Sak nr. 5
Innstilling frå næringskomiteen om dei fiskeriavtalene Noreg har inngått med andre land for 2001 og fisket etter avtalene i 1999 og 2000 (Innst.S.nr.38 (2001-2002), jf. St.meld.nr.50 (2000-2001))

TALERE:

       Silja Ekeland (H) : I saksordførerens fravær har jeg blitt bedt om å presentere saken for Stortinget.

       Det er en enstemmig komite som står bak merknaden og innstillingen. Sosialistisk Venstreparti har en tilleggsmerknad, som de sikkert selv vil gjøre rede for senere.

       Jeg er glad for at Stortinget årlig får en grundig redegjørelse for de fiskeriavtaler Norge har inngått med andre land. For første gang ser det ut for at saken har fått stor oppmerksomhet, så jeg håper at dette er et signal om at Stortinget i større grad nå interesserer seg for fiskeri- og ressurspolitikk.

       Det er etter komiteens oppfatning viktig å foreta en god forvaltning av våre fiskeriressurser, som vi i det alt vesentlige forvalter sammen med andre land. Det er også viktig at vi sørger for tilstrekkelig og forsvarlig tilvekst, som kan gi gode og trygge rammevilkår for norsk fiskerinæring.

       Bærekraftig forvaltning og en klart definert føre var-politikk skal etter komiteens oppfatning være retningsgivende innen alle ledd i norsk fiskeripolitikk. De krav man setter til bærekraftighet og føre var-prinsippet, må være klart definert og synlig for alle innen norsk fiskeriforvaltning.

       Skal Norge fortsette å ha autoritet og respekt innen internasjonal miljø-, forvaltnings- og fiskeripolitikk, må vi styre etter de prinsipper komiteinnstillingen legger opp til. Det er spesielt viktig at man kommer til enighet med forhandlingspartene om en bærekraftig fiskeripolitikk. Vi vet at Norge alene, uten medhold fra andre avtaleland, ikke kommer langt i målet om å være føre var.

       Mitt inntrykk er at komiteen er klar over at det kan være ulike interesser innenfor de ulike lands fiskeri- og avtalepolitikk. Jeg er også innforstått med viktigheten og betydningen av at en inngått avtale er langt bedre enn ingen avtale, og dette gjelder ikke minst i vårt avtaleforhold med Russland, og også i noen grad med EU. Jeg er overbevist om at Fiskeridepartementet er godt rustet til å bære denne komiteinnstillingens grunnholdning videre i de kommende fiskeriavtaler med andre land.

Bendiks H Arnesen (A) : Fiskeriene betegnes stadig oftere som den næringen som skal overta som største eksportnæring etter oljen når den tid kommer. Skal vi oppnå dette, må vi også sikre fiskeriressursene for framtiden. Bærekraftig beskatning av ressursene forutsetter internasjonalt samarbeid og avtaler.

       Fra Arbeiderpartiets side er vi opptatt av at Norge fortsatt skal være en pådriver i dette arbeidet. Vi må også ha sterk kontroll og strafferegler mot ulovlig fiske for å sikre at ikke ressursuttaket kommer ut av styring.

       Norge har sammen med Russland et forvaltningsansvar for Barentshavet. Uten en avtale med Russland, og uten en enighet, har vi heller ikke noen forvaltning. Derfor er det så viktig å komme fram til omforente avtaler, selv om disse ikke alltid blir slik vi helst hadde ønsket dem. Norge kunne jo selvfølgelig ha forvaltet sin del av Barentshavet for seg selv, men nå er det jo slik at fisken ikke bryr seg så mye om verken gråsoner eller grenser, så en slik forvaltning ville ingen være tjent med.

       Selv om komiteen uttrykker uro over situasjonen for torskestammen, går jeg ut fra at alle kan tenke seg den situasjonen som kunne ha oppstått uten at vi hadde hatt en avtale på plass. Slik jeg oppfatter det, er det en del sprik i oppfatning mellom norske og russiske forskere om hvor mye det er mulig å ta ut. Men vi har tross alt klart å få til avtaler som gjør at vi har en forvaltning på plass. Alternativet er altså ingen avtale og ingen forvaltning. Derfor er det så viktig med en sterk grad av internasjonalt samarbeid i forskningsarbeidet og en felles forståelse av hva som er den reelle ressurssituasjonen, og hvordan dette kan håndteres.

