Sak nr. 1
Redegjørelse av utenriksministeren om Norges forhold til EUs sikkerhets- og forsvarssamarbeid (ESDP)

TALERE:

       La meg aller først få lov til å takke utenriksministeren for denne redegjørelsen. Det var en mer nyansert og presis beskrivelse av problemstillingen enn de uttalelsene som utenriksministeren ble sitert på under sitt besøk i Firenze. Derfor var dette en nyttig og god avklaring og en presisering av de aktuelle problemstillingene.

       Uten tvil er det europeiske sikkerhets- og forsvarssamarbeidet et av de mest brennaktuelle temaene i den utenrikspolitiske debatten for tiden. Jeg er for min del enig i det utenriksministeren understreket, at Norge bør ha en positiv holdning til det britisk-franske initiativet om et sterkere europeisk ansvar i forsvars- og sikkerhetspolitisk henseende. I Kosovo-aksjonen var det 90 % amerikansk militærkapasitet til stede, og det sier seg selv at dette ikke bør være bildet i fremtiden.

       Vår status som fullverdig medlem i NATO tilsier en tett oppfølging av ESDP fra Norges side for en best mulig tilkopling til det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU. Det byr selvsagt på betydelige utfordringer. Men jeg er fornøyd med de signalene som utenriksministeren i dag har gitt uttrykk for, både hans mer optimistiske offensive holdning gitt Norges posisjon i dette bildet - som medlem i NATO, men som ikke-medlem i EU - og også at han så sterkt understreket at dette initiativet på ingen måte skal svekke det transatlantiske samarbeidet. Norge vil gå inn med aktive bidrag når det skal bygges opp et militært beredskap for krisehåndtering i Europa på 60.000 personell innen 2003. Det betyr at vi melder oss på og ønsker å ha en aktiv medvirkning når beslutning fattes.

       På den annen side er vi ikke medlemmer av EU og må derfor ha realistiske forventninger til hvor langt det er mulig å komme når det gjelder innflytelse og medvirkning. Vi sitter ikke i EUs egne organer, som fatter beslutningene. Dette er selvvalgt, det er folkets valg, og det vil vi selvsagt forholde oss til. Det må respekteres, uansett regjering. Det betyr at så lenge det er tale om at det er EUs egne ressurser som skal nyttes i slike operasjoner, må vi gjøre vårt syn gjeldende gjennom best mulige konsultasjonsordninger. Vi må uansett sikre oss reell innflytelse på de beslutningene som fører til at norske styrker blir satt inn i fredsbevarende operasjoner.

       Men i de tilfeller hvor det er snakk om å involvere NATO-ressurser, må vi selvfølgelig ikke nøye oss med konsultasjoner. Da må vi kunne forlange full medvirkning, helt fra et mulig initiativ blir drøftet, til en beslutning fattes. På dette punktet synes jeg ikke utenriksministeren var særlig utfyllende eller presis. Jeg vil gjerne utfordre ham til å gi en beskrivelse av de problemstillinger vi møter i dette henseende, og av hva som er Regjeringens posisjon.

       I utgangspunktet vil de foreslåtte arbeidsgruppene innen 15+15-strukturen og 15+6-strukturen kunne ivareta våre behov for oppfølging. Men det hele vil selvfølgelig avhenge av innholdet i det som disse arbeidsgruppene skal drøfte, og at det er vilje til å legge både substans og konkrete problemstillinger inn til drøfting i arbeidsgruppene i tilstrekkelig god tid før beslutning fattes.

       Det er også viktig at Norge aktivt følger opp gjennom NATO, slik at NATO utvikler sine egne relasjoner og sine egne initiativ parallelt med utviklingen i ESDP, og ikke bare passivt følger dette.

       Jeg synes det er grunn til å understreke at ESDP verken kan erstatte eller overta de viktige artikkel 5-operasjonene i NATO, som utløser en gjensidig forpliktelse til militær assistanse. Dette synes jeg utenriksministeren på en god måte fikk understreket i dag.

