Bjarne Håkon Hanssen (A)
(ordfører for saken):

       Også i år behandler Stortinget en framforhandlet jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Komiteens innstilling bygger på respekt for forhandlingsinstituttet, selv om flertallet på flere områder har kritiske merknader til resultatet av årets forhandlinger. Flertallet slutter seg på denne bakgrunn i sin helhet til det økonomiske opplegget i avtalen. På ett punkt har imidlertid flertallet funnet å måtte motsette seg forhandlingsresultatet. Dette vil bli begrunnet i andre innlegg senere i debatten. Jeg går videre ut fra at mindretallet selv vil presentere sitt syn, og vil derfor i dette innlegget i all hovedsak konsentrere meg om Arbeiderpartiets vurderinger.

       Avtalen innebærer at budsjettstøtten ved full virkning økes med 540 mill. kr. Dette kommer i tillegg til økningen i 1998, som var på 675 mill kr. I løpet av to år har altså budsjettstøtten til norsk jordbruk økt med over 1,2 milliarder kr.

       I forbindelse med behandlingen av St.prp.nr.8 (1992-1993) la Stortinget bl.a til grunn en målsetting om en landbrukspolitikk som bidrar til mer konkurransedyktige råvarer, lavere matvarepriser og lavere næringsoverføringer.

       Den økning i budsjettstøtte som nå finner sted, er ikke i tråd med denne målsettingen. Målt i faste 1998-kroner innebærer de to siste oppgjørene at de statlige næringsoverføringene til landbruket for første gang på 1990-tallet øker.

       Det mest alvorlige med dette ser man kanskje i lys av de kommende WTO-forhandlingene. Årets avtale innebærer nemlig at støtten både innenfor gul og blå boks øker. Regjeringen har tilslutning fra Arbeiderpartiet i forhold til den forhandlingsstrategi man har valgt i WTO-sammenheng. Likevel er det grunn til å understreke at vi står overfor tøffe forhandlingsrunder. Og jeg finner all grunn til å minne om en av konklusjonene i utenriksministerens WTO-redegjørelse, som vi tidligere i dag hadde en debatt om. I redegjørelsen sa utenriksministeren om landbruksavtalen i WTO:

« Partene må allikevel forventes å måtte gå lenger enn de eksisterende forpliktelsene ».

       I så måte går Regjeringen nå i feil retning. Den betydelige veksten i budsjettstøtten de to siste årene skaper en situasjon med økende fare for at norsk landbruk må gjennom en brå og vanskelig omstilling etter neste WTO-runde. Også på dette området fører altså Regjeringen en politikk basert på kortsiktige motiver.

       Avtalen innebærer videre at målprisene økes med 330 mill. kr. Sett i en ren nasjonal sammenheng er ikke dette en stor økning, og på viktige varegrupper som storfe, gris, egg og norsk matmel er det ikke noen økning av målprisene i det hele tatt.

       Likevel er det klart at vi står overfor store utfordringer også på dette området. Handelslekkasjen til våre naboland hadde en eksplosiv økning i 1998, og var da rekordhøy. Utviklingen i 1999 tyder på at det også i år blir en svært stor handelslekkasje. En viktig årsak til denne lekkasjen er lavere matvarepriser i våre naboland.

       Jeg er selvsagt klar over at dette berører problemstillinger som er svært sammensatte. En nylig gjennomført undersøkelse konkluderer bl.a med at den gjennomsnittlige prisforskjellen på norsk og svensk mat er på 12-13 %. Bondeorganisasjonene har i så måte pekt på at dette omtrent er forskjellen på norsk og svensk matmoms. Men den aktuelle undersøkelsen viste at prisforskjellen på melkeprodukter og kjøttvarer var større enn gjennomsnittet. Og det er jo dette som er hovedproblemstillingen. Nordmenn gjør ikke sine daglige innkjøp i Sverige. De kjøper kjøtt, og de kjøper ost. Dermed forsterkes overproduksjonsproblemene i norsk landbruk.

       Fra Norges Bondelag har næringskomiteen fått oversendt en oversikt over prisutviklingen på norskproduserte matvarer, sett i forhold til utviklingen på den totale matvareindeksen. Denne viser at indeksen for norskproduserte matvarer er lavere enn matvareindeksen samlet.

       Samtidig viser indeksen at prisene på norske matvarer nå igjen er økende. Fra 1990 til 1997 falt prisene på norsk kjøtt. Etter den tid viser indeksen at prisene igjen stiger. Hovedpoenget er etter Arbeiderpartiets mening at norsk landbrukspolitikk ikke kan basere seg på at norske matvarepriser kan ligge på et helt annet nivå enn prisene i våre naboland og i EU for øvrig.

       Gjennom sin Agenda 2000 har EU nå lagt en plan for en reduksjon i sine råvarepriser på mellom 15 og 20 %. Dersom vi ikke møter Agenda 2000 med aktive tiltak, vil forskjellen på norske råvarepriser og tilsvarende EU-priser øke betraktelig de kommende fem årene.

       Dette er en kjempeutfordring for norsk landbruk. Hvis EU lykkes med sin Agenda 2000, vil norsk landbruk hvert år tape konkurransekraft, selv med en stabilisering av våre matvarepriser. Det kan igjen føre til økt grensehandel og økt import, og den som i det lange løp vil tape på at vi ikke gjør noe, er bonden selv.

       Men norsk landbruk kan heller ikke legge opp til en strategi der vi utelukkende er opptatt av pris. Vårt landbruk har ingen mulighet til å konkurrere på like vilkår med EU-landbruket. Ikke minst klimatiske forhold tilsier det. Derfor må vi bygge videre på den sterke preferansen norske forbrukere har i forhold til norsk mat. Nordmenn vet at når de kjøper norsk mat, kjøper de trygg og ren mat. Dette er de og vil de være villige til å betale en god pris for. Poenget er imidlertid at dette ikke gjør at norsk mat overhodet ikke trenger å ta hensyn til pris. Det viser økningen i grensehandelen oss. Norske forbrukere har også tillit til svensk og dansk mat.

       Når vi i Stortinget til våren skal utforme en ny landbrukspolitikk, står vi altså overfor formidable utfordringer. Internasjonale og handelspolitiske forhold vil i veldig stor grad legge rammene for den nasjonale landbrukspolitikken. Samtidig ser vi en utvikling i norsk landbruk der det ofte er de større brukene som i dag gir opp. Melkebruk med kvoter på mellom 80.000 - 100.000 liter melk selger kvoten sin, og slutter med gårdsdriften. Dette begrunnes med at arbeidet på bruket tar så mye tid at det ikke er tid igjen til å kompensere for nedgang i landbruksinntekt gjennom arbeid utenfor bruket. Dette gir grunn til bekymring, ikke minst fordi dette forteller oss noe om hvordan norsk landbruk i framtida skal kunne rekruttere ungdom med en fagutdannelse rettet inn på arbeid i landbruket.

       Arbeiderpartiet mener at vi i landbrukspolitikken må prioritere en tilstrekkelig inntektsutvikling til dem som lever av landbruket. Det legger da også årets oppgjør til en viss grad opp til.

       Summen av utfordringene kan oppsummeres slik: Norske matvarepriser må ned. WTO-avtalen gir oss en klar retningsbeskrivelse av hvordan overføringene vil utvikle seg. De vil måtte reduseres. Vi vil prioritere lønnsutvikling til dem som lever av landbruket. Men dette skal skje innenfor en ramme der vi fortsatt skal satse på distriktslandbruket. Og vi skal fortsatt satse på et landbruk i Norge med en variert bruksstruktur, et småskalalandbruk hvor industrilandbruket avvises som bruksform.

       Mange vil med rette kunne hevde at det er umulig å få alle disse målene til å gå opp i en samlet nasjonal landbrukspolitikk. Arbeiderpartiet er enig i at dette vil være vanskelig, men står klart fast på disse målene når vi starter arbeidet med den landbrukspolitiske meldingen som Stortinget skal behandle til våren.

       Jeg vil med dette anbefale komiteens innstilling.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Som fremskrittspartirepresentant hadde jeg håpet på at årets jordbruksoppgjør skulle gi de nødvendige signaler om omstilling og effektivisering av det norske sløsejordbruket, men jeg tok feil. Jordbruksoppgjøret passerer Stortinget uten krav om at politikken legges om på en helhetlig, tillitvekkende og kraftfull måte.

       Den fremforhandlede avtale mellom organisasjonene og staten har en inntektsvirkning for bøndene på 1,1 milliard kr, og totale overføringer på ca 12,5 milliarder kr går til friske arbeidsføre mennesker i tillegg til skjermingsstøtten. Enorme overføringer tilflyter utøvere innen en enkeltnæring, hvorav en høy prosentdel er deltids- eller hobbybønder.

       Hvilke andre næringer eller bransjer kan regulere seg til 12,5 milliarder kr i subsidier hvert eneste år? Hvilke andre bransjer kan motta store subsidier hvert år, samtidig som de effektivt gjennom sine organisasjoner og politiske medspillere - med noen få unntak - blokkerer for import av konkurrerende landbruksvarer som ville ført til at norske forbrukere fikk rimeligere mat? Ja, jeg bare spør. Hvordan er det mulig å lage et system der kvaliteten på produktet får begrenset betydning fordi forbrukerne ikke har noe alternativ, men må ta til takke med standardprodukter? I tillegg skal forbrukerne betale for et oppsvulmet landbruksbyråkrati som gjør sluttproduktene så dyre at norske forbrukere ofte ikke har råd til å kjøpe produktene, slik at de må dumpes i verdensmarkedet til latterlig lave priser.

       Vi konstaterer at jordbruksavtalen er en svært omfattende og uoversiktlig næringsavtale, en enormt komplisert affære med stort byråkrati koplet til uoversiktlige forhold, hvor kun et fåtall personer har den fulle oversikt når viktige spørsmål blir avgjort. Og i neste omgang betyr det detaljstyring av den norske bonde som er bastet og bundet på hender og føtter av tilskudds- og reguleringsordninger. Antallet tilskuddsordninger som i dag er over hundre, øker for hvert år, og hver tilskuddsordning har et detaljert regelverk. Det trengs et stort byråkrati tilknyttet Landbruksdepartementet, kommuner og fylkeskommuner til å administrere hele dette apparatet. Tusenvis av offentlig ansatte hever lønn for å holde orden på alle utbetalinger, søknader og kontroller. Behovet for omlegging er helt åpenbart. Et av målene må være å få de fleste byråkratene ut i produktivt arbeid.

       Resultatene av jordbruksforhandlingene betyr at skattebetalerne må punge ut med betydelig høyere beløp over skatteseddelen enn tidligere, i tillegg til at matvareprisene vil øke. Det betyr nye doser av gårsdagens politikk. Ingen andre partier enn Fremskrittspartiet er villig til å ta utfordringene med omstilling og omstrukturering. Det politiske flertall finner det mest lettvint å la tingene gå stort sett som før, og støtter den inngåtte avtale. Når det har blitt en vanlig og akseptert måte å drive landbrukspolitikk på, vil resultatene over tid bli negative som en helhet, og det er den situasjonen vi er oppe i nå. Det er helt tydelig at verken landbruksminister Gjønnes eller de øvrige partier ønsker å gjennomføre og presse jordbruket til helt nødvendige tiltak. Det ser ut som om den bestående landbrukspolitikk skal videreføres, uansett pris. Det er i så fall en kortsiktig medisin når vi vet at sentrale landbruksprodukter vil bli utsatt for et voldsomt prispress de kommende år.

       Behovet for strukturendringer i landbruksnæringen er overhengende og kan ikke løses med sterkere støtte over statsbudsjettet eller ved økte matvarepriser. Høyere inntekter i landbruket må komme som et resultat av økt konkurranse og mer effektive gårdsbruk.

       Det kan være fristende å spørre: Hvor mange negative rekorder skal settes i norsk landbruk før landbruksministeren begynner å se lyset? Og når vil Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsmann som snakker så varmt her om lavere priser, komme med noen konkrete forslag om hvordan man skal få dette til? Denne innstillingen omfatter ikke et eneste slikt forslag om tiltak som kan gi økt konkurranse og lavere matvarepriser. Og som han selv understreket: Det haster jo å gjøre noe med det.

       La meg ta noen eksempler: Grensehandelslekkasjen til Sverige vil nå en ny topp i inneværende år. I følge en OECD-rapport ligger Norge på topp, bare forbigått av Sveits, ved at norske skattebetalere belastes for mer enn 20 milliarder kr til jordbruket. Det tilsvarer 250.000 kr pr. bonde.

       På grunn av de enorme subsidier som sprøytes inn i norsk landbruk, er det utviklet overproduksjon for stort sett alle tradisjonelle landbruksvarer. Da vil vi sette rekord nr. 3 i år. Det vil dumpes mer enn 9.000 tonn norsk svine- og storfekjøtt i verdensmarkedet.

       For å ta grensehandelslekkasjen først: Vi har mer enn 1 million nordmenn som har mindre enn 1 times reisevei med bil til svenske butikker, og mange av dem valfarter til vårt naboland i øst for å handle svine-billig og opprettholde inntrykket av at svenskegrensen har utviklet seg til en eneste lang handledisk. Lover, regler og avgifter de øvrige partier har vært med på å innføre, kan ikke hindre dette. Ola og Kari Nordmann er lei av å betale Europas høyeste matvarepriser, og protesterer mot Regjeringens landbrukspolitikk ved å valfarte til Sverige. Og resultatene har vi. Ifølge prognoser vil nordmenn i år handle for 7,5 milliarder kr i Sverige, og ca 40 % av dette er matvarer. Kjøtt og kjøttprodukter har blitt billigere i Sverige det siste året, påpeker det svenske statistiske sentralbyrået. Prisene på svinekjøtt er redusert med 12 %, og den svenske bonden får under 10 kr kiloet og holder tritt med forbruket.

