Ærede forsamling !
Jeg skal snakke om politikk. Mitt utgangspunkt er noe Albert Einstein engang skal ha sagt: - Vår samtid preges av den eiendommelige omstendighet at mens midlene vi har til rådighet blir mer og mer perfekte, hersker det en voksende forvirring om målene. Utsagnets gyldighet er blitt enda tydeligere i dag enn det var på Einsteins tid. Så å si daglig kan vi lese og høre forslag om hvorledes nye applikasjoner av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske mirakler av effektivitet, treffsikkerhet og lave driftsomkostninger skal bringes oss nærmere omforente, sosiale mål – uten selv å påvirke målene.
La meg, som eksempel, ta den stigende bekymringen for hvorledes internettet kan spre eller styrke uønskede holdninger og tilrettelegge for uønskede handlinger, kunnskaper og ferdigheter. Barnepornografi og sprengstoffproduksjon, pokerspill og rusmiddelblanding kan være stikkord. Det kommer stadig sterkere krav om regulering av nettet. Men vanskelighetene som knytter seg til å kunne gi nasjonale eller regionale verdier global gjenomslagskraft, blir undervurdert, bagatellisert eller rett og slett fornektet. I tillegg kommer de tekniske vanskelighetene alle de vil stå overfor som har som ambisjon å styre, lede, kontrollere eller sensurere nettet: Det er rett og slett praktisk uoverkommelig!
Med innføringen av AutoPASS-systemet basert på RFID-teknologi har de politiske myndighetene i Norge akseptert at det også i samferdselssektoren monteres en autopilot med kurs mot overvåkningssamfunnet.
Dette er det selvsagt ingen som vil innrømme. I stedet forsøker man å overtale oss til å tro at vi kan fylle både posen og sekken samtidig: Posen for kontroll, effektivitet og sikkerhet ; sekken for frihet, selvstendighet og selvråderett over opplysninger om oss selv.
Den nye teknologien setter Statens Vegdirektorat i stand til å tenke visjonært: Man ser for seg at AutoPASS-brikken skal få et stadig mer utvidet bruksområde. Betaling for veibom-passeringene er bare begynnelsen. Den skal kunne brukes ved betaling av parkeringsavgift, ved bro- og tunnel-passeringer, ved overfart med bilferger, ved kjøp av bensin og andre nødvendighetsartikler på bensinstasjoner underveis og - ikke minst – ved gebyroppkreving i utlandet.
Det fremgår av ’Aftenposten’ for 15. april i år at Vegdirektoratet ønsker seg at samtlige 2.5 millioner kjøretøyer i Norge skal ha obligatorisk brikke som setter myndighetene i stand til å følge bilens – og dermed også bilistens – spor fra time til time.
Brikken etterlater kunnskap om seg selv når den passerer autoriserte punkter. Og kunnskapen om brikkens identitet vil normalt og statistisk peke mot en bruker som også er ansvarlig eier. Derfor kan man kontrollere at yrkessjåfører overholder pliktmessige hvilepauser, og man kan følge motorvogners bevegelse når det er grunn for politiet til å knytte et bestemt kjøretøy til et antatt eller konstatert lovbrudd.
Kort sagt: Vi har valgt å oppheve retten til å bevege oss fritt og ukontrollert på norske veier. Men vi har ikke plaget Odels- og Lagting med spørsmålet.
Reformen er signert Vegdirektoratet, men synes å være mottatt med en blanding av likegyldighet og aktiv begeistring av de stadig flere, private operatørene innenfor anlegg og drift av moderniserte veistrekninger. Altså bompengeselskapene; altså dere, mine damer og herrer.
Et bompengeselskap vil innrette seg så rasjonelt og praktisk som overhodet mulig. Selvsagt. Det vil tjene penger. Og spare penger. Å bidra til å fastholde gammelmodige samfunnsverdier som retten til å bevege seg fritt, fremstiller seg som fordyrende plunder og heft. Og de har per i dag opinionen hjertelig med seg : Mellom 85 og 95 prosent av trafikkantene vil først og fremst ha praktiske transaksjonsrutiner. De veksler villig inn sin anonymitet og får tilbake rask, køfri og kontrollerbar passering.
Men denne solide majoritet representerer, etter Datatilsynets mening, intet avgjørende problem: Hverken tradisjon, lov eller EU-direktiv legger hindringer i veien for den som ønsker å opplyse enhver som ønsker å bli opplyst, om hvor man er, når man er der eller hva man foretar seg på stedet. Dersom bare de personer, institusjoner eller etater som interesserer seg for slik kunnskap sørger for å informere trafikkantene om at de sanker sammen slike informasjoner og forklarer hva den skal brukes til, så er saken grei. For de 95 prosentene. Og for den saks skyld også for Datatilsynet.
