Frp og kultur

Det er meget sjeldent at Frp egentlig overasker meg stort. Det eneste som trengs er en skandale eller en form for kriminalitet der en person fra en etnisk gruppering er innblandet så skriker de i kor. Det er jo alltid vi andre som ikke har forstått og Frp som har blitt mobbet. De har jo sagt ditten og datten i årevis og hadde vi bare lyttet til dem hadde alt gått så meget bedre. Deres egne feiltrinn, ikke rent få, men de er ikke så utrolig morsomme å snakke om.

Vel nok om det. Etter å vært ute av forsidene og Holmgang en stund er de på krigsstien igjen. Nå er det atter en gang innvandrerne her i landet det er et eller annet galt med. Våre kjære beskyttere i Frp er nå bekymret for den kulturpåvirkningen de har på oss. Når en representant for høyre kritiserte Sandberg var det selvfølgelig hun som var en rasist. Logikk har ikke vært den representanten sin store styrke.

Påvirkning fra andre kulturer kan faktisk være negativt. Jeg tenker da helst på alle de frp-erene som nå har bosatt seg i Spania. At partiet nå skal innvadere det vakre landet med sin evige syting og norsk alkoholkultur er meget alvorlig. Frekke er de også, for tror dere at disse personene virkelig har tenkt å lære seg spansk, neida her skal de danne en norsk koloni der de stort sett kan gjøre som de vil. Spise sin norske mat og feire 17. mai. Skulle ha likt å ha sett hva som hadde skjedd hvis spanske myndigheter hadde stilt de samme kravene for disse folkene. Men her gjelder selvfølgelig ikke de samme reglene. Vi er jo norske og har penger og har ikke tenkt og drive kebabkiosker og be til gud som vil at alle skal være terrorister. Det er vel som George Orwell sa det så bra: Alle er født like, men enkelte er født likere enn andre.

Lurer på om Frp tenker like mye på den enorme amerikaniseringen som har preget Norge de siste femti årene. Vi har jo snart 7 eleven, Burger king og Mc Donalds overalt mens Coca Cola har blitt den nye norske nasjonaldrikken. Men det betyr vel ikke så mye for et parti der man helst ønsker at Norge skal bli USA sin 51. stat og at George Bush skal få Nobels fredspris. Det er helst kulturen til mennesker med annen hudfarge og annen religion man må skyve under teppet. Som sagt ikke noe som helst nytt under solen.

Et åpent spørsmål blir alltid hvis Frp er så opptatt av norsk kultur hvorfor har de utelukkende gjennom alle år unngått å støtte kultursektoren og kulturtiltak her i landet. Hver eneste gang det blir snakk om det er et eller annet som bør prioriteres som blant annet billigere flesk og alkohol. Vel listen kunne fortsette i det evige. Hvis dere syntes dette er et usaklig angrep på Frp så gjerne gjør det. Men jeg syntes det er på tide at de liberale kreftene i dette landet tar opp kampen mot de ideer og tankegods Frp har så ikke dette landet risikerer å bli et kaldere samfunn. Og samtidig risikere å bli latterliggjort i resten av verden. Det får holde med at Bush styrer i USA om ikke Frp og Hagen skal få styre Norge.

Hva dør barna av i Kenya?

Utbredelsen av HIV smitte på det afrikanske kontinentet skulle være velkjent for de fleste. Vi kjenner jo også sykdommen fra vårt eget nærmiljø, vi vet hvordan den smitter og hvordan vi kan beskytte oss mot den. De fleste afrikanere vet også hvordan HIV overføres, men kunnskapen om hvordan man beskytter seg synes å være noe mindre presis. Det finnes forskjellige «skoler» på hvordan man unngår smitte. Lokale heksedoktorer (kenyanerne bruker dette uttrykket selv) har sine metoder, religiøse organisasjoner har sine råd, mens sekulære og til dels også protestantiske organisasjoner sprer informasjon som ligner på den vi får i Europa.

Men sykdommen som tar flest liv i Kenya er ikke AIDS, det er malaria. Det er til og med usikkert om AIDS kommer på andreplass. Lidelser som gulfeber, tuberkulose og diaré tar til sammen og hver for seg svært mange liv. Men dessverre hører vi lite om dette her hjemme. Verdens mediebilde har ikke plass til alle Afrikas sykdommer. De senere årene har HIV og AIDS fått den spalteplassen som er tilgjengelig. I mellomtiden har ofrene for malaria omkommet uten pressedekning.

Malariaparasitten smitter gjennom myggstikk og er historisk sette en av de vanligste sykdommene i tropiske strøk. Det tidligste kjente tilfellet av malaria er datert til ca. 450 e.kr., men man antar at sykdommen er betydelig eldre. Bladet Nature anslår at malaria har drept halvparten av alle mennesker som noensinne har levd. I dag dreper sykdommen to afrikanske barn i minuttet. Først i 1897 fant man ut hvordan smitten spres. Nobelprisen i medisin gikk i 1902 til legen som gjorde denne oppdagelsen. Det har vært relativt mye forskning på hvordan man kan bekjempe sykdommen, men dessverre har man ikke lykkes i å lage en effektiv vaksine. Dette skyldes blant annet at parasitten stadig utvikler immunitet mot nye medisiner. Dagens malariaforskning benytter avansert genteknologi, men mange antar likevel at vi ser en vaksine mot HIV før vi ser en malariavaksine.

