Sak nr. 6
Innstilling fra næringskomiteen om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 140/2001 av 23. november 2001 om endring av EØS-avtalens protokoll 2 og 3 om bearbeidede landbruksvarer og andre landbruksvarer (Innst.S.nr.54 (2001-2002), jf. St.prp.nr.29 (2001-2002))

TALERE:

       Åsa Elvik (SV) : På bakgrunn av den svært korte tida komiteen har hatt til å behandle ei såpass viktig sak - vi har kjent til saka i 14 dagar, men det er ei sak som har versert i systemet i ti år - føler eg meg ikkje komfortabel med å måtte behandle ho på denne måten. Eg ønskjer å fremme forslag om at saka vert send tilbake til komiteen for grundigare behandling.

       Olav Akselsen (A) : Sjølv om ein kan slutta seg til kritikken om at me har hatt særs kort tid til å behandla denne saka, så er dette altså ei sak som har gått over svært mange år, og der Stortinget fortløpande har vore orientert om utviklinga i saka. Fleirtalet i komiteen har funne at me kunne behandla saka trass i at me har hatt kort frist, og vil derfor rå til at me ikkje utset denne saka ytterlegare.

       Olav Akselsen (A) (leiar for komiteen og ordførar for saka):

       Eg skal ikkje bruka meir tid enn nødvendig.

       Me behandlar no ei sak med ei svært lang forhistorie. Stortinget har med jamne mellomrom blitt orientert om utviklinga i forhandlingane som har vore førte. Sjølv om ein kan vera einig i den kritikken som er framført om at komiteen og dermed Stortinget har hatt kort tid på seg, og at saksutgreiinga frå Regjeringa òg har vore i kortaste laget, er det rett å behandla denne saka i dag, slik at Regjeringa kan setja den framforhandla avtalen ut i livet.

       I alle forhandlingar er det spørsmål om å gi og ta, og det er òg tilfellet i denne saka. Det er alltid slik at i ein framforhandla avtale er det ting som med fordel kunne ha vore annleis. Men reelt sett har me i dag valet mellom å vedta den framforhandla avtalen eller å forkasta den. Det siste er etter mitt syn eit dårleg alternativ.

       Som allereie sagt er dette ei sak med ei svært lang forhistorie, og den bør ikkje bli lengre. Eg vil difor tilrå at me seier ja til den framforhandla avtalen. Dette er òg viktig for å få føreseielege rammevilkår for den delen av næringslivet som denne avtalen vedkjem. Me må òg merka oss at det frå næringsmiddelindustrien er gitt uttrykk for at dei er tilfredse med at ein no er komen fram til ein avtale, og eg håpar difor at ein kan få avslutta denne saka i salen her i dag.

       Uenigheten i tollspørsmålet begynte for ca ti år siden, da Norge var i forhandlinger med EU om EØS-avtalen. Partene kom ikke til enighet når det gjelder bearbeidede landbruksvarer. Men EØS-avtalens protokoll 2 inneholder en utviklingsklausul som innebærer at partene skal redusere tollsatsene for disse produkter etter hvert. Forhandlingene tilspisset seg i fjor, da svenskene sa nei til et utkast til ny protokoll 3, der Norge ville redusere tollsatsene for bearbeidede landbruksprodukter med 3 %. Svenskene ville ha mer.

       Fremskrittspartiet inngår i flertallet i innstillingen som slutter seg til avtalen. Vi er tilfreds med at saken nå synes å være løst. Redusert toll for bearbeidede landbruksvarer er positivt for konkurransen og prisutviklingen på mat i Norge. Derfor er det en fordel at denne saken avsluttes og kan tas av agendaen mellom Norge og EU.

       Forhandlingene med EU innebærer små utfordringer sammenlignet med det konkurransepresset som vil komme knyttet til Agenda 2000 og de kommende WTO-forhandlingene.

