Olaf Gjedrem (KrF) Æ21:57:11Å (ordførar for saka):

       Eg er glad for at årets reindriftsavtale har samla eit breitt fleirtal i Stortinget. Alle partia, med unntak av Framstegspartiet, støttar den framforhandla avtalen, som har ei ramme på 95 mill. kr. Denne avtalen er viktig for å sikra utøving av ei kulturberande næring som har betydeleg nasjonal interesse og betyr mykje både for samisk og for norsk befolkning.

       Fokuseringa i dette årets reindriftsavtale må nok seiast å vera på talet på rein. Spesielt for det føregåande året, i fjor haust, var marknads- og slaktesituasjonen slik at det blei svikt i avsetninga av reinkjøtt og g svikt i slaktekapasitet og slaktemoglegheiter, så det talet på rein som me no har, er rekordhøgt og på eit uønskt høgt nivå. Eg vil berre gje honnør til departementet, som greip inn og tilpassa marknadsføringa. Det førte til ein auka omsetnad, som gjer at situasjonen no er meir under kontroll.

       På denne bakgrunnen er det spesielt eit prioritert mål å redusera talet på reinsdyr for å få ein forsvarleg bruk av dei beiteressursane som finst i reindriftsområda.

       Eg vil g fokusera på Verdiskapingsprogrammet, som er tilgodesett med 7,7 mill. kr. På Reindriftas utviklingsfond er det avsett 33,5 mill. kr, og 4,5 mill. kr er avsett til FoU-midlar. Det er alle framtidsretta avsetjingar som kan medverka til å styrkja ei noko utsett næring. 2 mill. kr er g avsett til kombinasjonsnæringar. Eg trur denne sida vil bli viktig i ein situasjon der fleire reineigarar må avvikla. Dersom det ikkje skulle lukkast å redusera talet på rein til eit forsvarleg nivå, seier komiteen at ein må vurdera kvote på talet på rein for den enkelte eininga. Det er viktig at det generelle samiske miljøet samla støttar opp om denne aktiviteten, for å stimulera til ei modernisering av reindrifta, ei meir mangfaldig produktutvikling og ei støtte til å redusera talet på rein, slik at ein får ei forsvarleg utnytting av beiteressursane i reinområda.

Aud Gaundal (A) Æ22:00:16Å : Jeg viser til innlegget som saksordfører Olaf Gjedrem holdt, og kan i hovedsak slutte meg til det. Når jeg allikevel tar ordet, er det knyttet til en egen merknad hvor vi i Arbeiderpartiet står sammen med Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, og som gjelder reinantallet i Finnmark.

       Det er i tillegg et flertall i komiteen, som saksordføreren refererte til, som beskriver situasjonen og bekymringene som kan oppstå hvis ugunstige beiteforhold slår til. Vi kan bli stående overfor en større dyrevernmessig katastrofe med utsultet og underernært rein. Dette fordi antall rein ligger langt over det som økologien kan bære.

       For Arbeiderpartiet er det nå viktig å si fra om at hvis de tiltakene som nå skal settes i gang og er satt i gang, ikke reduserer antallet rein, må vi gå over fra frivillige til ufrivillige tiltak. Slik det er nå, kan det ikke fortsette lenger. Det er av hensyn til dyra, men også av hensyn til at vi i Stortinget har villet få ned antall dyr over flere år nå.

       På spørsmål fra komiteen skriver Landbruksdepartementet bl.a.:

       « Det har i mange år vært en forutsetning for å få utbetalt tilskudd over reindriftsavtalen at driftsenheten utøver en reindrift som er i samsvar med de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter for næringen. Blir det fastsatt et høyeste reintall for den enkelte driftsenhet, og dette overskrides, vil det foreligge ulovlig reindrift. »

       Vi i Arbeiderpartiet bør også se på at en del av de tiltakene vi selv har fremmet, ikke har hjulpet. Avtalen vi behandler i dag, er framforhandlet, men den særmerknaden som Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet har, er et signal om at antallet rein må ned. Landbruksdepartementet bør da legge dette til grunn i neste års reindriftsforhandlinger hvis ikke antallet dyr er drastisk redusert i den avtaleperioden vi behandler i dag.

