Harald Hove (V) (ordfører for saken):

       Gjennom innstillingen inviterer et bredt flertall i utenrikskomiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, Stortinget til å godkjenne avtale om visse samarbeidsforhold på fiskeriområdet - Smutthull-avtalen - mellom Russland, Island og Norge med tilhørende protokoll mellom Island og Norge.

       Bakgrunnen for avtalen er det forhold at det i en rekke år var et betydelig torskefiske i Smutthullet, i hovedsak drevet av islandske fiskere. Det ble tatt betydelige kvantum med torsk - i de tre årene 1993-95 rundt 140.000 tonn, og 75 % ble fisket av islandske fartøyer.

       Fra norsk side ble dette oppfattet som skadefiske i forhold til torskestammen i Barentshavet, en stamme som er meget viktig for Norge. De sterke norske reaksjonene var dels knyttet til det kvantum torsk som ble fisket, og dels til det forhold at det var ung og dermed liten fisk som ble tatt. Angrepet på bestanden var derfor mer vesentlig enn kvantumet alene. Det islandske fisket i Smutthullet var også med på å svekke de norsk-islandske samarbeidsrelasjoner, et samarbeid som også i andre sammenhenger har blitt forstyrret av ulike holdninger i fiskerispørsmål.

       Det har vært forhandlet lenge med Island for å få til en slik avtale. Forhandlingene startet allerede i 1993. Det er en rekke positive elementer i den ordning man nå har fått i stand.

       For det første har det en selvstendig verdi at man har fått inngått en avtale med Island, og dermed fått slutt på det islandske fisket i Smutthullet og også aktiv medvirkning fra Islands side for å hindre at andre fisker i Smutthullet.

       Dernest har man fått aksept fra Island med hensyn til det norsk-russiske forvaltningsregimet i Barentshavet, og den foreliggende avtale er en dynamisk avtale som gir mulighet til ytterligere utvikling av forbindelsen mellom Island og Norge på det fiskeripolitiske området. I og med denne avtalen har man fått gjensidige avtaler med alle større fiskerinasjoner som er aktive i Nord-Atlanteren. Alle med en viss minimumsinnsikt i fiskeriforhold skjønner at det var et betydelig hull i ordningen med gjensidige fiskeriavtaler, når det nettopp var Island man manglet avtale med.

       Samtidig har den fremforhandlede avtalen blitt møtt med reaksjoner fra en rekke hold, bl.a har Norges Fiskarlag tilrådd at avtalen ikke godkjennes.

       Når det gjelder en del av innvendingene, kan det være grunn til å fremheve et mer allment forhold når man skal inngå avtaler og vurdere avtaler, nemlig at en avtale må ses i sammenheng med de forutsetninger som foreligger fra begge, eller alle, avtaleparters side. Dette vil være forutsetninger av rettslig, fiskeripolitisk og allmennpolitisk karakter. Jeg syns at en del av de innvendingene som har kommet mot avtalen, ikke har tatt inn over seg en rekke av de forhold som vil følge av disse mer generelle utgangspunktene.

       Det er viktig å huske på at ingen har rettslig myndighet i Smutthullet og dermed kan forhindre noen fra å fiske der, med mindre landene selv nekter sine borgere, eller sine fartøy, å fiske. Og det er nettopp en slik nektelse i forhold til egne borgere og egne fartøy som Island her har gått inn på. Det er en fordel ut fra et forvaltningsmessig synspunkt at den kvoten som Island har fått, må tas i norsk økonomisk sone.

       Videre: Når det har blitt gitt større rettigheter til islandske fartøy i norsk sone enn til norske fartøy i islandsk sone, har det også en sammenheng med bakenforliggende forhold. Det er i og for seg, så vidt jeg kan skjønne, første gang det gis et så vidt klart positivt utsagn i forhold til bearbeidelse av fisk om bord, som det nå gjøres fra komiteen i denne saken.

       Når det gjelder kvotebytte, har det vært særlig kritisert. Det er da viktig å understreke at dette ikke er en avtale direkte om kvotebytte av fisk. Det er ikke rart at avtalen her har blitt kritisert av Fiskarlaget, når de legger til grunn en så urimelig vurdering som den de har formulert. Det er viktig ved kvotebyttet å se hen til at Island tross alt avstår fra å fiske torsk i et område hvor de har tatt betydelige fangster.

       Det er et samlet flertall som mener at dette bytteforholdet likevel burde vært bedre, og som ber Regjeringen arbeide for det i forbindelse med reforhandlinger. Det samme gjelder andre forhold som oppfattes som litt ubalanserte.

       Til slutt: Vi ser allerede eksempler på den dynamikk som jeg har understreket ligger i avtalen. Island har akseptert endringer i sine fangstredskaper når det gjelder rekefiske i Smutthullet, og vi har fått til en brevveksling med Island, som innebærer at Island har akseptert bearbeidelse av norsk fisk om bord på norske fartøy i islandsk sone etter at avtalen ble inngått.

       Når flere interesser skal forenes i en avtale, vil det oppstå ulike syn på avtalen. Slik er det også med denne. Hovedinnvendingene tror ikke jeg først og fremst reises mot avtalen som foreligger mellom Russland, Island og Norge, men mer mot den protokollen som gjelder kvotefordeling og visse andre bestemmelser i forholdet mellom Island og Norge.

       Island har i perioden 1993-1998 fisket anslagsvis 103.000 tonn torsk i Smutthullet - et fiske som både de russiske og norske fiskerimyndigheter og fiskerinæringer har sett på som svært lite heldig. Dette fisket ble betraktet som særdeles ufornuftig ressursforvaltning, som man måtte få avsluttet.

       Det finnes ikke lovmessig hjemmel for å stanse dette fisket, og det som da står til rådighet, er å inngå gjensidige avtaler for å oppnå de resultater man ønsker. Dette er da en slik avtale.

       Island har som sagt fisket i snitt ca 17.000 tonn pr. år i Smutthullet. Blant annet for at dette fisket skal opphøre, er Island tildelt en kvote på totalt 8.900 tonn torsk, og halvparten av dette - 4.450 tonn - er fordelt i norsk sone, nærmere bestemt i norsk økonomisk sone, nord for 62. breddegrad. Slik sett må vi kunne fastslå at dette er en avtale vi ut fra et ressursforvaltningsmessig synspunkt må være fornøyd med.

       Nå er det hevdet at fiske i Smutthullet ikke lenger er interessant fordi det ikke er fisk der, slik at fisket der ville stanse opp av seg selv - helt uavhengig av en slik avtale. Umiddelbart virker jo dette som et veldig godt poeng, men om vi skal tro våre forskningsmiljøer - og det bør vi gjøre - kan dette være av helt temporær karakter. Jeg har forstått det slik at en av grunnene til at det ikke er fisk i Smutthullet nå, er visse temperaturfronter i havet, men at dette veldig raskt kan endre seg. Og dermed ville vi - uten en slik avtale som den vi nå er i ferd med å inngå - etter hvert befinne oss i samme situasjon som vi var i i 1993.

       Store årsklasser med halvvoksen torsk blir tatt opp i tonnevis, noe som over tid naturligvis vil svekke den norsk-arktiske torskestammen. Gjennom denne avtalen er dette i betydelig grad forbedret ved at Island ikke lenger vil fiske i Smutthullet.

       Et annet argument som fremføres mot avtalen, er at den ikke vil kunne stanse andre fartøyer fra å fiske der, eksempelvis fartøyer under bekvemmelighetsflagg. Dette er riktig. Men med denne avtalen har Norge nå avtaler med alle de store fiskerinasjoner i Nord-Atlanteren, og vi kan ikke se bort fra det faktum at Island alene stod for ca 75 % av all fangst i Smutthullet. Så uansett vil denne avtalen føre til en kraftig forbedring.

       Det er også hevdet at andre nå kan finne på å trappe opp sitt fiske, i håp og forventning om å kunne tvinge fram en lignende avtale som den vi nå behandler. Til dette har Regjeringen svart komiteen at man ikke ser det som aktuelt å inngå nye avtaler av dette slaget. Selv om det ikke direkte omtales i avtalen, skal vi heller ikke undervurdere den betydning den har som løsning i forhold til norsk forvaltningsregime i fiskevernsonen rundt Svalbard, i den forstand at den representerer en løsning når det gjelder de viktigste bestandene i den sonen.

       Vi kan også registrere at den islandske utenriksminister 15. mars i år gav den norske utenriksministeren muntlig forsikring om at Island ikke ville utnytte denne avtalen politisk til å ta opp Svalbards status ved Haag-domstolen. Dette er en forsikring vi kan stole på siden Island fremdeles praktiserer den gamle ordningen med at når en statsråd eller en minister uttaler seg, så gjør han det på Regjeringens vegne.

       Med denne avtalen er det etter vår vurdering søkt å ivareta følgende forhold:

       I tillegg til dette har arbeidet med avtalen så langt jeg forstår, også ført til en avklaring når det gjelder Islands akseptering av norsk myndighet i fiskevernsonen rundt Svalbard. Dersom dette fullt ut er riktig, og jeg har forstått dette korrekt, er dette kanskje vel så viktig som de forholdene som direkte fremgår av avtalen.

       Som en konsekvens av denne avtalen mellom Russland, Island og Norge er det fremforhandlet en protokoll mellom Island og Norge som omhandler kvotefordeling og visse fangstbestemmelser. Norsk fiskerinæring vil ikke komme til å reise noen bauta over denne protokollen.

       Nå vet vi alle at slike forhandlinger kan være kompliserte, og at det finnes forhold og faktorer bak en slik protokoll som ikke kommer til syne i teksten. Men selv når man korrigerer for dette, må det kunne sies at ubalansen i denne protokollen er veldig lett synlig. Kvotefordelingen er en del av dette, og det synes veldig godt at den ikke er så balansert som man med rimelighet kunne forvente og ønske. En annen del er de reguleringene som legges på norske fartøyer som skal ta ut den tildelte kvoten i islandsk sone.

       Uttaket av loddekvoten som ligger i protokollen, har jeg forstått ikke representerer noe stort og vedvarende problem, mens bunnfisket, det linefisket på brosme, lange og blålange som skal foregå i islandsk sone og som inngår i kvoten til norske fiskere, er av næringen selv omtalt som nærmest « papirfisk », altså fisk som bare befinner seg i protokollen, men som aldri vil bli fisket.

       Det er en lang vei å gå for disse fartøyene, fra Norge til Island, for å hente opp denne fangsten. Samtidig er det slik at disse fartøyene ikke kan foreta annet fiske på turen. De er derfor helt avhengig av å ha tilnærmet klaff når de skal ta ut denne kvoten. Når man da i utgangspunktet er forhindret fra å foredle og fryse fangsten om bord, så sier det seg selv at risikoen ved en slik tur er for stor til at noen vil gi seg i kast med den.

       Nå antydet saksordføreren at Arbeiderpartiet har snudd i en generell debatt om muligheten til å foredle fisk om bord. Slik kan man ikke tolke dette. Vi står her overfor en relativt spesiell situasjon, hvor vi uten videre vil påstå at denne muligheten burde ha vært til stede.

       I går ble det kjent at det i møtet mellom fiskeriministeren og hans islandske kollega sist mandag ble oppnådd enighet om at norske linebåter som fangster i islandsk sone i henhold til denne protokollen, kan fryse sløyet og hodekappet fisk. Dette vil bedre situasjonen i forhold til hvordan avtalen så ut da den ble oversendt til Stortinget. Det er grunn til å gi fiskeriministeren honnør for det raske arbeidet som er gjort etter at reaksjonene kom på det forslaget som ble lagt fram.

