Sak nr. 1
Debatt om finansministerens redegjørelse om Regjeringens forslag til statsbudsjett og om Nasjonalbudsjettet for 2004
(Redegjørelsen holdt i Stortingets møte 8. oktober 2003)

       Siv Jensen (FrP) (komiteens leder):

       For nøyaktig et år siden dreide finansdebatten seg om det subsidiære budsjettforlik som ble inngått mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Jan Tore Sanner sa da følgende:

       « La meg først berømme Fremskrittspartiet fordi partiet ville være med og ta ansvar i forbindelse med budsjettet.

       ... Vi får nå vedtatt et stramt budsjett ... som vil være med og skape ny vekst og ny utvikling ved at det satses mer på høyere utdanning, mer på forskning og utvikling, og ved at skattene reduseres. »

       Ingebrigt Sørfonn sa det slik:

       « Først er det grunn til å gje ros til Framstegspartiet, som på opplaupssida tok ansvar og medverka til ei fleirtalsløysing for budsjettet og aksepterte regjeringspartia sine rammer og stramheit i budsjettet. »

       Hyggelige ord den gang, som også viste at Fremskrittspartiet verken da eller i høst på noen måte forlangte i budsjettforhandlinger å bruke mer oljepenger for å komme frem til en budsjettenighet. Det har derfor undret meg å høre Oddvard Nilsen og andre medlemmer av regjeringspartiene uttale at en budsjettavtale med Fremskrittspartiet hadde medført økt brukt av oljepenger, og at en budsjettavtale med Fremskrittspartiet i år hadde vært verre for norsk økonomi.

       I fjor var det veldig ansvarlig av Regjeringen nettopp å inngå et budsjettforlik med Fremskrittspartiet, ifølge de samme talsmenn.

       Regjeringens manglende vilje til å avklare sitt grunnlag i Stortinget har gitt budsjettbehandlingen preg av en politisk farse. « Nærmest som bien har regjeringspartiene surret rundt fra parti til parti i håp om at bestøvning skulle gi resultat et eller annet sted. » Dette er et sitat fra fjorårets finansdebatt, og den som sa det, var Hill-Marta Solberg, på vegne av Arbeiderpartiet. Det er en sannhet som også gjelder for høstens budsjettforhandlinger. Det er ikke hvem man samarbeider med, som betyr noe, bare at man samarbeider, og beholder regjeringsmakt, for regjeringspartienes del, og slipper regjeringsmakt, for Arbeiderpartiets del.

       Så langt har flere kommentatorer gitt applaus til budsjettforliket, ikke på grunn av innholdet, men rett og slett på grunn av at man ble enig. Det er innholdet som tross alt betyr noe, og det vil nok folk flest merke neste år. Folk vil merke at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ser ut til å være helt uforberedt på en mulig ny strømkrise, og derved heller ikke har foreslått noen spesielle tiltak for å unngå at mange mennesker kommer i økonomiske vanskeligheter denne vinteren. Og siden budsjettet blir vedtatt i kveld, med Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstres stemmer, må de samme partiene bære ansvaret også etter nyttårsfeiringen.

       Hill-Marta Solberg sa flere ting på vegne av Arbeiderpartiet i fjor:

       « Vi har nå nettopp fått en presentasjon av det som kan kalles en subsidiær økonomisk politikk. Men jeg tror at i tråd med det representanten Jensen nylig sa, må også Fremskrittspartiet innrette seg etter følgende: Det finnes ingen subsidiære virkeligheter. Det finnes bare én virkelighet. Den virkeligheten blir påvirket av det som blir vedtatt i kveld i denne salen, der regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stemmer sammen for statsbudsjettet. »

       Jeg er for så vidt enig i at det bare finnes én virkelighet, men den virkeligheten må også Arbeiderpartiet forholde seg til. I år befinner Arbeiderpartiet seg i to virkeligheter: sitt primære budsjettalternativ og det subsidiære. Men det er det subsidiære som blir virkelighet, fordi Arbeiderpartiet stemmer for det. Jens Stoltenberg har tidligere sagt at Arbeiderpartiet er tilhenger av fast følge og regjeringer som har et avklart flertall bak seg i Stortinget. Og det bidrar Arbeiderpartiet til i kveld, når de stemmer for statsbudsjettet for 2004. Den virkeligheten innebærer bl.a at en rekke usosiale kutt blir virkelighet. Selv om mange av de endringer som er fremforhandlet i budsjettet, er nødvendige forbedringer i forhold til det Regjeringen opprinnelig la frem, er det langt fra tilstrekkelig for å rette opp den sosiale profilen, bedre grunnlaget for økt sysselsetting eller løse utfordringene for alle landets sykehus.

       Det budsjettet som blir vedtatt i kveld, med Arbeiderpartiets og regjeringspartienes stemmer, medfører en økning i egenandelene for syke mennesker og vil selvsagt ramme dem som har det vanskelig fra før. Budsjettet medfører en skjerpelse i permitteringsreglene til tross for et samstemt krav fra både fagbevegelse og konkurranseutsatt industri. Den innsatsbaserte finansieringen av sykehusene blir redusert fra 60 % til 40 %. Og Forsvarets investeringsrammer blir kuttet ytterligere.

       Budsjettet er nærmest kjemisk fritt for skatte- og avgiftslettelser. Arbeiderpartiet har mange ganger prøvd å skape inntrykk av at det må velges mellom skattelettelser og velferd. Det er galt. Og tilbake til en mulig strømkrise: Tenk så mye mer praktisk det hadde vært å innrømme folk en lettelse i elavgiften og momsen. Men ifølge Arbeiderpartiet er altså det fryktelig usosialt. Jeg stiller meg også svært undrende til flere av de såkalte inndekningsforslagene man har blitt enig om. Man inntektsfører 500 mill. kr ved å selge statlig eiendom og 700 mill. kr ved å øke utbyttet. Med andre ord tærer staten på sin kapital med ytterligere 1,2 milliarder kr. Og det er intet annet enn en indirekte måte å bruke oljepenger på. Også i Arbeiderpartiet tærer man gjerne på statens formue for å dekke løpende driftsutgifter. Mange av inndekningsforslagene, nærmere 1 milliard kr, består i å skyve utgifter over til senere budsjetterminer. Det er altså ikke reelle omdisponeringer eller reelle kutt som dekker inn de økte, varige utgiftene. Man bare utsetter det til en annen gang, altså til en ny budsjettbehandling.

       Da Stoltenberg etter budsjettforliket sa at dette er en avtale om budsjettet, verken mer eller mindre, kunne man jo få inntrykk av at Arbeiderpartiet bare gir sin tilslutning til en hvilken som helst liten enkeltsak i dag. Men det er altså statsbudsjettet for neste år vi snakker om, noe som selvsagt burde innebære, hvis man skal ta Stoltenbergs tidligere uttalelser alvorlig, at de ikke vil foreslå endringer av budsjettmessig karakter i hele 2004. Det betyr at Arbeiderpartiet ikke kan klage over høye egenandeler på nyåret eller høye strømpriser eller for dårlige vilkår for de arbeidsledige eller for få arbeidsmarkedstiltak, fordi de selv har vært med på å stemme for de egenandelene, for de avgiftene, for de skattene og for de vilkår som arbeidsledige nå skal ha, i hele 2004.

       Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt vekt på å stimulere til økt økonomisk vekst i Norge. Det betyr bedre muligheter for flere arbeidsplasser og bedre tilrettelegging for nyskaping og produksjon. Vi foreslår lavere skatter og avgifter, en innsats for en mer produktiv offentlig og skjermet sektor, en utdanningspolitikk som vil gi oss et internasjonalt konkurransedyktig system og en forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskaping. Vi foreslår en infrastrukturpolitikk som sikrer bedre veier og elektronisk infrastruktur, som næringslivet trenger, en energipolitikk som sikrer stabil og rikelig tilgang til kraft til konkurransedyktige priser og en arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling. I Fremskrittspartiets alternative budsjett kuttes statens utgifter med 13 milliarder kr, i tillegg til at vi omfordeler 15 milliarder kr til å bedre helsevesenet, justissektoren og Forsvaret.

       Vårt budsjettalternativ tar bort skjerpelsene på egenandelene, bedrer den sosiale profilen, bedrer helsevesenets samlede økonomi og legger til rette for økt pasientbehandling. Vårt budsjett styrker politiets muligheter for økt kriminalitetsbekjempelse og dermed økt trygghet for folk i hverdagen. Og vi sikrer Norges forsvarsinteresser. Men samtidig reduserer vi de samlede skatte- og avgiftsbelastningene med 18 milliarder kr. Det får gunstig effekt på økonomien fordi det blir mer lønnsomt å arbeide, mer lønnsomt å investere, mer lønnsomt å spare, noe som igjen vil bedre grunnlaget for vekst i bruttonasjonalprodukt. Varer og tjenester blir billigere som følge av avgiftslettelser, grensehandelen reduseres som følge av avgiftslettelsene og vil bidra til flere arbeidsplasser i Norge, mindre smugling og mindre annen ulovlig virksomhet. Det er jo helt sprøtt at man snakker om å bekjempe arbeidsledighet og samtidig bidrar til å forsterke problemene bl.a for norsk bryggerinæring gjennom altfor høye avgifter.

       I de siste dagene har flere medlemmer av Regjeringen skapt tvil rundt Regjeringens evne og vilje til å gjennomføre den lovede skattelette fra Sem-erklæringen. Bondevik sa for en uke siden i denne sal:

       « Det vil bli krevende å gjennomføre resten av alle de Sem-tallfestede målsettingene også på skatte- og avgiftssiden ... »

       Samtidig med dette gjøres det store endringer i vårt naboland Finland. Den finske statsminister Vanhanen sier at skattelettelsene verken betyr at skattene må økes på andre områder, eller at velferden i Finland må svekkes. Han viser til en kraftig reduksjon som ble gjort på bilavgiftene i Finland, som igjen førte til en kraftig vekst i nybilsalget, slik at skatteinntektene likevel ble høyere selv om man satte avgiftene ned. En meget lønnsom skattelette, kaller den finske statsministeren dette. Han sier videre at finske myndigheter nå håper at de foreslåtte skattelettelsene vil bidra til økte skatteinntekter for den finske stat, men at det vil ta tid før det resultatet kommer, og at man på kort sikt vil se et inntektsfall.

       Det lever altså finske myndigheter godt med, fordi de tenker langsiktig. Og det er ikke Fremskrittspartiet som styrer i Finland, det er sosialdemokrater.

       Den finske statsministeren sier videre at hensikten med skattelettelser er å få ny vekst i finsk økonomi. Vi trenger disse skattelettelsene for å skape noe nytt. Hvis vi ikke gjør noen ting og er redd for endringer, får vi ingen vekst, sier han. Og det er jeg helt enig i.

       Det er derfor trist å registrere at Høyre i regjering nå har løpt seg helt vill i forhold til skattelette. Konsekvensene av budsjettforliket er at de ytterst beskjedne skattelettelsene som var foreslått av Regjeringen, nå er borte. Forsvaret er fra Høyres side at det i hvert fall ikke blir skatteskjerpelser. Ja, det er en svært mager trøst, for å si det forsiktig.

       At Fremskrittspartiet nå står alene i Stortinget om å tro at skattelettelser bedrer den økonomiske veksten, og dermed statens fremtidige inntekter, er synd, men sant. De uansvarlige er dermed ikke Fremskrittspartiet. Vi tenker annerledes, men ikke mer annerledes enn at det er gangbar og effektiv politikk i mange andre land.

       Dagens politiske debatt knytter seg i stor grad til hvor mye av oljepengene det er forsvarlig å bruke på kort sikt, og budsjettdiskusjonene ender raskt opp med at man konsentrerer seg om kortsiktige problemstillinger fremfor langsiktig vekstpolitikk. Men det er vekstevnen i økonomien som er avgjørende for utviklingen av vår felles velferd. Fremskrittspartiets oppskrift er en kraftig omlegging av finans- og næringspolitikken. Og dette blir altså kalt uansvarlig. Men hva er det som er så uansvarlig ved å tenke langsiktig, ved å gi næringslivet og vanlige folk et skikkelig løft gjennom betydelige skattelettelser? Hvorfor er det uansvarlig å behandle statlige veiinvesteringer som det det er: en investering i fremtidig verdiskaping? Regjeringen og Arbeiderpartiet ser jo på dette som utgifter, som dermed må dekkes inn krone for krone for å holde det stramme budsjettet. En investering i dag gir økte inntekter i morgen. Men den langsiktigheten vil man ikke ha, og man ender heller opp med å kalle Fremskrittspartiet uansvarlig, for da blir debatten liksom mindre farlig.

       Jeg skal ta opp de forslag som Fremskrittspartiet fremmer alene eller sammen med andre i finansinnstillingen. Men jeg må også henvise til en feil i den trykte innstillingen. I den trykte innstillingen er det ikke samsvar med den avgitte innstillingen for kapittel 15, som gjelder komiteens tilråding, C. Rammeområde 23, Skatter og avgifter, III, Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2004. Presiseringen i slutten av dette vedtakets § 1 j) første ledd, om at bokstaven gjelder foretak innenfor opplistede næringsgrupperinger, « hvor virksomheten er begrenset til å omfatte produkter som ikke faller inn under EØS-avtalen », gjelder for alle de opplistede næringsgrupperingene og ikke bare for den sist opplistede næringsgrupperingen. Jeg ber om at forslaget til vedtak om Fastsetting av avgifter m.v. til folketrygden for 2004 endres i tråd med dette. - Nå regner jeg med at det ble helt klart for Stortinget hva det var vi nå skulle endre.

       Jeg vil bare avslutningsvis si at denne høsten har vært interessant på mange måter. Det har vært mye diskusjon, mye debatt, knyttet til hvorvidt behandlingen av statsbudsjettet er spill eller ikke spill. Jeg har sett noen sitater fra Høyres leder, Jan Petersen, i avisen, hvor det fremgår at Fremskrittspartiet nå tilsynelatende skal føle seg snytt, og særlig jeg, for ikke å ha fått lov til å løpe inn og ut av dører og se sint ut i hele høst. Jeg kan forsikre om at det var mye mer behagelig å foreta budsjettforhandlinger bak lukkede dører, som vi gjorde i fjor. Det var også en av grunnene til at man kom raskt frem til et godt resultat, rett og slett at man holdt ro. Jeg synes at det hviler et ansvar på alle partier i Stortinget for å bidra til ro rundt behandlingen av statsbudsjettet, bidra til ro rundt forhandlingene om statsbudsjettet. Ikke desto mindre dreier jo dette seg om politikk. Det dreier seg om prioriteringer på alle budsjettkapitler som vil påvirke hele landets økonomi i et helt år fremover. Det er altså ikke noe man burde gå til med uforberedt sinn. Det er heller ikke noe man burde gjøre opp i løpet av noen raske timer bak lukkede dører. Dette er en prosess som burde ta den tiden det tar, rett og slett fordi de som skal inngå i en eventuell enighet, skal bære ansvaret for det i hele det kommende budsjettåret.

       Jeg skjønner at det er krevende å komme frem til enighet for en mindretallsregjering. Men det som burde vært en fordel, var om en mindretallsregjering hadde avklart - i mye større grad enn den sittende har gjort - sitt forhold til Stortinget, og i mye større grad hadde holdt en støere kurs i sitt politiske virke enn det vi nå ser, hvor man altså finner det mer hensiktsmessig å hoppe fra seng til seng - hvis jeg kan få si det sånn - istedenfor å være opptatt av den politiske kursen og retningen for politikken i årene fremover.

       Torstein Rudihagen (A) : Innlegget til Siv Jensen ber preg av at ho tydelegvis er skuffa. Men eg vil våge den påstanden at det er bra at Framstegspartiet ikkje kom til budsjettforlik med regjeringspartia. Då ville høgredreiinga gått frå vondt til verre. Regjeringa ville fått støtte for meir mellombelse tilsetjingar, ei innstramming av AFP-ordninga, og Erna Solberg kunne glede seg over støtte når det gjeld innstramming av kommunane sine inntekter til skule og eldreomsorg.

       Framstegspartiet vil gi store skattelettar. Men samtidig kuttar dei i dagpengar og venteløn for dei arbeidslause og i Aetat, som skal få folk ut att i arbeid. Viser ikkje Framstegspartiet at dei i gjerning står milevis frå ein politikk som tener lønsmottakarar og arbeidsfolk i landet?

       Dette kan bare bety at Fremskrittspartiet egentlig ikke har tenkt å få gjennomslag for de forslagene de fremmer. Mitt spørsmål til representanten Jensen er om det innblikket som Carl I Hagen har gitt oss, faktisk betyr at ethvert utspill fra Fremskrittspartiet er et planlagt løftebrudd.

Siv Jensen (FrP) : Det er helt riktig at vi brøt budsjettforhandlingene, men det var først og fremst av hensyn til tiden - og prosessen - vi hadde til rådighet ved budsjettforhandlingen. Vi så det altså ikke som realistisk eller sannsynlig å komme frem til en enighet. Jan Tore Sanner sa selv mange ganger at vi hadde kortere tid til å gjennomføre budsjettforhandlingene i høst. Da mener jeg det var ansvarlig og riktig av Fremskrittspartiet - i stedet for å holde det gående i flere dager og allikevel ikke klare å komme frem til enighet - når vi så hvilket handlingsrom regjeringspartiene hadde å gå på, for det var lite. Da var det mye riktigere av oss å si at dette tror vi ikke vi klarer, slik at regjeringspartiene hadde anledning til å gå videre på sin frierferd og kanskje klare å få frem en enighet.

       Det er ikke slik at ethvert utspill fra Fremskrittspartiet er et planlagt løftebrudd. Tvert imot. Fremskrittspartiet har i løpet av denne helgen hatt en ordførerkonferanse - og mange av våre politikere rundt omkring i det ganske land sitter i ansvarlige posisjoner og er opptatt av å ivareta både Fremskrittspartiets interesser og de budsjettrammene som gjelder i Kommune-Norge. Og det skulle bare mangle - like mye der som i Stortinget.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : I Fremskrittspartiets alternative budsjett lanseres et festlig begrep som kalles « miljøprektighet ». Det er en betegnelse på de partier som ikke er for Fremskrittspartiets forslag om flere høye piper og tjukkere røyk i fedrelandet.

       Vi kjenner godt til at økonomien ikke setter begrensninger for Fremskrittspartiets budsjettopplegg. Det er helt tydelig at økologien ikke gjør det heller. Det er stadig mer og billigere energi uansett opphav, billigere bensin, mest mulig olje på kortest mulig tid og kutt i jernbane- og kollektivsatsing som gjelder. Jeg går ut fra at Siv Jensen vil være enig med meg i at hadde Fremskrittspartiets opplegg vært gjennomført, hadde det brakt oss hinsides enhver mulighet til å oppfylle Norges klimamålsettinger. Som representant for et særlig miljøprektig parti er det naturlig for meg å spørre om Fremskrittspartiets budsjett er laget med det utgangspunkt at drivhuseffekten er noe som miljøprektige tullinger i FNs klimapanel har funnet på.

Siv Jensen (FrP) : Det er en utfordring for norsk næringsliv når et flertall av politikerne i Stortinget vedtar strengere regler for miljøet i Norge, for norske myndigheter, enn det som er tilsvarende for mange av de konkurrerende bedrifter i omkringliggende land.

       Fremskrittspartiet er opptatt av å ivareta miljøet på en god måte. Men vi må gjøre det på en slik måte at vi ikke samtidig ødelegger vekstgrunnlaget for vårt eget næringsliv. Vi er som nasjon helt avhengig av å ha et næringsliv som vokser og gror, og vi kan ikke stille vårt eget konkurranseutsatte næringsliv i en situasjon hvor det taper konkurransekraft og risikerer å måtte stenge virksomheten fordi miljøkriteriene er strengere enn i andre land.

       Det er altså ikke bare Norge som har forstått verdien av å ha strenge miljøregler. Jeg oppfatter det slik at miljø står på dagsordenen i svært mange land, og at man har en ganske bred enighet om hva slags miljøkriterier som skal være rådende i industrien, i næringslivet og generelt for den enkelte borger. Det betyr ikke at Norge må vedta så strenge miljøkriterier på område etter område at vi rammer vårt eget næringsliv. Det er den miljøprektigheten vi snakker om. Det er det Fremskrittspartiet ønsker å motarbeide, rett og slett fordi vi først og fremst er opptatt av å få vekst ikke minst i vår egen energinæring. Det er ganske absurd når man velger å stikke hodet i sanden for det faktum at norsk kraft er noe av den reneste man har i hele verden. Hadde vi lagt forholdene til rette for å utvikle denne på en bedre måte, enten det er gass, vann eller andre ressurser, ja, så ville det samlet bidra til en mer miljøvennlig energibalanse i Skandinavia enn den vi får med flertallets politikk.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Bistand er eit av dei områda der det er svært stor forskjell på Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti sin politikk.

       Budsjettforslaget styrkjer innsatsen til dei fattigaste av dei fattige, og denne innsatsen er målretta med bl.a ei sterk satsing på UNICEF sitt utdanningsprogram, særleg for jenter. Framleis er det slik at 123 millionar barn manglar grunnutdanning, og dei fleste av desse er jenter. Bistandsbudsjettet inneber òg styrkt innsats for betre og rimelegare behandlingstilbod for hivsmitta og aidssjuke.

       Framstegspartiet vil kutta mellom 6 og 7 milliardar kr i bistand, og dei grunngjev dette med at statleg u-hjelp er lite effektiv og kostbar å administrera. Mine spørsmål er då: Har Framstegspartiet ikkje syn for at hjelp utanfrå er nødvendig for at dei som har det aller verst, skal ha moglegheit for å koma opp av ei håplaus hengemyr? Og har Framstegspartiet ikkje registrert at berebjelken under norsk bistandspolitikk er demokratibygging, gode styresett og kamp mot korrupsjon?

Siv Jensen (FrP) : Bistandsområdet er jo et av de områdene hvor Kristelig Folkeparti virkelig har fått gjennomslag i Regjeringen. Høyre var jo før de kom i regjering, langt på vei enig med Fremskrittspartiet i nødvendigheten av å kutte i bistandsbudsjettet, rett og slett fordi en betydelig andel av det som i dag gis i bistand fra norske myndigheters side, aldri kommer frem til mottaker.

       Fremskrittspartiet er enig i behovet for å gi bistand på en del områder, særlig til nød- og katastrofehjelp. Det betyr altså ikke at vi kutter i all bistand over statsbudsjettet, tvert imot. Men vi mener at en del av det som i dag ytes fra norske myndigheters side, ikke er innrettet på en god nok måte, og dessverre heller ikke blir brukt på en slik måte at det kommer dem som virkelig trenger det, til gode. Den kritiske gjennomgangen burde det også være i Kristelig Folkepartis interesse å ta - ikke bare å snakke ensidig om behovet for å plusse på, men faktisk også ta en kritisk gjennomgang av hva pengene blir brukt til.

Morten Lund (Sp) : Finanskomiteen har i høst vært borti større og viktigere beløp enn 147.000 kr 30 milliarder kr har Prosessindustriens Landsforening regnet ut at den høye kronekursen har kostet vareeksportørene etter at rentepolitikken ble lagt om i 2001. Fremskrittspartiet var alene om å kreve inflasjonsstyrt rentepolitikk, som er hovedårsaken til disse tapene, inntil Arbeiderpartiet ombestemte seg.

       Da problemene for næringslivet viste seg i 2002, med rekord i utflagging, oppsigelser og nedlegging, foreslo Senterpartiet at Norges Bank skulle legge om kursen, legge mer vekt på stabile vilkår for næringslivet. Fremskrittspartiet ville tvert imot ha mer fokus på lav prisstigning og på en mer uavhengig sentralbank. Vårt forslag ble avvist, og problemene fortsatte å øke. Antakelig snakker vi her om Fremskrittspartiets største politiske seier, å få lagt om rentepolitikken. Likevel snakker Fremskrittspartiet veldig lite om det. Betyr det at Fremskrittspartiet også har innsett at dagens rentepolitikk er en ulempe for norske arbeidsplasser, men til fordel for internasjonale valutaspekulanter?

Siv Jensen (FrP) : Nå tror jeg representanten Lund snakker mot bedre vitende, for det er ikke empirisk bevist at det er noen entydig sammenheng mellom kronekurs og renteutvikling. Det er faktisk også slik at hvis han har en viss hukommelse i forhold til hva som har skjedd med norsk pengepolitisk utvikling de siste årene, vil han også kunne huske at vi under et annet pengepolitisk regime, nemlig hvor man var mer opptatt av å stabilisere kronekursen i forhold til andre valutaer, hadde det motsatte problemet i forhold til renteutviklingen. Det er altså ikke slik at det er noen « quick fix », slik Morten Lund later til å tro. Fremskrittspartiet mener at det pengepolitiske regimet vi i dag har, er det beste vi kan ha. Vi har vært ivrig pådriver for og tilhenger av det pengepolitiske regimet, og vi har støttet varmt opp om det helt siden det ble innført våren 2001.

       Så er det jo slik at renteutviklingen og kronekursen har vært høy, men det er altså stabilisert. Man må huske på at det er mange årsaker til at kronekursen har hatt den utviklingen den har hatt. Og jeg synes det blir litt for lettvint å legge skylden ensidig på det pengepolitiske regimet. Det vet Morten Lund ikke er tilfellet.

       Arbeiderpartiet mener fortsatt at det er mye som ikke er bra i det budsjettet som i dag blir vedtatt. Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, Jon Lilletun, sa den dagen forliket ble kjent, at et godt budsjett har blitt enda bedre. Jeg mener at et dårlig budsjett har blitt noe bedre.

       Arbeiderpartiet vil stemme subsidiært for budsjettforliket. Vi vil primært stemme for Arbeiderpartiets alternative budsjett, fordi vi mener at dette er det beste for landet og for befolkningen.

       I Arbeiderpartiets alternative budsjett foreslår vi å bruke over 10 milliarder kr mer til arbeid, sysselsetting, skole, eldreomsorg, sykehus og et lavere egenandelstak enn Regjeringen i sitt opplegg. Arbeiderpartiet har også forslag om økte lånerammer til Husbanken, til skolebygg og til etablering av et gassinfrastrukturselskap. Vi går imot Regjeringens forslag om en generell ordning for momskompensasjon til kommunesektoren.

       I en situasjon med høy arbeidsledighet mener Arbeiderpartiet at den viktigste oppgaven er å sørge for at alle som ønsker det, skal få tilbud om arbeid. Arbeiderpartiet foreslår å bruke nesten 5 milliarder kr mer enn Regjeringen til å redusere arbeidsledigheten og øke sysselsettingen.

       Arbeiderpartiet vil bruke over 1 milliard kr til tiltak for å skape nye - og sikre eksisterende - arbeidsplasser gjennom økt satsing på innovasjon og nyskaping i mange bransjer, bl.a gjennom SND. Arbeiderpartiet vil bruke 2,7 milliarder kr til en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Vi vil fordoble antall arbeidsmarkedstiltak, fra 12.000 plasser til 24.000 plasser. Vi foreslår også å reversere Regjeringens kutt i dagpengeordningen for de arbeidsledige. Vi sier nei til Regjeringens innstramminger i permitteringsordningen.

       Arbeiderpartiet vil bruke om lag 1 milliard kr til veier, kollektivtransport og jernbane.

       Svært mange kommuner har en vanskelig økonomisk situasjon. Arbeiderpartiet mener det er tvingende nødvendig å styrke kommuneøkonomien for å unngå kutt i viktige velferdstilbud som pleie og omsorg og skole og skolefritidsordning. Arbeiderpartiet foreslår i sitt alternative budsjett å øke kommunenes frie inntekter med til sammen om lag 3,5 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Av dette foreslår Arbeiderpartiet å bruke noen hundre millioner kroner til å utvide undervisningstiden i småskolen med tre timer pr. uke fra høsten 2004.

       Arbeiderpartiet foreslår i sitt alternative budsjett at det bevilges 1 milliard kr ekstra til helseforetakene i 2004 for å styrke sykehustilbudet. Det er helt nødvendig med mer penger til økt pasientbehandling og for å bedre sykehusenes økonomi. Arbeiderpartiet går i sitt alternative budsjett mot Regjeringens forslag om å heve utgiftstaket i folketrygdens frikortordning fra 1.350 kr til 2.500 kr. En økning på over 1.000 kr ville vært dramatisk.

       Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene medfører et gjennomslag for at det neste år skal brukes 5 milliarder kr mer til sysselsetting, skole, eldreomsorg og helse enn det Regjeringen opprinnelig foreslo. Vi har med andre ord fått gjennomslag for om lag halvparten av våre pengekrav og for en del av våre strukturkrav. I forhandlinger må man gi og ta. Selvsagt får man ikke gjennomslag for alt.

       Det er nå mer enn 110.000 mennesker uten ordinært arbeid. Arbeid til alle er jobb nr. 1 for Arbeiderpartiet. I budsjettforliket er det satt av om lag 1,5 milliarder kr ekstra til en sysselsettingspakke for å få flere mennesker i arbeid. Budsjettforliket innebærer bl.a. 6.000 flere arbeidsmarkedstiltak, økte bevilgninger til SND, styrking av nettolønnsordningen for sjøfolk og mer penger til forskning, utvikling og samferdsel.

       Arbeiderpartiet har i tillegg fått stoppet Regjeringens forslag om å liberalisere loven om midlertidige ansettelser. Det trengs ikke mer usikkerhet og utrygghet i arbeidslivet. Arbeiderpartiet har fått stoppet forslaget om å stramme inn AFP-ordningen. Vi har også fått stoppet forslaget om å svekke permitteringsreglene. Arbeidsfolk skal fortsatt kunne være permittert i 42 uker, dersom det er nødvendig.

       Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for å utvide Husbankens låneramme med 1 milliard kr og for å utvide lånerammen for oppussing av skolebygg med 1 milliard kr. Dette vil gi flere boliger, bedre skolebygg og flere arbeidsplasser i byggenæringen.

       Arbeiderpartiet har fått til mer enn en fordobling i økningen av kommunenes frie inntekter for neste år. Kommunesektoren vil få om lag 2,2 milliarder kr mer i frie inntekter som følge av budsjettforliket. Jeg tror mange av landets innbyggere - og lokalpolitikerne - er glade for denne påplussingen. Jeg håper at denne påplussingen har bidratt til å stoppe nedleggelser av bl.a sykehjem og skoler.

       Jeg er glad for at Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for å utvide timetallet i småskolen. Fra høsten 2004 skal det være to timer mer undervisning pr. uke i 1. klasse og én time mer undervisning pr. uke i 2.-4. klasse. Dette er første steg i retning av en utvidet skoledag for barna. Det skal på sikt bli mer og bedre undervisning i de viktige skolefagene norsk, matematikk og engelsk, i tillegg til gymnastikk og leksehjelp.

       Arbeiderpartiet har også fått Regjeringen med på å bevilge mer til sykehusene og et lavere egenandelstak. Sykehusene vil få en halv milliard kr mer til neste år. Denne økningen vil kunne gi økt pasientbehandling og bedre sykehusenes økonomi i den viktige omstillingsfasen som de nå er inne i. Men jeg minner om at Arbeiderpartiet i sitt alternative budsjett foreslår at dette blir doblet neste år. Regjeringen foreslo å øke egenandelstaket i frikortordningen med over 1.000 kr, fra 1.350 kr til 2.500 kr. Heldigvis har Arbeiderpartiet fått redusert egenandelstaket i forslaget til 1.550 kr for 2004.

       For å få plass til en satsing på 5 milliarder kr er det selvsagt nødvendig å finne inndekning. Det er ikke alle inndekningsforslag som er like populære. Arbeiderpartiet står inne for kuttene, men vi vil stemme subsidiært også for inndekningen. I vårt alternative budsjett har vi en inndekning som vi mener er bedre.

       Arbeiderpartiet er uenig i retningen på den politikken som Bondevik-regjeringen fører. Men i politikken og i samfunnet for øvrig er det resultatene som teller. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet har klart å stanse noe av høyredreiningen gjennom dette budsjettforliket. Det er bra at vi har bidratt til å styrke innsatsen for økt sysselsetting og for de arbeidsledige samt bedre kommunenes og sykehusenes økonomi.

       Til slutt vil jeg gi honnør til finanskomiteens øvrige medlemmer for tålmodighet og forståelse mens fire av partiene forhandlet om budsjettet. Komiteens leder fortjener også ros for å ha ledet arbeidet med finansinnstillingen på en forbilledlig måte.

       Jeg tar opp Arbeiderpartiets forslag og de forslagene som vi står sammen med andre partier om i de to innstillingene som foreligger til behandling.

       Heidi Larssen (H) : Representanten Nordtun var ikke så veldig opptatt av de historisk store skatteskjerpelsene Arbeiderpartiet la opp til i sitt alternative budsjett. Det skjønner jeg. Heldigvis stoppet budsjettforliket dem. Ikke minst bør Arbeiderpartiets velgere være glad for at partiet ikke fikk gjennomslag f.eks for å senke innslagspunktet for toppskatten, slik at 120.000 personer hadde fått høyere skatt til neste år. Man skulle nesten tro at Arbeiderpartiet hadde glemt at de gjennom det såkalte verdipapiret til velgerne foran det siste valget lovet ikke å øke skattene for de mange som betaler toppskatt.

       Mitt spørsmål til Tore Nordtun blir om han er like fornøyd som vi kan gå ut fra at velgerne hans er, med at regjeringspartiene har sørget for at denne delen av Arbeiderpartiets verdipapir blir oppfylt.

Tore Nordtun (A) : Det er riktig som Heidi Larssen sier, at vi hadde en rekke skatteforslag i vårt budsjett. De fleste av de forslagene er stort sett tetting av åpenbare skattehull. Vi er glad for at vi i forhandlingene med regjeringspartiene har fått gjennomslag for bl.a å gjøre justeringer i delingsmodellen, som de fleste eksperter sier har vært « helt på tur », med de skattelettelsene som har vært der. Også Høyre har dermed vært med og bidratt til dette.

       Hvis vi ser på skattenivået i Norge, sammenlignet med nivået i de skandinaviske landene og landene ellers i Europa, ligger det midt på treet. Norge er verken noe skatteparadis eller blant verstingene i klassen. Vi må gjøre de skatteoperasjonene som er nødvendige. De skatteoperasjonene som vi har foreslått, er nødvendige i forhold til fordelingen og prioriteringen vi har gjort i vårt budsjett. I forhold til skattelettelser og sysselsettingsproblematikken var det ikke vanskelig å foreta det valget.

       Når det gjelder toppskattinnslagspunktet, holder vi de garantiene som vi har gitt, med en forholdsvis prisjustering over tid.

Gjermund Hagesæter (FrP) : Representanten Nordtun sa seg særs nøgd med budsjettavtalen med regjeringspartia, og sa også at Arbeidarpartiet står inne for dei kutta som er gjorde. Han grunngir dette med at det var nødvendig for å stanse noko av den høgredreiinga som det ordinære budsjettet la opp til.

       Eg har sett på to av kutta som Arbeidarpartiet har fått forhandla fram, som er nødvendige for å stanse noko av denne høgredreiinga. Det eine er i løyvinga til vedlikehald av seglskutene, som Arbeidarpartiet har fått redusert med 2,8 mill. kr. Det andre er i løyvinga til energiforsking, som Arbeidarpartiet har greidd å få redusert med 6 mill. kr. Framstegspartiet tek sterk avstand frå desse kutta. Vi synest at begge desse områda er viktige.

       Eg har følgjande spørsmål til representanten Nordtun: Er Arbeidarpartiet nøgd med at dei har klart å forhandle fram kutt i løyvingane til vedlikehald av seglskutene og til energiforsking?

       Når det gjelder vedlikehold av seilskutene, er det mindre kutt det er snakk om, men det er også en forskyvning av investeringene på vedlikeholdssiden som man kan leve bra med. Det er iallfall det man har svart. Men alle kutt smerter - også dette.

       Det som var viktig for oss da vi kom inn i en budsjettavtale, var at den ikke fikk den profilen som den gjorde i fjor, da Fremskrittspartiet forhandlet fram en budsjettavtale - hvor gjennomføringen av egenandeler på blå resept for uføre og flere pensjonister ble tatt bort, hvor fjerning av feriepenger til arbeidsledige ble sanksjonert, hvor datautstyr for funksjonshemmede ble dyrere, hvor man fjernet gravferdsstøtten, osv. Det var avtalen den gangen. Da ble det også gjort kutt.

Øystein Djupedal (SV) : Det var interessant å høre representanten Nordtun skryte slik av forliket som han faktisk har vært med på, for så å konkludere med at et dårlig budsjett var gjort noe bedre. Altså: I utgangspunktet var det litt vanskelig å vite i hvilken retning hr. Nordtun egentlig ønsket å gå.

       Dette er et dårlig budsjett. Det er et dårlig budsjettforlik, fordi det er beskjedent. Det som ligger igjen her, er sminket Høyre-politikk, for dette er et Høyre-budsjett - som Arbeiderpartiet riktignok har klart å gjøre noe bedre. Det skal de ha honnør for. Men samtidig er det ca 1,5 milliarder kr i usosiale kutt. Det er fremdeles 600 mill. kr i økte egenandeler. 2 milliarder kr til kommunene er akkurat det samme beløpet som kommunene har tapt i skatteinntekter - bare for å nevne noe.

       Mitt poeng er ikke å slakte forliket, for det går i riktig retning. Det som er interessant, er: Hva med resten av året? Har Arbeiderpartiet nå bundet seg til Regjeringen i forhold til alle utgiftsøkninger gjennom hele året, også i revidert budsjett? Er denne avtalen slik å forstå at Arbeiderpartiet er bundet til Regjeringen i forhold til kostnadsøkninger, slik at de ikke kan være med på ulike politiske initiativ for å gjøre budsjettet litt bedre? Det er utfordringen min til representanten Nordtun.

Tore Nordtun (A) : Jeg må jo si at de siste ukene før vi begynte med skikkelige forhandlinger, var SV særdeles forhandlingsvillige og - jeg holdt på å si - forhandlingskåte. Det virket i pressen som om de var villige til å godta hva som helst, bare de kunne komme inn på den banehalvdelen og begynne å forhandle. Men la nå det ligge.

       Det som var det viktigste for oss, var å få komme inn og ta grep, viktige grep, innenfor sysselsetting og innenfor arbeidsmarkedsdelen, og få bort mesteparten av de usosiale kuttene. Det er vi stolte over. Vi er stolte over at vi har kunnet drive tilbake AFP-ordningen, at vi har kunnet drive tilbake permisjonsloven. Dette med midlertidige ansettelser osv. var for oss så viktig at vi ikke kunne sitte i ro og se på at det ble dreid enda mer i høyreretning. Derfor var vi villige til å svelge en del av de kuttene som også har smertet for oss. Men det var den profilen som var viktig, og den står vi på.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Eg vil starta med å gje honnør til Arbeidarpartiet, som har vist ansvar og medverka til eit ryddig budsjettforlik. Dette viser at det er mogleg å samarbeida om praktiske og fornuftige løysingar utan å viska ut politiske eller ideologiske skiljelinjer.

       I innlegget sitt snakka representanten Nordtun mykje om mange gode saker i Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett. Men kva med inndekninga?

       Spørsmålet mitt er relatert til inndekninga i Arbeidarpartiet sitt alternative budsjett. Der føreslår dei bl.a å fjerna heile kontantstøtta frå 1. januar komande år. I praksis vil dette bety at ei rekkje barnefamiliar vil mista fleire titals tusen kroner over natta. Meiner verkeleg Arbeidarpartiet, som eit ansvarleg parti, at dette var forsvarleg? Var verkeleg Arbeidarpartiet fullt ut innstilt på at eit hopetal barnefamiliar frå første årsskifte skulle mista ein vesentleg del av inntekta i eit anstrengt familiebudsjett?

Tore Nordtun (A) : For Kristelig Folkeparti og også for andre partier er det vel kjent hva Arbeiderpartiets standpunkt når det gjelder kontantstøtten, har vært siden den kom på bordet: Vi er imot kontantstøtten.

       Det som vi er for, og som det også er viktig å si, er: Vi er for full barnehagedekning. Og det at vi får ned betalingen for de foreldrene som har barna i barnehage, er også viktig. Er det mor og far som nå, ved hjelp av kontantstøtten, tilbringer mest tid med barna? Nei, det er det en dagmamma eller andre som blir hyrt inn, som gjør. Kontantstøtten har ikke virket i den retningen som det var lagt opp til. Det tror jeg det er viktig å få med. Men Arbeiderpartiets politiske linje - og det vil jeg ha inn i våre budsjetter - er som sagt flere barnehager, full barnehagedekning og samtidig å få ned prisene. Det er det aller viktigste på dette området. Det er den linjen vi vil følge. Men vi innser at flertallet i denne sal ligger på en annen linje - vi kan se på det - og det har vi også tidligere regjert etter.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) : Senterpartiet og Arbeidarpartiet er einige om at ein god og gratis skule, ei meir verdig omsorg, tilrettelagde tilbod til dei som treng det, og kulturskule uavhengig av foreldreøkonomien krev ein styrkt kommuneøkonomi og større rom for lokale løysingar.

       Senterpartiet meiner at 4 milliardar kr meir enn det Regjeringa har i sitt forslag, er høgst nødvendig til neste år. Arbeidarpartiet stoppa på 2 milliardar og har pressa inn ei ny, underfinansiert reform; fem timar meir i barneskulen utan full kompensasjon.

       Nyleg har Arbeidarpartiet godteke at kommunane, utan ekstra midlar, må ta meirkostnadene ved ein tøffare utskrivingspraksis frå sjukehusa. Kva er eigentleg Arbeidarpartiet sin strategi for kommunesektoren? Det som no trengst, er meir langsiktige tiltak - restrukturering av gjeld, ein fleirårig opptrappingsplan for å retta opp den ubalansen som er mellom oppgåver og midlar, fullfinansiering av nye reformer og ei meir rettferdig fordeling av midlane mellom kommunane. Er dette viktige oppgåver for Arbeidarpartiet?

Tore Nordtun (A) : I Arbeiderpartiets budsjett ligger det inne en styrking på 3,5 milliarder kr til kommunesektoren utover Regjeringens opplegg. Vi gikk i forhandlinger også på dette området, som var ett av de tre hovedområdene vi skulle forhandle på, og som vi satte en merkelapp på; her må det gjøres noe.

       I avtalen som man nå ser, har man lagt inn i overkant av en halv milliard kroner til styrking av kommunesektoren utover Regjeringens opplegg. Sett i forhold til dette og til alternativene, slik det ville blitt med en annen forhandlingsløsning, mente vi at dette var et skritt i riktig retning for å bedre kommunenes økonomi. Men det som er det viktigste her, er velferdssamfunnet - og byggingen av det. Kommunedelen inngår som en del av dette. Sysselsettingen er vel så viktig - får vi opp sysselsettingen, vil det være med på å bedre kommunenes økonomi ved hjelp av skatteinntektene. Når det gjelder den helhetlige delen som man må se her, både i forhold til sysselsetting og til styrking av kommuneøkonomien, har vi gjort mer enn det som var Regjeringens opprinnelige forslag.

       I fjor høst gjorde vi det klart at kampen mot den stigende arbeidsledigheten måtte overordnes andre politiske mål. Regjeringen angrep årsaken til den stigende arbeidsledigheten:

       Stadig flere bedrifter melder nå om positive resultater og mer optimistiske fremtidsutsikter. Men vi kan ikke slå oss til ro med det.

       I begynnelsen av november la NHO frem sin økonomiske halvårsrapport. NHO meldte:

       « De tyngste takene i norsk økonomi er tatt. Nå synker arbeidsledigheten, og bedriftene blir gradvis mer lønnsomme. »

       Videre spår NHO at arbeidsledigheten i løpet av annet kvartal 2004 vipper under den magiske grensen på 100.000. Dette er positivt. Økonomisk fremgang og lavere arbeidsledighet betyr mye for tryggheten til folk i hverdagen. Nå må vi ta vare på det grunnlaget som er lagt. Det var utgangspunktet for Regjeringens forslag til statsbudsjett. Derfor var de politiske hovedprioriteringene: arbeidsplasser, velferd og fornyelse. Disse målene forutsetter en ansvarlig økonomisk politikk, satsing på forskning og utdannelse og vilje til å gjennomføre reformer som bedrer økonomiens vekstevne.

       Det er to alternativer til Regjeringens økonomiske politikk:

       Det ene finner vi på venstresiden, hvor man ønsker å skru klokken tilbake ved å reversere reformene som skal modernisere offentlig sektor, og gjennomføre store skatteøkninger som vil ramme arbeidsplasser og norsk kapital.

       Det andre alternativet representerer Fremskrittspartiet og deres politiske og økonomiske eksperiment som vil sprøyte mange nye oljemilliarder inn i norsk økonomi - et forslag som ville sette norske bedrifter og våre fremtidige pensjoner i fare.

       Før budsjettbehandlingen startet, var det mange som spådde både budsjettkaos og krise. Budsjettforhandlingene har gjennom mange år vært preget av uker med forhandlinger, brudd, mye støy og krise. Slike runder skaper stort rom for det politiske spill.

       Høstens budsjettforhandlinger representerer et oppgjør med spillet. Jeg registrerer at enkelte politikere står skuffet tilbake, men jeg tror at folk flest er godt fornøyd. I fjor forhandlet vi i fem uker. I år gikk det unna på fem dager.

       I år gjorde vi det klart at vi ville se de alternative budsjettene til opposisjonspartiene før vi satte oss til forhandlingsbordet. Det gav oss en kortere forhandlingsperiode, men også en mer oversiktlig forhandlingsprosess.

       Regjeringspartiene tok først kontakt med Fremskrittspartiet. Etter et par møter valgte imidlertid Fremskrittspartiet å bryte forhandlingene. Vi tilbød Fremskrittspartiet å komme tilbake med et nytt tilbud, og vi gjorde det klart at vi hadde mer å gå på. Fremskrittspartiet fikk muligheten til å sette sitt preg på budsjettet for 2004, men valgte selv å stille seg utenfor.

       Jeg vil berømme Arbeiderpartiet for viljen til å ta medansvar for budsjettet og for konstruktive og ryddige forhandlinger.

       Våre krav til en budsjettavtale ble oppfylt. Vi får vedtatt et ansvarlig budsjett innenfor de samme økonomiske rammer som Regjeringen foreslo. Det betyr at det ikke legges opp til å bruke mer oljepenger og heller ingen skatteskjerpelse. Tvert imot, vi beholdt en liten skattelettelse.

       Hovedprofilen i Regjeringens forslag - arbeidsplasser, velferd og fornyelse - er beholdt. I tillegg har Arbeiderpartiet fått gjennomslag for økt satsing på sysselsetting, kommuneøkonomi og helse.

       I Høyre er vi særlig glade for at budsjettavtalen innebærer en ytterligere satsing på skolen ved at undervisningstimetallet økes, og en ytterligere satsing på veiutbygging. Begge deler er viktige i den langsiktige strategien for fornyelse og verdiskaping.

       Etter at budsjettforliket var et faktum, var det mange som var opptatt av hvilket parti som hadde gitt mest i forhandlingene. Enkelte medier pekte på Høyre. Selvsagt innebærer et budsjettforlik at partene må jenke seg. Arbeiderpartiet har oppnådd mye, men de har også måttet legge tradisjonell arbeiderpartipolitikk til side. Arbeiderpartiets ønske om store skatteskjerpelser ble parkert. Det samme ble ønsket om å avvikle kontantstøtten og ønsket om å kutte støtten til friskolene. Budsjettavtalen innebærer også at Arbeiderpartiet gir subsidiær støtte til en rekke strukturreformer de tidligere har argumentert sterkt imot. Betyr det så at Arbeiderpartiet har tapt? På ingen måte.

       Forliket var mulig fordi partiene avstod fra å påføre hverandre nederlag. Målet var å finne løsninger som alle kunne leve med. Det gjorde populismen til taper, og fornuften seiret.

