John I Alvheim (FrP) (komiteens leder og ordfører for sak nr. 18):

       St.meld.nr.31 har i grunnen en misvisende tittel. Undertittelen « Fra hus til hender » er nok mer treffende.

       Opprustingen av eldreomsorgen må fortsette, da det står meget tilbake før vi har en faglig god nok eldreomsorg, der den enkelte bruker ved behov får en individuell tilpasset omsorg og valgmuligheter. Dette understrekes da også og forsterkes av en enstemmig komite.

       Et økende antall eldre og en høyere levealder blant de eldre er tilsiktet utvikling som vi alle har ønsket og jobbet for, og må derfor ikke betegnes eller beskrives som et økonomisk problem for Kongeriket Norge. Dette skaper holdninger som rammer de svakeste av de eldre på en utilbørlig måte. Det økte antall eldre over 67 år er derimot en ressurs som samfunnet i liten grad utnytter, og det er for meg et tankekors at eldreomsorgen ikke betraktes som verdiskaping i samfunnet, men alltid får røde tall i samfunnsregnskapet.

       Den opprinnelige planen er fra før utvidet med 5.000 enheter til 29.400. Stortinget vil i dag vedta en ytterligere utvidelse med nye 5.000 plasser. Samlet vil kommunene ved utgangen av 2005 ha sluttført bygging eller oppgradering av 34.400 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Storsatsing er mulig, når det er politisk vilje.

       Gode bygninger er en forutsetning for omsorg på brukernes premisser. Eldreomsorgen vil i framtiden ikke bli preget av lange korridorer og åtte brukere pr. bad. Norsk eldreomsorg preges i dag av små enheter, lyse og trivelige, med gode sanitærforhold og - ikke minst - trivelige fellesarealer for måltider og samvær.

       Moderne bygningsmasse er en forutsetning for god omsorg og godt arbeidsmiljø. Når Stortingets vedtak av i dag er gjennomført, vil vi ha lagt et godt grunnlag for en god eldreomsorg i Norge. Men vi har bare lagt et grunnlag for det. Det er avgjørende viktig for en framtidig god eldreomsorg at dagens debatt ikke gir det inntrykk at ferdigstillelsen av Handlingsplan for eldreomsorgen medfører at politikernes oppmerksomhet kan flyttes bort fra eldreomsorgen.

       Gode bygg gir ikke alene grunnlaget for en god eldreomsorg. Nå må all fokusering rettes mot innholdet i eldreomsorgen. Det er ingen tvil om at her gjenstår mye arbeid. Og jeg er noe bekymret for framtiden. Regjeringen mente at bygging av 2.000 enheter var tilstrekkelig for å fullføre handlingsplanen. Det ville vært altfor lite, og Stortinget må derfor mer enn fordoble innsatsen for å fullføre nødvendig bygging. Samtidig legger Regjeringen opp til en kommuneøkonomi som langt fra vil tilfredsstille kommunenes behov for økonomisk utvikling, dersom en skal satse på kvalitet og innhold i eldreomsorgen. Regjeringen sier at den til våren skal komme med en egen stortingsmelding om innhold og kvalitet i tilbudet til de eldre. Det er bra.

       Regjeringen lider i dag et klart nederlag her i salen. Til og med regjeringspartiene innser at en bygging av 2.000 enheter er altfor lite.

       Jeg vil signalisere at Arbeiderpartiet vil bidra til at Regjeringens forslag vil lide samme ublide skjebne i Stortinget dersom ikke den kommende stortingsmeldingen om kvalitet og innhold offensivt tar innover seg eldreomsorgens behov og utfordringer.

       La meg særlig peke på en av Arbeiderpartiets merknader i innstillingen. Denne berører det faktum at det i mange av pressområdene er mangel på egnede tomter til bygging av bl.a omsorgsboliger. Arbeiderpartiet vil gjøre noe med det. Vi vil etablere en låneordning gjennom Husbanken hvor kommunene kan få rente- og avdragsutsettelse på lån til tomtekjøp. Det er fremmet et Dok.nr.8-forslag om dette i Stortinget. Det er viktig at dette forslaget får tilslutning.

       Vi er ikke så optimistiske med hensyn til tempo som Regjeringen og komiteens flertall. Presset i byggebransjen og mangel på tomter tilsier bl.a at vi burde la etternølerne få mulighet, ut fra individuelt fastsatte frister, til å søke og ferdigstille fram til 2007.

       Et av de temaene som oftest diskuteres når eldreomsorgen står på dagsordenen, er spørsmålet om hvorvidt heldøgns omsorg og pleie bare kan gis forsvarlig i sykehjem. Det var jo også representanten Alvheim sterkt inne på i sitt innlegg. Flertallet slår fast at utvidelsen av antall enheter fra 2.000 til 5.000 enheter utelukkende skal komme i form av sykehjemsplasser. Arbeiderpartiet er enig i at utbyggingen av de siste 5.000 enhetene i hovedsak skal være sykehjemsplasser, men vi mener at det må være et større rom for de kommuner som ønsker å satse på å gi heldøgns omsorg og pleie på andre måter enn å bygge sykehjem. For noen kommuner vil det fortsatt være riktig med omsorgsboligsatsing. Derfor går vi inn for en fordeling av de 5.000 plassene med 70 % til sykehjemsplasser og 30 % til omsorgsboliger tilrettelagt for å kunne gi heldøgns omsorg og pleie.

       Jeg skal innrømme at jeg selv har vært i tvil om hvorvidt heldøgns omsorg og pleie kan ytes på en faglig god måte utenfor sykehjem. Derfor har jeg i vår tatt meg tid til å reise rundt for å se på noe av det som er bygd gjennom handlingsplanen. Jeg har latt meg imponere over mange nye og fine omsorgsboliganlegg, med tilstedeværende bemanning hele døgnet. Jeg føler meg derfor trygg på vårt standpunkt i dette spørsmålet.

       Denne debatten omfatter også Dok.nr.8:114 om bemanningsplaner ved landets sykehjem. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg har vært skeptisk til forslaget om å lage bemanningsnormer. Denne skepsisen har sitt grunnlag i særlig to forhold: For det første den åpenbare fare som ligger i at bemanningsnormen i praksis blir en minstenorm. Det vil bety at bemanningen legges opp i henhold til en norm og ikke i henhold til brukernes behov for pleie og omsorg. For det andre bekymrer det meg dersom en slik norm bare blir gjeldende for sykehjemmene. Faren er stor for at mange kommuner da blir tvunget til å bygge ned den hjemmebaserte omsorgen for å kunne tilfredsstille normen på sykehjemmet, til tross for at kommunen eventuelt ut fra en samlet vurdering på faglig grunnlag helst ikke ville bygge ned den hjemmebaserte omsorgen. En slik nedbygging vil da også i neste omgang øke presset nettopp på sykehjemmet. Jeg skal likevel innrømme at jeg etter hvert også ser at bemanningsnormer kan ha sine positive effekter.