       Den fremforhandlede avtale vil bety at norske matvarer blir 1 % dyrere. Isolert sett kan det virke lite, men med utgangspunkt i at kjøtt, ost, smør og korn blir 10-20 % billigere i våre naboland de nærmeste årene på grunn av EUs landbruksreform, blir norske matvarer som er på verdenstoppen fra før, enda dyrere. I tillegg har vi utfordringene når det gjelder WTO og svensk avgiftspolitikk. Alt tyder på at det blir stadig mer attraktivt og lønnsomt å ta turen over Kjølen. Stadig nye grupper vil etter all sannsynlighet endre sitt handlemønster.

       Det Fremskrittspartiet ønsker, er å tvinge fram mer konkurranse i norsk landbruk, fordi en videreføring av dagens modell vil være en dødslinje for mange bønder. Man må ikke tro at sentrale landbruksprodukter vil slippe unna et voldsomt prispress de kommende år, for importvernet svekkes, dumpingeksporten må etter hvert begrenses, og svenskehandelen øker. Det er på høy tid at de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen gis muligheter og inntekter som et resultat av økt konkurranse og mer effektive bruk.

       Fremskrittspartiet mener driftige bønder må gis mer spillerom for egen utvikling, gjennom bl.a å oppheve konsesjonsgrensen for ervervsmessig husdyrhold, oppheve alle produksjonsbegrensninger, avvikle restriksjoner på salg av jord- og skogeiendommer, oppheve statens forkjøpsrett for landbrukseiendommer, oppheve bo- og driveplikten og mye, mye mer. I dag er det faktisk slik at en bonde blir kriminalisert hvis han produserer stort, effektivt og billig. Det er jo idioti. Derav følger at vi ønsker å oppheve ordningen med næringsavtaler, enten det gjelder en jordbruksavtale, fiskeriavtale eller reindriftsavtale.

       Vi er mot å gi hele yrkesgrupper med egen virksomhet inntektsgarantier et helt år fremover. Vi snakker om selvstendig næringsdrivende som bør likebehandles med andre bransjer og bedrifter. Sentrale forhandlinger om lønn og betingelser med staten er en levning fra en annen tidsepoke. Prosessen sementerer en ineffektiv struktur og fører til store overinvesteringer. Det er tydelig dokumentert.

       Fremskrittspartiet vil erstatte gårsdagens løsninger med en landbrukspolitikk basert på markedsøkonomiske prinsipper som stimulerer til effektiv produksjon. Vi vil legge forholdene til rette for en nasjonal og lønnsom kvalitetsproduksjon, basert på våre klimatiske begrensninger, men også bygge på den styrke som produksjon i et av verdens reneste miljøer gir. For å få dette til er det nødvendig å føre en god økonomisk politikk gjennom satsing på infrastruktur og fjerning av hindrende lover, regler og forskrifter. Dersom overføringene reduseres i takt med omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt, vil nødvendig vekstkraft bli utløst.

       Jeg vil ta opp forslagene fra Fremskrittspartiet, som er referert i innstillingen.

       Matskandalen i Belgia og tilfelle av kugalskap i Sør-Frankrike og i Holland har igjen vist oss kor viktig dette med mattryggleik er. Vi som nasjonalforsamling har eit monaleg ansvar for å sikra innbyggjarane gode og trygge matvarer frå eit landbruk som fungerer.

       Kristeleg Folkeparti ser det som viktig at dei aktive brukarane, anten dei driv jordbruk på heiltid eller deltid, vert tilgodesette med dei virkemidla som går over jordbruksavtalen. Skal landbruk vera attraktivt for unge folk i dag, må det vera mogeleg å skaffa seg ei rimeleg inntekt gjennom akseptabel arbeidsinnsats.

       Under handsaminga av denne avtalen i komiteen har det handla mykje om matpris til forbrukar. Det vert synt til at i våre EU-naboland peikar den såkalla Agenda 2000 fram mot endå lågare prisar, både på råvarer frå landbruket og på sluttproduktet til forbrukar. I den samanhengen er det interessant å registrere at den danske « fødevareminister » Henrik Dam Kristensen nyleg sa til avisa Politiken at vi må bruka 10 % meir av våre inntekter til mat dersom vi skal sikra kvaliteten på maten framover.

       Seinare seier den same ministeren i samme avis at han synest det er på tide at vi får ein meir ærleg pris på våre produkt. Den skal avspegle kva det reelt kostar å produsere dei.

       Dette seier ein statsråd i Danmark, i eit av Europas absolutt rimelegaste land å produsera mat i. I Noreg brukar vi ca 13 % av lønna til å kjøpa mat for. Så meiner altså ansvarleg statsråd i EU-landet Danmark at dei der må rekna med å måtte bruka 10 % meir for å sikra befolkninga trygg tilgang på mat i framtida.

       I tidsskriftet Norsk Landbruk nr. 10/99 er det ein artikkel som synleggjer prisdanninga på svinekjøtt. Utsalsprisen i Samvirkelaget er i dette tilfellet 149,- kr pr. kg på bacon med svor. Utbetalingspris til bonden var 24,12 kr pr. kg. Med andre ord var dette topp klassifisering. Vi ser her ein prisauke på 745 % frå grisen forlèt bingen til fleskebiten er utlagd for sal i S-laget.

       Her vert det dokumentert at vi lever i eit høgkostland. Naturlegvis er det fleire operasjonar som er utførde i dette rekneeksempelet, men å angripa bonden for denne prisen til forbrukar vert som å retta bakar for smed.

       Det at prisen, serleg på svinekjøtt, akkurat no er rekordlåg både i Sverige og Danmark, har heilt spesielle årsaker. Det kjem av den epidemien med omsyn til kugalskap som oppstod i Storbritannia. Dermed vart det akutt mangel på kjøtt som kunne seljast, og først Danmark og seinare Sverige såg sin store sjanse til å fylla dette vakuumet med svinekjøtt.

       Etter kvart som forholda har normalisert seg i England, har satsinga på gris i våre to naboland ført til ein formidabel overproduksjon, og ein driv i dag til under sjølvkost både i Damark og Sverige. Naturlegvis kan dette ikkje halda fram slik, og det må vera m.a. i lys av dette den danske ministeren uttalar seg.

       Fleirtalet - Arbeidarpartiet og sentrumspartia - er einig med Regjeringa i at ein må prøva å få kontroll med overproduksjonen på mjølk, og at ordninga med oppkjøp av kvoter i år vert trekt inn. Dette ser ut til å vera nødvendig.

       Eit forhold har fått stor merksemd, nemleg at eit fleirtal grip inn i delar av ein framforhandla avtale. Det naturlege spørsmålet i så måte er om dette er ein ny strategi.

       Til sist. Alle parti utanom Framstegspartiet seier i ein felles merknad at det er behov for ei tilstrekkeleg inntektsutvikling i landbruket. Etter Kristeleg Folkeparti sitt syn gjev dette Regjeringa handlingsrom i arbeidet med landbruksmeldinga til hausten.

       Elles vil eg rå representantane frå sentrumspartia til å røysta for innstillinga, minus V om samdrift i mjølkeproduksjonen.

Ansgar Gabrielsen (H) : Landbruket har en selvfølgelig og sentral oppgave når det gjelder å produsere kollektive goder som matvaresikkerhet, kulturlandskap og i en viss grad distriktsbosetting. Virkemidlene innenfor landbrukspolitikken må etter mitt skjønn i økende grad ses i sammenheng med denne målsetting. De offentlige overføringene til landbruket må derfor rettes mot de goder samfunnet ønsker at landbruket skal produsere. For å nå målene om matvareberedskap, kulturlandskap og i noen grad bosetting, ønsker Høyre at støtten konsentreres om følgende typer virkemidler: arealstøtte, husdyrstøtte, årsverkstilskudd, distriktstilskudd og frakttilskudd.

       For at landbruksnæringen skal kunne oppfylle alle de krav vi setter, må de næringsdrivende gis anledning til å innrette seg etter det som tjener den enkelte i sin streben for å oppnå de til dels motsetningsfylte målsettingene, som vi politikere trekker opp.

       Det er derfor med bekymring jeg registrerer at de store bondeorganisasjonene faktisk er på kollisjonskurs med mange av f.eks melkebøndene i en for dem viktig sammenheng, nemlig i spørsmålet om samdrift. At landbruksministeren har gitt etter for organisasjonenes press og gjennom avtalen også blokkert for eksempelvis samdrift i melkeproduksjonen, er for meg litt uforståelig. Dette er gjort ut fra skremsler om at det vil kunne resultere i det som kalles for et industrijordbruk. Etter mitt skjønn setter bare dette punkt isolert sett hele organisasjonenes rett til avtale i et litt tvilsomt lys. Jeg er rett og slett i tvil om den ordningen vi har etablert, er noe vi er tjent med i framtiden. Jeg tror tiden er inne til i forbindelse med landbruksmeldingen å vurdere om vi fremdeles skal ha det systemet vi har, der Regjeringen kommer med en fremforhandlet avtale til Stortinget, som vi skal føle oss forpliktet til i detalj å slutte opp om. Vi får aldri en reell diskusjon om landbrukspolitikken. Etter mitt skjønn bør vi i forbindelse med landbruksmeldingen vurdere om vi skal ta dette i forbindelse med de årlige budsjettene.

       I den innstillingen som vi i dag behandler, tar Høyre til orde for å underkjenne avtalen på enkelte punkt. Det som er Høyres målsetting, er at mer av de overføringene vi tross alt skal ha, skal gå til dem som har jordbruk som sitt levebrød. Jeg tror rett og slett at tiden er i ferd med å løpe fra en situasjon hvor borgerne over skatteseddelen skal belastes med utgifter for at enkelte synes at det ved siden av å ha en annen, full jobb, er hyggelig med noen dyr rundt huset. Det er ingen tvil om at ikke ubetydelige beløp av de milliardene vi overfører til landbruket, nettopp går til personer som har helt marginale inntekter fra jordbruket. En dreining i en slik retning som Høyre tar til orde for, vil kunne gjøre de bruk som har hovedinntekten fra jordbruket, mer økonomisk robuste.

       Jeg tror også at en slik utvikling vil kunne være med på å sikre rekrutteringen til jordbruket. En fortsatt strukturendring vil være helt nødvendig. Slik jeg leser innstillingen, gir den et perspektiv som etter mitt skjønn gir mulighet for å gå i den retning, som vil tvinge seg fram uansett. Det at regjeringspartiene ikke er villige til å innse at en ikke kan la alt være som det en gang var, er for så vidt ikke mer enn ventet.

       I innstillingen går Arbeiderpartiet og Høyre inn for å stoppe forslaget om å legge begrensninger i bøndenes rett til på fritt grunnlag å etablere samdrift innenfor melkeproduksjon. For meg er det totalt uforståelig at regjeringspartiene skal legge begrensninger for frie bønders rett til å gå sammen om drift for bedre å kunne utnytte sine investeringer. Det at et slikt spørsmål er tatt opp av organisasjonene i forhandlingene, er én ting, men at Regjeringen har akseptert at et meget viktig landbrukspolitisk spørsmål skal avgjøres uten forutgående behandling i Stortinget, kunne man ikke ha forventet skulle passere. Det er derfor høyst naturlig at Stortinget griper inn. Jeg ser imidlertid at det har falt enkelte meget tungt for brystet at stortingsflertallet har sett seg nødsaget til å gjøre dette.

       Jeg ser i Nationen av i går at komiteens leder, Morten Lund - fra Senterpartiet - karakteriserer Arbeiderpartiets og Høyres håndtering av dette spørsmålet om samdrift som « svik og illojalitet ». Det som skulle være problemet for hr. Lund, er at vi setter til side deler av en fremforhandlet avtale. Det er faktisk ikke lenger siden enn den 18. juni 1997, ca kl. 23.28, under behandling av det årets jordbruksavtale, at Senterpartiet, SV og RV gjorde felles front mot avtalen. Det går faktisk fram av voteringsutskriften av angjeldende sak at hr. Morten Lund var til stede.

       Flertallet i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, mener at den utviklingen vi nå er inne i hva gjelder samlede overføringer, ikke er i overensstemmelse med de retningslinjer som ble trukket opp i St.prp.nr.8 (1992-1993), som fikk tilslutning i Stortinget. De legger til grunn i en felles merknad at man ikke kan forvente at næringsoverføringene skal øke.

       Det samme flertallet peker også på at norsk landbruk i lengden ikke kan basere seg på at Norge skal være det eneste land med økning av matvareprisene i et Europa preget av det motsatte. Vi går nå altså inn i en periode hvor avstanden mellom norske matvarepriser og andre europeiske lands matvarepriser vil øke. Det vil skje dersom vi ikke har en strategi for å møte EUs Agenda 2000.

       Det fremgår av innstillingen at flertallet ikke vil akseptere en situasjon der matvareprisene skal øke på en slik måte som de har gjort i de senere år. Dette er formuleringer som jeg tror Regjeringen gjør klokt i å lese nøye gjennom og legge til grunn for den landbruksmeldingen som er under utarbeidelse. Det vil for nesten alle parter være en fordel om den bebudede meldingen har en realistisk situasjonsbeskrivelse av de nevnte områdene. Det vil også være en stor fordel for Stortinget at en har et felles utgangspunkt når en skal diskutere hvordan en skal møte de utfordringene en står overfor, enten en velger å ville se dem, eller en velger ikke å ville se dem.

