Ærede forsamling,
Jeg takker for invitasjonen til å tenke høyt en halvtimes tid om noe som for meg har stått som så selvfølgelig og alminnelig, at jeg sjelden har sett noen foranledning til å utdype temaet – et tema som jeg har tabloidisert slik: ”VÅRT FELLES ANSVAR FOR VÅRE FELLES VERDIER”.
I hele mitt voksne liv har jeg plassert meg i forhold til fellesskapets institusjonelle uttrykk: Jeg leste juss i noen år, jeg dømte min neste mot god betaling som dommerfullmektig i Vest-Telemark et par år, jeg arbeidet som politisk journalist med oppgave å presentere og vurdere fellesskapets strev – planer, ideer, mål og virkemidler. Så satt jeg på Løvebakken i noen år og forsøkte der selv å bidra til planer, ideer, målformuleringer og virkemidler. Jeg drev med politikk. Partipolitikk, ja vel, men en stor og viktig del av den er tuftet på omforente forestillinger om hva som er godt for menneske og samfunn – fra Fremskrittspartiet til SV.
I moden alder ble jeg så embetsmann. En ny rolle; i nye omgivelser. Men jeg hadde bagasje med. Fra fakultetet og jusspensum, fra sorenskriverkontoret, avisen, og stortingssalen. Og et element i denne bagasjen var overbevisningen om at jobbene jeg hadde påtatt meg var plassert i en innfatning av tradisjon, kontinuitet, av overordnede verdiforestillinger – i en forvaltende ’over-ideologi’. Jeg kaller den for ’Den liberale, demokratiske rettsstatens sivilisasjon’.
Et annet bilde kunne være ’den demokratiske veven’ – der det liberale menneskesynet, menneskerettighetene, rettsforutsigbarheten og forestillingen om hvert enkelt individs absolutte og ukrenkelige integritet er renningstråder mens dagens politiske ambisjoner og perspektiver er innslagene: Rødt og blått; gult og grønt.
En konsekvens av en slik forståelse av menneske og samfunn og balanseringen mellom felleskaps- og enkeltindivid- interesser, blir at vi som handler på vegne av samfunnet i grunnen må erkjenne at vi har to mandater: Ett spesielt og et generelt. TELENOR skal skaffe oss telefon – og det skal skje på en åpen, demokratisk, rettferdig og rettsikker måte………….
Noen andre eksempler: Skolen skal lære de unge å lese og skrive. Men den skal også lære dem borgerrollen. De skal få vite at demokrati er flertalsstyre, men ikke hvis ikke mindretallene samtidig innrømmes visse konkrete, rettigheter flertallet ikke kan ta fra dem. Forsvaret skal lære rekrutten å skyte, men også å respektere regler for human behandling av fienden. Mor og Far skal beskytte, støtte og oppmuntre poden, men også å forstå nødvendige begrensninger i egen livsutfoldelse – som tilbakeholdenhet overfor enhver fristelse til å plage den svake.
Jeg har i årene som sjef for Datatilsynet, uten spørsmål, og uten særlig funderinger, regnet med at også alle de andre tjenere i Statens vingård hadde som et viktig, ja, undertiden endog et virksomhetsbegrensende hensyn å ta til personvernet. Politiet kan ikke gjøre hva det måtte ønske og kanskje ville kunnet dra god nytte av i sin forbryterjakt; sykehuset kan ikke bare legge vekt på hva som femstiller seg som rasjonelle prosedyrer og metoder: Det må også akseptere pasientens integritet og personvern.
Det har altså vært en nesten banal grunnbetraktning i mitt virke, at selv om Kredittilsynet har sin jobb å gjøre – sin primærfunksjon som røper hvorfor det er opprettet - og likeledes at ligningsvesenet, barnevernet, mattilsynet, kystartilleriet, kreftregistret, Norges Statsbaner og alle de andre offentlige organisasjoner, institusjoner og etater vi omgir oss med har en, tydelig og avertert oppgave, men også medvirkeransvar og skyldighet overfor samfunnets fellesverdier.
Personvern er intet mål i seg selv. Derimot er personvern et taktisk virkemiddel mot det strategiske mål hele vårt politiske miljø slutter opp om – i hvert fall i teorien og i prinsippet. For hverken demokratiet, rettsstaten eller en forpliktende respekt for menneskerettighetene kan tenkes uten at samfunnet aksepterer forestillingen om det enkelte mennesket som myndig, selvstendig, ansvarlig og uavhengig.