       Etter vår vurdering er det altså protokollen mellom Island og Norge som skaper grunnlag for misnøye i næringen, og ikke så mye avtalen i seg selv. Vi håper at ved en revisjon av denne protokollen vil næringens syn og næringens erfaringer med protokollen når man kommer så langt, bli tillagt betydelig vekt når justeringer skal foretas.

Harald T Nesvik (Frp) : Når man hører dialekt, skjønner man i hvert fall at skepsisen til å tilvirke fisk om bord i fiskefartøy ikke er så veldig stor, for det er faktisk det mitt distrikt i Møre og Romsdal lever av.

       Når det gjelder denne saken, har Fremskrittspartiet nøye vurdert det utkastet som foreligger til avtale. Og vi har stilt oss spørsmålet: Er dette et rent utenrikspolitisk dokument, slik at Regjeringen føler at forholdet til Island og islandske fiskere er tjent med en slik avtale, eller er det her foretatt en næringspolitisk begrunnelse fordi en ønsker at en slik avtale skal komme i havn?

       Undervegs i prosessen følte Fremskrittspartiet et stort behov for å få avklart hva som var hovedbegrunnelsen for denne avtalen. Fremskrittspartiet valgte derfor å avholde en høring for stortingsgruppen, der både de involverte departementene og fiskeriorganisasjonene var til stede. Det var representanter fra Utenriksdepartementet til stede, og også statssekretær Nakken fra Fiskeridepartementet, og på den andre siden var Fiskarlaget og Rederiforbundet representert. Dette møtet ble for Fremskrittspartiet meget avklarende, og særlig fordi det raskt viste seg at en samlet fiskerinæring var imot det framlagte forslaget til avtale. Det er ikke alltid vi har en fiskerinæring, uansett tilhørighet og fartøy, som står samlet om å gå imot en avtale.

       Dette forslaget later til å være en meget dårlig avtale for norsk fiskerinæring, særlig da den i stor grad ikke løser de problemene som man har ment å løse, forholdene rundt fiskeriene i Smutthullet. Jeg vil derfor ta for meg en del av de punktene som det i hvert fall for meg virker som avtalen ikke løser, og som organisasjonene er enig med Fremskrittspartiet i.

       Islandske fartøy kan fortsette et ukontrollert fiske av bl.a reker i Smutthullet. Islandsk rekefiske i området vil føre til negative konsekvenser for de nasjonene som har historiske rettigheter i rekefisket i Barentshavet.

       Avtalen innebærer en betydelig ubalanse i bytteforholdet mellom Norge og Island i Norges disfavør. Islandske fartøy kan i tillegg komplettere sine fangster av torsk i norsk sone med å fiske andre fiskeslag enn torsk i Smutthullet, da andre fiskeslag ikke er omfattet av avtalen. Norske fartøy har begrensninger når det gjelder å utnytte de fiskeslag Norge får i islandsk sone. Islandske redere kan gjennom andre land fortsette et ukontrollert fiske etter bl.a norsk-arktisk torsk i Smutthullet.

       Fremskrittspartiet har i denne saken inntatt det samme syn som fiskeriorganisasjonene og vil stemme mot det fremlagte forslaget til avtale, da avtalen, slik Fremskrittspartiet ser det, på en rekke områder ikke løser konflikten mellom Norge og Island i Smutthull-problematikken.

       Jeg må avslutningsvis få komme inn på et par punkt. Det var bl.a fra representanten Hove vist til at man nå kunne få lov til å bearbeide 500 tonn med bunnfisk, altså lange, blålange og brosme, i islandsk sone. Problemet er bare at skal et fartøy gå til Island og fiske denne type fiskeslag, er man også avhengig av å kunne komplettere fangsten sin. Det får man ikke mulighet til i forhold til den avtalen som foreligger, slik som jeg leser den.

       Så var det vel saksordføreren som viste til det positive innspillet at man nå ville innføre restriksjoner på fangstredskaper for rekefiske i Smutthullet. Ja, det er mulig man føler at det er noe å hoppe i taket over og være veldig glad for, men det eneste som man har kommet fram til, er at man skal ha en skillerist i trålen. Det er den avtalen, slik jeg ser det, som i hvert fall er fremkommet i svar til representanten Bastesen.

       Helt avslutningsvis er det fristende å stille et spørsmål til fiskeriministeren: Føler fiskeriministeren det betryggende at man inntar en holdning til denne avtalen som en samlet fiskerinæring - altså næringen som fiskeriministeren skal ivareta interessene til - er imot?

Einar Steensnæs (KrF) : Det er en viktig avtale som Stortinget nå skal ta stilling til. Etter mange års forgjeves forsøk på å komme fram til enighet med Island om fiske av norsk-arktisk torsk i det såkalte Smutthullet, har det altså endelig lyktes å komme fram til en felles forståelse og avtale. Det er all mulig grunn til å gratulere Regjeringen med dette resultatet og den viktige avtalen som Stortinget blir bedt om å slutte seg til.

       Men som med alle avtaler som skal avveie ulike interesser, innebærer også denne avtalen klare trekk av kompromiss, en vilje til å akseptere at også motpartens interesser må komme til uttrykk i avtalen.

       Fra Kristelig Folkepartis side er vi ikke i tvil om at dette alt i alt vil være en god og fremtidsrettet avtale for Norge og for norske fiskerier i den arktiske sonen. Det er et bredt flertall som mener at Stortinget bør gi samtykke til inngåelse av avtalen. Bare Fremskrittspartiet av de partier som er representert i komiteen, har egne merknader og står utenfor tilsagnet om samtykke til inngåelse av avtalen.

       Jeg synes saksordføreren bør ha ros for å ha gjort en god jobb og samlet et bredt flertall bak dette standpunktet. Men denne brede enigheten betyr selvfølgelig ikke at avtalen er helt uten svakheter eller lyte. Det har vi hørt litt om. Det er ikke vanskelig å finne sider ved avtalen som en gjerne så var formulert annerledes, med sterkere betoning i forhold til norske behov og norske interesser.

       Det viktige spørsmålet en likevel må stille seg, er følgende: Er fordelen ved å inngå denne avtalen likevel større enn de påpekte svakhetene og ulempene? Når alle partier i utenrikskomiteen - unntatt Fremskrittspartiet - mener det er riktig å inngå avtalen mellom Norge, Island og Den russiske føderasjon, er det nettopp fordi en legger et slikt helhetssyn til grunn for vurderingene. Til tross for at en gjerne kunne ønske seg bedre balanse, sterkere formuleringer på enkelte punkter, vil fordelene ved avtalen avgjort være større enn ulempene. Det er et slikt utgangspunkt en må ha for disse vurderingene.

       Nå gikk saksordføreren inn på en rekke av de viktigste områdene som avtalen omfatter. Jeg vil derfor nøye meg med å slutte meg til hans understrekninger og vurderinger.

       La meg føye til at de islandske trålernes uregulerte fiske i Smutthullet gjennom mange år ikke bare har utgjort en klar trussel for forvaltningen av en fiskeressurs med stor betydning både for sysselsetting og bosetting i vår nordligste landsdel. Denne aktiviteten har også vært en klar belastning i forhold til de nære og fortrolige bånd og det samarbeidet Norge har hatt med Island - skal vi si - gjennom århundrer. Denne verkebyllen måtte vi derfor også fjerne av slike grunner.

       Dessverre var det ikke folkerettslige midler tilgjengelig til å stoppe det uregulerte fisket. Regjeringen var derfor avhengig av å kunne fremforhandle en frivillig avtale med Island, og det har tatt tid. Når dette endelig lyktes, og gjennom mange forhandlingsforsøk med ulike utenriksministre, ulike fiskeriministre og regjeringer, er det all mulig grunn til å gi honnør til den ansvarlige utenriksminister, Vollebæk, og fiskeriminister Angelsen for at det endelig lyktes, og at avtalen har fått en slik bred støtte i Stortinget.

       Komiteflertallet har funnet det riktig å peke på deler av avtalen som en med tanke på forbedringer mener det er nødvendig å arbeide videre med. Særlig er nevnt behovet for bearbeiding av fangsten i islandsk økonomisk sone, og med det som nå er kjent gjennom møtet mellom Islands og Norges fiskeriministre den 14. juni i år, har en allerede fått på plass en del i forhold til de innvendinger og svakheter i avtalen som komiteflertallet har påpekt. Men det gjenstår fortsatt slike svakheter, og en ber om et fortsatt målrettet arbeid for å rette dette opp.

       Disse svakhetene kan likevel ikke overskygge det faktum at Regjeringen gjennom disse forhandlingene har gjort et stykke meget dyktig diplomatisk arbeid, at vi har fått en avtale som tjener norske fiskeriinteresser, og at Regjeringen har fått en klar støtte i Stortinget for å godkjenne avtalen. Det gir også Regjeringen nødvendig styrke når den skal ta opp de sider ved avtalen som fremdeles bør søkes løst gjennom forhandlinger med Island.

Jan Petersen (H) : Så har vi altså kommet til et viktig utenrikspolitisk spørsmål hvor Regjeringen har gjort en dårlig jobb. Dette er en dårlig avtale. Spørsmålet er hvor dårlig den er.

       Det er ikke et øyeblikks tvil om at det er ønskelig å få en slik avtale på plass, og det er ingen tvil om at det er viktige ting som oppnås: at vi ikke får flere høyprofilerte nabokrangler med Island, at vi har fått islandsk aksept for et forvaltningsregime, at Island aksepterer begrensninger, at det blir ro om vernesonen rundt Svalbard. Derfor så dette også meget bra ut inntil vi fikk se protokollen. Men det er heller ingen tvil om at denne protokollen forteller at en slik avtale har hatt en pris, en høy pris. Island har fått godt betalt for å gå inn i denne avtalen, har fått en verdi på kvotebyttet som ligger langt utover det Norge har fått, har fått rett til effektiv drift, og har fått rett til å gå inn i områder hvor de er uten historiske rettigheter.

       De norske verdiene er betydelig lavere. Det er gitt rett til fiske på slag som ikke gir noen særlig verdi, og det er viktige bestemmelser som gir mindre effektiv drift - selv om jeg skjønner at det på ett punkt har skjedd en liten forbedring de siste dagene. Men det er vel et poeng, som også Nesvik nevnte, at dette ikke gir mulighet for å komplettere fangsten.

       Jeg forstår derfor hvorfor den norske fiskerinæring er opprørt, og jeg er uten videre enig med Nesvik i at det er et interessant poeng at næringen for en gangs skyld opptrer helt samlet i et slikt spørsmål.

       Men så er spørsmålet: Hva gjør Stortinget? Vi er nå i den situasjon, som Sponheim stadig vekk har beskrevet, at det spiller en rolle hvem som sitter i Regjeringen. Og når man ser på resultatet, gjør det i dette tilfellet dessverre det. Poenget er rett og slett at de mulighetene som forelå før man gikk inn i avtaleforhandlingene, er dramatisk begrenset når forhandlingene er sluttført.