       Et annet punkt som er omtalt i innstillingen, er det som har med prisutjevningsordningen å gjøre. Stortinget har ved flere anledninger uttalt at vi ønsker konkurranse innenfor meierisektoren. Systemet er jo slik at markedsreguleringsoppgavene er lagt til Tine Norske Meierier, som verken skal tjene eller tape på dette. Det vi har fått innspill på, er at den avgiften som er fastsatt, er urimelig høy i forhold til det som må antas å være det reelle tall. Komiteen er enig i det som er anført i proposisjonen, at det skal settes ned en arbeidsgruppe, et partssammensatt utvalg, for å se på dette. Komiteen har gitt denne gruppen - og Regjeringen - en frist til 1. oktober. Da må en ha et tall på bordet som, i hvert fall i større grad, må kunne anses å være mer objektivt og mer omforent.

       Det er et punkt i proposisjonen som ikke er omtalt i innstillingen, og som gjelder representasjonen i SNDs styre - både sentralt, og for så vidt også regionalt - og spørsmålet om hvem som skal møte der. Nå er det slik at staten forhandler med Norges Bondelag og Bonde- og Småbrukarlaget i denne saken, og de har da kommet fram til at de skal dele setene i disse styrene seg imellom. Man forutsetter da at Norges Skogeierforbund, som har vært med, skal gå ut. Med tanke på balansen i det hele, og legitimiteten til det som skal foregå i SND-styrene rundt om i fylkene, tror jeg vi ville være tjent med at en foretar en fornyet vurdering av nettopp det å skulle sparke ut Norges Skogeierforbund. Jeg vil derfor henlede statsrådens oppmerksomhet på nettopp det punktet.

       Jeg tar for øvrig opp de forslag fra Høyre som er inntatt i innstillingen.

       Morten Lund (Sp) : Det er meget positivt at det igjen er blitt enighet om en jordbruksavtale. Regjeringen og jordbruksorganisasjonene fortjener ros for enigheten og for innholdet. Årets og fjorårets oppgjør angir en inntektsutvikling som kan skape den optimisme som trengs for å sikre rekrutteringen til jordbruket. Oppgjøret er i samsvar med det løftet Stortinget gav i 1993 om en utvikling i inntekter og levekår på linje med den øvrige befolkning.

       Oppgjøret i 1997, som Senterpartiet ikke godtok, og som har vært nevnt i dag, var ikke i nærheten av å oppfylle dette løftet. Etter tre år da inntektsgapet i forhold til andre hadde vokst med 40.000 kr, gav avtalen et tillegg på 3,5 %, på en årsverksinntekt på 125.000 kr. Andre grupper hadde oppnådd det dobbelte i kronetillegg, på en middelinntekt på 244.900 kr. I den situasjonen foreslo Senterpartiet å øke den økonomiske rammen med 400 mill. kr, eller 5.000 kr pr. årsverk.

       Det er Stortingets oppgave å se til at de retningslinjer Stortinget har fastsatt, bl.a i jordbrukspolitikken, blir fulgt av Regjeringen. Dette er viktig ikke bare når det gjelder å rehabilitere nedlagte flyplasser. Det punktet Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet vil ta ut av årets avtale, er en regulering som tar sikte på å beholde den strukturen i melkeproduksjonen som Stortinget har bedt om, og da forholder saken seg helt annerledes.

       Norske bønder har bidratt til en positiv utvikling i norske matvarepriser de senere år. Materialer fra Statistisk sentralbyrå viser at norskproduserte varer har steget mye mindre enn importerte matvarer. Fra 1990 har matvarene som gruppe steget med 18,9 %, mens de norske varene har steget med bare 8,3 %. Den lave prisstigningen på norske varer er oppsiktsvekkende og stikk i strid med den særnorske prisstigningen som omtales av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen.

       Konsumprisindeksen har steget nesten tre ganger mer enn prisene på norske matvarer etter 1990.

       I en undersøkelse som Landbruksdepartementet har fått utført, viste det seg at forskjellen mellom matprisene i Norge og Sverige tilsvarer akkurat differansen i moms. Ved nærmere undersøkelser viser det seg at grensehandelen av kjøtt fra Sverige og Danmark er stabil. Kjøttvolumet som kjøpes av privatfolk, har vært konstant siden 1989 ifølge undersøkelsene fra GfK Norge AS for Norsk Kjøtt. Det er ganske overraskende, sett i forhold til den massive reklamen som grensehandelen har fått gjennom utspill fra handelsstanden, og ved politiske utspill fra dem som vil ha helt fri grensehandel.

       Det er forstemmende at Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet er enige om å redusere avgiftene på sprit og tobakk for å redusere grensehandelen, men ikke på matvarer, noe som i tillegg ville være et håndslag til barnefamiliene, som bruker mest penger på mat. Jeg regner med at fakta om grensehandelen tillegges stor vekt i høstens stortingsmelding.

       Jeg synes det er grunn til å stoppe opp ved resultatene av jaget etter billigere mat. Dioksinskandalen i Belgia skyldes jakten på billigere fôr, slik det også var i forbindelse med kugalskap i England. Det blir uoversiktlig og vanskelig for kontrollørene når alle grenser er åpne. Ren mat og god helse henger nøye sammen. Det er umulig å sette en prislapp på matvaretryggheten. Jeg har en sterk følelse av at Ola og Kari Nordmann verdsetter denne tryggheten langt høyere enn flertallet på Stortinget gjør akkurat nå. Det er flertallet som ivrer for mest mulig grensefri mathandel, ut fra pristeorier.

       Den gunstige prisutviklingen har vært kostbar for norske bønder. I mange år var det liten vilje fra myndighetene til å påse at betydelige prisreduksjoner i jordbruksavtalen nådde fram til kassaapparatene. Dette har endret seg med sentrumsregjeringen. Prisdannelsen og prisutviklingen i hele verdikjeden vil bli overvåket av myndighetene i årene framover. Jeg stoler på at det ikke skal gjenta seg at bønder skal gi fra seg inntekt for at søkkrike matvarekjeder skal tjene enda mer.

       Det er positivt at hele komiteen stiller seg bak Regjeringens opplegg for WTO-forhandlingene som starter i november i år. Jeg synes det er positivt at Regjeringen har inntatt offensive standpunkt med sikte på å ivareta norsk landbruk, som drives under spesielle vilkår, og at man legger opp til at landbrukets multifunksjonelle funksjoner skal vektlegges ved utforming av støtteordninger.

       Komiteen har påpekt at uheldig tolking av tollregler fører til at importvernet, som er tiltenkt norskproduserte ferdigvarer som pizza og potetchips, blir ødelagt. Det er avslørende at Fremskrittspartiet ikke støtter en merknad om å rydde opp i slike forhold, når RÅK-industrien er svært opptatt av akkurat det.

       Landbruket lever i et skjebnefellesskap med mange. Mange undersøkelser viser at et stort flertall i det norske folk har stor forståelse for den betydelige satsing som trengs for å beholde dagens driftsformer og -omfang. Jeg tror denne forståelsen vil øke, også her i Stortinget. Jeg tror fortsatt at Fremskrittspartiet ikke vil finne et landbrukspolitisk grunnlag for å utnevne æresmedlemmer fra andre partier i denne perioden.

Karin Andersen (SV) : SV kommer til å stemme for landbruksavtalen, sjøl om vi vurderer den som en ikke spesielt god avtale.

       SV ønsker et norsk landbruk som produserer sunn mat på en miljøvennlig måte, og som får flest mulig arbeidsplasser og desentralisert bosetting for pengene. For å få det til kan vi ikke innrette politikken på stordrift, heltidsbonden og mer penger på produsert mengde. En må velge tilskudd som premierer det som gir flest arbeidsplasser, en miljøvennlig produksjon og kombinasjonsbrukeren. Det er to trender i landbruket. Den ene er fabrikkjordbruket med stordrift, få arbeidsplasser, stor miljøbelastning og overproduksjon. Den andre er småskala produksjon, nisje, med vekt på rein mat, arbeidsplasser, miljø, kulturlandskap, altså det multifunksjonelle. SV mener at vi må velge det siste, og det er også den eneste overlevelsesstrategi hvis en vil ha matproduksjon og landbruk i Norge som kan bety noe for bosetting og arbeidsplasser.

       SV er skuffet over at Regjeringa ikke har brukt muligheten for andre år på rad til å legge om norsk jordbrukspolitikk, fra Øyangen og fra stordrift og industri til multifunksjonalitet. For der ligger vår mulighet. Det er et større rom for det innenfor WTO enn det Norge bruker. Hvert år brukes det nå mye penger på å gå i gal retning. Det blir mer til de store og mindre til de små, færre arbeidsplasser og bruk og større overføringer til store bruk som kunne klare seg sjøl.

       I 1998 økte rammen med over 1 milliard kr, og resultatet var over tusen færre arbeidsplasser. Slik oppgjøret er nå, øses pengene ut til større og større bruk som ikke bidrar vesentlig til bosetting, sysselsetting og bedre miljø. Det er de store som har fått mest, og vi gir belønning til dem som investerer for å produsere enda mer av det vi har for mye av. Det mener SV må snus. Det må settes et tak på overføringene til hvert bruk. Vi har lagt inn et forslag om begrensninger på areal og årsverk. I motsetning til det Høyre og en del andre vil, nemlig å kutte i bunnen, mener vi det er riktig å kutte øverst. Støtte utover f.eks to årsverk må fjernes. For noen må altså overføringene begrenses. Vi er i ferd med å stange i taket. Da må man sørge for å få gitt støtte til miljøtiltak og til sosiale ordninger og ikke gi støtte i gal ende.

       Vi i SV er litt oppgitt over at Regjeringa ikke bruker de mulighetene som fins innenfor WTO, for det blir ikke høyere under WTO-taket for f.eks produksjonsstøtte. Tvert imot. Men for ordninger som går på miljø og velferd, gir WTO rom for økning. Et tak pr. bruk vil redusere overføringene, og det vil også redusere overproduksjon. Vi får et bedre miljø og flere arbeidsplasser for de pengene vi putter inn - mer av det som vi mener er samfunnsøkonomisk ønskelig. Vi funderer litt på hvorfor Regjeringa ikke gjør det.

       Maten er dyr, sies det, men både staten, Rimi-Hagen og bonden har fortjeneste. Kanskje det hadde vært lurt å se etter hvem det er som er blitt rik av dette. Både staten og Rimi-Hagen er ikke akkurat på konkursens rand, men småbøndene sakker akterut i inntekt. Da er kostnadskutt veien å gå, sier komiteen. Investeringsavgiften er fjernet, og nå angripes avgiften på kunstgjødsel. Det er tiltak med en grusom fordelingsprofil. Det er mye til de store, lite til de små, det er mangel på miljøpolitikk, og det fjerner den ene viktige muligheten til omfordeling som vi har innenfor WTO, som er lovlig, nemlig å legge avgifter på det som er miljøskadelig og gi det ut igjen på miljøtiltak og økologi. Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor vi skulle gi fra oss et slikt virkemiddel helt frivillig og la være å bruke det, spesielt ikke i en situasjon der vi sier at vi ønsker å posisjonere oss inn mot det som er multifunksjonelt.

       Som oppgjøret er nå, sier man at man ønsker å styrke markedsstrategiene for å få mer økologisk mat fram til brukeren, og det er bra. Men vi synes det er helt bakvendt å ta penger fra omlegging til økologisk drift for å få dette til. Økologisk drift er uansett bra for miljøet. Hvis man nå gir et signal om å bremse på overgangen for å øke produksjonen ytterligere, er det et helt feil signal til markedet, både til forbrukeren, ikke minst til dem som skal få denne maten fram til forbrukeren, og til dem som skal foredle økologisk mat og gjøre den tilgjengelig og attraktiv for forbrukeren. Vi mener altså at hvis man ønsker å satse på økologisk mat, må man gi et entydig signal om en økning både i produsert volum og i det som skal fram til forbrukeren. Her er det langt igjen. Derfor har SV fremmet et forslag om å ha en målsetting på dette området.

       Jeg tar opp de forslagene som er omdelt i salen.

       Høyresiden i norsk politikk, med Fremskrittspartiet i spissen, vet vi ikke tar hensyn til det. Verre er det også hvis andre partier og meningsytrere går inn i glemselens land på samme måte som Fremskrittspartiet på dette området.

       Regjeringens mål for landbrukspolitikken og inntektsutviklingen er et norsk landbruk med variert bruksstruktur, og hvor yrkesutøverne skal ha en inntektsutvikling og sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn.

       Den manglende rekrutteringen til landbruket viser at disse målsettingene er store utfordringer. I en tiårsperiode har antall bruk i drift gått ned med en fjerdedel og antall årsverk med ca en femtedel. Uavhengig av politiske vedtak skjer strukturendringene i landbruket. En har i flere tiår hatt utflytting fra Bygde-Norge. Dette er en sammensatt problematikk.

       Da er det underlig å lese merknaden fra Fremskrittspartiet, som skriver at utflyttingen har fortsatt også i Bondevik-regjeringens tid og deretter konkluderer med at selektive tiltak overfor en enkeltnæring ikke har hatt en positiv effekt for distriktsutviklingen. Her tenkes det selvfølgelig på landbruksstøtten.

       Jeg skulle ønske at den virkelige verden var like enkel som Fremskrittspartiets landbrukspolitiske og distriktspolitiske verden.

       En viktig politisk innsats i tiden som kommer, er å få redusert kostnadsnivået i næringen. Det er gledelig å registrere at denne regjeringen allerede har kommet godt i gang med det arbeidet.

