Ola D Gløtvold (Sp)
(ordfører for saken):

       Mangelen på kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenesten vår er et av de største hinder for en god kapasitetsutnyttelse når det gjelder helse- og omsorgsvesenet.

       I Helsetilsynets tilsynsrapport for 1999 forklarte 29 av 31 sykehus at det største flaskehalsproblemet i forbindelse med intensivavdelingene var mangel på sykepleiere. Og i Oslo vet vi at det var 1.600 ledige stillinger når det gjaldt pleiepersonell innen eldreomsorgen ved siste årsskifte. Spesielt økningen i de eldste aldersgruppene gjør at dette er meget bekymringsfullt. Ikke bare satsingen innen eldreomsorgen, men også satsingen innen psykiatri og kreftomsorg viser at vi har et stort behov for kvalifisert personell.

       Bare disse reformene til sammen forutsetter over 21.600 nye helseårsverk innen 2006. Det er derfor viktig at en gjør noe med rekrutteringen til helse- og omsorgstjenesten. Vi vet at det er en arbeidskraftreserve blant sykepleiere, i hvert fall mellom 8.000 og 10.000 årsverk, og vi vet også at det er ca 18.500 utdannede sykepleiere som i dag ikke arbeider som sykepleiere. En del av disse har tatt videre utdanning og jobber i relevante yrker, men de er ikke i selve den helse- og omsorgsutøvende sektor.

       Når vi samtidig ser at det er dårlig rekruttering til utdanningen i dag, blir dette ekstra bekymringsfullt. Det er riktignok gledelig å kunne konstatere at det for kommende studieår er registrert en økning i antall søknader til sykepleierhøgskolene, men det er først og fremst på grunn av at mange søker opptak på grunnlag av realkompetanse. Blant søkere med ordinær studiekompetanse er det fortsatt en nedgang i søkningen til sykepleierstudiet.

       Når det gjelder helse- og sosialfaglinjen i den videregående skolen, er situasjonen også meget bekymringsfull. I 1994 var det 14.500 søkere til videregående skole når det gjaldt grunnkursplasser innen helse- og sosialfag. I 2000 var det 6.200 søkere - en veldig tilbakegang. Det gjør heller ikke bildet bedre at vi vet at mange av de elevene som i dag søker dette linjevalget, ikke er spesielt motivert for å gå inn i pleie- og omsorgsyrket. Det vil være behov for mellom 10.000-12.000 hjelpepleiere og omsorgsarbeidere fram til 2010, og med den rekrutteringen vi nå har vist til når det gjelder søkning til utdanningen, er dette svært bekymringsfullt.

       Vi vet også at vi bruker ca 3/4 milliarder kr på kortsiktige tiltak hvert år for å løse en del av bemanningssituasjonen innenfor helse- og omsorgssektoren. Det gjelder tiltak som innleie av spesielt personell, rekruttering fra utlandet og overtid for å løse denne bemanningskrisen. Dette er etter komiteens mening midler som burde vært benyttet til permanente arbeidsforhold for å få tilbake eget utdannet helse- og omsorgspersonell i fast arbeid.

       Vi vet også at det innenfor disse yrkene bør være en bedre karrierestige og større muligheter for faglig utdanning og utvikling. Når det gjelder belastningsskader, bør arbeidsvilkår og miljø settes i fokus. Et mindretall i komiteen har sagt at det må gjøres noe mer enn det som til nå har vært gjort, og at man må få en ny handlingsplan for å få helsepersonell tilbake. Blant annet må lønnsforholdene gjøres bedre, og vi har bedt Regjeringen om å se på en lønnspakke. Dette er ikke lønnsforhandlinger, men det er et klart signal om en oppvurdering av arbeidsområdet og av disse yrkesutøverne.