       Jeg må si til Fremskrittspartiet at det er ikke slik at man bare kan gå i gang med blanke ark hvis vi nå sier nei til denne avtalen. Derfor er den situasjonen Stortinget står oppe i, en ganske ubehagelig tvangssituasjon: Enten får vi ingen avtale og mister det som utvilsomt er viktig med avtalen, og som jeg nevnte innledningsvis, eller vi får en avtale som er dårlig. Og begge deler er problematisk.

       Jeg må innrømme at jeg for egen del har arbeidet mye med hvor jeg selv skulle lande, men er kommet til at skadevirkningene på lengre sikt er minst hvis vi sier ja til denne avtalen.

       Men jeg har lyst til å bruke denne saken til en helt generell observasjon. Det er hvor viktig det er for Regjeringen og for Utenriksdepartementet å interessere seg mer for våre nærområder og se det som viktige utenrikspolitiske spørsmål. Ikke minst er det et viktig utenrikspolitisk spørsmål også å ta vare på næringspolitiske interesser. Vi trodde altså at dette var vesentlig bedre så lenge vi bare hørte om selve avtalen, men når protokollen, som gir bytteforholdene, og de nærmere reglene er kommet på plass, ser vi hvor mye Island har fått betalt.

       La meg igjen understreke: Regjeringen må ta de viktige utenrikspolitiske spørsmålene i våre nære områder vesentlig mer på alvor enn den hittil har gjort.

Erik Solheim (SV) : Jeg skal ikke bidra til å forlenge en debatt hvor etter min mening det vesentligste er sagt. Jeg slutter meg i all hovedsak til det saksordfører Harald Hove sa, som jeg oppfattet var nokså likt det Kjell Engebretsen sa og selvfølgelig også det Einar Steensnæs sa, og som vi kan oppsummere i to punkter. Dette er ikke en spesielt god avtale. Det er veldig lett å se en rekke punkter i denne avtalen som burde vært bedre, sett fra norsk synsvinkel. På den annen side er det lettelsen over at man har fått inngått en avtale og dermed fått stoppet det som jeg tror et samlet storting følte veldig uverdig, nemlig en såpass anspent situasjon mellom to land som står hverandre så nær som Norge og Island gjør.

       Trass i at det er lett å se innvendinger mot den - de innvendingene Fiskarlaget framla i komiteen, kan man ikke kimse av - mener vi det er helt klart at Stortinget bør støtte denne avtalen for dermed å kunne gå inn i vårt forhold til Island i årene framover på et nytt og bedre grunnlag.

Rita Tveiten (A) : La det vera heilt klart at isolert sett er det positivt at Noreg får på plass ein avtale med Island om regulering av fisket i Smuttholet. Det dreiar seg om vår nærmaste nabo og broderfolket vårt, og me har mange felles særtrekk, m.a. at me er sterkt avhengige av naturressursane våre. Slik sett skulle me ha dei beste føresetnadene for å forstå kvarandre sin posisjon, og dermed handla på en venlegsinna måte.

       Når det likevel er grunn til å peika på ulike tilhøve i sjølve protokollen som fylgjer avtalen, er det fordi det er klar ubalanse når det gjeld kva partane gjev og tek. No har det òg tidlegare vore tinga om å få på plass ein Smutthol-avtale med Island, men det har altså ikkje vore råd å koma fram til ein balansert avtale som Regjeringa har kunna underteikna og leggja fram for Stortinget. Denne avtalen som Regjeringa no har underteikna og ber Stortinget om å godkjenna, har heller ikkje ein slik balanse. Det er ubalanse i kvotebytet i avtalen, og det går i favør av Island. Det er mangel på balanse når det gjeld kva type fangst fiskarane kan ta på ein og same tur. Norske fartøy som fiskar med line, kan f.eks ikkje på same tur driva fiske i internasjonalt farvatn, medan islandske fiskarar kan fiska i Smuttholet og Svalbardsona etter andre fiskeslag enn torsk når dei er på tur for å fiska etter avtalt torskekvote i norsk økonomisk sone.

       På plussida skal det seiast at no kan i alle fall norske fiskarar vidareforedla og frysa sløgd og hovudkappa fisk i islandsk sone; det er bra. Det syner vel at det ikkje hadde vore uråd å få fram ein betre protokoll. Det er såleis all grunn til å gratulera Island med forhandlingsresultatet - samt førebu oss på at andre land ser fram til å verta møtt med same fleksible haldning når dei vil ha kvotar hjå oss, f.eks. Færøyane, som lenge har tinga med oss for å få ein bestemt prosentdel av det totalte uttaket av torsk i Barentshavet. Det er grunn til å spørja seg om ikkje andre land vil melda seg på òg.

       Det store spørsmålet vert likevel om denne avtalen med Island løyser problemet med fangst i Smuttholet. Til det er svaret nei. Avtalen kan ikkje stoppa andre fiskerinasjonar frå å fiska der. Avtalen regulerer heller ikkje fiske på andre fiskeslag for nokon.

       Eg har merka meg kva den gong stortingsrepresentant Peter Angelsen uttalte i interpellasjonsdebatten 16. april 1997:

       « La meg til slutt også bare si at det kan høres greit ut å finne en løsning med Island, at Island får en kvote i Barentshavet. Men prinsipielt vil det være uriktig. Island har for det første ikke noe historisk fiske eller fiskeretttigheter å hevde i Barentshavet. I tillegg vil ikke en kvoteløsning med Island løse problemet generelt. Vi kan bli stående overfor samme krav om kvoterettigheter fra samtlige traktatstater eller andre fiskerinasjoner som hevder å ha samme rettighet som Island til å kunne delta i torskefisket i Barentshavet. »

       Det er urovekkjande at fiskeriminister Angelsen no ser ut til å ha ei heilt anna oppfatning av situasjonen. Og dessutan, no, når det av ulike grunnar ikkje er så mykje torsk å fiska på i Smuttholet, vert avtalen inngått. Kva er det som no tilseier at det som var prinsipielt uriktig i 1997, er fullt ut tilrådeleg i 1999?

       Dessutan undrar det meg i kva grad Regjeringa har nytta høvet til å påverka land vi samarbeidar med, til å ratifisera FN-avtalen av 4. august 1995, som regulerer fisket i opne havområde. Med denne avtalen på plass, dvs. ratifisert av 30 land - i dag er det 24 land som har ratifisert avtalen - ville problemet langt på veg ha vore løyst utan denne kvotegåva frå norsk side. Dette, saman med at det no er lite torsk i Smuttholet, gjer det tilnærma uforståeleg at det har vore så stor vilje frå fiskeriministeren til å gje vekk kvotar i norsk økonomisk sone nett no.

       Eg vonar Regjeringa har merka seg at komitemerknadene understrekar at balansen i avtalen må betrast ved ei eventuell revidering av protokollen. Det viser vel tydeleg at det ikkje er entusiasme som pregar Stortinget når me i dag godkjenner denne framforhandla avtalen med vedlagd protokoll. Og det er ingen grunn til, slik representanten Steensnæs gjentok fleire gonger i sitt innlegg, å gratulera utanriksministeren og fiskeriministeren med den framforhandla avtalen, det må vera heilt klinkande klart.

Steinar Bastesen (TF) : Vi behandler i dag noe som kalles for Smutthull-avtalen, som gir inntrykk av at det ukontrollerte fisket i Smutthullet opphører. Det er helt klart ikke tilfellet. Vi behandler en trilateral avtale mellom Norge, Island og Russland om torskefisket i Smutthullet. Avtalen omhandler ikke annet fiske, kun bifangsten som man måtte få. Rett etter at avtalen var inngått, gikk islandske reketrålere inn i Smutthullet og begynte å fiske. I dag er det tre islandske båter som fisker i Smutthullet, der Kystvakta må be om lov for å komme om bord.

       18. april 1989 var en skrekkens dag for kystbefolkningen, og den vil bli husket i mange, mange år. Da ble torskefisket stoppet og folk måtte legge båten på land. Det førte til konkurser, familietragedier og oppløste familier. Folk ble anmeldt for å fiske kokfisk og for å gi vekk fisk til naboen. Folket har levd med formidable restriksjoner for å bygge opp igjen torskebestanden, som forskerne påstod var nedfisket. De problemene som kystfolket har gjennomlevd, har gitt gevinst. Det ble mer fisk. Men det var flere som oppdaget at det ble mer fisk i Barentshavet. Gevinsten ble i stor grad utnyttet til piratfiske, vil jeg kalle det. I dag ligger store deler av kystflåten på land på grunn av mangel på kvote og mangel på bifangst. Norske kystfiskere får i dag en bifangst på 20 % når de fisker etter andre fiskeslag. I avtalen som islendingene har fått, får de 30 % bifangst.

       Det er et annet moment som jeg vil trekke inn. Så snart man snakker om Island, og Island som fiskerinasjon, er det David-syndromet som blir trukket fram. Et lite eksempel: Midt på 1980-tallet hadde Island 10 fabrikktrålere, Norge hadde 33. Men i dag har Island ca 100 fabrikktrålere, Norge har 22. I tillegg er de involvert i stort sett hele den baltiske flåten og store deler av den tyske trålerflåten. Det beviser at islandske redere kynisk har utnyttet det kvotesalget som de har foretatt hjemme, til å bygge opp en enorm overkapasitet med den frigjorte kapitalen. Og de henter gevinsten av det som kystbefolkningen i Norge har spart i hop.

       Så hevdes det av Regjeringen at det er inngått en avtale om å stoppe registreringen av båter i andre land for å få dem under bekvemmelighetsflagg. Det står i artikkel 6 at partene skal arbeide sammen for å utrede muligheten og eventuelt treffe tiltak for å forsøke å forhindre at deres borgere foretar registrering av fartøy i andre land som svekker avtalens effektivitet. Hva slags garanti ligger det i det? Etter min oppfatning absolutt ingen forpliktelse! Det er knapt nok en uttrykt vilje til å gjøre noe med det.

       Så litt om balansen i avtalen: 17.000 tonn lodde får vi. Det er omtrent nøyaktig det samme som vi hadde før Island sa opp loddeavtalen. Nå får vi det igjen fordi de får torsk hos oss. Så holder vi på å reforhandle selvfølgeligheter, som produksjon og frysing om bord. Hvorfor skal islendingene få lov til å produsere og ikke vi? I tillegg: Linebåter som går bortover, skal ikke få lov til å fiske i internasjonale farvann, og de skal etter avtalen kun holde seg på Island. Vi får ca 7 mill. kr tilbake etter å ha gitt bort 80 mill. kr. Det er ingen balansert avtale. Vi forlater prinsipp som vi har hatt siden Eivind Bolles tid og innføringen av 200 mils økonomisk sone, og døren åpnes av fiskeriministeren.

       Jeg har omdelt et forslag i salen som jeg har god lyst til å ta opp, men etter nærmere vurdering tar jeg ikke opp forslaget. Det skulle kanskje ha vært gjort!

Utenriksminister Knut Vollebæk : La meg begynne med å si at jeg synes det er hyggelig at representanten Bastesen ikke tar opp sitt forslag. Jeg vet ikke om han tar det som en kompliment, men i alle fall - .

       Jeg vil innledningsvis også si at jeg synes dette er en god avtale. Etter årelange forhandlinger har det lyktes norske, islandske og russiske myndigheter å bli enige om et samarbeid som skaper mer ordnede forhold for våre viktige fiskerier i nord. Dette skjer på grunnlag av det eksisterende norsk-russiske forvaltningssamarbeidet i Barentshavet.