       Komiteen tar i sine merknader til orde for et internasjonalt regelverk som kan ivareta nødvendige hensyn hva angår forvaltningsspørsmål, kontroll og rapportering. En samlet komite er tilfreds med at Norge og Russland har undertegnet et memorandum om kontrollarbeid.

       Sjøpattedyrene spiller en viktig rolle i havets økosystemer. Som andre levende ressurser, må overskuddet i disse bestandene høstes. En samlet komite tar til etterretning at Norge i 2001 setter en fangstkvote på 549 vågehval, og vi har registrert at bestanden av hval nå er så stor at hvalen ikke lenger kan karakteriseres som truet av utrydding. Jeg ser på en fornuftig beskatning av sjøpattedyrene som en viktig del av arbeidet med å sikre fiskeressursene for framtiden.

       Og så lurer eg på ein ting til: Kan representanten Arnesen love meg at han og partiet hans trass i dette vil vere ein alliert i det vidare arbeidet med å få norsk fiskeriforvaltning innafor berekraftige rammer?

Bendiks H Arnesen (A) : Arbeiderpartiet har alltid tatt disse hensynene alvorlig. Da man satte i verk disse tiltakene, var det nettopp en arbeiderpartiregjering og en arbeiderpartistatsråd som fikk på plass kvotesystem, og som fikk på plass begrensninger av uttakene. Jeg minner om den jobben som tidligere statsråd Bolle gjorde i så måte, og all den kritikken han måtte gjennomgå.

       Så er det slik, som jeg sa i innlegget mitt, at det ikke alltid blir slik som man helst skulle ha ønsket det, når det gjelder avtaler som man må inngå med andre land. Og jeg gjentar at det må være bedre å få en avtale på plass som tross alt gjør at vi har en forvaltning av ressursene, mot ikke å ha en forvaltning på plass. Hvordan avisene måtte ha tolket det vi har sagt i innstillingen, kan ikke jeg svare for.

       Eg vil gjerne starte med å seie at eg er veldig tilfreds med den samrøystes merknaden frå komiteen. Komiteen legg vekt på at omsynet til berekraftig forvaltning skal vege tyngst i kvotefastsetjinga, og vi peikar på at dette ikkje har vore gjort i dei avtalane som har blitt inngåtte mellom Noreg og Russland dei seinare åra. Ein kan dessutan ikkje kome utanom komiteen si meining om framtidige avtalar: Her skal gjenoppbygging av bestandar prioriterast. Komiteen peikar dessutan på at forskarane sine kvoteråd skal følgjast opp i større grad enn det har vore gjort tidlegare.

       Ei av dei kanskje meir diplomatiske formuleringane i komiteen sin merknad er påpeikinga av at ressurssituasjonen i Barentshavet tyder på at torskeforvaltninga ikkje har vore spesielt vellukka. Det er ikkje noka overdriving. At russiske forskarar anslår rekordhøg gytebestand rett før ein skal inngå kvoteavtalen, er ikkje noka overrasking. At leiinga i Norges Fiskarlag slår seg til ro med at det er mykje fisk i havet, og viftar vekk alle åtvaringane om den framtidige ressurssituasjonen, overraskar meg meir. At seksåringane er store og feite og mange i talet, hjelper lite når dei neste årsklassane er svake. Forskingstokta i Barentshavet i år har vore urovekkjande. Forskarane finn ikkje torskeyngel. Han har ikkje gøymt seg, seier forskarane, han er rett og slett borte.

       Eg har sagt før at eg har forståing for at fiskarane, som andre yrkesutøvarar, har behov for langsiktige rammevilkår. Dette var bakgrunnen for at Noreg og Russland hausten 2000 inngjekk ein treårig avtale for norsk arktisk torsk. Under forhandlingane i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen i år var det nettopp denne langsiktige avtalen som var det viktigaste argumentet for at ein valde å setje kvoten over dobbelt så høg som forskarane sine tilrådingar. SV meiner den stortingsmeldinga vi har på bordet, burde ha innehalde ei fagleg drøfting av kva konsekvensar ein slik langsiktig avtale får.