Å beskytte seg mot myggstikk er å beskytte seg mot malaria. Bruk av langermede skjorter og bukser, myggnetting over sengen og lignende regnes å kunne redusere antallet nye tilfeller betydelig. WHOs helseprogram mot malaria (Roll Back Malaria) har valgt fire satsingsområder for bekjempelse av parasitten. Disse er: Raskere behandling av sykdommen – Distribusjon av myggnett – Oppfølging av gravide og nødtiltak i endemiske områder.

Vil du vite mer om malaria kan du besøke følgende nettsteder: www.theglobalfund.org www.forskning.nowww.who.int

Kor e alle heltane?

Før jeg begynte å studere hadde jeg et glansbilde av hvordan studentlivet ville være. Det skulle være en selvutviklende, spennende og ikke minst flørtende periode i livet. En dag etter forelesning skulle jeg sitte på café med en liten gruppe samfunnsengasjerte og interessante mennesker, og inn gjennom døren skulle plutselig prinsen på den hvite hest komme ridende, ikke bokstavelig, men i form av en smilende og kontaktsøkende ung mannlig student. Denne skulle så enkelt og greit spørre om stolen ved siden av meg var ledig, og i det han satte seg ned skulle det være gjort. Vi skulle bli sittende til langt ut over natten, og da de stengte, skulle han følge meg hjem.

Men den gang ei... Jeg hadde nok litt høyere forhåpninger til den selvutviklende, spennende, og ikke minst flørtende perioden i livet mitt. For det som ventet meg var en gjeng ivrig stillearbeidende mannlige studenter som knapt torde å smile tilbake dersom jeg dristet meg til denne lille uformelle hilsenen. Dødt som i graven! Kunne like godt tatt en tur på gamlehjemmet. Hadde nok fått bedre respons der.

Så hva er det med det motsatte kjønn? Jeg har selvsagt vurdert tanken om at de jeg smiler til enten ikke interesserer seg for det motsatte kjønn, eller at de allerede er tatt av markedet. Dette vil i og for seg regnes som en gyldig grunn, men et smil er ikke verre enn at det kan gjengjeldes. Nye bekjentskaper er alltid hyggelig. Som en klok mann en gang sa: Se på alle de du ikke kjenner som nye potensielle venner.

Den andre tanken som har slått meg er at vi jenter kanskje skremmer dere gutta fra oss. Vi har jo riktignok i følge tabloidene blitt litt vel krevende med tiden, men når det kommer til stykket, er det ikke svært mye som skal til. En kopp kaffe, en tur på kino, eller en liten spasertur på Nygårdshøyden kan være nok. (Man er ikke så kresen etter ei tørketid.)

Den tredje tanken som har slått meg, er at dere kanskje ikke har guts til å gjøre et framstøt uten noe innabords. Til det har jeg bare et tips: Finn frem motet. Som regel er dere tusen ganger mer sjarmerende i edru tilstand, og dessuten har også dere bedre sjanse til å luke ut hvilke jenter det er verdt å satse på. Tross alt regner jeg med at dere har tenkt å se deres utkårede uten ølbriller og helgas omhyggelige makeup.

Til sist vil jeg gi et lite hint til mitt eget kjønn: Får du tilsendt en liten lapp på lesesalen med invitasjon til en kopp kaffe, svar uten betenkningstid, ja! Du vet aldri hvem som kan skjule seg bak den ytre fasaden.

Med dette vil jeg få ønske dere alle sammen et riktig varmt og koselig vårsemester.

Hold fingrene vekke fra næringslivet

Oslo Arbeiderparti vil bruke 900 oljemilliarder på å øke norsk eierskap i norske bedrifter, og vil la dette bli en del av valgkampen i 2005 (BA 20.04.04). Noen får aldri nok av statlig kontroll i dette landet. Hvis dette får gjennomslag vil det være en betydelig økning i statlig eierskap og en kraftig venstrevridning i norsk næringspolitikk.

Det males et skremselsbilde av utlendinger som kjøper seg opp i norske kunnskapsbedrifter, og en får inntrykk av at disse nærmest stjeler både kunnskap og penger fra landet vårt. Fakta er at de fleste land ønsker utenlandske investeringer velkommen, og at det er bred enighet om at slike investeringer gir betydelige bidrag til et lands økonomi. Det er derfor vanlig at land kjemper hardt for å tiltrekke seg utenlandsk kapital. Oslo Arbeiderparti tenker derimot i gammeldags merkantilistisk ånd og flørter med nasjonalistisk stolthet når de nå vil at staten skal kjøpe seg opp i norsk næringsliv for å fortrenge utenlandske investorer.

Ser en på den samlede verdien av statlig eierskap i norske bedrifter så er den allerede alt for høy. Oljefondet/staten må aldri få bruke sine enorme økonomiske reserver til å overta enda mer av norsk næringsliv. Ikke bare er det negativt for makroøkonomisk utvikling. Det er også et meget uheldig signal å gi til investorene. Hvis målsettingen er å kontrollere næringslivet på en slik måte at det umuliggjør oppkjøp vil det dempe investeringslysten og hemme veksten i de næringene som Oslo Arbeiderparti ønsker å verne.