       Bortfall av investeringsavgiften på 400 mill. kr og forslaget om fjerning av mineralgjødselavgiften på 165 mill. kr er gode tiltak i rett retning. Handelsgjødselen er i utgangspunktet så dyr, og det - kombinert med gjødselplanene - gjør at gjødselavgiften etter min mening ikke har en merkbar positiv miljøeffekt lenger, men er en ren fiskalavgift. Da er det riktig å ta den bort.

       Det neste grepet er å få innført lavere matmoms. Norge er det eneste land i Vest-Europa ved siden av Danmark som ikke anvender lavere momssats for matvarer enn for øvrige forbruksvarer. En redusert matmoms vil legge grunnlaget for tilpasning av priser og overføring til jordbruket, ved siden av at den også vil ha en gunstig virkning i forhold til grensehandelen samt den generelle pris- og lønnsutviklingen. I den forbindelse er det med stor undring Høyres syn registreres. Høyre setter spørsmålstegn ved om redusert matmoms vil komme forbrukerne til gode. Når den gjør det i andre land, hvorfor skulle den ikke ha samme effekt også i Norge?

       En registrerer også Høyres forslag om å øke bunnfradraget til 12.000 kr. Det er å ta fra dem som fra før har lite, og gi til dem som har mer. Bunnfradraget skulle heller ha vært fjernet. Det må være riktig i den situasjonen vi er i, å gi mer til de små og mindre til de store, og heller sette begrensninger på overføringene i toppen.

       Det som en derimot må fokusere på framover, er de som driver sine arealer og sine bruk kvalitativt dårlig, men likevel får fullt arealtilskudd. Kanskje kan det være berettiget med et minstekrav for omsetning for å kunne få overføringer fra staten. Dette er ting som må drøftes grundig, og som en må komme tilbake til i den bebudede landbruksmeldingen.

       Venstre vil påpeke at norsk landbruk i framtiden også har med trygg og ren mat å gjøre, og det er en tillitssak. Det har også å gjøre med framtidig sikkerhet for egen matproduksjon. Landbrukspolitikk må ses i vide og lange perspektiver.

       Årets jordbruksoppgjør er skritt i riktig retning, men det er fortsatt mye som må gjøres om et robust norsk landbruk skal sikres for framtiden. Det krever også at den grunnleggende forståelsen er til stede. Det har denne regjeringen.

Bendiks H Arnesen (A) : Landbruket ivaretar viktige fellesskapsverdier, og det er nødvendig å opprettholde et aktivt og bærekraftig landbruk over hele landet for å sikre tilgangen på ren og trygg mat og for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.

       Landbruket er for mange distriktskommuner en bærebjelke for å sikre bosetting og næringsliv. Selv om de driftsmessige forhold kan være vanskelige, er dette også tilfellet i den nordlige landsdel.

       Skal jordbruket også i framtiden kunne fungere på denne måten, må vi fortsatt ha som mål et jordbruk som har økt inntjening, og som er mindre avhengig av overføringer. Men også i framtiden vil det være nødvendig med betydelige overføringer. For å bedre inntektsforholdene i landbruket må kostnadene også bli lavere.

       Det må fortsatt være rom for både store og små bruk, og støtte og tiltak må målrettes mot distriktene. De geografiske og klimatiske forhold i Norge gjør dette nødvendig.

       Jeg er glad for at dette også er flertallets holdning her i Stortinget, men mindretallets syn bekymrer meg. Etter min mening vil det ikke være mulig å opprettholde et livskraftig landbruk over hele landet dersom Fremskrittspartiets politikk skal legges til grunn.

       Når Fremskrittspartiet foreslår å avvikle systemet med jordbruksavtaler mellom staten og organisasjonene, betyr dette også at partiet vil avvikle jordbruket som næring i store deler av vårt langstrakte land. Dette har ikke noe med manglende driftighet hos gårdbrukerne å gjøre, men med driftsforhold. Jeg tror heller ikke at Høyres ensidige markedsstyrte jordbruk kan ha som mål å sikre denne næringen i alle deler av landet.

       Ny teknologi tas i bruk i landbruket, som i alle andre sektorer. Sysselsettingen i denne sektoren har derfor gått ned i hele etterkrigstiden. For å opprettholde sysselsettingen og øke verdiskapingen i distriktene er det nødvendig å legge til rette for nye arbeidsplasser. For å oppnå dette er det nødvendig med de stimuleringstiltak som bygdeutviklingsmidlene gir. Bygdeutviklingsmidlene skal bidra til å fremme lønnsom næringsutvikling på bygdene innen og i tilknytning til landbruket.

       Jeg ser av innstillingen at BU-ordningen viser positive resultater, og at satsingen på ny næringsutvikling har bidratt til bedre utnytting av gårdens samlede ressurser og til å styrke inntektsgrunnlaget på bruket.

       Dette er opplysninger som ikke overrasker meg, fordi jeg ved selvsyn har sett hvilken kreativitet dette tiltaket har utløst på bygdene, og hvordan virksomhet blir skapt ved hjelp av disse midlene. Ved hjelp av BU-midlene har det foregått en omfattende ressurskartlegging i mange bygder, og denne kartleggingen har avdekket muligheter som bygdene ikke har vært oppmerksom på tidligere. Dette har i sin tur skapt ny virksomhet og nye varierte arbeidsplasser i bygdesamfunnene. Spesielt er det viktig at BU-midlene kan bidra til å skape flere arbeidsplasser for kvinner i Bygde-Norge.

       Den tradisjonelle landbruksdriften i bygdene må fortsatt være basis, men det er viktig å skape et mangfold av arbeidsplasser som kan gjøre det attraktivt å bo i Bygde-Norge, og som kan sikre familiene et akseptabelt inntektsgrunnlag.

       Da ordningen ble innført, etter forslag fra tidligere landbruksminister Gunhild Øyangen, var det mange som latterliggjorde hele tiltaket. Blant annet ble det brukt betegnelser som « pynt » og « drops » om det disse midlene skulle brukes til, kan vi huske. Spesielt var Senterpartiet sterke i sin kritikk til dette nye og ukjente virkemidlet. Jeg har merket meg at Senterpartiet og de andre regjeringspartiene nå trykker BU-ordningen til sitt bryst, og man kan nesten få inntrykk av at de helst ville påtatt seg æren for at dette viktige tiltaket ble iverksatt.

Statsråd Kåre Gjønnes : Regjeringen har også i år kommet til enighet med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag om en jordbruksavtale. Jeg mener dette er viktig, fordi det beste grunnlaget for gjennomføringen av landbrukspolitikken skapes gjennom en positiv dialog mellom næringsorganisasjonene og myndighetene. Den inngåtte avtalen har en klar distriktsprofil. Jeg er tilfreds med at flertallet i komiteen også mener at den profilen oppgjøret har fått, er i tråd med målene om å ivareta et distriktsbasert, småskala og miljøvennlig landbruk. I oppgjøret er det, som det vil bli i de kommende WTO-forhandlingene, lagt vekt på landbrukets mangesidige oppgaver: beredskap, opprettholdelse av bosetting og ivaretakelse av kulturlandskapet. At komiteens flertall gir sin tilslutning til den strategien Regjeringen har valgt i de kommende WTO-forhandlingene, legger et godt grunnlag for arbeidet internasjonalt forut for og i de kommende WTO-forhandlingene.

       Det har i betydelig grad vært fokusert på matvarepriser og grensehandel den siste tiden, også i debatten i dag. Det gjør også næringskomiteen i sin innstilling om jordbruksoppgjøret. Den økningen i målprisene det er lagt opp til i jordbruksoppgjøret, er moderat sett i forhold til pris- og inntektsutviklingen i samfunnet for øvrig og bidrar til en minimal økning i konsumprisindeksen.

       Jeg anser det videre som viktig å videreføre arbeidet med kartlegging av matvarepriser i hele matvarekjeden og mellom land som er påbegynt gjennom den rapporten som er utarbeidet av NILF, Statistisk sentralbyrå og ECON. Dette er et tema som vi vil komme tilbake til i stortingsmeldingen. Stortingsmeldingen vil ta for seg forbrukerretting av landbrukspolitikken, og i en slik sammenheng tror jeg også, bl.a på basis av de siste dagers hendelser med hensyn til giftstoffer i fôr og matvarer, at matvaretrygghet og kvalitet vil måtte tillegges betydelig vekt framover.

       Jeg konstaterer at komiteen er opptatt av konkurransesituasjonen i meierisektoren og omleggingen av utjevningsordningen. Jeg vil understreke at dette er en stor og omfattende sak der det neppe vil være mulig å ha arbeidet klart til 1. oktober 1999. Jeg oppfatter komiteen dit hen at den mener det bør etableres en ordning som imøtekommer det dilemma at noen av de nye aktørene i konsummelkproduksjonen kan gå over ende økonomisk mens utredningsarbeidet om endringer i pris- og utjevningssystemet for melk pågår. Jeg vil selvfølgelig forholde meg til komiteflertallet i denne saken. Jeg ber derfor om at det må kunne vurderes på hvilken måte en mest hensiktsmessig skal ivareta intensjonen i merknaden fra komiteens flertall fram til et nytt system er på plass. Jeg vil komme nærmere tilbake til disse spørsmålene i tilknytning til St.prp.nr.1 for 2000. Jeg legger videre til grunn at prinsippene om konkurranse på like vilkår skal være det bærende prinsipp i den varige ordningen. Selvfølgelig vil arbeidet bli gitt prioritet i departementets framdrift.

       Jeg er enig med næringskomiteen i at samdrifter i melkeproduksjon er ønskelig ut fra både økonomiske, faglige og sosiale argumenter. Det var også derfor det ved fjorårets jordbruksoppgjør ble etablert en egen tilskuddsordning for samdrifter. Dette medførte en betydelig bedring i de økonomiske rammebetingelsene for samdrifter. Samdriftsbruk har muligheter til å ta med seg hele sin melkekvote over i samdriften uavhengig av størrelse. Dette gjør samdrift til en fordelaktig driftsform, og det har vært en betydelig økning i antallet samdrifter i melkeproduksjonen. Dette gjør det også mulig å etablere store enheter, noe som ikke er intensjonen. Jeg oppfatter heller ikke merknaden fra flertallet i næringskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, dit hen at de er uenige i forslaget om å ha begrensinger for samdriftene, men at spørsmålet er av politisk betydning og dermed ikke kan avgjøres i et jordbruksoppgjør.

       Jeg tar til etterretning at næringskomiteens flertall på dette grunnlag går inn og endrer ett bestemt punkt i en inngått avtale, noe som er meget spesielt. Jeg vil samtidig peke på at jordbruksforhandlingene normalt innbefatter forhold av landbrukspolitisk karakter, og etter min mening forhold som har langt større landbrukspolitisk betydning enn dette. Innenfor de mål og retningslinjer for landbrukspolitikken som Stortinget trekker opp, er det i jordbruksforhandlingene at virkemidlene for gjennomføring av politikken blir utformet og de løpende prioriteringer blir ivaretatt.

       Kostnadsreduksjon i landbruket har vært en hovedstrategi i landbrukspolitikken de senere år. Her merker jeg meg at komiteen også mener at kostnadsreduksjoner er en riktig tilnærming i arbeidet for å skape et levedyktig landbruk. I de to siste oppgjørene er det lagt til grunn avgiftslettelser som gir en varig kostnadsreduksjon for jordbruket på til sammen 630 mill. kr. Med de begrensinger i inntektsdannelsen som jordbruket står overfor, er det behov for å se på landbrukspolitikken i helhet. Dette inkluderer også forhold utover det som er direkte knyttet til jordbruksoppgjøret, slik som det ble gjort med investeringsavgiften i fjor.

       En fjerning av miljøavgiften på kunstgjødsel vil senke kostnaden til jordbruket om lag 165 mill. kr. En slik fjerning av avgiften er ikke en del av avtalen, men et selvstendig forslag fra Regjeringens side. Dette forslaget ligger til grunn for den fremforhandlede avtale.

       Jeg tolker imidlertid merknaden fra Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen slik at det vil være mulig å komme tilbake til en sluttbehandling når dette spørsmålet kommer opp i forbindelse med behandling av St.prp.nr.1 til høsten, til tross for det som ligger som forslag til vedtak i revidert budsjett, som skal behandles i morgen.

       Flere har vært inne på utviklingen av matvareprisene. I mitt innlegg var jeg ganske grundig inne på EUs Agenda 2000, som innebærer at EU har lagt en plan med en målsetting om å redusere sine matvarepriser med 15-20 % i løpet av en femårsperiode. Mitt poeng var der at dersom EU lykkes med sine målsettinger i Agenda 2000, vil prisforskjellen mellom norsk mat og EU-produsert mat øke med 15-20 % i løpet av en femårsperiode, dersom våre priser i samme periode er stabile.

       Jeg har to spørsmål til statsråden i den sammenheng. For det første: Er statsråden enig med meg i den virkelighetsbeskrivelse jeg nå gir av virkningene av EUs Agenda 2000?

       Og for det andre: Bekymrer dette statsråden, i den forstand at det sier noe om i hvilken retning norske matvarepriser må utvikle seg? Eller mener statsråden at norske forbrukere foretrekker norsk mat, uavhengig av eventuelle prisforskjeller?

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg tror det er helt klart at norske forbrukere ønsker så rimelig mat som mulig. Men samtidig tror jeg også at norske forbrukere er veldig bevisste i forhold til trygghet og kvalitet på det de kjøper. Det som står igjen å vite, er naturligvis i hvor stor grad det er økt betalingsvilje for den type produkter. Det har vi igjen å teste ut. En realitet er imidlertid at norske forbrukere etter hvert kjøper matvarer som er stadig mer bearbeidet - altså en større kostnad. Norske forbrukere kjøper i dag en større del av sine matvarer på bensinstasjonene, som har aller størst påslag i forhold til hva prisen reelt burde være. Slik sett har man også et valg i systemet pr. i dag.