Reidun Gravdahl (A) : Mangel på kvalifisert personell er et stort hinder for god kapasitetsutnyttelse i helsevesenet. Mange reformer og opptrappingsplaner innen helse- og omsorgssektoren er vedtatt. Forutsetningen for å få gjennomført disse er økt tilgang på helsepersonell. Dette ble også belyst i forbindelse med behandlingen av årets budsjett, og Stortinget vedtok å be Regjeringen utarbeide en ny handlingsplan med ytterligere rekrutterings- og stabiliseringstiltak for sykepleiere og annet helsepersonell samt tiltak for å fremme en mer fleksibel arbeidsdeling mellom personellgrupper i den forbindelse.

       Handlingsplanen må også inneholde tiltak for hvordan man får flere utdannede sykepleiere tilbake til sykepleieryrket. Det ble også bedt om en snarlig evaluering av erfaringene med overføring av videreutdanninger i somatisk sykepleie i høgskolesystemet.

       Det er flest ubesatte stillinger for sykepleiere. Det er grunn til å anta at det er mulig å rekruttere flere sykepleiere til pasientrettet arbeid og i tillegg finne andre løsninger på en del administrative oppgaver ved å bruke annet personell til slike oppgaver. Antall årsverk bare i omsorgssektoren har økt med om lag 9.000 hittil i handlingsplanperioden for eldresatsingen.

       Det er behov for ytterligere tiltak i henhold til handlingsplan for helsepersonell, « Rett person på rett plass ». Blant annet må det mer fleksible løsninger til for arbeidsdeling mellom personellgrupper. Det er viktig med muligheter for faglig utvikling, godt arbeidsmiljø og dyktige ledere for at arbeidsplassene skal bli mer attraktive og gi større mulighet for stabilitet i arbeidsstokken.

       Det er utdannet ca 18.500 sykepleiere som ikke arbeider i yrket i dag, men det er verdt å merke seg at i disse tallene er også medregnet de som har tatt tilleggsutdanning på høyere nivå enn høgskoleutdanning, og som er kvalifisert til andre jobber både i og utenfor helsevesenet. Mange av dem jobber bl.a som lærere, både i videregående opplæring og i høgskolene, og vi har bruk for dem der de er i dag. Statistisk sentralbyrå hadde i 1999 registrert at det var 7.850 årsverk som hadde sykepleie som høyeste utdanning og som jobber utenfor helsetjenesten.

       Det er mange grunner til at helsepersonell ikke arbeider i yrket. Kontantstøtten har også bidratt til at noen har valgt å jobbe mindre, i alle fall for en periode.

       Når det gjelder forslagene om likestilling av skift og tredelt turnus, har det spørsmålet vært debattert i Stortinget både i 1997 og 1998. Ved behandlingen 27. januar 1998 ble det vist til at regjeringen Bondevik hadde igangsatt en utredning for å kartlegge de økonomiske konsekvensene av en likestilling av tredelt turnus med helkontinuerlig skiftarbeid, og at Regjeringen eventuelt skulle komme tilbake til Stortinget med en slik sak etter en høringsrunde.

       Bondevik-regjeringen satt i over to år etter det, men de fremmet aldri en slik sak. Men nå når sentrumspartiene er i opposisjon, fremmer de forslaget på nytt.

       Vi i Arbeiderpartiet mener at dette, samt lønnsspørsmålet, er en sak som hører hjemme i tariffoppgjørene mellom partene i arbeidslivet.

       Regjeringens arbeid med rekruttering fortsetter i tråd med Stortingets vedtak i forbindelse med budsjettbehandlingen for dette året. Dermed skulle det opprinnelige forslaget som var reist i Dok.nr.8:112, være ivaretatt.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) : Vi har vedtatt store helsereformer i denne stortingsperioden, kanskje de største noensinne. Felles for de aller fleste er at de øker behovet for mer kvalifisert helsepersonell. Innen 2006 trenger vi 21.600 nye årsverk.

       I en slik situasjon er det bekymringsfullt at helsesektoren sliter med rekruttering, og at helsearbeiderne velger andre yrker etter at de er ferdig utdannet.

