kompetanse med. Den danske næringsministeren sier bl.a.: For mange norske IT-virksomheter vil Øresund-regionen være det naturlige stedet å søke når virksomheten skal ekspandere eller finne samarbeidspartnere internasjonalt.

       Selvfølgelig skal vi samarbeide med dansker og svensker, men skal vi virkelig stille oss slik at norske virksomheter som vil ekspandere, må reise til København? Vi bør ha kraft nok, kompetanse nok, kapital nok og initiativ nok til å etablere slike muligheter i Norge. Derfor har vi understreket at et IT- og kompetansesenter må være av internasjonalt format. En helhetlig plan og et samarbeid mellom statlig og privat kapital er nødvendig for å få dette til.

       Dette har hele tiden vært utgangspunktet til stortingsflertallet, og til å begynne med var faktisk også sentrumspartiene med på den opprinnelige innstilling. Jeg er glad senteret nå kan etableres på de vilkår et flertall i Stortinget har bestemt. Industrisysselsettingen går nå ned igjen for første gang på fem år. Vi mistet 22.000 industriarbeidsplasser i fjor. Vår oljeavhengighet øker. Det bekreftes av det fremlagte reviderte nasjonalbudsjett.

       Det er på tide at næringsministeren tar tak i denne utfordringen. Derfor er det bra at spørsmålet om et IT-senter på Fornebu bringes tilbake til utgangspunktet.

       Meiner representanten Jagland alvorleg at det å ha ei forsvarleg saksbehandling og ta tilbydarane, som jo er mange, på alvor, har konsekvensar for velferda i Noreg? IT-undervisning vert det i alle høve i Noreg. Det er det våre undervisningsinstitusjonar som skal ta seg av, sjølv om undervisninga på Fornebu tidlegast kan starta opp når vi skriv år 2000.

       Vidare ynskjer Arbeidarpartiet at selskapa skal slå seg saman for å verta endå sterkare. Vil representanten Jagland stadfesta at det må det vera opp til selskapa sjølve å avgjera, fordi dei er private selskap i Noreg?

Thorbjørn Jagland (A) : Det fikk alvorlige konsekvenser for arbeidsledighet og velferd den gangen vi lot industrien gå inn i problemer. Industrisysselsettingen sank. Det fikk ganske store konsekvenser for landet vårt. Jeg tror vi bør minnes det.

       Når det gjelder forsvarlig saksbehandling, er jo faktum: Det var opprinnelig et bredt flertall i Stortinget som ville dette. Så sender næringsministeren en oppfølgingsmelding til Stortinget, som flertallet reagerte meget sterkt på. Det sendes ut krav og retningslinjer når det gjelder etablering av senteret, som flertallet mener er i strid med det som ble formulert i Stortinget, og det blir sendt et brev fra flertallet om dette. Næringsministeren påstår at flertallet tar feil. Først nå, under behandlingen av Dok.nr.8-forslaget, svarer næringsministeren det han burde ha svart på det opprinnelige brevet som ble sendt fra flertallet. Jeg kaller ikke dette for forsvarlig saksbehandling. Men nå har saken kommet inn på rett spor. Jeg er overbevist om at hvis vi somler mer med dette nå, kan det få store konsekvenser for Norge, fordi det er så mange andre magneter som trekker teknologi og kompetanse til seg i våre dager. Jeg vil bare referere til hva som skjer i Øresund-regionen. Men det er mange andre eksempler også, så jeg tror det haster med å komme i gang. Flertallet handlet slik det gjorde, nettopp for at vi ikke skulle miste mer tid enn det som allerede er mistet i denne saken.

Jan Petersen (H) : Mesteparten av Jaglands innlegg var argumenter som var sentrale i debatten i februar. Jeg kan godt forstå at Jagland gjerne vil gjennomføre den debatten en gang til, ikke den vi nå står overfor, som altså dreier seg om et konkret Dok.nr.8-forslag, som han selv endog har karakterisert som nødvendig for å slå ring om parlamentarismen.

       Etter nå å ha lyttet til både Jagland og Kvassheim før ham, må jeg ærlig innrømme at jeg er sterkt i tvil om hva Arbeiderpartiet og regjeringspartiene egentlig er enige om. Husk at forslaget som ligger til grunn for behandlingen i dag, ble fremmet fordi flertallet mente at Regjeringen hadde trenert saken, at de hadde opptrådt i strid med Stortingets forutsetninger, og at de ikke hadde fulgt opp Stortingets anvisninger. Så står det også ganske klart i innstillingen at Høyre og regjeringspartiene mener at næringsministeren har dokumentert at de kravspesifikasjonene som han har fremsatt, er innenfor Stortingets forutsetninger. Det har også Kvassheim gjort klart i dag; han har sagt at dette har vært klart i flere måneder allerede, altså lenge før denne behandling som nå er satt i gang, i det hele ble startet opp.

       Hvis det er slik at Jagland mener at næringsministeren har foretatt et tilbaketog, vil jeg gjerne spørre om han kunne være så snill å fortelle meg på hvilke punkter næringsministeren har foretatt et tilbaketog, hvor han altså ikke har opptrådt i overensstemmelse med Stortingets forutsetninger, og hvor han ikke legger sin anbudsinnbydelse til grunn. Hvis det er slik at vi nå skal legge annet til grunn enn det anbudsinnbydelsen gikk ut på, hvilket forhold mener Jagland at de aktuelle tilbydere har kommet til? Da har de jo budt på noe de ikke er bedt om å by på, etter stortingsflertallets oppfatning. Realiteten er vel at man her har frafalt knallharde premisser for et forslag, men så har man glemt å gjøre noe med selve konklusjonen, nemlig at Stortinget skal ha saken tilbake igjen.

Thorbjørn Jagland (A) : Jeg kunne for så vidt svare med hva Høyres saksordfører for denne saken sa da krav og retningslinjer ble sendt ut. Han sa da at dette neppe kunne være i samsvar med stortingsflertallets oppfatning. Det var også stortingsflertallets oppfatning den gangen. Men næringsministeren benektet dette forholdet.

       Næringsministeren skrev imidlertid under behandlingen av denne saken i Stortinget - altså under behandlingen av dette Dok.nr.8-forslaget - et brev som flertallet nå finner tilfredsstillende. Det gjelder at det skal være en helhetlig plan for dette, at Terminalbygget skal tas i bruk, og at man ikke i utgangspunktet innsnevrer boligarealet som skal være til disposisjon der ute. Disse forholdene har vært grunnleggende hele tiden, spesielt gjelder det en helhetlig plan og at man skulle kunne bruke de eksisterende bygningene, slik at det ikke skulle gå lang, lang tid før man kunne komme i gang med noe. Det er tidsaspektet som hele tiden har vært det avgjørende for Arbeiderpartiet i denne saken. Og da er jeg glad for at det brevet kom fra næringsministeren. Det jeg til dags dato ikke skjønner, er hvorfor han ikke kunne ha svart dette da flertallet sendte sitt brev den 14. april. Hadde han da svart det som han til slutt svarte, hadde denne saken vært ute av verden. Da hadde det ikke vært noe Dok.nr.8-forslag. Så greit er det.

Karin Andersen (SV) : Først til det Jagland sluttet sitt innlegg med, nemlig at han var glad for at saken nå var brakt « tilbake til utgangspunktet ». Jeg må be representanten Jagland om å forklare hva han mener med det. Betyr det at de føringene som nå er lagt, er slik at Arbeiderpartiet mener at man har skreddersydd opplegget til den milde grad at man er helt sikker på hvilken interessent det er som skal gå av med seieren?

       Så snakket Jagland om at IT-næringen danner « klynger », og at dette er utgangspunktet for å satse på en idé om IT-Fornebu, og han sa at det bygges opp slike miljøer rundt omkring i verden, og det er riktig. Men de fleste av disse klyngene er det næringen sjøl og utdanningsinstitusjonene som i utgangspunktet har tatt initiativet til. En annen viktig sak å ha med seg er at hvis man tar ideer som oppstår et annet sted, og forsøker uten å gjøre for mye med dem, å omsette dem til norsk virkelighet, kan man bomme fullstendig på målet. Det har skjedd før når norske politikere har adoptert ideer fra andre land og prøvd å gjennomføre dem i Norge. Da har de ikke blitt spesielt gode.

       Er det ikke slik når man skal bygge opp et IT-senter i Norge og bygge opp IT-kompetanse og -utdanning, at man må ta utgangspunkt også i norsk virkelighet, i norsk IT-bransje, i norske utdannings- og forskningsmiljøer? I denne saken er det overhodet ikke foregått på denne måten. Og er det ikke også slik at hvis man ønsker å bruke dette som et desentralisert virkemiddel - det har bl.a. Arbeiderpartiet gått inn for - må man ha en satsing som er desentraliserende i sitt vesen og ikke sentraliserende i sitt vesen?

Thorbjørn Jagland (A) : Når jeg sier at saken er brakt « tilbake til utgangspunktet », er det fordi man nå får gjennomført stortingsflertallets vilje, som også sentrumspartiene var med på. Utgangspunktet var jo at flertallet ikke syntes det var noen god idé at staten bare skulle avhende disse tomtene uten å forsøke å få etablert noe næringsvirksomhet knyttet til IT ute på Fornebu. Det var utgangspunktet i fjor vår, og vi er tilbake der nå. At det så har vært mye argumentasjon à la det som replikanten nå kom med, får vi bare ta som en parentes, tror jeg, i norsk industrihistorie. Jeg tror det i ettertid vil bli oppfattet som relativt smålig.

