Rolf Reikvam (SV) (komiteens leder):

       Takk til komiteens medlemmer for et ryddig og skikkelig arbeid i komiteen. Både flertallet og mindretallet har gjennomført et godt arbeid, der de ulike partienes prioriteringer er kommet godt fram.

       Flertallsinnstillingen er det regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som står bak. De har forhandlet seg fram til en avtale innenfor rammen av det som skjedde i finanskomiteen, og det som har skjedd i Stortinget. De gjør noen justeringer, som jeg regner med at de selv vil orientere om. Det blir ikke noen primær og subsidiær stemmegivning ved denne voteringen. Her har Fremskrittspartiet forhandlet seg fram til en avtale, og det er det som blir voteringstema. Fremskrittspartiet er på den måten ansvarlig for dette budsjettet, på linje med regjeringspartiene. De er ansvarlig for de kuttene som blir gjort på de ulike områdene, og tar ansvar som de skal, når de forhandler med andre partier.

       Det spesielle i denne innstillingen er at Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har forhandlet seg fram til det samlede opplegg som de står bak, innenfor den rammen som Stortinget har gitt komiteen. De samme partiene har også greid å samle seg om fellesmerknader. I tillegg til at dette gjør voteringen vesentlig enklere, viser det også at disse partiene ønsker å vise at det finnes alternativ, at opposisjonen kan stå sammen om et alternativ til det som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet viser fram.

       Dessuten er det ingen rammeuavhengige forslag. Det skyldes ikke at vi ikke hadde det, men i den situasjonen vi er i, så vi ikke grunn til å fremme og gjenta forslagene fra finansinnstillingen eller konkludere merknadene med egne forslag.

       I det opprinnelige forslaget fra Regjeringen var det to budsjettvinnere. Private skoler og private høyskoler har fått en vekst som lå langt utover det andre områder får. Veksten for private skoler er på nærmere 40 % i forhold til det de samme skolene får i 2002. De får en vekst på nærmere 0,5 milliarder kr. Det betyr at 2 % av elevene som går i private skoler, får en vekst på nesten 40 %. Private høyskoler får en vekst på nærmere 17 %. Det kan i alle fall ikke forklares med endret normtall, slik det ble gjort i forhold til private grunnskoler og videregående skoler.

       Etter forhandlinger med Fremskrittspartiet er denne tendensen til å prioritere de private skolene forsterket ved at toppidrettsgymnasene, som er private institusjoner, har fått tilbake 12 mill. kr.

       I forslaget fra Regjeringen kommer forskningen anstendig ut. Den kommer sannsynligvis ikke opp på OECD-gjennomsnittsnivået i løpet av 2005, som det er forutsatt, men det er lagt inn en vekst som er bra, og om den ikke er budsjettvinner, har den i alle fall har fått en vekst.

       Resten er tapere i dette budsjettet. Skulle de offentlige grunnskolene og de offentlige videregående skolene få samme vekst som private skoler, måtte de hatt 20 milliarder kr mer til å drive disse skolene. I et slikt perspektiv blir selv SVs 8 milliarder kr mer til kommunesektoren for småpenger å regne. Taperne er fellesskapsløsningene og fellesskolen, den felles offentlige skole. Taperne er skolefritidsordninger, der konsekvensene blir økte egenandeler. Taperne er leirskoler, som rett nok får øremerkede midler, men det man i innstillingen legger opp til, er ikke en kompensasjon for foreldrebetalingen slik som den er i dag. Sannsynligvis må vi regne med at dette vil gå ut over leirskoler. Færre elever vil få et tilbud om leirskoler fordi man ikke kompenserer den egenbetalingen som i dag ligger i systemet.

       Det som går igjen, er at det som sagt er en svekkelse av fellesskapsløsningene og en svekkelse av organisasjonene som driver voksenopplæring. Også de er blitt rammet i dette budsjettet. Konsekvensene blir økte egenandeler for foreldre som ønsker å ha barna i skolefritidsordningen, bortfall av leirskoleopphold og økte egenandeler for dem som skal ta voksenopplæring gjennom nonprofitorganisasjoner, gjennom voksenopplæringsinstitusjonene og ved fjernundervisningen.

       Dette er konsekvensene av dette budsjettet, og jeg tar opp det ene forslaget som mindretallet har fremmet.

       Søren Fredrik Voie (H) : Ikke helt uventet gjør SV det til sitt hovedanliggende å angripe en rimelig økning av tilskuddet til private skoler. Jeg går ut fra at representanten Reikvam har hoppet over den begrunnelsen som ligger i statsbudsjettet, med de uttalelser han nå har framført fra Stortingets talerstol. De private skolene har i lang tid vært underprioritert både i forhold til Stortingets vedtak og i forhold til sammenliknbare tall fra det offentlige skoleverk. Når vi nå legger KOSTRA-tallene til grunn, får privatskolene en rimelig andel av det Stortinget har vedtatt de skal ha i forhold til gjennomsnittskostnaden som vi bruker i offentlig skole, bortsett fra at de ikke får kompensert for utgiftene de har til husleie.

       Men hovedpoenget til Reikvam er jo at han har voldsom tro på fellesskolen og den offentlige skolen. Til tross for dette får vi gang på gang undersøkelser som viser at nesten en femtedel av elevene som går ut av den offentlige grunnskolen i dag, mangler elementære kunnskaper i sitt eget morsmål, og det står omtrent like dårlig til med resultatene i matematikk og regning.

       Er det ikke et tankekors for SV at den offentlige skolen, som SV har vært med å støtte, og stått sammen med Arbeiderpartiet om i flere tiår, fører til så dårlige resultater med så stor ressursinnsats som vi allerede legger inn i skolen? Bør det ikke også være et tankekors for SV at når foreldre på frivillig basis vil betale for å la sine egne barn, elevene, få en bedre utdannelse enn den offentlige skolen kan gi, er SV imot at de skal få lov til å bruke sine egne penger til å ta vare på sine egne barn?

Rolf Reikvam (SV) : Jeg registrerer at representanten Voie mener at en økning på nærmere 40 % til private skoler til 2 % av norske elever er « rimelig », 40 % økning til de 2 % er rimelig. Samtidig vet vi at innenfor den offentlige skolen er det nedskjæringer. Dette er ikke vond vilje fra kommunenes side. Det er ikke vond vilje fra kommunenes side når de må kutte i sine skolebudsjetter. Det er rett og slett en konsekvens av at vi driver en sultefôring av kommunesektoren. Det som nå skjer, er en nedbygging, en svekkelse, av det offentlige utdanningssystemet, den offentlige fellesskolen som den felles møteplassen den skal være for alle barn. Jeg synes det er fryktelig viktig at vi klarer å ta vare på den skolen, at vi klarer å holde fast på at vi skal ha en skole der alle barn møtes, der alle uavhengig av bakgrunn, uavhengig av kultur, uavhengig av religion, har en felles møteplass og blir utfordret på de standpunkt de har. Dette er dannelsesprosjektet som vi har felles. Det er det vi nå er i ferd med å svekke, og det er ganske alvorlig. Jeg ser ingen grunn til at de 2 % av elevene som går i private skoler, skal få en vekst. Vi bruker i dag 1,3 milliarder kr til disse skolene, og så skal vi øke denne andelen med 500 mill. kr, en halv milliard kr, mens vi samtidig kutter innenfor den offentlige skolen.

       Så er jeg klart bekymret, på samme måte som Høyre, over at vi innenfor den offentlige skole, og sannsynligvis også innenfor den private skolen, ikke greier å fange opp alle elevene godt nok og gi god nok individuell tilpasset opplæring. Det er en utfordring som vi skal stå sammen om å gjøre noe med, men vi gjør ikke det ved å svekke fellesskolen, svekke den offentlige skolen. Det er ikke på den måten man bedrer leseferdigheten blant de 98 % av barna som går der.

Arne Sortevik (FrP) : Det er sikkert uparlamentarisk å beskrive innlegget til representanten Reikvam som tull med tall, men det er iallfall fristende. Det blir helt feil å bruke prosentregning når man har som utgangspunkt en i årevis skjevdeling i disfavør av private skoler.

       Også i dette budsjettet bærer SV frem sin sterke motstand mot de private skolene. Jeg antar at det er i tråd med SVs slagord: Folkemakta mot pengemakta. Folket består av mange folk, mange elever og mange foreldre. Hvorfor vil SV bestemme for alle? Hvorfor vil SV hindre foreldres mulighet til å kunne velge en annen skole enn den som kommunen eier? Er de som i dag velger private skoler, kristne friskoler eller skoler bygd på alternativ pedagogikk, etter SVs mening ikke fullverdige medlemmer av folket? Skal ikke foreldre ha folkemakt i skolesaker? Er det valg av skoleeier som skal avgjøre om foreldre skal ha innflytelse over sine barns opplæring?

       En ting til: Når SV gjør et stort nummer av sin pengeflytting vekk fra private skoler i sitt alternative forslag, må vi også se på hva de midlene brukes til. Det kuttes i bevilgningene til private skoler og privat høgskoleutdanning med over 300 mill. kr. Det flyttes i hovedsak til SFO-ordningen, altså til pass av barn, ikke til opplæring av barn. De pengene som legges inn i SFO-ordningen, ville altså rekke til flere ekstra skoletimer for flere klassetrinn. Da burde kanskje SV fulgt opp sin bekymring for manglende penger til undervisning ved å bruke penger de frigjør fra noen elever, til undervisning for andre.

Rolf Reikvam (SV) : I tillegg til å bruke prosenter brukte jeg også absolutte tall. Hvis representanten Sortevik hadde hørt etter, brukte jeg også absolutte tall. Det er en vekst på nesten 0,5 milliarder kr til private skoler, fra ca 1,3 milliarder. Omregnet til prosent blir det knapt 40 %. Det er de faktiske forhold.

       Også i vårt alternative budsjett ligger det inne en vekst til private skoler, en vekst på ca 13 %. Det ligger inne vel 150 mill. kr til private skoler i vårt alternative budsjett, altså er vi også villige til å gi mer til de private skolene. Vi ser for oss at flere vil søke om å få etablere private skoler, og vi har et lovverk i dag som sier at hvis det blir etablert private skoler, skal de ha en viss kostnadsdekning. Vi legger også inn en større vekst til disse skolene, fordi vi ser at det kan komme til skje.

       Det som overrasker meg, er at det skal være automatikk i at det offentlige skal finansiere private løsninger. Vi aksepterer fullt ut at folk skal kunne etablere sine private skoler, men det burde ikke være automatikk for noen at det er fellesskapet som skal finansiere dette, og finansiere det delvis langt utover det som offentlige skoler får.

       Vi hadde i vinter et regneeksempel fra lærerne på Bekkelaget skole. Vi kan diskutere regnestykket, men det gikk ut på at hvis de hadde etablert en tilsvarende privatskole, hadde de fått 2 mill. kr mer til å drive for enn det de fikk. Så kan vi si at dette regnestykket ikke holder, men det var iallfall et forsøk på å sammenlikne. Vi har altså i dagens ordning, med dagens finansiering en god finansiering av private skoler, bedre enn det de aller, aller fleste landene som vi ønsker å sammenlikne oss med, har. Det som er utfordringen nå, er å finansiere den offentlige skolen og gi den levelige vilkår.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Jeg hører at SV er opptatt av de 2 % som går i privatskole, og frykter konsekvensene av at de får noe mer tilført.

       Jeg vil i denne replikken henlede oppmerksomheten på at komiteen vår også har en k i navnet sitt som står for kirke. Når komitelederen ikke var så mye inne på det, vil jeg ta opp et spørsmål i anledning kirkebudsjettet, slik at han kan få utdype det noe.

       SV sier i en merknad at de « viser til kirkens store betydning for det norske folk ». SV har også under kap. 5, Merknader til kapitler på kirkens område, en merknad om at samarbeidet mellom fellesrådene skal styrkes, og at arbeidsmiljøforholdene for andre kirkelige ansatte bør kartlegges.

       Kristelig Folkeparti er enig i dette, men er i dette budsjettet særlig opptatt av dåpsopplæringen, i og med at det er lagt fram en melding om dette, og at det er et forslag til en bevilgning på 5 mill. kr i den sammenheng. SV er ikke med i en merknad fra komiteflertallet, som sier at dåpsopplæring er en viktig forutsetning for å opprettholde en bredt engasjert folkekirke.

       Det er gledelig at det nå blir vedtatt en bevilgning til dåpsopplæring i motsetning til i fjor, da opposisjonspartiene tok bort de 2 mill. kr som da var foreslått. Men jeg vil spørre lederen av komiteen: Hvilken sammenheng ser SV at det er mellom Kirkens betydning for folk og dåpsopplæring? Ser SV behov for at det er økonomiske ressurser og bemanning som må til?

       Jeg ser at SV viser til behandlingen av meldingen og vil sikkert dermed komme tilbake til dette, men SV er tross alt med på bevilgningen på 5 mill. kr. Jeg regner da med at SV har gjort seg opp en mening om hvordan man kan få støtte til å følge opp planen for dåpsopplæring.

Rolf Reikvam (SV) : St.meld.nr.7 om dåpsopplæring ligger til behandling i komiteen. Det arbeidet starter vi på for fullt i neste måned, med høringer der vi inviterer ulike organisasjoner. Da skal vi utmeisle våre standpunkt og det vi skal mene om dåpsopplæringen. Men også mindretallet, som Elsa Skarbøvik viste til, legger inn disse 5 mill. kr allerede neste år, før vi har startet på arbeidet med dåpsopplæringen. Det gjør vi, fordi vi aksepterer den argumentasjonen som departementet har kommet med, at det kan være viktig å komme i gang med en del prosjekter, starte opp en del arbeid rundt om i kommuner og i menighetssammenheng. Vi innser det, og dermed har vi støttet opp om dette. Men hva vi skal mene til slutt om dåpsopplæringen og hele stortingsmeldingen, skal Elsa Skarbøvik og andre få vite når komiteen starter arbeidet.

       Så registrerer jeg at Elsa Skarbøvik og Kristelig Folkeparti er enig med oss i to merknader som vi har om fellesråd, om å prøve å få til samarbeid på tvers av fellesrådsgrensene. Dette er signaler vi har fått fra mange fellesråd. De ønsker å få til et tettere samarbeid for å utnytte ressursene mer hensiktsmessig. Så sier Kristelig Folkeparti nå at de er enige i dette. Men vi får ikke flertall for den merknaden, fordi Kristelig Folkeparti ikke støttet oss, fordi regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ikke støttet oss. Hadde de gjort det, hadde vi gitt et klart signal til statsråden: Her har statsråden et oppdrag å gjøre, være med på å få til den type samarbeid som mange fellesråd ber om. Nå regner jeg med at statsråden kan gjøre det uavhengig av oss når den type henvendelser kommer. Men det hadde jo vært godt om det hadde vært samsvar mellom det som Elsa Skarbøvik nå sier fra talerstolen, og det som hun synliggjør i innstillingen. Noe mer enn det ber vi faktisk ikke om.

       Utdanningspolitikk handler mest av alt om å gi hver enkelt en sjanse til å strekke seg etter mål, å realisere sitt potensial og kunne virkeliggjøre sine drømmer for framtiden.

       Men utdanningspolitikk handler også om å ta ansvar. Etter denne budsjettrunden og etter å ha merket meg utspillene til Regjeringen på skoleområdet, må det være lov å si at en kan bli ganske betenkt. På ny ser vi at det varsles flere omkamper, som f.eks pluss eller minus ett år på skolen og endring i privatskoleloven. Resultatet av dette blir en skyttergravsdebatt, med den konsekvens at den prinsipielle debatten overskygger den praktiske.

       « Kvalitet i skolen » er det nye trylleordet som skal dekke til at Høyre og Regjeringen ikke kommer til å sørge for mer penger. For hva skal en tro, når statsråden uttaler at skolebudsjettene i liten grad er Utdannings- og forskningsdepartementets budsjett, men det er kommuneøkonomi?

       For hva er konsekvensene av budsjettet som foreligger i dag? Fra januar eller februar øker prisen for dem som har barn i skolefritidsordningen, fordi statstilskuddet halveres. Tilbudene innen voksenopplæringen vil komme til å bli dårligere. I tillegg kan andre kommunale tilbud bli dårligere eller dyrere på grunn av for små bevilgninger til kommunene. Dette er ifølge Regjeringen et skikkelig kvalitetsløft for vårt utdanningssystem. Da må en få lov å spørre: Er dette svartmaling?

       Det er ikke svartmaling å sette søkelyset på resultatene av den politikken som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet nå har vedtatt, spesielt med henblikk på alle de tilbakemeldingene vi får fra kommuner som sliter. Jeg nevner noen: Stord, Holmedal, Askvoll, Stryn, Porsgrunn, Bamle, Kragerø. Jeg vil også nevne det som gruppeleder Gunnar Pedersen, Høyre, fra Troms nå har foreslått, nemlig en innsparing ved at elevene skal sørge for vedlikehold og renhold av skolebygningen. Det er heller ikke svartmaling å vise til at Arbeiderpartiet har gjort andre prioriteringer i sitt alternative budsjett eller å vise til alternativt budsjett fra SV og Senterpartiet.

       Jeg mener at regjeringspartiene bygger på en slags forenklet holdning om troen på konkurranse i skolepolitikken: at sammenlikning av skoler og offentliggjøring av enkeltskolenes resultater skal føre til at de dårlige skolene skal strekke seg for å bli bedre, og at konkurranse fra flere privatskoler skal føre til at de offentlige, uten mer penger, skal gjøre en bedre jobb. Budsjettet er urettferdig og bakstreversk, det er ikke en satsing på framtiden, men snarere det motsatte. Istedenfor å ruste opp det offentlige utdanningstilbudet, får vi nå en nedbygging.

       Et eksempel på dette er skolefritidsordningen. Det er en lovpålagt oppgave. I mange familier er begge foreldrene ute i arbeid. Vi vet at de har behov for et omsorgs- og tilsynstilbud for småskolebarna både før og etter skoletid. Dette betyr igjen trygghet for våre aller minste. Fremskrittspartiet antyder at SFO er barnehage, en oppbevaringsplass for barna. Betyr Regjeringens forslag at de deler denne holdningen, at de i realiteten nå ønsker dyrere og dårligere SFO, slik at ordningen kan nedbygges og avvikles, som med helsetjenesten for studentene?

       Jeg vil gjerne berømme initiativet til Kristin Clemet om å få « kvalitet i skolen » på dagsorden. Men hvorfor da samtidig denne harseleringen over fellesskolen? Vi må evne å gjøre to ting samtidig, å sette kritisk søkelys på kvaliteten i skolen, samtidig som vi ikke setter en svart strek over alt det den offentlige skolen har bidratt med, og kan bidra med i framtiden. Vi skal gjerne ta kvalitetsdebatten med et åpent sinn, men uten at vi dermed kvitterer ut statsrådens definisjon av kvalitet. Vi er opptatt av at skolen skal være en møteplass for mangfold, den skal bidra til utjevning ved å gi alle like muligheter og representere en felles plattform for alle barn og unge. Alle skal ha rett til å ta del i det nye samfunnet, og da vet vi at vi er nødt til å få til en lik rett til utdanning. Ulik tilgang på kunnskap må ikke skape grunnlag for nye sosiale skiller i samfunnet og med det ulik deltakelse når beslutninger skal fattes. Fellesskolen skal gi hver enkelt elev mulighet til å utvikle seg. Like muligheter for forskjellige elever krever forskjellig behandling av hver enkelt elev.

       Ine Marie Eriksen (H) : Regjeringen har bevilget 50 mill. kr i behovsprøvd lærebokstipend i budsjettet. Poenget med det er å sørge for at ungdom i videregående skole som har foreldre med lav inntekt, skal få stipend for å kjøpe alle pensumbøkene.

       Arbeiderpartiets løsning har hele tida vært å låne ut en til to bøker til alle elevene, også til dem med foreldre med god råd. Det betyr jo at de elevene som har foreldre med dårlig råd, ikke hjelpes i det hele tatt.

       Mitt spørsmål til representanten Bekkemellem Orheim er veldig enkelt: Hvorfor vil Arbeiderpartiet kutte det lærebokstipendet som Regjeringen har lagt inn, et kutt som altså betyr å ta fra elever fra lavtlønnsfamilier? Hvorfor går man tilbake til en utlånsordning som faktisk er en reell subsidiering av middels- og høyinntektsfamilier på bekostning av lavinntektsfamilier?

       Jeg etterlyser i Arbeiderpartiets retorikk: Hva er Arbeiderpartiets alternativ når det gjelder satsing på kvalitet? Den biten forsvant helt i fokuseringen på ressurser. De var opptatt av usosiale kutt og fordelingspolitikk. Ja, fordelingspolitikk, men det er jo ikke der, i fordelingspolitikken, kvaliteten på skolen bestemmes. Så jeg etterlyser: Hva er egentlig Arbeiderpartiets alternativ i kvalitetsdebatten?

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Det kan virke som om en del fortsatt tror at Arbeiderpartiet har makten i Norge. Men hvis vi ser på de siste fem årene, er det slik at Arbeiderpartiet har sittet med regjeringsmakt i ett og et halvt år, og det er Arne Lyngstads eget parti, Kristelig Folkeparti, som i aller høyeste grad har hatt hånden på rattet i norsk politikk.

       Jeg tror samtlige parti bør ta et hovedansvar for at kommunene har kommet i den situasjonen de har gjort, gjennom mange år. Jeg tror det er veldig vanskelig å peke på én enkelt årsak, men en viss grad av selvkritikk kan vel alle partiene i denne salen ta i så måte.

       Når det så handler om hvordan vi kan heve kvaliteten i den norske skolen, tror jeg det er mange ting vi er nødt til å gjøre. Vi er for å prøve ut fleksibilitet, nye metoder for å prøve ut læring, som statsråden har tatt initiativ til. Men det Arbeiderpartiet ikke tror på, er at vi skal klare å få mer kvalitet i skolen ved å kutte ressursene, ved å fjerne delingstallet, ved å oppheve grensen for hvor mange elever som kan gå i den enkelte klasse. Vi ser nå at kommune rundt om i hele landet går til oppsigelser og kutter i lærerstillinger, og vi ser en utvikling, som jeg refererte til i mitt innlegg, der Høyre-politikerne i Troms foreslår at elevene nå skal begynne å stå for renhold og vedlikehold i skolen.