Oljefondet skal søke best mulig avkastning på sine investeringer, og ikke inngå i noen nasjonalistisk plan om å sikre norsk eierskap i norske bedrifter. Helst bør oljefondet investere utenlands.

Tore Dyngeland
Formann Høyres Studenterforening i Bergen

Utdanning – den eneste vei?

11. til 20. februar neste år kommer det 450 studenter fra over 100 land til Trondheim for å delta på ISFiT|2005, den internasjonale studentfestivalen i Trondheim. Med utdanning som tema for festivalen har vi valgt festivaltittelen «Education. Why?». Vi mener utdanning og kunnskap gir enkeltmennesket makt over seg selv og mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Utdanning gir folk mulighet til å utvikle seg til sitt eget og samfunnets beste. I en verden der fattigdom og undertrykking er daglig kost for millioner av mennesker er utdanning hovednøkkelen til et bedre liv.

Likevel mener vi det er viktig å problematisere temaet utdanning. For utdanning er et kraftig verktøy som også kan virke mot sin hensikt. I stedet for å opplyse og utdanne folk kan utdanning misbrukes av despoter som ønsker å spre propaganda gjennom skolesystemet. Det skjedde i Saddams Irak, der skoler ble utbygd og alle fikk tilgang til utdanning. Men på skolebenken ble elevene lært opp til å tro at Saddam Hussein var den store helten, og historiebøkene inneholdt flere kapitler med skildring av ex-presidentens heltemodige innsats for landet. Saddam gjennomsyret pensum. Skal vi ha utdanning for enhver pris?

Med 16 workshops som alle setter søkelys på ulike aspekter ved utdanning skal ISFiT|2005 skape arena for debatt. I disse dager sender vi ut 13.000 brosjyrer til universiteter og organisasjoner over hele verden slik at studenter kan søke seg til festivalen. Også norske studenter kan søke. Lar du deg engasjere?

Fredsprisvinner skamslått og sendt på sykehus

I fjor på denne tiden mottok Nkululeko Sibanda og Tinashe Chimedza fra Zimbabwe Studentenes Fredspris i storsalen på Studentersamfundet i Trondhjem. De var henholdsvis leder og nestleder i ZINASU (Zimbabwe National Students Union), som kjemper for et demokratisk og fritt Zimbabwe. Fredsprisen fikk de for sin modige og ikke-voldelige kamp for grunnleggende menneskerettigheter under Robert Mugabes diktatoriske regime.

Men i forrige uke ble Tinashe arrestert av politiet i Harare rett før han skulle holde en appell til studenter i byen om studentrettigheter. De dro han ut av studentmassen og tok ham med seg til et lukket rom der han ble slått og sparket bevisstløs. Tinashe blødde fra munnen, og to tenner var brukket. Han måtte til slutt tilbringe natten på sykehus, der han ble voktet av de samme politimennene som banket ham opp. Sykehusbehandlingen fikk han først lov til å motta etter at lokale menneskerettighetsadvokater hadde meglet med politiet, og overbevist dem om at Tinashes helsesituasjon var svært kritisk.

Tinashe ble arrestert rett før han skulle holde en tale til studentene ved et «Education Rights Forum». Dette var ironisk nok et forum som skulle ta opp studentenes rett til utdanning. Politiet i Harare syntes imidlertid ikke dette var en spesielt god idé, og de sørget for at Tinashe aldri entret talerstolen.

Tinashes sak er dessverre ikke enestående, og den viser hvor viktig det er at studenter i Norge ser ut over landets grenser. Hver dag må studenter over hele verden kjempe for rettigheter som vi tar for gitt. Tinashe Chimedza er en fremtredende studentpolitiker, og har ved flere anledninger blitt anholdt og trakassert av politiet. Hvilke anklager politiet retter mot han denne gangen er fortsatt uklart, men det kan tyde på at de holder ham for å kunne grave fram andre beskyldninger fra fortiden. Siden de tydeligvis ikke har noen sak mot han denne gangen heller.

Juridisk studentutvalgs kildevri

Studvest har i sitt oppslag 28.april noen villedende konklusjoner basert på en spørreundersøkelse gjennomført av JSU.

Av fakultetets 1890 studenter var det 463 som svarte på undersøkelsen. En svarprosent på 24.5%. På spørsmålet;«Ville du forplikta deg til å vera med på arbeidsgrupper slik som i dag (1. – 3.studieår) dersom det ikkje var obligatorisk?», var det 330 som svarte ja, 50 nei og resten var ikke sikker. Man kan jo da driste seg til den konklusjon at de 330 uansett ser en læringsmessig verdi ved å delta i en arbeidsgruppe.

