Inge Lønning (H) (ordførerfor saken):

       Det er relativt sjelden utenrikskomiteen behandler utdanningspolitiske saker, men denne saken har en litt spesiell forhistorie. Det forholder seg slik at vi i Norges hovedstad i ganske mange år har hatt både en fransk skole og en tysk skole. Disse skolene har opprinnelig vært et tilbud til foreldre som er respektive fransktalende eller tysktalende og som av ulike grunner oppholder seg i Norge for kortere eller lengre tid. Derfor har disse skolene også hatt økonomisk støtte fra vedkommende land.

       Utviklingen har de senere år mer og mer gått i retning av at det er norske foreldre som gjør bruk av disse skoletilbudene, og grunnen til det ligger opp i dagen. Vi lever i en verden hvor internasjonalisering er et fremtredende trekk. Det er meget lett å forstå at norske foreldre kan finne at det er et godt tilbud til deres barn at de i tillegg til de kunnskaper som alle norske skolebarn skal få i de grunnleggende skolefag, også får den innsidefortrolighet med et annet lands språk og kultur som et slikt skoletilbud gir. Det er også grunn til å understreke at dette sett fra det norske samfunns synspunkt er en gevinst. Det er helt klart at det er i det norske samfunns interesse at det er en voksende andel av norske barn som gjennom sin skolegang har fått en slik fortrolighet med et annet lands språk og kultur.

       Den franske skolen har hatt betydelige økonomiske problemer i de senere år, og har derfor søkt om støtte i henhold til lov om private skoler. Den saken har tatt ganske lang tid i det norske system. Det henger sammen med at vi har en privatskolelov som stiller to krav til skoler som skal godkjennes for støtte etter privatskoleloven. De må enten være et religiøst eller livssynsmessig alternativ - det er denne skolen ikke - eller de må være et såkalt pedagogisk alternativ. Utdanningsdepartementet har hatt store problemer med å tolke loven dit hen at denne skolen kommer inn under kriteriet pedagogisk alternativ, til tross for at skolen jo har et markert annerledes opplegg enn den offentlige norske skolen. Man skulle for øvrig også tro at det å gi et opplæringstilbud på et annet språk, i seg selv er et pedagogisk alternativ til den norske offentlige skolen. Etter lang tid har man omsider forhandlet frem en bilateral avtale mellom den franske stat og den norske stat, som et stykke på vei imøtekommer det behov for økonomisk støtte som Den franske skolen i Oslo har.

       Det er gledelig at det er en samlet komite som står bak og anbefaler at denne avtalen godkjennes, og samtidig presiserer at man regner med at saker av denne art i fremtiden bør være vanlige utdanningspolitiske saker, og at det ikke er rimelig at man skal gå en så lang og tungvint vei som en mellomstatlig avtale for å løse så enkle problemer som dette. Derfor har også en samlet komite pekt på at når Regjeringen kommer til Stortinget med et varslet forslag om endringer i lov om private skoler, bør kriteriene utformes på en slik måte at man ikke støter på unødige tolkningsproblemer i fremtiden for å kunne imøtekomme de behov som man står overfor i denne sak. Derfor har en samlet komite understreket at den avtalen man gir sin tilslutning til, ikke må oppfattes slik at skolen er avskåret fra i løpet av de kommende fem år som avtalen gjelder for, å søke på ny om støtte etter privatskoleloven dersom dette blir mulig.

Trond Giske (A) : Dette er en sak som stammer fra Stoltenberg-regjeringens tid, og jeg er glad for at den nå finner sin løsning. At saken tok uforholdsmessig lang tid, skyldes verken departementet eller regjeringen, det skyldtes at Den franske skolen har brukt tid til å vurdere hvordan dette skulle løses, og det har også tatt tid å få til en avtale.

       Det er kjempebra om endringer i privatskoleloven kan føre til at denne type avtaler kan inngås uten at en må til Stortinget, at man kan finne praktiske og gode løsninger. Men på samme måte som den franske stat gir begrenset eller ingen støtte til norskundervisning eller norske skoler i Frankrike, må vi også stille spørsmål om hvilke skoler vi skal støtte i Norge. Hadde vi fulgt Høyres opprinnelige opplegg i denne saken, hadde norske elever fått et dårligere tilbud enn det de nå får, fordi nå får vi også til en ordning for norske lærlinger i Frankrike som gir flere mulighet til internasjonal erfaring. Det er kjempeflott at også norske elever kan gå på denne type skole og lære fransk, lære språk, men vi må ha et system som også sikrer at vi gir alle en mulighet til å lære fransk og tysk, disse grunnleggende språkene, også i den offentlige skolen.

       Jeg er som sagt veldig glad for at denne saken nå finner sin løsning, og at eventuelle endringer i privatskoleloven gjør at vi kan lage denne type avtaler med andre land om utveksling av elever og utveksling av støtte som gjør at langt flere elever og lærlinger får internasjonal erfaring og mulighet til å lære språk og kultur.

       Nesten alt er bra. Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at innholdet i det innlegget som nå ble holdt av tidligere utdanningsminister Giske, egentlig er noe helt annet enn det en enstemmig komite har sagt i innstillingen.

       Jeg må også få lov til å minne om at jeg reiste denne saken som interpellasjon i den tid da Giske var utdanningsminister, og hans velvilje var den gang, for å si det forsiktig, meget begrenset. For hans svar gikk ut på at vel kan det være bra at enkelte norske elever går i en skole som Den franske skolen, men de har nå tross alt best av å gå i den alminnelige norske fellesskolen, og derfor anså han ikke dette som noen prioritert oppgave.

       Det komiteen har sagt, er ikke at man i fremtiden skal inngå avtaler av denne art. Det komiteen har sagt, er at hvis man får en privatskolelov som har klare kriterier f.eks på linje med det den svenske lovgivning har, så vil skoler av denne art være en kategori av frittstående skoler som på en helt selvfølgelig måte kommer inn under de offentlige støtteordningene. Det er det nødvendig å presisere. Og det var en glede for meg at også Arbeiderpartiet i utenrikskomiteen sluttet seg til dette prinsippet.

       Dersom representanten Lønning tror at Arbeiderpartiet har endret sin privatskolepolitikk gjennom denne innstillingen fra utenrikskomiteen, tar han feil. Den politikken vi har på privatskoleområdet, står fast og er fullt i tråd med den tolkingen vi har av innstillingen fra denne komiteen. - Bare så det er presisert i debatten.

       Jeg håper jo at det fremdeles er kommunikasjon i Arbeiderpartiet mellom de ulike komitefraksjoner.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

       (Votering, se side 2352)