I det daglige reflekterer vi ikke så meget over dette, men under og bak et samfunnsyn, vil det alltid måtte ligge et menneskesyn. Å avstemme individ mot felleskap for å finne rimelige og forstandige balansepunkt gjør vi hver dag – ja, i store deler av forvaltningen og i domstolene er det en hovedbeskjeftigelse.
En betingelse for at personvernet skal ha substans vil i det lange løp være avhengig av hvorledes det konkretiseres og begrunnes. Men ofte kan det også i denne sammenhengen være viktig ikke bare hva som sies, men også hvem som sier det. En internalisert personvernbevissthet i for eksempel Statens Vegvesen er å foretrekke fremfor pålegg og pekefinger fra Datatilsynet…..!
Det er riktignok vår ambisjon i Datatilsynet å finne en klangbunn for våre avgjørelser og standpunkter i holdninger og erfaringer hos folk flest. Og ofte kan det være nødvendig og praktisk å sende personvernet ut fra postboks 81172,Oslo Dep, 0034 Oslo.
Men jeg har alltid kunnet regne med å finne allianseelementer i organisasjonen eller institusjonen vi har kommunisert med. Personvern kan ha vært i deres egeninteresse – økonomisk eller prestisjemessig. Personvern kan være nedfelt i særlover og forskrifter som regulerer virksomheten, eller uvitenhet og lavt refleksjonsnivå kan føre til felles forståelse og gode tiltak når samforståelsen går opp for vår ærede motpart.
Det var derfor en ny og tankevekkende opplevelse å skulle forholde seg til norske operatører og myndigheter innenfor vegsektoren. For første gang sto jeg overfor store, ressurssterke miljøer som synes personvern er plunder og heft, et unødvendig garnityr og et fordyrende element i vegforvaltningen og vegutbyggingen. For første gang fikk jeg erfare en massiv mange på vilje og evne til å forstå at vi alle har et ansvar overfor felles verdier. I tillegg har vi erfart at i norsk vegsektor er arbeidsdelingen så innfløkt og uoversiktlig og dertil preget av manglende koordinering, at det regelmessig hensetter oss i en mental situasjon i grenseflaten mellom depresjon og resignasjon…. Vegevesenet mener en ting; Køfri kanskje noe annet, Fjellinjen har en tredje oppfatning og Bro- og Tunnelselskapet i Bergen er sannelig ikke riktig sikker på hva det skal mene…. Likevel vil jeg hevde at Statens Vegvesen er Primus inter Pares; edderkoppen med et særlig ansvar for gyngingen i nettet….
Og la meg føye til, når man ført har våget seg ut i oppriktigheten: Igjen og igjen har jeg fornemmet at generaldirektøren nok skjønner hva mine medarbeidere og jeg selv sier og mener og hvorfor når vi en sjelden gang treffes, men da er standpunktene allerede galvanisert lenger nede i pyramiden---- Uklarheten får i perioder et nesten kafkask anstrøk nå vi ikke engang blir motsagt - bare neglisjert. Våre argumenter blir misforstått, våre anmodninger overhørt og vår forståelse av lovverket og Stortingets signaler i beste fall notert på et ark……
Vi har invitert til rådslag og samtaler, men har ytterst sjelden opplevet noe særlig mer enn en rituell imøtekommelse. Situasjonen er altså den, slik vi oppfatter den, at tilsynsorganet (Datatilsynet) som skal være subjekt, og vegsektoren (Vegvesenet, AutoPass osv.) som er tilsynsobjektene i dag ikke er i stand til å gjøre den jobben Stortingets lover og vedtak har pålagt oss.
Etter dette fremstiller det seg som ønskelig at jeg tydeliggjør hva jeg bygger min kritikk på:
I snart 27 år har det stått sentralt i norsk personvern at den som gir seg til å samle inn personopplysninger skal ha et formål. Formålet skal være virkelig nødvendig og – selvfølgelig – aktverdig. Opplysningene skal brukes til dette formålet; ikke andre. Når opplysningene som i omfang og kvalitet skal tilpasses behovet er benyttet til sitt formål, skal de slettes. Opplysningsleverandørene - trafikkantene - skal orienteres om hva som foregår. Og hvorfor.