       Det har ikke vært noe forsøk på å forfordele noen i dette. Men det er et faktum at noen har prøvd å drive fram ideer og få til samarbeid. Nå er vi alle glade for at vi har fått flere på banen, og kunne man også få noen av dem til å samarbeide, ville det være det aller beste for landet.

       Poenget har vært å prøve å koble sammen næringsvirksomhet, forskning og utdanning i noe nytt, som man har klart å få i stand i ganske mange andre land, og som har vært avgjørende for næringsutvikling i mange land.

       Det som skjer nå, er jo en sentralisering, for nå suges arbeidskraft opp fra hele landet, fordi man ikke er i stand til å utdanne mange nok. Studenter kjøpes opp lenge før de er ferdige, til de sentrale områdene. Det er hvis man klarer å utdanne mange nok og få driv i denne virksomheten, at man faktisk kan klare å få til desentralisering ute.

       Jeg tror at denne saken har vært satt ganske mye på hodet i lang tid.

       I forhold til Stortingets vedtak av 25. februar i år gjorde også innholdet i det fremlagte Dok.nr.8-forslaget det helt nødvendig å få en avklaring på vesentlige punkter med hensyn til forslagsstillernes vurderinger og påstander.

       For det første: En opprydding når det gjelder forståelsen av arbeids- og oppgavefordeling mellom storting og regjering. Det er regjeringen som må ha ansvaret for å saksbehandle og forberede en politisk beslutningsprosess i Stortinget. Stortinget har verken saksbehandlingskapasitet eller den nødvendige faglige innsikt til å legge til rette for et politisk beslutningsgrunnlag. En annen sak er det selvfølgelig at det står Stortinget helt fritt å etterprøve regjeringens vurderinger og konklusjoner på alle punkter.

       For det andre: Det skal settes av nødvendig tid til en forsvarlig saksbehandling både fra Regjeringens side og her i Stortinget. Stortingets vedtak av 25. februar i år og de detaljerte krav som fremgår av det fremlagte Dok.nr.8-forslaget, går jo ikke i hop. Jeg er glad for at forslagsstillerne også selv har innsett at det å be om at Regjeringen skal legge alle avtaler og kontrakter og vedtak fram for Stortinget til endelig godkjenning før iverksetting, slik det lød, ikke kunne gjennomføres på en forsvarlig måte innen de tidsfrister som var satt. Det at vi har kommet til enighet om dette, er selvfølgelig positivt. De sju anbyderne har et selvfølgelig, grunnleggende krav på en seriøs og forsvarlig saksbehandling.

       For det tredje: Det var nødvendig med en avklaring når det gjelder visse formuleringer i Dok.nr.8-forslaget, som påstanden om at krav og retningslinjer skulle være i strid med eller avvike fra Stortingets behandling og vedtak i denne saken, videre at næringsministeren ikke skulle ha fulgt opp Stortingets vedtak og stortingsflertallets presiseringer.

       Dette er alle alvorlige påstander. Gjennom brev fra næringsministeren til næringskomiteen datert 26. mai i år ble det fyllestgjørende gjort rede for at departementet på alle punkter har forholdt seg til de vedtak og premisser som er lagt av Stortinget i denne sammenheng. De alvorlige påstander i Dok.nr.8-forslaget blir ikke gjentatt i innstillingen fra komiteen. Det er det etter vår mening heller ikke grunnlag for, og dermed har vi fått en tilfredsstillende, men også helt nødvendig oppklaring på dette vesentlige punktet.

       Det er altså lagt opp til en behandling av denne viktige saken som bringer den inn på et rett spor, og som vi derfor for vår del, fra Kristelig Folkepartis side, ikke har noen problemer med å stille oss bak. Jeg merker meg også at både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet nå uttrykker glede over at det har meldt seg flere anbydere til å bygge ut et IT- og kompetansesenter, men jeg vil bemerke at flertallet i utgangspunktet på ingen måte hadde tilrettelagt for en slik saksbehandling.

       Når det gjelder Høyres merknader og forslag, der de uttrykker full tillit til at Regjeringen vil kunne ta de nødvendige beslutninger i saken, og også i utgangspunktet skulle være best egnet til å gjøre seg opp en kvalifisert mening i saken, har jeg selvfølgelig ingen problemer med å slutte meg til det så langt tilliten til Regjeringens vurderingsevne angår. Hovedpoenget er imidlertid ikke at et stortingsflertall ønsker en avgjørelse i saken. Det er greit. Vår hovedinnvending har for det første vært rettet mot en prosedyre der Stortinget syntes å overta både utredningsansvar og saksbehandling på en måte som gjorde ansvarsforholdene uklare mellom storting og regjering, og dessuten at de knappe tidsfristene kunne gjøre både Regjeringens og Stortingets saksbehandling helt uforsvarlig.

       Sett på denne bakgrunn har jeg vanskelig for å skjønne hvorfor ikke også Høyre kunne være med og danne flertall for den behandlingsmåte som det nå er bred enighet om i Stortinget.

       Det har vel vært en tendens til en slags historieskrivning her, om hvem som hadde feil og hvem som kunne nyte seierens frukter. La nå det være. Det viktigste er, etter alle disse viderverdigheter og anslag til unødvendig dramatikk, å få denne saken inn på et riktig, forsvarlig spor. Det er jeg for min del glad for. Det bør også et samlet storting være glad for.

       Det er slik at nokon har stussa over korleis denne regjeringa heng i hop og korleis den står ut med nederlag etter nederlag - særleg gjeld det nokre av dei partia som er med og dannar regjeringsgrunnlaget. Men det er lett å forstå når representanten Morten Lund karakteriserer det som har skjedd nå, som « en brakseier » for Regjeringa, ein braksiger for næringsministeren. Er det slike episodar som er sigrar, forstår eg godt at dei på ein måte kan heise flagget og seie at dei har vunne ein god del i regjeringsposisjon.

Einar Steensnæs (KrF) : Representanten Rudihagen fortsetter sin historieskrivning og er opptatt av at synspunkter blir ført til protokolls, slik at det i ettertid kan prøves hvem som kan feire seierens frukter i dette. Jeg var så vidt inne på det i mitt innlegg, og jeg syns egentlig at den debatten er rimelig uinteressant. Det er foreløpig kommet kommentarer til uttrykk i pressen, og fra dem som følger Stortinget - og de kommentarene er nokså entydige - om hvem som har måttet bøye av og hvem som har måttet justere sine standpunkter i forhold til det Dok.nr.8-forslaget som foreligger. Jeg tror det er et historisk slitesterkt synspunkt som vil stå seg, men la historien få dømme.

       Det som er viktig, er at det som stod i Dok.nr.8-forslaget, ikke gjentas. Som jeg sa i mitt innlegg, hadde det parlamentariske undertoner, der en hevdet at både krav og retningslinjer på flere punkt skulle være i strid med eller avvike fra Stortingets behandling og vedtak i saken, og at næringsministeren ikke skulle ha fulgt opp Stortingets vedtak og stortingsflertallets presiseringer. Det var alvorlige påstander.

       Jeg vil også legge til at gjennom den saksbehandling som næringsministeren la opp til, har vi fått sju anbydere som har meldt seg til å bygge ut IT Fornebu. Jeg vil gjenta at det ikke var mulig med det opplegget som stortingsflertallet hadde for tidsfrister og videre fremdrift i denne saken. Nå uttrykker alle glede over at dette har skjedd. Jeg håper at vi kan samle oss om dette viktige. Vi har fått saken inn på et riktig spor og fått den konkurransen vi ønsker oss om disse viktige arealene. Så får konklusjonen trekkes når Regjeringen kommer til Stortinget med sin proposisjon.

Jan Petersen (H) : Jeg må innrømme at jeg synes mitt poeng fra replikken til Jagland, nemlig at det er vanskelig å forstå at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er enige med hverandre, også står etter den replikkvekslingen jeg nettopp har hørt.

       Jeg forstår veldig godt at Steensnæs var bekymret for den meget sterke kritikken, med parlamentariske føringer, som han sier, som lå i Dok.nr.8-forslaget. Det var jo helt klart mangel på tillit til Sponheim. Jeg husker godt at vi deltok i en fjernsynsdebatt hvor Steensnæs sa at på dette punktet var flertallet nødt til å rydde opp i sin kritikk, som han uttrykte det der. Nå har jeg inntrykk av at siden det ikke står noe i innstillingen, mener Steensnæs at det er ryddet opp i denne kritikken.

       Jeg er enig med Steensnæs i at det er ganske oppsiktsvekkende at flertallet, som fremmet forslag med alvorlige parlamentariske konsekvenser, som Steensnæs sier, i det hele tatt unnlater å kommentere det forholdet når innstilling i saken skal fremmes. Dette kunne man kanskje legge til side, hvis det ikke hadde vært for at Thorbjørn Jagland umiddelbart før Steensnæs' innlegg faktisk gjentok tre punkter hvor han mente det var grunnlag for kritikken. Og da har man ikke lagt det hele ned. Da har man jo sagt at det er statsråden som har forandret oppfatning på det området og lagt seg ned i forhold til hva flertallet har gitt seg på.

       Det hadde vært greiere for oss andre om man nå var rimelig klar over hvem som egentlig hadde gitt seg - ikke fordi det har noe med det politiske spill å gjøre, men fordi dette har noe med hva slags IT-senter vi egentlig skal få. For hvis det nå er så klar usikkerhet om hva grunnlaget er, må vi jo stille spørsmålet: På hvilket grunnlag har egentlig firmaene budt? Er det på grunnlag av Sponheims regler eller Opseths regler?