       Budsjettavtalen blir også kalt historisk. Gjerne det. Det er en god budsjettavtale, og det er nytt at en regjering hvor Høyre er med, inngår en budsjettavtale med Arbeiderpartiet. Men det er ikke noe nytt at ansvarlige partier viser vilje til å komme frem til løsninger i en vanskelig situasjon. Det har Høyre gjort før, og det tjener Arbeiderpartiet til ære at de stilte opp i år.

       Fremskrittspartiet har besvart budsjettavtalen med voldsomme angrep mot Høyre. Det har vært en kjefting som bare overgås av reaksjonen i fjor da Fremskrittspartiet selv inngikk en budsjettavtale med regjeringspartiene. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt deilig å slippe å bli skjelt ut av en budsjettpartner 5 minutter etter at avtalen er undertegnet.

       Det er ikke alltid like lett å forhold seg til Fremskrittspartiet, som den ene dagen dukker opp til høyre for oss, og den andre dagen dukker opp til venstre for oss. Før kalte Hagen Fremskrittspartiet for et liberalistisk frihetsparti. På landsmøtet i mai døpte han Fremskrittspartiet til det nye arbeiderpartiet. Før skulle det meste privatiseres. Nå er det statlig eierskap som skal prioriteres. Før skulle oljemilliardene mures inn. Nå deles de ut med det letteste sinn.

       Den ene dagen truer sentrale FrP-ere med å kaste Regjeringen, for så den neste dagen å be om en toårig samarbeidsavtale. Trusler og kjeft bygger ikke tillit. Det er et paradoks at Fremskrittspartiet sier at de vil samarbeide nærmere med Høyre, samtidig som de politisk beveger seg bort fra Høyre.

       På Fremskrittspartiets ordførerkonferanse i helgen sa Hagen:

       « I opposisjon kan dere klage og kritisere, og dere kan bruke de samme pengene flere ganger. »

       Det er denne strategien som gjør at Fremskrittspartiet i dag er den største trusselen mot nye skattelettelser. Hver gang Carl I Hagen får gjennomslag for nye utgiftsøkninger, reduseres rommet for nye skattelettelser. Eller for å sitere sentralstyremedlem i Fremskrittspartiet, Torgeir Høien:

       « For hver oppgave staten tar på seg, reduseres sjansen til å senke skatter og avgifter. »

       Hvis Fremskrittspartiet mener at de ønsker lavere skatt, bør de lytte mer til Torgeir Høien og mindre til Carl I Hagen.

       Mange husker budsjettforhandlingene i 1998, da Høyre i forhandlingene med sentrumsregjeringen sa « ikke en krone mer i skatt ». Etter to år i regjering har vi gjennomført nesten 20 milliarder kr i skattelette. Nå har vi fått på plass en budsjettavtale med Arbeiderpartiet - uten en krone mer i skatt. Hvem hadde trodd det? Ja, vi reddet til og med en liten skattelette. Boligskatten går ned.

       Høyre vil fortsette arbeidet med å senke skattene. Det skal lønne seg å jobbe. Folk skal få beholde mer av egen inntekt, og det skal bli mer attraktivt å investere og utvikle nye ideer i Norge.

       For Høyre har det alltid vært et krav at den økonomiske politikken skal være bærekraftig i et generasjonsperspektiv. Budsjettet for 2004 er vel tilpasset utfordringene både på kort og lang sikt.

       La meg til slutt ta opp de forslag som Høyre er medforslagsstiller til.

       Ranveig Frøiland (A) : Det er ingen grunn til å kjenna seg fornøgd så lenge arbeidsløysa er så høg som no. Det har Regjeringa, og alle andre òg, eit ansvar for. På grunn av det forliket som Arbeidarpartiet har vore med på, er det mange som gler seg no. Lilletun er heilt ustoppeleg i si glede, for budsjettet har vorte betre. Høgre-ordførarar gler seg, for dei har fått meir pengar til kommunane, til skule og til omsorg. Dei permitterte vert ikkje oppsagde med ein gong. Dei har moglegheiter til å pusta ut. Dei som skal gå av med avtalefesta pensjon, får eit litt betre rom til å tenkja på moglegheitene sine.

       I år har altså Høgre vore med på velferd framfor skattelette. Høgre har plassert seg i dag i sentrum, høyrde eg Sanner sa. Spørsmålet mitt til Jan Tore Sanner er: Kan vi forvente at òg til neste år vil Høgre gle veljarane framfor å snakka om den skatteletten, som er heilt urealistisk, som dei har lova?

       Men jeg må kanskje skuffe representanten Frøiland på ett punkt, nemlig at det skulle være noen motsetning mellom velferd og skattelette. Det er der venstresiden tar så fullstendig feil. Vi har tidligere dokumentert hvordan SVs skatteskjerpelser vil kvele verdiskapingen, og hvordan man gjennom skatteskjerpelser undergraver hele velferdssamfunnet. Når vi ønsker skattelette, er det fordi vi har tro på at folk skal klare seg selv. Folk skal få beholde mer av sin egen inntekt. Det skal lønne seg å jobbe. Vi skal gjøre det attraktivt å investere og utvikle nye ideer i Norge. På den måten baker vi kaken større. Da blir det mer å fordele. Da blir det mer velferd. Denne sosialistiske myten om at det er en motsetning mellom skattelette og velferd, mener jeg er vel dokumentert at ikke stemmer.

Gjermund Hagesæter (FrP) : Sidan Sanner brukte store delar av innlegget sitt til å snakke om Framstegspartiet, tenkte eg at eg ville gje han høve til å snakke litt om regjeringspartia sitt politiske grunnlag, som svar på min replikk.

       Eg har eit eksemplar av den såkalla Sem-erklæringa. Mitt spørsmål er både kort og enkelt: Gjeld Sem-erklæringa?

Heidi Grande Røys (SV) : Sanner sa at Regjeringa sin politikk begynner å verke, og no vil arbeidsløysa etter kvart gå ned. Tvert imot, Regjeringa styrer mot auka arbeidsløyse neste år. I nasjonalbudsjettet legg dei inn ei høg arbeidsløyse på rundt 100.000 heilt fram til 2007. Heldigvis vert Regjeringa berga over i eit meir aktivt spor av opposisjonen når det gjeld arbeidsmarknadspolitikk. Både i revidert og i statsbudsjettet må dei no innsjå at det må førast ein meir aktiv politikk. Vi har sett Lilletun si glede over dette, og førre fredag kom Victor Norman også ut av det skapet. I ein debatt her i Stortinget om permitteringsreglane sa Victor Norman:

« jeg har ingen problemer med at vi på arbeidsmarkedsområdet må akseptere en litt annen politikk enn det vi ideelt sett skulle ønske. »... « Jeg tror det er i landets interesse. »

       Regjeringa sin politikk mot arbeidsløyse er ikkje i landets interesse, men opposisjonen sin politikk er det, heilt tydeleg.

       Har representanten Sanner erkjent det same, nemleg at det er opposisjonens aktive politikk for å få ned arbeidsløysa som er det beste for landet?

       En nystartet bedrift i Møre og Romsdal har nettopp levert 30 m3 avfall til et avfallsbehandlingsanlegg. Det kostet bedriften nesten 19.000 kr. Av det utgjør avgiften 16.100 kr. Den har økt med 2.750 kr på grunn av budsjettforliket, eller nesten det samme beløpet som avfallsbehandlingsanlegget tar for å gjøre denne jobben. Synes Jan Tore Sanner dette er en rimelig belastning på næringslivet? Hvordan står det i forhold til det Jan Tore Sanner sier om å ha redusert avgiftene for næringslivet?

Jan Tore Sanner (H) : Dette var en ganske interessant replikk, fordi det vi opplevde nå, var at Senterpartiet, som selv har lagt frem et alternativt budsjett med betydelige skatteskjerpelser, bekymrer seg for en beskjeden økning av sluttbehandlingsavgiften. Det er også interessant at det partiet som tidligere har markedsført seg som et grønt parti, som er opptatt av miljø, nå plutselig argumenterer sterkt imot en miljøavgift.

       Det er en beskjeden justering vi har foreslått, som en konsekvens av budsjettforliket med Arbeiderpartiet. Og det er et ugjendrivelig faktum at skattebelastningen for næringslivet, også i Odd Roger Enoksens hjemfylke, har gått kraftig ned etter at Samarbeidsregjeringen overtok.

Gunnar Halvorsen (A) : Arbeiderpartiet er svært godt fornøyd med at den avtalefestede pensjonsordningen for arbeidstakere over 62 år nå videreføres. Regjeringen ville jo fjerne muligheten for bedrifter til å gi gavepensjon i forbindelse med AFP-ordningen. Arbeiderpartiet har gjennom forliket nå sikret ordningen, slik at arbeidstakere kan gå av på en verdig måte etter mange år i yrkeslivet. Dette er bra og praktisk politikk.

       Er representanten Jan Tore Sanner enig med Arbeiderpartiet i at AFP-ordningen gir valgfrihet til de ansatte og er bra for ryddigheten i arbeidslivet?

Jan Tore Sanner (H) : Jeg tror det er viktig å huske på at AFP-ordningen i sin tid ble innført for å hjelpe sliterne i arbeidsmarkedet. Etter hvert har vi sett at denne ordningen har omfattet stadig flere grupper. Det er grunnen til at AFP-ordningen har kommet opp til debatt.

       Jeg tror også at tidligere finansminister fra Arbeiderpartiet, nå leder av Pensjonskommisjonen, faktisk ikke er så veldig uenig i det forslaget som ligger fra Regjeringen. Jeg tror vi alle er nødt til å erkjenne at vi har behov for mer arbeidskraft. Vi har behov for den eldre arbeidskraften, og vi har erkjent at AFP-ordningen, slik den har utviklet seg, bidrar til at vi mister mye verdifull arbeidskraft.

       Det er bakgrunnen for mange av de veivalg og mange av de verdivalg som SV gjør, og de prioriteringene vi har gjort i vårt alternative budsjett. Man blir altså ikke kvitt arbeidsledigheten ved passivitet. Da jeg hørte Jan Tore Sanners innlegg nå, mener jeg at jeg hørte ham si akkurat det samme i fjor, nemlig at Regjeringens politikk har begynt å virke. Ja, mon tro det!

       Ifølge det budsjettet som nå er lagt fram, har vi 110.000 arbeidsledige, og prognosen sier at det vil være over 100.000 arbeidsledige i mange år framover. Det er altså mange hundre tusen mennesker, og deres familier, som vil rammes av den største sløsing vårt samfunn vil være i stand til å bedrive. Det betyr at det ligger passivitet i å tenke at bare vi nå får på plass dette eller dette - om det er kronekurs eller hva det måtte være - så vil det bli bedre. Denne form for politisk tilnærming vil ikke hjelpe de arbeidsledige. Man må altså bli kvitt passiviteten. Man må få en helt annen drive og en politisk vilje til å bli kvitt den. Det er det SV foreslår. Det betyr at vi i vårt alternative budsjett prioriterer kampen mot arbeidsledighet høyest, nettopp på denne bakgrunn, at det er sløsing med den viktigste ressursen vi har. For enkeltmennesket er det helt meningsløst å ikke ha et arbeid å gå til, og i vårt samfunn er det mange uløste oppgaver som kan løses hvis disse hender brukes fornuftig.

       Det er bakgrunnen for det vi gjør. Det betyr at dette skiftet som høyreregjeringen er i stand til å se, og det er vel bare den som er i stand til det, går på at Norge preges av optimisme om dagen. Det er vel omtrent bare en Høyre-mann som vil være i stand til å oppsummere slik.

       Noe av det som gjør at denne pessimismen har rådd landet i lang tid, er en helt feilslått pengepolitikk. La meg bare ta to ord om det. Dette er også noe av bakteppet for at vi har høy arbeidsledighet. I Norges Bank tok man for ett og et halvt år siden flere helt katastrofale avgjørelser knyttet til renten som drev kronekursen til værs. Det har ført til mange konkurser og til at mange bedrifter som var livskraftige, ikke klarte byrden. Å ha en pengepolitikk som ikke drar lasset sammen med finanspolitikken - eller sagt på en annen måte, at Stortinget og sentralbanken ikke er enige om hvilke virkemidler man skal bruke, at den ene definerer seg som en overdommer og dermed tar beslutninger som faktisk har katastrofal følge både for politikk og enkeltmennesker - er et eksempel på et pengepolitisk regime som det vi har. Norges Bank tok den gangen avgjørelse om å heve renten, som førte til stor ulykke for mange livskraftige norske lokalsamfunn. De mange og hyppige rentesenkninger vi har hatt etter det, bekrefter jo med all mulig tydelighet at dette var feil, og vi ser i dag at inflasjonen på to års sikt er svært lav, helt nede på 0,9 %. Dette viser at Norges Bank er langt unna det målet som står i deres mandat, nemlig 2,5 %

       Når jeg velger å legge litt vekt på dette, er det fordi at når man skal prøve å bli kvitt et samfunnsonde, som arbeidsledigheten er, må de ulike aktørene trekke i samme retning, og viljen til å gjøre noe med det må være på plass. La meg ta to ord om det også. I euroland er det nå en kamp mellom sentralbanken og Tyskland og Frankrike. I Tyskland og Frankrike har man i mange år hatt mer ekspansive budsjetter enn det europakten, eller stabilitetspakten, tillater, og nå har dette også blitt konfirmert gjennom et vedtak i Europaparlamentet. Det gjør sentralbanken og kommisjonen meget bekymret, for her er politikken i ferd med å vinne over økonomiske regler som ikke fungerer i dårlige tider. Stabilitetspakten er jo en godværspakt som selvfølgelig ikke kan følges når arbeidsledigheten er permanent høy, som den er i Tyskland og i Frankrike. Her velger man altså å bruke mer ekspansive virkemidler - gammel keynesiansk politikk, motkonjunkturpolitikk - og så sier man selvfølgelig i sentralbanken, meget bekymret, at dette er ulovlig. Men dette er en kamp om økonomisk forståelse, en kamp om virkemidler for hvordan vi skal bli kvitt dette, og vi mener helt klart at det er politikken som må styre dette, og ikke de økonomiske lover som politikere har laget.

       I vårt alternative budsjettet har vi en budsjettbalanse som er lik den Regjeringen har. I tillegg bruker vi 2,3 milliarder kr som vi ønsker å bruke i en aktiv motkonjunkturpolitikk for å få ledige hender i arbeid. Det gjør vi nettopp for å treffe de mange ulike sektorer som nå har vært preget av arbeidsledighet, og vi gjør det fordi dette vil treffe hele landet og mange ulike sektorer, offentlig sektor så vel som privat sektor. Dette ville ha skapt 20.000 nye jobber i løpet av relativt kort tid. Dette ville ha skapt optimisme og framtidstro, og det ville gjort at industrien igjen fikk hjulene i gang.

       La meg bare nevne litt av det vi faktisk gjør. Det vi kanskje egentlig har bruk for, er, for å bruke et gammelt begrep, en New Deal, en ny pakt, som Roosevelt i sin tid lanserte - ikke for å få Norge ut av depresjonen, for det er ikke depresjon i Norge, men for å få en ny pakt mellom politikk og borger, mellom politikk og samfunn. Vi forplikter oss til å prøve å ta noen store løft som gjør at vi kan gå noen skritt videre. En slik ny pakt, eller en New Deal, kunne ha ført med seg nye jobber, mer rettferdighet, bedre velferd og ikke minst større stabilitet og framtidstro.

       La meg derfor si litt om de forslag vi har, som faktisk er en type New Deal, som er det vi ønsker. Vi starter med det som mange kanskje opplever som det mest dramatiske nå, at industrien flagger ut. Hva trenger egentlig industrien? Trenger den økte skattelettelser? Nei. Det industrien har bruk for, er et stabilt pengepolitisk regime som gjør at de har en valuta, slik at den kan forutse også neste kvartal. Det den har bruk for, er et ønske om å investere. Skaper man større investeringslyst bare med skattelettelser? Nei. I så fall må man ha målrettede skattelettelser for industrien, og det foreslår SV. Vi foreslår å øke avskrivningssatsene for industrien, slik at man kan skape økt evne til innovasjon, til fornyelse av maskinpark, til økt produktivitetsvekst og effektivitetsvekst, og dermed få flere hender i arbeid. Industrien har bruk for dette for å komme seg over den bøygen som bl.a endringen av pengepolitikken gjorde at de fikk midt i fanget. Det var sågar - hvis jeg ikke husker helt feil - Høyres sentralstyremedlem, Ekornes, som også er en kjent industrimann, som kalte dette pengepolitiske regimet et blodbad for norsk industri.

       Dette ville skapt vekst og nye investeringer. Vi vil også bruke betydelige midler innenfor byggebransjen i Norge. Vi har mer enn 10.000 ledige bygningsarbeidere og anleggsarbeidere. Det å ruste opp skoler, det å ta vare på verneverdige bygg og kulturminner, det å satse på Husbanken for at flere mennesker kan bygge sin egen bolig, og det å iverksette rassikring - vi har svært mange veistrekninger i Norge som er utsatt for ras - er veldig sysselsettingseffektivt og ville gitt stor samfunnsmessig gevinst. Vi har f.eks tiltak som jernbaneinvesteringer. Mange jernbanestrekninger i Norge, ikke minst her på Østlandet, har bruk for opprusting og nye spor. Dette er altså tiltak som vil gi en samfunnsmessig gevinst, samtidig som det gir ledige hender arbeid.

       I tillegg ønsker vi å satse i offentlig sektor, flere lærere inn i skolen. Det er lærerne i skolen som er kvaliteten i skolen, og vi har nå mange tusen lærere som ikke har jobb, særlig unge lærere. Det er klart at disse må finne sin arbeidsplass blant barna våre, slik at skolen blir enda bedre. Innenfor helsesektoren og innenfor psykiatri har vi bruk for ledige hender. Mye av kvaliteten innenfor pleie og omsorg er nemlig mennesker, ikke noen annen faktor. Å la pleiemedarbeidere gå ledig i en slik situasjon er etter SV mening helt meningsløst.

       Det er altså ikke lavere skatt som skaper optimisme. Det som skaper optimisme, er at vi sammen prøver å si at dette skal vi prøve å gjøre noe med. Det er det SV gjør. Vi satser også på muligheten for mer egenkapital for næringslivet. Når banker og private finansieringskilder ikke stiller opp, må noen stille opp for at unge mennesker skal skape sin egen arbeidsplass, eller for at nye virksomheter kan få en mulighet. Der har vi SND, og der har vi mange ulike statlige og kommunale virkemidler som kan benyttes, som SV ønsker. Paradoksalt nok er dette blant de første ting Høyre kutter, ut fra en ideologisk forestilling om at statlige penger skaper statlig eierskap, det er vi imot, fysj! Det er en virkelighetsbeskrivelse og en virkelighetsforståelse i denne regjeringen som dessverre er veldig langt unna den virkeligheten mange norske næringsvirksomheter, fra landsende til landsende, opplever.

       Vi bruker mer penger på forskning og utdanning, fordi det er framtidens arbeidsplasser. Merkelig nok legger vi merke til at i dette budsjettforliket har faktisk forskning blitt kuttet. Av alle tenkelige ting har man valgt å ta et kutt på forskning, der man overhodet ikke burde ha gjort det.

       En pakt mellom oss og borgerne burde også inneholde mer rettferdighet. La meg bare si at i denne regjeringens periode, disse to og et halvt årene den har sittet, har man altså prestert å foreta usosiale kutt på mer enn 6 milliarder kr, kutt for dem som ikke har så veldig mye i utgangspunktet. Det kan være kutt for arbeidsledige, kutt for uføre, mange ulike små og store kutt som gjør hverdagen litt vanskeligere for dem som har minst. På den andre enden av skalaen har man gitt skattelettelser for dem som har mest, mer enn 4 milliarder kr. Det er klart at denne regjeringen har et usosialt prosjekt som ikke vi deler. Vi tror veldig sterkt på at et samfunn som skal benytte seg av alle sine ressurser, og hvor alle dets mennesker skal få mulighet til verdige og gode liv, ikke kan holde på med slike smålige kutt for dem som har minst. I vårt opplegg nuller vi selvfølgelig ut disse egenandelsøkningene som Regjeringen har foreslått. Vi er tilfreds med at Arbeiderpartiet har gjort dette litt bedre, men ennå ligger det 1 milliard kr i usosiale kutt i det forliket Arbeiderpartiet har gått inn for.

       Så mener vi, og tror veldig sterkt, at denne rettferdighetsrefleksen det norske folk heldigvis har, nemlig det at vi tross alt skal bidra alle sammen, betyr at vi må omfordele i skattesystemet vårt. Det betyr at de som har mest, må bidra noe mer. Det betyr at de som har minst, faktisk kanskje skal få skattelettelser, og det er det de får med SVs opplegg. Alle mennesker som har en inntekt under 300.000 kr, vil få skattelettelser med SV. De som ligger mellom 300.000 og 500.000, vil få moderate skatteøkninger, og de som ligger i det sjiktet der en stortingsrepresentant er, og oppover, vil få skatteskjerpelser. Det har vi rygg til å bære når vi vet at den økte skatten vi skal betale, går til dem som har minst.

       SV skattlegger ikke næringslivet hardere, slik som enkelte framstiller det, men vi skattlegger kapital hardere. Det betyr at de som i dag har skattefritt aksjeutbytte, selvfølgelig må betale skatt med SVs forslag. Aftenposten kalte på økonomisidene sine i dag forbilledlig nok Norge et « skatteparadis », som det har vært helt siden skattereformen ble innført. Norge er et skatteparadis for kapitaleiere. Det er de som syter høyest, men det er de som har minst grunn til å syte. I alle land rundt oss må man faktisk betale skatt av den kapitalen man har, også av den kapitalen man får som aksjeutbytte. Dette kunne vært noen elementer i en pakt mellom oss og borgerne.

       Så velger vi å skape mer velferd. SV er det partiet som faktisk gjør det. Vi bruker 4,6 milliarder kr ekstra til kommuneøkonomien, fordi det skaper bedre mulighet til å løse velferdsoppgaver. Disse pengene finnes hvis man bare vil prioritere. I tillegg bruker vi mange penger på ulike tiltak innenfor kommunen, særlig innenfor skolen, som gjør at dette vil bli bedre. Men vi bruker også penger på helse og psykiatri for at hverdagen skal bli litt lettere og litt bedre for de mange der ute som er avhengige av våre beslutninger.

       Også når det gjelder SFO, ønsker vi en ny avtale. Vi hadde gjerne sett at Stortinget gjorde som for barnehageavtalen, at vi alle sammen blir enige om å ta et løft for SFO. Det mange foreldre opplever som helt paradoksalt, er at SFO, som jo faktisk er et dårligere tilbud enn barnehagen, et kortere tilbud og ikke et pedagogisk tilbud, nesten er dyrere enn en barnehageplass. Når barnehageprisene nå heldigvis går nedover, takket være vårt initiativ, vil SFO-prisene dessverre gå opp. Da bør egentlig Stortinget manne seg opp til å si at det er slik i en moderne familie at de fleste barn har bruk for SFO. De fleste barn har bruk for SFO for å ha en trygg omsorg når skoledagen er kort. Det betyr at det å få et felles løft for skolefritidsordningen hadde vært nødvendig. Vi registrerer dessverre at dette er en av de tingene som Høyre konsekvent kutter i, og det er dypt beklagelig. Dette burde Stortinget ha samlet seg om, for dette er viktig for barnefamiliene i Norge.

       Det siste går på hvordan vi skal skape større stabilitet for framtiden. Jeg må si at det vi har opplevd i disse to og et halvt årene med stadig vekslende flertall, er at det er umulig å vite hvem som står bak et vedtak, fordi alt mulig går på kryss og tvers. Dette er også SV en del av, for all del, vi lager flertall med hvem som helst hvis det går i vår retning. Så opplever vi at dagen etter blir dette vedtaket nullet ut, for da har Regjeringen gått til noen andre. Denne måten å viske ut hva som er opposisjon og posisjon på, hvem som har ansvar og ikke ansvar, tror jeg over tid er totalt ødeleggende for politikken og ikke minst for politikkens anseelse. Vårt klare mål er at vi skal inn i et flertall fra 2005. Det vil bidra til å styrke politikkens anseelse. (Presidenten klubber.) Jeg hører presidenten klubber, og derfor skal jeg bare ta opp de forslag som SV har i innstillingen, inkludert et forslag som er omdelt.

       Sigvald Oppebøen Hansen (A) : Arbeidarpartiet er i sitt alternative statsbudsjett oppteke av å skape verdiar før ein deler ut til gode formål. Øystein Djupedal og SV er mest opptekne av å dele. SV vil bruke 2,3 milliardar oljekroner meir enn det Arbeidarpartiet og regjeringspartia legg opp til, og kallar det motkonjunkturpolitikk. Samtidig kuttar SV i oljeinvesteringar med over 1 milliard kr neste år. I tillegg er SV imot Snøhvit-utbygginga. SV er altså for ein politikk som vil gje staten lågare oljeinntekter både på kort sikt og på lang sikt. Samtidig vil SV bruke meir av statens oljekroner kvart einaste år. Dette rimar dårleg.

       Spørsmålet mitt blir: Er det slik å forstå at målet til SV er at framtidas pensjonistar skal betale for denne politikken?

Øystein Djupedal (SV) : Jeg takker for en humoristisk replikk.

       For ikke mange dagene siden var jeg på et stort First Tuesday-møte her i Oslo med mange unge, flinke mennesker som har tro på framtiden og ønsker å skape sin egen virksomhet. Jeg satt i panelet sammen med næringsminister Gabrielsen, og vi hadde det veldig hyggelig. Vi satt der sammen med svært mange dyktige og flinke mennesker. Det som er interessant, er at ikke ett av disse menneskene som har tro på et eller annet, særlig innenfor informasjonsteknologi, nevner skatt. Ikke ett av disse menneskene ser skatt som en hemsko for at de skal lykkes. Det de snakker om, er egenkapital, forskning, at vi har bruk for flinke, kompetente mennesker, og hvor skal vi finne dem? De snakker ikke om kostnadsnivået i Norge eller den typen ting. Vårt poeng er: SV skattlegger ikke næringslivet hardere overhodet, men vi skattlegger kapital hardere, og det vedkjenner vi oss gjerne, for det må man i alle land rundt oss også gjøre. Det at man ikke har skatt på aksjeutbytte, er etter mitt skjønn en merkverdighet ved vårt skattesystem og den største urettferdigheten i vårt skattesystem. Men vi har tro på unge mennesker, og mener at skattesystemet skal være tilpasset slik at en kan starte virksomhet i Norge.

Per Erik Monsen (FrP) : Historisk har SV vært opptatt av å øke elavgiftene og har hatt et resonnement rundt det. Sist vinter opplevde vi strømpriser som skapte store problemer for mange mennesker. Utsiktene for denne vinteren er ikke særlig mye lysere. Vi får i tillegg økte overføringstariffer. Det var derfor overraskende at SV også i år foreslår økt elavgift. Myndighetene har i mange år lagt opp til eloppvarming, og mange har ingen alternativer.

       Spørsmålet mitt blir da: Bekymrer det SV at over 500.000 husstander står i fare for enten å måtte fryse seg gjennom vinteren eller få strømrekninger som de ikke makter å betale?

Øystein Djupedal (SV) : Ja, det bekymrer oss veldig. Vi er overrasket over at det som skjedde i fjor vinter, ikke har fått flere til å sperre opp øynene og tenke gjennom hva vi kan gjøre for å unngå dette i framtida. Det kan gis to svar på dette.

       Det ene er at vi må sørge for at færre mennesker bruker strøm til oppvarming. Vi må gi dem en alternativ mulighet, og det betyr satsing på biobrensel, på annen form for oppvarming som ikke er strøm. Det er jo det de fleste naboland rundt oss gjør. Ikke minst i Sverige er jo dette en kjempestor industri. Jeg vet ikke hvor mange TWh de har innenfor oppvarming som skyldes biobrensel m.m. Dette ville ha vært et framtidsrettet svar.

       Det andre svaret er at vi må hjelpe dem som straffes hardest. I fjor fikk heldigvis Stortinget på plass ulike ordninger til installasjon, for å hjelpe mennesker i den situasjonen. Det ønsker vi videreført og har lagt inn i vårt alternative budsjett.

       Men hovedsvaret på Monsens spørsmål er dette: Å liberalisere kraftforsyningen i Norge, som vi har gjort - vi har i Norge en av de mest liberale og liberalistiske kraftsyningene - gjør at det ikke er mulig å skaffe vanlige mennesker strøm til en overkommelig pris. Det er markedet som er hovedproblemet, ikke forbruket.

Per Steinar Osmundnes (KrF) : Representanten Øystein Djupedal snakka i sitt innlegg om den moderne familien. I SV sitt alternative budsjett vert ei av dei klaraste nyvinningane i moderne familiepolitikk, nemleg kontantstøtta, fjerna. Kontantstøtta er ei reform som gjer at foreldra sine eigne val vert respekterte, og reforma har vorte verdsett. Men når SV snakkar om å fjerne kontantstøtta, snakkar SV som om desse småbarnsforeldra er ei gruppe som ikkje er i stand til å vurdere kva som er den beste omsorgsforma for barna deira. I dag er det mange tusen familiar som vel kontantstøtte som omsorgsform.

       Meiner SV at desse småbarnsforeldra tek galne val for barna sine? Meiner SV at dei er betre rusta enn småbarnsforeldra til å velje kva slags omsorgsform som er den beste for desse barna?

Øystein Djupedal (SV) : Det vil ikke falle oss inn! Hver enkelt familie må gjøre de valg som er riktige for seg og sin familie. Det står de selvfølgelig helt fritt til. Hvorvidt de skal få kontantstøtte, er en annen diskusjon.

       Vi er for kontantstøtte i den forstand at vi er for barnetrygd. Vi har prisjustert barnetrygden i år igjen. Denne regjeringen har i alle de år den har eksistert, utmerket seg med ikke å prisjustere barnetrygden, som er en kontantstøtteoverføring til alle landets barnefamilier, uavhengig av om du har barnehageplass eller velger å passe barnet hjemme, om du har dagmamma, eller hva det måtte være. Kontantstøttens svakheter er jo så åpenbare, og de blir mer og mer åpenbare. For hvis du har en dagmamma, får du kontantstøtte. Hvis du har en barnehageplass, får du det ikke. Støtten er ikke knyttet til mors eller fars omsorg for barnet; den er knyttet til en merksnodighet, nemlig at du ikke benytter en offentlig ordning med barnehage.

       Vi ønsker ikke kontantstøtte. Kontantstøtten vil forhåpentligvis også, når barnehagene bygges videre ut, bety at færre familier ønsker å bruke kontantstøtte, og at flere familier vil bruke barnehage. Men det er familiens valg. Det legger ikke Stortinget, i hvert fall ikke SV, seg opp i.

Morten Lund (Sp) : Vi har for mange ledige. Fra 1. mai vil arbeidere fra flere land få adgang til vårt arbeidsmarked.

       I dag er det forbudt å lønne utenlandske arbeidstakere under vanlig norsk nivå, men det er bare hvis de kommer fra land utenfor EU. Polakkene mister sin beskyttelse fra 1. mai. Full åpning av grensene for arbeidere fra de nye EU-landene vil gjøre det verre for dem som er ledige i Norge i dag. Det blir vanskeligere å få jobb, og det vil også bli et press mot lønnsnivået. Velferdsordninger kan også bli misbrukt, etter de analysene som er gjort.

       Vi kan kreve en overgangsperiode, slik som Finland, Østerrike og Tyskland har gjort. Vi ser av budsjettpapirene at Regjeringen ikke har bygd opp et kontrollapparat. De sier at det skal de vurdere. Det ser ut til å være liten vilje ikke minst til å endre reglene for å beskytte mot sosial dumping.

       Spørsmålet til SV blir da: Vil SV bidra til at Norge krever en overgangsperiode for å få bedre tid til å få på plass et regelverk og et kontrollapparat for å beskytte våre ledige og de som kan komme hit?

Øystein Djupedal (SV) : Jeg er litt overrasket over denne replikken, fordi representanten Morten Lund er vel kjent med at vi har lagt inn et forslag i Stortinget som skal motvirke sosial dumping. Det å fokusere på overgangsordninger er jo helt feil. Det vi må bli kvitt, er jo sosial dumping i sin alminnelighet. Vi ser dessverre allerede at enkelte gårdbrukere og andre har benyttet seg av arbeidskraft på vilkår langt under det det norske samfunn aksepterer.

       Det å fokusere på overgangsordninger er helt feil. Vi ønsker polakker, estere og andre velkomne til Norge for å jobbe, men de skal jobbe på de samme vilkår som vanlige norske arbeidstakere. Vi skal ikke tillate sosial dumping i noen form, uansett hvor menneskene kommer fra. Når de kommer til Norge, er det norske lønns- og arbeidsvilkår som legges til grunn. Vi har lagt inn et forslag i Stortinget med fire gode forslag for å motvirke sosial dumping. Vi har det åpent, og vil kreve overgangsordninger hvis ikke Stortinget kan gå i den retningen vi ønsker. Men vi fokuserer ikke på overgangsordninger, for de tar slutt. Vi fokuserer på hvordan vi skal sikre at alle ansatte i Norge, alle som jobber i Norge, det være seg polakker, estere, nordmenn eller andre, skal være sikre på å ha anstendige arbeidsforhold og en anstendig betaling. Det fokuserer SV på.

       Det er nemleg slik at einigheita om ein del politiske mål er veldig stor. Det gjeld f.eks kampen for arbeidsplassar og mot arbeidsløyse. Det gjeld målet om tryggleik og trivsel i nærmiljøet, og det gjeld gode oppvekstvilkår. Så er det større ueinigheit om korleis me skal nå desse måla. I denne situasjonen har me to val. Me kan kvar for oss halda beinhardt på at vår veg er den beste, eller me kan saman prøva å finna ein veg til det felles målet. Dette budsjettforliket er eit godt eksempel på det siste. Det kallar eg for praktisk og godt politisk handverk.

       I denne situasjonen vil eg gje honnør til Arbeidarpartiet, som la til side eigne partitaktiske omsyn og valde ei konstruktiv og ansvarleg linje. Dette har lagt eit godt grunnlag for å vinna kampen for arbeidsplassar og mot arbeidsløyse. I Kristeleg Folkeparti gler me oss over dette, ikkje berre over at det vart ein avtale om budsjettet, men over at ansvarlegheita sigra over populismen!

       Altfor mange har det siste året stempla timekortet på arbeidsplassen sin for siste gong, med status « arbeidsledig » som neste stoppeplass. Dette har gjort kampen for arbeidsplassar og mot arbeidsløyse til oppgåve nummer ein. Og denne kampen skal me vinna. Me ser allereie lys i tunnelen. Optimismen, både i næringslivet og hos hushaldningane, er på veg tilbake.

       I fjor hadde me ei anna utfordring. Kravet frå så vel arbeidstakarsida som arbeidsgjevarsida lydde slik: Gje oss eit stramt budsjett som kan leggja grunnlaget for redusert rente og lågare kronekurs. Denne utfordringa tok me. I løpet av eitt år er rentenivået redusert med 4,5 %. Vidare er kronekursen markert svekt og har kome ned på eit konkurransedyktig nivå. I tillegg har eit inntektspolitisk samarbeid ført til eit moderat lønsoppgjer.

       I dag ser me fruktene av ein stø kurs. Medisinen har verka. Økonomien har stabilisert seg, og me ser ein gryande optimisme i næringslivet. Ein tidlegare ikkje ukjend person i denne salen, Paul Chaffey, no direktør i Abelia, sa sist veke til Teknisk Ukeblad - ifølgje Nettavisen:

       « Vi ser et trendskifte ...

       Situasjonen var en ganske annen for ett år siden. Den gang var fokuset rettet mot nedskjæringer og innsparinger hos stort sett alle i bransjen.

       - Nå mener mange at de vil oppleve vekst i 2004 og forbereder seg på å ansette folk. »

       Dette er berre ei av fleire tilbakemeldingar frå næringslivet. Optimismen er på veg tilbake, og det er bra.

       I denne situasjonen er det viktig å ta vare på den positive effekten av eit redusert rentenivå og ein redusert kronekurs, slik at eksisterande arbeidsplassar vert sikra, og at nye kan skapast. Difor er det viktig at den ekspansive pengepolitikken fortsatt skal få verka, og det sikrar me gjennom klare rammer for bruken av oljepengar.

       Innanfor ein ansvarleg finanspolitikk set me i gang konkrete tiltak som vil skapa arbeidsplassar. Det gjeld m.a. satsing på veg og jernbane. Me set av ytterlegare midlar til nybygg og oppussing av skulebygg. Me opprettar eit nytt fond for nyskaping og vekst og satsar sterkt på forsking. Aetat vert styrkt med 50 nye stillingar, utover dei 400 som allereie vart tildelte i 2003.

       I budsjettforliket med Arbeidarpartiet ligg det ytterlegare styrking av t.d. SND, Husbanken, vegar og kollektivtrafikk. Både gjennom indirekte og direkte tiltak legg såleis den føreliggjande budsjettinnstillinga til rette for å skapa og å tryggja arbeidsplassar.

       Sjølv om FN har slått fast at Noreg er eit av verdas beste land å bu i, har me framleis store utfordringar på mange plan. Dei gode velferdstilboda som FN rosar oss for, kan gjerast betre og meir treffsikre. Som ein konsekvens av eit samrøystes barnehageforlik legg vår regjering opp til den største familiepolitiske satsinga på mange år, med 12.000 nye barnehageplassar og makspris på 2.750 kr frå 1. mai 2004. Kampen mot fattigdom vert forsterka. Her ligg det inne nesten 1 millard kr. Det høge aktivitetsnivået i sjukehussektoren vert vidareført, og innsatsen i psykiatrien vert forsterka med nye 700 mill. kr. Regjeringa arbeider kontinuerleg med tiltak for kommunane, slik at dei folkevalde der skal få både økonomisk og politisk rom for å levera gode og trygge velferdstilbod til innbyggjarane. I tillegg til dei nærare 4 ekstra millardar kr som opphavleg låg inne i kommuneopplegget, gjev budsjettforliket ytterlegare 2,2 milliardar kr til disposisjon for kommunesektoren. På toppen av dette vil kommunane etter kvart òg få merkbart reduserte renteutgifter som følgje av eit lågare rentenivå.

       I Kristeleg Folkeparti er me likevel svært klare over at livet er meir enn arbeid og gode velferdsordningar. Det er òg viktig å ha noko å leva for. Difor har Kristeleg Folkeparti alltid sett det som viktig å skapa gode vilkår for frivillig sektor. Gjennom frivillig innsats og engasjement er det mogleg å få bruka andre sider av seg sjølv enn det ein gjer i jobb eller på skule. I tillegg er det eit udiskutabelt faktum at frivillig sektor utfører ein uvurderleg og uerstatteleg samfunnsnyttig innsats. Difor har det vore ei viktig sak for Kristeleg Folkeparti å få gjennomført skattefrådrag for gåver til frivillige organisasjonar. Denne ordninga fekk eit stort løft i forrige budsjett. I dette budsjettet vert det lagt opp til at òg gåver til den frivillige innsatsen som skjer i Den norske kyrkja, skal vera med i ordninga. Framleis ligg det positive utviklingspotensial i ordninga. Det gjeld både storleiken på gåvesummen, det gjeld å gjera ordninga minimalt byråkratisk og maksimalt rettferdig og treffsikker, og det gjeld å sikra ei mest mogleg lik behandling når det gjeld gåver til Den norske kyrkja og til andre trussamfunn.

       I dette budsjettet har Regjeringa òg prioritert dåpsopplæringa med nye 25 mill. kr. Slik kan planen for dåpsopplæringa verta realisert i samsvar med det Stortinget vedtok tidlegare i år.

       Noreg er eit av dei beste landa å bu i. Difor må me passa på så me ikkje vert oss sjølve nok! Vår velstand må ikkje gjera at me gløymer dei som lever utanfor våre grenser. Eg tenkjer då på dei fattigaste av dei fattige. Difor er me i Kristeleg Folkeparti stolte over at òg dette statsbudsjettet viser ein auke i bistanden. Bistandsprosenten er no oppe i 0,94 % av BNI.

       Bistand og miljø heng nøye saman. Vår regjering har eit aktivt miljøengasjement. Det kom m.a. sterkt til uttrykk under den store miljøkonferansen i Johannesburg i 2002. Der gjorde Noreg ein innsats som vekte internasjonal merksemd og respekt. I nasjonalbudsjettet vert dette engasjementet følgt opp gjennom omtale av Nasjonal Agenda 21. Her presenterer Regjeringa ein plan for gjennomføring av dei utfordringane som me fekk frå verdssamfunnet gjennom konferansen i Johannesburg. Regjeringas internasjonale engasjement vert no følgt opp òg nasjonalt.

       Det budsjettforslaget som føreligg kan samanfattast i tre stikkord - arbeid, velferd og fornying. Me satsar i dette budsjettet på tiltak som tryggjer og skapar arbeidsplassar. Me styrkjer og vidareutviklar sentrale velferdsgode, og me satsar på fornying og utvikling gjennom satsing på utdanning, forsking og innovasjon.

       Kristeleg Folkeparti er godt fornøgd med det budsjettet som vert vedteke i dag.

       Statsråd Solberg lovpriste tidlegare i haust forslaget frå Regjeringa og meinte at kommunane får nok pengar neste år. Etter avtala mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia blir det betre eldreomsorg og betre kvalitet på opplæringa i skulen. Eg tek for gitt at representanten Sørfonn ikkje stiller seg bak statsråd Solbergs lovprising av kommuneopplegget frå Regjeringa.

       Spørsmålet mitt er: Innser representanten Sørfonn at budsjettavtala med Arbeidarpartiet lettar kvardagen for talrike ordførarar landet rundt og er ei gåvepakke til Kristeleg Folkeparti?

       Har Kristelig Folkeparti grunn til å tro at dette ikke vil skje i Norge, og at det hele muligens bare blir et slag i luften?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Eg må innrømma at eg no er inne på eit område som eg har meir eit teoretisk enn eit praktisk forhold til. Eg har likevel ikkje unngått å leggja merke til den bekymringa som kjem frå mange foreldre for konsekvensen av rusbrusen, som er ein typisk tilvenjingsdrikk for alkohol. Derfor var det òg eit tilnærma samrøystes storting som allereie i revidert nasjonalbudsjett gjekk inn for nettopp å sjå på å gjera rusbrusen dyrare ved å leggja på avgifta.

       Eg skjønar òg teoretisk denne forskjellen på brennevinsbasert og annan rusbrus. Men etter det eg har fått opplyst, er den vesentlege delen av rusbrusen brennevinsbasert, slik at det problemet som Monsen teikna her, etter mi oppfatning er noko overdrive. Me er trygge for at den avgiftsauken som no kjem på rusbrus, vil få den tilsikta verknaden.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Det har allerede i denne debatten vært hyppig referert til Jon Lilletuns gledesutbrudd ved inngåelsen av budsjettforliket. Slik som jeg kjenner Ingebrigt Sørfonn, er også han en mann som gjerne vil tegne en bredere himmel over sitt politiske prosjekt enn bare milliarder av kroner i skatteletter. Likevel har dét altså vært en del av grunnlaget for en regjering som i løpet av litt over to år har delt ut nesten 20 milliarder kr i skattelette, og som samtidig har vært ute av stand til å gjøre noe vesentlig med f.eks kommunenes økonomiske situasjon. Den påplussingen til kommunene som nå kom i budsjettforliket, vet vi er knapt nok til å utligne skattesvikten kommunene har opplevd. Likevel sier Sem-erklæringen at det skal gjennomføres enda kraftigere skatteletter, en total skattelette på 30 milliarder kr skal være gitt i løpet av perioden.

       Mitt spørsmål til Ingebrigt S Sørfonn er om han mener målet om så omfattende skatteletter bør oppfylles.

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Eg synest dette var ein interessant replikk, og har lyst til å returnera spørsmålet. Når det gjeld dei skattelettane som er gjevne, er det slik at SV er misfornøgde med den kraftige auken i minstefrådraget som ikkje berre går på beløp, men òg på prosent, slik at det verkeleg treffer låginnteksgruppene - det utgjer nærare 2 milliardar kr? Er det slik at SV er ueinig i at avskrivingssatsane er auka - over 3 milliardar kr er beløpet som eg då siktar til - investeringsavgifta går ned med 6 milliardar kr, flyplassavgifta går ned med 1,7 milliardar kr? Meininga mi med denne opplistinga er å få fram at den retorikken som går på at skattelette berre dreiar seg om å gje dei rikaste meir inntekt, er totalt feil.

       Når det gjeld Sem-erklæringa, står ho fast, og vår regjering og regjeringspartia vil gjera kva dei kan for å oppfylla dei ulike elementa i Sem-erklæringa.

Rune J Skjælaaen (Sp) : Representanten Sørfonn gir uttrykk for glede over budsjettavtalen. Senterpartiet er på langt nær tilfreds, men mener at budsjettet har fått en noe bedre profil nå enn ved Regjeringens forslag.

       For Senterpartiet har folkehøyskolen alltid vært høyt prioritert, og vi ser at folkehøyskolen opplever økning i elevtall og er et populært og viktig skoleslag. Jeg trodde Kristelig Folkeparti fortsatt stod ved det de sa da ny lov om folkehøyskoler ble vedtatt for om lag et år siden, der forutsigbarhet i finansieringen var et vesentlig poeng. Derfor vil jeg utfordre representanten Sørfonn til å forklare det dramatiske kuttet folkehøyskolen får, på 22 mill. kr - det gjelder altså et skoleslag som økonomisk balanserer på en knivsegg.

       Står ikke Kristelig Folkeparti lenger sammen med Senterpartiet og andre folkehøyskolevenner om å sikre folkehøyskolene økonomisk forutsigbarhet i framtiden?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Når det gjeld det siste spørsmålet, om Kristeleg Folkeparti ikkje lenger står saman med Senterpartiet, så kan det til tider vera ei litt slitsam øving, for eg registrerer at Senterpartiet skiftar standpunkt frå tid til annan. Det kan gje krevjande utfordringar.

       Når det så gjeld folkehøgskulane, som spørsmålet går på, har dei ein lang tradisjon i vårt land. Folkehøgskulane har ei viktig oppgåve òg framover. Det er ikkje tvil om at det er nokre av dei kutta som vart gjorde i dette budsjettet, som har vore meir smertefulle enn andre. Det har vore gjort prioriteringar, og når folkehøgskulane får eit kutt, slik som det er gjort her, er det gjort ut frå den totale økonomiske situasjonen ein står overfor.

       Men eg vil leggja til at frå finanskomiteen si side er det gitt fullmakt - det kjenner Skjælaaen vel til - til dei ulike fagkomiteane til å finna praktiske løysingar innanfor fagbudsjetta. Dei fullmaktene er romslege, og der ligg òg moglegheita til å finna løysingar både på dette spørsmålet og på ein del andre utfordringar.

Svein Roald Hansen (A) : Arnulf Øverland sier i et av sine dikt: « Det at du gleder en annen, det er den eneste glede. » Slik sett er det hyggelig at vi i Arbeiderpartiet har bidratt til « den eneste glede », som han uttrykte det, for Ingebrigt Sørfonn, og ikke minst for hans partifeller landet over.

       Vi har bidratt til et budsjett som gir mer til helse, skole og eldreomsorg og større mulighet for at arbeidsledige skal komme i jobb igjen. Dette er et budsjett som peker bort fra den høyredreining som Regjeringens politikk har gitt til nå, og jeg tror det er det som gjør at mange gleder seg landet over.

       Ingebrigt Sørfonn sa at ansvarligheten har seiret over populismen. Den samme uttrykksmåten brukte Jan Tore Sanner i sitt innlegg, hvor han også tok et ganske kraftig oppgjør med Fremskrittspartiet. Dette kan vanskelig forstås som annet enn regjeringspartienes farvel til sitt parlamentariske grunnlag. Hvordan har da regjeringspartiene tenkt å få flertall for den politiske kurs som ligger i Sem-erklæringen, for resten av perioden?

