Modulf Aukan (KrF) (ordførar for saka):

       Forslaget frå Karin Andersen på vegner av SV om å gje retten til bustad ein plass i Grunnlova er m.a. grunngjeve med at dette vil vera med på å byggja ut og forsterka det norske velferdssamfunnet og gje det einskilde mennesket eit vern mot å vera utan husvære.

       Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti, viser til at spørsmålet er omhandla i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettar, som er inkorporert i det norske lovverket.

       I Grunnlova § 110 c er menneskerettane på dette området varetekne. Fleirtalet meiner at bustadpolitikken høyrer heime under dei politiske prioriteringane i høve til statsbudsjettet. Fleirtalet viser også til at det er brei semje om å føra ein bustadpolitikk som gjev alle ein sjanse til å få eigen bustad, sjølv om det er ulike syn på kva for middel som skal nyttast.

       Eg anbefaler med dette innstillinga.

André Dahl (H) : At bolig er et uunnværlig gode og fundamentalt viktig for ethvert menneske, er alle enige om. Vi har fortsatt betydelige utfordringer knyttet til det å gi de tusener av bostedsløse i landet en tilværelse som er dem verdig. Dette temaet må for fremtiden bli tatt opp, slik at de som mangler det mest elementære av alt, tak over hodet, ikke kun blir et diskusjonstema, men at vi får situasjonen løst. Det bør være mulig i et land som Norge, som er rikt, lite og relativt oversiktlig. Den diskusjonen er jeg sikker på at kommunalkomiteen og andre vil ta i det vide og brede - for å si det slik - og drøfte de fleste tenkelige argumenter.

       Spørsmålet her i dag er imidlertid om vi skal grunnlovfeste en rett til bolig, og i hvilken grad et vedtak om noe slikt vil ha noen som helst virkning, noe som jo bør være utgangspunktet for ethvert forslag man ønsker vedtatt. Selv om Høyre har full respekt for intensjonen og ikke minst den gode viljen bak grunnlovsforslaget fra Karin Andersen, er jeg dessverre redd for at det eneste det tjener og fungerer som, er et hyggelig og godt nyttårsønske. De eneste kronene som kommer til å rulle, er antakeligvis kronene det koster å trykke opp vedtaket som eventuelt blir fattet.

       Spørsmålet vi skal ta stilling til i dag, er om denne type rettighet hører hjemme i Grunnloven, om denne type paragraf vil ha noen som helst virkning, noe som jo bør være hovedpoenget om en skal utvide en allerede gjennomhullet grunnlov. Grunnloven er i dag et historisk dokument, den er en rettskilde og en symbolbærer. Det har allerede kommet inn lignende enkeltparagrafer som er i samme gate som det forslaget vi behandler nå. I den grad man ønsker å utvide Grunnloven enda mer, bør det, slik jeg ser det, fortrinnsvis skje gjennom en grunnlovsrevisjon, som er litt bredere anlagt. Hvorvidt man skal ha en slik grunnlovsrevisjon, er et omstridt tema. Vi har ikke kommet lenger enn at vi har en debatt for spesielt interesserte om vi i det hele tatt skal ha en debatt. Utgangspunktet bør uansett være, slik Høyre ser det, at landets grunnlov reserveres til å være det den er ment å være, en grunnorm som først og fremst gir regler om hvilke statsmakter vi skal ha, hvorledes forholdet mellom dem skal være, hvorledes det skal rekrutteres til dem, og å sikre borgerne mot overgrep fra staten, som f.eks legalitetsprinsippet i Grunnloven gjør.

       Det er, som sagt, nesten umulig ikke å ha sympati for et slikt forslag, men utover at dette muligens kan ha en viss symbolverdi over kortere tid, og være en slags hilsen hjem, er jeg redd effekten er tilnærmet lik null hvis det blir vedtatt.

       Grunnloven har ikke så mange juridiske virkninger som den en gang hadde, selvfølgelig, men det er ikke noe argument for å utvanne Grunnloven ytterligere. En programerklæring av denne type vil ikke under noen omstendighet tjene som noe som i praksis vil kunne påberopes som et slags rettslig argument for noen som helst domstol. Vi er alle i denne sal enige om at det bør føres en boligpolitikk som gir mulighet til å etablere eget bosted, og vi bør alle jobbe vesentlig hardere for å sikre nettopp det. Men å bruke Grunnloven som et slags politisk symposium, à la det vi ikke helt sjelden gjør når vi vedtar programerklæringer, synes jeg er et sidespor.

       På denne bakgrunn vil jeg anbefale Høyres gruppe å avvise forslaget i Dok.nr.12:19.