       Da er jo spørsmålet mitt tilbake til Kristelig Folkeparti: Bør vi ikke heller gå sammen i en allianse for å prøve å ruste opp fellesskolen? Jeg vet ikke om regjeringspartiene får de samme mailene som meg. Men jeg har i hvert fall den siste tiden blitt utsatt for et massivt press både gjennom mail, brev og telefoner fra frustrerte, opprørte foreldre fra hele landet, som er oppriktig bekymret over den utviklingen vi ser i skolen.

       Ursula Evje (FrP) : Det aksepteres, president!

       Vi har i innstillingen til budsjett sett at Arbeiderpartiet, også i vår komite, har inngått et samboerforhold med SV og Senterpartiet. Dette tyder på at det blir en koalisjon som ikke ser ut til å respektere verken lover eller konvensjoner. Trekantforholdet har i merknader forståelse for at tilsatte i private skoler har krav på samme lønnsøkning og de samme pensjonsytelsene som sine kollegaer tilsatt i den offentlig skolen. Men de er sterkt tvilende til et system hvor de private får kompensert f.eks de lønnsøkninger som deres fagforbund framforhandler med departementet.

       I privatskoleloven § 16 om lønns- og arbeidsvilkår, står det:

       « Ved skular som er godkjende i medhald av § 3 bokstav a-d i lova her, skal undervisningspersonalet og skuleleiarar ha rett til løns- og arbeidsvilkår som undervisningspersonale og skuleleiarar ved tilsvarande offentlege skular. »

       Dette betyr en dramatisk økning i overføringene til de private skolene.

       Dette er gode og likeverdige prinsipp som Arbeiderpartiet gjennom mange, mange år har vært med å kjempe fram. Har Arbeiderpartiet nå endret standpunkt så til de grader i forhold til ansattes rettigheter at de som er ansatt i privat sektor, ikke skal omfattes av prinsippet om likeverd og likelønn, eller er det slik at Arbeiderpartiet vil overprøve foreldrenes rett til valg av skole for sine barn, og at menneskerettighetserklæringen som fastsetter dette, ikke skal gjelde i Norge? Er det god sosialistisk politikk at det bare er de rike som skal omfattes av menneskerettighetserklæringens punkt 2 om at alle skal ha rett til å velge?

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Jeg var fristet til å si at det var en ny innfallsvinkel i debatten om private skoler.

       Jeg har lyst til å si til representanten fra Fremskrittspartiet at Arbeiderpartiets holdning til private skoler bør være rimelig kjent for denne salen. Vi er ikke imot privatskoler, men vi er imot et frislepp av privatskoler som det vi nå ser Regjeringen legger opp til. Og hvorfor er vi det? Jo, hele poenget er at vi ikke kan lukke øynene for det som skjer ute i kommunene, der nesten alle barna har sin skolehverdag. Det man nå legger opp til, er at man garanterer for minstestandarder i den private skolen, men ikke gir den samme muligheten for den offentlige skolen, og det handler ikke om å skyve de ansattes rettigheter foran seg. Da blir spørsmålet: Hvem skal i framtiden få lov til å gå på den gode skolen når det er kamp om plassene? Som Gudmund Hernes sa det: Vi kan ikke lage et system som subsidierer sosial ulikhet. Jeg kan ikke forstå at høyrepartiene, som vanligvis er imot at staten skal subsidiere og bruke skattebetalernes penger unødvendig, nå mener at det er en prioritert, offentlig oppgave å gi støtte til etablering av private utdanningstilbud. Hadde Fremskrittspartiet vært konsekvent, burde de vært imot å gi av skattebetalernes penger til den type tiltak. Men her ser vi at en forandrer argumentasjon og retorikk, alt avhengig av hva som passer dagens sak.

       Vi mener det er viktig å verne om fellesskolen. Der går de aller fleste elevene. Vi vet at den utviklingen som nå skjer i kommunene, gjør at mange vil se det lønnsomt å legge ned tilbudet ute i den offentlige skolen og heller få etablert en privat skole som har helt andre rammebetingelser enn hva den offentlige skolen vår har.

       Statsbudsjettet for 2003 er et av de beste budsjetter for norsk utdanning på meget lang tid. Samlet bevilges det over departementets budsjett 17,3 milliarder kr til høyere utdanning, en økning på over 7 % på ett år.

       Studiefinansieringen øker med over 19 %. Bevilgningen til forskning er på 12,3 milliarder kr, en økning på hele 640 mill. kr sammenlignet med 2002, i tillegg til utvidelse av ordningen med skattefradrag for forskning i næringslivet.

       Kvalitetsreformen i høyere utdanning innføres for fullt i våre høyskoler og universitet. 510 mill. kr i statsbudsjettet forutsettes brukt til denne reformen, samtidig som forskningen i sektoren styrkes, og flere stipendiatstillinger opprettes.

       Regjeringens kraftige satsing på høyere utdanning og forskning finner sted i et meget stramt statsbudsjett hvor hovedsiktemålet er lavere rente og bedre konkurranseevne. Dette viser en helhetlig politikk hvor Regjeringen satser på grunnforskning, innovasjon og nyskaping som et grunnleggende element i vår framtidige velferdsutvikling. Samtidig legges det til rette for dempet lønns- og kostnadsvekst for derved å trygge flere arbeidsplasser, gi rom for lavere rente og stimulere til ytterligere vekst og utvikling.

       Forskning og utviklingsarbeid er grunnleggende for vår kunnskapsproduksjon. Derfor er det meget gledelig at Regjeringen kan finne rom for en økt forskningsinnsats. Det bidrar til å styrke vår nasjonale konkurranseevne på kort og lang sikt.

       Kommunesektoren har som kjent hovedansvaret for å finansiere grunnskolen og videregående skole. I denne sammenheng vil lavere rente også være et viktig bidrag for å kunne gi kommunene en bedre mulighet til å ivareta sitt ansvar for skoleområdet, og til å følge opp Regjeringens satsing på kvalitet i skolen.

       I statsbudsjettet er det øremerket 380 mill. kr til kvalitetsutvikling. Midlene skal bl.a benyttes til stipend for lærere til videreutdanning i matematikk og norsk. Det er bare ett av mange eksempler på at kvalitet i skole og undervisning er satt på dagsordenen på en god og offensiv måte. Det er hyggelig å kunne konstatere at kunnskapsskolen igjen er kommet fram i den offentlige debatt om innhold og kvalitet i undervisningen.

       Gjennom en rekke forskningsrapporter har vi fått dokumentert at det ikke er noen direkte sammenheng mellom vårt høye ressursforbruk pr. elev i grunnskolen og gode læringsresultater. Derfor er det viktig og riktig at det rettes et kritisk søkelys mot hvordan vi utnytter ressursene. Styrkingen av norskopplæringen, utpekingen av bonus- og demonstrasjonsskoler, ny lærerutdanning, styrket forskning knyttet til praksisfeltet og oppfølging av Kvalitetsutvalgets ulike forslag - alt er eksempler på tiltak som blir videreført i statsbudsjettet, og som til sammen bidrar til en bedre skole for alle elever.

       I budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet er flere budsjettposter ytterligere styrket. For min del finner jeg grunn til å nevne som gledelig, i motsetning til SV, at tilskuddet til toppidrettsgymnasene er videreført, og at ordningen med reisestipend for studenter er opprettholdt. Toppidrettsgymnaset må nå få en egen tilskuddssats innarbeidet i tilskuddssystemet for private skoler.

       For Høyre er det også udelt positivt at Regjeringen har funnet rom for å øke tilskuddene til private skoler. Når det viser seg at private skoler over flere år har fått kompensert en langt lavere kostnadsandel enn det Stortinget tidligere har forutsatt, er det skuffende at opposisjonen ikke finner å kunne støtte dette som faktisk er en lovpålagt tilskuddsordning.

       Det er fristende å etterlyse hva som egentlig er opposisjonens alternative skolepolitikk. I beste fall må en kunne si at de endringer som foreslås i budsjettet, er puslete. Den største satsingen, hvis noen skal kunne kalle det en satsing, er å kutte tilskuddet til undervisning i private skoler for deretter å tilføre pengene til velferdsoppgaver uten skolepolitisk effekt, som SFO og gratis skolebøker.

       Er det dette som er Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets alternative skolepolitikk? Er alle partiene så godt fornøyd med Regjeringens skolepolitikk at de ikke har noen alternative løsninger eller retninger å angi for en bedre skole?

       Med det foreliggende statsbudsjett, som flertallet i Stortinget i dag vil vedta, får vårt utdannings- og forretningssystem et nytt løft, som igjen viser at både Høyres og Regjeringens skoleløfter gjennomføres.

       Jeg er opptatt av én post, og det gjelder kvalitetsutvikling i skolen. La meg da skyte inn at Arbeiderpartiet stiller opp i enhver sammenheng til en diskusjon om kvalitet i skolen, og jeg er sikker på at på mange områder kan vi være enige om ting som kan bedre kvaliteten.

       Men når Regjeringen og Høyre kuttet mange andre steder på utdanningsområdet, hadde jeg forventet en kraftig økning på det jeg oppfatter som Høyres og Regjeringens flaggsak, nemlig kvalitetsutvikling. Så oppdager vi at det er en økning på 20 mill. kr til hele Skole-Norge! Nå sa jeg at kvalitet ikke nødvendigvis betyr penger, men jeg har lagt merke til at statsråden nylig besøkte en skole i Drammen, hvor hun bl.a fikk medalje. Jeg leste at skolen hadde fått 1 mill. kr for å være såkalt forsøkskanin, eller delta i kvalitetsutviklingen. Jeg er sikker på at rundt omkring i hele Skole-Norge vil en finne køer av skoler som gjerne vil ta del i den kvalitetsutviklingen, og som gjerne tar imot 1 mill. kr. Men situasjonen er ikke slik. Snarere tvert imot, det kuttes i skolene rundt omkring i hele Norge.

       Når det er en beskjeden økning på det jeg oppfatter som Høyres flaggsak og satsingsområde, mener Voie ellers at det er nok penger i norsk skole?

Søren Fredrik Voie (H) : Kvalitetsutviklingen i skolen er ikke avhengig av penger alene. Det tror jeg både jeg og representanten Bjørnstad vil være enige i.

       Fra Regjeringens side satses det på en rekke tiltak samtidig. Replikanten kjenner også til, og har vært med på å vedta, en ny lærerutdanning som legger grunnlaget for å få en bedre lærer i skolen, som faktisk er det beste fundament for en god kvalitativ utvikling av skolen.

       I tillegg legges det i statsbudsjettet opp til, bare for å nevne noen enkeltposter, en egen stipendordning for de lærerne som vil ta kompetansegivende etter- og videreutdanning i norsk, matematikk og edb, bl.a. Av den posten som ble nevnt av representanten Bjørnstad, er det faktisk 380 mill. kr til fordeling til kvalitetsutviklende tiltak.

       Når Regjeringen og statsråden har utpekt såkalte bonusskoler og demonstrasjonsskoler, som får tilført noen kroner ekstra for den gode jobben de gjør, er det nettopp for å stimulere de skolene som går godt, til å gjøre en enda bedre innsats, slik at de som henger litt etter, kan bli inspirert, kan komme opp på et høyere nivå, de også, og få lyst og initiativ og tiltak til å være med på den positive dugnaden som vi må ha på tvers av skoler, på tvers av yrkesgrupper, jo faktisk også på tvers av partier, skal vi få til det felles løftet vi mener vi trenger for en kvalitetsheving og kvalitetsforbedring av norsk skole. Det tror jeg, og håper også, at Arbeiderpartiet vil være med på.

Arne Sortevik (FrP) : Jeg har to spørsmål til representanten Voie fra Høyre - ett spørsmål om en liten, men viktig sak, og ett spørsmål om en stor og viktig sak.

       For det første etterlyser jeg engasjement fra Høyre for å få en avklaring som sikrer videreføring av den statlige finansieringen av sikkerhetsopplæring for fiskerne på en måte som brukerne anbefaler. Ordningen ble som kjent opprettet av Stortinget i 1985 og har vist sin klare berettigelse. Det har vært stilt spørsmål både skriftlig og muntlig tidligere i Stortinget, bl.a til statsråden, og det er vist til budsjettet for 2003. Pengene ser ut til å være på plass. Hvorfor er ikke Høyre med på flertallsmerknaden som også fastslår at ordningen skal videreføres i sin nåværende form, med kursfartøy, som brukerne er veldig opptatt av å få til?

       Den store, viktige saken dreier seg om kvalitetsreformen. I avtalen knyttet til budsjettbehandlingen i utdanningskomiteen, har Fremskrittspartiet og regjeringspartiene fremforhandlet en merknad om denne reformen. Jeg vil be fraksjonslederen fra Høyre, partiet som også har utdanningsministeren, bekrefte at uttrykket « fortløpende vil vurdere » innebærer aktivt arbeid og aktiv handling fra regjeringspartienes side for å sikre dokumenterbar og forsvarlig fullfinansiering av kvalitetsreformen.

Søren Fredrik Voie (H) : Sikkerhetsopplæring for fiskere skjer i dag både ved faste installasjoner på kysten, knyttet til våre fiskeriutdanningsinstitusjoner, og ved de havari- og beredskapsinstitusjoner vi har på ulike steder på kysten, i tillegg til den formen for ambulerende virksomhet som representanten Sortevik var opptatt av.

       Hva som er den beste form for opplæring, og hvordan dette skal organiseres i framtiden, har faktisk brukerne også ulike syn på og gir ulike innspill i forhold til. Jeg oppfatter det slik at det finnes alternative måter å drive denne opplæringen på, enten ved ett slikt ambulerende fartøy eller med flere fartøy knyttet til de faste utdanningsinstitusjonene. Fra Høyres side er vi villige til - jeg håper også at Regjeringen er villig til - å se på hvordan sikkerhetsopplæringen kan organiseres på en best mulig måte i framtiden.

       Med hensyn til kvalitetsreformen for høyere utdanning synes jeg det er gledelig at både høgskolene våre og universitetene nå med stor entusiasme og glød, slik jeg opplever tilbakemeldingene fra ulike fagmiljø og fra ulike lederhold i disse institusjonene, går i gang med gjennomføringen med de penger og de føringer som er lagt inn fra Stortingets og fra Regjeringens side.

       Det med fortløpende vurdering av reformen, anser jeg som en del av det løpende arbeid som departementet gjør hele tiden, og som vi får tilbakemelding på både til de ulike partiene og til Stortinget. Departementet har løpende styringsdialogsmøter med de ulike institusjonene, hvor de får tilbakemelding om hvordan situasjonen er. Jeg forutsetter at hvis det er ting her som ikke går slik som Stortinget har forutsatt, vil vi få tilbakemelding til Stortinget, senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, eventuelt i forbindelse med statsbudsjettet for neste år.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg forstår jo at Søren Fredrik Voie har behov for å forsvare Regjeringen og gi ros til Regjeringen, men dette fikk jo karakter av en hyllest! Det er det kanskje også behov for av og til.

       Jeg er enig med Søren Fredrik Voie i at det er puslete det opposisjonen gjør innenfor denne rammen. Det skyldes jo at vi har fått tildelt en ramme som er puslete! Den har vi ikke gitt oss selv, men det er Høyre sammen med Fremskrittspartiet som har gitt oss den rammen. Hvis man vil se våre prioriteringer og våre satsingsområder, vil man finne det i våre alternative budsjetter til finansinnstillingen. Det vi har vist med denne innstillingen, er jo nettopp at vi også innenfor små rammer kan prioritere, og at det finnes et alternativ til det regimet vi har i dag.

       Så til noe av det som Søren Fredrik Voie tok opp. For det første dette med høyere utdanning. Det var også bra. Alt var jo bra. For ikke lenge siden vedtok Stortinget en kvalitetsreform. De signalene vi nå får fra sektoren, er ingen hyllest til dette budsjettet, det er sterke advarsler. Det er ikke samsvar mellom det vi har vedtatt i kvalitetsreformen og de bevilgningene vi gjør. Det er klare tilbakemeldinger fra sektoren. Skal man se bort fra dette? Vi i SV velger å ta dette på alvor. Vi sier også at vi nok må ta noen sterkere grep i sektoren hvis vi skal gjennomføre de fine ordene vi har vedtatt.

       Det samme gjelder for forskning. Det er riktig at det er lagt inn en forholdsvis sterk økning - jeg sa at det er blitt et anstendig forskningsbudsjett - men det er fryktelig langt igjen til det målet vi har satt oss, nemlig OECD-gjennomsnittsnivå. Da blir mitt spørsmål til Søren Fredrik Voie: Tror, og mener, Søren Fredrik Voie og Høyre at vi vil nå OECD-gjennomsnittsnivå, slik som Stortinget har vedtatt, med den opptrappingen som ligger nå? Vi har to år, 2004-2005, å gjøre det på.

Søren Fredrik Voie (H) : Jeg konstaterer at innenfor den rammen som vi har til disposisjon, har SV gjennom sine forsøk på omprioritering valgt å tilføre velferdsoppgaver penger på bekostning av kvalitet og utvikling av undervisning og det tilbud som elevene får av fag. Men det er jo en bevisst prioritering, sier Rolf Reikvam i denne sammenheng.

       Når det gjelder advarsler fra sektoren, tror jeg vi må ha vært på to forskjellige banehalvdeler, for ikke å si to forskjellige kloder. Tilbakemeldingen både skriftlig og muntlig fra Universitets- og høgskolerådet, som omhandler alle institusjoner i denne sektoren, er at de midler man har fått tilført i det budsjettet som vi nå skal vedta, er tilstrekkelig og et godt grunnlag for å gjennomføre Kvalitetsreformen. Det har man sagt i høringer der representanten Reikvam har vært til stede, og det har man sagt i mange andre sammenhenger. Det har faktisk også studentene uttalt, for hver gang vi har vært på høring, har de startet med å si at det budsjettframlegget som foreligger, og som vi i dag skal vedta, er et godt budsjett for universitet- og høyskolesektoren.

       Når vi OECD-målet innenfor den angitte tid? Det er et viktig spørsmål og et spørsmål som det er veldig vanskelig å svare ja eller nei på - for ikke å si helt umulig, for det er ikke bare opp til Regjeringen, det er ikke bare opp til Stortinget, men det er også opp til våre samarbeidspartnere, slik at det er næringslivet vi skal forholde oss til.

       I forhold til det offentlige bidraget ligger Norge godt an når det gjelder OECD-gjennomsnittet. Men i forhold til den andelen som norsk næringsliv bruker på forskning, har vi veldig mye igjen å hente. Med de skatteincentiver som nå er lagt inn i dette statsbudsjettet, håper jeg sterkt at vi skal komme et langt steg videre. Jeg håper også at vi i fellesskap skal greie å lage gode ordninger for næringslivet som gjør at vi får den ønskede utvikling på dette området også i Norge.

       Gjennom forhandlinger med de samme partiene i utdanningskomiteen har Fremskrittspartiet inngått avtale om noen viktige justeringer. Gode resultater for utdanningssektoren er blitt forsterket:

       Som svar på replikken til representanten Voie, vil jeg understreke at vi forutsetter «aktivt arbeid» og «aktiv handling». Det var de begrepene jeg brukte.

       Fremskrittspartiet har fått regjeringspartiene med på at det nå legges frem sak om alle byggeprosjektene i universitets- og høyskolesektoren samt om måten slike byggeprosjekter behandles på. Fremskrittspartiet er på jakt etter en mer ryddig behandling av byggeprosjektene, med større forutsigbarhet for institusjonene. Gjennom en egen sak kan vi sikre nettopp det i fremtiden.

       Vi er også fornøyd med ekstra penger til ANSA, øremerket rådgiver, og til Norsk Lærerakademi.

       På bakgrunn av begge avtalene har Fremskrittspartiet i dette budsjettet valgt følgende presentasjonsform: Vårt primære budsjett for utdanningskomiteens område innenfor rammen av Fremskrittspartiets eget budsjettforslag i finanskomiteen er omtalt under den generelle delen av komiteens innstilling. Her er prinsipper, mål, prioriteringer og tilhørende tallendringer pr. kapittel og post tydelig fremvist, men ikke fremmet til votering.

       Fremskrittspartiet velger innenfor KUF-området i stedet å gå rett på den subsidiære løsning vi har valgt gjennom avtalen med regjeringspartiene. Vi vedstår oss gjerne et bra resultat!

       I hovedsak står Fremskrittspartiet også sammen med regjeringspartiene i en del merknader. Det gjelder merknader som er en del av budsjettavtalen, og det gjelder også en del andre merknader.

       Det finnes også noen unntak der Fremskrittspartiet markerer politikk sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. La meg nevne to slike. Det ene har jeg berørt i en replikk til representanten for Høyre. Det gjelder sikkerhetsopplæring for fiskerne. Jeg synes ikke svaret gir en betryggende avklaring. Jeg understreker at vi for vår del er opptatt av at den ordningen som har virket i mange år, med et eget kursfartøy, blir videreført. Pengene ligger der, det er mer å få på plass igjen en ny avtale som sikrer videre drift av fartøyet som har vært brukt i mange år.

       Det andre eksemplet jeg vil nevne, gjelder dekning av studieavgift ved norske institusjoner. Fremskrittspartiet er opptatt av at stipenddekningen av studieavgift ved norske institusjoner må økes. Henimot full dekning i utlandet og under halv dekning i Norge kan føre til at noen velger bort den norske utdanningsinstitusjonen. Hele komiteen vil gjennomgå støttesystemer for studier i utlandet, men regjeringspartiene har ingen bekymring for hvordan studieavgiften ved norske institusjoner skal dekkes.

       I forhold til en netto utgiftsramme på ca 31 milliarder kr er selve pengeflyttingen relativt beskjeden. Fremskrittspartiets forhandlingsramme for KUF-området lå betydelig høyere. I en avtale må begge parter justere seg. Likevel er vi tilfreds med de endringene på prioriterte områder og i prioriterte saker som Fremskrittspartiet har fått til.

       Sammen med pengeflyttingen har vi også fått fremforhandlet forslag og merknader av viktig systemkarakter. Derfor er budsjettet samlet sett godt nytt for elever og studenter.

