Bergen Open Research Archive >
Faculty of Social Sciences >
Stein Rokkan Centre for Social Studies >
Stein Rokkan Centre for Social Studies - Working Papers >
Please use this identifier to cite or link to this item:
http://hdl.handle.net/1956/1437
|
| Title: | The Rise of a Healthcare State? Recent Healthcare Reforms in Norway |
| Authors: | Byrkjeflot, Haldor |
| Issue Date: | Dec-2005 |
| Publisher: | Stein Rokkan Centre for Social Studies |
| Series/Report no.: | Working paper 15-2005 |
| Abstract: | The major elements of the Norwegian hospital reform in 2002 were a state takeover
of ownership of hospitals and the establishment of local and regional healthcare
enterprises. The reform followed in the aftermath of a series of smaller and larger
reforms in the sector. In combination these reforms represent a challenge to the
established system for healthcare governance, and a potential for the state to increase
its capacity for governance.
There has been a long-term development trend from welfare localism to direct
state involvement in governance of healthcare institutions. The welfare state is
increasingly becoming a healthcare state, a change linked to the increased emphasis
on the perfectibility of individual health, and an increased emphasis on the politics of
efficiency as a substitute for a one-sided «politics of redistribution». More actors now
take a role in the politics of healthcare governance than in the traditional regime,
where the relationship between the medical profession and the state was central. In
particular, «the patient» is now seen to take a more active role, and one may thus
speak of the rise of a more patient-centered regime for healthcare governance. An
extensive information system for control of quality and efficiency is being developed
and various actors develop strategies that in combination seem to lead to a stronger
role for the government and the patient-centered paradigm in healthcare governance.
One possible consequence of this development is an erosion of the established
alliance between the state and the medical profession. However, the new regime also
depends on medical knowledge and professional standards as a way to legitimate
itself, and this leaves the way open for the medical profession to regain some of its
lost power. The term New Public Management (NPM) has often been used to
characterize the recent reforms. Clearly, many of the recent reforms belong to the
NPM-family of reforms, but a public-purchaser model has not been introduced. It is
thus too simplistic to use the term New Public Management as a way to characterize
the new regime for healthcare governance.
I 2002 ble det gjennomført en større sykehusreform i Norge, der hovedelementene
var statlig overtakelse av eierskapet av sykehusene og etablering av helseforetak på
lokalt og regionalt nivå. I tillegg er det de siste årene gjennomført en rekke større og
mindre reformer i helsesektoren som samlet sett kan ha frambrakt en ny form for
styring; med større vekt på effektivisering enn fordelingspolitikk og større vekt på
helsestatlig enn velferdsstatlig styring. Historisk sett har det skjedd en utvikling fra
velferdslokalisme til sentralstatlig styring av sykehusene, med fylket som et
mellomspill. Fremdeles har imidlertid sykehusets lokale tilknytning stor betydning,
det ser man ved at det også etter sykehusreformen har skjedd en sterk lokal
mobilisering. På de fleste områder dreier det seg om en New Public Management
reform, men bestiller-utførermodellen brukes i liten grad og dermed er et av de
viktigste kriteriene for markedsfremmende reformer i offentlig sektor fraværende.
Elementer som må vektlegges i et forsøk på å forklare dagens styringsordning;
helsestaten, er de moderne mytene om «den selvskapte helse» og «pasienten har
makten». Disse mytene bidrar til at stadig flere individer og aktører trekkes direkte
inn styringen av helsevesenet, ved at de tillegges ansvaret for egen helse eller ved å
bidra som kunnskapsleverandører. Omfanget av styringsinformasjon øker og dermed
også antall aktører som har interesse av å påvirke slik informasjon. Via media
aktiviseres politiske organer og profesjonelle stadig i helsepolitiske føljetonger
omkring enkeltindividers skjebne i helsesystemet. Helseministeren kan dermed innta
en mer direkte og aktiv rolle, ved påkalle seg pasientens beste og om nødvendig
hoppe bukk over den medisinske profesjonenes tradisjonelle rolle som portvokter og
ivaretaker av pasientinteresser. I dag virker det som staten er på vei til å styrke sin
rolle i det norske helsevesenet. Det er ikke gitt at dette må skje på bekostning av
helseprofesjonene, og det kan heller ikke utelukkes at statens rolle vil bli endret som
følge av nye regulativer fra EU eller andre internasjonale organer der fri bevegelse i
helsemarkedet blir aktuell politikk. |
| URI: | http://hdl.handle.net/1956/1437 |
| ISSN: | 1503-0946 (Print ISSN) |
| Appears in Collections: | Stein Rokkan Centre for Social Studies - Working Papers
|
Items in BORA are protected by copyright, with all rights reserved, unless otherwise indicated.