Ivar Kristiansen (H) Æ22:02:41Å : Saksordføreren har på en ryddig og grei måte redegjort for arbeidet i komiteen. Jeg har bare et par merknader som jeg synes det er viktig å fremføre overfor norsk reindriftsnæring, som på mange måter er en syklisk næring som svinger opp og ned, og som gjerne kan sammenlignes med en del andre næringer, men som har sine helt spesielle særpreg.

       Jeg vil, i likhet med saksordfører, særlig rette oppmerksomheten mot ett forhold som gjelder denne næringens markedssituasjon og det forhold at statsråden grep inn i situasjonen før jul og sørget for at avsetningen kom i gang igjen. Hele denne næringen består av et slags paradoks når vi har markedssituasjonen som bakgrunn. Reineierne ønsker å levere produkter som de har massevis av, samtidig som vi har en sluttbruker som strutter av iver etter å kjøpe reindriftsnæringens produkter, og så ser vi at innimellom denne situasjonen svikter det.

       Da er man nødt til å rette søkelyset mot de aktørene som har fått et hovedansvar for å sørge for bærekraften i reindriftsnæringen, nemlig at det er noen som kjøper deres produkter, varer og tjenester, og at vi har noen ledd imellom dette som har et ansvar for at markedssituasjonen i større grad fungerer og harmonerer, enn det som har vært tilfellet hittil.

       Jeg er svært glad for at landbruksministeren har tatt fatt i dette forholdet, som også går ut på å studere distribusjonsledd og det ansvaret som Landbrukssamvirket har på dette området. Det er nokså klart for meg at dette blir venstrehåndsarbeid, ikke primærarbeid, fra Landbrukssamvirkets side. Da er vi nødt til å gjøre det som er mulig innenfor avtalens ramme, for å komme frem til at det må være flere, andre og kanskje nye aktører som skal få en ny rolle sammen med eksisterende aktører. Skal vi lykkes med denne næringen, og skal vi lykkes med samisk kultur og utvikling, må vi ha en vilje til å se på reindrift på samme måten som vi ser på all annen næringsvirksomhet. Hvis ikke gir vi denne næringen en ryggsekk som den aldri vil være i stand til å bære med seg videre.

       Jeg tror også at vi har gitt reindriftsnæringen en tung ryggsekk å bære, for vi har satt likhetstegn mellom reindrift og samisk kultur. Storsamfunnet forventer at denne næringen skal drive i morgen på samme måten som man gjorde for 250 til 300 år siden, fordi dette er i tråd med vårt tradisjonelle kulturbegrep. Jeg tror vi har nok dokumentasjon til å se at denne næringen klarer ikke alene å bære videre den samiske kultur og utviklingen i Finnmark med denne tunge ryggsekken med seg.

       Hvis ikke verdiskapingsbegrepet får en større plass innenfor reindriften, er jeg redd vi får en evigvarende diskusjon rundt begrepet statsstøtte som har et islett av en stigmatiserende holdning overfor hele den samiske befolkning. Vi har en plikt på oss til å rydde opp i dette begrepet.

       Jeg er glad for at begrepene markedstenkning, markedsadgang og markedsføring har fått en langt større plass innenfor reindriftsnæringen enn tidligere, og det håper jeg bare er en begynnelse på den videre ferd.

Øystein Hedstrøm (FrP) Æ22:06:51Å : Det er en alvorlig situasjon når det gjelder utviklingen i antallet rein i Vest-Finnmark spesielt. Reindriftsstyret fastsatte den 30. januar 2002 et øvre reintall på 64 300 dyr for sommerbeitene, mens reintallet 1. april samme år var 73.000 dyr. Pr. 1. april 2003 var antallet økt til mer enn 80.000 dyr, for ett år senere å ha kommet opp i ca 100.000 dyr.

       Det vi kan konstatere, er at arbeidet med å redusere reintallet med den politikken Regjeringen og stortingsflertallet har stått for, ikke har virket. Fremskrittspartiet mener det ikke lenger kan aksepteres at reindriftsutøverne ikke følger opp de prosjektene som Regjeringen iverksetter. Det er jo den reneste fallitt når vi i de siste års reindriftsavtaler ser at man i forholdet mellom staten og NRL ikke makter å løse problemene knyttet til et øvre reintall. Hele opplegget har mistet troverdighet. Selv ikke lederen for programmet som skal få ned reintallet ved Reindriftsforvaltningens regionkontor i Kautokeino, tror det er mulig å nå målet.