       Nå har de inngått en budsjettavtale som blir virkeligheten. Jeg sa i sted i en replikk at jeg er enig med dem som mener at penger ikke er alt. Men regjeringspartiene har i hvert fall i denne omgang sikret seg en budsjettpartner der penger er alt. I sitt alternativ skriver de at de skal ha mer til grunnskolen og mer til videregående skole. Virkeligheten er at det kuttes på flere områder i avtalen. De skal ha mer til voksenopplæring - det kuttes på voksenopplæringen i avtalen. De skal ha mer til universitetene - universitetene får ikke engang kostnadskompensasjon for neste år, og da skal jeg ikke ta med situasjonen i kommuneøkonomien.

       Det merkeligste er likevel at Fremskrittspartiet aksepterer omkamp i studiefinansieringen, for virkeligheten er at utdanningsstøtten til studentene samlet sett reduseres neste år. Jeg oppfatter det slik at Fremskrittspartiet har lagt seg flat for Regjeringen, de har gjort et politisk valg der de har fått gjennomslag på andre områder, som skattelettelser og lavere avgifter på campingvogner og sprit, og så har de akseptert kuttene innenfor utdanning. Jeg mener at Fremskrittspartiet, uansett hva slags eventyr de forteller om i sitt alternativ, må ta ansvaret for den situasjonen vi får i Skole-Norge i det kommende året. Jeg ønsker bare en bekreftelse på uttalelsen fra representanten Sortevik i en egen pressemelding om at det vi nå har fått, er et bra budsjett.

Arne Sortevik (FrP) : I forhold til det fremviste alternativet til Arbeiderpartiet, hvor replikanten kommer fra, vil vi absolutt si oss fornøyd med det som nå blir flertallets resultat.

       Som jeg berørte i en replikk til representanten fra SV, som representerer det samme alternativet, er den synlige pengeflyttingen å ta pengene fra en del elever i private skoler, som gjennom mange år har vært strupt, og flytte dem inn i SFO-ordningen - altså et sted å være for eleven, men kanskje ikke så mye et sted å lære. Vi er fornøyd med de retningene vi har fått til gjennom avtalen, og hvis representanten fra Arbeiderpartiet hadde hørt etter hvorfor vi er fornøyd med det, ville kanskje spørsmålet vært overflødig. Vi har fått 1 milliard kr mer til oppussing av skoler. Det har også gjennom dette året vært fokusert på at situasjonen når det gjelder bygg og inneklima, er dårlig. Vi har fått fordoblet rammen som skal brukes til opppussing av skoler. Vi har fått sikret penger til leirskoleopphold, det er en aktivitet som foregår i grunnskoler over hele landet, vi har fått sikret oss at de 60.000 elevene som venter å reise på leirskole i 2003, faktisk kan gjøre det.

       Når det gjelder stipendordningen - jeg får være rask på slutten, for jeg ser sekundene tikker - har vi, som jeg sa som punkt 3, fått lagt penger tilbake til reisestipend for studentene, og vi har altså stoppet denne gale og dramatiske omleggingen av borteboerstipend for elever i videregående skole, som har en prislapp på 300 mill. kr, og som var lagt i foreldrenes lommebok.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg vil faktisk starte med å gi ros til Arne Sortevik. Jeg vil gi ham ros fordi han nå tar ansvar for det budsjettet han har forhandlet fram. Jeg regner med at han etter hvert vil gå ut på gater og streder og forsvare dette budsjettet, og at det vi får høre fra Fremskrittspartiet i tiden framover, er at de har vært med på å lage et budsjett som det som foreligger, og med de kuttene som ligger der. Jeg regner med at det er det vi skal få høre fra Fremskrittspartiet i den kommende debatten når de skal ut på gater og streder.

       Det er positivt galt det representanten Sortevik sier, at vi tar fra noen. Vi gir privatskoler 13 % vekst. Det er ikke å ta fra noen, det er å gi dem en stor vekst, men ikke så stor som Fremskrittspartiet ønsker - dette må være korrekt. Det er positivt galt at de sikrer fjernundervisningen. Det er riktig at det ble ikke så galt som Regjeringen foreslo, men det er fortsatt galt. De kuttet i voksenopplæringen, ganske mye til voksenopplæringsorganisasjonene, de kuttet IKT i skolen med 5 mill. kr for å finansiere en halv million til ANSA. Alt dette er kutt og har konsekvenser for skolen. Det bør også Fremskrittspartiet stå her og forsvare, på samme måten som de skal ut på gater og streder og forsvare det når den tiden kommer.

       Så blir jeg litt provosert av det synet på læring som Søren Fredrik Voie og Arne Sortevik har. De snakker om et sted å være, de snakker om velferdsgoder når de snakker om SFO og en del slike ordninger. Hva slags syn er det de har på læring og kunnskap? Er ikke det noe som foregår overalt der barn er samlet? Det er jo ikke bare i enkelttimene de lærer, det er der de er sammen, der de har fellesløsninger, der lærere og pedagoger er sammen med dem. Dette er jo en læringsarena. Så mitt spørsmål til Sortevik blir: Vil han ut fra den avtalen som er gjort, forsvare dette, og blir dette Fremskrittspartiets budsjettopplegg for utdanningssektoren i det kommende år?

Arne Sortevik (FrP) : Vi i Fremskrittspartiet kommer til å være veldig tydelige på at vi er fornøyd med de endringer vi i forhandlinger har fått til, og at det er gjennom forhandlinger vi har kommet frem til et resultat som er bedre for elever og studenter enn før Fremskrittspartiet begynte å forhandle. Det skal vi si høyt og tydelig, og det skal vi vedkjenne oss. Det er også derfor vi, som jeg sa i mitt innlegg, går rett på den avtalen og de tallene som vi har forhandlet oss frem til.

       Vi skal også være veldig tydelige på at vi har et annet budsjett, som Stortinget har stemt ned, og som viser frem helt andre prioriteringer innenfor utdanningsområdet enn det vi gjennom forhandlinger har fått til. Men jeg tror at det store publikum og velgerne - og spesielt foreldrene, for ikke å si studentene - faktisk klarer å oppfatte det budskapet, og jeg har forståelse for at i forhandling er det slik at man ikke får til alt, men at man faktisk kan klare å ta noen viktige og riktige skritt.

       Det jeg også kan forsikre representanten Reikvam om, er at vi skal være veldig tydelige på at vi fortsetter vår kamp for systemendring innenfor skolen, slik at politikere som representanten Reikvam og andre får minst mulig innflytelse i forhold til hvilken skole foreldre og elever velger, og minst mulig innflytelse i forhold til å styre ressurser vekk fra de skoler som noen velger.

Arne Lyngstad (KrF) : La meg også uttrykke tilfredshet med den konstruktive rolle som representanten Sortevik og Fremskrittspartiet har spilt i komiteens arbeid - de har gitt fornuftige bidrag. Og når Fremskrittspartiet er fornøyd, er jo det bra på en måte. Men representanten Sortevik sa her at han ville fortsette kampen for en systemendring i skolen. Da har jeg lyst til å sitere fra særmerknaden til Fremskrittspartiet:

       « Ved at pengene følger eleven til den skolen vedkommende ønsker å benytte seg av, stykkprisfinansiering, vil skolene komme i en konkurransesituasjon som videre etter disse medlemmers syn vil føre til kvalitetsheving i hele skolesektoren. »

       Kvalitetsheving gjennom konkurranse synes å være Fremskrittspartiets tilnærming. I Kristelig Folkeparti er vi opptatt av at vi får til en kvalitetsheving gjennom evaluering og veiledning. Åpenhet skal gi realisme og informasjon til deltakerne. På den måten kan en legge et felles grunnlag for en utviklingsprosess som kan heve kvaliteten. Da blir det litt forunderlig at Fremskrittspartiet velger å gå for et finansieringssystem som flytter engasjementet og ansvaret fra dem som skal drive utviklingsarbeidet lokalt, over på staten. Det blir et tankekors for meg at Fremskrittspartiet på den måten tar bort incitamentene fra dem som skal være drivkraften, og så legger alt sammen i denne sal og dermed driver en skolesentralisme. Hva mener Fremskrittspartiet skal være det lokale ansvar i kvalitetsarbeidet? Og mener Fremskrittspartiet at rike kraftkommuner ikke skal få bruke mer på skoler enn andre hvis de selv vil prioritere det?

       Vi er opptatt av systemendringer, fordi vi etter vår mening må erkjenne at når vi etter mange år med samme politikk og politiske løsninger står igjen med en middelmådig skole, nærmest i forfall både læringsmessig og bygningsmessig, er det på tide å skifte system og prøve ut andre løsninger. De løsningene foreskriver vi bl.a gjennom statlige skolepenger til alle, til den skolen som foreldre og elever velger, og vi velger også den løsning at skolene i størst mulig utstrekning må kunne styre seg selv. Det tror vi faktisk vil virke kvalitetsfremmende. Vi har ulik tro der - det registrerer jeg.

       Kristelig Folkeparti er tilfreds med Regjeringens oppfølging av Sem-erklæringen på utdanningsområdet. Fokus på kvalitet og økt fleksibilitet fører nå til en kritisk gjennomgang av utdanningssystemet for å legge det bedre til rette for den enkelte elev og student. Samtidig fører kravet til kvalitet til økt innsats og konsentrasjon i forskningen.

       Det har vært viktig for Kristelig Folkeparti å få til et statsbudsjett i 2003 som kan legge forholdene til rette for lavere rente og trygge arbeidsplasser. Jeg registrerer med tilfredshet at Norges Bank i dag har satt ned renten med en halv prosent. Vi mener budsjettavtalen med Fremskrittspartiet har bidratt til å legge et godt grunnlag for budsjettet neste år og den økonomiske utviklingen. Til tross for en stram budsjettramme har vi lyktes med å følge opp løftene om økt innsats i universiteter og høgskoler. Sammen med betydelige økte midler til studiefinansiering kan vi nå gjennomføre kvalitetsreformen i høyere utdanning fra høsten 2003. I Kristelig Folkeparti erkjenner vi at denne reformen også må følges opp videre med ressurser i 2004.

       I UH-sektoren har vi nå et stort oppdemmet behov for nye bygninger. I flere år har det vært stopp for nye byggeprosjekter. Jeg er glad for at det i budsjettavtalen med Fremskrittspartiet er enighet og flertall for en startbevilgning til nybygg ved Høgskolen i Østfold, og jeg vil be statsråden nå bekrefte at bygging blir startet i 2003.

       Regjeringen foreslo en omlegging av studiefinansieringen for elever i videregående skole. Kristelig Folkeparti er enig i at det ikke er ønskelig at elever i videregående skole tar opp studielån. En omlegging til behovsprøvd stipend er derfor riktig og fordelingspolitisk ønskelig. Slik kan vi gi elever fra hjem med lave inntekter gratis videregående opplæring. Slik fyller vi prinsippet om lik rett til utdanning med praktisk innhold.

       En annen gruppe som får økte kostnader, er elever som må flytte på hybel for å ta videregående opplæring. Dagens ordning med borteboerstipend har i stor utstrekning dekket disse kostnadene. Når låneretten forsvinner, er det viktig at nivået på dette stipendet, eller botillegget, ikke blir redusert ved omleggingen. Jeg er derfor glad for at budsjettavtalen med Fremskrittspartiet har sikret dette nivået, og at Stortinget har vedtatt dette. Dermed kan også lik rett til utdanning være en realitet for utkantungdom som må bo på hybel. Omleggingen og stortingsvedtaket innebærer en betydelig forbedring av studiefinansieringen i videregående skole, og den har svært god sosial profil ved at den hjelper dem som har minst. Det er oppsiktsvekkende at opposisjonen ikke vil være med på en slik omlegging, og heller tar pengene bort fra ordningen.

       I Kristelig Folkeparti er vi også tilfreds med at budsjettavtalen med Fremskrittspartiet viderefører reisestipendet til studenter i Norge og Norden. Dette er viktig for å fremme studentmobiliteten i vårt eget land, men også for å øke studentutvekslingen med våre nordiske naboland.

       Regjeringens budsjettforslag - med oppfølging av kvalitetsreformen i høyere utdanning, en bedre studiefinansiering, økte midler til forskning, hvor privatskolene får tilskudd som er sammenlignbare med offentlige skoler og det fokuseres på kvalitetsfremmende tiltak i grunnskole og videregående opplæring - får i dag tilslutning i Stortinget. Videre har vi under arbeidet her i Stortinget forbedret budsjettet når det gjelder studiefinansiering og kulturskoler, og rettet opp enkelte mindre skjevheter for private skoler og høyskoler.

       Regjeringens kirkebudsjett får også tilslutning med en tydelig markering av at dåpsopplæring er viktig for folkekirkens framtid. I Kristelig Folkeparti er vi glade for at en samlet komite vil gi Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep et eget tilskudd over statsbudsjettet.

       I en vanskelig økonomisk situasjon med behov for et stramt statsbudsjett er Kristelig Folkeparti glad for at vi nå kan vedta et budsjett som satser på kvalitet i utdanningen. Kvalitet innebærer også å fokusere på skolens verdiarbeid. Her står vår kristne, humanistiske kulturarv sentralt, med et positivt og absolutt menneskeverd. Det betyr respekt for den enkelte elev, opplæring ut fra elevens forutsetninger, samarbeid med hjemmet om oppdragelse og opplæring, og et trygt skolemiljø med toleranse og samarbeid. En vurdering av skolenes arbeid må inkludere dette. Først da kan vi si noe om kvaliteten i utdanningssystemet vårt.

       Så til spørsmålet mitt: Regjeringspartiet Kristelig Folkeparti har signalisert at de nå ønsker å gå tilbake til røttene sine, med ekteskapet og familien i sentrum. Hvis man da skal begynne å se på utdanningsbudsjettet og prøve å dra noen koblinger, synes jeg det er veldig vanskelig å se at disse holdningene nå gjenspeiles i budsjettet for utdanningsdelen. Hovedårsaken til dette er det bevisste kuttet som Regjeringen har gjort i skolefritidsordningen, et kutt på 217 mill. kr. Skolefritidsordningen innebærer trygghet for barna våre og for oss som foreldre. Men det er også et viktig tilbud til mange aleneforsørgere som er helt avhengige av skolefritidsordningen for å kunne gå på arbeid.

       Ifølge Fremskrittspartiet er skolefritidsordningen kun barnepass. Mitt spørsmål er om Kristelig Folkeparti mener at SFO ikke er arena for positiv læring. Er det slik at familiepartiet Kristelig Folkeparti er enig i dette synet? Vil vi nå i de neste tre årene komme til å se en utvikling når det gjelder skolefritidsordningen, som kanskje betyr at den vil forsvinne helt? Da blir jo spørsmålet: Hvor skal barna som nå blir rammet av kuttet i skolefritidsordningen, være? Er det tilbake til nøkkelbarna Kristelig Folkeparti ønsker seg?

Arne Lyngstad (KrF) : Selvransaking kan absolutt være på sin plass av og til, bare det ikke går over til selvpining. Det er viktig å skjønne proporsjonene omkring de prosessene.

       Å gå til sine røtter tror jeg er nødvendig og riktig å gjøre. I Kristelig Folkeparti ønsker vi absolutt å fokusere på en skolepolitikk som har kvalitet og dannelse som nøkkelbegreper i skolehverdagen. Det betyr også at vi må fokusere på de prosessene som gir disse læringseffektene. Det er også viktig at vi kjører ressursene inn på de prosessene. Her tror jeg at vi fortsatt kan ha mye å lære. Jeg tror vi fortsatt har et stort forbedringspotensial i de prosessene.

       Så er det riktig at det er kuttet 217 mill. kr på skolefritidsordningen. Det er gjort ut fra nødvendigheten av å få til et stramt budsjett. Samtidig må jeg nok også si at da skolefritidsordningen kom, var begrunnelsen for det tilbudet først og fremst utviklingen i arbeidslivet - det var nødvendig å få et tilsynstilbud til 6-åringer, slik at man unngikk nøkkelbarna. Det var argumentet. Det argumentet har fortsatt gyldighet. Det som nå skjer gjennom kuttet, er at egenandelene til foreldrene økes med 150 kr i måneden. Det er også muligheter for kommunene til å innføre inntektsavhengige graderingssatser på SFO-tilbudet, som gjør at de med dårligst økonomi ikke behøver å komme dårligst ut.

Ursula Evje (FrP) : Kvalitet og dannelse er nøkkelbegreper i skolen også for Kristelig Folkeparti. Det hørte vi representanten Lyngstad bekrefte nå. Dette gjelder vel da skoler både i offentlig og privat regi.

       Kristelig Folkeparti har alltid framstått som en forkjemper for retten til å opprette private skoler, gjerne med et kristent livssyn. Når det gjelder prinsippet om et likeverdig økonomisk system for offentlig og privat opplæring, har Kristelig Folkeparti i realiteten et mer negativt syn. Jeg vil kort vise til at Kristelig Folkeparti hittil har stemt imot alle Fremskrittspartiets forsøk på å få likeverdige økonomiske forhold mellom offentlig og privat opplæring, slik at elevene kan foreta valg på bakgrunn av kvalitet, uten å måtte skjele til økonomi.

       I budsjettinnstillingen har Fremskrittspartiet stort sett funnet løsninger med regjeringspartiene, men når det gjelder noe så enkelt som å få vurdert stipend- og lånemuligheter for å dekke studieavgiften ved utenlandske og norske private institusjoner, vil ikke regjeringspartiene være med. Vil representanten Lyngstad være snill å forklare hvorfor Kristelig Folkeparti ikke kan slutte seg til et bitte lite ønske om å be « departementet vurdere om lånebeløpet avsatt til dekning av studieavgift i denne omgang bør økes for studenter ved norske institusjoner »?

Arne Lyngstad (KrF) : Når Kristelig Folkeparti har vært en ivrig forkjemper for foreldres rett til å starte egne skoler, har det bygd på det syn at det er foreldrenes ansvar å oppdra barn og lære opp barn, og at skolen skal hjelpe foreldrene i det. Med det utgangspunktet har vi vært tydelige på at privatskolelovgivningen må bygge på dette foreldrerettsprinsippet.

       Vi har også vært ivrige forkjempere for et sammenlignbart system for kostnader for offentlige og private skoler. Derfor er vi glad for at vi nå har fått utviklet et KOSTRA-system, som gjør at vi får sammenlignbare tall. Det er forbausende i denne debatten å legge merke til at opposisjonen ikke vil akseptere den virkelighetsbeskrivelse som KOSTRA-tallene legger til grunn, som bygger på regnskapstall fra kommunesektoren, og som dermed også forteller hva kommunene bruker på sine skoler. Friskolene har jo en lovmessig rett på 85 % av det som brukes i den offentlige sektoren. Når opposisjonen ikke vil godta den virkelighetsbeskrivelsen, lurer jeg på hvilken virkelighetsbeskrivelse det da er som må legges til grunn.

       Representanten Evje utfordret meg litt på studieavgiften i Norge og offentlig finansiering. Til det er å si at skoler som det er snakk om i Norge, bl.a. BI, også mottar offentlig tilskudd til driften av institusjonen. Da må vi avklare om vi skal drive dobbeltfinansiering, eller om en gjennom statstilskudd skal finansiere institusjonen helt.

Rolf Reikvam (SV) : Debatten så langt har vist at det går et tydelig skille mellom Fremskrittspartiet og resten av partiene når det gjelder synet på læring. Jeg er litt usikker på hvor vi skal plassere Høyre, etter å ha hørt Søren Fredrik Voie en del ganger. Jeg velger likevel å si at de ikke står på Fremskrittspartiets syn i forhold til læring og kunnskap og hvordan vi skal organisere skolen vår. Derfor har jeg lyst til å stille et spørsmål til Arne Lyngstad, som da er sammen med de andre partiene og utgjør flertallet i utdanningspolitikken: Er Arne Lyngstad enig i og støtter det syn som Arne Sortevik gav uttrykk for i stad når det gjelder finansiering av den offentlige skolen og politikernes ansvar i forhold til utdanning og skole, dvs. at staten skal stappe et visst antall kroner i lomma på foreldrene, og så skal politikerne holde seg unna? Det var på mange måter i kortversjon det han sa. Er dette et syn som Kristelig Folkeparti støtter? Nå er vi på grunnleggende prinsipielle ting, og jeg regner med at Kristelig Folkeparti også velger sine venner ut fra grunnleggende prinsipielle ting, så det er litt viktig at han avklarer dette.

       I samme slengen kan jeg trekke fram det som er sagt flere ganger av Søren Fredrik Voie, at det som har med skolefritidsordningen å gjøre, er velferdsgoder. Det er altså et syn på læring som er slik at læring er noe som foregår seks timer i løpet av en skoledag, og det som foregår utenfor, er ikke læring. Er dette et syn som Kristelig Folkeparti deler? Er dette et syn som de også har når det gjelder dannelse, opplæring, sosialisering og alt det som er en viktig del av prosjektet utdanning og skole?

       Det er viktig at Kristelig Folkeparti prøver å gjøre seg opp en mening om hvilke sengekamerater de egentlig vil ha.

Arne Lyngstad (KrF) : Det er viktig å vite hvilke sengekamerater en vil ha, men det gjelder også å være trofast når en har valgt. Det kan være en utfordring i mange situasjoner, men du verden hvor lærerik en sånn prosess er! Så er det også noe med at en skal jobbe videre mot felles mål, felles oppgaver og felles utfordringer.

       Når det gjelder synet på læring, er det klart at læring skjer der barn og voksne er sammen. Det var spørsmål i forhold til SFO. Det er klart at dette tilbudet ikke er obligatorisk. Det er et frivillig tilbud og kan dermed ikke sies å være en del av skoletilbudet. Kristelig Folkeparti har vært tydelig på at det er et skille mellom en obligatorisk skole og et frivillig SFO-tilbud. Det betyr ikke at innholdet i SFO-tilbudet er likegyldig. Vi ønsker gjerne å dra de frivillige organisasjonenes aktiviteter inn i dette. Kulturskolens aktiviteter kunne være en del av dette. Men når det er et frivillig tilbud, synes jeg det er naturlig at det er en viss egenandel. Å gå for et gratis SFO-tilbud blir et feil prinsipp ut fra en sånn tenkning.

       SFO har en dobbel funksjon. Det løser barnets behov for tilsyn, og det legger til rette for et trygt lekemiljø. Men det er ikke en del av skolen.

