Sak nr. 3
Interpellasjon fra representanten Knut Storberget til justisministeren:
« Det er bred politisk enighet om at alternativ til fengsel bør brukes i større grad, særlig overfor førstegangskriminelle og yngre lovbrytere. Flere alternative straffereaksjoner som samfunnsstraff, ungdomskontrakt, hjemmesoning og konfliktråd gir store muligheter for å forhindre tilbakefall og således redusere kriminaliteten. Loven regulerer rammene for alternative soningsformer. Ønsker en mer bruk av disse soningsformene, vil en mulighet være å utvide anvendelseområdet i loven med klarere bestemmelser og tydeligere signaler overfor domstolene.
Hva vil og kan Regjeringen gjøre for at de alternative soningsformer nevnt ovenfor brukes i større grad enn i dag? »

TALERE:

       Knut Storberget (A) : Det er grunn til bekymring over at flere og flere siktede for straffbare forhold i Norge er under 20 år. Antall siktede mellom 15 og 20 år har de siste fem årene vokst betydelig, og i gruppen 15 til 17 år har antall siktede steget med over 30 % i løpet av de siste sju årene. I dag sitter over 170 unge mennesker under 20 år i fengsel, og sju av dem er i dag mellom 15 og 17 år. Jeg er viss på at alle er enige om at det er sju for mange.

       Risikoen for å ende bak murene er langt større i Norge enn i våre naboland. Mens 28 % av de domfelte avtjente sin straff utenfor fengsel i Norge, fikk hele 65 % av de domfelte i Sverige en alternativ form for straff. Man må i forhold til dette likevel se på at sjøl om det er mange innsatte som til enhver tid sitter i norske fengsler pr. 100.000 innbyggere, ligger antallet lavt i forhold til de nordiske landene totalt sett. Årsaken til denne forskjellen er bl.a at Norge generelt har innsatte som soner korte dommer. Mange korte dommer kunne derfor vært avgjort ved alternative reaksjoner.

       Det rapporteres dessuten om at et flertall av fangene sliter med store rusproblemer, i tillegg til psykiske problemer. Mange har psykiske problemer alene. Vi trenger derfor mer enn noen gang å se på innholdet i straffen, ikke bare på lengden. Det er heldigvis bred enighet mellom de fleste partier representert på Stortinget, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet, om at det overfor yngre lovbrytere må søkes å reagere på annen måte enn med fengselsstraff. Ja, noen av oss vil også si at det er bedre å reagere med alternativ straffereaksjon enn med en rent betinget reaksjon hvor en ung lovbryter faktisk vil kunne føle at han ikke får noen reaksjon.

       En utvidet bruk av alternative reaksjoner må først og fremst komme som et resultat av at vi ønsker mindre gjengangerkriminalitet og mer rehabilitering. Gevinst i forhold til soningskø får vi ta som en god tilleggseffekt. Likevel: Denne gevinsten er åpenbar, og den er nødvendig. Langt bedre enn å korte ned på straffedommene og slippe fangene tidligere ut til ingen ting, vil det kanskje være å reagere med en alternativ straffereaksjon. Det er særlig fire reaksjonsformer jeg ønsker å løfte fram i denne interpellasjonen: samfunnsstraff, konfliktråd, ungdomskontrakt og den såkalte § 12-soningen.

       Samfunnsstraffen har heldigvis bred støtte i Stortinget, og vi ønsker utvidet bruk. Det er godt at et samlet politisk miljø langt på vei ønsker dette og dermed gir straffereaksjonen nødvendig og stor politisk legitimitet. Samfunnsstraff skal erstatte både samfunnstjeneste og betinget dom ved tilsyn, og straffeformen legger vekt på at den domfelte skal gjennomgå et individuelt tilpasset program for sosial tilpasning. Det innebærer både samfunnsnyttig tjeneste og kriminalitetsforebyggende tiltak som rus- og voldsrelaterte program. Samfunnsstraffen har alt vi faktisk kan ønske oss av en straffereaksjon. Straffen oppleves som en straff og er en reell belastning for den som blir idømt denne reaksjonen. Straffen har likevel stor mulighet for rehabilitering i seg, mulighet for kontakt med nye miljøer, arbeidstrening og behandling. Endelig innebærer denne straffeformen en stor mulighet for reparasjon for fornærmede.

       Samfunnsstraffen kan være første skritt på veien ut i et fast arbeidsforhold for den domfelte, som også vil kunne gis mulighet til f.eks å betale erstatning og rette opp forårsaket skade. Fengselsstraffen har lite av dette. Jeg er derfor overbevist om at økt bruk av alternative reaksjoner også vil møte stor forståelse hos dem som rammes av kriminalitet, forutsatt at vi politikere gir alternativene politisk legitimitet. Og endelig, når det gjelder samfunnsstraffen, er det viktig at man har ris bak speilet. Om man forbryter seg på ny eller begår brudd på vilkårene, må man sone fengselsstraff.

       Det er derfor gledelig, men langt på vei nok, at man i første kvartal i 2003 så at det ble iverksatt 313 samfunnsstraffdommer og 31 samfunnstjenestedommer etter gammel ordning, som totalt utgjør bortimot 350 dommer bare i første kvartal. I første halvår i år, ser det ut som om vi allerede har nådd nivået for hele 2002. Vi er med andre ord på rett vei når det gjelder samfunnsstraff, men det er fortsatt et stykke igjen. Det er det også for det som etter min mening utgjør et rettssikkerhetsspørsmål, store regionale forskjeller.