Kjell Engebretsen (A) : Dette forslaget har noe av det samme i seg som det forrige forslaget vi behandlet. Jeg har stor forståelse for innholdet i forslaget.

       Debatten vil gå på: Er det riktig, hensiktmessig og nødvendig å legge en slik bestemmelse inn i Grunnloven? Rettstilstanden i Norge vil med dette forslaget heller ikke endres. Da er det et åpent spørsmål om det er riktig å legge det inn i Grunnloven. Det er bred enighet om at samfunnet har et ansvar for å sikre sine innbyggere en tilfredsstillende bolig så langt det er praktisk mulig. Denne retten er omhandlet i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og den er en del av den norske lov gjennom lov om menneskerettigheter. Vi mener at så langt lovverket kan ivareta dette, så er det ivaretatt i Norge.

       Det som dette forslaget og en del andre forslag viser, er at vi bør ha en diskusjon om hva slags grunnlov vi egentlig vil ha. Uttrykket « Ret til », formulert inn i Grunnloven, kan etter hvert miste sin mening dersom alle gode formål skal legges inn i Grunnloven på denne måten. Det gjør at forslaget om å få nedsatt en grunnlovskommisjon, som vi ikke fikk tilslutning til, til de grader ser ut til å ha sin berettigelse, og vi bør igjen, tror jeg, se på muligheten for å få en skikkelig gjennomgang av vår grunnlov - hvordan vi skal bruke den i framtiden, og hvilken fordeling vi skal ha mellom den allmenne lov og Grunnloven.

Henrik Rød (FrP) : I likhet med et stort flertall i komiteen er også Fremskrittspartiet av den oppfatning at det ikke er nødvendig og ikke hensiktsmessig å grunnlovfeste retten til bolig som en egen bestemmelse. Det er et stort flertall i komiteen som er enig i det. Jeg føler likevel behov for å knytte noen kommentarer til det, så ingen skulle falle for fristelsen til på en måte å framstille det slik at det at man går imot et slikt grunnlovsforslag, betyr at man også går imot intensjonene i forslaget, for Fremskrittspartiet støtter selvfølgelig også at alle bør ha, og skal ha, et tilfredsstillende sted å bo. Det er veldig viktig i et land som Norge, med det klimaet vi har her.

       Det er to grunner til at vi har kommet til at dette ikke bør grunnlovfestes. Det er først og fremst fordi Norge har innkorporert i vårt lovverk FN-konvensjoner som sikrer menneskerettigheter. Det er således grunnlovfestet i Norge at menneskerettighetene skal gjelde. Og slik vi tolker dette, ligger det i det at alle skal ha et tilfredsstillende sted å bo.

       Det andre som også er et veldig viktig poeng, er at man ikke skal endre Grunnloven i tide og utide. Det er det veldig mange som har vært inne på i flere av de grunnlovsforslagene som vi har hatt oppe her i dag, og jeg synes at det i særlig grad gjør seg gjeldende i denne saken. Det er slik at hvis man vil, kan man på en rekke områder innenfor politikken som utøves innenfor alle felt som man kanskje opplever som særlig viktige, fremme forslag om å ta dette inn i Grunnloven. Det er fullt mulig å fremme forslag om det, men hvis man skulle gjøre det i enhver sak, ville man til slutt komme i en situasjon hvor Grunnloven er fullstendig utvannet.

       På den bakgrunn vil heller ikke Fremskrittspartiet støtte dette forslaget.

       Jeg forstår ut fra diskusjonen omkring grunnlovsforslaget i forrige sak at dersom dette skulle bli vedtatt, så vil det være et eksempel på det Inge Lønning mente var et eksempel til avskrekking - om det var de ordene som ble brukt.

       Jeg vil bruke mitt innlegg til å forsøke å begrunne hvorfor dette ikke bare er et eksempel på å legge alle gode formål inn i Grunnloven, slik Kjell Engebretsen uttrykte det, men at det er en grunn til å ta dette inn.

       Forslaget om å grunnlovfeste retten til bolig har to sider. For det første dreier det seg om statens plikt til å sikre borgerne helt grunnleggende materielle rettigheter, det er da dette alle gode formål-siden ved det. For eksempel ligger det til, som flere har vist til, statens plikter etter Grunnloven å sikre alle et rent miljø. Mest nærliggende i sammenheng med det forslaget som vi nå behandler, er det kanskje å peke på retten til arbeid, som, i likhet med en eventuell grunnlovfestet rett til bolig, dreier seg om statens ansvar for å sikre borgerne et grunnleggende viktig sosialt gode.