       Når de miljømessige, dyrevernmessige og distriktsmessige problemene er synlige for alle, gir det inntrykk av handlingslammelse. Hvis vi skal fortsette å påpeke disse misforhold uten at man gjør noe med det, blir det skapt et inntrykk av at næringskomiteens medlemmer kun tar ordet i debatten og gir utrykk for sine meninger for å ha noe å fylle debatten med. Dette er uheldig, fordi problemene som Stortinget er satt til å løse, vokser og vokser. Dette undergraver Stortingets troverdighet. Stortinget må være villig til å ta noen nye grep.

       I et utkast til hovedanalyserapport fra Riksrevisjonen av 30. april i år slås det fast at « en del gjenværende næringsutøvere har utvidet sin bruk av ressursene når andre har redusert sine flokker ». Riksrevisjonen kritiserer også Landbruksdepartementet og Reindriftsadministrasjonen for å gjøre en for dårlig jobb:

       « Mangelfulle føringer og prioriteringer fra Landbruksdepartementet og Reindriftsadministrasjonen i Alta, kan ha medvirket til at styrene ikke har kunnet utøve sin forvaltningsmyndighet i henhold til loven. »

       Videre:

       « Mer presise rammebetingelser er en forutsetning for å kunne utnytte beiteressursene på en måte som er tilpasset økologien og gir forutsigbarhet for reindriftsutøverne. »

       Etter alle miserer må politikken nå endres! Det er etter Fremskrittspartiets mening to farbare veier for å begrense uttaket av en ressurs. Man kan gi driveren eksklusiv rett til å utnytte et gitt geografisk område, slik bonden gjør det, eller man kan, som i fiskerinæringen, styre ressursuttaket gjennom kvoteprinsippet.

       Når det gjelder reindriften, gjør man ingen av delene. Man overlater til hver enkelt reineier å bestemme sitt eget uttak fra en felles ressurs. Vi tror ikke problemene med et for høyt reintall kan finne sin løsning før hver enkelt reineier får egen råderett over sin del av beiteressursen. Departementet har startet et arbeid, men det vil sannsynligvis ta mange år før sidagrensene er fastlagt, og man har, slik vi ser det, ingen troverdige virkemidler for å nå dette målet. Vi mener Stortinget må gi et pålegg til Regjeringen og ta de nødvendige virkemidler i bruk for å få ned reintallet for Vest-Finnmark til 64 300 dyr senest 1. april neste år. Vi fremmer et forslag om det.

       Det vi nå ser, er at stortingsflertallet har lagt til grunn at gjennomføringen av vedtaket om reindriftstilpasningen i Vest-Finnmark skal skje i samarbeid med næringen, og at det i den forbindelse innføres økonomiske ordninger som utøverne frivillig kan slutte seg til. Men resultatene kan vi ikke se bort fra når det gjelder beitegrunnlaget, som det har vært sagt fra om i mange år. Det står også i proposisjonen om dette. Norut har gjort undersøkelser som viser at lavbeitene er meget sterkt nedbeitet. I enkelte områder vil det ta oppimot 100 år å få beitegrunnlaget tilbake. Det er altså en gigantisk miljøkatastrofe, som gir erosjon og forørkning av Finnmarksvidda.

       Fremskrittspartiet har som sagt ikke villet akseptere denne situasjonen med mange dyretragedier og et ødeleggende kaos som har utviklet seg på Finnmarksvidda. Vi har hele tiden fremmet de nødvendige forslag som, hvis de var blitt vedtatt, ville ha forbedret situasjonen. Jeg er skuffet over at vi har blitt stående alene om alternative løsninger. Vi kunne forstått det hvis andre partier hadde fremmet konstruktive forslag for å bøte på problemene, men de glimrer med sitt fravær.

       Jeg tar opp våre forslag i innstillingen.

       Man vet fra distriktssatsing at det å snu en utvikling ikke er gjort over natten. Man må ha et perspektiv som går på en god del år, kanskje opptil ti år, før man kan forvente å se noen resultater. Men det er klart at man må justere kursen underveis, slik at man hele tiden prøver å forbedre seg.