       Dette synes jeg er veldig tydelig når det gjelder boligdelen. Her snakkes det fra Sponheims side om 30 boligenheter og 200 studenthybler, men fra Jaglands side virker det altså som om man må opp i de 1 300 boligene. Og da er mitt spørsmål: Mener virkelig Steensnæs at Regjeringen til syvende og sist kan gå inn for et senter som altså gir en utbygging på 1 300 boliger?

Einar Steensnæs (KrF) : På ett punkt vil jeg være meget klar og presis, og det gjelder forholdet til de to alvorlige setningene ført inn i Dok.nr.8-forslaget. Det er ikke gjentatt. Det er godt nok for oss. Selve Dok.nr.8-forslaget hadde det som utgangspunkt og reiste den problemstillingen, og hadde det blitt gjentatt, hadde vi hatt en parlamentarisk situasjon som måtte avklares. Når det ikke gjentas, er det godt nok for oss.

       Så gjelder det det som Thorbjørn Jagland har gjentatt her, nemlig påstandene om at de tre punktene i høringene i næringskomiteen ikke skulle hatt noen betydning for konkurransen som er gjennomført. Der er det i våre merknader klart skrevet inn at de sju anbyderne med Regjeringens utgangspunkt likevel har holdt seg innenfor rammen av det som har vært konkurransen, og at alle sju derfor kan være med i sluttløpet. Det er avklarende. Det indikerer vel også at det næringsministeren har sendt ut av krav og retningslinjer for konkurransen, har vært i tråd med stortingsflertallets formuleringer. De har ikke kunnet påpeke at det har vært noen avvik fra det som ble lagt inn som en forutsetning, i forhold til det som faktisk ble sendt ut. Hadde det vært påpekt - og her har jo Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet lagt betydelig engasjement i og vekt på dette - ja, så måtte det jo ha avleiret seg i at i hvert fall ett anbud lå utenfor næringsministerens spesifikasjon. Ingen lå utenfor. Det mener jeg viser til fulle at næringsministeren på alle punkt har fulgt opp det stortingsflertallet har lagt til grunn for anbudsinnbydelsen.

Kjell Opseth (A) : Til representanten Steensnæs vil eg gjerne få lov å seie at når det gjeld spørsmålet om kven som har lagt vekt på kva når det gjeld å gje inn desse anboda, kan det vere like nært å tru at dei som har gjeve inn tilboda, har lagt vekt på Stortinget sine føresetnader.

       Men det var i og for seg ikkje det eg bad om ordet til. Frå parlamentariske leiarar for regjeringspartia blir det no gjentekne gonger forsøkt å stille spørsmål ved om brevet frå næringsministeren av 26. mai er ei stadfesting av det vi har meint heile tida, nemleg at krav og retningsliner som vart utsende av næringsministeren, ikkje var i samsvar med Stortingets vedtak nettopp på dei punkta som no næringsministeren seier ja til. Og om det no er slik at regjeringspartia spring frå næringsministerens brev, ja, då er vi om lag akkurat like langt. Og det vil eg ha avklart før denne debatten tek slutt. Står ein ved det næringsministeren har skrive i brev av 26. mai, eller gjer ein det ikkje?

Einar Steensnæs (KrF) : Det næringsministeren skrev, det skrev han som skrevet står! At vi stiller oss bak dette, er selvfølgelig rett og slett fordi vi mener at det er sammenheng når det gjelder de retningslinjene som næringsministeren sendte ut etter vedtaket av 25. februar i år og det som faktisk nå også presiseres i brevet til komiteen, hvor han i fire punkter svarer bekreftende ja på alle spørsmål. Det stiller vi oss selvfølgelig bak, fordi vi mener det er en sammenheng i det.

       Men at det er ulik oppfatning av de tre punktene, har jo våre medlemmer i næringskomiteen også i sine merknader slått fast, at en har « ulik forståelse av disse tre punktene », men at en har registrert at dette

« ikke har hatt noen betydning for konkurransen som er gjennomført og at de aktuelle tilbyderne på basis av regjeringens kravspesifikasjoner har levert tilbud i samsvar med Stortingets vedtak ».

       Det er det jeg forholder meg til. Når alle de sju anbyderne har levert inn anbud i tråd med Stortingets vedtak, skulle det mer enn tydelig nok vise at det næringsministeren har gjort, er å forholde seg lojalt til Stortingets vedtak og beslutning.

       Det har hele tiden vært rimelig klart at statsråden ikke delte flertallets syn hva gjelder etableringen på Fornebu, men det er med interesse vi har fulgt statsrådens holdning når det gjelder å se bort fra klare vedtak og intensjoner.

       Vårt utgangspunkt i denne saken har vært at når man står overfor forslag til omstillinger eller nye ideer, bør de vurderes ut fra to synsvinkler. For det første: Hva kan det nye bringe av positive og negative forhold? Og for det andre: Hva skjer hvis vi ikke går inn for det nye eller ikke foretar den foreslåtte omstillingen? Det siste spørsmålet er kanskje minst like viktig som det første.

       Etter mitt syn unnlater de som er mest negative i denne saken, å stille det siste spørsmålet. For det er jo ikke slik at bare vi sier nei til tung statlig medvirkning, vil det være problemfritt. Et IT- og kunnskapssenter vil komme under enhver omstendighet.

       For Arbeiderpartiet har det hele tiden vært avgjørende at staten kan være aktivt med og forme deler av sentret, slik at føringene fra Stortinget virkelig kan bli en realitet. I motsatt fall tror jeg det vil være all grunn til å frykte både sentralisering og støvsuging av Distrikts-Norge for kompetanse. At staten er aktivt og tungt med, er den beste garantien for at sentret virkelig utvikler seg slik myndighetene og dermed høyskolene og universitetene ønsker.

       Arbeiderpartiet har ikke tatt standpunkt til hvilke private interessenter som skal stå for etableringen. Det er heller ikke vår oppgave. Det har hele tiden vært vår forutsetning. IT Fornebu har vist hva som kan være mulig å få ut av et slikt senter av positiv effekt, både for landet som helhet og for distriktene. Andre kan kanskje gjøre det bedre?

       Flertallet ber i hvert fall Regjeringen snarest å foreta en verdifastsettelse av eiendommen, slik at man kommer videre i saken, og at man forsetter forhandlinger med tre eller flere interessenter på denne tiden. Arbeiderpartiet håper at når vi debatterer denne saken neste gang, kan vi konsentrere oss om sakens innhold og ikke statsrådens holdning til Stortingets vedtak.

       Nå vil jeg legge til at en nasjonal strategi for IT ikke bare kan ses ut fra denne saken. Vi har lang tradisjon for at nasjonale og lokale myndigheter drar i samme retningen, og kanskje spesielt i denne saken ser vi at mye av det samme skjer. Det tenkes på samme måte i en del kommuner og regioner over hele landet. Dermed er det mulig å gjennomføre det som var utgangspunktet, å benytte IT også som god distriktspolitikk. Derfor var det overraskende at spesielt sentrumspartiene før helgen gikk imot den elektroniske motorveien som Arbeiderpartiet har foreslått. Det er negativt for bedrifter i distriktene, og det er negativt for distriktenes muligheter til å dra veksler på f.eks. KS, som kan bruke kompetanse og det elektroniske systemet som det framtidige IT-senteret utvikler, til å organisere f.eks fjernundervisning for landets kommuneansatte.

       For å lykkes i den strategien som et IT-senter på Fornebu er en del av, må vi klare å ta vare på både de bedriftene og de sentrene som er bygd opp over hele landet. Vi ser at enkelte vurderer å flytte ut av distriktene nå, nettopp fordi det ikke er lagt til rette for at de skal få utvikle seg i distriktene. Dette er den største trusselen mot at dette skal bli en god distriktsnæring. Sånt kan skje når ikke sentrumspartiene engang er i stand til å legge en god, nasjonal strategi, men bare er opptatt av å begrense statens deltakelse og dermed risikerer å vingeklippe distriktene.

Jan Petersen (H) : Da denne saken var oppe som en del av referatet for en tid tilbake, sa jeg at det var en besynderlig sak, og jeg må nok si at den er blitt enda mer besynderlig nå, ikke minst etter å ha lyttet på både Fremskrittspartiets, Arbeiderpartiets og regjeringspartienes oppfatning av hvem av dem som egentlig har vunnet, og hvem som har bakket ned. Hvis man noensinne skulle definere et bevegelig mål, tror jeg det må være IT Fornebu-saken, for her har jammen tingene beveget seg, og uklarhetene er fortsatt det som står igjen som det karakteristiske.

       Men jeg må si at jeg ikke tror det er noen rimelig tvil om at det er Stortingets største og neststørste parti som gjennom sitt Dok.nr.8-forslag har satt i gang en prosess som de slett ikke hadde tenkt igjennom, og at de lever etter den ganske lykkelige setning at veien blir til mens du går.

       Realiteten er at de fremmet massiv kritikk i sitt Dok.nr.8-forslag som de ikke har gjentatt, og som Steensnæs meget korrekt sa hadde klare konstitusjonelle føringer. Det som er realiteten, er at næringsministeren i sitt brev ikke har endret en tøddel på det anbudsgrunnlag som de to partiene så kritisk omtalte. Det er jo realiteten. Det flertallspartiene har ønsket å realisere, var fullt mulig å realisere innenfor de forutsetninger som næringsministeren trakk opp. Det sier bare en ting, nemlig at hele dette Dok.nr.8-forslaget var en eneste stor misforståelse, fordi det har ikke vært nødvendig å endre på oppleggene for å få til det som flertallet ønsker seg.