       Spørsmålet mitt er: Er dette mulig i dagens skole? Er det mulig å gi tilpasset opplæring når klassene blir større, når antall delingstimer skjæres over en lav sko? Jeg forstår regjeringspartiene dit hen at de mener det er tilstrekkelig med ressurser i den offentlige skolen. Det har også utdanningsministeren sagt ved flere anledninger, og statsbudsjettet stadfester det. Forventningene til skolen er store.

       Den økonomiske situasjonen i landet vårt preges av privat rikdom og kommunal fattigdom. Til tross for dette legger Regjeringen opp til en privat vekst på 3,5 %, mens veksten i offentlig konsum er anslått å stige med 0,5 %. Jeg begynner å skjønne at dette er en ønsket utvikling fra Regjeringens side, og tror at flere foreldre over tid vil velge private løsninger framfor den offentlige skolen. Private skoler, har vi hørt, skal etter Regjeringens budsjett tilgodeses med en vekst på 34 %. Rundt omkring i hele landet reduseres skolebudsjettene i den offentlige skolen som følge av kommunal fattigdom.

       En slik utvikling ønsker ikke Senterpartiet. Vi vil faktisk satse på den offentlige skolen. Vi vil at foreldre skal være trygg på at barna får tilpasset opplæring. Det skjer ikke under den høyredominerte skolepolitikken som Samarbeidsregjeringen leverer.

       Skolefritidsordningen har vært nevnt som et felles prosjekt og et offentlig ansvar. Her kutter Regjeringen 217 mill. kr. Det innebærer reduserte tilbud og høyere foreldrebetaling. Borteboerstipend for elever i videregående skole er verbalt på plass igjen, men pengene mangler. Reisestipendet er tilbakeført, men med 20 % mindre enn den reelle kostnaden på 83 mill. kr. Og budsjettvedtaket om en gjennomgang av stipendordningen sier noe om framtiden for elever i videregående skole - en gjennomgang av stipendordningen med sikte på større treffsikkerhet. Med andre ord: Det betyr behovsprøving. Og det forundrer meg faktisk ikke at det bare skulle gå vel ett år før Kristelig Folkeparti og resten av budsjettkameratene skulle forlate målet.

       Jeg trodde faktisk vi alle sammen stod sammen om gratis videregående opplæring som et mål.

       Nedbygging av universelle ordninger og styrking av privat økonomi er denne regjeringens filosofi. Senterpartiet vil det annerledes. Vi vil gi skoleeiere, kommuner og fylkeskommuner, mulighet til å satse på den offentlige skolen, slik at Læreplanens målsettinger om tilpasset opplæring blir reell. Vi vil arbeide for gratis læremidler i videregående skole. Vi vil bygge ut musikk- og kulturskolene, slik at det blir et tilbud alle kan delta i.

       Så noen få ord om Kirken. Kommuneøkonomien påvirker særlig sterkt Kirken, fordi de har få ansatte og en liten organisasjon lokalt. En Kristelig Folkeparti-politiker i Brønnøy foreslår for å spare penger at de pårørende skal grave gravene sjøl. Det står å lese i Nettavisen den 5. desember. Flere kirkestillinger med lokal finansiering blir faktisk ikke utlyst nå fordi kommunene ikke har råd til den delen. Og biskop Larsen sier:

       « Nå ser vi at dårlig kommunal økonomi er i ferd med å ta Kirken fra folk flest. Det er vanskelig å forstå for kirkegjengerne i et av verdens rikeste land. »

       Politikk handler om valg, og Regjeringen har valgt å styrke den private økonomien. Senterpartiet velger å styrke fellesskapet og fellesskapsgodene.

       Så til det temaet vi konkret har oppe i dag når det gjelder utdanning. Jeg registrerer også at Senterpartiet og denne såkalte opposisjonen ramser opp problemer og utfordringer, men glemmer det mest fundamentale. Vi vet at én av fem elever ikke kan lese og skrive skikkelig, vi vet at internasjonale undersøkelser viser at Norge ikke skårer så bra som vi skal gjøre. Da er mitt spørsmål: Hva er Senterpartiets alternativer, hva er Senterpartiets løsninger? Mer penger snakker man om. Man vet også at mer penger ikke nødvendigvis løser problemet.

       Til slutt. Med tanke på denne koalisjonen av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, vil jeg gjerne spørre representanten Skjælaaen: Er han enig med Rolf Reikvam i at de som velger private løsninger, må betale 100 % av kostnaden selv? Og er representanten Skjælaaen enig med representanten Reikvam i at det som opposisjonen leverer, er et puslete budsjett?

Rune J Skjælaaen (Sp) : Representanten Robertsen må vite at Senterpartiet faktisk støtter privatskoler og synes at privatskoleloven er bra. Vi ønsker at det skal være et alternativ til den norske skolen. Slik at det står helt fast. Vi mener også at staten skal bidra med finansiering. Vi deler ikke det syn - hvis det er representanten Reikvams syn - at foreldrene skal betale 100 % sjøl. Jeg er ikke enig med representanten Reikvam i dette.

       Jeg synes at dette som representanten Robertsen sier, er en kjempeutfordring i forhold til at én av fem er funksjonelle analfabeter når de går ut av skolen. Hvis representanten Robertsen hadde hørt etter på noe av det jeg sa i innlegget mitt, ville han hørt at jeg sa at tilpasset opplæring er noe av det aller, aller viktigste som står i læreplanen. Jeg tror ikke noen lærer kan drive tilpasset opplæring i en klasse med 28 elever. Det er faktisk en umulighet. Når vi opplever at kommunene rundt om må kutte i delingstimene fordi skolebudsjettene må reduseres, vil vi aldri nå målet om at alle skal lære å regne, lese og skrive tilstrekkelig til at de kan greie seg på egen hånd. Men det er den politikken Regjeringen her legger opp til - større klasser, færre delingstimer. Det er det som er realiteten ute i Kommune-Norge.

Elsa Skarbøvik (KrF) : Kristelig Folkeparti har stått sammen med Senterpartiet om å få til en god offentlig skole. Vi har også stått sammen med Senterpartiet når det gjaldt å få til gode friskoler. Blant annet var vi i forrige periode sammen om en lovendring av privatskoleloven, som var nødvendig i en viss sammenheng.

       Men dette gjelder også med hensyn til bevilgning. Jeg leste også i Dagen at Senterpartiet nå er veldig fornøyd med å stå sammen med Arbeiderpartiet og SV i det som altså betegnes som en historisk milepæl. Det er akkurat som Senterpartiet sier, at endelig er de plassert der de hører hjemme. Men så leser jeg videre, og der står det at et regjeringsalternativ uten Kristelig Folkeparti har representanten Skjælaaen ingen tro på. Det er vel da skuffende for ham at Kristelig Folkeparti er meget godt fornøyd og bekvem med den regjering vi har i dag. Jeg er glad for en regjering som nå har tatt et nytt grep overfor friskolene, nemlig ved å beregne ressursbruken på grunnlag av KOSTRA.

       Kristelig Folkeparti vil ha en god offentlig skole. Det som beregnes til friskolene, er avhengig av hva vi bevilger til den offentlige skolen. Vi ønsker å satse sterkt på kvalitetsutvikling og den lokale skoles fleksibilitet, det gjelder også den offentlige skole. Men hvorfor vil ikke Senterpartiet ha en rettferdig ordning som følger opp privatskoleloven?

       Det er sendt mange spørsmål både fra Senterpartiet, fra Arbeiderpartiet og fra SV til departementet i forbindelse med statsbudsjettet som bl.a har gått på dette området, og de har gang på gang fått samme svar: Det vises til at beregningene tar utgangspunkt i faktisk ressursbruk i den offentlige skole i 2001, og er gitt som en andel av gjennomsnittskostnadene. Altså: Mer til privatskolene er avhengig av at man også har gitt mer til den offentlige skole. Hvorfor vil ikke Senterpartiet ha en rettferdig fordeling til privatskolene ut fra KOSTRA?

Rune J Skjælaaen (Sp) : Det forundrer meg at representanten Skarbøvik ikke sjøl kommenterer at økningen til private skoler er så formidabel som den faktisk er, på 453 mill. kr - nesten en halv milliard kroner. Da vi skulle snekre i hop vårt budsjett, valgte vi å gjøre påplussingen til private skoler mindre. Vi tok 285 mill. kr av disse 453 mill. kr. Det betyr at det står om lag 170 mill. kr igjen, som utgjør 13-14 % økning på de private skolene. Det synes vi faktisk var nok innenfor den rammen som regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har lagt.

       Vi synes det skal være en rettferdig fordeling framover, men at en skal ta alt dette i ett jafs, slik representanten fra Kristelig Folkeparti her sier og som Regjeringen har lagt opp til, vil vi ikke være med på. Dessuten synes jeg det er ganske utrolig at representanten Skarbøvik kan være så veldig fornøyd når hun opplever at den skolen som hun sjøl arbeidet i før hun kom inn på Stortinget, faktisk får dårligere og dårligere økonomi, at de må kutte i delingstimer osv. Er dette noe som Kristelig Folkeparti er veldig fornøyd med, når hun er så fornøyd med det Regjeringen leverer på utdanningssiden?

       Vi er uenige med SV, og vi er uenige med Arbeiderpartiet på noen områder. Når vi sier at det er historisk og journalisten skriver det, så er det jo fordi vi har greid å vise at det faktisk fins et alternativ på Stortinget i dag til Regjeringens politikk. Og det er jo historisk når en i visse sammenhenger på en måte later som det ikke er det.

       På universitets- og høyskolesektoren har vi fått til starten på kvalitetsreformen, som vi er stolte over. Det har blitt sagt tidligere i debatten at ikke alle er veldig fornøyd. Men da kan jeg fortelle at jeg var på det åpne møtet i Universitetet i Oslo der man markerte starten på denne reformen, og etter at statsråden hadde gått, innrømmet de at kvalitetsreformen var veldig bra, men at de alltid så behov for å murre litt hvis statsråden var i nærheten.

       Vi har fått til en svær satsing på forskning som vi i Venstre er veldig glad for, spesielt fokusert på grunnforskning, noe vi syns er veldig viktig, både ut fra et ideologisk synspunkt og ut fra et næringssynspunkt, men det er også viktig at vi har en stor andel grunnforskning.

       Utfordringen på universitets- og høyskolesiden tror jeg nok klart ligger på bygg, og jeg føler at flertallet i komiteen har tatt det innover seg. Hvis vi bare tar Oslo, er det informatikkbygg på Universitetet i Oslo, det er Musikkhøgskolen, det er Kunsthøgskolen, og det er formidable utfordringer på Landbrukshøgskolen, bare for å nevne noen av alle de store byggeprosjektene som ligger der. Og at vi må finne strukturer for dette, syns jeg er klart.

       På grunnskolen har vi fått fokus på kvalitet. Vi i Venstre har hatt slagordet « Slipp skolen fri ». Jeg tror som sosialliberaler på mer fokus på den gode skole knyttet til den gode lærer, at vi må sette eleven i sentrum og finne nye måter å arbeide på, og at vi må få skolepolitikere som faktisk tør å sette spørsmålstegn ved alle de gitte sannheter i skolen, og at vi også nå faktisk tør å rokke ved gitte sannheter som f.eks klassebegrepet.

       På kirkesiden syns vi i Venstre det er viktig å understreke den rollen Oslo domkirke har. Det er en liten merknad, men når kirkeministeren sitter her, syns jeg det er viktig å nevne det. Vi har jo stort sett bare Nidarosdomen som et nasjonalt anliggende, men jeg syns det er viktig å understreke at Oslo domkirke faktisk er arenaen for alle de viktige handlingene på nasjonal side - så å si alle, og at det er viktig at den kirken får den posisjonen den fortjener.

       Så ser vi i Venstre veldig fram til den meldinga som kommer når det gjelder musikk- og kulturskoler. Vi håper Regjeringa får til å lage et helhetsbilde på dette området, at man klarer å tenke ikke bare på hvordan man skal utvikle ett skoleslag, én måte å organisere ting på, men at man faktisk klarer å se helheten i det tilbudet som blir gitt til barn i dag, både gjennom private og offentlige skoler, og at vi får til en nytenking når det gjelder barn og kultur. Utdanningspolitikk er jo ikke bare matte og norsk. Jeg tror vi får veldig lite kreativitet hvis vi ikke har med de kreative fagene og ser på de kreative evnene som elevene har, som en del av helheten. Jeg er veldig glad for at de utviklingsmidlene kom på plass, og at vi ser dette i en helhet helt opp til høyskolenivå. Sånn sett er jeg veldig glad for at vi fikk løftet Barrat Dues Musikkinstitutts basisnivå med 1 mill. kr.

       Så en liten kommentar til slutt om leirskoler, der jeg tror man er kommet i et uføre. Uføret var forutsett av mange da daværende statsråd Giske i valgkampen gikk ut og fortalte at nå ble leirskoler gratis. Nå skriver Arbeiderpartiet i merknadene:

       « Disse medlemmer mener at 60 mill. kroner ikke er tilstrekkelig til å dekke opp for bortfallet av den tidligere foreldrebetalingen. »

       Det var vel noen av oss som sa tidligere at vi har en utfordring når det gjelder å få gjort dette på en skikkelig måte, slik at vi får en god leirskole som også er tilpasset de lokale forholdene.

       Mitt spørsmål til representanten Skei Grande blir da: Korleis ser Venstre at departementet skal kunne stimulere til dette? Og korleis kan Venstre forsvare at ein skal spare heile 10 mill. kr før ein i det heile har sett effekten av slike stimuleringstiltak? Er det slik at det er berre å tenkje på eit tal, eller er det slik at representanten Skei Grande kan dokumentere at det vil bli ei slik innsparing?

       Så til slutt ein liten kommentar til det representanten tok opp omkring leirskulane. Ja, det er riktig at Arbeidarpartiet er oppteke av at leirskuletilbodet skal vere gratis, og at denne salen skal løyve dei midlane som er nødvendige for at det skal bli gratis. Men fleirtalet har bestemt ei økonomisk ramme for budsjettområdet, så i denne omgangen var det ikkje lett å dekkje opp heilt.

Trine Skei Grande (V) : Vi i Venstre er veldig opptatt av integrering. Vi syns kanskje at mye av fokuset i debatten har vært på hvem som skal få komme hit og hvem som ikke skal få komme hit. Det vi syns det er viktig å ha fokus på nå, er dem som skal være her, og hvordan vi skal få en god integreringspolitikk. Derfor må vi satse på dem som skal være her. Vi har nå laget pakker med program for dem som skal integreres i samfunnet vårt som er gode på både språk, samfunn og kultur.

       Jeg besøkte asylmottaket i Alta ei tid tilbake. De har kuttet i dette tilbudet for snart et år siden, fordi de merket at asylsøkerne heller ikke var fornøyd med det. De innførte andre arbeidsmetoder, man prøvde å få dem som var på asylmottaket, til å være mer aktive i lokalsamfunnet. Og det programmet førte til at de faktisk lærte mer norsk, at de ble mer integrert, og at det var mindre problemer knyttet til asylmottaket. Så at dette er et svart-hvitt bilde, mener jeg er feil.

       Så til det forsøket der vi har kuttet. Det er helt riktig, og det står vi for, for vi syntes det var dumt å bruke penger til et forsøk på noe som vi vet funker. Det er bare å sette i gang. Norskundervisning knyttet til arbeidsplass vet vi funker, det trenger vi ikke å bruke flere millioner kroner på å finne ut.

       Min kommentar til slutt om leirskole gjaldt ikke rammene. Det var bare et lite hjertesukk fra en tidligere skolebyråd som stod og sa til statsråden fra Arbeiderpartiet at det ikke var nok penger. Så går det to år, og så innrømmer partiet at det var nok ikke like mye penger som det var da man drev valgkamp.

Lena Jensen (SV) : Integrasjonspolitikk er viktig. For det første: Regjeringen og Fremskrittspartiet foreslår å kutte all norskopplæring for asylsøkere fra 1. januar 2003. Dette er vi sterkt imot. Livet på asylmottak er ikke lett. Det er ingen enkel situasjon, og ventetiden kan være veldig lang for dem som venter på et vedtak. For at man skal kunne integreres i vårt samfunn og leve og bo i ventetiden, er det nødvendig med norsk og med samfunnskunnskap. Forslaget om kutt i norskopplæringen til voksne asylsøkere er derfor et stort tilbakeskritt.

       Men det er ikke bare det. I tillegg kutter regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet i komiteen 10 mill. kr til dem som har fått innvilget opphold. Dette mener jeg ikke henger på greip, ikke på et lite engang. Det er en kortvarig og svært skadelig innsparingspolitikk, i tillegg til at det øker behovet for psykisk helsevern for beboere i mottak. Og det går mot målsettingen om at flere kommuner skal ta imot flyktninger, fordi kostnadene ved integreringen i større grad vil overføres til kommunene.

       Mitt spørsmål til Trine Skei Grande er: Hvordan kan man mene at denne integreringspolitikken er logisk?

Trine Skei Grande (V) : Det er mulig replikken var skrevet før jeg holdt innlegget, eller så må jeg ha uttrykt meg veldig klossete i forrige replikksvar.

       Det som jeg er helt enig med representanten i, er at ventetida er lang når man sitter i asylmottak. Vårt mål er at ventetida ikke skal bli så lang, og at vi skal få en kortere behandling. Det har vi klart å få til.

       Men da er mitt spørsmål: Når man reiser rundt på asylmottak, som jeg har gjort en del, og man ser at den eneste aktiviteten som skjer den dagen, er norskkurset, hvorfor er det da veldig mange asylsøkere som ikke engang møter opp på det? Kanskje lærer man mer norsk ved å være aktiv i det samfunnet man lever i, enn ved å sitte i et kjellerlokale i asylmottaket med en norsklærer? Jeg syns ikke dette bildet er så svart-hvitt som SV framstiller det som.

       Det som er viktig for oss, er at de integreringsprogrammene som er, kobler inn næringslivet. Jeg tror at man kan lære like mye norsk ved å jobbe sammen med nordmenn som man kan i et mørkt kjellerlokale.

       Så en liten kommentar til slutt: Det å kutte i tilbudet til dem som kanskje ikke skal være her, syns jeg ikke er så farlig i forhold til å kutte i tilbudet til de ungene som er her, som f.eks. SV gjorde i fjorårets budsjett for å få sine mål til å henge sammen.

Rolf Reikvam (SV) : Jeg registrerer at Trine Skei Grande har vært på Universitetet i Oslo og fått melding om at det er en bra finansiering man har fått til. Det tar jeg til etterretning at Universitetet mener. Vi har fått andre signaler. Men jeg registrerer - og jeg går ut fra at vi da kan bruke det også i den videre diskusjonen - at Universitetet i Oslo uttrykker seg tilfreds med de ressursene som er lagt inn i dette budsjettet, dvs. at den kompensasjonen som de i alle fall har vært opptatt av i forhold til oss, er de åpenbart ikke så opptatt av lenger.

       Så har jeg to spørsmål til Trine Skei Grande. Hun gir uttrykk for at det er blitt et bra budsjett i forhold til kommunene og i forhold til det offentlige utdanningssystemet. Jeg så på Dagsrevyen i går, der et av Venstres partilag var i opprør. De var i ferd med å melde seg ut fordi dette ikke gikk lenger rundt omkring i kommunene. De fikk ikke budsjettet til å henge i hop. Det gikk utover skolen, og de mente at de ikke kunne drive den offentlige sektoren og utdanningssektoren lenger. Og deres reaksjon var å melde seg ut. Betyr det at den oppfatningen som Venstre har sentralt, er vesentlig forskjellig fra oppfatningen til partilagene ute, eller gjaldt dette innslaget et enkeltstående partilag som opplevde det på denne måten?

       Så et spørsmål som går på synet på læring: Jeg har flere ganger prøvd å få i gang en debatt om synet på læring. Vi har fått servert Fremskrittspartiets syn, vi har fått servert noe fra Høyre, som jeg ikke skal gjenta, og jeg har et spørsmål til Arne Lyngstad om hva som er læring, hva som er dannelse, og når det foregår. Deler Venstre det synet som Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for, at politikere og andre skal holde seg borte, dette er en sak for foreldre, og det offentliges oppgave er å stappe noen penger ned i lommen på dem, så de kan kjøpe seg en plass selv? Det var kortversjonen av Arne Sorteviks opplegg. Jeg vil ha en kommentar til det.

Trine Skei Grande (V) : Det var tre ganske omfattende spørsmål. Jeg skal bruke mest tid på det siste.

       For det første: Jeg tror at hvis universitetene hadde fått mer penger, hadde de sikkert funnet gode formål å bruke dem til. Og de har sikkert også en ønskeliste som er lengre. Jeg observerer at de var fornøyd med starten.

       Når det gjelder Gaular Venstres kommunestyrerepresentant, så var det - i hvert fall i morgensendingen den dagen - landbrukspolitikken som var argumentet for å melde seg ut, og så kom det på litt flere utover dagen. Jeg har ikke lyst til å gå inn på at det er noen medlemmer som kanskje føler de ikke passer inn, men de har kanskje rett i det.

       Så til synet på læring: Jeg er like mye imot Fremskrittspartiets syn på stykkprisfinansiering som jeg er imot SVs syn på minstestandarder. Jeg mener at det er noenlunde det samme. Det er snakk om at makten skal være her, og at fornuften skal være i denne sal, mens jeg har god tro på kommunestyrenes makt i forhold til lokalpolitikken. Og jeg har mye større tro på lærere, rektorer, foreldre og elever. Jeg vil slippe løs skolen nedenfra. Det som er Venstres ønske i skolepolitikken, er å slippe skolen fri, å slippe den løs nedenfra, å slippe noen av de statlige reguleringene. Det jeg har sagt, er at det fins et rundskriv fra KUF som beskriver hva en matpakke bør inneholde. Og det tror jeg nok sikkert at vi også skal klare å finne ut av. Jeg tror at utfordringa er å slippe løs for lokal organisering, slippe løs for litt mer forskjeller lokalt, og at det er utfordringa for skolen. Det å lage stykkprisfinansieringer eller minstestandarder er noe som det er artig å gjøre i denne sal, men jeg tror ikke at det nødvendigvis bringer oss mot den gode skolepolitikken. Den gode skolepolitikken blir skapt med gode lokale løsninger, med kloke lærere som får muligheten til å finne gode løsninger.