       Evalueringen av innføringen av samfunnsstraffen viser at det er en del fylkesvise forskjeller både i antall dommer og når det gjelder innhold og gjennomføring av straffen. Oslo, Akershus og Østfold står for nesten 1/3 av de iverksatte dommene i 2002. Legger en til Hordaland, utgjør disse fire fylkene 40 % av alle iverksatte dommer. Det viser oss flere ting: at vi har en stor utfordring i å utjevne regionale forskjeller, at de andre fylkene og regionene har mye igjen, og at det er et stort potensial i forhold til denne reaksjonen. Riksadvokaten, Kriminalomsorgen, Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund og andre stemmer egentlig unisont i for økt bruk av dette.

       Når det gjelder spørsmålet om ungdomskontrakter, er det også en spennende måte å reagere på. Jeg er for så vidt også kjent med Justisdepartementet og justisministerens engasjement i så måte i løpet av den senere tid. I stor grad skaper slike kontrakter aktive og ikke passive reaksjoner, som f.eks de rent betingede dommene ungdom ofte får. Hvor langt har departementet kommet i forhold til slike ungdomskontrakter? Og vil det bli lovfestet og igangsatt over hele landet? Forsøket med ungdomskontrakter er en alternativ straffereaksjon overfor unge lovbrytere, som er startet opp i flere kommuner og politidistrikt i 2001, og det bør absolutt utvides. Avtalen mellom en ung lovbryter med samtykke av en foresatt på den ene siden og politi og kommunal myndighet på den annen side, åpner for reparasjon av og innsikt i egen atferd. Det er bra at ungdom i alderen 15 til 17 år i kontrakten forplikter seg til å gjennomføre spesifiserte aktiviteter mot at rettsmyndighetene da avstår fra ytterligere rettsforfølgelse. Ungdomskontrakten krever et tett samarbeid med kommunale etater og politi og må inneholde tiltak som igangsettes fort, og som bidrar til å endre atferd. Miljøet rundt de unge - foreldre og andre viktige støttepersoner - må også bidra. Dette skulle i så måte være helt i tråd med den satsingen som er varslet fra Justisdepartementet i forhold til barne- og ungdomskriminalitet, for øvrig et særdeles prisverdig initiativ.

       Spørsmålet om bruken av konfliktrådene ligger også i samme gate, og det har Stortinget tidligere behandlet, og for så vidt også sagt hva man har som ambisjon i forhold til. Det er en særdeles viktig arena både for å dempe konflikt og for å skape nye muligheter for de partene som er involvert i konflikter.

       Endelig er det avgjørende å få til økt bruk av såkalt § 12-soning, hvor de innsatte kan overføres til behandling, i hovedsak for rusproblemer, så raskt som mulig. Her sliter vi fælt. Man bør så raskt som mulig få vurdert et opplegg henimot såkalt « Drug Court », ikke nødvendigvis egen særdomstol, men med myndighet og kompetanse f.eks i eksisterende domstoler. Disse bør ha adgang til å kunne idømme behandling. 60-70 % av de innsatte sliter med rusproblemer, vet vi, og mye gjengangerkriminalitet ville vært unngått om vi hadde maktet å få flere i behandling.

       Jeg interpellerer i forhold til disse spørsmål for å bidra til at vi i større grad setter trykk på og framskynder tiltak for alternative soningsformer.

Statsråd Odd Einar Dørum : Målrettede reaksjoner på lovstridig atferd er et ledd i arbeidet for å forebygge nye lovbrudd. Dette krever både rask og hensiktsmessig handling fra samfunnet side. Hensynet til kort tid mellom lovbrudd og reaksjon samt individuell tilpasning av tiltaket er tungtveiende overfor unge lovbrytere.

       Når jeg nå svarer, vil jeg for det første si at representanten Storberget ikke har presisert hva han legger i begrepet hjemmesoning, men jeg skal i alle fall komme inn på noen alternativer som kan benyttes under soning av straff samtidig som man kan bo i sitt eget hjem.

       For det første gjelder det samfunnsstraffen, som er ett av de alternativene som jeg har stor forventning til. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg forventet at den skulle bli brukt av domstolene, særlig overfor førstegangskriminelle og unge lovbrytere. Det ble registrert en viss treghet i enkelte distrikter den første tiden etter ikrafttredelsen av ordningen, men jeg er godt tilfreds med å kunne meddele at friomsorgen i månedsskiftet oktober-november har mottatt 860 dommer for iverksettelse av samfunnsstraff hittil i år. Jeg er enig med representanten Storberget i at det er et stort potensial å hente i videreutvikling av denne straffen i ulike deler av landet. Vi evaluerer nå innføringen og bruken av samfunnsstraffen. Den første delrapporten forelå allerede tidlig i vår. Den viste at over halvparten av dem som var under straffegjennomføring ved årsskiftet, var under 25 år. Ordningen fungerer godt. Etter årsskiftet vil vi motta en ny delrapport hvor også påtalejurister, dommere og forvaltningssamarbeidspartnere er blitt intervjuet. Dette gjør vi for å sikre at ordningen skal fungere etter intensjonen og få den styrke og det omfang som den bør ha. Våren 2005 vil en tredje delrapport bli presentert. Den vil være basert på intervjuer med de domfelte. Alt i alt viser dette at vi på ulikt vis sørger for at samfunnsstraff blir kjent, blir brukt og blir oppfattet som en riktig straffemetode. Jeg er helt enig i at det er en rekke situasjoner hvor denne straffen kunne og burde vært brukt i stedet for at man f.eks blir sendt inn i institusjoner hvor man sitter under såkalt åpen soning.