       Det flertallet derfor gjør, og det bærer innstillingen helt tydelig bud om, er at de simpelthen ønsker å glemme hele kritikken. Men jeg må nok si at hvis man først hadde ønsket å glemme hele kritikken, synes jeg også man like godt kunne glemme kritikkens konklusjon, nemlig at Stortinget skal sette i gang saksbehandlingen. Man skal huske på at den konklusjonen kom jo fordi flertallet mangler tillit til at næringsministeren og Regjeringen gjør den jobben som de ønsket at de skulle gjøre. Konklusjonen har de beholdt, men de har glemt selve premisset.

       Jeg sa at uklarhetene er det gjennomgående her, og det må jeg nok si at jeg fortsatt synes de er. Hvis det altså er slik at hvorvidt det blir 30 boliger eller 1.300 boliger, er et uvesentlig og uavklart spørsmål, står det for meg som en ganske avgjørende uklarhet i en så stor sak.

       En annen ting som er uklar, er: Hva mener egentlig partene med punkt 6 i vedtaket fra 25. februar? Her tror jeg også det ligger ting som enkelte av partene vil ønske å glemme. Ikke minst er spørsmålet: Hva ligger egentlig fortsatt i « den store statlige deltakelsen »? Vi skal ikke være i tvil om at slik opplegget er, er vi i ferd med å få en betydelig statlig deltagelse i næringsvirksomhet i Norge. At Arbeiderpartiet gjør det, er jo ikke så underlig, men at Fremskrittspartiet gjør det, er mer enn underlig. Og det er ekstra underlig fordi Fremskrittspartiet har forsøkt å tegne to bilder av seg selv i løpet av dette året. Det ene er at de har sagt det samme om politiske spørsmål i 15 år. Det sa Carl I Hagen på fjernsynet forrige uke. Og jeg må ærlig talt si at på dette punktet har de ikke sagt det samme. Her er det en politisk saltomortale. Det partiet som en gang gikk knallhardt mot statlig deltagelse, går nå uten noen form for utredning inn for en av de største statlige deltagelser i næringsvirksomhet som vi noensinne har hatt. Det har ikke partiet sagt i 15 år.

       Så har dessuten Carl I Hagen forsøkt å skape et bilde til, nemlig at alle de tanker han har tenkt, har han til enhver tid tenkt først. Og jeg må nok si til Fremskrittspartiet at den tanken som her fremmes om den store statlige deltagelse, er en tanke sosialistene har tenkt først. At man nå tenker annerledes, det får så være, men da kan man ikke si at man har sagt det samme i 15 år.

       Det er derfor åpenbare kursskifter vi her står overfor. Og det vi da ser, er det Fremskrittspartiet vi har sett i mange år, som hopper og spretter litt rundt i det politiske terrenget.

       Kjell Opseth (A) : Det er mange som hevdar at Høgre er på sidelinja i norsk politikk, og i denne saka får vi til overmål dokumentert desse utsegnene. Høgre har ikkje i det heile synspunkt på korleis ein skal utvikle ei næring som vi alle veit er ei framtidsnæring. I tilfelle det i det heile skal vere noka utvikling på dette området, skal det eine og aleine skje på privat initiativ i ei tid der vi ser at stadig fleire nasjonar finn det nødvendig med tett partnarskap mellom privat og statleg kapital for å møte slike utfordringar. Og så i ein debatt der dette er svært viktig, set høgrerepresentanten Inge Lønning seg stort sett til å fronte saka. Eg meiner å seie at etter det som skjedde i formiddagsmøtet, dreg eg framleis ikkje i tvil representanten Inge Lønning sine teologiske kunnskapar, men eg begynner å lure litt på hans teoretiske kunnskapar, for det er ikkje nokon særleg tvil om at det nok skal meir til enn fromme, gode og kjappe kommentarar i ei sak som denne.

       Spørsmålet mitt til representanten Petersen er: Kvifor er Høgre imot eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu som det no viser seg at eit stort fleirtal av dei verkeleg store norske verksemdene gjerne vil ha - og gjerne vil ha i samarbeid med staten, og kanskje nettopp difor? Då må det vere ein brest i Høgre si industripolitiske tenking.

Jan Petersen (H) : Jeg synes det var særdeles oppløftende at Opseth nå velger å gå tilbake til og snakke om selve innholdet i saken, slik vi gjorde den 25. februar, og ikke gjøre et eneste forsøk på å redde dette pinlige Dok.nr.8-forslaget som han selv har satt sin underskrift under. Og det er vel et uttrykk for at også Opseth har forstått at dette var et forslag uten grunnlag.

       Når det så gjelder de spørsmålene han fant å ville stille, vil jeg for det første si at vi nettopp i debatten 25. februar, som Opseth da åpenbart ikke husker, gjorde rede for hvordan vi ønsker å utvikle dette senteret. Her vil man se at vi har to hovedkomponenter med hensyn til etterutdanningen - det gjelder det de offentlige institusjonene skal inn med, og det gjelder det som private engasjementer skal inn med. Men det som er poenget med dette opplegget, er at det tar høyde for markedets reaksjoner på det som kommer ut. Det som ikke minst er problemet med Opseths forslag, er de store boligdelene, som de riktignok snakker mindre og mindre om, men som fortsatt ligger under der, og som ikke bør være der.

       Opseths problem er selvfølgelig - han kan rette alle mulige innvendinger mot Høyre - at IT-næringen selv kanskje er den aller fremste kritikeren av denne ideen hans. Det er jo hans første problem. Det er liksom den gammeldagse industrireisingen som Opseth har vokst opp i, som fortsatt preger hans virkelighet. Men ved inngangen til et nytt årtusen blir en gammeldags kraftsosialist litt avleggs.

Carl I Hagen (Frp) : Jeg tenkte jeg først skulle stille Høyre-lederen noen spørsmål om dette med det parlamentariske system og de synspunkter hr. Gabrielsen og delvis hans partikollega Inge Lønning kom med i formiddagsmøtet, og høre om Høyre-leder Jan Petersen er enig i dem. I så måte vil Stortinget, hvis det blir gjennomført, gå usedvanlig gode tider i møte, fordi ca 80 % av saksmengden i dette hus da ikke ville eksistere lenger. Og vi vil i hvert fall ikke få oss forelagt en sak som det vi har fått fra næringsministeren om bruk av eierrettighetene i Norsk Hydro i forbindelse med en aksjeemisjon eller tilbud, for det er jo sånne småting som ligger under Regjeringens fullmakter og som Stortinget selvsagt ikke skal blandes borti. Er det virkelig slik at Høyre mener at Stortingets innflytelse skal begrenses så enormt at vi aldri skal ta stilling til de virkelig store sakene? En sånn stor sak er selvsagt utvelgelsen av det selskapet eller den selskapskonstruksjon som skal stå for byggingen, gjennomføringen, ledelsen og etableringen av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu i henhold til Stortingets vedtak.

       Hr. Petersen later som om dette Dok.nr.8-forslaget ikke har betydd noe. Det har fått på skinner, på normal måte, denne saken, og da er det selvsagt Stortinget som til slutt skal fatte vedtak om hvilket selskap eller hvilken selskapskonstruksjon som skal ha nettopp det oppdraget. Det er det det har vært noe tvil om. Det er det ikke lenger noen tvil om. Regjeringen skal utføre sitt helt ordinære saksarbeid og komme med sine anbefalinger i en proposisjon, og så er det Stortinget som treffer den endelige beslutning. Dette Dok.nr.8-forslaget var nødvendig for å få det på plass. Kan ikke hr. Petersen i hvert fall se at vi har oppnådd det med Dok.nr.8-forslaget?

       Og når det gjelder utskjellingen og kritikken av Fremskrittspartiet fra Høyres leders side, tar jeg det med knusende ro. Vi har alltid stått på at det er en offentlig oppgave å sørge for en skikkelig utdanning av det norske folk, og det har ganske enkelt ikke hr. Petersen oppfattet når det gjelder prosjektet på Fornebu.

Jan Petersen (H) : Jeg må si at den siste kommentaren fra Hagen er helt åpenbart useriøs. For det det dreier seg om, er ikke om staten skal stå for utdannelse, det vet Høyre som utdannelsesparti meget godt, og vi har en politikk for det området. Men det som har vært spørsmålet, og som hr. Hagen aldri har greid å svare på enda så mange ganger vi har diskutert dette, er hvorfor man skal inn med denne store statlige industrireisingen. Og nettopp det at han nå ikke snakker om dette, tyder på at han er på vei ut av det. Men når hr. Hagen sier dette, er det muligens fordi han oppfatter alle innvendinger mot det han sier, som utskjelling av seg selv, og jeg synes at Fremskrittspartiet, som Stortingets nest største parti, på dette punktet burde vise noe mer modenhet.

       Så til selve hovedpoenget med Hagens innlegg. Det er jo flertallet selv som gjennom vedtaket i februar har bestemt hvordan saksbehandlingen skulle være. Så fant de ut, fordi de rettet knallhard kritikk mot statsråden, at de måtte legge om saksbehandlingen. I mellomtiden har de glemt den knallharde kritikken, men de har altså blitt stående igjen med selve konklusjonen fra denne knallharde kritikken, nemlig at de vil at Stortinget skal overta saksbehandlingen. Dette er en helt konkret vurdering av den saken vi står overfor. Og jeg er meget forbauset over at hr. Hagen spør meg om generelle parlamentariske prinsipper nettopp på bakgrunn av dette. Det det dreier seg om - jeg ville faktisk gitt flertallet det råd - er at de burde stått ved den behandlingsmåten som de vedtok den 25. februar.