       Så var det Agenda 2000: EU legger opp til delvis å kompensere dette over budsjettet, altså den kompensasjon bonden skal ha for prisnedgang. Jeg refererer til et oppslag i Landsbladet fra Danmark, som viser til at svineprodusenter i Danmark i inneværende år vil ha et driftsunderskudd på 90.000 kr. Det er klart at dette er heller ikke noe bærekraftig landbruk i forhold til dem vi skal sammenligne oss med. Og hvis disse prisene på nytt skal ned, vil det vel også i EU etter hvert bli et problem på hvilken måte en skal balansere markedsprisen i forhold til prisen til produsenten.

       Men dette er utfordringer som jeg som landbruksminister absolutt ser, og som vi vil måtte gi en bred behandling i forholdet til forbrukerpolitikken i forbindelse med den meldingen som Stortinget vil få til høsten, og debattere i vårsesjonen.

       Det er klart at det bekymrer meg at vi har dyre matvarer i Norge. Men samtidig må vi også være villige til å se på på hvilken måte vi skal nå de andre mål som vi har i landbrukspolitikken, og som har blitt understreket tidligere i debatten i dag.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Statsråden var også inne på dette prisutjevningssystemet i den nye markedsordningen for melk. Komiteen har lagt sterke føringer på dette området. Vi hadde høringer med bl.a. Gårdsmeierienes og Gausdalsmeieriets representanter i saken, og de mener at utjevningsavgiften er urimelig og bidrar til en anstrengt økonomi, noe selvfølgelig komiteen som sådan ikke kan ta stilling til. Men Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet peker i innstillingen på at det er et dilemma at de nye aktørene kan gå over ende, og at dette kan bidra til å vanskeliggjøre etablering av konkurranse innenfor foredlingsleddet.

       Hele komiteen mener at arbeidsgruppen nå må ha en rask fremdrift og avslutte sitt arbeid innen 1. oktober, mens flertallet - Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet - mener det skal foretas en avregning fra og med 1. juni når ny avgift er fastsatt.

       Statsråden sa at det var vanskelig å få gjort hele arbeidet før 1. oktober. Men mitt konsise spørsmål blir da: Mener statsråden det er mulig å foreta en fullgod gjennomgang av prisutjevningssystemet når det gjelder den delen som har med å kartlegge nivået på utjevningsavgiften å gjøre, om den er for høy, om det kan gå an å endre den fra 1. oktober, om det arbeidet kan være klart til da? Slik jeg ser det, burde ikke det være en umulig oppgave. Og hvis man ikke rekker å gjøre hele vurderingen og utredningen med alternativer, kan man da fortsette å vurdere andre måter å gjøre dette på i tiden etter 1. oktober? Jeg tenker da på de private aktørenes framtid.

Statsråd Kåre Gjønnes : Departementet har annonsert at gjennomgangen skal skje gjennom proposisjonen.

       Jeg har også registrert den pådriverrolle som flertallet i komiteen har gjort seg til representanter for. Fra statsrådens og departementets side vil vi gjøre alt for at dette arbeidet skal gjøres så raskt som mulig. Det jeg ber om forståelse for, er at det ikke er enkelt å få på plass en klar tilbakemelding fra statsråden til 1. oktober. Men intensjonen i komiteflertallets merknad, slik statsråden oppfatter det, er at dette ikke skal føre til at de private må gå ut av markedet eller gå konkurs før en får arbeidet på plass.

       Det jeg ber om, er at vi da må se på hvilke andre ordninger vi kan bruke i en mellomfase for å få dette til å fungere. Jeg tror at vi også skal være klar over at en endring av denne avgiften vil hvis det som eventuelt tas inn på konsummelk, blir for høyt, føre til at det blir mindre å fordele. Det vil med andre ord si at en annen privat aktør, f.eks. Synnøve Finden, vil få et annet bilde i denne sammenheng. Dette er i utgangspunktet et nullregnskap om fordeling, om de beløpene som er inne, er riktige. Det er klart at det må være private aktører også i framtiden - Tine er jo også en av de private aktører. Intensjonen er at dette skal være en konkurranse som må skje på like vilkår. Noen som da eventuelt velger å gi en utbetalingspris på 20-30 øre mer til produsenten, vil ha et dårligere utgangspunkt for å gå med overskudd. Slik sett er dette bildet komplisert med hensyn til på hvilken måte vi skal greie å få på plass den konkurransen vi ønsker for meierisektoren.

       Jeg vil uttrykke meg veldig tydelig: Dette er en konkurranse som vi ønsker vi skal få, men den må skje på like vilkår.

Ansgar Gabrielsen (H) : Til det siste statsråden sa om at intensjonen er at alle parter skal behandles likt i forhold til dette med konkurranse innenfor meierisektoren, og at dette er noe man ønsker fra Regjeringens side: Hvis det er slik at Regjeringen ønsker det, er jeg helt sikker på at den greier å finne en ordning som er slik at man får den likebehandlingen. Jeg tror vilje ikke er uvesentlig i denne sammenheng.

       Statsråden var tidligere inne på dette med matvaretrygghet osv., og så argumenterer man for å bygge opp om det overføringsnivået som er nødvendig for å oppnå dette i forhold til pris på det norske markedet, og så sa statsråden at man ser at folk er villig til å betale, og at stadig mer kjøpes på bensinstasjoner. Og det er liksom en indikasjon på at folk er villig til å betale mye! Regjeringens holdning til åpningstidsloven vil jo føre til at stadig flere varer må kjøpes nettopp på bensinstasjoner, fordi forretningene skal stenge stadig tidligere.

       I innstillingen i dag er det en merknad fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre som peker på den utviklingen vi nå har hva gjelder næringsoverføringene til landbruket, hvor vi i løpet av de to siste årene har hatt en økning på 1.250 mill. kr. Målt i faste 1998-kroner er det altså første gang på 1990-tallet næringsoverføringene til landbruket øker. Og der sier komiteflertallet at de

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg er tilfreds med at representanten Gabrielsen har sluttet seg til at hovedhensikten med denne gjennomgangen er at en naturligvis skal ha lik konkurranse. Det gjenstår ennå å få et endelig svar på om denne avgiften er galt fastsatt slik den er i dag, og komiteen viser også til at den ikke har noe grunnlag for å se om den er riktig eller ikke. Dette er altså en utjevning mellom forskjellige typer produksjoner for at de skal komme ut i null. Så vi får gjøre den jobben så raskt vi bare greier. Det er jo ikke sikkert at lengre åpningstider vil gi billigere matvarer. Det kan jo være at det også er en kostnadsøkende faktor når en må ha større bemanning over lengre tid for å selge disse matvarene.

       Så til den utviklingen vi har når det gjelder overføringer: Det er riktig at vi i landbrukspolitikken har mange mål. Et flertall sa i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 1998 at de var enig i Regjeringens målsetting om at de som jobber i landbruket, skal ha en inntektsutvikling som andre grupper i samfunnet. Det var da en tilslutning til at det skulle være politikken framover, og det er jo de virkemidlene en har for å prøve å finne fram til denne ordningen.

       Som landbruksminister har jeg ikke noe ønske om at vi skal ha en økning i næringsoverføringene. Dette blir en av de store utfordringene med hensyn til den meldingen vi skal drøfte, og komiteen sier i innledningen til sine merknader at de har valgt å skyve den store landbrukspolitiske debatten foran seg inntil denne meldingen kommer. Dette blir en av de store utfordringene Stortinget også får - Regjeringen får dem først, og så får Stortinget dem - nemlig de mange til dels motstridende målsettinger vi har for norsk landbruk, hva de skal oppfylle, og på hvilken måte vi skal greie å få til en inntektsutvikling også i landbruket, slik at det blir noen som vil være i det yrket. Den debatten får vi.

Karin Andersen (SV) : Statsråden la vekt på at rein mat og tilliten til at norsk mat var rein, var viktig framover for at forbrukerne skulle ønske seg det, og kanskje også være villige til å betale en høyere pris. Og da er jo både den spesielle og den generelle økologiseringen av landbruket viktig. Jeg har derfor et spørsmål som knytter seg til vårt forslag nr. 1, nemlig at Regjeringa har foreslått å fjerne miljøavgiften på kunstgjødsel. De har gitt et annet signal, de har økt miljøavgiften på plantevernmidler, og det er jo positivt. Men de tar altså vekk en mulighet både til en inntektskilde og til noe som kan gis ut igjen til generell økologisering.

       Ser ikke statsråden at det er uhensiktsmessig å gi fra seg et slikt virkemiddel som går rett inn i det som nå kalles multifunksjonalitet, ifølge WTO-avtalen, og som må kunne være med på å gi et signal om at norskprodusert mat er reinere enn annen mat, hvis man hadde klart å få ned bruken av kunstgjødsel generelt.

       Det blir lagt stor vekt på heltidsbonden, både fra Regjeringas og fra komiteflertallets side, og da må det på en måte bli mange færre bønder. Det betyr at det blir enda færre mennesker på bygdene, og det å være bonde blir en veldig ensom jobb. En blir gående på et bruk som skal være ens heltidsarbeidsplass, hvor en skal produsere mye og også få store overføringer, har jeg skjønt. Ser ikke statsråden, hvis vi skal legge vekt på levende bygder, at det hadde vært riktigere å satse på kombinasjonsbruk. Jeg tror at moderne mennesker kan tenke seg å leve slik, jobbe litt med landbruk, ha en annen stilling på si, og gjennom det få et bredere sosialt kontaktnett og oppleve forskjellige virkeligheter.

Statsråd Kåre Gjønnes : Som Stortinget kjenner til, er det i norsk landbrukspolitikk innført en veldig tydelig strukturprofil. Det vil si at det er de minste enhetene i forhold til arbeids- og produksjonsmengde som får det største tilskuddet pr. produsert enhet. Dette er en villet politikk, og det er nødvendig for å opprettholde et småskala landbruk. En del av de politiske signalene som er kommet fra et flertall her i dag, innebærer at også statsråden utfordres i forhold til den strukturen vi allerede har, og på hvilken måte vi skal utforme dette framover.

       Så til økologisering, kunstgjødsel og avgift: Det er ikke slik at det er avgiften som bestemmer om dette er miljøvennlig eller ikke, men det er hvor mye kunstgjødsel som brukes i selve produksjonen. Nå gir vi altså næringen en utfordring ved at vi krever en gjødselplan på alle gårdsbruk. Hvis landbruket, mot formodning, velger å øke bruken av kunstgjødsel til tross for at det er økonomisk ulønnsomt og miljømessig ikke riktig, får vi ta dette virkemidlet i bruk igjen. Nå gir vi en utfordring, og vi kan måle hvordan dette virker gjennom dette virkemidlet vi setter inn.

       Så vil jeg gjerne få føye til at vi har lagt opp til en miljøsatsing der man skal ha en miljøplan på hvert enkelt bruk, og vi bygger inn virkemidler for å møte det multifunksjonelle landbruket, som vi også skal markedsføre i forbindelse med WTO-forhandlingene. Dette har vi begynt på i årets oppgjør, og skal videreføre det gjennom meldingen. Dette er en strategi som jeg er enig med SVs representant i er viktig, så får vi se på symboler og på hva som er realiteten, og så får vi eventuelt gå inn og endre dette på et senere tidspunkt. Men det er veldig viktig at vi er med og reduserer kostnadene i norsk landbruk.

Torstein Rudihagen (A) : Det er slik at jordbruksoppgjeret i stor grad og etter alt å dømme i stadig større grad er politikkutforming. Først og fremst er det avgjerande for lønsmoglegheitene i jordbruket. Når det gjeld det siste, så møter sjølv ein som kjem frå eit jordbruksområde, ein del forklaringsproblem når det gjeld lønsnivået i mange miljø. Faktum er at det nå år om anna har vore aukande overføringar til jordbruket. Berre dei to siste åra har den offentlege innsatsen auka med nærare 1,8 milliardar kr. Likevel går talet på bruk ned og talet på gardbrukarar går ned, og spørsmålet går da på den enkle divisjonen som ikkje går opp: Kvifor har ikkje kvar bonde ei betre lønsutvikling enn det som går fram av dei tala som er lagde til grunn for jordbruksoppgjeret?

       Det andre er at det framleis er problem med å forstå at eit årsverk i jordbruket svarar til eit årsverk i anna arbeid, når ein ser at innanfor jordbruket kan ein og samme person miste kanskje to årsverk eller over det, noko som er umogleg i det øvrige yrkeslivet.

       Så attende til det med overføringane. Landbruksministeren svara tidlegare at han ikkje såg det som ønskeleg å auke overføringane. Ser landbruksministeren for seg at overføringane vil auke i same takta i åra framover? Eller er det andre grep som sikrar eit distriktsbasert, småskala og miljøvennleg jordbruk i Noreg òg i framtida?

Statsråd Kåre Gjønnes : Budskapet har i dag delvis vært at prisene på matvarer skal ned, overføringene skal ned, antallet utøvere i næringen skal helst ikke ned, og de skal ha en inntektsutvikling på linje med andre i samfunnet. Enhver skjønner at det her er en del motstridende mål. Hvis det er slik at samfunnet for øvrig bevilger seg en lønnsøkning på ca 6 %, og at det skal være like mange i denne næringen som før, må det gi seg utslag i uttelling av penger på ett eller annet punkt. Hvis det til og med er motvilje mot å være med og skaffe flertall for en kostnadsreduksjon i næringen, ber jeg om forståelse for at statsråden faktisk føler at dette er vanskelig. Men jeg skal jobbe med dette fram til jeg skal legge fram en melding. Jeg skal gå igjennom dette med beregning av årsverk, og se på hvor stor akkord som skal ligge i hvert enkelt årsverk, om det er rimelig slik det er i dag, eller om det bør endres.