Bryter man materialet ytterligere ned ved å sammenligne hvilket studieår/avdeling respondentene er på i forhold til deres svar på spørsmålet;«Korleis meiner du det er mest føremålsteneleg å organisere arbeidsgruppene?» sier 81 av 1.års-studentene at det bør være obligatorisk, mens 77 vil ha frivillig oppmøte med påmelding. For 2.års-studentene er tallene henholdsvis 55 og 81, for 3.års-studentene 57 og 43. Respondenter på 3. og 4.avdeling er tatt ut fordi de ikke har organiserte arbeidsgrupper som del av studieopplegget. Sammenligner man de 330 som svarte ja på det først gjengitte spørsmålet, var det 165 av dem som på det andre gjengitte spørsmålet mente at obligatorisk organisering er formålstjenelig i et eller annet omfang (1.studieåret, 1. og 2.studieår, 1. – 3.studieår), mens 165 ville ha det som frivillig oppmøte med påmelding. Men igjen må det minnes om at svarprosenten bare var 24.5%, slik at det å trekke generelle konklusjoner fra materialet kan være en tvilsom sak.

Spørreundersøkelsen inneholder en rekke andre interessante oppfatninger blant de som svarte, og som dessverre ikke kommer på trykk. Kanskje Studvest burde gå inn i resultatene fra JSU sin spørreundersøkelse, og lage noen nye oppslag. Men «gamle» oppfatninger er vel ikke godt stoff lengre?

Frykten for arbeiderne

Tore Dyngeland fra Høyres Studentforening i Bergen argumenter i Studvest nummer 13 for at «organisasjonsfriheten også innebærer en rett til å ikke være organisert». Dette stemmer jo selvsagt, og ethvert fornuftig menneske burde kunne innse at ingen arbeider skal måtte presses til å bli medlem av en fagforening, om arbeideren selv ikke mener at det felleskapet representerer hans interesser på en best mulig måte.

Dyngelands logikk feiler imidlertid når han hevder at Transportbedriftenes Landsforbund står for en «udemokratisk streik» og at «uorganiserte skal straffes økonomisk av arbeidsgiver» ved å ikke motta 1,4 prosent i lønnsøkning «som noenlunde tilsvarer fagforeningskontingenten». Hvorfor skal uorganiserte arbeidere få disse 1,4 prosentene når de ikke trenger å betale kontingenten? Den lønnsøkningen på 1,4 prosent de streikende krever, representerer jo ikke noen reell gevinst for de organiserte siden den bare går til å betale for kontingenten deres, en utgift som de uorganiserte altså ikke har.

Dermed står de uorganiserte arbeiderene fortsatt fritt til å velge hvorvidt de føler at Transportbedriftenes Landsforbund representerer deres beste interesser, uten noen slags form for lokkemidler annet en mulighet til å få gratis medlemskap i en fagforening. Og det er vel dette Dyngeland egentlig frykter - at de arbeiderne som tidligere ikke har organisert seg ut av personøkonomiske bekymringer nå vil få muligheten til det.

Victor Andreas Shammas

Buekorps i Bergen

Buekorpsenes fremtid hviler på mange ulike forutsetninger og aktører som alle må bli klar over sine roller og ut fra dette være med å ta et lite tak for helheten.

Dette er mitt bidrag. Fremfor å knytte hendene i lommen og godta at bare negative tendenser kommer frem, fremsettes her noen tanker som kanskje kan være grunnlag for en positiv dialog.

Buekorpsbevegelsen er ikke en militær bevegelse. Foreldre, familie, media og politikere må komme på banen, bli synlig og la sine meninger høres og demme opp mot denne feiloppfatning, fordi «motparten»- studenter og andre grupper er meget aktive på å belyse at det er slik buekorpsene oppleves.

Media har en viktig rolle. Det bør skrive mer om buekorps, og det som skrives bør være mer positivt og ikke bare problemer og skandaler som synes å gi store overskrifter. Derved kan media være med på å bevare den tradisjonsrike buekorpsbevegelsen for ettertiden. En pussig bivirkning av dette er at det vil gi media en fortsatt mulighet for i fremtiden å ha en buekorpsbevegelse å skrive om.

Studentene er et kapittel for seg. Noen av dem burde begynne å gå litt stillere i dørene, bokstavelig talt. Hvis det er ro og stillhet de søker, hvorfor bosetter de seg da midt i byen hvor det ikke alltid er så stille, spesielt i helgene? Kanskje er det andre studenter i nabolaget som er ute og feirer med derpå følgende tyngre hoder neste morgen. Da er det synd at de blir forstyrret av marsjering med trommer påfølgende ettermiddag.

Hvorfor velges forresten Bergen som studiested? Er det utelukkende fordi byen er den eneste som kan tilby helt spesielle studier må et samarbeid komme i stand mellom studenter, byen og buekorpsbevegelsen. Det er tross alt bare rundt tre vårmåneder de marsjerer, og bare i enkelte strøk er dette et problem, så en løsning burde være mulig. Hvis Bergen velges som studiested pga. byens egenart så er jo akkurat buekorpsbevegelsen en av mange deler som utgjør byens egenart.

For øvrig sier det jo litt om de problemene enkelte studenter har i matveien i våre dager, når det etter sigende er laks og egg som kastes etter buekorpsene. Vet de ikke at det er eggerøre som passer best til laks?

De studenter som er aktivt mot buekorpsbevegelsen og legger opp til konfrontasjon er i ferd med å gi studentene som gruppe et negativt image blant byens befolkning. Hvorfor er det bare deres røst som høres? Det må jo også blant studenter finnes noen som er positive til buekorps. Og hvor er studentbevegelsen? Kan de tåle at noen få studenter er i ferd med å gi hele studentgruppen et negativt renommé i byens befolkning?