Ingebrigt S Sørfonn (KrF) : Regjeringspartia er vel fornøgde med dette budsjettforliket, som har ført med seg at Arbeidarpartiet har gjeve tilslutning til hovudlinjene i Regjeringas politikk. Me er svært tilfredse med at Arbeidarpartiet har gått vekk frå m.a. ein del av sine inndekningsforslag, som var heilt umoglege, og som ville bryta med både Sem-erklæringa og det som dei ulike regjeringspartia står for.

       Når det gjeld seglasen vidare, er eg overtydd om at vår regjering, som er ei mindretalsregjering, òg vil ta den utfordringa på ein god måte, og som medlem av eit regjeringsparti her i salen er eg sikker på at hovudlinjene i Regjeringas politikk, som òg går fram av Sem-erklæringa, vil verta vidareførte. Men det er slik at når ein skal forhandla, er det eit gje og ta. Det veit me frå desse forhandlingane, og det har me sett andre gonger. Men hovudlinjene vert vidareførte, det er eg trygg på.

       Det viktigste med budsjettforliket er at Fremskrittspartiets nakketak på Regjeringen glapp. Det gir også Høyre mindre makt. Det er bra om det blir slik.

       Når forliket har gitt så stor og allmenn glede, blir spørsmålet: Hvorfor skjedde det ikke før? Og hvorfor ikke gå lenger på den rette vei? Fortsatt får ikke kommunene mer enn det som ble vedtatt i vår. Sykehusene må få mer. Bare 200 av 3.000 ledige vegbyggere får jobb. Fortsatt øker egenandelen til medisin og legebesøk med 600 mill. kr i forhold til i år. Guttene med toppinntekter beholder sitt.

       Det er oljepengegrensen og skattelettemålet som har diktert dette budsjettforliket. Først over nyttår kan det brukes mer til gode formål. Da vil penger bli tatt fra oljefondet, men ikke fra de rikeste. Handlingsregelen for bruk av oljepenger er stein død, men det lages nye grenser for hva økonomien tåler, samtidig som folk nesten pålegges å låne i banken til flere julegaver. Forstå det den som kan: Bevilgninger slik at ledige lærere og vegarbeidere kan få jobb, skal være ødeleggende for norsk økonomi, mens ny rekord i julehandelen skal være velsignelsen og berge det hele.

       Avkastningen på 4 % for oljefondet har vist seg å være en ren drøm. Ved å følge en forsiktig linje og plassere mer i obligasjoner, ville fireprosenten vært nådd. Gevinsten i løpet av seks år ville vært 100 milliarder kr. I tillegg til de fire drømmeprosentene er det nå brukt 16,5 oljemilliarder. Det beløpet vil nok øke til langt over 20 milliarder kr før 2004 er omme.

       Budsjettforliket inneholder mange triks for å holde balansen. Å bevilge for bare første halvår er velbrukt, men også nye omveger anvises. Når samme statlige eiendoms- og konsesjonssalg brukes som inndekning flere år på rad, og kassene i statseide selskaper kan tømmes, vil ingen partier lenger ha behov for å bruke mer oljepenger i sine alternative budsjett. Men gir slike tryllekunster mindre press i økonomien og mer til pensjoner?

       Senterpartiets alternative statsbudsjett har overskriften « 3 strategier for økt verdiskaping og velferd i hele Norge ». Kjernen er en serie forslag som vil øke både tilbud og etterspørsel når det gjelder arbeidskraft. Bare økt verdiskaping vil over tid kunne skape et trygt grunnlag for framtidig pensjoner til alle. Spare- og skattelettelinjen til Regjeringen bidrar til det motsatte.

       Regjeringens politikk har gitt større vekst i ledigheten enn i noe annet land. Samfunnstapene er enorme. Reduksjon i arbeidsstyrken på 35.000 som vi har hatt på to år, antas å gi årlige tap på 15-20 milliarder kr. Prosessindustriens Landsforening har beregnet at norske vareeksportører har tapt 30 milliarder kr netto siden 2000 på den sterke kronen. Regjeringen har strittet imot alle forslag til mottiltak. Med Fremskrittspartiets støtte belønner man med skattelette dem som tar ut kapital fra selskaper som aksjeutbytte. 42 milliarder kr utgjorde disse skattefrie inntektene i 2002. Da blir det sparsomt med egenkapital igjen.

       Senterpartiet vil ha økt fokusering på arbeidskraftreservene som finnes. Vi har lenge sagt det samme som Victor Norman sa i trontaledebatten, at det finnes flere hundre tusen ufrivillig arbeidsledige utenom dem som er registrert. Vi er overbevist om at samfunnet vil tjene mye på at alle får delta i verdiskapingen ut fra sine forutsetninger. Derfor foreslår vi at det i hvert nasjonalbudsjett gis en oversikt over de samlede reservene og tiltak som settes inn for å få folk i arbeid.

       Senterpartiet vil ha utredet hva gevinsten kan bli på alle sektorer om arbeidsstyrken øker med 100.000 - hva som må investeres for å sette næringslivet i stand til å ta imot så mange, hvordan arbeidsstyrken kan foredles til å produsere smartere, hvordan kvinner kan få delta og tjene mer, hvordan seniorer kan få jobbe lenger, hvordan køer som fjernes på vegene og i helsevesenet, kan bidra, hvordan vi kan forebygge helse- og miljøskader for å redusere de store tapspostene i samfunnsregnskapet, og hva vi kan tjene på å opprettholde bosetting ved å flytte arbeidsoppgaver ut fra pressområdene dit det er ledig kapasitet.

       Senterpartiet vil investere mer av oljefondet i innenlandsk verdiskaping og mindre i Coca-Cola.

       Senterpartiets alternative budsjett vil nøkternt regnet gi 17.000 flere årsverk, fordelt med 6.000 innen helse, skole og omsorg, 5.000 innen bygg og anlegg og 6.000 i næringslivet for øvrig. Flere i arbeid er beregnet til å gi 3 milliarder kr i gevinst.

       Av Senterpartiets næringslivspakke på 4,7 milliarder kr i tillegg til Regjeringens opplegg går bare 100 mill. kr til arbeidsmarkedstiltak. Vi satser mest på å koble ledige hender til gode ideer, ugjort arbeid og tilgjengelig kapital der verdiene skapes.

       Vi vil satse 1 milliard kr ekstra i samferdselssektoren. Slik satsing står øverst på alle næringslivets ønskelister, og planene og folk til å gjøre jobben har ventet lenge.

       Senterpartiet vil satse på en målrettet næringslivspolitikk, med mest hjelp til de bransjene der vi er sterke fra før. Vi bevilger derfor penger til utviklingspakker for verftsindustri, marin sektor, reiseliv og møbelindustri. Vi øker SND-bevilgningene til over 2001-nivå, slik at SND gis mulighet til å gi like god hjelp som før alle støtteordninger ble samlet i ett organ.

       Senterpartiets næringslivspakke er i samsvar med næringslivets ønsker. Vi tilbyr forutsigbarhet. Vi ser ingen grunn til å endre reglene for permitteringer hvert halvår - verken når det gjelder lengden av dagpengeperioden, eller antall dager med lønn fra arbeidsgiver. Vi tror ikke permitteringsordningen misbrukes.

       Senterpartiet vil øke kontrollinnsatsen mot svart økonomi. I høringene i finanskomiteen er vi fortalt at hvert ekstra kontrollårsverk i skatteetaten gir en gevinst på 3-5 mill. kr. En kontroll i Oslos utelivsbransje avslørte at en tredjepart av de ansatte ikke var registrert. Det er slike avsløringer som må avgjøre hvor innsatsen skal settes inn.

       Den dominerende årsak til problemene i eksportnæringene er den pengepolitikk som ble innført i 2001. I ettertid ser vi at den har vært mislykket og skadelig på alle vis. Næringslivet har behov for stabile og forutsigbare vilkår. Inflasjonsstyrt pengepolitikk har medført det motsatte. Det er åpenbart at Norges Bank ikke har godt nok prognoseverktøy. Senterpartiet mener fortsatt at det må presiseres at hele renteinstruksen skal gjelde, og at stabile vilkår for sysselsetting og produksjon må telle mest. Det er ikke nok at en slik presisering gjemmes bort mellom linjene i nasjonalbudsjettet.

       Senterpartiets skatteopplegg for 2004 gir lavere skatt for midlere og lave inntekter gjennom økt prosentsats i minstefradraget, økt frikortgrense og skattefradrag for aleneboende med lav inntekt. Alle som tjener over 330.000 kr, får økt skatt. Vi fjerner den mest usosiale skatteletten som noen gang er gitt, ved å gjeninnføre utbytteskatten. Kvinner er de fleste og største vinnerne i dette opplegget. 500.000 kvinner får skattelettelser, bare 170.000 får høgere skatt. 330.000 menn får lavere skatt, 590.000 får høgere. Dette er et skattegrep for bedre likestilling og bedre fordeling.

       EU tvinger oss til å fjerne gradert arbeidsgiveravgift. Det burde endt med en rettssak. EU vil tvinge gjennom denne endringen like før de selv skal gjennomgå egne ordninger. Senterpartiet er fornøyd med at hele Stortinget nå står bak et vedtak til fordel for norsk næringsliv. Bedre tid til omlegging og mer treffsikre og varige kompensasjonsordninger må bli resultatet av de vedtakene.

       Vi treffer på EØS-avtalens overstyring også i andre sammenhenger. Ulik permitteringsperiode i ulike bransjer skal bli ulovlig. Elavgiften må fjernes for all produksjon fra nyttår og innføres for lys og varme i de samme bedriftene fra sankthans. Trolig trengs det milliardinvesteringer, og vi får mange gråsoner som resultat. Tilskudd til miljøvennlig forbrenning av avfall kan bli forbudt. Og slikt skal være til fordel for næringslivet!

       Senterpartiet øker de frie inntektene til kommunesektoren med 4 milliarder kr og de øremerkede med 1 milliard kr. Det følger ingen forutsetning om å innføre en ny kostbar reform med disse pengene. Gårsdagens nødrop her i Oslo fra 124 ordførere understreker at disse pengene trengs.

       Etter høstens valgkamp var det ingen som drømte om at det ville bli foreslått nesten 2 milliarder kr mindre til kommunene enn det Stortinget vedtok i vår. Det var bare spørsmål om hvor mange milliarder ekstra som ville komme. Kommunalministerens kommentarer til forlikets påplussing på 2,2 milliarder kr forteller at ønsket om overføring av lokale velferdstjenester til private firma er sterkt. Den kjappe gjennomføringen av full momsomlegging for kommunene forteller det samme. De som ikke vil konkurranseutsette, skal tvinges til det. De som ikke vil slå seg sammen, skal også tvinges. Hvorfor ble ikke det sagt rett ut før valgdagen? Da tror jeg valgdeltagelsen ville ha blitt høg! Men det var vel det man fryktet.

       Så vil jeg ta opp de forslagene fra Senterpartiet som ikke allerede er tatt opp.

       Eirin Faldet (A) : Starten på innlegget til Morten Lund lød som musikk i mine ører, for jeg har sittet i samme komite som representanten Lund, og da var det mørkt i landet. Det var da Arbeiderpartiet satt i regjering. Det gikk ikke en dag uten at representanten Lund og Senterpartiet kritiserte Arbeiderpartiet for alt, hele tiden. Nå var det toner, og det er jeg veldig glad for. Jeg tar det faktisk som direkte ros til Arbeiderpartiet, som nå har påvirket Regjeringen i riktig retning.

       Da Senterpartiet satt i regjering, lovet Senterpartiet sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre over 5 milliarder kr mer til samferdsel i Nasjonal transportplan. Så kom Senterpartiet i regjering, og da ble det ikke noe av disse veimilliardene. Sånn er livet, og sånn lærer vi etter hvert. Jeg vil spørre, for å få en liten reprise på rosen her: Er ikke representanten Morten Lund glad for den prioriteringen Arbeiderpartiet har vært med på, nemlig av arbeid, helse og skole, og 3,5 milliarder kr mer til kommuner og fylker i landet?

Morten Lund (Sp) : Jo, det er Senterpartiet fornøyd med. Det var bedringer i riktig retning på de aller viktigste punktene.

       Som representanten Faldet var inne på, har vi blitt mer enige etter at Arbeiderpartiet også kom i opposisjon. Jeg husker den gangen Stoltenberg var i Finmark og nesten ble jaget hjem for Arbeiderpartiets distriktspolitikk og politikk i forhold til kommunene. Det har forandret seg, og det er bra. Jeg håper at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV kommer til å samarbeide om de sakene som vi helt åpenbart er enige om. Det håper jeg. Det kommer til å vise seg fort. Ett av områdene er dette med samferdselsbevilgninger. Det tror jeg vi er enige om. Å ha folk gående ledige, og at maskinene står og venter, er det dummeste som finnes når det næringslivet aller mest ønsker, er å få bort flaskehalsene på veiene - la oss få billigere transport av varene som skal ut fra bedriftene. Vi kommer til å bli enige på mange punkt når den tiden kommer.

Torbjørn Hansen (H) : Representanten Lund og Senterpartiet er opptatt av å ta hele landet i bruk. Partiet bevilger derfor, som representanten Lund var inne på i innlegget sitt, milliarder kroner til ulike næringstiltak, eller tiltakspakker, som det heter i Senterpartiet.

       Regjeringspartiene er også opptatt av å ta hele landet i bruk og opprettholde arbeidsplasser i distriktene. Men mye av bosettingen i distriktene er basert på allerede eksisterende industri, og særlig eksportbedrifter. Mange kommuner har én eller to slike hjørnesteinsbedrifter, og er avhengige av at disse opprettholdes, men slike eksportbedrifter har slitt tungt de siste årene som følge av høy kronekurs, høyt rentenivå og høyt kostnadsnivå. Næringslivet har derfor fremmet et enstemmig krav i forhold til budsjettene, nemlig å ha konkurransedyktige rammevilkår og føre en stram finanspolitikk. Det er det som står øverst på næringslivets ønskeliste, som representanten Lund henviste til. Et samlet næringsliv har advart sterkt mot å bruke mer oljepenger, fordi det ødelegger grunnlaget for arbeidsplassene.

       Senterpartiet velger likevel å trosse dette budskapet og bruke 3,3 milliarder kr mer i budsjettet sitt, og bruke mer enn 5 milliarder kr mer på ulike fonds- og låneordninger. Da er mitt spørsmål: Tror Senterpartiet virkelig at næringslivet ikke vet sitt eget beste når de krever en stram finanspolitikk?

Heikki Holmås (SV) : Senterpartiet er et parti som flagger høyt, ofte sammen med SV, at vi er skeptiske til den frie flyten av den internasjonale kapitalen, fordi dette kan være med på å presse skattenivået rundt omkring, drive penger til skatteparadiser og dermed begrense mulighetene for politisk kontroll, folkevalgt, demokratisk kontroll.

       Den mest internasjonale av alle næringer er skipsfarten. Den er også en av de sterkeste lobbyister i Norge. Hva er det som gjør at Senterpartiet mener rederne er en så spesiell og utsatt gruppe i samfunnet at de fortjener skatteamnesti, slik som Senterpartiet går inn på? Hva er det Senterpartiet gjør for å bidra til en internasjonal kamp for skattlegging av redere, og er Senterpartiet aktivt med på en slik kamp? Og til slutt: Er det slik at Senterpartiet fortsatt mottar penger fra Rederiforbundet?

Morten Lund (Sp) : Vi mottar ikke penger fra Rederiforbundet, og ikke fra noen andre næringsorganisasjoner heller.

       Vi er glad i skipsfarten, bl.a fordi den er en del av en viktig næringsklynge. Vi er glad i arbeidsplassene som sjøfolkene har, og vi ønsker absolutt at vi skal fortsette å ha dem. Vi har ikke gitt noe skatteamnesti til rederne, men rederiene som selskap har vi gjort det lett for. Det ser ikke ut som om det i dag er lettere i Norge enn det er i andre land. Her er også et av de områdene der det viser seg at det er konkurranse landene imellom, og det kan være en uheldig konkurranse.

       Vi ønsker stabile vilkår for rederiene og for de andre som hører til denne klyngen, f.eks verftsindustrien, og vi har da bidratt til det. Denne gangen sørger vi bl.a for at nettolønnsordningen som Stortinget har lovt til sjøfolkene, skal bli gjennomført. Vi kommer også til å være offensive i forhold til den meldingen om norsk sjøfart og norske maritime næringer som forhåpentlig kommer fra Regjeringen snart.

Anita Apelthun Sæle (KrF) : Kommunane får ca 6 milliardar kr meir i 2004 enn i år. Mykje er frie inntekter. Men Senterpartiet er framleis tydeleg bekymra for mangt og mykje.

       Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet har kjempa saman i Sentrumsregjeringa for ein betre kommuneøkonomi. Det var ikkje lett. Økonomiske rammevilkår eksisterer jo. Det er synd å seia det, men kommunane sin gevinst av Senterpartiets Queseth Haarstad eller Enoksen i kommunalministerstolen var heller beskjeden. Vel, eg kritiserer ikkje! Det var eit fellesprosjekt, dei økonomiske rammene var tøffe, og det er dei framleis. Men Samarbeidsregjeringa har levert, og med budsjettavtalen tilfører vi kommunane 6 milliardar kr meir. Det er historisk høgt. Aldri nokosinne har ei regjering levert større auke til kommunane. I tillegg betyr jo rentenedgangen eit kraftig milliardhandslag til kommunane. Eg trudde at Senterpartiet var oppteke av kommunane sin situasjon, men kvar vert det då av jubelen? Den depressive pessimismen som eg opplever herifrå, skjønar eg ikkje. Kvar vert det av jubelen?

Morten Lund (Sp) : Senterpartiet er bekymret, fordi ordførerne rundt omkring sier at situasjonen er som den er. 124 av dem var her i går og sa at de trenger mer penger enn de 2 milliarder kr som Arbeiderpartiet sørget for kom. Og hvor er Regjeringen hen? Hvem er det de har kontakt med, når de trodde at det gikk an å redusere med 2 milliarder kr i forhold til det Stortinget bestemte i vår? Utgiftssiden har vokst så mye, det er det som er problemet. Det er det som er problemet for dem som jobber i kommunesektoren, og det er det som er problemet for dem som skal ha tjenestene.

       Så hører vi at Erna Solberg sier at det egentlig var litt synd at det kom ekstra penger, for da går det saktere med omstillingen i kommunene. Vi skal jo omstille kommunene slik at de skal kunne springe fortere og gi mer effektive tjenester. Så jeg kunne ha tenkt meg å spørre tilbake: Er Apelthun Sæle enig med Erna Solberg i at det er et problem at det kom 2 milliarder kr ekstra til kommunene? Jeg tror ikke at ordførerne fra Kristelig Folkeparti, som det fins en del av, misliker det.

       Eg vil gi ros til Arbeidarpartiet for å ha teke medansvar. Det blei ikkje det spelet og oppspelet til kaos som vi har hatt så altfor ofte dei seinare åra. At nokon er svært skuffa over at det ikkje blei drama til siste innspurt, får så vera. Eg trur at måten budsjetthandsaminga har vore handtert på denne hausten, er den måten våre oppdragsgivarar - Noreg sine innbyggjarar - ønskjer.

       Det kan alltid vera freistande å bruka meir pengar på ei rekkje gode formål, men kostnaden i form av auka rente og tap av arbeidsplassar er ein altfor høg pris å betala. Vi har ført ein stram finanspolitikk, ikkje fordi vi manglar gode formål å bruka pengane på, men fordi eit stramt statsbudsjett er det viktigaste tiltaket for å sikra og skapa arbeidsplassar og eit sterkt, konkurransedyktig næringsliv i heile Noreg. Stramme budsjett har lagt til rette for rentenedgang. Ingenting verkar meir usosialt enn høg rente. Privatpersonar, kommunar, næringsliv og ikkje minst unge som skal etablera seg for første gong, blir ramma. Vår disiplin har gitt resultat ved at renta har gått ned 4,5 % og den norske krona har svekt seg med heile 12 %

       Venstre er stolt over at Regjeringa leverer historisk satsing på kollektivtransport, og at vi igjen får eit budsjett med solid satsing på miljøtiltak, klima og alternativ, fornybar energi. Avgiftsfritak for hydrogenbilar, slik vi i dag har for elbilar, vil kunna vera med på å gjera Noreg til eit føregangsland innanfor nullutsleppsteknologi bygd på hydrogen. Venstre er glad for at eit samla storting stiller seg bak denne typen framtidsretta miljøsatsing.

       Forsking gir grobotn for verdiskaping og nye arbeidsplassar. Det er difor gledeleg at forskinga blir styrkt med 1,1 milliardar i neste års statsbudsjett.

       I lokalvalkampen i år hadde Venstre styrking av lokaldemokratiet som hovudparole. Vi meiner kommunane i altfor stor grad blir styrte frå Stortinget gjennom eit aukande tal av lovpålagde oppgåver og ikkje minst gjennom øyremerkte tilskot. Venstre lova meir pengar til kommunane. I Regjeringa sitt budsjettforslag låg det inne ein auke på 3 milliard til kommunane. At budsjettavtalen med Arbeidarpartiet gav 2,2 milliardar ekstra, blei ikkje møtt med store protestar hos Venstre.

       Noverande alderspensjon er ikkje berekraftig. Det er behov for omfattande endringar dersom vi i framtida skal klara å balansera gode velferdsordningar for alle med staten si evne til å dekkja folketrygda sine kostnader. Omlegginga som kjem, er viktig for å sikra velferdsstaten for våre barn og barnebarn. I dag er folketrygda under press. Utgiftene er kalkulerte til å bli dobla i løpet av dei neste 30-40 åra. Veksten i folketrygda sine utgifter tek store delar av den årlege veksten i økonomien og gjer det vanskeleg å finna nødvendige ressursar til andre prioriterte oppgåver.

       Oljeinntektene varer ikkje evig, og vi blir stadig færre i arbeid for kvar pensjonist. Jo lenger vi ventar, jo meir kostbar vil ei omlegging bli.

       I går var det den internasjonale dagen mot vald. Kampen mot vald og overgrep vinn ein ikkje med festtalar og medieoverskrifter, men ved systematisk jobbing for å stoppa valden og for å få til ei haldningsendring blant folk flest og i hjelpeapparatet. Regjeringa har utarbeidd to handlingsplanar - éin for å få bort vald mot kvinner og éin for å slåst mot handel med kvinner og barn.

       Innsatsen for å hjelpa våre rusmiddelmisbrukarar aukar, samstundes som ein omorganiserer hjelpeapparatet for å betra livskvaliteten og verdigheita for alle som i dag slit med store rusproblem. Venstre meiner at å hjelpa dei som har minst, til eit betre liv, er viktigare enn å flytta pengar mellom det store fleirtalet som allereie lever i materiell velstand.

       Venstre vil ha ein god miljøpolitikk, gode vilkår for gründerar og nyskaping i næringslivet og auka velferd for dei som slit mest. Det er resultata som tel.

       Vi skal i løpet av 2004 drøfta to store reformer, både pensjonsreforma og skattereforma. Eg vonar vi då klarer å få mest mogleg fokus på politikken sitt innhald og mindre på taktisk posisjonering før neste stortingsval.

May Britt Vihovde (V) : Venstre var i utgangspunktet imot den helsereforma vi fekk, og at staten skulle overta sjukehusa. Vi meiner faktisk at fylka kanskje hadde klart å styra både økonomien og sjukehusa betre enn det staten no ser ut til å gjera.

       Vår regjering har teke ein del grep for å få styring med økonomien, for å få på plass effektivisering og omorganisering og for å utnytta dei ressursane vi i dag har, på ein betre måte.

       Eg er glad for auken på 0,5 milliardar som vi har fått til i budsjettforliket. Men eg trur vi må gå inn og sjå på heile måten vi finansierer sjukehusa på. Eg er ikkje spesielt glad for at alle no kjem til Stortinget for å prøva å få meir pengar ut av oss, og det blir kjempestore medieoverskrifter, i staden for, som det var før, at det er fylkeskommunane som står for dette. Dei gjorde det på ein skikkeleg god måte - det var folkevalde som var nær sjukehusa.

Gjermund Hagesæter (FrP) : Forslaget til statsbudsjett for 2004 inneheld mange uheldige forslag, som kan synast små, men som vil få stor betydning for dei det gjeld. Eitt av desse forslaga er å auke den såkalla Svalbard-skatten frå 6 til 8 prosentpoeng. Dette utgjer ei skatteskjerping på heile 33,3 %. Denne skatteskjerpinga vil sjølvsagt gjere det mindre attraktivt å søkje arbeid på Svalbard. Det vil også sannsynlegvis føre til eit press på lønnskostnadene for dei bedriftene som er etablerte på Svalbard, noko som igjen vil føre til dårlegare lønnsemd og også gjere det vanskeleg å halde oppe eit høgt aktivitetsnivå på Svalbard.

       Eg har då følgjande spørsmål: Kan representanten Vihovde forklare kvifor det er nødvendig og tenleg å auke Svalbard-skatten med 33,3 pst?

May Britt Vihovde (V) : Lat meg starta med det siste, som går på vegløyvingar. Venstre har jo sete i regjering med Senterpartiet, og det er fleire som har vore inne på: Kva klarte Senterpartiet å gjera då dei sat i regjering? Venstre har vore oppteke av vegløyvingar. Vi slåst for å få fleire midlar til veg, og det har vi klart. Vi har òg klart å få større løyvingar på veg i budsjettforliket med Arbeidarpartiet. Så ønskjer vi å bruka kollektivmidlane der behovet er størst, der det er størst miljøutfordringar, nemleg i dei sentrumsnære områda. Dersom vi ikkje klarer å vri desse investeringane, vil vi heller ikkje kunna få veginvesteringar i Distrikts-Noreg.

       Så tilbake til det som går på den differensierte arbeidsgivaravgifta. Jo, det er faktisk slik at det er næringsstøtte, det er masse tiltak som ligg der, som vil dekkja opp i dei områda der ein ikkje får transportstøtte. Men samtidig må ein satsa på gründerar, ein må satsa på forsking, ein må satsa på å få skapt nye arbeidsplassar òg i Distrikts-Noreg. Det er Venstre oppteke av, ved omlegging i landbruket og ved å satsa på dei små og mellomstore bedriftene, gründerane, alle som bur i Distrikts-Noreg som faktisk ønskjer å skapa sin eigen arbeidsplass.

       Kystpartiet vil fremme en skatte- og avgiftspolitikk som gjør familien og den enkelte i stand til å klare seg selv. Den meste effektive støtten til familien vil være å redusere skattene på nødvendighetsgoder som bolig, arbeid og mat. Frivillige organisasjoner er også en god støtte for lokalsamfunn og familier. Kystpartiet ønsker en likebehandling av frivillige organisasjoner når det gjelder giverens mulighet til skattefradrag på gaven.

       Kystpartiet legger vekt på at boligen er den nærmeste rammen om familien. En tryggest mulig boligsituasjon vil derfor være en fordel for hele samfunnet både økonomisk og sosialt. Boliginvesteringer vil dessuten komme den lokale byggebransjen til gode. Kystpartiet tar sterkt avstand fra påstandene om at det er dårlig samfunnsøkonomi å motivere folk til å investere i egen bolig.

       Kystpartiet mener at det i utgangspunktet er tryggere å eie enn å leie en bolig. Som selveier blir man mer motivert til å ta godt vare på boligen, og man får trening i å forvalte eiendom. Vi vil derfor at flest mulig skal få sjansen til å eie sin egen bolig. I Norge har vi en spesielt høg andel av selveiere. Kystpartiet vil at vi fortsatt skal være et annerledesland på dette området. For at det skal bli lettere å komme inn på boligmarkedet, foreslår vi at boligkjøp ved personer under 30 år fritas for dokumentavgift.

       Det er en internasjonal trend å øke boligskattene. Skauge-utvalget foreslår det samme. Kystpartiet vil motarbeide denne trenden, både når det gjelder kjøp, drift og arv av bolig. Vi vil understreke at vedlikehold og drift av egen bolig er dyrt. Betaling av renter og avdrag på boliglån kan også være en tung belastning for mange familier. Derfor er det viktig at det offentlige ikke gir boligeierne en ekstrabelastning gjennom boligskatt. Særlig uforståelig er skatten på fordel av egen bolig. Kystpartiet foreslår å øke bunnfradraget til 200.000 kr.

       Norge er en viktig matprodusent på verdensbasis. Vi mener at Norge i tillegg til fiskeindustrien skal ha en livskraftig landbruksnæring som kan produsere sunn mat og sikre beredskapen. For å sikre folk flest billigere norsk mat vil Kystpartiet avvikle matmomsen. For 2004 foreslår vi at matmomsen halveres.

       Full sysselsetting er en forutsetning for at de aller fleste familier skal kunne skaffe seg den nødvendige inntekt gjennom arbeid. Det norske lønnsnivået er svært høyt i internasjonal sammenheng. For å motivere det private næringsliv og det offentlige til å ansette flere folk må vi redusere de kostnadene som er knyttet til arbeidskraften.

       Kystpartiet vil bidra til lønnsoppgjøret ved bl.a å heve minstefradraget i kronebeløp og heve sjømannsfradraget fra 70.000 kr til 100.000 kr. Videre foreslår vi å redusere arbeidsgiveravgiften. Dette er spesielt viktig for å redusere skadevirkningene av EØS-kravene om å avvikle ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.

       Kystpartiet mener at man må ta hensyn til fiskerienes spesielle karakter når skattesystemet utformes. Svingningene i inntekt og avkastning er i all hovedsak naturgitte. Derfor bør næringsaktørene ha mulighet til å gjøre fondsavsetninger i gode tider for å bygge opp egenkapital og reserver til å møte dårlige tider. Kystpartiet foreslår å øke avskrivningssatsene.

       Som et verdikonservativt sentrumsparti ønsker vi skattelettelser for formål vi vil fremme, og skjerpelser på ting vi ønsker å begrense. Vi ber f.eks. Regjeringen vurdere å innføre en investeringsavgift på nye kontorbygg i Oslo. Hovedstaden har i dag bortimot en million kvadratmeter ledige kontorlokaler. Samtidig planlegges en rekke nye kontorpalasser i ulike deler av byen. Dette er feil bruk av samfunnets ressurser og fører på sikt til enda større press på Oslo og avfolkning av norske bygder.

       Kystpartiet vil styrke kommuneøkonomien, slik at kommunene blir bedre i stand til å utføre lovpålagte oppgaver. Vi har også foreslått økning av bevilgningene til sykehusene. I en situasjon med stor arbeidsledighet mener vi at det er forsvarlig å bruke mer penger i Norge.

       Kystpartiet vil styrke Redningstjenesten og Kystvakten. Og vi synes det er spesielt betenkelig at de andre partiene vurderer å legge ned Fiskerinæringens felles kompetansestyre.

       Velferdstilbudet til fiskerne må opprettholdes. Det gjelder også sikkerhetsopplæringen for fiskere.

       Norges oljefond er i dag truet fra mange kanter. Dollaren faller, og mange av verdipapirene er utrygge. Det er farlig å basere seg ensidig på én valuta. Det er farlig å plassere så mye penger på børser som kan falle over natten. Statens Reservefond, som var på 50 mill. kr, ble opprettet i 1904 og avviklet i 1923. Da var verdiene halvert. (Presidenten klubber.) Hva vil skje med det oljefondet vi har i dag?

       Jeg registrerer at presidenten klubber, og jeg tar herved opp Kystpartiets forslag.

       Ivar Kristiansen (H) : Representanten Bastesen skal ha honnør for sitt vedvarende engasjement for norsk fiskerisektor. Men jeg får ikke dette helt til å rime med hans handling, for Kystpartiet har i sine hovedmerknader faktisk som et av sine hovedpunkter at Norge må si opp EØS-avtalen. Og at man vil melde Norge ut av Schengen-samarbeidet, går igjen som en rød tråd. Ser ikke representanten Bastesen hvilken byrde han dermed pålegger norsk fiskerinæring i dens hovedmarked? Ser ikke representanten Bastesen og Kystpartiet hva som vil skje med norsk industri i dens hovedmarked, hvis Kystpartiet i virkelighetens verden skulle få oppslutning om sine forslag? Dette er den reneste avviklingspolitikk for det som fortsatt er bærebjelken langs kysten vår i hele landet.

       Arbeiderpartiet inngikk budsjettforlik fordi vi oppnådde viktige politiske resultater som vil bety mye for folks hverdag. I tillegg bidrog vi til mindre spill og usikkerhet i norsk politikk, og det tror vi alle er tjent med. Derfor vil jeg berømme Regjeringen for at den strakk seg langt for å få til enighet. Det var nødvendig at Regjeringen viste stor imøtekommenhet, slik at Arbeiderpartiet fikk gjennomslag for sine viktige politiske krav. Vi oppnådde å få økt innsats mot arbeidsledighet, vi oppnådde vesentlig bedre muligheter for kommunene til å gi gode tilbud innen skole og eldreomsorg. Og vi fikk til starten på en historisk skolereform, med mer og bedre undervisning for de yngste elevene. I tillegg fikk vi gjennomslag for reduserte egenandeler i helsevesenet i forhold til Regjeringens forslag og forbedring i sykehusenes økonomi, noe som vil gi behandling av flere pasienter. I tillegg oppnådde vi gjennomslag i forhold til viktige krav når det gjelder arbeidstakeres trygghet i jobben. Vi fikk Regjeringen til å trekke tilbake forslaget om midlertidige ansettelser. Vi fikk forbedret forslagene i permitteringsloven og sikret avtalefestet pensjon.

       Det har ikke skjedd før at Arbeiderpartiet inngår et budsjettforlik med en Høyre-dominert regjering. Men det er ikke noe nytt at Arbeiderpartiet er opptatt av politiske resultater. Vi inngikk et forlik med Regjeringen fordi vi lyktes i å stanse høyredreiningen på mange viktige samfunnsområder. Sem-erklæringens løfter om midlertidige ansettelser og skattelettelser framfor fellesskapsløsninger blir ikke fulgt opp i 2004. Det er bra.

       I politikk er det resultatene som teller. Faktiske vedtak som forbedrer folks virkelighet, er det velgerne måler politikerne etter. Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for 5 milliarder kr i faktisk endring i budsjettet. For oss betyr virkelige milliarder mer enn TV-milliarder.

       Bondevik-regjeringens forslag til statsbudsjett innebar en altfor svak økning i kommunenes inntekter. Arbeiderpartiet fikk gjennomslag for mer enn en fordobling av økningen i kommunenes frie inntekter, fra 1,8 milliarder kr til 4 milliarder kr. Det betyr ikke gull og grønne skoger i norske kommuner, men det betyr likevel en merkbar forbedring for mange innbyggere. I Oslo la jeg merke til at de 220 mill. kr som kommunen får ekstra takket være forliket med Arbeiderpartiet, innebærer at det ikke blir noe av forslagene fra byrådet om å kutte i kommunale tilleggspensjoner, om å kutte i skole og offentlige bad. Jeg har for øvrig ikke sett en eneste Høyre-ordfører som vil returnere penger til statskassen med beskjeden: Nok er nok, her i min kommune prøver vi oss heller med « mer igjen for pengene ». Høyre-ordførerne er også glad for de pengene de får fra staten.

       Regjeringens budsjettforslag innebar ingen satsing på skolen, snarere tvert om. Lite penger til kommunene ville betydd dårligere undervisning, flere elever i klassene og oppsigelse av lærere mange steder. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet fikk gjennomslag for 1 milliard kr ekstra til oppussing av skolebygg, mer penger til kommunene, slik at det kan bli flere delingstimer, mer undervisning og flere lærere i forhold til antallet elever. I tillegg ble det avsatt penger til å utvide timetallet i småskolen. Dette gir oss mer og bedre undervisning enn det Regjeringen la opp til i sitt budsjett.

       Forliket innebærer også at kampen mot den voksende arbeidsledigheten blir tatt mer på alvor. Det blir nå en større innsats for å skape nye arbeidsplasser, og langt flere arbeidsledige vil få tilbud om opplæring og kvalifisering som gjør at de lettere kommer i jobb. Det blir mer til forskning og utvikling, det blir mer til etablering av nye arbeidsplasser.

       I Regjeringens forslag til statsbudsjett ble taket for egenandel på medisiner og legebesøk økt kraftig, til 2.500 kr. Dette var helt uakseptabelt for Arbeiderpartiet, og vi er derfor glad for at vi gjennom forliket lyktes i å redusere egenandelstaket med nesten 1.000 kr. Arbeiderpartiet er fornøyd med det, mange pasienter er fornøyd med det, og jeg er også sikker på at ikke minst i Kristelig Folkeparti er man glad for at man slapp å forsvare et egenandelstak på 2.500 kr, over 1.000 kr mer enn nå. I tillegg får sykehusene økte bevilgninger, og flere pasienter kan behandles.

       Enigheten med Arbeiderpartiet om budsjettet for neste år endrer ikke regjeringen Bondeviks parlamentariske stilling. Arbeiderpartiet har aldri vært, er ikke og vil aldri bli denne regjerings parlamentariske grunnlag eller basis. Det var Fremskrittspartiet som innsatte regjeringen Bondevik. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet har sammen støttet Regjeringens politiske grunnlag gjennom å stemme for regjeringserklæringen. Regjeringens politiske program er nedfelt i Sem-erklæringen. Det er bare fordi Regjeringen har forlatt sitt politiske program på viktige områder at det har vært mulig å få til enighet med Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet vil aldri stemme på den Høyre-politikken som er nedfelt i Sem-erklæringen. Dersom Regjeringen vil gjennomføre løftene i denne erklæringen, må den gå til Fremskrittspartiet. Dersom Regjeringen derimot en gang til er villig til å strekke seg langt, så langt at den forlater sitt eget politiske grunnlag, er det mulig å få til nye avtaler med Arbeiderpartiet. For oss er hele tiden det avgjørende at vi gjør alt vi kan i kampen mot arbeidsledighet, at vi gjør alt vi kan for å sikre en god skole, en god eldreomsorg og sosial rettferdighet i Norge.

       Oddvard Nilsen (H) : En vesentlig forutsetning for at Høyre i det hele tatt kunne inngå et budsjettforlik med Arbeiderpartiet, var at de la vekk sine forslag til skatteskjerpelser. Arbeiderpartiets alternativ ville gitt et skattesjokk i dette landet som ville satt arbeidsplasser og sysselsetting over styr.

       Jens Stoltenberg foreslår i sitt budsjett bl.a følgende: at vi skal innføre dobbeltbeskatning igjen, vi skal fjerne aksjerabatten igjen, vi skal skjerpe toppskatten - som for øvrig er et løftebrudd i forhold til « verdipapiret » fra Arbeiderpartiet under valget i 2001 - og vi skal fortsette med elavgiften. Samlet utgjør dette 5 milliarder kr.

       Kan representanten Stoltenberg fortelle meg hvilket budskap dette er i forhold til det som vi alle sammen er enige om, nemlig å forsøke å redusere arbeidsledigheten i dette landet og skape nye arbeidsplasser? Mener han virkelig at dette ville hatt en slik virkning?

       Jeg har erklært at Fremskrittspartiet ikke lenger anser seg for å være en del av Regjeringens basis. Anser man nå at Arbeiderpartiet har overtatt den store helhetlige avtalen som gjelder alle politikkområder? Og erkjenner Arbeiderpartiets leder at når vi kommer utpå vinteren og våren 2005, vil det være Arbeiderpartiet som også har et medansvar for situasjonen i eldreomsorgen, helsevesenet, norsk skole og for andre problemområder i norsk økonomi?

Jens Stoltenberg (A) : Den store forskjellen når det gjelder Fremskrittspartiets forlik med Regjeringen i fjor og vårt forlik i år, er at jeg er villig til å forsvare innholdet i det forliket vi nå inngår, mens jeg mener at det var en lang rekke helt uforsvarlige kutt i forslagene som Fremskrittspartiet stemte for i fjor, bl.a ved at man gikk fra 0 kr til 1.300 kr i egenandeler på medisiner på blå resept for hundretusener av pensjonister, bl.a ved at man kuttet dramatisk i arbeidsledighetstrygden, og bl.a ved at man ikke satset betydelig på kommunene i forhold til skole og eldreomsorg. Jeg mener at innholdet i det forliket vi har nå, er vesentlig bedre enn innholdet i det forliket Carl I Hagen oppnådde i fjor. Og det er den politiske forskjellen.

       Ja, Arbeiderpartiet tar medansvar, fordi vi nå stemmer for et budsjettforlik subsidiært. Men det vi tar medansvar for, er at vi har sørget for at økningen i kommunenes frie inntekter mer enn fordobles, slik at det blir lettere å unngå kutt i eldreomsorg og lettere å unngå kutt i skole. Vi har vårt primære budsjett, som vi mener er enda bedre, men vi mener faktisk at det er viktig å få til noen ordentlige milliarder og ikke bare TV-milliarder.

Øystein Djupedal (SV) : Det har vel begynt å bli en øvelse Stortinget har blitt vant til, at man umiddelbart etter at man har inngått et forlik, tar avstand fra den man inngår forlik med. Dette har vi nå vært kjent med i to år. Jeg er sånn sett glad for at Stoltenberg vedkjenner seg innholdet, men han vedkjenner seg altså ikke det følget dette faktisk kan bety. For det det betyr, er at man har berget Regjeringen. Og det det betyr, er at man vel sannsynligvis også er nødt til å skjele litt til at man har inngått et forlik som gjelder statsbudsjettets inntekter og utgifter for 2004.

       Mitt spørsmål vil da være, for Jens Stoltenberg er i sin alminnelighet opptatt av at partier bør ha større grad av fast følge, slik han selv har formulert det: Betyr det at vi for 2004 kan forvente at Regjeringen har funnet seg et fast følge i Arbeiderpartiet, eller står Arbeiderpartiet fritt til å inngå et forlik eller inngå en avtale med andre partier som har kostnadsbetydning? Eller ligger det også i dette at Arbeiderpartiet implisitt nå er nødt til å støtte Regjeringens framlegg i revidert nasjonalbudsjett, som jo vil være en del av budsjettet for 2004?

Jens Stoltenberg (A) : I mitt åpningsinnlegg sa jeg følgende:

       « Arbeiderpartiet har aldri vært, er ikke og vil aldri bli denne regjerings parlamentariske grunnlag eller basis. »

       Det er en litt komplisert måte å si det på at vi ikke kommer til å ha fast følge med Per-Kristian Foss og Kjell Magne Bondevik. Vi vil aldri ha noe fast samarbeid med en Høyre-dominert regjering. Fordi Regjeringen har forlatt sine løfter i Sem-erklæringen om å velge skattelette framfor satsing på skole og eldreomsorg, og fordi den forlot sine forslag av ideologisk karakter om at flere skulle stå uten fast jobb, var vi villig til å inngå et forlik med dem om dette budsjettet. Problemet vårt er at dem vi ønsker å ha fast følge med, enten ikke ønsker å ha fast følge med oss eller ikke gir oss flertall. Det vi er ute etter, er fast følge med noen som kan gi oss flertall, og det beste bidraget til det er at Arbeiderpartiet blir større ved valget i 2005.

Jon Lilletun (KrF) : Eg kan nok heller ikkje imøtekome representanten Stoltenbergs siste ønske om fast følgje. Eg vil derimot rose Arbeidarpartiet for at det strakte seg langt for å kome fram til eit forlik. Samstundes konstaterer eg at det budsjettet Arbeidarpartiet kjem til å stemme primært for her i salen, er noko ganske anna enn det eg uttrykte glede over - ei glede som det har vorte referert til mange gonger i dag. Eg må jo seie at det er betre å verte hugsa for glede enn for mange andre ting.

       Når det er sagt, må eg òg seie til representanten Jens Stoltenberg: Arbeidarpartiet har i sitt alternative budsjett lagt inn harde kutt i kontantstøtta, i løyvingane til friskulane, i auken når det gjeld støtte til samlivskurs, likeins når det gjeld skattefrådrag til frivillige organisasjonar. Dette er viktige saker for Kristeleg Folkeparti i vår kamp mot A4-samfunnet og for ein kristendemokratisk verdibasert politikk. Det vert nokså meiningslaust når representanten Stoltenberg gong på gong inviterer til samarbeid, men samtidig rammar oss på nokre av våre kjerneområde. På eitt område har dei snudd, og det gjeld i høve til familiemeldinga når det gjeld samlivskurs. Det kan jo vere symbolsk. Vil Arbeidarpartiet òg snu på dei andre områda som eg har teke opp her?

Jens Stoltenberg (A) : Jeg er helt sikker på at hvis Jon Lilletun og jeg hadde fast følge, ville det bli riktig hyggelig hele tiden. Det tror jeg Jon Lilletun også synes.

       Det må være mulig å ha primære standpunkter som markerer uenighet i forhold til andre partier, og likevel forstå at man er innstilt på samarbeid. For eksempel sitter Kristelig Folkeparti nå i regjering med Høyre, som hvert eneste år da det var i opposisjon, kuttet mange milliarder kroner i norsk bistand. De kuttet 5-6 milliarder kr i sykelønnsordningen - mer enn noen andre partier noen gang våget å foreslå - og de kuttet betydelig i distriktspolitikk og landbruksstøtte. Likevel kan Kristelig Folkeparti sitte i regjering med Høyre, selv om de altså på mange områder hadde dramatisk avvikende syn. Så det å samarbeide betyr at partier som har ulike standpunkt i utgangspunktet, finner sammen om en del felles saker der de kan bli enige. Det er underlig med dette forliket, for normalt foregår forlik slik at to parter møtes og forhandler sammen til noe på midten. Her har vi opplevd at Kristelig Folkeparti, i hvert fall Jon Lilletun, mener at de var der hele tiden og er veldig glad for at Regjeringen har beveget seg dit Lilletun ønsket at budsjettet skulle havne. Det er grunnen til at Kristelig Folkeparti og Lilletun er så pass fornøyd som de er.

Marit Arnstad (Sp) : Jeg vil gjerne gratulere Arbeiderpartiet med forliket. Det var sikkert godt for Arbeiderpartiets sjel at det ikke ble noen krisestemning i høst. Det kan også være interessant for stortingspolitikken at både Kristelig Folkepartis og Arbeiderpartiets representanter i dag har vært så fornøyd med forliket som er inngått. Nå er Kristelig Folkeparti riktignok ikke opptatt av fast følge, men Kristelig Folkeparti tror på ekteskapet, så der kan det kanskje være et håp for Arbeiderpartiet i framtiden.

       Jeg mener også at Arbeiderpartiet har brakt budsjettet et stykke i riktig retning. Det tror jeg er viktig. En har bedret kommuneøkonomien ut fra et svært dårlig utgangspunkt. Men en skal i salen i dag være forsiktig med å skape for store forhåpninger. Når det snakkes om 6 milliarder kr i økning, skal en huske på at nesten 3 milliarder kr i skattesvikt for kommunene må telle med i regnskapet. Jeg tror det opprøret som en nå møter, bl.a fra Arbeiderpartiets egne ordførere, er et tegn på en ulik virkelighetsoppfatning og på noe som er mer dyptgående og langsiktig enn årets og neste års budsjett. Min utfordring til Stoltenberg er om han vil være med på noe som på lang sikt kan gi bedre vilkår for kommunene i forhold til gjeldssituasjonen, i forhold til en langsiktig opptrappingsplan for å fullfinansiere reformer, osv.

       Jeg er i dag godt fornøyd med at Regjeringen har fått gjennomslag for hovedlinjene i sin politikk gjennom et budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Jeg vil berømme forhandlingspartene her i Stortinget for å ha gjennomført budsjettforhandlingene på en god måte. Ved at opposisjonen la frem sine alternative budsjetter før forhandlingene, har de politiske skillelinjene blitt tydelige. Det har likevel ikke forhindret en konstruktiv prosess, med vilje og evne til å finne frem til løsninger.