       Jeg deler synet til mange av høringsinstansene i denne saken. Både Lægeforeningen, Sykepleierforbundet og Norsk Helse- og Sosialforbund gir uttrykk for at bemanningsnormer kan være en nødvendig brekkstang for å få på plass nødvendig bemanning. Jeg er derfor glad for at en samlet komite ber Regjeringen om en bred utredning av hvilke alternativer som vil være aktuelle for å sikre en tilstrekkelig rekruttering til og bemanning i pleie- og omsorgstjenestene, herunder eldreomsorgen. Komiteen gjør det klart at denne utredningen også må omfatte spørsmålet om bemanningsnormer. Her må Regjeringen gjøre et grundig arbeid, og vi i Arbeiderpartiet vil ikke i dag avvise at vi kan gå inn for å etablere slike normer.

       Jeg mener at dagen i dag er en merkedag for Stortinget. Det var mange som uttrykte skepsis til hvorvidt det var mulig å gjennomføre Handlingsplan for eldreomsorgen da den ble vedtatt i 1997. Det har vi greid, og vel så det. Nå står norsk eldreomsorg overfor nye utfordringer. Hvis vi vil, så greier vi dem også.

       La meg avslutningsvis ta opp det forslag Arbeiderpartiet har fremmet i innstillingen.

       Elisabeth Røbekk Nørve (H) : St.meld.nr.31 setter et verdig punktum for avslutningen for Handlingsplan for eldreomsorgen. Målet om å bygge opp heldøgns pleie- og omsorgsplasser tilsvarende 25 % av befolkningen over 80 år er nådd. Dekningsgraden er med Regjeringas forslag 31,6 %, der dekningen utover 25 % er en buffer fordi omsorgsboliger varierer med hensyn til omfanget av pleie og omsorg.

       Høyre og Regjeringa er glad for at dekningsgraden er styrket gjennom den avtalen regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har inngått om å gi tilsagn om ytterligere 3.000 nye sykehjemsplasser. Det betyr en økning totalt sett på 5.000, som har fått en bred tilslutning i innstillinga.

       Det har vært viktig for regjeringspartiene å avslutte handlingsplanen på en god måte. Handlingsplanen var ment som et løft i eldreomsorgen, og ikke som en permanent tilskuddsordning til kommunene. Den brede enigheten som framkommer i denne innstillinga, er en verdig avslutning på et løft som også ble startet av et samlet storting.

       Handlingsplanen har resultert i en kraftig opprustning og modernisering og en betydelig vekst i kapasiteten, både på personellsiden og når det gjelder sykehjem og omsorgsboliger. Opprustninga har ført til en langt bedre kvalitet på sykehjemmenes bygningsmasse.

       I meldinga fra Regjeringa går det fram at hele 45 % av sykehjemsplassene enten vil være nybygg eller modernisert boligmasse. Avtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vil gjøre denne prosenten enda høyere. Sykehjemsutbygginga har som forventet holdt tritt med utviklinga av antall eldre over 80 år.

       Når de ytre rammene nå snart er på plass - når « snekkeren har gått hjem », som sosialministeren liker å si - må kvalitet og innhold stå i fokus. Tida vil da være inne for å sikre kvalitet i form av trygge og gode pleie- og omsorgstilbud og arbeidsplasser.

       En del pasienter kan etter lengre sykehusopphold rehabiliteres tilbake til egen bolig eller til selvhjelp på et lavere nivå enn i sykehjem. I den sammenheng mener Høyre og Regjeringa at behovet for aktivisering, rehabilitering og opptrening må sterkere inn i sykehjemmenes tilbud.

       Høyre og Regjeringa mener det er viktig at bemannings- og tjenestetilbudet i sykehjem ikke ses uavhengig av tilsvarende tilbud i eget hjem og i omsorgsboliger der den enkelte ønsker det. En fast bemanningsnorm eller statlig godkjenning av bemanningsplaner svarer dårlig til den brukerorientering og tilpasning til enkeltmenneskets behov som Regjeringa ønsker å legge til rette for i pleie- og omsorgstjenesten.

       Bemanningsnormer, godkjenninger, kan fort bli brukt som maksimumsnorm der behovet permanent eller i perioder er større enn normen. Forholdet til individuell tilpasning og saksbehandling etter helse- og sosiallovgivninga bør tas med i en slik vurdering for å kunne gi den enkelte pleietrengende et pleie- og omsorgstilbud som er individuelt tilpasset. Det betyr at bemanningsnormen må være fleksibel og kunne tilpasses både sykehjem og den øvrige pleie- og omsorgstjenesten.

       Regjeringa har signalisert at den vil sette ned et lovutvalg med sikte på å harmonisere helse- og sosiallovgivninga i tråd med tidligere ønske fra Stortinget. For å unngå å gripe inn i kommunenes mulighet til å utnytte og sette inn ressurser der de gir størst effekt, vil flere forskjellige organisasjonsmodeller bli vurdert. Komiteens flertall ber derfor Regjeringa i den varslede stortingsmeldinga om kvalitet i eldreomsorgen å utrede hvilke alternativ som vil være aktuelle for å sikre en tilstrekkelig bemanning i pleie- og omsorgstjenesten.

       Pasienter i sykehjem har varierende pleiebehov, og pleietyngden i sykehjemmene har økt. Økninga i antall demente bidrar til at mange eldre i dag er svært pleie- og omsorgstrengende. Bemanningssituasjonen og organiseringa innen pleie- og omsorgssektoren er svært viktig for arbeidstakerne og deres arbeidssituasjon. Til tross for at bemanningsfaktoren har økt, er det fremdeles udekkede behov i mange kommuner. Regjeringa vil derfor legge til rette for ytterligere personelløkning gjennom vekst i kommunenes frie inntekter. Det er derfor å håpe at årets lønnsløft vil bidra til å rekruttere flere til pleie- og omsorgsyrket.

       Når Handlingsplan for eldreomsorgen nå endelig avsluttes, blir slagordet videre « Fra hus til hender ». Den bebudede kvalitetsreformen fra Regjeringa skal bidra til bedre grunnbemanning, flere hender i arbeid og økt kvalitet.