       Ellers vil jeg legge til at for statsråden er det viktig å få sagt at landbruk ikke bare er produksjon av liter og kilo. Landbruk er det multifunksjonelle landbruk, landbrukets mangesidige oppgaver, og det pekes på noen flere muligheter. Jordbruksoppgjøret er en inntektsmulighet, ingen inntektsgaranti. Jeg har vært i kontakt med alle landets kommuner og invitert dem til konferanser - jeg har nå i løpet av to måneder vært i kontakt med ca 1.000 mennesker - hvor Kommune-Norge forteller meg hva landbruket betyr, og det tror jeg er et viktig budskap også for Stortinget når de skal debattere dette videre.

       Her må vi være sammen om å finne kreative løsninger, slik at de mulighetene landbruket og arealet har, kan utnyttes på en mye mer kreativ måte enn det vi har greid hittil.

       Slik sett blir den stortingsmeldinga om landbrukspolitikken som er varsla til hausten, interessant lesing. Den må vel ha i seg vyar om korleis Regjeringa meiner norsk landbruk skal møte den internasjonale handelen og den aukande - for ikkje å seie den nesten eksplosive - grensehandelen vi har sett.

       Årets jordbruksavtale vil naturlegvis auke bøndenes inntekter for neste avtaleår. Men dersom ein tek ein annan innfallsvinkel med utgangspunkt i det norske rentenivået, kan ein, som eg, komme i heilt andre tankar. 1 % rentereduksjon gir bøndene 500 mill. kr i reduserte utgifter årleg. Det er vel i denne næringa, som i samfunnet elles, at ein rentereduksjon spelar størst rolle for dei som treng det mest. Eg er noko usikker på om årets jordbruksoppgjer er innretta slik.

       Noreg har i dag eit rentenivå som historisk sett har vore høgare. Ja vel, men i dag ligg renta om lag 3 % over renta i dei landa vi kan samanlikne oss med. 3 % utgjer om lag 1  1/2 milliard kr i frie driftsmidlar berre til landbruksnæringa - årleg. Ja, denne regjeringa har utfordringar å ta fatt i. Om dei lukkast, vil landbruksnæringa i framtida bli ei tryggare og meir robust næring.

       Eg ser av innstillinga at ein samla komite går inn for å auke løyvingane til økologisk landbruk. Det er positivt. I ein landbrukspolitisk kvardag, der overproduksjon og distribusjon er utfordringane, er det eit paradoks at vi ikkje er sjølvberga med økologiske produkt. Alle naturgitte føresetnader ligg til grunn for det, og det er i tråd med gjeldande landbrukspolitikk, jf. St.prp.nr.8 (1992-1993), Landbruk i utvikling.

       Det årlege jordbruksoppgjeret, som i dag er til debatt, fortel om ei regjering som har store problem med å få fram sin bodskap og sin politikk. I avisa Nationen 16. juni tar leiaren i næringskomiteen, Morten Lund, opp fleirtalet sin merknad om samdrifta i jordbruksavtalen. Han snakkar om « svik og illojalitet » i høve til avtalesystemet når han karakteriserer dette inngrepet frå eit fleirtal i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet og Høgre, som går imot ei avgrensing på tre personar i samdrifta i mjølkeproduksjonen. Eg vil for eiga rekning seie takk og pris!

       Eg vil til slutt minne representanten Morten Lund om at Senterpartiet heller ikkje har heilt reint mjøl i posen når det gjeld å respektere inngåtte jordbruksavtalar. Forskjellen er berre at Senterpartiet sat i opposisjon og nærmast kasta pengar i millionklassa etter avtalepartnarane.

       Men det var den gongen det og itte nå!

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Trass i at Arbeidarpartiet meiner at Regjeringa i årets jordbruksavtale har gått utover dei rammene Stortinget har gjeve, vil me støtta avtalen. Det er under sterk tvil, og det vert fylgt opp av ganske sterke merknader om at oppgjeret går i feil retning. Både matvareprisar og direkte subsidiar vil auka som ei fylgje av dette oppgjeret. Det er ikkje i tråd med det Stortinget sa ved handsaminga av St.prp.nr.8 (1992-1993), og det er ikkje i tråd med utviklinga elles i Europa. Arbeidarpartiet reknar no med at Regjeringa ved neste krossveg fylgjer dei retningslinene som er trekte opp, og vonar at næringa sjølv tek innover seg dei utfordringane me står framføre i høve til andre land, i staden for å argumentera for høgare matvareprisar.

       Arbeidarpartiet stemmer imot eit punkt i avtalen - nye reglar for samdrift - me utset eit punkt til budsjetthandsaminga i haust - å ta bort kunstgjødselsavgifta - og me har merknader på ei rekkje område. Eg vil i resten av dette innlegget konsentrera meg om konkurransesituasjonen i meierisektoren og om samdrift i mjølkeproduksjonen.

       Det er i regelverket opna for konkurranse i meierisektoren. Få har prøvd seg, og dei har hatt til dels store problem. Arbeidarpartiet står fast ved at det skal vera ope for konkurranse, og at TINE ikkje lenger skal ha monopol. TINE har rolla som marknadsregulator, dei har både mottaks- og leveringsplikt. Det skal dei ha betalt for, og desse utgiftene må dei private aktørane ta sin del av. TINE er òg produsent, og det kunne kanskje vera ein idé å skilja ut marknadsreguleringsoppgåvene i ei eiga eining. Det bør etter mi vurdering verta eit tema på eit seinare tidspunkt.

       Stortinget sin føresetnad for konkurranse i meierisektoren har vore at denne konkurransen må skje på like vilkår. TINE-systemet skal korkje tena eller tapa på sine marknadsreguleringsoppgåver. Difor må det finnast eit pris- og utjamningssystem som ivaretek dette. Det er reist tvil om det noverande systemet og nivået på avgifter er rett, og det er sett ned eit utval for å vurdera dette. Det støttar ein samla komite. Stortinget kan sjølvsagt ikkje ta stilling til påstandane om at avgiftene er for høge. Det går likevel an å skjøna at dei har reagert på at dei ikkje har fått innsyn i korleis ein har kome fram til dei avgiftene som gjeld i dag. Arbeidarpartiet er glad for at ein samla komite føreset at òg dei private aktørane skal vera representerte i det omtalte utvalet.

       Eg har eit privat meieri i mitt nærmiljø, som eg har inntrykk av arbeider godt. Dei har ordna seg med både leverandørar og forbrukarar. Det kan likevel vera at Jæren Gardsmeieri ikkje er liv laga. Det kan eg akseptera. Det som ikkje er akseptabelt, er at dei går konkurs fordi dei får dårlegare konkurransevilkår enn TINE. Eit fleirtal i komiteen føreset at eventuelle nye avgifter skal gjelda frå 1. juni og gjerast opp i høve til dette. Det ville vera synd om nokon som synte seg å kunna overleva med ei eventuell ny avgift, no gjekk konkurs.

       Det vert hevda at jærbuen er arbeidsam og kreativ. Det er kanskje difor at me på mine kantar finn både privat meieri og mange døme på samdrifter. Det sist godkjende er eit storfjøs med 150 kyr og ein samla mjølkekvote på 750.000 liter. Det er eit topp moderne fjøs med gode vilkår for dyra, med samarbeid og arbeids-fellesskap mellom fem bønder, og med moglegheit for ordna arbeidstilhøve. Det har redusert investeringskostnadane monaleg, og det vil redusera dei statlege overføringane monaleg. Eg tykkjer fjøset er stort, kanskje i grenselandet av det me omtalar som meir industrielt orientert bruk. Det eg, Arbeidarpartiet og fleirtalet i komiteen ikkje skjønar, er at det er talet på aktørar som skal avgrensast, ikkje storleiken på bruket. Det er ikkje til å skjøna at ei samdrift med fem deltakarar med samla kvotar på 200.000 liter mjølk skal avvisast, medan ei samdrift med tre deltakarar og kvotar på 600.000 liter skal godkjennast. I tillegg undrar det oss veldig at dette er teke inn i jordbruksavtalen. Det høyrer heime i den landbruksmeldinga me skal få til hausten. Fleirtalet avviser difor endringar no, og viser til landbruksmeldinga. Me ser dessutan ikkje på spørsmålet om avgrensing av samdrift som ein detalj i norsk landbrukspolitikk.

       Til slutt vil eg peika på at komiteen er bekymra for situasjonen i pelsdyrnæringa. Eit fleirtal i komiteen ber Regjeringa fortløpande vurdera utviklinga og om næringa har behov for økonomisk hjelp for å koma over kneiken i marknadssituasjonen no. Det er ein føresetnad at støtte kjem den einskilde produsenten til gode, og at det ikkje fører til at næringa vert ei støtteavhengig næring på sikt. Delar av lov- og regelverk for denne næringa er svært gamle, og det er mogleg at det er naudsynt med ein grundig gjennomgang av det heile.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Einar Olav Skogholt (A) : Jeg er tilfreds med at staten har kommet fram til en ferdigforhandlet jordbruksavtale med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag.

       Landbruket er en viktig næringsvei i store deler av landet vårt. Det vil fortsatt være behov for betydelige overføringer, ikke minst for å opprettholde et aktivt, robust og miljøvennlig landbruk i Distrikts-Norge. Dette er nødvendig for å sikre bosettingen og arbeidsplassene.

       Jeg mener at heltidsbonden og unge bønder i etableringsfasen skal prioriteres ved våre overføringer til landbruket.

       Jeg har registrert at komiteen er enig i at kostnadsreduksjoner i norsk landbruk kan være en riktig tilnærming i arbeidet med å skape et mer robust landbruk. Men i vår streben etter å fremme kostnadsreduserende tiltak vil det være meget viktig å ivareta målsettingen om et miljøvennlig landbruk. Vår beste strategi for å møte en stadig økende konkurranse vil være å slå ring om vår « Ren mat »-strategi.

       En av jordbrukets største utfordringer er overproduksjonen i norsk landbruk, nær sagt på alle våre produksjonsområder. Løsningen kan umulig være å eksportere overproduksjonen til våre naboland til dumpingpriser. Jeg er overrasket over å finne norskproduserte landbruksvarer i svenske dagligvareforretninger, som ved ordinært salg ligger ca 30 % under prisene på samme produkt i Norge.

       Det vil være rett å satse sterkere på en økologisk matvareproduksjon. Mens det i deler av landet vårt er mangel på slike produkter, har man på andre steder problemer med å få denne produksjonen fram til forbrukerne. Vi er derfor glad for at komiteen vil prioritere arbeidet med markedsstrategier for økologisk landbruk.

       Privatiseringen av Arcus kan innebære at norske potetprodusenter mister en vesentlig del av sin omsetning, som går til norsk spritproduksjon. Jeg håper statsråden vil finne fram til løsninger som fortsatt vil sikre bøndene leveranser i overkant av 20.000 tonn poteter årlig, hvis Arcus blir privatisert.

       BU-ordningen har blitt en suksess. Det er viktig å bidra til at nye arbeidsplasser kan skapes innen og i tilknytning til landbruket.

       Jeg har registrert at landbruksorganisasjonene gjennom årets avtale er sikret innflytelse på hvordan avtalemidlene skal disponeres.

       Etter det jeg forstår, omfatter ikke dette skogbrukets organisasjoner, noe jeg sterkt vil beklage. Mange fylker, f.eks. Hedmark, har svært gode erfaringer med at også skognæringen er gitt medinnflytelse. Selv om det foreligger en ferdigforhandlet avtale, håper jeg statsråden kan bidra til at skogbrukets organisasjoner sikres innflytelse i disponeringen av BU-midler, i alle fall i de fylker som har et ønske om dette.

       Etter en viktig og positiv stortingsdebatt om vår skogpolitikk for bare en uke siden hadde jeg ikke trodd at næringen skulle bli tilsidesatt i dette arbeidet.

Statsråd Laila Dåvøy : Årets jordbruksforhandlinger kom i havn med enighet om en avtaleramme på 1.140 mill. kr. Dette er andre året på rad at vi kommer fram til en avtale med begge jordbruksorganisasjonene.

       Jeg er selvsagt svært glad for dette. Utgangspunktet med et negativt inntektsoverheng inn i 1999 gjorde forhandlingene vanskelige. Avtalen gir jordbruket en inntektsvekst fra 1998 til 1999 på 2,8 %, mens inntektsvirkningen av avtalen for avtaleåret er på 10 %. At vi får slike utslag, har sammenheng med de kraftige svingningene i kostnadsutviklingen som renteutviklingen har skapt, men også fordi vi i fjor brukte en del engangsmidler. Skulle jordbruket i år ha fått en inntektsvekst på linje med det Arntsen-utvalget la til grunn, ville det ha ført til store utslag i neste års inntektsnivå. Denne problemstillingen var også jordbruksorganisasjonene klar over, og hadde den til dels innbakt i utformingen av sitt første krav.

       Det er ingen enkel situasjon at vi får så store forskjeller i inntektsvirkningen av en inngått avtale, avhengig av om vi måler virkningen på kalenderår eller avtaleår. Å komme ut av slike svingninger må gjøres over noe tid, og vil måtte håndteres av partene i fellesskap ved de framtidige jordbruksforhandlingene.