       For bare noen få år siden var hjelpepleierutdanningen et av de mest populære valgene. I 2000 var andelen primærsøkere til helse- og sosialfag grunnkurs redusert til 9,7 % fra 16,2 % i 1994.

       Blant sykepleierne er det ifølge en Econ-rapport en arbeidskraftreserve på 18.500 årsverk. Norge er ikke tjent med å utdanne så mange sykepleiere som bare velger bort yrket sitt, i hvert fall ikke så lenge vi har behov for dem.

       Mangel på helsepersonell går utover pasientene. Operasjonsstuer blir stående tomme om det ikke er nok hjelpepersonell til å gjennomføre et kirurgisk inngrep.

       I førstelinjetjenesten kan de eldre risikere å bare sitte oppe en liten del av dagen, fordi kommunen mangler personell til større kveldsvakter.

       Etterspørselen blir i dag dekt på ulike måter. Det rekrutteres flere sykepleiere fra utlandet. Dette er både kostbart og ressurskrevende, og det gir ingen varig løsning på krisen i helsetjenesten. En kan vel også stille spørsmålet om det er riktig av Norge å tappe andre land for arbeidskraft, spesielt land som kunne trengt høyere kompetanse i sitt eget helsearbeid. Det blir feil når en bokstavelig talt går over bekken etter vann, eller « over to hav », som min partikollega bruker å uttrykke det når Aetat vil reise til Filippinene etter sykepleiere.

       Fremfor å importere helsepersonell burde vi legge til rette for at norske hjelpepleiere og sykepleiere blir værende i sine yrker. Da er det ikke bare et spørsmål om lønn. Årsaken til at mange slutter, har mye med arbeidsmiljøet å gjøre.

       Underbemanning, høyt arbeidspress og aleneansvar er årsaker som ofte nevnes. Dette kan vi gjøre noe med. Det gjelder også å tilrettelegge arbeidsplassen bedre rent ergonomisk, slik at en unngår for mange tunge løft som fører til slitasje, sykemeldinger og til at flere må slutte tidligere enn de egentlig ønsket. Faglig utviklingsarbeid er også viktig.

       Det er riktig som Høyre og Arbeiderpartiet skriver i sine merknader: En kan indirekte redusere sykepleiermangelen ved å satse på en mer fleksibel arbeidsdeling mellom personellgrupper. Det de to partiene ikke skriver noe om, er lønn, som er en viktig faktor.

       Vi har tidligere sett hva det har betydd for lærerne, og Kristelig Folkeparti tror at en oppgradering av lønn kan være et bidrag til å stoppe flukten fra yrket. Aftenposten skrev 5. mai i år at lønn gir ikke flere sykepleiere, men for dem som utøver yrket, kan høyere lønn være det incitament som får dem til å bli værende.

       Kristelig Folkeparti ser positivt på at vikarbyråer driver med utleie av helsepersonell. Men for dagens eiere av bl.a sykehusene har det vært en dyr løsning, og vanskelig for langtidsplanleggingen.

       Kristelig Folkeparti ønsker en konkret plan for å få flere pleiere tilbake i sine yrker. Vi ønsker å få utredet en egen lønnspakke for disse gruppene. For å få flere inn i større stillingsbrøker foreslår vi at en likestiller tredelt turnus med helkontinuerlig skiftarbeid.

       Jeg tar opp de forslag vi er med på. Disse gir løsninger både med kortsiktige og langsiktige virkemidler.

       Det er spennende og utfordrende å arbeide i helsetjenesten. Fornøyd helsepersonell gir enda mer takknemlige og fornøyde pasienter.

       Det er ikke vanskelig å forstå at fagforbund arbeider for å få nedsatt arbeidstid for sine medlemmer, heller ikke at de ønsker å oppnå høyere lønn. Som tidligere fagforeningsleder vet jeg at dette er jobben deres. Som tidligere fagforeningsleder har jeg også stor respekt for forhandlingssystemet med hensyn til hvordan det skal fungere i praksis. En ting er i alle fall klart for meg: Det er ikke Stortingets oppgave å drive lønnsforhandlinger. Det er et forhold mellom partene i arbeidslivet.