       Det er noe underlig ved Hagens innlegg. Noen ganger lurer jeg faktisk på om han husker hva han vedtok den 25. februar.

Carl I Hagen (Frp) : La meg først minne representanten Petersen om at dette er et replikkordskifte etter hans innlegg, og ikke mitt, i og med at han sier at jeg burde svart på hans spørsmål når jeg tok replikk for å stille ham spørsmål. Bare for å oppklare det.

       Og så husker jeg godt vedtakene fra 25. februar i seks punkter. De var helt greie, inntil noen begynte å tolke det at Regjeringen utpeker det selskapet som skal få i oppdrag å etablere kunnskapssenteret, dit hen at det ikke skulle legges frem for Stortinget til behandling og godkjennelse. Det var den uklarheten som bl.a regjeringspartiene og hr. Petersen skapte, at når Regjeringen skulle gjøre den ordinære jobben, tolket man det dit hen at saken ikke skulle tilbake til Stortinget, som jo er en helt normal foreteelse, og som selvsagt lå i kortene. Da ble det nødvendig med et Dok.nr.8-forslag for å sette dette på plass. Det var i litt skarpe formuleringer, slik at når det til slutt kom til enighet mellom regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, så hadde alle et eller annet de kunne si de hadde vunnet frem med. Det var derfor det var litt skarpe formuleringer, slik at også Regjeringen skulle bli fornøyd, når de til slutt var med på det som var det viktigste å bli med på.

       Det hr. Petersen ikke har oppfattet når det gjelder IT-undervisning, er at det er intet som går så fort som utviklingen der. Og skal de som driver med IT-undervisning, være på topp og følge med i tiden, så må de samtidig som de underviser, også jobbe i IT-bedrifter. For hvis man har fått sin utdannelse for fire år siden, er man akterutseilt. Det er nettopp kombinasjonen av det private, dynamiske innslag og den offentlige delen som skal stå for undervisningen, koblingen her, som er en av de positive og fornuftige tingene. Der er det i hvert fall klart at hr. Petersen leder et konservativt parti, for de lever bare i gamle dager og er ikke i stand til å fornye seg inn i det neste årtusen - eller 1999, som vi nå er i.

Jan Petersen (H) : Med utgangspunkt i det siste må jeg få minne Hagen om at det eneste jeg sa om Fremskrittspartiet, var at de nå var nødt til å bestemme seg - for enten har de foretatt en politisk kursendring, og det er i og for seg greit nok, eller så er dette det samme som de har sagt i 15 år. Jeg sier bare at det er ikke slik at Fremskrittspartiet her har vist noen klar linje, det er nettopp denne 180 graders snuingen, eller saltomortalen eller hva man vil, til fordel for stor statlig industrireising som er det nye. Og det er helt greit, men da kan man ikke samtidig si at man har sagt det i 15 år. Det må også Hagen akseptere.

       Ellers må jeg ærlig innrømme at Hagen nå improviserer ganske fritt, for det han påstår, er faktisk at de ansatte i bedriftene der ute, nærmest - ja, det er et krav til dem - også skal drive en del av undervisningen. Det gir meg en noe nærmere forklaring på punkt 6 i vedtaket av 25. februar, som foreløpig har vært ganske uklart. Men jeg er ikke sikker på om denne føringen, som er ganske konkret, i virkeligheten også deles av alle i flertallet.

       Ellers vil jeg gjerne si at hans poeng om at det ikke har vært klart hvordan saken skal behandles, synes jeg er mer enn underlig. Det står nemlig i punkt 1 i vedtaket fra 25. februar: « Snarest og før 1. juni 1999 utpekes hvilket selskap som skal få i oppdrag ... » Utpekes kan bare bety én ting, nemlig at da får den som skal gjennomføre det, vite at han skal gjennomføre det, og at det har bindende virkning.

       Hvis flertallet hadde ment at saken skulle tilbake igjen til Stortinget, ville de selvsagt sagt det, men det gjorde de altså ikke. Så her er det flertallet som har ombestemt seg når det gjelder sak.

       Ellers er jeg enig med Hagen på ett punkt, nemlig at det ikke var han som holdt innlegg. Ja, det er faktisk en av manglene ved denne debatten at Carl I Hagen er den eneste parlamentariske lederen som ikke fremstiller seg her for å holde et innlegg, og så få replikkordskifte etter seg. Det kan jeg imidlertid godt forstå at han har valgt ikke å gjøre. (Munterhet i salen)

       På disse tre månedene er det utformet et detaljert konkurransegrunnlag innenfor rammen av Stortingets vedtak, og det er gjennomført en konkurranse om å legge fram den beste planen. Jeg er glad for at mange har tatt imot utfordringen om å delta i konkurransen, og at det ved fristens utløp, den 18. mai, ble levert inn flere seriøse og gode planer for utviklingen av Fornebu-senteret.

       I innstillingen som behandles her i dag, legges det opp til at Regjeringen innen den 1. juni skal ta stilling til hvilke aktører en vil forhandle videre med. Slik saken har utviklet seg, tror jeg det er en bedre løsning enn å skulle beslutte hvem som har den aller beste planen innen den 1. juni, som jo er i morgen. Blant tilbudene som interessentene har levert inn, er det flere planforslag som er så gode og så seriøse at det er mest forsvarlig å ta med flere av dem i videre forhandlinger. Jeg tror det vil skape det best mulige grunnlaget for til slutt å kunne velge en av dem.

       En grunn er at denne saken gjelder store verdier som er fellesskapets eiendom. Det er i seg selv en viktig grunn for videre forhandlinger, ettersom en her skal komme fram til samarbeidsformer som både gir det beste IT-senteret, og som også sikrer en forsvarlig forvaltning av eiendommer til mange hundre millioner kroner. Det er det økonomiske aspektet.

       Gjennom forhandlinger må staten også sikre seg at de mange andre forutsetninger Stortinget har lagt til grunn for senteret, vil bli realisert. Det gjelder ikke minst at senteret skal fungere i et samspill som styrker regionene og ikke svekker dem. Videre skal senteret ha de nødvendige kvaliteter for å hevde seg internasjonalt, og de etablerte offentlige utdanningsinstitusjonene skal ha kontroll med egen virksomhet på Fornebu. Det trengs forhandlinger for å være sikker på at tiltalende og kreative forslag i tilbydernes plandokumenter lar seg gjennomføre i praksis og blir gjennomført i praksis.

       Jeg synes likevel det er rett å presisere at Regjeringen var beredt til å følge opp ordlyden i Stortingets opprinnelige vedtak av 25. februar; at en allerede nå skulle utpeke hvilket selskap som skal få i oppdrag å utvikle og gjennomføre planene om et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Det ville imidlertid gjort de videre forhandlinger mer krevende og medført en større risiko for at disse forhandlingene ikke ville ført fram.

       Det har vært fokusert mye på EØS-reglene om konkurransevridende statsstøtte i debatten om Fornebu-senteret. Jeg synes det er viktig å få fram at disse reglene ikke er der som en ubegrunnet formell begrensning av statens handlefrihet, men at de er til for å sikre at en aktør i markedet ikke gis særbehandling av staten. Disse reglene er altså med og sikrer konkurransen i næringslivet.

       Arbeidet med å fastsette takst for statens eiendommer på Fornebu vil skje i samsvar med EØS-reglene og bli gjennomført så raskt som mulig. Takst vil bli gjennomført i sommer etter at kommunestyret i Bærum har behandlet kommunedelplan 2 for området. En vedtatt kommunedelplan som fastsetter hva eiendommene kan utnyttes til, er et nødvendig grunnlag for å kunne fastslå eiendommenes verdi.

       Regjeringen vil, i tråd med de framsatte forslag til vedtak, legge fram en stortingsmelding om status og opplegg for videre forhandlinger innen vårsesjonens slutt. Innstillingens forslag til vedtak om at saken legges fram i en stortingsproposisjon senest den 1. oktober er også i samsvar med det forbehold Nærings- og handelsdepartementet har tatt i sine krav og retningslinjer fra den 8. april. Her opplyses det om at « økonomiske disposisjoner Regjeringen ikke har fullmakt til å gjøre på egen hånd, vil måtte legges fram for Stortinget for beslutning ». Proposisjonen vil også inneholde Regjeringens vedtak om samarbeidspartner og opplegg for IT- og kunnskapssenteret.

       Etter min vurdering er det ingen av forslagene til vedtak her i dag som endrer på den fremgangsmåte de ulike tilbyderne har blitt forespeilet og lagt til grunn for sin deltakelse i konkurransen om Fornebu-senteret. Det er viktig, fordi staten må oppfattes som en forutsigbar part i slike saker.

       Jeg har merket meg at flertallet i innstillingen sier at de « er noe usikre på nødvendigheten » av Spjøtvoll-utvalget, og at dette kostet tid. Etter min vurdering er arbeidet som er utført i departementene fra den 18. mai og fram til i dag, et resultat av de detaljerte retningslinjene Spjøtvoll-utvalget la grunnlaget for, innenfor rammene av Stortingets vedtak av den 25. februar. Uten et slikt konkret konkurransegrunnlag ville Regjeringen stått overfor et svært omfattende og vanskelig evalueringsarbeid.