       En samlet næringskomite peker på de utfordringene vi står overfor med hensyn til prisnivået på norske jordbruksvarer. Inntektsveksten i jordbruket er en sum av hva vi gjør med priser på jordbruksvarer, ulike direkte tilskudd til næringen, importvernet og hvilken struktur vi ønsker at norsk jordbruk skal ha. Jeg er enig med næringskomiteen i at utfordringene er store. Omverdenen stiller krav til oss som vi må forholde oss til, og som vil få betydning for politikkutformingen framover. Den varslede stortingsmeldingen om landbrukspolitikken vil drøfte disse spørsmålene, og jeg håper vi kan få en god debatt i Stortinget som kan legge grunnlaget for stabile rammevilkår for næringen. Yrkesutøverne i næringen har fortjent det.

       Fremskrittspartiet har i komiteinnstillingen pekt på at de prinsipalt er imot hele jordbruksavtalen. Nå er ikke det noen overraskelse, men jeg har likevel lyst til å komme med noen kommentarer.

       På grunn av sin geografiske plassering ville størsteparten av norsk jordbruk ikke kunnet overleve uten betydelig importbeskyttelse og overføringer. Det norske samfunnet har likevel ønsket at vi skal ha et jordbruk her i landet, både av hensyn til matvareproduksjon og av hensyn til bosetting mv. Norske bønder er med andre ord satt til å utføre en oppgave de har fått av samfunnet, og hvor rammebetingelsene for utføringen legges av oss som politiske myndigheter. I en slik situasjon er det etter mitt syn både rett og rimelig at yrkesutøverne har en forhandlingsrett hvor deres rammevilkår og inntektsmuligheter kan behandles. Dette har noe med demokrati å gjøre, og jeg går egentlig ut fra at de fleste støtter et slikt syn. Landbruksavtalen vi diskuterer i dag, er i så måte et forhandlingsresultat.

       Bjarne Håkon Hanssen (A) : Statsråd Dåvøy er også, så vidt jeg forstår, Regjeringens prisminister. Og det har i denne saken vært en lang debatt om utviklingen i norske matvarepriser, med særlig sterk fokusering på utfordringer knyttet til grensehandel. Vi ser også at Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, HSH, uttrykker sterk bekymring for tap av norske arbeidsplasser som følge av at deres tall viser en grensehandel i 1998 på om lag 7 milliarder kr. Også fra arbeidstakersiden uttrykkes det stor bekymring for tap av norske arbeidsplasser som følge av den store grensehandelen vi har.

       Jeg har ikke tenkt å stille prisministeren noe landbruksteknisk spørsmål, men rett og slett spørre om den grensehandelen vi har når det gjelder matvarer, er noe som bekymrer statsråden. Hva slags strategier arbeider Regjeringen med i et samlet perspektiv for å kunne angripe de utfordringene - la meg si tap av inntekter og tap av norske arbeidsplasser som følge av at grensehandelen ser ut til stadig å stige?

Statsråd Laila Dåvøy : Det er klart at det er vanskelig å svare på om det er tap av norske arbeidsplasser, om det er tap av inntekter, uten at man her har gjort nødvendige undersøkelser som eventuelt kan dokumentere det.

       Når det gjelder strategien til Regjeringen knyttet til disse spørsmålene, ønsker jeg å vise til den landbruksmeldingen som vil komme i løpet av høsten, og som jeg håper og tror skal kunne innlemme alle disse store, viktige spørsmålene, inkludert dette, i den helhetlige drøftingen. Det vil vi måtte komme tilbake til.

       Jeg kan ikke svare på om det er tap av arbeidsplasser; det er i så fall ikke dokumentert for meg.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Arbeids- og administrasjonsministeren kommenterte Fremskrittspartiets syn på jordbruksavtalen, at vi ikke ønsket den, og hun mente at landbruket hadde et spesielt ansvar, at det bærer deler av distriktspolitikken på ryggen.

       Vi har jo også andre bransjer som er relativt store - og har vært relativt store - i distriktene, f.eks bygg- og anleggsbransjen, men vi har da vitterlig ikke en byggmesteravtale eller andre slike avtaler mellom staten og private næringsdrivende.

       Jeg erindrer også at Norman-utvalget for en del år siden så på dette med tilskudd pr. arbeidsplass i distriktene, og kom, så vidt jeg husker, til et beløp på et sted mellom 60.000 og 70.000 kr pr. arbeidsplass. Når vi vet at landbruket i distriktene koster mange ganger det pr. arbeidsplass, kunne det ikke da være klokt og fornuftig å vurdere andre måter å opprettholde bosettingen på enn å tillegge landbruket store deler av det ansvaret, når det koster sånne enorme beløp?

       Jeg vil minne om at fra 1975 til 1997 kostet landbruket totalt sett 500 milliarder kr når vi tar med skjermingsstøtten i den perioden, altså et enormt beløp, og samtidig ble antallet bønder i Norge halvert. Vi hadde norgeshistoriens største folkeforflytting fra distriktene til sentrale strøk.

       Ser ikke statsråden at det kunne være fornuftig nå at vi også i Norge etter hvert begynner å lete etter alternativer for å opprettholde bosettingen - til en langt rimeligere penge?

Statsråd Laila Dåvøy : Det er riktig at vi gjennom lange tider har lagt opp landbruket vårt på den måten vi har gjort, og jeg gjentar at landbruket er avhengig av en del støtteordninger og tilskuddsordninger. Men vi er avhengig av vårt landbruk, både for bosetting, kultur, matvareproduksjon osv.

       Som alle er kjent med, er det også tilskuddsordninger knyttet til andre næringer på ulike måter, så i så måte er ikke landbruket den eneste.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg la merke til at statsråd Dåvøy uttrykte at hun var veldig glad for at de hadde kommet frem til en avtale. - Nå har jeg lært meg det at statsråder i varierende grad lar seg begeistre, men at en statsråd uttrykker så stor grad av begeistring for å ha kommet frem til en slik avtale som dette, synes jeg kanskje er noe underlig.

       I innstillingen fra komiteen er det et flertall som mener at norsk landbruk ikke i lengden kan basere seg på en situasjon der Norge skal være det eneste landet med økning i matvareprisene. Statsråden var inne på dette med prisutslaget på bakgrunn av denne avtalen. I en flertallsmerknad står det:

       « Flertallet vil derfor peke på at en framtidig landbrukspolitikk ikke kan bygge på at matprisene hvert år skal stige på den måten de har gjort de senere årene. »

       Nå får Stortinget en landbruksmelding til behandling til vinteren som jeg antar vil bli ferdigbehandlet umiddelbart før Stortinget går fra hverandre om et års tid. Det betyr at en må anta at den landbruksforhandlingen som skal finne sted til våren, blir basert på St.prp.nr.8 (1992-1993), som også denne forhandlingen er basert på.

       Da er mitt spørsmål: Vil prisministeren ta til etterretning stortingsflertallets syn om at en fremtidig norsk landbrukspolitikk ikke kan bygge på at matprisene hvert år skal stige på den måten de har gjort de siste par årene? Vil statsråden sørge for at vi når vi står her og diskuterer dette om et års tid, ikke er i den situasjon at stortingsflertallet uttrykker at Regjeringens fremforhandlede avtale er i strid med gjeldende retningslinjer gitt for norsk landbrukspolitikk?

Statsråd Laila Dåvøy : Som gammel fagforeningsleder syns jeg det alltid er hyggelig når man får i stand en forhandlingsavtale, så jeg er faktisk glad for at vi kom til enighet med de to jordbruksorganisasjonene. I så måte er dette et forhandlingsresultat, det er ikke et diktat fra Regjeringen. Og vi er glad for å ha kommet fram til denne avtalen.

       Når det gjelder økning av matvarepriser og den bekymring som Gabrielsen har, også i forhold til at Stortinget tidligere har vært svært opptatt av dette, har også landbruksministeren i en del av sine svar i dag gitt uttrykk for at det slett ikke er noe ønske verken fra hans eller Regjeringens side at man får sterkt økte matvarepriser hvert år. Dette blir selvsagt en viktig del av landbruksmeldingen og den diskusjonen som Stortinget vil bli invitert til å delta i når meldingen skal behandles i Stortinget.

       Og jeg kunne tenke meg å spørre f.eks. Arbeiderpartiet, som undrer seg litt over kostnadsøkningen i jordbruket nå, om de kanskje kan se at dette er forklaringen, at vi ikke har noe tak, at man kan produsere mer og mer og ta ut mer og mer penger, og at man har en politikk som fremmer større og større produksjoner - at det er en del av det. Hadde det ikke vært lurt fordelingspolitisk å se på et slikt tak i stedet for å angripe nedenfra og ta de små først? Det ligger jo en viktig levende bygd-politikk bak det å kunne ha et kombinasjonsbruk, kunne kombinere forskjellige yrker og la helheten bli et levebrød.

       Det hadde også vært interessant å få en avklaring fra Arbeiderpartiet når det gjelder avgiftene. For det første er det virkningsfulle markedsmekanismer, så hvis avgiftene er høye nok, får man altså bruken av plantevernmidler eller kunstgjødsel ned, og det kan jo gi et signal i grønn retning, i rein mat-retning. For det andre er det et viktig omfordelingssystem, som vi har lov til å bruke innenfor systemet, og som ikke påvirker rammens størrelse. Derfor er det et viktig virkemiddel hvis man ønsker å gå både i riktig fordelingsretning og i grønn retning.

       Og så kan jeg ikke unnlate å si at jeg etter de siste to dagene i Stortinget sitter med en veldig rar følelse, og jeg har deltatt i mange debatter. Det dreier seg om hvordan Fremskrittspartiet framstår med utrolig mange ansikter. I dag: Hvis deres jordbrukspolitikk hadde blitt gjennomført, ville det tatt fra tusenvis av mennesker både hjem og arbeid, og ville lagt ned hele lokalsamfunn over natta. Det er ganske sterkt å være vitne til. Og i går, da det dreide seg om kommuneøkonomien, skulle de rasjonalisere og flytte og legge ned og privatisere i en sånn grad at veldig mange folk ville mistet tilbudet i lokalmiljøene sine, og de ville mistet jobben. Og de ville også der legge lokalsamfunn ned. De ville i tillegg ha et finansieringssystem som ville ført til at en måtte legge ned en masse sjukehus. Og på tampen av gårsdagen stod de fremst og kjempet for en lokalsjukehusavdeling, og sa at de kjempet for lokalsamfunnet! - Jeg blir meget forvirret, jeg håper at også velgerne snart ser alle disse forskjellige ansiktene.

Bjørn Hernæs (H) : I protokollen til den avtalen vi diskuterer nå, blir skogbruket bokstavelig talt kastet ut av BU-styrene av Bondelaget og Småbrukarlaget. Det kan virke noe unfair at en organisasjon som ikke er til stede, blir behandlet på denne måten, men desto større glede var det å høre innlegget fra Einar Olav Skogholt. Han har ved noen tidligere anledninger vist seg å være en enslig svale i Arbeiderpartiet når det gjelder distriktspolitikken, og med det forbehold at så ikke er tilfellet denne gangen, og med det håp om at så ikke er tilfellet denne gangen, vil jeg konstatere at det er et flertall på Stortinget som mener at skogbruket må være representert i de lokale BU-styrene, i hvert fall i skogfylkene. Det går jeg ut fra at også statsråden har merket seg.

       Ellers er jeg enig med dem som er glad for at det tross alt er blitt en avtale. Jeg kan allikevel si at det er skuffende, også sett fra mitt synspunkt, at ikke Regjeringen tok mer hensyn til flertallsmerknadene om at avtalen ikke bygger på de retningslinjene som ligger nedfelt i St.prp.nr.8 (1992-1993). Det synes jeg ikke er så farlig i og for seg, fordi den erkjennelsen vil måtte komme i tilknytning til den kommende jordbruksmeldingen og i forbindelse med statsbudsjettet til høsten. Og der kan jeg gjerne, med all mulig velvilje, forstå statsrådens hjertesukk om at dette ikke er lett. Han henviser til alle de motstridende målene, ønsket om større inntekter til den enkelte bonde, ønsket om lavere priser, ønsket om et multiprofesjonelt landbruk, ønsket om trygge matvarer - alle gode ønsker som vi alle sammen deler, men samtidig er dette ønsker som får Ole Brumm til å fortone seg som den rene skjære Tøffe Tom. Med andre ord: Statsråden vil på et eller annet tidspunkt bli nødt til å foreta disse valgene. Og jeg har selvfølgelig - som jeg sa - forståelse for at det ikke er lett. Men hvis jeg får lov til å si det, er det i vanskelige situasjoner viktig å prøve å finne ut av hvor en har sine venner. Og da vil mitt råd være at det første statsråden bør gjøre, er å se bort fra de merknadene som kommer fra de partiene som står bak hans regjering, forsøke å finne løsninger i samarbeid med Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet i en krysning av de forskjellige hensynene. Det er der løsningen for den fremtidige landbrukspolitikken må finnes, og det håper jeg, for å gjøre trykket noe mindre, at statsråden tar innover seg så fort som mulig.

Kari Økland (KrF) : Partene skal ha honnør for at de også i år kom til enighet om jordbruksoppgjøret. De senere år har det snarere vært unntaket enn regelen.

       Styrking av miljøtiltak, satsing på økologiske produkter, forbedring av tidligpensjonsordningen og en potensiell varig kostnadsreduksjon for jordbruket er skritt i riktig retning. Det er også positivt at Regjeringen bidrar til videre utvikling av forebyggende tiltak rettet mot saue- og reindriftsnæringen, og at det legges vekt på dialog og medvirkning i forhold til de som bor og har næringsinteresser i områder med rovvilt.