       Utdanning taper i kampen mot skattelette. Arbeidarpartiet må sjølvsagt halda seg til dei rammene som er vedtekne for budsjettområdet. Det betyr at vi ikkje har moglegheit til å lyfta inn igjen dei reduksjonane som fleirtalet går inn for. Likevel vil eg seia at eg er fornøgd med det samarbeidet som Arbeidarpartiet har hatt med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i denne budsjettinnstillinga.

       Nokre få kommentarar til høgare utdanning og forsking: Universitets- og høgskulesektoren står overfor store utfordringar dei næraste åra når det gjeld gjennomføringa av kvalitetsreforma. Institusjonane må sikrast midlar til dette neste år, og eg ventar at ytterlegare midlar vert sette av i budsjettet for 2004, for det er uheldig at universiteta ikkje får kompensasjon for faktisk løns- og prisstigning for neste år, slik som høgskulane får. Og det er vanskeleg å følgja opp kvalitetsreforma på ein god måte dersom ikkje det har vore gjennomført.

       Eg er glad for at driftsmidlane til senteret for Holocaust og livssynsminoritetar sin stilling i Noreg vert sikra, sjølv om eg meiner at det hadde vore ryddigare med ei løyving som Arbeidarpartiet og mindretalet føreslår, enn ei oppmoding om å ta frå budsjettet til Universitetet i Oslo.

       Regjeringspartia og Framstegspartiet har ved omdisponering fjerna ein del av støtta til studenthelsetenesta i Bergen, Oslo og Trondheim. Dette vil føra til eit dårlegare helsetilbod for studentane. Arbeidarpartiet er sterkt kritisk til at kutt skjer utan at det er gjennomført ei evaluering på førehand, og vi er skuffa over at fleirtalet ikkje vil ha ei slik evaluering når dei ønskjer systemet avvikla.

       Dei statlege høgskulane har ei særskild oppgåve når det gjeld kompetanseutvikling og forskings- og utviklingsverksemd regionalt. Nokre høgskular, som Hedmark og Telemark, har kome spesielt dårleg ut i det nye finansieringssystemet i tildelinga for 2003, og det vil bety store inntektsreduksjonar. Eg ber om at Regjeringa vurderer situasjonen og sikrar at verksemda ikkje blir ramma urimeleg hardt ved dei to høgskulane.

       Regjeringa har ikkje føreslått startløyve til nye bygg i universitets- og høgskulesektoren for 2003. Vi i Arbeidarpartiet er uroa over at dette har vorte ein salderingspost, medan behovet for å byggja er stort. No har det vorte fleirtal i Stortinget for å løyva til nytt høgskulebygg i Østfold. Eg høyrde at representanten Lyngstad var veldig glad for det. Eg lurer på korfor ikkje Regjeringa føreslo dette i budsjettforslaget sitt. Men frå Arbeidarpartiet si side hadde vi ønskt at vi kunne koma i gang med ytterlegare startløyvingar, til både høgskule i Stavanger og det som skal gjerast på Nesna, vidare prosjektering og samlokalisering og bygg ved andre høgskular og universitet. Men når eg ser Norman sitt utspel i dag om å gjera universitetsbygningane om til AS, lurer eg jo på kva slags samanheng det har med dei manglande løyvingane.

       Arbeidarpartiet, og eit fleirtal i Stortinget, ville sikra ei betydeleg forbetring av studiefinansieringa i det førre budsjettet, og det fekk vi fleirtal for, mot regjeringspartia sine stemmer. Studentane skulle få betre moglegheit til å studera på heiltid, og såleis skulle vi følgja opp intensjonen i Kvalitetsreforma. Regjeringa har i budsjettet ønskt ein omkamp ved å fremja kutt som vil redusera forbetringane. Det vart føreslått kutt i reisestipend, avvikling av hovudfagsavskriving, auke i Lånekassens gebyr og inga prisjustering av studiestøtta for undervisningsåret 2003-2004.

       Regjeringa har dessverre fått delvis gjennomslag for omkampen hos Framstegspartiet, sjølv om reisestipendet no delvis vert lagt inn igjen. Studentane si utdanningsstøtte vert redusert likevel. Regjeringa føreslo ei ny støtteordning for elevar i vidaregåande skule ved å fjerna høvet til å låna, men innføra eit sterkt behovsprøvd bortebuarstipend. Frå Arbeidarpartiet si side meiner vi at dette ville gjera det vanskelegare for mange foreldre å finansiera vidaregåande opplæring for borna sine. Spesielt vil det ramma ungdom i distrikta. Heldigvis kom regjeringspartia her på betre tankar, og litt av endringa er retta opp.

       Kvalitetsutviklingen i grunnskolen følges opp med 380 mill. kr. Kvalitetsreformen i høyere utdanning følges opp. Bevilgningene gir « et tilstrekkelig grunnlag for å kunne iverksette kvalitetsreformen fra neste høst », uttaler Universitets- og høgskolerådet i en pressemelding av 7. oktober. Forutsetningen om oppfølging i 2004-budsjettet følges opp i flertallsmerknaden fra regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i innstillingen.

       Forskningsinnsatsen er økt mer enn i noe tidligere budsjett. Disse hovedelementene i budsjettet viser Regjeringens og regjeringspartienes vilje og evne til å satse på utdanning og forskning.

       Jeg vil gjerne få lov til å trekke fram noen punkt. Kap. 240, Private skoler, viser en betydelig økning, en økning som er nødvendig for å holde seg innenfor lovens ramme, sett i forhold til antall private skoler og antall elever i disse. I tillegg til at det har vært en økning i antallet, kan det ikke være tvil om at nye KOSTRA-tall viser en tidligere underbudsjettering på dette kapitlet. Det er bemerkelsesverdig at mindretallet ved å redusere dette kapitlet åpent viser at de ikke ønsker å oppfylle de forpliktelser staten har. Mindretallet legger for lite midler inn til at tilskuddsordningens bestemmelser kan oppfylles.

       Komiteen finner igjen grunn til å minne om den lovede melding om kulturskolene. Denne meldingen har vært ønsket en tid, og jeg er svært glad for den klare forpliktelse som er kommet, om at meldingen kan ventes i løpet av våren 2003. Dette blir en viktig melding, der Stortinget kan få en god diskusjon om kulturskolenes plass og oppgaver. Det er også gledelig at en samlet komite ønsker å opprettholde tilskuddet til utvikling av musikk- og kulturskolene. Jeg vil også understreke den enstemmige merknaden om at disse midlene blir overført direkte til Norsk Kulturskoleråd og ikke, som nå, via utdanningsdirektøren i Sør-Trøndelag.

       Komiteens flertall ønsker at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en bred gjennomgang av spesialundervisningens plass i norsk skole, herunder organisering og virksomhet innenfor det statlige spesialpedagogiske støttesystemet. Det brukes betydelige beløp til spesialundervisning i skoleverket, og det er behov for en bred gjennomgang. Jeg viser også til Sunnanå-utvalgets innstilling, som bør følges opp, samtidig som støttesystemets organisering for meg virker - for å si det noe diplomatisk - lite ryddig.

       Jeg er også svært glad for den enstemmige komitemerknaden om øremerking av midler til Stiftelsen Arkivet i Kristiansand samt ønsket om en egen budsjettpost for Arkivet i 2004. Til sammen får nå stiftelsen 2,2 mill. kr i tilskudd for 2003. Det gir forutsigbarhet, og det er bra.

       Så vil jeg gjerne si litt om noen kirkekapitler. Som saksordfører for kap. 342, Nidaros domkirke, vil jeg vise til flertallsmerknaden om planene for nybygg på nordsiden av Vestfrontplassen. Dette er et servicebygg som bør være på plass til kroningsjubileet i 2006. Jeg hadde håpet at dette kunne ha vært en komitemerknad, men konstaterer at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ikke kunne være med. Likevel er dette en flertallsmerknad som jeg håper statsråden følger opp.

       La meg til slutt uttrykke glede over at bevilgningen på 5 mill. kr til dåpsopplæring ligger fast. I fjor ble et forslag på 2 mill. kr strøket av det daværende flertall. Det er derfor gledelig at komiteen nå sørger for at de fem millionene overlever budsjettbehandlingen. Det lover godt for behandlingen av stortingsmeldingen om dåpsopplæring, som Stortinget får til behandling i februar neste år. Jeg er også svært glad for at Arbeiderpartiet ikke har fulgt opp det som står i deres innledende merknader, nemlig om at denne bevilgningen ikke bør komme før dåpsmeldingen er behandlet.

       Alt i alt er dette et godt budsjett for utdanning, forskning og kirke. Høyre er fornøyd med at flertallet i hovedsak støtter Regjeringens budsjettforslag, med de små, men viktige forbedringer som er kommet gjennom behandling i komiteen. Jeg konstaterer at de avvikende forslag som foreligger fra mindretallet, dreier seg om små promiller. Viljen til større endringer har kanskje vært til stede, men evnen og kreativiteten har det vært dårligere med.

Ursula Evje (FrP) : Det er flere forhold som gjør at vi i Fremskrittspartiet ikke kan rope hurra for Regjeringens visjoner og mål, slik de er beskrevet i budsjettet. Men det er mange ting vi er godt fornøyd med.

       Et ankepunkt er at Fremskrittspartiet ønsker likeverdige økonomiske betingelser mellom offentlig og privat utdanning på alle felt. Det får vi dessverre ikke.

       Etter vårt syn må dette enten gjøres gjennom tilskuddsordningene, eller det må gis stipend som dekker de faktiske utgifter. Ingen av delene synes å være mulige å få til akkurat nå. Fremskrittspartiets første ønske ville være endringer i tilskuddssatsene og la pengene følge den enkelte student eller elev, uavhengig av studiested. Denne modellen ville bety at det vises respekt for studentenes valg, og at studentene kan ansvarliggjøres for gjennomføringen av egne studier.

       Kvalitetsreformen som dette knyttes opp til, vil koste mange penger. Det er noe alle partier måtte være klar over. Det er ikke gratis å ha studenter som skal gjennomføre studiene etter gammel modell samtidig med at nye studenter fra høsten 2003 skal studere etter ny modell. To parallelle løp med tettere oppfølging av den enkelte student på alle fakulteter og avdelinger må koste penger. Regjeringen har høylytt og overalt hevdet at det er bevilget store summer til gjennomføringen. Men er dette riktig, når det helt bevisst blir underbudsjettert både i forhold til manglende lønns- og priskompensasjon - som for universitetene alene utgjør ca 150 mill. kr - og man ikke foretar en årlig regulering av studentenes kostnadsnorm? Disse to forholdene alene utgjør mer enn 300 mill. kr av den fullfinansiering som skulle ligge til grunn. Fremskrittspartiet har i sine prioriteringer vurdert lønns- og priskompensasjon til universitetene, med økte forslag til bevilgninger i størrelsesorden 150 mill. kr, nettopp for å kunne forlange at resultatene som vi ønsker, skal komme uten unnskyldninger om manglende finansiering.

       Forskning er viktig for Fremskrittspartiet. For å nå målet om gjennomsnittlig OECD-nivå må fondet økes langt raskere enn det blir flertall for hvert år. Det hjelper lite å øke fondskapitalen med et par milliarder kr i året, når OECD-landene øker sine bevilgninger i forhold til BNP raskere enn oss. Å bruke den økningen som ble gitt ved omorganisering av tippemidlene, som alibi, blir galt. Den økningen av fondskapitalen opprettholder kun en avkastning som tilsvarer forskningens andel av tippemidlene over tid. Fondets kapital må derfor økes dramatisk for å nå det målet som et enstemmig storting vedtok i forrige periode. Avkastningen må også kunne brukes til forskning ved private institusjoner som har den nødvendige kvalitet.

       Det er forunderlig at det ikke er flertall for at alle institusjoner skal ha like muligheter til å få forskningsmidler, vurdert i forhold til kvalitet og uavhengig av hvem som eier institusjonen. Eierskap er som kjent ikke synonymt med høy kvalitet, ikke engang i Norge. Vi er kjent med at det arbeides med et nytt tildelingssystem for forskningsmidler til de offentlige institusjoner. Fremskrittspartiet ser det som en forutsetning at de private blir en del av systemet, på like vilkår. Dette må gjelde så vel utdannings- og forskningsmidler som stipendiat- og post doc.-stillinger. Det likeverdige prinsipp basert på kvalitet må også gjelde i forhold til rammene til Forskningsrådet.

       Når det gjelder de private høyere utdanningsinstitusjonene, vil Fremskrittspartiet ha slutt på den sjongleringen som foretas ved at departementet tar studier ut og inn av finansieringsmodellen. Vi oppfatter dette som en ren økonomisk saldering, fordi det ikke er knyttet til vurderinger i forhold til kvalitet på de studiene som fjernes. Slik modellen er nå, vil studier som får støtte, bli spesifisert, og det lages en oversikt over hva som er inkludert i grunnlaget for undervisningskomponenten. Dette fremstår i beste fall som en sementering av gårsdagens studietilbud ved de private institusjonene. Det har ingen ting med høy kvalitet i fremtiden å gjøre, snarere manglende vilje til å innse at den ideologi som har styrt frem til nå, ikke lenger holder internasjonale kvalitative mål.

Lena Jensen (SV) : Når SV sier barn og unge først, da spøker vi ikke. Vi lurer ikke folk. Det er ikke bare vakre ord og vakre vendinger, men vi satser faktisk på grunnskolen, hvor elevene skal lære, ta til seg kunnskap og være med på å utforme samfunnet. Det er avgjørende å satse på utdanning og forskning for å gjøre Norge til en ledende kunnskapsnasjon - det viktigste for å bekjempe klasseskiller og skape større rettferdighet. Det som virkelig trengs nå, er en gigantisk satsing på den offentlige fellesskolen, der barn fra ulike typer bakgrunn går sammen. Det er det som vil skape toleranse og fellesskap, i et samfunn som stadig blir mer fragmentert og mangfoldig.

       SV har i sitt alternative budsjett lagt inn 12 milliarder kr mer til kommunene. Vi har lagt inn mye mer penger til SFO, og vi har lagt inn penger til leirskoler. Som regjeringsfraksjonen, sammen med Fremskrittspartiet, har vi øremerket tilskuddet. Men de midlene som er lagt inn, er for små. Dessuten, om man overførte dem og førte pengene tilbake fra rammetilskuddet til øremerking, ville det forsvinne millioner underveis.

       Regjeringspartiene, sammen med Fremskrittspartiet, har økt tilskuddene til private skoler med nesten 35 % i årets budsjett - en økning på 465 mill. kr. I realiteten betyr det en økning på om lag 20.000 kr pr. elev i de private skolene. Samtidig har regjeringspartiene, sammen med Fremskrittspartiet, ikke funnet plass til en bedre økonomisk situasjon for de offentlige skolene, der over 98 % av barna våre går, men tvert imot kuttet. Ranet av den offentlige skolen er en politisk prioritering. Dette budsjettet stjeler fra den offentlige skolen og gir til privatskolene. Dette er rett og slett urettferdig.

       Virkeligheten er at regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet kaster penger etter privatskolene - en gedigen gavepakke til 1,8 % av barna, mens de resterende elevene opplever kutt, kutt og kutt. Realiteten er nedskjæringer på om lag 10 % i kommunenes budsjetter, som igjen går ut over skolen. Virkeligheten er at distriktsskoler legges ned i fleng, bassenger stenges, biblioteker legges ned. Halvparten av grunnskolene våre har ikke et godt nok inneklima, har ikke IKT eller bibliotek. Dette budsjettet svekker bibliotekene. I budsjettet er blant annet bibelbussene as kommet inn som et nytt punkt på budsjettet, mens bibliotekene og bokbusser landet over legges ned. Dette er galimatias.

       Det er ikke rart at foreldrene aksjonerer, send protestene til Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti! Man er i ferd med å forandre hele skolestrukturen. Påstanden er en bedre skole gjennom å bruke mindre penger. Det er umulig. Det er kun regjeringspartiene og Fremskrittspartiet som tror på det. Virkeligheten er en annen. Aldri har vi sett en slik storstilt nedleggelse av distriktsskoler, og det innebærer også lengre reisevei. Det er et brudd med den politikken som man har ført tidligere: at elevene har krav på en skole i nærmiljøet sitt, og at skolen er til for barna.

       Dette med å øke støtten til privatskoler handler ikke om lover og regler, som en ønsker å framstille det, det handler om en politisk prioritering. Det er Stortinget som bestemmer reglene. Det er vi som bestemmer at halvparten av skolene er falleferdige og ikke tilfredsstiller krav til et godt innemiljø. Der bryter man loven. Det gjør man også når elever ikke får den svømmeundervisning de har krav på.

       Regjeringen kommer også med et gedigent kutt på skolefritidsordningen, en halvering av midlene til skolefritidsordningen. Det vil bety en økning i foreldrebetalingen på flere hundre kroner pr. barn i SFO. At Kristelig Folkeparti kan være med på noe sånt! Er dette en god familiepolitikk? Dette er fremskrittspartipolitikk. Fremskrittspartiet sier bl.a at SFO ikke er en offentlig oppgave, det er foreldrenes ansvar å ta seg av sine barn. Vi er opptatt av å øke kvaliteten og sette et tak på foreldrebetalingen, slik at alle kan få muligheten til å ha barna i skolefritidsordningen.

       Virkemiddelordningen for Nord-Norge er fjernet med et pennestrøk. Det har vært ordninger fra 1800-tallet for de skolene som har hatt behov for det. De er viktige for rekruttering av lærere til de skolene som sliter med å få kvalifiserte lærere, nødvendige for å sikre lik rett til utdanning i hele Norge. Nok en ny vridning i skolepolitikken!

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : På det kyrkjelege området har Regjeringa i forslaget til statsbudsjett for 2003 hatt ei klår prioritering, nemleg dåpsopplæringa i Kyrkja. For 2003 er det gjort framlegg om ei særskild løyving på 5 mill. kr til å styrkja opplæringa blant dei døypte. Eg er veldig glad for at dette forslaget denne gongen overlever òg her i Stortinget - ser det ut for. Det er naturleg for meg i denne samanhengen å visa til stortingsmeldinga Trusopplæring i ei ny tid - Om reform av dåpsopplæringa i Den norske kyrkja, som Regjeringa la fram for to månader sidan. I meldinga er planar og tiltak for ei systematisk satsing og utbygging av dåpsopplæringa presenterte. Eg ser med spenning fram til handsaminga i Stortinget av denne saka, som er ei stor sak. Eg ser stortingsmeldinga som ei viktig verdimelding. Opplæring i kristen tru og tradisjon handlar om å føra vidare - til nye generasjonar - den identiteten, den kulturen og dei verdiane som har prega vårt land og folk gjennom tusen år. Noreg blir òg som kjent eit meir og meir fleirkulturelt land, med mange religionar. Då er det viktig å vera trygg på sin eigen kultur og si eiga tru i møte med nye. Det skapar òg mindre konfliktar.

       Eg meiner òg at ei systematisk styrking av dåpsopplæringa handlar om å halda ved like og utvikla Den norske kyrkja som folkekyrkje. Dei budsjettmessige konsekvensane av denne saka er ikkje tema i dag, men ein auke på 5 mill. kr til styrking av dåpsopplæringa i 2003 er signal om Regjeringa sin vilje til å prioritera dette feltet.

       Kyrkjebudsjettet for 2003 har innarbeidd dei budsjettmessige konsekvensane av at staten tek over ansvaret for reiseutgiftene til prestane. Dette er ein konsekvens av ei endring i kyrkjelova som vart handsama av Stortinget tidlegare i år. Den omlegginga som no kjem, fører med seg at staten får eit utvida styringsansvar for prestetenesta. Eg ser dette som viktig i eit styringsperspektiv og i høve til det arbeidet som no går føre seg med omsyn til korleis tenesta blir organisert. Systematiske forsøk med ny organisering av tenesta skal evaluerast i 2003. At reiseutgiftene til prestane no er staten sitt ansvar, gjer det enklare å gå vidare på dette området når resultata frå evalueringa er kjende. Prestetenesta har elles vore det området i Kyrkja som har hatt den største budsjettauken dette året, med ein auke på 70 nye stillingar dei siste to åra. Det er bra.

       Eg har merka meg at heile komiteen vil gi auka driftsmidlar til Kirkens ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep og til Den Norske Sjømannsmisjon, sjølv om komiteen deler seg i eit fleirtal og eit mindretal med omsyn til omfanget av auken. Som komiteen peikar på, gjer ressursenteret og Sjømannsmisjonen eit viktig arbeid på kvar sine felt. Eg er glad for den auken i løyvingane som desse no får.

       Spørsmålet om å oppretta fleire stillingar ved Kirkelig Utdanningssenter i Nord vil eg vurdera i samband med revidert nasjonalbudsjett for 2003, slik som komiteen ber om. Fleirtalet i komiteen ber dessutan departementet arbeida for å få reist eit servicebygg i nærleiken av Nidarosdomen, med tanke på at dette i tilfelle kan vera ferdig til kroningsjubileet i 2006. Eg kan ikkje i dag seie noko om denne saka, anna enn at eg har merka meg oppmodinga. Eg kjenner behovet og håpar at vi skal finna gode løysingar.

       Situasjonen er den at Regjeringen foreslo å kutte på den kulturelle skolesekken for 2003. Dette var en videreføring av kuttet som en så i 2002, der bevilgningen til den kulturelle skolesekken ble kuttet med 6 mill. kr. Det viser - om de liker å høre det eller ei - Regjeringens sanne ansikt når det gjelder holdningen til musikk- og kulturskoletilbudet til barn. Jeg mener at Regjeringen hadde mulighet til å snu gjennom budsjettavtalen med Fremskrittspartiet, men vi vet jo at det som ble vektlagt, var billigere alkohol og billigere campingvogner. Det fikk Fremskrittspartiet til, men jeg kan ikke forstå at Kristelig Folkeparti egentlig kan være komfortabel med det. Jeg tror at statsråden er opptatt av de 20.000 barna som står i kø for å få et tilbud ved kultur- og musikkskolene, og synes det er viktig. Vi snakker i veldig mange sammenhenger om forebyggende arbeid, og da er det forebyggende arbeidet for barn og unge viktig å få satt mye høyere på den politiske dagsordenen. Derfor er mitt spørsmål hva statsråden og partilederen vil gjøre i forhold til musikk- og kulturskolene. Dette er et ansvar som Kristelig Folkeparti som parti har. Og er virkelig Kristelig Folkeparti komfortabel med den prioriteringen som er gjort gjennom forliket, som faktisk betyr at makstaksten på dette tilbudet vil komme til å bli opphevet?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Eg må ærleg innrømma at eg synest dette spørsmålet var litt oppsiktsvekkjande i den debatten som eg er med på her i dag, der vi diskuterer kyrkjebudsjettet - det er det eg er ansvarleg for. Ja, musikk- og kulturskulane er ei viktig sak for Kristeleg Folkeparti, og det vil det òg vera. Men at representanten ikkje har noka interesse for Kyrkja i det heile og stiller spørsmål om ho, men berre går på det området som vi skal diskutera på fredag, det er jo ganske oppsiktsvekkjande, og eg merkar meg kvar interessa ligg.