       Forslaget om likestilling av tredelt turnus og helkontinuerlig skiftarbeid har vært behandlet i Stortinget flere ganger tidligere, som andre også har vært inne på, senest i januar 1998. Begrunnelsen fra flertallet for ikke å gå inn for dette var at daværende kommunalminister fra Senterpartiet mente det var nødvendig å foreta en grundig utredning av de praktiske og samfunnsøkonomiske konsekvenser ved et slikt forslag. Det har vi ikke sett noe til. I debatten vektla daværende statsråd Svarstad Haugland hvor viktig det var å ha en bred bakgrunn for å kunne ta stilling til dette spørsmålet. Derfor er det noe forunderlig at det samme parti, inkludert Svarstad Haugland, nå fremmer forslag om dette på nytt. Meg bekjent foreligger det ingen slik utredning som de selv brukte som begrunnelse for ikke å ta stilling til dette spørsmålet. Er det slik at Kristelig Folkeparti før de kom i regjering i 1997, var for dette, uten å se på de praktiske og samfunnsøkonomiske konsekvensene? Etter at de kom i regjering, hadde de behov for en utredning, og nå er de ute av posisjon og fremmer forslaget på nytt, uten konsekvensutredning. Dette er ikke troverdig. Og hva gjorde regjeringen Bondevik, inkludert Senterpartiet, i de to og et halvt årene de hadde muligheten fra posisjon? Situasjonen var jo ikke bedre da. De gjorde ingenting, absolutt ingenting konkret. De bare utredet, et arbeid som ingen har sett resultatene av. De fremmet ikke forslag om å sidestille tredelt turnus med helkontinuerlig skiftarbeid, heller ikke lønnspakke til pleie- og omsorgspersonell. Da er det ganske freidig av Senterpartiet å gå ut i media og klandre Høyre og Arbeiderpartiet for at vi ikke var med på å vedta å be regjeringen utarbeide en lønnspakke. Det står ikke til troende.

       Å innføre en arbeidstidsreduksjon i en situasjon med skrikende mangel på helsepersonell er helt feil medisin.

       Høyre har tro på at statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten og fristilte sykehus, som gir helseforetakene arbeidsgiveransvaret, kan bidra til å bedre helsepersonellsituasjonen. Etter Høyres oppfatning vil sykehusene i større grad kunne bruke lønn og andre personalpolitiske virkemidler for å rekruttere helsepersonell ut fra lokale vurderinger ved det enkelte sykehus. Og jeg synes det er litt underlig at Høyre står alene om denne merknaden i innstillingen.

       Avslutningsvis vil jeg vise til innstillingen til budsjettet for 2001, og merknadene i denne innstillingen.

John I Alvheim (Frp) : Man skal vel være noe forsiktig med dette i og utenfor posisjon. Man kan fort møte seg selv i døren.

       Det problemet som forslagsstillerne peker på i foreliggende Dok.nr.8-forslag, er ikke et ukjent begrep, men har vært et vedvarende problem de siste 10-15 årene. Norge er heller ikke det eneste land i Vest-Europa som sliter med disse problemene i større eller mindre grad. De siste 10 årene har Norge vært heldig og har kunnet få overført helsepersonell fra bl.a. Sverige og Danmark. Dette synes nå å tørke inn, og det er nå vanskeligere å få tilsatt sykepleiere og spesialpersonell fra både Sverige og Danmark i korttids- og langtidskontrakter. Årsakene til flukten fra syke- og omsorgsyrkene er mange og svært sammensatte. Det er vanskelig å peke på en grunn alene til flukten fra yrket. Når en for kort tid tilbake kunne registrere ved en undersøkelse blant sykepleierstudentene at kun 50 % av studentene aktet å gå inn i aktiv sykepleie, må man virkelig stille spørsmålstegn ved hvilken motivering disse menneskene har for å gå inn i et yrke som helse- og omsorgsarbeidere.