Mange tror at man må være intelligent for å bli student, eller er det omvendt, at man blir student for å bli intelligent?

Uansett, studentene burde fremfor å søke konfrontasjon heller være pådrivere ved å søke samarbeid som alle tjener på istedenfor å gå til konfrontasjoner som alle taper på.

Apropos virkelighetsforståelse

I forrige utgave av Studvest går Eirik Løkke i hartkorn med Guro Ljone og Lars Tveiten. Her går han til angrep på den sosialistiske virkelighetsforståelsen. Det må han gjerne gjøre.

Men når han bruker støtte til «historiens verste forbrytere Mao og Pol Pot» som sitt argument avslører han både elendig debattkultur og manglende kjennskap til hvem som faktisk støttet Pol Pot. At de mørkerøde svermerne i AKP gjorde det er en kjent sak, men hvem andre?

I januar 1979 veltet vietnamesiske invasjonsstyrker det kambodsjanske terrorregimet. 10. januar stod en annonse på trykk i Dagbladet: «Demonstrasjon fra Universitetsplassen». Parolene for demonstrasjonen var blant annet «Vietnam ut av Kampuchea» og «Støtt frigjøringskampen i Kampuchea». Mer interessant er navnene under, blant disse finnes stortingsrepresentanter fra flere parti, blant annet Odd Einar Dørum (V). Daværende formann i Unge Venstre og et sentralstyremedlem i Unge Høyre (!) er også med, sammen med odeltingspresident Per Karstsen, generalkonsul Alf R. Bjercke, generalløytnant Odd Bull og flere. Bak det hele stod AKP.

Frem til dette hadde høyresiden vært ivrige kritikere av Røde Khmer. Men etter dette gikk høyresiden i tospann med ml-bevegelsen for å bringe Pol Pot og hans kumpaner tilbake til makten. «I den babelske forvirringen oppsto det en merkelig form for allianse mellom de tre Pålene – Pol Pot, Paul Thyness (H) og Pål Steigan», skriver Rolf Tamnes i Norges utenrikspolitiske historie.

I 1979 burde Røde Khmer ha forsvunnet ut av bildet for godt. De burde ha landet der både jeg og Løkke mener de hører hjemme – på historiens skraphaug. Slik gikk det ikke. Det som skjedde kan vanskelig kalles noe annet enn en redningaksjon. Røde Khmer fikk penger, våpen, militære rådgivere og endatil mulighet til nyrekruttering, også med tvang, i flyktningeleirer i nabolandet Thailand. Bak det hele lå et kynisk stormaktsspill fra to land, Kina og USA. Begge landene var opptatt av å begrense vietnamesisk – og russisk – innvirkning i området. Og Norge var med. Historikerne Svein Gjerdåker og Ørjan Østvik skriver: «I sin iver etter å motarbeide det innsatte vietnamregimet overså en Pol Pots folkemord. Både FN og Norge sin politikk innebar en politisk legitimering av regimet og kan karakteriseres som ´en umenneskelig formalisme´. Hensynet til folkeretten var et viktig element i den norske politikken, men konklusjonen er at det var hensynet til USA som talte mest».

Dette passer kanskje ikke så godt inn i Løkkes virkelighetsforståelse eller i TV2s tabloide journalistikk. Den ubehagelige sannheten er likevel at mens selv de mest innbitte av svermerne i AKP etter hvert tok innover seg at Kambodsja likevel ikke var et fyrtårn fortsatte norske myndigheter, uavhengig av regjeringsfarge, å støtte Pol Pot.

Styrk grunnopplæringen!

Det er overraskende når folk med over tolv års grunnutdanning ser ut til å slite med elementære leseferdigheter. Enda mer overraskende er det når slike personer, gjennom finurlige juridiske konstruksjoner, er i posisjon til å kunne påberope seg å representere alle studentene i Bergen. NSUs leder, Geir Pollestad, kommer i sitt svar på mitt innlegg i forrige Studvest med noen påstander som kan være verdt å kommentere.

Først det personlige: Jeg leier hos SiB, ja. Det har jeg gjort i snart et år, ikke åtte, som Pollestad på et eller annet forunderlig vis har klart å regne seg frem til. Jeg har heller ingen planer om å bo her til evig tid. Kanskje et år eller to, hvis han må vite det. Jeg kan også forsikre ham om at jeg har «gyldig» grunn for å leie: dvs. forsørgeransvar for snart to barn. Og ja, jeg er glad for at jeg har anledning til å leie hos SiB: Med to barn er vi avhengig av både større boareal og mer tid (vi kan ikke bo i kollektiv eller ha ekstrajobb). I tillegg betaler vi barnehageplass, og har også et par andre ekstrautgifter som bør medregnes hvis mine boutgifter skal offentliggjøres og legges til grunn for min meningsberettigelse. Men ja, på Natland er det rimelig, og også veldig fint å bo. Enn så lenge!