       Musikk- og kulturskulane ligg under ein annan statsråd enn meg, og eg reknar med at statsråd Clemet kjem tilbake til det, men eg kan jo nemna at Regjeringa skal leggja fram ei stortingsmelding om musikk- og kulturskulane. Når det gjeld oppheving av makstakst for musikkskulen, så trur eg faktisk - av eiga erfaring - at det går an å gjera nokre grep i forhold til kommunane og gi dei større fridom. Kanskje ein kan få eit system der kommunane kan innføra f.eks inntektsgradert betaling i musikkskulane. Det som skjer i dag, er at ein har ein pris på 800 kr kvart semester. Ein har ikkje lov å ta meir, og mange barn står i kø, ein får ikkje lov å utvida betalinga og dermed dei rammene ein har. Dersom ein hadde hatt ei noko mjukare prissetjing, hadde ein del folk sloppe å kjøpa dyre musikkundervisningstimar hos private, dei hadde kanskje fått tilbod gjennom den kommunale musikk- og kulturskulen. Her trur eg vi bør sjå på gode og fleksible løysingar.

       Musikk- og kulturskulen er ei hjartesak for Kristeleg Folkeparti. Vi var pådrivar for å få han lovfesta, vi kjem til å halda fram med å fokusera sterkt på han.

       Elles trur eg ikkje at eg skal gå inn på dei andre såkalla påstandane om dette budsjettforliket. Eg er ikkje flau for å forsvara det budsjettforliket som vi står bak.

Rolf Reikvam (SV) : Det er bra at Kristelig Folkeparti har fokus på kulturskolene og passer på, for i det budsjettforslaget som vi fikk fra Regjeringen, var det et kutt på 7,2 mill. kr til utviklingstiltak innenfor musikkskolene. Så da har de i hvert fall fokus akkurat der. Da de lagde budsjettet, var fokuset litt dårlig, men jeg regner med at fokuset framover blir bedre, og at en da er i stand til å ta vare på kulturskolene, som er en viktig sak.

       Det er dessuten bra at vi har en statsråd som når vi diskuterer Kirken og religion, har det store overblikket. I går leste vi i avisene at kirkebygg blir stengt, kommunene har ikke råd til å holde kirkene åpne. Og så bruker statsråden ganske mange minutter - kanskje ikke så mange minutter, men en tid iallfall - på å snakke om reiseutgifter for prester, at dette nå er flyttet fra fellesrådene og over til staten. Det blir på mange måter en viktig sak, mens fellesrådene ikke har råd til å holde kirkene åpne slik at de kan holde gudstjeneste på søndag. Det er bra, og det er et bra fokus av en kirkestatsråd! Hva er egentlig svarene til Kristelig Folkeparti i en slik situasjon? En kan dekke seg bak at dette er krisemaksimering, dette er ikke virkeligheten, men det er iallfall den virkeligheten vi får servert, at den kommunale økonomi nå er slik at vi ikke klarer å holde kirkene åpne lenger, og det er jo ganske alvorlig. Derfor hadde jeg forventet at statsråden hadde kommentert noe av dette i sitt innlegg om Kirken og kirkepolitikk for neste år. Så da kan jeg spørre henne: Hva mener statsråden om dette? Bekymrer det henne? Og hva vil statsråden eventuelt gjøre for å unngå at en slik situasjon oppstår, og får fortsette - hvis det da er reelt det de forteller oss? Det er uverdig at vi skal ha en situasjon der dette skjer, og det er et resultat av Regjeringens politikk, ene og alene.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Fyrst kan eg jo berre leggja til at kuttet på musikk- og kulturskulane som låg inne frå Regjeringa si side - det er rett nok - det har då våre folk her på Stortinget funne inndekning for igjen, så dei pengane er på plass. Det seier vel litt om engasjementet hos våre folk òg når det gjeld akkurat den saka, og eg er glad for at dei har funne meir midlar til å setja inn i forhold til det vi frå Regjeringas side i utgangspunktet hadde klart.

       Så synest eg eigentleg at det å fokusera på reiseutgiftene er viktig å gjera, det er viktig å ha det òg under kontroll. Når vi no ser oppslaga i avisene om desse kyrkjene som eventuelt skal stengjast, veit vi jo at når rådmenn legg fram forslag, er dei som regel ganske dramatiske på ulike sektorar. Men eg kan då minna Rolf Reikvam om at dersom ikkje SV hadde vore med i eit fleirtal i fjor som kutta løyvingane til fellesråda, så hadde faktisk desse kommunane hatt 12 mill. kr meir for inneverande år til å bruka på forskjellige tiltak innanfor fellesråda sine område. Dei hadde òg fått 12 mill. kr meir til neste år, for dei ville ha fått overført den same summen. Dermed har utgangspunktet blitt endå verre enn det kunne ha vore.

       Når det gjeld kommuneøkonomien, veit vi at det er mange kommunar som slit. Eg vonar ikkje at alle desse kyrkjene kjem til å bli stengde, og det trur eg heller ikkje når vedtaket blir fatta. Men Regjeringa skal ha ein gjennomgang av økonomien til kommunane i forhold til dei oppgåvene som dei blir pålagde, og det vonar eg at vi kan klara. Både den regjeringa som sit no, og tidlegare regjeringar - for dette har vore ein lang tradisjon - har lagt på kommunane fleire oppgåver enn vi har gjeve dei midlar til. Det er ikkje noko nytt i år.

       Eg trur nok òg at når kommunestyra rundt omkring i landet er ferdig med sine budsjetthandsamingar, vil ikkje situasjonen vera så dramatisk for kyrkjene som det som avisoppslaga dei siste dagane har vist.

Rune J Skjælaaen (Sp) : Kirkeministeren nevnte dåpsopplæringen, og jeg tror de fleste i komiteen gleder seg til å ta fatt på den saken. Så det er noe som ligger foran oss.

       Men jeg vil rette oppmerksomheten mot de lokale kirkenes økonomi igjen. Vi hadde altså høring med Kirkerådet, og så ble Kirkemøtet avviklet. Så opplever vi faktisk det at Kirkerådet ber om en ny budsjetthøring med komiteen, fordi det på Kirkemøtet var kommet fram så alarmerende signaler om den lokale kirkes økonomi. Og noen av oss valgte å møte Kirkerådets leder og Oslos biskop igjen for å høre hva de hadde å si. Avisene de siste dagene har skrevet at kirkene rundt omkring er i en krise.

       Jeg vil gjerne utfordre kirkeministeren: Hva tenker hun om dette at kommuner ikke kan lyse ut diakonstillinger fordi de ikke har midler til å dekke sin del av det, eller kateketstillinger, som ofte blir kombinasjonsstillinger, og som rett og slett blir stående ubesatte fordi kommunen ikke har økonomi til å fylle opp sin del av finansieringen? Spørsmålet mitt er om det bekymrer statsråden at lokalkirken faktisk lider? Jeg siterte i sted biskop Øystein Larsen i Sør-Hålogaland, som snakket om at folk er i ferd med å miste kirken lokalt. Jeg vil gjerne at statsråden bruker litt tid på å si hvordan Kirken skal forholde seg framover når kirker stenges og stillinger ikke blir besatt.

Rolf Reikvam (SV) : På ett område er statsråden og jeg enige, og det er at vi kan håpe at kirkene ikke blir stengt. Men det er jo merkelig at vi sitter her i Stortinget og håper, mens vi egentlig har muligheten til å gjøre noe med situasjonen. For det er vi som legger rammene for kommuneøkonomien, og det er vi som avgjør dette spørsmålet. Og hvis vi vil gjøre noe mer enn å håpe, har vi muligheten gjennom kommuneøkonomien til å sikre kommunene penger, slik at de unngår en så uverdig situasjon som en stenging av kirkene vil være.

       Statsråden gjør det til et poeng at vi tok en del fra den øremerkede bevilgningen til fellesrådene i fjor. Det er riktig, men samtidig underslår hun det faktum at vi hadde en vesentlig høyere ramme til kommunesektoren, og vi ønsket i prinsippet ikke den type øremerking. Det er en dårlig måte å finansiere vår kirke på at det kommer drypp gjennom øremerkede midler. Den beste måten - og slik som vi mener det bør gjøres - er at dette skjer gjennom rammeoverføringer.

       Mindretallet har en merknad som går på å prøve å få til et samarbeid mellom fellesrådene. Det er en enkel setning som går på at vi ber departementet være med og bygge opp om den type aktivitet og den type initiativ. Dette er signaler som vi har fått utenfra. Fellesrådene og flere har gitt uttrykk for at det er viktig å prøve å få i gang den type prosesser. Så foreslår vi dette i en merknad, men det viser seg at regjeringspartiene ikke vil være med på det. Kristelig Folkeparti ville ikke være med på den type initiativ. Jeg har da et spørsmål til statsråden: Kan statsråden kommentere og begrunne hvorfor det ikke er viktig at vi signaliserer at den type initiativ, den type samarbeid på tvers av fellesrådsgrensene, er viktig for å få til en god kirkelig aktivitet rundt om i våre kommuner?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Den sanninga eg synest dei fleste her i salen bør ta innover seg, er at når vi har lagt opp rammene for kommunane, har nok dei ulike partikonstellasjonane lagt inn meir eller mindre pengar til kommunane. Det er riktig.

       No har vi i dag i alle fall fått ei viss betaling tilbake for å ha eit stramt budsjett, renta har gått ned 1/2 %, har eg fått med meg. Det er litt av gevinsten vi har for ikkje å ha aust ut pengar på sårt tiltrengte ting, men har hatt ein stram økonomi. Det har òg SV vore med på, så det var ikkje noka klage til SV for at dei ikkje har hatt det. Men dei prioriterer annleis. Dei prioriterer t.d. ned private skular, at ein ikkje skal følgja lova, gi dei mindre osb. Her kan vi vera ueinige. Men det alle i denne salen bør vera einige om, er at vi er veldig flinke til å leggja på kommunane oppgåver som dei skal gjennomføra. Då bruker vi mykje av fridomen deira innanfor deira økonomiske system. Dermed går det ut over noko. I år kan det hende at det går ut over Kyrkja. Og då er eg glad for at det i alle fall ligg 100 mill. kr der som er øyremerkte, for situasjonen hadde kanskje vorte endå verre dersom ikkje dei midlane hadde lege inne.

       Når det gjeld samarbeidet med fellesråda, har ikkje eg vore involvert i den debatten som eventuelt har vore i komiteen. Men dersom fellesråda ynskjer å samarbeida, har ikkje eg tenkt å setja meg på bakbeina når det gjeld det.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Dette er ikke et spørsmål, men mer en konstatering. Jeg vet at partiene har andre arrangement de har lyst til å bruke tiden på. Men jeg har bare lyst til å sette et punktum ved å si at når statsråden, som er en av Stortingets mest rutinerte og erfarne, reagerer med slike sure oppgulp på et spørsmål som opptar svært mange, og som hun faktisk har et ansvar for i sin statsrådgjerning, synes jeg det virker noe smålig. Det er veldig mange som er opptatt av det temaet vi belyste i begynnelsen av debatten, og jeg håper vi kan ha romslighet for å kunne diskutere den type ting i denne salen.

       For øvrig håper jeg at ingen blir preget av dårlige målinger - det kan gå litt opp og ned. Vi får ønske hverandre riktig god jul og gode politiske debatter også i fortsettelsen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland : Dersom det eg har sagt, blir oppfatta som « sure oppgulp », ber eg sjølvsagt om orsaking for det, det var ikkje meint sånn. Men eg var innstilt på ein kyrkjedebatt no og ikkje ein debatt om Den kulturelle skulesekken eller musikk- og kulturskulane. Men det er òg viktig.

       Eg vil likevel ta ordet fordi om eg ikkje fekk noko spørsmål. Det går på å følgja opp det svaret som eg gav i stad når det gjeld samarbeidet fellesråda imellom. Det er - er det blitt meg fortalt - ei setning som står midt i ein stor merknad, og nokon særleg motstand frå partia våre i Stortinget i forhold til det samarbeidet, er det ikkje. Så eg vil gjenta: Dersom fellesråda ynskjer eit samarbeid, vil sjølvsagt foten ikkje bli sett ned korkje frå mi side eller frå dei andre regjeringspartia si side.

       Det er leitt å registrere at regjeringspartia og Framstegspartiet reduserer satsing på offentleg utdaning og kompetanse gjennom å redusere rammeoverføringane til kommunesektoren. Dette skjer altså samtidig med at private tilbydarar blir skjerma for nedskjeringar og faktisk får auka rammer i budsjetta sine.

       Mange kommunar har store problem. Fleire kommunar har eit mindre befolkningsgrunnlag enn tidlegare. Dette har konsekvensar for skatteinntekter og overføringar gjennom inntektssystemet. Tendensen ser me: Grendeskular blir lagde ned, og i fleire delar av landet blir det diskutert å etablere privatskular, som tydelegvis ikkje har det same økonomiske presset på seg. Dette viser med all klårleik at noko er feil, og at Regjeringa sit passivt og ser at dette skjer.

       Når det er desse områda som skaper ulike forhold kommunane imellom og dermed aukar ulikskapen mellom folk, er det naturleg at dette òg får fram dei store overskriftene i media. Samtidig viser dette med all klårleik kva for område som må styrkjast. Dette handlar ikkje om å detaljstyre kommunane, men heller om ei moglegheit til å forme ein felles politikk på dette området.

       Arbeidarpartiet legg vekt på at alle barn og unge skal ha lik rett til utdaning. Derfor er det viktig for oss å prioritere offentlege institusjonar som omfattar alle. Når regjeringspartia og Framstegspartiet i sitt budsjettforlik heller prioriterer skattelette og lågare spritavgifter, er det etter vår meining ei heilt feil prioritering.

       Ei viktig sak innafor vidaregåande opplæring er dei store utgiftene som elevane har når det gjeld kjøp av skulebøker. Arbeidarpartiet innførte ei ordning med gratis utlån av skulebøker i kombinasjon med auka satsing på elektroniske læremiddel. Dette har stortingsfleirtalet no torpedert gjennom denne budsjettinnstillinga.

       Eit område som har opptatt meg i mange år, er framtida for Teknisk Fagskule. Dette er eit utdaningstilbod som er eit viktig supplement mellom vidaregåande utdanning og høgare utdaning. Dette er det brei semje om. Det som opptek meg no, er finansieringsmodellen. Det er inga usemje om at gjesteelevsordninga mellom fylkeskommunane ikkje fungerer, og heller ikkje har fungert, etter intensjonen. Derfor er det viktig å etablere ei finansieringsordning som tryggjar økonomien, er rettferdig og kan føreseiast for dei fylkeskommunane som har eit tilbod innanfor teknisk fagskule-utdaning. Ein må derfor ikkje lage modellar som verkar slik at dei fylkeskommunane som satsar på dette tilbodet, føler at dei vil tape økonomisk på det.

       Så vil eg ta opp problemstillinga knytt til norskopplæring for asylsøkjarar som ventar på vedtak. Ventetida for asylsøkjarar er framleis svært lang. Vidare er passivitet i lange periodar negativt og uheldig. Alle undersøkingar viser at dess raskare ein kjem i gang med språkopplæring, dess betre er det - betre for den sosiale kvardagen, og betre for å lukkast med integreringa i samfunnet.

       Stortingsfleirtalets tilslutning til Regjeringas endring er stikk i strid med alle signal om å lære norsk og kome raskt i gang med opplæring og arbeidstrening. I tillegg vil kuttet verke mot målsetjinga om å få fleire kommunar til å ta imot flyktningar når kostnader ved skulegang blir overførte til kommunane.

       Og til slutt, som medlem av statskyrkja må eg ha ein liten visitt innom kyrkjebudsjettet. Arbeidarpartiet er tilfreds med at regjeringspartia og Framstegspartiet blei med på opposisjonens forslag om å auke løyvingane til Kirkens Ressurssenter. Det er bra. Det som ikkje er bra, er at dei same partia ikkje var villige til å stø Arbeidarpartiets og opposisjonens forslag om å styrkje Kyrkjas arbeid for å rekruttere fleire kvinner til leiande prestestillingar.

Statsråd Kristin Clemet : Jeg har med interesse lest innstillingen fra komiteen og lyttet til debatten, og jeg konstaterer med en viss tilfredshet at det er beskjedne endringer i forhold til Regjeringens budsjettforslag. Også i det alternativet som fremlegges av opposisjonen, er det relativt beskjedne endringer, da riktignok innenfor tildelte rammer. Jeg er klar over at partiene har sine primærforslag, men tar nok likevel dette som et tegn på at budsjettforslaget på viktige områder er akseptabelt og godt.

       Alt i alt er det et godt budsjett for Utdannings- og forskningsdepartementet. Det er en betydelig vekst i budsjettet. Med et samlet budsjett på litt over 30 milliarder kr ligger det inne et forslag på en netto vekst på ca 11 %. Og det er foretatt viktige hovedprioriteringer i budsjettforslaget. Det kan kanskje oppsummeres i tre: For det første å sikre en god og forsvarlig gjennomføring av kvalitetsreformen, for det andre å sikre gjennomføring av opptrappingsplanen for forskning, og for det tredje å bidra til å heve kvaliteten i hele utdannings- og forskningssystemet.

       Når det gjelder kvalitetsreformen, er det jo behandlet en rekke saker her i Stortinget det siste året. Sammen med disse sakene og vedtakelsen av ny universitets- og høgskolelov og ny privathøgskolelov innebærer budsjettet, som til sammen gir over 1 milliard kr bare til selve kvalitetsreformen pluss studiefinansieringen og bedringer i den, et meget godt rammeverk for oppstart og implementering av kvalitetsreformen.

       Jeg er glad for at Universitets- og høgskolerådet mener at dette er et tilstrekkelig godt grunnlag for å starte implementeringen. Norge er dermed også tidlig ute i forhold til andre land med den harmoniseringen over landegrensene som Bologna-erklæringen la opp til.

       Når det gjelder forskningen, fortsetter vi opptrappingsplanen, og det er en betydelig vekst i det som vi kan kalle reelle forskningskroner til forskningssamfunnet i Norge. Vi innfører bedre stimulanser for økte privatinvesteringer i forskning, det er økt kapital til Forskningsfondet, og det er en historisk sterk vekst i bevilgningen til langsiktig, grunnleggende forskning. I tillegg er det en sterk prioritering av det vi kaller rene kvalitetstiltak i budsjettet, bl.a til Senter for fremragende forskning og nye kvalitetstiltak.

       Når det gjelder skolen, ligger det inne tiltak til alle de tre hovedområdene som er viktige for å sikre en god skole. For det første tiltak som kan sikre oss et fortsatt høyt utdanningsnivå hos en stor andel av befolkningen, for det andre god tilgjengelighet for alle, og for det tredje, og ikke minst, tiltak for å sikre kvaliteten i skolen.

       Det er satt av betydelige midler også til kvalitetstiltak, både når det gjelder å bedre læringsutbyttet og læringsmiljøet. Erfaringer fra Norge og internasjonalt forteller oss at det særlig er tre ting som er viktige da. For det første å gi skolene tilstrekkelig grad av selvstyre - skolene og skoleeiere - både når det gjelder organisering av arbeidsdag, undervisningsformer osv., for det andre å mobilisere lærernes kompetanse og entusiasme, og for det tredje større åpenhet og valgfrihet for elever og foreldre.

       Dette må kombineres med systemer som gir oss kunnskap om kvaliteten i skolen, og et godt veilednings- og oppfølgingsapparat for å forebygge og forbedre kvaliteten. Derfor går vi inn for et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem. Vi har gjennomført og tatt initiativ til en rekke tiltak i så henseende - en rekke tiltak for å heve kompetansen blant lærere og skoleledere, tiltak for å spre gode erfaringer fra skoler som får til noe, bl.a gjennom tiltaket med demonstrasjonsskoler, systemer for individuelle og skolebaserte incentiver, f.eks bonusskolene. Videre er det tiltak for forenkling av lover og regelverk, der vi har lagt frem høringsforslag om å fjerne de rigide kompetansekravene til rektor og lempe på klassedelingsreglene. I tillegg er det tiltak for å bedre det faglige innholdet i skolen, enten det gjelder å styrke antall norsktimer, en strategi for å styrke realfagene i skolen, at man kan gå rett ut i lære etter grunnskolen osv. Flere forslag vil komme med Kvalitetsutvalgets innstilling. Og til slutt vil jeg nevne tiltak for å styrke læringsmiljøet, der Stortinget har vedtatt en låneordning, som nå blir enda bedre etter avtalen med Fremskrittspartiet, og der vi nylig også har vedtatt en lovbestemmelse som gir elevene bedre beskyttelse. Vi vil også i løpet av 2003 tilby alle skoler antimobbeprogrammer, slik at de kan forebygge og reparere med hensyn til mobbeproblemer i skolen.

       La meg avslutningsvis si at budsjettet også inneholder tiltak for å videreføre kompetansereformen. Her er Norge et foregangsland, og noe av det siste Regjeringen her har gjort, som vi har lagt frem forslag for Stortinget om, er å innføre et system med adgang til yrkesprøving for voksne og adgang til å skaffe seg kompetansebevis.

       Jeg er enig med komiteen i at språkopplæring i arbeidslivet er viktig, og jeg tolker ikke omdisponeringen på kapittel 258 som at komiteen er uenig i det. Jeg håper derfor vi kan se på disponeringen av midlene på hele dette kapitlet, og at vi kan gjennomføre noen forsøksordninger, ikke for å se om det virker positivt, men hva slags ordninger som kan virke positivt.