Problemet oppstår når registreringen blir obligatorisk og uten dispensasjonsmuligheter og altså omfatter de fem prosentene som nærer motvilje mot å få sin atferd registrert og notert. Og etter hvert også analysert.
Derfor er AutoPASSbrikken til syvende og sist et alvorlig, demokratisk problem. For det eneste som i praksis kan holde flertalltyranniet på avstand er at flertallet innrømmer mindretallet rettsikkerhetsgarantier. Derfor er det i den demokratiske del av verden hevet over debatt at det er visse rettigheter man rett og slett ikke kan ta fra det minste av alle mindretall: Den enkelte borger.
Retten til ikke å bli holdt under oppsikt er betydelig svekket, ja egentlig avviklet?
Institusjonalisert personvern har i Norge vært drevet i 25 år. Det har i denne tiden vært Datatilsynet som av Stortinget har vært pålagt løpende å veie felleskaplige interesser mot den enkeltes interesser med utgangspunkt i de to lovene som har funksjonert i disse årene – personregisterloven frem til år 2000 og nå loven om behandling av personopplysninger.
På samfunnsområde etter samfunnsområde; i offentlig så vel som i privat sektor, har disse 25 årene representert et vedvarende, økende press for å gjøre det enklere og lettere å samle, bruke og oppbevare personopplysninger. Stikkord vil kunne være ’helse’, ’sosialomsorg’, ’skole’, ’forskning’, ’politi’, ’administrasjon’ eller ’internasjonalt samarbeide’.
Bak alle disse vignettene finner vi høyst legitime interesser som av folk flest omfattes med sympati og forståelse. Det er ikke vanskelig å se nytteverdien av meget av den medisinske forskningen. Det er lett å bli overbevist om at de rettshåndhevende myndigheter med politiet i spissen trenger mange, sikre og kanskje temmelig følsomme personopplysninger for å kunne gjøre jobben sin.
Men det er ikke like enkelt å få øye på de knusende argumentene for å måtte akseptere obligatorisk registrering av alle kjøretøypasseringer med det formål å øke inntjeningen.
Dette er imidlertid Vegdirektoratets begrunnelse. Og det kan man saktens ikke fortenke direktoratet i når Stortinget vitterlig har pålagt det å rasjonalisere og effektivisere. Personvern er det så visst ikke lett å tjene penger på….
Som en kuriositet kan det føyes til at Direktoratet har fått uventet sekundering av den stortingsoppnevnte Personvernnemnda som i en avgjørelse av 3.mars i år opplyser at den av egen drift har spurt politiet i Tønsberg om ikke det også vil være interessert i et system der alle bomstasjon-passeringer registreres ? – Jo, det ville jo være veldig kjekt, svarte politiet. – Man vet jo aldri når slik kunnskap kan bli nyttig, derfor er det best å sanke sammen flest mulig på forhånd. Ikke et direkte uventet resonnement.
Datatilsynet har, av grunner jeg så vidt nettopp berørte, insistert på at det bør tilrettelegges for anonyme passeringer som er likeverdig sporalternativet. Før Personvernnemndas uventede, men selvsagt avgjørende, støtte til Vegdirektoratet hadde et par bompengeselskaper markedsført hva de selv mente var et reelt, sporfritt alternativ. ”Men”, het det i annonsen, ” da kan vi nok ikke gi deg den samme rabatten……..” Det skal koste deg noen kroner når du er så sær at du vil ut på veien ukontrollert.
Hverken den forrige eller den nåværende samferdselsministeren har gitt uttrykk for at de er begeistret for dette utviklingstrekket. Toril Skogsholm og Liv Signe Navarsete er begge oppegående politikere med ideologiske røtter i en liberal tradisjon som setter det enkelte individet i sentrum. Hvilket tradisjonelt har betydd at både forvaltning, næringsliv og korporasjonene skal vise respekt for den enkeltes integritet, frihet og selvbestemmelsesrett. Slikt har blant annet vært betraktet som en ufravikelig forutsetning for at samfunnet skal kunne kreve individuell ansvarlighet av borgeren. I den liberale rettstenkningen begge de to statsrådene oppgir å tilhøre, står mindretallets rettigheter i forhold til flere tallet, helt sentralt.
Men ingen av de to samferdselsministrene har turt instruere Vegdirektoratet om hvorledes de ønsker seg utfallet av konflikten mellom noen enkeltindividers ønske om å bli latt i fred og flertallets tilfredshet med å bli holdt øye med. Nå er i realiteten toget gått – hvilket i og for seg i prinsippet alltid er en trøstefull opplysning til en samferdselsminister. For nå må det eventuelt en kursendrende lovendring til og med Fremskrittspartiet som tungen på vekstskålen må vi innstille oss på at flertallet vil slå fast at sjåfører som ikke ønsker å bli overvåket er sjåfører som ikke har rent mel i posen!