       Etter gjeldende folkerett er det ikke mulig for Norge å forhindre et fiske i Smutthullet uten gjennom en særlig avtale. Norge har sammen med 21 andre stater ratifisert FN-avtalen av 1995 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander, den såkalte FN-avtalen. Denne legger rammebetingelsene for ansvarlig ressursforvaltning for bestander som vandrer mellom nasjonale soner og åpent hav utenfor 200 mil. Og Smutthullet er utenfor 200 mils økonomisk sone. For at FN-avtalen skal tre i kraft, kreves imidlertid 30 ratifikasjoner. Å avvente en formell ikrafttredelse av FN-avtalen for å finne en egnet løsning på det uregulerte islandske fisket i Barentshavet er etter Regjeringens syn ikke forsvarlig.

       Målsettingene og prinsippene som Smutthull-avtalen bygger på, er fullt ut i samsvar med FN-avtalen. I henhold til FN-avtalen skal partene samarbeide, enten direkte, regionalt eller subregionalt, om forvaltningen av de aktuelle bestandene. Smutthull-avtalen er et eksempel på slikt direkte samarbeid mellom partene. Den er derfor forenlig med det langsiktige arbeidet med gjennomføringen av FN-avtalens forutsetninger.

       Islandske tråleres uregulerte fiske i Smutthullet har i mange år utgjort en trussel mot en enhetlig og bærekraftig forvaltning av den viktigste fiskeressursen som forvaltes av Den norsk-russiske fiskerikommisjon, nemlig norsk-arktisk torsk. Fartøyer under islandsk flagg stod i årene 1993-98 for ca 75 % av det samlede uregulerte uttaket, med fangster på om lag 32.000 tonn i toppårene. Den totale tilbudte torskekvoten i norsk og russisk økonomisk sone på 8.900 tonn må ses på bakgrunn av disse tallene.

       Smutthull-avtalen er ikke noen vanlig kvotebytteavtale. Jeg har imidlertid merket meg komiteens oppfordring til å søke en bedre balanse i det direkte kvotebyttet med Island når protokollen skal reforhandles. Jeg mener at avtalen ut fra en helhetsvurdering fremstår som balansert, og at den ivaretar våre interesser. Gjennom avtalen bringer vi det uregulerte islandske torskefisket i Smutthullet til opphør. Dette skjer ved et samarbeid som innebærer at Island får forutsigbare kvoter under det norsk-russiske forvaltningsregimet. Disse kvotene blir dessuten gitt i våre soner og faller dermed under vår egen jurisdiksjon. Dermed trygges et av de mest effektive ressursforvaltningsregimene i verden, nemlig det norsk-russiske.

       Avtalen gir oss også islandsk tilslutning til en rekke virkemidler som tidligere har blitt avvist, f.eks anløpsnekt som virkemiddel mot uregulert fiske. I de bilaterale protokollene med Norge og Russland fraskriver Island seg dessuten retten til å drive loddefiske i hele Barentshavet.

       Den foreliggende avtalen gir oss både en fiskeripolitisk og en utenrikspolitisk normalisering av forholdet til Island. Den skaper et grunnlag for at vi mer effektivt kan løse felles problemer på basis av folkeretten og prinsipper for bærekraftig forvaltning. Vi har videre et grunnlag for å ta opp med Island uheldig islandsk fiskeripraksis som ikke uttrykkelig er omhandlet i avtalens enkelte artikler. Dette har vi alt gjort og fått positiv reaksjon på, som fiskeriministeren vil gjøre nærmere rede for. Også i forhold til begge lands innsats i multilaterale organisasjoner, med sikte på å sikre bærekraftige fiskerier, åpner avtalen for et fordypet samarbeid.

       I sum vil jeg si at avtalen representerer en milepæl i utviklingen av ansvarlige ressursforvaltningstiltak i Barentshavet, og at den markerer begynnelsen på et fiskeripolitisk samarbeid som bør prege vårt forhold til en nær nabo som Island.

       Avtalen vil tre i kraft når den er endelig godkjent av de tre land. For Norges vedkommende skjer dette forhåpentligvis ved at Stortinget gir sitt samtykke i dag. Det islandske Alltinget godkjente avtalen i går. Regjeringen håper også at Russland med det første vil ha avsluttet sin interne godkjenningsprosedyre. Norge vil dermed ha gjensidige fiskeriavtaler med alle større fiskerinasjoner som er aktive i Nord-Atlanteren. Dette avtaleverket gir oss kontroll over forvaltningen av fiskebestander av avgjørende betydning for næringsvirksomhet og bosetting. Uten en avtale med fiskeristormakten Island ville en slik kontroll vært uoppnåelig.

       Kan utenriksministeren bekrefte at det forholder seg slik, og eventuelt utdype innholdet av dette?

Utenriksminister Knut Vollebæk : De prinsipielle og folkerettslige sidene ved Svalbard-problematikken har ikke vært berørt i forhandlingene, og heller ikke har vårt fiskeriregime i vernesonen vært noe forhandlingstema som sådant, selv om avtalen innebærer at Island i praksis aksepterer forvaltningsordningen i hele Barentshavet - og det har vært viktig for oss - og at Island også på den måten spesifikt, ifølge avtalen, fraskriver seg muligheten for å kreve fiskemuligheter på lodde eller kreve ytterligere torskekvote i noen deler av Barentshavet, med andre ord også i Svalbard-sonen. Selvsagt legger Regjeringen vesentlig vekt på å trygge det som vi ser på som et meget vellykket ressursforvaltningsregime i vernesonen, og vi mener at avtalen bidrar til dette.

       Jeg har i den forbindelse bare lyst til å legge til at i forbindelse med drøftelsene om avtalen, som representanten Engebretsen var inne på, har jeg også fått forsikringer fra den islandske utenriksminister om at Island ikke vil utnytte Smutthull-avtalen politisk til å ta opp Svalbards status ved Haag-domstolen.

Harald T Nesvik (Frp) : Utenriksministeren sa at det var « en god avtale » - det var det som var innledningen i innlegget til statsråden. Etter å ha hørt på debatten her, og det har jo også statsråden gjort, er det i hvert fall tydelig at signalene til Regjeringen er at Stortinget ikke synes det er noen utpreget god avtale - i hvert fall slik man kan tolke signaler fra bl.a. Rita Tveiten, Jan Petersen og meg, som vi har kommet med i våre innlegg. Men det er jo bare Fremskrittspartiet og representanten Bastesen som vil stemme mot selve avtalen, så man kan vel finne en balanse der.

       Mitt spørsmål til utenriksministeren går på rekefiske i Barentshavet. Man sier at man har fått til en avtale med Island når det gjelder skilleristproblematikken, men det er en kjensgjerning at det er islandske båter i Smutthullet i dag som fisker etter reker. Det medfører bifangst her, og det har også negative konsekvenser for dem som har historiske rettigheter til rekefiske i Barentshavet. Spørsmålet mitt er da: Hvor mye torsk tror utenriksministeren vi måtte ha gitt fra oss for å få i stand en avtale også for reker?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Det er en fenomenal misforståelse når man drøfter denne avtalen, og som jeg prøvde å si i mitt innlegg, gjelder det forholdet til hvilke muligheter vi har for å regulere fisket. Smutthullet er utenfor 200 mils-sonen; det er ikke en del av det norske, regulerte farvannet. Vi stod overfor en situasjon hvor de islandske fartøyene kunne fortsette å fiske uten videre, og de kunne også fortsette å fiske reker. Og det at vi nå har greid å kontrollere torskefisket, men fortsatt ikke kontrollerer rekefisket, kan ikke holdes mot en avtale som regulerer torskefisket. Men på grunn av det bedrete forholdet til Island har vi fått til at de har akseptert en skillerist. Jeg er verken spesialist på rekefiske eller torskefiske, men i alle fall er det blitt meg fortalt at skilleristen nettopp fører til at det ikke blir bifangst. Det ville vi ikke ha fått til hvis vi ikke hadde hatt den avtalen vi har i dag, så også når det gjelder konsekvensene av det uregulerte rekefisket, er situasjonen bedret i forhold til det den ville vært uten den avtalen vi har i dag.

       Og jeg har lyst til - selv om jeg kanskje får sjansen til det en gang til - å ta utgangspunkt i det representanten Jan Petersen sa, at vi stiller ikke med « blanke ark ». Regjeringen hadde som bakgrunn et forsøk på et avtaleutkast fra 1996. Det avtaleutkastet opererte med en mye større ubalanse enn den avtalen vi har forhandlet frem i dag. Jeg synes det som er det viktige her, er å huske på at vi var i en situasjon hvor vi var opptatt av å bevare ressursgrunnlaget, kontrollere ressursgrunnlaget. Det har vi oppnådd etter Regjeringens mening, samtidig som vi har bedret forholdet til Island, noe som gjør at vi nå også kan samarbeide i større sammenheng, i multilaterale fora, når det gjelder fiskerispørsmål.

Jan Petersen (H) : Jeg må innrømme jeg synes det er ganske sterkt av utenriksministeren etter at han har pådratt seg en samlet fiskerinærings vrede på et område som regulerer deres daglige hverdag og deres fremtid, å samtidig si at dette ble « en god avtale ». Jeg er helt overbevist om at utenriksministeren mener det, men - jeg får vel si det slik - det var vel derfor det ble som det ble, hvis ikke ambisjonene var større enn at han nå synes at dette ble en bra avtale.

       Og her er vi da inne på noe av problemet, tror jeg, nemlig at dette er en viktig del av norsk utenrikspolitikk som ikke forvaltes med nok trykk og nok intensitet. Dette er viktige forhandlinger som må føres med politisk tyngde. Utenriksministeren har statssekretærer i massevis, som på dette tidspunkt hadde tid til å holde vidløftige seminarer med cubanerne, om de kunne være så snille og bli mer demokratiske, men som ikke ble satt på en oppgave av denne art. Det er derfor jeg utfordrer utenriksministeren til nå å ta disse spørsmålene mer på alvor.

       Men la oss så se litt på fremtiden. Det er nok på det rene at et flertall i Stortinget mener at innholdet i denne avtalen ikke er spesielt godt - for å si det forsiktig - når det gjelder kvotebytte og de problemstillinger som reiser seg fra protokollen. Og mitt spørsmål er: Ser utenriksministeren noen mulighet for å få til noen forbedringer på disse områdene, og hvordan vil han i så fall håndtere det spørsmålet?

Utenriksminister Knut Vollebæk : Jeg tar til etterretning at representanten Petersen mener at vi i Utenriksdepartementet ikke vektlegger nok arbeidet med nærområdene. Jeg er ikke sikker på om jeg er helt enig med representanten. Jeg synes nettopp denne avtalen viser den vekten vi legger på nærområdene, og den interessen vi har for å få til løsninger. Man har arbeidet med dette i seks år, ingen tidligere norsk regjering har greid det. Vi fikk til en avtale som er - som jeg sa - betydelig bedre enn det avtaleutkastet vi hadde i 1996. Og det var nettopp det som representanten Petersen viste til, at man må ta utgangspunkt i det som er realitetene.

       Jeg har også lyst til å minne representanten om at vi tidligere i dag har debattert en WTO-avtale, hvor Høyre var opptatt av å få til internasjonale avtaler. Den trilaterale avtalen vi nå har fått, er i tråd med det arbeidet man gjør når det gjelder å få en ratifikasjon av FN-avtalen, og er således nettopp et ledd i å få en mer omfattende internasjonal regulering.