       Internasjonalt er vi alt inne i en trend der råvareprisene går ned og konkurransen over landegrensene øker. Mens EU-landene åpner seg gradvis mot den internasjonale konkurransen, har Norge holdt igjen ved å beskytte næringsmiddelindustrien med høye tollsatser. Høye tollsatser gir også mulighet til å opprettholde høye priser for grønnsaksvarer.

       En reduksjon i tollsatsene vil føre til et sterkere press på industrien til å effektivisere seg. Når EU reduserer sine tollsatser betyr det at landbruket og næringsmiddelindustrien i EU øker sin konkurranseevne. Dette kan føre til økte prisforskjeller mellom EU og Norge når det gjelder landbruksprodukter, som i neste omgang vil medføre økt norsk grensehandel i Sverige, en grensehandel som er økende fra før av.

       En kan være fristet til å spørre: Når næringsmiddelindustrien i andre land effektiviserer seg, følger da vår egen industri med på dette for å kunne klare seg i konkurransen i fremtiden? Dessverre er svaret på dette nei. Flere undersøkelser foretatt av forskere ved BI og Statistisk sentralbyrå viser at norsk næringsmiddelindustri har hatt spesiell lav produktivitetsvekst, langt svakere enn det man har hatt f.eks i Sverige og hos andre viktige handelspartnere. Slik har det vært over en lengre periode på 20-25 år. Derfor er det viktig at denne industrien kjenner sin besøkelsestid. Hvis man ikke satser langt mer, f.eks gjennom å forsere egne effektiviserings- og rasjonaliseringsplaner og få mer igjen for hver krone som blir investert, kommer det til å få store negative konsekvenser for hele verdikjeden i matvaresektoren. Det er det som er sannheten. Ja, det burde være direkte uakseptabelt at Norges nest største industrigren har en stagnasjon i produktiviteten over så lang tid.

       Slik Fremskrittspartiet ser det, er grunnen til denne negative trenden ikke bare høye tollmurer og liten konkurranseeksponering, men at både kjøtt- og meierisektoren har vært gjennomregulert. Marginstudier som er foretatt siste året av alle ledd i verdikjeden for matvarer, viser at det er spesielt kjøttindustrien som har stått for store prisøkninger. Så det er nå tvingende nødvendig at bøndene tar tak i sin egen industri og sørger for en omfattende rasjonalisering.

       Politikerne har heller ikke stimulert til nytenkning. Det er stort sett bare Fremskrittspartiet som har fremmet forslag om å løse opp i reguleringer, og som har villet åpne for mer konkurranse internt i Norge.

       Når vår nye landbruksminister skal utforme Regjeringens landbrukspolitikk i tiden som kommer, så må det legges opp til radikale endringer. Det trengs bl.a nyetableringer og konkurranse for å få opp produktiviteten. Det er et « must » hvis landbruket skal overleve i fremtiden. Da må bonden ha en effektiv industri som evner å konkurrere i markedet.

Åsa Elvik (SV) : Eg synest ikkje det er spesielt komfortabelt at EØS-saka blir kjørt som hurtigtog gjennom Stortinget. Eg skjønte på murringa i salen, då Stortinget vart kalla inn til votering, at ein ønskte at det toget skulle ha gått endå fortare. Eg synest det er lite triveleg. Den strategien som vert brukt i forhold til EØS-saker, vil eg seie plagar meg, om det er ein parlamentarisk ordbruk. Og eg vil ikkje beklage den voteringa som Stortinget var nøydt til å gjere i stad i høve ei utsetjing av saka. Saka skulle ha vore utsett fordi ho er syltynn - reint fysisk. Det manglar ei utgreiing av dei moglege konsekvensane av at Stortinget godkjenner protokoll 2 og protokoll 3 til EØS-avtalen. Konsekvensane for norsk næringsmiddelindustri vil vere så alvorlege at eg rår SVs representantar til å stemme mot avtalen.

       Forhandlingene om protokoll 3 i EØS-avtalen har pågått i lang tid. Med unntak av de utspillene som kom fra svensk side i 1999, har det vært en prosess som relativt rolig har gått sin gang. Det var riktignok en pause da Norge forhandlet om EU-medlemskap i 1994, men det var nok fordi det var mange som syntes de hadde nok å bale med på det tidspunktet, om en ikke skulle ha denne type forhandlinger i tillegg.