       Spjøtvoll-utvalget gav også planene om Fornebu-senteret en sterkere faglig forankring i våre universitets- og høyskolemiljøer. Jeg vil tro at en slik faglig forankring sammen med den omfattende, åpne debatten og den reelle konkurransen som er gjennomført, gjør at vi vil få et IT- og kunnskapssenter på Fornebu som det vil være bred oppslutning om.

       Diskusjonen i dag har m.a. gått på kven som er best skikka til å tolke Stortinget sitt vedtak, om det er stortingsfleirtalet sjølv eller om det er statsråd Sponheim og departementet og kanskje òg representantar frå regjeringspartia. Det er viktig at vi no på tampen av debatten får avklårt om statsråden vil følgje opp krava og retningslinjene slik det går fram av brev av 26. mai, når det gjeld desse tre punkta i det vidare arbeidet, eller om dette er eit forsøk på å omgå dette gjennom tolking. Det er ikkje tvil om at fleirtalsinnstillinga i dag byggjer heilt og fullt på dei føresetnader som framgår av brev av 26. mai.

       Så litt til dette med verdifastsetjing. Eit av vedtaka i februar er framleis ikkje sett i verk, og eg spør statsråden: Er det ikkje slik at vi kunne risikert å få saka inn for ESA dersom vi hadde gått vidare med berre ein aktør?

Statsråd Lars Sponheim : Representanten Opseth bad meg svare på spørsmålet om hvem som er best skikket til å tolke et stortingsvedtak. Det vil det nok alltid være ulike meninger om, men det er i alle fall Regjeringens plikt å legge til grunn Stortingets vedtak og tolke og etterleve det etter beste evne. Det har også Regjeringen gjort i denne saken. Og skulle kritikken framsatt i Dok.nr.8-forslaget også kommet fram i innstilling til Stortinget i dag, hadde vi nok stått overfor en mer problematisk stortingsbehandling enn det vi nå gjør. Da hadde nok flere enn bare jeg vært representant fra Regjeringen i den indre ring. Men legg merke til det som er sagt om dette forholdet av flertallet fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i innstillingen i dag, og det kan jeg slutte meg til. Der sies det:

Øystein Hedstrøm (Frp) : Jeg vil gjerne uttrykke noe som svært få av de som har holdt innlegg i dag, har snakket om. Vi bør alle være glade for at det nå står en rekke gründere, industrialister og investorer som vil investere i Fastlands-Norge og i milliardklassen - det antydes 2, 4, 5 og 6 milliarder - og det er ganske lenge siden sist. Dette storting har mest vært opptatt av å diskutere alle de milliardene fra norske investorer som går ut av landet, at det tallet er langt høyere enn det utlendinger investerer i Fastlands-Norge.

       Jeg er litt bekymret på bakgrunn av de signaler som kom fra Regjeringen da næringskomiteen i vinter behandlet eierskapsmeldingen og næringsmeldingen. Det var jo litt kosmetikk, det skal jeg innrømme, men noe som i realiteten ville bety noe for at vi skal få flere arbeidsplasser, bedrifter og verdiskaping i Fastlands-Norge, manglet, det var helt tydelig slik som jeg og Fremskrittspartiet ser det. Det var mest en administrering av en næringspolitikk for utflytting fra landet, og det ser vi jo en rekke praktiske eksempler på.

       Det var noe i Sponheims innlegg som det kunne være greit å få en oppklaring på. Han sa at innenfor den helhetlige planen, hvor det nå skal utvikles et IT- og kompetansesenter, var det viktig å styrke regionene, og at vi også skulle hevde oss internasjonalt. Det er riktig, det er ikke bare snakk om det fysiske Fornebu. Internasjonale bedrifter skal trekkes til Norge, og det skal etableres et nettverk med regionene. Vil statsråden i sine samtaler med de aktuelle interessentene be om at disse til høsten fremlegger konkrete resultater av sine regionale og internasjonale satsinger? Og videre: Hvor stor vekt legger Regjeringen på denne typen spørsmål sammenlignet med planene for det fysiske Fornebu (presidenten klubber) når det gjelder forhandlingene med de interessentene (presidenten klubber igjen) som skal være kapable til å utvikle dette IT- og kunnskapssenteret?

Ansgar Gabrielsen (H) : I de forskjellige innlegg i dag er det mange som har begynt med å si at det er mye å glede seg over - og det « gledes », holdt jeg på å si, både på den ene og den andre siden av bordet. Da jeg hørte Steensnæs hadde ordet, var det et ord som rant meg i hu, å trå vannet. Det er også en måte å overleve på når en ligger der.

       Jeg må si at et interessant spørsmål, som er blitt mer interessant jo flere som har hatt ordet, er dette forhold: Regjeringspartiene sier at det ikke er slik at statsråden har endret oppfatning mellom det brevet av 14. april som ble sendt som svar til Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, og det brevet som er av 26. mai. Et av mine spørsmål til statsråden er om han deler regjeringspartienes utsagn i dag om at det ikke står noe annet i brevet av 26. mai enn det som stod i det brevet som var sendt som det opprinnelige svarbrev. Jeg er klar over at det er to tolkninger, Fremskrittspartiets og Arbeiderpartiets på den side og regjeringspartienes på den andre, men har statsråden den oppfatning at det i realiteten er det samme som står i de to brevene?

       Så til et annet spørsmål, som jeg synes det skulle vært interessant å få et ja- eller nei-svar på. Det gjelder den tenkte situasjon at dette Dok.nr.8-forslaget ikke hadde foreligget. Ville da statsråden i den proposisjon som skulle fremmes for Stortinget om de spørsmål som Regjeringen ikke har fullmakt til å forestå avgjørelse i, ha tatt med dette som gikk på hvilket selskap som skulle få utbyggingen - eller ikke? Altså underforstått: Var det statsrådens oppfatning 25. februar at også det skulle avgjøres av Stortinget?

Statsråd Lars Sponheim : Til det første spørsmålet, som jeg i og for seg har svart på i mitt første svar: Jeg legger til grunn det som i dag står i stortingsinnstillingen fra flertallet - Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - hvor de peker på at grunnlaget for Dok.nr.8-forslaget var at det hadde oppstått forskjell i oppfatning mellom Stortingets flertall og Regjeringen om hvordan dette vedtaket skulle tolkes. Det må jo alle som følger samfunnsdebatten, forstå, at her har det tydeligvis vært forskjellig oppfatning. Jeg opplever at vi, gjennom det som har skjedd, og gjennom de svar jeg har gitt, nå kan si at det ikke lenger er så store ulikheter i oppfatning av hva som ligger i krav og retningslinjer for dette senteret. Så kan man selvsagt reflektere over om det var nødvendig å gå den veien for å kunne komme til at oppfatningen ikke var så ulik som det den var på et punkt. Det får ettertiden ha en mening om. Det er slik at når debatter tilspisser seg, blir det fort avstander, og når to kraftgutter fra Vestlandet møtes, kan det bli harde tak av det. Jeg ser ikke bort fra at vi ved en annen måte, ved å ha kommunisert i en tidlig fase, kunne ha gjort klart at det her ikke var så veldig stor forskjell i oppfatning. Det har i alle fall denne behandlingen nå vist.

       Jeg er veldig klar på at alt det jeg har svart, er i samsvar med det jeg hele tiden har lagt til grunn i kravspesifikasjonene. Der synes det å være en noe annen oppfatning. Det har vi fått avklart gjennom dette, og det viktige med hensyn til denne behandlingen sett i ettertidens lys, tror jeg er at Stortinget og Regjeringen nå gir seg noe bedre tid til å gå videre med tre interessenter. De er så gode, har såpass ulike kvaliteter, at det ville ikke, tror jeg, gitt det beste resultatet om Regjeringen gjennom sitt vedtak i dag måtte ha bestemt seg for en av dem. Jeg tror denne prosessen vil sikre det beste resultatet, og det tror jeg vil være det viktige gjennom denne behandlingen.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : For tida er det altså sju interessenter som har meldt seg til det aktuelle senteret på Fornebu. Næringslivet har etter kvart vist stor interesse for dette prosjektet, men interessa hjå statsråd Sponheim og hans regjering har dessverre sete langt inne. Men det er bra at dette kjem no, og ein kan gjenta at me i Arbeidarpartiet faktisk er svært positive til at det er så mange interessenter. Det stadfestar det me har sagt heile tida, at dette er viktig. Men prosessen har teke lang tid, og tid er veldig viktig generelt i eit samfunn i stadig raskare omvelting og spesielt på denne sektoren. Ser ikkje statsråden at me kan ha tapt verdifull tid i forhold til konkurrerande prosjekt i naboland eller andre land i Europa?

       Så må eg spørja om statsråden sitt innlegg inneber at han igjen seier at hans tolking er riktigare enn stortingsfleirtalet si tolking, at han opplever at han står fritt til å tolka Stortinget sitt vedtak. Eg opplevde iallfall at det vart hengande i lufta. Då er me i tilfelle tilbake til den 23. april, då statsråden svara fylgjande på eit brev frå Stortinget:

« På denne bakgrunn anser jeg at det ikke er grunnlag for å gjøre endringer i krav- og retningslinjene. »

       Har me kome i ein situasjon der stortingsfleirtalet må gå inn og fortelja statsråden korleis ein tolkar og kva ein meiner med sine eigne vedtak, og kan risikera at statsråden opplever at han står friare enn det som ligg i premissane i denne saka?