       Kvalitetsreformen har som mål å bidra til bedre arbeidsmiljø og trivsel, mindre slitasje og dermed redusert sykefravær blant de ansatte, og sist, men ikke minst et bedre pleie- og omsorgstilbud til brukerne.

Sigbjørn Molvik (SV) : Stortingsmeldinga om Handlingsplan for eldreomsorgen handler om både fortid, nåtid og framtid. Jeg vil i all hovedsak konsentrere meg om framtida i dette innlegget.

       Når det gjelder det som har skjedd så langt fra Stortinget vedtok handlingsplanen for eldreomsorg, er det SVs oppfatning at det krafttaket som den gang ble tatt, var nødvendig. Derfor tok også et samlet storting ansvar for det løft som handlingsplanen var, der statens ansvar også for kostnadene var en del av planen.

       SV erkjenner at den videre utbygging av boenheter på 2.000 nye plasser som Regjeringa forslo, er for liten. Vi legger derfor til grunn det anslaget som fylkesmennene har gjort på 5.000 nye enheter. Dette er også det tallet som en nesten enstemmig komite nå har samlet seg om.

       Det er noe uenighet om hvilken type plasser disse 3.000 ekstra skal være. For SVs del er vi opptatt av at dette skal være plasser som er tilrettelagt for heldøgns pleie og omsorg, fordi det er her behovet er størst. Samtidig er vi opptatt av at kommunene skal kunne ha en mulighet til å utvikle disse plassene for heldøgns pleie og omsorg på en måte som er mest hensiktsmessig i den enkelte kommune. Derfor er SV uenig med flertallet, som består av regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, som vil avgrense dette til kun å være sykehjemsplasser. Likevel er det slik at i spørsmålet om hva som er nødvendig å gjøre når det gjelder bygninger og boenheter, er det relativt stor enighet i Stortinget.

       Så over til framtida. For SV blir det aller viktigst å sikre en betydelig bedre kvalitet i det pleie- og omsorgstilbudet som skal gis, enten det nå skjer i sykehjem, i omsorgsboliger eller i den hjemmebaserte omsorgen. Derfor er det bra at Regjeringa nå varsler en ny stortingsmelding som skal komme neste vår, og som skal inneholde et nytt utviklingsprogram for bedre kvalitet og enklere ordninger. Dette kommer til å bli et stort og svært krevende løft. Mange eldre og pleietrengende har riktignok gode tilbud i sine hjemkommuner, men vi vet også at for mange er situasjonen alt annet enn god. Mangelen på mange nok og godt nok kvalifiserte ansatte i pleie- og omsorgssektoren gjør hverdagen tung og vanskelig, ja til dels uverdig både for ansatte og for brukerne. SV aksepterer ikke forhold i eldreomsorgen der eldre og syke ikke får tilstrekkelig med mat og drikke, der de må bli liggende til langt på dag eller må gå til sengs tidlig på ettermiddagen, eller der mulighetene til toalettbesøk og personlig hygiene langt fra er gode nok, for ikke å snakke om det behovet for personlig kontakt og omsorg mange eldre og pleietrengende har, men som på grunn av lav bemanning og en stresset arbeidsdag ikke blir godt nok ivaretatt. Alle partier i komiteen er enige om at tiden er inne til å gjennomføre tiltak som kan bedre disse forholdene, og da kommer vi ikke utenom bemanningen. Slik SV ser det, dreier dette seg i all hovedsak om folk og hender til å gjøre jobbene. Da snakker vi om flere folk og godt kvalifiserte folk. Klarer vi ikke nå raskt å gjøre noe som monner når det gjelder rekruttering og bemanning til denne sektoren, kan vi om kort tid komme til å oppleve en verre krise i eldreomsorgen enn vi noen gang har hatt. SV ser derfor med forventning fram til en handlingsplan for rekruttering som skal komme fra Regjeringa etter bestilling fra Stortinget. Dette haster, og SV forventer at dette arbeidet har svært høy prioritet i Regjeringa.

       Et annet viktig tiltak som etter SVs mening må settes i verk, er et langsiktig og systematisk arbeid for å heve kompetansen og gi muligheter for etter- og videreutdanning i pleie- og omsorgsyrkene. Spesielt er det stort behov for kompetanseheving på alle plan når det gjelder pleie og omsorg av demente. Dette er også alle partier enige i.

       Regjeringa varsler, som jeg sa, en stortingsmelding våren 2003, som skal inneholde et utviklingsprogram for bedre kvalitet og enklere ordninger. Dette syns SV er bra, i likhet med alle de andre partiene. Jeg kunne nevne flere ting: Forskrifter til sosialhelsetjenesteloven og prosjektet for ledelses- og kvalitetsutvikling i samarbeid med KS er eksempler på dette.

       Ett tiltak som SV er noe usikker på om er det mest hensiktsmessige, er spørsmålet om å innføre bemanningsnormer. Vi frykter at en fast bemanningsnorm kan bli et hinder for en bemanning som er godt tilpasset de enkelte brukernes behov. Derfor vil vi gjerne, i likhet med et stort flertall i komiteen, ha dette spørsmålet utredet.

       Så langt er det altså stor politisk enighet i Stortinget om behovet for økt kvalitet og til dels også om hvilke virkemidler som må tas i bruk. Men så er det slutt på den politiske enigheten. Når det kommer til den politiske viljen til å forplikte seg i forhold til de kostnader som denne kvalitetsreformen fører med seg, skiller partiene lag.

       SV er ekstremt opptatt av at Stortinget også må ta det økonomiske medansvaret for de reformer og forbedringer dette stortinget vedtar, og som andre skal gjennomføre. Den beste og eneste måten å gjøre det på, er å sørge for at norske kommuner som skal gjennomføre denne reformen på vegne av oss her i denne salen, blir satt økonomisk i stand til å gjøre det. Alt annet er uansvarlig, slik SV ser det.

       Derfor har SV ved behandlinga av denne stortingsmeldinga om eldreomsorgen og Dok.nr.8-forslaget om bemanningsnormer tydeliggjort at vi også vil ta det økonomiske ansvaret for de store løft dette betyr ute i kommunene. Det hadde vært et gledelig brudd med en praksis som har skapt mye frustrasjon ute i kommunene, om Stortinget denne gangen allerede nå hadde gitt klare signaler om å stille opp også med penger når reformen skal gjennomføres. Men det er på dette punktet flertallet i Stortinget svikter fundamentalt.

       Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet unndrar seg konsekvent alle forpliktende formuleringer og forslag som gjelder kostnadene knyttet til den forbedringa av eldreomsorgen som alle sier er nødvendig. Ikke bare er dette uansvarlig politikk, det er også en politikk som er egnet til å skape forventninger ute blant folk knyttet til en reform som skal komme, men som så i neste omgang blir snudd til en gedigen skuffelse fordi stortingsflertallet ikke er villig til å betale prislappen. Dette er en type politikk som SV ikke vil være med på. Vi er skuffet over at regjeringspartiene ikke tar det nødvendige ansvar for at Stortinget nå slutter med denne praksisen, som bare er egnet til å skape politikerforakt.

       Men dette er antakelig en direkte følge av det opplegget for kommuneøkonomien som regjeringa Bondevik har lagt fram. Det er fra Regjeringa sjøl uttalt at dette opplegget vil føre til dårligere velferdstilbud i mange kommuner. Men hvis det er det Regjeringa ser for seg, burde den etter SVs oppfatning kanskje latt være å komme med en stortingsmelding som gir signaler og forventninger om et bedre velferdstilbud.

       Enda mer skuffet blir jeg av Fremskrittspartiet i denne saka. Det partiet som kanskje framfor noen andre har prøvd å framstå som de eldre og pleietrengendes parti, driver etter SVs oppfatning et dobbelt bokholderi som til syvende og sist rammer de svakeste. Fremskrittspartiet er med på alle formuleringer og forslag i denne saka som understreker hvor viktig det er med en verdig og anstendig standard på pleie- og omsorgstjenestene, og det er bra. SV er glad for at det er en brei politisk oppslutning om det.

       Men også Fremskrittspartiet hopper av i svingen når det kommer til spørsmålet om å betale regninga. Så vet jeg veldig godt at Fremskrittspartiet har en annen modell for finansiering av eldreomsorgen enn resten av partiene her på Stortinget: den statlige stykkprisfinansieringa. Jeg respekterer det. Men så lenge et solid stortingsflertall har bestemt at pleie- og omsorgstjenestene skal være et kommunalt ansvar, må også Fremskrittspartiet ta ansvaret for at kommunenes økonomi er slik at kommunene kan gi det gode tilbudet partiet vil ha. Noe annet er en stor ansvarsfraskrivelse - ja, verre enn det. Når partiet ikke vil styrke kommuneøkonomien fordi de vil ha en annen finansieringsmodell, er det ikke rådmenn, ordførere og kommunepolitikere som blir rammet. Nei, det er nettopp de svakeste av innbyggerne i kommunene, de eldre, de funksjonshemmede, de syke og pleietrengende.

       Fremskrittspartiet hadde sjansen i forliket med Regjeringa om revidert, men benyttet den ikke. Tvert imot uttalte representanten Per Sandberg fra Fremskrittspartiet i en annen debatt her i formiddag at den lille økninga som ligger i forliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet når det gjelder kommuneøkonomien, skjedde mot Fremskrittspartiets vilje. Dette er å svikte de svake gruppene Fremskrittspartiet stadig hevder å representere.

       Så vil jeg til slutt ta opp de forslag SV har fremmet alene eller sammen med andre i de to sakene vi nå behandler.

       Alle parti utanom Senterpartiet summerer opp at ein til saman vil gå inn for 5.000 omsorgs- og sjukeheimsplassar for å avslutte handlingsplanen for eldre. Eg trur det er eit såkalla nederlag som sosialministeren lett ber.

       Målsetjinga var at det skulle vere 25 % eineromsdekning. Det kan vere ulikt syn på om det er nok, men det er iallfall ingen tvil om at slik dei fleste på Stortinget reknar grunnlaget for denne dekninga, med både omsorgsbustader og sjukeheimsplassar, er det godt overdekt allereie i Regjeringa sitt framlegg, og det vert ytterlegare forbetra med kompromisset på Stortinget. Det meste av dette skal vere sjukeheimsplassar, og ein skal syte for ei utjamning kommunane imellom, slik at alle kjem på om lag same nivå, tilpassa lokale tilhøve.

       Senterpartiet har eit avvikande framlegg, som går på at alle dei resterande 9.300 godkjende søknadene pr. 1. oktober 2001 får finansieringstilsegn. Dette tek ikkje i vare punktet om utjamning mellom kommunane, som har vore eit sentralt element, og det vil såleis føre til at ulikskapen held fram.

       Etter at denne bureforma er fullført, er det viktig å ta skikkeleg tak i innhaldet i eldreomsorga. Eg deler ikkje Framstegspartiet sitt syn, at omsorgsbustader ikkje kan innebere fullverdig heildøgnspleie. Det kjem an på bemanninga. Eg vil også streke under at desse oppslaga vi av og til ser, om kor veldig negativt det er innan eldreomsorga enkelte plassar, kan verke til at ein får eit bilete av at det stort sett er elendig. Eg synest det er viktig å slå fast at i det vesentlege har vi folk både i leiande og vanlege jobbar innan eldreomsorga som gjer ein god jobb, og dei medieframstillingane som vert gjorde, kan av og til verke urettferdige.

       Det er likevel nok å ta fatt i, og det gjer Samarbeidsregjeringa, som har varsla at alt våren 2003 kjem ho attende til Stortinget med ei eiga melding med ein fullstendig status for situasjonen i norsk eldreomsorg og eit nytt handlingsprogram for kvalitet i omsorgstenesta. Der vil ho m.a. også kome med ei vurdering av bemanningsnorm eller ikkje, slik det går fram av komiteen si tilråding i samband med Dok.nr.8:114. Kristeleg Folkeparti vil ikkje drage konklusjonar no, men eg vil vise til at det på fagleg hald er ulike syn på om det skal vere bemanningsnorm eller ikkje.

       Til slutt vil vi frå Kristeleg Folkeparti si side streke under følgjande: Det vert satsa over 30 milliardar kr på bygningar. Det har vore ei stor og krevjande fellesoppgåve som storting og regjering har løyst i fellesskap. Det neste vert, som fleire har vore inne på, å sikre ein kommunal økonomi som gjer ein i stand til å drive omsorga på ein kvalitetssikker måte. Dei fleste av oss ser at di fleire økonomisk tunge reformer som vert vedtekne, di trongare vert det økonomiske handlingsrommet for kommunane, anten ein har vore for eller mot reformene. Det vert ei stor fellesoppgåve for alle å løyse dette. Men med tilvising til debatten tidlegare i dag, og med tilvising til eit par tidlegare innlegg frå Arbeidarpartiet og SV, er det dokumentert at den kommuneøkonomien som Regjeringa i samarbeid med Framstegspartiet har handla seg fram til, er minst like god som det Arbeidarpartiet har forfekta, sjølv om noko anna har vorte påstått. Spørsmålet er kva ein legg inn som skal dekkjast av kommuneøkonomien.