       Det har etter hvert blitt et ganske omfattende problem når det gjelder behandlingen av EØS-saker i Stortinget, at de behandles skjematisk og uten særlig omfattende bakgrunnsmateriale. Det skjer også i denne saken. I mange spørsmål kan det sikkert være uproblematisk, men det er all grunn til å advare mot at en sak som denne blir lagt ut til behandling i Stortinget uten at den i realiteten er tilstrekkelig opplyst. Det er et faktum i dag.

       Proposisjonen er knapp, men også tidspresset som komiteen har vært utsatt for, har gjort det vanskelig å innhente tilstrekkelig relevant bakgrunnsmateriale og å kunne gjennomføre noen form for høring med berørte parter. Slik blir det gjerne når et flertall i salen ser det som umulig å vurdere de enkelte tillegg og endringer i EØS-avtalen på et fritt grunnlag. Når et spørsmål i realiteten avgjøres i EØS-komiteen, må en være beredt på å svelge unna, og da vil en ytterligere behandling i det norske storting ha forholdsvis liten verdi.

       Senterpartiet ønsker ikke omlegging av tollsatser i den retning protokoll 3 bidrar til. Målet er en liberalisering av handelen når det gjelder industrielt bearbeidede landbruksvarer. Vi ser på dette som problematisk i forhold til den omfattende næringsmiddelindustri vi har, som i stor grad er distriktsbasert, og som, i tråd med en liberalisering av handelen, har vært og vil være nødt til å gjennomgå strukturendringer. Dette er endringer som mange i denne salen ser med bekymring på, men som vil være uunngåelige med den retning som de endringene vi i dag inviteres til å debattere, tar.

       Matvaremarkedet er i endring. Stadig mer av produksjonen internasjonaliseres. Ferdigmatmarkedet endres og økes. Utviklingen innenfor den industrien som omfattes av RÅK-ordningen, viser at importen av denne type varer har økt kraftig bare de to siste årene. Det betyr at konkurransen i forhold til norsk næringsmiddelindustri har blitt sterkere. Samtidig ser vi begynnelsen til endringer i eierforhold og konserndannelse som kan få stor betydning videre for matvaremarkedet.

       Senterpartiet er av den oppfatning at det er i norsk interesse å opprettholde en næringsmiddelindustri som beholder en stor andel av markedet i Norge. Det er viktig både i forhold til industrien og i forhold til det norske landbruket. Presses råvareprisene ned, vil norsk landbruk i den desentraliserte fasongen vi i dag kjenner det, aldri kunne konkurrere med de europeiske landene. Det vet vi, og vi vet også at en slik utvikling vil gå ut over de minste brukene og det distriktsbaserte landbruket.

       Senterpartiet ser protokoll 3 i EØS-avtalen som et virkemiddel i de endringene vi nå ser i matvaremarkedet. Vi er bekymret for den dynamikken som ligger i avtalen. Protokollen har en klausul i § 2 som innebærer en årlig revisjon av tollsatsene. Noen vil kanskje si at det bare er et spørsmål om teknikk, men vi ser at liknende klausuler i EØS-avtalen bestandig har vært brukt til å føre avtalen et skritt videre i retning av liberalisering. Jeg tror ikke vi skal forvente noe unntak i forhold til denne bestemmelsen, selv om flertallet nok vil forsikre oss om noe annet.

       Når flertallet i dag vedtar protokoll 3, vil Senterpartiet understreke hvor viktig det er å opprettholde prisnedskriving i RÅK-ordningen. Senterpartiet mener at det må legges avgjørende vekt på å balansere avtalen i årene framover. Hvis ikke, vil en utpreget distriktsbasert næringsvirksomhet kunne tape stort. Denne protokollen må ses på som én bit av et langt større spørsmål, som handler om hvorledes en skal opprettholde produksjon og sysselsetting i viktige distriktsnæringer.