       Vi saknar i det heile evaluering og sjølvransaking i denne meldinga. Det er ein fornuftig praksis å vurdere om ein når dei måla ein har sett seg, vurdere om verkemidla for å nå måla er dei rette, vurdere om noko kunne ha vore gjort annleis. Når ein les meldinga, kan ein gjerne få inntrykk av at alt er i skjønnaste orden, og at det ikkje er grunn til å forandre på noko som helst. Det synest eg er ei lite konstruktiv haldning.

       Det er mogleg det er fordi eg er eit resultat av prosjektorientert Reform 94-pedagogikk, at eg tenkjer slik, men eg synest det er ein merkeleg praksis ikkje å drøfte samanhengen mellom mål og middel. Vi kan godt vere ueinige oss imellom om korleis det eigentleg står til med forvaltninga, og det er klart at den som meiner at her er det visse ting å ta tak i, har større behov for evaluering enn den som meiner at alt er i skjønnaste orden. Men det er ikkje poenget. Poenget er at det ut frå demokratiomsyn likevel skulle vere rom for kritisk gjennomgang, drøfting og sjølvransaking i ei slik melding.

       Denne hausten har fiskerinæringa vore ein del framme i offentlegheita. Mykje av dette har sjølvsagt kome på grunn av diskusjonane rundt statsråden sin person, men viktigare er tilløpet til offentleg debatt rundt ressursforvaltninga og kvotefastsetjinga. Ordførarar langs kysten har protestert på mangel på innsyn i og offentlegheit rundt forvaltninga. Vi er einige i denne kritikken, og vi vil fortsetje å jobbe for sterkare grad av lokal medstyring i fiskeriforvaltninga. I denne samanhengen er det fornuftig å spørje seg: Viss det hadde vore meir openheit rundt, meir offentleg innsyn i og større grad av lokal styring av fiskeriforvaltninga, ville kvoteavtalen for 2001 ha vore ein annan då? Det er sjølvsagt umogleg å vite, men eg meiner dette er tre forhold som er nødvendige føresetnader for å bringe den norske fiskeriforvaltninga i balanse igjen.

       Problemstillingane rundt korleis vi forvaltar ressursane våre er dei viktigaste politikarar kan bruke tida si på. Ei stortingsmelding slik som denne er derfor eit viktig dokument. Eg ville ha vore krassare i dag hadde det ikkje vore for Riksrevisjonen sin varsla gjennomgang av den norske fiskeriforvaltninga. SV helsar denne granskinga velkommen, og vi ser fram til å diskutere resultatet av denne seinare.

Lodve Solholm (FrP) : Vi har fått ein debatt som kanskje verkar litt underleg, når det er ei nesten samrøystes innstilling. Men når eg vel å ta ordet i denne saka, er det fordi eg ikkje føler meg heilt vel med dei merknadene som eg og mitt parti har vore med på.

       Når ein ser på avisreaksjonane og reaksjonane frå dei som kallar seg barentshavsekspertar, som knapt nok har vore i Barentshavet og langt mindre hausta i Barentshavet, må eg seie at iallfall for mitt vedkomande tek eg den sjølvkritikken at ein kanskje ikkje var nyansert nok når det gjeld merknadene i denne saka. Når vi ser reaksjonane i protestindustrien, kunne vi kanskje ønskt at vi hadde gått nøyare inn i dette.

       Lat det vere sagt: Det er klart vi skal hauste berekraftig. Det er inga usemje om det. Vi ønskjer å byggje opp gytebestanden, og vi ønskjer å byggje den opp slik at denne næringa kan bli den framtidsnæringa for Noreg som alle forskarar har hevda at den har moglegheit til å bli, og at også det konvensjonelle fiskeriet har si framtid ved sida av havbruk, havbeite og den industrien som ligg til det.

       Men det er klart at her er usemje om korleis dette skal vere. Eg har snakka med ein del forskarar, og alle eg har snakka med, seier at den påstanden som blir sett fram av desse protestindustrifolka, nemleg at vi no er på veg inn i kanadiske tilstandar, er blank løgn. Det er ikkje riktig. Det er ikkje så gale. Men vi ser korleis ein slik industri på utsida av dette huset - i dag såg vi eit lass med kol utanfor, eg er vel i tvil om dei kjem med torsk, men det får så vere - oppfattar det når ein faktisk prøver å inngå avtalar med Russland. Eg må jo seie det er merkeleg å tru at lokal kvotefastsetjing etter demokratiprinsippet skulle vere det som skulle til - det skulle bli moro, når finnmarkingane, nordlendingane og sunnmøringane skulle begynne å slåst om kvotane for å fastsetje dei. Dei som trur at det då skulle bli ei berekraftig hausting av torsken, trur eg ikkje kjenner fiskerinæringa godt nok.