Så til mitt hovedbudskap, for heller ikke det virker Pollestad helt å ha fått med seg: Min reaksjon - som resulterte i forrige ukes innlegg - var tuftet på undring over at NSUs ledelse mener det er viktigere å bruke offentligheten til å krangle med en frivillig organisasjon hvis virke først og fremst er å hjelpe maktesløse aktører på et kynisk boligmarked (som i kampens hete kanskje bruker den velkjente spissformuleringen som et virkemiddel), enn på å konfrontere studentenes egen velferdsorganisasjon med en utvikling som blir mer og mer lik det øvrige leiemarkedet: Kortere kontrakter, høyere priser (ti prosent bare i år) samt egne regninger på både strøm og andre tilbud som tidligere har vært gratis, er prisen studentene må betale for SiBs modernisering. Dette handler ikke om å bygge flere boliger, som er et statlig ansvar som ikke budsjetteres via SiB. Det er snakk om at SiB pålegger de svakeste studentene høyere og flere utgifter for de samme og i noen tilfeller dårligere tjenester, og dette burde studentenes angivelige interesseorganisasjon være opptatt av. Men etter det nevnte innlegg fra Pollestad frykter jeg at han neppe har tilstrekkelig leseferdighet til å ha fått med seg endringene.

Ideologianmeldelse, andre del

(Leses høyt med Otto Jespersen-stemme)

Høyres studentforening, med NSU-representanten Eirik Løkke som en av frontfigurene, er en herlig sosietetsforening bestående av kjekke unge menn. Her deler de broderlig på flotte fengende titler som «Visepolitisk nesttalsmann», og «Politisk viseformann».

Som de gode konservative og/eller liberalister de er, går de ikke av veien for å forsvare den enkeltes frihet og individets rett til å ytre seg. Skulle du derimot være uvitende nok til å være uenig i noen av deres standpunkter, og for eksempel trekke frem at Løkke gjennom utsagn som at «enkelte er fattige fordi de fortjener å være det» later til å ha et menneskesyn som ikke har godt av dagens lys, blir tonen straks en annen. Da bør du være forberedt på å bli betegnet som forkvaklet, et eksempel på omfattende kognitivt forfall, og du bør være beredt på å forsvare Pol Pot og helt sikkert mange andre. Men om man i et øyeblikks villfarelse skulle tro at Foreningen kun bedriver fremragende retorikk, må man tro om igjen. De bedriver også (under)gravende journalistikk! Rett nok forfekter man til vanlig individets frihet, men om man som bekymret borger skriver et leserbrev uten å oppgi tittel og organisasjonstilhørighet, fungerer Foreningen på en utmerket måte som vaktbikkje.

Det må imidlertid legges til at selv om Løkke på forbilledlig vis har spadd frem at vi er medlemmer av ROSSO, har det gått ham hus forbi at vi nok er med i for ham langt verre organisasjoner. Var det noen som nevnte Al-Qaida? Vi stoler på at Løkke er seg sitt ansvar bevisst, og kommer tilbake til saken. Jo da, er du glad i et slag golf, klasker gjerne litt tennis med gamle venner, og er klar for en åpen og fordomsfri debatt, er nok Høyres studentforening noe for deg!

En Forening par exellence! Terningkast 5.

PS: Om noen skulle mene dette er et usaklig innlegg, henviser vi til Løkkes utsagn i forrige utgave av Studvest, om at vårt poeng ikke fordrer noen kommentar.

Høyreideologenes virkelighetsforvrengning

I Studvest nummer 13 skriver formann i Høyres Studentforening i Bergen, Tore Dyngeland, at min kritikk av regjeringens planer om å omdanne Statkraft til et aksjeselskap er «sosialistisk proteksjonisme».

Vel. Vannkraft er et evigvarende, miljøvennlig og stadig mer verdifullt gode. Etter hvert som utgiftene på Statkrafts produksjonsanlegg blir avskrevet, står vi igjen med et anlegg hvis kraftproduksjon ikke koster mer enn selve driftskostnadene. Dette vil i fremtiden gi enorme overskudd. Foreløpig går overskuddet til staten (2.6 milliarder i utbytte i 2003), som kanaliserer midlene tilbake til fellesskapet. Ved et salg vil utbyttet i stedet gå i lomma til private eiere. Akkurat hvorfor, Dyngeland, skal et privat utenlandsk storselskap ved å betale et engangsbeløp få kontroll over norsk vannkraft og produksjonsmidler for all fremtid? Det finnes ingen samfunnsøkonomisk logikk i dette, kun blind høyreideologi.

Videre skriver Dyngeland om «sosialistisk proteksjonisme» for å holde varer og arbeidstakere fra EU utenfor, samt «skyhøy toll på import av landbruksvarer». Men alle land i EU er blant verdens 50 rikeste land. Hvorfor strekker ikke Dyngelands solidaritet seg til de virkelig fattige landene utenfor Festung Europa? Dessuten finnes det i dag knapt toll på import av u-landsvarer. Norske landbrukssubsidier går i all hovedsak til å beskytte landbruket for varer fra EU og USA. Det er disse landenes industrialiserte og miljøskadelige landbruk som virkelig skader den 3. verden, blant annet fordi de dumper overskuddsproduksjon i u-landene, presser prisene ned, og driver millioner av fattige småskalabønder fra gård og grunn.