       NATO vil forbli hovedsøylen i den norske sikkerhets- og forsvarspolitikken. Gjennom en norsk tilkopling til ESDP viser vi imidlertid vilje til å ta et større medansvar for den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa. Norge har allerede gjort forpliktende vedtak i så måte. Det er faktisk mer enn hva mange EU-land har gjort.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp) : Jeg har i grunnen ikke så meget å bemerke til utenriksministerens innlegg. Det var en grei redegjørelse. Det samme kom fra hr. Steensnæs.

       Det er bare én ting jeg hefter meg ved, og det er ganske viktig: Det ble sagt at utviklingen går i riktig retning. Vel, den går vel i så riktig retning som vi kunne håpe at den skulle gå - ut fra vår situasjon. Men vi er faktisk kommet i den situasjon at et land som Sverige vil ha politisk kontroll over og ansvarlig ledelse av denne styrken, denne forsvarspolitikken og disse operasjonene, når de skal starte og slutte, osv. Hvis dette skulle eskalere til å bli alvorligere ting, kan vi bli trukket inn, gjennom NATOs artikkel 5, mens svenskene rolig kan trekke seg ut, for de har ingen forpliktelse til solidaritet.

       Det annet som er skjedd, er at det er oppstått en forsvarspolitisk splittelse i Europa, som før ikke eksisterte. Man har nå fått en ring av dem som skal beslutte, man har fått disse seks som skal få en litt mer fordelaktig ordning, vi har en del andre som nesten ikke har noe de skulle ha sagt, og vi har dem som ikke har noen tilknytning i det hele tatt. Vi har altså fått en slags sirkler omkring EU.

       Samtidig har vi hørt utenriksminister Fischer snakke om utsiktene til et føderalt Europa. Jeg har iakttatt at Europaparlamentet kjemper med nebb og klør for å ødelegge Den vesteuropeiske unions forsamling for med tiden å kunne overta styringen av forsvarspolitikken. Det må vi bare se i øynene.

       Vi hadde her i Oslo et ganske interessant møte i Vest-Unionen. Det kom der en felleserklæring fra seks land, Ungarn, Polen, Tsjekkia, Tyrkiet, Island og Norge, hvor vi uttrykte våre ønsker. Jeg tror det vil være svært klokt av Regjeringen å opprettholde en god kontakt med disse landene og med andre land som på en måte blir satt utenfor dette samarbeidet, et samarbeid som på mange måter ser ut til å ta sikte på en føderasjon. Vi bør ha en konstruktiv holdning.

       Det bringer meg til et tredje moment, som jeg synes er ganske vesentlig: Det som nå har skjedd, er at forsvarspolitkkens demokratiske legitimasjon i Europa er sterkt svekket. Til Den vesteuropeiske unions forsamling ble de forskjellige « størrelser » i Europas regjeringer innkalt for å redegjøre for forsvars- og utenrikspolitiske spørsmål, og de måtte svare på spørsmål fra forsamlingens representanter.

       Nå er situasjonen den at man egentlig tar sikte på å ufarliggjøre denne forsamlingen - til en diskusjonsklubb, ser det ut til. Iallfall ønsker tydelig Europaparlamentet dette. Men Europaparlamentet selv har ingen styring med dette, for i henhold til traktatene har de ingen rettigheter til å styre denne politikken, de har en minimal innflytelse. Nå er dette flyttet over på regjeringsplan, og stormaktene er de som styrer.

       Vi skulle kanskje hatt en lengre debatt om dette - utenriksministeren var jo inne på at man måtte se helheten. Jeg er ikke helt sikker på om utviklingen går i riktig retning. Det kommer litt an på øynene som ser.

Haakon Blankenborg (A) : Ein kan diskutere lenge om utviklinga går i riktig eller gal retning, men det vi kan konstatere, er at det pågår ei utvikling som vi må rette oss etter, og det er ikkje i Stortinget vi bestemmer i kva retning vi skal gå. Det er vårt forhold til denne utviklinga vi skal diskutere. Utanriksministeren gav ein god gjennomgang av status i det europeiske samarbeidet, så god at representanten Steensnæs no var godt fornøgd med innhaldet i det utanriksministeren sa - og det utanriksministeren sa var det same som Steensnæs var ganske misfornøgd med for ei tid sidan, så vi går vel, iallfall på det punktet, i riktig retning.