       Regjeringens økonomiske politikk gir resultater. På ett år har renten gått ned fra 7 % til 2,5 %. Kronekursen har svekket seg med mer enn 10 %. Budsjettet for neste år legger til rette for at rente og kronekurs kan ligge på et nivå som ikke ødelegger vår konkurranseevne.

       Gjennom en slik helhetlig og ansvarlig politikk bidrar vi til å sikre og skape arbeidsplasser.

       Budsjettet satser også på velferd. Jeg vil særlig trekke frem at Regjeringen har fått flertall for den største økningen i bevilgninger til psykiatrien noensinne. Få går i demonstrasjonstog, få stiller seg på barrikadene for psykiatrien. Men vi kan ikke la enkeltmenneskers skjebne gå upåaktet hen selv om den kollektive oppmerksomhet er liten.

       Budsjettet for 2004 er et budsjett for fornyelse. Offentlig sektor gjennomgås, slik at ressursene utnyttes bedre. Regjeringen får nå igjennom en reform av momssystemet. Momsreglene vil ikke lenger påvirke hvorvidt det lønner seg å kjøpe tjenester fra private, utføre dem i samarbeid kommuner imellom eller for kommunene å produsere tjenestene selv.

       Regjeringen får også flertall for en kraftig satsing på forskning. Vi gjennomfører reformer som vil bedre kvaliteten i undervisningen på alle nivåer, med særlig vekt på kvalitetsreformen i høyere utdanning.

       Norsk økonomi er nå preget av ny vekst og ny optimisme.

       Vi hører ikke lenger varsler om utflagging. Det produseres mer, og flere bedrifter har planer om nye investeringer.

       Etter at budsjettet ble presentert, peker ny informasjon i retning av å bekrefte og til dels forsterke disse positive tegnene.

       Den sterke veksten i det private forbruk har fortsatt. Fra 2. til 3. kvartal i år tyder tallene på en produksjonsøkning i industrien på rundt 2 %. Økningen skjer særlig i bedrifter som konkurrerer med utlandet. Økt eksport av tradisjonelle varer i oktober bekrefter bildet av at også konkurranseutsatt sektor nå opplever bedre tider.

       I budsjettet la vi til grunn at arbeidsmarkedet ville bedre seg i løpet av vinteren. Det er nå tegn til at økningen i arbeidsledigheten er i ferd med å stoppe opp. Sysselsettingen har tatt seg noe opp.

       En sak som har fått mye oppmerksomhet i Distrikts-Norge, er selvsagt omleggingen av den differensierte arbeidsgiveravgiften. Denne ordningen er det mest treffsikre og minst byråkratiske distriktspolitiske virkemidlet vi har. Derfor har Regjeringen prioritert å kjempe for dagens ordning. Da det ble klart at denne ikke kunne videreføres i sin nåværende form, intensiverte Regjeringen arbeidet med å komme frem til gode alternative løsninger og en myk overgang.

       Den 14. november bad jeg ESA om en utsettelse med å iverksette endringer til 1. juli 2004. Jeg har lagt vekt på at en søknad om utsettelse måtte avvente ESAs vedtak om overgangsordningen, slik at dette vedtaket kunne ligge i bunnen som en sikkerhet. En ny søknad kunne ellers gripe forstyrrende inn i ESAs behandling av den foreliggende notifikasjonen, altså notifikasjonen om tre års overgangsordning.

       I sitt svar den 21. november sier ESA at de ikke kan gi en forhåndsuttalelse om det endelige vedtaket, men gir uttrykk for at sjansen til å oppnå godkjenning er minimal.

       Dette er så langt ESA formelt kan gå i å avslå nå. Uten at det foreligger en godkjenning, mener jeg at det er uaktuelt å gjennomføre utsettelsen. Det vil være i strid med norsk lov og EØS-avtalen å gi slik støtte uten at den er forhåndsgodkjent av ESA. Det vil dessuten være uklokt å gi næringslivet i områdene falske forhåpninger. En negativ konklusjon vil føre til vedtak fra ESA om tilbakebetaling fra det enkelte foretak.

       En samlet komite ber videre Regjeringen utforme et forslag til regelverk som så langt som mulig viderefører gradert avgift for bransjer eller vesentlige deler av bransjer som ikke er i konkurranse med andre virksomheter i EØS-land. I den offentlige debatten har et slikt alternativ vært fremhevet, og tanken har vært at flere virksomheter da kan slippe den høyeste avgiften, altså normalavgiften for resten av landet. Regjeringen er innstilt på å søke notifisert en slik ordning som skiller mellom bransjer, eller deler av bransjer. Regjeringen tar derfor sikte på å legge frem et konkret forslag til notifikasjon og en vurdering av virkningene av et slikt avgiftsvedtak innen den fristen som Stortinget har satt.

       Selv om norsk økonomi nå preges av ny optimisme, kan vi ikke slå oss til ro med det. Vi må fortsatt holde fast ved en budsjettpolitikk som ikke bidrar til å øke presset mot rente og mot krone. Samtidig er det viktig at partene i arbeidslivet holder fast ved moderate lønnsoppgjør. Stadig høyere lønnsvekst enn hos konkurrentene vil gjøre at det blir for dyrt å produsere i Norge. Det vil sende norske arbeidsplasser ut av landet. Regjeringen legger derfor vekt på det inntektspolitiske samarbeidet.

       Det er bekymringsfullt at flere partier i denne sal tar til orde for en politikk som vil forverre vilkårene for norsk næringsliv.

       Sosialistisk Venstreparti ønsker både å øke skattene og bruke mer oljepenger. Ideologisk sett er jeg uenig i en slik politikk, fordi det vil redusere den enkeltes valgfrihet ved at mer av egen inntekt skal forvaltes over offentlige budsjetter. Dessuten sender det regningen for økte offentlige utgifter i dag til fremtidige generasjoner, ved at man spiser av pensjonsfondet, noe som Petroleumsfondet da i praksis fungerer som.

       En slik pengebruk er dessuten næringsfiendtlig, ved at den øker faren for at vi igjen får et særnorsk høyt rentenivå. Økte skatter vil gjøre det dyrere å skape arbeidsplasser i Norge. Når vi vet at økningen i ledigheten er kostnadsbestemt, er det merkelig at man kan få det for seg at det å øke kostnadene for bedriftene skal bedre situasjonen.

       Jeg er glad for at Arbeiderpartiet subsidiært vil stemme for tilnærmet uendret skattenivå neste år. På den måten får ikke Arbeiderpartiet igjennom sitt opprinnelige forslag om å øke skattene for bedriftene og lønnsmottakerne. I sitt alternative statsbudsjett la partiet opp til å bryte sitt eget valgløfte fra 2001, endog utstedt som et « verdipapir til velgerne ». Der het det at toppskatten skulle lønns- og prisjusteres. Arbeiderpartiet la opp til en videreføring av beløpsgrensene fra 2003 til 2004. Gjennom budsjettforliket får Arbeiderpartiet nå anledning til å oppfylle sitt valgløfte.

       Fremskrittspartiet har på sin side lagt opp til å bruke enda mer av fremtidens pensjoner enn noen andre i Stortinget. Partiet melder seg etter min oppfatning ut av den økonomiske virkeligheten hvis de tror at det ikke vil bidra til økte renter. Jeg har forstått det slik at Fremskrittspartiets formann er svært fornøyd med at han slipper å ta ansvar. Nå kan partilederen sitte i TV-debatter og « bruke pengene flere ganger », slik man - ifølge ham selv - kan gjøre i opposisjon. Det er tydelig at enkelte er fornøyd med ikke å ha innflytelse.

       Regjeringen - for sin del - tar ansvar. Vi tar ansvar for en politikk som har bidratt til å få ned rente og kronekurs, som reduserer skattene, og som bidrar til å sikre og skape arbeidsplasser. Vi tar ansvar for en politikk som gir økt økonomisk vekst, som får ledigheten til å bremse opp, og etter hvert gå ned. Vi tar ansvar for en politikk som prioriterer velferd, og som forbedrer innsatsen for dem som trenger det aller mest. Og vi tar ansvar for å fornye Norge, slik at vi er i stand til å møte morgendagens utfordringer - i en internasjonal, kunnskapsbasert økonomi.

       Så til hovedspørsmålet mitt. Finansministeren nærmest friskmeldte norsk økonomi i Aftenposten i dag. Det er bra dersom det er tilfellet. Det får vi håpe det er. Men vi står overfor store strukturomlegginger. I et av punktene i budsjettavtalen er nevnt bl.a. Årdal og Høyanger, de tunge, store industristedene. Finansministeren sa at Regjeringen tar ansvar også på dette området, og jeg vil spørre:

       Hvilket ansvar tar finansministeren for disse to industristedene? Flere andre vil antakeligvis kunne komme i en vanskelig situasjon. Hvilket verktøy vil finansministeren ta i bruk for at disse industristedene skal være liv laga også i framtiden?

Statsråd Per-Kristian Foss : For ordens skyld: Regjeringen lønnsjusterer innslagspunktet for toppskatten. Lønnsutviklingen er som kjent noe høyere enn prisutviklingen for tiden, for å si det forsiktig.

       Det er gledelig at Arbeiderpartiet tar dette til inntekt for seg selv, men dette er altså Regjeringens forslag, som de nå subsidiært stemmer for. Det er ikke mindre gledelig av den grunn. Vi er gjerne med på å oppfylle Arbeiderpartiets valgløfter - på dette området.

       Årdal og Høyanger er en del av budsjettavtalen, hvor vi erklærer at vi skal bidra med de virkemidler som er nødvendige, i tillegg til bedriftenes egen innsats. Men jeg må si, som jeg har sagt i offentlige debatter tidligere: Norsk Hydro har hovedansvaret for den omleggingen som de selv medvirker til. Det gir store konsekvenser i et lite lokalsamfunn. Nå har man god tid til å forberede seg, og jeg forventer at Hydro kommer opp med de tiltak som er nødvendige. Regjeringen vil da vurdere om det i tillegg til dette er nødvendig å bruke de eksisterende virkemidler, bl.a gjennom SND og på andre måter, for å sikre at industrisamfunnene får en god mulighet til å omstille seg - i pakt med det som har skjedd på andre steder med ensidig industri.

Siv Jensen (FrP) : Fremskrittspartiet forbruker ikke fremtidens pensjoner. Vi investerer i fremtidig verdiskaping, og det er noe ganske annet. Og jeg vil bare minne om at i Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett er den underliggende utgiftsveksten 12 milliarder kr lavere enn i Regjeringens opprinnelige budsjett.

       Mitt spørsmål gjelder skatt. I Finland gjennomfører man nå betydelige skatte- og avgiftsreduksjoner. Finske myndigheter gir uttrykk for at lettelsene på kort sikt vil gi et inntektstap, men på lang sikt vil de gi økte inntekter til den finske stat.

       I Norge har vi tilsvarende eksempler. Man kunne ha satt ned alkoholavgiftene og derved fått økte alkoholinntekter, noe vi så av den budsjettavtalen som ble inngått mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen i fjor, hvor lavere alkoholavgifter gav høyere inntekter. Tilsvarende kunne vi gjort med bilavgiftene. Der gjorde man det motsatte: Man satte opp firmabilbeskatningen, salget av nye biler stupte, og skatteinntektene avtok. Hvorfor i all verden er det ikke mulig å få Høyre i regjering til å endre på modellene, slik at skattetenkningen blir mer dynamisk enn den som nå er lagt til grunn?

Statsråd Per-Kristian Foss : Beregningsmodeller for virkningen av skatte- og avgiftsendringer gjennomføres ikke etter « synse »-metoden.

       De fleste kan vel ønske at endringer man gjennomfører, ikke har provenyvirkninger. Det er jo vanlig at Finansdepartementet presses mye på dette og får spørsmålet: Er det ikke lavere? At man liksom går til bransjeorganisasjoner - til vin- og brennevinshandleres foreninger, eller hva det heter for noe, eller til bilprodusenter og bilimportører - og legger deres tall til grunn, slik Fremskrittspartiet har gjort i sitt alternative budsjett, mener jeg hadde vært hyggelig. De ville jo selvfølgelig ønske å få det ned. Men jeg synes det på en måte er å melde seg litt ut av den seriøse verden.

       Det å ha en faglig debatt om priselastisiteten og etterspørselsvirkninger av dramatiske avgiftsreduksjoner er høyst berettiget. Dette har vært gjenstand for en offentlig utredning, bl.a på Fremskrittspartiets initiativ. Noe endring av modellen er nå til gjennomgang. Men det er altså ikke slik at vi går til dem som er selgere på området, og ber om å få deres tall. Det er litt andre faglige vurderinger som ligger til grunn for dette.

       Jeg registrerer at mange har henvist til den finske skatteomleggingen. Den er interessant. Men for ordens skyld bare nevner jeg at det for kapitalskattens vedkommende er en omlegging som skal gjennomføres med virkning fra 2005. Hele reformen er smurt med ca 5 milliarder kr i samlede skattelettelser. Jeg noterer med interesse at Arbeiderpartiet fremhever dette som positivt. Det er oppløftende - med sikte på neste år.

Øystein Djupedal (SV) : Et element som er interessant i den finske skatteomleggingen, er at man der nå skattlegger aksjeutbytte. Finland og Norge var de eneste landene som ikke hadde skatt på aksjeutbytte. Det vil nå bli slutt for Finlands vedkommende. Det betyr at Norge faktisk er det eneste skatteparadiset som er igjen, slik Aftenposten helt korrekt beskrev Norge som i dag.

       La meg bare ta ett poeng: For denne regjeringen står fremdeles - så vidt jeg forstår - Sem-erklæringen og målsettingen om skattelettelser fast. Og hvis jeg har forstått Sem-erklæringen riktig, mangler det ca 10 milliarder kr i skattelettelser. Mener virkelig Regjeringen at det er klokt å gå inn for skattelettelser av dette omfang, når man har så store utfordringer innenfor det som er fellesskapets ansvarsområde? Ta skole, som har vært et hovedtema gjennom mange valgkamper, der de aller fleste vil se at det er store mangler. Ta kommuneøkonomien, som nå riktignok får 2 milliarder kr mer gjennom forliket. Samtidig vil de fleste si at dette bare er å trå vannet, for det tilsvarer faktisk de tapte skatteinntektene som kommunene har.

       Hvordan er det mulig å prioritere skattelettelse i en situasjon der kommunene faktisk skriker etter mer offentlig innsats for å trygge velferden, og der arbeidsledigheten faktisk er høy? Den optimismen finansministeren nå snakker om, er det vanskelig å få øye på. Hvordan kan man i en slik situasjon mene at det er riktig å prioritere skattelettelse foran velferd? Det er mitt spørsmål.

Statsråd Per-Kristian Foss : Hvis man går med bind foran øynene, får man ikke øye på noe som helst - heller ikke optimismen. Men det er altså dokumentert gjennom undersøkelser av Statistisk sentralbyrå at flere bedriftsledere nå oppgir andre forventninger om neste år enn de gjorde tidligere, i mer positiv retning. NHOs undersøkelser blant deres medlemmer går i samme retning. Og - for å si det slik - uten at jeg tror hr. Djupedal får øynene opp for det heller: OECD har i dag gitt ut en rapport som sågar friskmelder norsk økonomi, som det heter i presseoverskriften, dog med en viss bekymring, for lønnsveksten neste år. Det er en bekymring jeg for øvrig deler.

       Den finske skattereformen skal jeg gjerne gå inn på. Den har det ved seg at den er fordelaktig for store aksjeutbytter, ikke så fordelaktig for småsparere i aksjemarkedet. Det har den vært kritisert for. Men det er interessante elementer å hente fra den reformen, ikke minst at den også gir en samlet skattelette, som jeg sa, i størrelsesorden 5 milliarder kr.

       Det er behov for å kombinere skattereform med skattelettelser. Det kan gjennomføres innenfor en modell, et samlet budsjett, som også ivaretar vesentlige velferdshensyn. Det har vi vist gjennom tre år.

Marit Arnstad (Sp) : Både Høyres finanspolitiske talsmanns innlegg i dag og finansministerens innlegg viser at en åpenbart er svært lettet over å slippe å snakke mer med Fremskrittspartiet i høst, og at en har inngått et forlik som gjør at en slipper å ha mer med Carl I Hagen og hans mannskap å gjøre. Samtidig forsøker en å tviholde på løftet om skattelette, som har blitt så liten etter hvert i dette forliket at den knapt er synlig i forhold til det som var Høyres løfter før valget i 2001. Det skaper noen interessante spørsmål om hva Høyre kommer til å gjøre framover, og hva Høyre vil velge neste gang.

       Nå har Høyre og Regjeringen ett år igjen på å oppfylle det løftet de har gitt velgerne om i overkant av 10 milliarder kr til i skattelette. Har Høyre og Regjeringen tenkt å prøve å oppfylle det løftet sammen med erkefienden Fremskrittspartiet, eller med Arbeiderpartiet, som har brukt de to siste årene på å argumentere mot skattelette? Eller kan vi allerede nå konkludere med at det skatteløftet har Høyre og Regjeringen lagt vekk?

Statsråd Per-Kristian Foss : Det er to interessante trekk i denne debatten om budsjettet og budsjettforliket. Det ene er at alle synes det er veldig leit at de ikke har fått lov til å være budsjettpartner med Regjeringen. Det er jo hyggelig at det er en kø av mulige fast følge-partnere - for å holde meg til terminologien. Det andre som er interessant, er at de fleste er så fornøyde med budsjettet for 2004 at de har lyst til å snakke mest om budsjettet for 2005. Det er i og for seg også hyggelig, men Regjeringen har ikke begynt på de drøftelsene ennå. Det er kanskje noe tidlig ut fra de økonomiske utsikter vi må legge til grunn for 2005.

       Men mandatet for den utredning som går under navnet Skauge-utvalget, var også Senterpartiet med på å utforme. Senterpartiet har altså sett det som et behov å gjennomføre en skattereform som reduserer forskjellen mellom marginalskattesats på kapital og på arbeidsinntekt, og for å gjøre noe med formuesskatten. Og hvis man skal gjøre noe med formuesskatten, må man gjøre noe annet enn å sitte og se på den. Da kan det bli noen realiteter av det. Det tror jeg er ganske viktig for en annen vesentlig senterpartiverdi, nemlig å beholde norsk kapital i virksomhet i Norge. Da er det viktig å gjøre noe med den diskriminerende formuesskatten.

Ranveig Frøiland (A) : I min alder er ein ikkje så oppteken av fast følgje lenger. Ein får halda seg til det stabile.

       Arbeidarpartiet har inngått ein avtale som sikrar meir pengar til kommunane, for å ta vare på skule og omsorg. Kommunalminister Erna Solberg seier at dette likar ho dårleg. Dei må omstilla seg, dei får nok pengar, seier ho. Arbeidarpartiet har vore med på å sikra at lova om mellombels tilsetjing ikkje skal tre i kraft no. Arbeidarpartiet har vore med på å sikra at ein ikkje skal gjera noko med avtalefesta pensjon, og heller ikkje med permisjonsreglementet. Kommunalminister Erna Solberg gjekk til frontalangrep på fagforeiningane, på LO-kartellet sin konferanse på Gol, les vi.

       Spørsmålet mitt til finansministeren er: Er finansministeren samd med den andre nestleiaren i Høgre i at dette budsjettforliket ikkje er bra, korkje for landet eller for folket, eller gleder han seg litt med representanten Lilletun i dag?

Statsråd Per-Kristian Foss : Jeg tillater meg litt spøkefullt å bemerke at etter alle disse invitter til fast følge har jeg iallfall registrert at partnerskapsloven må være bredt akseptert i Stortinget. (Munterhet i salen) Det gleder iallfall meg.

       Jeg er enig i absolutt det meste av det Erna Solberg har sagt - jeg skal ikke her avsløre hva uenigheten måtte bestå i - om at kommunene ikke må tolke det at de får mer penger, som en invitt til å slappe av når det gjelder behovet for å se om man rett og slett kan få mer igjen for pengene - altså effektivisering, rasjonalisering i kommunal virksomhet. Det var det hun sa, og ikke at hun likte det dårlig.

       Jeg håper heller ikke at det vil skje. Jeg tror ikke at det vil skje, for kommunene vil være under et stadig forventningspress, som gjør at fornuftige kommunepolitikere også ser behovet for bl.a å benytte den muligheten som nå ligger i endringene i momsreglene, nøytral moms, for å kunne se hva som er billigst - kjøpe tjenester sammen med andre kommuner, gjøre det i privat regi eller gjøre det på en effektiv måte i egen regi.

       I tillegg til at grensehandelen, som nå bare med Sverige sannsynligvis har kommet opp i omkring 9 milliarder kr og også er kraftig økende i forhold til Danmark, gjør at staten taper store avgiftsinntekter, går det også i stor grad ut over norske arbeidsplasser, i første rekke innen handelsnæringen, men også i en rekke norske produksjonsbedrifter. Når prisforskjellene mellom Norge og våre naboland stadig øker, vil problemene også øke. Det er derfor uforståelig at Regjeringen ikke ser at den etter hvert må gjøre noe med dette, men i stedet velger å stikke hodet i sanden og late som om problemet ikke eksisterer. Påstanden om at det vil bli for dyrt å gjøre noe, er det all grunn til å stille spørsmål ved.

       Det er en rekke eksempler på at det å sette ned avgifter gir økte inntekter til staten. Det er sannsynligvis også tilfellet når det gjelder engangsavgiften på bil. Nivået på bilavgiftene er et stort problem i Norge, ikke minst den voldsomme progresjonen gjør at det for svært mange mennesker ikke er behovet som styrer bilkjøpet. Særlig for familier med mange barn kan det være helt nødvendig å ha en større bil med både flere seter og romslig bagasjeplass. En slik bil vil veie mer enn en småbil og også ha en større motor. Progresjonen i engangsavgiften gjør at en slik bil blir altfor dyr for de fleste barnefamilier, og de må nøye seg med små, trange og mindre sikre biler som ikke dekker deres transportbehov.

       De høye nybilprisene gjør også at Norge har en av de eldste bilparkene i Europa. Gjennomsnittsalderen har passert 10,2 år og er stigende, og vi har mer enn 500.000 biler på norske veier som er 15 år eller eldre. Nyere biler er både « renere » og mer trafikksikre enn gamle. Det har i de siste årene vært en rivende utvikling når det gjelder passiv sikkerhet i bil, og det bør ikke være slik at norske bilister på grunn av høye avgifter må kjøre rundt i mer trafikkfarlige biler enn bilister i andre land. Derfor ønsker Fremskrittspartiet en gradvis nedtrapping av avgiftsnivået mot et europeisk gjennomsnittsnivå.

       Vi har en rekke avgifter i Norge som er altfor høye, er uheldige eller er urimelig innrettet. Pr. i dag er det dessverre bare Fremskrittspartiet som ønsker å gjøre noe med det. Tidligere var også Høyre bekymret over en del avgifter, men dessverre ble det høsten 2001 brått stille. Det må ha vært en stor skuffelse for de av Høyres velgere som faktisk trodde at Høyre mente det de skrev i budsjettinnstillingen høsten 2000, hvor Høyre faktisk foreslo å redusere alle alkoholavgiftene med 17,5 %, hvor de uttrykte betenkeligheter med den sterke progresjonen i engangsavgiften, ville harmonisere vektårsavgiften med EUs minstesatser, mente at de høye bensinprisene var et betydelig problem, og ville redusere dieselavgiften ned til svensk nivå, og som om ikke det var nok: faktisk foreslo å avvikle sjokoladeavgiften, avgiftene på alkoholfrie drikkevarer og avgiften på engangsemballasje for drikkevarer. Siden har Høyre stort sett gått inn for å prisjustere de avgiftene som de for tre år siden mente det var riktig å fjerne.

       Fremskrittspartiet blir ofte beskyldt for å vingle og for å skifte standpunkt, men vi mener faktisk det samme om disse sakene som vi gjorde for tre år siden. Høyre, derimot, kan vel neppe beskyldes for å ha holdt en stø kurs. At Fremskrittspartiet nå igjen er alene om å ville gjøre noe med det norske avgiftsnivået, er muligens bra for Fremskrittspartiet, men det er langt fra bra for landet.

       Til slutt vil jeg gi Regjeringen ros for én ting: at den nå endelig ser ut til å ha fått på plass en generell momskompensasjonsordning for kommunene som ser ut til å kunne fungere, slik at en helt nødvendig konkurransestimulering av alle kommunale tjenester kan komme i gang. Og vi ser fram til at en tilsvarende ordning også skal komme i gang for statlig virksomhet. Den er ikke mindre nødvendig der.

Kristin Halvorsen (SV) : Det er sagt at dette er et historisk budsjettforlik, fordi erkefiendene Arbeiderpartiet og Høyre har inngått budsjettforlik og blitt enige om et budsjett som er så akseptabelt for Arbeiderpartiet at de kan stemme subsidiært for det ved møteslutt i dag.

       I SV har vi prøvd å forholde oss til denne situasjonen saklig og ryddig. Vi ser at Arbeiderpartiet har endret budsjettet i riktig retning på en del vesentlige områder. Samtidig er det slik at det som står igjen når det gjelder økte egenandeler for en del utsatte grupper, er endringer fra i år til neste år som ikke SV kunne ha gått for. Det gjelder egenandeler f.eks for dem som vi klarte å få til et løft for i forbindelse med bostøtte etter at de fikk enorme strømregninger i våres, og det gjelder f.eks stønadsordninger for enslige forsørgere.

       Det er også slik at dette forliket inneholder kutt på en del vesentlige og viktige miljøområder som går motsatt vei av det som SV ville ha gått for. Men vi har ikke ropt og skreket og sagt at nå ser vi den nye storkoalisjonen i norsk politikk og tror at et ekteskap mellom Høyre og Arbeiderpartiet har kommet for å bli. Vi ser på dette som et hvileskjær, som å trå vannet i en stortingsperiode der Høyre har dominert budsjettet både første året og andre året, ikke i like stor grad dette tredje året, men som Sem-erklæringen kommer til å prege også det fjerde året. Det er altså et hvileskjær i et stort Høyre-prosjekt. Derfor har vi sagt at dette er sparkling i en situasjon der man trenger hammer og sag. Det er jo fristende noen ganger å sparkle dårlig treverk når en ser at det ser dårlig ut, mens det vi vet gjelder for framtiden, er å bruke litt kraftigere redskap og få ordnet det en gang for alle. Det holder en stund, men det er kortsiktig moro.

       Derfor trenger denne Regjeringen en helt annen politisk utfordring. Høyre-politikken trenger et klart alternativ, og den trenger noe annet enn en ny eventuell mindretallsregjering som kan baute seg fram fra uke til uke. Den trenger et fast flertall som kan ta noen store solidariske grep for fellesskapet, som kan vare en hel stortingsperiode.

       Man ruster ikke opp et kunnskapssamfunn etter innfallsmetoden og ved å endre et budsjett fra halvår til halvår. Man bekjemper ikke forskjeller i et av verdens rikeste land ved å øke egenandeler det ene halvåret og redusere noen av dem igjen det neste, og ved å gi ut gigantiske skatteletter det ene halvåret og legge seg litt på hvil det neste. Da må man drive en systematisk omfordelingspolitikk. Man slåss heller ikke mot arbeidsløsheten gjennom å kjøre en så uforutsigbar politikk overfor næringslivet at de ikke vet hva de skal forholde seg til. Denne rekken kunne jeg gjort mye, mye lengre.

       Det SV nå ser for seg som vår jobb i norsk politikk, er å mobilisere fram mot stortingsvalget i 2005 på den måten at vi gjerne vil oppnå flertall for vår politikk underveis, og med det meget klare mål at vi gjerne vil invitere folk flest til å være med på et politisk prosjekt som er større enn summen av endringen på de enkelte kapitler og poster i forbindelse med et statsbudsjett, som er et stort, solidarisk prosjekt, en dugnad for solidaritet og fellesskap.

       Det er én sak som kan stenge for en slik mobilisering. Det er hvis ja-siden i Arbeiderpartiet mener at EU-saken er den viktigste saken i vår tid, og at en ny omkamp om norsk EU-medlemskap haster mer enn alle andre saker og mer enn et nytt flertall i 2005. Det er ikke fordi SV ikke har respekt for at flertallet i Arbeiderpartiet har et annet EU-syn enn oss, men det er fordi vi ikke har noen tro på at man klarer å mobilisere fram mot et nytt, stort fellesskapsprosjekt hvis deler av en slik allianse, nemlig Arbeiderpartiet, skal stå arm i arm med høyresiden annenhver dag og argumentere for et norsk EU-medlemskap. I norsk politisk debatt har EU-kampen en klar høyre-/venstreakse. Vi skal ikke undervurdere hva slags motkrefter man står overfor dersom vi skulle klare å få til et romslig, frodig, solidarisk prosjekt fram mot neste stortingsvalg. Det vil være mange som ser sine egne interesser truet av det.

       Ved høstens valg gjorde SV sitt beste valg noensinne. Vi mobiliserer mange på grunn av verdier. Vi mobiliserer mange på grunn av et klart ønske om mer mål og mening i politikken. Mange sier at i en situasjon hvor markedet skifter så raskt og hvor internasjonal økonomi kan herje med arbeidsplasser fra dag til dag, kan vi ikke ha en politikk som også flyter for vær og vind. Da må man ha en politikk som sier: Vi ønsker å oppnå noen helt klare prosjekter og mål, og vi ønsker å styre etter dem, og det skal vare i fire år.

       La meg derfor komme med noen overskrifter om hva en slik politikk burde inneholde.

       For det første: Staten i Norge eier mye rundt omkring i mange bedrifter og viktige deler av norsk infrastruktur, men vi har i altfor liten grad mål og mening med hva man skal bruke det statlige eierskapet til. Et eksempel som omtales i finansinnstillingen, er situasjonen i Årdal og Høyanger. Staten eier 44 % i Norsk Hydro. Norsk Hydro mener at de ikke skal fortsette å investere i disse industrisamfunnene, fordi det ikke hører hjemme i deres framtidige strategi for selskapet - ikke fordi det er ulønnsomme investeringer, men fordi det ikke er som et ledd i deres strategi. I SV mener vi ikke at Stortinget kan opptre som styre i Norsk Hydro eller gripe direkte inn og gjøre om beslutninger som styret i Norsk Hydro fatter, men vi mener at staten som eier frasier seg den makt og myndighet som ligger i eierskapet, hvis man ikke er med og har en strategi for hvordan man ønsker å bruke det eierskapet, og har klare signaler overfor de styrene som da skal gjøre jobben på vegne av eierne. En slik politikk og en slik debatt må vi ha. Det er på den måten, i kompromisset mellom kapital og styring, at Norge er bygd. Det er dette kompromisset som vi selv også må tufte framtiden på.

       For det andre må næringslivet vite hva de skal forholde seg til av rammebetingelser. Det er veldig uforutsigbart når verkstedindustrien f.eks igjen opplever forslag til endringer i permitteringsloven i en situasjon hvor de mangler ordrer, og hvor de sliter med å holde på kompetansen, og man på grunn av endringer i permitteringsloven tvinges til å si opp folk istedenfor å kunne holde på den arbeidskraften i håp om at det vil komme bedre tider. Nå varsler finansministeren at han har håp om at bedre tider kommer. Da er det bakvendt at man skal tvinge bedrifter til å foreta slike disponeringer i forhold til sin arbeidskraft at man sender folk ut i arbeidsløshet, eventuelt tvinger folk til å flytte, og at bedriftene ikke er i stand til å ta nye ordrer. Det samme vil gjelde dersom det er store svingninger i andre rammebetingelser eller i pengepolitikken, som i fjor sommer tok kverken på en del industriarbeidsplasser.

       Det tredje punktet er det som dreier seg om kommuner og velferd. Her har kommunalminister Erna Solberg sluppet katta ut av sekken, for hun regner dette som et unntaksår for den privatisering og den konkurranseutsetting som Høyre mener er nødvendig i Kommune-Norge. Der må vi jo bestemme oss. På morgenen i dag lyste finansministeren mot meg på trappen min med: Fru Halvorsen, kom deg ut, bruk kredittkortet, kjøp, gå berserk i julehandelen, redd nasjonen! Ja vel, jeg er ikke så vanskelig å be, men det er vel ikke akkurat det som er den største og viktigste oppgaven i norsk politikk akkurat nå. Det er jo en større og viktigere oppgave å kunne holde de løftene som veldig mange kommer med overfor alle de ungene som har hverdagen sin i skolen, og de lærerne og de foreldrene som er opptatt av det. Og da må de satse på kommunene - ikke bare som et hvileskjær innimellom all Høyre-politikken - da må vi si at dette mener vi er viktig, fordi vi har slåss for fellesskapsløsninger, som alle, også de som egentlig har penger til å kjøpe seg noe annet, skal slutte opp om, og fordi det skal lyse sånn at vi virkelig ser hva vi satser på for framtiden.

       Det fjerde er det som dreier seg om samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Når denne regjeringen setter ned et utvalg som skal vurdere hvordan midlertidige ansettelser skal fungere for framtiden, og så i siste sving, i det øyeblikket dette utvalget er i ferd med å legge siste hånd på verket, sier at nei, vi har tenkt å endre det uansett, bare sitt der og diskuter, dere, men vi har bestemt oss, da tar man ikke partene i arbeidslivet på alvor.

       En viktig grunn til at Norge har vært en velferdsstat, er at man har klart dette samarbeidet mellom en aktiv stat og partene i arbeidslivet, og at folk har tatt ansvar sammen.

       Min liste er mye lengre enn dette. For eksempel tror vi på en renessanse for miljøpolitikken. Vi tror at veldig mye av det vi har behov for framover, er en annen innsats for ny fornybar energi og for å utnytte den elektrisiteten vi har, på en slik måte at folk ikke får gigantiske overraskelser når strømregningen kommer, og slik at vi kan skaffe industrien ny kraft. Fordeling, internasjonal politikk, hele skole- og utdanningssamfunnet på samme vis. Vi ønsker å invitere folk til å være med på å diskutere denne visjonen, diskutere det som kan være en ny politisk oppvåkning, som alternativet til en høyredominert regjering, ledet av Kristelig Folkeparti.

       SV gjev no uttrykk for at dei er bekymra for den aukande arbeidsløysa. Det synest eg er positivt, men eg stiller meg spørsmålet om ein kan ta dette på alvor. I dag vil SV auka bruken av oljepengar i god, gamal tradisjon, men i løpet av 1990-talet har dei stemt imot nesten alle prosjekt som har skaffa oss desse oljeinntektene.

       I det siste har fleire av representantane frå SV vore bekymra for kraftforedlande industri. Samtidig er SV det partiet som gjer mest for å hindra at denne industrien får tilgang på kraft, og i tillegg har dei ivra svært mykje for særnorske miljøavgifter. Det siste året har over 20.000 industriarbeidsplassar gått tapt. Mellom anna har det forsvunne 5.000 industriarbeidsplassar i offshorenæringa. Svaret frå SV på dette er å fjerna 1 milliard i investeringar til neste år. Då må det nesten vera lov å spørja: Er det slik at 5.000 er for få? Burde endå fleire ha gått utan jobb i dag?

Kristin Halvorsen (SV) : I SV har vi den evnen at vi ikke bare sier halleluja, men vi gjør det også. Vi mener at nettopp det å ha visjoner og klare mål for framtiden er en vesentlig drivkraft i politikken. Vi kan ikke bare drømme oss tilbake til de grepene som virket på femtitallet, når vi skal diskutere rammebetingelser for norsk næringsliv framover.

       Det er en veldig stor utfordring at den virksomheten som knyttes til offshore, har en viss forutsigbarhet når det gjelder omfanget. Akselsen vet like godt som jeg at det kan variere med 30 milliarder det ene året og 70 milliarder det andre året i investeringer. Det gir veldig stor uforutsigbarhet. Det betyr f.eks at et slikt sted som Stord har 1.000-2.000 faste arbeidsplasser det ene året, må leie inn arbeidskraft det andre året for å klare å ekspedere leveranser, og så ut i arbeidsløshet igjen. Vi mener at man skulle hatt mye større forutsigbarhet når det gjelder dette.

       Når det gjelder kraft: Ja, her mangler Arbeiderpartiet både økonomisk sans og vanlig folkevett. Det er altså ikke miljøbevegelsens seier i gasskraftsaken som har sørget for at gasskraftverk ikke bygges. Det er prisen. Vi tapte. Vi har mange forslag til mye rimeligere og mer bærekraftig energiutnyttelse enn de gasskraftverkene som nå har blitt et mantra for industrien. Bioenergi, f.eks., er bedre, billigere og har store volum.

Torbjørn Hansen (H) : Representanten Halvorsen har som vanlig gitt en underholdende vurdering av den politiske situasjon. Jeg er glad for at hun fant plass til omtale av problemene med arbeidsløshet i sitt innlegg. Sosialistisk Venstreparti vil løse problemene med ledighet ved å ansette flere folk til å løse ulike problemer innenfor offentlig sektor og bruke nesten 7 milliarder mer av oljeformuen til dette formål samt øke skattene kraftig.

       Da synes jeg det er på sin plass å spørre representanten Halvorsen om hun frykter hvilke konsekvenser det vil ha for privat sektor. For det er i privat sektor ledigheten har oppstått, og kravet fra næringslivet er nå at man viser moderasjon, og at man lar lettelsene i pengepolitikken virke også i 2004. SV har valgt å øke offentlige utgifter nesten 4 % til neste år. Da kan man nesten spørre om det er en bevisst strategi fra Sosialistisk Venstreparti å avvikle store deler av privat næringsliv.

       Til slutt vil jeg spørre om representanten Halvorsen mener det er sosialt ansvarlig å kutte kontantstøtten med 3.657 kr pr. måned for tusenvis av barnefamilier med én måneds varsel?

Kristin Halvorsen (SV) : Det SV foreslår for statsbudsjettet i 2004, er å bruke 2,3 milliarder kr mer enn det Regjeringen foreslår, for å sette i gang virksomhet når det gjelder både oppussing av skolebygg, opprustning av infrastruktur, f.eks rassikring, osv. Det mener vi er en langt mer ansvarlig politikk for å få folk i jobb, enn det Høyre har lagt fram. Vi står ved hver eneste arbeidsplass vi foreslår i offentlig sektor. Vi står ved at vi foreslår at vi skal ansette arbeidsløse lærere istedenfor å la dem gå arbeidsløse i en situasjon hvor man trenger den arbeidskraften, og hvor mange lærerværelser står på randen av forgubbing, for å si det rett ut.

       Men vi vedstår oss også det vi foreslår i privat sektor. Det er private bedrifter som driver rassikring. Det er private bedrifter som pusser opp skolene. Det er nettopp de delene av privat næringsliv som i dag har problemer fordi de mangler oppdrag. Det er den kapasiteten vi kan utnytte for helt nødvendige samfunnsoppgaver, som vi løser nå som vi har hender til å utføre dem og penger til å betale dem for å gjøre jobben.

Gjermund Hagesæter (FrP) : SV skryter av miljøprofilen sin. Dei skryter også av at partiet går inn for særnorske miljøkrav. Og dei verkar ikkje spesielt opptekne av at dette vil medføre utflagging av norske bedrifter og dermed auka arbeidsløyse.

       Når det derimot gjeld miljøforslag som ikkje vil ha desse skadeverknadene, er dei mindre observante, og dei er mindre velvillige til å støtte. Der har nemleg Framstegspartiet eit forslag som går ut på at ein skal ha avgiftsincentiv for svovelfritt drivstoff. Dette er drivstoff som allereie i dag blir produsert i Noreg, men det blir så eksportert til land som allereie har innført avgiftsincentiv, og som ønskjer denne typen drivstoff.

       Eg vil stille dette spørsmålet til Kristin Halvorsen: Kvifor kan ikkje SV støtte dette, vere med på å leggje til rette for at miljødrivstoff skal vere tilgjengeleg også i Noreg?

Kristin Halvorsen (SV) : Det er en utrolig kortsiktighet og mangel på forståelse i Fremskrittspartiet med hensyn til hvor lønnsomt det er å satse på en skikkelig miljøpolitikk. Norsk industri har i veldig mange sammenhenger klart å finne lønnsomme, gode miljøløsninger og er helt i forkant i verdensmålestokk på mange områder. Det er fordi man har klart å finne den miksen mellom krav til omlegging og utslipp som har gjort at bedrifter har lagt seg i selen for å produsere stadig mer miljøvennlig. De har i veldig stor grad lyktes. Det er bare å se seg rundt på veldig mange industriområder, se hvordan miljøet der ser ut i dag, i forhold til hvordan det gjorde tidligere. Det er derfor en komplett misforståelse at den industripolitikk som Fremskrittspartiet forskriver, er mer lønnsom og bedre, når de mener at norsk industri kan konkurrere med en tut og kjør-politikk - og ikke bry deg om det som måtte være av utslipp - etter u-landsstandard. Det er helt håpløst! Tvert imot, det er lønnsomt å gjøre det motsatte.

       Når det gjelder denne svovelen i drivstoff, er vi enige i intensjonen, men representanten må ha meg unnskyldt for at jeg ikke kan alle underpunktene på dette. Det som SV og Fremskrittspartiet er uenige om når det gjelder dette, er jo Fremskrittspartiets ønske om at bensinen skal være billigst mulig generelt sett. Vi ser gjerne på innretningen med hensyn til hvordan dette gjøres.

       Regjeringen har nå levert, og alle nyter godt av hele 4,5 % rentereduksjon og en svekket kronekurs, med stor betydning for familieøkonomi, kommuner og næringsliv. I tillegg til dette har også Regjeringen allerede levert 20 milliarder kr i lettelser, da mest til næringslivet.

       Sosialistisk Venstreparti er preget av ja takk, begge deler i sin økonomiske politikk og har derfor i alle år hatt vanskelig for å ta medansvar på økonomiske områder. De ønsker mer skatt til næringslivet i år - 4 milliarder kr - og mer bruk av oljepenger. Hele 6,8 milliarder kr ønsker de å bruke, men uten å øke produksjonen. Er dette den medisin Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for for å få en bedre sysselsetting i Norge?

Kristin Halvorsen (SV) : En liten gladmelding om svovelfri bensin først, for finansministeren kunne opplyse da jeg var i ferd med å sette meg, at dette vil komme som et krav fra 2005 og uansett bli innført. Det er jo gode nyheter for både Fremskrittspartiet og SV.

       Så til det som dreier seg om rammebetingelsene for næringslivet: Hvor i all verden har Kristelig Folkeparti fått det fra, at SV driver og øker skattene for næringslivet? Ikke fra vårt alternative budsjett! Vi gir skattelette til næringslivet i vårt alternative budsjett. De viktigste to elementene i den skatteletten er for det første at vi reduserer arbeidsgiveravgiften. Det mener jeg er en riktig vei å gå. Det andre er at vi endrer avskrivingssatsene på investeringer i industrien, fordi vi mener det vil være riktig i dagens situasjon å gi bidrag til mer fornyelse i norsk industri. Og så endrer vi noen av skattene i næringslivet, men i sum går det altså i pluss.

       Her er det mye interessant som Kristelig Folkeparti kunne lære meget av.

Marit Arnstad (Sp) : SVs leder hadde en kraftsalve om kommunal og lokal velferd i forhold til den oppmuntringen folk har fått i dag om å låne penger for å handle til jul. Det er en kraftsalve jeg er hjertens enig i! Det virker ganske meningsløst at det her skal stå i avisen at en oppfordrer folk til å låne penger for å julehandle og øke det private forbruket. Og samtidig skal en si at det er et unntakstilfelle at en i det hele tatt får bedre økonomi i kommunene for å ansette flere hjelpepleiere, eller omsorgspersoner for barna våre i grunnskolen eller i SFO. Det er merkverdig!

       Men jeg er opptatt av kommuneøkonomien. Det regner jeg med at også SV er. Senterpartiet har prøvd å gå igjennom det vi nå ser med hensyn til kommuneøkonomien i forhold til barnehageforliket. Så langt vi kan se, er ikke barnehagereformen i realiteten fullfinansiert gjennom det kommuneøkonomiske opplegget man nå legger opp til. Det er ikke mulig å få det til å gå i hop med den skattesvikten man har, og med den øremerkingen man har på andre områder, bl.a til psykiatri. Derfor er det en utfordring til SV å ta det alvorlig, ikke bare si at kommunene antakelig har fått det de trenger, men ta det alvorlig. Skal vi oppfylle barnehageforliket, blir vi allerede i revidert nasjonalbudsjett nødt til å ta et større løft enn det som er tatt i høstens budsjett.

Kristin Halvorsen (SV) : Vi i SV er enige med Senterpartiet i at det som hadde vært viktig for kommunene, ikke bare var at man reddet 2 milliarder kr i forbindelse med dette årets budsjett. Det har jo gjort kuttejobben rundt i kommunene litt lettere enn den var, men det betyr altså ikke at vi kan sitte og tenke: Hva skal vi satse på neste år? Det betyr bare at vi kan si: Å, vi kan kutte litt mindre enn vi trodde, på helt nødvendige ting som befolkningen etterspør.

       Barnehageavtalen er vår baby. Den skal vi vokte, og den skal vi sørge for blir gjennomført til siste detalj. Hvis Senterpartiet har regnet og funnet andre regnestykker enn oss når det gjelder barnehageavtalen, så ser vi gjerne på det. Vi følger gjerne opp i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, fordi barnehageavtalen og barnehagereformen er et av de store løftene man til tross for en Høyre-dominert regjering har klart å få til i denne stortingsperioden. Billigere barnehager til alle barn som trenger det, er en veldig viktig reform SV har slåss for i 25 år, og mange barn har dessverre blitt voksne på den tiden. Nå skal vi ikke ha flere konfirmanter før dette er på plass!

       Elles er eg glad for at både representanten Akselsen og representanten Halvorsen er innstilte på å bruke meir halleluja. Eg håper jo det av og til skal gje seg utslag i forhold til den måten ein beskriv Regjeringa sin politikk på, som eg synest ein er nokså unyansert på.

       Det er godt å kunne slå fast at hovudprioriteringane til Regjeringa i statsbudsjettet vert førde vidare med forliket som no er i hamn. I Regjeringa sitt framlegg til statsbudsjett låg det inne ei brei satsing på å skape og å sikre arbeidsplassar, og kampen mot arbeidsløysa vert ytterlegare styrkt. Det låg inne ei kraftig satsing på kommunane, og det vert meir utover det til kommunane. Det låg inne ei sterk satsing på høgare utdanning, og det vert meir både til skulebygg og til timar. Det låg inne ei tung satsing på helse, m.a. på psykiatri, og det vert endå meir til helse.

       Kampen mot fattigdom i Noreg og i fattige land vert førd vidare og forsterka i neste års budsjett. Gjennom handlingsplanen mot fattigdom skal nær ein milliard kr gå til målretta tiltak for å løfte fattige og rusmiddelmisbrukarar i vårt eige land ut av uføret. Slik kan vi få bukt med fattigdomen som - trass i breie velferdstenester og langvarig arbeid for utjamning - framleis finst. Det er ei skam at vi har så mange fattige barn i Noreg, sa tidlegare statsminister Oddvar Nordli på TV for nokre år sidan. Det er eit synspunkt som Kristeleg Folkeparti og den sitjande regjeringa deler og tek konsekvensen av.

       Vi har fått eit godt budsjett for landet. Arbeidarpartiet skal òg ha æra for at dei var villige til å strekkje seg langt og til å setje ein strek over halvparten av sine krav. Kutt i kontantstøtte og friskular, slik Arbeidarpartiet hadde skissert i sitt alternative budsjett, er sjølvsagt ikkje aktuell politikk for Kristeleg Folkeparti. Like uaktuelt er det å skulle vere med på å svekkje ordninga med skattefrådrag for gåver til frivillige organisasjonar.

       Dette er viktige ideologiske saker for familiepartiet Kristeleg Folkeparti, saker som er tett knytte til vårt kristne verdigrunnlag og vårt menneskesyn. Difor er desse kuttforslaga uakseptable for Kristeleg Folkeparti. Men då Arbeidarpartiet var villig til å leggje dette til side og rette blikket mot dei områda vi står saman om, låg det til rette for eit fornuftig forlik. Det skal altså Arbeidarpartiet ha ros for.

