Først publisrt i Datatilsynets tidsskrift SPOR 2/1997

Da Josef "dro opp fra Galilea" var det overhodet ingen tvil om at han skulle la seg folketelle sammen med sin familie og at han ville havne i et register.

Hovedregelen har i det hele tatt vært at man har visst når man blir registrert. Slikt har en tendens til å "fremgå av omstendighetene". Enten fordi registreringen skjer i visse former som bærer bud om hva som videre skal skje med de opplysningene vi frivillig gir fra oss. Doktor og helsesøster spør og noterer; vigselmannen protokollerer og Brønnøysundregistrene har en jobb å gjøre.

Men også mange andre registre vet vi om fordi det er så vidt mye publisitet omkring dem at vi ett eller annet sted i bakhodet har forståelse av at de finnes og er bygget opp for de og de spesifiserte formål. Om man hverken har bil eller førerkort, har man hørt om motorvognregisteret, liksom man er fortrolig med fingeravtrykk-registeret hos KRIPOS, selv om man forøvrig ikke er kunde der.

Fortsatt vil vi være oss bevisst når vi registreres. Men i tillegg vil det stadig oftere og i stadig nye sammenhenger bli slik at vi observeres og registreres uten egentlig å reflektere over det. Mer eller mindre presis viten om hvem vi er, hvor vi er, hva vi gjør, hva vi liker eller misliker, hva vi har behov for og hva slags folk vi omgås, kan, i sammenhenger vi ofte ikke har fantasi til å forestille oss, være interessant og verdifull informasjon som rette vedkommende er villig til å betale for. Samfunnsforskeren er ett eksempel; markedsføreren av varer og tjenester en annen.

Den viten om oss selv som på denne måten kommer indirekte til uttrykk, vil antagelig kunne bli en større utfordring av privatlivets grenser enn den vi mer eller mindre begeistret - men alltid bevisst - gir fra oss på skjemaer, i intervjuer og i konsultasjoner.

En e-mail-adresse er ved første ettertanke av interesse for den som ønsker å få brev. Men like interessant, ja mer, vil det være å få vite hvilke andre e-mail-adresser som synes at nettopp den aktuelle adressen er interessant!

Det utvikles nå programvare som setter den interesserte istand til å kartlegge interesser og preferanser slik de kommer til uttrykk gjennom bruken av e-mail. Det er karakteristisk at dette analyseverktøyet kan brukes uten at noen plages, generes eller pådras utgifter av den grunn.

Hittil har det meste av debatten om muligheten for en uønsket bruk av Internett knyttet seg til upåkledde damer og herrer og resepter for hjemmebrenning og bombefabrikasjon. At enhver tilslutning til nettet også innebærer at det bores et kikkehull fra omverdenen inn i privatsfæren, blir det åpenbart ikke så mye forargelse ut av. Og det er kanskje ikke så underlig: Porno, fyll og dynamitarder er begripelige saker vi forstår oss på. Å hisse seg opp over at små, små biter av viten om oss selv, uten at vi er klare over det, havner ute på den elektroniske motorveien, blir liksom mindre håndfast; mindre truende. For vi har jo alle sittet med kulepennen i hånden og tungen i munnviken og tegnet streken fra 1 til 2 og til slutt til 57 og 58 på Donald's nest siste omslagsside og sett hvorledes en søt, liten harepus skaper orden fra en vase av små tall? Hvis folk tror at en hønsenetting kan være brukbart tak over hodet, så dem om det.....?

Den mirakuløse informasjonsteknologien åpner nye veier til viten - også om oss selv og vår nabo. Det er en politisk utfordring å få disse veiene inn på veikartene.

Det er hverken Stortingets eller Datatilsynets oppgave å hindre at Kari og Ola røper stort eller smått fra sitt privatliv eller gjør detaljer fra privatsfærens topografi kjent for alle og enhver.

Men det bør være rimelig å gjøre det som er praktisk, juridisk og moralsk mulig for at de selv skal være klar over hva de medvirker til - når de medvirker.

Georg Apenes