       Hovedårsaken til at jeg tar ordet i dag, er at jeg ønsker å følge opp litt det Fremskrittspartiet og Øystein Hedstrøm tar opp. Vi i SV er også veldig bekymret for at antall rein øker så kraftig som det gjør. Vi har også lest rapporten fra Riksrevisjonen, som stiller seg kritisk til at det ikke skjer noe med reintallet. Det har å gjøre med det som skjer i forhold til det økologiske, at man faktisk beiter ned store deler av Finnmark. Vi vet også at vi kan stå foran en formidabel dyrekatastrofe dersom man får en slik vinter som man ofte kan få i Finnmark. Derfor vil vi si klart fra til statsråden at vi nå forventer at det blir prioritert sterkere i Landbruksdepartementet for å gjøre noe, slik at reintallet går nedover. Vi vurderte faktisk om vi skulle støtte Fremskrittspartiets forslag, som er meget tøft, men vi ønsker å vente et år for å gi Regjeringen og statsråden mulighet til å gjøre det som Stortinget har bedt om, nemlig få ned reintallet, slik at vi kan unngå både en økologisk katastrofe og en dyrevernmessig katastrofe.

       Jeg er klar over at dette er meget kompliserte saker, og at det ikke er en enkel oppgave vi pålegger statsråden, men statsråden må få noen tunge oppgaver fra Stortinget.

Odd Roger Enoksen (Sp) Æ22:15:00Å : Statsråden har definitivt ingen enkel oppgave. Det har vært prøvd over lang tid å få ned reintallet til et bærekraftig nivå. Det betyr ikke at dette er en oppgave som det skal tas lett på. Jeg slutter meg til det som er sagt av tidligere talere her i dag. Det er helt nødvendig at det blir satt inn et kraftig trøkk for å få redusert reintallet.

       Jeg har ikke behov for å bruke lang tid. Jeg har bare lyst til å understreke også fra vår side at dette er et arbeid som må prioriteres, og hvor statsråden må ta i bruk de midler som er nødvendig for å få dette gjennomført, slik at vi får et bærekraftig reintall også i et langsiktig perspektiv.

Statsråd Lars Sponheim Æ22:15:52Å : Årets reindriftsavtale har en ramme på 95 mill. kr. Dette er den samme rammen som for inneværende avtaleår. De omleggingene som ble gjennomført for avtaleåret 2003-2004, og som innebærer en sterk vektlegging av produksjon, er videreført i årets avtale.

       Avtalepartene har også i år vært opptatt av at virkemiddelsystemet utformes slik at det til enhver tid er så effektivt som mulig i forhold til de reindriftspolitiske mål. Partene er enige om at det skal foretas en gjennomgang av distriktstilskuddet. Rapporten fra dette arbeidet skal foreligge forut for neste års reindriftsforhandlinger.

       Som de fleste her er kjent med, har markedssituasjonen for reinkjøtt vært vanskelig det siste året. Dette er en ny og egentlig litt merkelig situasjon, som det i proposisjonen er gjort nærmere rede for. Blant annet framheves det at samarbeidet og dialogen mellom de ulike aktørene i verdikjeden ikke er god nok, noe som har fått konsekvenser for markedsutviklingen og arbeidet med utvikling og salg.

       Markedsføring er i utgangspunktet et ansvar for næringen og de øvrige aktørene i næringskjeden. I forhold til reindriften foreligger det imidlertid nå også en offentlig interesse i at dette fungerer. Dette har sammenheng med reintallstilpasningen i Finnmark. Dersom markedssystemet ikke fungerer tilfredsstillende, vil det få direkte konsekvenser for dette arbeidet. Det er derfor foreslått avsatt midler til økt markedsføring i tillegg til omdisponeringer for å bedre mulighetene for tidligslakting i Finnmark. Dessuten skal verdiskapingsprogrammet for rein priortiere søknader om markedsføring av merkevarer. Jeg legger til grunn at disse tiltakene vil føre til at vi unn-går den situasjonen vi stod oppe i sist høst og vinter. Landbruksdepartementet har også opprettet kontakt med viktige aktører i markedet med sikte på løsningsorientert medvirkning på dette feltet. I dette samarbeidet er det også nødvendig med et forpliktende samarbeid med næringen selv. Jeg har merket meg at komiteflertallet ber departementet om å komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2005.