Statsråd Lars Sponheim : Det er veldig bra for utviklingen av dette senteret at det har meldt seg så mange interessenter. Mye av det arbeidet som er lagt ned fra Regjeringens side, har vært viktig for å få fram mange interessenter. Jeg legger uten videre til grunn, og jeg har ikke noen grunn for å mene noe annet, at et samlet storting er glad for at vi har hatt en reell konkurranse, og at det har kommet fram gode interessenter som det nå skal arbeides videre med. Alle som har fulgt min argumentasjon gjennom det siste halvannet året i dette spørsmålet, vet at jeg har vært genuint opptatt av at når det gjelder så store spørsmål, så viktige oppgaver i samfunnet som å spille en rolle fra privat sektor i utviklingen av dette, er det viktig å ha en reell konkurranse.

       Samarbeid er bra, men det er også viktig i en konkurranse om å komme fram med gode ideer og gode konsepter, og å ta det beste ut av folk og interessenter. Jeg tror faktisk det vil vise seg når stortingsmeldingen kommer og en får anledning til å gå inn i de tilbudene som her er lagt fram, at denne konkurransen faktisk har skjerpet og bedret de konseptene som er der, betydelig. Det tror jeg det er grunnlag for å få fram. Da har vi det beste utgangspunktet. Det har faktisk ikke vært der før.

       Så til dette med tidsfaktoren. Det er klart at dette er komplisert og det har tatt tid. Men jeg skal igjen minne om at det helt avgjørende poenget her - og det har faktisk vært kjent veldig lenge, det har vært kjent ved hver stortingsbehandling - er at vi er avhengig av Bærum kommunes behandling av reguleringsplanen for å kunne finalisere, eller gjøre siste del av dette for å komme i gang. Vi er jo på sett og vis i den situasjonen at vi i dag også venter på å få vedtatt en reguleringsplan der ute for å få en takst, og på det viset få fastsatt verdien og laget den endelige organisasjonen rundt dette.

Ansgar Gabrielsen (H) : I min første replikk stilte jeg statsråden to spørsmål. Han svarte på det ene, men unnlot å svare på det andre. Det spørsmålet var som følger: Sett at dette Dok.nr.8-forslaget ikke hadde vært fremmet? Det ville for det første betydd at vi hadde unngått denne debatten, men premissen som da måtte ha vært til stede, var at det var en felles oppfatning hos flertallet og Regjeringen av hva som lå i Innst.S.nr.99, som vi behandlet i denne salen 25. februar.

       Mitt spørsmål er: Var det statsråd Lars Sponheims og Regjeringens oppfatning den 25. februar 1999 at Regjeringen eller Stortinget skulle velge ut det samarbeidsselskapet som skulle inn på Fornebu - en tolking på bakgrunn av innstillingens og forslagets ordlyd og den debatten som fulgte den 25. februar? Spørsmålet er altså: Var det statsrådens oppfatning at det var Stortinget som skulle fatte beslutningen om samarbeidspartner, eller at det var Regjeringen? Jeg håper det var klart.

Statsråd Lars Sponheim : Det var i alle fall Regjeringens og statsrådens klare oppfatning den 25. februar at her var det ikke mye å gå på når det gjaldt tidsfristen 1. juni. Det betød at vi ganske omgående kastet oss rundt og la et løp for å kunne oppfylle dette vedtaket innen 1. juni. Det har i denne saken, både ved direkte ordbruk og ganske nær ordbruk, vært raslet med ordet mistillit, men aldri inne i denne sal. Det har vært gjort ute, og det har også vært knyttet til fristen 1. juni. Da sier det seg selv at Regjeringen la seg betydelig i selen for å kunne gjøre ferdig jobben innen 1. juni. Som jeg har sagt, var vi også beredt til det. Men når vi nå har valgt dette løpet som gjør det mulig å gå videre med tre interessenter, er det klart det beste for utviklingen av selve senteret. Det må være det viktigste tross alt, og ikke selve prosedyren og saksbehandlingen.

       Så til det konkrete spørsmålet om hvordan jeg og Regjeringen tenkte rundt utvelgelsen. Det var faktisk slik at få uker etter dette vedtaket utformet vi de endelige kravspesifikasjonene. Der tok vi klart forbehold om at vi måtte komme tilbake til Stortinget for å få gjort vedtak som Regjeringen ikke hadde fullmakt til å gjøre. Det er interessentene orientert om gjennom det konkurransegrunnlaget vi stod overfor. Her er det mange sammensatte spørsmål, og det er store beløp involvert. Det er derfor åpenbart at Regjeringen må legge fram for Stortinget en bred sak hvor alt dette kommer fram. Det vil nå bli gjort gjennom en proposisjon, hvor alle de økonomiske størrelsene og resultatet av de forhandlingene som skal foregå gjennom sommeren og tidlig høst, legges fram for Stortinget. Da vil Stortinget på vanlig måte få seg forelagt de vedtak som Regjeringen ønsker at Stortinget skal fatte.

       Det er en åpenbar misforståelse fra statsråd Lars Sponheim.

Statsråd Lars Sponheim : Jeg har vanskelig for å se at det var en åpenbar misforståelse, for jeg mener jeg svarte på det. Regjeringen la til grunn at dette måtte tilbake til Stortinget, og når Stortinget får dette sakskomplekset tilbake til endelig vedtak, er det selvsagt opp til Stortinget å overprøve Regjeringen på de punkter det måtte gjøre. Regjeringen kommer til å fatte sine vedtak på dette punkt, også på utvelgelse, og så vil alt sammen legges inn i en proposisjon som vil gå til Stortinget innen de tidsfrister som i dag blir fastsatt.

       Den første debatten kan det ikke herske noen tvil om konklusjonen av, uansett syn på Fornebu. Det må være slik at Stortingets uttrykte vedtak skal følges av næringsministeren. Man kan være skeptisk til sider ved senteret på Fornebu, men samtidig varme tilhengere av parlamentarismen. Og settes de to hensynene opp mot hverandre, vil valget være enkelt: En statsråd må følge stortingsvedtak. Og det har vært uklart om statsråden i dette tilfellet ville gjøre det. Nå avklarer statsråd Sponheim i sitt brev til næringskomiteen de spørsmålene, og dermed skulle den siden av saken være på sporet.

       Så til den andre siden av dette: innholdet i et IT- og kunnskapssenter og de sidene ved det som har skapt den uklarheten vi har hatt de siste ukene. Mange rundt omkring i landet har hatt kritiske innvendinger mot en slik storsatsing på et IT- og kunnskapssenter på det som er kalt den beste tomta i landet, i kjernen av det sterkeste pressområdet i Norge. Det er ikke slik at samspill mellom næringsliv, forskning og utdanning innenfor IT-området er oppfunnet gjennom planene om et IT-senter på Fornebu. Bekymringen har dreid seg om flere forhold. Vil et slikt senter tappe andre deler av landet for folk med viktig kompetanse? Vil et slikt senter medføre en subsidiering av IT-satsing på Fornebu framfor andre steder i landet? Og vil et slikt senter gå på bekostning av midler til forskning og utdanning ved allerede etablerte institusjoner og etablerte næringsparker på IT? Jeg forstår den bekymringen som er kommet til uttrykk. Derfor er det viktig at vi har hatt og har en skikkelig debatt. Men at det skulle bli et næringssenter innenfor IT på Fornebu, er for lengst avklart. Og ikke bare det. Det fikk også oppslutning fra både Høyre og sentrumspartiene sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, selv om det ikke alltid høres slik ut.

       Prosessen dreier seg nå om innholdet i dette senteret, om hvordan det skal utformes. Mye av det ligger klart i Stortingets vedtak, men mye skal også utformes i drøftingene mellom staten og de private aktørene. Etter mitt syn er vi nå i ferd med å få et resultat som imøtekommer mye av den bekymringen som er uttrykt fra distriktene utenfor Oslo. Det er mulig å få til et senter som arbeider med og ikke mot IT-miljøene rundt omkring i Norge. Det er mulig å få til et IT-senter som skaper ringvirkninger i resten av landet, istedenfor å suge aktivitetene inn. Det er mulig å få til et senter hvor man utløser mye privat kapital til en større IT-satsing enn man ellers ville ha fått, uten at denne IT-satsingen får subsidiefordeler framfor IT-industrier andre steder. Det er også mulig å få til et senter hvor utdanningen dreier seg om etter- og videreutdanning og topputdanning, hvor de eksisterende offentlige utdanningsinstitusjonene har styringen, slik Stortinget etter initiativ fra Arbeiderpartiet klart har sagt. Den videre prosessen vil avklare om disse ideelle målsettingene blir oppfylt.

       Nå er det viktig at alle gode krefter forener seg for å utnytte de fordelene et slikt senter kan gi, og motvirke de farene for sentralisering som senteret også kan innebære. Det er avhengig av de drøftingene som en skal inn i med de partene som statsråden nå har valgt ut. Det innebærer også at vi fortsatt må satse på IT-utdanning og IT-forskning andre steder i landet, og her har den nåværende regjering ikke gått i bresjen. Tvert imot har det vært Stortinget som her har gått foran, også etter initiativ fra Arbeiderpartiet. Det er de satsingene som til sjuende og sist kommer til å avgjøre om IT-forskningen og IT-utdanningen andre steder i landet vil få muligheter til å utvikle seg videre.

       Statsråd Sponheim har nå ballen. Det er sagt mye om prosessen og spillet rundt dette. Vi får bruke samme filosofien som fotballandslaget. Det er ikke stilen og estetikken som er det vesentlige, det er resultatet som teller. Statsråden kjenner spillereglene. Han vet hvor målet står. Spiller han nå fornuftig, kan det bli et meget godt resultat uten at flere gule kort blir nødvendig. Han har allerede fått ett, og hans regjeringssjef kjenner veldig godt til konsekvensene av to gule kort i samme kamp.