       Jeg forventer at bruken av samfunnsstraff vil fortsette å øke i 2004, og jeg ser derfor ingen grunn på det nåværende tidspunkt å utvide anvendelsesområdet utover det som gjelder for denne straffen i dag.

       Når det gjelder ungdomskontrakt, er det en avtale mellom en ung lovbryter med samtykke av en foresatt på den ene side og politi og kommunale myndigheter på den annen side. Den skal inneholde tiltak som igangsettes fort, og som antas å bidra til endret atferd. Gjennomføring av kontrakten krever et tett samarbeid mellom kommunale etater og politi. Miljøet rundt de unge - foreldre og andre viktige støttepersoner - må også bidra.

       Kontrakten skal inneholde både bot og bedring. Botsperspektivet skal signalisere - både for ungdommen og omverdenen - at ungdomskontrakt er en reaksjon på en kriminell handling. Bedring innebærer tilstrekkelig støtte fra samfunnets side til at ungdommen skal kunne endre sin atferd.

Knut Storberget (A) : Jeg takker for svaret og konstaterer at vi så å si er helt enige, har de samme mål og mener at dette er en viktig måte å tenke på. Slik sett tror jeg ikke det ligger så mye partipolitisk fiendskap i det, men det ligger ganske mye god politikk i det, som jeg håper at vi kan bruke noe av tiden i resten av stortingsperioden - og de som måtte bli valgt inn i neste periode - til å se på.

       Det er to elementer i denne debatten som jeg syns er viktige i så måte. For det første: Når det gjelder de særskilte reaksjonsformene vi har, er det ting å hente i forhold til hvordan vi har laget lovverket. Jeg er overbevisst om at også Justisdepartementet jobber med det i forhold til vurderingen av både kontrakter og konfliktråd, og ikke minst av samfunnsstraff og spørsmålet f.eks om man ved idømmelse etter forslag eller påstander om fengselsstraff inntil 120 dager primært skal anvende samfunnsstraff og ha det som en hovedregel for å få en obligatorisk vurdering. Det er en mulighet. Og ved domfellelse av ungdom under 20 år skal samfunnsstraff være hovedreaksjonen ved siden av betinget reaksjon for straffedommer som ikke kvalifiserer for fengselsstraff utover ett år. Hvis man fastslår denne type retningslinjer, gir man i hvert fall klare signaler, som på mange måter er en fastsettelse av gjeldende praksis. Man har også seksårsgrensa i forhold til samfunnsstraff, ved at man ikke kan idømme samfunnsstraff for straffebud som kvalifiserer for fengsel over seks år. Det slår noe uheldig ut overfor enkelte typer lovbrudd. Hvis en ungdom i dag sender en SMS-melding som i seg sjøl har en trussel, kan det kvalifisere overfor lovovertredelser for enkelte lovbrudd som har opp til ti års fengsel, og som diskvalifiserer vedkommende fra å få samfunnsstraff. Så her burde vi kunne se lite grann på lovverket for nettopp å forhindre denne type eksempler. Men det viktigste i forhold til denne diskusjonen tror jeg er at vi av flere grunner ville hatt mye å hente hvis vi kunne fått en samordnet politisk vurdering av nettopp de alternative reaksjoner, både konfliktråd, ungdomskontrakter, samfunnsstraff og § 12-soning. Jeg vil henstille til justisministeren og dem som skal jobbe videre med dette feltet, å få til det. For det første bør vi se disse reelt opp mot hverandre, se hvordan de kan samordnes rent praktisk og fungere. Men det er også slik at mye av bremsingen i forhold til hvordan man har fått idømt bl.a samfunnsstraff, brukt konfliktrådet osv., har vært av prosessuell art. Systemene har på mange måter ikke agert sammen med hverandre.

       Derfor tror jeg at det ville være veldig nyttig å få en felles behandling av dette, kanskje invitere Regjeringa til å komme til Stortinget med en stortingsmelding om alternative reaksjoner, hvor man « baker inn » for så vidt alle de vurderinger og evalueringer som nå gjøres på alle felt, og som jeg syns det er særdeles prisverdig at Justisdepartementet jobber med.

Statsråd Odd Einar Dørum : Som politiker - og også som statsråd - liker jeg ikke å selge en vare før jeg har noe å selge. Det vil framgå av mitt innlegg her i dag, men også av mange andre aktiviteter fra min side, at jeg på vegne av Regjeringen nettopp tar sikte på å videreutvikle og ta i bruk det man kan kalle alternative reaksjonsformer, dvs. intelligente reaksjoner, som svar på overskriften « Tøff mot kriminalitet ». Prosjektene som er beskrevet, om å gjøre noe med barne- og ungdomskriminelle, og som nettopp baserer seg på at man skal ha et bredt samarbeid på tvers av etats- og forvaltningsgrensene både nasjonalt og lokalt, er et uttrykk for det. Det å se på § 12, § 13 og § 16 i straffegjennomføringsloven er et uttrykk for det. Det å se på ungdomskontrakter, konfliktråd og samfunnsstraff er et uttrykk for det.

       Når jeg ser såpass bredt på det, er det fordi jeg mener at Norge er et så oversiktlig samfunn at hvis vi reagerer i tide, kan vi på en klok og god måte stoppe noen i å ende med en kriminell karriere. Men den store utfordringen ligger ikke - tror jeg - i hva slags vedtak vi fatter, men i hva slags mentalitet som virker.