       Lat meg som nyleg avgått kommunepolitikar likevel også leggje til at dette kan vere bra, men det er på ingen måte nok, med dei store oppgåvene som kommunane har i framtida. Det vert ein kjempejobb, uansett utgangspunktet i dag, innafor ansvarlege rammer å syte for det lyftet som må til for at kommunane skal løyse denne og andre oppgåver. Ein må gjere det innafor ei ramme, og ein må gjere det med kalkulator. Skal vi operere som politikarar utan kalkulatorar og seie ja til alle tiltak, kjem vi i alle fall i vårknipe, sjølv om det er haust.

Ola D Gløtvold (Sp) (ordfører for sak nr. 19):

       Som saksordfører for Innst.S.nr.258, jf. Dok.nr.8:114, skal jeg redegjøre litt for den først. Innstillingen gjelder et forslag fra representantene Alvheim og Nesvik der det bes om at Regjeringen legger godkjenningsmyndigheten for bemanningsplaner ved landets sykehjem til Helsedirektoratet, slik at pleietrengende sykehjemsbeboere sikres et faglig forsvarlig nivå på bemanningen, uavhengig av bosted.

       En samlet komite minner om at sosialkomiteen ved flere anledninger har påpekt at bemanningen i pleie- og omsorgssektoren er av avgjørende betydning for nivået og kvaliteten på tjenestene. De pleie- og omsorgstrengende har som et minimum krav på å få dekket sine primære behov, som f.eks mat og drikke, hygiene, mosjon og en akseptabel døgnrytme. Dessverre avdekkes det for ofte at institusjonsbeboere til og med lider av uttørring og underernæring.

       Utbygging av den hjemmebaserte omsorgen, tilbudet om omsorgsboliger og en sterk vekst i antall innbyggere over 80 år gjør at de som i dag er, og de som i morgen blir, sykehjemsbeboere, jevnt over har et større behov for både medisinsk behandling, pleie og omsorg enn hva som var tilfellet for bare kort tid siden.

       En samlet komite mener også at behovet for aktivisering, rehabilitering og opptrening må sterkere inn i sykehjemmenes tilbud og tjenesteopplegg. Dette er viktig ikke minst fordi sykehusene i dag har en tøff utskrivingspraksis, og det er mange som må innom sykehjemmene i kortere eller lengre tid etter at de har vært behandlet på sykehus. En styrking av bemanningen vil også gi eldre på korttidsopphold en mulighet for tilbakeføring til eget hjem på en bedre måte. En slik rehabilitering har klare positive sider både velferdsmessig og økonomisk, mener en samlet komite.

       Bemanningssituasjonen og organiseringen innen pleie- og omsorgssektoren er etter komiteens mening også svært viktig for arbeidstakerne og deres situasjon. Dagens forhold fører ofte til sykmeldinger, utbrenthet/uførhet og « flukt » fra pleie- og omsorgsyrket. Det er også grunn til å merke seg at manglende rekruttering preger dette området i dag, og det avspeiler seg klart bl.a i synkende interesse for utdanning til disse yrkene både på videregående nivå og høgskolenivå.

       I innstillingen ber et flertall i komiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, om at Regjeringen i den varslede stortingsmeldingen om kvaliteten i eldreomsorgen, som skal legges fram første halvår i 2003, utreder hvilke alternativer som vil være aktuelle for å sikre en tilstrekkelig bemanning i pleie- og omsorgstjenestene. Denne utredningen må også omfatte spørsmålet om bemanningsnormer både når det gjelder sykehjem og den øvrige pleie- og omsorgstjenesten knyttet til forskjellige organisasjonsmodeller. Denne utredningen skal også omfatte godkjenningsordninger og godkjenningsmyndighet. Dette er viktige områder som det er stort flertall for.

       Alle i komiteen er enige med forslagsstillerne om at de pleietrengende sykehjemsbeboerne må sikres et faglig forsvarlig nivå bl.a når det gjelder bemanningssiden. Men det er ikke bare å sette bemanningsnormer og lage godkjenningsordninger med eventuelle sanksjonsmuligheter som er løsningen. Derfor ber også komiteens flertall om at dette forslaget blir vedlagt protokollen, og går ikke inn på realitetene i forslaget.

       Det er også slik, som bl.a representanten Molvik nevnte, at det er viktig å styrke økonomien om en skal kunne øke nivået og kvaliteten innen pleie- og omsorgssektoren. Det gjelder også å øke den medisinske oppfølging og behandling innenfor sykehjemsområdet, og det tilsier at både legedekningen og pleie- og omsorgsbemanningen må styrkes hvis det skal bli en bedring ved våre sykehjem.

       Det en imidlertid kan merke seg, er at vi skiller lag når det kommer til en mer forpliktende formulering på økonomi. Senterpartiet og SV ber Regjeringen foreta en grundig beregning og konsekvensutredning av hva en tilfredsstillende bemanningsnormering og en nødvendig kompetanseheving innen pleie- og omsorgssektoren generelt, og for sykehjemmene spesielt, vil bety i økte kostnader for kommunene. Tallmaterialet og forslag til hvordan dette skal dekkes økonomisk, ber vi om skal legges fram i forbindelse med den bebudede meldingen om eldreomsorgen og omsorgstjenestene i første halvår 2003. Dessverre følger verken Arbeiderpartiet eller Fremskrittspartiet opp dette, selv om de i merknads form er i nærheten av slike ønsker. Jeg synes det ville ha vært riktig om vi hadde fått på bordet tallmateriale som viser hva økt kvalitet for en gangs skyld koster. Det hadde vært å konkretisere og få et realistisk og forpliktende dokument på bordet, i stedet for fortsatt kanskje å få veldig mange fine formuleringer og gode ønsker, men ikke nok forpliktende forhold, slik vi må ha her i Stortinget hvis vi skal følge opp vårt pålegg til kommunene for å få økt kvalitet.