       Nå er det vel heller ikke helt riktig at den samlede fiskerinæring er helt enig om hvor dårlig denne avtalen er; det er ulike syn i fiskeriorganisasjonene. Men vi har i motsetning til tidligere avtaleutkast et gulv i denne avtalen, og vi har også muligheter for å reforhandle avtalen. Jeg har merket meg Stortingets syn på kvotebytteordningen, og vi vil selvsagt vurdere mulighetene for å forbedre dette når avtalen skal reforhandles.

       Etter min oppfatning strider den trepartsavtalen man har inngått med Island i dette bytteforholdet, med hele grunntanken i FN-konvensjonen, som jeg trodde Norge virkelig var en pådriver for. Det er helt irrelevant når utenriksministeren i dette spørsmålet blander inn WTO-avtalen som en slags sekundær begrunnelse for det man har prestert å legge fram for Stortinget i dag.

       Det som hele FN-konvensjonen skal basere seg på, er å få kontroll med fiske på det åpne internasjonale hav, som i dag er uregulert. Det er i den forbindelsen vi ser at Island har vært en makt som det er et sterkt behov for at man internasjonalt får kontroll med. Vi har fiskerier som gjør at bestander er truet, fangstmengden går ned år for år, og vi er i et farvann som også er truet.

       Når man også gir inntrykk av i denne debatten at hvis man ikke får til en avtale, så har vi andre områder - norsk økonomisk sone, vernesonen rundt Svalbard, Jan Mayen, Smutthavet - som da kan bli berørt. Jeg synes det er nokså betenkelig at man presterer her i dag å gi inntrykk av at hvis man ikke får denne avtalen på plass, så vil norsk myndighet være truet på dette området. Når man lar det skinne igjennom i denne debatten, må man samtidig være i stand til å legge en større tyngde og en bedre dokumentasjon på bordet enn det man har vært i stand til å prestere i dag.

       Hvis det kan bestrides at verken Island eller Russland godtar norske myndigheters befaling i vernesonene, så må noen tilbakevise dette i dag, for det er langt fra tilfellet. Jeg tror det kan være med og svekke våre argumenter istedenfor å styrke norske myndigheters jurisdiksjon på disse områdene, når man tar disse argumentene i bruk i dag. Avtalen er ikke noe annet enn en premiering av en makt som har tatt seg til rette.

       Det er klart at når norske fiskere er - for å bruke et parlamentarisk uttrykk - irriterte, så bør man selvfølgelig forstå det. Man har et fullstendig ubalansert bytteforhold. Det som har vært hovedideen ved enhver forhandling som Norge har gitt seg i kast med for å få kontroll med fiske på vandrende bestander, er at det skal være balanse i dette.

       Når utenriksministeren i dagens debatt også presterer å si at det er ulike syn i de norske fiskeriene på denne avtalen - hvor i himmelens navn har han det fra? Det har i hvert fall ikke nådd frem til mine ører, og jeg har prøvd å følge med i denne debatten over en viss tid.

       Førstehåndsverdien for norske fiskere ved avtalen beløper seg til tap av inntekter på rundt 80 mill. kr. Tar man og ganger dette beløpet med 3, har man en eksportverdi pr. år på ca 200-250 mill. kr. Det er klart at dette skaper irritasjon, og det skaper en ubalanse - det er norske fiskere som må betale for det som er inngått i denne avtalen. Det er klart det skaper en betydelig irritasjon å se hvordan Island forvalter sitt fiskeriregime, man har fisket opp sine egne bestander i sitt eget farvann, og da må man enten ved eget flagg eller ved tredje lands flagg eller uten flagg ta seg til rette.

       Representanten Steensnæs snakket om de nære bånd vi har til Island. Ja, de skal vi selvfølgelig ta vare på, men jeg kan ikke tenke meg at det er noe behov hos Det norske storting for å utstede noe gavebrev i denne forbindelse, og som man skal sende regning for til norske fiskerier.

       Til slutt registrerer jeg at jo lenger unna utenrikspolitikerne i nasjonalforsamlingen, med unntak av Jan Petersen, er den norske økonomiske sone, jo sterkere er man, men jeg ser at romsligheten stort sett er den samme.

Statsråd Peter Angelsen : La meg starte med å understreke en ting som ikke har kommet fram i debatten, nemlig at den avtalen som her er inngått, ikke alene er en bilateral avtale mellom Norge og Island, men en trilateral avtale. Vi har to parter på den ene siden, Norge og Russland i lag, som har en felles forvaltning av torsken, og som nødvendigvis må komme til enighet om hvilke standpunkt som skal inntas i forhandlingene med Island.

       La meg ut fra det utgangspunktet bare slå fast at fiskeriavtalen mellom Norge, Russland og Island i Barentshavet bringer det islandske fisket etter torsk og annen bunnfisk under kontroll innenfor de årlige kvoter og reguleringer som er fastsatt i fiskeriavtalen mellom Norge og Russland. Derfor er denne avtalen fiskeripolitisk og forvaltningsmessig viktig.

       Folkerettslig har det vært og er det umulig for Norge, eller Russland for den saks skyld, å hindre fiske i Smutthullet eller andre områder utenfor 200-milssonen når det ikke er etablert regionale forvaltningsregimer som dekker slike internasjonale farvann.

       Det er viktig å være oppmerksom på at når det fra kritikere av avtalen er pekt på at en heller skulle valgt en løsning gjennom Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon, NEAFC, så gjelder slike forvaltningsregimer kun for de land som godkjenner dem.

       Blant annet derfor har Russland og Norge funnet det som en bedre løsning å inngå en direkte avtale med Island, som har vært den dominerende aktøren i Smutthull-fisket. Dette er som kjent også i tråd med FN-avtalen om fiske på det åpne hav.

       Med denne avtalen er fisket i Barentshavet regulert gjennom avtaler med de største og viktigste fiskerinasjonene i Nordøst-Atlanteren, og den innebærer således en styrking av det regimet for en bærekraftig forvaltning av fiskebestandene i Barentshavet som Norge og Russland har opprettet.

       Bærekraftig ressursutnyttelse har vært og er det dominerende hensynet i alle forvaltningstiltak i Barentshavet, som i alle områder og for alle arter hvor Norge har forvaltningsansvar. Derfor har vi fremforhandlet en avtale som bringer fisket etter torsk og andre regulerte arter i Barentshavet under bedre kontroll, og bifangst er ivaretatt når det gjelder rekefiske, slik utenriksministeren sa. Representanten Bastesens påstand om 30 % bifangst er ikke korrekt. Det som går fram av avtalen, er at Island kan få inntil 30 % bifangst etter de reguleringsbestemmelser som Norge fastsetter, og det vil være likt for islandske og norske trålfartøyer på det området.

       Det pekes på at avtalen er ubalansert, at Island har fått mer fisk enn de har gitt tilbake. Det er riktig isolert sett, men her er det viktig å ta med i vurderingen at avtalen ikke bare dreier seg om kvotebytte. Gjennom avtalen har Island frasagt seg sin folkerettslige adgang til å fiske torsk utenfor 200 nautiske mil, til å fiske etter torsk i Svalbardsonen og til å fiske etter lodde i hele Barentshavet. I tillegg suspenderes avtalen hvis totalkvoten på norsk-arktisk torsk i Barentshavet settes under 350.000 tonn. Dette er elementer som ikke finnes i de øvrige fiskeriavtaler vi har inngått som gir tredjeland fiskemuligheter i Barentshavet.

       Og viktig i denne rekken: Island har akseptert det norsk-russiske forvaltningsregimet som kompetent forvaltningsorgan for hele Barentshavet, slik utenriksministeren nevnte i sitt innlegg.

       Islandske fartøyers rekefiske i internasjonalt farvann i Barentshavet er trukket fram som et eksempel på at Smutthull-avtalen ikke har løst noen problemer; det har Norges Fiskarlag først og fremst brukt som et argument mot avtalen, og det kommer fram i debatten her. Rekebestanden i Barentshavet er ikke kvoteregulert. Det er heller ikke inngått felles forvaltningsregime for regulering av rekefiske mellom Norge og Russland. Det sier seg sjøl at da kan ikke Norge, eller noen andre land, hevde reguleringer i internasjonalt farvann. Å kreve drøftinger med land som fisker på en uregulert bestand i internasjonalt farvann, vil jo være helt meningsløst, og det er uforståelig for meg at dette er lansert som et forslag.

       Smutthull-avtalen har imidlertid gjort det mulig for Norge å be Island innføre ristpåbud i rekefisket for å unngå fangst av ungtorsk. Dette ble innført i det islandske forskriftsverket umiddelbart etter at det var tatt opp fra norsk side. Dette viser jo at gjennom Smutthull-avtalen har Island akseptert våre beskyttelsestiltak som skal forhindre innblanding av bifangst og yngel av fisk ved tråling etter reker i internasjonalt farvann, og i fiske på en uregulert art.

       Gjennom avtalen forplikter også Island seg til å innføre landingsnekt for fartøy som fisker uregulert. Dette gir som konsekvens at islandskeide fartøy under bekvemmelighetsflagg ikke kan lande fisk fra Barentshavet i Island, også dette i motsetning til forholdet før Smutthull-avtalen ble inngått.

       Det har hele tiden vært en felles forståelse mellom partene at de kvoter som ble tildelt i medhold av avtalen, skulle være reell fisk som kunne utnyttes av landenes fiskeflåte. I tråd med dette har Island benyttet dispensasjonsmuligheten i sin lovgivning for å tillate frysing av fisk om bord fra det norske linefisket. Da jeg møtte den islandske fiskeriministeren mandag, ble spørsmålet tatt opp og avklart på stedet. Og det viser egentlig den vilje som ligger til grunn for å gjennomføre alle intensjonene i avtalen også fra Islands side.

       Jeg kan også nevne at selv om dette i år ikke har vært en stor sak, så tillot islandske myndigheter umiddelbart etter at avtalen var ferdigforhandlet, at norske selfangere igjen kan gå inn i islandsk økonomisk sone hvis isforholdene tilsier det. Jeg kan også tilføye at på mandag ble det enighet mellom den islandske fiskeriministeren og undertegnede om at Norge og Island skulle gå nærmere inn og se på hvordan vi kan utvikle et samarbeid når det gjelder sjøpattedyr, ikke minst når det gjelder fangst av sel i Vestisen, som vi driver i Jan Mayen-sonen, men vi har behov for å ha en større fleksibilitet også inne i islandsk sone.

       Det er derfor min klare oppfatning at når man skal vurdere de fiskerimessige sider ved avtalen, kan man ikke isolert betrakte det kvotebyttet som framkommer i protokollen. Disse direkte og indirekte effekter som sikrer en bedre ressursforvaltning i Barentshavet, noe som på sikt vil gi høyere kvoter til alle, er viktige elementer som sikrer en langsiktig bærekraftig forvaltning av ressursene i Barentshavet, noe som har stor betydning for norsk fiskerinæring og store deler av kysten. Smutthull-avtalen gir oss grunnlag for å utnytte dette til beste for norske fiskerier.

       Med Smutthull-avtalen har Norge, Russland og Island vist ansvar for å finne løsninger på en konflikt som var i ferd med å undergrave det etablerte forvaltningsregimet i Barentshavet, en effekt som kun ville økt hvis den hadde fortsatt over tid.