       Det som få har sagt noko om her i dag, og som eg har lyst til å ta med noko om, er det gledelege i at bistanden til fattige land og utviklingsarbeidet vert auka med over 600 mill. kr, og er oppe i 0,94 % av BNI. Dette er i tråd med planen om å nå eit bistandsnivå på 1 % av BNI.

       Særleg viktig er det at bistanden til utdanning får eit kraftig lyft. Utdanning er jobb nr. 1 for å skape utvikling. Ingen andre investeringar gjev meir tilbake i kampen mot fattigdom enn nettopp utdanning. 123 millionar barn i verda står utan grunnutdanning, og fleirtalet av desse er jenter. Budsjettet legg opp til å auke satsinga på utdanning med om lag 200 mill. kr, og siktemålet er at utdanningsbistanden skal verte dobla frå 2003 til 2005.

       Vi skal òg merke oss at bistandsbudsjettet tek på alvor at det er ein nær samanheng mellom miljøspørsmål og fattigdom. Som eit ledd i oppfølginga av Johannesburg-konferansen vil det over ein treårsperiode verte løyvt 375 mill. kr ekstra til arbeid med vatn, energi, landbruk og biologisk mangfald over bistandsbudsjettet. Vidare skal miljøforvaltinga i Noreg sine samarbeidsland styrkast. I kampen for ei berekraftig utvikling er det òg gledeleg at Regjeringa har lagt fram handlingsplanen for Nasjonal Agenda 21.

       Det har vore ein del snakk om glede, og det har vore ein del snakk om mi glede. Det er heilt sant at gleda var til stades, både for ryddigheita og for at eg synest budsjettet vart godt. Men det er eitt punkt som Arbeidarpartiet ikkje har sagt noko særleg om når dei har synt til mi glede, og heller ikkje når det gjeld andres glede. Det har eg lyst til å ta med til slutt, for det er gleda over at ei god regjering får lov til å halde fram med arbeidet sitt. Det vil eg takke Arbeidarpartiet for.

       Men i Kristeleg Folkeparti er det jo ikkje berre Lilletun som lèt munnen springe over med det hjartet er fullt av. I avisa GD i går skriv fylkesleiaren for Kristeleg Folkeparti i Oppland at Kristeleg Folkeparti sine hjartesaker har fått eit lyft i budsjettforliket som nylig vart inngått. Men samstundes tek ein opp spørsmålet om Sem-erklæringa og meiner at i den situasjonen vi er i no, bør skatteløftet i Sem-erklæringa takast opp til revidering. Er Kristeleg Folkeparti sin parlamentariske leiar einig med fylkesleiaren sin i det?

Jon Lilletun (KrF) : Nokre hjartesaker er styrkte, nokre hjartesaker har ein klart å halde på, slik at dei ikkje vert utsette for kutt. Eg tykkjer at finanspolitisk talsmann frå Høgre, Jan Tore Sanner, hadde eit glimrande innlegg her i dag, der han på ein god måte skisserte dei politiske skiljelinene. Eg skulle kanskje ønskt at både Arbeidarpartiet, SV og andre parti erkjende meir at den tunge børa som ein har bore med stramme budsjett - det å måtte seie nei til mange ting - faktisk gjev resultat. Det synest eg òg kunne kome med. Vi prøver faktisk å ha ein heilskap og å snakke om dei positive tinga.

       Så når det gjeld skattelette: Det er opplagt at det var usemje mellom regjeringspartia om dette før vi gjekk inn i Sem-forhandlingane. Når vi har forhandla fram eit grunnlag, seier vi sjølvsagt at vi står ved det grunnlaget. Vi arbeider for at mest mogleg av det grunnlaget skal gjennomførast. Men ut frå den økonomiske situasjonen som har vore, er det ei større utfordring no enn det var den dagen ein inngjekk forliket.

Siv Jensen (FrP) : Det er direkte fornøyelig å se representanten Lilletun så lykkelig som han er nå om dagen. Det er lenge siden sist. Dette kan vi andre bare glede oss over. Den lykken oppstod selvfølgelig på grunn av det gryende kjærlighetsforholdet som nå oppstår mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Her pågår det altså en het flørt, og det skjer mens Høyre sitter i den samme regjeringen og ser på.

       På kort sikt innebærer selvfølgelig dette at man fortsatt kan ha en samarbeidsregjering, men på lang sikt er dette et signal om at Kristelig Folkeparti forbereder seg på - hva skal en si - å tuppe Høyre ut av regjeringskontorene for å kunne invitere Arbeiderpartiet inn. I en tidligere replikkveksling snakket Jon Lilletun om samlivskursene som man nå hadde reddet. Betyr det at det egentlig er Kristelig Folkepartis representanter som burde gå på disse samlivskursene, for å lære seg til å være trofast hos den ene partneren man har valgt, fremfor på en måte å drive den form for bigami som vi nå er vitne til i Kristelig Folkeparti?

Jon Lilletun (KrF) : Ja, det er kjekt at det at eg er lukkeleg, òg kan smitte over på andre. Eg synest faktisk representanten Jensen var riktig godvillig i replikken sin her no. Det er jo bra.

       Men her er det ingen som har svikta nokon. Det er regjeringspartia som felles har gått inn i eit forlik, på same måten som vi var i eit forlik med Framstegspartiet i fjor. Eg trur vel at vi alle er slik skapte at vi treng samlivskurs. Difor er eg veldig lei meg for at Framstegspartiet ikkje stør det.

       Det er ei interessant utsegn i dag som eg må utfordre tilbake på, slik at Siv Jensen kan kommentere det seinare i dag. Ho sa nemleg i sin tale, som ein kommentar til dette med Hagen sin dobbelte rekneskap:

       « Det er ikke slik at ethvert utspill fra Fremskrittspartiet er et planlagt løftebrudd. »

       Det er nøyaktig sitert, og eg trur det òg vil stå i protokollen.

       Eg håper at vi kan treffast på samlivskurs, representanten Jensen og eg.

       Jeg vil spørre Jon Lilletun: Er det slik at den virkelighetsbeskrivelsen som regjeringspartiene og deres forlikspartner har seg imellom av situasjonen, er det som er den virkelige sannheten om fattigdommen i Norge, eller er det den virkeligheten som de som må gå på Frelsesarmeen, faktisk opplever og forteller om? Når har Kristelig Folkeparti tenkt å legge bredsiden sin til for denne saken?

Jon Lilletun (KrF) : No er det ikkje slik at heile den gruppa som representanten Andersen snakka om når det gjeld t.d. bustøtteordninga, var folk som var av dei fattigaste. Det er ikkje slik at dei generelle velferdsordningane våre har hjelpt til slik at dei ikkje har vorte fattige. Det er det som er heile utfordringa. I staden for berre å hamre, å hamre, slik ein idealist som representanten Andersen er, gjer, kunne vi kanskje møtast til ein diskusjon om korleis vi klarer å målrette ein del ordningar slik at dei vil rette opp igjen det dei generelle ordningane ikkje har klart å ta fatt i. Eg er overbevist om at før vi klarer å kombinere generelle ordningar med meir målretting av ein del ordningar, vil òg talet på fattige kome til å stige framleis.

       Eg trur på Frelsesarmeen sine skildringar. Eg trur på dei som fortel om verkelegheita der ute. Men eg er overbevist om at berre generelle ordningar ikkje vil hjelpe, og difor må vi òg ha vilje til å målrette.

Eli Sollied Øveraas (Sp) : Først vil eg få seie at det var ein fornøyelse å registrere representanten Lilletun si udelte glede og begeistring over budsjettforliket med Arbeidarpartiet. Sjølv om det er mange i Kristeleg Folkeparti som har hevda at Senterpartiet ikkje evnar å gle seg over norsk politikk for tida, så vil eg gi uttrykk for at eg var tilfreds med den retninga budsjettforliket tok.

       Men Sem-erklæringa står fast: Det vert teke opp att fleire gonger under debatten i dag, og det betyr ytterlegare skattelette på rundt 10 milliardar kr. Sjølv etter forliket er det fleire kommunar som gir uttrykk for bekymring i forhold til nedlegging på områda barnehage, eldreomsorg og skule, og eg vil formidle vidare - ikkje på vegner av Senterpartiet, men på vegner av fleire ordførarar - den bekymringa som rår i kommunane. Romsdals Budstikke skriv at ein flyttar for å spare. Det gjeld eldre som flyttar tre gonger i løpet av eit år. Er det dette ein meiner med rasjonalisering i Kommune-Noreg? Mi utfordring til representanten Lilletun er: Kva prioriterer Kristeleg Folkeparti, betre eldreomsorg eller ytterlegare skattelette?

Jon Lilletun (KrF) : Fyrst eit kort svar til representanten Karin Andersen: Eg snakkar om generelle ordningar generelt. Når det gjeld bustøtta, sa eg at det ikkje berre var dei fattigaste som fekk del i bustøtta, og det står eg fast ved.

       Så til representanten Eli Sollied Øveraas: Eit utval i Kristeleg Folkeparti gjekk gjennom kommunane sin situasjon, og dei føreslo tre tiltak. Det eine var styrkte økonomiske rammer over ein del år for å rette opp det mishøvet som hadde vorte skapt gjennom mange år. Det andre var større fridom for kommunane, og det tredje var at ein òg måtte gjennomføre strukturendringar og rasjonalisering i kommunane.

       Det er no slik at vi har betra økonomien, og eg meiner det òg må skje framover. Vi la fram den største fridomspakka som har vore lagd fram for kommunane, som òg Senterpartiet stemde mot delar av. Og det tredje er, som sagt, at det må gå føre seg ei kontinuerleg fornying og strukturering i kommunane for at kvar enkelt krone skal nå lengst mogleg fram til den enkelte som bur i kommunen. (Presidenten klubbar.)

       Eg høyrer presidenten klubbar, og det respekterer eg sjølvsagt. Men no var det slik at eg skulle svare på to ting på ein gong her, og det klarte eg nesten på eit minutt.

       Takk, president.

       Ranveig Frøiland (A) : Lilletun ropar ut at vi har ei god regjering. Vel, det er veljarane som skal avgjera det. Det ser ikkje ut for at så mange, iallfall, er einige med Lilletun. Men det tek vi sjølvsagt seinare i ei sak for seg.

       Det har vore vanskeleg, seier representanten Lilletun, med desse stramme budsjetta å løyva til det som ein ønskjer å løyva til. Altså stramme budsjett: Når ein har prioritert skattelette, så vert det sjølvsagt mindre til andre ting. Det er jo ei prioritering som Lilletun har vore med på ved å gje skattelette til dei som er dei rikaste, så han kan ikkje fråskriva seg det.

       Så seier Lilletun at Sem-erklæringa, med ytterlegare skattelette, vert ei større utfordring. Vil det seia at vi no venteleg ikkje får desse store skattelettane til neste år, men at ein vil prioritera velferd og priotera dei som er fattige og treng mest?

Jon Lilletun (KrF) : No har det vel med omsyn til oppslutning vore stunder i historia der representanten Frøiland og eg har synst at veljarane ikkje har dømt våre regjeringar i forhold til kor gode dei har vore. Men det har vi to år på oss til å rette opp, og det håper vi at vi skal klare.

       I høve til det eg sa om at det hadde vore ganske tøft å køyre så stramme budsjett, så står eg sjølvsagt ved det.

       No er det jo slik at det aller meste av skatteletten er gått til næringslivet. Vi veit at i det alternative budsjettet som Arbeidarpartiet la fram no, beheldt òg Arbeidarpartiet faktisk 15 av dei millionane som Regjeringa har gjeve i skattelette til næringslivet. Difor vert det ganske holt når ein seier at denne skatteletten har gått til dei rikaste. Nei, han har gått til næringslivet, slik at det skal kunne både sikre og lage nye arbeidsplassar.

       I høve til det å prøve å skaffe forståing for kor tøft det er å prioritere samtidig som ein skal gje tilstrekkeleg gode rammevilkår, må eg seie at eg synest det er eit felles ansvar for oss her på Stortinget. Arbeidarpartiet skal ha ros for at dei har vore villige til å halde ramma. Eg skal stoppe her. Men vi har eit felles ansvar for å vere folkeopplysarar om at det er ein samanheng, og at vi har ein samla totalitet å halde oss til.

       La meg svare ved først å fastslå at helsereformen så langt på mange måter har vært en suksess. Først og fremst fordi ventetiden på nødvendig sykehusbehandling allerede er betydelig redusert for de fleste pasientgrupper. Jeg mener at man også allerede nå kan fastslå at helsereformen på sikt vil gi oss mer helse for hver bevilget sykehuskrone. Men denne type effektiviseringsgevinster vil det ta tid å hente ut.

       Problemet med Regjeringens forslag til statsbudsjett var at helseforetakene ble stilt overfor økonomiske rammer som ikke ville gi nødvendig tid til omstilling. De økonomiske rammene var for små, og kravet til når driften måtte være i balanse, var urealistisk.

       Dette førte da også til at de regionale helseforetakene raskt var ute og gjorde det klart at dersom Regjeringens forslag ble stående, ville konsekvensene bli store. En rekke forslag til nødvendige strukturendringer ble lansert.

       Slike økonomisk motiverte strukturendringer vil sette hele helsereformen i fare. Folk vil ikke forstå at viktige tilbud skal legges ned fordi kravet til en drift i balanse stilles for strengt. Dette fikk vi også tydelige eksempler på. I Arendal gikk 15.000 i fakkeltog for å slå ring om akuttberedskapen ved det lokale sykehuset.

       I Arbeiderpartiets alternative forslag til statsbudsjett har vi derfor foreslått å øke bevilgningene til sykehusene med 1 milliard kr, samtidig som vi foreslår å skyve på kravet om en drift i balanse med ett år.

       I budsjettforliket har vi fått gjennomslag for en økning av bevilgningene med en halv milliard kr, og fullt gjennomslag for å skyve balansekravet med ett år. Dette vil gi helseforetakene større rom for fornuftig omstilling, og det har redusert behovet for omlegginger som kun baserer seg på økonomiske forhold. Dette er svært viktig.

       På ett viktig område er det imidlertid god grunn til å rose Regjeringens budsjettforslag. Det gjelder den foreslåtte endringen i fordelingen mellom basisbevilgning og bevilgning til innsatsstyrt finansiering - det som ofte forkortes med ISF - i sykehusøkonomien.

       I dag er det slik at 40 % av økonomien tildeles sykehusene som basisbevilgning, og 60 % som ISF. Regjeringen foreslår nå at 60 % skal gis som basisbevilgning, og 40 % som ISF. Arbeiderpartiet gir dette forslaget sin fulle støtte, og det har vært viktig for oss å sikre dette forslaget gjennom å inngå budsjettforlik med Regjeringen.

       En for stor andel ISF-finansiering fører etter vår mening til at viktige pasientgrupper ikke gis tilstrekkelig oppmerksomhet. Det gjelder særlig pasienter med sammensatte lidelser, med kroniske sykdommer, og det gjelder også pasienter i psykiatrien. Disse pasientene gir med dagens system ikke tilstrekkelige inntekter, og sykehusene tvinges til å velge pasienter med andre, mer enkle diagnoser, framfor disse gruppene for å sikre sine inntekter.

       Regjeringen og ikke minst helseministeren fortjener stor ros for å ha tatt det tøffe valget de har tatt på dette området.

Heidi Larssen (H) : Kommentarene i forbindelse med forliket om statsbudsjettet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene viser at dette er blitt godt mottatt av både fagfolk, næringsliv og media. Det er omtalt som en seier for ansvarligheten og bra for landets økonomi.

       Nettopp det å sikre flertall for en ansvarlig økonomisk politikk som gjør at det grunnlaget som er lagt for vekst og økt sysselsetting, ikke forringes, har vært viktig for Høyre. Dette budsjettet skal bidra til å sikre og skape arbeidsplasser, bl.a gjennom fortsatt lav rente og en konkurransedyktig kronekurs. Grunnlaget for bedre tider er lagt. Vi ser konturene av en gryende optimisme, og dette har vi ikke råd til å skusle bort.

       Fremskrittspartiet vet ikke helt hvordan de skal ta dette budsjettforliket. Forurettet har de vært hele tiden, men ellers varierer reaksjonene fra dag til dag og fra person til person. I dag sier Alvheim til Dagens Næringsliv at han ikke hadde trodd at Høyre og Arbeiderpartiet kunne komme frem til enighet. Fremskrittspartiet hadde altså håpet på brudd, slik at spillet kunne gå videre og da med dem i hovedrollen. Der tok de altså feil. Siv Jensen sa i debatten tidligere i dag at hun ikke hadde trodd at Fremskrittspartiet og regjeringspartiene ville ha klart å komme frem til enighet. Det fikk hun ikke testet ut. De valgte selv å sette seg utenfor. Fremskrittspartiet valgte selv å ikke få innflytelse på neste års statsbudsjett. Heldigvis er det andre som ønsker det. For det er ikke slik som Fremskrittspartiet sier i merknadene, at regjeringspartiene fortsetter sin vingling for å oppnå det alt overordnede, nemlig å sikre fortsatt regjeringsdeltakelse.

       Dette er galt. Ikke vingler vi, og regjeringsdeltakelse er intet mål, men et middel. For i motsetning til Fremskrittspartiet har Høyre innflytelse på politikken, på budsjettet, gjennom regjeringsdeltakelse og ikke minst gjennom samarbeid med andre partier. Vi er mer opptatt av hva vi samarbeider om, enn med hvem. Jeg er enig med Siv Jensen i at det er innholdet som betyr noe. Stiller man seg utenfor, har man ingen innflytelse, og det er altså Fremskrittspartiets skjebne denne gangen. Hagens replikk til Stoltenberg tidligere i dag kunne tyde på at Fremskrittspartiet ikke ville ha innflytelse heller. En av grunnene kan jo være at da kan man ikke bruke de samme pengene mange ganger.

       Men heller ikke Sosialistisk Venstreparti vet helt hvordan de skal karakterisere det budsjettet som nå blir vedtatt. Her svinger kommentarene ikke bare fra dag til dag, men fra time til time. I merknadene til budsjettet påstår Sosialistisk Venstreparti at det budsjettet vi nå vedtar, har Høyre-stempel, samtidig som de to avsnitt lenger nede sier at mangelen på politisk retning er påfallende. Sosialistisk Venstreparti kan da ikke mene at et budsjett med Høyre-stempel ikke har retning. Men i tilfelle Sosialistisk Venstreparti ikke har fått det med seg, kan jeg fortelle dem litt om hvilken retning det er:

       Regjeringen ønsker et sterkt og konkurransedyktig næringsliv, da det er en forutsetning for satsing på skole, helse og sysselsetting. Da må vi ha et stramt budsjett hvor det ikke brukes mer oljepenger, fordi det sikrer lav rente og konkurransedyktig kronekurs, slik at den gryende optimismen i norsk næringsliv som vi nå er vitne til, forsterkes og grunnlaget legges for økt sysselsetting.

       Så er det noen som hevder at vi med dette forliket har forlatt Sem-erklæringens mål om skattelette. Til glede for de fleste skattytere i dette land kan jeg opplyse om at det har vi ikke. Det er riktignok ikke de store lettelsene neste år, bare en liten. Men Arbeiderpartiets forslag til skattesjokk for enkeltpersoner og bedrifter på rundt 5 milliarder kr er avverget. Og retningen er grei. På to år har vi fått skatte- og avgiftslettelser på rundt 20 milliarder kr.

       Til slutt håper jeg også at Sosialistisk Venstreparti har fått med seg at Regjeringen ønsker å bidra til fornyelse, gjennom satsing på skole, forskning og innovasjon. Budsjettforliket om økt satsing på skole er en god Høyre-sak, og det er en riktig retning med flere skoletimer i grunnskolen.

Marit Arnstad (Sp) : Det var nok på en måte godt for alle at det gikk som det gikk i høstens budsjett. Så slipper Arbeiderpartiet å forholde seg til en krisestemning, så får Kristelig Folkeparti mer til saker partiet er svært opptatt av, og så slipper Høyre å forholde seg til dette forferdelige Fremskrittspartiet. Men når Kristelig Folkeparti er så fornøyd med å knytte seg til Arbeiderpartiet, og når Høyre er så åpenbart glad for å finne en anledning til å kunne terge Fremskrittspartiet, åpner det for noen interessante spørsmål framover om hvor Regjeringen i framtiden har tenkt å hente støtte.

       Senterpartiet forholder seg på en saklig måte til forliket. Vi synes det er en bedring av det opprinnelige budsjettforslaget som lå der, men vi anser det ikke for godt nok på en del av de viktige områdene som vi er opptatt av.

       Senterpartiet har tre viktige satsingsområder i sitt alternative budsjett. Det ene er en målrettet næringspolitikk som tar næringslivet i hele landet i bruk, og som satser på de områdene der Norge har en mulighet til å gjøre det godt. Det andre er å øke bevilgningene for å bidra til bedre lokal velferd, skole og omsorg. Og det tredje er å skape en mer rettferdig skatte- og fordelingspolitikk der vi erkjenner at vi beskatter en del grupper i det norske samfunnet hardere enn i dag, men der vi også gir mer skattelette til dem som har de laveste lønningene.

       Diskusjonen om et stramt budsjett og budsjettbalanse er en gjentakende øvelse år for år. Og det er en litt merkverdig diskusjon, i den forstand at de partiene som holder veldig hardt fast på at man skal ha en stram budsjettbalanse, bruker mange velkjente triks for å omgå den såkalte balansen. Å bevilge bare for et halvår er ofte brukt, men også nye omveier når det gjelder statlige og konsesjonsmessige salg, og ikke minst å kreve utbytte av statseide selskap. I år henter vel staten inn godt og vel 95 % av utbyttet i Statkraft. Det er egentlig det samme som å bruke mer oljepenger, men ingen er villig til å innrømme det. Men det gir i alle fall ikke noe mindre press i økonomien, og det gir heller ikke noe mer til avsetning til pensjoner for framtiden.

       I Hamlet av Shakespeare er en av de mest kjente replikkene:

       « There is something rotten in the Kingdom of Denmark ».

       Den replikken kan kanskje bli overført til dagens forhold mellom stat og kommune. Det er et eller annet råttent i forholdet mellom stat og kommune, i forholdet mellom forventninger og oppgaver som blir løst, i forholdet mellom det ansvaret som tas de ulike plassene.

       For hva er det vi ser i norsk kommunesektor i dag? Jo, gjelden vokser, underskuddene øker, skjønnsmidlene som skal brukes til utjamning, reduseres, og distriktskommunene kommer pr. i dag meget dårlig ut strukturelt sett. Svaret fra Regjeringen har så langt vært: Dere må omstille dere, eller dere må slå dere sammen. Men Regjeringen beskriver en virkelighet som jeg tror veldig mange ute i kommunene ikke kjenner seg igjen i, heller ikke i sine egne kommuner. Fordi de som prøver å få den lokale velferden til å gi i hop - det siste eksemplet er de 124 ordførerne som skrev under et opprop og leverte det til statsministeren i går - har en annen virkelighet å forholde seg til enn den virkeligheten som skisseres fra denne talerstolen.

       Jeg tror det hadde vært klokt av oss om vi ikke angrep den debatten ved enten å skylde på kommunene når våre egne løfter ikke innfris, eller ved å anklage kommunene for å være irrasjonelle eller for små. Det hadde også vært klokt om vi hadde fortalt sannheten om tallene knyttet til kommunesektoren, og ikke hadde gjort som Regjeringen gjør i budsjettet, teller sysselsettingen i kommunene gjennom antall stillinger, ikke antall årsverk, når vi faktisk vet at over 40 % av stillingene i kommunesektoren er deltidsstillinger, og at det oppblåste bildet en gjerne gir av kommunesektoren, dermed er ganske feil.

       De lokalpolitikerne som nå er gått inn i nye verv lokalt, er opptatt av at tjenestene til folk skal bli best mulig. De vil at den lokale velferden skal være best mulig, og det plager dem når de må redusere tilbud, eller når de ikke innfrir de forventningene Stortinget har skapt til dem. Det burde vi ta mer alvorlig enn det vi gjør i dagens finansdebatt. Vi burde også ta et mer langsiktig grep i forhold til de problemstillingene. Det er åpenbart at vi ikke bevilger de pengene innenfor neste års budsjett. Vi må tenke på mer langsiktige tiltak for å bedre den lokale velferden. Og etter Senterpartiets mening bør vi fortelle sannheten om hva en fullfinansiering av de reformene vi går inn for, egentlig innebærer. Vi bør bevilge de midlene som faktisk skal til for fullfinansiering, gjennom en langsiktig opptrappingsplan. Vi må være påholdne med sjøl å gi nye løfter, og vi må få en ordning med å kunne restrukturere en del av gjelden i kommunesektoren.

       Så må vi også ha tillit til de løsningene som velges lokalt. Det er Senterpartiets utfordring i forlengelsen av denne finansdebatten og i forlengelsen av neste års budsjett.

       Det har vært vanskelig å stå fast på hvor mye man skal bruke, nettopp på grunn av utviklingen på arbeidsmarkedet. Vi vet: for mye bruk - mer ledighet. Men i dag ser Senterpartiet annerledes på det. Vi kan bruke mye, mye mer oljepenger med Senterpartiets budsjett.

       Ser ikke representanten Arnstad at dette også har en bakside når vi ser på framtidige pensjoner og sysselsettingsproblematikken i Norge?

       En må også fortelle meg hva som er forskjellen mellom å kunne stimulere etterspørselen gjennom offentlige budsjett litt mer enn det Regjeringen og Arbeiderpartiet gjør, og det å oppfordre folk, slik sentralbanksjefen gjør i dag, til å låne for å gjennomføre julehandelen. Jeg vil mye heller oppfordre folk til å være reservert når det gjelder lån, og så får vi heller stimulere den offentlige etterspørselen. Det er nødvendig.

Leif Frode Onarheim (H) : Representanten Arnstad sa at lokal velferd er viktig. Det er jeg enig i. Det krever næringsutvikling. God næringsutvikling krever bl.a at vi fortsatt har en høy olje- og gassvirksomhet, og det krever gode eiere. Vil representanten Arnstad være med på at vi da må sørge for at vi gir rammebetingelser også til olje- og gassindustrien - bl.a når det gjelder arealer - som gjør at den kan fortsette?

       Er hun enig i at vi trenger gode eiere, og at de også trenger belønning? Det hun gjør, er at hun vil øke skattene, dobbeltbeskatning på utbytte. Det er klart at det ikke stimulerer til eierskap og store investeringer.

Marit Arnstad (Sp) : Jeg er enig med representanten Onarheim i at lokal velferd er avhengig av at en har en god, lokal verdiskaping, og at en driver en nasjonal næringspolitikk.

       Jeg er skuffet over Høyre, som på en måte ser ut til å tro at skal en drive næringspolitikk, handler det bare om å gi generelle skatteletter. Nei, det handler om å drive en målrettet næringspolitikk mot de områdene der Norge kan bli best. Olje- og gassindustrien er et eksempel på det. Men da må vi også satse både på den kunnskapen som finnes i olje- og gassindustrien, og på forskningen knyttet til olje- og gassindustrien. Jeg må oppriktig si at jeg ikke ser at denne regjeringen gjør det, rett og slett.

       Olje og gass ligger mitt hjerte nær, og jeg vil gjerne gi aktørene gode rammebetingelser. Gode rammebetingelser er ikke å strø skatteletter ukritisk nedover hodet på dem, men bl.a å gi dem et mye større rom for forskning og utvikling, og også gi dem et stødig, statlig eierskap, der en ikke driver og tar ut utbytte nær sagt av alt de klarer å tjene opp i løpet av et år.

Per Erik Monsen (FrP) : Slik jeg oppfatter det, prøver Senterpartiet i all sin ferd å være distriktenes beste venn.

       Nå er det slik at gjennomsnittsbilisten i Norge bruker mellom 60.000 og 70.000 kr for å ha den mobiliteten som bilen gir. I byene er det mulig å greie seg uten bil, fordi det er et visst kollektivtilbud, og avstandene er forholdsvis små. I distriktene er kollektivtilbudene ofte ikke-eksisterende, og avstandene er vesentlig større.

       Fremskrittspartiet har foreslått å redusere både engangsavgiftene og drivstoffavgiftene. Dette vil åpenbart være mest fordelaktig for folk i distriktene, der det er større avstander og større bilavhengighet. For næringslivet i distriktene vil lavere drivstoffavgifter være særlig viktig. Hvorfor vil ikke Senterpartiet støtte noen av disse forslagene?

Marit Arnstad (Sp) : Samferdsel er et viktig tema, ikke minst i distriktspolitisk sammenheng. Det er også en av grunnene til at Senterpartiet i sitt alternative budsjett har lagt inn 1 milliard kr ekstra nettopp til samferdselstiltak, en samferdselsmilliard som i hovedsak bør gå til å utbedre vegnettet i Norge.

       Fremskrittspartiet velger i sin prioritering å redusere avgifter for bilistene. Senterpartiet har valgt en prioritering der vi ønsker å ruste opp de fylkesvegene og riksvegene rundt omkring i dette landet som sårt trenger en opprustning. Vår satsing på samferdsel er knyttet til det. Jeg tror at det er svært viktig for norsk næringsliv, for det er klart at i dag er det så dårlig standard på en del veger i Norge at fisken blir ristet sund lenge før den kommer ned på kontinentet.

       Jeg er ikke uenig med representanten Monsen i behovet for å øke bevilgningene til samferdselstiltak, og at det er viktig for distriktsbasert næringsliv. Men vi velger altså en annen innretning. Vi velger å utbedre vegnettet framfor å gi skattelette til privatbilistene.

Heidi Grande Røys (SV) : Budsjettavtalen har eit punkt om industrisamfunna Årdal og Høyanger. SV er einig med Senterpartiet i at dette er defensivt i utforming. SV spesielt hadde vel ynskt at det her i Stortinget hadde vore fleirtal for at næringsministeren skulle gå ein runde til med styret og leiinga i Hydro og jobbe for å få til ei modernisering i regi av Hydro - ei modernisering som er umåteleg lønnsam, med ei avkastning på langt over 20 %

       Det Senterpartiet gjer, er at dei i B.innst.S.nr.I skriv ein merknad om at Regjeringa må forhandle fram ein avtale om myndigheitsdeltaking i moderniseringa av smelteverka, og viser til forslag under kapittel 9. Eg og SV får ikkje heilt tak på kva Senterpartiet meiner med det forslaget. Eg får heller ikkje tak på om Senterpartiet faktisk har fått tilbakemelding på at det er dette desse to industrisamfunna faktisk ynskjer skal vere løysinga på denne runden her.

Marit Arnstad (Sp) : For noen måneder siden var Gerhard Schröder i Norge. Den tyske forbundskansleren så det ikke under sin verdighet å reise til Norge og forhandle med en norsk industrileder om framtiden til tyske verft og tyske arbeidsplasser.

       I prosessen omkring Høyanger og Årdal har det hele tiden forundret meg at jeg ikke har sett statsministeren eller Regjeringen på banen én eneste gang for å prøve å gå inn i drøftinger med Hydro om hvordan en kan modernisere virksomheten, og også om hvordan staten eventuelt kan bidra. Her er det sikkert knyttet ting til moderniseringen både når det gjelder teknologiutvikling og lønnsomhet, der staten kunne bidratt med utviklingsmidler - det er jeg ganske overbevist om. Men jeg har ikke sett noen ting.

       Senterpartiet vil i dag utfordre de andre partiene på nettopp dette. Vi synes at vi i Norge også bør ha en regjering som er så opptatt av arbeidsplassene knyttet til industrisiden at de faktisk går inn i en aktiv drøfting med det konsernet det er snakk om.

       Vi får antakelig ikke flertall for vårt forslag, men kommer da til å stemme subsidiært for det forslaget som SV bl.a står bak, om omstillingstiltak knyttet til lokalsamfunnene, og håper iallfall at det kan bli vedtatt.

Ingmar Ljones (KrF) : Representanten Arnstad tok nok ein gong opp at Senterpartiet vil gi meir pengar til kommunane, slik at dei kan løysa kommunale oppgåver. I kommuneproposisjonen i år blei det lagt vekt på at lokaldemokratiet skal framhevast, lokalpolitikarane skal få større råderett over eigne midlar og rett til å prioritera i samsvar med kommunen sine behov. Då kommuneproposisjonen blei behandla, gjekk Senterpartiet imot å fjerna mange av dei øyremerkte tilskota til kommunane som bind kommunane sin handlefridom.

       Senterpartiet sitt alternative budsjettframlegg indikerer heller ingen ny kurs. Spørsmålet til representanten Arnstad blir då: Er Senterpartiet for å styrkja lokaldemokratiet og gi ordførarane - inklusiv senterpartiordførarane - og andre lokalpolitikarar tillit og rett til sjølve å prioritera, eller vil Senterpartiet at staten framleis skal styra kommunane gjennom øyremerkte tilskot?

Marit Arnstad (Sp) : Svaret på om Senterpartiet vil bidra til å styrke den lokale handlefriheten, er ja. Det betyr ikke at vi ukritisk forholder oss til alt det Regjeringen foreslår.

       Vi stemte for et flertall av de forslagene som Regjeringen hadde om økt lokal handlefrihet. Men vi så også at et par-tre av forslagene kunne få ganske skjeve virkninger. Blant annet er det en skole i mitt fylke nå - en spesialskole - som plutselig, hals over hode, har fått beskjed om at dette ikke lenger er en statlig oppgave, den skal finansieres kommunalt. Jeg regner med at dette er et av utslagene av at en her la inn en del tilskudd i rammene som egentlig bare dreide seg om en ti-tolv kommuner, og så ble det fordelt jevnt utover 434 kommuner. Det er klart at den type skjevheter kunne ikke Senterpartiet stemme for. Men vi stemte for mange av de andre forslagene som Regjeringen la opp til.

       Vi mener at lokal handlefrihet er absolutt nødvendig. Men lokal handlefrihet må gå hånd i hånd med at en tar tak i de ressursmessige utfordringene kommunene står overfor, og at en blir enig om noen langsiktige grep for å gjøre noe med den ressurssituasjonen som er i kommunene.

Presidenten: Det var siste ord på formiddagsmøtet.

       Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er ute. Forhandlingene avbrytes, og nytt møte settes kl. 18.

       Mitt spørsmål til statsministeren er om han er enig med sin parlamentariske leder i at budsjettet er bedre nå enn det opprinnelige forslaget fra Regjeringen. I tilfelle han ikke mener det, hva er det som er så negativt ved forliket at det oppveier den kraftige satsingen på kommunene, på sykehus, på kampen mot ledigheten, som vi fikk på plass gjennom forliket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg fikk det samme spørsmålet i spontanspørretimen sist, om hvordan jeg så på Jon Lilletuns uttalelse. Da sa jeg vel noe slikt som at i disse tider må det være rom for slike gledesytringer, og at mange i Stortinget i så måte har noe å lære av Jon Lilletun.

       Selv sier jeg at det var et svært godt budsjettforslag, og det var et godt budsjettforlik, fordi vi greide å finne rom for ytterligere styrking av områder som også Regjeringen prioriterer, bl.a skole, helse og andre velferdstiltak, og ikke minst kampen mot ledigheten. Men når Stoltenberg gav meg ros, vil jeg gi ros tilbake. Jeg vil takke Arbeiderpartiet for at de ikke insisterte på bortfall av kontantstøtten, at de ikke insisterte på bortfall av skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner - og at en opprettholder en skikkelig støtte til friskoler, slik at også barn av folk med lavere inntekter kan ha råd til å gå der. Slik ville det ikke blitt hvis Arbeiderpartiet hadde fått det som de ville.

       Hva som er negativt i forliket, er først og fremst inndekningsforslagene og kuttene. Der var Regjeringens forslag bedre enn Arbeiderpartiets.

Carl I Hagen (FrP) : Dette var da voldsomt med ros. Når jeg hører den rosen som Jens Stoltenberg gir Kjell Magne Bondevik og omvendt, minner det meg om en debatt som vi hadde for ca et år siden. Debatten vi har hatt i dag, er faktisk veldig lik den vi hadde i fjor. Det er bare at Jens Stoltenberg og Carl I Hagen har byttet plass. I fjor var det jeg som fikk masse ros, og Stoltenberg som fikk kjeft. I år er det Stoltenberg som får ros, og jeg som får kjeft. Regjeringen kaller det stø kurs. Det ene året øker man alkoholavgiftene litt, og det andre senker man dem - og så gjør man det opp og ned på begge sider.

       Mitt spørsmål er: Hvordan er det egentlig statsministeren nå ser på sitt grunnlag i Stortinget, når han har den kanonaden som han nå har mot oss, og som han hadde mot Jens Stoltenberg i fjor? Er det nå linjen at Regjeringen ikke har annen basis i Stortinget enn de tre regjeringspartiene, som er min vurdering, eller er statsministeren av den oppfatning at han har noe mer reell basis for denne regjeringen, enn regjeringspartiene? I så fall, er han enig i at det må være Arbeiderpartiet etter det forliket som nå foreligger?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Det er riktig at vi gav Fremskrittspartiet honnør for et budsjettforlik i fjor, men det var dessverre ikke grunn til at den skulle vedvare. For det tok ikke mange ukene før Fremskrittspartiet gikk inn på forslag som sprengte de økonomiske rammene de selv hadde vært med på. Der har jeg faktisk større forventninger til Arbeiderpartiet, at de holder fast ved de rammene vi nå har avtalt.

       Det er for øvrig ikke riktig at vi senket alkoholavgiftene i fjor og økte dem i år. Alkoholavgiftene er generelt prisjustert, altså reelt de samme som for inneværende år. Det er bare på rusbrus, og det har det vært tverrpolitisk enighet om i Stortinget, at avgiften er økt, av gode grunner.

       Når det gjelder stø kurs, må jeg nok si at jeg synes ikke akkurat representanten Hagen er den rette til å legge så veldig mye ut om det, med alle de skiftende syn Fremskrittspartiet har hatt - både i synet på regjering, i synet på statlig eierskap, osv. er det nye standpunkt hver dag. Når det gjelder Regjeringens grunnlag i Stortinget, har jeg alltid vært meg bevisst at dette er en mindretallsregjering. Den har ikke direkte flertall når det gjelder parlamentarisk basis. Men det avgjørende er at vi oppnår flertall for våre forslag i over 90 % av tilfellene. Vi fører stø kurs fordi vi følger opp Sem-erklæringen, og vi tar nye steg også der i budsjettet for neste år.

Kristin Halvorsen (SV) : Det er et kunststykke statsministeren nå utfører, hvis en skal regne det som akrobatikk, nemlig å balansere på en ganske slakk line. Statsministeren får seg ikke til å si det som Kristelig Folkepartis egen parlamentariske leder sa - han strålte om kapp med sola da budsjettforliket kom - nemlig at et godt budsjett var blitt enda bedre. Han får seg heller ikke til å være klar på hva han regner som Regjeringens parlamentariske grunnlag i Stortinget, bortsett fra at man har tenkt å baute seg fram fra sak til sak. Men til nå har det vært slik at Regjeringen har hatt den forståelsen med Fremskrittspartiet at man først har gått dit. Det har gjeldt ved alle budsjett og reviderte nasjonalbudsjett som skulle gjøres opp. Man har først gått til Fremskrittspartiet fordi man har regnet Fremskrittspartiet som en del av sitt parlamentariske grunnlag.

       Da lurer jeg på: Hva skjer neste år? Er det slik at Regjeringen neste år regner seg som helt fri til bare å plukke hvem de vil, etter innfallsmetoden? Eller er det også slik neste år at man regner med at voteringen, innsettelsesvoteringen som Fremskrittspartiet sørget for da regjeringen Bondevik kom til makten, ligger til grunn, og at det betyr at Fremskrittspartiet er førsteelsker fremdeles?

Presidenten: Tidsrammen for replikker strekker seg ikke så langt som til neste år.

       Statsminister Kjell Magne Bondevik : Dette er i hovedsak et godt budsjettforlik, men sett fra Regjeringens side finnes de negative delene på inndekningssiden og på kuttene. Der var vårt opprinnelige forslag bedre.

       Når det gjelder hva vi skal gjøre neste år, tror jeg vi nå skal konsentrere oss om å få vedtatt budsjettet for 2004. Regjeringen for sin del har ikke begynt på budsjettet for 2005 ennå, langt mindre bestemt hvem en skal gå til i Stortinget. Det vil, som tidligere, i stor grad også avhenge av reaksjonene. For oss er det ikke avgjørende hvem vi samarbeider med, men hva vi samarbeider om, nemlig at vi kan ta nye steg i retning av å gjennomføre Sem-erklæringen. Jeg er klar over at vi er en mindretallsregjering. Vi har i så måte en relativt smal parlamentarisk basis.

       Det minner meg om en sann historie da jeg ledet Sentrumsregjeringen. Vår utenriksminister den gang var i Latin-Amerika, hvor som kjent mange regimer er nokså avhengig av et godt forhold til de militære. Vollebæk fortalte at Sentrumsregjeringen hadde 42 mandater bak seg i Stortinget. Da sa vedkommende kollega av ham i fullt alvor: Ja, da må dere vel ha et godt forhold til de militære styrker.

Åslaug Haga (Sp) : Budsjettforliket mellom Regjeringa og Arbeiderpartiet har, etter Senterpartiets syn, trukket politikken i riktig retning. Det er ikke nok til kommuner, sjukehus og næringstiltak, men det er en klar forbedring.

       Også jeg vil utfordre statsministeren til å utdype hva vi her i Stortinget kan forvente oss i tida framover når det gjelder samarbeidskonstellasjoner. Ser han for seg et videre samarbeid med Arbeiderpartiet, hvor han gjør sine egne glade, eller er det like aktuelt å gå til Fremskrittspartiet i neste runde?

Statsminister Kjell Magne Bondevik : Jeg skjønner nå at budsjettbehandlingen for 2004 er så ryddig og rolig og udramatisk at nå er opposisjonen plutselig mer opptatt av budsjettbehandlingen om et år. Det er et godt tegn for Regjeringen. Men jeg har ikke noe annet svar til representanten Haga når det gjelder dette, enn mitt svar på foregående replikk, nemlig at vi er mest opptatt av hva vi får igjennom av politikk, og ikke av hvem som viser ansvar i Stortinget og stiller opp og bidrar til dette. Derfor er det ikke mulig å gi noe mer presist svar på dette.

       Dette er en mindretallsregjering. Vi er avhengig av å søke samarbeid fra sak til sak. Arbeiderpartiet var denne gangen villig når det gjaldt budsjettet. Det trekker i riktig retning - kampen mot ledighet og kampen for bedre velferd. I Stortinget for øvrig har vi hatt samarbeid med Fremskrittspartiet om to budsjetter før og også om andre saker. Vi har hatt samarbeid med Arbeiderpartiet, bl.a om en del landbruksoppgjør og andre viktige spørsmål, og vi har hatt samarbeid med SV, senest om bio- og genpolitikken og miljøpolitikken. Denne regjeringen får gjennomført gradvis mer av det vi bestemte oss for på Sem. Det er det viktige for statsministeren og for Regjeringen.

Jens Stoltenberg (A) : Når man ikke får svar på et spørsmål, må man stille spørsmålet flere ganger til man gir opp. Poenget er at statsministeren ikke svarer. Han er ikke i stand til å gjøre klart rede for hvorvidt han mener at dette forliket faktisk gjør budsjettet bedre eller ikke, men snakker noe uklart om et bra budsjett og et bra forlik. Men det er ikke det som er spørsmålet. Det er egentlig oppsiktsvekkende at statsministeren ikke er helt klar på at han selvfølgelig mener at det budsjettet han la fram, var det beste, og at man har gitt en del i forhandlingene. Men sannheten er jo at egentlig synes Kristelig Folkeparti at det var for lite med 1,8 milliarder kr til kommunene, at det var for mye med 2.500 kr i egenandelstak, og at det var for lite til sykehusene. Derfor er man glad for at Arbeiderpartiet har greid å trekke Høyre i retning av å si nei til skattelettelser og gi mer til fellesforbruk. I det ligger en veldig viktig politisk kjerne når det gjelder hvor det politiske flertallet ligger i dette stortinget.

       Ellers mener jeg det er åpenbart at Regjeringen har et nederlag bak seg når den ikke greier å lage budsjett med sitt parlamentariske grunnlag, Fremskrittspartiet, og slik sett har Regjeringen svekket sitt parlamentariske grunnlag her i Stortinget gjennom det som nå har skjedd i løpet av budsjetthøsten.

       Dei viktigaste oppgåvene no er å få fleire folk i arbeid, skapa fleire nye arbeidsplassar, få til ein betre skule, skapa tryggleik i forhold til helsetilbodet. Det er over 100.000 menneske som er heilt utan arbeid. Det må gjerast noko for å redusera det talet så snart som råd er. Industrisysselsetjinga er dramatisk redusert. Difor må vi ha ein aktiv næringspolitikk, og i vårt alternative budsjett brukar vi 4,8 milliardar kr på ein aktiv og målretta næringspolitikk.

       Eit viktig vilkår for å betra vilkåra til næringslivet er å ha gode samferdselsløysingar. Betre infrastruktur vil medverka til å betra bedriftene si konkurranseevne og gjera at ein kan både byggja og bu i distrikta. Både innanfor veg og bane brukar vi fleire kroner. Vi brukar meir på vedlikehald og aukar innsatsen når det gjeld rassikring. Skal vi få til ein betre skule og gode omsorgstenester, må kommuneøkonomien betrast. Det har vi klart i vårt alternative budsjett, og vi har - og vil òg ha i framtida - meir til ei betre undervisning i småskulen.

       Så er det gangsynet. Det er godt! Det er dei praktiske politiske resultata som tel. Avtalen som Arbeidarpartiet har inngått med regjeringspartia, er ikkje god nok. Det er for lite midlar til dei fleste av dei områda som eg har lista opp, men eit dårleg budsjett på mange område er retta opp. Vi har fått til ei forbetring i arbeidsmarknadstiltak, og vi har fått meir pengar til skule og meir pengar til omsorg. Og det er på resultata vi vert målte - alle. Arbeidarpartiet har fått til noko - nokre praktiske resultat for folk, og det betyr noko. Så har vi òg fått til ein reduksjon i eigendelane på medisinar.

       Når det gjeld det som går på faglege rettar for folk som jobbar, var det viktig å få retta opp skeivheitene og det urettferdige som Regjeringa føreslo i dette budsjettet. Det gjeld både midlertidige tilsetjingar, permisjonsreglement og AFP-ordninga. Det var utruleg viktig å få stoppa dette, som gjekk den vegen at ein ville få eit meir brutalisert arbeidsliv. Det er klårt at eit fleirtal i Stortinget kan vedta kva som helst, òg når det gjeld midlertidige tilsetjingar, men eg føler meg roleg for at Regjeringa ikkje kjem tilbake igjen no med noko som vil øydeleggja det som vi har fått til i forhandlingane.

       Heilt til slutt: Det har vore harselert ein del med Arbeidarpartiets innslagspunkt for toppskatt, og finansministeren meinte at det var veldig greitt at Regjeringa ordna opp i verdipapiret til Arbeidarpartiet. Det er ikkje nødvendig for regjeringspartia å gjera det. Arbeidarpartiet klarer å ordna opp i det sjølv.

       I år 2002 sa vi at innslagspunktet for toppskatten skulle vera på 320.000 kr, og det skulle lønns- og prisjusterast. Vi har sikra vårt verdipapir ved å halda det vi har lovt. Vi har ikkje halde det som Høgre har lovt, men vi har halde det som Arbeidarpartiet har lovt, og det er det som er det viktige. Eg synest ikkje det kan vera nødvendig å gjengi noko som ikkje er riktig, frå talarstolen. Det er viktig når ein lagar verdipapir frå Arbeidarpartiet si side, å halda det. Det har vi gjort òg når det gjeld innslagspunktet for toppskatten.