       Så litt over til handlingsplanen for eldre. Eldrereformen har vært viktig, og det har vært en eldrepolitisk dugnad, slik Senterpartiet foreslo før reformen ble vedtatt i 1998. Men prognosene og behovsanalysene var for lave. Handlingsplanen har vært utvidet, først med 9.000 plasser, så fikk vi en utvidelse i fjor ved at søknadsfristen ble forlenget til 1. oktober sist høst, og etter den siste fordelingen - på grunnlag av søknadene som forelå - står 9.300 plasser igjen på søkerlisten.

       Regjeringens svar på dette er at det skal bygges 2.000 plasser. Etter forliket med Fremskrittspartiet blir det 3.000 plasser i tillegg. Likevel gjenstår 4.300 plasser, som ikke vil finne sin løsning innenfor reformens rammer og finansieringsordninger.

       Både Regjeringen og en samlet komite understreker kommunenes ansvar og frihet til selv å utforme sine bo- og tjenestetilbud ut fra lokale forhold, i forhold til innbyggernes behov og i samarbeid med den enkelte bruker. Forventningene både hos kommunene og hos brukerne har vært store, men disse forventningene blir til en skuffelse for nesten halvparten, på grunnlag av de søknadene som ligger inne nå.

       Eldreplanens målsetting er nådd, sies det i meldingen. Jeg mener at den ikke er det, når 4 300 plasser ikke blir realisert. Alle fylker har vekst i aldersgruppen over 80 år. Det er kommunale variasjoner, men det er likevel slik at ca 200 søkerkommuner viser til at det er lokale behov som ikke er dekket, og disse lokale behovene bør tas på alvor. Istedenfor å la kommunene få anledning til å følge opp sine planer, blir altså 4 300 plasser strøket av søkerlisten.

       Behovet vil øke. Vi vet at aldersutviklingen framover gjør at vi får enda flere 80-åringer og de som er eldre. De tallene kjenner vi alle ut fra det som også står i meldingen. Utskriving fra sykehusene og spesialisthelsetjenesten betyr at sykehjemmene også vil være aktuelle arenaer for å plassere folk på overvåking, medisinsk oppfølging og rehabilitering, og det skaper også økt behov for sykehjemsplasser, nærmest på sykestuenivå.

       Valgmulighetene for den enkelte eldre og omsorgsplasstrengende har det også vært fokusert på her i denne salen ved at den enkelte eldre og omsorgstrengende skal kunne velge vertskommune og bosted, men da må det være en plasskapasitet som gir rom for dette, ellers blir det bare talemåter. Alle sier vi at vi skal ha den valgfriheten, men hva gjør vi med den? Det er skuffende at bl.a. Fremskrittspartiet, som ønsker å framstå som eldrepolitikkens garantister, ikke er med på en større etterkommelse av de søknadene som ligger inne nå. Det viser seg at det verbalt er gode formuleringer, men realitetene gjennom forslagene viser at det ikke er oppfølging og ansvar i forhold til å løse de problemene som ofte blir påpekt, og med rette. Da er det betimelig å antyde at det er et svarteper-spill som er ute og går her. Kommunene sitter igjen med skylden. Men Stortinget tar heller ikke sitt ansvar. Jeg trodde også at Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti skulle være med på en bedre dekningsgrad. Ikke minst er jeg skuffet over Kristelig Folkeparti, som stod sammen med oss i fjor vår med klare formuleringer om hvordan utbyggingsbehovet og målet for pleie- og omsorgsplasser skulle oppfylles.

       Når Regjeringen kommer med sitt tilsvar på 9 300 søknader ved å etterkomme 2.000, er det oppsiktsvekkende og må kunne betegnes som et uhørt svar på kommunenes behov og søknadsframlegg. Regjeringen lider riktignok nederlag ved at også deres egne går imot det forslaget som fremmes i meldingen, men det er likevel slik at resultatet betyr noe for dem som trenger plasser og omsorgsbehov, og det uteblir. Da er det en mager trøst at det er et politisk nederlag for en regjering som her har lagt fram en for dårlig melding, etter min mening.

       Bemanningsbehovet må jeg i tilfelle komme tilbake til, men det er helt klart at vi også trenger flere folk enn det Regjeringen legger opp til i denne meldingen.

       Jeg fremmer til slutt de forslag som Senterpartiet har lagt fram.

       Nå sluttføres handlingsplanen, og jeg er glad for at det er en bred oppslutning også om denne avslutningen. Men det betyr ikke at vi skal avslutte arbeidet med norsk eldreomsorg. Nå er det tid for å skifte hovedfokus fra bygninger og årsverk til kvalitet og innhold i tjenestetilbudet - « Fra hus til hender », som vi satte som undertittel på meldingen.

       I perioden 1998-2001 er pleie- og omsorgstjenesten tilført 13.000 nye personellårsverk, og det samlede tilbudet av aldershjem, omsorgsboliger og sykehjem har økt med 10 850 boenheter. Både bemanning og botilbud er bygd ut raskere enn veksten i antall eldre innbyggere.

       Fortsatt er nærmere halvparten av prosjektene under bygging og vil bli tatt i bruk de nærmeste fire år. Når sluttresultatet av handlingsplanen skal vurderes, må vi derfor se helt fram til 2005. En prognose for sluttresultatet i 2005, før de siste 5.000 boenhetene er fordelt, angir en samlet dekning på 31,6 institusjonsplasser og omsorgsboliger pr. 100 innbyggere over 80 år, mot 26,4 da handlingsplanen startet. Samtidig vil nesten 45 % av alle sykehjem i Norge enten være nybygd eller opprustet og modernisert. Eneromsdekningen vil være om lag 95 %, mot 83 % før handlingsplanen.

       Handlingsplanen har derfor nådd sine mål og sørget for at eldreomsorgen både har holdt tritt med veksten i antall eldre og skapt ytterligere kapasitetsvekst. Dette har vært helt nødvendig også for å ta igjen noe av det forsømte og legge grunnlaget for den videre utvikling i årene som kommer. Det er min oppfatning at kommunene har tatt utfordringen og bidratt til et nasjonalt skippertak for eldreomsorgen.

       For landet sett under ett innebærer resultatene av handlingsplanen store og viktige endringer.

       Utbyggingsmønsteret ser ut til å følge disse hovedlinjene:

       I 2005 vil det samlede tilbudet bestå av 60 % sykehjemsplasser, 5 % aldershjemsplasser og 35 % omsorgsboliger. Ser vi landet under ett, er sykehjemmene fortsatt det viktigste tilbudet.