       Vi har gjennom folkeavstemming vedtatt at Norge ikkje skal delta i det europeiske forsvars- og tryggingspolitiske samarbeidet, men vi har vedtatt i Stortinget og gjennom intensjonserklæringar i NATO-toppmøtet at vi skal ta del så langt som mogleg i det europeiske samarbeidet. Gjennom vedtak i NATO-forsamlingar har vi også slutta opp om at det skal vere ei slik europeisk utvikling. Det vi no må diskutere, er korleis vi skal samarbeide med dei landa i EU som framstår som kjernen i dette samarbeidet.

       Det vi bør ha som ambisjon, er at det europeiske samarbeidet skal inkludere flest mogleg i Europa. Utover det skal eg ikkje kommentere den statusen som utanriksministeren gjekk inn på, men berre kome med eit par merknader i forhold til det å teoretisere rundt kva som no vil skje framover. Det trur eg ein skal vere svært varsam med, for ein har starta på ein prosess vi ikkje veit utgangen på. Når det gjeld denne prosessen, « blir vegen til medan vi går », og derfor vil vi aldri få fred på dette området. No får vi på plass nokre komitear, vi får på plass nokre strukturar, men innhaldet vil forandre seg framover, og derfor vil det vere behov for stadig å kome tilbake til slike oppdateringar, diskusjonar om korleis Norge skal stille seg til samarbeidet i EU.

       Naturlegvis er det ikkje på kort sikt at problemet oppstår, om det skulle oppstå - heller ikkje i forhold til å ta del i eventuelle aksjonar. Problemet er det som kan oppstå på lang sikt. Og som tidlegare utanriksminister Vollebæk understreka i si utgreiing: Dersom dette faktisk skulle utvikle seg til eit to-pilar-NATO, er situasjonen fundamentalt endra. Slik er det ikkje førebels, men slik kan det bli. Derfor meiner eg at ein skal vere litt forsiktig med å finne at no er vi trygge fordi vi trass i alt kan ha noko å seie når EU skal trekkje på NATOs ressursar. Det er ikkje eit knivskarpt skilje mellom kva som er NATO-ressursar, og kva som er nasjonale ressursar som kan brukast i ein EU-samanheng. Derfor kan det lett vere villeiande når ein gir eit inntrykk av, slik som vi høyrde her, at vi her er på den trygge sida. Førebels kan vi bruke NATO som eit instrument for norsk påverknad, men dette kan også bli svekt dersom det europeiske samarbeidet blir tettare. Det er dei same ministrane som møter, anten det er i ei NATO-forsamling eller i ei EU-forsamling. Om dei kjører nokre kilometer ut av Brussel sentrum og ut til NATO og møter med ein NATO-hatt, meiner desse forsvarsministrane eller utanriksministrane frå EU-landa vonleg det same.

       Det er dette som er utfordringa for oss, og som gjer at vi stadig må kome tilbake og sjå på kva vi kan oppnå i forhold til den aktuelle situasjonen i EU. Slik det er no, er det på det reine at det i EU er svært ulike syn på kva ein eigentleg skal - frå dei som ønskjer dei minste fredsbevarande operasjonane, til dei som vil inn i tyngre aksjonar og dermed ser dette som ei klar europeisering av NATO. Men dette veit vi ikkje no, og det er berre gjennom den demokratiske debatten som foregår i EU-organa, at vi vil få klarheit i dette. Derfor må vi stadig ta omsyn til nye situasjonar som vi ikkje er med på å definere, men som andre definerer. Vi har bestemt at det skal vere slik, dette er vår veg. Og slik det ser ut no, har vi oppnådd tilfredsstillande resultat så langt det er mogleg i den noverande situasjonen, men neste år kan dette vere forandra. Derfor skal vi leggje vekt på viljen til samarbeid i EU-samanheng, det er den som er det viktige, at EU-landa forpliktar seg til slikt samarbeid. Det må vere utgangspunktet også for vår debatt. Vi må ikkje meine at no har vi løyst problemet; problemet vil dukke opp att på stadig nye måtar i nye fasongar, og vi må ta stilling til det år etter år framover.