       En livskraftig og bærekraftig reindrift er avhengig av at kvinnene har en sentral posisjon og innflytelse på alle plan. En viktig del av det reindriftspolitiske arbeidet blir derfor å legge til rette for at kvinnene finner det meningsfylt å være i reindriften. Det arbeides nå med å få utviklet en fornyet og mer målrettet likestillingspolitikk i reindriftsnæringen.

       Regjeringen har i forskjellige sammenhenger framhevet viktigheten av at reindriftens arealer sikres. Reindriften er var i forhold til forstyrrelser, og selv små inngrep kan gjøre stor skade. Regjeringen ser behovet for at utbygginger skjer koordinert, og hvor konsekvensene for reindriften vurderes samlet og i forhold til andre foreliggende og planlagte inngrep. En ny utfordring i denne sammenheng er vindmølleparkene.

       Ved behandlingen av fjorårets reindriftsavtale hadde vi fokus på reintallssituasjonen i Finnmark. Som ledd i dette arbeidet er det som kjent avsatt midler over statsbudsjettet til ulike bonusordninger for å stimulere til en frivillig reintallsreduksjon.

       Arbeidet med reintallstilpasningen er høyt prioritert. Det arbeides meget aktivt fra forvaltningens side med å få oppslutning om den frivillige avviklings- og reduksjonsordningen blant reineierne. Jeg skal selvfølgelig ikke legge skjul på at dette er en meget utfordrende oppgave. Reintallet har økt kraftig de siste årene, ikke minst på grunn av gode beite- og driftsmessige forhold.

       Selv om de igangsatte prosesser på langt nær er sluttført, må det erkjennes at situasjonen er vanskelig. Det er derfor nødvendig med en fortsatt sterk fokusering på jobben og de flaskehalser som kan være til hinder for en tilpasning.

       En avgjørende suksessfaktor i det reindriftspolitiske arbeidet er forståelse og medvirkning fra næringen selv. Jeg vil derfor framheve nødvendigheten av et samarbeid med næringen som både er basert på respekt i forhold til den kunnskap og de erfaringer utøverne selv sitter med, og på nødvendig erkjennelse av at vi ikke kan fortsette med ubalansen mellom reintall og beitegrunnlaget. Samarbeidet må derfor være gjensidig forpliktende. Med et slikt utgangspunkt, og med felles anstrengelser, tror jeg næring og myndigheter vil lykkes med å legge et grunnlag for en reindrift som er livskraftig og bærekraftig på lang sikt, og som også er berikende for landet vårt.

       Jeg har merket meg komiteens merknader om at det vil være nødvendig å ta en ny vurdering om de iverksatte tiltakene er tilstrekkelige til å redusere reintallet, og bl.a vurdere å innføre kvotebegrensninger for den enkelte reineier. Høstens slaktesesong vil være avgjørende for om slike virkemidler vil være nødvendige.

       Har man beredskap i departementet for å takle en situasjon lik den man hadde i 1997?

Statsråd Lars Sponheim Æ22:24:39Å : Vi skal være glade for at vi tross alt har hatt en kondisjon på dyrene og beiteforhold som har gjort det mulig å ta et så stort dyretall, som er altfor høyt, gjennom de siste to vintrene uten å få de store dyretragediene som vi kunne fått. Det vi nå har fokus på i departementet, er å få ned reintallet betydelig før neste vinter, for vi vet ikke hva denne vinteren vil bringe. Det betyr at slaktesesongen til høsten blir helt avgjørende, og det blir helt avgjørende hvordan vi nå lykkes med de nye grep vi tar på markedssiden, ikke minst i kontakt med Norsk Kjøtt og de store aktørene, som nå har lovet en ekstrainnsats i forhold til de store varelagrene som er, i arbeidet for å få ned reintallet. Det vil være det avgjørende. Jeg synes det er viktig at Stortinget i dag sender et meget sterkt signal til reindriftsnæringen om betydelig nedslakting til høsten, ellers vil det komme tøffe virkemidler framover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

       Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

       (Votering, se side 3371)