       Det er reist en rekke spørsmål og for så vidt også framsatt en del påstander i debatten som ikke er riktige. Det med bifangstfiske, som representanten Bastesen kom med en gal påstand om, har jeg svart på.

       Når det gjelder balansen i avtalen, skal man være oppmerksom på at i en avtale i regi av FN-avtalen om fiske på vandrende bestander, vil det også være en ubalanse. Det vil måtte avsettes en egen kvote i Smutthullet, som de landene som vil ha rettigheter til å fiske på den kvoten, vil få uten motytelser. I alle de avtalene Norge har med andre land om fiske i Barentshavet, er det så vidt vi har greid å finne ut, kun avtalen mellom Norge og Grønland som er i balanse. Ellers er det i alle de andre avtalene en ubalanse til ugunst for Norge. Det har å gjøre med de historiske fiskeriene som de fiskerinasjonene som i dag fisker i Barentshavet, har hatt.

       Man kan si at det har ikke Island, men Islands avtale er balansert på en annen måte. Den har skapt orden i ressursforvaltningen i Barentshavet ved at Island har frasagt seg de rettighetene de egentlig har etter folkeretten til å kunne drive et fritt fiske i Smutthullet inntil en avtale i medhold av FN-regimet ville ha vært på plass. Det kunne ha gitt Island langt større økonomisk gevinst enn det de vil ha av avtalen i dag. Så det regnestykket Ivar Kristiansen framsatte, er helt feilaktig, og jeg er overrasket over hvor opptatt enkelte er av å forsøke å drive en polemikk som ikke er i tråd med det som er avtalens reelle innhold, for å skape et inntrykk av at avtalen er dårlig.

       Innleiingsvis i innlegget var fiskeriministeren inne på at det dreide seg om ein trilateral avtale, og at det ikkje berre er forholdet til Island som må takast i vare, men òg forholdet til Russland. Prøver han då å seia at Russland ville gå lenger i si innrømming overfor Island, og at det har vore eit problem for Noreg slik at me har måtta gje oss? Er det det som er problemet?

       Elles har det tidlegare vore vist til at ein avtale frå 1996 var dårlegare enn den som no er tilrådd. Men til det er å seia at fordi den avtalen var så dårleg, vart den heller aldri underskriven og lagd fram for Stortinget. Det må òg fiskeriministeren ta innover seg, og han kan ikkje leggja det til grunn for kva som er eit optimalt resultat denne gongen.

       Vidare er det grunn til å merka seg at det er lite fisk i Smuttholet no, og forskarane seier at det vil det vera i lang tid framover ut frå temperaturforholda. Me hadde difor hatt tid til å venta med å inngå ein slik avtale utan å risikera at det vart fiska ytterlegare tomt i dette området.

       Så til spørsmålet som eg har til fiskeriministeren: Kva er det Angelsen forstår og ser klart i dag som han ikkje såg og forstod i 1997, då han reiste ein interpellasjon om dette temaet? Då sa han at det ville vera prinsipielt uriktig å gje Island fiskerettar og kvotar i Barentshavet fordi dei manglar historiske rettar i området. Dette har eg fått frå arkivet på Stortinget og referatet frå debatten.

Statsråd Peter Angelsen : Jeg har sett oppslag i avisene om at jeg skulle ha skiftet mening. Jeg har funnet fram både mitt og fiskeriministerens innlegg fra 1997, og hvis referatene ble lest i sin helhet, ville man se at jeg støttet klart at man skulle finne fram til en løsning med Island. Men det jeg sa, var at en kvoteavtale med Island alene ikke var nok.

       Jeg sa innledningsvis at den avtalen vi nå har inngått, ikke er en ren kvoteavtale. De viktigste elementene ligger i det forvaltningsmessige framskritt som er gjort ved at Island har frasagt seg sin folkerettslige rett til egentlig å fiske fritt i Smutthullet - vi har ikke reguleringssystem for det - og innrettet seg etter norsk-russiske reguleringer for hele Barentshavet, og de har fått en kvote for det som de delvis, med ca 50 % gjenytelse, har kompensert. Det er det som er realitetene, og egentlig også forskjellen i forhold til den avtalen som forelå i 1996, og som jeg syntes det var riktig at daværende regjering ikke aksepterte - de hadde vår fulle støtte til at man gikk videre. Men det er vel slik at tiden modner mange konflikter, og jeg vil si det slik at fra Islands side er det skjedd en modning i forhold til å komme fram til en løsning som kunne være akseptabel for Norge og Russland. Og gjennom den prosessen vi nå har hatt, har man funnet fram til de grepene som skulle gjøre det mulig å sikre et forvaltningsregime som egentlig tetter Barentshavet. Det er det jeg mener er det positive ved avtalen, og som vi har løst.

       Norge og Russland har selvfølgelig ikke konflikter når det gjelder dette. Vi har måttet diskutere oss fram til hva som var viktig, og har funnet fram til felles formuleringer. Det som er grunnlaget, er at vi er to land på den ene siden. Derfor får en slik avtale en spesiell struktur. Noe må ligge i selve avtalen, det som er felles, og så har vi de protokollene som gjelder for Norge/Island og Island/Russland, som blir bilaterale. Det er det at avtalen gjelder tre land, som gjør at avtalen har den struktur den har i dag.

Harald T Nesvik (Frp) : Etter nå å ha fulgt denne debatten en stund, tror jeg nok konklusjonen min må bli at det vi egentlig gjør, er å kjøpe oss fri fra det vi tror er et problem. Og så er spørsmålet: Er prisen vi betaler, for høy, eller er den passelig, eller har man ikke noe synspunkt på det? Undertegnede har i hvert fall hele tiden hevdet at prisen vi her betaler overfor Island, er for høy sett i forhold til hva vi får tilbake, og hva slags problem man løser.

       Det jeg vil stille spørsmål til statsråden om, var jeg også inne på i mitt innlegg: Er ikke fiskeriministeren bekymret over at han har en samlet fiskerinæring mot seg?

       Utenriksministeren sa i sitt innlegg at det var delte syn innenfor fiskerinæringen. Vel, jeg har ikke klart å finne dette delte synet. Alle signal jeg har fått, er at man er udelt negativ til den avtalen som foreligger om Smutthull-problematikken. Derfor kan det være litt interessant å høre om fiskeriministeren virkelig mener - og da snakker jeg til ham som fiskeriminister - at man virkelig er så fornøyd med denne avtalen som man prøver å gi inntrykk av, eller er det et regjeringskollegium som har overkjørt fiskeriministeren som fiskeriminister?

Statsråd Peter Angelsen : La meg svare på det siste først. Fiskeriministeren er på ingen måte blitt overkjørt. Forhandlingene har skjedd i et nært samarbeid med fiskeriministeren. Fiskeridepartementet har vært representert ved alle sider av forhandlingene, og det har vært konsensus mellom oss. Og som jeg sa i mitt innlegg, er avtalen samlet sett meget god, meget god for en framtidig forvaltning av ressursene i Barentshavet, og den har elementer i seg som også er en fordel for utvikling av videre internasjonalt samarbeid i slike konfliktområder, og som er positivt for Norge.

       Når det så gjelder dette med den samlede fiskerinæring: Ja, fiskerinæringen har tatt et standpunkt, og det markedsfører de. Det som forbauser meg, er at fiskerinæringen bruker argumenter som ikke er riktige, bl.a når det gjelder balansen. Jeg har også i min omgang med både representanter for fiskeriorganisasjonene og fiskere ellers, merket meg at det er ulike syn på dette. Faktisk er Fiskebåtredernes Forbund i Ålesund langt mer nyansert og reflektert når det gjelder avtalen, enn det som har kommet til uttrykk gjennom uttalelser fra lederen i Norges Fiskarlag. Det er også uttalelser om avtalen, bl.a fra lederen i Finnmark fylkesfiskarlag, som er positive. Alle de tre fylkestingene i Nord-Norge har gått inn for avtalen. Det er mange fiskere representert i de fylkestingene, så det er rart at ikke den samlede fiskerinærings uenighet når det gjelder avtalen, er kommet fram også i debattene der og i de vedtakene som er gjort.

       Når det så gjelder at vi har kjøpt oss fri, er det en feilaktig påstand. Island kunne ha fisket mye mer enn det som ligger i avtalen, ved ikke å ha en avtale, og det reflekteres vel også i det at det også er uenighet på Island. Ved avstemningen i Alltinget i går var det vel slik at 16 representanter stemte blankt og 1 imot. Hadde vi kunnet stemme blankt i Stortinget, vil jeg tippe at det hadde vært reflektert på samme måten i Stortinget i dag.

Ivar Kristiansen (H) : Det vises til at vi her tar feil, den ene etter den andre, og fra fiskeriministerens side vises det nå til Fiskebåtredernes Forbund. Hvis statsråden hadde tatt seg tid til å lese uttalelsen fra Fiskebåtredernes Forbund, tror jeg kanskje han ikke ville ha kommet med den uttalelsen han gjorde.

       Her vises det til at det har skjedd en modning underveis, og det er jo helt åpenbart at det har skjedd en stor grad av modning. Når jeg tenker tilbake til situasjonen i 1997, og nå, med utsikt fra 1999, ser den forvandlingen som har funnet sted, tenkte jeg faktisk på vei opp mot talerstolen: Hvordan hadde hylekoret vært hvis det hadde vært en Høyre-statsråd som hadde prestert et slikt resultat som det man har til behandling i dag? Men vi kan la det ligge i denne sammenheng.

       Spørsmålet til Angelsen blir: Mener han virkelig, som han har gitt uttrykk for, at en ratifisering av FN-konvensjonen ville ha gitt en dårligere avtale enn det den inngåtte avtalen har gitt som resultat?

       Det andre spørsmålet: Hvorfor omhandler ikke avtalen flere fiskeslag enn den gjør?

       Helt til slutt skulle jeg ønske at man får til en arbeidsdeling for fremtiden der man ikke snakker om overkjøring -man må i hvert fall være til stede eller i nærheten for å bli overkjørt - men at fiskeriministeren tar seg av fiskeripolitikken, og at utenriksministeren tar seg av utenrikspolitikken.

Statsråd Peter Angelsen : Når det gjelder slike avtaler med andre land, er det tross alt fastlagt i den norske konstitusjon at det er Utenriksdepartementet som har ansvaret for det. Hvis Ivar Kristiansen ønsker å endre på det, må han selvfølgelig ta opp det forslaget.

       Når det så gjelder Fiskebåtredernes Forbund, snakket jeg om å være reflektert og ha nyanser i forhold til avtalen. Men selvfølgelig, næringen har valgt å ta sitt ytterliggående standpunkt; at avtalen ikke er så god som de ville ha den, dvs. at Island ikke skulle ha kvoter. Islands næring har tatt standpunktet på andre siden, at avtalen er for dårlig for dem. De vil ha en kvote som skal være gratis og i tråd med det som har vært deres gjennomsnittlige fiske i de årene de har fisket der oppe. Og det er greit, i slike sammenhenger er det sjelden at en regjering får næringen med på de kompromissene som er nødvendig for å få til internasjonale løsninger. Så det får man bare ta med seg.

       Når det så gjelder hvorvidt en Høyre-statsråd ville vært i stand til å få fram en slik avtale, så vet jeg ikke det. Det vil kanskje Ivar Kristiansen være den beste til å svare på. Men i alle fall er det en god avtale, og hvis en Høyre-statsråd hadde kommet fram med en slik avtale til Stortinget og jeg hadde sittet her, så skulle han fått ros av meg - det er bra sikkert! (Munterhet i salen.)