Personvernet er svekket. For selv om identitetsregistreringen ved passering i dag ikke lagres særlig lenge, vil det ved enkle tekniske og juridiske grep være lagt til rette for å gjøre unntak for sletting. Infrastrukturen vil med enkle grep raskt kunne innrettes slik det allerede er lagt til rette for hos teleoperatørene. For passeringsopplysninger som kan være uinteressant i dag og i morgen kan selvfølgelig vise seg å være potent viten om et halvt år….? Eller to?
Jeg kjenner ingen som betrakter begrepet ’overvåkingssamfunnet’ som et honnørord. ’Overvåkning’, ja det er å holde øye med et miljø, en gruppe eller en hel befolkning – uten utgangspunkt i en kvalifisert mistanke. Slikt kan nok være nødvendig. For å finne dem som ikke bruker bilbelte eller er bærere av en farlig virus. Men det gjelder i helt spesielle tilfeller. Og de skal være definert på forhånd og overvåkerne autorisert og kontrollert ut fra et rettsikkerhetsperspektiv.
Det er neppe rimelig eller grunnlag for å karakterisere Norge anno 2006 som et konsekvent ’overvåkningssamfunn’. Men vi er energisk opptatt av å montere det utstyret som skal til.
Det er ikke tvil om farten og retningen. Så å si daglig monterer vi innretninger, systemer, lovhjemler eller forskrifter som hver for seg ikke skaper mye støy eller kontroverser på Løvebakken, men som i sum bringer oss nærmere overvåkningssamfunnet Orwell og Huxley har beskrevet for oss.
Hvert enkelt tiltak – det være seg i offentlig eller privat sektor – kan være godt begrunnet. Og i og for seg begrenset. Men de adderes, selv om vi ikke følger nøye med når bagatell legges til bagatell.
Som infrastruktur er overvåkningssamfunnet altså for lengst på plass. Men vi nøler med å ta den i bruk fullt ut selv om testresultatene er meget lovende : Vi har politiske og kulturelle tradisjoner som gjør at vi ennå instinktivt rygger tilbake for å utnytte systematisk alle de mulighetene vi har til – ja, nettopp: Å holde hverandre under kontinuerlig oppsikt for å kunne sette inn tiltak dersom avvik registreres : Hvem går for ofte på polet; hvem spiser for mye Paralgin Forte?
Vi har, eksempelvis, et politi som ofte utviser imponerende grensebevissthet og sikkert skjønn i vanskelige situasjoner.
Vi har forskere, offentlige tjenestemenn og kredittinstitusjoner som er våkent klar over grensen mellom bruk og misbruk.
Det bekymringsfulle er derfor den uheldige kombinasjon av historieløshet, ønsketenkning og alminnelig naivitet som får både media, politikere og opinion til å fastholde at et sympatisk eventyrland som samtidsbildet er fiksert en gang for alle.
Vi tror at personopplysninger innsamlet i dag for ett, legitimt formål aldri vil kunne bli brukt til et annet, mindre legitimt formål. Vi håper og tror inderlig at Mor Norge i alle fremtid vil være nennsomt, etisk og faderlig styrt av bondeviker og stoltenberger – anstendige mennesker slike som du og jeg.
Men historien har lært oss at vi også må være forberedt på diskontinuite:. Det tredje Riket overtok Weimar-republikkens persondata og registre. Og brukte dem til sine egne, nye formål som var påviselig fremmede for demokratiet og rettsstaten som samfunnsform..
President Georg W. Busch puster til terrorfrykten og invaderer deretter, i stor stil, amerikanske borgeres private sfære. Hører på telefonsamtalene deres og undersøker hvilke bøker de har lånt på biblioteket.
Statistisk Sentralbyrås jøderegister med navn og adresser ble brukt av det norske statspolitiet til effektiv og systematisk deportasjon av jødene til gassovnene i Auswitch. Norske idrettsutøvere må under straffetrussel holde dopingkontrollørene underrettet om hvor de befinner seg til enhver tid.
Einsteins observasjon har dirrende aktualitet. Men jeg vil hevde at den ikke fortjener karakteristikken ’eiendommelig’ ettersom f eks lobotomeringen av integritetsvernet i veitrafikken er ønsket, planlagt og villet.
Det vil derfor i dag være mulig å hjelpe Albert Einsteins ut av forvirring: Vi har klare mål med det vi gjør. Tryggheten har imidlertid overtatt frihetens plass og forutsigbarhetslengselen har skjøvet til side det selvstendige, ansvarlige mennesket. Det uventede er en trussel og plan og fornuft er blitt religion.
Målet er styring.