       La meg si - uten at det har med dette å gjøre - at jeg tidligere i dag mottok en utredning fra Kvinnevoldsutvalget. Da valgte jeg å bruke et uttrykk - jeg har lært det av kvinnebevegelsen og har omsider forstått det: Når man snakker om vold mot kvinner og barn, møter man den såkalte glassveggen. Jeg har den erfaring at når jeg sier det til journalister, ser mannlige journalister lett forvirret på meg, mens kvinnelige journalister øyeblikkelig skjønner hva jeg snakker om. Nå skjønner jeg i hvert fall hva dette betyr. Det er noen saker som ikke umiddelbart kan måles på den politiske scoringstabellen i form av strakstiltak - eller, for den saks skyld, straks-strakstiltak - eller i form av budsjettkonkurranse om å kaste penger etter folk, men som rett og slett handler om å utvikle kompetanse, holdninger og å bygge fellesskap ved samarbeid - og de tar tid.

       Det gjør det også på det feltet som representanten Storberget prisverdig har tatt opp. Og jeg jobber altså etter samme form, som jeg synes det har vært viktig å jobbe etter, for å avdekke og bekjempe vold som utøves overfor kvinner og barn. Jeg er opptatt av det samme når det gjelder alternative straffereaksjoner, og når det gjelder å bidra det jeg kan, for at barn og ungdom skal snus i tide. Det er jo ingenting som er viktigere enn å snu noen i tide.

       Jeg vil avslutte med å si det på denne måten: Når politiet ser noen, er det utrolig mange andre som har sett det før. Og det å kunne få innsatsen fra dem som ser det først, i sammenheng med andre gode krefter, er jo glimrende. Det er lettere å snu en tiåring enn en fjortenåring, og det er lettere å snu en fjortenåring enn en nittenåring. Bruker man det norske samfunnets kunnskaper om og oversikt over dette, til å ha både ånd, tone og kraft i den debatten som det er lagt opp til her, er jeg overbevist om at vi kan få resultater. Tallene som vi har så langt, over både samfunnsstraff, ungdomskontrakter og konfliktråd, bekrefter etter min mening dette.

       Hvis den unge enten på grunn av sinnereaksjoner eller på grunn av ruspåvrikning har utøvd vold mot kamerater eller andre, burde det vært slik at det fantes et Alternativ til Vold-behandlingstilbud i hvert fylke som disse ungdommene kunne få. Da kunne problemet gripes fatt i raskt, allerede ved svært ung alder. Jeg tror at da ville den unge lære seg av med denne problematferden sin, før han eller hun eventuelt får partner og blir forelder. Det ville antakelig forhindre mye av familievolden i framtida hvis en slik kjede kunne komme på plass og bli brukt.

       Behovet for penger til rus er ofte årsaken til at noen ungdommer begår kriminelle handlinger. Derfor er det å få behandling slik at de kommer raskt ut av sitt rusproblem, absolutt forebyggende. De aller fleste av disse ungdommene lurer sine foreldre altfor lenge. Og når foreldrene oppdager problemet, er det ikke lett å få overbevist den unge om at behandling må til. Derfor burde de inn til behandling allerede ved første - eller iallfall andre - gang de blir tatt for å ha gjort noe kriminelt. De går ikke til denne behandlingen frivillig. Derfor mener jeg at de bør dømmes til behandling, og ikke til fengsel. Men da må vi ha mange flere behandlingsplasser enn det vi har i dag.

       I en undersøkelse gjennomført ved kretsfengslene i Oslo, Akershus, Østfold, Hedmark og Oppland i 2000 kom det fram at det var 39 % sprøytemisbrukere, mens 16 % oppgav betydelig forbruk av illegale rusmidler forut for fengsling. Fengsling er en måte å holde ungdommene unna kriminelle handlinger på, men ikke en måte å få dem vekk fra sitt rusproblem på.

Trond Helleland (H) : Interpellasjonen i dag handler om alternative soningsformer.

       La meg først innlede med å si at opphold i fengsel er og skal være hovedformen for soning av ilagt straff. Dersom straff ikke oppleves som « et onde », mister vi noe av straffens individual- og allmennpreventive effekt. Den enkelte straffedømte og samfunnet for øvrig skal føle og ha den oppfatning at avsoning av straff skal være noe man helst vil unngå, slik at man på ingen måte tar lettvint på konsekvenser av kriminell atferd. For Høyre er det viktig at grunnlaget for selve frihetsberøvelsen ikke blir neglisjert.

       Men, når det er sagt: Soning av straff skal ikke være oppbevaring eller hviledøgn før ny kriminalitet begås. Derfor må vi ha reaksjonsformer som også er konstruktive. Spesielt når det gjelder unge lovbrytere, er erfaringen at fengselsopphold ikke nødvendigvis er den mest konstruktive straffemetoden. Derfor er det også enighet om at spesielt unge straffedømte kan møte andre former for reaksjon enn det tradisjonelle fengselsoppholdet.

       Det er en særlig uheldig utvikling at stadig yngre mennesker begår lovbrudd, at disse lovbruddene skjer oftere nå enn før, og de er ofte mer alvorlige. Ran, vold og narkotikaforbrytelser er eksempler på slik kriminalitet. Som justispolitiker er jeg bekymret for at denne trenden skal fortsette.

       Jeg er glad for de klare signalene som både justisministeren, justiskomiteen og riksadvokaten har sendt ut om økt bruk av samfunnsstraff, at det gir resultater. Det har blitt sagt tidligere i debatten at det er en klar økning av idømming av samfunnsstraff i år. Jeg er veldig glad for at de klare signalene som er gitt, også blir fulgt opp av domstolene.