       Store tapstall og dårlig prisutvikling har bidratt til at mange sauebønder gir opp. I Nordland har eksempelvis antallet vinterfôret sau gått ned med 10.000 dyr på tre år. Og arbeidsplasser forsvinner med en skremmende fart. Jeg tror omfanget av rovdyrplager denne sommeren vil bli svært avgjørende for om mange av sauebøndene fortsatt ser det liv laga å fortsette.

       Rimelige vilkår for å kunne fornye driftsapparatet er nødvendig. Det har vært knapt med midler i Landbrukets Utbyggingsfond til dette de siste år. I Nordland har knapt en tredjedel av søknadene om bruksutbygging fått innvilging. Det vil i gjennomsnitt bety under ett prosjekt pr. kommune i året, eller med dagens antall bruk hundre år mellom hver gang et bruk mottar offentlige bruksutbyggingsmidler. Enhver økning her er kjærkommen.

       Om vi liker det eller ei, lever vi i en omstillingstid. Spørsmålet er: Hva omstiller vi til? Mest mulig rasjonalisering og europeisering, hvis vi kan bruke det ordet? Eller kan vi gjøre oss større nytte av de fortrinn vi har her nord? Omstilling kan også bety utvikling. Og jeg tror vår store utfordring og mulighet ligger i renhet og kvalitet. Helse og miljø må stå i fokus. Det er framfor alt på disse områdene hele landet kan være med i konkurransen. Og skal vi få gehør for et multifunksjonelt landbruk, er det ikke et poeng å sentralisere mest mulig. Viktige stikkord er mangfold, merking og markedsføring. En parallell her er prioriteringen av arbeidet med markedsstrategier for økologisk jordbruk, nettopp for å få produksjonen fram til forbruker. I den anledning har jeg lyst til å ta med et sitat av journalist Mona Mathisen i Nordlys:

       « Når hamburgere som smaker som oppbløtte sponplater ene og alene ser ut til å selge på grunn av reklamen og distribusjonsnettet til kjedene, da må norsk landbruksnæring være i stand til å selge sunne produkter i en verden med regelmessige matskandaler. »

       Ikke så at alle skal gå over til å drive økologisk, men vi kan bli mer bevisst på vår mulighet til å gjøre bruk av de fortrinn vi har med ren natur, lite behov for plantevernmidler, god dyrehelse m.m.

Øystein Hedstrøm (Frp) : Statsråden var i sitt hovedinnlegg inne på dette med kostnadene for norske matvarer og arbeidet som bl.a. NILF er i ferd med å utføre. Det ble fra statsrådens side presentert et forprosjekt den 3. juni om prisnivå og prisdannelse for matvarer. Matvareprisene i Norge er sammenliknet med prisene i Sverige og Danmark. Og denne undersøkelsen viser så langt at en gjennomsnittlig norsk handlekurv med mat er 12 % billigere i Sverige og Danmark enn i Norge. Mens Norge har en moms på 23 %, er momsen på matvarer i Sverige 12 %. Statsråden har da det resonnementet - som jeg har lest ut av pressemeldingen - at hvis momsen på matvarer reduseres til svensk nivå, er det grunn til å tro at en norsk matkurv vil koste om lag like mye.

       Slik vi ser det, vil ikke en differensiert moms med lavere sats på matvarer løse problemene med grensehandelslekkasjen til Sverige. For de produkter som er lokkevarer på matvaresiden for Ola og Kari nordmann ved handleturer til Sverige, er prisforskjellene så betydelige at lavere matmoms ikke monner. Prisforskjellene kan være mange ganger den høyere norske merverdiavgiften. Handleturen vil betale seg selv om vi fjerner momsen på matvarer i sin helhet. Dette gjelder en del oster, kjøttdeig, bacon i skiver, kylling, ribbe og mye, mye mer. En redusert matmoms vil i disse tilfellene ikke føre til merkbart lavere matpriser. Videre har Danmark den samme momssats som vi i Norge, men betydelig lavere matvarepriser.

       Utredningen NOU 1993:8, Bør merverdiavgiften differensieres?, konkluderte med at fordelingsvirkningen av å differensiere merverdiavgiften var meget beskjeden, og at en slik ordning ville innebære mer byråkrati og store kontrollproblemer.

       Vi tror at redusert matmoms i praksis vil bety økte indirekte subsidier til landbruket, fordi man vil ta ut mer i høyere matvarepriser. Selv om forbrukerne i tillegg til bøndene vil få noe av gevinsten, er det å redusere matmomsen en dyr og dårlig måte å gjøre dette på. Likevel vil vi støtte det arbeid som departementet har satt i gang for å øke kunnskapen om prisnivå og kunnskaper om norske matvarer.

       Fra Fremskrittspartiets side er det ønskelig å videreføre prosjektet og utdype arbeidet med analysen. Hele verdikjeden i matvaremarkedet bør utredes for å få fremskaffet en oversikt over prisforhold og muligheter for rimeligere matvarer. Dette er viktig og vesentlig, fordi en slik utredning kan gi svar på hvor stor del av prisen til forbrukerne de ulike deler av verdikjeden representerer fra jord til bord, eller fra vugge til grav.

       Ved å sammenlikne med andre land kan vi finne ut hvor våre matvarer er mest kostbare og få gjort noe med det. Det kan være grunnlag for opinionsdannelse og beslutninger her i Stortinget.

Randi Karlstrøm (KrF) : Jeg er glad for en jordbruksavtale som begge faglagene kan stille seg bak. Jeg har registrert i debatten at flere prøver å skjule seg bak WTO-avtalen med at den er begrunnelsen for at vi må ha ned jordbruksstøtten. Jeg vil si at vi har muligheter innenfor WTO hvis vi vil.

       Jeg syns også det er veldig viktig å trekke fram at norsk jordbruk har et klart fortrinn i verdensjordbruket. Vi har nemlig lite mangel på vann, og vann er faktisk den største jordbruksbegrensende faktor i verden. Jeg syns også det er viktig å trekke fram at landbruket gjør Norge grønt, og at reiselivet i Norge, som etter hvert er en ikke uvesentlig næring, høster stor nytte av de 12 milliardene vi investerer i jordbruksavtalen.

       Den norske jordbruksavtalen er et godt redskap for å sikre norsk matvaresikkerhet og norsk matvareproduksjon. Dette er en rullerende samfunnsavtale mellom staten og næringen, der man kombinerer forbrukerspørsmål og pris og kvalitet, inntektsspørsmål for næringen og statens ønske om matvaresikkerhet og nasjonal beredskap. Det er derfor forstemmende å høre et sånt flerstemt Rema/Rimi-kor her i salen, som i veldig stor grad fokuserer kun på elementet forbrukerpriser. Jeg tror ikke de har folket bak seg i denne ensidige fokuseringen på jordbruket. Næringen har en stor støtte, og alle undersøkelser på 1990-tallet viser også at befolkningen støtter norsk jordbruk, selv om det resulterer i høyere priser.

       Jordbruksspørsmålet er et langt viktigere spørsmål enn matvareprisene. Vi må ikke gjøre jordbruket smått. I det videre arbeidet er det viktig ikke å late som om jordbruket er en statsbedrift, men ta utgangspunkt i at gårdsbruket er en viktig del av Norges små og mellomstore bedrifter. Det er et stabiliserende element i sysselsettingssystemene i det store flertallet av norske kommuner og norske bygder.

       Mat er ikke et hvilket som helst produkt. Ethvert forsvar, ethvert land må sikre seg sin egen sjølforsyning. Det er derfor forunderlig å høre at både Fremskrittspartiet og Høyre, som er så veldig opptatt av Forsvaret i andre sammenhenger, er så lite opptatt av å bevare matproduksjonen i Norge og vår egen matvaresikkerhet.

       Gårdsbruk er ofte familiebedrifter innvevd i lokale sysselsettingssystem, og de kan ikke behandles som en telebedrift når man skal rasjonalisere dem. Det er klare grenser for hva man kan gjøre før man endrer både struktur, geografi og inntektsmuligheter.

       Det virker også som om noen ikke har skjønt forskjellen på lønn og inntekt. Jordbruk er en privat næring der man ikke får lønn, men man får inntekt. Jordbruksavtalen er en samfunnsavtale med en næring som representerer en stor og viktig verdiskaping, og som sikrer god forvaltning av nasjonens matproduksjonsmuligheter.

Statsråd Kåre Gjønnes : Jeg konstaterer at avtalen i hovedsak vil få sin støtte her i Stortinget. Jeg må også innrømme at debatten har vært ganske sprikende - den har gitt ulike signaler. Det er sagt fra enkelte at tyngdepunktene i norsk landbrukspolitikk ligger mellom Fremskrittspartiet/Høyre og Arbeiderpartiet, og statsråden må ta det til etterretning.

       Statsråden inviterer til et samarbeid for å finne løsninger i forhold til den drøftingen vi skal ha i Stortinget om landbrukspolitikken framover. Jeg avviser ingen, men jeg må si at jeg ser ikke for meg at denne regjeringen kan legge fram en melding som vil tilfredsstille Fremskrittspartiets landbrukspolitikk.

       Jeg håper derimot at det skal kunne finnes konstellasjoner her i Stortinget som har et bredere perspektiv i forhold til norsk landbruk framover, der vi ønsker å ivareta et landbruk i hele landet, og der vi også ønsker å gi vilkår for dem som er i næringen, slik at folk fremdeles kan være i bygdene.

       Vi snakker ikke bare om bonden som produserer. Vi snakker om foredlingsindustrien som foredler videre, vi snakker om maskinleverandøren som er med på verdiskapingen ute i distriktet, og på alt det som kommer i tillegg. Å snakke om overføringer til landbruket som sådant uten å ta med den verdiskapingen som skjer videre utover, blir feil. Jeg ber om at vi tar med oss de perspektivene når vi nå går inn i et så viktig arbeid som det er, og forsøker å legge noen nye retningslinjer inn i et nytt årtusen for norsk landbruk som også gir trygghet.

       Jeg bekrefter overfor representanten Hedstrøm at vi er opptatt av å videreføre den prisundersøkelsen som vi har satt i gang. Finansministeren har også sagt at det fra Finansdepartementets side vil bli gjort et arbeid i forhold til grensehandelen. Likedan skal man være klar over at den undersøkelsen som vi har gjennomført, viser at det også er en viss prisforskjell på varer i grenseområdene på svensk side og i andre deler av Sverige, men det er også å posisjonere seg opp imot noe en har lyst til å kjøpe.

       Jeg vil fortsette iherdig for å få ferdig en melding, slik at Stortinget skal få utfordringen til også å debattere norsk landbruk framover, og jeg skal love at det blir ganske vanskelige og tunge avveininger for de fleste av dem som ønsker et godt resultat for Bygde-Norge.

Ansgar Gabrielsen (H) : Jeg noterer meg statsrådens oppsummering av debatten og signalene, og for så vidt innstillingen, opp imot de innspillene som har kommet i forhold til det arbeid som man må anta foregår i Regjeringen når det gjelder landbruksmeldingen. Det at statsråden allerede nå signaliserer at han føler det vanskelig å tilfredsstille de signalene som har kommet fra Fremskrittspartiet, synes jeg for så vidt er rimelig, for det er klart at i den grad landbruksmeldingen skulle ha vært basert på dem, hadde det vel kanskje ikke tatt så lang tid å legge den frem heller.

       Nå er det slik at Randi Karlstrøm forsøker å gjøre et nummer ut av å plassere Høyre og Fremskrittspartiet i en og samme bås i forbindelse med denne landbruksavtalen. Det blir i realiteten uinteressant, for der har vi, i forbindelse med jordbruksoppgjørets årlige budsjett, i år lagt oss på et kutt på, så vidt jeg husker, rundt 600 mill. kr, mens Fremskrittspartiet har 6 milliarder kr. Så de er godt på den sikre siden.

       Det inntrykket jeg sitter igjen med, og som jeg tror det kan være greit å ta med seg i hvert fall etter denne landbruksdebatten - hvis man kan kalle den det - er at jeg, for å karakterisere debatten, opplever det som litt skyggeboksing når Stortinget diskuterer dette. Debatten, og for så vidt innstillingen, bærer bud om og preg av en viss grad av frustrasjon i Stortinget når det gjelder direkte innvirkning på det som går på landbrukspolitikken. Og når representanten Starrfelt sier at Arbeiderpartiet under sterk tvil vil gå inn for avtalen med ett unntak, så er det et relativt sterkt signal, som jeg tror statsråden gjør klokt i å legge seg på minne i forbindelse med det arbeidet som nå foregår. For det er relativt klare ord for pengene når det gjelder Stortingets syn på hele den utviklingen vi har innenfor jordbruksavtalen.

       Hvis Regjeringen skulle legge frem et opplegg som f.eks skulle gå i retning av det Venstres Kongshaug sa, at man istedenfor å heve bunnfradraget burde fjerne det, så er det klart at da har Regjeringen et problem i forhold til Stortinget, med de eksplisitte uttalelsene som står i denne innstillingen.

       Jeg tror ikke det er noe slags gehør eller flertall i Stortinget for å etablere et norsk industrielt landbruk. Derfor synes jeg også at Regjeringen og regjeringspartiene i så stor grad som mulig skulle avstå fra å karakterisere i hvert fall Høyres standpunkt som noe i retning av det.

       Jeg vil også helt mot slutten si at jeg håper at vi får en balansert framstilling i landbruksmeldingen av beveggrunnene for hvorfor vi bør ha det overføringsnivået vi har, og at man ikke argumenterer for en gitt sum ut fra premisser som ikke helt stemmer med innspill.

       Når det gjelder bosetting i distriktene, skal en være klar over at vi i dag har 1/5 av det antall heltidsbønder vi hadde for inntil 20-30 år siden. Det bør en også ta til etterretning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

       (Votering, se side 4143)