Jan Petersen (H) : Får jeg begynne med å takke for en interessant og informativ redegjørelse fra utenriksministerens side. Jeg tror det var svært viktig at denne redegjørelsen kom nå. Det er et svært viktig spørsmål vi står overfor, det dreier seg på mange måter om Norges muligheter innenfor det som er et kjerneområde, nemlig hvordan vi skal forankre oss. I så måte kan jeg ikke legge skjul på en viss forbauselse over formatet på denne debatten. Jeg hadde i min naivitet trodd at dette var av en slik størrelsesorden at vi ville hatt en serie av parlamentariske ledere til å adressere spørsmålene. Det har vi altså ikke, og det må jeg innrømme forbauser meg, nettopp størrelsesordenen tatt i betraktning.

       Spørsmålet er så om vi kan være fornøyd med det som nå avtegner seg, og det tror jeg i veldig stor grad er et spørsmål om målestokk. Er målestokken hva Norge er tjent med ut fra nasjonale interesser, eller er målestokken hva vi realistisk kan forvente på bakgrunn av at vi selv har valgt å holde Europa på armlengdes avstand? Hvis målestokken er det siste, tror jeg at vi kan si oss rimelig fornøyd med den utvikling som avtegner seg, og de mulighetene vi har til å koble oss på prosessen. Jeg er helt enig med utenriksministeren i at jeg tror det er viktig her å møte dette med en positiv grunnholdning. Men det vi må ha for øye, er at selv om mye av dette formelt sett dreier seg om Petersberg-oppgaver, om krisehåndteringsoppgaver - som riktignok har klar føring inn mot NATOs nye oppgaver - er det likevel et uttrykk for det utenriksministeren kalte en fordypning av samarbeidet. Og vi må regne med at selv om man formelt holder seg til krisehåndteringsoppgaver, betyr det faktum at EU engasjerer seg på dette området, at det vil være et helt avgjørende tyngdepunkt i disse spørsmålene.

       I så måte vil jeg minne om at for Norge er det atlantiske fellesskap selve bunnplanken i vår utenrikspolitiske orientering, men vi må se i øynene at EU i større og større grad utgjør den europeiske delen av dette atlantiske fellesskapet. Vi kan ha alle mulige illusjoner om at det ikke er situasjonen, men enhver vet jo at amerikanerne i hovedsak betrakter Europa og EU som den samme side. Det betyr at det transatlantiske klimaet i stor grad vil bli bestemt av hvordan EU-landene og EU håndterer sin del av denne problemstillingen, bl.a når det gjelder forsvarsbevilgninger, men også når det gjelder en rekke andre viktige spørsmål.

       Derfor er det med frustrasjon Norge må kunne konstatere at når det gjelder selve klimaet over Atlanteren, som vi er så avhengig av, har vi meget beskjeden grad av påvirkning: Uansett hvor gode ordninger vi får på det området vi nå snakker om, vil vi alltid være på utsiden. Det betyr derfor at vi bare snakker om halvgode løsninger når det gjelder det som er Norges egentlige interesser. Og jeg tror vi må kunne være så ærlige som å si at det er bare én ting som fullgodt vil dekke Norges interesser på dette området, og det er om vi fullt ut hadde vært et medlem i den europeiske familie. Men det har vi altså selv valgt ikke å være.

       Jeg tilhører dem som mener det er riktig av EU å utvikle dette samarbeidet, jeg tror det er svært viktig at Europa bidrar mer enn det vi hittil har gjort. Og det er ikke noen tvil om at den amerikanske forventningen nå er at interessen og innsatsen ikke bare dreier seg om strukturer, men at dette arbeidet fører til at det blir et større reelt bidrag fra europeisk side. Derfor er det viktig og bra når utenriksministeren understreker at Norge skal bidra.

       Jeg er også enig i at det å utvikle gode mekanismer mellom NATO og EU er selve kjernen her, slik at vi ikke kobler beslutningsprosessene fra hverandre.