Videre viser Dyngeland til en artikkel om FNs utviklingsrapport i Aftenposten som han tar til inntekt for at «milliarder av mennesker nyter høyere levestandard og lengre liv som et resultat av globale markedskrefter». Men det artikkelen egentlig forteller er at dersom en ser bort fra Kina, økte antallet ekstremt fattige med 28 millioner. Kinas vekst er for øvrig skapt av et kommunistisk diktatur gjennom statlig dirigert oppbygging av eksportindustrien og statlige subsidier gjennom kunstig lav valutakurs. Dessuten, mens den keynesianske æra fra 1960-80 skapte en gjennomsnittlige global vekst i BNP per person på 83 %, var det tilsvarende tallet 33% i den nyliberalistiske epoken fra 1980 og fremover (IMF). Veksten som har forekommet er også svært skeivt fordelt. Mens verdens rikeste femtedel i 1960 tjente 30 ganger mer enn de fattigste, er det tilsvarende tallet i dag 1:78. (FNs utviklingsfond).

Men dette er greit for Dyngeland: «Vi markedstilhengere legger ikke skjul på at vi godtar større forskjeller». Det er liten trøst i å ha Høyres «frihet» til å «velge» «alternativer» når en ikke har ressurser til å velge med. Med Høyres logikk har en altså «valgt feil» dersom en er fattig eller kommet skjevt ut i livet. I realiteten representerer dette et menneskesyn som ikke krever noen videre kommentar. Også jeg hilser globaliseringen velkommen. Men jeg ønsker en bærekraftig, grønn og rettferdig globalisering. Dyngeland tror derimot at globalisering er ensbetydende med å spre og konsolidere høyrepolitikk. Det fratar milliarder av mennesker verden over retten til et verdig liv, og er også i ferd med å undergrave velferdsstaten Norge.

Svar til «Journalistikk om juss

I forrige nummer av Studvest kritiserer jusstudentene Andreas Sætre Hanssen og Georg Ibsen Lexander måten jeg fremstiller dem på i artikkelen om obligatorisk oppmøte ved Det juridiske fakultet.

Hanssen og Lexander hevder at de har blitt feilsitert når det gjelder deres meninger om gruppeledere. Etter å ha snakket med Hanssen i ettertid tar jeg selvkritikk på det faktum at jeg har misforstått deres uttalelse om gruppeledere på Forvaltningsrett II som selv ikke hadde tatt kurset. Uttalelsen var ment å gjelde andre gruppeledere, men ikke deres egen. En sitatsjekk burde vært utført, og det er mitt ansvar.

Den videre kritikken synes jeg er merkelig.

Hanssen og Lexander hevder at jeg misbruker deres sitater, og gjengir deres syn på obligatorisk undervisning feil. Jeg mener at sitatene er gjengitt riktig, og at det derfor er tull å snakke om feilsiteringer.

De har derimot rett i at artikkelen kun fokuserer på det negative de sa. Kanskje kunne artikkelen gitt et noe mer nyansert bilde av studentene sine holdninger til obligatorisk oppmøte, men Studvest har full rett til å vinkle en sak i forhold til det vi syns er viktig.

Hanssen og Lexander anklager Studvest for å ha hatt en agenda når artikkelen ble skrevet, og at deres sitater ble brukt feil for å oppnå denne agendaen. Det Studvest ønsket å gjøre med denne saken, var å fokusere på resultatene av den store undersøkelsen som Juridisk Studentutvalg hadde gjennomført på fakultetet. Denne undersøkelsen var utgangspunktet for vår sak, ikke intervjuet med Hanssen og Lexander.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at de to studentene på forhånd hadde fått klar beskjed om hvordan denne artikkelen skulle vinkles, og i hvilken sammenheng jeg snakket med dem. De stilte frivillig opp. Og da bør man i ettertid også kunne stå for det man har sagt.

Verneplan for vassdrag

Iselin Åsedotter Strønen tok i en aktuell kommentar i Studvest nummer 13 opp utfordringer ved en eventuell omdanning av Statkraft til et statlig aksjeselskap. Vi har lyst til å føye til ytterligere noen momenter.

I løpet av våren skal regjeringen ved statsråd Einar Steensnæs legge fram forslag til supplering av verneplan for vassdrag. Selv om regjeringen i sin Sem-erklæring har stadfestet at de fleste vassdrag som ikke er utbygd bør forbli urørte , kommer regjeringens innstilling til å ha et svært begrenset omfang. Styringsgruppa fra Direktoratet for Naturforvaltning (DN) og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) hadde i sitt forslag inkludert 63 vassdrag, mye tyder på at regjeringens innstilling kun vil inneholde om lag 40. Det er flere årsaker til at Verneplanen for vassdrag ikke kommer til å inneholde det antall elver som framtidige generasjoner hadde fortjent. Statkraft er stikkord i noen av dem.

Tirsdag 20. april hadde konsernsjef i Statkraft, Bård Mikkelsen, et innlegg i Dagbladet kalt «Myter om vannkraft». I dette innlegget beklager konsernsjefen seg over manglende kunnskaper hos verneforkjemperne. Han peker på at dagens teknologi muliggjør utbygginger uten at verneverdier går tapt. «Inngrep i villmarkspreget natur kan unngås, opplevelsesverdier kan sikres og biologisk mangfold kan ivaretas ved skånsomme inngrep der kraftproduksjon balanseres mot miljøhensyn» (Dagbladet 20.04.2004).