       Og så til spørsmålet: Hvorfor inneholder ikke avtalen flere fiskeslag? Den inneholder de fiskeslagene som vi anser nødvendig å ha med i et avtaleverk for fiske etter torsk. Det er de naturlige bifangstene som vi har erfaring for finnes, og som vi legger inn i våre reguleringer når det gjelder norske og russiske fiskere og tredjelands fiskere som har avtale i Barentshavet. Det er akkurat samme forhold som er tatt inn der, vi trenger ikke å legge inn papirfisk som ikke finnes i fangster. Det er reell fisk avtalen dreier seg om på begge sider.

       Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg er svært overrasket over den avtalen som Regjeringen nå presenterer for Stortinget. Og jeg er svært overrasket over at statsråd Angelsen i sitt innlegg legitimerer Islands fiske i Smutthullet. Avtalen strider mot det som har vært et grunnleggende prinsipp i Norges internasjonale fiskeriavtaler, nemlig prinsippet om balanse mellom avtalepartene.

       Det er ønskelig å få slutt på Islands uregulerte fiske i Smutthullet, og det er ønskelig å få slutt på konflikten med en nær nabo. Også Arbeiderpartiets regjeringer har prøvd å få til løsninger mellom Norge, Russland og Island, men det har vært et grunnleggende prinsipp at en avtale må være balansert.

       Så sent som i 1996 var man kommet langt i å nå fram til en løsning. Men Island kunne ikke bidra til å gi Norge en balansert tilgang til Islands sone. Det kunne Arbeiderpartiets regjering ikke akseptere, og derfor ble det ingen avtale.

       Hva har sentrumsregjeringen nå gjort? Jo, de har gitt betydelige innrømmelser til Island, og de har akseptert avtalen som ikke-balansert. Regjeringen Bondevik har akseptert avtaleprinsipper som Arbeiderpartiets regjeringer sa nei til. Og regjeringen Bondevik har til overmål gjort det i en situasjon hvor fisket i Smutthullet er dårligere og med det Islands forhandlingsposisjon langt svakere. Hvordan er det mulig? Det begynte med en fiskeriminister som skulle utvide den økonomiske sonen for å stoppe fisket i Smutthullet, det endte med en fiskeriminister som sa ja til en ubalansert avtale, som Arbeiderpartiets regjeringer sa nei til.

       Dette er ingen god avtale. Sjelden har Stortinget vært så nær ved å forkaste en framforhandlet avtale. Det ville vært dramatisk, og det ville svekket Norges tillit i internasjonale forhandlinger. Derfor føler Stortinget seg forpliktet til å akseptere den inngåtte avtalen. Men også på dette området må man i sannhet spørre hva sentrumsregjeringen driver med.

Utenriksminister Knut Vollebæk : Representanten Kristiansen utfordret meg på grunnlaget for å si at den norske jurisdiksjonen over Svalbard og vernesonen var truet, og at det var viktig for oss å få en islandsk aksept for norsk jurisdiksjon og en aksept for at Svalbardtraktaten ikke omfattet vernesonen. Grunnlaget for den utfordringen som vi føler vi har stått overfor, går selvsagt tilbake til de utfordringer vi har fått flere ganger fra Island når det gjelder spørsmålet om vernesonen skal inkluderes i Svalbardtraktaten.

       Fra norsk side har vi hevdet at så ikke er tilfellet. Vi har stått klart på at vi har jurisdiksjon i vernesonen. Men Stortinget vil være kjent med at senest i 1994-95 hadde vi i tilknytning til fiske i Smutthullet en rekke ganger utenlandskregistrerte fartøy - ofte med islandske eierinteresser - som fisket ulovlig i fiskevernsonen. Vi vil også huske at Kystvaktens håndhevelse med sikte på å få stoppet det ulovlige fisket i en rekke tilspissede situasjoner inkluderte maktanvendelse. Det har derfor ikke vært slik at man overhodet ikke har merket den islandske utfordringen. Det var derfor viktig, selv om dette ikke var noe forhandlingstema, at dette også ble sikret under de forhandlingene vi hadde. Og etter mitt syn er den forsikringen jeg har fått fra utenriksminister Asgrimsson, av en slik art at det også er positivt når vi ser på norsk jurisdiksjon i vernesonen rundt Svalbard.

Einar Steensnæs (KrF) : Debatten har vist at det er en stor grad av frustrasjon og skepsis til avtalen, selv blant de partiene som står bak den felles merknaden som er viktig for Regjeringen i forhold til å underskrive avtalen og ratifisere den. Den skepsisen kan en godt forstå, og jeg tror at alle som har hatt ordet, har uttrykt seg balansert om det forholdet. Men det inntrykket som jeg synes forsøkes skapt om at denne avtalen skulle være uakseptabel, mener jeg det ikke er noe grunnlag for.

       Det er en ubalanse når det gjelder kvoter i avtalen. Både utenriksministeren og fiskeriministeren har imidlertid understreket at dette er noe en ikke kan se på isolert. Kvotebytte er ikke alene det viktige vurderingskriteriet for avtalen, fordi Smutthull-avtalen ikke er noen vanlig kvotebytteavtale.

       Jeg viser til det som fiskeriministeren sa om at fiske av lodde og torsk er tatt inn i denne avtalen mellom Russland, Norge og Island på en slik måte at det ikke bare angår det uregulerte fisket i Smutthullet, men i hele Barentshavet, i hele den arktiske sone.

       Jeg viser også til alternativet, nemlig at vi ikke står med noen internasjonale avtaler som kunne tvinge Island til å begrense eller regulere sin egen fangst på disse fiskeartene i den arktiske sone. Alternativet er altså en ubegrenset fangst av disse fiskeartene, som ville kunne true de bærekraftige stammene som de norske fiskeriene er avhengig av, og som særlig er viktig for bosetting og sysselsetting.

       Utgangspunktet var altså dårligere enn det vi har fått i avtalen, og det må være perspektivet.

       Så vises det også til FN-avtalen, at den liksom skulle være et alternativ. Vi har dessverre ikke kommet dit hen at FN-avtalen er blitt ratifisert av tilstrekkelig mange land, derfor er ikke dette et alternativ i dag. Og fiskeriministeren understreker at også FN-avtalen vil innebære en ubalanse i den forstand at de land som går inn i den avtalen, må akseptere at det må avgis kvoter til de land som inngår i avtalen, uten gjenytelser.

Steinar Bastesen (TF) : På slutten av hovedinnlegget mitt skulle jeg komme inn på det som virkelig var problemet med avtalen, og det er at den ikke er balansert. Norge har forlatt et prinsipp som har vært overordnet, om at vi skal ha balanserte avtaler i alle forhandlinger med andre land. Det har stått fast helt siden vi fikk innført 200 mils økonomisk sone i Eivind Bolles tid. Han slamret igjen døra. Det må en ny lofoting til for å åpne den døra på vidt gap. Det er faren, og det er bekymringene jeg har i forbindelse med denne avtalen.

       Vi hadde en effektiv måte å forhindre ukontrollert fiske i Barentshavet på. Det var en svarteliste som ble innført. Den var islendingene redd, den var norske redere redd, den var alle redd. Det var et forsøk på en internasjonal svarteliste som ble innført. Den ble opphevet med et pennestrøk samme dag som denne avtalen ble underskrevet. Det var en effektiv måte å stoppe ukontrollert fiske i Barentshavet på, ved å nekte omsetning eller nekte båter som har fisket i Smutthullet, adgang til norsk økonomisk sone. Den muligheten ble borte da avtalen ble underskrevet.

       Hva slags virkemidler har vi nå når Færøyene kommer og forlanger samme behandling som Island har fått? Hvordan kan vi si nei til Færøyene? Hvordan kan vi si nei til baltiske trålere som kommer hit, som eies av islendingene? Hvordan kan vi si nei til andre land som gjør akkurat det samme som Island gjorde? Hvilke rettigheter kan vi hevde? Vi har fraveket prinsippet om balanse. Vi har åpnet en dør, og det er det som er den største faren med hele avtalen.

       Her snakkes om at det er nyanser i Fiskebåtredernes Forbund. Ja, det skulle da blott bare mangle! Hvem er det som har fått fordeler av denne avtalen? Jo, det er pelagisk sektor, som får ta 17.000 tonn lodde, og de er vitterlig organisert i Fiskebåtrederenes Forbund. De er ikke organisert verken i Nordland Fylkes Fiskerlag eller i et av de andre fylkesfiskerlagene, men de er organisert under Norges Fiskarlags paraply, men i en selvstendig organisasjon, nemlig Fiskebåtrederenes Forbund - og det skulle bare mangle at ikke de guttene var fornøyd! Og igjen er det sjarkfiskerne som må betale med torsk. Jeg ser ikke for meg at en 35-40 fots sjark drar til Island verken for å fiske med line eller fiske lodde med not.

       Så litt tilbake til reker. Det er slutt med å dele ut rekekonsesjoner fra Norge. Uansett hvordan vi trygler og ber på våre knær, får vi ikke rekekonsesjoner, fordi det er stopp av ressursmessige hensyn. Så overser man å bake inn begrensninger i rekefisket i Barentshavet når man inngår en avtale med Island. Det er mildest talt forstemmende, om jeg så skal si det.

       Så sier utenriksministeren så vel som fiskeriministeren at dette ikke er en vanlig avtale, en vanlig kvotebytteavtale. Ja, hva i Herrens navn er det da?

Harald Hove (V) : Det har blitt en viss diskusjon om karakteristikker av denne avtalen. Jan Petersen gav uttrykk for at avtalen var dårlig. En ting er nå at jeg syns det kanskje er litt lite grunnlag for en slik karakteristikk i de fellesmerknadene som Høyre er med på i innstillingen, men det får nå så være.

       Einar Steensnæs og utenriksministeren har for sin del sagt at avtalen er god.

       For min egen del har jeg lyst til å gi uttrykk for at jeg syns det kan diskuteres hvor fornuftig det egentlig er med den typen karakteristikk av avtalen i det hele tatt, og at jeg for min del oppfatter avtalen som den best mulige, basert på foreliggende realiteter og alternativet ingen avtale.

       I utenrikskomiteens fellesmerknad fra de partiene som går inn for avtalen, ligger også en oppfordring til å arbeide for at avtalen skal bli bedre, og til at man over tid skal utvikle den i bedre retning. Det er et poeng at det å utvikle avtalen kan gjøres innenfor rammen av avtalen, noe som er en del av avtalens kvalitet.

       Når man hører på enkelte her i dag, kan det virke som om man mener at det er det forholdet at det er Islands nasjonaldag i dag som gjør at man vil inngå avtalen, og at man derfor har lyst til å overbringe en gave til Island. Jeg vil veldig klart gi uttrykk for at det ikke er min oppfatning av avtalen. Jeg oppfatter den altså som den best mulige, sett på bakgrunn av de foreliggende realiteter som man har måttet ta hensyn til.