       Å skape et trygt samfunn for alle ved å hindre at kriminalitet begås, er en viktig samfunnsoppgave. Forebyggende tiltak er viktig, men når kriminalitet er begått, må samfunnet også ha en klar tanke om en hensiktsmessig reaksjon. Det å hindre tilbakefall til kriminelle handlinger, er avgjørende.

       Jeg er derfor veldig glad for at Justisdepartementet og justisministeren har satt i gang et prosjekt der seks departementer nå går sammen om å ta et felles ansvar i forhold til unge lovbrytere. Det er jo slik at unge lovbrytere ofte sliter med andre problemer enn kriminaliteten. Familierelasjoner, skole, arbeid og tilhørighet er noen stikkord. Jeg er derfor opptatt av at vi tar et helhetlig ansvar når vi reagerer overfor den enkelte unge lovbryter. Spesielt er jeg opptatt av at tiltakene må ansvarliggjøre den unge og involvere andre berørte - familie og nærmiljø. Videre er jeg opptatt av at unge lovbrytere ikke blir en kasteball eller får mangelfull oppfølging.

       Alternative soningsformer er en god måte å snu unge lovbrytere på. Men i motsetning til interpellanten er jeg ikke enig i at f.eks hjemmesoning er et godt alternativ. Det er etter min mening et sosialt forkastelig forslag, samtidig som det er en passiv soning. En kan jo si at idømmelse av samfunnsstraff og mekling i konfliktråd er en form for hjemmesoning. Den typen hjemmesoning er jeg tilhenger av, men ikke den med elektronisk fotlenke.

Harald Espelund (FrP) : Jeg har lyst til å gi litt honnør til representanten Storberget for at han har tatt opp dette temaet.

       Jeg er fullt ut enig i det som justiskomiteens formann nå kom med av oppsummering og konklusjoner. Jeg synes at også statsråden hadde en framstilling av saken - og en målsetting - som jeg fullt ut kan stille meg bak. Så når representanten Storberget stiller spørsmål ved om Fremskrittspartiet er enig - kanskje det eneste partiet her i salen som får spørsmålet - vil jeg svare at det vel egentlig går på finjustering av hvordan man uttrykker seg.

       Jeg oppfatter det slik at Fremskrittspartiet stort sett ser på kriminalitet som andre. Når det gjelder de tunge kriminelle, de som gjør de grove forbrytelsene, er vi lite interessert i at de skal behandles med silkehansker. Vi er opptatt av at de som begår mindre forbrytelser, gjerne kan sone ved hjemmesoning, som representanten Helleland påpekte, slik at en kan vite hvor folk er. Om det er ved hjelp av en brikke eller på andre måter, får så være. Vi er villige til å strekke oss litt lenger der.

       Vi er bekymret for det som kanskje vil skje nå i kjølvannet av at Europa blir et åpnere samfunn, med folk som kommer til Norge. Jeg tror at kriminaliteten vil øke. Jeg tror at de få fengselsplassene vi har i Norge, må brukes til tyngre kriminelle som vi i dag kanskje slipper ut altfor tidlig på grunn av at fengslene våre er smekkfulle. De som begår mindre kriminelle handlinger, har vi små muligheter for å ta hånd om på en konstruktiv måte.

       Kommunene har en stor utfordring på dette området når det gjelder å følge opp med penger til nettopp konfliktråd. Lærerne har kanskje sin fulle hyre med å følge opp på helt andre områder. Jeg ber om at en ser på hvilke ressurser som må til for å følge opp nettopp det vi her har som siktemål.

       Det som også bekymrer meg, er at selv om Stortinget og Regjeringen er enige, er det vanskelig å få fulgt opp dette her i praksis.

Heikki Holmås (SV) : Som gammelt bystyremedlem i Bergen husker jeg at vi hadde en årlig runde med politimesteren i Bergen, som den gangen var Rolf B. Wegner. Han svarte en gang på spørsmålet: Hva er det som fungerer best for å unngå kriminalitet i samfunnet? Han så vedkommende rett inn i øynene - jeg tror det var en Frp-er som stilte spørsmålet - og svarte med følgende enkle presisering: Det er å sørge for at det fins gode oppvekstvilkår for barn og unge! Det er det altså ingen i politiet som er i tvil om, eller noen av oss som har vært her lenge.

       Det er utgangspunktet. Og ser man på det denne interpellasjonen, som jeg er glad for at Knut Storberget har reist, dreier seg om, er det først og fremst hvordan man klarer å skape en helhetlig kriminalomsorg. Det dreier seg om hvordan man klarer å skape et samfunn der kriminalomsorg er en del, og som har ett hovedmål, det samme hovedmålet som SV har, nemlig at god kriminalpolitikk først og fremst skal kjennetegnes av en effektiv forebygging, men at når kriminelle handlinger først begås, er det avgjørende at gjerningspersonene møtes med raske og riktige - det justisministeren kalte intelligente - reaksjoner. Målsettingen for disse reaksjonene skal være å forebygge ny kriminalitet. Da er det rart, synes vi i SV, at vi ikke klarer å ta mer i bruk alternative soningsformer, alternativ kriminalomsorg, enn det vi gjør i Norge i dag. Og jeg har alltid syntes at justisministeren snakker med stort engasjement, men enkelte ganger synes jeg at det blir mye engasjement i forhold til hvor mye penger det er som følger opp dette engasjementet for å få gjennomført ting.

       Det er ingen tvil om at når vi nå f.eks utvider antallet soningsplasser uten å følge opp med penger til fengselsundervisning, blir ikke disse soningsplassene bedre, de blir heller dårligere enn de øvrige soningsplassene var.