       Utenriksministeren snakket en del - og på en god måte - om Regjeringens aktive europapolitikk. Jeg er faktisk ikke sikker på om det i praksis blir så stor forskjell i forhold til den forrige regjering, siden vi har en del selvpålagte begrensninger. Hovedforskjellen er vel at den forrige regjeringen gjorde det den gjorde, fordi den måtte, mens den sittende regjering gjør det den gjør, fordi den mener det er riktig. Og det er i seg selv en viktig forskjell.

Johan J Jakobsen (Sp) : EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidsinitiativ har skapt en ny situasjon som også Norge må forholde seg til, men utgangspunktet for Norges vurdering av situasjonen må primært være hva som tjener våre forsvars- og sikkerhetspolitiske interesser. Mot denne bakgrunn kan en heller ikke være overrasket over at enkelte bruker etableringen av ESDP som utgangspunkt for å sette i fokus det faktum at Norge som ikke-medlem ikke er i en posisjon som gjør at vi kan delta i EUs besluttende organer.

       Denne selvfølgelighet brukes igjen som grunnlag for å påstå at Norge befinner seg i en klemt sikkerhetspolitisk situasjon. Et ikke ukjent uttrykk er at Norge er i ferd med å bli « marginalisert ». Dette uttrykket er akkurat så upresist at det kan brukes til å skape uklarhet og forvirring om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

       I gårsdagens VG dukket det opp et nytt uttrykk i denne debatten, nemlig at

       Norge står i fare for å « havne i en sikkerhetspolitisk bakgård i Europa ».

       Tenk det! NATO-landet Norge, med sin strategiske beliggenhet og sin strategiske posisjon som olje- og gassleverandør, hevdes å havne i Europas sikkerhetspolitiske bakgård!

       I forhold til den skepsis som utenriksministeren tidligere har gitt uttrykk for, var redegjørelsen i dag noe mer balansert. I stedet for å fokusere på « de store begrensninger Norge må leve under », valgte utenriksministeren i dag å fokusere på mulighetene. Det skulle bare mangle, for Norge kan jo ikke være bekjent av at landets utenriksminister er mer pessimistisk med hensyn til utsiktene til å få en tilfredsstillende løsning for Norge enn hans britiske kollega Robin Cook.

       Det er offisiell norsk politikk å stå utenfor disse beslutningsfora. Og så lenge dette er offisiell norsk politikk, er det også irrelevant å snakke om, slik enkelte gjør, at Norge ikke får direkte innflytelse, eller at Norge får halvgode løsninger, for den del.

       Dersom Norge eller andre medlemsland skulle delta i unionens interne beslutningsprosesser, ville det rokke ved EUs autonomi. Det er som sagt - og som presisert - kun EU som kan treffe beslutninger om EU skal engasjere seg militært i aktuelle konfliktområder. Men hvis EU skal trekke på NATO-styrker i forbindelse med slike konflikter, har Norge som fullverdig NATO-medlem den samme innflytelse over NATOs beslutninger som andre NATO-land.

       Når det gjelder Norges sikkerhetspolitiske situasjon pr. i dag, må en kunne slå fast: NATO skal fortsatt være grunnlaget for den kollektive sikkerheten i Europa, og alliansen vil også ha en sentral rolle når det gjelder framtidig krisehåndtering. I den grad NATO vil være involvert i slike operasjoner, vil Norge som NATO-medlem være med i beslutningsprosessen. De transatlantiske bånd skal ikke svekkes - og viktig: Om Norge skal delta i slike operasjoner, skal det avgjøres gjennom nasjonale beslutninger.

       I debatten om ESDP ligger det ofte under en påstand om at norsk medlemskap ville ha gitt Norge større utenrikspolitisk handlingsrom. Men, som utenriksministeren sa, her må en legge et mer helhetlig perspektiv til grunn, for det kan ikke være tvil om at vårt ikke-medlemskap også har sine klare fordeler. Uavhengighet i forhold til den ene stemmen som EU skal tale med, innebærer også muligheter til å spille en viktig rolle på den internasjonale arenaen.