       Jeg mener at det i alle fall er tre aspekter vi må gå inn i. Det ene er at avtalen har en utenrikspolitisk karakter, den har en ressurspolitisk karakter, og den vedrører næringspolitiske forhold. Når jeg hører på debatten her i dag, kan det virke som om fiskerinæringen tar utgangspunkt i det næringspolitiske alene. Hvis man vurderer denne avtalen ut fra en rent næringspolitisk synsvinkel, uten å ta hensyn til utenrikspolitiske og ressursforvaltningsmessige kvaliteter, kan jeg skjønne at fiskerinæringen kan ha den oppfatning av avtalen som de har, selv om de er nødt til å manipulere med kvotebytte for å få det helt til. Men det man da glemmer, er de næringspolitiske fordelene knyttet til den ressursforvaltningsmessige siden og faktisk også det som er knyttet til utenrikspolitiske forhold og forholdet til Island. Etter min vurdering er dette en næringspolitisk god avtale på grunn av kvalitetene knyttet til de to andre forhold. Og da får man si til Bastesens eksempel knyttet til at torskefisket tok slutt i januar 1989, at det er jo nettopp for å sikre torskeressursene at man inngår denne avtalen.

       Til slutt: Når man hørte Bastesens vurdering av om han skulle sette fram det forslag som er omtalt, kunne det høres ut som om det var splittelse i gruppen til Bastesen.

Statsråd Peter Angelsen : La meg bare først si at de er helt feil de påstandene som representanten Bastesen kom med, at alle de avtalene vi har med andre land, er balansert. Vi har en fast ubalanse når det gjelder torsk i Barentshavet på 3,5 % av TAC, som går til våre avtalepartnere, og som vi ikke får kompensert for. Det kan regnes ut hva det utgjør i tonn. Det blir betydelig mer enn det som en avtale med Island vil innebære.

       Når det gjelder svartelisting, har vi oppnådd at også Island går inn for svartelisting. Det innebærer at islandske borgere som eventuelt går inn med kapital i baltiske stater for å få baltiske fartøyer opp i Smutthullet igjen, for det første vil bli svartelistet av islandske myndigheter, og for det andre vil de bli gitt landingsnekt. Både svartelisting og landingsnekt vil vi ta opp i de årlige fiskeriforhandlingene til høsten med både Færøyene, Grønland og EU. Foreløpig har vi drøftet det rent uformelt og fått positive tilbakemeldinger fra representanter fra myndighetene i de landene.

       Når det så gjelder rekefiske, vil jeg understreke at Norge og Russland ikke har opprettet noen felles forvaltning for reker i Barentshavet, og dermed kan ikke Norge foregripe og si at vi skal lage til et forvaltningsregime for Smutthullet i en avtale med Island. Jeg skulle ha lyst til å se hvordan fiskerinæringen og kanskje Steinar Bastesen ville lovprise en felles forvaltning av rekeressursene i Barentshavet med Russland på det nivå vi har av kunnskap om rekenes biologi i hele det store Barentshav-området. Det er et spørsmål som har vært drøftet mange, mange ganger, og så vidt jeg kjenner til, også da jeg var med som næringsrepresentant, er næringen imot det. Vi vil ha den nasjonale forvaltningen for oss, så får Russland regulere sine i medhold av det vi ble enige om.

       La meg helt til slutt si til representanten Schjøtt-Pedersen at Jan Henry T Olsen, forhenværende fiskeriminister fra Arbeiderpartiet, har gått helt klart ut offentlig, også ved behandlingen av avtalen i Troms fylkesting, og sagt at avtalen er meget god. Det vil være en katastrofe om Stortinget og myndighetene ikke godtar avtalen. Og Jan Henry T Olsen var den som forhandlet første gangen, og som ikke syntes den avtalen som var framforhandlet i 1996 var god nok, og som dermed gjorde at arbeiderpartiregjeringen den gangen ikke gikk inn for avtalen. Men han har sett forskjellen på avtalen som ble framforhandlet det gangen og denne avtalen, og gitt sin fulle tilslutning til avtalen. Det bør Stortinget merke seg.

Jan Petersen (H) : Bare en liten visitt til saksordføreren, for jeg skjønner meget vel at han har søkt å unngå å karakterisere avtalen. Jeg vil fastholde at for Stortinget kan både karakteristikken « dårlig », som jeg vil fastholde at den er, gå sammen med karakteristikken « best mulig ». Situasjonen er at vi må velge mellom denne dårlige avtalen eller ingen avtale i det hele tatt. Vi er altså brakt i en tvangssituasjon som er meget ubehagelig. Jeg mener det er viktig å få vedtatt avtalen på tross av dens innhold.

       Men det poenget som regjeringspartiene hele tiden har unngått, det kritiske poenget, er at når vi er brakt i denne vanskelige situasjonen, er det fordi at Regjeringen på et viktig utenrikspolitisk område har gjort en dårlig jobb. Jeg fikk forklaring på hvorfor dette var dårlig: fordi utenriksministeren synes avtalen er god! Så da er det ikke noe rart at den ble som den ble. Det er sannsynligvis en av grunnene til at det ikke er forhandlet bedre enn det er. Hadde man lagt mer vekt på de nære spørsmålene, mer politisk tyngde inn i det, tror jeg det ville vært mulig å komme lenger enn det Regjeringen nå har gjort.

       Men når da Regjeringen er fornøyd, er det kanskje forklaringen på at vi, på tross av at vi ikke har hatt et tidsproblem, nå får oss forelagt denne avtalen. Stortinget er altså i en tvangssituasjon. Jeg er helt enig med Schjøtt-Pedersen i at vi bør vedta den, men en skikkeligere jobb på forhånd hadde gjort dette vesentlig enklere.

       Fiskeriministeren snakket om en balansert avtale og ubalanse når det gjelder torsk i Barentshavet. Slik jeg har oppfattet det, og har erfart det, er det pengeverdien det snakkes om når man snakker om balanse. Det er ikke antall tonn. Det er: Hvor mye får vi? Hvor mye gir de? Det har det vært regnet på i Fiskeridepartementet gjennom mange år, i den tiden da fiskeriministeren satt her som representant på Stortinget. Det har jeg erfart fra embetsverket i Fiskeridepartementet. Og når jeg snakker om balanse, går det på verdien av det man får, og verdien av det man gir fra seg - det er der jeg snakker om balanse, ikke i tonn.

Harald Hove (V) : Jeg ville bare benytte anledningen til å være litt presis når det gjelder å karakterisere avtalen som best mulig ut fra de forutsetninger og implikasjoner som foreligger.

       Jeg forstår at Jan Petersen et stykke på vei kunne være enig med meg i karakteristikken, hvis man la til grunn at den var knyttet til den situasjonen som nå foreligger for Stortinget, nemlig om Stortinget skal kunne forkaste avtalen eller ikke. Risikoen for at det skulle bli oppfattet som om det var den samme vurdering jeg gjorde, gjør at jeg vil komme med en liten merknad for å presisere at min karakteristikk, at det var den best mulige avtale, er knyttet til Regjeringens vurdering og det tidspunkt Regjeringen bestemte seg for å underskrive avtalen. Med andre ord: et vesentlig annet tidspunkt og et vesentlig annet vurderingselement enn det som Jan Petersen la til grunn. Slik sett er det ikke enighet mellom Jan Petersen og meg. La meg derfor få lov til å legge til, for ikke å risikere å bli misforstått, at hvis folk stiller meg overfor de to alternativene, om avtalen er god eller dårlig, og tvinger meg til å gjøre et valg mellom dem, ville min konklusjon utvilsomt bli at avtalen er god - bare så det står fast.

       Når det gjelder bytteforhold og kvoteverdi, er vel situasjonen den at man har en del mekanismer knyttet til å beregne slike kvotebytter, som tar hensyn til den mer langsiktige verdien av kvotene. Det er ut fra en slik vurdering av kvoter den foreliggende avtale antakelig er nærmere forholdet 1:2, slik Utenriksdepartementet har formidlet at fiskebåtrederne legger til grunn, enn 1:10, slik Fiskarlaget har prøvd å gi inntrykk av. Så får man heller vurdere hva det helt nøyaktige forholdet måtte være. Det er det sikkert ikke mulig å komme fram til med høy grad av presisjon.

       Ellers må jeg si at jeg har registrert at det må være en viss uenighet innad i Arbeiderpartiet om denne avtalen. Så langt jeg har kunnet skjønne, er i hvert fall ikke representanten Schjøtt-Pedersen representativ med det innlegget han holdt her i dag.

       Helt til slutt: Det er rett at Venstre i ulike sammenhenger kan ha hatt mye erfaring med bare å være én representant i ulike forsamlinger, og det har nok hendt en og annen gang at noen har følt at Venstre-gruppen kunne være splittet. Men noe av det som Lars Sponheim ved flere anledninger har framhevet, er at den eneste fordelen ved at man bare hadde én Venstre-representant, var nettopp det forhold at gruppen ikke kunne være splittet.

Statsråd Peter Angelsen : Jeg bad om ordet for å kommentere det representanten Bastesen sa om at man hvert år forhandlet ut fra verdien på fiskeartene i markedet. Det er ikke riktig. Det er slik som saksordføreren, Hove, redegjorde for.

       I de årlige fiskeriforhandlingene legger man såkalte faste forholdstall for de ulike fiskeartene til grunn. Vi snakker her om torskeekvivalenter som man i oljevirksomheten snakker om oljeekvivalenter. Det ville ha komplisert alle de årlige forhandlingene betraktelig hvis man skulle legge markedet til grunn. Vi kan bare ta et eksempel med torsk, hvor vi faktisk har hatt en dobling av førstehåndsprisen i løpet av to år. I departementet har vi sett det slik at dersom vi skulle legge dagens markedspriser på ulike produkter til grunn, ville kanskje noen av de avtalene vi har, kommet ugunstig ut. Så vi forholder oss til at vi legger faktorene for de enkelte fiskeartene som har vært brukt i forhandlingene gjennom alle år, til grunn. Det vil vi fortsette med inntil man synes at langtidstrendene har fått så store avvik at man bør ta det opp. Men selv det er ikke et forhandlingsgrunnlag det er enkelt å få endret på, for når man skal endre på slike forhold, vil det nok være nasjonale interesser fra alle som er involvert i slike forhandlinger, knyttet til det. Det har ikke Fiskeridepartementet prioritert å legge opp til å gjøre endringer på. Vi syns det er greit det som har vært fastlagt fra tidligere, og får forholde oss til det.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) : Jeg følte bare behov for å lette på representanten Hoves oppfatninger.

       Jeg har ikke hørt noen i Arbeiderpartiet som har uttrykt jubel over denne avtalen. Som jeg sa under avslutningen av mitt innlegg, er det en relativt dramatisk situasjon å forkaste en inngått internasjonal avtale, ikke minst på grunn av at det svekker tilliten til Norges troverdighet i internasjonale forhandlinger.

       Jeg har også understreket at Arbeiderpartiet hele tiden har ment at det er viktig både å få slutt på det islandske fisket i Smutthullet og å få bilagt en konflikt med en nær nabo. Men det er altså slik at Arbeiderpartiet har satt betydelige spørsmålstegn ved den avtalen som er inngått, ikke minst har Arbeiderpartiet gjort det helt klart at de avtaleprinsippene som nå er akseptert, har Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon sagt nei til. Vi stiller derfor betydelige spørsmål ved avtalen, men finner det vanskelig å kunne gå imot den.

       Bare la meg til slutt få lov til å sitere helt kort fra fellesmerknadene. Det heter der:

       « Dette styrker de norske interesser og posisjoner med hensyn til forvaltning av fiskeressursene i de viktigste områder og vedrørende de viktigste fiskeslag som Norge har interesse i, noe komiteen er godt tilfreds med. »

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

       (Votering, se side 4142)