Nylig viste en undersøkelse i hvilken skremmende grad nordmenn er villige til å godta overvåking. Den såkalte krigen mot terror, som til nå synes å ha skapt mer terror enn den har klart å bekjempe, later til å få ellers fornuftige mennesker, også i verdens utkant, til å gi avkall på helt selvsagte borgerrettigheter.

En justisminister fra Venstre, partiet som skulle forsvare de liberale verdier, gir grønt lys for integritetskrenkende politimetoder. Et flertall av våre politiske partier nevner ikke begrepet personvern i sine program, det var også helt fraværende i valgkampen. Antall personvernkonflikter mellom arbeidstakere og arbeidsgivere øker. Og på det mer private plan, som takket være internett blir alt annet enn privat, opplever vi at eksponeringskåt ungdom i tidens ånd bokstavelig talt legger ut seg selv uten tanke på konsekvensene.

For ikke å snakke om det utall av elektroniske spor vi etterlater oss daglig.

Dette er bare en flik av det brokete bakteppet som Datatilsynets utmerkede 25-årsbok kan leses mot. Som en markering av jubileet for institusjonen han selv leder, har Georg Apenes invitert tolv tenkende og samfunnsengasjerte mennesker med variert bakgrunn til samtaler om personvern i vid forstand.

Mye kunne refereres og siteres, for mange skarpe observasjoner og kloke betraktninger er samlet på 150 sider. Og redaktøren selv viser seg hele tiden som en kunnskapsrik og reflektert samtalepartner.

Hvorfor synes personvern og personlig integritet å oppta oss stadig mindre? Kristin Clemet gir et svar som jeg tror har mye for seg:

Folk har så stor tillit til staten at de færreste ser faresignalene. Det er de mange små skrittene i feil retning som bekymrer henne. Og burde bekymre oss alle. Clemet er ikke fremmed for å få personvernet grunnlovsfestet.

Om dette løser problemet, er jeg usikker på. Først må det skapes en offentlig debatt og økt bevissthet om personvern. For i dag er det slik at et ønske om å være anonym i seg selv betraktes som suspekt, slik Apenes påpeker. Og ethvert skritt bort fra den borgerlige rettsstat bringer oss ett skritt nærmere politistaten.

Ufattelige mengder data samles allerede inn om oss, langt mer enn vi aner. Og teknologien muliggjør stadig mer innsamling. Flere av de intervjuede fremholder også det mekaniske i manges resonnement: Når vi kan samle inn så mye personinformasjon, er det vel bare å gjøre det. Hvis bare formålet synes «hederlig» nok, isolert sett, fordufter motforestillingene. Den unike, og i utgangspunktet ukrenkelige, personligheten er likevel så krenket allerede at litt fra eller til spiller ingen rolle.

Stadig sterkere krefter kjemper for å kunne koble og samkjøre ulike dataregistre.

Hvor lenge kan Datatilsynet med sine tredve ansatte holde stand? I vår voksende naivitet kan vi ikke tillate oss å glemme Bernt Hagtvets påminnelse om at et demokrati ikke kan eksistere uten en beskyttet privatsfære og at «Essensen i ethvert totalitært regime er invasjonen og deretter okkupasjonen av privatsfæren.»

Kunne noen bidra til at denne boken ble gitt som gave til alle elever i den videregående skolen?