       Elles deler eg fullt ut det som representanten Arnesen sa når det gjeld sjøpattedyra. Det er uhyre viktig, for det er kanskje dei som haustar mest av den marine ressursen i Barentshavet no, og det er viktig at vi tek med det.

       Eg stilte fiskeriministeren eit spørsmål som han ikkje fekk tid til å svare på, men kanskje han skal ha ordet litt seinare. Det gjeld dette med å la forskarane ha moglegheita til å gå om bord i fiskebåtane. Eg veit at det er usemje mellom fiskarane og forskarane om korleis bestandane er. Er det mogleg at forskarane kunne vere med fiskebåten og gå på andre opptrekte linjer enn akkurat der forskarbåten « G.O. Sars » som oftast går? Kanskje ville det vere fornuftig at enkelte fiskarar også var med forskingsskipa på tokt, for dei kunne kanskje vise til område der dei meiner det er fisk - det bør vere nok å nemne blåkveite. Sidan eg begynte på Stortinget i 1989, har det alltid vore krangling om dette. Forskarane seier at det finst ikkje blåkveite, og fiskarane seier at det finst masse blåkveite. Og dei får masse blåkveite. Eg trur faktisk at russarane har ei slik ordning.

       Så har eg lyst til å ta opp ei anna sak. Det gjeld forhandlingane med EU. For at vi skal vidareutvikle fiskeria og havbruksnæringa i Noreg, vil det vere viktig at norske legitime interesser blir varetekne. Sentralt i så måte er Noregs delar av fiskeressursane i våre havområde. Frå fiskerinæringas side har ein sidan havrettsregimet med 200 mils økonomisk sone vart etablert på slutten av 1970-talet, fleire gonger opplevd at norske fiskeriinteresser har blitt salderte til fordel for andre utanriks- og handelspolitiske prioriteringar. Dette har resultert i at kvoteavtalar har gitt Noreg langt lågare kvotedelar enn det som bestandens sonetilhøyrsle skulle tilseie. Det var grunn til å vere skuffa over forhandlingsresultatet for avtalen om fiske i Smuttholet. Framstegspartiet var faktisk det einaste partiet som motsette seg den avtalen.

       Når det gjeld fordelinga av makrellen og avtalen for norsk vårgytande sild, er det grunn til å frykte at den norske iveren etter å inngå avtalar utan tilbørleg omsyn til langsiktige norske fiskeriinteresser, også skal resultere i ein dårleg avtale for fordeling av kolmule no i år. Det er derfor grunn til i denne samanhengen å vere kritisk til Utanriksdepartementets openberre motvilje mot å ta dei konfrontasjonane som må til for å oppnå eit betre resultat. Det ser ut til at det finst ei frykt for å ta konfrontasjonar med EU. Eg meiner EUs fiskeriforvaltning i det vesentlege byggjer på heilt uakseptable prinsipp. Havforskarane har for ei rekkje sentrale fiskeslag dokumentert at EUs fiskarar står for ei utkasting av fisk som fleire gonger overskrir totalkvoten for artane. Vidare er det dokumentert omfattande overfiske og uregistrert omsetning av sentrale fiskeartar innanfor EU. Det er også dokumentert manglande oppfølging av satellittsporing frå EUs side, noko som medfører at farty frå EU ved ei rekkje høve fiskar i område dei ikkje har rett til å vere i. Med bakgrunn i dette skulle det ikkje vere grunn til at Noreg utan motstand aksepterer dei rammene EU legg for forhandlingar om deling av viktige fiskebestandar.

       Eg har likevel forventing til den gjennomgangen som utanriksministeren og fiskeriministeren har annonsert om desse spørsmåla. Skal det vere hald i vyane om norsk fiskerinærings framtidige utvikling, må dette også resultere i ei heilt anna prioritering frå dei norske styresmaktenes side når det gjeld dei fiskeriavtalane vi inngår med andre land. Eg trur at for å få bevegelse i dei posisjonane dei ulike partane har, må Noreg faktisk vere villig til å bryte forhandlingar og om nødvendig stå utan fiskeriavtale med EU, spesielt når det gjeld kolmule.