Carl I Hagen (FrP) : I min replikk til statsministeren påpekte jeg en del likheter mellom debatten i fjor og i år, bortsett fra at navnene « Hagen » og « Stoltenberg » og « Fremskrittspartiet » og « Arbeiderpartiet » har byttet plass. Det er imidlertid én ting som ikke er helt lik, noe også statsministeren var inne på: Det var ikke med noen jubel i røsten Fremskrittspartiet inngikk forlik i fjor. Vi påpekte allerede under finansdebatten at det var en rekke ting i budsjettet vi ikke likte særlig godt, bl.a en del av de tingene som også Arbeiderpartiet kritiserte oss for at vi hadde måttet akseptere. Vi la vekt på i fjor at vi følte et ansvar for Regjeringen, at vi følte et ansvar for ikke å få et regjeringsskifte. Vi var på en del områder misfornøyd med budsjettforliket, men i sum la vi til grunn da vi sa ja, at vi ønsket å berge Regjeringen.

       Det er en betydelig forskjell i år. Arbeiderpartiet, som i fjor var imot tanken på å inngå et budsjettforlik basert på subsidiær stemmegivning, har akseptert det i år. For det annet har ikke regjeringsspørsmålet ifølge Jens Stoltenberg vært tillagt noen som helst vekt. Det er altså budsjettets innhold som ene og alene har gjort det mulig for Arbeiderpartiet å slutte seg til det. De stiller seg, som Stoltenberg også sier, helt bak budsjettforliket, hele budsjettet, slik som det nå vil bli vedtatt av Stortinget. Det er en endring fra det vi gjorde i fjor.

       Dette vil bli interessant også utover i januar, februar, mars og april. Jens Stoltenberg aksepterte ikke da at det var deler av det budsjettet Fremskrittspartiet hadde stemt for, som vi egentlig ikke likte særlig godt, bl.a gravferdsstøtte, som Jens Stoltenberg ikke har gjort noe for å få inn igjen i budsjettet, bl.a medisiner på blå resept for pensjonister, som Jens Stoltenberg ikke har gjort noe for å få inn igjen i budsjettet nå når han hadde muligheten til å ta det opp og kunne gjøre noe med det. Han har altså akseptert alle de tingene som skjedde i fjor, som han ikke har løftet en finger for å få rettet opp i år, og er da i samme bås som Fremskrittspartiet. Vi var ikke noe fornøyd med det. Nå har han også akseptert det.

       Utover året ble vi kritisert for konsekvensene av budsjettet, også på de områder hvor vi eksplisitt hadde sagt at vi ikke likte vedtakene. Nå er det slik at Arbeiderpartiet stiller seg bak hele budsjettforliket. Det betyr at hver gang det dukker opp et eller annet neste år - problemer i en kommune, som kanskje må nedlegge en skole, eller det er mangel på sykehjem i en kommune, eller det er problemer i helsevesenet når køene der kommer til å vokse etter at man reduserer innsatsbasert finansiering fra 60 % til 40 % og har totalt mangelfulle bevilgninger til helsevesenet vårt - er Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg ansvarlig fullt ut for dette sammen med Regjeringen. Det vil ikke være mulig for Jens Stoltenberg å vise til sitt eget alternative budsjett. Det kunne i hvert fall vi gjøre med en viss grad av troverdighet, fordi vi sa det var deler av budsjettet vi følte at vi ikke ønsket å stemme for, men vi gjorde det fordi vi ønsket å berge Regjeringen.

       Denne gangen er det også blitt slik at det er ting som går i gal retning når det gjelder det sosiale. I løpet av året har Arbeiderpartiet og regjeringspartiene økt egenandelene i helsevesenet med 23 %, og nå snakker jeg om satsene. Egenandelstaket er nå økt med 13 % - betydelige økninger. Det vil også bli merkbart at det som Fremskrittspartiet i fjor vant frem på - vi fikk stoppet en forverring av permitteringsloven ved at vi fikk hindret forslaget om utvidelse av bedriftenes arbeidsgiverperiode fra 3 til 21 dager - har ikke Arbeiderpartiet lagt noe vekt på. Nå økes lønnsplikten til ti dager av permitteringsperioden, og allerede nå kommer det varsler om at det vil medføre oppsigelser.

       Det viktigste er imidlertid - som statsministeren nå har bekreftet, og det har for så vidt statsministeren fastholdt hele tiden, det skal han ha honnør for - at statsministeren aldri har akseptert at Fremskrittspartiet er en del av det parlamentariske grunnlag, eller, for å bruke det uttrykket jeg benyttet da vi følte at vi var det, en basis for Regjeringen. Der har statsministeren holdt en konsekvent linje, nemlig at denne regjeringen ikke vil ha noen fast forankring noe sted, men vil ha frihet til å ha det samme forholdet til Sosialistisk Venstreparti, til Arbeiderpartiet og til Fremskrittspartiet. Jeg er glad for at jeg i hvert fall kan slå fast at på dette området er vi nå helt på linje, slik at det ikke er noen misforståelser om at Fremskrittspartiet skulle ha noen som helst forpliktelser eller spesielle forhold og bindinger til denne regjeringen.

       Jeg tror jeg kommer til å bruke det ofte. Dette er vel en ganske god beskrivelse av Fremskrittspartiets budsjett og også en god beskrivelse av Regjeringens budsjett.

       Bare noen uker før det hadde OECD lagt fram en ny rapport, der man slo fast at privatiseringen har ført til at politikken har blitt mer byråkratisk, ineffektiv og udemokratisk. For oss som er privatiseringsmotstandere, er det jo ganske oppsiktsvekkende i løpet av så kort tid å få uttalelser fra både OECD og Fremskrittspartiet, der de framstår som privatiseringstvilere. Jeg vil gjerne invitere Carl I Hagen til å utdype hvorfor Fremskrittspartiet nå skal sette strek over all privatiseringsdebatt i partiet sitt.

       Vi kommer til å fortsette å sørge for at der hvor det offentlige betaler regningen, særlig velferdstjenester på vegne av brukere, skal vi i langt større grad ha brukervalgfrihet. Vi kan ikke skjønne hvorfor fru Nilsen ikke selv kan få velge hvilket sykehjem hun skal være på, når det er etablert at hun får et tilskudd til en sykehjemsplass - altså stykkprisfinansiering. Det som vi fikk til sammen med Arbeiderpartiet, nemlig innsatsbasert finansiering, som vi fikk etablert, er det Arbeiderpartiet og regjeringspartiene som dessverre ødelegger, og derved reduserer man behandlingen av syke mennesker i dette landet.

Jon Lilletun (KrF) : Eg fekk låne sitatet som representanten Oddvard Nilsen brukte i sitt spørsmål. Då eg las det, tenkte eg at det sikkert var ei humoristisk utsegn som ein slags illustrasjon på korleis ting ikkje burde vere. Så står faktisk representanten Carl I Hagen her og seier at det er godt sagt - ein skal klage og kritisere og bruke pengane fleire gonger. Eg har desse spørsmåla til representanten Hagen: Trur han den typen oppførsel verkar slik at folk flest i landet synest politikken vert seriøs? Kan dette vere noko av det som er med på å drive ned respekten for politikarar, at ein ikkje skildrar verkelegheita?

       No skal eg vedgå at kvar og ein av oss skal tenkje seg om korleis vi er i opposisjon. Det kan godt hende at vi alle treng å be bøna « før oss ikkje ut i freisting », men eg synest representanten Hagen skal svare på det eg spør om.

       Så heilt til slutt: Er han einig i utsegna som den glimrande leiaren for finanskomiteen kom med i dag: « Det er ikke slik at ethvert utspill fra Fremskrittspartiet er et planlagt løftebrudd »?

       Når det gjelder det andre, synes jeg ikke det som representanten Lilletun sa, var korrekt sagt. Jeg har aldri sagt at man skal. Jeg har aldri sagt at noen skal bruke penger flere ganger, men jeg har sagt at man kan. Hvis man skal utfordre meg igjen - nå har jeg svart på én utfordring og kastet bort en hel dag på det - til å prøve å finne eksempler på at samtlige partier opp gjennom årene har gjort nøyaktig dette, vil jeg si: Den ene dagen fremmer man forslag om å bevilge penger til et formål, og så dekker man det inn på et annet sted. Så går det fem måneder, og man fremmer et forslag til, og det blir nedstemt. Så foreslår man mer penger til et formål, dekket inn på nøyaktig samme måte som man gjorde med det andre fem måneder tidligere. Det er den måten alle opposisjonspartier bruker av og til. Man har visse favorittinndekningsområder som man bruker som inndekning når man øker bevilgningene. Det kan man gjøre i opposisjon, og det har alle partier i denne sal i opposisjon gjort de siste 25 årene, i utstrakt grad. Det er ingen som er bedre enn noen andre. Jeg har prøvd å komme med en fornuftig formaning til dem som er i posisjon, om å passe på at de er i en ny situasjon. Jeg synes man skal være glad for at man prøver å forberede ordførere og dem som styrer i kommunene, på dette. Det burde flere andre også gjøre.

       Ja, det er historisk at Høyre og Arbeiderpartiet står bak en felles budsjettavtale i Stortinget. Høyre ønsker å gjennomføre mest mulig av den politikken vi står for. Da samarbeider vi med dem som gir oss muligheter til å få dette til. For Høyre er det selvsagt viktigere hva vi samarbeider om, enn hvem vi samarbeider med. Det er fortsatt politisk uenighet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Det viser Arbeiderpartiets budsjettforslag klart og tydelig. Dette budsjettet inneholder som kjent en skatteskjerpelse på 4,2 milliarder kr. Legger en til Arbeiderpartiets forslag om utsatt omlegging av elavgiften, blir summen 5 milliarder kr. I tillegg kommer Arbeiderpartiets forslag om å fjerne kontantstøtten og forslag om å fjerne 400 mill. kr fra friskolen. Det viser at innen skattepolitikk og valgfrihet er avstanden stor. I så måte er alt ved det gamle.

       Arbeiderpartiet viste forhandlingsvilje, slik at det var mulig å oppnå et resultat. Selvsagt har Arbeiderpartiet gjennom forhandlingene påvirket sluttresultatet på de områder som er viktige for dem. Denne gang hadde Arbeiderpartiet innflytelse. For ett år siden hadde selvsagt Fremskrittspartiet en tilsvarende innflytelse på sluttresultatet. Slik må det nødvendigvis være.

       Fremskrittspartiet har laget mye støy etter at forliket ble inngått. Det forundrer meg litt. Fremskrittspartiet burde ikke ha problemer med å innrømme at det var de selv som valgte å bryte forhandlingene. Vi startet forhandlinger med dem. De brøt. Når en bryter forhandlinger, tar en alltid en kalkulert risiko for at en avtale kan inngås med andre. Bruddet var et valg Fremskrittspartiet selv gjorde, og konsekvensene og mangelen på innflytelse må de derfor selv fullt og helt ta ansvar for.

       Kommentatorer har understreket at vi denne gang fikk en forhandlingsrunde i Stortinget preget av den ro som en slik prosess bør ha. En skal selvsagt ikke overdrive betydningen av én enkelt slik prosess, men jeg står ved hva jeg tidligere har sagt, jeg tror dette har styrket Stortinget, og jeg tror det også har styrket oss som politikere ute hos folk flest. Men det aller viktigste er at vi nå har fått et budsjett som både tar vare på det vi oppnådde og samtidig legger forholdene til rette for en ytterligere oppgang. Summen av alt dette: Vi gleder oss alle over at vi sikrer og skaper nye arbeidsplasser, vi viderefører velferdsstaten og gir grunnlaget for fornyelse og nyskaping.

       Nå sa Oddvard Nilsen at man « ønsket å gjennomføre mest mulig av den politikken vi står for », og at sånn sett er det interessante ikke hvem man samarbeider med, men hva man samarbeider om. Samarbeidet med Arbeiderpartiet har på viktige punkter stoppet den høyredreiningen som Regjeringen har lyktes i å gjennomføre de to første årene ved hjelp av Fremskrittspartiet, særlig i forhold til arbeidslivet. Hvis Regjeringen eller regjeringspartiene ønsker å gjennomføre resten av Sem-erklæringen, som flere har pekt på, vil jeg gjerne spørre Oddvard Nilsen: Hvem har han tenkt å gjennomføre de neste skrittene i samarbeid med? Arbeiderpartiet vil ikke bidra til at man skal gjennomføre mer høyrepolitikk. Vi ønsker å stoppe høyredreiningen som Regjeringen står for.

Oddvard Nilsen (H) : Denne regjering består av tre partier med ulike programmer. Men disse tre partiene maktet altså i fellesskap på Sem å komme frem til et regjeringsgrunnlag som samlet dem. Det er klart at der måtte alle de tre partiene gi avkall på noe, men summen av det, plattformen der, det er den vi står felles på, og den har vist seg i to år nå også å bære i regjering.

       Selvsagt er det Høyres oppgave i denne regjeringen, som de andre to partienes, å sørge for at flest mulig punkter av det som står i Sem-erklæringen, skal gjennomføres. Det er målet, og det arbeider vi etter. Og så blir det slik at vi til enhver tid vil samarbeide med de partier som gjør det mulig for oss å realisere mest mulig av Sem-erklæringen. Så enkelt er det. Det skal vi gjennomføre, og det står vi på.

       Men det er én ting i politikken som opptar meg enormt, og det er at vi skal ha ansvar for generasjoner som kommer etter oss. Høyre er genuint opptatt av det, og personlig er jeg opptatt av det. Det vil si at den oljeformuen som vi forvalter, skal forvaltes utover egen generasjon. Det er en formue som tilhører landet, nasjonen som sådan. Jeg vil si at det opprører meg at Fremskrittspartiet er så lettvint i denne omgangen, nettopp ved det at de tar fra våre barn det de skal ha i fremtiden. Jeg er ekstremt opptatt av det, det er veldig viktig for meg at dette budsjettet holder seg innenfor den rammen som ligger for bruk av oljeformuen. Jeg tror det tjener oss politikere på sikt. Så vil folk være oppmerksomme på at dette var riktig gjort. Der skuffer Fremskrittspartiet meg. Da har jeg lov - og det sier jeg - å kjefte på Fremskrittspartiet hver bidige gang de bruker en krone mer av oljeformuen, fordi det går på bekostning av våre barn.

Heidi Grande Røys (SV) : Det er fleire enn opposisjonen som har vore opptekne av neste års budsjett i dag. Fleire av Høgre-representantane har forsikra salen om at Sem-erklæringa sine løfte om skattelette står ved lag. Og då snakkar vi om neste års budsjett, sidan det ikkje er så mykje skattelette i dette årets budsjett.

       Høgre-leiar Jan Petersen uttalte tidlegare denne veka at målet, ca 10 milliardar kr i skattelette, nok berre kan nåast med hjelp av Framstegspartiet, mens i dag opplever vi altså - som fleire har vore inne på - at Høgre æreskjeller og nærast hudflettar det same Framstegspartiet både for deira politikk og for mangel på seriøsitet. Så det samarbeidet som er heilt utenkjeleg i år, er på ein måte sjølvsagt neste år, skal denne regjeringa kunne oppfylle sine løfte. Då er det ikkje så rart at det kan opplevast for oss i opposisjonen som ei regjering utan retning på den politikken dei fører. Men Oddvard Nilsen vil kanskje hjelpe oss med å oppklare den retninga som Regjeringa har for sin politikk.

Oddvard Nilsen (H) : Jeg har vel i grunnen nesten svart på den replikken en gang før.

       Retningen for denne regjeringen er Sem-erklæringen, som ligger til grunn for denne regjeringens arbeid. Vår oppgave er i alle sammenhenger å forsøke, som jeg sa i sted, å få flertall for de ulike punktene som står der. Det er retningen.

       Det vil si at det til visse tider kan være aktuelt å samarbeide med Fremskrittspartiet, ja også med Arbeiderpartiet. Det kan faktisk også på miljøsiden på en del områder være aktuelt å samarbeide med SV. Poenget er at det er tre ulike partier, men det er tre partier som står samlet rundt et dokument som vi i fellesskap har utarbeidet. Selvsagt har vi lojalitet til det som vi der satte opp, og som vi i Stortinget ved tiltredelsen har lagt til grunn. Så enkelt er det faktisk: Vi gjennomfører Sem-erklæringen.

Morten Lund (Sp) : Når man får til noe bra i en budsjettsammenheng, er det gjerne noen som skal betale for det også, og spesielt hvis man er veldig nøye på at det ikke skal brukes oljepenger, og at det ikke skal fjernes noen skattelette.

       Vi har spurt litt om de inndekningene som er brukt i budsjettavtalen. En post, som har kutt på 30 mill. kr, dreier seg om stønad til barnetilsyn til enslig mor. Det som svares her, er at det er omtrent 28.000 som får denne hjelpen, og for at man skal få til dette kuttet, mister de fleste av dem 800 kr år i året. Så er det 1.200 som mister i gjennomsnitt 10.800 kr. Det er ganske tøft for dem det gjelder - for å spare 30 mill. kr. Hvis en isteden hadde latt dem med toppskatt betale det, hadde det blitt 40 kr på hver. Da ville toppskattgrensen vært 300 kr lavere. Men en valgte altså å frede toppskatten.

       De 600 mill. kr ekstra i egenandeler kunne vært dekt ved at toppskattgrensen ble satt til 349.000 kr istedenfor 354.000 kr. Gjennomsnittsinntekten for kvinner i dag i Norge er 149.000 kr.

Oddvard Nilsen (H) : Hvis ikke min informasjon er feil, er det slik at vi skjermer de menneskene som har liten inntekt, og at dette gjelder mennesker som har inntekt over 340.000 kr.

       Men la meg få nevne én ting som jeg er veldig opptatt av. Det er nemlig slik at det er et sikkerhetsnett i samfunnet som skal bære dem som ikke strekker til. Og det vil alltid være noen som ikke kan, ikke makter. Det er avhengig av at vi som fellesskap er i stand til å skape et økonomisk overskudd som gjør det mulig for oss å bære de byrdene i fellesskap. Det betyr at den økonomiske delen knyttet til rente og kronekurs kan virke litt fjernt fra den problemstilling som ble tatt opp her. Men dette henger nøye sammen. Helheten i politikken baserer seg på at det samfunn som ikke er i stand til å skape et økonomisk overskudd, det samfunnet ødelegger på sikt, på den lange linje, også velferden. Derfor har det vært, som jeg sa innledningsvis, en prioritering for denne regjeringen å sørge for at rente og kronekurs går ned, sørge for ytterligere velferd og i tillegg ta vare på de andre verdiene. Men dette henger i hop, det er en sammenheng i dette. Man må skape verdier før man kan dele dem.

Ranveig Frøiland (A) : Dei to siste åra har eg sete og høyrt på at Arbeidarpartiet har vorte, ikkje æreskjelt, men ikkje gjevne mykje ære for politikken vi har ført. I dag synest eg å høyra at Sanner omtalte Framstegspartiet omtrent på same måten som dei før har omtalt Arbeidarpartiet. Ein skaffar seg vel ikkje så mange venner her i salen ved å gjera det på den måten, men det er i grunnen ikkje mitt problem, det er vel meir Regjeringa sitt problem.

       Eg har lyst til å spørja den parlamentariske leiaren i Høgre: Lilletun har gjeve uttrykk for at budsjettet har vorte betre med denne avtalen med Arbeidarpartiet. Statsministeren klarer ikkje å seia det, men han ser ikkje ut som om han synest avtalen har vorte noko dårlegare. Det har vorte satsa på skulen i avtalen. Kommunane har fått meir, så dei kan gjera meir for skulen når det gjeld både innhald og lengd på skuledagen. Synest ikkje den parlamentariske leiaren i Høgre at det har vorte bra etter forliket?

Oddvard Nilsen (H) : Jeg har ingen problemer med å berømme Arbeiderpartiet for det forliket vi nå har inngått. Det har vært usedvanlig ryddig. Det har vært veldig skikkelig, og jeg har bare gode ting å si om det. Det er alltid slik at når man skal forhandle, må noen gi noe her, og noen må gi noe der. Man møtes på midtpunktet. Men jeg understreker at det selvsagt er min mening at det budsjettet som vi la frem, som vi har jobbet med i over ett år, var et bedre budsjett enn dette. Men det betyr også at da vi skulle sammenstille disse tingene, mente vi at dette var mulig bl.a fordi de tre tingene som har vært viktig for Høyre, ble ivaretatt: Vi brukte ikke mer oljepenger. Vi fikk en betydelig styrking av skolen - det forslaget som nå ligger inne, er faktisk et forslag som Høyre fremmet i forrige periode, så det støtter vi fullt og helt opp om. Og i tillegg har vi ikke fått skatteskjerpelser, men faktisk en liten skattelettelse. Ja, Høyre kunne selvsagt godt tenkt seg mer på skattesiden, men vi aksepterer at stillingen var slik i Stortinget, og berømmer gjerne Arbeiderpartiet for at de var med i dette forliket.

       Med så høg arbeidsløyse er vi i SV derimot tydelege på kva som er den viktigaste oppgåva for 2004. Det er å få ledige hender i arbeid. Både innanfor vårt ordinære budsjett og i ei ekstraordinær sysselsetjingspakke er det vår prioritering. Og vi brukar heile verktøykassa. Det må vere breidd i verkemidla, og sysselsetjinga må kome over heile landet. Det at veksten i økonomien særleg vil kome i privat forbruk, vil ha negative konsekvensar for nyetablering i distrikta. Det betyr at vi får vekst i varehandelen og i tenesteytande næringar, som tradisjonelt sett er å finne i meir sentrale strok, medan industriarbeidsplassar blir lagde ned i distrikta.

       SV er glad for at ein i budsjettforliket har funne ei løysing på lengda når det gjeld permitteringsperioden. Det er i tråd med det vi har foreslått. Men det som ikkje er så bra, er at lønsplikta for bedriftene er auka til 10 dagar. Det er mindre enn 30, som Regjeringa foreslo, men det er altså ein stor kostnadsauke for bedriftene neste år. For ein del bedrifter betyr det at dei rett og slett ikkje kan nytte seg av permitteringsreglane. Ein har ikkje råd til å løyse ut den eigendelen og må gå til oppseiingar med ein gong. Det vil vere sterkt beklageleg med den arbeidsløysa vi har i dag.

       SV sitt budsjettforslag har ei sterk satsing på vegbygging og rassikring, på bygging av hamner og utbetring av farleier, på tiltak for skipsbygging og fiskeindustri og på lokale næringsfond, og ikkje minst ei stor satsing innanfor bygg og anlegg. Vi går sjølvsagt òg mot Regjeringa sitt forslag om fleire mellombels tilsette. Forslaget skapar på ingen måte fleire arbeidsplassar, slik Regjeringa hevdar. Det er med på å brutalisere eit arbeidsliv som er tøft nok.

       SV satsar på forsking og utvikling - både gjennom Forskingsrådet og gjennom SND. Opptrappinga i forsking, som låg i statsbudsjettet, er i positiv retning, men langt frå nok. Særleg innanfor kommersialisering av forskingsresultat etterlyser vi ei satsing. Det finst nemleg liten eller ingen annan kapitaltilgang for prosjekt i ein tidleg fase enn desse risikoordningane som vi har i SND og i distriktsmilliarden, som SV fekk Regjeringa med på i fjor. Kapitalmarknaden er fullstendig tørr. Sjølv om kapitalmarknaden skulle betre seg noko, vil ikkje privat kapital gå inn i prosjekt før risikoen er kraftig redusert. Difor må vi auke løyvingane til landsdekkjande innovasjon, såkorn og industrielle forskings- og utviklingskontraktar, slik at marknadsbaserte forskingsprosjekt kan følgjast gjennom dei ulike fasane heilt fram til klingande mynt i kassa. SV brukar difor 600 mill. kr meir enn Regjeringa på dette.

       I tillegg til denne omfattande satsinga legg vi inn ei skattelette for industrien. Vi aukar avskrivingssatsane frå 20 til 25 % neste år, noko som er ein vesentleg lette for konkurranseutsett sektor, og som bidreg til nye investeringar, innovasjon og arbeidsplassar.

       I sum skapar vi rundt 20.000 nye arbeidsplassar neste år, både gjennom strakstiltak og gjennom varige arbeidsplassar. Noko mindre enn det kan vi ikkje vere nøgde med, med ei arbeidsløyse på 110.000.

       Så til slutt noko heilt anna, men det opptek meg sterkt: United World College, som Regjeringa, med Kristeleg Folkeparti av alle parti, foreslo nedlagt frå hausten 2004, men som heldigvis vart berga av Arbeidarpartiet i budsjettforliket. Det er viktig å omtale saka, for dei utsegnene som er komne frå Regjeringa om den saka, kan tyde på ei ganske stor grad av historieløyse i departementet. Statssekretæren frå Høgre i Utdanningsdepartementet fekk seg i Bergens Tidende tidlegare i haust til å seie:

       « Skolen er sikkert viktig for ildsjelene som står bak, men den er ikke viktig nok for landet. »

       Det synest eg er ei heilt utruleg utsegn.

       Noregs Røde kors engasjerte seg i skulen på bakgrunn av verdival om integrering av funksjonshemma og vektlegging av menneskerettar, humanitære verdiar og miljøspørsmål baserte på nordiske tradisjonar og praksis. Skulen si sterke internasjonale vinkling og integrasjon av elevar frå flyktningleirar, konfliktområde og utviklingsland bidreg til å motarbeide rasisme og framandfrykt. Om ikkje det er viktig for landet, så forstår ikkje eg.

       Eg håpar at Regjeringa no har erkjent at dette forslaget var ein total skivebom, og at United World College får halde fram med det viktige arbeidet i framtida, i fred for Regjeringa sine kuttforslag.

       Ein forsvarleg stram finanspolitikk, lågare rente og lågare kronekurs er så absolutt viktig for næringslivet, særleg konkurranseutsett verksemd. Men det er ikkje nok. Når nær 112.000 er utan arbeid, viser det med all tydelegheit at vi treng ein meir aktiv og målretta næringspolitikk. Av dei vel 10 milliardar kr Arbeidarpartiet har omdisponert i sitt budsjettforslag, har vi derfor sett av halvparten til tiltak for å skape arbeid for alle. Vi ønskjer å styrkje det næringsretta verkemiddelapparatet vårt, og gi fylkeskommunane auka moglegheit til å utføre den jobben dei er tillagde, med regional utvikling.

       Mange næringsområde er inne i ei vanskeleg tid, men samtidig ser vi at mange av desse næringane nettopp er område der vi har føresetnad for å lukkast her i landet, om vi er villige til å satse her. I tillegg vil vi òg auke innsatsen på samferdsel med bortimot ein milliard for å betre framkommelegheita bl.a for næringslivet, og vi vil leggje til rette for industriell utnytting av naturgassen.

       No er det viktig å hindre at den høge arbeidsløysa ikkje bit seg fast. Vi må hindre at dei som er ledige, ikkje blir støytte ut av arbeidslivet, men får moglegheit til å styrkje sine kvalifikasjonar og sine moglegheiter til aktiv arbeidsinnsats i nye jobbar. Derfor foreslår vi 12.000 fleire tiltaksplassar enn det Regjeringa la opp til. Desse vil vi bruke til differensiert tilbod om yrkespraksis, lønnstilskot, vikarordningar og ordinære opplæringstiltak.

       Når Regjeringa snakkar høgt om ein betre skule og betre omsorgstenester, så blir det berre ord når dei i budsjettforslaget la opp til ei ytterlegare forverring av kommuneøkonomien. Om Regjeringa sitt forslag skulle blitt vedteke, ville det tvert imot medført eit dårlegare skule- og omsorgstilbod. Det akkumulerte underskottet i kommunesektoren nærmar seg 12 milliardar kr, og det er over hundre kommunar som er sette under særleg tilsyn frå staten på grunn av dårleg økonomi. Kommunane har hatt og har ein svikt i skatteinngangen siste året som forverrar situasjonen ytterlegare. Skal velferdstenestene varetakast, må kommuneøkonomien styrkjast. Derfor foreslår Arbeidarpartiet i sitt budsjettalternativ å auke kommunane sine frie inntekter med 3,5 milliardar kr. Dette gir da rom for å utvide skuledagen i småskulen med tre timar i veka og gjeninnføre utlånsordninga av undervisningsmateriell i vidaregåande skule.

       Den foreslåtte momskompensasjonen for kommunar og fylkeskommunar går Arbeidarpartiet imot i vårt budsjettforslag. Her kan det bli store utilsikta fordelingsverknader kommunane imellom, og momskompensasjonen sitt føremål og verknad vil bli auka kjøp av private varer og tenester framfor eigenproduksjon. Arbeidarpartiet meiner ytterlegare konkurranseutsetjing innanfor helsevesen og eldreomsorg må stoppast inntil konsekvensane er skikkeleg evaluerte.

       Arbeidarpartiet er svært usamd i retninga på politikken Bondevik-regjeringa fører. Men det er ikkje fleirtal for vårt budsjettforslag i denne salen. Derfor er eg glad for at vi gjennom budsjettforliket har klart å stoppe noko av høgredreiinga. 5 milliardar kr meir til sysselsetjing, skule, eldreomsorg og helse betyr eit betre budsjett enn det som var Regjeringa sitt utgangspunkt. I tillegg fekk vi bl.a stoppa forslaget om meir mellombels tilsetting og framlegget om innstramming i AFP-ordninga.

       Vi skulle gjerne hatt vår tiltakspakke mot arbeidsløyse vedteken. Den ville gitt 24.000 fleire arbeidsplassar. Men når vi likevel fekk auka satsing på SND, styrkt nettolønnsordninga for sjøfolk, meir til forsking, utvikling og samferdsel, så er det eit stykkje på veg. Vi fekk 2,2 milliardar kr meir til kommunesektoren og dermed ein betra situasjon for kommunane, som no diskuterer kutt og innstrammingar. For éin ting er kva vi primært ønskjer, men det er minst like viktig kva vi får til, til beste for folk. Derfor meiner vi at vi så absolutt er tente med dette budsjettforliket.

Statsråd Kristin Clemet : Regjeringens forslag til budsjett og det inngåtte budsjettforliket er et meget godt budsjett for utdanning og forskning.

       For det første: Bevilgningen til forskning øker med ca 1,1 milliarder kr. Dermed vil FoU-bevilgningene over statsbudsjettet utgjøre 0,86 % av BNP, hvilket innebærer en betydelig økning på bare få år. Norge har nå sammen med Sverige den sterkeste veksten i offentlige FoU-midler. I Finland har de offentlige forskningsbevilgningene stagnert, mens de har gått ned i Danmark og på Island. Samtidig videreføres SkatteFUNN-ordningen, som siden 2002 har gjort det mulig å godkjenne fradrag for prosjekter for mer enn 11 milliarder kr. Alt i alt gir dette et bilde som viser at det er krevende, men likevel mulig, å nå OECD-målet i 2005. Norges forskningsråd anslår nå, basert på nøkterne forutsetninger, at Norges FoU-innsats kan utgjøre 2 % av BNP i 2004. Hvorvidt vi når OECD-målet i 2005, vil ikke være klart før i 2007, men mulighetene er til stede.

       Regjeringen vil våren 2005 fremme ny melding om forskningspolitikken, bl.a for å drøfte fremtidige ambisjoner og innhold i forskningspolitikken. Alt nå kan vi likevel oppsummere med å si at den forrige forskningsmeldingen, som ble fremmet av Bondevik I-regjeringen, ikke har vært noen papirtiger. Den har snarere fulgt opp på en god måte, særlig de siste to år, både når det gjelder forskningsbevilgninger, skatteincentiver, strategiske satsingsområder og rene kvalitetstiltak. Et viktig eksempel er etableringen av 13 sentre for fremragende forskning.

       For det andre: Kvalitetsreformen i høyere utdanning er med dette budsjettet fullfinansiert. Det tilhører antakelig sjeldenhetene i vårt politiske liv at også de som er berørt av en politisk reform og skal gjennomføre den, selv mener at reformen er finansiert som forutsatt. For meg har dette vært viktig og nødvendig. Kvalitetsreformen er et stort løft. Det er tidenes omstilling i universitets- og høyskolesektoren, og innebærer at man midlertidig må vri ressurser, tid og oppmerksomhet fra forskning til undervisning. Jeg benytter anledningen til å gi honnør til alle dem som har sitt virke i sektoren, inklusiv studentene, for det arbeid som nå gjøres. Satsingen på universitets- og høyskolesektoren i 2004 innebærer også en rekordstor satsing på bygg, vitenskapelig utstyr og stipendiater.

       For det tredje: Det blir også en betydelig vekst i midlene til kvalitetsutvikling i grunnskolen og videregående opplæring. Det er bl.a avsatt midler til utvikling av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, til antimobbearbeidet, til styrking av leseferdigheter og realfag og til kompetanseutvikling for lærere og skoleledere. I tillegg innebærer budsjettforliket at den opptrappingen av timetallet som startet i 2002, vil fortsette i 2004 og selvsagt i 2005, da også meldingen om Kvalitetsutvalgets innstilling vil være ferdig behandlet. En økning i antall timer innebærer i seg selv ikke en kvalitetsforbedring. Derfor er det viktig at gjennomføringen skal skje først etter at meldingen er blitt behandlet. Også låneordningen for skolebygg trappes videre opp, som forutsatt - eller som litt mer enn forutsatt.

       Norge er nå inne i en klart positiv utvikling når det gjelder forskning. Vi bruker mer på forskning i både privat og offentlig sektor, og vi satser mye mer på kvalitet i forskningen. Også innen høyere utdanning ligger Norge nå langt fremme, bl.a i å implementere de krav som ligger i den såkalte Bologna-erklæringen, og som tar sikte på å skape ett europeisk område innen høyere utdanning. Kvalitetsreformen i høyere utdanning vil bidra til å styrke kvaliteten, studieintensiteten, internasjonaliseringen og kontakten med samfunns- og næringsliv.

       I året som kommer, er det derfor stortingsmeldingen om grunnskolen og videregående opplæring, som fremmes til våren, som vil engasjere Stortinget sterkest. Kvalitetsutvalgets innstilling, sammen med omfattende forskning på og evaluering av norsk skole, skal danne grunnlaget for meldingen. En god del er allerede gjort. Vi har mye å være stolte av, men det er også rom for forbedring. Vi vet at det er store og systematiske forskjeller mellom elevene, at for mange elever har for svake ferdigheter i bl.a basisfagene, og at progresjonen i videregående opplæring er for svak. Hovedutfordringene synes å være å få til tilpasset og differensiert opplæring på en bedre måte og å oppnå mer systematikk i læringsarbeidet, bl.a slik at elevene blir mer motivert for læring. Jeg ser frem til en bred og konstruktiv debatt med Stortinget om disse utfordringene.

       Vi i Arbeiderpartiet mener at det er behov for å styrke økonomien, både i kommunene og i skolen, for å få en bedre kvalitet. Vi tror at det er en sammenheng mellom kvalitet i skolen og økte ressurser.

       Gjennom avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har Arbeiderpartiet fått gjennomslag for en økning i kommuneøkonomien, både i form av flere uketimer i småskolen og i form av en generell styrking av skolen. Dette betyr at vi vil få flere lærere i arbeid, og vi vil få flere undervisningstimer for elevene. Da er utfordringen: Mener statsråden at dette ikke øker kvaliteten i norsk skole?

Statsråd Kristin Clemet : Isolert sett øker det ikke kvaliteten. Det er den erkjennelse som har bredd seg i hele verden, som diskuteres i alle land - rike og fattige. Det er et generelt skifte av fokus, fra det vi investerer i utdanningssystemene, til det vi får ut av systemene, bl.a fordi det er avdekket store og ikke lett forklarlige kvalitetsforskjeller innad i utdanningssystemene og mellom utdanningssystemene.

       Men det er klart at dersom man fyller det med innhold, kan det lede til økt kvalitet. Timetall vil - isolert sett - også medføre økte ressurser. Derfor sa jeg i innlegget mitt at jeg er glad for at dette kommer først til høsten. Da vil vi ha lagt frem kvalitetsmeldingen, vi vil ha behandlet den, og vi kan sikre oss at det fylles med fornuftig innhold rent faglig, men også sørge for at vi har lærere som har tilstrekkelig kompetanse - og den riktige - til å kunne undervise elevene på en god måte.

Arne Sortevik (FrP) : Låneordningen for opprustning av skolebygg er det bred enighet om i denne salen. Men det er viktig at ordningen fungerer etter intensjonen.

       I fellesdokumentet for drøftelsene mellom KS og Regjeringen tidligere i høst blir avdragseffekten omtalt. Ordningen har en intensjon om avdragsfrihet i fem år, hvor denne regjeringen ikke har gjort noe for å få den til å virke. Det må til en endring i kommuneloven, enten i loven eller i forskrift, slik at de mange kommunene som aktivt ønsker å oppta lån for å gjennomføre opprustning, og som får lån med avdragsutsettelse, slipper å avsette penger i regnskapet sitt - selv om de ikke betaler avdrag - for å få den likviditetsletten som de ønsker seg.

       Dette har jeg utfordret to statsråder på. Jeg utfordrer utdanningsstatsråden igjen på å se til at det blir foretatt den nødvendige lov- og regelendring, slik at intensjonen om å frigjøre midler for de kommuner som foretar opprustning, faktisk virker.

Statsråd Kristin Clemet : Dette er jo ett av to viktige ressursmessige satsingsområder i denne stortingsperioden. Det ene er at det er foretatt et stort lønnsløft for lærerne, noe som er veldig viktig. Det andre er at det satses veldig mye på skolebygg. Vi følger opp det som er et samlet storting når det gjelder denne låneordningen, med 15 milliarder kr over åtte år. Vi ligger på sett og vis foran planen.

       Vi skal selvfølgelig ha ordningen til observasjon - se hvordan den virker. Mitt inntrykk er at den tross alt har virket godt til nå. Men vi har helt nylig nedsatt et offentlig utvalg som skal gi oss en bedre oversikt over hva som er situasjonen når det gjelder skolebygg - noe vi ikke har en god oversikt over - og også hva som kan gjøres for å forebygge og reparere systemfeil. Det er ikke til å legge skjul på at denne låneordningen er en form for nødtiltak, som egentlig ikke reparerer grunnleggende systemfeil. Det er mye viktigere at vi får gjort noe med dette på lengre sikt. Men vi skal selvfølgelig også ha selve låneordningen til observasjon.

Lena Jensen (SV) : Formålet med Kvalitetsreformen er å sørge for at alle som tar høyere utdanning, får støtte og veiledning i studiene samt tettere oppfølging og individuell tilbakemelding. En viktig og avgjørende forutsetning for at reformen skal lykkes, er at studentene sikres økonomisk trygghet til å satse på studiene. Stipend- og låneordningene må sørge for at alle som ønsker å studere, gis mulighet til det, og boligtilbudet må være utbredt og billig nok.

       Regjeringen prisjusterer ikke studiestøtten og gjør alle stipend om til lån - en innsparing som noen studenter med uflaks betaler, som syke studenter, handikappede, de som har uflaks med bostedsadresse, osv. Det nye systemet legger opp til å skape vinnere og tapere. Regjeringen og Arbeiderpartiet foreslår å kutte 45 mill. kr i tilskuddet til studentboliger. Det bygges for få studentboliger i dag.

       Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilken sammenheng har studentvelferd med muligheten til å gjøre reformen i høyere utdanning om til en kvalitetsreform?

Statsråd Kristin Clemet : Jeg mener at det nylig er gjennomført en betydelig forbedring i studiefinansieringen eller utdanningsstøtten i Norge. Nå legger vi frem forslag til forbedringer for utenlandsstudentene. Det er foretatt betydelige forbedringer også for elever i videregående opplæring.

       Jeg mener at selv om det nå foretas en innstramning i selve konverteringsordningen, er det forsvarlig nå når Kvalitetsreformen gjennomføres. Det betyr at studentene skal få mye bedre veiledning og oppfølging underveis, og at risikoen for at man skal falle fra eller ikke greier å ta eksamen, blir betydelig mindre. Hvis man likevel ikke får tatt eksamen av en eller annen årsak, vil ordningen likevel være slik at man kan få omgjort lån til stipend i inntil åtte år etter at eksamen skulle vært avlagt.

       Når det gjelder sosiale ordninger for syke studenter, funksjonshemmede eller andre i Lånekassen, står de uberørt.

       Jeg registrerer at en rekke representanter fra regjeringspartiene og venstresiden i norsk politikk i dag har vært på talerstolen og vært meget tilfredse med at nesten 20 % av Norges befolkning er satt på sidelinjen i norsk politikk, altså Fremskrittspartiet. Det registrerer jeg med interesse, for det legger en viss mal for videre føringer i politikken i nasjonalforsamlingen overfor denne regjeringen.

       Jeg er godt kjent med, og regjeringspartiene burde kanskje også være godt kjent med, at det er en rekke andre tunge og store saker som skal behandles i denne salen. Jeg registrerer da at Fremskrittspartiet i utgangspunktet er satt på sidelinjen, og at regjeringspartiene her på huset i første runde må ta kontakt med venstresiden i norsk politikk for å få gjennomslag for sin politikk. Det er med interesse jeg merker meg det.

       Jeg har også merket meg litt forskjellige uttrykk fra de forskjellige partiene i dag. Jeg har registrert en kjempesvær skuffelse i Høyre. Jeg har merket meg en kjempesvær frustrasjon hos Kristelig Folkeparti, og særlig hos statsministeren, og jeg har merket meg en fullstendig stillhet fra Venstre. Det er forståelig at Høyre utviser en kjempestor skuffelse når de nå har brakt landet nærmere en sosialistisk regjering enn det vi har vært på lenge. Jeg skjønner det. Men min oppfordring til Høyres representanter og Høyre i regjering er: Valgt er valgt, spist er spist - se framover! Det kan altså finnes andre muligheter. I Fremskrittspartiet skal vi selvfølgelig - som vi alltid har gjort - vise storsinn.

       Jeg registrerer at når Fremskrittspartiet skaffer ekstra midler til kommunene, er det et dårlig budsjett. Når Fremskrittspartiet skaffer ekstra midler til sykehusene, er det et dårlig budsjett. Når Fremskrittspartiet reduserer egenandelene til syke og de svakeste, er det et dårlig budsjett. Da er det rett og slett et problem. Men når Arbeiderpartiet - i småskala - får gjennomslag for noen millioner på disse områdene, da er budsjettet plutselig en kjempesuksess. Det er interessant, men det er ikke noe nytt.

       I forkant av budsjettforhandlingene om statsbudsjettet for 2004 har dette « spillet » i norsk politikk vært oppe til debatt. Det er interessant å merke seg hva som har skjedd det siste året. Etter at vi inngikk forlik med Regjeringen om budsjettet for 2003, har det vært en gjenganger i norsk politikk, og i særdeleshet fra Arbeiderpartiet, i klagesangen: For lite penger til kommunene, et direkte angrep på de arbeidsledige og ikke minst kuttet i gravferdsstøtten. Vi tok bort feriepengene til de arbeidsledige, vi reduserte langtidsperioden for arbeidsledige, vi sa nei til økt lønnsplikt for arbeidsledige, og vi reduserte gravferdsstøtten i forliket.

       Det var med interesse jeg merket meg at da Arbeiderpartiet inngikk budsjettforhandlinger og fikk til et forlik, fikk de ikke på plass én eneste krone sammenlignet med dette. Faktisk innebærer forliket en forverring, sammenlignet med det budsjettforliket som Fremskrittspartiet fikk til på disse områdene. Jeg håper at det også kan bli gjenklangen i 2004, men det tviler jeg på at det blir.

       Jeg merket meg også med interesse at inngangsporten for at Arbeiderpartiet skulle forhandle med regjeringspartiene, var punktet om midlertidig ansettelse. Jeg gleder meg til Arbeidslivslovutvalget kommer med sin konklusjon og innstilling. Hvis dette utvalget legger fram en innstilling som går på at midlertidig ansettelse kanskje er en klok avgjørelse, ser jeg for meg at det vil knirke i denne nye konstruksjonen av partier her på Stortinget.

       Jeg registrerer også at Jens Stoltenberg og andre i dag har konkludert med at Sem-erklæringen er død. Det betyr at Fremskrittspartiet overhodet ikke har noe ansvar for denne regjeringen, for Regjeringen har selv brutt sine egne forutsetninger for videre politikk.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A) : Eg er òg glad for at regjeringspartia og Arbeidarpartiet har vorte samde om eit budsjett for 2004, eit ansvarleg budsjett som samtidig tek mål av seg til å løysa viktige samfunnsoppgåver knytte til arbeid, helse og utdanning.

       Representanten Sandberg er nok sår, eg skjøner det, men å gjera det til udemokratisk at 20 % av veljarane er sette til side, synest eg er merkeleg. Det er faktisk godt og vel 60 % av folk i denne salen som stemmer for dette budsjettet i kveld. Det kan ikkje vera noko udemokratisk i det.

       Eg er òg glad for at Kristeleg Folkeparti ved Jon Lilletun er så romsleg at han seier at budsjettet har vorte betre etter budsjettavtalen. Men det er relativt sjeldan kost her i huset at eit regjeringsparti seier at eit alternativt budsjett er betre enn det dei sjølve hadde opphavleg. Eg er ikkje forundra over at det har vore mogleg å verta samd med Kristeleg Folkeparti om eit budsjett. Det har Arbeidarpartiet vorte i dei fleste av dei elleve budsjetta eg har vore med på å handsama i denne salen. I år har me òg vorte samde med Høgre om eit budsjett som har vorte godt motteke rundt om i landet. Det er nytt.

       I budsjettet som vert vedteke i kveld, vert det løyvt 250 mill. kr ekstra til samferdsle - til veginvesteringar, til gang- og sykkelstigar, til rassikring, til jernbane og til andre kollektivtiltak. Me har skrive under avtalen i dag etter ein ryddig og ordentleg prosess som har resultert i mange glade innbyggjarar i heile landet. I Arbeidarpartiet er me glade for desse ekstra pengane. Me er vane med å verta målte ut frå resultat, ikkje ut frå gode ynske.

       Sjølvsagt er me skuffa over at me ikkje fekk gjennomslag for meir til samferdsle. Arbeidarpartiet har 920 mill. kr friske pengar til samferdsle i sitt alternative budsjett. Det er mykje pengar, faktisk ei uvanleg stor påplussing til dette føremålet. Det er fordi me kvar dag vert minte på kor viktig samferdsle er - for næringsliv og for busetnad. Me har store avstandsulemper i Noreg i høve til dei fleste me konkurrerer med. Som ansvarlege for rammevilkåra for næringslivet er det vår plikt å strekkja oss langt for å redusera desse ulempene.

       Så er det sjølvsagt slik at der det er arbeid, der vil òg folk bu. Arbeidsplassar vert det berre der det er mogleg å ta seg fram.

       Arbeidarpartiet er skeptisk til at høgresida er så einsidig oppteken av lønsemd, særleg når det gjeld krav om lønsemd i samfunnsinstitusjonar, som Posten AS, NSB AS og Avinor AS. Sjølv samfunnsmessige kost-nyttevurderingar kan vera utilstrekkelege om me ynskjer å halda oppe busetnaden i heile landet. Kalkulasjonsrenta i slike utrekningar ligg f.eks for veg på over det dobbelte av den aktuelle renta. Det er faktisk slik at Svinesundsbrua er vurdert meir lønsam i Sverige enn i Noreg. Det heng lite i hop med slik verda eigentleg er. Men me vil koma tilbake til dette i samband med Nasjonal transportplan til våren.