Statsråd Lars Sponheim : Regjeringen ber om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning om endring av EØS-avtalens protokoll 2 og 3 om bearbeidede landbruksvarer og andre landbruksvarer.

       Jeg konstaterer at komiteflertallet i sin innstilling gir sin tilslutning til Regjeringens forslag om endring av EØS-avtalens protokoll 2 og 3. Jeg er glad for at denne delen av EØS-avtalen nå endelig kommer på plass fra 1. januar 2002, og at de langvarige forhandlingene med EU omkring disse spørsmålene nå har kommet til en ende.

       Hovedformålet med protokoll 3 er å utjevne forskjeller i kostnader for produsenter av bearbeidede landbruksvarer som følge av ulikt prisnivå på jordbruksråvarer innen EØS-området. Dette er varer med frihandelsstatus. I praksis innebærer utjevningen at toll og eksportstøtte anvendes for å utligne prisforskjeller på jordbruksråvarer som inngår i ferdigvarene. Prisutjevning er et meget sentralt element i det landbrukspolitiske virkemiddelsystem som både skal sikre industrien like konkurransevilkår, og samtidig sikre avsetningen av jordbruksråvarer. Denne industrien er en betydelig avtager av landbruksråvarer.

       Dagens handelsregime for bearbeidede landbruksvarer reguleres gjennom protokoll 2 til frihandelsavtalen mellom Norge og EU fra 1973. I forhold til dagens regime vil protokoll 3 innebære et generelt kutt i tollsatsene inn til Norge og inn til EU på 3 %. For noen produkter er tollreduksjonen større enn det generelle 3 %-kuttet.

       For deler av næringsmiddelindustrien vil dette kunne innebære økt konkurranse på hjemmemarkedet. Samtidig vil muligheten for norsk eksport til EU-markedet forbedres for noen produkter. For norsk næringsmiddelindustri er det, uavhengig av protokoll 3, en klar utfordring å styrke sin posisjon både på hjemmemarkedet og på eksportmarkedet.

       Jeg vil understreke at det i forhandlingene om protokoll 3 har vært nær kontakt mellom myndighetene og næringsmiddelindustriens organisasjoner, jordbruksorganisasjonene og også enkeltbedrifter, der en løpende har vurdert EUs krav i forhold til industriens interesser. Organisasjonene har gitt uttrykk for at det er positivt at protokoll 3-avtalen har kommet på plass, og at den bidrar til å sikre langsiktige og stabile rammevilkår i forhold til handel med EU. Stortingets organer er også blitt løpende orientert.

       Jeg husker at da vi behandlet EØS-avtalen for en del år siden, ble det gitt 900 mill. kr til denne industrien, slik at man kunne rasjonalisere og effektivisere. Til tross for det viser alle undersøkelser at det har vært status quo, og det er meget bekymringsfullt. Dessuten er jo denne sektoren gjennomregulert, og bl.a. Konkurransetilsynet sier at alle reguleringsordningene og detaljreguleringen innenfor denne sektoren bidrar til å presse prisene oppover.

       Hvordan vil statsråden bidra slik at effekten av protokoll 3 og den økte konkurransen vi ser innenfor matvaresektoren, ikke skal slå mer negativt ut enn det som er nødvendig, for norsk næringsmiddelindustri?

Statsråd Lars Sponheim : På de områder vi nå snakker om, er det ikke alltid det blir like riktig å være for generell, fordi de ulike råvarepriser - også i forholdet mellom norske råvarepriser og råvarepriser i ulike land - nok har et veldig ulikt forløp. Selv om hovedtendensen fortsatt er en betydelig prisforskjell, har vi også råvareprisområder i Norge som har en kostnadsside som er ganske nær den samme kostnadsside som vi kan se i en del land rundt oss. Det gjelder ikke minst for grovere grønnsaker osv.