Marit Arnstad (Sp) : Jeg har noen korte kommentarer til en enstemmig innstilling som viser at partiene klart understreker at mye kan gjøres for å bidra til et bedre forvaltningsregime enn en har hatt den senere tiden.

       Jeg synes at den enstemmige innstillingen viser at komiteen er av den oppfatningen at dette er spørsmål som fortjener større oppmerksomhet enn det de til tider får. Det er i første rekke spørsmålet om internasjonale kvoteforhandlinger komiteen har valgt å kommentere. Det er bl.a med utgangspunkt i de norsk-russiske forhandlingene, særlig om torskekvoten. Avtalen som ble inngått i fjor høst, innebar at det for neste år kan tas ut 395.000 tonn. Det er en kvote som ligger langt over det forskerne har anbefalt som et forsvarlig uttak av torskeressursene i Barentshavet.

       Jeg synes det er viktig når komiteen sier at den mener at forhandlingene mellom Norge og Russland de senere årene ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til spørsmålet om bærekraftig utvikling. Det er viktig at det er sagt, og det er viktig som et utgangspunkt for en framtidig debatt om hva som er bærekraftig når det gjelder fiskeriforvaltningen.

       Når det sies i en enstemmig innstilling, innebærer det i realiteten at både Høyres og Arbeiderpartiets medlemmer velger å kritisere sine egne statsråder. Faktum er jo at kritikken rammer begge partiene - både hva den forrige fiskeriministeren gjorde, og hva den nåværende fiskeriministeren sier.

       Senterpartiet er av den oppfatning at det trengs mer oppmerksomhet omkring hva som er et bærekraftig uttak i forhold til de ulike fiskeslagene. Derfor er vi glad for den enstemmige innstillingen. Den totalkvoten som er fastsatt for torsk, er et eksempel i denne sammenhengen. Det er ikke vanskelig å erkjenne at det som forskerne har anbefalt som en totalkvote, ville ha betydd dramatiske endringer for næringen. Men jeg tror også vi må erkjenne at et uttak på 395.000 tonn vil gi mindre muligheter for en bærekraftig forvaltning av bestanden og derigjennom mindre mulighet for lønnsomhet og verdiskaping i næringen på lengre sikt. Og det er jo det avgjørende poenget i dette spørsmålet.

       Spørsmålet om bærekraft er imidlertid ikke bare knyttet til hva en forhandler fram i fiskeriforhandlinger med andre land, det er også knyttet til den nasjonale fiskeripolitikken. Det er knyttet til mengde, men også til fiskemønster. Hvilke prioriteringer vi velger å gjøre i vår nasjonale fiskeripolitikk når det gjelder fordeling mellom ulike grupper innenfor næringen, hva slags redskap som tillates, og hvilke årsklasser av fisk som det tillates fangst på, vil også ha stor betydning for det samlede bildet av en bærekraftig forvaltning.

       Komiteen er også opptatt av at kontroll og rapportering blir bedret, slik at reguleringsbestemmelsene kan overholdes. Jeg har lyst til å understreke det, fordi det er i næringens egen interesse, både rent faktisk og i forhold til renommé. Ingen har noe å tjene på at noen mistenkes for juks eller illegale handlinger. Jeg har lyst til å understreke at i den sammenhengen bør Kystvakta prioriteres mer enn vi har gjort hittil.

       Jeg opplever den komiteinnstillingen som ligger her i dag, som en advarsel til fiskeriministeren også fra hans eget parti om at Stortinget vil ha et ord med i laget om hvorledes fisken skal forvaltes i årene framover, og om hvorledes næringen bør utvikle seg. Det er et signal jeg håper statsråden vil ta alvorlig.

       Senterpartiet har forståelse for at internasjonale forhandlinger bør kunne føres i en fortrolig atmosfære, men vi er samtidig av den oppfatning at det er behov for en langt mer åpen debatt om fiskeripolitikken, også når det gjelder spørsmålet om kvotefastsettelser. Her tror jeg mange av oss erkjenner at vi står overfor spørsmålet om vi skal ha en levende fiskerinæring i årene framover, og hvorledes den skal se ut de ulike fiskerigruppene imellom.