       Enten man vil akseptere det eller ei, kan en ikke sidestille pleie og omsorg med et yrkesaktivt liv i næringsliv eller i servicenæringene. Forskjellen er selvfølgelig at her snakker vi om behandling, pleie og omsorg for levende, syke, omsorgstrengende mennesker, som stiller store krav til personligheten, interessen og ikke minst empatien hos helsepersonell. For 40-50 år tilbake i tid - så gammel er jeg - var kallet til å bli sykepleier ganske reelt. I dag er kallstanken nærmest borte ved valg av yrke innen helsesektoren, og til dels latterliggjort. Dette er jeg den første til å beklage. Jeg ser heller ikke bort fra at arbeidsgiverne innen helse og omsorg i for stor grad over lang tid har spilt på dette med kallstanken, og det har i mange tilfeller vært retningsgivende både for avlønning og tilrettelegging av arbeidsforholdene. Når avlønning og tilrettelegging av gode arbeidsforhold for helsepersonell både i og utenfor institusjon nærmest er frikoblet fra det ansvar helsepersonell har i forhold til den enkelte pasient, er det ikke merkelig at lønningene så langt har vært holdt nede og arbeidsforholdene vært både tilfeldige og for dårlige. Ikke minst gjelder dette bemanningsfaktoren.

       Det er etter min mening en dårlig løsning å prøve å løse bemanningskrisen i våre helseinstitusjoner og i vår omsorg med arbeidsinnvandring. Det er langt mer positivt og mer riktig, også sett i forhold til våre pasienter, å prøve å legge forholdene til rette for å tilbakeføre et betydelig antall sykepleiere til yrket og for å få redusert deltidsstillingene og brøkstillingene.

       For ikke så mange dager siden var det et oppslag i en av de større avisene om at sykepleierne hadde store problemer med å få heltidsansettelse i våre norske sykehus. Det gikk ikke, man måtte gå i brøkstillinger for å få den såkalte turnusplanen til å gå opp. Dette er bortimot tøv - ærede president, det skulle jeg kanskje ikke ha sagt!

       Norsk helsepersonell har jevnt over en høy faglig og etisk standard, og det vil derfor være særdeles viktig å satse på tilbakeføring av dem som er ute av yrket, både til sykehus og omsorg. Mange ulike tiltak kan vurderes. Jeg skal kort nevne noen, for det første en radikal omorganisering internt i våre sykehus, hvor både sykepleiere og for øvrig annet helsepersonell blir tillagt oppgaver de er utdannet for. Og da er ikke jeg så sikker på at behovet er så stort som noen vil ha det til i dag. Skal dette lykkes, må man legge om den nåværende lønns- og avansementspolitikken slik at det økonomisk vil lønne seg for sykepleiere å jobbe med pasientene. I dag er faktisk situasjonen slik at det blir mer i lønningsposen for helsepersonell ved å gå over i administrativt arbeid istedenfor å være hos pasientene. Dette må med letthet kunne forandres. Videre må det legges til rette for avansementsmuligheter internt i det enkelte sykehus og også i eldreomsorgen, på bakgrunn av faglig kvalitet og kompetanseheving. Grunnutdannelse for både sykepleiere og hjelpepleiere er i øyeblikket rimelig god i vårt land, kanskje langt bedre enn i flere andre land som vi kan sammenligne oss med. Problemet er bare frafallet når utdannelsen er avsluttet. Personlig har jeg god tro på at intern omorganisering i sykehusene vil rette på mange av disse problemene.

       Jeg er også opptatt av at vi skal få utvide muligheten med frittstående utleiebyråer for helsepersonell. Jeg tror det kommer i større og større grad. Mitt inntrykk etter kontakt med sykepleiere som har gått inn i slike vikaryrker, er veldig positivt, og jeg tror på dette i fremtiden.