       Arbeidarpartiet meiner at skulefritidsordninga er eit godt og trygt tilbod til dei som har behov for det, altså eit godt førebyggjande tiltak. Det er ikkje første gongen Høgre foreslår kutt innafor skulefritidsordninga. I førre periode sa representanten Inge Lønning gong på gong under debattar at Høgre ikkje prioriterer skulefritid.

       Mitt spørsmål til statsråden blir: Kva er det eigentleg Høgre vil, og kva er det statsråden vil? Er det slik å forstå at Høgre vil avvikle heile skulefritidsordninga? Eller er dette eit økonomisk tiltak for dermed å strupe heile skulefritidsordninga?

Statsråd Kristin Clemet : Det er ikke uvanlig, men det er litt underlig å være vitne til en debatt hvor man er så opptatt av de kuttene som foretas. Det vi diskuterer her nå, er et budsjett på over 30 milliarder kr, hvor det er en nettovekst på ca 11 %, på ca 3,6 milliarder kr. Før det er det foretatt noen kutt på til sammen ca en halv milliard kroner. Det skjer i hvert eneste budsjett, i alle departementer, for å gjøre plass til de satsingene man prioriterer. Grunnen til at man må gjøre de kuttene, er at vi ikke har full handlefrihet fordi store deler av budsjettet er bundet opp i såkalte automatiske utgiftsbindinger, regelstyrte ordninger. Når vi da er nødt til å gjøre dette, er det fordi vi er nødt til å ha et stramt budsjett - et budsjett som er tilstrekkelig stramt til at det ikke legger press på priser og renter. I dag har vi fått en rentenedgang. Vi vet ikke om vi ville fått det hvis budsjettet ikke hadde vært like stramt.

       Bare for å illustrere hvor alminnelig dette er og hvilken perspektivforskyvning debatten innebærer, står jeg her med listen over kuttene som ble fremlagt av Stoltenberg-regjeringen i fjor på dette departementets ansvarsområde. Der ble det kuttet i utdanningsadministrasjonen, i eksamen, i skole- og kirkebygg, i grunnskole og grunnskoleinternat, i kvalitetsutvikling, i landslinjer, i tilskudd til lærlinger, i studieforbund, i voksenopplæring, i reisemoderasjonsordningen, i studieplasser, i studiefinansiering og i reisestipend. Det var til forveksling likt det samme antall kutt som vi har fremlagt forslag om i år, og beløpet var til sammen til forveksling likt. Likevel ble det hevdet i fjor at det var et historisk stort budsjett med viktige satsinger, og det skal jeg gi Stoltenberg-regjeringen rett i at det var.

Arne Sortevik (FrP) : Jeg har tidligere uttrykt tilfredshet med avtalen med regjeringspartiene for 2003. Når jeg nå tar ordet, er det for å etterlyse oppfølging av punkter knyttet til avtalen om revidert budsjett for 2002 i budsjettet for 2003.

       I avtalen om revidert budsjett i 2002 heter det i punkt 16:

       « Det gis lik støtte til elever ved folkehøyskoler som for øvrige elever fra 2003. »

       I budsjettet er det blitt slik at elevene ved folkehøyskolene får en årlig støtte på 80.000 kr fra undervisningsåret 2003-2004. Hva er det som gjør at statsråden tolker avtalens tekst om « fra 2003 » slik at det blir til « fra undervisningsåret 2003-2004 »?

       Et annet område som var gjenstand for avtale ved revidert i 2002, og som vi ikke kan se er videreført inn i 2003, er tilskudd til lærebedrifter. Blant annet påskyndet av henvendelser fra NHO fikk vi inn i avtalen om revidert budsjett for 2002 12,4 mill. kr, riktignok lagt inn i rammetilskuddet til kommunene, men pengene var der. Jeg kan ikke se at det er videreført.

       Igjen er innspillet og oppfordringen fra NHO kommet både til Regjeringen og til partiene i utdanningskomiteen, og de uttaler:

       « NHO beklager at Regjeringen heller ikke denne gangen har funnet å kunne øke tilskuddet til bedrifter som tar inn lærlinger »... « Det å skaffe læreplass til de fleste kvalifiserte søkere kan fort endre seg i en annen konjunktursituasjon. »

       Vi har en slik annen situasjon nå. Hvorfor har man ikke for 2003 funnet plass til å videreføre den styrkingen med hensyn til midler for lærlinger, lærekandidater, som ikke har rett til spesialundervisning etter opplæringsloven, men som trenger penger i direkte støtte for å få sin læreaktivitet?

Statsråd Kristin Clemet : Jeg må innrømme at på de fleste spørsmålene om hvorfor man ikke har bevilget mer penger til sånn og sånn, er svaret det generelle, at dette budsjettet må tilpasses en helhet. Vi legger ikke bare frem deler, men vi legger frem et helt budsjett som må være tilstrekkelig stramt til at det ivaretar hensynet til hele økonomien. I en slik kontekst har dette budsjettet faktisk fått en veldig stor vekst.

       Når det gjelder dette med støtte til folkehøyskoleelever, har jeg tolket det ut fra at støtten fra Lånekassen tildeles kun pr. undervisningsår. Veldig store deler av det budsjettet vi behandler her i dag, forholder seg til undervisningsår. Derfor vet vi også at veldig mange av de beløpene vi snakker om, er provenyvirkninger for et halvt år, ikke for et helt år osv. Forskriftene som skal bestemme tildelingen av utdanningsstøtte fra Lånekassen, blir behandlet og fastsatt på våren for det etterfølgende høst- og vårsemester. Dersom dette skulle gjelde fra 1. januar 2003, ville det for det første kreve et ytterligere bevilgningsbehov på over 7 mill. kr, men det ville sannsynligvis også bety ytterligere behov, fordi det da måtte være en manuell ny behandling av søknadene.

       Har statsråden det samme synet på denne ordningen, og har statsråden samme syn på læring og kunnskap, som dette er uttrykk for? Det er litt viktig, for det går egentlig på selve loven om skolefritidsordning. Det er litt viktig, iallfall for noen av oss, at statsråden avklarer om hun definerer dette på samme måten.

       Så til et spørsmål innenfor et annet område. Jeg har veldig stor sans for statsrådens opplegg for å forenkle regelverket. Nå er jeg kanskje med på å skape en myte om at det er et veldig omfattende regelverk. Etter hvert har jo dette blitt nedbygd, men det er en del endringsforslag som går på klassestørrelse, som går på krav til kompetanse for rektorer osv. Jeg synes det er mye bra i dette, under forutsetning av at vi kan legge noe annet i bunnen, slik SV har foreslått. Hadde statsråden vært med på det, hadde det ikke vært noe problem å finne gode ordninger. Det føler jeg meg rimelig trygg på.

       Statsråden og SV vil ha større mangfold, en mer spennende skole. Men så kommer det et men. Statsråden vil erstatte en del av forenklingene med sentralgitte prøver, med eksamen osv. Er det noe vi vet helt sikkert, så er det at det som styrer undervisningen, det som skaper homogenitet, det som skaper ensretting, er sentralgitte prøver. Det er eksamen. Hvis man vil ha en mangfoldig skole, er dette feil vei å gå. Jeg vil gjerne at statsråden reflekterer litt rundt dette, jf. evalueringen av Reform 94.

Statsråd Kristin Clemet : Jeg tror det er god grunn til å si, hvis man ser på både norske og internasjonale erfaringer, at det er gunstig, både i den betydningen at man får bedre resultater av det, og fordi det også er motiverende, at det er en viss grad av desentralisering og selvstyre for den enkelte skole. Det er den internasjonale trenden at man forsøker å gjøre det i de landene der man ikke har kommet så langt allerede. Norge er ikke av de landene som er mest sentralstyrt, men vi er heller ikke blant de land som har veldig mye selvstyre. For eksempel ligger Sverige og Finland foran oss når det gjelder selvstyre i skolen.

       Men det er vel også en internasjonal erkjennelse at vi må ha systemer som gir oss kunnskap om kvalitet. Vi kan ikke bare slippe det fritt og ikke ane hvordan det går. Vi må rett og slett ha en viss kunnskap om kvaliteten i skolen, ha systemer for å kunne skaffe oss det. Hva skal være hensikten med det? Hensikten med det skal være å sette inn forbedringstiltak i tide, slik at man kan gjøre noe med det.

       Eksamen kan være nyttig for mye, men har også noen svakheter. Eksamen hjelper oss bl.a ikke til å sette inn tiltak i tide. Hvis man skal sette inn tiltak i tide, må man ha noen kartleggingsprøver underveis, slik at det f.eks er mulig å avdekke lese- og skrivevansker når et barn er lite og man ennå kan endre kurs. Men det representanten Reikvam var inne på, at slike nasjonale kartleggingsverktøy potensielt også kan ha svakheter, er jeg enig i. Vi bør bl.a sørge for at vi ivaretar hele læreplanen og de brede målene som ligger i læreplanen i det verktøyet vi utvikler. Ikke alt kan testes, men likevel kan vi ivareta de brede målene vi har.

       Det er dessuten viktig at vi tester ut ikke bare hvordan det står til på skolen, men også hvilken tilleggsverdi skolen greier å gi, gitt de forutsetningene elevene har. Det er slike verktøy vi arbeider med. Vi arbeider ikke med et regime hvor man skal testes hver dag. Det Kvalitetsutvalget har foreslått, er at man testes i viktige basisfag på fire trinn i grunnopplæringen. Det tror jeg er viktig for å kunne sette inn tiltak i tide og avdekke problemer som bl.a kan føre til at en femtedel faktisk er funksjonelle analfabeter når de går ut av grunnskolen.

Rune J Skjælaaen (Sp) : Statsråden avsluttet der jeg gjerne vil begynne.

       I Vårt Land sist mandag sier Kristin Clemet: « Barn ofret i enhetsskolen ». Hun sier videre:

       « Vi har ikke lyktes når en femtedel av barna går ut av skolen som funksjonelle analfabeter. »

       Videre står det:

       « Hun ser det positive i tanken om at Norge skal ha en enhetsskole hvor direktøren og fabrikkarbeiderens datter kan gå i samme klasse. - Men det er enda viktigere at fabrikkarbeiderdatteren kan bli direktør. Det klarer vi dårlig i dag, sier hun. »

       Jeg tror faktisk det er feil, for jeg vet at barn av foreldre med lav utdanning, tar høy utdanning i stor grad. Men det er ikke poenget.

       Utgangspunktet er at i dagens skole kan det like gjerne være direktørens datter som er funksjonell analfabet når hun går ut av skolen, og ikke fabrikkarbeiderens datter.

       Spørsmålet mitt til statsråden er: Hvordan tenker hun at målet om tilpasset opplæring kan nås i den offentlige skolen uten tilførsel av midler? Det ønsker hun jo ikke å legge inn.

Statsråd Kristin Clemet : Jeg tror representanten Skjælaaen var litt upresis, i hvert fall ifølge det jeg vet om norsk skole.

       Hvis man ser på i hvilken grad norsk skole har lyktes med utjevning, kan man måle det etter ulike parametere. Ser man på graden av utjevning målt på basis av geografi, altså hvor man kommer fra i landet, har enhetsskolen lyktes ganske bra, med ett unntak. Det er sosial segregering, spesielt i de store byene, for valg av bosted er den viktigste sosiale segregeringsfaktoren i Norge.

       Når vi ser på den økonomiske bakgrunnen, betyr ikke det så mye for hvordan det går med deg på skolen. Men det som Norge utjevner veldig dårlig, er forskjell på bakgrunn av såkalt kulturell hjemmekapital. Det forteller noe om i hvilken grad skolen bidrar til sosial mobilitet. Der er det veldig store forskjeller i Norge, forbausende stor sprik mellom elevene. Det er et veldig overraskende og et veldig trist resultat, synes jeg.

       Så kan man spørre: Greier vi å utjevne dette helt? Nei, det greier vi sikkert ikke. Jeg vet ikke om noen skole som greier det, i noe land, men mange land greier det mye bedre enn oss, og de har også gjennomsnittlig sett mye bedre resultater. De greier å kombinere høyere og bedre kvalitet med større grad av likhet, de utjevner forskjeller som følge av forskjellig hjemmebakgrunn, i betydningen kulturell kapital, bedre enn Norge greier. Da må vi ha en ambisjon om å greie det, vi også, for dette er et nederlag for enhetsskolen. - Dette er et nederlag for enhetsskolen. Det betyr at fabrikkarbeiderens datter og direktørens sønn kanskje går på samme skole, men sannsynligheten for at fabrikkarbeiderens datter blir direktør, hvis hun har interesse og talent for det, er ikke så stor som i andre land. Der har vi en sjanse til å gjøre det bedre. Hva skal til for at vi skal få tilpasset opplæring for alle? Jeg tror at noe av det vi burde gjøre, er å satse på økt selvstyre og fleksibilitet i skolene. Det er å sette pris på og oppmuntre til mer kompetanse og entusiasme hos lærerne. Det er å satse på mer innhold i skolen, og det er å satse på bedre læringsmiljø, altså dannelsesprosessene.

Karita Bekkemellem Orheim (A) : Vi får ta til etterretning at det er ingen fra partiet Høyre som i dag vil svare på hva Regjeringen vil med skolefritidsordningen. Jeg har lyst til å følge opp det spørsmålet som representanten Reikvam hadde til statsråden: Er dette et velferdstilbud, eller mener Høyre, som Fremskrittspartiet, at skolefritidsordningen er en ren oppbevaring, at det kanskje til og med er et unyttig tilbud? Og hva skal alternativet være hvis vi nå skal fortsette å bygge ned skolefritidsordningen? Er det nøkkelbarna som skal tilbake igjen, eller er det slik at foreldrene skal ut på et privat marked og kjøpe seg tjenester, som jeg tror de fleste av oss vet ikke finnes i dag, i dagens arbeidsmarked?

       Så hører vi statsråden si gjentatte ganger at dette er et godt utdanningsbudsjett. Men det hjelper jo ikke hvor mange ganger en gjentar det, for poenget er jo profilen i dette budsjettet. Én ting er de totale rammene en har til disposisjon, men hvis vi ser på hva Regjeringen kutter, er kuttet i skolefritidsordningen en ekstraskatt til foreldrene. Det handler om at kvinner ute i distriktene får mindre mulighet til å ta utdanning i voksen alder.

       Det er også et opplegg som handler om at man tar fra studentene et viktig helsetilbud, og det har blitt gitt klart uttrykk for at dette er en tjeneste som en bør radere fullstendig bort. Dette er en tjeneste som er bygd opp over 30 år, og som er et viktig velferdstiltak for studenter som av ulike årsaker har kommet i en vanskelig situasjon.

       Politikk er å prioritere, og det har i hvert fall statsråden vist at hun har gjort med dette utdanningsbudsjettet.

Statsråd Kristin Clemet : Jeg har ingenting imot å snakke om SFO, men av og til stilles det litt for mange spørsmål til at man greier å besvare alle i løpet av to minutter.

       La meg først si dette: Mitt tips er at Karita Bekkemellem Orheim ville kunne sagt nøyaktig det samme om de kuttene som daværende utdanningsminister Giske presenterte for vel et år siden, og karakterisert den sosiale eller usosiale profilen der på nøyaktig samme måte. Det er interessant at det er så viktig å oppholde seg ved de kuttene som skal til for at vi skal få et stramt budsjett, fremfor den formidable økningen som ligger inne i dette budsjettet, spesielt på Utdannings- og forskningsdepartementets budsjett.

       Mitt syn på SFO: Jeg mener at SFO er et godt tilbud. Noen steder er det bedre enn andre steder. Det er et nødvendig tilbud. Mitt syn på læring er at man lærer selvfølgelig ikke bare på skolen, man lærer overalt hele tiden. Men hvis det skal være noe poeng med skole, må vel skole tross alt skille seg ut som et sted der man virkelig skal lære, og hvor man går fordi man møter kompetente mennesker som har fått en utdannelse og er motivert for å gi deg kunnskap og ferdigheter som er litt på siden av det man ellers kan greie, og som vi ikke har kompetanse til å gi våre barn selv. Derfor er det også sånn at skolefritidsordningen ikke er obligatorisk, og det er heller ikke sånn med ikke-obligatoriske tiltak i dette samfunnet at alt er skattefinanisert fullt ut. Noen steder er det egenandeler, og det er det i SFO, og vi har lagt frem et budsjett som kan innebære noe økt egenandel innenfor SFO.

       Ellers har jeg lyst til å si noe om private skoler til slutt, siden jeg har 30 sekunder igjen. Veldig mange har vært innom det med private skoler, og jeg vil våge den påstand at dersom opposisjonspartiene hadde sittet i regjering, kunne de ikke ha fremmet det forslaget om kutt for privatskoler som de gjør i sitt alternative budsjett. Det er en regelstyrt ordning. Det er ikke jeg som har funnet på de reglene. Jeg er enig med opposisjonen i at reglene kanskje har noen svakheter, men da må man som politiker endre reglene før man kutter.

       Jeg kan røpe her og nå at Regjeringen akter å legge frem et høringsforslag, hvor vi kommer til å foreslå endringer i selve finansieringsmodellen for private skoler, bl.a fordi vi har sett noen av de svakhetene opposisjonen peker på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

       De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Elsa Skarbøvik (KrF) : På skolebesøk på Torød skole i høst hadde jeg samtale med elevrådet. Det er så mye koseligere å gå på skolen nå, sa en. Ingen har vondt i magen lenger, sa en annen. Hva hadde skjedd? Skolen har det siste året vært gjennom en prosess som de har kalt « framtidsskolen », og i vår kom de fram til en visjon for skolen som lyder slik: « På Torød skole blir alle møtt, sett og satt pris på. Læringsmiljøet er variert og utfordrende. Nysgjerrigheten blir tatt vare på, og alle opplever hver dag at de får til noe. » En fantastisk visjon - ja mer enn det, de levde etter det også. Rektor sier selv at arbeidet er gjennomført på grunn av en felles erkjennelse av at et godt og trygt skole- og klassemiljø er avgjørende for barns læring. Skolen har satt sosiale ferdigheter på dagsorden sammen med handlingsplan mot mobbing, uteskole, teknologiprosjekt osv. Det nytter å satse på den offentlige skole.

       « Et lærende samfunn trenger en god skole. Den gode skolen skal formidle kulturarv, verdier og kunnskap, men også hjelpe barn til mestring, utfoldelse og sosial utvikling »

       står det i Kristelig Folkepartis program. Kristelig Folkeparti vil være med og legge til rette for et aktivt og stimulerende læringsmiljø. Derfor satser vi på en god offentlig skole og vil fortsatt stimulere til et slikt godt skolearbeid. Derfor er vi glad for 381 mill. kr til kvalitetsutviklingsarbeid for neste år, som er økt fra 360 mill. kr dette år.

       Etterutdanningstilbud for lærere er viktig. Læringssenteret overtar nå dette ansvaret fra Statens lærerkurs, som i fjor brukte 29 mill. kr. Det er viktig at mangfoldet av tilbud blir opprettholdt, og at særlig KRL-faget blir tilgodesett, da dette faget ligger dårligst an når det gjelder lærerkompetanse. Prosjektet « Skal-Skal ikke? » i regi av Kristent Pedagogisk Forbund viser at det er stor kreativitet ute og går. Distriktsaktiv skole og entreprenørskap er andre eksempler.

       Kulturskolene bygger på prinsippet om at alle mennesker bør gis mulighet til å oppleve og utøve kunst og kultur. Jeg er glad for at 7,3 mill. kr til utviklingsprosjekt er på plass, og vi venter en melding om kulturskolene som Regjeringen har sagt skal komme neste år. Dermed får også Stortinget mulighet til å sette kulturskolene inn i en større skolepolitisk sammenheng.

       I mange fylker venter høyskolene nå på fortgang i byggeaktivitetene. I dette budsjettet er det satt av 10 mill. kr til startbevilgning til nybygg i Østfold. Stavanger er den neste, og så følger Nesna og Vestfold.

       Senterpartiet viser til « en historisk milepæl », som jeg har vært inne på før, og kutter 284 mill. kr til privatskolene sammen med Arbeiderpartiet og SV. Det betyr vel at disse skolene skal være mer eksklusive da, slik at man kan betale mer for sin skolegang. Når Regjeringen nå forandrer beregningsgrunnlaget for statlig støtte slik at KOSTRA legges til grunn, blir det et mer rettferdig system. For Kristelig Folkeparti vil understreke foreldres rett til å velge alternativer til den offentlige skole for sine barn, da det er foreldrene som har hovedansvaret for oppdragelsen. Dette går ikke ut over den offentlige skole, for systemet er slik at det legges til grunn en bestemt andel av gjennomsnittskostnadene i den offentlige skole som blir tilskudd til private skoler.

Statsråd Svein Ludvigsen : Det kan kanskje være grunn til å minne om at denne debatten også dreier seg om forskningsbudsjettet og framtidig økonomisk verdiskaping, og en målrettet satsing på bl.a marin FoU er en grunnleggende forutsetning for å skape verdier for framtidens satsing både på skole og kirke. Marin FoU prioriteres både i Fiskeridepartementets og andre departementers budsjetter og innenfor bruken av midler fra Forskningsrådet. Et eksempel i så måte er at bioteknologiplattformen innenfor FUGE har et marint fokus. I tillegg utvides f.eks fradragsordningen for FoU-utgifter, såkalte SkatteFUNN, for å stimulere næringslivets FoU-innsats.

       Regjeringen ønsker å legge til rette for et levende Kyst-Norge om 20 år. Da må vi satse i dag, bl.a gjennom å satse på langsiktig marin forskning og utvikling. Ambisjonen er at Norge 20 år fram i tid skal være markedsledende innenfor marine næringer og marin leverandørindustri, hvor kunnskapsbaserte produkter, tjenester og produksjon er det viktige markedsfortrinnet. Gjennom dette skal Norge framstå som et attraktivt vertsland for norsk og internasjonalt næringsliv, hvor det er kunnskapsbasen som er trumfkortet.