       Norge står i en gunstig posisjon mellom EU og USA, hevder f.eks. Terje Rød-Larsen. Han sier også at EU-kommisjonen ikke ville ha tillatt at Norge fikk spille den rollen vi gjorde i Midtøsten, dersom Norge hadde vært medlem i EU.

       I Senterpartiet er vi tilfreds med at utenriksministeren i dag slo an en noe mer optimistisk tone med tanke på de ordninger Norge vil kunne oppnå i forhold til ESDP.

Kristin Halvorsen (SV) : Det blir etter min oppfatning et litt smått perspektiv over denne debatten. Jeg skal starte med å løfte blikket litt.

       Jeg tror den største forsømmelsen Vest-Europa gjorde etter den kalde krigens slutt, var ikke straks å gå i gang med å bygge et forsvarssamarbeid som inkluderte alle land i Europa, også Russland. Den største sikkerhetstrusselen i Europa siden har vært at man ikke har systemer som inkluderer Russland. Og det er farlig å bygge sikkerhetspolitiske sammenslutninger der grensen stadig nærmer seg Russland.

       Det trusselbildet man nå står overfor, er at de krigene som har skjedd etter den kalde krigens slutt, ikke er kriger i tradisjonell forstand, slik vi lærte om på skolen, men i veldig stor grad er borgerkriger eller konflikter innenfor nasjonalstatens rammer. Og når det gjelder Europa, er det innenfor Russland og tidligere østeuropeiske land at den faktiske trusselsituasjonen er til stede.

       Når nå EU-landene og NATO dels kniver om å bestemme hva slags operasjoner man skal delta i, og dels også har en dragkamp om hvor ansvaret og innflytelsen skal være - som kan være positivt, som kan dempe USAs egeninteresser i inngripen i konflikter verden over - blir på en måte perspektivet likevel feil, for perspektivet blir hele tiden at nå skal vi inn og rydde opp etter andre lands konflikter, eller vi skal inn og forhindre andre lands konflikter, mens perspektivet burde vært motsatt, at man tenkte seg alleuropeiske systemer som inkluderte de landene der konfliktene også er størst. Da er man inne på en annen tankegang, nemlig en mye mer forebyggende tankegang.

       Jeg synes at det mest oppsiktsvekkende med den redegjørelsen som utenriksministeren holdt, er at man ikke problematiserer EU/NATOs forhold til FN og OSSE. For når utenriksministeren sier at det er EU som vil ha den politiske kontrollen og ansvaret for den strategiske ledelsen av en eventuell operasjon, og Norge vil altså ikke engang om vi er deltakerland, kunne delta i den politiske kontrollen eller ha ansvaret for den strategiske ledelsen, blir det et avgjørende spørsmål for SV hvem som er oppdragsgiver, og hva slags mandat den typen oppdrag man snakker om, har. En forutsetning må være at FN er oppdragsgiver, og at FN gir mandatet. Mens vi alle sammen vet at det er NATO og EU som i dagens situasjon som kan utøve det, er dette helt grunnleggende for om de operasjonene som eventuelt gjennomføres, har legitimitet og respekterer folkeretten.

       Fra SVs side er vi redde for at noe av den dragkampen vi nå ser mellom EU og USA, kan føre til en ny opprustning. Det må ikke være målsettingen med noe av det en foretar seg på forsvarsfronten, heller tvert imot. Det er et betydelig behov for å legge om til en mer konfliktforebyggende tankegang når det gjelder forsvarsarbeid.

       Den smertefulle erfaring vi har fra konfliktene de senere år, er f.eks at den største feilen som Vest-Europa og USA gjorde i forhold til Kosovo, var å ikke forstå hva slags apartheidliknende tilstander som rådde i Kosovo i ti år før en ikke-voldelig kosovoalbansk motstand ikke lenger var mulig å holde på, og før det måtte bli en militær konflikt - og da er det nesten alltid for sent. Det må være et overordnet perspektiv.