       Jeg tror kallets tid er over, som Alvheim sa, og det har det vært lenge. Jeg tror vi bare må stikke fingeren i jorda og se at her må det skikkelige lønns- og arbeidsvilkår til. SV fremmet i forbindelse med kommunebudsjettet for i år et forslag om at Regjeringen og Kommunenes Sentralforbund skulle utarbeide en rekrutteringsmelding sammen. KS og Regjeringen har jo en konsultasjonsordning, som er ny, og vi mente at det hadde vært en god arena for å gå inn i disse problemstillingene og se hva som trengtes i kommunesektoren når det gjaldt pleie og omsorg. Hittil har også sykehusene ligget inne der. Vi mente at det vellykkede resultatet av rekrutteringsmeldingen for lærerne, hvor man fikk et lønnsløft og fikk på plass ordninger, gjorde at det kom optimisme inn i systemet.

       Dessverre var det ikke noen som ønsket å støtte forslaget fra SV den gangen. Men at Regjeringen bruker konsultasjonsordningen med KS, tror jeg må til for å få fram realistiske planer både for bemanning og for ulike ordninger for å rekruttere og beholde helsepersonell. Her vil jeg bare minne om at i forbindelse med reformene nå i kommunesektoren, både når det gjelder oppgavefordelingen og i kommuneøkonomien, varsles det om svært mange kutt i ulike ordninger som går på f.eks bemanning og krav til kompetanse i stillinger. SV har vært skeptisk til dette. Vi synes ikke at Regjeringen på noen måte har dokumentert hvilke effekter man får ved å fjerne disse forskriftene og reglene, og at vi ikke da risikerer at det blir enda dårligere bemanning og enda dårligere kompetanse hos dem som skal gjøre jobbene. Vi frykter det, fordi vi ikke på noen måte kan se at det er for godt bemannet, eller at det er for mange ansatte med for høy kompetanse.

       Så til spørsmålet om å likestille turnus og skift. SV har reist det temaet som privat forslag i denne perioden. Og jeg synes denne debatten om hvem som har sittet lenge og utredet hva, er ganske uinteressant. Enten er det riktig, eller så er det uriktig. Det som forundrer meg mest, er kanskje Arbeiderpartiets holdning til dette. For hvis man ser litt tilbake på historien om hvordan arbeiderbevegelsen har jobbet både gjennom partier og gjennom fagbevegelsen, har det veldig ofte vært sånn at man har forhandlet fram løsninger som har vært riktige, i avtaler, og så har man etterpå politisk gjort dette til lov, fordi man har sett at det har vært riktig og nødvendig å gjøre dette for alle. Jeg er ikke sikker på at å likestille turnus og skift er det aller viktigste tiltaket - jeg er ikke helt sikker på det - men jeg tror vi skal se på det, for dette dreier seg om et viktig signal om likestilling mellom tunge yrker som krever svært mye. Jeg tror også det kan være slik at noen frykter at dette skal være en forkorting av arbeidstiden som vil føre til at det blir enda flere som jobber. Jeg tror faktisk det kan virke motsatt. Jeg tror at mange av dem som går i disse jobbene, er opptatt av at de føler seg forskjellsbehandlet på en negativ måte i forhold til dem som jobber i industrien.

       Jeg synes man skal la være å være så frenetisk opptatt av at dette er et forhandlingsspørsmål. Man kan gå tilbake og se på alt man har gjort til lov over tid, som i utgangspunktet var en forhandlet avtale. Hvis man ikke hadde fulgt opp det, hadde det vært stusslig med lovgivningen her i landet på mange av de sosiale områdene.