       Når det gjelder spørsmålet om det betydelige investeringstilskuddet som ble gitt midt på 1990-tallet, rett før folkeavstemningen omtrent - jeg mener å huske at jeg satt i finanskomiteen på den tiden, for øvrig sammen med presidenten, jeg tror det var høsten 1994 vi behandlet denne saken i stor hastighet - hører jeg industrien i dag fortelle meg at de 900 mill. kr var helt avgjørende for at store deler av denne industrien kunne være i stand til å møte de utfordringene som bl.a protokoll 3 representerer. For eksempel la Prior, som nå er inne i en veldig god utvikling når det gjelder kyllingprodukter til det norske markedet, avgjørende vekt på hva de 900 mill. kr i 1994 betød for mulighetene til å kunne ha den gode utviklingen som de nå representerer, og som vokser, og som i nær fremtid vil skaffe nye arbeidsplasser, ser det ut til, i bl.a. Hedstrøms hjemfylke Det ser vi også innenfor andre deler av denne industrien som nå er inne i en fase hvor de tar belastningen og rasjonaliserer veldig. Den bondeeide del av industrien legger ned anlegg, med de belastninger det alltid medfører, for å kunne få en mer rasjonell produksjon. Og jeg både håper og tror at dette vil kunne gi effekter framover i enda mer kostnadseffektiv produksjon av bearbeidede landbruksvarer.

Marit Arnstad (Sp) : Jeg vil nødig bidra til å forlenge debatten, men jeg har likevel et spørsmål jeg må få stilt statsråden. Det gjelder spørsmålet om hvordan RÅK-ordningen vil bli seende ut i tiden framover.

       Statsråden omtalte i sitt innlegg RÅK-ordningen som viktig. De endringene en nå gjør, omfatter jo ett av virkemidlene i RÅK-ordningen, nemlig tollsatsene. Så er det et annet virkemiddel i RÅK-ordningen som går på prisnedskrivning knyttet til innenlandske råvarer. Hvis en skal ha en mulighet til å være med på løpet framover, er det viktig at ordningen med prisnedskrivning kan bestå uendret. Kan statsråden forsikre oss om at det vil være tilfellet?

Statsråd Lars Sponheim : Det er rett at RÅK-ordningen er helt sentral for å kunne ta vare på en norsk næringsmiddelindustri, slik det har vært i fortid, og slik det må være i framtid. RÅK-ordningen betyr råvarepriskompensasjonsordningen, noe som innebærer at enhver industri i Norge eller i andre land skal få lov til å starte på den samme startstreken når det gjelder å kjøpe sine egne lands landbruksprodukter. Det skal ikke være slik at denne industrien skal ha en ulempe i form av den landbrukspolitikken som landet deres måtte bære. Det er prinsippene i RÅK-ordningen, og det er helt avgjørende for å ta vare på en næringsmiddelindustri som i økende grad, i og for seg helt uavhengig av den sak vi behandler i dag, opplever å få en økt konkurranse. Ikke minst har det sammenheng med at forbruksmønsteret vårt er slik at vi stadig mer bruker bearbeidede og enda mer bearbeidede landbruksprodukter, og i mindre grad kjøper landbrukets produkter direkte og bearbeider dem hjemme. Derfor opplever vi at vi stadig får nye konkurranseområder. Og helt sentralt og helt avgjørende, som representanten her gav uttrykk for, er prisnedskrivning, slik at norsk industri får en inngangspris i sin produksjon som gjør at de ikke har en ulempe. At de vil ha konkurranse på andre kostnadselementer i industrien, vil vi nok alltid måtte leve med, slik som i all annen norsk industri - lønninger, andre kostnader, skattesystemer og alt dette. Men det er nok en type konkurranse som også denne industrien i økende grad må tåle. Det gjør nok også at annet som det står om i denne saken, vil møte en mindre industribeskyttelse for den delen av konkurransen som handler om helt ordinære innsatsfaktorer i industri, uavhengig av landbrukets råvarepriser. Men prisnedskrivning er helt sentralt, og vil være det framover. Og det vil selvsagt Regjeringen arbeide for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

       (Votering, se side 1069)