       Når vi nå har en lang kø til fengslene, hvorfor får vi ikke da tatt en ny gjennomgang, også litt i tråd med de forslagene som Knut Storberget hadde? Hvorfor får vi ikke tatt en ny gjennomgang av bunken med alle dem som står i soningskø, nettopp for å se om flere av disse kan få samfunnsstraff? Hvorfor klarer vi ikke å få tatt en skikkelig vurdering av dette med hjemmesoning, slik at Stortinget kan ta stilling til det på en skikkelig måte? Og hvorfor får vi ikke bevilget mer penger til en del av de tiltakene som vi vet funker, som f.eks. Alternativ til Vold, og kanskje får laget en ny Mini-Stifinner'n, der vi får gitt en oppfølging til folk som har kortere dommer?

       Ofte slår det meg at vi enkelte ganger prøver å løse sosiale problemer med straff. Det er ikke de besvergelsene fra Helleland vi trenger, om at alle skal i fengsel. De skal i fengsel hvis det er den beste måten for samfunnet å skape et bedre samfunn på, eller så er vi nødt til å bidra med flere alternative måter å gjennomføre dem på.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) : Problemstillingen som representanten Storberget tar opp gjennom sin interpellasjon, er høyst relevant og viktig. Interpellasjonen handler dypest sett om formålet med straff og virkningen av den. Er straff et onde som samfunnet påfører en lovbryter for ondets egen skyld, eller har vi et mer humant og intelligent formål med straff?

       For Kristelig Folkeparti er svaret klart: Straffen skal på den ene side vise samfunnets reaksjon på lovbrudd, men viktigst er det at straffegjennomføringen skal ha en rehabiliterende effekt. Skal vi være troverdige med hensyn til dette, må vi bidra til å forbedre innholdet i kriminalomsorgen. Jeg tillater meg å minne om at kriminalomsorgens budsjetter, både i år og neste år, er styrket. Straffegjennomføringen kan dermed på en bedre måte bidra til rehabilitering.

       Det er ingen tvil om at alternative soningsformer bør brukes i større grad. Både bruk av samfunnsstraff og konfliktråd gir gode virkninger. Lovbryteren kommer i konfliktrådet tett på offeret i saken, og får på en unik måte både forståelse for konsekvensen av sine handlinger og mulighet for å gjøre opp for seg. Samfunnsstraffen har mye av den samme virkningen. Det er dessuten viktig at unge lovbrytere ikke introduseres for fengselsmiljøet dersom andre sanksjoner enn fengselsstraff er hensiktsmessige i det konkrete tilfellet.

       De foreløpige erfaringene med ungdomskontrakt er gode. Vi vet at ungdom som havner på skråplanet, trenger oppfølging og klare rammer - det får de gjennom en ungdomskontrakt. Selv om erfaringene med slike kontrakter ennå er beskjedne, vet vi at ungdom under kontrakt klarer å leve rusfritt og ta opp igjen skolegang. Ikke noe er bedre enn det!

       Kristelig Folkeparti er imidlertid svært skeptisk til å innføre hjemmesoning som en alternativ soningsform. Etter vår oppfatning er de ansatte i kriminalomsorgen en viktig faktor for å motvirke ny kriminalitet. Denne påvirkningen vil være liten ved hjemmesoning med elektronisk overvåking hvor den tekniske kontrollen er det sentrale. Elektronisk overvåking vil dessuten kunne virke sosialt urettferdig fordi hjemmeforholdene er ulike. Kristelig Folkeparti mener også at det er etisk betenkelig å involvere lovbryterens familie i straffegjennomføringen ved nærmest å gjøre hjemmet til et fengsel.

       Det er på denne bakgrunn uforståelig for meg at Arbeiderpartiet - og Sosialistisk Venstreparti i tillegg til Fremskrittspartiet, slik representanten Espelund uttalte seg - går inn for hjemmesoning som et alternativ til fengsel.

       Kristelig Folkeparti ønsker at Justisdepartementet på bakgrunn av erfaringene med samfunnsstraff, konfliktråd og ungdomskontrakt skal vurdere utvidelse av ordningene. Vi ønsker også at det skal tas grep for å bidra til at både domstoler og påtalemyndigheten legger til rette for økt bruk av de mulighetene som regelverket i dag gir, for å ilegge alternativ soning og overføring til konfliktråd.

Marit Arnstad (Sp) : Det er en viktig debatt som reises når representanten Storberget tar opp spørsmålet om alternative soningsformer. Og det grunnleggende spørsmålet som ligger under, er følgende: På hvilken måte skal samfunnet reagere overfor unge mennesker som er funnet skyldige i lovbrudd, og hvordan skal vi bidra til å føre disse menneskene tilbake til samfunnet etter endt soning?

       Senterpartiet mener at det parallelt med debatten om soningsformer også burde være en debatt som fokuserer mer på innholdet i selve soningen. Det vil kunne være avgjørende for å forebygge tilbakefall på grunn av at en føler at en ikke kommer tilbake til et normalt samfunnsliv etter endt soning.

       I den offentlige debatten blir dessverre ofte ropet om stadig strengere straffer og spørsmålet om soningskøer det som tar den kriminalpolitiske oppmerksomheten, og det bidrar til å svekke fokuseringen på behovet for å bringe den som har begått et lovbrudd, tilbake til samfunnet, både gjennom innholdet i den soningen som foregår, og også gjennom de ulike soningsformer som kan gjennomføres.

       Senterpartiet er positiv til bruk av konfliktråd i flere saker. Det kan virke preventivt og bidra til å redusere faren for gjentakelse når gjerningsmannen møter offeret ansikt til ansikt for å gjøre opp for seg. Erfaringene med konfliktråd er jo så langt, som det er nevnt tidligere, i all hovedsak positive.