Torstein Rudihagen (A) : Det har vorte to hovudtema omkring etableringa av eit IT- og kunnskapssenter på Fornebu: Det eine er sjølve senteret, om vi vil ha eit IT- og kunnskapssenter, i tilfelle kvifor, og korleis det skal organiserast. Det andre er næringsministeren og Regjeringa sin vilje til å følgje opp og gjennomføre stortingsfleirtalets merknader og vedtak.

       Dok.nr.8:58 og innstillinga som vi nå debatterer, handlar om det siste. Men debatten om sjølve senteret går òg sin gang både her og i media. Det er derfor òg grunn til å seie litt om dette.

       På Fornebu vil det bli ny vekst og utvikling i landets mest sentrale område, med den sentraliseringa som eventuelt måtte ligge i det, heilt uavhengig av oppretting av eit IT- og kunnskapssenter. Spørsmålet er om staten bør ha ei hand på rattet når det gjeld noko av det som her skal skje, med å delta med sine areal og bygg for å få til noko som landet verkeleg treng. Ei slik deltaking vil òg vere god økonomisk forvalting av staten sine eigedomar. Vi treng ei verdiskaping og ny næringsutvikling i Fastlands-Noreg. I alt dette blir kunnskap, kompetanse og bruk av ny teknologi nøkkelfaktorar. På Fornebu har vi moglegheita til å utvikle eit nærings-, utdannings- og forskingsmiljø som er av internasjonal verdi, og her er det private interessentar som vil delta med kapital og kompetanse. Det visste vi frå før, og det vart forsterka etter anbodsrunden, som nå viser mange interessentar. Men mange var det, særleg frå Høgre og SV, som i debatten 25. februar harselerte med heile idéen.

       Dette senteret skal ikkje konkurrere med eksisterande miljø og regional utvikling, tvert imot. Det skal bidra til å styrke desse miljøa. Konkurransen er ikkje mellom Fornebu og resten av landet, konkurransen er mellom Noreg og andre land.

       Denne saken og denne debatten vi har i dag, kan man vel si drukner i det man kan kalle formaliteter rundt selve saken. Realitetene i saken ble for så vidt avgjort 25. februar hva gjelder på hvilken måte dette skulle gjøres. De seks punktene angir ganske konkret det som Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet da mente. Nå har det i ettertid vært en viss ulik tolking, hvis en skal formulere seg forsiktig, mellom statsråden og stortingsflertallet av hva dette innebærer. Men partene skal visstnok ha gitt hverandre tilstrekkelig konsesjon gjennom denne debatten, slik at det råder en slags borgfred sommeren over, til vi får denne proposisjonen i oktober.

       Det har vært spørsmål om hva det er Høyre vil, og man har spurt hverandre om hva det er man vil. Denne debatten, denne innstillingen og hele oppspillet til debatten har først og fremst gått på selve saksbehandlingen. Men for å gjenta hva det er Høyre vil på Fornebu: Vi vil det samme nå som vi mente 25. februar, der vi i Innst.S.nr.99 stod sammen med regjeringspartiene om hva som der burde gjøres. Det var at det skulle etableres 8.000 m2 for undervisning i Terminalbygget, som staten skulle stå som eier av og i samarbeid med utdanningsinstitusjonene stå for. I tillegg skulle det etableres en inkubatorvirksomhet for nyskaping. For øvrig mente vi 25. februar - og Høyre mener det samme i dag - at private aktører er mer enn kapable til og interessert i å forestå den utbyggingen som stortingsflertallet nå har pålagt Regjeringen å jobbe for skal bli en 50-50-affære på Fornebu. Jeg ser ikke det nødvendige i dette for å realisere idéen om et IT Fornebu, gjerne med internasjonal betydning, slik flertallet pleier å formulere seg.

       Jeg må imidlertid også føye til nå på slutten av debatten at jeg synes kanskje regjeringspartiene i innstillingen og for så vidt delvis i denne debatten har sørget for at Sponheim har fått en dårligere dag enn han strengt tatt fortjente på bakgrunn av den innsatsen som han har gjort gjennom våren hva angår denne saken.

       Opseth uttrykte at han var glad for tilbaketoget som følge av det stortingsflertallet i dag går inn for. Det har jeg registrert. Jeg registrerte også den uenigheten som i hvert fall er under overflaten, og som jeg har en viss innsikt i hva egentlig dreier seg om. Det skal bli meget interessant å se utviklingen her, det som skrives inn i den proposisjonen som skal behandles her til høsten - hvor mye som skal kullkastes, og hvor mye som ikke skal kullkastes.

Karin Andersen (SV) : Det er klart, etter hvert som denne debatten skrider fram, at debatten dreier seg om hvem det er som skal være kongen på haugen. Jeg er ikke så helt sikker på om jeg klarer å være dommer i det, men jeg har filosofert litt omkring hva som ville ha skjedd hvis statsråd Sponheim hadde kommet til Stortinget med forslag om å bruke lengre tid, slik som vi nå kommer til å gå inn for, om å forhandle med flere interessenter enn én, og gå videre med det, slik vi nå kommer til å gå inn for, og om det kanskje hadde vært riktig at noen av disse interessentene også skulle samarbeide hvis de ønsket det. Hvis statsråden hadde kommet til Stortinget med et slikt forslag, hadde Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vært opptatt av å lytte til de gode argumentene for dette, og gått med på det, eller hadde de da også vært mest opptatt av å være kongen på haugen? Jeg tror de hadde vært det. Men nå later Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som om det var disse tingene, som vi nå kommer til å vedta, som dette Dok.nr.8-forslaget de har lagt fram, handler om, og det gjør det vitterlig ikke. Dok.nr.8-forslaget handler om den gamle pakka som ble vedtatt i februar, og som har vist seg å ha svakheter. Den har større svakheter enn de punktene som blir rettet opp i dag, men det er svakheter, og det har saken hatt hele tiden.

       SVs håp er at saken kanskje blir bedre etter hvert. Men det er litt forstemmende å oppleve at flertallet nå nidkjært forfølger detaljer i en upresis visjon som skulle ha vært langt bedre gjennomtenkt og faglig forankret i en plan for utvikling av dette viktige området enn det den har vært. En detaljregulering som burde vært unødvendig, har bl.a. Rudihagen sagt i innlegget før meg. Jeg er helt enig i det. Man burde altså ha utredet dette grundigere og hatt litt mer faglig edruelighet før man gikk inn i dette.

       SV har vært imot dette hele tida, men vi har faktisk følt oss trygge på at Regjeringa bedre ville klare den vanskelige øvelsen det er å få noe fornuftig ut av dette enn det stortingsflertallet, med sitt ville kjør i denne saken, ville klare. Og det trur vi faktisk fremdeles.

Harald Hove (V) : Jeg ønsker på bakgrunn av debatten om IT Fornebu å ta opp et par litt mer prinsipielle spørsmål som jeg synes det kan være riktig å komme med noen merknader til.

       Det er for det første spørsmålet om tolking av stortingsvedtak. Det har vært satt fram som et utsagn hevet over diskusjon at et flertall selv er best kvalifisert til å skulle tolke et vedtak - nærmest at en forslagsstiller selv er best kvalifisert til å skulle fortolke det forslaget som er satt fram. I ett perspektiv kan det selvfølgelig være noe i det. Men situasjonen er den at et vedtak fattet av Stortinget, skal gjennomføres av andre enn Stortinget selv. Regelmessig vil det være Regjeringen, statsråden og ansatte i forvaltningen som skal gjennomføre et vedtak, og da er man ganske klart avhengig av å gjennomføre det vedtaket basert på vedtaket selv og på de premisser som det er mulig relativt entydig å tolke inn fra komiteinnstillingen og det som sies i Stortinget. Jeg tror det er litt viktig å framheve dette. For hvis Stortinget aksepterer en forståelse av at forslagsstillere - og for den slags skyld flertallet i Stortinget - har en slags førsterang til å skulle kunne fortolke og forstå et stortingsvedtak, så vil det lett kunne føre en på gale veier. Man vil av og til måtte bli veldig på vakt for finformuleringer i komiteinnstillinger, for den saks skyld, hvis man legger avgjørende vekt på merknader i en innstilling.

       Ved siden av forslagets tekst og for så vidt de premisser man åpent kan finne i innstilling og i debatt, vil faktisk et ganske viktig element være statsrådens innlegg i stortingsdebatten. For å ta to elementer som er viktige i forhold til vår sak, nevnte statsråd Sponheim i debatten 25. februar at han bl.a ville nedsette Spjøtvoll-utvalget, hvilke arbeidsoppgaver han hadde tiltenkt Spjøtvoll-utvalget, og han nevnte også eksplisitt at det var problemstillinger knyttet til EØS-regelverket som måtte håndteres videre. Det er klart at dette er viktige premisser i forhold til forståelsen av et stortingsvedtak.

       Det har vært uenighet om en del av forståelsen, og det er positivt at man har fått en avklaring av dette mellom stortingsflertallet og statsråden. Men det er en avklaring som har skjedd, hvor ikke noen a priori stod i forkant.

       Helt til slutt: Brevet fra representantene Opseth og Hedstrøm var et brev fra to stortingsrepresentanter, det var ikke et brev fra Stortinget.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 3.

       (Votering, sjå side 3510)