Anonymitet er et fullt legalt ønske og behov i det norske samfunnet. Det har inntil nylig også vært mulig å forflytte seg pr. motorvogn rundt omkring i fedrelandet uten å etterlate seg spor om hvem, hvor og når. Dette kommer regelmessig til uttrykk i norsk offentlighet. Det overrasket verken meg eller andre at en enstemmig kommunal- og forvaltningskomite for et par uker siden, enstemmig igjen fastslo: Det finnes ingen påtrengende og velbegrunnede hensyn som taler for å oppheve retten til anonym ferdsel i forbindelse med bomstasjon-passering.
Det er mitt inntrykk at rasjonaliseringstroen og inntjeningsiveren i vegsektoren har en monoman oppslutning som langt overstiger Statskirkens. Passeringene skal gjøre så rask og billig og effektiv som mulig. Å etablere anonyme alternativer blir derfor møtt med skepsis. Og denne skepsisen gir seg ulike uttrykk som hver for seg og sammen skal fremme Vegmyndighetenes enøyde oppfatning av rasjonalitet.
- Man drenerer norske ord for sitt opprinnelige innhold og hevder man har imøtekommet kravet om et anonymt alternativ: Man kaller det bare ’det sporfrie alternativet’ – det vil si en passering som bare lagrer passeringsdata i fra en til 72 timer. Det er noen få prosent som likevel har kontrahert dette alternativet – men de er ikke blitt fortalt at også de får sine passeringsdata implantert i brikken – presis som alle de andre !
- I sin egen informasjon nedtoner man kunnskap om det reelle lagringsregimet. Ja, i den ferskeste folderen som er distribuert til 1.3 millioner kunder omkring første mars i år, står det ikke ett eneste ord om lagring og sletting. Lenge ville man ha abonnentene til å tro at opplysningene bare lagres sentralt. Nylig oppdaget vi at det viser seg at de samme opplysningene også lagres i brikken. Der ligger opplysningene lenge etter at for eksempel kredittpasseringene er betalt til vedkommende selskap.
Men det er jo ikke sikkert at beroligende fortielser er nok. Derfor aktiverer den ektefødte AutoPASS-sønnen til Vegdirektoratet også andre følelser, for eksempel kronisk rabattfeber eller sterk budsjettbevissthet: Brukere av ’anonym konto’ – altså den som ikke er anonym – får ikke rabatten på 10 prosent de kan ikke benytte brikken i andre bompengeanlegg,og de kan ikke benytte seg av den gunstige ’time-regelen’ i Tønsberg og Bergen.
Privatlivet og privatsfæren hegnes om i norsk rettsbevissthet, norsk tradisjon og norsk, politisk diskurs. Samtidig oppfattes nok disse begrepenes realitet som temmelig selvfølgelig. Vi har derfor ingen interesseorganisasjoner som behøver å drive lobbying eller argumentere for vern av den personlige integritet. Vi kan diskutere hvor stor diameteren i privatsfæren bør være. Og i konkrete saker kan personverntruslene bli vurdert ulikt - avhengig av ståsted.
Samtidig er det nok slik at personvern, som ideell rettighet på linje med de mer tradisjonelle, klassiske menneskerettighetene som tanke-, tros- og ytringsfrihet, neppe betraktes som noe absolutt umistelig eller noe man er villig til å forsvare med våpen i hånd. Det liberale samfunn med Individet plassert i midten, må også produsere velferd og materiell trygghet om det skal overleve.
Undersøkelser fra både vårt eget og andre, sammenlignbare rettsstater viser klart at i valget mellom trygghet, sikkerhet og kriminalitetsbekjempelse på den ene side og beskyttelsen av egen integritet og selvbestemmelse når det gjelder opplysninger om en selv, på den annen, velger de fleste tryggheten. – I første omgang.
Det er selvfølgelig ingen grunn til å regne med at svarene ville bli særlig annerledes etter den 11. september. Tvert imot: Stillet overfor trusler, usikkerhet, uforutsigbarhet og mer eller mindre reelle farer, vil de fleste søke sin tilflukt og beskyttelse der de tror den er å finne. Og de vil gi fra seg sine hemmeligheter og løfte både egen og nesten dyne hvis man bare er overbevist om at dette kan avverge farer eller forebygge fremtidige trusler.