       Senterpartiet mener generelt sett at vi også må gi bedre muligheter til å sone straff i åpne anstalter. Dette mener jeg er særlig aktuelt på slutten av en soningstid for å lette overgangen fra fengsel til et liv i frihet.

       Fra Senterpartiets side mener vi også at det er en riktig prioritering når Stortinget i justisbudsjettet bevilger penger til økt bruk av soning i behandlingsinstitusjon. Innsatte må få tilbud om behandling, slik at de kan føres tilbake til samfunnet.

       Derimot deler Senterpartiet det synet som Kristelig Folkeparti og Høyre her har gitt uttrykk for når det gjelder spørsmålet om såkalt hjemmesoning som alternativ til ordinær soning. Senterpartiet er skeptisk til det, både fordi det kan bidra til å gjøre hjemmet til et fengsel og fordi teknisk og mekanisk kontroll kan erstatte behovet for en løpende kriminalomsorg for den som skal sone en straff.

Carsten Dybevig (H) : I en tid der stadig flere unge gjør alvorlige lovbrudd, er det viktig at samfunnet har klare og intelligente reaksjonsformer som gjør at den straffedømte ikke faller tilbake til kriminell aktivitet. Jeg er opptatt av at vi har alternative reaksjonsmåter til fengsel, så som samfunnsstraff, rehabilitering gjennom åpen soning, forsøket med « Drug Courts », som jeg ønsker hjertelig velkommen. Samfunnets reaksjon overfor de dømte må oppfattes av de dømte som straff. Det bør finnes et mangfold av reaksjonsformer.

       Jeg er derimot dypt uenig med Knut Storberget i at hjemmesoning er et godt alternativ. I dag er det flertall mot at en ordning med hjemmesoning innføres i Norge. Bare Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er tilhenger av dette. Jeg er meget skeptisk til ordningen, og begrunner det med fire hovedhensyn:

       For det første: De ansatte i kriminalomsorgen er en viktig faktor for å motvirke ny kriminalitet. Det er jo en kraftig undervurdering av det arbeidet som ansatte i kriminalomsorgen utfører. Påvirkningen fra de ansatte overfor den elektronisk hjemmesonende vil være liten ved elektronisk overvåkning. Det synes som om den tekniske kontrollen med den sonende er det sentrale fremfor å gi den straffedømte en nødvendig skarp, første reaksjon fra samfunnets side.

       For det andre: Elektronisk overvåkning vil virke sosialt urettferdig fordi hjemmeforholdene er ulike. Arbeiderpartiet og SV hevder gang på gang i sin politiske argumentasjon ønske om å likebehandle borgerne. Det er svært overraskende at de samme partiene nå støtter et soningssystem som til de grader vil bli sosialt urettferdig og i stor grad vil forskjellsbehandle de dømte. Økonomisk evne og sosiale levekår skal, etter min mening, være irrelevant for hvordan soningen gjennomføres.

       Vil soningsforholdene være likeverdige for en med en kjellerleilighet i indre Oslo og for en villaeier på beste vestkant, for å bruke en forslitt klisjé fra det sosialdemokratiske valgspråket? Følelsen av straff vil avhenge også av hvilke tekniske muligheter den enkelte har til å kommunisere med omverdenen og av størrelsen på den sosiale omgangskretsen. Straff vil for noen ikke bli straff - det hele blir en komisk reaksjon for hvor hjelpeløst samfunnet er overfor de kriminelle.

       For det tredje: Det er også etisk betenkelig å involvere lovbryterens familie i straffegjennomføringen ved nærmest å gjøre hjemmet til et fengsel.

       For det fjerde og siste: Jeg forstår interpellantens ønske om å være kreativ i bruk av nye og moderne tekniske metoder for kontroll over det kriminelle miljøet. Teknologi kan brukes til så mangt - deriblant overvåkning. I dag overvåkes vi av kameraer mange steder - i kjøpesentre, kiosker, veier, gågater osv. Vi overvåkes av dataterminaler hver gang vi bruker elektronisk kort. Misbruk ligger til stede. Jeg er skeptisk til å skape et samfunn der vi har et holdningsløst forhold til bruk av databrikker. SVs og Fremskrittspartiets representanter i justiskomiteen har tidligere foreslått å data- eller radiomerke potensielle og tidligere dømte, da særlig voldsdømte eller voldelige menn. Ønsker interpellanten et samfunn som bruker teknologi like ukritisk som SV og Fremskrittspartiet, nemlig å merke potensielt kriminelle? Personvernet svekkes ved en lemfeldig omgang med dataovervåkning.

Knut Storberget (A) : Jeg takker for de innleggene som har vært holdt. Jeg synes det har vært veldig viktig i forhold til det arbeidet som skal gjøres. I den grad man har behov for å gi Justisdepartementet marsjordre - vi må jo følge opp forsvarsdebatten som foregikk her tidligere i formiddag - så får man gjøre det. Det som er sagt i forhold til alternative straffereaksjoner, må være en forsterket marsjordre til et allerede marsjerende kompani. Det er viktig, men det er en ganske annerledes holdning i dette storting til denne type reaksjoner enn den mange tidligere justisministere har møtt i Stortinget, bl.a da man på 1970-tallet lanserte samfunnsstraffen. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det, men det er interessant, og det er gledelig, å se at det er såpass unisont i forhold til alternative reaksjoner. Denne debatten er for viktig til at den skal bli en kuriøs diskusjon om elektroniske brikker i forhold til hjemmesoning. Jeg må si at man leser denne interpellasjonen på en ganske spesiell måte hvis man liksom leser mellom linjene at man aksepterer et slikt system som representanten Dybevig skisserer. Et slikt system er jeg meget skeptisk til selv, det har jeg ingen problemer med å si.