       Innenfor Fiskeridepartementets budsjett for 2003 er det foreslått en samlet reell økning på 28 mill. kr til marin FoU og innovasjon, når en korrigerer for midler til bygging av forskningsskip. Faktisk er det en reell økning fra 1999 til 2003, nesten 30 % innenfor vårt budsjett, mens den nominelle økningen er over 43 %

       Utvikling av nye arter i oppdrett, ikke minst torsk, har en sentral plass i strategien for framtidig verdiskaping innen marin sektor. I budsjettforslaget forsterkes innsatsen på torsk som kommersiell oppdrettsart, og bevilgningen til avlsprogrammet i Tromsø økes fra 7 til 10 mill. kr. Det øremerkes minimum 15 mill. kr til torskeforskning innenfor Forskningsrådets budsjettramme, og det opprettes et marint innovasjonsprogram gjennom SND der torskeoppdrett prioriteres. Regjeringen har store forventninger til forskningsmiljøene, spesielt i Tromsø og Bergen, og bidrar til å styrke disse miljøene bl.a gjennom å styrke innsatsen på utviklingen av torsk som kommersiell oppdrettsart. Vi øker tilskuddet til Fiskeriforskning med 6 mill. kr - reelt - i tillegg til en ytterligere styrking av grunnbevilgningen via Norges forskningsråd. Det legges også opp til å etablere en nasjonal marin biobank i Tromsø, og vi prioriterer arbeidet med å oppgradere og bygge ut forsknings- og havbruksstasjonene som disponeres av Fiskeriforskning og Havforskningsinstituttet. I tillegg blir det etablert en egen avdeling av Havforskningsinstituttet i Tromsø fra 1. januar 2003, og vi støtter opp under sammenslåingen av Sildolje- og Sildemelindustriens Forskningsinstitutt og Fiskeriforskning, som har ført til opprettelse av en egen avdeling av Fiskeriforskning i Bergen.

       I sum er dette en tung satsing på marin aktivitet og framtidig høsting av ressurser fra havet, som skal være med på å betale alle de gode formålene som vi har brukt ettermiddagen til å diskutere i salen i dag.

Raymond Robertsen (H) : Da Samarbeidsregjeringen tiltrådte for litt over et år siden, nedfelte man en svært offensiv og ambisiøs målsetting innenfor norsk utdanningspolitikk. Sem-erklæringen inneholder det beste fra de tre samarbeidende partier, og innenfor utdanning har man skissert en rekke tiltak man skal gjennomføre i denne stortingsperioden. Behovet for økt kvalitet, større mangfold og bedre læringsmiljø er viktige pilarer, og det er lenge siden det skjedde så mye innenfor norsk utdanningspolitikk som i det året vi har bak oss. Regjeringens løfte om å bedre lese- og skriveopplæringen for grunnskolen ble tidlig fulgt opp med en ekstra time i norsk i 2., 3. og 4. klasse i inneværende år. Lærerutdanningen er endret, med bedre opplæring i klasseledelse og med særlig fokusering på nybegynneropplæring i lesing og skriving. På toppen av dette har Regjeringen fokusert på realfagene i skolen, der lærerne i fremtida skal ha større grad av fagspesialisering. I tillegg åpnes det for individuelle lønnsfastsettelser og for at departementet gir stipender for videreutdanning av lærere. Regjeringen har varslet en større fristilling av skolene og satt ledelse i skolen i fokus gjennom bedre opplæring og større kompetansekrav. Dette vet vi ifølge internasjonale undersøkelser bidrar til høyere kvalitet i undervisningen.

       Også høyere utdanning og forskning er store vinnere som følge av Samarbeidsregjeringens satsing på utdanning. Kvalitetsreformen førte til større rammer for universitets- og høyskolesektoren, i tillegg til at forskning er den store vinneren. Både økte forskningsrammer innenfor det offentlige og utvidelsen av skattefradraget for forskning gjort i bedrifter fører til at forskningsinnsatsen i Norge kommer til å øke betydelig. Dette er i tråd med de målsettinger Samarbeidsregjeringen har for Kunnskaps-Norge.

       Både under og etter valget var det enkelte partier som sa at det ikke var mulig å satse på utdanning samtidig som man gav skattelettelser. Dette har Samarbeidsregjeringen motbevist etter bare ett år i regjering. Over 17 milliarder kr er gitt i skatte- og avgiftslettelser samtidig med rekordsatsing på utdanning og forskning. Kritikken har stilnet, og det såkalte alternative utdanningsbudsjett som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslår i dag, kan knapt kalles noe annet enn en profilløs justering.

       Sem-erklæringen inneholder 22 punkter om utdanning og forskning som Samarbeidsregjeringen skal gjennomføre. 15 av punktene er allerede gjennomført, mens 7 av punktene er delvis gjennomført.

       At det har vært et stort tempo i forandringen av utdanningssystemet i Norge er få i tvil om. Det som er det mest oppsiktsvekkende, er at opposisjonen ikke har noe reelt alternativ. De såkalte alternativene som lanseres, er bare flytting av penger. Hvor er de nye ideene, hvor er systemendringene? Internasjonale undersøkelser viser at norsk skole først og fremst ikke har et pengeproblem, men heller et kvalitetspotensial. Dette er utfordringen vi står overfor, og den utfordringen svarer ikke Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet på.

Ine Marie Eriksen (H) : Under debatten har det fra Arbeiderpartiets side blitt vist en rørende omsorg for dem som allerede har så de klarer seg økonomisk. Partiet har ikke vært veldig opptatt av dem som ikke klarer seg like bra økonomisk.

       Når representanten Bekkemellem Orheim sier at partiet er for gode fellesløsninger som tar vare på alle uansett inntekt, er det i realiteten bare en konstatering av manglende sosial profil.

       Det er et klart systemskifte når Regjeringa så tydelig prioriterer å gi skolebokstipend til ungdom fra lavinntektsfamilier i stedet for å låne ut ordlister til elever fra middels- og høyinntektsfamilier. Det er en klar ideologisk markering: Hva er statens oppgave? Er det å subsidiere dem som klarer seg selv, eller er det å hjelpe dem som trenger hjelp? Tiår med sosialdemokratisk skolepolitikk har ikke gjort situasjonen bedre for dem som faktisk trenger hjelp til å betale f.eks lærebøker i videregående opplæring, snarere tvert imot. Nettopp Arbeiderpartiets idé om å spre ressursene, slik at alle får litt, har gjort det utrolig vanskelig. Det er en åpenbar mangel på vilje til å prioritere dem som har behov.

       Det er her ideologien til regjeringspartiene og Arbeiderpartiet skiller seg så klart. Regjeringen legger inn 50 mill. kr og sier at elever fra lavinntektsfamilier skal få lærebokstipend, slik at man kan kjøpe alle lærebøkene. Det er den måten det må gjøres på for å treffe dem som har behovet. Men Arbeiderpartiet vil ta bort de 50 mill. kr og fortsette med en ordning der man bruker penger på de velstående. Man kan altså velge mellom å bruke en gitt sum penger på mange, eller å bruke den på få. Det er et regnestykke som i utgangspunktet gir seg sjøl. Dette er det som på kanskje uparlamentarisk språk kalles Hood Robin-politikk, nemlig å ta fra de fattige og gi til de rike.

       I tillegg er det jo faktisk slik at hvis opposisjonens svartmaling av kommuneøkonomien og påstand om rasering av skolen fra kommunesektorens side stemmer, ville det medføre at den kommunale bruken av penger til den offentlige skolen blir redusert, og det samme ville skje for den private skolen, slik som tilskuddet er. Så den bekymringen er også litt misvisende.

       Så til denne filosofiske debatten som Rolf Reikvam ønsket å dra opp, om hva som er undervisning, og hva som ikke er undervisning. Den skal jeg gjerne være med og ta ved en annen anledning, både i skolefilosofisk og skolepolitisk sammenheng. Men jeg synes det er viktig for alle å skille mellom en obligatorisk grunnskole og det som er et frivillig tilbud, som skolefritidsordningen er. Jeg er faktisk i den tilstanden selv at selv om jeg har min hovedfagbakgrunn og mange studiepoeng i tillegg til det, lærer jeg hver dag gjennom erfaring. Men det er noe annet enn å delta i en obligatorisk grunnskole.

       Så til det representanten Bekkemellem Orheim sa om skolefritidsordningen. Den reduksjonen av tilskuddet som nå skjer, medfører 150 kr i økt foreldrebetaling pr. måned. Det er ingen rasering av skolefritidsordningen.

       Helt til slutt har jeg bare lyst til å si at statsråden har flertallets fulle oppbakking i å legge inn føringer når det gjelder norskopplæringen for innvandrere. De intensjoner som Trine Skei Grande redegjorde for, om større vektlegging av opplæring på arbeidsplass, integrering av norskopplæringen som en del av arbeidsopplæringen og opplæringen i norsk kultur og norske organisasjonsformer for øvrig, og ikke minst dette med bruk av ny teknologi i opplæringen, er viktig å få på plass.

       I den grad statsråden har mulighet til å legge føringer i bruk av disse tilskuddsmidlene som betales ut til kommunene på dette området, synes jeg det er veldig viktig å få det gjort. Det vil skape større effektivitet i norskopplæringen for innvandrere. Det vil gi bedre resultater, og forhåpentligvis vil vi på sikt få mye mer igjen for de pengene som Stortinget bevilger.

Arne Sortevik (FrP) : Gledelig nok har det vært fokusert mye på utdanningspolitikk, spesielt skolepolitikk, i dette året som snart er gått. Mindre gledelig er det at årsaken til mye av fokuseringen er svake læringsresultat og ressursknapphet.

       I vår omtale av Fremskrittspartiets alternative budsjett har vi fokusert på behovet for systemendring i rammeverket for norsk skole. Det er Fremskrittspartiets oppfatning at mange av svakhetene vi i stigende grad har sett avtegne seg, skyldes systemfeil. Det hjelper etter vår mening lite, slik Arbeiderpartiet og spesielt SV gjør, å rope på større ressurser til en skolesektor som er overmoden for systemendring. Fremskrittspartiet vil endre systemet.

       I Dok.nr.8:03 har vi tidligere i høst fremmet forslag om en rekke systemendringer. Blant de viktigste er:

       Gjennom en hurtigtogsbehandling har de andre partiene i utdanningskomiteen avvist alle forslag. Systemendring er foreløpig for radikalt for SV og Arbeiderpartiet, og for voldsomt for Høyre og Kristelig Folkeparti.

       Vi har med oss de samme forslagene i vårt eget alternative budsjett, som er omtalt i innstillingen.

       Vi gir oss ikke. Vi tror mange foreldre og mange elever følger Fremskrittspartiet i kravet om systemendring innenfor skolepolitikken, og at de mener det er nødvendig. Vi tror mange foreldre og elever følger Fremskrittspartiet i kravet om større innflytelse i skolen. Vi tror mange foreldre og elever også følger Fremskrittspartiet i kravet om at folkeskikken må i fokus. Med fokus på folkeskikk og med nulltoleranse mot mobbing og brudd på ordensreglement vil også fokus flyttes til det gode skolearbeidet, og da kommer også de gode læringsresultatene.

       Vi tror derfor at det ikke vil gå så lang tid før systemendringer, som de Fremskrittspartiet foreslår, tvinger seg frem.

       Av mange komitemerknader som Fremskrittspartiet er spesielt godt fornøyd med, har jeg helt avslutningsvis lyst til å nevne den under kapittel 226 om Vitensenteret. Initiativet kommer fra Fremskrittspartiet. Vi fikk ingen respons på dette i fjor, men full respons i år. Men så er også dette blitt et tiltak innenfor tiltaksplanen « Realfag, naturligvis ». Jeg viser spesielt til at Vitensenteret i Bergen og Nordnorsk Vitensenter i Tromsø blir omtalt.

Ursula Evje (FrP) : Vi rekker ennå viktige gjøremål senere på kvelden!

       Ja takk, begge deler, svarte Bekkemellem Orheim på min replikk tidligere i kveld. Men Arbeiderpartiet velger å prioritere de offentlige skolene. Dette betyr en forfordeling av midler som bryter med viktige menneskerettslige prinsipper. Bare for å slå det fast: Foreldre har rett til å velge for sine barn. Er retten reell når Bekkemellem Orheim på vegne av Arbeiderpartiet fjerner den økonomiske plattformen for alternative skoler? Fremskrittspartiet vil hevde nei. Da er retten for de rike, og ikke for alle.

       Nødvendig regulering av kostnadsnormen for studenter, som er behandlet i budsjettproposisjonen, må skje hvert år. Fremskrittspartiet ville ha kostnadsnormen knyttet opp til grunnbeløpet i folketrygden for å unngå nettopp den situasjonen vi befinner oss i i dag. Dette ønsket ikke et flertall. Videre er en differensiert kostnadsnorm for utenlandsstudenter som har valgt å ta et annet løp - et valg som betyr en tøffere hverdag, men som gir helt andre muligheter i et jobbsøkermarked - nå endelig kommet på plass.

       Når det gjelder reisestipendet som forsvant i proposisjonen, stiller Fremskrittspartiet seg uforstående til dette. Ønsker Regjeringen å opprettholde høyere studiesteder på alle nes i landet, må den selv bære det økonomiske ansvaret for dette og ikke ved en fjerning av reisestipendet tvinge studentene til å velge studiested i hjemfylket av økonomiske årsaker. Retten til å velge fagkombinasjon og studiested på et kvalitativt grunnlag må ikke svekkes ved å fjerne ett stipend. Da blir det etter Fremskrittspartiets syn umulig å ansvarliggjøre studentene for gjennomføring av studiet.

       Når det gjelder borteboerstipendet i videregående skole, bør heller ikke dette stipendet behovsprøves i forhold til foreldrenes økonomi eller formue. Dette stipendet må være avhengig av tilbudsstrukturen i det enkelte fylket. Kan ikke eleven bo hjemme, må stipendet utbetales for å dekke ekstraomkostningene til eleven og familien. Dette står i reell og skarp kontrast til at det er de svakeste som skal hjelpes. Jeg forundrer meg meget over at de svakere skal hjelpes, når de svakere er folk med under 200.000 kr i inntekt med ansvar for en hel familie.

Rolf Reikvam (SV) : Det er alltid spennende med utdanningsdebatter i Stortinget.

       Én ting er ganske sikkert, og det er at vi fra Høyre-gruppen får en ganske sterk hyllest til Regjeringen og til statsråden, nesten panegyrisk - det nærmeste en kommer Kim Il Jong-tendenser i norsk politikk. Det er ganske sikkert.

       Det som er litt mer usikkert, er: Hvor stor er skilnaden mellom retorikken som statsråden bruker, og retorikken som deler av gruppen bruker? Det er alltid spenningsmomentet, og det har jo vært en del uenighet, opplever jeg, i denne debatten også. Jeg synes det blir veldig spennende å høre Søren Fredrik Voie oppklare hva han mener om dette med undervisning og læring. Han bruker ordet « undervisning », mens vi andre bruker ordene « læring », « læringsmiljø » og « legge til rette ». Også gjennom begrepsbruken gir vi uttrykk for at vi har et ulikt syn på hva vi egentlig snakker om, og jeg synes det ofte kommer til uttrykk i den type debatter. Det er spenningsmomentet, og vi har fått det avdekket også i dag.

       Jeg har stor sans for mye av det som statsråden har sagt i sitt innlegg. Jeg er fortsatt uenig med henne når det gjelder i hvor sterk grad eksamen og sentralgitte prøver styrer undervisningen. Evaluering av Reform 94 viste, det er i hvert fall noe som står klinkende klart, at det er eksamen som i stor grad styrer innholdet i skolen. Vi klarer ikke å gjøre store endringer i innholdet i skolen så lenge vi opprettholder den type eksamen og den type rammebetingelser. Hvis vi skal få til store og omfattende endringer i innholdet, som statsråden ønsker, og som SV ønsker, er vi nødt til å endre på en del av disse rammebetingelsene. Det er ganske sikkert. Med mer av dette vil det bli enda mer konformt og mindre mangfold. Det bekymrer meg, og det burde også bekymre statsråden.

       Så har jeg helt til slutt lyst til å trekke fram en merknad som SV har fremmet, og som vi får flertall for, som går på å se på hele voksenopplæringsbiten. Vi har gjennomført de strukturelle endringene når det gjelder kompetansereformen - alt dette er på plass - men vi ser at vi ikke er kommet så veldig mye lenger med å tilby opplæring og gode modeller for voksne. Mye infrastruktur ligger der. Det er nå behov for en større og mer omfattende gjennomgang. Komiteen ber statsråden sette i gang et større arbeid og komme tilbake til Stortinget med dette. Jeg tror at vi der har store og viktige utfordringer å ta fatt på. Så jeg regner med at det arbeidet blir satt i gang, og at det blir meldt tilbake til Stortinget slik at vi kan få en bedre ressursutnyttelse og få satt inn ressursene og kreftene mer mot operativ opplæring. Så langt har det vært mange utredninger, det har vært mange prosjekter osv. Nå er tiden inne til å få dette systematisert og ut til de voksne.

       Dette var et tema for ett år siden i forbindelse med budsjettet for inneværende år. Da ble det gitt forsikringer fra fiskeriministeren om at dette skulle ordnes. Det er fremdeles ingen penger på plass. Det var også i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett et flertall bestående av de samme partiene, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, hvis jeg husker riktig, som gikk for nøyaktig det samme. De oppfordret Regjeringen til å finne en løsning innenfor de midlene som finnes bl.a knyttet til forskningsmidler. Ingen ting har skjedd. Selskapet har en vanskelig situasjon. Det kommer ikke i gang med oppdrag som de faktisk har fått, og nå hadde det vært greit om man klarte å følge opp den satsingen man gir uttrykk for i festtalene.

Trond Giske (A) : Jeg registrerte i statsrådens innlegg at hun viser til den sterke veksten i Utdanningsdepartementets budsjett for 2003. Men realiteten er at det aller meste av realveksten skyldes den økte utbetalingen til studiefinansieringen. Og det er en økt utbetaling som regjeringspartiene faktisk var imot. Det var stortingsflertallet som i fjor høst sørget for at det vi hadde lovt studentene før valget i 2001 - og regjeringspartiene hadde sågar lovt mer - faktisk ble gjennomført. Statsråd Clemet forsøkte i det statsbudsjettet som hun la fram etter at hun hadde overtatt, å fjerne det meste av den stipendøkningen som regjeringen Stoltenberg hadde lagt fram.

       Det er ganske langt mellom ord og handling i forhold til regjeringspartiene. Et av de områdene som jeg er mest bekymret for virkelig blir rammet av den avstanden, er forskningsbudsjettet. Da vi diskuterte opptrappingsplanen for forskning våren 2001, sa den daværende utdanningspolitiske talsmannen for Høyre at opptrappingen til OECD-nivå i 2005 for Høyre faktisk var et minimumsmål. Det ble sagt at vi måtte ha minst 1 milliard kr hvert år framover i økte offentlige bevilgninger til forskning for å nå det målet. Senere har vi funnet ut at det kanskje trengs mer.

       Vi la høsten 2001 fram et statsbudsjett som innebar, hvis vi ser bort fra skatteincentivordninger, 1,3 milliarder kr mer til forskning. Vi var altså godt foran den handlingsplanen. Nå ble det med regjeringen Bondeviks budsjettforslag og den - skal vi si - subsidiære stemmegivningen med Fremskrittspartiet laget et budsjett som reduserte den forskningsøkningen med 200 mill. kr, slik at det ble igjen 1,1 milliard kr. Så ble forskningen ytterligere svekket i revidert nasjonalbudsjett i vår, og nå legges det altså fram en forskningsopptrapping, hvis en leser merknadene til regjeringspartiene, på 640 mill. kr. Det betyr at det er en halvering i forskningsveksten i forhold til det regjeringen Stoltenberg la fram høsten 2001.

       Jeg synes kanskje man skulle være så ærlig som å si at man har lagt opptrappingsplanen for forskning til side, at det med det budsjettet regjeringspartiene og Fremskrittspartiet vedtar, og som regjeringspartiene la fram, vil være umulig å nå OECD-målet i 2005.

       Så hørte jeg at Venstres representant tidligere i debatten sa at man følger opptrappingsplanen for kompetansereformen. Nei, det gjør man ikke. Universitets- og høyskolerådet sier at dersom man får etterslepet utbetalt i 2004, skal man klare å gjennomføre Kvalitetsreformen. Sannheten er at man ligger godt under det regjeringspartiene selv skrev i sine merknader da vi behandlet Kvalitetsreformen i Stortinget. I tillegg er ikke universitetene kostnadsjustert. Jeg synes, til slutt, det er vel drøyt å slå seg på brystet fordi man vedtar en startbevilgning til Høgskolen i Østfold. Det vedtok faktisk Stortinget i fjor, og det må være grenser for hvor mange år på rad man kan vedta en startbevilgning til en høyskole.

       Det som skjedde i fjor høst, var et brudd på det som tidligere statsråd Giske hadde lovt. Så hvem er da « vi », som tidligere statsråd, nå representanten, Giske snakker om?

       « Vi » som sørget for at studiefinansieringen ble vedtatt høsten 2001, var Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Vi økte stipendet til studentene med 10.000 kr pr. år. Regjeringspartiene, som ikke bare hadde vært misfornøyd med det vi la opp til, fjernet 8.000 av de 10.000 kr og sa at det skulle gjennomføres over fire år - stikk i strid med det som var sagt. I tillegg, bare for å føye til det, fjerner man avskrivningen for lange studier. Det betyr at en student som i framtiden tar seks års utdanning, faktisk får 48.000 kr mer i gjeld. Det betyr at nesten hele den stipendøkningen som vi la inn, blir spist opp av en økt gjeldsbyrde for studentene. Det var aldri meningen med den økningen på stipendet ved Kvalitetsreformen.

Arne Lyngstad (KrF) : På tampen av dagen er det interessant å høre representanten Giskes utlegning av ting som nå skjer. Det er riktig at flertallet la på plass en studentreform og en økt stipendandel. Regjeringen har fulgt opp det og skaffet pengene. Mesteparten av fjorårets vedtak hadde virkning i år, og det er lagt på plass. Det skal representanten Giske være veldig glad for at vi har funnet rom for. Representanten er derimot ikke så glad for en del av de andre tingene som vi har måttet gjøre på budsjettet for å skaffe rom for dette, men det var nødvendig å gjøre det.

       Til slutt. Når representanten Giske kommer inn på dette med avskrivning på lange studier og trekker fram dette regnestykket på 48.000 kr, tildekker han de faktiske forhold ved at han angriper perioden mellom to systemskifter. Hvis man ser den nye ordningen opp mot den gamle, vil en som går ut med kortere studietid enn fem år, med det nye systemet ha mindre studielån enn det man har hatt med seks år og hovedfagsavskrivning. Det er de faktiske forhold.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

       (Votering, se side 1089)