       Gjennom handlingsplanen for eldreomsorgen har kommunene stått fritt til å utforme og bygge ut et tjenestetilbud tilpasset lokale forhold og behov, og selv velge organisatoriske løsninger og tjenestemodeller. Dette har resultert i at noen kommuner har valgt å satse på sykehjem, mens andre har valgt å bygge ut omsorgsboliger og hjemmetjenester med heldøgnstilbud.

       Det foregår for tiden en spennende utvikling i kommunene, der det beste fra to ulike tradisjoner er i ferd med å smelte sammen. Snart ser vi ikke lenger forskjell på moderne, små sykehjemsenheter med høy bostandard og lokale bo- og servicesentre med omsorgsboliger. Vi har fått sykehjem med omsorgsboligstandard og omsorgsboliger med sykehjemstilbud. Nesten alle nye omsorgsboliger bygges nå med fellesareal og i tilknytning til lokaler for helse- og sosialpersonell. Samtidig utvikles nye modeller for bygging og drift av sykehjem med gode enerom, organisert i små bogrupper med egne fellesfunksjoner. På denne måten kombineres erfaringene fra institusjon og mer åpen omsorg. Utfordringen ligger i å utvikle tilbud som både gir trygghet og individuell tilpasning til den enkeltes behov.

       Det er imidlertid ikke boformen, men bemanningen som er det avgjørende for muligheten til å gi et heldøgnstilbud. Det er derfor betryggende at utbyggingen av omsorgsboliger følges opp med hjemmetjenestepersonell. Mer enn halvparten av de 13.000 nye personellårsverk som er bygd ut de siste fire år, er kommet i hjemmetjenesten. Jeg har merket meg at behovet for ytterligere personellvekst understrekes i komiteinnstillingen.

       Regjeringen er innstilt på å legge til rette for det gjennom vekst i kommunenes frie inntekter.

       I dag reguleres tilbudene i sykehjem og omsorgsbolig i to forskjellige lover. Det er ulike klageordninger og rettighetsbestemmelser, og betalingsordningene er helt forskjellige. Etter hvert som tjenestetilbudet i sykehjem og omsorgsboliger mer og mer overlapper hverandre, blir det også nødvendig å pålegge kommunene å sikre brukerne samme vilkår og rettigheter uavhengig av boform. Regjeringen vil derfor sette ned et lovutvalg for bedre harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivning. Videre vil vi gå gjennom og vurdere brukerbetalingsordningene.

       En brukerorientert tjeneste krever enklere ordninger og et mer enhetlig lovverk som gir reell valgfrihet og tjenestetilbud tilpasset den enkeltes behov og ønsker.

       Handlingsplanen for eldreomsorgen har også medført større mangfold i boformer, driftsmodeller og organisasjonsløsninger tilpasset de ulike lokale forhold og behov. Samtidig har handlingsplanen bidratt til å skape større likhet i samlet tjenestetilbud kommunene imellom ved å heve de kommunene som hadde lavest dekningsgrad. Gjennom fastere styring og klar prioritering ved fordeling av tilskuddsrammene, har Regjeringen sikret bedre fordeling mellom kommunene. Ved å løfte alle, men mest de kommunene som lå lavest, er geografiske forskjeller utjevnet. Når Regjeringen fant det nødvendig å utvide handlingsplanen med ytterligere 2.000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger, var det bl.a for å forsterke en slik profil.

       Før handlingsplanen kan avsluttes, skal alle kommuner som har søkt om det, få mulighet til å bygge opp et tilbud om heldøgnspleie og -omsorg svarende til 25 % av befolkningen over 80 år, enten dette gis i sykehjem, aldershjem eller omsorgsbolig.

       Stortingsflertallets forslag om ytterligere 3.000 sykehjemsplasser innebærer at vi kan godkjenne flere sykehjemssøknader. Flertallet i sosialkomiteen understreker samtidig at kommuner med lavest dekningsgrad skal prioriteres. Flertallets prioritering av sykehjem og kommuner med lav dekning er i tråd med den prioritering Regjeringen har lagt til grunn for fordeling av den allerede vedtatte tilsagnsramme for i år. Den utvidede rammen vil bli fordelt på prosjekter i kommunene ut fra de føringer flertallet i komiteen har gitt om dette.

       Fortsatt er det mange og store utfordringer og uløste oppgaver i eldreomsorgen. Når utbyggingen er fullført, vil de handle mer om kvalitet og tjenesteinnhold enn om bygninger og kapasitet.

       Tilsynsmyndighetene avdekker hyppig svikt i grunnleggende rutiner ved enkelte sykehjem. Mange eldre får ikke de tilbud de har krav på etter helse- og sosiallovgivningen, den medisinske oppfølgingen er ofte mangelfull, og deler av tjenesteapparatet sliter med manglende rekruttering. Regjeringen vil derfor la handlingsplanen for eldreomsorgen bli avløst av et utviklingsprogram for bedre kvalitet og enklere ordninger i helse- og sosialtjenesten, med følgende hovedpunkter:

       Når alle de nye byggene står ferdige i 2005, er de ytre rammene på plass, og det er tid for å endre fokus og konsentrere seg i det videre arbeidet om tjenestenes innhold og kvalitet. Regjeringen tar sikte på å legge frem en egen stortingsmelding om dette våren 2003. Regjeringen vil der også utrede alternativer for å sikre tilstrekkelig bemanning i pleie- og omsorgstjenestene, slik flertallet i innstillingen til Dok.nr.8:114 ber om.

       Regjeringen ønsker å ta utgangspunkt i hva den enkelte bruker av omsorgstjenesten selv opplever som god kvalitet. Det betyr at vi midt oppe i behandlings- og rehabiliteringshverdagen i pleie- og omsorgstjenesten ikke må miste av syne det vanlige livet. Uansett hvordan det er fatt med oss, setter de fleste pris på duften av nybakt brød eller god musikk, og helt til det siste er vi avhengige av mellommenneskelig nærhet og varme.

       Stortinget vedtar i dag 5.000 nye enheter. Men det er jo ikke Stortinget som skal ut i Kommune-Norge og bygge disse 5.000 enhetene, det er det kommunene som skal gjøre. Selv om vi da sender med et statstilskudd, er det åpenbart at dersom sykehjemsplassene skal bygges, betinger det at kommunene har økonomisk evne til selv å bidra til at bygging finner sted. Med den bakgrunn er det jo grunn til å uttrykke bekymring over hvorvidt Stortingets vedtak i dag, knyttet til å bygge 5.000 nye enheter, faktisk vil bli realisert.