       Jeg er også helt enig i Johan J Jakobsens perspektiv om at Norge utenfor EU har en mulighet til å gjøre en jobb med å koble parter rundt omkring i verden, med å delta i fredsforhandlinger og med å legge til rette for fredsforhandlinger - en jobb som vi vanskelig kunne ha gjort som fullt EU-medlem.

Lars Sponheim (V) : La meg få begynne med å dele den oppfatning som flere har gitt uttrykk for, at det var en god og informativ redegjørelse utenriksministeren holdt, og på et presisjonsnivå som disse spørsmålene fortjener. Jeg deler også den oppfatning som utenriksministeren har gitt uttrykk for, at Europas sikkerhetspolitiske situasjon er endret, nettopp utviklingen av dette felles sikkerhets- og forsvarssamarbeidet og krisehåndtering i EU. Og det er grunn til å gi uttrykk for, også for en som var motstander av norsk EU-medlemskap, at EU har påtatt seg en viktig sikkerhetspolitisk rolle. Jeg mener det er sentralt at dette EU-initiativet er der for å forebygge konflikter og for å sikre stabilitet og utvikling i Europa, for Norge har interesse i og ansvar for å bidra til nettopp en slik regional krisehåndtering.

       Med utviklingen av ESDP er Norge samtidig selvsagt i en situasjon hvor vi ikke kan påvirke beslutninger om hvorvidt, når og hvordan EU-aksjoner skal gjennomføres, på lik linje med EU-landene selv. Det er grunn til å gi kredit for at utenriksministeren følger opp den forrige regjeringens arbeid med å sikre norske interesser i forbindelse med utviklingen av EUs sikkerhets- og forsvarssamarbeid, og jeg synes ikke det er grunnlag for å lage noen retorikk rundt at den forrige regjeringen hadde noen motvilje i disse spørsmålene, eller enda mer slik Jan Petersen gav uttrykk for, at den måtte og ikke ville - det er feil. Basert på ikke-medlemskap arbeidet også den forrige regjering offensivt, på lik linje med den nåværende, for å finne gode løsninger for Norge på disse områdene.

       Det er også viktig at Norge arbeider gjennom alle mulige kanaler, både via NATO, EUs søkerland og via EU-land direkte for å sikre Norge så stor innflytelse som mulig. Norge må ikke minst styrke den sikkerhets- og forsvarspolitiske dialogen med de andre nordiske landene, slik også utenriksministeren var innom i sin redegjørelse.

       Det er også viktig at Norge arbeider for størst mulig åpenhet innad i det forsvars- og sikkerhetspolitiske arbeidet i EU, slik at det også skapes større innsyn generelt i arbeidet. Det er et engasjement Venstre har og også kommer til å ha videre i dette arbeidet.

       Norge bør fortsatt signalisere at vi er innstilt på en forpliktende medvirkning i forbindelse med et EU-ledet krisehåndteringsapparat. Men om vi eventuelt skal stille norske styrkebidrag til disposisjon, forutsetter dette medvirkning i den beslutningsformende prosess på EU-siden.

       Utenriksministeren har gjentatte ganger, også i dag, understreket at Norges mulighet for innflytelse er bestemt av vår tilknytningsform til EU. Ja, selvsagt er den det. Et ikke-medlemskap kan ikke bety samme mulighet til innflytelse som et medlemskap, og det er norsk offisiell politikk.

       Det er også viktig å sortere kortene i denne diskusjonen. EUs planer innbefatter i dag ikke at unionen skal bygge opp en konkurrent til NATO, men heller utvikle seg til å bli det vi kan si er en komplementær sikkerhetspolitisk aktør. EU har ikke påtatt seg et selvstendig ansvar for å forsvare freden på kontinentet. Norges utfordring, vårt sikkerhetsbehov, dekkes ved å være fullverdig medlem i en multilateral og gjensidig forpliktende forsvarsorganisasjon, i dag representert ved NATO.

       Det er også langt igjen før EU har en styrke og en hær som kan benyttes på samme måte som NATO-styrkene, uten hjelp av NATO-ressurser. Derfor vil EUs satsing være avhengig av samarbeid nettopp med NATO, der Norge som kjent er en fullverdig deltaker.