Det er kanskje ikke urimelig at overvåkning og personvern stilles opp mot hverandre. Det er heller ikke direkte uventet at en sterk opinion gir seg uttrykk i villighet til å bygge ut overvåkningen og bygge ned personvernet. Når vi ikke kan få både i pose og sekk, så foretrekker vi posen og renonserer på sekken.
I et åpent samfunn som vårt, fremstiller det seg om en aktuell problemstilling å sørge for at det ikke skjer at både posene og sekkene blir tom emballasje………….
Det er personverninstitusjonen Datatilsynets hovedoppgave i norsk samfunnsliv å bevisstgjøre sikre og mulige konsekvenser av valg.
Kort sagt: Om grenser må flyttes, så må det skje etter grundig gjennomtenkning, avveining og realisme. Og det må dessuten skje ut fra den viktige forutsetning knyttet til vår felles, historiske erfaring, at et hundre prosent kontrollerbart samfunn uten slark og slingringsmon ikke lar seg forene med den liberale, borgerlige rettstatens demokratiske over-ideologi ! I sin konsekvens vil dette måtte innebære at noen kjeltringstreker verken oppdages eller påtales. Disse bør selvfølgelig være få og små, men til gjengjeld representerer de kanskje de eneste, uomtvistelige bevis på at frihet og ansvar for egne valg foretatt i frihet, eksisterer.
Vi står altså overfor et reelt dilemma: To sett interesser som hver for seg er forstålige og fullt legitime og som begge må være pregende tilstede dersom et samfunn skal kunne påberope seg å bygge på både frihet og trygghet for sine borgere.
Et dilemma kan ikke oppheves; et dilemma må vi leve med og igjen og igjen være villige til å finne kompromisser – en balanse mellom det som veier tyngst og det som veier mindre tungt derved at vi, billedlig talt, forskyver balansepunktet langs armen mellom vektskålene ? Mer overvåkning ? – Vel, da må vi styrke rettsikkkerhetsgarantiene. Og for ordens skyld: Det må være den som fremmer forandringsønsket som også har bevisbyrden for at tiltaket ikke håner eller opphever de verdiene det er ment å styrke eller fremme ?
- Tiltakene må være definert, presisert og avgrenset. Formålet må være utvetydig. Hvem som skal ha adgang til å gjennomføre tiltaket, hvor lenge det skal pågå og hva som skal gjøres med det innsamlede materialet når formålet er realisert, skal være avgjort på forhånd.
- Opplysninger innhentet for ett formål, skal ikke uten domstolsbeslutning, brukes til et annet. Det samme gjelder overskuddinformasjon.
Når enkelte i Økokrim ønsker å oppbevare teletrafikdata etter at det formålet de opprinnelig er innsamlet for er realisert for å kunne bruke dem i eventuelle, påkomne etterforskningsøymed, er dette – isolert sett – et beskjedent ønske. Men de samme argumentene som kan brukes av poltiet for forlenget lagring av teletrafikkdata, kan selvsagt også anvendes på andre datasett i baser som omfatter atferd. Når reiste hvem hvor ? Når kjøpte hvem hva ? Hvorfra telefonerte hvem når ? Hvilke atferdsmodifiserende genkombinasjoner finnes i NNs sykejournal ?
Respekten for myndighetene blir belastet om/når adferd som ellers blir betraktet som umoralsk, usosial eller kriminell blir autorisert og legal når den tas i bruk av felleskapets retthåndhevende myndighetsorganer. Den regulære bruk i offentlig sektor vil åpne for press for eller ulovlig praksis innen privat under henvisning til at 'staten gjør det jo'.
Tillit som alminnelig sosialt og kulturelt bindemiddel kan bli svekket dersom skjult etteretning/overvåkning og kontroll blir alminneliggjort. Å kunne stole på premisser er også en sosial verdi. Vår alminnelige rettstradisjon og vår forvaltningsrett tar utgangspunkt i kunnskapssymetri mellom borger og samfunn. Det gjelder for eksempel i rettsapparatet vårt. Betingelse for frie, reelle forhandlinger og avtaler er gjensidig viten om partenes kjennskap til og viten om hverandre - fra ekteskap til tariffoppgjør !
Det materielle innholdet av begrepet 'rettsikkerhet' oppfatter vi fremfor alt som en praktiske mulighet for å være orientert om og kunne forutse virkningene av valgte handlingsalternativer. I denne forbindelse er ord som 'forutberegnelighet' og 'fortsigbarhet' nyttige hjelpeord. Det motsatte av rettsikkerhet vil da bli 'vilkårlighet' og 'tilfeldighet' ; mangel på mulighet for å planlegge.
