Misjonærene fra Paradis
 EN MISJON. Eldste Aabo (t.v) og Eldste Montaba er misjonærer utplassert i Bergen av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Foto: NICOLAY R. NICOLAYSEN Du har sikkert møtt dem. De snakker om sin tro til alle som vil høre på. | JESU KRISTI KIRKE AV SISTE DAGERS HELLIGE (MORMONERE) | n Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige går tilbake til 1830, da Mormons Bok ble utgitt.
n 12 millioner medlemmer fra hele verden fordelt på 165 land.
n 60.000 misjonærer på verdensbasis, 60 av dem i Norge, som regel unge menn mellom 19 og 21.
n Siste-dagers-hellige er kristne, men ikke protestantiske, katolske eller ortodokse.
n Familien er den grunnleggende enhet i samfunnet og i Kirken. Kirkens programmer er med på å støtte og styrke ekteskap og familier. |
|
Tekst: CAMILLA KROGLI HANSEN
Dagene deres er ikke helt som våre. Fra ti om morgenen til ti om kvelden misjonerer de blant folk i Bergen. Eldste Aabo og Eldste Montaba har ansvaret for sentrum og beveger seg i området rundt Torgallmenningen. Der stopper de forbipasserende og spør om de kan få fortelle om troen sin.
Bortsett fra mandager, når de har et par timer fri til å gjøre private ærend, er det dette som er livet deres i de to årene de har viet til misjonering.
ELDSTE MISJONÆR
Anders Aabo (19) og Jacob Montaba (25) er misjonærer i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. «Eldste» foran etternavn er en tittel som brukes på menighetens menn. De kalles også for mormonere, men dette er et klengenavn som ikke brukes av kirkens medlemmer. De som bestemmer seg for å misjonere kan bli sendt hvor som helst i verden. Anders og Jacob ble sendt til Bergen.
Anders er fra Drammen og har vokst opp i kirken. For et par år siden tok han et oppgjør med seg selv. Han måtte finne ut om det han hadde vokst opp med faktisk var sant for han. Nå bruker han misjoneringen som en slags tenkepause mens han bestemmer seg for hva han skal studere. Men misjoneringen er også mye mer enn det.
– Jeg har blitt en bedre menneskekjenner, fått en større kjærlighet til andre og blitt mer tålmodig, sier han.
Eldste Montaba er ferdig utdannet dataingeniør og skal tilbake til en jobb i Milwaukee i USA når han er ferdig å misjonere. Ser vi bort fra et ektepar på nærmere åtti er han med sine 25 år den eldste misjonæren i Norge for tiden.
– Jeg ble medlem da jeg var 22. Jeg var ferdig med skolen og spurte meg selv hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg ble stoppet av en misjonær, og jeg spurte Gud om dette var riktig. Det var det - og ett og et halvt år seinere er jeg her, og livet mitt er helt annerledes, sier Jacob og smiler.
– IKKE FOR ALLE
65.000 kroner har Anders gitt til menigheten for å kunne misjonere i to år. For dette får han et sted å bo og i overkant av 2000 kroner inn på konto en gang i måneden. Dette skal dekke mat, transport og andre nødvendigheter.
– Det er ikke forventet at vi gjør misjonstjeneste, det er noe vi velger selv. Det er ikke noe som ligger for alle, sier de.
De har ikke ferie på de to årene de jobber. De har ikke lov til å snakke med familien mer enn to ganger i året, men de kan skrive brev og epost noen ganger i uka.
– Det er ingen som henger over oss, men vi overholder det likevel. Det er for at vi skal holde fokus på misjoneringen og ikke bli for opptatt av det som skjer der hjemme, sier de.
– NOEN DRITTSEKKER
Det er en kjent sak at selgere av ymse slag er lite populære i bybildet. Så hvordan oppleves det å stoppe folk på gata for å snakke om tro?
– Vi bruker ingen triks for å snakke med folk. Vi har fått streng beskjed om ikke å lure noen. Så av og til har vi en bra dag, mange stopper og folk er blide. Neste dag stopper ingen og vi klarer ikke si fem ord før vi bli avvist, sier de.
Noen stopper lettere enn andre; de som fra før har en kristen tro og de som ikke er fra Norge.
– Noen er drittsekker og ber oss stikke. Jeg tar meg ikke nær av det. Det får bli deres problem. Men alle fine øyeblikk veier opp for det som ikke er så gøy, sier Eldste Aabo.
– Det er mye bedre tider nå som det er sol og sommer. Om vinteren har alle så dårlig tid og må rekke bussen når vi vil snakke med dem. Vi tvinger jo ingen til å tro på det vi sier. De må spørre Gud om det vi sier er sant. Gud vet hva han driver med, sier Eldste Montaba.
Sikkert er det i alle fall at Gud visste hva han drev med da guttene ble tildelt et sted å bo i Bergen. De fikk en hybelleilighet på Paradis.
– Jeg ble veldig glad da jeg så den adressen. Det er nesten som et tegn, sier Eldste Montaba.
|