       Representanten Dybevig må samtidig vite at hans eget parti har bidratt til den lovgivningen vi nå har, som faktisk til en viss grad åpner opp for soning hjemme. Så det skulle ikke være noen overraskelse. Spørsmålet er da om man ønsker noen en utvidelse i forhold til det, f.eks det å kunne pålegge 15-, 16-, 17-åringer å være hjemme når de ikke er på skolen - uten brikker og slike ting, men som et vilkår for en betinget dom. Det er klart at det er interessant å ha med seg i denne vurderingen.

       Når det gjelder spørsmålet om man skal prøve å unngå mye av den streifkriminaliteten som begås av yngre mennesker i sentrale bystrøk, synes jeg man skal vurdere dette som et tiltak, uten å la det inngå i en slik makaber debatt om elektronisk merking, som de fleste av oss, også vi fra Arbeiderpartiet, er meget skeptisk til.

       Den invitasjonen jeg nå kommer med - jeg synes for så vidt vi er veldig godt i gang med dette, men det må ikke bli ødelagt av den slags innspill - handler jo nettopp om å prøve å se dette i sammenheng. Det handler om å se alle disse typer reaksjoner, og se om vi kan få en vinn-vinn-situasjon i forhold til hvem som er med på å utøve reaksjonen, og ikke minst i forhold til hva slags type reaksjon som utøves. I så måte har dette vært en bra manifestasjon på at et samlet norsk storting faktisk ønsker å tenke alternativt og intelligent, slik at man får best utbytte av straffen. Og bare for å si det: Det er jo også ofte reaksjoner som er rimeligere økonomisk sett å iverksette, og som i hvert fall på sikt betyr et veldig godt proveny - om man vil snakke samfunnsøkonomisk. En ungdomskontrakt kan være billigere enn å sette inn en ungdom. Samfunnsstraff kan være billigere enn soning. Og på sikt vil vi også kunne tjene ved at det blir redusert kriminalitet. Vinn-vinn!

       Når det gjelder synspunkter i debatten, vil jeg etter representanten Storbergets innlegg bare tørt konstatere at den svenske varianten av hjemmesoning må være relativt godt begravd i stortingssalen. Det er jeg glad for. Jeg skal ikke utdype hva den går ut på. Jo, jeg synes at jeg vil gjøre det. Den går ut på at man bruker elektronisk overvåking av dem som har et hjem. De som ikke har et hjem, får det ikke. Det triste ved det systemet er at svenskene gjennomførte det på et tidspunkt da de bygde ned fengslene. Og det er ikke noe særlig billigere enn de åpne soningsinstitusjonene vi har i Norge. Representanten Dybevig hadde en utmerket oppsummering av hvorfor dette er forkastelig. Og representanten Storberget bidrog gjennom sitt innlegg til å rydde opp i viktige sider ved det. Det er jeg glad for.

       Når det gjelder debatten, synes jeg det poenget som i tillegg til andre bl.a ble pekt på av representanten Rui, om å tenke på meklingsinstituttet, er svært viktig. Det er ingen tvil om at vi har et viktig handlingsrom for det i Norge. Det kan være mekling i forhold til skolesituasjoner, hvor ting kan starte tidlig og stoppes tidlig. Det kan også være mekling mellom voksne, for den saks skyld. Det føyer seg godt inn i det mønsteret som her er trukket inn i forbindelse med ungdomskontrakter, bruk av konfliktråd, samfunnsstraff og § 12-soning, men også straffegjennomføringsloven §§ 13 og 16, som jeg har sagt at jeg vil se nærmere på.

       Når det gjelder praktisk arbeid for å sørge for spesielt ungdom som kommer ut etter soning, pekte representanten Holmås på Mini-Stifinner'n. Mini-Stifinner'n er en del av Justisdepartementets og andre departementers plan for å snu folk i tide. Det er rett og slett oppskriften på noe som er klokt, nemlig å få tak i unge mennesker med rusproblemer veldig tidlig og så prøve å sørge for at de ikke ender i en ond sirkel, med kriminalitet og stoff- og rusavhengighet.

       Når det gjelder innholdet i soningen, som flere har pekt på, har det her skjedd et krafttak, i hvert fall hvis man ser det i sammenheng med våre budsjetter. I budsjettet for i år la Regjeringen opp til en styrking på 14 mill. kr, vedtatt i Stortinget. Så har man i budsjettet for neste år fått styrkingen på ytterligere 5 mill. kr som Regjeringen har foreslått, styrket med 7 mill. kr, som kommer i tillegg ved budsjettforliket med Arbeiderpartiet. Når man ser dette over en lengre periode, er dette en ganske kraftig markering. Man legger vekt på at man under soningen, hvis man er voldelig og ikke kan mestre sitt sinne, skal få bistand, slik at man får en sjanse til ikke å vende tilbake igjen. Det er lagt trykk på det, og jeg er veldig glad for at det er gjort.

       Når det gjelder debatten, oppfatter jeg den som svært konstruktiv. Men den er også krevende, for her fatter vi ikke vedtak. Vi er faktisk nødt til å drive en god del mobilisering. Den må skje først og fremst lokalt, med en oppfordring til oss alle sammen om en betydelig innsats.

Presidenten: Da er behandlingen av sak nr. 3 avsluttet.