Rettsikkerhetsbegrepet ble en funksjon av rettsstaten slik den i opplysningstiden mot slutten av 1700-tallet etterhvert beveget seg ut fra teoretikernes og filosofenes studérkamre og bredte seg ut over politikken. Både den franske og den amerikanske konstitusjonen tok sitt utgangspunkt i en forestillingen om mennesket som fornuftsvesen som ville disponere rasjonelt og opptre norm-lojalt hvis det bare visste hvilke regler og forutsetninger som gjaldt og hvilke trussler som var påregnelige ved overtredelse.
Vi kan idag, som dengang, polemisere mot eller latterliggjøre en slik oppfatning av menneske og samfunn. Hvorvidt det dreier seg om forståelse eller misforståelse, realisme eller naivitet er igrunnen uinteressant. Faktum er at dette ideologiske grunnsynet har preget og inspirert det som i de senere par hundrede årene har karakterisert utviklingen av lover, institusjoner og sosiale reformer. Prosesslovene, Forvaltningsloven og Offentlighetsloven er eksempler på hvorledes kunnskapssymmetri mellom borgeren og myndighetene fremstår som grunnleggende ideal.
Om man, argumenterer for å fjerne eller å redusere radius i den privat-sfæren som omgir hver norsk borger, bør man også være villig til å undersøke hva kvalitative, sosiale og kulturelle selvfølgeligheter som adgang til fortrolighet, diskresjon og hemmelighold representerer av verdi for den enkelte borger. Og dernest hva som kan skje, eller vil kunne skje, dersom muligheten for fortrolighet, for eksempel, svekkes eller fjernes i konkrete sammenhenger. Vi har også i vårt land de senere årene begrenset den formelle taushetsretten knyttet til visse profesjoner. Det betyr at grunnlaget for absolutt tillit til f.eks. leger er svekket. Som et banalt eksempel kan vi jo bruke den eventualitet at de hemmelige valgene ble avskaffet med den virkning dette ville få for tilliten til valget som institusjon. Eller: Hva ville det bety for tillitsklimaet i et samfunn som vårt, dersom det ikke lenger ville være mulig å bruke anonyme betalingsmidler fordi sedler og mynter ble forbudt og inndratt og bare elektroniske transaksjoner legale ? Med alle transaksjoner og alle transaktører - store og små - samlet i én database, ville det unektelig bli mer orden og oversikt og mindre svart-arbeide, hvitvasking og bedrageri om ingen penger kunne være anonyme. Vår privatøkonomi ville i så fall ble temmelig gjennomsiktig. Jeg minner om at når vi i år - med blandende følelser - har sendt inn vår siste, tradisjonelle selvangivelse for til neste år å bli hel-automatisert, så er forklaringen at skattevesenet ikke bør bli fortalt av oss hva det allerede vet om oss?
La meg også minne om at de gammeldagse folketelling som keiser Augustus fant opp, nå er avskaffet: Hva skal det tjene til at Staten spør oss om noe den vet selv – med stor nøyaktighet ?
Det kan være grunn til å understreke at viljen til å perforére privatssfæren eller krympe den, selvfølgelig ikke begrenser seg til offentlig sektor. Privat begjær og grådighet har et omfang og en intensitet som undertiden langt overskrider det som karakteriserer norske kriminalitets og terrorbekjempere. Og de tøyer jo grensene i fellesskapets antatte interesse. Det kan ikke den førstnevnte kategori påberope seg ?
Det er neppe populært å argumentere åpent for midletidige svekkelser av det juridiske personvernet i fredstid. Derfor markedsføreres raseringen som ’beklageligvis nødvendig’. Og addisjonsformelen gjelder også her: Betenkelighet + tid = trivialitet. Dette er en moderne variant av det gamle, norske hevdprinsippet som lærer oss at gammel urett kan bli rett når den sørger for å alliere seg med passivitet.
Flertallet har ikke alltid rett. I hvert fall ikke i et demokrati som vårt der sikkerhet for mindretallets umistelige rettigheter nettopp er lakkmuspapiret som avgjør om det er fleretallstyranni eller virkelig demokrati som eksisterer.
Og husk: Det minste av alle mindretall er det enkelte menneske !