Klinikeren og IT

Av Eirik Eliassen, overlege ved Sykehuset Telemark

I mitt arbeid som kliniker ved et middels stort sykehus har jeg gjennom de siste 10 årene opplevd innføring av en rekke nye dataløsninger. Disse har fått større og større innvirkning på min kliniske hverdag og PCen fremstår i dag som et av mine viktigste arbeidsredskap.

IT er kommet for å bli
Fordelene ved denne datarevolusjonen er åpenbare – den viktigste er sannsynligvis det å ha tilgang til oppdaterte pasientopplysninger til enhver tid og på ethvert sted i sykehuset. Det som i dag er tilgjengelig informasjon i løpet av sekunder, tok det for noen år siden en dag eller to å skaffe til veie. Denne dramatiske forbedringen tar vi i dag for gitt og mange har lett for å glemme ”gamle dager” når de i dag klager over at det tar tid å logge seg på en avslått PC eller at de må vente noen sekunder på at etterspurt informasjon skal hentes fram fra serveren.

Til tross for denne og alle de andre fordelene ved innføring av dataløsninger i norske sykehus, er det fra sluttbrukerens side lett å se at ting kunne vært gjort bedre og mer effektivt. Jeg vil forsøke å beskrive noen av disse.

What’s in it for me?
Min erfaring er at legene er den mest kritiske og kravstore yrkesgruppen til innføring av nye systemer, men dette er ikke uventet da legene tross alt legger premissene for det meste av pasientbehandlingen i norske sykehus og sitter med ansvaret for de fleste medisinsk faglige tiltak. Å sørge for at legegruppen responderer positivt ved innføring av et nytt dataverktøy er derfor helt avgjørende for om det skal bli en suksess.

Sluttbrukeren vil ved innføring av et nytt dataprogram som regel respondere med spørsmålet: ”What’s in it for me?”. Mange sykehusansatte har opplevd at innføringen av nye dataprogram ikke letter deres kliniske hverdag, men snarere ivaretar administrasjonens krav om dokumentasjon.

Dersom ikke det nye programmet umiddelbart fremstår som et positivt hjelpemiddel, enten i form av rasjonalisering av arbeidsprosesser eller forbedring av pasientlogistikk, vil motstanden mot å ta det i bruk bli stor.

Klinikerne må med i prosessen
Nye dataprogrammer må være brukervennlige. Kreative IT-utviklere er sjelden de rette for å ivareta dette, da de i liten grad kjenner til hvordan produktene vil innvirke på eksisterende arbeidsprosesser. Vi må erkjenne at i en travel, klinisk hverdag er det sjelden tid til å foreta omfattende opplæring i bruk av ny programvare.

Dataløsningene må derfor også være tilpasset den minst kyndige og motiverte brukeren. I praksis vil dette si at programmet bør være ”selvforklarende” eller kunne tas i bruk etter minimal opplæring.

For å ivareta disse behovene er det helt avgjørende at klinikerne deltar aktivt i utviklingen av nye data løsninger og programmer. Ikke for å ivareta den tekniske delen av utviklingen, men for å sikre at sluttbrukeren får et hjelpemiddel som er hensiktsmessig i den kliniske hverdag. Det er en stor utfordring å få dette samarbeidet på plass - en utfordring som alle aktører i helsevesenet må ta på alvor.

Felles, nasjonale standarder
En grunnleggende mangel ved flere av våre datasystemer er mangelen på integrasjon. Få ting oppleves som så frustrerende som å legge inn bakgrunnsopplysninger flere steder eller å logge seg inn i flere programmer for å innhente informasjon om en og samme pasient. Her har nok våre overordnede myndigheter forsømt seg ved å ikke på et tidlig tidspunkt, definere felles, nasjonale standarder som IT-bransjen må forholde seg til. Å endre dette i ettertid viser seg å være både tidkrevende og dyrt.

IT som hjelpemiddel i norsk helsevesen har kommet for å bli og vi har et felles ansvar for å forbedre eksisterende systemer og utvikle nye. Klinikeren har her en helt sentral rolle i å ivareta sluttbrukerens interesser. I samarbeid med andre aktører (IT-bransje, sykehusadministrasjon og myndigheter) er kanskje han den viktigste premissleverandør for å sikre at data systemene i helsenorge blir brukervennlige og kostnadseffektive og derved gir fordeler for dem som tross alt er viktigst å ivareta - pasientene.