Statsråd Svein Ludvigsen : Jeg har studert komiteens merknader og lyttet til debatten med stor interesse, og jeg er glad for at komiteen bidrar til å sette et svært viktig politikkområde i fokus. Det er uproblematisk å være enig med komiteen i at hovedprinsippet for de framtidige forhandlinger skal være å prioritere gjenoppbygging av bestander. Dette har også vært hovedprinsippet for norsk ressursforvaltning i flere tiår - under skiftende regjeringer og under skiftende storting, enten det har vært en arbeiderparti-, senterparti, eller Høyre-statsråd i Fiskeridepartementet. La meg også nevne gjenoppbyggingen av bestanden av norsk vårgytende sild, som hadde kollapset tidlig på 1970-tallet. I dag er det Nord-Atlanterens største fiskebestand. I samme moment kan nevnes gjenoppbyggingen av loddebestanden i Barentshavet og gjenoppbyggingen av makrellbestanden i Nord-Atlanteren. Det viser at målrettet forvaltning basert på bærekraft - slik vi er enige om både Stortinget, komiteen og Regjeringen, og slik norsk fiskeriforvaltning har stått og står for - gir resultater.

       La meg også få benytte anledningen til å redegjøre for noen overordnede parametre ved Norges inngåelse av fiskeriavtaler med andre land. På grunn av at de fleste av våre viktigste fiskebestander er delt med andre stater, én eller flere, er det ikke opp til Norge alene å fastsette kvotenivåer eller avgjøre forvaltningsstrategier. Det må vi forholde oss til på en konstruktiv måte. Vi må akseptere at Norge i forhandlinger med andre aktører, enten det nå er EU, Russland eller andre, ikke alene kan få gjennomslag for sine synspunkter i enhver sammenheng. De forskjellige aktørene har ikke nødvendigvis de samme målsettingene ved utøvelse av sin fiskeripolitikk. Følgelig vil vi heller ikke ha de samme beskatningsstrategiske mål for fiskebestandene. Derfor handler fiskeriforhandlinger ikke bare om å fastsette det vi kan kalle den « riktige » kvoten og bli enige om den « riktige » fordelingen, men like mye om å forene ulike mål som hvert for seg i hvert sitt land også oppfattes som « riktige ». Disse « sannheter » kan kun forenes i en forhandlingsløsning gjennom kompromisser. I kompromisser må alle parter gi, fra tid til annen også Norge. Her er det viktig å ha både et kortsiktig og et langsiktig perspektiv. Målet er imidlertid hele tiden det samme: bestander vi kan høste på, og bestander som kan beskattes og samtidig fornyes.

       Når Norge har inngått en kvoteavtale med Russland for 2001 og 2002 som har satt et kvotenivå som er høyere enn de anbefalte føre var-grensene, er ikke det i motstrid til komiteens understrekning av at Norge i ethvert fiskeripolitisk samarbeid må la hensynet til en bærekraftig forvaltning veie tyngst. Uten en fiskeriavtale med Russland, som ville vært status uten enighet om kvoten, ville fisket på småfisk øst i Barentshavet ha økt. Det ville ha bidratt til reduserte muligheter for å lukke store småfiskområder i vernesonen rundt Svalbard. Det illustrerer at i slike forhandlinger vil det alltid være nødvendig å veie det ønskelige mot det mulige, men en må ikke la det beste bli det godes fiende.

       Jeg er således helt enig med representanten Bendiks H Arnesen, som så riktig understreker viktigheten av å ha en avtale, når alternativet er ingen avtale og dermed ingen forvaltning. For øvrig deler jeg også representanten Arnesens syn på dette med sjøpattedyrene, uten at jeg her skal gå nærmere inn på det. La meg også kvittere ut representanten Solholms forslag om at forskerne kunne gå om bord i fiskefartøyene og på den måten få forsknings- og fangsttokt som kunne gi interessante erfaringer, ved å trekke på fiskernes praktiske innsikt og forskernes faglige innsikt. Det er et forslag som jeg gjerne skal følge opp og drøfte med de impliserte parter.

