Innen markedsføring snakker man om ”push” og ”pull”, forskjellen mellom aktivt å dytte produkter på markedet (push), og å vente til man blir spurt (pull). Stadig flere kommuner velger ”push” som prinsipp når det gjelder publisering av egne sakspapirer på Internett.
”Dytt-prinsippet” kan se arbeidsbesparende ut i utgangspunktet. Men er det slik? Eller er man villig til å ta for stor risiko på vegne av egne innbyggere? Datatilsynet mener risikoen er høy, og ser at stadig flere kommuner gjør feil.
De siste feilskjærene på min presseklippliste er:
- Ålesund kommune kringkastet navn på søkere av sosialstønad (februar 2007).
- Aurland kommune publiserte opplysninger om fødselsnumre til tre personer på nettsiden sin.
- Gloppen kommune publiserte opplysninger om fødselsnummer, bankkontonummer og gjeld til en navngitt person (januar 2007)
- Mandal kommune hadde opplysninger om 26 personers fødselsnummer på sine nettsider. Alt tydet på at opplysningene hadde ligget der i to år. (januar 2007)
- Haugesund kommune kringkastet fødselsnummeret til mer enn 14 000 personer, (november 2006)
- Hole kommune publiserte en søknad med underliggende dokumenter på nett (april 2006)
Datatilsynet har av og til blitt oppringt av lokaljournalister som har bedt oss se på et kommunalt dokumentarkiv på nett og vurdere om publiseringen er grei. Jeg har til gode å oppleve en tjeneste uten feilpublisering. Jeg har ikke behøvd å lete lenge for å finne feilene.
Å legge saksdokumenter på Internett, innebærer en publisering. Publisering (”push”) er noe annet enn å yte innsyn på bestilling fra postlista (”pull”). Kommunene har en rekke opplysninger som ikke skal på nett. Følgene kan være svært store for den det gjelder dersom taushetsbelagte opplysninger kommer på avveier, blant annet fordi Internett som kanal har en rekke særpreg. Blant annet er det svært begrensede muligheter til å gi tilsvar, eller til å få slettet eller korrigert feilaktig eller misvisende informasjon. Opplysingene blir kopiert, og det er i praksis umulig å vite hvor de blir lagret for senere, ubegrenset bruk. Ingen kontroll med egne personopplysninger, manglende tilsvarrett og fraværende slettemuligheter er meget problematisk i forhold til grunnleggende personvernhensyn.
Alle kommuner er enige i at taushetsbelagte opplysninger ikke skal publiseres. Helseopplysninger og opplysninger om svært private sosiale faktorer er det lett å skjønne at nordmenn ikke vil ha liggende tilgjengelig i andre menneskers stue.
Men hva med de trivielle opplysningene om privatpersoner? Skal ikke de like godt kunne publiseres på Internett? Man ville jo sendt ut dokumentet på forespørsel likevel?
Fødselsnummer er ingen ”farlig” opplysning, ikke er det sensitivt, ikke er det taushetsbelagt. Imidlertid har det et vern ved at det ikke skal fremkomme ubeskyttet. Nummeret skal ha en ”konvolutt” rundt seg, det vil si at det ikke kan kringkastes uten spesiell beskyttelse. Årsaken er at det er lett å misbruke. Man kan skaffe seg varer og tjenester ved hjelp av nummeret, man kan omadressere post. Mange lever i den tro at personer som kan oppgi et navn og den navngitte personens fødselsnummer, er den personen de kan fødselsnummeret til. Det vil si at fødselsnummeret i mange sammenhenger oppfattes som et personlig ”passord”.
Kommunen har også andre trivielle opplysninger. Hva med en søknad om redusert avgift for renovasjon? Noe mer trivielt enn dette kan knapt tenkes? Eller kanskje det betyr at ingen er hjemme, og huset står uten tilsyn?
Trivielle opplysninger kan innebære at andre får vite svært mye om en, eller tror at de får vite mye. Det er ingen grunn til å tro at opplysningene ikke blir brukt. Vi vet allerede at mange arbeidsgivere googler potensielle arbeidssøkere. I Datatilsynet har vi i flere år påpekt at informasjonen man legger på nett også må ses på som et vedlegg til en eventuell jobbsøknad. I fremtiden må vi kanskje påpeke at brevet til kommunen også vil kunne fungere som vedlegg?
Tut og kjør med ny offentlighetslov?
Fram til den nye offentlighetsloven trer i kraft, antakelig i 2008, pålegger personopplysningsloven kommunen å gjennomgå hvert dokument og vurdere personvernhensyn opp mot publisering. Man må vurdere konkret om personvernhensyn tilsier at dette dokumentet, som er offentlig etter offentlighetsloven, likevel ikke kan publiseres på nettet av kommunen selv.
Personvernet vil muligens ikke lenger være et ”hinder” for publisering når den nye offentlighetsloven trer i kraft. Loven sier at klart at forvaltningsorganet kan publisere offentlige dokumenter. Dersom det ikke kommer egne bestemmelser for personvern i forskriften, blir det unødvendig for kommunen å vurdere om personvernhensyn veier tyngre enn samfunnets interesse i at akkurat dette dokumentet skal være publisert på Internett. Da ligger det godt til rette for ”dytt-prinsippet”. Bare fremtiden vil vise om forskriften kommer til å kreve at man viser personvernhensyn.
Paradoks
De gode formålene med offentlighet og meroffentlighet kan håndheves uten at alle forvaltningens ikke-taushetsbelagte opplysninger om privatpersoner rutinemessig skal publiseres på Internett. Det er et langt sprang fra allmennhetens mulighet til å be om innsyn i saker som omhandler privatpersoner, til aktiv nettpublisering av de samme opplysningene. Dersom dokumenter som ikke er omfattet av taushetsbestemmelser alltid skal publiseres, kan det paradoksalt nok føre til mindre offentlighet. Årsaken til det kan være at forvaltningen rett og slett syns det blir for drøyt å publisere alt, og prøver å unnta mer. Da vil de gode hensiktene bak offentlighetsprinsippet, mer tillit, økt kontroll med forvaltningen og så videre, bli skadelidende.
Arbeidsbesparende?
Hvis man skal regne på om publisering av alt som ikke er unntatt offentlighet er arbeidsbesparende, må man ta med alle faktorer. Man må også regne med avvikshåndtering ved feilpublisering, klager fra publikum, eventuelle erstatningskrav, og muligheten for rutinesvikt og teknisk svikt med påfølgende presse-/ eller krisehåndtering. Og så må man legge opp rutinene slik at det blir færrest mulig feil. Når rutinene stadig glipper, har de fleste involverte kommunene skyldt på ”menneskelig svikt” eller kalt hendelsen en ”glipp”. Har ikke kommunene bedre forsvar enn å skylde på egne ansatte eller tilfeldighetene? Når feilene fra norske kommuner er så mange, må kommunene være villige til å vurdere om man har valgt riktig metode, det holder ikke å skylde på sine egne folk.