       Me bruker ein del pengar på å kjøpa ulønsame tenester på dei ulike samferdsleområda, bl.a persontransport. Det me førebels ikkje støttar med såkalla offentlege kjøp, er langdistanse dagtog og enkelte nattogstrekningar. Det er heilt urealistisk at desse toga skal kunna gå rundt utan støtte, og det er på sikt uakseptabelt at NSB AS dekkjer underskotet på desse tilboda. Difor må dette frå 2005 inn under ordninga med offentleg kjøp. Det er ikkje spesielt fordi me er eit lite og spreidd bygt land, tvert imot er det regelen verda over. Det er ganske forståeleg at nattoga i Noreg må ha støtte, når til og med nattoget mellom Paris og München må ha det. Eg er glad for at Regjeringa går inn for offentleg kjøp når det gjeld nattoga, men etter Arbeidarpartiet si vurdering bør det òg omfatta langdistanse dagtog. Det er viktig at me satsar meir på jernbane framover. Det er miljøvenleg, det er relativt lite arealkrevjande, det er effektivt, og det fører til mindre press på vegane våre. Difor har me auka løyvingane med 300 mill. kr, av dei går 250 mill. kr til vedlikehald.

       Eg må òg få lov til å nemna at me i vårt alternative budsjett aukar løyvingane til investeringar til dobbeltsporet Asker-Sandvika og til vidare planlegging og oppstarting av godsterminalen på Ganddal hausten 2004.

       I lag med auka løyvingar til andre kollektivtiltak, til veginvesteringar medrekna rassikring, til gang- og sykkelstigar, til vedlikehald og til fiskerihamner, gjev dette i seg sjølv arbeid til fleire over heile landet. I tillegg gjev det betre framkomsttilhøve for næringslivet og slik reduserte kostnader generelt og tidskostnader spesielt.

       Eg er sikker på at Moelven Industrier ASA er meir oppteken av planleggingsmidlar til E6 enn av skattelette, og at dei som bur og arbeider i det området, er samde i det. Det er noko grunnleggjande feil i høgresida sitt syn på lønsemd i denne sektoren. Ein kan ikkje sjå på ei satsing på samferdsle som vanlege utgifter. Rettare er det å sjå på det som « utgift til inntekts ervervelse », for å seia det på bokmål.

Utenriksminister Jan Petersen : Det budsjett Regjeringen har fremmet for Stortinget, er et budsjett for arbeid, for velferd og for fornyelse. Og når hovedtrekkene i dette budsjettet blir bevart gjennom kompromisset, har vi all grunn til å være fornøyd, ikke slik at kompromisset er bedre enn det budsjettet vi opprinnelig fremla - selv om det er grunn til å glede seg over enkeltposter - helheten skulle en ønske hadde vært slik vi opprinnelig fremla det. Men det er allikevel solid innenfor de grenser som kan settes, og det er et budsjett som bevarer hovedtrekkene i det som er Regjeringens linje, og i det som det er viktig for Regjeringen å gjennomføre.

       For Høyre er det særlig tre ting jeg vil fremheve. Det ene er at det er et ansvarlig budsjett. Det er et ytterligere bidrag til å holde renter og kronekurs i sjakk, og det er jo selve kjernen i arbeidet for både å bevare og skape arbeidsplasser. Det er et hovedspørsmål. Det er et budsjett som sørger for at utdanning og forskning er blant våre høyt prioriterte mål. Vi går i riktig retning. Det er også et budsjett som ikke på noen måte er negativt i forhold til det tredje hovedpoenget, nemlig at dette landet trenger skattelettelser. Regjeringen har allerede levert 20 milliarder kr. Ja, også dette budsjettet er et budsjett i riktig retning, selv om beløpene denne gangen er små. Men det er grunn til å glede seg over at den lille endringen vi har foreslått når det gjelder boligskatten, er bevart gjennom det vedtaket som blir fattet senere i kveld. Dette er altså et budsjett som går i riktig retning i forhold til også dette hovedmålet.

       Når vi har nådd frem til enighet med Arbeiderpartiet, som jo er nytt og historisk på et område som dette, er det fordi både Arbeiderpartiet og regjeringspartiene respekterte en helt grunnleggende forutsetning, nemlig at man har respekt for hverandres smertepunkter. Og det er ikke fremmet krav som man visste det ville være umulig å gå inn i. Det betyr selvfølgelig også at vi måtte oppgi noe av det som er viktig for oss - som smerter Arbeiderpartiet mest - og derfor aksepterte vi endringer som gjorde at Arbeiderpartiet oppnådde viktige resultater også ved dette budsjettet. Men det ligger jo i kompromissenes natur at man sørger for at alle vinner.

       Nå har skattespørsmålet vært et av de sentrale spørsmålene i denne debatten. Jeg la merke til en av Jens Stoltenbergs formuleringer da han snakket om skattenivået i 2001 som « vi levde vel med ». Jeg har to kommentarer til det. Den ene er at Arbeiderpartiet slett ikke levde vel med skattenivået i 2001. Arbeiderpartiet tapte regjeringsmakten på grunn av skattenivået i 2001. Det var et skatteopprør som førte til et regjeringsskifte. Men hvis Arbeiderpartiet mener at det nivået - 20 milliarder kr høyere - er noe man lever vel med, ja, så vet vi jo hva vi har i vente hvis Arbeiderpartiet kommer til politisk makt, slik at de kan gjennomføre sine målsettinger fullt ut. Da er det ikke bare årets 5 milliarder kr som er i deres primærforslag, som kommer, da kommer i hvert fall de øvrige 15 milliarder kr også. Det ville stille både enkeltpersoner og bedrifter i en vesentlig dårligere situasjon enn den vi har nå. Det forteller oss at til tross for at vi nå har greid å få en enighet om budsjettet for 2004, er det klart at i det øyeblikket Arbeiderpartiet har makt til å gjennomføre sine standpunkter fullt ut, ved f.eks å få et tilstrekkelig flertall bak seg i 2005, vil vi måtte regne med at vi står overfor en helt annen politisk kurs i Norge. Derfor har jeg ingen illusjoner om at vi ikke står overfor ganske viktige veivalg og debatter om veivalg i de årene som kommer frem til 2005. Denne enigheten har ikke nullet ut dette veivalgspørsmålet, fordi Arbeiderpartiet og vi ser forskjellig på viktige hovedspørsmål, selv om vi nå, under dagens forutsetninger, greide å oppnå enighet. Da vil vi se oppgjør på skatt, vi vil se det når det gjelder reformer, valgfrihetssamfunnet, og hva det nå måtte være.

       Jeg skal ikke kommentere Fremskrittspartiet så all verdens mye, bortsett fra å gratulere Siv Jensen med at hun endelig føler fred ved å ha kommet frem til den riktige historiebeskrivelsen, nemlig at det var Fremskrittspartiet som brøt. Det som er det interessante, er jo at Fremskrittspartiet på den måten også avskjærer seg politisk innflytelse og politisk makt. Jeg vil minne Fremskrittspartiet på én ting, nemlig at når de bryter en forhandling på denne måten, greier de heller ikke å levere politiske resultater til sine velgere. Det er kanskje det Fremskrittspartiets velgere kommer til å interesse seg for i tiden som kommer. Fremskrittspartiet kunne hatt innflytelse hvis de hadde tedd seg som Arbeiderpartiet, men de meldte seg ut og kan ikke levere resultater til sine velgere.

       Høyre forventer 12 milliarder kr i nye skattelettelser. De kan bare gjennomføres med Fremskrittspartiets støtte. De strukturelle endringene som Høyre ønsker, kan bare gjennomføres med støtte fra Fremskrittspartiet.

       Hvordan skal Regjeringen få gjennomført en politikk som Høyre ønsker, hvis de vil slippe å forholde seg til Fremskrittspartiet? Eller er også Høyre nå klar for å gi opp skatteløftene fra Sem, slik statsministeren synes åpen for?

Utenriksminister Jan Petersen : Jeg har ikke uttrykt noen lettelse over å slippe å forholde meg til Fremskrittspartiet. Vi gav Fremskrittspartiet muligheten til å komme til enighet med oss ved at vi henvendte oss til Fremskrittspartiet først. Hvis de hadde forhandlet like profesjonelt som Arbeiderpartiet gjorde, hadde vi oppnådd enighet med Fremskrittspartiet. Og det ville ha vært helt utmerket. Det jeg har uttrykt en viss lettelse over - ikke bare en viss lettelse, men en stor lettelse - er at vi har sluppet dette spillet som var en del av Fremskrittspartiets politikk. Det tror jeg norsk politikk er glad for. Jeg tror folk har sett Fremskrittspartiet nok inn og ut av dører, tordnende, lynende og sinte. Jeg tror de er glade for at budsjettforliket skjedde med verdighet denne gangen.

       Det som Schjøtt-Pedersen meget riktig pekte på, er at Fremskrittspartiet, hvis de spiller sine kort riktig, kan øve innflytelse i riktig retning. Han har helt rett i at hvis Fremskrittspartiet også neste år melder seg ut av debatten, vil de ha avskåret seg fra muligheten til å levere resultater til sine egne velgere, og det tror jeg velgerne vil kunne komme til å straffe dem for.

Christopher Stensaker (FrP) : Utenriksministeren var i sitt innlegg inne på at budsjettet er basert på kompromisser.

       Jeg ser av budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet at de ønsker å redusere kap. 163, Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, med 55 mill. kr.

       Fremskrittspartiet ønsker derimot å styrke dette området med 400 mill. kr, da det er viktig å hjelpe mennesker på flukt fra katastrofer, krig og undertrykkende regimer. Mange land har regimer som gjør at bistand medvirker til at korrupsjon får stor utbredelse, og at bistanden er med på å segmentere regimet.

       Spørsmålet mitt blir da: Vil utenriksministeren bidra til at de midler som bevilges til bistand, kommer de trengende til gode og ikke forsvinner i administrasjon eller er med på å gjøre de rike enda rikere?

Utenriksminister Jan Petersen : På dette punktet er jo Stensaker bønnhørt lenge før han har bedt, fordi det har vært en klar linje fra denne Regjeringen virkelig å sørge for at de bistandsmidlene som bevilges, kommer til formålene, de fører til utvikling, de hjelper de fattige i verden, og det er ikke noe bistand som skal gå til de rike i utviklingslandene.

       Det at også Fremskrittspartiet kutter meget betydelig i bistandsmidlene, var noe Stensaker ikke nevnte, men det har jeg lyst til å understreke. Jeg kan godt forstå ham hvis han mente at bistanden går helt feil vei, men det er altså slik at Regjeringen nå fører en politikk som gjør at vi virkelig får virkning ut av bistandsmidlene, så han kunne trygt ha stemt for det forslaget som Regjeringen har fremlagt.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg la merke til at i Dagens Næringsliv forrige dagen sa Erna Solberg at hun ikke var spesielt begeistret for disse to milliardene som lå i forliket, fordi det hindret privatisering, konkurranseutsetting og kommunesammenslåing. Jeg legger merke til at det fra Høyres talere i dag er litt famlende hva de egentlig skal mene. For det vi nå opplever, er at de skjeller ut sin partner og sitt parlamentariske grunnlag på den ene siden, samtidig som de flagger en politikk som de vet de bare kan få gjennom med det samme partiet, nemlig Fremskrittspartiet.

       Jeg registrerer dette, og hele innlegget til Jan Petersen sier egentlig det samme. Han sier, i motsetning til f.eks. Lilletun, at dette var ikke et bedre budsjett enn det som opprinnelig var lagt fram. Det skjønner jeg godt at Høyre sier, for dette har ikke gått i Høyres retning. Men det jeg tror vi kan konkludere med, og som vi har registrert gjennom denne dagen, er at vi har et parti i regjering som er vant til å vingle. Det ble kalt vingle-Venstre før i verden. Nå er det så lite at det er nesten ingen som legger merke til om de vingler eller ikke, men jeg tror det nok er Høyre som nå har overtatt denne vignetten. Det vi er vitne til i denne behandlingen av statsbudsjettet, er et nytt parti i Norge - vingle-Høyre, uten retning.

Utenriksminister Jan Petersen : Djupedal hadde nå så mange tanker på ett minutt at jeg hadde litt problemer med å få tak i resonnementet hans. Jeg vil bare minne ham om følgende: Han betegnet budsjettet som ble fremlagt i begynnelsen av oktober, som et Høyre-budsjett. 99,3 % av det budsjettet er bevart, og det skulle motbevise den tesen han nå legger opp til.

       For øvrig vil jeg nevne at når Erna Solberg uttalte seg, ikke på den måten som Djupedal nå nevnte, men uttalte seg om de ekstra kronene til kommunene, var det nettopp en formaning om at nå må man ikke bruke de pengene bare til å la være å foreta de nødvendige forandringer, for da får man ikke de ekstra ressursene inn i kommunesystemet. Men hvis man både kunne få disse pengene inn i kommunesystemet og samtidig holde trykk på forandringene, da ville man kunne skaffe flere penger frem til tjenester i kommunene.

       Det er det som er så fortvilet med vanetenkningen til Djupedal, at han er mer opptatt av å gjøre ting på gamlemåten enn å sørge for at kommunene omstiller seg, slik at man skaffer nye penger til flere tjenester. Hvis det er slik at denne bevilgningen fører til at man ikke får omstillingene, da er man egentlig kommet like langt, dessverre. Det er Djupedals linje, men det er ikke Høyres linje.

       Norge er ikke pålagt å øke avgiften til høyeste nivå for alle deler av næringslivet. Virksomheter som ikke drives i konkurranse med andre EØS-land, kan beholde dagens avgift.

       Jeg er derfor glad for at Stortinget i dag enstemmig - og med Regjeringens tilslutning - vedtar at Regjeringen skal utforme et regelverk som, så langt det er mulig, skal videreføre gradert avgift både i offentlig og i privat sektor. Med dette vil flere bedrifter kunne beholde dagens lave avgift. Og det blir lettere å målrette kompensasjonstiltakene til dem som rammes.

       Forliket om neste års statsbudsjett kommer ikke med grunnlag i Regjeringens arbeidsprogram. Tvert imot, forliket kommer på grunnlag av at Regjeringen har gått bort fra vesentlige deler av sitt arbeidsprogram. Den har gått bort fra de trange rammene i kommuneøkonomien. Den har også gått bort fra den passive sysselsettings- og arbeidsmarkedspolitikken, og gått bort fra forslagene om å svekke arbeidstakernes stillingsvern gjennom bruk av midlertidige stillinger.

       Arbeiderpartiet har lagt fram et forslag til statsbudsjett hvor vi vil styrke innsatsen for å sikre arbeid til alle. Vi har lagt fram et forslag til budsjett hvor vi styrker skoletilbudet og omsorgstilbudet i kommunene. Dessverre må vi konstatere at Arbeiderpartiet ikke får flertall for sitt forslag til budsjett. Arbeiderpartiet mener ikke at det er nok å plusse på Regjeringens budsjettforslag med 2,2 milliarder kr til kommunene. Med en slik økning vil mange kommuner fortsatt slite tungt. Derfor foreslo vi 3,5 milliarder, og en plan for å rette opp ubalansen i kommunenes økonomi.

       Arbeiderpartiet mener ikke at det er nok med 6.000 tiltaksplasser utover Regjeringens forslag. Med en slik økning vil fortsatt mange stå uten et tilbud. Derfor foreslo vi 12.000 plasser.

       Arbeiderpartiet mener ikke at det er nok å styrke sykehusenes økonomi med en halv milliard kr. Derfor foreslo vi en styrking på 1 milliard kr.

       Men den styrkingen av kommuneøkonomien, sykehusøkonomien og innsatsen mot arbeidsledighet som vi nå har fått regjeringspartiene med på, gjør like fullt at budsjettet blir vesentlig bedre enn det Regjeringen foreslo. Det mener åpenbart også mange langt inn i regjeringspartiene.

       Da statsbudsjettet kom 8. oktober, uttalte Kristelig Folkeparti-ordføreren i Gjesdal:

       « Etter det Bondevik og Valgerd sa i valgkampen, hadde eg hatt forhåpningar om eit kraftig løft. Dette er ikkje akkurat noko å klappe for. »

       Kristelig Folkepartis fylkesordfører i Hordaland sa:

       « Budsjettet er en katastrofe for fylkeskommunen. »

       Etter forliket med Arbeiderpartiet er stemningen bedre: Høyres ordfører i Svelvik sier:

       « Dette er mer enn forventet ... For oss betyr den økte overføringen at SFO og barnehagene reddes. Det er veldig gledelig. »

       Kristelig Folkepartis ordfører i Skjervøy sier:

       « Aps forslag følger jo opp det som grasrota i KrF har bedt om. »

       Kanskje ikke så rart at også Jon Lilletun sier at budsjettet er blitt bedre. Arbeiderpartiet har åpenbart gitt Kristelig Folkeparti mulighet for å finne mer av seg selv igjen i budsjettet.

       Men det finnes jo skeptikere. Kommunalminister Erna Solberg gjør det klart at et nytt budsjett fra henne neppe blir like raust.

       « Jeg er redd for at programmene for langsiktig omstilling vil ramle litt ut av fokus neste år, » sier hun.

       Det naturlige spørsmål blir jo derfor: Hva gjør Regjeringen så? Høyre forventer 12 milliarder i ekstra skattelette i neste års budsjett. Da blir det lite eller ingenting igjen til bedre skole og eldreomsorg i kommunene.

       Jon Lilletun og Kristelig Folkeparti sier budsjettet er blitt bedre gjennom Arbeiderpartiets påvirkning. Det er mulig å velge bedre skole, bedre eldreomsorg og lavere arbeidsledighet framfor nye skattelettelser til dem som har mest.

       Høyres skatteløfter vil ikke bli gjennomført med Arbeiderpartiets hjelp. Når Arbeiderpartiet, etter at vårt eget budsjettforslag har falt, kan stemme subsidiært for det endrede forslaget fra regjeringspartiene, skyldes det jo nettopp at regjeringspartiene har måttet gå bort fra sitt program. De har tatt Høyre-profilen bort fra budsjettet. Da vet Regjeringen òg at nye forslag med Høyres profil ikke vil få støtte fra Arbeiderpartiet, men er avhengige av støtte fra Fremskrittspartiet. Det er Regjeringens valg.

Statsråd Einar Steensnæs : Det er all grunn til å være meget godt fornøyd med årets budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Men det er altså ikke slik, som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen nå gav uttrykk for, at Regjeringen gjennom dette har gått bort fra sitt program, som han sa, dvs. Sem-erklæringen. I dette budsjettet legger Regjeringen til grunn at store deler av det som er vår målsetting, nedfelt i Sem-erklæringen, kan gjennomføres. Men Arbeiderpartiet har bidratt til å skape ro, til å skape forutsigbarhet i en uoversiktlig politisk situasjon. Det bidraget har folk satt pris på, og det fortjener selvfølgelig Arbeiderpartiet også ros for å ha bidratt til.

       Kristelig Folkeparti er glad for at vi fikk et ytterligere løft på politiske områder som vi prioriterer høyt. En ekstra innsats for dem som sliter i et tøft arbeidsmarked, og ekstra satsing på velferd, skole og helse er bl.a resultater av forhandlingene.

       Regjeringens budsjettforslag inneholder svært viktige satsingsområder for Kristelig Folkeparti:

       for å nevne noen viktige poster.

       Regjeringen har klart å gjennomføre dette budsjettforliket uten å bruke flere penger. Dette er en viktig forutsetning for å ta vare på arbeidsplassene. Den stramme budsjettrammen ligger altså fast, og Regjeringen har dermed vist både styrings- og forhandlingsevne. Samtidig har regjeringspartiene, sammen med Arbeiderpartiet, klart å finne rom for en ekstra satsing på velferd, skole og helse. Fra Kristelig Folkepartis side er vi særlig glade for tiltakene mot fattigdom, både nasjonalt og internasjonalt. Å dele noe av vår egen overflod med verdens fattigste skal være et kvalitetskjennetegn ved det norske samfunnet. Samtidig må vi også sørge for at økonomisk svakstilte grupper her hjemme sikres sin rettmessige del av velferdsøkningen.

       Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. En videre utvikling av norsk industri og næringsliv er avhengig av arbeidstakere med engasjement, kompetanse og erfaring. Takket være målbevisst satsing på teknologiutvikling, sammen med en høyt kompetent arbeidsstokk, har vi lyktes i å etablere produkter i verdensklasse, som er konkurransedyktige og etterspurte. Det gjelder ikke minst innen petroleumsvirksomhet og leverandørindustri. Her ser vi også for oss store utviklingsmuligheter hvis vi bare kan finne gode løsninger på hvordan vi kan tilrettelegge for videre aktivitet, både på egen sokkel og ute. Mulighetene er mange. Derfor har vi også behov for alle! Høy arbeidsledighet er en sløsing med både menneskelige og økonomiske ressurser. Nå ser vi en gryende optimisme i næringslivet. Men før situasjonen på arbeidsmarkedet bedres, er det viktig at det legges til rette med et bredt sett av virkemidler for at flest mulig skal få nødvendig støtte for å komme i arbeid igjen.

       Den raske prisøkningen på strøm mot slutten av fjoråret satte søkelyset på vår avhengighet av tilsiget til vannkraftsystemet. Prisutslaget som fulgte ubalansen i markedet, skapte stor misnøye blant folk og førte til en skarp samfunnsdebatt om forsyningssikkerhet, liberalisering av kraftmarkedet og strømpriser. Dette har jeg stor forståelse for.

       I dag er fyllingen i vannmagasinene fortsatt lav sammenliknet med tidligere år. Dette henger delvis sammen med fjorårets svært tørre høst. Relativt lav vannkraftproduksjon og stor import av kraft i løpet av dette året har imidlertid bidratt til at magasinfyllingen igjen er på samme nivå som i 2002. Magasinutviklingen er for tiden også mer gunstig enn i fjor. I tillegg gjør erfaringene fra siste vinters anstrengte kraftsituasjon at vi nå er bedre forberedt ved inngangen til en ny vinter.

       Det er Regjeringens klare mål at det skal være nok strøm til akseptable priser, både for husholdninger og næringsliv. Regjeringen ser det som helt avgjørende at det legges opp til en politikk som sikrer energiforsyningen på lengre sikt. En langsiktig strategi må omhandle både produksjon, distribusjon og forbruk. Som jeg tidligere har varslet, vil Regjeringen før jul legge fram for Stortinget en egen melding som trekker opp en politikk for forsyningssikkerheten for strøm.

       Satsingen på gasskraftverk med CO₂-håndtering er et hovedelement i Regjeringens energipolitikk. Denne satsing er et viktig element i arbeidet med å styrke energiforsyningen på en måte som gjør at en også kan nå klimamålsettingene. Norge har i denne sammenheng undertegnet en samarbeidsavtale med bl.a. USA og EU om utvikling av teknologier for CO₂-håndtering som gjør disse kommersielle og bredt tilgjengelige. Dette skaper nytt håp om å kunne nå målsettingen om å introdusere gasskraftverk med CO₂-håndtering i den norske energiforsyningen.

       Er olje- og energiministeren enig i at utviklingsbanen skal følges og dermed føre til økt sysselsetting i industrien?

Statsråd Einar Steensnæs : Representanten Klungland berørte et veldig viktig tema, nemlig arbeidsledigheten. Jeg brukte også noe tid i mitt innlegg til å berøre dette viktige punktet.

       Jeg tror at det området som jeg har et konstitusjonelt ansvar for, nemlig olje- og gassvirksomheten, på en interessant og viktig måte kan bidra til å skape arbeidsplasser og sysselsetting. Nå er utfordringen å vedlikeholde de arbeidsplasser som egentlig er der, fordi vi ser at investeringene framover kan vise seg å bli mindre. Jeg mener at vi kan fastholde den langsiktige utviklingsplanen, og Regjeringens politikk er å legge til rette for at vi både kan utnytte de modne områdene på norsk sokkel på en bedre måte, utvikle ny teknologi og tilpasse rammevilkårene slik at dette blir lønnsomt, samtidig som vi åpner opp for nye arealer. Det er krevende i forhold til de viktige avveininger som må gjøres, med hensyn til både miljø og fiskeri, men det er Regjeringens ambisjon å finne gode, balanserte løsninger på dette.

Øyvind Korsberg (FrP) : Denne og tidligere regjeringer, med Arbeiderpartiet i spissen, har ansvaret for den situasjonen som vi nå har i strømmarkedet. Disse partiene har vært med og hindret utbygging av ny vannkraft. Det er det mange eksempler på - Øvre Otta og sist Sauda-utbyggingen - og ikke blir det bygd gasskraftverk heller, bl.a på grunn av den politiske usikkerheten som er skapt med hensyn til utslippskrav for CO₂.

       Energiministeren snakker stadig vekk om bygging av gasskraftverk med CO₂-håndtering, men det er en teknologi som ligger åtte-ti år fram i tid når det er snakk om et fullskalaverk. Arbeiderpartiet - Regjeringens nye samarbeidspartner - tar stadig til orde for bygging av gasskraftverk innenfor rammen av våre klimaforpliktelser. Mitt spørsmål til Steensnæs er: Kan det bygges konvensjonelle gasskraftverk innenfor rammen av våre klimaforpliktelser? Da snakker jeg om med den teknologien som er tilgjengelig i dag.

Statsråd Einar Steensnæs : Jeg vil først understreke at når vi skal bedre forsyningssikkerheten, må det for det første skje ved at vi produserer mer energi inn i det nordiske markedet. Der har det politiske system med skiftende regjeringer og skiftende storting forsømt seg.

       Det er slik at vi har mangel på tilstrekkelig energiproduksjon i dag. Det må vi gjøre noe med, og det har denne regjeringen gjort noe med. Denne ministeren har gitt konsesjon til dobbelt så mange vannkraftutbygginger, regnet i kilowattimer, som det samtlige regjeringer på 1990-tallet fikk til. Men det kan ikke satses ensidig på én type energiproduksjon. Særlig må vi øke den energiproduksjonen som er uavhengig av nedbør, og da kommer også gasskraftverk med CO₂-håndtering inn.

       Når det gjelder gasskraftverk, som denne regjeringen vil gi konsesjon til, vedkjenner den seg de tre konsesjoner som allerede er gitt. De øvrige gasskraftverk tar vi sikte på skal kunne bygges med CO₂-håndtering, i tråd med de klimaforpliktelser som Regjeringen har påtatt seg.

Øystein Djupedal (SV) : Det siste statsråden sa nå, var uhyre interessant, fordi det skal bygges et gasskraftverk på Melkøya i forbindelse med utbyggingen av Snøhvit. Der har SFT gitt konsesjon, men denne konsesjonen er i strid med det som er Regjeringens grunnlagsdokument, Sem-erklæringen. Einar Steensnæs bekreftet akkurat nå at Regjeringen står ved de tidligere gitte konsesjoner, men at den ikke ønsker å gi nye. Anlegget på Melkøya i forbindelse med Snøhvit-utbyggingen vil slippe ut 920.000 tonn CO₂ og vil være et helt konvensjonelt, gammeldags gasskraftverk av den typen som vi kjenner til, og som jeg forstår at Regjeringen ikke ønsker.

       Man er enig om at det skal bygges et pilotanlegg for CO₂-håndtering. Dette har jo vært en av Regjeringens merkesaker knyttet til gasskraftverk. Bare i parentes bemerket: Det var også spørsmålet om gasskraftverk som gjorde at Bondevik I-regjeringen gikk av, så for Regjeringen er jo ikke dette et hvilket som helst spørsmål. Dette er et viktig spørsmål, det viktigste for den forrige Bondevik-regjeringen. Min utfordring til statsråden er da: Er det kanskje fornuftig å bygge dette pilotanlegget knyttet til Melkøya, til det konvensjonelle gasskraftverket som man har fått tillatelse til fra SFT? Den tillatelsen er anket inn til Regjeringen, og Regjeringen kan altså sette vilkår eller si nei, som Regjeringen ønsker.

Statsråd Einar Steensnæs : Når det gjelder Samarbeidsregjeringens energipolitikk, var den gjenstand for ganske grundige drøftinger på Sem. Sem-erklæringen avklarer det som det ble enighet om mellom de tre samarbeidende partiene: tre gasskraftverk på Kårstø, Kollsnes og i Skogn, og i tillegg Snøhvit. Snøhvit er da eksplisitt nevnt i avtalen som det de tre samarbeidspartiene går inn for, og i Snøhvit-prosjektet inngår selvfølgelig et energiverk som kan sørge for å få fram gassen til behandling og å få CO₂ tilbake til reservoaret.

       Når det gjelder disse pilotanleggene, ser jeg det som meget interessant å få utprøvd teknikk som faktisk er tilgjengelig, men som en ennå ikke er sikker på er den mest kostnadseffektive. I budsjettavtalen med Arbeiderpartiet har vi forpliktet oss til å komme tilbake med en støtteordning for bygging av slike pilotanlegg. Det mest naturlige stedet å legge disse er der hvor gassen allerede er tilgjengelig, hva enten det er Snøhvit, på Tjeldbergodden, Kollsnes, Mongstad og Kårstø, som er de mest aktuelle stedene.

       Jeg vil ta noen eksempler på hva som er viktig for Fremskrittspartiet: Vi vil bl.a redusere og på sikt fjerne formuesskatten, eiendomsskatten og arveavgiften. Formuesskatten er en urimelig dobbelbeskatning av verdier staten har hatt inntekter av fra før. I mange andre vestlige land eksisterer ikke formuesskatten, eller den inntrer på et langt høyere formuesnivå og med lavere satser. Og når kapitalbeskatningen er i utakt med andre lands, risikerer vi at kapitalen som skulle gått til å finansiere viktige prosjekter her hjemme, blir borte. Vi får arbeidsledighet som en naturlig konsekvens. Fjernes formuesskatten, vil det være et viktig bidrag for å styrke bedrifter og arbeidsplasser. I dag konfiskerer staten surt oppsparte midler til gründere og industrialister. Betydelige verdier tappes ut av virksomhetene for å betale den drepende formuesskatten, midler som er helt nødvendige for å skape ny vekst og utvikling i bedriftene våre.

       For å nevne noen avgifter som fortsatt er svært høye eller økes, har vi avgiftene på alkohol, tobakk, sukker og sjokolade. Slik det nå legges opp til, vil vi fortsatt ha en omfattende grensehandelslekkasje til våre naboland. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon anslår denne til 9 milliarder kr inneværende år. Vi taper altså 9.000 arbeidsplasser hovedsakelig innenfor handels- og servicenæringen, men også en del innenfor bryggerinæringen, i forhold til en grensehandel i balanse, og som det i stor grad hadde vært mulig å unngå hvis man hadde vært villig til å harmonisere avgiftsnivået. Budsjettet inneholder faktisk ikke et eneste konkret tiltak, så vidt meg bekjent, som kan bidra til å redusere grensehandelslekkasjen.

       Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet betyr en økning av alkoholavgiftene med 2,5 % sammenliknet med Regjeringens opprinnelige budsjettforslag. Dette truer ikke bare et betydelig antall arbeidsplasser, men samtidig fratas myndighetene enhver mulighet for kontroll med omsetning og forbruk av alkohol. Danskene reduserte sine brennevinsavgifter kraftig 1. oktober. Finnene vil gjøre det samme ut over nyåret, og svenskene følger ganske sikkert etter. Regjeringen velger på denne måten å melde Norge ut av Norden avgiftsmessig. Det er ubegripelig at Regjeringen vil ta ansvar for en næringsfiendtlig avgiftspolitikk som bidrar til at arbeidsplasser kastes ut av landet helt unødvendig.

       Fremskrittspartiets budsjettalternativ betyr betydelige skatte- og avgiftslettelser, ja, et tosifret milliardbeløp. Det er helt nødvendig for at våre bedrifter skal få konkurransedyktige skatte- og avgiftsbetingelser, og for at de skal overleve i et samfunn med knivskarp konkurranse. Dette er bl.a for å kompensere for bedriftenes handikap med et høyt omkostningsnivå, ved at vi ligger langt fra de store markeder, har et lite hjemmemarked og dårlig infrastruktur - for å ha nevnt noe. Da nytter det ikke å gi ørsmå skatte- og avgiftslettelser. Skal våre virksomheter få tilstrekkelig optimisme og utviklingsmuligheter, må det markante skatte- og avgiftskutt til fra dag én. Det betyr en god økonomisk politikk som støtter opp om arbeidsgiverne og gjør det lettere for arbeidstakerne, som dermed kan få seg jobber.

       Venstres politikk bygger på vår visjon om et sosialliberalt samfunn, hvor folk får mer frihet og mer ansvar. Jeg er overbevist om at Venstres ideologi og ideer vil få stadig større grobunn i Norge. Et nytenkende sosialliberalt parti vil ha svarene mange etterlyser, i skjæringspunktet mellom økt frihet for den enkelte og behovet for nye fellesskapsløsninger.

       Venstre setter tæring etter næring, og har både en ansvarlig økonomisk politikk og en klar vilje til bedre vilkår for kunnskap og nyskaping. Dette statsbudsjettet og denne budsjettavtalen viser med all tydelighet at de gode politiske løsningene blir til i det sosialliberale sentrum hvor Venstre hører hjemme.

       Dette er ikke et budsjett som er preget av venstresidens tro på at økte skatter og avgifter på arbeidsplassene gir et bedre samfunn. Arbeidsmarkedstiltak er vel og bra, men å legge til rette for at mange flere tør og vil skape sin egen arbeidsplass, er ikke så dumt det heller.

       Dette er heller ikke et budsjett preget av « være seg selv nok »-politikk. Det er en rimelig sterk usosial melding når Fremskrittspartiet vil at verdens rikeste land neste år skal gi 6,6 milliarder kr mindre i bistand til verdens fattigste. Det er en politikk et sosialliberalt parti som Venstre aldri kan gi sin tilslutning til.

       Statsbudsjettet for 2004 er tvert imot et budsjett med et klart Venstre-stempel, et budsjett for mer offensiv miljøpolitikk, for nyskaping og arbeidsplasser, og for å hjelpe de fattigste hjemme og ute.

       Regjeringen har lagt fram et historisk godt budsjett for kollektivtrafikken. Det er jeg fornøyd med, både som samferdselsminister og som Venstre-statsråd. Særlig i storbyområdene er økt bruk av kollektivtransport et nødvendig helse- og miljømessig alternativ til økt bilbruk. For å si det enkelt: På samme måte som folk og næringsliv i distriktene trenger et bedre vegnett, skal det lønne seg å velge miljøvennlig i byen, målt i både penger, tid og komfort.

       For 2004 foreslår Regjeringen derfor nær 1 milliard kr i økte bevilgninger og reduserte avgifter for nettopp kollektivtrafikken. Denne satsingen er i sin helhet beholdt i budsjettforliket med Arbeiderpartiet.

       Regjeringen har foreslått en momsreform som gir en samlet årlig gevinst for drift av kollektivtransport med om lag 500 mill. kr. Jeg vil sterkt oppfordre alle landets lokalpolitikere til å la denne gevinsten komme de reisende til gode.

       I tillegg til de store momslettelsene innfører Regjeringen en egen belønningsordning for overgang fra bilbruk til kollektivtrafikk i de fem største byområdene. Pengene skal komme i tillegg til de pengene som allerede i dag brukes lokalt. Ingen tidligere regjering har noen gang innført slike ordninger for statlig drahjelp til lokal kollektivtransport. Storbyene får nå en unik anledning til å gi folk et bedre kollektivtilbud og redusere bilbruken.

       La meg avslutningsvis peke på en liten del av samferdselsbudsjettet som har stor betydning for framtida. Neste år foreslår vi nær en dobling av bevilgningen til forsøk med hydrogen- og nullutslippsteknologi i transportsektoren.

       Klimagassutslippene gir oss en utfordring. Vi må finne best mulig alternativer til fossile drivstoff. Den jobben har nå Regjeringen tatt fatt på for fullt. De valgene vi gjør i dag, bestemmer hvordan teknologi, miljø og samfunn ser ut om ti, tjue og tretti år.

       Så langt må en politiker makte å se, selv om det i populismens tidsalder er mer fristende å rette blikket stivt mot neste kvelds « Holmgang ». Venstre er ikke et populistisk parti - vi skal fortsatt tørre å være langsiktige, visjonære, ansvarlige og samarbeidsvillige. På den måten blir Norge bedre, og dette statsbudsjettet gir retningen for det.

       Da blir det på en måte merkelig å oppleve en annen hverdag - og jeg tror ikke jeg er alene om det - som viser en helt annen og til dels dramatisk situasjon. Vi ser en jernbane som faktisk har fått et etterskudd på 1 milliard kr, og som er i dramatisk forfall. Og da er mitt spørsmål: Kan statsrådens fravær av bekymring skyldes at når hun snakker om en historisk satsing, så er det i betydningen at med denne regjeringens satsing på jernbane er Norge snart uten jernbane?

Statsråd Torild Skogsholm : Jeg ville nok ha vært mer bekymret for jernbanen hadde forrige arbeiderpartiregjering fortsatt med den politikken vi den gang hadde på jernbaneområdet. Heldigvis er vi nå enige om jernbanesatsingen i år, som innebærer nær 40 % økning i investeringene. Det vil jeg kalle en rekordhøy satsing når det gjelder investering på jernbane.

       Det er viktig at vi fokuserer på en fornying av jernbanen, og derfor satser vi på å få til nye jernbaneinvesteringer der jernbanen har sine fortrinn. Derfor har vi Fastlands-Norges største anlegg nettopp på jernbane like utenfor Oslo.

       Det forliket som Regjeringen og Arbeiderpartiet nå har inngått, innebærer ingen kutt når det gjelder kollektivtransporten. Det har skjedd en omfordeling, men kollektivinnsatsen er like stor.

Siv Jensen (FrP) : Etter at budsjettforliket er et faktum, ligger man altså nå 1,5 milliarder kr etter vedtatt Nasjonal transportplan når det gjelder veiinvesteringer. Hvis man skal legge Sem-erklæringen til grunn, som sier at man skal øke bevilgningene med 600 mill. kr i året utover Nasjonal transportplan, er nå etterslepet på 3,3 milliarder kr. Og hvis man ser det i sammenheng med den kalkulasjonsrenten som norske myndigheter bruker når det gjelder veiprosjekter, kan vi eksempelvis få som konsekvens at byggingen av Svinesundsbrua blir erklært ulønnsom fra norske myndigheters side, mens den er særdeles lønnsom fra svenske myndigheters side.

       Er det en sammenheng å spore her, at Regjeringen har valgt å legge seg på en så høy kalkulasjonsrente for på en måte å kunne dokumentere at det er så mange ulønnsomme veistrekninger i dette landet at man rett og slett ikke trenger å bevilge penger til det? Eller hva er det som egentlig er blitt Regjeringens samferdselspolitikk? Det er veldig vanskelig å forstå, og jeg kunne godt tenke meg at samferdselsministeren avklarte dette.

Statsråd Torild Skogsholm : De som har sett nøye på budsjettet, har sett at det er en solid påplussing i vårt forslag til budsjett på vegsiden sammenlignet med året før. Vi har i dette budsjettforliket lagt til enda en påplussing når det gjelder veg, så jeg vil si at veginnsatsen på budsjettet for 2004 er meget sterk.

       Nå kan vi selvfølgelig ta en liten diskusjon om hva som er de reelle tallene i forhold til Nasjonal transportplan og handlingsplanen. Det synes jeg egentlig ikke er så interessant. Det viktigste er at vi har en solid satsing på samferdsel og på veg.

       Kalkulasjonsrenten er ikke en størrelse som vedtas politisk. Når det gjelder beregninger på svensk og norsk side, vil jeg minne om: Hvor er vi i ferd med å bygge, og hvor har vi prosjekter sett i forhold til E6 mot Sverige? Jo, nettopp ved Svinesund er vi i gang med et prosjekt nå. Så i den sammenheng har kalkulasjonsrenten lite å si.

Statsråd Torild Skogsholm : Det jeg synes er uinteressant, er at representanten Siv Jensen viser til hva Sem-erklæringen sier i tillegg til Nasjonal transportplan, for da refererer hun i praksis til handlingsprogrammet - og dette er to forskjellige størrelser. Det var det som var uinteressant å diskutere, hvilke tall man viser til.

       Poenget er at vi er på god veg i arbeidet både i forhold til Nasjonal transportplan og i forhold til Sem-erklæringen. Det er viktig.

       Regjeringa har ikkje teke denne situasjonen på alvor. Budsjettforslaget frå Regjeringa tok heller ikkje den auka arbeidsløysa alvorleg. Trass i den sterke veksten i arbeidsløysa føreslår Regjeringa mange kutt i dei ordningane som kunne og ville bidra til å skaffa nye jobbar. På nytt føreslår ein kutt i SND, ein føreslår kutt i programmet for næringsbasert design, Regjeringa kuttar i programmet for kulturbasert næringsutvikling, Regjeringa kuttar i programmet for fiskerisektoren, ein reduserer låneramma i Husbanken, Regjeringa kuttar i løyvingane til infrastruktur for gass, og Regjeringa følgjer heller ikkje opp Stortinget sine vedtak om nettoløn for norske sjøfolk.

       Dette er ille, men verst av alt er Regjeringa sine forslag om drastiske forverringar av permitteringsreglane. Desse forslaga må enten basera seg på at ein lèt seg totalt blinda og heilt overstyra av eigen ideologi, eller ein total manglande kunnskap om situasjonen i norsk næringsliv i dag. Forslaga ville dersom dei blei gjennomførte, fått svært negative konsekvensar. Endå fleire ville ha blitt sagt opp og mista jobben sin. Sjølvsagt er dette svært alvorleg for dei det gjeld, men det er òg særdeles ille for dei bedriftene som då ville mista den arbeidskrafta som dei er heilt avhengige av for å få nye oppdrag. Reaksjonane frå næringslivet på desse forslaga har vore eintydige. Forslaga ville ha fått svært alvorlege følgjer dersom dei hadde blitt gjennomførte.

       Eg er derfor glad for at Arbeidarpartiet har bidrege til å redusera skadeverknadene av Regjeringa sin politikk. Me har fått forlengt permitteringsperioden frå 26 til 42 veker, og me har redusert arbeidsgjevaren si lønsplikt frå 30 til 10 dagar. I avisoppslag i min del av landet står no bedriftsleiarar fram og seier at forliket har gjort at ferdig utfylte oppseiingsbrev er blitt lagde ned igjen i skuffer. Forliket har bidrege til å auka optimismen, og forliket har gjort at desse bedriftene no står betre rusta til å møta framtida.

       For oss i Arbeidarpartiet vil det at alle skal ha ein jobb å gå til, vera den viktigaste saka. Derfor har vårt budsjettopplegg hatt sysselsetjing og aktiv næringspolitikk som ein raud tråd. Me set av 4,8 milliardar kr til tiltak for arbeid til alle, me har ein meir aktiv politikk for nyskaping og innovasjon, me satsar på forsking og utvikling, på kulturbasert næringsutvikling og på design. Me har ein aktiv politikk for reiseliv, for møbelindustrien, for byggjenæringa, for verftsindustrien, og me vidarefører nettolønsordninga for norske sjøfolk, berre for å nemne nokre av dei tinga me satsar på. I likhet med EU, som i sin Lisboa-strategi har lagt opp til ein aktiv næringspolitikk, meiner me at Noreg òg bør føra ein slik næringspolitikk. Me meiner eigentleg at Regjeringa sin næringsnøytralitet har spelt fallitt.

       Gjennom forliket med regjeringspartia får me i Arbeidarpartiet gjennomslag for mange av våre forslag, og bidreg dermed til å skapa verkemiddel eller verktøy for å redusera arbeidsløysa i Noreg. Eitt av resultata av forliket med regjeringspartia er at Regjeringa no må på banen for å avhjelpa situasjonen som snart vil oppstå i Høyanger og Årdal. Det er eigentleg ille at det må eit stortingsvedtak til for å få Regjeringa til å gjera det ho burde ha gjort for lenge sidan. Men eg er likevel glad for at me no endeleg kan begynna ein aktiv politikk overfor desse lokalsamfunna, og eg kan lova at me i Arbeidarpartiet vil følgja Regjeringa si oppfølging på dette punktet med argusauge.

       Det siste året har over 20.000 industriarbeidsplassar gått tapt. Det er mange som i dag tilsynelatande er bekymra for dette. Men det må likevel vera grunn til å spørja: Kor alvorleg er denne bekymringa? Det største problemet for norsk konkurranseutsett industri det siste året har vore den høge kronekursen og den høge renta. Likevel er det altså slik at dei partia her i salen som ikkje er ein del av forliket, har auka bruk av oljepengar som ein del av sitt opplegg, noko som etter alt å dømma ville føra til at ein på nytt fekk ein auka kronekurs og dermed redusert moglegheit for at norske bedrifter skulle kunna greia å hevda seg framover. Eg er overraska over at ein tek den risikoen.

Torbjørn Hansen (H) : Først vil jeg slutte meg til dem som mener at denne budsjettavtalen er en seier for fornuften. Det er nok også riktig å beskrive avtalen som historisk. Men da må det understrekes at dette er en avtale mellom partier som har, og fortsatt vil ha, meget ulike standpunkter og ulik ideologi i mange saker. Men det er en god budsjettavtale.

       For det første innebærer avtalen fullt gjennomslag for Regjeringens forslag til budsjettrammer og bruk av oljepenger. Ansvarlig finanspolitikk er en grunnpilar i arbeidet med å få ned arbeidsledigheten, og det er betryggende at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet nå bærer dette gjennom i Stortinget. Avtalen sikrer at de meget omfattende lettelser som er oppnådd i pengepolitikken, får virke i 2004. Vi har lyktes i å få ned rentenivået fra 7 % til 2,5 %, og kronekursen har falt med ca 13 % siden toppen i januar. For Høyre er den økonomiske politikken svært viktig, og vi er glad for tilslutning til dette i avtalen med Arbeiderpartiet.

       For det andre er budsjettavtalen akseptabel, fordi Arbeiderpartiets forslag til inndekning ikke er en del av avtalen. Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett foreslått en rekke dramatiske tiltak både for næringslivet og for folk flest, bl.a et skattesjokk på 3,5 milliarder kr for næringslivet. Bedriftene rammes direkte gjennom 1 milliard kr mer i avgift gjennom utsatt fjerning av elavgiften, og indirekte gjennom 2,3 milliarder kr i økt skatt på privat eierskap. Det er vanskelig å forstå den logiske sammenhengen mellom Arbeiderpartiets såkalte kamp mot arbeidsledighet og det faktum at partiet fører en politikk som utarmer norske bedrifter og norske eiermiljøer.

       Skatteøkninger for privatpersoner er også betydelige i Arbeiderpartiets budsjettalternativ. Toppskatt, arveavgift og annet økes med 1,7 milliarder kr. Det var nettopp slike budsjettsalderinger velgerne ville bli kvitt ved valget i 2001. Det slipper de heldigvis også denne gangen.

       Arbeiderpartiet foreslår videre å kutte 400 mill. kr i overføringene til friskolene. Dette ville vært en stor belastning både for skolene, for elevene og for foreldrene, og et langt skritt i feil retning for norsk skolepolitikk.

       I tillegg foreslår Arbeiderpartiet å fjerne kontantstøtten med virkning fra 1. januar. Da ville tusenvis av småbarnsforeldre få kuttet 3.657 kr månedlig i familieøkonomien med én måneds varsel. Det ville etter mitt syn vært et sosialt uansvarlig kutt, og få ville klart å tilpasse seg dette på én måneds varsel. Uansett mening om kontantstøtten er det urimelig å ta dette på så kort tid.

       Det at Arbeiderpartiet ikke forlangte eller fikk gjennomslag for disse sentrale delene av budsjettet, var avgjørende for å oppnå en avtale. Avtalen innebærer faktisk minimale justeringer på skatte- og avgiftssiden. Dermed videreføres hovedlinjene i Regjeringens skatte- og avgiftspolitikk. Denne har altså et omfang på nesten 20 milliarder kr i lettelser pr. år, og det er skattelettelser som har betydning for folk og for næringslivet også i 2004.

       Fremskrittspartiet har hatt en del underlige reaksjoner på budsjettavtalen. Partiet har ene og alene ansvaret for manglende innflytelse på budsjettet for 2004. Fremskrittspartiet hadde forhåndsvarslet en kaotisk prosess, hvor partiet skulle spille høyt med både budsjettet og Regjeringens framtid under full medieoppmerksomhet. Det ble det ikke noe av, og det tror jeg Stortingets anseelse kommer styrket ut av.