       Samarbeidet mellom Norge og EU om ressursforvaltningen i Nordsjøen har de senere år utviklet seg positivt. Norge og EU ble i 1999 enige om forvaltningsstrategier for bunnfisk i Nordsjøen. Disse strategiene fastlegger bestandsnivåer og tiltaksgrenser som basis for fastsettelse av kvoter, og bidrar således til å legge grunnlaget for en bærekraftig forvaltning. Disse strategiene har blitt fulgt ved de senere kvotefastsettelsene for bunnfisk i Nordsjøen. Særlig alvorlig har situasjonen vært - som flere har understreket - for torsk. For 2001 ble kvotenivået for denne bestanden redusert med 40 %

       Som følge av torskekrisen har Norge og EU inngått avtaler om forbedring av beskatningsmønsteret i Nordsjøen. Det gjelder økning i maskevidden i trål og snurrevad, permanent stenging for industritrålfiske av et større oppvekstområde for bunnfisk i Norges økonomiske sone samt strengere regler for fiskeredskap.

       Når det gjelder komiteens referanse til « praktiserende bifangstregler », antar jeg at det siktes til EUs påbud om utkast. Norge har som kjent et slikt forbud mot utkast, og det er riktig at dette fremdeles står som et uløst problem i fiskerisamarbeidet mellom Norge og EU. Sett fra norsk side er EUs praksis i strid med en fornuftig og bærekraftig forvaltning, noe vi fra norsk side gir klart uttrykk for i våre samarbeidsfora med EU. Det vil vi fortsatt gjøre så lenge EU har denne praksis.

       Angående forvaltningen av nordsjøsild vil jeg vise til den bilaterale sildeavtalen som ble inngått mellom Norge og EU i 1997. Denne avtalen har utgjort et viktig element for å få kontroll med uttaket av ungsild.

       Avslutningsvis vil jeg bare uttrykke tilfredshet med den oppmerksomhet fiskerispørsmål er blitt til del i de senere år. Det avspeiler den svært viktige posisjon fiskerisektoren i dag har i det norske samfunn, og jeg håper fremtidige debatter om slike meldinger som den vi behandler i dag, skal være et forum hvor man får synspunkter fra Stortinget. Og jeg vil tillegge det stor vekt. I så måte har fiskeriministeren og næringskomiteen felles interesser, og jeg tar i det videre arbeidet med meg komiteens synspunkter i innstillingen, så vel som det som er sagt i debatten.

       La meg helt til slutt understreke det saksordføreren sa om at hun var overbevist om at Fiskeridepartementet var beredt til å bære frem de grunnholdninger komiteen har. Det kan jeg forsikre om at departementet er.

       I 2000 sette ein kvoten på den norsk-arktiske torsken til 390.000 tonn. Venta gytebestand var då 350.000 tonn. Den reelle gytebestanden var 286.000 tonn. I 2001 sette ein kvoten til 395.000 tonn. Venta gytebestand var 420.000 tonn. Den reelle var 272.000 tonn. I eit innlegg i avisa Nordlys den 14. november skriv statsråden om torskebestanden og berekraftig utvikling, og han skriv m.a.:

       « Med en kvote på 395.000 tonn norsk-arktisk torsk vil både totalbestanden og gytebestanden vokse i året som kommer. »

       Då ønskjer eg å spørje statsråden: Kvifor går statsråden ut frå at gytebestanden vil vere 500.000 tonn i 2003 på bakgrunn av dei tala vi hadde i 2000 og 2001?

Statsråd Svein Ludvigsen : Det er riktig at den saken vi behandler i dag, ikke gjelder de avtalene som vi nettopp har inngått, og som vi ikke er begynt å praktisere ennå. Jeg skal komme tilbake og redegjøre for de avtalene og erfaringene med dem når denne saken kommer opp for Stortinget. Men jeg vil bare kort understreke, under henvisning til det vi har snakket om tidligere i dag, og som flere av representantene også har understreket, viktigheten av at vi får en avtale. Norge og Russland er enige om en kvote for 2002, og når vi har valgt å videreføre det regimet som var lagt med en forutsigbarhet på 395.000 tonn, så er det nettopp hensynet til både en bærekraftig utvikling, forutsigbarhet og stabilitet for næringen og for kysten som ligger bak den avgjørelsen. Og med en kvote på 395.000 tonn vil både totalbestanden og gytebestanden vokse i årene som kommer.

       Samtidig har Norge og Russland satt sammen en arbeidsgruppe av forskere som for ettertiden skal fremme forslag om langsiktig og bærekraftig forvaltning, og det vil danne grunnlaget for de neste møtene i den norsk-russiske fiskerikommisjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 1069)