       Det er, som også flere har pekt på, uomtvistelig slik at bolig er et uunnværlig materielt gode i Norge. Den som mangler bolig, vil av åpenbare årsaker mangle forutsetninger for å fungere likeverdig i samfunnet. Uten bolig vil man ikke på lik linje med andre kunne nyte godt av samfunnets innsats på helt sentrale områder som helse, omsorg og skole, og det vil også være svært vanskelig å opprettholde et arbeidsforhold. Dette er så vesentlige forhold at retten til bolig etter SVs syn må inngå på lik linje med de andre materielle rettighetene som Grunnloven verner, rettigheter som skal sikre den enkelte muligheten til å fungere som en likeverdig borger.

       På samme måte som mangel på bolig vanskeliggjør den enkeltes mulighet for å ha et arbeid og for å nyte godt av samfunnets øvrige velferdsordninger, vil det være til hinder for å kunne ta likeverdig del i de demokratiske prosessene som Grunnloven skal sikre.

       I tillegg til den materielle siden, og det som altså gjør at dette ikke bare er et forslag i rekken av alle gode formål, har en grunnlovfestet rett til bolig et viktig demokratisk aspekt. Grunnloven skal sikre så vel demokratiske rettigheter som de grunnleggende materielle rettigheter.

       Når vi tar for oss menneskerettigheter i andre land, har vi en tendens til å legge større vekt på de politiske rettighetene enn de materielle. Mens vi - med rette - reagerer på brudd på de politiske rettighetene, aksepterer vi tilsynelatende langt lettere at de materielle rettighetene krenkes. Det at materielle menneskerettigheter brytes, vet vi gjelder for store grupper i den tredje verden.

       Det er imidlertid ubestridelig slik at mangel på sosiale rettigheter kan gjøre de demokratiske rettighetene som måtte finnes, verdiløse i praksis. Der større eller mindre grupper mangler grunnleggende sosial trygghet, er de samme gruppene gjerne ute av stand til å nyttiggjøre seg de demokratiske rettighetene de måtte ha. Det finnes en rekke formelle demokratier der store deler av innbyggerne av sosiale årsaker ikke er i stand til å ta del i demokratiet og gi det et reelt innhold.

       Nå er det selvfølgelig ikke min påstand at Norge kan sammenlignes med slike land, men prinsippene er de samme. Det kreves en grunnleggende sosial basis for at demokratiet skal kunne fungere. Grunnloven skal verne om viktige prinsipper, uavhengig av den aktuelle historiske og sosiale situasjonen vi befinner oss i.

       Jeg vil ikke unnlate å peke på at dette heller ikke hos oss er ren teori. For tusenvis av bostedsløse er det høyst reelle og smertelige problemstillinger. Og dette er noe staten kan gjøre noe med. For selv om staten, i motsetning til for noen tiår siden, synes å være mindre opptatt av det, er det slik at staten kan legge til rette for å sikre alle retten til bolig. Jeg vil altså påstå at det ikke er slik Inge Lønning gav uttrykk for, at man uthuler rettighetsbegrepet fordi det i praksis er umulig å oppfylle det.

       Nå blir det av flere påpekt at denne rettigheten er sikret i menneskerettighetene, og at dette forholdet dermed er indirekte ivaretatt i Grunnloven, og det er selvfølgelig riktig. Som man også var inne på i forbindelse med forrige sak, så gjelder jo det også andre rettigheter som er sikret i Grunnloven.

       Jeg synes i alle fall å registrere at det ikke er noen utpreget konsekvens i hvordan partiene bruker det argumentet - snart brukes det den ene veien, snart brukes det den andre. For SVs del er det ikke det poenget som gjør at vi ikke ønsker å ta bestemmelsen om vern av liv inn i Grunnloven, men andre forhold i selve forslagets karakter.

       Jeg er selvfølgelig enig i det Inge Lønning sier, at en hel del av Grunnlovens bestemmelser må forstås ut fra Grunnlovens historie og tilblivelse, at det er bestemmelser som - når man må forklare hvorfor de er der og ikke andre steder i vårt system - har med Grunnlovens historie å gjøre. Men jeg vil uansett hevde at uavhengig av det skal Grunnloven romme enkelte av de helt sentrale forholdene som er av avgjørende betydning for å kunne ivareta både samfunnets og enkeltmenneskets interesser. SV mener at retten til bolig hører hjemme blant disse forholdene.

       Med den begrunnelse vil jeg ta opp SVs forslag om ny § 110 d i Grunnloven, alternativ A. Jeg anbefaler at forslaget bifalles.

Presidenten: Representanten Christian Holm har tatt opp det forslaget han refererte til.

       Hvis presidenten husker riktig, brukte representanten Lønning i debatten under forrige sak uttrykksmåten « et eksempel til advarsel » og ikke uttrykksmåten « et eksempel til avskrekking ».

       Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

       (Votering, se side 1582)