       Når det gjelder lønnspakke eller ikke, og at det er freidig å kritisere andre for at de ikke er med på dette, må det være grunn til å spørre om den flertallsmerknaden som Arbeiderpartiet og Høyre har, har noe særlig gjennomslag når de sier:

       « Det er grunn til å anta at det både er potensiale for å rekruttere flere sykepleiere til pasientrettet arbeid og i tillegg avlaste allerede ansatte sykepleiere for bl.a administrative oppgaver » osv.

       Det siste er jeg enig i. Men, som bl.a en annen representant var inne på, er det også slik at en del sykepleiere velger administrative yrker fordi de er bedre betalt.

       Når det gjelder det å ha Stortinget som arena for lønnsforhandlinger, mener jeg at Høyre også har fremmet en del politiske synspunkt i den retning, ikke minst når det gjelder undervisningssektoren, og sagt at den yrkesgruppen innenfor offentlig sektor burde oppvurderes ganske betraktelig når det gjaldt lønnsnivå. Så lønn er virkemiddel. Og det er det også for Høyre, men Høyre viser til det først og fremst når det blir statlige helseforetak - da skal man kunne drive med lønnspolitikk som et virkemiddel. Jeg lurer da på: Er det fordi man skal ha store ulikheter innenfor disse yrkesgruppene, eller hva er det som gjør at lønn som virkemiddel er så mye bedre da?

       Bemanningsfaktoren må opp, sa Alvheim, og det er jeg jo enig i. Men det blir litt høna og egget, for vi må få flere inn i disse yrkene for at vi skal kunne få opp bemanningsfaktoren.

       Kallets tid er over - det tror jeg vi er enige om vi som er her i salen. Men da må vi også være enige om skikkelige lønns- og arbeidsforhold.

       Når det gjelder turnustjenesten, uansett om det har gått lang tid, og om det har vært utredninger eller høringer som ikke har kommet lenger, må det i hvert fall være politisk vilje til å få saken framlagt og debattert her i salen hvis vi skal komme videre med det og få likestilt turnusarbeid og skiftarbeid.

Sonja Irene Sjøli (H) : Bakgrunnen for at Høyre ikke har flere merknader til dette Dok.nr.8-forslaget, er jo nettopp det jeg var inne på i mitt innlegg, at et enstemmig storting i forbindelse med budsjettet for inneværende år vedtok å utarbeide en ny handlingsplan med ytterligere rekrutterings- og stabiliseringstiltak for sykepleiere og annet personell. Det skulle vel holde. Det holdt i alle fall også for representanten Gløtvold før jul.

       Jeg har to spørsmål til representanten Gløtvold. Hva er å utarbeide en lønnspakke, hvis ikke det har med penger og lønn å gjøre? Det andre er: Hvorfor mente sentrumsregjeringen at det var nødvendig med en utredning av disse spørsmålene da de satt i regjering, og hvorfor er det ikke nødvendig nå?

Ola D Gløtvold (Sp) : Det er vel slik at det er høflig å svare på de spørsmål som blir stilt en, så jeg får prøve å gjøre det.

       Når det gjelder lønnspakke, er det klart at det har med penger og lønn å gjøre, men det er ikke lønnsforhandlinger i den sammenheng. Det er en oppvurdering økonomisk av den jobben som gjøres. Så får man diskutere hvordan dette skal legges inn og graderes i forhold til profesjonene innbyrdes i helsesektoren, men jeg mener at det i hvert fall er et behov for å signalisere det.

       Når det gjelder utredning og høring om turnustjenesten, var det på gang, og vi kan beklage at det ikke har kommet lenger. Men hvis det skal komme lenger, må det i hvert fall være politisk vilje på et tidspunkt. Om det manglet før, bør vi i hvert fall få det fram nå. Og det er ingen som har sagt at det ikke skal kunne utredes før det legges fram. Det er vel vanlig at Regjeringen gjør det med saker som den legger fram for behandling i Stortinget.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr.  20.

       (Votering, sjå side 3722)

       Det er truleg fleire enn presidenten som er glade for at det no vil verta ringt til votering!

       Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.