Samme dag arrangerte DNT-ung en befaring i Bjerkreimsvassdraget for ungdomspolitikere og media. Bjerkreimsvassdraget står, tross toppkarakterer på alle vurderte vernekriterier, i fare for å bli utelatt fra den nye verneplanen. Et av målene med befaringen var å vise konsekvenser av såkalte «grønne utbygginger». Flere fosser og ville elvestryk kommer til å bli nærmest tørrlagt dersom kraftplanene blir gjennomført. Rogalands siste villmarksområde sør for Lysefjorden vil også forsvinne. Likevel har kraftforkjemperne gjentatt utrykket «grønn utbygging» mange nok ganger til at mange politikere tror dem. «Mytene» handler i dette tilfellet mer om hvordan disse utbyggingene skal ta hensyn til verneverdier enn overdrevne skremselsprofetier fra verneforkjemperne. Heldigvis tok flere av ungdomspolitikerne, deriblant Unge Venstre og KrF-U, ansvar og markerte tydelig at Bjerkreimsvassdraget burde vernes.

Statkrafts miljøimage er ikke bare skadelidende av utbyggingsplaner slik man nå ser i Vefsna, imaget er også kraftig svekket av innsatsen Statkraft gjør i allerede utbygde vassdrag. Og det er kanskje spesielt utbygde vassdrag som står i fare hvis Statkraft blir omgjort til et statlig aksjeselskap. Som også Åsedotter Strønen peker på i sin kommentar, kan en omgjøring over tid føre til at Statkraft ender opp på utenlandske hender. En slik utvikling vil svekke den lokale forvaltningen av vassdragene. Statkraft legger i sin nåværende strategi stor vekt på å få lokal støtte for prosjektene sine.

Det er dessverre lett å lokke kommunepolitikere med bunnskrapt kommunekasse med på planer om inntektsgivende kraftutbygginger. På denne måten kan man hekte velkjente og vanskelige stridstema som «by mot land» og «lokalt selvstyre» på allerede opphetede debatter. I tillegg blir ikke Statkraft stående som «miljøverstingen», det er jo kommunepolitikerne som ønsker utbygging. De lokale bøndene er i tillegg skeptiske til alt som kan legge kjepper i hjulene for en videre normal drift av jordbruksområdene lags vassdragene. Det synes i mange sammenhenger til at utbygger og vernemotstandere prøver å skape et inntrykk av vern og fredning er en side av samme sak. Vern er å sikre vassdraget mot store kraftutbygginger og andre store og ødeleggende inngrep. Med normal drift, slik bøndene i dag driver jordbrukene, er det ingen tvil om at de er med å skape de helhetsverdiene og det miljøet som gjør vassdraget verneverdig. Det er ikke riktig som Bjerkreim kommune hevder, at dette vil føre til nytt byråkrati. Saker som er av interesse på fylkesnivå skal etter Plan og bygningsloven uansett sendes til fylkesmannen og fylkeskommunen til uttalelse, slik rutinene er i dag.

Bjerkreim kommune har i sin gjeldende kommuneplan allerede lagt inn et 30-meters belte med bestemmelser som skal ivareta verdiene langs vassdraget. I samme området i Rogaland har et antall vassdrag vært vernet siden 70-tallet. På Jæren er for eksempel Figgjoelva, Orreelva, Håelva, og Fuglestadåna alle vernet. Ifølge Bjerkreim kommune skulle det ha betydd at det har ligget en klam hånd over utviklingen på Jæren i 30 år. Det er selvsagt ikke tilfellet. Landbruket på Jæren står svært sterkt, mange steder med full moderne drift helt ned til vannkanten. Vannkvaliteten og miljøstandard langs vassdragene er bedre enn på mange år. Fiske og friluftsliv har en klart positiv utvikling etter mange års felles innsats i «Aksjon Jærvassdrag».

Med et utenlandsk eierskap i Statkraft vil spørsmålet om lokal forvaltning fort bli snudd på hodet. I en slik situasjon vil det nettopp være vern som sikrer en lokal forvaltning av norske vassdrag. Selv om et vassdrag er vernet, vil det likevel være kommunen som er planmyndighet. Dermed åpner mulighetene seg for næringsutvikling knyttet til laksefiske, elvepadling og reiseliv. Og i motsetning til kraftproduksjon, er dette verdiskapning som ikke kan flyttes ut av kommunen eller noteres på børs. Statkrafts framtidige rolle er bare et av momentene som må tas med i betraktning når Verneplanen for vassdrag nå skal revideres. Vern handler om å tenke langsiktig slik at også framtidige generasjoner får muligheten til å oppleve frie elver. Da må man også tenke langsiktig om de ulike aktørenes framtidige roller.

Studvest
følger saken:

Kvalitets-
reformen

Siste artikkel:
20. august 2003
Antall artikler: 36

Lånekassen

Siste artikkel:
11. september 2002
Antall artikler: 11