       Det er likevel ganske oppsiktsvekkende at budsjettet til Fremskrittspartiet har basert seg på kreativ bokføring på om lag 4 milliarder kr. Partiet har saldert med tallberegninger fra alkohol- og bilimportørenes lobbyorganisasjoner, med reduksjon i sykepenger uten tiltak for å oppnå det, og med antatt reduserte dagpengeutbetalinger for milliarder av kroner. Dette er, etter min vurdering, lite seriøst. Totalt sett ville det blitt brukt om lag 13 milliarder kr mer enn det som er Regjeringens forslag, i form av uttak av oljefondet, og det ville vært et direkte angrep mot konkurranseutsatt næringsliv.

       Forrige gang landet hadde høy ledighet, det tror jeg flere av Arbeiderpartiets politikere fortsatt husker, økte ledigheten til nærmere 177.000 arbeidsledige. Den gangen tok det sju år - fra ledigheten begynte å øke i 1987, til toppen var nådd i 1993. Harlem Brundtland-regjeringens passivitet den gangen hadde store konsekvenser for mange arbeidsfolk. Nå er Regjeringen i ferd med å snu skuten i løpet av tre år. Dette statsbudsjettet legger til rette for en meget solid vekst i norsk økonomi til neste år. Veksten i 2003 var på om lag 0,5 %. Prognosen i det framlagte budsjettet er at veksten femdobles i 2004, til 2,5 %. Det er åpenbart at neste år vil gi betydelige bedringer i arbeidsmarkedet, i næringslivet og i offentlig sektor.

       Vi bør være fornøyd med det budsjettet som blir vedtatt i dag, og ikke minst med prosessen som førte fram til dette. Jeg tror at både prosessen og resultatet øker respekten for Stortingets arbeid ute blant folk flest.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV) : Dette er en badeand (viser fram en badeand). Mange på Stortinget har fått en slik i posten, og avsenderen er studentene ved universitetene i Norge. De har sendt den til oss fordi de mener det har vært mye kvakking og lite handling i denne salen når det gjelder studentenes kår. Og det har de helt rett i.

       Etter mange fagre løfter og en del gode grep i forbindelse med reformene for få år siden, har utviklingen nå snudd. Studentenes lån og stipend blir ikke kostnadsjustert, og det skal nå vedtas å omgjøre hele utdanningsstipendet til et såkalt konverteringsstipend, dvs. økt gjeldsbyrde for studenter som stryker til eksamen, enten grunnen er at man ikke har skjønt oppgaven, eller at man har et sykt barn.

       Forslaget er typisk for den borgerlige regjeringen. Det viser en grunnleggende mistillit til folks ærlighet i forhold til offentlige støtteordninger og en blind tro på at pisk er mer effektivt enn gulrot for å få gjennomført det en har satt seg som mål. Forslaget er også typisk for en annen side ved denne regjeringens politikk, nemlig at det bidrar til å øke forskjellene mellom folk på en rekke ulike samfunnsområder. Ikke bare økes forskjellene mellom klasser og sosiale lag, men også mellom aldersgrupper og mellom kvinner og menn.

       Den borgerlige regjeringen er de velstående middelaldrende menns regjering. Det er en regjering som altså tar mål av seg til å dele ut over 10 milliarder kr i nye skatteletter neste år, hvis vi skal tro flere innlegg i debatten i kveld. Og skal vi tro på fordelingen av Regjeringens mest profilerte skattelettelser til nå, vil det være nettopp disse velstående middelaldrende mennene som får nyte godt av en slik politikk videre også. De rikeste kunne feire utbyttefest i Norge i fjor med 42 skattefrie milliarder, mot bare 13 milliarder som ble tatt ut av aksjeselskapene i 2001. 60 % av dette utbyttet går til den ene prosenten av landets befolkning som har en bruttoinntekt på over 1 mill. kr. Fritaket for skatt på aksjeutbytte er i sannhet et veldig treffsikkert virkemiddel for å gjøre de rike rikere og øke forskjellene i Norge. Ved siden av å være rike er de fleste som mottar aksjeutbytte, også middelaldrende menn. Ifølge Finansdepartementets tall går faktisk 82 % av denne skatteletten til menn. Andelen av toppskatteletten som tilfaller menn, er 85 %, og 62 % når det gjelder boligskatten.

       I den andre enden av skalaen vet vi hvem som får betale for Regjeringens usosiale kutt, enten det er i forhold til studiefinansiering, bostøtte, barnetilsyn eller egenandeler. Det er ungdom, kvinner, syke og gamle.

       Når man øker de økonomiske forskjellene i samfunnet, øker man også maktforskjellene og gjør arbeidet for likestilling og inkludering vanskeligere. Og når man øker forskjellene mellom aldersgrupper, gjør man noe annet som også er farlig: Man ødelegger motivasjon og muligheter for å ta utdanning og for å få arbeid - muligheten til å kunne delta og bidra på litt sikt.

       Ungdom har lav inntekt, ingen formue, eier ikke egen bolig og har slett ikke noe særlig aksjeutbytte. Derimot er ungdom på topp på en annen statistikk. Unge mennesker er den gruppen som opplever den raskest voksende arbeidsledigheten i Norge, og allikevel har Regjeringen ingen tiltak å komme med. SV har etterlyst både egne ordninger for å øke ungdoms muligheter til å skape seg egne jobber og gjeninnføring av en ungdomsgaranti. Regjeringens eneste svar er et håpløst forslag om å åpne for flere midlertidige ansettelser, som ville gjort det enda vanskeligere for ungdom å få fast jobb.

       SV satser også i år aktivt på unge mennesker i vårt alternative statsbudsjett. Jeg har helt kort lyst til å nevne noen få av de tiltakene som vi stemmer for her i kveld:

       Helt til slutt har jeg lyst til å nevne en litt annen sak. En av de gledelige tingene ved budsjettforliket var at det smålige kuttet på 7 mill. kr til Krokeide Yrkesskole i Bergen ble reversert. Kuttet ville gjort at internatdriften på skolen ble lagt ned, og sannsynligvis vil det betydd slutten for hele skoledriften. Dette er en skole som tar inn folk som av ulike grunner er satt ut av stand til å delta i yrkeslivet. Det kan være yrkesskadde, folk som sliter med ulike typer sykdommer, eller mennesker med rusproblemer. Gjennom tre år på Krokeide får de utdanning og forberedelse til å komme i jobb. Resultatene er veldig, veldig imponerende. Over 80 % av elevene klarer skolen og kommer ut i yrkeslivet. Å fjerne denne bevilgningen ville ikke bare være samfunnsøkonomisk svært dårlig, men det ville også være å ta fra oss muligheten til å sørge for at folk kommer over fra trygd og ut i arbeid. Det ville også være et hardt angrep på en ordning som gir mennesker mulighet til å skaffe seg en tilværelse som de opplever som mer meningsfylt og verdig. Kuttforslaget på Krokeide Yrkesskole var - med respekt å melde - helt vanvittig, og jeg håper virkelig at det ikke dukker opp igjen i senere budsjetter.

       - Nå skal jeg ta med meg anden min og gå.

Rolf Terje Klungland (A) : For Arbeiderpartiet er kampen mot arbeidsledighet jobb nr. 1. Vårt alternative budsjett bærer derfor sterkt preg av det.

       Nesten 120.000 mennesker står nå i ledighetskø. Nylig kunne vi lese i Bergens Tidende at det bare i oljeindustrien har forsvunnet 5.000 arbeidsplasser det siste året, og at den negative utviklingen vil fortsette. Situasjonen er alvorlig, først og fremst for alle de enkeltpersonene som blir rammet, og for deres nærmeste, men også for samfunnet. Et velferdssamfunn kan ikke være bekjent av å ha så mange hender ledige.

       Norge er et land som fra naturens side er rikt på ressurser. Fossekraften har gjennom 100 år skapt arbeidsplasser, vekst og velstandsutvikling. Dette har skjedd fordi vi ved starten av det forrige århundre hadde politikere og industriledere som torde å ta viktige beslutninger og gjøre langsiktige investeringer. Nå står vi foran en ny hundreårsepoke, gassens hundreår. Det kan vi klare dersom vi nå viser vilje og mot til å ta de viktige og nødvendige beslutningene.

       Slik jeg og Arbeiderpartiet ser det, er det to viktige forutsetninger som må være på plass for at vi skal kunne lykkes med å bruke mer av naturgassen vår. Det må for det første bygges infrastruktur for transport av gass fram til de plassene som kan og vil ta gassen i bruk. I Arbeiderpartiets alternative budsjett har vi derfor gjentatt forslaget om å opprette et statlig selskap som sammen med industri - og energiselskaper og næringslivet for øvrig skal investere i infrastrukturprosjekt. Vi vil tilføre selskapet 3 milliarder kr i egenkapital. Det er en statlig oppgave å legge til rette for utbygging av infrastruktur. Det er ikke noen prinsipiell forskjell mellom det å bygge veier og jernbane, eller kraftlinje, og det å legge rør for transport av gass. Derfor mener vi at staten må være med på å investere i gassrør. Dessverre ønsket regjeringspartiene heller ikke denne gangen å være med på å gi denne viktige vitamininnsprøytingen til næringslivet.

       Den andre viktige forutsetningen for å ta mer gass i bruk er at det må forskes mer på teknologi for miljøvennlig bruk av gass. I gassmeldingen som Stortinget behandlet i vår, foreslo Arbeiderpartiet at det måtte opprettes et innovasjonsselskap for utvikling av teknologi for miljøvennlig bruk av gass, hydrogen som energibærer og petrokjemi.

       Vi ville at selskapet skulle opprettes allerede 1. januar 2004, og at vi skulle bruke 250 mill. kr i året over en tiårsperiode til dette formålet. Vi fikk ikke et flertall for det da, men vi er glade for at vi i budsjettavtalen med regjeringspartiene har fått en avtale om at selskapet skal opprettes i løpet av 2004.

       Fra flere hold kommer det nå gledelige signaler om store framskritt i utviklingen av gasskraftverk med CO₂-håndtering. Men skal vi være sikre på at vi skal komme fram til den beste teknologien, må forskningen prøves ut i pilotanlegg. Slike anlegg krever store investeringer, og det er helt nødvendig at staten også bidrar til å bygge slike. Derfor er det svært viktig og gledelig at vi i budsjettforliket også fikk gjennomslag for at det snarest må etableres en støtteordning for bygging av pilotanlegg for gasskraftverk med CO₂-håndtering.

       Jeg skulle ha sagt noe om kraftsituasjonen i Norge og hvor dramatisk den egentlig er, men da måtte jeg nok hatt ca 10 minutter til. Så det får vente til budsjettrunden i komiteen!

Bjørg Tørresdal (KrF) : Kristelig Folkeparti er et familie- og omsorgsparti. Ved å sitte i regjering som bygger på valgfrihet og mangfold, og som setter mennesker i sentrum, har vi mulighet til å få denne politikken ut i konkret handling.

       Kristelig Folkeparti er familiepartiet. Satsing på familiene, på barn og unge, er satsing på framtiden. Stortinget vedtar i dag et budsjett med stor og riktig satsing på barnehager. En økning på 2.800 mill. kr skal først og fremst sikre full utbygging av barnehageplasser til alle som ønsker det. De økte bevilgningene skal også gi lavere foreldrebetaling. Det er et budsjett som vil styrke valgfriheten. 12.000 flere barn skal få barnehageplass neste år, og nivået på foreldrebetalingen skal ikke hindre noen i å kunne velge barnehage som omsorgsløsning for sine unger.

       Det er gledelig at vi i dag vedtar et budsjett som både skal føre til flere og billigere barnehager og videreføre kontantstøtten. Det kan ikke være enten barnehager eller kontantstøtte. For Kristelig Folkeparti er det et både - og, slik at det kan være et løft for alle barnefamiliene.

       Kristelig Folkeparti er også et kulturparti. Vi er opptatt av at mennesker har mer enn materielle behov. Derfor har vi i denne regjeringen en kulturminister fra Kristelig Folkeparti, en minister som har lagt fram den første kulturmeldingen på mange år. Satsing på kultur er en målrettet investering i et varmere samfunn. Kulturutfoldelse og kunstopplevelse fører til økt livskvalitet. Derfor må alle ha mulighet til å oppleve det. Et aktivt lokalt kulturliv er viktig for barn og unge. Frivillige organisasjoner spiller en grunnleggende rolle. Kultur gir innsikt og bygger broer mellom folk og nasjoner. Derfor er det gledelig at i Regjeringens forslag til budsjett og i det budsjettet vi vedtar i dag, er kulturbudsjettet styrket.

       Hovedperspektivet i kulturmeldingen var å sikre hele befolkningen tilgang til et bredt og mangfoldig kulturtilbud. De mange festivalene spiller en nøkkelrolle i dette arbeidet. I festivalene ligger det mye lokalt engasjement, dugnadsånd og eierforhold.

       Kultur- og kirkepolitikken dreier seg særlig om de områdene som berører mennesket som åndsvesen. For å utvikle identitet og integritet må barn og unge oppleve nærhet til sitt eget liv og til sin historie. I kulturbegrepet ligger en verdiforankring som skaper trygghet, identitet og åpenhet for det ukjente.

       Stortinget vedtok i vår å styrke opplæringen av barn og unge i regi av tros- og livssynssamfunnene i Norge. Opplæring i egen tro gir grunnlag for å være trygg på egen identitet. Ikke minst er det viktig i en tid der ulike kulturer kommer nærmere hverandre. Det er derfor positivt at Stortinget i dag vedtar å bevilge 30 mill. kr til trosopplæringsreformen.

       Kristelig Folkeparti er opptatt av lokaldemokratiet. Men for at lokalpolitikerne skal ha mulighet til å utføre sine prioriteringer til beste for sine innbyggere, trenger de et handlingsrom. Derfor var Regjeringens forslag til statsbudsjett den kraftigste styrkingen av kommunene i landet vårt noensinne.

       Forslaget innebar en vekst i kommunenes samlede inntekter på om lag 3 milliard kr. Sammen med lav rente og fjerning av en rekke øremerkede tilskudd vil en få et økt handlingsrom for kommunepolitikerne og bedre tjenester for innbyggerne. Utfordringene i by og bygd er mange. Vi gjennomfører nå en viktig satsing på eldreomsorg, og vi bygger barnehager. For det er i kommunene velferden skapes. Derfor uttrykte Kristelig Folkepartis landsstyre og våre ordførere tidligere denne måneden behov for og ønske om en enda sterkere styrking av det økonomiske handlingsrommet i kommunene. Kristelig Folkepartis fremste tillitsvalgte i kommunene kom med et tydelig og klart budskap til oss på Stortinget: Mer penger til oppvekst, mer penger til skole og til omsorgsoppgaver. Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har omfordelt og gitt en ytterligere styrking av kommuneøkonomien på over 2.000 mill. kr. Med andre ord: En styrking av ressursene til skole og omsorg. En ryddig og god budsjettprosess gjorde dette mulig.

Svein Roald Hansen (A) : Denne debatten har vist en nesten tverrpolitisk tilfredshet med budsjettavtalen, både når det gjelder innhold og form. Kristelig Folkepartis parlamentariske leder sa i dag at avtalen gjør at en god regjering kan fortsette sitt arbeid.

       Det kommer imidlertid dager etter at dette budsjettet er vedtatt. Det som står fast, er at budsjettavtalen med Arbeiderpartiet på viktige områder dreier politikken i en annen retning enn det Regjeringen ønsker. Den politiske høyredreiningen som inntil nå er gjennomført med støtte fra Fremskrittspartiet, ble stanset på viktige områder.

       Det politisk mest interessante etter denne debatten er derfor, for å bruke Lilletuns ord: På hvilket parlamentarisk grunnlag skal denne gode regjeringen fortsette sitt arbeid? For Arbeiderpartiet kan aldri være partner for en fortsatt gjennomføring av den politiske kurs Sem-erklæringen legger opp til.

       Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, tok et kraftig oppgjør med Fremskrittspartiet i sitt innlegg. Han sa bl.a at denne budsjettavtalen « gjorde populismen til taper, og fornuften seiret ». Det er litt av en kilevink til Regjeringens jordmor og støtteparti for en høyreorientert politikk.

       Denne regjeringen ble innsatt med Fremskrittspartiets støtte. Den skulle være et alternativ til Arbeiderpartiet og føre landet inn på en ny kurs. Det har Regjeringen gjort, inntil nå. Om det har vært uklart tidligere, synes det nå ganske åpenbart at vi har en situasjon hvor regjeringspartiene er ganske frustrerte over sitt parlamentariske basisparti, og basispartiet er minst like oppgitt over fadderbarnet.

       Vi må tilbake til 1981 for å finne en stortingsperiode som startet og sluttet med en borgerlig regjering, og selv da sluttet den med en annen borgerlig regjering enn det den startet med. Siden 1985 har tre av stortingsperiodene startet med en samarbeidsregjering og endt i en regjeringskrise. Dette er den politiske utfordringen som møter regjeringspartiene etter denne debatten. Det er en utfordring Arbeiderpartiet ikke kan hjelpe regjeringspartiene med, hvis de mener alvor med det de har gjentatt og gjentatt her i dag, at Sem-erklæringens politikk skal ligge til grunn for Regjeringens arbeid også de to siste årene av denne perioden.

       Til slutt: Representanten Øystein Djupedal pekte i sitt innlegg på at landene i EU-samarbeidet nå tok et politisk grep i forhold til en mekanisk økonomisk regel som ikke virker. Han tenkte på at man nå har gitt åpning for at Frankrike og Tyskland kan fravike stabiliseringspaktens krav om et budsjettunderskudd på 3 %. Djupedal framholdt altså dette som et eksempel på at politikken kan virke på tross av at man tidligere har vedtatt regler som gir en mer mekanisk funksjon. Jeg håper Djupedal tar med seg erkjennelsen om at EU-samarbeidet er et politisk handlekraftig samarbeid, inn i den debatten SV nå fører om Norges framtidige forhold til EU-samarbeidet.

Svein Flåtten (H) : Det budsjett som vedtas her senere i dag, er et budsjett som tar ansvar for norsk næringsliv og for konkurranseutsatt industri. Forliket innebærer at den kurs Regjeringen har holdt de siste to årene for å få næringslivet på rett kjøl, kan fortsette.

       Internasjonale nedgangskonjunkturer, for høy rente sammenlignet med konkurrentland, for sterk valutakurs og altfor romslige lønnsoppgjør var i ferd med å påføre den konkurranseutsatte industrien alvorlige problemer. Men en ansvarlig finanspolitikk med bedre kontroll over en offentlig utgiftsvekst har brakt rentene ned og svekket valutaen. Med Regjeringens bidrag har partene i arbeidslivet i hvert fall ett moderat lønnsoppgjør bak seg og forhåpentligvis et til like foran seg. De optimistiske meldinger begynner å komme, både fra bransjer og fra enkeltbedrifter. Det lysner i norsk økonomi og norsk næringsliv. Regjeringens politikk virker, og det ligger an til at veksten i norsk økonomi øker betydelig i året som ligger foran oss. Da blir det viktigere enn noen gang å holde frem som vi stevner, i en kurs som vi nå vet gir resultater. Derfor er det viktig at vi ikke kaster oss ut i eksperimentell økonomisk politikk, der man gir etter for pressgruppers og enkeltbransjers optimistiske regnestykker om dynamiske virkninger i økonomien bare nettopp deres prosjekter blir tilgodesett over de offentlige budsjetter, eller imøtekommer utallige gruppers ønsker om utgiftsøkninger som hver for seg er aktverdige nok, men som til sammen øker rammene på en slik måte at grunnlaget for næringslivets vekst forsvinner, og at utgiftsøkningene må salderes med økte skatter.

       Det vil være halsløs gjerning av Regjeringen å sette på spill det som er oppnådd i form av bedre rammebetingelser for norsk næringsliv de siste par årene. Det er denne erkjennelsen av den situasjonen norsk næringsliv har vært i, som har dannet grunnlaget for et forlik mellom partier som ut fra forskjellige ståsted har sett viktigheten og nødvendigheten av å finne ansvarlige, økonomiske allianser innenfor de rammer som var til disposisjon - en uvanlig allianse, men nødvendig.

       Det har vært hevdet her i dag at det bare er Fremskrittspartiet som ønsker å redusere skatter og avgifter. Det er ikke riktig. Målene i Sem-erklæringen ligger fast. Men det er et faktum at skattene reduseres mindre ved denne korsvei. Årsaken er innlysende: Veksten i økonomien har vært svak, og rommet har vært mindre.

       Skattenivået er en viktig rammebetingelse for næringslivet og for tilførselen av arbeidskraft. Slik sett har temaet absolutt fått den oppmerksomhet det fortjener i dagens debatt, selv om engstelsen for å forbedre betingelsene for norsk næringsliv på denne måten er tydelig stor, særlig i Arbeiderpartiet. Det som imidlertid er et faktum, er at denne regjeringen har redusert skattene med ca 20 milliarder kr i løpet av to år. Om årets budsjettforlik er historisk, så er denne skattereduksjonen enda mer historisk. Etter en lang, lang periode hvor utviklingen i skattenivået for både næringsliv og arbeidstakere stort sett pekte bare oppover, stod Høyre og Regjeringen ved sine skatteløfter da man fikk ansvaret for å gjennomføre sine programmer, og sørget for at vi fikk dette linjeskiftet i norsk skattepolitikk.

       Fremskrittspartiet har rom for atskillig høyere skattelettelser i sine alternative budsjetter, på samme måte som rommet for bruk av oljepenger også er betydelig. Poenget er bare at for norsk næringsliv, for arbeidstakere og investorer blir det liten reell stimulans og liten reell skattelettelse av alternative budsjetter som bare forblir papirtigere. Det er konsistensen i den politiske vilje til å inngå kompromisser og til å ivareta næringslivets behov for skattelettelser ved å søke ansvarlige posisjoner som gir resultater. Skattelettelser som ikke engang ønskes gjennomført, i hvert fall forsøkt, blir irrelevante for norsk verdiskaping. I forlengelsen av dette noterer jeg meg at Fremskrittspartiet nå selv uttaler at man har én politikk for opposisjonstilværelsen, hvor inndekning ikke er nødvendig, og én politikk for eventuelle ansvarlige posisjoner, hvor inndekning er nødvendig, og hvor man må tenke seg om. Jeg tror at norsk næringsliv antakelig ville foretrekke at man tenker seg om hele tiden, også med hensyn til å finne ansvarlige samarbeidsløsninger.

       Det har i tillegg i dag vært diskutert hvilken virkelighet de enkelte partier befinner seg i, og hvorvidt den er reell eller subsidiær. Det tror jeg heller ikke norsk næringsliv og norsk industri bryr seg så mye om. Jeg tror det viktige er at man ikke melder seg ut fra noen av de alternative virkeligheter. Det har verken Arbeiderpartiet eller regjeringspartiene gjort ved dette budsjettforliket.

Signe Øye (A) : Den viktigste oppgaven for Arbeiderpartiet i forbindelse med neste års budsjett er å få flere ledige i arbeid, å skape flere nye arbeidsplasser, å få til en bedre skole og en bedre eldreomsorg og å skape trygghet for helsetilbudene.

       Dette er hovedprioriteringene i Arbeiderpartiets alternative budsjett. Dette var også hovedkravene våre i forhandlingene med Regjeringen. Hadde det ikke vært mulig å få gjennomslag for en vesentlig del av hovedkravene, slik vi fikk, hadde det heller ikke vært mulig å inngå et budsjettforlik med regjeringspartiene.

       Vi i Arbeiderpartiet mener at vårt primære budsjett, som nå vil bli nedstemt, hadde vært et langt bedre budsjett for å møte den høye ledigheten, et langt bedre budsjett for å styrke skolen og tilbudet til de eldre, og ville gitt barnefamilier med lave inntekter fortsatt bostøtte. Dette var det fullt mulig å få til uten at det ble brukt en eneste oljekrone mer. Noen av dem som tjener mest her i landet, måtte sannsynligvis betalt noe mer i skatt, men ikke mer enn at det knapt var merkbart.

       Arbeiderpartiet ønsker å få en bedre skole med mer undervisning. Nøkkelen ligger i å bedre kommunenes økonomi. Derfor foreslår Arbeiderpartiet i sitt budsjett å øke kommunenes frie inntekter med 3,5 milliarder kr mer enn det Regjeringen foreslo i sitt opprinnelige budsjett. Forliket gav 2,2 milliarder kr mer til kommunene. Det var et stykke på vei, men vi mener det er behov for mer. Det er behov for en opptrappingsplan for kommunene, slik at de får rimeligere vilkår enn de har nå.

       Det er ikke slik at det bare er Lilletun som jubler for 5 milliarder kr mer til kommunene, til helse og til de ledige. Ordførere og lokalpolitikere fra alle partier jubler, og Skjervøy-ordføreren fra Kristelig Folkeparti uttalte i Nordlys 17. november om forliket:

       « Ja dette var det eneste riktige. »

       På spørsmål om han er mer fornøyd med Arbeiderpartiets budsjettforslag enn budsjettet fra sitt eget parti, svarer han:

       « Ja, Aps forslag følger jo opp det som grasrota i KrF har bedt om. »

       Arbeiderpartiet mener at sykehusreformen har vært vellykket. Flere pasienter får behandling, og ventetiden blir kortere. Arbeiderpartiet mener at sykehusene må få økonomi til å fortsette denne gode utviklingen. Selvsagt skal det stilles strenge krav til effektivisering i helseforetakene, men det går ikke an å strupe til slik at innsparingene går ut over de syke som trenger behandling, og ventelistene igjen øker. Arbeiderpartiet ville bevilge 1 milliard kr ekstra til sykehusene for neste år. Samtidig mener vi at den økonomiske balansen må utsettes i et år, til 2005. Det ville ikke regjeringspartiene være med på, noe Arbeiderpartiet beklager. Vi oppnådde å øke bevilgningene til sykehusene med 500 mill. kr. Det er bedre enn ingenting.

       Regjeringen sier de er opptatt av fattigdom og ønsker å hjelpe dem som har det vanskeligst. Da er det helt uforståelig at Arbeiderpartiet ikke fikk gjennomslag for å gjeninnføre en høyere inntektsgrense for å få bostøtte for barnefamilier. Etter forslag fra Arbeiderpartiet vedtok Stortinget våren 2003 at inntektsgrensen for bostøtte skulle heves med 30.000 kr. Vedtaket gav 12.000 barnefamilier rett til bostøtte, men Regjeringen har reversert hele ordningen. Dette er en viktig sak for oss, og derfor kommer Arbeiderpartiet til å ta opp igjen forslaget ved første korsvei.

       Arbeiderpartiet er fornøyd med at Husbankens låneramme er økt med 1 milliard kr, og enda flere skolebygg kan pusses opp til neste år. Det er bra.

       Til slutt: Det er bekymringsfullt at vi har over 100.000 som er uten arbeid. Arbeiderpartiets budsjettforslag legger opp til en aktiv, målrettet næringspolitikk for nyskaping og satsing på næringer der vi har gode forutsetninger for å skape nye arbeidsplasser. Vårt opplegg ville gitt 24.000 flere mennesker jobb eller opplæring. Økt aktivitet i kommunene, i helseforetakene og utbygging av infrastruktur bidrar til 10.000 nye arbeidsplasser. Dette ville vært et meget godt grep for å få ned den høye ledigheten.

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.

       Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

       Eva M Nielsen (A) : Arbeiderpartiet har tidligere lagt fram sitt alternative budsjett. Gjennom budsjettforliket har vi klart å legge inn 2,2 milliarder kr mer til satsing på skole og eldreomsorg enn det som var lagt inn fra Regjeringas side. Det må vel kunne sies å være en betydelig forbedring.

       Budsjettavtalen med regjeringspartiene er derfor et steg i riktig retning. Egentlig ønsker vi en langt større satsing, men det var viktig for oss å komme i gang med å utvide timetallet i småskolen allerede fra kommende skoleår. Kommunene har fått full kompensasjon for dette, utover det store milliardbeløpet de har fått i frie inntekter.

       Budsjettavtalen betyr også at vi fikk gjennomslag for en økning av låneordninga for oppussing av skolebygg og en utvidelse av Husbankens låneramme. I tillegg har vi slått tilbake forslaget om midlertidige ansettelser. Det er ingen tvil om at vi har trukket politikken til venstre gjennom budsjettforliket.

       En utvidelse av skoledagen er en del av det å øke kvaliteten i skolen. Det er et ambisiøst mål for norsk skole å være en skole for alle - en inkluderende skole som skal legge til rette for at hver især ut fra sine forutsetninger skal få utvikle sine talenter til beste for fellesskapet. En av konklusjonene i evalueringen av L97 er at skolen ikke makter å gi tilpasset opplæring til alle. Samtidig viser evalueringa at det er store forskjeller mellom sammenlignbare skoler og sammenlignbare kommuner. Vi kan ikke legge flere oppgaver til kommunene uten at det følger penger med. Det å drive utviklingsarbeid i skoleverket er en krevende oppgave, der både skolen, skoleledere, lærere og elever er avhengig av økonomi for å kunne lykkes.

       Skolefritidsordninga er blitt satt under stort press det siste året, fordi Regjeringa valgte å halvere statsstøtten i 2003. Resultatet har vært en kraftig prisøkning for mange foreldre. SFO er et viktig tilbud til elever i grunnskolen, og mange familier er avhengig av SFO for å få hverdagen til å gå i hop. Vi er derfor glad for at en utvidelse av skoledagen vil medføre mindre utgifter til SFO og lavere foreldrebetaling.

       Denne utvidelsen av skoledagen er en start. En utvidelse må også inneholde fysisk aktivitet. Forskning viser at det gir gode resultater. Fysisk aktivitet bidrar til å øke både velvære og konsentrasjonsevne. For mange elever er kroppsøvingstimene på skolen deres eneste form for fysisk aktivitet.

       Budsjettavtalen gir resultater som vi kan være stolte av, men vi er ikke fornøyde. Fortsatt har vi en regjering som fører en politikk som går i feil retning.

Steinar Bastesen (Kp) : Jeg ble ikke riktig ferdig i mitt hovedinnlegg, jeg har litt jeg vil tilføye.

       I forbindelse med oljefondet foreslo jeg å plassere en del av oljeformuen i gull da prisen var 266 dollar pr. unse. En unse er ca 30 gram. Nå er prisen snart oppe i 400 dollar pr. unse. Hadde vi gjort det den gangen jeg sa det, ville oljefondet ha steget betydelig i verdi i stedet for å ha gått ned, slik det nå har gjort. Jeg fikk for øvrig en pris av presselosjen her i Stortinget, og den prisen var ikke positivt ment.

       En større del av vår oljeformue burde brukes til investeringer i Norge. Vi bør bruke oljeformuen til å bedre veinettet og havnene. Vi bør bygge ut bredbånd med muligheter for toveis kommunikasjon for alle. Vi bør bruke penger på å kjøpe tilbake eierandeler i nøkkelbedrifter som er solgt til utlandet. Det gjelder særlig bedrifter som forvalter våre naturressurser. På en slik måte vil vi kunne sikre oss gode inntektsmuligheter også etter at oljealderen er over.

       Det er nå blitt brudd mellom staten og Norges Fiskarlag om neste års fiskeriavtale. En del av pengene skulle brukes til støtte til frakt av fisk fra fiskemottak til fiskeforedlingsbedrift og tilskudd til arbeidskrevende lineegning. En rekke ordninger som man får over skatteseddelen, var i denne avtalen. Da er det ikke bra at det ble brudd.

       I finanstalen i fjor ble det gitt klare signaler til Norges Bank om å holde en høy kronekurs og høy rente. At vi har tapt arbeidsplasser på grunn av dette, er klart, men det er et politisk valg som denne regjeringen har tatt, og det er ikke noe nytt. I dagens finansdebatt er det brukt en hel dag på å si at kronekursen er svekket og renten er lav. Det kunne de ha spart seg.

       Ordet som mange ikke liker, er ordet « signorage ». Det skulle ikke ha vært sagt, og jeg skulle helst ikke ha visst det. Men det betyr inflasjon, eller prisstigning. Vi må ha prisstigning for å ha en god økonomi og for at det skal gå framover og oppover med norsk økonomi. Da er ordet « signorage » sagt fra denne talerstolen. Det er ikke bra. Men jeg mener prisstigning.

Sigbjørn Molvik (SV) : Det siste året har vært preget av stor uro rundt i alle deler av landet fordi folk, med god grunn, frykter at den tryggheten som et sykehus med akuttfunksjoner og fødetilbud utgjør, er i ferd med å forsvinne. Vi ser det i Narvik, i Arendal, på Rjukan, i Odda, i Lærdal, på Gjøvik og mange andre steder. De regionale helseforetakene og andre helseforetak har presentert planer som har skapt usikkerhet, utrygghet, irritasjon, ja til og med raseri. Det har ført til en kraftig mobilisering og et engasjement i befolkningen og blant de ansatte som det er sjelden en opplever.

       Hva gjør så folk i en slik situasjon? Jo de gjør det folk i et moderne demokrati skal gjøre. De demonstrerer, de skriver leserinnlegg i avisene, og de henvender seg til sine folkevalgte representanter her på Stortinget og forventer at vi skal engasjere oss, at vi på Stortinget skal ordne opp.

       Frustrasjonen og raseriet blir ikke mindre når det går opp for folk at disse nedleggingsforslagene faktisk ikke er på Stortingets bord, til tross for at staten eier og har ansvaret for driften av norske sykehus. Det er rett og slett ingen forståelse ute blant folk for at landets øverste folkevalgte forsamling langt på vei har gitt fra seg styringa med noe så grunnleggende viktig som folks trygghet for liv og helse. Dette er et alvorlig demokratisk problem som Stortinget må gjøre noe med, og vi må gjøre det raskt.

       SV har ved ulike anledninger fremmet forslag om at Stortinget må ta makta og styringa over helsepolitikken tilbake til denne salen, bl.a gjennom å vedta overordnede nasjonale helseplaner. Disse forslagene har så langt fått lite gehør her i Stortinget. Men jeg har med glede registrert de siste ukene at Arbeiderpartiet har kommet med signaler som kan tyde på at også dette partiet nå ser behov for at vi som folkevalgte tar tilbake styringa med helsepolitikken og sykehusstrukturen, som er av så grunnleggende betydning for folks trygghet og sikkerhet. Blant annet uttaler partiets sosialpolitiske talsmann, Bjarne Håkon Hanssen, ifølge avisa Nationen den 20. november i år at Arbeiderpartiet kan komme til å

« etterkomme et av sykehusaksjonistenes viktigste krav, nemlig at Stortinget må få si sitt ved større strukturendringer ».

       SV kommer på nytt til å fremme forslag om at Stortinget skal ha beslutningsmyndighet når det gjelder sykehusstrukturen, i årets budsjettbehandling. Det kunne derfor være svært interessant å høre også i denne debatten om dette betyr at Arbeiderpartiet nå kan tenke seg å støtte et slikt forslag. I så fall ville det være svært gledelig.

Jorunn Ringstad (Sp) : Når eg reiser rundt i landet i ulike lokalsamfunn og snakkar med lokale representantar og representantar for næringslivet, er det eitt tema som går igjen overalt, og det er samferdsle.

       Gode kommunikasjonar er avgjerande for at folk skal kunne leve og bu i heile landet. Gode kommunikasjonar er avgjerande for at folk skal kunne få eit tenestetilbod som høyrer til eit moderne samfunn, og også kunne ta del i sosiale og kulturelle tilbod. Gode kommunikasjonar er avgjerande for at vi skal kunne ta vare på eksisterande arbeidsplassar og også skape nye.

       Eit av Noreg sine fortrinn er store naturressursar. Men skal vi kunne utnytte desse ressursane, må vi leggje til rette for næringsutvikling i heile landet. Mykje av eksportnæringane finn vi ute i distrikta, med lange avstandar til marknadene.

       Det er difor naturleg at norsk næringsliv har samferdsle som ei av dei viktigaste sakene dei kjempar for. Skal mange av verksemdene overleve, må kommunikasjonane betrast, slik at transportkostnadene og dermed avstandskostnadene blir reduserte.

       I B.innst.S.nr.I seier dei tre regjeringspartia at Regjeringa føreslår ei sterk satsing på samferdsle i 2004, og i debatten i dag har samferdsleministeren streka under det som ho meiner er den sterke satsinga på samferdsle. Det er vanskeleg å ta dette på alvor når ein går inn i dei konkrete tala. Rett nok er det ei styrking av kollektivtransporten i dei store byane, noko som er heilt nødvendig. Også på enkelte andre postar er det små påplussingar, men totalt sett kan ikkje dette kallast ei sterk satsing på samferdsle. Eg er overtydd om at i opposisjon ville regjeringspartia, kanskje spesielt Høgre, brukt sterke ord for å karakterisere eit slikt budsjett.

       Samanlikna med NTP aukar etterslepet på veginvesteringar, slik at det no totalt er 1,6 milliardar kr. Etterslepet på jernbaneinvesteringar er nesten like stort. Det er òg store etterslep på vedlikehald på både veg og bane. Denne regjeringa har lite å vere stolt av på samferdsleområdet, til det er det altfor langt igjen før Regjeringa er i nærleiken av å oppfylle dei lovnadene som regjeringspartia har gitt i samband med NTP, i Sem-erklæringa og i debattar i Stortinget tidlegare år.

       Senterpartiet meiner at utbygging av samferdsle er avgjerande for god utvikling i heile landet, for busetjing og for næringslivet. Gode og trygge kommunikasjonar er ein føresetnad for eit verdiskapande næringsliv. I tillegg er det no, og det har det vore dei siste åra, ledig kapasitet og kompetanse i anleggssektoren. Det vil gi god sysselsetjingseffekt å auke aktiviteten i anleggssektoren.

       Senterpartiet meiner det er nødvendig med auka innsats i samferdslesektoren, og har difor i sitt alternative budsjett lagt inn ein auke i løyvingane til samferdsle på 1 milliard kr. Dette vil vere ei god investering for framtida.

Heikki Holmås (SV) : Etter at statsråd Steensnæs i fjor satt på TV og sendte på sosialkontoret alle som hadde problemer med skyhøye strømregninger, var vi noen som satte oss ned og tenkte oss om. Ikke en gang til, tenkte vi. Og siden Regjeringen ikke tok ansvar for sine egne løfter, måtte vi i opposisjonen meisle ut en løsning. Vi ble enige med Regjeringen om å gi penger til alle bostøttemottakere, men resten måtte vi fikse selv. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV fikk gjennomslag for ekstra strømpenger til barnefamilier og til kommunene, som fikk økte sosialutgifter, som engangstiltak.

       Men i tillegg bestemte vi oss for å styrke økonomien permanent for 12.000 barnefamilier som har dårlig råd, og få inn i bostøtteordningen dem som så vidt lå utenfor, for på den måten å unngå at disse må gå på sosialkontoret neste gang strømprisene øker, og det kan skje allerede i vinter. For en familie med to voksne og to barn betyr denne økningen av inntektsgrensen med 30.000 kr at de nå kan tjene 200.000 kr istedenfor bare 170.000 kr, og likevel kvalifisere til bostøtte. Vi snakker altså om at i dag ekskluderes barnefamilier fra bostøtten med inntekt under minstepensjon.

       Regjeringen har motarbeidet dette fra dag 1. Først lot de være å sende beskjed til Husbanken, fordi de håpet å få fjernet økningen i revidert nasjonalbudsjett. Men da stod opposisjonen fast på vedtaket. Og nå får Regjeringen sammen med Arbeiderpartiet, som jeg er spesielt skuffet over i denne sammenhengen, fjernet økningen på en helt ekstraordinær måte, ved å endre regelverket og trekke pengene tilbake etter at håpefulle barnefamilier har søkt, 10. oktober i år. Jeg mener dette er et ran. Men i beste fall er det å gi fattigere jul til barnefamilier med dårlig råd, de samme barnefamilier som Kristelig Folkeparti hevder de vil skape et varmere samfunn for. Det har ikke jeg noen sans for.

Arne Sortevik (FrP) : Statsministeren snakket tidligere i dag om stø kurs - om det nå var stø kurs å ødelegge tilbudet ved Krokeide Yrkesskole, om det var stø kurs å ta vekk driften av opplæringsrådene, som er så viktige for yrkesrettet utdanning. Vi er iallfall glade for at Arbeiderpartiet på de to områdene har hatt samme prioritering som Fremskrittspartiet i budsjettsammenheng, slik at dette kursavviket er rettet opp. Derimot er vi skuffet over at Arbeiderpartiet ikke har hatt samme prioritering som Fremskrittspartiet når det gjelder å redde sikkerhetsopplæring for fiskere, som nå er styrt vekk, med hjelp av Arbeiderpartiet.

       Statsråden for utdanning har tidligere i dag skrytt av finansieringen av Kvalitetsreformen. Den fullfinansieringen hviler på tre pilarer. Den ene er budsjettene til institusjonene, som er rimelig vel ivaretatt. Den andre er studentøkonomien, som er rimelig dårlig ivaretatt - det er faktisk slik at Regjeringen og Arbeiderpartiet nå bruker studentene som en delvis saldering av det de kaller for fullfinansiering av reformen. Det tredje fundamentet, den tredje pilaren, er bygninger og vedlikehold, som er lite omtalt, spesielt vedlikeholdsbiten. Vi vet at det står dårlig til mange steder innenfor høyskoler og universiteter, og det er dårlig omtalt. Så det mangler en del på en tilfredsstillende fullfinansiering.

       Helt til slutt må jeg tilbake til låneordningen for opppussing av skolebygg, som ved dette årets utløp vil omfatte utlån på 5 milliarder kr. Det har i budsjettsammenheng vært snakket mye om å styrke de frie inntektene for kommunene. Da er det viktig at Regjeringen også gjør noe med kommunelovens bestemmelser, slik at villige kommuner som låner penger til opprustning og tror at de kan vente i fem år med å betale avdrag, faktisk får lov til det. Og siden vi altså har et målepunkt og et beløp på 5 milliarder kr når året er omme, er det enkle regnestykket at hvis alle har lånt, er det snakk om 250 mill. kr i effekt, hvis man ikke gjør noe med kommuneloven som sørger for at kommuner som faktisk ikke skal betale avdrag til sin långiver, heller ikke må avsette de pengene i sin balanse, slik kommuneloven krever med hensyn til bestemmelser om gjeldshåndtering. Dette er altså ingen teknisk justering, som utdanningsstatsråden tidligere i svar på en replikk fra meg sa at det er, men dette er et fundamentalt viktig spørsmål for å sikre at kommunene ikke binder sine frie inntekter, slik de har påpekt i dette forhandlingsdokumentet etter at KS og Regjeringen har forhandlet tidligere i høst. Jeg håper dette blir ivaretatt.

Øystein Djupedal (SV) : Jeg tar ordet av to grunner. Den ene er at jeg gjerne vil trekke forslag nr. 31, som er omdelt i salen. Bakgrunnen for at vi trekker det, er at det svaret statsråd Steensnæs gav på en utfordring, etter vår vurdering er tilfredsstillende. Det betyr at en vil komme tilbake til dette. Det er også begrunnelsen for at vi gjerne vil støtte forslag til VII i den trykte innstillingen, som er en del av forliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Begrunnelsen for dette er at vi ser for oss at et pilotanlegg som vil hindre utslipp på ca 1 million CO₂, kan bygges på Snøhvit. Forstod jeg Steensnæs rett, mente han at Snøhvit var et av de aktuelle stedene å bygge et slikt anlegg. Det øvrige som står i dette forslaget, er i tråd med det gassforliket som SV var med på sammen med Regjeringen, så det har vært den siste biten av dette forslaget som har vært problematisk for oss. Vi ønsker da å støtte dette.

       Når jeg nå først har ordet, la meg også bare si som en liten oppsummering fra SVs ståsted at vi er svært usikre på hva framtiden vil bringe med denne regjeringen, som vingler videre. Denne debatten har vel med all mulig tydelighet vist at denne regjeringen ikke har noen spesielt fast kurs i sin politikk. Vi er usikre på hva dette betyr for de ulike saker som Stortinget skal behandle gjennom året. Det er vel fort å tenke, når man inngår et omfattende forlik for et budsjettår, at budsjettpartnerne ikke står spesielt fritt, selv om man i denne debatten har latt som om man står fritt. Det blir interessant å se om Arbeiderpartiet faktisk vil bruke den friheten som de påberoper seg å ha på tross av budsjettavtalen. Det kan bety at det fremdeles vil være mulig å lage politikk i tråd med det som Arbeiderpartiet og SV har felles, og at vi også sporadisk kan finne støtte hos Fremskrittspartiet, en politikk som gjorde at vi f.eks var i stand til å få til en barnehageavtale, som var et veldig stort og viktig løft, og som innfridde valgløfter fra svært mange partier i denne salen. Men det gjenstår å se. Vi registrerer i grunnen bare at Regjeringen driver med en dobbeltkommunikasjon, som de gjerne må drive med for vårt vedkommende. Men det blir interessant å se hva Arbeiderpartiet faktisk gjør i tiden framover.

       For øvrig var dette å betrakte som en stemmeforklaring fra SV, så da vil ikke jeg ta ordet mer til det.

Odd Roger Enoksen (Sp) : I Aftenposten for i dag kan vi se at finansministeren jubler over muligheten for en rekordstor julehandel:

       « Vi kommer til å få tidenes julehandel. »

       Og videre:

       « Det leser jeg ikke som økt materialisme, men som sysselsetting. Dette er jobber, sier Per-Kristian Foss med et bredt smil. »

       Industrien har i det siste året vært gjennom en svært vanskelig tid, med tap av arbeidsplasser, utflagging og en sterkt økende arbeidsledighet. Betydelige deler av industrien sliter fortsatt, særlig gjelder dette fiskeindustrien, og til dels oppdrettsnæringen. Regjeringens bidrag for å hjelpe disse to næringene er en halvering av fiskeriavtalen, som vil gjøre det svært vanskelig å drive fiskeriene for neste år innenfor de rammene som Stortinget har satt, og utlysing av 50 nye oppdrettskonsesjoner i en situasjon hvor den næringen er i ferd med å få situasjonen under kontroll. Verkstedindustrien har fortsatt svært slunkne og til dels tomme ordrebøker. I denne situasjonen er det altså at finansministeren jubler for økt julehandel.

       Det er to sider ved dette utsagnet fra finansministeren som jeg synes er verd å avlegge en liten visitt, for det første det moralsk forkastelige i å skulle oppfordre til å sette rekord i julehandel i et land som ikke preges av at de fleste av oss lider under mangel på materiell velstand. Det andre er de langsiktige virkningene av å kanalisere en stadig større del av arbeidsstyrken over i handelsnæringen og til et importbasert konsum. Dette er ikke godt nytt for eksportindustrien.

       Finansministerens uttalelse kan heller ikke tolkes på noen annen måte enn at det faktisk er rom i norsk økonomi for å bruke mer penger nå. Det er det finansministeren oppfordrer til. Den muligheten burde finansministeren og Regjeringen ha brukt til å satse målbevisst på å styrke konkurranseevnen til norsk industri, f.eks ved å gjøre det lettere å finansiere investeringer gjennom styrking av finansieringsordningene i SND, forbedre infrastruktur, styrke forskningen, gi mulighet til flere utviklingskontrakter, både offentlige og private - altså ikke oppfordre til økt konsum, verken i offentlig eller privat sektor, men til målbevisst satsing på framtidige arbeidsplasser. Men i stedet for en slik målbevisst satsing og en slik målbevisst industripolitikk opplever vi altså at finansministeren tar fram sitt bredeste smil ved utsiktene til rekordstor julehandel. De langsiktige konsekvensene av dette blir større oljeavhengighet, mer sentralisering og mindre eksportrettet næringsvirksomhet. Det er ikke godt nytt for landet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1-3, og dermed kan årets finansdebatt erklæres avsluttet.

       (Votering, se side 663)

       Det vil bli ringt til votering.

       Flere (fra salen):

       Det er en sak igjen.

Presidenten: Om forlatelse. Det var presidenten som ønsketenkte.