       Mitt spørsmål vil da være: Når statsråden er i kontakt med Kommune-Norge som har søkt om å få bygge flere nye enheter innenfor eldreomsorgen, føler hun seg trygg på, med den kommuneøkonomien hennes regjering står for, at vi, når vi møtes i 2005, faktisk har fått 5.000 nye enheter?

Statsråd Ingjerd Schou : Med bakgrunn i de søknader som er kommet til Sosialdepartementet, forutsetter jeg også at kommunene har prioritert når de ønsker å bygge ut og har behov for det. Det viser også erfaringene fra de utbyggingene som allerede har skjedd, at kommunene har evnet å prioritere eldreomsorgen. Det er jo ikke bare snakk om det å evne å bygge, men det er også snakk om å evne å drive og drifte. Regjeringen har gjennom opplegget for kommuneøkonomien, som også har blitt diskutert her tidligere i dag, lagt opp til vekst i kommunenes frie inntekter, og erfaringene viser at kommunene har fulgt opp både på byggesiden og på personellsiden.

       Økonomi er en forutsetning for gode omsorgstjenester, men også andre forhold er viktige. Jeg ser også at vi har sammenlignbare driftsenheter - sykehjem - med samme økonomiske ramme, med samme personellstab, med tålig likt antall beboere, som får ulikt ut av eldreomsorgen.

John I Alvheim (FrP) : Det måtte vel være en forsnakkelse fra sosialministerens side når hun sier at nå skal vi bort fra bygninger og årsverk og over på kvalitet. Kvalitet og årsverk henger nøye sammen.

       Men det var neppe noen forsnakkelse når sosialministeren uttaler - og det synes jeg var dristig - at « sykehjemsutbyggingen holder tritt med økningen i antall eldre over 80 år ». Dette er ikke riktig, ærede sosialminister! Vil statsråden bekrefte det i sitt svar til meg?

       Det har under denne reformen foregått en betydelig tvangsflytting av eldre syke mennesker milevis bort fra den pleie og omsorg de fikk i sin hjemkommune eller på sitt hjemsted, og ikke sjelden flyttes og skilles ektepar fra hverandre med liten mulighet til videre kontakt. Jeg nevner her sykehjemmet i Lavik, for å ta et ekstremt eksempel, men det finnes mange av disse over hele landet.

       Hvis sosialministeren mener at dette er riktig å gjøre, vil da den regjeringen sosialministeren tilhører, gå inn for å endre vielsesritualet, som i dag lyder: « inntil døden skiller eder ad », og endre det til: « inntil døden eller kommunen skiller eder ad »?

Statsråd Ingjerd Schou : Ja, så langt har utbyggingen - når vi kommer til 2005 og de planene vi har - holdt tritt med økningen av antall eldre over 80 år. Men det er klart at dette skal vi følge nøye. Det er også vår intensjon. Vi er sånn sett ikke ferdig med å følge opp og fokusere på både kapasitet og kvalitet i eldreomsorgen. Jeg er helt enig med representanten Alvheim i at kvalitet også er nøye knyttet til personell, og det går på både kompetanse og tilstrekkelig personell.

       Jeg skal ikke gå inn i den konkrete saken i Lavik, men jeg deler representanten Alvheims syn på at det er kommunene som har ansvaret for å drifte eldreomsorgen. Vi kommer også til å følge nøye med på hvordan eldreomsorgen følges opp i den enkelte kommune, for det kan ikke være slik at man ikke klarer å forvalte et regelverk. Man må klare å kombinere det med både hjerte og med hode.

Sigbjørn Molvik (SV) : SV er, som jeg at i mitt hovedinnlegg, glad for at Regjeringa neste år vil komme med en stortingsmelding som omhandler kvaliteten og innholdet i eldreomsorgen. Vi er ikke tilfreds med tilstanden slik den er. Dette er Regjeringa vel kjent med fra flere debatter om dette her i salen tidligere.

       Det kommer vel heller ikke som noen overraskelse på statsråden at SV er alvorlig bekymret for kommunenes mulighet til å gjennomføre de foreslåtte tiltakene og skape den kvaliteten som er nødvendig. I SV har vi vært åpne for å se på løsninger sammen med Regjeringa og regjeringspartiene her i Stortinget for å forsøke å finne løsninger også på den økonomiske delen av eldresatsinga. Men slik situasjonen er nå, virker ikke dette helt enkelt. I sitt økonomiske opplegg for kommunene neste år sier nemlig Regjeringa at opplegget blir så stramt at velferdstilbudet kan bli dårligere i mange kommuner. Jeg regner med at denne stramheten ikke bare skal gjelde for 2003, men også for årene deretter dersom denne Regjeringa får lov til å sitte. Det blir mer og mer åpenbart at denne stramheten er et ledd i en større strategi. Samtidig varsler nå Regjeringa, ved sosialministeren, i St.meld.nr.31 at den vil komme med tiltak som skal gjøre velferdstilbudet for eldre og pleietrengende i kommunene bedre. Da begynner dette å bli vanskelig å forstå. Betyr disse dobbeltsignalene at pleie- og omsorgssektoren skal skjermes for kutt i årene framover, og at kvalitetsforringelsen dermed må ramme tilsvarende hardere i andre sektorer, som f.eks skole og barnehager, eller hvordan er dette å forstå? Jeg vil gjerne at statsråden forklarer dette både for meg og kanskje også for andre her i Stortinget som lurer på dette.

Statsråd Ingjerd Schou : Jeg regner med at vi ikke skal ta neste års behandling av budsjettene under denne saken.

       Jeg oppfatter det også slik at Stortinget støtter at vi skal ha et arbeid som går på innholdet i eldreomsorgen, altså hva som skal skje etter at snekkeren har gått hjem, og at dette ikke må stå i motstrid, at vi har en ambisjon om å gjøre det bedre. Vi må se på lovverket, se på tilsynsordningene, rettighetene, finansieringsordningene og fokusere på det som går på kvalitet i eldreomsorgen.

       Så har vi i kommuneøkonomien, som har vært behandlet tidligere i dag, lagt opp til vekst i kommunene når det gjelder frie inntekter. Vi ser av erfaring at kommunene faktisk er i stand til å prioritere og gjøre godt arbeid. Vi ser også at kvaliteten i eldreomsorgen er svært varierende selv om man har de samme rammebetingelsene, noe som nok skyldes helt andre forhold enn økonomi. Men økonomi er selvfølgelig viktig.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

       Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

       Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 18 og 19.

       (Votering, se sidene 3533 og 3534)